12 Nedlegging av vassdragstiltak

12.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett har eieren i utgangspunktet rett til å nedlegge et anlegg i vassdrag på de vilkår som framgår av V § 116 nr 1. At han har rett til å nedlegge innebærer at han kan fri seg fra ansvar ved å følge lovens anviste framgangsmåte. Han har ikke noen ubetinget rett til å fjerne anlegget dersom andre ønsker å overta. Ekspropriasjonshjemlene til fordel for andre interesserte i V §§ 116 nr 2 og 117 nr 4 har imidlertid vært lite benyttet i praksis. NVE kan videre sette vilkår for nedleggingen. I praksis har NVE vært tilbakeholdne med å stille tyngende krav overfor eierne i slike saker. Vregl § 21 har egne regler om nedlegging av reguleringsanlegg.

Den som ønsker å nedlegge et vassdragsanlegg, skal etter V § 116 nr 1 i god tid i forveien underrette alle interesserte om nedleggingsplanene. Dette skal sikre at de berørte får vite hvilke konsekvenser nedleggingen vil få. Det vises til utvalgets mer utførlige redegjørelse for hva denne underretningsplikten innebærer i kapittel 16.2.1 i utredningen. Her blir det også gjort nærmere rede for NVEs adgang til å fastsette vilkår for nedleggingen, for eierens erstatningsplikt ved nedlegging og for adgangen til å gjøre ekspropriasjon gjeldende til fordel for staten eller andre som har interesse i at anlegget blir stående.

V § 75 er en spesialbestemmelse om avvikling av fløtningsinnretninger. Avstått grunn faller tilbake til grunneieren uten vederlag, mens plikten til å betale eventuell erstatning bortfaller fra utgangen av det året grunnen ble levert tilbake.

Pbl § 93 første ledd bokstav d innebærer at rivning av tiltak som opplistes i bestemmelsens bokstav a må ha byggetillatelse. Med hjemmel i bestemmelsens siste ledd er tiltak som konsesjonsbehandles etter vassdragslovgivningen unntatt i forskrift av 22. januar 1997. Forskriften gjør det ikke entydig klart om unntaket gjelder også for nedlegging av slike tiltak. Dette må klargjøres i det rundskriv som for tiden er under utarbeidelse i Kommunaldepartementet.

Dersom det knytter seg verneverdier til et anlegg, kan planhjemmelen i pbl § 25 nr 6, eventuelt kombinert med midlertidig bygge- og deleforbud etter § 33, hindre riving. I praksis er det mer vanlig at et slikt anlegg bevares etter kulturminneloven.

Ofte vil det ikke skje noen formell avvikling når innretninger går ut av bruk. V § 115 fastlegger eierens ansvar for forsvarlig vedlikehold av vassdragsanlegg, og statuerer objektivt erstatningsansvar for forsømt vedlikehold. I utredningens kapittel 16.2.2 omtales videre skadelidtes mulighet til å fremtvinge vedlikehold etter § 114 nr 1 og det redegjøres for bestemmelsen i § 117 nr 4 som hjemler ekspropriasjonsadgang for andre til å nedlegge bestående anlegg. I samme kapittel omtales rekkevidden av V § 120 når det gjelder NVEs adgang og eventuelt plikt til å gripe inn overfor anlegg som kan volde alvorlig fare. Endelig gjøres rede for bestemmelsene i plan- og bygningsloven som hjemler rett til å pålegge rivning. Disse er visstnok bare blitt benyttet i forbindelse med bygninger. Også for anlegg som ikke nedlegges formelt, kan det være aktuelt med fredning etter kulturminnel kap V.

I rapporten utarbeidet av NVE om eldre innretninger i vassdrag fra 1990 påpekes at vassdragsloven har en rekke svakheter. Som målsetning for nytt lovverk og nye behandlingsrutiner fremhevet dette utvalget følgende forhold:

• Det offentlige har et spesielt ansvar for å ivareta allmenne interesser når det gjelder hva som skal skje med eldre vassdragsinnretninger.

• Det bør unngås at anlegg blir eierløse, og i alle fall sørges for et offentlig sikkerhetsnett dersom det likevel skulle skje.

• Lovgivning, forvaltningsrutiner og eieransvar for vassdragsinnretninger bør betraktes på samme måte som for andre bygg og anlegg.

• NVE bør fortsatt ha ansvar for sikkerhetsmessige spørsmål ved vassdragsanlegg.

• Behandling av spørsmål om mindre innretninger bør av praktiske grunner kunne foregå lokalt i kommuner og eventuelt fylkeskommuner.

Rapporten konkluderte med at gjeldende regler gir bedre muligheter for å gripe inn overfor eldre vassdragsinnretninger enn forvaltningspraksis gir inntrykk av. Det ble foreslått at myndighetene griper mer aktivt inn i forhold til eiere av eldre innretninger og tar i bruk hjemmelen for ekspropriasjon i V § 117 nr 4 overfor anlegg som er gått ut av bruk/er i forfall. Det ble i den forbindelse foreslått at denne myndigheten delegeres til NVE. Lokale myndigheter ble oppfordret til å engasjere seg i slike saker ved å ta aktivt i bruk plan- og bygningslovens regler, både plansystemet (særlig pbl § 25 nr 6) og byggesaksreglene i pbl §§ 89, 91 og 93, i forhold til eldre vassdragsinnretninger.

De økonomiske sidene i forbindelse med nedlegging av vassdragsinnretninger påpekes også i rapporten. Mens eieren i rimelig utstrekning kan pålegges utgifter til nedlegging i henhold til V § 116 nr 1, må andre interesserte dekke utgiftene etter V §§ 116 nr 2 eller 117 nr 4, noe som i praksis ofte begrenser mulighetene for å få til gode løsninger. Mest problematisk er dette selvfølgelig for eierløse anlegg. I den forbindelse vises det til den årlige bevilgningen på statsbudsjettet som blant annet skal brukes til tiltak i vassdrag der det er behov for opprydding og biotopjustering etter tidligere inngrep, og der det ikke er klart hvem som har oppryddingsansvaret.

12.2 Vassdragslovutvalgets syn

Vassdragslovutvalget sondrer mellom fire forskjellige nedleggingssituasjoner; at anlegget tas ut av bruk, at vedlikeholdet opphører, at eiendomsretten oppgis og at anlegget fjernes. Utvalget peker på at anleggseieren ikke bør stå like fritt i alle disse situasjonene.

I følge utvalget taler flere hensyn for en offentlig kontroll med nedleggingssituasjonen. Det heter i kapittel 16.3.2 i utredningen:

«Manglende vedlikehold kan skape et sikkerhetsproblem i vassdraget. Forfall kan medføre unødig sløsing med ressurser i vassdraget som eventuelt kan utnyttes til andre formål eller av andre brukere. Fjerning kan dessuten medføre skadevirkninger for annen virksomhet og etablert naturtilstand, og vassdragsanlegget kan i seg selv være et teknisk kulturminne som det er ønskelig å bevare.»

Når det gjelder de juridiske spørsmålene knyttet til eldre innretninger, peker Vassdragslovutvalget på to forhold:

«Det er for det første ikke stilt strenge nok krav til at den som har hatt fordel av et vassdragsanlegg faktisk og økonomisk sørger for en forsvarlig nedlegging etter at anlegget er gått ut av bruk.

For det andre reiser nedlegging av vassdragsanlegg lignende spørsmål i forhold til både private og allmenne interesser som etablering av vassdragstiltak, noe som tilsier at nedlegging gjøres til gjenstand for forhåndskontroll fra myndighetenes side. V § 116 nr 1 har ikke ivaretatt dette behovet.»

Utvalget anser det videre klart at den ansvarlige for anlegget ikke bør kunne bli fri fra sitt vedlikeholdsansvar uten offentlig kontroll. Når det gjelder opphør av bruk, mener utvalget imidlertid at en rett til å utnytte vassdraget ikke innebærer noen plikt til å bruke konsesjonen uten at det er særlige holdepunkter for det. Utgangspunktet bør derfor være at opphør av bruk i seg selv ikke utløser konsesjonsplikt etter utk § 8.

Når det gjelder fjerning av vassdragsanlegg uttaler utvalget:

«[. . .] dette kan være et like stort inngrep som byggingen. Det kan riktignok innvendes at konsesjonsbehandling kan virke omstendelig i saker om nedlegging og fjerning. Det er etter utvalgets mening ikke noe i veien for å innføre en enklere form for konsesjonsbehandling i nedleggings- eller fjerningssaker, men tiltakenes betydning for vassdraget og andre interesser bør ha avgjørende betydning for valg av fremgangsmåte. Riving av dammer vil ofte ha større betydning enn mange andre konsesjonspliktige tiltak.»

Utvalget finner det riktig at nedlegging av vassdragsanlegg konsesjonsbehandles, og foreslår at dette lovfestes i utk § 46 annet ledd. Utvalget går imidlertid inn for at terskelen for konsesjonsplikt her settes litt høyere enn det som er foreslått i den alminnelige konsesjonspliktbestemmelsen. Utvalget foreslår at konsesjonsplikten utløses dersom nedleggingen «kan føre til påtakelig skade eller ulempe».

Utvalget understreker at den alminnelige bestemmelsen om utføring av vassdragstiltak i utk § 5 annet ledd gjelder også ved nedlegging av tiltak. Det innebærer at nedleggingen skal utføres med minst mulig skade og ulempe for motstående allmenne og private interesser. Nedleggingen må også gjennomføres på en måte som fyller alle krav som med rimelighet kan stilles ut fra sikkerhetshensyn.

Dersom en samlet vurdering under konsesjonsbehandlingen tilsier at anlegget helst bør bli stående, drøfter utvalget rimeligheten av å kreve at eieren må fortsette å ha ansvar og vedlikeholdsplikt for en innretning han ikke lenger har bruk for. I utvalgets drøftelse i kapittel 16.3.3 i utredningen heter det om dette:

«Det kan riktignok sies at han ved å bygge og drive anlegget har gjort et inngrep i vassdraget som andre har innrettet seg etter. I tillegg kan fjerning innebære et betydelig inngrep i en etablert naturtilstand. Det virker likevel strengere å pålegge en anleggseier å beholde et slikt anlegg, enn å nekte en eier i vassdraget å oppføre et nytt anlegg.

Utvalget finner det vanskelig å pålegge anleggseieren å opprettholde et anlegg han ikke lenger har bruk for. Dette er kommet til uttrykk i utk. § 46 annet ledd annet punktum om at konsesjon til nedlegging skal gis med mindre særlige grunner taler imot. I situasjoner der anlegget ønskes opprettholdt vil det normalt være bedre at andre interesserte overtar ansvaret for anlegget. Det kan likevel tenkes tilfelle hvor konsesjon til nedlegging bør nektes ut fra en vurdering av de konsekvenser nedleggingen vil ha, og anleggseierens subjektive forhold og forutsetninger.»

Utvalget foreslår i utk § 47 en noe enklere regel enn ekspropriasjonsbestemmelsen i V § 116 nr 2 når det gjelder å overføre et vassdragsanlegg som søkes nedlagt til andre som ønsker det opprettholdt. Når dette bør kunne gjøres uten ekspropriasjon og skjønn, henger dette i følge utvalget sammen med det forvalteransvar som iverksetting av tiltak og anlegg i vassdrag bør føre med seg. Den tidligere eieren vil som regel ikke kunne kreve erstatning fra erververen, se utvalgets merknader til utk § 47. For å unngå en «bordet fanger» - situasjon, foreslår utvalget at eieren får en rett til å frafalle nedlegging i slike tilfelle.

En overtakelse kan være aktuell for stat eller kommune, men også for private som har interesse i at anlegget består. Grendelag, fiskeforeninger, kulturhistoriske foreninger mv har gjerne, i motsetning til for eksempel reguleringsforeninger, begrensede ressurser til å påta seg et slikt ansvar. Dette kan i følge utvalget tilsi en viss forsiktighet når det gjelder å overlate ansvaret til slike sammenslutninger. Utvalget antar at spørsmålet bør vurderes konkret i de enkelte tilfellene.

Utvalget peker på at vurderingen av hvilke krav som skal stilles for en slik overtagelse er vanskelig, fordi det kan være tale om et relativt langt tidsperspektiv. Strenge krav til sikkerhetsstillelse og garantier kan i følge utvalget innebære at det ikke oppnås en ordning som ellers er ønskelig. Det antas at myndighetene kan ønske at andre overtar anleggene i slike situasjoner og derfor vil være tilbakeholdne med å stille krav.

Utvalget går inn for at eieren normalt skal få tillatelse til å nedlegge anlegget dersom ingen andre vil overta vedlikeholdet. Det pekes på at forvaltningspraksis hittil ikke har gått særlig langt i å sette vilkår for nedleggelsen, og at dette muligens skyldes både manglende evne hos de aktuelle søkerne til å gjennomføre eventuelle pålegg og en generell tilbakeholdenhet i forvaltningen.

Utvalget mener det prinsipielt bør være adgang til å stille samme type vilkår ved nedlegging som ved etablering av nye tiltak. Eksempelvis nevnes terskler for å opprettholde vannstand i tidligere dammer, landskapsmessig tilpasning, etablering av fiskesperre mv.

Utvalget peker på at det kan være behov for at det beløp anleggseieren sparer ved å slippe å fjerne eller sikre anlegget, i stedet går til den som overtar ansvaret. Dette kan være ønskelig i mange situasjoner, særlig i forbindelse med kulturminner. Utvalget viser til at vassdragsmyndigheten etter omstendighetene vil kunne nekte konsesjon til nedlegging ettersom anleggseieren ikke skulle være interessert i å yte et slikt tilskudd. I følge utvalget vil det avgjørende for anleggseieren normalt være at han kan bli fri for ansvaret.

For anlegg som allerede er nedlagt og kanskje er blitt eierløse, er det i følge utvalget som oftest ikke juridiske spørsmål som står i fokus. Problemet vil normalt være at det ikke finnes midler til forsvarlig vedlikehold eller fjerning. Vassdragslovutvalget redegjør i kapittel 16.3.5 i utredningen for problemer knyttet til slike anlegg.

For fremtidig etablering av anlegg foreslår Vassdragslovutvalget en egen hjemmel i vilkårsbestemmelsen for å stille vilkår om sikkerhet mv for å sikre opprydding eller tilbakeføring. Utvalget foreslår dessuten en særskilt regel i utk § 48 for å hindre at en fløtingsforening blir oppløst før det er brakt orden i foreningens fløtingsanlegg.

Når det gjelder eierløse anlegg, peker utvalget på som viktigste virkemiddel å stille midler til rådighet for opprydding ved bevilgning over statsbudsjettet, f eks ved omdisponering av midler i konsesjonsavgiftsfondet.

Konkurssituasjonen innebærer i følge utvalget en særskilt utfordring, særlig når den medfører at anleggseieren ikke får noen rettsetterfølger, som tilfellet kan være der en sammenslutning går konkurs og blir oppløst. Det heter om dette i kapittel 16.3.5 i utredningen:

«Har nedleggingen skjedd før konkursen, er det spørsmål om krav som følge av nedleggingen må anses endelig oppgjort i og med konkursutlodningen. Hvis konkursboet står for nedleggingen, må i prinsippet de vanlige regler gjelde. Dette vil bety at utgifter til nedleggingen må dekkes av konkursboet som massekrav. I verste fall kan dette utløse en massekonkurs, og det kan hindre at konkursinstituttet blir brukt til en ellers ønskelig tvangsavvikling av virksomheten. Utvalget tilrår at disse spørsmålene, som ikke bare reiser seg i forhold til dette lovutkastet, blir overveid nærmere.

Utvalget har drøftet et subsidiært ansvar for grunneieren dersom anleggseieren ikke i praksis kan holdes ansvarlig, men finner ikke å ville foreslå en slik regel. Dersom grunneieren rent faktisk har tatt i bruk anlegget uten at det har skjedd noen formell overtakelse, kan vedkommende etter omstendighetene bli holdt ansvarlig. Det samme kan tenkes å gjelde hvis grunneieren har fått et slikt vederlag for anleggseierens bruksrett at det er rimelig eller bør oppfattes slik at grunneieren selv tar ansvaret for oppryddingskostnadene.

Utvalget foreslår derimot i utk. § 45 første ledd annet punktum at vassdragsmyndigheten pålegges en subsidiær plikt til vedlikehold av anlegg som volder fare for vesentlig skade, dersom anleggseieren åpenbart er ute av stand til å oppfylle sin vedlikeholdsplikt.»

12.3 Høringsinstansenes syn

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall. Dissensen bygger på det prinsipielle spørsmål om begrepsbruk som stort sett er referert i tilknytning til § 3 og kommenteres ikke her.

Til tross for at utvalget har foreslått en rekke endringer i forhold til gjeldende rett er det kommet relativt få merknader til forslaget under høringsrunden.

Det heter i uttalelsen fra Miljøverndepartementet:

«Regelen om fjerning av vassdragsanlegg som ikke vedlikeholdes, er viktig. Anlegg som ikke vedlikeholdes er både skjemmende og kan i verste fall medføre fare for dyrs og menneskers sikkerhet.

Tekniske anlegg knyttet til vassdrag foreldes fort, og økonomiske interesser tilsier i mange tilfeller at slike anlegg fjernes. Slike anlegg illustrerer imidlertid ofte stedets lokalhistorie og en ukontrollert nedriving av slike tekniske kulturminner, kan derfor føre til at viktig lokal, regional og nasjonal kulturhistorie går tapt. Det er derfor viktig at loven gir anlegg som kan representere tekniske kulturminner, en viss beskyttelse mot å gå tapt uten at verneinteressene blir gjort kjent og interesserte gitt muligheten til å ta hånd om dem. Krav om konsesjonsbehandling når nedlegging kan føre til påtakelig skade eller ulempe for allmenne interesser (alternativt påtakelig endring i den etablerte naturtilstand eller skade/ulempe for aktuell utnytting i vassdraget) sikrer en slik rettslig minstebeskyttelse. Miljøverndepartementet støtter imidlertid også her mindretallets alternative formulering.»

I Riksantikvarens uttalelse heter det bl a:

«Riksantikvaren (vil) peke på at vern av tekniske kulturminner knyttet til vassdrag er et relativt nytt felt innen kulturminnevernet. Disse kulturminnene (tekniske anlegg knyttet til vassdrag) blir fort foreldet. Økonomiske interesser tilsier ofte at disse fjernes. En ukontrollert nedrivning av slike kulturminner vil kunne føre til at viktig lokal, regional og nasjonal kulturhistorie går tapt. Det er derfor spesielt viktig at hensynet til slike kulturminneinteresser blir ivaretatt gjennom lovverket. Dette kan bl.a. gjøres ved at det ikke etterlates noen tvil om hvilken vekt hensynet til tekniske kulturminner skal tillegges, og at dette hensynet skal ivaretas på lik linje med private og økonomiske interesser.

I utkastet presiserer flertallet at kulturminnehensyn kan henføres under begrepet «almenne hensyn».

Riksantikvaren vil i den sammenheng bemerke at tekniske kulturminner knyttet til vassdrag ofte gir illustrerende bilder fra steders lokalhistorie. Slike kulturminner har derfor ofte sterke allmenne interesser. Krav om konsesjonsbehandling for anlegg av allmenn interesse, slik flertallet foreslår, vil kunne gi de tekniske kulturminner en viss rettslig beskyttelse og forhindre at verneverdige tekniske kulturminner går tapt uten at verneinteressene blir gjort kjent med forholdet på forhånd, - evt. gitt muligheten til å ta hånd om dem.

Imidlertid er Riksantikvaren i denne sammenheng enig med mindretallet i at begrepet «allmenne interesser» er et fleksibelt, men til gjengjelde konturløst begrep. Særlig gjelder dette når flertallet som her, ikke har lagt opp til noen bestemt avgrensning av begrepet. [. . .]

Mindretallets forslag om at ordene «skade eller ulempe for allmenne eller private interesser» erstattes med ordene «endring i den etablerte naturtilstand eller skade eller ulempe for aktuell utnytting eller dets nedbørsfelt», kan synes mer formålstjenelig. Riksantikvaren er enig med mindretallets begrunnelse for dette alternativet, - at endringer i «den etablerte naturtilstand» er et mer presist kriterium i nedleggingssituasjoner enn kriteriet vassdragets naturlige funksjon. Dette under forutsetning av at det er entydig klart at mindretallets forslag omfatter kulturminnehensyn. Denne presiseringen vil være særlig viktig, dersom ikke mindretallet får gjennomslag for sitt forslag til en bestemmelse i § 3 litra e, se ovenfor. Men Riksantikvaren finner forslaget av betydning uansett om § 3 litra e vedtas eller ikke. Å henvise til den etablerte naturtilstand vil etter Riksantikvarens oppfatning klart understreke at også andre hensyn enn private/økonomiske skal veie tungt når spørsmål om nedlegging for eksempel av tekniske kulturminner (eldre industribedrifter) bringes på bane.

Det er åpenbart at det vil kunne oppstå situasjoner hvor aktuelle vassdragsanlegg bør bevares. I slike tilfelle vil det være behov for klare regler til støtte for slikt vern. Mindretallets forslag gir, under forutsetning av at kulturminnehensyn entydig omfattes av den aktuelle formulering i § 4, 2. ledd, 2. setning, etter Riksantikvarens syn de tekniske kulturminner en bedre beskyttelse gjennom lovverket som disse kulturminnene har behov for enn flertallets forslag gjør.»

Det heter i uttalelsen fra NVE, som blant annet er skeptisk til innføringen av konsesjonsplikt for nedlegging:

«Etter forslaget vil nedleggelse kreve konsesjon etter § 8. Erfaringer fra dagens system viser at det kan være vanskelig å plassere ansvar for vassdragstiltak som man ikke ønsker nedlagt av allmenne interesser. I enkelte tilfeller kan det også være vanskelig å fastslå hvem som er eier av anlegget (nedlagte fløtingsforeninger, aksjeselskap som er konkurs osv).

Etter gjeldende vassdragslov § 116 har eieren rett til å kvitte seg med ansvaret for anlegget. Vi ser dette som en god løsning, og finner det urimelig, og ofte praktisk vanskelig, å pålegge eieren vedlikeholdsplikt for all framtid. Dersom det finnes å være av betydning for allmenne eller private interesser bør staten kunne kreve anlegget avstått til staten eller andre som har interesse av å drive det videre, jf § 116 nr 2. I tillegg vil vi anbefale at det gis anledning til å sette vilkår om innbetaling av vedlikeholdsfond for den som vil fraskrive seg ansvaret for et vassdragsanlegg.»

NORSKOG, Norges Skogeierforbund og EnFO støtter forslaget.

Fylkesmennene sier i sin fellesuttalelse:

«Dette er en videreføring av gjeldende bestemmelser i vassdragsloven. Disse bestemmelsene var mer omfattende, men ettersom det nå innføres konsesjonsplikt dersom det oppstår påtakelig skade eller ulempe, vil forslaget til nye bestemmelser trolig være tilstrekkelig for å ivareta de aktuelle interesser.

Vassdrag får økt erosjonsrisiko når gamle dammer settes ut av drift, jfr. NGI/NVE sluttrapport nr. 21/93 (Leira, Akershus). Her var naturlig erosjon 55 % og erosjon på jordbruksareal 45 %.»

Når det gjelder bestemmelsen om oppløsning av fløtingsforeninger, er det bare kommet kommentarer fra NORSKOG, Norges Skogeierforbund og EnFO. Disse uttrykker støtte til forslaget.

12.4 Departementets vurdering

Utvalgets forslag innebærer enkelte endringer i forhold til gjeldende rett. De viktigste endringer knytter seg til forslaget om innføring av konsesjonsplikt for nedlegging av vassdragsanlegg. Regelen om underretningsplikt i V § 116 er i denne sammenheng ikke foreslått videreført. Departementet antar at denne synes overflødig ved siden av saksbehandlingsreglene i §§ 23 og 24 (utk §§ 21 og 22) som kommer til anvendelse i forbindelse med en konsesjonsbehandling. Her er det regler om kunngjøring av søknader som også vil gjelde for søknad om nedlegging.

I følge V § 116 nr 1 skal eieren av et vassdragsanlegg gi alle interesserte underretning i god tid før en nedlegging. Plikten til slik underretning er ikke begrenset til å gjelde for nedlegging som kan føre til påtakelig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser. Etter utvalgets forslag til nye regler vil nedlegging av anlegg som ikke har såvidt alvorlige følger som konsesjonsbestemmelsen angir, kunne gjennomføres uten at det kommer til andre interessertes kjennskap. Etter departementets syn vil dette kunne føre til uheldige løsninger. Selv om en nedleggelse ikke har alvorlige konsekvenser, kan det forekomme tilfelle der andre hadde ønsket å overta anlegget, og hvor dette hadde vært en bedre løsning enn nedlegging. Departementet foreslår på denne bakgrunn opprettholdt formuleringen i V § 116 i § 41 (utk § 46) første ledd, som nytt annet punktum.

Departementet er enig med Riksantikvaren i at hensynet til den etablerte naturtilstanden og mulig skade på kulturminner i vassdraget som følge av nedlegging må veie tungt i konsesjonsvurderingen. Etter departementets syn er det likevel mest hensiktsmessig å anvende begrepet «allmenne interesser» fremfor mindretallets forslag også når det gjelder hensynet til ivaretakelsen av kulturminner i vassdraget. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen der det fremgår at hensynet til kulturminner må vektlegges.

Departementet foreslår også at det gjøres en endring i § 42 (utk § 47). Etter utvalgets forslag kan vassdragsmyndigheten bare overføre et vassdragsanlegg som søkes nedlagt. Etter departementets syn bør denne adgangen ikke være begrenset til nedleggingssituasjoner som utløser konsesjonsplikt. Av den grunn foreslår departementet at ordet «søkes» erstattes med ordet «ønskes».

Departementet er enig med NVE i at det kan virke urimelig, og at det ofte vil være praktisk vanskelig å pålegge eieren vedlikeholdsplikt for all framtid dersom han ikke får konsesjon til å legge ned anlegget. Etter departementets syn vil det som oftest være en mindre gunstig løsning å tvinge en uvillig eier til å beholde anlegget, enn å få til en forsvarlig nedleggelse. Opprettholdelse på eiers hånd vil også være uaktuelt der eieren går konkurs og ikke får noen rettsetterfølger som kan overta ansvaret. Adgangen til å nekte nedleggelse vil også innebære en endring i forutsetningene for en tiltakshaver i forhold til gjeldende rett. Selv om slik tilbakevirkning kan være situasjonen også på andre rettsområder, f eks når noen etter en fredning av bygninger er tvunget til å holde disse vedlike, vil en slik fredning ofte være kombinert med at eieren får en viss nytte av verneobjektet. Mange anlegg i vassdrag vil etter en innstilling av driften ikke ha noen nytte for eieren.

Etter departementets syn bør en nektelse av konsesjon til nedlegging i praksis bare skje i forbindelse med en overføring av anlegget til andre eller i forbindelse med at anlegget blir fredet etter kulturminneloven eller eventuelt som en del av et biotopvern etter naturvernloven. Dette går fram av merknadene.

Der viktige allmenne interesser taler for videre drift, vil eieren gjennom strenge vilkår for nedlegging oppfordres til å finne alternative løsninger. Dette kan resultere i konstruktive løsninger som f eks at eier avsetter midler til et fond til bruk for andre som ønsker å drive anlegget videre, men som ikke har bæreevne til å ta hele den økonomiske belastningen.

I og med at hensynet til private interesser ikke utløser konsesjonsplikten etter § 8, vil det heller ikke være naturlig at slike interesser utløser konsesjonsplikten etter § 41. Ved å ta inn tilleggsbestemmelsen om plikt til å underrette berørte og ved å frikoble adgangen til å overføre et anlegg til andre som alternativ til nedlegging fra konsesjonstilfellene, finner departementet at de private interesser er tilstrekkelig ivaretatt.

Utover disse endringene støtter departementet utvalgets forslag når det gjelder regler om nedlegging av vassdragsanlegg.