19 Tilsyn - overvåking og etterfølgende kontroll

19.1 Innledning

Offentlig overvåking innebærer undersøkelser og målinger av tilstanden for vassdrag og grunnvann generelt. Det foregår en omfattende offentlig overvåking av tilstanden i vassdragene og med grunnvannsforholdene. NVE overvåker de hydrologiske forholdene, spesielt vannstand og vannføring i vassdrag og grunnvannsnivå. I vassdrag overvåkes også isforhold, temperatur m m. Statens Forurensningstilsyn driver en tilsvarende generell overvåking vedrørende forurensning, jf forurl § 48, og Direktoratet for Naturforvaltning overvåker utviklingen i fiske- og viltbestander tilknyttet vassdragene, samt utviklingen i områder som kalkes på grunn av sur nedbør.

Betegnelsen «kontroll» er naturlig å benytte om undersøkelser og målinger av vannstand, vannføring og tekniske anlegg i forbindelse med utførte inngrep i vassdrag. I tillegg til at den enkelte selv er ansvarlig for å følge lover og regler ved vassdragstiltak og påvirkning av grunnvannsforholdene, er enkelte viktige tiltak og virksomheter også underlagt offentlig kontroll. Kontrollen kan dreie seg om å finne ut om tiltak oppfyller vilkår i lov, forskrift eller konsesjon. I dag omfatter vassdragsmyndighetens kontroll med tiltak også miljømessige forhold i tillegg til de tradisjonelle sikkerhetsmessige tilstander.

I Vassdragslovutvalgets utredning brukes betegnelsen «tilsyn» som fellesbetegnelse på myndighetenes overvåking og etterfølgende kontroll. Utvalget har sondret mellom overvåking og kontroll ved å presentere disse virksomhetene hver for seg i henholdsvis kapittel 27.2 og 27.3 i utredningen, men har ikke fulgt opp dette i sitt lovforslag. En slik sondring finnes heller ikke i gjeldende rett, hvor de samme lovhjemler anvendes for både generell overvåking og kontroll med tiltak. Departementet har heller ikke foretatt noen sondring mellom disse funksjonene i drøftelsen nedenfor, da disse i svært mange sammenhenger griper inn i hverandre.

Nedenfor i kapittel 20 drøftes de sanksjonsmuligheter som tilsynsmyndigheten foreslås gitt når den finner eventuelle mangler.

19.2 Tilsyn

19.2.1 Gjeldende rett

Forurensningsmyndigheten skal ved siden av å kontrollere forurensende utslipp også føre tilsyn med den vanlige forurensningssituasjonen både i vassdrag og grunnvann, jf forurl § 48 første ledd.

Vassdragsloven §§ 144-146 inneholder regler om tilsyn med anlegg i vassdrag. Bestemmelsene gjelder både etterfølgende kontroll med utførte tiltak og forhåndskontroll med tiltak som ikke er konsesjonspliktige. I henhold til V § 144 nr 1 kan Kongen anordne offentlig tilsyn med vassdrag og med utførelse, bruk og vedlikehold av anlegg i eller over vassdrag, men denne hjemmelen er aldri benyttet i praksis. Det generelle tilsynet med regulerings- eller kraftanlegg omfatter alle innretninger som endrer vannføringen eller vannleiet.

I følge V § 121 nr 1 plikter enhver grunneier eller bruker mot erstatning etter skjønn, å finne seg i at nødvendige målinger og andre forarbeid og undersøkelser til planlegging av tiltak i vassdrag blir utført på hans grunn. Det samme gjelder for oppsetting av merker.

Signalloven 9. juli 1923 nr 1 gir stat og kommuner rett til å utføre målearbeider, sette opp merker og apparater for vannstandsmålinger m v , jf § 1. Loven hjemler først og fremst konkrete arbeider, men må også antas å gi hjemmel til å utføre generelle målinger.

19.2.2 Vassdragslovutvalgets syn

Vassdragslovutvalget foreslår tilsynsregler som er noe annerledes bygd opp enn de gjeldende regler i vassdragsloven kapittel 13 ved at betegnelsen tilsyn bare benyttes om den etterfølgende kontroll med iverksatte vassdragstiltak. Reglene om konsesjon etter denne loven eller eventuelt etter vassdragsreguleringsloven, forutsettes å behandle forhåndskontroll med tiltak. De anlegg som er meldt i henhold til forskriften vil ikke trenge ny konsesjon, men lovens regler om konsesjoner vil gjelde for dem, jf utk § 71 annet ledd. Forskriften for øvrig gjelder med hjemmel i utk § 72, men bør revideres ut fra den nye loven. I det tilsynsbestemmelsene vil omfatte reguleringsanlegg, foreslås tilsynsreglene i vregl § 12 nr 18 og 19 og ikl § 2 fjerde ledd nr 15 og 16 opphevet av forenklingshensyn.

Vassdragslovutvalget mener tilstanden og utviklingen i vassdrag og for grunnvann generelt bør overvåkes av offentlige myndigheter, og har foreslått en bestemmelse om at vassdragsmyndigheten skal føre slikt tilsyn, jf utk § 58. Reglene om tilsyn med vassdrag og vassdragstiltak foreslås å gjelde for grunnvann og grunnvannstiltak så langt de passer, jf utk § 58 annet ledd.

Vassdragsmyndighetens tilsynsoppgaver skal ikke omfatte det som etter annen lovgivning er lagt til andre forvaltningsorganer, f eks forurensningsmyndighetens tilsyn, men det bør imidlertid tilstrebes en samordning av det offentlige tilsynet. I særmerknadene til bestemmelsen uttales det at vassdragsmyndighetens egen kontroll dessuten må ses i lys av utvalgets forslag om internkontroll i utk § 59. Utvalgets forslag til § 58 første ledd første punktum gir vassdragsmyndigheten ved forskrift eller i det enkelte tilfelle, mulighet til å la andre utføre tilsynsoppgavene.

Det foreslås videre en generell hjemmel for vassdragsmyndigheten til å sette opp vannmerker, måleapparater m v i utk § 61. Grunneieren skal varsles før dette skjer, men hvilke krav som settes til denne varslingen vil avhenge av omstendighetene. Etter søknad kan også andre gis rett til å foreta slik oppsetting, jf første ledd tredje punktum. En tiltakshaver kan også gå frem etter regelen i oreignl § 4. Utk § 61 er ikke begrenset til undersøkelser vedrørende planlagte tiltak, i motsetning til gjeldende rett, jf V § 121.

Som erstatning for bestemmelsene i V § 127 nr 2 og 3 om merking av oppdemmings- og tappegrenser, foreslår utvalget en mer generell hjemmel for å gi nødvendige pålegg for kontroll med tiltak som kan påvirke vannføring og vannstand ved konsesjonsvilkår etter utk § 24 annet ledd (ny § 26).

19.2.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har gitt enkelte bemerkninger til utvalgets forslag i utk § 58, men det fremkommer ingen innsigelser til innføring av en samlet hjemmel om offentlig tilsyn.

I Justisdepartementets uttalelse heter det om utk § 58:

«Vassdragsregisteret er såvidt vi kan se ikke nevnt i utredningen. Det bør vurderes om vassdragsregisteret skal forankres i loven, med regler for innsyn, f eks i tilknytning til utk § 58 (sml her øvrige regler for offentlige registre, og retningslinjene i NOU 1994:17 Til informasjonens pris).»

NVE sier i sin uttalelse:

«Tilsynet må også omfatte planleggings- og byggefasen. På dette stadiet kan det oppstå feil, som kan ha like stort skadepotensial som ved drift og nedleggelse av et anlegg.

NVE vil understreke at tilsynsordningen må gjelde både sikkerhets- og miljøhensyn.

Vassdragsmyndigheten fører i dag også tilsyn med anlegg utenfor selve vassdraget, men som en følge av vassdragstiltaket. Dette gjelder for eksempel massetak og plassering av overskuddsmasse (tipper). Muligheten til å føre tilsyn med slike tiltak, som er en direkte følge av vassdragstiltaket, må videreføres.»

I Statens helsetilsyn sin uttalelse heter det:

«Ad § 58, ordene «om ikke annet er bestemt i annen lovgivning»: I merknadene er henvist til bl a forurensningsmyndighetens tilsyn med forurensninger og avfall. Også helsemyndighetens tilsyn med vannforsyningssystemer (herunder bl a vanntilsigsområde, vannkilde, vannbehandling, vannbehandlingsanlegg og transportsystem) må nevnes her.»

Advokatforeningen sier i sin uttalelse:

«I dag er regler om generell overvåkning av vassdrag og grunnvann spredt i flere lover, og ansvaret er lagt til ulike myndigheter. Utvalget foreslår i § 58 en bestemmelse som tillegger vassdragsmyndigheten ansvaret for å føre tilsyn både med vassdragstiltak og med tilstanden og utviklingen i vassdrag. Tilsynet kan delegeres til andre.

Advokatforeningen er enig i den ordningen utvalget vil foreslå og har ingen merknader for så vidt. Foreningen har heller ingen merknader til de foreslåtte bestemmelser om vassdragsmyndighetenes rett til oppsetting av vannmerker, måleapparater m.v. og til å foreta undersøkelser, som ledd i utføringen av tilsynet.»

19.2.4 Departementets vurdering

I utvalgets særmerknader til § 58 sies det at bestemmelsen innebærer både overvåking av vassdragenes tilstand og utvikling og kontroll med påbegynte og iverksatte vassdragstiltak. Dette omfatter også kontroll med at konsesjonsvilkår blir etterlevd. NVE bemerker til dette at tilsynet også må omfatte planleggings- og byggefasen, da det på dette stadiet kan oppstå feil som kan ha like stort skadepotensial som ved drift og nedleggelse av et anlegg. Etter departementets syn dekkes byggefasen av utvalgets forslag, men planleggingsfasen omfattes imidlertid ikke. Ved en planlegging vil en kunne klarlegge hva som i realiteten vil skje ved bygging av et vassdragsanlegg eller ved utføringen av et vassdragstiltak, og hvordan anlegget eller tiltaket kan utføres for å unngå skader. Departementet er derfor enig med NVE i at offentlig tilsyn på dette stadium er av stor viktighet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at ordet «iverksatte» tas ut av ordlyden i bestemmelsen.

NVE understreker videre at tilsynsordningen må gjelde både sikkerhets- og miljøhensyn. Departementet bemerker at dersom det skal føres overvåking av vassdragenes tilstand og utvikling, må nødvendigvis ivaretakelse av miljøet være et av de grunnleggende forhold som overvåkes. Departementet viser til at kontroll med at konsesjonsvilkår etterleves også omfattes av tilsynsordningen. I henhold til § 26 første ledd kan det nettopp settes vilkår i konsesjon for å motvirke skader eller ulemper for bl a allmenne interesser.

Som presisert i forslagets første ledd første punktum skal ikke vassdragsmyndighetens tilsynsoppgaver omfatte det som etter annen lovgivning er lagt til andre forvaltningsorganer. Utvalget nevner her forurensningsmyndighetens tilsyn med forurensninger og avfall. Statens Helsetilsyn presiserer i sin uttalelse at også helsemyndighetens tilsyn med vannforsyningssystemer (herunder bl a vanntilsigsområde, vannkilde, vannbehandling, vannbehandlingsanlegg og transportsystem) må nevnes her. Departementet slutter seg til denne anmodningen.

Når det gjelder tilsyn med tiltak utenfor vassdraget som er en direkte følge av vassdragstiltaket, f eks massetak og plassering av overskuddsmasse (tipper), er det departementets mening at vassdragsmyndighetens tilsynsmyndighet skal være den samme som NVE utøver i dag. Denne myndigheten er heller ikke direkte lovfestet i gjeldende vassdragslov. Departementet viser for øvrig til § 25 første ledd om at også andre tiltak som utføres i sammenheng med et vassdragstiltak skal telle med i vurderingen av om et tiltak skal gis konsesjon. Når det gjelder massetak og plassering av tipper er dette tiltak som ofte også vil falle inn under Bergvesenets tilsynsmyndighet. At flere myndigheter fører tilsyn med disse tiltakene er etter departementets mening ikke noe spesielt problem, men departementet ser verdien av en samordning av myndighet i disse tilfeller.

Vassdragslovutvalget foreslår at tilsynsreglene i vregl § 12 nr 18 og 19 og ikl § 2 fjerde ledd nr 15 og 16 av forenklingshensyn oppheves. Departementet er imidlertid skeptisk til å fjerne vregl § 12 nr 19 og ikl § 2 fjerde ledd nr 16, som gjelder konsesjonærens plikt til å «underkaste seg den kontroll» med overholdelse av de konsesjonsvilkår departementet fastsetter. Etter departementets mening bør regler om kontroll (tilsyn) med overholdelse av vilkår stå i særlovgivningen og departementet slutter seg derfor ikke til utvalgets forslag om å fjerne disse to tilsynsreglene. Departementet er imidlertid enig i utvalgets forslag når det gjelder opphevelse av vregl § 12 nr 18 og ikl § 2 fjerde ledd nr 15 om det generelle tilsyn med anlegg da dette ivaretas av vannressurslovens regler.

Justisdepartementet reiser spørsmålet om lovens forhold til det offentlige vassdragsregistret. Spørsmålet om utlevering og innsyn i data fra offentlige registre, arkiver og databaser er et prinsipielt spørsmål som først og fremst må vurderes og avklares på generell basis bl a med utgangspunkt i NOU 1994:17. Departementet vil av den grunn ikke ta noe standpunkt på nåværende tidspunkt til hvordan vassdragsregisteret skal forankres i loven. Etter departementets mening må vannressurslovens forhold til vassdragsregisteret fastsettes særskilt, etter at de generelle retningslinjer om allmennhetens tilgang til offentlige data og registre er ferdig avklart.

Om bestemmelsen utk § 61 om rett til oppsetting av vannmerker eller apparater for målinger i vassdrag, er det ingen høringsinstanser som har uttalt seg. Departementet slutter seg her til utvalgets forslag og har for øvrig ingen merknader utover at bestemmelsen foreslås utvidet til også å gjelde «nedbørfelt.» Bestemmelsen blir ny § 56.

19.3 Rett til opplysninger og synfaring

19.3.1 Gjeldende rett

Enhver anleggseier plikter å gi tilsynet de opplysninger som kreves og foreta de foranstaltninger som anses nødvendig, jf V § 144 nr 3. V § 145 inneholder bestemmelser om meldeplikt.

Etter forskrift 2. april 1982 nr 595 er større dammer, trykkrør og stenge-/tappeorganer underlagt tilsyn. Forskriften krever også forhåndsgodkjenning på lik linje som V §§ 144-146. Anlegg som går inn under forskriften, jf forskriften § 1, skal meldes til NVE for vurdering og godkjenning, jf forskriften § 5. I tillegg skal det gis opplysninger om etablerte anlegg for registrering og sikkerhetsvurdering. Ved konsesjonsgitte tiltak foretas den sikkerhetsmessige vurderingen ved godkjenning av detaljplaner m v, i medhold av konsesjonsvilkår fastsatt med hjemmel i V § 106 nr 2, vregl § 12 nr 18 eller ikl § 2 fjerde ledd nr 15.

Vassdragsloven § 127 nr 2 og 3 inneholder særskilte bestemmelser om merking av oppdemnings- og tappegrenser som gjør det praktisk mulig å føre kontroll med at manøvreringsbestemmelsene følges.

19.3.2 Vassdragslovutvalgets syn

Utvalget foreslår at vassdragsmyndigheten for sitt tilsyn skal ha uhindret tilgang til vassdrag og vassdragstiltak, jf utk § 60 første setning. Etter forespørsel fra vassdragsmyndigheten skal den som har opplysninger, dokumenter eller annet materiale av betydning for tilsynet, plikte å legge dette frem, jf § 60 annen setning. Det kommer ikke klart frem om utvalget har ment om bestemmelsen skal være hjemmel for pålegg eller ikke.

19.3.3 Høringsinstansenes syn

Økokrim har følgende bemerkninger til utk § 60:

«Bestemmelsen pålegger den enkelte en plikt til å gi opplysninger til vassdragsmyndigheten, men brudd på plikten er ikke straffesanksjonert. I så måte rimer det dårlig. En vil foreslå at brudd på informasjonsplikten straffes på linje med f. eks. manglende opplysninger overfor forurensningsmyndighetene, se forurensningsloven § 49. Men plikten bør tydeliggjøres ved at vassdragsmyndigheten retter et pålegg og ikke bare en forespørsel. Brudd på pålegg er straffesanksjonert i § 68 første ledd bokstav c.»

I Miljøverndepartementets uttalelse heter det:

«Når det gjelder retten til opplysninger etter § 60, 2. ledd, forutsetter vi at det ikke er ment som en hjemmel til å kreve gratis kart fra f.eks. Statens kartverk, i tilfeller hvor dette ikke er en del av forvaltningens saksdokumenter.»

19.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Økokrim i at dersom det skal være en plikt å legge frem disse opplysningene, bør dette tydeliggjøres ved at vassdragsmyndigheten retter et pålegg og ikke en forespørsel slik utvalget har foreslått. Brudd på pålegg er straffesanksjonert i (ny) § 63 første ledd bokstav c. Økokrim foreslår at brudd på informasjonsplikten straffes på linje med f eks manglende opplysninger overfor forurensningsmyndighetene, jf forurl § 49. Ut fra hensynet til harmonisering til annet regelverk finner departementet det riktig at vannressurslovens informasjonsplikt samsvarer med forurensningslovens regler.

Forurensningsloven har imidlertid ikke den samme ordlyd i bestemmelsen om opplysningsplikt som den som er foreslått i utk § 60. Etter forurl § 49 plikter tiltakshaver(den potensielle forurenseren) etter pålegg å legge frem opplysningene, og når særlige grunner tilsier det kan opplysningene kreves av enhver som utfører arbeid for tiltakshaveren. Vassdragslovutvalget foreslår imidlertid informasjonsplikten for «den» som har opplysninger. Dette kan være både tiltakshaver og andre, f eks andre offentlige myndigheter. Etter departementets mening vil det ikke være riktig å pålegge alle den samme opplysningsplikt overfor vassdragsmyndigheten. Det vil først og fremst være tiltakshaver selv som sitter inne med de opplysninger og materiale som kan ha betydning for vassdragsmyndighetens tilsynsvirksomhet. Av hensyn til at brudd på denne plikten etter departementets forslag vil være straffesanksjonert, foreslår departementet at uforbeholden opplysningsplikt kun kan pålegges overfor tiltakshaver. Departementet ser imidlertid behovet for å kunne kreve opplysninger av andre enn tiltakshaveren i enkelte tilfeller eller ved spesielle situasjoner. Departementet foreslår å følge forurensningslovens ordning med at opplysninger av betydning også kan kreves av andre «når særlige grunner tilsier det», og foreslår bestemmelsens ordlyd endret i samsvar med dette. Bestemmelsen foreslås dessuten utvidet til også å gjelde «nedbørfelt», jf første setning. Bestemmelsen blir ny § 55.

19.4 Undersøkelser

19.4.1 Vassdragslovutvalgets syn

Som nevnt plikter enhver grunneier eller bruker (mot erstatning), å finne seg i at nødvendige målinger og andre forarbeid og undersøkelser til planlegging av tiltak i vassdrag blir utført på hans grunn, jf V § 121 nr 1.

Denne regelen i vassdragsloven er av utvalget erstattet av to bestemmelser, utk §§ 61 og 62. Vassdragslovutvalget foreslår i utk § 62 første ledd at vassdragsmyndigheten kan foreta ytterligere undersøkelser enn hva som følger av retten i utk § 61 (§ 56). Dersom undersøkelsen volder skader og ulemper ut over det som grunneier eller andre med rimelighet må finne seg i, kan de etter utvalgets forslag kreve erstatning.

I annet ledd foreslås hjemmel for å pålegge en tiltakshaver å utføre eller bekoste etterundersøkelser vedrørende anleggets soliditet eller virkninger for forholdene i vassdraget. Denne bestemmelsen vil gjelde ved siden av vregl § 12 nr 13 annet ledd. Bestemmelsen er foreslått å gjelde overfor tiltakshavere med konsesjon etter vannressursloven.

Vassdragsloven § 146 nr 3 inneholder regler om taushetspliktom de drifts- og forretningsforhold som tilsynet får kunnskap om i sin virksomhet, men disse reglene foreslås opphevet som overflødig ved siden av forvaltningslovens generelle bestemmelser.

19.4.2 Høringsinstansenes syn

NVE uttaler generelt om forhold som burde vært regulert vedrørende grunnvann, rapportering og undersøkelser:

«Lovutkastet introduserer et kunstig skille mellom grunnvann og overflatevann. I § 51 kreves det innsendelse av rapporter om grunnvannsundersøkelser. Tilsvarende hjemmel finnes ikke for andre hydrologiske undersøkelser, bortsett fra bestemmelen i § 60 om tilgang til opplysninger m.v. av betydning for tilsynet. Vi mener loven må hjemle et påbud om undersøkelser, innsending og registrering av hydrologisk og geohydrologisk materiale. Dette vil da også omfatte parametre som sedimentinnhold, snø og innsjøers dybdeforhold, for å nevne noe. Dette er nødvendig dersom det skal være mulig å drive en helhetlig og forsvarlig forvaltning av grunnvannsressursene og vassdragene.»

NVE sier i sin uttalelse om utk § 62:

«Muligheten til å stille krav om undersøkelser bør også gjelde konsesjonsfrie tiltak. Vedrørende eldre konsesjonsfrie tiltak som er underlagt tilsyn jfr. nåværende vassdragslovs § 144 jfr. damtilsynsforskriftene er det adgang til å pålegge undersøkelser jfr. utkastet § 62 jfr § 71. Vi mener at regelen i § 62 bør gjelde alle anlegg uavhengig om de tidligere er pålagt tilsyn i konsesjon eller etter vassdragslovens § 144 jfr. damtilsynsforskriftene som i § 71 gis virkning som konsesjon. Dette fordi det kan være anlegg som ikke tidligere er undersøkt eller man tidligere ikke har ansett det som nødvendig med undersøkelser, men som ut i fra dagens eller kommende situasjon gjør det påkrevet med slike undersøkelser. Det kan være anlegg som tidligere har hatt et minimalt skadepotensial, men nå har fått det som følge av f.eks elde, slitasje og endringer i infrastrukturen.»

Direktoratet for naturforvaltning har følgende bemerkning:

«Direktoratet støtter forslaget som bl.a. innebærer at vassdragsmyndigheten kan pålegge tiltakshaver å klarlegge tiltakets virkninger på naturforholdene. Bestemmelsen, særlig annet ledd, er viktig og nødvendig for å sikre en god vassdragsforvaltning.

Vi mener imidlertid det er behov for at kommentarene klarere markerer at undersøkelsene ofte vil gå på biologi/økologi.

I følge kommentarene til bestemmelsen vil særlig farens størrelse og omfang, kostnadene ved undersøkelsen og tiltakets økonomi inngå i vurderingen av hva det er rimelig å pålegge tiltakshaver. Det må presiseres i kommentarene at også fordelene og behovet for undersøkelser knyttet til biologi/økologi inngår i denne rimlighetsvurderingen.»

19.4.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag i § 62 (ny § 57) første ledd om vassdragsmyndighetens rett til å foreta undersøkelser i vassdrag. Det er heller ingen høringsinstanser som har kommet med bemerkninger til dette forslaget. For at bestemmelsen skal gi vassdragsmyndigheten tilstrekkelig hjemmel for egen innsamling av hydrologisk og geohydrologisk materiale, foreslås bestemmelsen utvidet til å omfatte undersøkelser i nedbørfeltet i første punktum.

Slik utvalget har utformet bestemmelsen i annet ledd kan undersøkelser / bekostning av undersøkelser mm kun pålegges en tiltakshaver med konsesjon etter vannressursloven. NVE mener at muligheten til å stille krav om undersøkelser også bør gjelde konsesjonsfrie tiltak. Utvalget gir ingen begrunnelse for hvorfor de foreslår en slik begrensning.

Konsesjonsfrie tiltak vurdert i henhold til vannressurslovens bestemmelser vil være små og innebære lite skadepotensiale. Når det gjelder nye vassdragstiltak vil en undersøkelsesplikt begrenset til konsesjonspliktige tiltak derfor være naturlig. Departementet ser imidlertid ikke bort fra at eldre konsesjonsfrie tiltak som opprinnelig hadde et lite skadepotensiale, nå eller i fremtiden kan fremstå som farlige pga elde og slitasje. Etter departementets mening må hensynet til sikkerhet her være det viktigste, og foreslår derfor å ta bort begrensningen om at bestemmelsen kun skal gjelde konsesjonspliktige tiltak når det gjelder undersøkelser for å klarlegge tiltakets funksjonssikkerhet. Det vises i den forbindelse til at pålegg om sikring mot skade også kan omfatte eldre konsesjonsfrie tiltak. Det samme gjør seg imidlertid ikke gjeldende for virkninger for naturforholdene. Her vil det etter departementets mening være formålstjenlig å begrense undersøkelsesplikten til å gjelde konsesjonspliktige tiltak. Departementet foreslår derfor en lovteknisk sondring mellom disse i § 57 annet ledd. Den nødvendige skranken mot å kunne pålegge tiltakshaver unødvendige eller uforholdsmessig økonomisk belastende undersøkelser eller tiltak, ligger i bestemmelsenes ordlyd om hva «som med rimelighet kan kreves».

Direktoratet for naturforvaltning (DN) mener at det klarere bør markeres at undersøkelsene ofte vil gå på biologi/økologi. Departementet finner det imidlertid ganske opplagt at undersøkelser for å klarlegge tiltakets virkninger for «naturforholdene» også vil gjelde biologi/økologi og finner ingen grunn til å presisere dette nærmere.

19.5 Internkontroll

19.5.1 Gjeldende rett

I stedet for selv å detaljkontrollere overlater myndighetene stadig mer til virksomhetenes internkontroll. Myndighetene kan f eks bestemme målsetninger, pålegge praksis for egenkontroll eller kreve resultater og kvalifikasjoner. På denne måte får det offentlige tilsynet frigjort kapasitet til mer prinsipielle vurderinger. Internkontroll bidrar også til å fremheve anleggseierens primære ansvar for sikkerheten. I følge gjeldende damtilsynsforskrifter § 4 kan anleggseier pålegges krav om internkontroll og internkontrollsystemer.

19.5.2 Vassdragslovutvalgets syn

Damtilsynsforskriftene § 4 bestemmer at anleggseier kan pålegges krav om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre overholdelse av forskriftens krav, men forskriften angir ikke klar lovhjemmel for bestemmelsen. Vassdragslovutvalget mener det er behov for å markere både tiltakshaverens eget ansvar for tilfredsstillende kontrollrutiner, samt tilsynets adgang til å gi forskrifter om internkontroll og internkontrollsystemer. Det foreslås derfor en særlig regel om internkontroll i utk § 59. Med hjemmel i annet punktum kan det også fastsettes hvilke sanksjoner som kan anvendes dersom plikten til internkontroll ikke blir etterlevd (tvangsmulkt/straff), jf utvalgets særmerknader til bestemmelsen.

19.5.3 Høringsinstansenes syn

Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFO) er enig i at det inntas i lovforslaget hjemmel for kontrolltiltak og internkontroll og sier bl a videre i sin uttalelse:

«Vi noterer med tilfredshet at utkastets § 59 inneholder en klar hjemmel for nærmere forskrifter om internkontroll og internkontrollsystemer. Imidlertid er lovteksten generell og utvalgets bemerkninger knappe. Etter vårt syn hadde dette viktige saksfeltet fortjent en grundigere utredning.

I forbindelse med den pågående revisjonen av damforskriftene, har vi sterkt understreket behovet for at det fremtidige regelverket legger til grunn en sikkerhetsfilosofi basert på tiltakshavers bruk av internkontroll og risikoanalyser. Behovet understrekes av en tiltagende tendens hos NVE til å kreve kostbare tiltak i norske vassdrag (utskifting av smisveiste rør, utbedring av dammer) basert på en til dels omdiskutert sikkerhetsfilosofi.

Risikoanalyser er virksomhetsutøverens virkemiddel for å sikre at virksomheten til enhver tid oppfyller fastsatte sikkerhetsmål. De skal kunne avdekke avvik fra fastsatte akseptkriterier og danne grunnlag for risikoreduserende tiltak. De utgjør således et sentralt element i et internkontrollsystem.

Vi understreker at risikoanalyser er et alment benyttet beslutningsstøtteverktøy i industriell virksomhet både til lands og på sokkelen. Slike analyser må også vinne innpass i vår bransje. Vår erfaring tilsier at innføring av dette verktøy ikke medfører større kostnader. Uansett må kostnadene veies mot nytten av å innføre en mer moderne og rasjonell sikkerhetsfilosofi i vår virksomhet.

På denne bakgrunn mener vi at departementet i proposisjonen nærmere bør omtale internkontroll og internkontrollsystemer, herunder bruk av risikoanalyser. Bruk av risikoanalyser bør videre nedfelles i de forskrifter som gis med hjemmel i utkastets § 59. Vi mener også at forskriftshjemmelen bør oppstille en plikt for forvaltningen til å regulere disse spørsmål.

Vi foreslår dermed at utkastets § 59, 2. punktum gis følgende ordlyd:

«Vassdragsmyndigheten gir forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer, herunder bruk av risikoanalyser.»»

Hydro Energi viser bl a til hva EnFO har foreslått og sier bl a følgende i sin uttalelse:

«Hydro støtter EnFos syn. I forlengelsen av EnFo´s uttalelse vil vi gi noen betraktninger av mer overordnet karakter om hvordan sikkerhetsregelverket for vassdragsanlegg hensiktsmessig kan struktureres.

Innledningsvis er det grunn til å nevne at Oljedirektoratet har utført et prosjekt for metodisk regelverkutvikling, som karakteriseres ved at man har utviklet en plan for hvordan et regelverk skal struktureres for en sektor (petroleumsvirksomheten). I det videre revisjons-arbeid med forskrifter på vassdragssektoren, bør man se hen til de erfaringer Oljedirektoratet har gjort og vurdere i hvilken grad tilsvarende metodikk kan anvendes på land.

De grunnleggende trekk i Oljedirektoratets regelverksstruktur fremgår av vedlagte diagram. Systemforskriftene i horisontalplanet karakteriseres ved at de stiller krav til tiltakshavers organisasjon (internkontrollforskriften). Disse forskrifter er generelle i den forstand at de ikke er relatert til bestemte konstruksjoner eller operasjoner. Vi bemerker at gjeldende forskrifter for tilsyn med anlegg i vassdrag kun inneholder en hjemmel for å pålegge tiltakshaver krav om internkontroll og internkontrollsystemer. En egen internkontroll-forskrift vil etter sitt innhold måtte stille krav til tiltakshavers interkontrollsystem og til dokumentasjon av systemet. Slike krav er nedfelt i Oljedirektoratets internkontrollforskrift og i den mer generelle internkontrollforskriften for virksomhet på land. Sistnevnte gjelder imidlertid ikke for virksomhet som er underlagt vassdragsloven.»

Fylkesmannen i Vestfold, Landbruksavdelingen, sier i sin uttalelse om internkontroll:

«- Formuleringen den ansvarlige skal føre kontroll med at ..... er misvisende i så måte at begrepet kontroll gir inntrykk av krav om etterhåndskontroll. I internkontrollsammenheng brukes formuleringen påse og derfor kan det være riktig å bruke den formuleringen også her.

Forslag til formulering Den som er ansvarlig for et vassdragsanlegg skal påse at ..........

- Til formuleringen Vassdragsmyndigheten kan gi forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer - vises til: Arbeidsmiljølovens formulering:

- Kongen gir nærmere regler om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

Lov om eksplosive varer:

- Departementet gir nærmere regler om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

Brannvernloven:

Departementet gir forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelser i loven, herunder forskrifter om internkontrollsystemer

- Formuleringen - krav som er fastsatt i eller i medhold av lov omfatter alle lover - mens formuleringen loven eller denne lov sikter til vannressursloven

- Er det slik at bestemmelsen skal omfatte anlegg, men ikke tiltak?»

19.5.4 Departementets vurdering

Departementet bemerker at utk § 59 skiller seg fra tilsvarende bestemmelser i forurensningsloven, arbeidsmiljøloven, lov om eksplosive varer og brannvernloven ved at det etter utvalgets forslag skal føres kontroll med krav fastsatt i eller i medhold av «lov». Etter ordlyden innebærer dette krav i medhold av hvilken som helst lov. Departementet ser ingen grunn til at vannressursloven skal ha et annet system enn de øvrige nevnte lover og antar da også at utvalget har ment å foreslå en tilsvarende og til disse lover harmonisert regel. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i ny § 54 omformuleres slik at kontrollen skal gjelde krav etter vannressursloven eller i medhold av denne. Bestemmelsen vil imidlertid også gjelde overfor vassdragsreguleringsanlegg, jf § 19.

Fylkesmannen i Vestfold viser til at formuleringen «påse» benyttes i internkontrollsammenheng, og ikke at den ansvarlige skal «føre kontroll med». Departementet er enig i at begrepet «kontroll» ikke er heldig å benytte i denne sammenheng, og foreslår en endring av bestemmelsens ordlyd slik fylkesmannen foreslår.

Når det gjelder Hydro Energis uttalelse om Oljedirektoratets prosjekt for metodisk regelverksutvikling, bemerker departementet at det selvfølgelig er likhetspunkter, men også forskjeller mellom oljeselskapene og norske dameiere. I NVEs arbeid med de nye sikkerhetsforskrifter for dammer og andre vassdragsanlegg legges til grunn lang erfaring med en stor og uensartet sektor. For mange dameiere vil det være hensiktsmessig å forholde seg til detaljerte tekniske retningslinjer, mens enkelte større dameiere bør kunne manøvrere friere i forhold til overordnede funksjonskrav.

Den nye vannressursloven må forventes å få en lang virketid. Det kan ikke utelukkes at verktøy som anses som vesentlige og de beste å benytte i tilsynsvirksomhet pr i dag, kan bli erstattet av mer hensiktsmessige og effektive midler i fremtiden. Prinsipielt tilsier dette at en lovregel på dette området bør være relativt fleksibel, og etter departementets mening bør en derfor være tilbakeholden med å detaljere innholdet i selve forskriftshjemmelen. Hvis en i forskriftshjemmelen legger for sterke føringer på forskriftens innhold, legges hindringer for en fremtidig regelutvikling.

Internkontroll er fra 1994 innført som et vesentlig verktøy for damsikkerhetsarbeidet. Det er heller ingen uenighet om at risikoanalyse anses som et viktig beslutningsstøtteverktøy. De nye sikkerhetsforskriftene som NVE utarbeider vil åpne for bruk av risikoanalyse. Sommeren 1997 utga NVE for øvrig en foreløpig veileder i bruk av risikoanalyse for vassdragsanlegg. Hensynet til fleksibilitet og fremtidig utvikling taler likevel imot en detaljert utforming av selve lovhjemmelen om internkontroll. Departementet støtter derfor ikke EnFOs forslag om at bruk av risikoanalyser tas med i ordlyden.

I og med det faktum at internkontroll i praksis allerede er innført som et vesentlig verktøy i damsikkerhetsarbeidet, er departementet enig med EnFO i at bestemmelsen i § 54 kan formes som en pliktregel for forvaltningen til å regulere disse spørsmål. Forurensningsloven har ikke noen pliktregel om internkontroll, men er formulert tilsvarende Vassdragslovutvalgets forslag, jf forurl § 52 b. Tilsvarende bestemmelser er imidlertid formulert som pliktregler i andre særlover det kan være mer naturlig å sammenligne med i denne sammenheng, f eks brannvernloven, arbeidsmiljøloven og lov om eksplosive varer. I henhold til dette foreslår departementet følgende ordlyd i § 54 annet punktum:

«Vassdragsmyndigheten gir forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer.»

19.6 Finansiering av kontrolltiltak

19.6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett skal anleggseieren pålegges å betale gebyr for tilsyn utført i medhold av V § 144. Tilsvarende gjelder ved pålegg om offentlig tilsyn for vedlikehold og drift av anlegget og pålegg om tilsyn med overholdelse av konsesjonsvilkår etter vregl § 12 nr 18 og 19 og ikl § 2 nr 15 og 16. Tiltakshaveren kan pålegges kostnadene ved å utføre etterundersøkelser og å dekke utgifter til forsterket jakt- og fiskeoppsyn i anleggsperioden, jf vregl § 12 og pbl § 33-9.

19.6.2 Vassdragslovutvalgets syn

Vassdragslovutvalget foreslår i utk § 63 at vassdragsmyndigheten kan gi forskrift om gebyr for utført kontroll med vassdragstiltak. I særmerknadene til bestemmelsen uttaler utvalget at gebyrene må knyttes til utført kontroll, men at de kan standardiseres og ikke behøver fastsettes ut fra utgiftene knyttet til den enkelte kontroll. Kostnader som påløper i forbindelse med vassdragsmyndighetens generelle overvåking av tilstanden og utviklingen i vassdraget, kan ikke regnes inn i gebyrgrunnlaget. Gebyrsatsene settes slik at gebyrene samlet ikke overskrider vassdragmyndighetens kostnader med kontrollen og til vedlikeholdstiltak etter utk § 45 første ledd annet punktum.

Som nevnt ovenfor foreslår utvalget av forenklingshensyn å oppheve vregl § 12 nr 18 og 19 og ikl § 2 nr 15 og 16.

19.6.3 Høringsinstansenes syn

NVEsier i sin uttalelse om utk § 63:

«NVE støtter utvalget i det syn at gebyrene ikke trenger knyttes opp til den enkelte kontroll. Det at gebyrene kan standardiseres, forenkler NVEs arbeid. Det er også nødvendig med en standardisering av tilsynskostnadene for å kunne dekke opp kostnadene ved solidaransvaret i utkastets § 45.

Overensstemmende med myndighetenes innføring av internkontroll i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid er NVEs sikkerhetsarbeid lagt om. Det er innført rutiner med internkontroll hos tiltakshaverene og NVE baserer i større grad sitt sikkerhetsarbeid på stikkontroller og systemrevisjon. Dette understreker ytterligere behovet for standardisering av gebyr for tilsyn.

Etter vårt syn er det fornuftig å kunne ha ulike beregnings- og innkrevingsmetoder for gebyrer som er knyttet til ulike former for tilsyn. For vassdragssikkerhetstilsyn bør det innføres en fast årlig avgift, som beregnes ut fra vassdragsanleggenes omfang og tilknyttede risiko samt et tillegg som dekker kostnadene ved solidaransvaret i utkastets § 45. Gebyret beregnes forskuddsvis og innkreves i begynnelsen av hvert år. For andre typer tilsyn (typisk «naturverntilsyn») bør det innføres et kostnadsdekkende gebyr, enten basert på faktiske utgifter, eller beregnet med bakgrunn i de tilsynsoppgaver som skal gjennomføres i løpet av året. Her må det også beregnes et tillegg som dekker kostnadene for solidaransvaret etter utkastets § 45.

NVE foreslår at § 63 omformuleres og lyder som følger;

«Vassdragsmyndigheten kan gjennom gebyr ta dekning for sine kostnader med å ivareta samfunnets interesser knyttet til sikkerhet og miljø ved tiltak i vassdrag. Gebyret skal samlet ikke overskride vassdragsmyndighetens kostnader ved arbeidet og til tiltak etter § 45, første ledd, annet punktum. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg. Vassdragsmyndigheten kan gi forskrifter om måten for beregning og innkreving av gebyret.»»

NVE har i en senere uttalelse kommet med ytterligere merknader til utk § 63. Det heter i denne uttalelsen:

«I merknaden til § 63 (s 461) står at «gebyrene må knyttes til utført kontroll og kan ikke innkreves f.eks. på årsbasis». Som kjent skjer finansieringen av vassdragssikkerhetsarbeid fra 1.1.96 gjennom et årlig gebyr. Vi regner med at departementet bringer kommentarteksten i overensstemmelse med dette, slik at denne form for innkreving ikke utelukkes. Når det gjelder vassdragssikkerhetsarbeid, forutsetter vi for øvrig at de samme typer utgifter som dekkes i dag, kan dekkes også med den framtidige gebyrordningen. I dag dekkes 80 % av alt arbeid med vassdragssikkerhet i Vassdragssikkerhetsseksjonen (SV), inklusive SVs medarbeidere ved regionkontorene, gjennom gebyrordningen. Dette omfatter ikke bare konkrete enkeltkontroller, men også f eks utarbeidelse av forskrifter og retningslinjer, godkjenning av vassdragsteknisk ansvarlig, og godkjenning av planleggingsansvarlig.

Når det gjelder arbeidet med oppfølging av konsesjoner i VK-seksjonen, kan det være naturlig at gebyrordningen i tillegg til de mer direkte kontrollutgifter, også dekker arbeidet med å fastsette grunnlaget for konsesjonskraft og -avgift, og oppfølging av tilhørende vilkår.»

Norges Skogeierforbund og Norsk Skogbruksforening «støtter den nye regel i § 63 om at det kan pålegges gebyr for tilsyn.»

NLHsier i sin uttalelse:

«Innføring av avgifter i form av gebyr på vassdragsovervåking pålagt konsesjonshaver er så vidt vi kan se en innføring av miljøavgift på virksomhet som ikke nødvendigvis er miljøbelastende. Dersom en i konsesjonsbetingelsene forutsetter at vassdraget ikke belastes av virksomheten, bør ikke virksomheten belastes med avgifter så lenge konsesjonsbetingelsene overholdes.

Spesielt gjelder dette konsesjonskostnadene til fiskeoppdrett som allerede i dag er belastet med behandlingsgebyr. Disse gebyrene er uavhengig av størrelsen på foretaket. Oppdrett av fisk i ferskvann vil sannsynligvis bestå av små enheter. En ytterligere gebyrbelastning for behandling av konsesjon for vannuttak vil være et hinder for skaping av ny virksomhet. Behandling av konsesjon på uttak av vann bør derfor ikke belastes med et behandlingsgebyr.»

19.6.4 Departementets vurdering

Departementet bemerker at det er kommet få merknader til forslaget om gebyr for tilsyn. Bortsett fra NLHs uttalelse om at en motsetter seg en unødvendig «miljøavgift», er det ikke kommet noen innsigelser mot forslaget.

Vassdragslovutvalget har i sine kommentarer til bestemmelsen uttalt at gebyrene må knyttes til utført kontroll og ikke kan innkreves f eks på årsbasis. Fra 1.1.96 skjer imidlertid finansieringen av NVEs vassdragssikkerhetsarbeid gjennom et årlig gebyr, jf St prp nr 1 (1995-96) s 139. Disse årlige gebyrer justeres fra år til år på grunnlag av reelt nedlagt arbeid innenfor dette området. Anleggseierne betaler den årlige avgiften beregnet ut fra vassdragsanleggenes omfang og tilknyttede risiko. Den nye ordningen er mindre tidkrevende å administrere. Departementet ser ingen grunn til at denne praktiske form for innkreving skal opphøre og foreslår ut fra dette at benevnelsen «utført» i lovteksten tas ut. Departementet forutsetter av vassdragsmyndigheten legger vekt på å planlegge dette arbeidet i nær kontakt med dameieren, og synliggjør resultatene og forbindelse mellom gebyrene og resultatene.

Departementet er enig med NVE i at det vil være fornuftig å ha ulike beregnings- og innkrevingsmetoder for gebyrer som er knyttet til ulike former for kontroll. For kontroll med natur- og miljøvern tilknyttet f eks konsesjonsvilkår bør derfor innføres et kostnadsdekkende gebyr, enten basert på faktiske utgifter, eller beregnet med bakgrunn i de kontrolloppgaver som skal gjennomføres i løpet av året. Departementet forutsetter at også denne typen gebyrer knytter seg til konkrete tiltak, og ikke til en generell overvåking. Nærmere bestemmelser må utformes i forskrifter.

Denne avgiften skal være gebyr for vassdragsmyndighetens kontrolloppgaver, og departementet finner det ikke riktig at gebyrordningen skal dekke arbeidet med å fastsette grunnlaget for konsesjonskraft og konsesjonsavgift, og oppfølging av tilhørende vilkår slik NVE foreslår. I og med departementet går inn for å opprettholde vregl § 12 nr 19 og ikl § 2 nr 16, jf ovenfor i 19.2.4, kan utgifter i forbindelse med å fastsette slike grunnlag og tilhørende vilkår eventuelt knyttes til disse bestemmelsene.

Kostnader som påløper i forbindelse med alminnelig overvåking av tilstanden og utvikling i vassdraget kan som nevnt ikke regnes inn i gebyrgrunnlaget. Dette innebærer at kostnadene skal knyttes kun til vassdragsmyndighetens kontroll og ikke overvåking. Begrepet «tilsyn» benyttes som en fellesbetegnelse for både overvåking og etterfølgende kontroll. Ut fra dette mener departementet at overskriften i bestemmelsen slik utvalget har foreslått blir noe misvisende. Departementet foreslår at denne endres til «Gebyr for kontroll med vassdragstiltak».

Etter vassdragsloven § 144 nr 4 annen setning skal det betales en forsinkelsesrente på seks prosent. Utvalget har ikke foreslått noen slik bestemmelse, men dette må følges opp med hjemmel i den nye loven. Departementet foreslår derfor at følgende tekst tas inn i ny § 58 siste setning:

«Betales ikke gebyret til forfallstid, svares deretter rente som fastsatt i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling mm § 3 første ledd.»

19.7 Organisering av tilsynet

19.7.1 Dagens ordning

Som nevnt ovenfor er det i V § 144 overlatt Kongen å avgjøre i hvilken utstrekning tilsyn med vassdrag skal opprettes. Det finnes også som nevnt, flere sentrale tilsynsmyndigheter med oppgaver innenfor vannforvaltningen. I praksis har NVEs tilsyn vært konsentrert om generell hydrologisk overvåking og sikkerhet ved vassdragstekniske anlegg. Noen systematisk overvåking av om vassdragslovgivningen eller gitte konsesjonsvilkår følges, er ikke utført.

19.7.2 Vassdragslovutvalgets syn

Etter utvalgets mening må formålet med å føre tilsyn med vassdrag, grunnvann og vassdrags- og grunnvannstiltak primært være å føre tilsyn med vannressursenes tilstand og tiltak som kan medføre skade på liv, miljø og eiendom. Subsidiært bør det føres tilsyn med at lovene følges, påkrevde tillatelser skaffes og at konsesjonsvilkår overholdes. Utvalget finner det aktuelt å føre et mer aktivt tilsyn med vassdragene og anlegg som etableres i vassdrag.

Utvalget mener at det overordnede tilsynsansvar bør legges til NVE. Med utgangspunkt i dagens forvaltningsordning kan det også være aktuelt å trekke inn lokale organer og myndigheter i større utstrekning. Det bør også vurderes en bedre samordning innenfor ulike sektorer.

Tilsynsmyndighet kan tenkes delegert ut fra ulike kriterier, f eks etter type tiltak eller type vassdrag. I forbindelse med lokalt tilsyn nevner utvalget NVEs regionkontorer, fylkesmennenes miljøvernavdelinger og kommuneadministrasjonene som ofte har teknisk og miljøfaglig kompetanse. Utvalget foreslår på denne bakgrunn i utk § 69 at også tilsynsoppgaver kan desentraliseres i form av en delegering til lokale myndigheter for å effektivisere tilsynet. Vassdragslovutvalget «regner med at vassdragsmyndighetene vil vurdere hvilket forvaltningsnivå som er passende for tilsyn med ulike vannressurser og tiltak».

19.7.3 Høringsinstansenes syn

I Miljøverndepartementets uttalelse heter det:

«Miljøverndepartementet synes, slik utvalget påpeker på utredningens side 459, at det vil medføre vesentlige fordeler med en samordning av det offentlige tilsyn. En slik samordning bør derfor tilstrebes. Vi vil forøvrig gjøre oppmerksom på at flere instanser under høringen av Miljøverndepartementets forslag til lov om statlig naturoppsyn, var av den oppfatning at vassdragslovgivningen burde falle inn under naturoppsynets virksomhet. Regjeringen har derfor i Ot.prp. nr. 44 Om lov om statlig naturoppsyn samt endringer i lov om naturvern og lov om viltet, foreslått at Miljøverndepartementet kan pålegge oppsynet andre oppgaver. Dette omfatter også oppgaver som ligger under andre departementers ansvarsområder.»

Landbruksdepartementet sier i sin uttalelse:

«Landbruksdepartementet er enig med fylkeslandbruksstyrene i at bl.a. konsesjonsreglene i vannressursloven fører til en betydelig økning av det offentliges kontroll med vassdragstiltak. Etter Landbruksdepartementets syn er det viktig at miljømyndighetene og landbruksmyndighetene settes i stand til å samhandle om dette både på kommune og fylkesnivå. Med den omorganisering som er skjedd i landbruksetaten, slik at landbrukskontoret er blitt kommunalt, og fylkeslandbrukskontoret er gått inn som en avdeling knyttet til fylkesmannen, antar en imidlertid at det skulle ligge til rette for slik samhandling framover.»

Advokatforeningen slutter «seg til utvalgets standpunkt om at det overordnede tilsynsansvar bør ligge til NVE» og uttaler videre:

«En er videre enig i at tilsynsoppgavene må kunne delegeres. Advokatforeningen forutsetter imidlertid at andre fagmyndigheter, enten på sentralt eller lokalt plan, under enhver omstendighet trekkes inn i arbeidet dersom forhold som ligger under vedkommende fagmyndighets ansvarsområde berøres.»

I Energiforsyningens Fellesorganisasjons uttalelse heter det:

«Vi er enige i at det overordnede tilsynsansvar bør ligge til NVE . . .»

H.r.adv. Erik Samuelsen har i egenskap av juridisk konsulent for produksjonsforeningen i EnFO uttalt at de «er enige i at det overordnede tilsynsansvar bør ligge til NVE».

Akershus Energiverk slutter seg til advokat Samuelsens kommentarer.

Norges geologiske Undersøkelse sier i sin uttalelse:

«Lovutvalget har i sin kommentar til § 58 annet ledd sagt at tilsynet også omfatter grunnvannsressurser og grunnvannstiltak. NGU bør derfor som i dag ha det overordnede ansvar for kartlegging og overvåkning av grunnvannsressurser i Norge også i henhold til den nye lov om vassdrag og grunnvann.»

19.7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Vassdragslovutvalget i at det bør vurderes en bedre koordinering av tilsynsoppgavene innenfor de ulike sektorer. Dersom forhold som hører inn under andre fagmyndigheters ansvarsområde berøres, må disse - på sentralt eller lokalt plan - trekkes inn i arbeidet.

Departementet er også enig i at tilsynsoppgavene naturlig bør og praktisk sett må kunne delegeres. Hvilke oppgaver og hvilken grad av myndighet som kan delegeres må ta utgangspunkt i hvilken kompetanse som foreligger på lokalt plan. Hvem som skal være øverste tilsynsmyndighet, og spørsmålet om den videre delegering av myndighet og oppgaver henger imidlertid sammen med avgjørelsen av om hvem som skal være vassdragsmyndighet. Spørsmålet om den statlige administrasjonen og delegering av myndighet drøftes nærmere under kapittel 9.10, herunder utk § 69 (vassdragsmyndigheten).