25 Administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser

Vassdragslovutvalget har i utredningens kapittel 32 gjort rede for administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser som følge av utvalgets lovutkast. Departementet støtter i hovedsak de vurderinger som er gjort av utvalget, og viser i det vesentlige til utvalgets utredning. I den utstrekning departementet har gjort endringer i utvalgets lovutkast, er dette kommentert særskilt.

25.1 Høringsinstansenes syn

Det har ikke kommet generelle kommentarer til utvalgets redegjørelse for administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser fra andre instanser enn NVE. Det heter i uttalelsen:

«Det vil være vanskelig å angi eksakt hvilke administrative og økonomiske virkninger den nye loven vil få for NVE. Ved at loven blir mer forvaltningsrettslig, blir NVE pålagt langt flere oppgaver. Vi vil herunder nevne at flere tiltak skal meldes, visse tiltak skal alltid konsesjonsbehandles, omgjøringsadgangen av gitte konsesjoner er utvidet, reglene gis tilbakevirkende kraft, en mer omfattende vurdering ved konsesjonsbehandlingen, herunder også private interesser, klageadgangen er utvidet til de med rettslig klageinteresse, lovens virkeområde i areal er blitt utvidet, skadevirkninger skal vurderes videre i areal, konsesjonsbehandling av nedleggelser, eventuell kontroll av areallovgivningen i kommunene dersom vi skal kunne gjøre innsigelsesretten gjeldende innen 3 uker (forutsatt gjennomføring av flertallets forslag i § 20), konsesjonsbehandling av grunnvann, rapportering og datainnsamling av grunnvannsopplysninger, samt registrering av eksisterende og nye uttak.

NVE ser det som nødvendig å revidere og lage nye retningslinjer for inngrep i vassdrag - vi har retningslinjer tilknyttet nåværende vassdragslov. Retningslinjene er viktige for vår saksbehandling, både for å forenkle arbeidet, samt for enklere å oppnå en ensartet praksis. Vi må gjennomføre omfattende kompetanseoppbygging i NVE, tildels med spisskompetanse sentralt og på regionkontorene. Regionkontorene må styrkes, da de som oftest er de første som får henvendelser fra kommuner, fylker og privatpersoner i forbindelse med alle praktiske forhold rundt en slik lovendring.

De nye oppgavene i forbindelse med konsesjonsbehandling av grunnvann, innsamling av data og systematisering av disse vil innebære behov for 3-4 nye årsverk. Denne antagelsen baserer seg på at vassdragskonsesjonsseksjonen i dag består av 10-12 personer. Vi må anta at arbeid med grunnvannsproblematikken vil ligge på 1/4- 1/5 av hva som er aktuelt for overflatevann, og det gjelder da bare selve konsesjonsbehandlingen.

De nye oppgavene som blir pålagt den tradisjonelle vassdragsbehandlingen vil innebære behov for 2-3 nye stillingshjemler.

Utarbeidelse av nye retningslinjer og kompetanseoppbygging i forbindelse med innføring av den nye loven vil kreve et årsverk i en treårsperiode. Det vil også kunne være nødvendig med innleie av ekstern hjelp i dette arbeidet.»

25.2 Departementets vurdering

25.2.1 Administrative konsekvenser

Der er ikke klarlagt gjennom lovforslaget hvem som skal være vassdragsmyndighet i forhold til de enkelte lovbestemmelsene. De administrative konsekvensene vil i den videre fremstillingen derfor bli vurdert for vassdragsmyndigheten som en enhet. NVEs uttalelse om vassdragsmyndighetens oppgaver og behov for ressurser må betraktes som en pekepinn om arbeidsbelastningen for vassdragsmyndigheten generelt, selv om uttalelsen er knyttet opp til NVE som vassdragsmyndighet. De administrative konsekvensene knyttet til de enkelte instanser må vurderes ved utarbeidelse av forskrift etter § 64, og forskriften forutsettes å være klar for vedtagelse samtidig med lovens ikrafttredelse.

Utvalget har i kapittel 32.1.2 gitt en oversikt over hvilke oppgaver vassdragsmyndigheten vil få etter utvalgets lovutkast. De fleste oppgavene er videreført i departementets lovforslag, men vassdragsmyndigheten er tillagt enkelte nye oppgaver. Videre er noen av forvaltningens oppgaver endret og noen oppgaver falt bort. Nedenfor vil de viktigste endringene omtales.

Departementet går imot utvalgets forslag om at tiltak som bare berører private interesser skal kunne utløse konsesjonsplikten. Videre har departementet foreslått å innsnevre konsesjonsplikten i forhold til tiltak som bare medfører skade eller ulempe i nedbørfeltet. Disse to endringene vil redusere arbeidsbyrden sett i forhold til utvalgets lovutkast. Det er noe usikkert om departementets forslag om å forskriftsregulere konsesjonsplikten for ulike tiltak fremfor å ha egne regler i loven (jf utk kapittel IV), vil slå den ene eller andre veien når det gjelder arbeidsbelastning. Ved å fastsette konsesjonsplikten ut fra konkrete kriterier, unngås den skjønnsmessige vurderingen av om tiltaket er konsesjonspliktig. På den annen side forsvinner muligheten til å vurdere konsesjonsplikten blant annet ut fra tilgjengelige ressurser. Departementet antar at det er mest hensiktsmessig også ut fra hensynet til arbeidsbelastning å beholde utgangspunktet om at de ulike typer tiltak faller inn under hovedregelen i § 8, og eventuelt fastsette mer sjablonmessige kriterier i forskrift etter hvert som forvaltningen får erfaring med den nye loven. Det samme gjelder i forhold til konsesjonsfrihet og meldeplikt fastsatt ved forskrift.

Departementet antar at det vil være aktuelt å legge mange avgjørelser til fylkesmannen i de sakstyper som er omhandlet i utvalgets lovutkast kapittel IV om masseuttak, bekkelukking, forbygging etc. Den nye loven sikrer dessuten en viss fleksibilitet når det gjelder krav til saksbehandlingen. Departementet antar derfor at lovforslaget ikke vil medføre nevneverdig merbelastning i disse sakstypene sammenlignet med utvalgets forslag og antagelsen om hva som uansett måtte håndteres ut fra den nåværende forvaltning.

Utvalgets foreslåtte særregel om konsesjonsplikt for tørrleggingstiltak er ikke foreslått videreført, noe som vil redusere arbeidet for vassdragsmyndigheten i forhold til utvalgets forslag. Selv om dette ikke ville utgjort noen stor saksmengde måtte vassdragsmyndigheten ha bygget opp kompetanse på området.

Når det gjelder fordeling av vann mellom private i knapphetssituasjoner, vil en del av disse sakene fortsatt behandles av vassdragsmyndigheten, men da som en fordelingssak i medhold av § 15 annet ledd annet punktum, og ikke ved konsesjonsbehandling.

Departementet har i § 20 foreslått ytterligere regler om samordning av tillatelser etter vannressursloven og annet lovverk i forhold til utvalgets forslag. Det kan fastsettes i forskrift etter bestemmelsen at tiltak som er tillatt i medhold av annet lovverk ikke trenger tillatelse etter vannressursloven. Dersom slik samordning fastsettes, vil dette føre til mindre arbeid for vassdragsmyndigheten.

Bestemmelsen i § 20 (samordning av tillatelser) bokstav d er kommet inn som en erstatning for flertallets forslag i utk § 20 (forholdet til samlet planlegging) fjerde ledd. Utvalgets flertall legger opp til en ordning der planmyndigheten i plan skal kunne bestemme at planen får virkning som en konsesjon. Departementet legger i stedet opp til at vassdragsmyndigheten gjennom forskrift eller enkeltvedtak kan fastsette at en plan skal frita for konsesjonsbehandling. Departementet antar at samordningsbestemmelsen vil medføre en viss administrativ forenkling. Forenklingseffekten antas imidlertid å bli mindre enn etter flertallsforslaget, men større enn etter mindretallsforslaget.

Meldeplikt for alle kraftutbyggingstiltak i vernede vassdrag etter § 34 vil medføre en noe økt mengde med saker for vurdering av vassdragsmyndigheten. Ordningen med å innføre meldeplikt for tiltak i visse deler av et vernet vassdrag vil trolig ikke få så stor utbredelse at det vil medføre noen særlig merbelastning for vassdragsmyndigheten. Vanlig konsesjonsbehandling av gjenoppretting og opprensking i vernede vassdrag vil heller ikke medføre noen vesentlig merbelastning.

Når det gjelder krav til minstevannføring, antar departementet at bestemmelsen i § 10 ikke vil medføre noen endring i arbeidsmengde i forhold til utvalgets flertalls- og mindretallsforslag. Fastsetting av vilkår om minstevannføring vil uansett skje ved en konkret vurdering.

Departementet går ikke inn for å videreføre flertallets forslag om adgang til å innkalle konsesjonsfrie vassdragsreguleringer til konsesjonsbehandling, jf utk § 74 nr 3 om ny nr 4 annet og tredje punktum i vregl § 26. Dette vil innebære en reduksjon i antall saker i forhold til flertallets forslag. Selv om innkallingsadgangen opprettholdes overfor andre konsesjonsfrie vassdragstiltak - også vannkraftanlegg - antar departementet at det ikke av denne grunn vil bli behov for tilleggsressurser av betydning i forhold til dagens behov.

Innføring av konsesjonsplikt for nedlegging av vassdragsanlegg vil antagelig ikke medføre noen nevneverdig økning i arbeidsmengden for vassdragsmyndigheten. Det er bare i de tilfeller hvor nedleggingen kan føre til påtakelig skade at konsesjonsplikten utløses. Også etter dagens regler om nedlegging er det aktuelt for NVE å fastsette vilkår, jf V § 116 nr 1.

Innføring av konsesjonsplikt for tiltak for grunnvannsutnytting innebærer en ny arbeidsoppgave for vassdragsmyndigheten og følgelig økt arbeidsbyrde. Konsesjonsplikt etter § 45 annet ledd bokstav b vil medføre nye oppgaver ved lovens ikrafttredelse. Økte arbeidsoppgaver som følge av konsesjonsplikt etter § 45 annet ledd bokstav a og c vil først inntreffe når hjemmelen for å gjøre et tiltak konsesjonspliktig tas i bruk. Dette vil i stor grad bli opp til vassdragsmyndighetens eget skjønn.

Vassdragslovutvalget mener tilstanden og utviklingen i vassdrag og for grunnvann generelt bør overvåkes av offentlige myndigheter og har foreslått at vassdragsmyndigheten skal føre slikt tilsyn. Departementet har fulgt opp dette i § 53. Tilsynsoppgavene skal ikke omfatte det som etter annen lovgivning er lagt til andre forvaltningsorganer, men det bør tilstrebes en samordning av det offentlige tilsynet. Dette kan gi administrative besparelser. Departementet har stort sett sluttet seg til utvalgets forslag om tilsynsregler, og departementets lovutkast vil ikke innebære større endringer av de administrative konsekvenser i forhold til utvalgets forslag.

Et flertalli utvalget foreslår at konsesjonsgitte vassdragstiltak skal ha direkte ekspropriasjonsvirkning, jf utk § 25 første ledd. Utvalget mener det skal medføre en enklere og raskere saksbehandling med èn søknad og ett vedtak. Departementet har ikke videreført forslaget i utk § 25. Departementet er enig i at samordning, jf § 51 annet ledd, vil innebære en mer effektiv saksbehandling. Etter departementets oppfatning vil det imidlertid kunne oppnås kun en relativt liten administrativ forenkling ved å gi ett vedtak om konsesjon og ekspropriasjon, da visse saksbehandlingsregler uansett må ivaretas, se mer om denne drøftelsen i kapittel 17.1 ovenfor.

Hvor stor arbeidsbyrde som vil bli pålagt vassdragsmyndigheten vil i stor grad avhenge av det fremtidige aktivitetsnivået mht tiltak i vassdrag. Departementet har ikke noe grunnlag for å tro at utviklingen vil skille seg særlig fra det utvalget har skissert i kapittel 32.1.3 i utredningen.

NVE har i bemerkninger til utvalgets forslag anslått et behov for to til tre nye stillingshjemler på den tradisjonelle vassdragsbehandlingen. Departementets lovforslag vil i forhold til utvalgets forslag gi vassdragsmyndigheten totalt sett færre saker til behandling. Dette medfører etter departementets syn imidlertid ikke at vassdragsmyndigheten får redusert sin arbeidsbyrde knyttet til vassdragssaker i forhold til i dag. Om arbeidsbyrden vil øke, avhenger i en viss grad av hvor man i praksis legger terskelen for konsesjonsplikt.

NVE har i sin uttalelse nevnt behovet for revidering av retningslinjer og oppbygging av kompetanse. Departementet er enig i at dette er oppgaver som følger med innføring av en ny lov.

Utarbeidelse av forskrifter i medhold av loven vil bli en arbeidskrevende oppgave for departementet og underliggende organer. Disse arbeidsoppgavene vil imidlertid ikke være en del av de løpende oppgaver.

Kommunene er tillagt oppgaven å fastsette kantvegetasjonsbelte etter § 11. Som nevnt i kapittel 8.7.4 vil dette i landbruksarealer kunne bli slått sammen med kommunens oppgave om å godkjenne nydyrking.

25.2.2 Økonomiske konsekvenser og samfunnsmessig ressursutnyttelse

De største offentlige utgifter innen vassdragsforvaltningen knytter seg til den bemanning som er nødvendig for å forvalte de ulike oppgaver etter loven. Om vassdragsmyndigheten vil trenge tilleggsressurser til behandling av vassdragssaker vil som nevnt ovenfor i stor grad avhenge av hvor den skjønnsmessige terskelen for konsesjonsplikt legges, og hvor mange konsesjonspliktige tiltak som ønskes gjennomført. Departementet antar at det ikke er nødvendig med økte ressurser hvis terskelen for konsesjonsplikt legges på dagens nivå.

Når det gjelder behovet for revidering av retningslinjer og oppbygging av kompetanse vil dette i følge NVE kreve ett årsverk i en treårsperiode, samt muligens behov for noe innleid hjelp.

Innføring av konsesjonsplikt for grunnvannsuttak vil nødvendigvis medføre behov for noe økte økonomiske ressurser til dette formålet. NVE har antatt at det vil kreves 3-4 nye årsverk på å behandle grunnvann i henhold til utvalgets lovforslag. I denne beregningen har NVE imidlertid medregnet ressurser til rapportering mv av grunnvannsutnyttelser. I og med at dette allerede gjennomføres i dag, vil ikke denne delen av grunnvannsforvaltningen medføre behov for økte ressurser.

Forslaget i § 44 første ledd om at grunneieren skal ha rettighetene til grunnvannet som ligger i eller under hans grunn, medfører at det offentlige må ekspropriere hans rettigheter og eventuelt betale erstatning dersom grunnvannet skal utnyttes til offentlige formål som vannforsyning.

Departementet støtter i kapittel 16.5 utvalget som går inn for å pålegge vassdragsmyndigheten en utvidet vedlikeholdsplikt dersom tiltakshaveren åpenbart er ute av stand til å oppfylle plikten, jf § 40. I en tilleggsuttalelse fra NVE fremgår at NVE mener bestemmelsen er for generell, og frykter erstatningsansvar for skader som følge av manglende vedlikehold. Departementet understreker at et eventuelt ansvar først kan bli aktuelt dersom vassdragsmyndigheten forsømmer å følge opp rapporter om manglende vedlikehold, eller skadene skyldes forhold som NVE ellers må forutsettes å ha kjennskap til ut fra sin alminnelige kontroll- og tilsynsvirksomhet. Som regel vil det også være mulig i etterkant å gjøre tiltakshaver ansvarlig. Departementet antar derfor at denne bestemmelsen ikke innebærer vesentlig merkostnad.

De foreslåtte reglene om gjenåpning av lukkede vassdrag, jf utk § 34 og revegetering, jf utk § 40 nr 8, bygger på det syn at eieren må akseptere en tilpasning til naturforholdene ved vassdrag. Slike vedtak medfører krav til en arealdisponering som gjør at eksisterende bruk må opphøre. Utvalgets flertall mener at grunneieren må akseptere en slik tilpasning ut fra hensynet til en bærekraftig utvikling. Flertallet foreslår en begrenset erstatning der vassdragsmyndigheten foretar gjenåpning av et lukket vassdrag, og mener at vedtak om revegetering har så ubetydelige konsekvenser at det bør tåles uten erstatning. Departementet har imidlertid fulgt utvalgets mindretall som mener det skal gis rett til erstatning etter reglene i vederlagsloven som om det fant sted ekspropriasjon. Mindretallets syn er videreført i ny § 14 (gjenåpning) og § 35 nr 9. Disse erstatningsbeløpene vil være av beskjeden størrelse og vil sannsynligvis få relativt små økonomiske konsekvenser for myndighetene.

Sett fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel, er den fleksible minstevannføringsregelen en viktig endring. Ved bedre å kunne tilpasse vannføringen til de ulike forholdene i vassdraget, får man en bedre ressursutnyttelse samtidig som miljøet blir ivaretatt.

25.2.3 Konsekvenser for tiltakshavere

Innføring av et nytt lovverk og ny rettstilstand på flere punkter vil ofte medføre rettslig usikkerhet. Fortolkninger av loven og uavklarte spørsmål vil spesielt i lovens første virketid måtte avklares i forhold til myndighetene eller prøves rettslig. Dette gjelder både i forholdet mellom rent private interesser og i forholdet mellom private interesser og det offentlige. Behovet for slike avklaringer vil være både en praktisk og økonomisk belastning for tiltakshavere.

Regelen om minstevannføring vil kunne legge et bånd på tiltakshavers ressursutnyttelse og gjøre visse tiltak mindre lønnsomme. Departementet antar imidlertid at departementets foreslåtte bestemmelse om minstevannføring ikke vil innebære noen direkte kostnadsbesparelse for den enkelte tiltakshaver sett i forhold til utvalgets forslag. Begge forslag legger opp til at det skal skje en konkret vurdering hvor hensynet til forholdene i vassdraget skal vurderes. Også etter departementets forslag vil det kunne bli aktuelt å sette kravene høyere enn alminnelig lavvannføring.

Lovforslaget gjør det klart at konsesjonsgitte tiltak som er behandlet etter vassdragsreguleringsloven går foran rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven, jf § 22. I teorien vil dette kunne spare tiltakshaver for merarbeid i forbindelse med klarering i plan for denne sakstypen. Lovforslaget tar for øvrig ikke stilling til forholdet mellom konsesjoner og planer. Situasjonen er derfor ikke blitt klarere som følge av den nye loven på dette området. Bestemmelsen om forholdet mellom de to lover kan heller ikke sies å trekke i noen bestemt retning i forhold til en eventuell merbelastning for tiltakshaver.

Utvalgets flertallsitt forslag om ikke å videreføre særreglene om tillegget på 25 % mht ekspropriasjonserstatninger i forbindelse med kraftutbygging, ville vært fordelaktig for tiltakshaverne. Grunneiernes egne organisasjoner har gått sterkt i mot flertallets forslag. Departementet slutter seg til mindretallets forslag, og går inn for å videreføre regler om mererstatning i vannressursloven § 51 annet ledd. Reglene om mererstatning i vassdragsreguleringsloven oppheves heller ikke, i motsetning til utvalgets forslag.

Flertallets forslag om ikke å videreføre særreglene om årlige erstatninger ville også innebære administrative fordeler for tiltakshaverne. Departementet har beholdt denne særordningen, men foreslått en beløpsgrense for fastsetting av erstatningene og foreslått mulighet for innløsning av løpende erstatninger under et minstebeløp, jf § 51 henholdsvis fjerde og femte ledd. Departementet mener at konsesjonshaveren vil oppnå administrative besparelser når det årlige arbeidet med de små erstatningene faller bort. Departementet har også foreslått endringer i vassdragsreguleringsloven for å oppnå en harmonisering av reglene vedrørende dette.

Departementets lovutkast kapittel 11 om ulike tilsynsregler vil ikke få andre konsekvenser for tiltakshaverne enn det som følger av utvalgets forslag.

Departementet har ikke gjort store endringer i forhold til utvalgets forslag når det gjelder reglene om sikkerhet. Det kan nevnes at også tiltakshavere uten konsesjon skal ha en beredskapsplan dersom vassdragstiltaket kan volde betydelig fare for mennesker, miljø eller eiendom, jf § 38.

Departementets forslag i § 66 femte ledd om at eldre grunnvannsuttak i medhold av vassdragsloven § 11 skal kunne fortsette som før uavhengig av grunneiers rettigheter til grunnvannet som ligger i eller under hans grunn etter § 44 første ledd, medfører at tiltakshaver før lovens ikrafttreden ikke vil lide noe tap som følge av den nye regelen i § 44. Tiltakshaveren vil imidlertid ha plikt til å avstå vann for grunneiers rett til vannuttak til husholdning og husdyr i medhold av § 15.

I og med at departementet ikke har videreført flertallsforslaget om at konsesjonsfrie reguleringer skal kunne innkalles til konsesjonsbehandling etter vassdragsreguleringsloven, vil det heller ikke bli aktuelt å pålegge tiltakshavere nye tyngende vilkår i slike saker. Det er vanskelig å si noe om hvordan praktisering av en slik innkallingsadgang ville blitt, og det er ikke mulig å stipulere hvor stor besparelse som ligger i dette for tiltakshaverne.

25.2.4 Miljømessige konsekvenser

Når det gjelder de miljømessige vurderinger av lovforslaget, slutter departementet seg i stor grad til det som er uttalt av utvalget. Utvalget har sett på lovforslagets konsekvenser i forhold til biologisk mangfold, landskapsestetikk, vannforurensning og kulturminnevern. Departementet vil på bakgrunn av utvalgets utredning ikke gå detaljert inn på alle de miljømessige konsekvensene av lovforslaget, men i hovedsak komme med noen generelle konklusjoner og ellers konsentrere seg om de miljømessige konsekvensene av de endringene som er foretatt i forhold til utvalget lovforslag.

Det er ved utarbeidelse av lovforslaget lagt stor vekt på de miljømessige interessene knyttet til vassdragsforvaltningen som en av flere interesser som gjør seg gjeldende ved bruk og forvaltningen av vassdrag. At miljømessige hensyn er en viktig side ved vassdragsforvaltningen, går fram av formålsparagrafen i lovens § 1. Hensynet til miljøet inngår der i begrepet «en forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann».

Forslaget til vannressurslov inneholder enkelte nye bestemmelser som kun er motivert ut i fra hensynet til miljøet i vassdrag. Dette gjelder blant annet § 9 om kvalitetsmål, § 10 om minstevannføring og § 11 om kantvegetasjon. Miljø er også tatt hensyn til i andre lovbestemmelser som en del av allmenne hensyn. Dette gjelder f eks konsesjonsreglene og aktsomhetsregelen i § 5.

Departementet mener at forslag til en mer fleksibel minstevannføringsbestemmelse vil gi en miljøgevinst, fordi vannføringen i større grad kan tilpasses de ulike behovene i vassdraget.

Utvalget har forutsatt at terskelen for konsesjonsplikt vil senkes med det nye lovforslaget. Hvor mye terskelen for konsesjonsplikt senkes, vil imidlertid i stor grad være avhengig av forvaltningens skjønn og ikke minst de økonomiske og administrative ressursene som tilføres vassdragsmyndigheten.

Ved å ta ut bestemmelsen om meldeplikt for tørrlegging og utfylling av myr, vil man få en dårligere kontroll med denne type tiltak. Grunnen til at departementet ikke fant det hensiktsmessig å videreføre bestemmelsen, er at dette saksområdet hører under andre myndigheter. Departementet antar at den nødvendige reguleringen av denne type tiltak mer hensiktsmessig kan forankres i annen lovgivning, f eks plan- og bygningsloven og/eller jordbrukslovgivningen.

Det er foreslått strengere regler for aktivitet i vernede vassdrag enn i andre vassdrag. Vassdragsmyndigheten har allerede i dag en strengere praksis i vernede vassdrag enn i andre vassdrag. Departementet mener likevel at de nye reglene om andre typer tiltak enn kraftutbygginger, vil gi grunnlag for en enda strengere forvaltning av de vernede vassdragene. Innføring av meldeplikt for alle kraftutbygginger i vernede vassdrag i § 34 og mulighet for å pålegge meldeplikt for tiltak i visse deler av et vernet vassdrag etter § 35 nr 4, gir også mulighet for større kontroll med tiltak i vernede vassdrag.

Departementets lovforslag innebærer en større kontroll med grunnvann og tar sikte på å sørge for bevaring av grunnvann for fremtidig bruk. Både den alminnelige tålegrensen i § 44 annet ledd og en ubetinget konsesjonsplikt for grunnvannsuttak som overstiger det naturlige behovet for virksomhet som er vanlig på eiendommen etter § 45 annet ledd bokstav b, vil bidra til dette. Konsesjonsreglene for grunnvann i § 45 annet ledd bokstav a og c vil også bidra til bevaring av grunnvannsressursene, men betydningen av disse bestemmelsene er usikre før det fastsettes forskrifter og/eller fattes enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelsene. Reglene i § 45 vil også bidra til at grunnvannsuttak eller annen påvirkning på grunnvann ikke medfører miljømessige ulemper av annen art, f eks uheldig innvirkning på vegetasjonen på overflateeiendommen.

Vassdragslovutvalget foreslår å la forurl § 57 bokstav c og d gjelde ved erstatning for skade på allemannsretter, jf utk § 54 annet ledd. Departementet kan imidlertid ikke se at utvalget har dokumentert at slike skader gjør det nødvendig med egne erstatningsregler i tråd med forurensningslovens ordning, og går ikke inn for å utvide erstatningsansvaret på dette området.

Forslaget til nye sanksjonsregler, jf §§ 59 til 63 i kapitlene 12 og 13, vil innebære en mer effektiv håndheving av reglene med bruk av mindre administrative ressurser, men vil også ha miljømessige konsekvenser. Reglene er stort sett i samsvar med utvalgets forslag, men i forhold til utk § 68 foreslås det en straffeskjerpelse i § 63 tredje ledd.

Departementet har ikke foreslått å videreføre flertallets forslag om at konsesjonsfrie vassdragsreguleringer skal kunne innkalles til konsesjonsbehandling etter vassdragsreguleringsloven. Departementet finner at dette ligger utenfor Vassdragslovutvalgets mandat og at et slikt spørsmål mer naturlig bør utredes i sammenheng med en eventuell revisjon av vassdragsreguleringsloven. Departementet antar at en slik ordning ville hatt en viss miljømessig funksjon ved at det kunne stilles strengere miljøkrav i vilkår bl a om minstevannføring for enkelte eldre reguleringer.