18 Erstatning for skade

18.1 Innledning og avgrensning

Vassdragene kan i naturlig tilstand være et skadepotensiale. I flere europeiske land eksisterer det av den grunn lovfestet plikt til å foreta vedlikehold av vassdraget for å unngå skade. I henhold til gjeldende norsk rett foreligger imidlertid ingen slik plikt, og erstatning må eventuelt kreves etter naturskadeloven, lov 25. mars 1994 nr 7.

Vassdragets skadepotensiale i naturlig forstand må avgrenses i forhold til erstatning for skader som skyldes menneskelige vassdragsinngrep. Denne avgrensningen kan være vanskelig der vassdragstiltaket og de naturlige forhold virker side om side. I noen tilfelle skyldes da også skadene både naturforholdene og menneskelige inngrep, f eks erosjonsskader.

I tillegg må erstatning for skade avgrenses mot ekspropriasjon, jf ovenfor i kapittel 17. Normalt tar reglene om ekspropriasjonserstatning sikte på de tilfelle der eiendom blir tatt i bruk. Dersom skadene kan sees som en normal følge av tiltaket, må man se erstatningen som en form for ekspropriasjonserstatning. Virkningene behøver ikke være forutsatt. Dersom skaden er en mer upåregnelig følge av anlegget - typisk ulykkestilfellene - vil det være naturlig at saken blir behandlet av de vanlige domstoler som en alminnelig erstatningstvist. Et alminnelig erstatningskrav i vassdragssammenheng vil derfor være forbundet med inngrep eller aktiviteter i eller ved vassdraget. Skadene kan skyldes både for mye vann, f eks oversvømmelse, eller redusert vannføring, f eks tørkeskade på avlinger. Skaden kan også være knyttet til de tekniske innretningene i vassdrag som kan være skadepotensiale i seg selv, f eks inntak til kraftstasjoner eller den kan skyldes selve vassdragets forfatning etter at vassdragstiltak er iverksatt. Skade på fast eiendom vil ofte være en ordinær konsekvens av driften ved et vassdragstiltak, f eks neddemming. Slike erstatningsspørsmål blir normalt løst etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

18.2 Ansvarsgrunnlag

18.2.1 Gjeldende rett

Den ulovfestede regel om ansvar på subjektivt grunnlag (uaktsomhet/culpa) og det ulovfestede objektive ansvar (ansvar uten skyld) gjelder på alle rettsområder i den utstrekning det ikke finnes spesielle ansvarsregler. Også naborettslige og eksproprasjonsrettslige regler kan komme til anvendelse når det gjelder enkeltstående skadetilfelle.

Vassdragsloven § 8 og § 101 (om utrasing) gir bestemmelser om hvilke tiltak med virkning i vassdrag som er ulovlige. Vassdragsloven regulerer også følgen av å overtre § 8, jf § 114. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse for § 101. Når det gjelder erstatning for skade og ulempe av ulovlige tiltak etter § 8 og § 101, finnes det ikke lovfestede regler. Det fremgår imidlertid av motivene til vassdragsloven § 101 at det kreves uaktsomhet for å overtre denne bestemmelsen.

For lovligetiltak etter V § 8 gjelder bestemmelsen i V § 112 nr 1. Etter denne bestemmelsen har tiltakshaver mulighet til å få avgjort tiltakets lovlighet ved skjønn, det vil si få vurdert om tiltaket forårsaker slike skader og ulemper § 8 nevner. Dersom skjønnet kommer til at tiltaket ikke volder skade og dermed er lovlig, kan tiltakshaver sette tiltaket i verk uten at andre kan motsette seg det. Volder tiltaket likevel slik skade som nevnt i § 8, ilegges ansvar uten hensyn til skyld. Bakgrunnen for regelen er trolig at det ikke kan pålegges ansvar på subjektivt grunnlag i disse tilfellene. Den som har begjært skjønn over tiltakets lovlighet og fått medhold, har opptrådt aktsomt. Likevel er tiltakshaver nærmest til å bære ansvaret for de skader og ulemper tiltaket volder.

Ut fra prinsippet «fra det mer til det mindre» må en slutte at i de tilfelle tiltakshaver ikke har begjært skjønn og tiltaket volder skade eller ulempe, vil det foreligge objektivt ansvar. Av den grunn slutter bl a juridisk teori at det foreligger objektivt ansvar når det inntrer slike skadefølger som nevnt i V § 8. Dette samsvarer med løsningen i granneloven som også har bestemmelser om objektivt ansvar for skade på eiendom. Det samme gjelder også hvor grunn til tiltaket er ervervet ved ekspropriasjon, eller hvor det dreier seg om forurensning som er tillatt etter forurensningsloven. Etter gjeldende rett er imidlertid vassdragslovens regler avgjørende (lex-superior) for vassdragstiltak. Ved siden av de mer generelle reglene i V § 8 og § 101, har vassdragsloven en del spesielle erstatningsregler. Disse redegjøres det nærmere for etter hvert i forbindelse med drøftelsen av utvalgets forslag og de nye lovbestemmelser.

Ovennevnte viser at det objektive ansvar står sterkt som ansvarsgrunnlag ved tiltak i vassdrag. En høyesterettsdom fra 1986 ( Reinsdyr-dommen) går langt i å pålegge erstatningsansvar på objektivt grunnlag. En regulant ble her holdt ansvarlig for rein som falt ned i gjensnødde sprekker i et regulert vann. Retten la vekt på at sprekkdannelsene representerte et ekstraordinært faremoment i tillegg til annen, naturlig risiko reinen var utsatt for. Etter gjeldende rett må det trolig gjøres unntak fra det objektive ansvaret ved force majeure, men det skal mye til for at force majeure legges til grunn. Når skaden imidlertid ikke har noen tilknytning til faremomenter ved anleggets eller vassdragets tilstand, er det i henhold til underrettspraksis oppstilt krav om uaktsomhet hos noen som forestår driften for at erstatningsansvar skal kunne pålegges.

Vassdragslovens objektive ansvar etter § 8, jf § 112, ligger i grenseland mellom ekspropriasjon og skadeserstatning. Bakgrunnen for dette er at det ved utformingen av det objektive ansvar kan være naturlig å trekke inn ekspropriasjonsrettslige synspunkter. Når den som må avgi eiendom ved ekspropriasjon har krav på full erstatning etter Grl § 105, kan det hevdes at den skadelidte som er utsatt for en samfunnsnyttig virksomhets skadevoldende evne eller et inngrep i samfunnets interesse, bør få erstatning på objektivt grunnlag.

Ekspropriasjonsrettslige synspunkter kan også spores i dommer om erstatning ut fra ulovfestet objektivt ansvar. I den ovenfornevnte Reinsdyrdommen, var et av argumentene at vedkommende ikke hadde fått erstatning for denne skaden da konsesjon ble gitt. Sondringen mellom erstatning og ekspropriasjon har som nevnt (i kapittel 17) betydning for retten til 25 prosent mererstatning ved ekspropriasjon for industritiltak.

18.2.2 Vassdragslovutvalgets syn

Vassdragslovutvalget konstaterer at regelverket om grunnlag for erstatningsansvar i vassdragsforhold er uoversiktlig - med fragmentariske og spredte bestemmelser - og tilrår at det gis mer samlede regler i den nye loven. I denne sammenheng diskuteres det om det er grunnlag for å innføre en generell regel om objektivt ansvar i vassdragsforhold.

Hensyn til regelforenkling, spredning av økonomisk risiko og behovet for å harmonisere reglene med andre erstatningsregler taler for å gjøre tiltakshaveren objektivt ansvarlig for skader som skyldes vassdragstiltak. Forurensningsloven har en generell regel om objektivt ansvar ved forurensning, jf lovens § 55 første ledd og granneloven har objektivt ansvar for skade og ulempe over en viss tålegrense, jf §§ 2 og 9. En regel om objektivt ansvar vil likevel ikke alltid medføre at tiltakshaver blir ansvarlig for all skade, jf de alminnelige regler i skadeserstatningsloven, kravene til ansvarssammenheng og beregningsreglene.

Utvalget frykter imidlertid at en generell regel om objektivt ansvar vil kunne bli for vidtrekkende. Små næringer eller tiltak foretatt utenfor næring vil ikke ha mulighet for en slik risikospredning som det objektive ansvar bygger på. Særlig gjelder dette for mindre vassdragstiltak. Mens forurensning generelt bør unngås, står vassdragstiltak i en annen stilling. Skadepotensiale fra et vassdragstiltak vil ofte ikke skille seg særlig fra vassdragenes skademuligheter i naturlig tilstand. Utvalget uttaler i utredningen i kapittel 18.2.2:

«Noen eksempler på situasjoner hvor et generelt objektivt ansvar kan føre for langt er følgende: En åpen grøft med vann kan være et faremoment, på samme måte som et naturlig vannsig. Eldre grøfter, som glir i ett med kulturlandskapet, kan være vanskelig å skille fra naturlige vassdrag. En råk ved utløpet fra et kraftverk representerer - når utløpet er synlig - et faremoment som ikke er vesentlig annerledes enn den naturlige utløpsosen i et vann. Et generelt, objektivt ansvar for eldre vassdragsanlegg kan føre til at anleggene blir fjernet for å unngå mulig ansvar, uten hensyn til den verdi de representerer som kulturminne.»

Vassdragslovutvalget mener derfor at det ikke er grunnlag for en generell regel om objektivt ansvar for skade fra vassdragstiltak. Utvalget foreslår isteden å samle og forenkle reglene om objektivt ansvar i èn bestemmelse, jf utk § 52. De spesifiserte erstatningstilfellene vil for øvrig suppleres av alminnelige erstatningsregler, herunder de ulovfestede regler om objektivt ansvar.

Utvalget foreslår først og fremst et objektivt ansvar ved overtredelse av § 5 (bestemmelsen om forvalteransvar og aktsomhetsplikt) og ved overtredelse av utk § 42 første ledd (ny § 37) om vedlikehold av vassdragstiltak, jf utk § 52 bokstav a. I motivene sies det at det «kreves en viss sammenheng mellom pliktforsømmelsen og skaden» for at det skal bli objektivt ansvar. Utvalget påpeker i motivene at dersom skaden ville «ha inntrådt selv om vassdragstiltaket var fullt rettmessig», vil det ikke oppstå objektivt ansvar etter bokstav a.

Et av grunnvilkårene for erstatningsplikt er at det foreligger årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og skadefølgen. I vassdragsforhold peker utvalget spesielt på tre spørsmål som dette vilkåret kan reise:

For det første kan det foreligge flere skadeårsaker som har oppstått uavhengig av hverandre - f eks et vassdragstiltak og en naturlig begivenhet. Utvalget mener at den naturlige regel er at tiltakshaver i slike tilfelle bør bli ansvarlig for merskade som skyldes tiltaket, men påpeker at det kan by på store bevisvansker å fastslå hvordan situasjonen ville ha vært uten vassdragstiltaket. Det kan videre være tale om flere mulige skadevoldere som er årsak til skaden. For fløtingstilfellene har vassdragsloven enkelte regler om solidarisk ansvar for flere fløtere. Fordi fløtingen stort sett er avviklet, finner utvalget liten grunn til å foreslå regler om solidaransvar i fløtingstilfellene, men viser til at forskriftshjemmelen i utk § 31 tredje ledd vil gi adgang til å fastsette et slikt ansvar i forskrift. Selv om det foreligger en faktisk årsakssammenheng, er det også grenser for hvor langt erstatningsansvaret strekker seg. Skadevolderen er bare ansvarlig for tap som er en påregnelig følge av handlingen og det avgrenses mot uventede, fjerne eller avledede skadefølger. I tillegg kan også skyldforholdet gjøre seg gjeldende for hvor langt en vil strekke erstatningsansvaret. I forlengelsen av dette foreslår utvalget den objektive erstatningsregelen i utk § 52 bokstav a.

Etter utvalgets forslag i utk § 52 bokstav b er tiltakshaveren generelt ansvarlig på objektivt grunnlag for skade eller ulempe på fast eiendom fra vassdragstiltak.

I utk § 52 bokstav dforeslår utvalget videre et objektivt ansvar for motorisert ferdsel og for fløting i vassdraget. Når motorferdsel i vassdraget medfører skade på fiskeredskap mv innebærer bestemmelsen, sammenholdt med skadeerstatningsl § 5-2, samme resultat som den objektive ansvarsregel i laksel § 46.

Vassdragslovutvalget har skilt ut spørsmålet om ansvar for vann- og avløpsledninger i et eget underkapittel. Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å følge samme strategi som utvalget, og dette ansvarsspørsmålet vurderes derfor nedenfor i 18.4.

18.2.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene har gitt en samlet og generell uttalelse til hele kapittel X i utvalgets lovforslag, og det fremkommer få særmerknader til hver enkelt problemstilling eller de enkelte lovregler som er foreslått av utvalget. Av den grunn omhandler de refererte uttalelsene nedenfor ikke kun vurderingen av selve ansvarsgrunnlaget. Alle høringsinstanser som har uttalt seg er her positive til utvalgets forslag.

Miljøverndepartementet sier i sin uttalelse:

«Vi støtter forslagene til erstatningsregler i §§ 52 til 55, og vil gi vår særlige tilslutning til forslaget i § 54, annet ledd, om erstatningsplikt for skade og ulempe for utøvelse av allemannsretter tilsvarende forurensningslovens regler.»

Direktoratet for naturforvaltning gir også støtte til forslaget til utk §§ 52-54 om erstatning for skade fra vassdragstiltak. Fylkesmannen i Vest-Agder «er enig med utvalget i den løsning som foreslås når det gjelder erstatningsansvar, gitt ved bestemmelsen i utk. § 52 supplert med de alminnelige erstatningsregler og de ulovfestede reglene om objektivt ansvar».

Energistyret i Akershus Fylkeskommune«er enig med lovutvalget i § 52, at man går inn for objektivt ansvar med de begrensninger som er lagt i forslaget».

I ØKOKRIMsuttalelse heter det:

«Til spørsmålet om objektivt erstatningsansvar for skade som skyldes vassdragstiltak, bemerker vi at en slik bestemmelse vil kunne avverge både skade på fornærmedes interesser og ikke minst de miljømessige verdier det ligger i minst mulig virkninger av inngrep i vassdrag. Harmonihensynet i forhold til forurensningslovens erstatningsregler taler også for et slikt ansvar. ØKOKRIM støtter derfor at et slikt ansvar innføres.»

I Energiforsyningens Fellesorganisasjons (EnFO) uttalelse heter det:

«Vi har merket oss at utvalget etter en inngående drøftelse finner at det ikke er grunnlag for å foreslå en helt alminnelig regel om objektivt erstatningsansvar for skade som skyldes vassdragstiltak. Utvalget tilrår at spørsmål om objektivt erstatningsansvar i vassdragsforhold blir belyst nærmere under høringen. Dette understrekes også av NOE på s. 2, nederst i høringsbrevet.

Etter vår oppfatning er reglene i utkastets § 52 stort sett en lovfesting av någjeldende rettstilstand, jf vassdragslovens §§ 108 og 115 samt alminnelige, ulovfestede erstatningsregler. EnFO vil ikke anbefale noen helt generell regel om objektivt ansvar, idet en slik regel i visse tilfelle kan føre for langt. Nå er forøvrig situasjonen at vassdragsanlegg for elektrisitetsproduksjon allerede langt på vei er undergitt prinsipper om objektivt ansvar. Det er dog et spørsmål om hvor langt dette ansvaret rekker for beslutninger vedrørende drift og regulering av anleggene.»

Brukseierforeningens Fagforum støtter EnFOs uttalelse, men understreker bl.a.:

«Vi er i tvil om man overskuer alt når man lovfester det til dels gjeldende objektive ansvar. Særlig er vi i tvil med henblikk på litra b. Dels er vi i tvil om dette fullt ut er gjeldende rett, slik forarbeidene s 455 synes å forutsette. Det henvises her bl.a. til grannelovens § 9, men rimelighetskriteriene i grannelovens § 2 inngår ikke i lovutkastet. Dernest kan man spørre hvorfor det skal være forskjell på skade på fast eiendom og løsøre. Vi er særlig i tvil ut fra lovens vide definisjon av vassdragstiltak. Er det rimelig med objektivt ansvar av et vassdragstiltak som er likt det man andre steder finner i naturen?

Vi henviser også til våre bemerkninger i tilknytning til § 45 om ansvar for manøvrering. Det er idag intet objektivt ansvar for manøvreringen, og § 52 b må ikke forstås der hen at dette innføres.»

Den norske advokatforening sier i sin uttalelse:

«Advokatforeningen deler utvalgets prinsipielle holdning om at det etter dagens ordning ikke er grunnlag for å innføre en alminnelig regel om objektivt erstatningsansvar for skade som skyldes vassdragstiltak. Vi er også enige i den kodifisering av gjeldende rett som er nedfelt i utkastets § 52 og ellers skjerping av skyldansvaret ved innføring av regel om omvendt bevisbyrde i § 53.»

Justisdepartementet sier i sin uttalelse:

«Vi støtter utvalgets vurderinger forsåvidt gjelder at et generelt objektivt erstatningsansvar i visse tilfeller vil kunne føre for langt, samt den forenkling og samling av gjeldende regler som utk § 52 innebærer. Vi legger til grunn at det alminnelig ulovfestede culpaansvaret gjelder generelt for skade fra rettsstridige vassdragstiltak uavhengig av utk kap X. Utk § 52 bokstav a kan med fordel suppleres med skader som henger sammen med brudd på konsesjonsplikten eller vilkår i konsesjon.»

Norges Skogeierforbund/Norskog sier i sin(e) uttalelse(r):

«Vi stiller oss positive til de nye reglene om ansvar uten skyld i utkastets § 52. Vi er enig med utvalget i at en regel om objektivt erstatningsansvar på generelt grunnlag vil kunne føre for langt, og vil derfor ikke gå inn for at det blir innført en slik regel.»

18.2.4 Departementets vurdering

18.2.4.1 Forholdet til grannelovens erstatningsregler

Vassdragslovutvalget foreslår at reglene i naboloven ikke skal få anvendelse på vassdragstiltak. Departementet er imidlertid kommet til motsatt løsning, jf kapittel 8. Departementet mener at reglene i granneloven skal gjelde fullt ut med mindre annet er bestemt, se departementets forslag i § 6. Reglene om erstatning i naboforhold vil derfor komme til anvendelse for tiltak i vassdrag, uten hensyn til om tiltakene er konsesjonsbehandlet eller ikke. Retting vil ikke kunne kreves hvor det er gitt konsesjon, jf § 6 tredje ledd, men erstatning for skader eller ulemper etter granneloven § 9 vil fortsatt kunne fås.

I den grad skadene er en naturlig følge av tiltaket vil de private, dersom det er avholdt ekspropriasjonsskjønn, allerede ha fått erstatning for disse, se ovenfor i kapittel 17. Dersom skadene ikke var synlige under ekspropriasjonsskjønnet, vil naboene kunne påberope seg reglene om senskader. Det er således i de rene skadeserstatningstilfellene og for ulemper (luftforurensning, støy osv), at det er behov for grannel § 9.

Granneloven rammer alle tiltak i vassdrag som overstiger tålegrensen i grannel § 2. Loven skiller ikke mellom små og store næringer, eller tiltak i eller utenfor næring. På den annen side har dette heller ikke vært noe avgjørende argument for tiltak på land, og det må reises spørsmål om det er hensiktsmessig å ha strengere regler på land enn i vassdrag. Tiltakets omfang og hvor stor eller liten næring som står ansvarlig for skaden, vil dessuten ofte samsvare med skadens størrelse. Departementet bemerker at Vassdragslovutvalgets løsning heller ikke er egnet til å beskytte små tiltak, og at gjeldende rett i medhold av V § 8 heller ikke har en slik sondring.

Departementet antar at de fleste tiltak i vassdrag vil kunne rammes av grannelovens regler om objektivt erstatningsansvar. Det kan imidlertid tenkes tilfelle av skade eller ulempe på «eiendom» som ikke regnes som naboeiendom. For vassdragstiltak utenfor naboforhold vil, i likhet med tiltak utenfor vassdrag, de ulovfestede regler om objektivt ansvar også ivareta skadelidtes interesser.

Utvalget har imidlertid gjort klart rede for at de ikke vil gå inn for en generell regel om objektivt ansvar for skade som skyldes vassdragstiltak. Alle høringsinstansene, med unntak av ØKOKRIM, er enig med utvalget i at en helt generell regel om objektivt ansvar vil føre for langt. Slik departementet tolker det, ønsker høringsinstansene en videreføring av gjeldende rett.

Departementet ser grunn til å beholde de mer spesielle reglene i vannressursloven som foreslått i utk § 52, men med visse endringer.

I likhet med forurensningslovens system kan en skade eller ulempe tas i betraktning ved krav om erstatning etter granneloven selv om skaden i seg selv ikke gir grunnlag for erstatning etter vannressurslovens regler, sml forurl § 56 annet ledd. De særskilte erstatningsreglene i forurensningsloven ble tilrådet av Justisdepartementet ved Ot prp nr 33 (1988-89). Gjeldende erstatningsregler var frem til dette regler om objektivt bedriftsansvar og ansvarsregelen i grannel § 9, jf § 2. Det uttales i proposisjonen at etter forslaget skal bestemmelsene «ikke gjøre noen innskrenkning i det erstatningsansvar som følger av ellers gjeldende erstatningsregler eller som påhviler noen etter kontrakt». Vannressurslovens system blir med dette annerledes enn gjeldende rett hvor vassdragslovens regler er lex specialis, men er i overensstemmelse med departementets forslag til § 6 fjerde ledd. En nabo vil etter dette forslaget kunne velge vannressursloven eller granneloven ved et eventuelt erstatningskrav, mens andre vil måtte støtte seg på ansvar etter vannressursloven.

18.2.4.2 Overtredelse av § 5 første ledd

Vassdragslovutvalget foreslår at overtredelse av § 5 skal medføre ansvar på objektivt grunnlag. Departementet finner imidlertid grunn til å klargjøre det foreslåtte ansvarsgrunnlaget i utk § 52 bokstav a.

Poenget med objektivt ansvar er å ramme tiltaket uten hensyn til om tiltakshaver har opptrådt aktsomt eller ei. Vannressursloven § 5 første ledd legger opp til en vurdering av handlemåtens aktsomhet, dvs at dersom man skal overtre § 5 må man ha opptrådt uaktsomt. Normen for hvorvidt bestemmelsen er overtrådt eller ikke er således subjektiv, fordi den refererer seg til tiltakshavers handlemåte. Når det snakkes om ansvar på subjektivt grunnlag søker en å få frem at det er skadevolderens handlemåte det reageres mot. Dette i motsetning til ansvar på objektivt grunnlag, hvor ansvar inntrer uten hensyn til om skadevolderen kan bebreides for noe. Utvalgets forslag synes derfor å innebære en innføring av culpa-ansvar ved overtredelse av § 5. Det fremgår også av motivene til utk § 52 at en «rettmessig» handling ikke medfører objektivt ansvar etter bokstav a. Departementet går derfor inn for å sløyfe overtredelse av § 5 første ledd fra ordlyden i utk § 52 bokstav a (ny § 47), fordi denne sammenblandingen av ansvarsgrunnlag kan være egnet til forvirring.

I motsetning til mange liknende lovbestemmelser ellers i lovverket, som bl a naturvernloven § 1, er § 5 sanksjonert. Har skadevolder opptrådt uaktsomt, forvoldt skade og derved økonomisk tap, og det foreligger årsakssammenheng og påregnelighet, er skadevolderen erstatningsansvarlig. En opptreden i strid med § 5 kan medføre erstatning etter § 47 eller retting i henhold til utk § 64 (ny § 59). At en slik generell adferdsnorm er sanksjonert er noe uvanlig etter annen gjeldende lovgivning. Etter departementets mening kan det derfor med fordel presiseres at en overtredelse av § 5 første ledd vil kunne lede til erstatningsansvar. At det foreligger culpa-ansvar for overtredelse av § 5 første ledd vil også følge av de alminnelige erstatningsregler, men etter departementets mening er bestemmelsen viktig for å gi et signal til brukerne av vassdraget. Dette innebærer imidlertid at også overskriften slik utvalget har foreslått den (erstatningsansvar uten skyld), må endres. Departementet foreslår at bestemmelsen heter (erstatningsansvar).

Departementet foreslår i henhold til dette følgende tekst til § 47 første ledd:

«Tiltakshaver kan bli ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler ved overtredelse av § 5 første ledd.»

18.2.4.3 Ansvar for mangelfull oppføring og manglende vedlikehold

Vassdragsloven § 108 medfører objektivt ansvar for skade som skyldes feil eller mangler ved anlegg som oppføres i vassdrag. Forutsetningen for erstatningsplikt er at anlegget ikke tilfredsstiller en rimelig objektiv norm. I V § 108 nr 1 er ansvaret begrenset til «de krav som med rimelighet kan stilles». Selv om V § 108 krever feil eller mangel ved utførelsen, behøver ikke tiltakshaveren kunne bebreides noe. Parallellen til V § 108 nr 1 er § 5 tredje ledd; «Vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø eller eiendom.» Vurderingen er også her knyttet opp til en objektiv norm - «med rimelighet kan stilles».

Vannressursloven § 5 annet ledd første punktum oppstiller et krav om å minimalisere skader og ulemper ved vassdragstiltak generelt. Plikten begrenses i annet punktum til det som lar seg gjennomføre uten «uforholdsmessig utgift eller ulempe». Begrensningen «uten uforholdsmessig utgift eller ulempe» er en objektiv norm, slik at tiltakshavers aktsomhet ikke er avgjørende for ansvar. Departementet er derfor enig i at § 47 bør hjemle objektivt ansvar for overtredelse av § 5 annet ledd.

Vassdragsloven § 115 innebærer objektivt ansvar for skade som skyldes manglende vedlikehold. Vassdragsanlegg etc skal etter V § 115 nr 1 holdes «forsvarlig vedlike». Om noe er holdt forsvarlig vedlike er en objektiv norm, som bedømmes uavhengig av tiltakshavers handlemåte. Vassdragslovutvalgets forslag i utk § 42 (ny § 37) avløser i hovedsak denne bestemmelsen. Også i § 37 er vurderingen knyttet opp til den objektive normen «forsvarlig stand». Departementet er derfor enig i utvalgets forslag til bokstav a når det gjelder bestemmelsens henvisning til § 37 første ledd.

Etter Justisdepartementets mening kan bokstav a med «fordel suppleres med skader som henger sammen med brudd på konsesjonsplikten eller vilkår i konsesjon». Dersom noen setter i gang et konsesjonspliktig tiltak uten konsesjon eller vedkommende bryter vilkår i en gitt konsesjon, vil antakelig dette oftest skyldes uaktsomhet fra tiltakshavers side. Tiltakshaver blir med dette erstatningspliktig for eventuelle skader og ulemper på alminnelig culpa-grunnlag. Departementet kan imidlertid ikke se noen grunn til ikke å lovfeste et strengere erstatningsansvar i disse tilfelle og går derfor inn for et slik supplement i lovteksten slik Justisdepartementet foreslår, i § 47 annet ledd bokstav a.

Bestemmelsen er ment å fange opp de tilfelle der tiltaket volder skade både i vassdraget og på land.

18.2.4.4 Objektivt ansvar for tillatte vassdragstiltak

Departementet har vært noe usikker på hva utvalget egentlig har ment med sitt lovforslag i utk § 52 bokstav b. Utvalgets forslag avgrenser først og fremst mot objektivt ansvar på person, da bestemmelsen gjelder skade eller ulempe på eiendom. Departementet er imidlertid i tvil om utvalget har ment at bokstav b kun skal gjelde skade og ulempe på «fast eiendom». Etter departementets mening bør bestemmelsen gjelde skade eller ulempe på «eiendom eller rettigheter» dersom regelen skal avløse gjeldende bestemmelse i V § 112 nr 1.

Vassdragslovutvalget har ønsket å begrense det objektive ansvaret mot skade som skyldes små vassdragstiltak. Departementet kan i likhet med høringsinstansene, være enig i dette. Denne avgrensningen kommer imidlertid ikke frem av bestemmelsens ordlyd. Verken granneloven eller gjeldende vassdragslov foretar noe skille her. Dersom det ikke innføres en slik sondring kan det etter departementets mening være vanskelig å se hensikten med bestemmelsen.

I utredningens særmotiver uttales at bestemmelsen bl a «svarer til ordningen etter V § 112 nr 1 siste punktum». Etter ordlyden gjelder V § 112 kun lovlige tiltak i henhold til V §§ 8 og 11. Etter departementets mening bør det presiseres at bokstav b skal hjemle ansvar for skade eller ulempe som forvoldes av et vassdragstiltak som er gitt konsesjon. Dette vil etter departementets mening innebære den nødvendige sondring for at tiltakshaver ikke kan bli ilagt erstatningsansvar på objektivt grunnlag for små tiltak som er lovlige, eller for eldre tiltak som ikke trengte eller trenger konsesjon. Erstatningsansvaret for ulovlige vassdragstiltak vil på den annen side alltid rammes av det alminnelige culpa-ansvaret. Denne sondringen vil derfor ikke medføre at erstatningsansvaret for ulovlige tiltak blir mindre.

Departementet foreslår ut fra ovennevnte at § 47 annet ledd bokstav b får følgende ordlyd:

«Tiltakshaver er ansvarlig uten hensyn til skyld

. . .

1. for skade eller ulempe på eiendom eller rettigheter fra et tillatt vassdragstiltak»

Bestemmelsen i V § 116 nr 4 hjemler eiers objektive ansvar for skader eller ulemper på eiendom eller rettighet ved nedlegging av vassdragsanlegg. Dette er ikke videreført i lovforslaget som en egen bestemmelse, men utvalget har sagt i sine særmerknader at utk § 52 bl a skal avløse § 116 nr 4. Etter departementets mening kan en neppe si at dette ansvaret dekkes ut fra ordlyden i utk § 52 bokstav b. Etter departementets mening bør en her videreføre gjeldende rett og derfor innføre en egen hjemmel i annet ledd ny bokstav c for ansvar for skader eller ulemper på eiendom eller rettighet ved nedlegging av vassdragsanlegg.

Utvalgets forslag til bokstav d om skade som skyldes fløting i vassdraget, er en oppfølging av gjeldende rett, jf V § 78 nr 2. Departementet har ingen bemerkninger til dette forslaget. Det samme gjelder utvalgets forslag vedrørende skade som skyldes motorisert ferdsel.

Utvalgets forslag til utk § 52 bokstav e klargjør at bestemmelsen blir supplert av andre regler om objektivt erstatningsansvar. Regelen har kun informasjonsfunksjon, og departementet har ingen spesielle bemerkninger til dette forslaget.

18.3 Regler om vann- og avløpsledninger mv

18.3.1 Gjeldende rett

Det skjer ofte skader som skyldes vann- og avløpsledninger. Vannforsyningsledninger kan omfatte alt fra små ledninger som forsyner en husstand, til rørgater og tunneler. Også avløpsledninger kan variere mye i størrelse. Det forekommer også at selve vassdraget, av f eks sikkerhetshensyn, legges i rør eller tunneler på visse strekninger i sitt opprinnelige løp. Regler om vann- og avløpsledninger finnes i flere lover. Både vassdragsloven og forurensningsloven inneholder regler om avløpsledninger. Vassdragslovens fjerde kapittel om kloakkledninger er overført til forurensningsloven, men V § 47 nr 2 om erstatning for oversvømmelse ved for liten ledning er blitt stående igjen. V § 115 nr 2 omfatter også erstatningsansvar for skade på grunn av forsømt vedlikehold av vannledninger. Reglene suppleres av de ulovfestede regler om objektivt erstatningsansvar.

18.3.2 Vassdragslovutvalgets syn

Vassdragslovutvalget mener at det kunne være en fordel å samle reglene i en egen lov om ledninger, men vurderer hva som er hensiktsmessig ut fra dagens lovstruktur. Utvalget finner det mest hensiktsmessig å overføre erstatningsreglene vedrørende avløpsledninger til forurensningslovens kapittel om avløpsledninger, og foreslår således en egen bestemmelse i forurl § 24a, jf utk § 74 nr 15 og forurl § 21.

For skader forårsaket av avløpsledninger mener utvalget at tålegrensen i forurl § 56 ikke bør gjelde. Regelen i forurl § 24a skal være en generell bestemmelse om objektivt ansvar for skader som skyldes avløpsledninger og regelen bør dekke alle slags skadeårsaker. Bestemmelsen går lengre enn de gjeldende regler i V §§ 47 nr 2 og 115 nr 2 og innebærer sannsynligvis en utvidelse av erstatningsansvaret i forhold til gjeldende rett. Utvalget kan imidlertid ikke se noen avgjørende grunner mot å innføre en slik objektiv ansvarsregel.

Regler for vannledninger foreslås videreført i vannressursloven. Etter rettspraksis foreligger objektivt ansvar for vannledninger. Av informasjonshensyn foreslår utvalget imidlertid å lovfeste generelt objektivt ansvar for vannledninger i utk § 52 bokstav c.

18.3.3 Høringsinstansenes syn

I Landbruksdepartementets uttalelse heter det:

«I forbindelse med at Nærings- og energidepartementet har etterlyst eksempler til belysning av spørsmålet om objektivt ansvar jf s 261, vil Landbruksdepartementet nevne vassdragstiltak som består i dreneringsarbeider over større områder, f.eks. større bakkeplaneringsfelt. Anleggene eies vanligvis i felleseie mellom flere grunneiere. Landbruksdepartementet mener det er lite tvilsomt at eierne av anlegget vil ha objektivt ansvar for skade som følge av svikt ved anlegget. Regelen i utk § 52 c om objektivt ansvar fører dermed ikke til en endring av rettstilstanden.»

I Justisdepartementets uttalelse heter det:

«Etter utk kapittel X gjelder reglene i kapitlet kun for skade fra «vassdragstiltak», kapitteloverskriften, jf utk § 3 bokstav a og ordet «Tiltakshaveren» i utk § 52 innledningsvis. Motivene derimot etterlater et inntrykk av at kap X rekker videre, f.eks. relatert til skade fra vannledninger og fra motorisert ferdsel. Vi ser det som ønskelig at det skjer en klargjøring enten ved endret lovtekst (iallfall ved å tilføye «mm» i kapitteloverskriften) eller ved at motivene i ot prp uttaler at reglene ikke rekker videre enn ordlyden tilsier.»

18.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at reglene om vannledninger bør videreføres i vannressursloven. Rettstilstanden med objektivt ansvar for skade som skyldes vannledninger er etter departementets oppfatning klar, jf rettspraksis. Departementet har imidlertid ingen motforestillinger til å lovfeste et slik ansvar av informasjonshensyn og tilrår at bestemmelsen opprettholdes slik som foreslått av utvalget, men etter departementets forslag som bokstav d.

Justisdepartementet reiser i sin høringsuttalelse spørsmål om en realitetsforskjell er tilsiktet når betegnelsen «fra» benyttes i utk bokstav b og c og ordet «skyldes» benyttes i utk bokstav d. Det er ikke nevnt noe i motivene om tilsiktet forskjell. Etter departementets oppfatning er de ulike betegnelser benyttet av hensyn til naturlig språkbruk. Det er ikke godt språk å skrive «skade fra motorisert ferdsel eller fløting». Noen realitetsforskjell antas derfor ikke å ligge til grunn her.

Justisdepartementet mener videre at regelen i utk bokstav c om skade fra vannledninger og utk bokstav d om motorisert ferdsel medfører at kapitteloverskriften blir for snever. Olje- og energidepartementet bemerker imidlertid at vannledninger og vanntunneler må regnes som vassdragstiltak i henhold til § 3. Skade som skyldes motorisert ferdsel kan dog ikke defineres som skade fra vassdragstiltak, og bestemmelsen i § 47 om denne type skade innebærer at kapitteloverskriften «Erstatning for skade fra vassdragstiltak» ikke blir helt konsis. Departementet foreslår derfor å benytte Justisdepartementets forslag om å tilføye «mm» i overskriften.

18.4 Bevisbyrde

18.4.1 Gjeldende rett

Den alminnelige regel er at den som krever erstatning må føre bevis for sitt krav. I noen tilfelle snus imidlertid bevisbyrden, spesielt der hvor forholdene tilsier at skadevolderen burde ha sikret bevisene bedre eller hvor informasjon fra skadevolderen er nødvendig for å få frem fakta.

Vassdragsloven § 114 nr 5 inneholder en regel om omvendt bevisbyrde dersom den faktiske tilstanden før skaden ikke kan observeres på grunn av tiltak som er iverksatt i strid med lovens regler. V § 136 nr 1 siste punktum har også en bestemmelse om at tiltakshaveren har bevisbyrden for at en skade er erstattet dersom det kreves erstatning for såkalte senskader. Den objektive ansvarsregel i laksel § 46 bestemmer likeledes at erstatningsplikten «kan reduseres eller falle bort dersom skadevolder godtgjør at han er uten skyld i skaden».

18.4.2 Vassdragslovutvalgets og høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Kravet om årsakssammenheng reiser ofte bevisproblemer fordi det kan være vanskelig å skille mellom skader som skyldes tiltaket og de naturlige skader. Ut fra rettspraksis mener utvalget at bevisbyrden når det gjelder årsakssammenheng vil hvile på skadevolderen dersom han ikke har etterlevd de krav som følger av lov, konsesjon eller skjønn.

Utvalget foreslår en bestemmelse i utk § 53 tilsvarende den gjeldende regel i V § 114 nr 5. V § 114 nr 5 gjelder også ved krav om retting, og utvalget foreslår derfor at det tas inn en henvisning til § 53 i regelen om pålegg om retting, jf utk § 64.

Av høringsinstansene er det kun Advokatforeningen som har nevnt utvalgets lovforslag om omvendt bevisbyrde. Advokatforeningen uttaler at de er enig i «skjerping av skyldansvaret ved innføring av regel om omvendt bevisbyrde i § 53». Departementet bemerker at flere av høringsinstansene har uttalt at de er enig i de foreslåtte lovbestemmelsene i kapittel X, og ingen har gått i mot bestemmelsen i utk § 53.

Departementet har ingen spesielle bemerkninger til denne bestemmelsen og slutter seg her til Vassdragslovutvalgets forslag. Bestemmelsen blir ny § 48.

18.5 Erstatningsutmålingen

18.5.1 Gjeldende rett

Erstatningsutmålingen reiser spørsmål i forhold til f eks arten av den skadete interesse, spørsmål om eventuell tålegrense eller egenrisiko, og spørsmål om mererstatning.

I flere sammenhenger gjelder en tålegrense som har betydning for erstatningsansvaret. Ved skade på eiendom pålegger V §§ 69 nr 1 og 78 nr 2 erstatningsansvar kun for «skade av betydning». En slik begrensning er etter rettspraksis også innfortolket i V § 8, jf § 112 nr 1. Når det gjelder erstatning for forurensningsskader fra tillatt forurensning, oppstiller forurl § 56 en tålegrense som er definert nærmere i grannel § 2.

18.5.2 Vassdragslovutvalgets syn

Vassdragslovutvalget foreslår innført en ansvarsbegrensning i utk § 54. Bakgrunnen er å motvirke bagatellmessige erstatningssaker og oppnå en harmonisering i forhold til forurensningslovens regler. En eier må etter utvalgets syn dessuten alltid være forberedt på visse skader eller ulemper fra naturens side. Ansvarsbegrensningen vil bare gjelde «tillatte» vassdragstiltak. For disse tiltakene foreslås det bare gitt erstatning for skader og ulemper som overstiger tålegrensen i grannel § 2. Et skadevoldende vassdragstiltak som mangler nødvendig konsesjon eller er i strid med § 5, skal ikke kunne påberope seg den objektive egenrisikoen som denne tålegrensen innebærer. Tålegrensen gjelder ikke ved personskade. Slik er det også etter forurensningsloven.

Utvalget forutsetter at skadeserstatningsloven kapittel 5 vil supplere vannressurslovens erstatningsregler. Utvalget foreslår derfor en uttrykkelig henvisning til skadeserstatningsl § 5-2, jf utk § 54 tredje ledd første punktum. Ved skade på fast eiendom eller ting kan det ved vurderingen også tas hensyn til at eiendommen eller tingen tåler særlig lite, jf siste punktum.

18.5.3 Høringsinstansenes syn

I Regjeringsadvokatensuttalelse heter det:

«Etter tredje ledd annet pkt. kan det ved spørsmål om lemping tas hensyn til at eiendommen eller tingen tåler særlig lite. I motivene er det vist til nabol. § 9 annet ledd og forurensn.l. § 61. Etter nabol. § 9 annet ledd «skal» det tas slikt hensyn, etter forurens.l. § 61 «kan» det tas slikt hensyn. Regjeringsadvokaten foreslår at man følger løsningen i naboloven, slik at det skal tas hensyn til dette.»

18.5.4 Departementets vurdering

Når det utløses erstatningsplikt etter § 47, foreslår utvalget en ansvarsbegrensning i utk § 54 første ledd for tillatte vassdragstiltak. Vassdragslovutvalget gir ingen nærmere spesifikasjon, men «tillatte» vassdragstiltak må omfatte både konsesjonsgitte og andre lovlige tiltak. Selv om grannelovens regler etter departementets forslag generelt skal gjelde, vil regelen få selvstendig betydning nettopp fordi den bare skal gjelde for «tillatte» vassdragstiltak. Ved et skadevoldende vassdragstiltak som mangler nødvendig konsesjon etter vannressurslovens regler eller er i strid med § 5, kan ikke tålegrensen i granneloven påberopes. For øvrig vil bestemmelsen også gjelde eventuelle tiltak som rammer annet enn naboeiendom.

Regelen er som nevnt en harmonisering til forurensningslovens løsning og forurensningsloven har også denne sondringen mellom tillatte og ulovlige tiltak. Departementet viser i denne forbindelse til forarbeidene til forurl § 56, jf Ot prp nr 33 (1988-89). Justisdepartementet viser til at skadelidende interesser som hovedregel ikke kan fratas det erstatningsrettslige vern under henvisning til forurensningens lovlighet. Det uttales imidlertid videre under «Departementets bemerkninger» i Ot prp nr 33 s 35:

«Man kan på den annen side heller ikke helt fjerne enhver erstatningsrettslig betydning av at forurensningstillatelse er gitt. Det samfunnsgagnlige ved virksomheten eller forurensningsgradens forsvarlighet som tillatelsen ideelt sett reflekterer, må i en viss utstrekning være et moment ved vurderingen av hvilke negative virkninger det øvrige samfunn uten nærmere kompensasjon må avfinne seg med. I avveiningen av de motstående interesser finner departementet at nettopp overskridelse av en tålegrense - i likhet med den som allerede er nedfelt i granneloven § 2 - også bør danne norm for hvilke forurensninger som skal være erstatningsbetingende etter prp utk kap 8. Man finner m a o ingen grunn til her å gjøre endringer i det prinsipp som er nedfelt i gjeldende rett på området og som har utviklet seg gjennom bl a langvarig høyesterettspraksis omkring grannelovens regler.»

Forurensning som ikke er tillatt, nyter imidlertid ikke godt av noen slik tålegrense. Etter Olje- og energidepartementets mening bør denne løsningen også følges i vannressursloven.

Etter forurensningsloven gjelder et generelt objektivt ansvar ved forurensning. Ut fra synet om at en generell regel om objektivt ansvar for vassdragstiltak nettopp vil kunne føre for langt, har utvalget foreslått de spesifiserte og noe innskrenkende ansvarsregler i utk § 52. Lovforslaget har således ingen helt parallelle regler til forurensningslovens bestemmelser når det gjelder objektivt ansvar. All forurensning er etter forurensningslovens utgangspunkt, ulovlig. All lovlig forurensning har derfor tillatelse. Etter vannressursloven behøver nødvendigvis ikke disse begrepene være sammenfallende. I departementets forslag til § 47 bokstav b om erstatningsansvaret benyttes begrepet «konsesjonsgitt». Departementet foreslår at tålegrensen i utk § 54 (ny § 49) skal knytte seg til om tiltaket er lovlig eller ikke.

Departementet foreslår i henhold til dette følgende tekst i § 49 første ledd:

«Erstatning for skade og ulempe på eiendom fra et lovlig vassdragstiltak kan bare kreves i den utstrekning skaden eller ulempen er urimelig eller unødig etter reglene i granneloven § 2 annet til fjerde ledd.»

Departementet er enig i Regjeringsadvokatens forslag om at grannelovens løsning følges, slik at det ved erstatningsansvaret skal tas hensyn til om eiendommen eller tingen tåler særlig lite, jf bestemmelsens tredje ledd siste setning.

18.6 Erstatning for skade på allemannsretter

18.6.1 Gjeldende rett

Det alminnelige utgangspunktet i norsk rett er at det bare er økonomisk tap knyttet til særretter som er erstatningsrettslig vernet, selv om det ved ekspropriasjon har hendt at det er gitt erstatning ved tap knyttet til utnytting av allemannsretter.

Forurensningslovens regler om erstatning for forurensningsskader går noe videre enn de alminnelige regler. Etter forurl § 57 bokstav c kan erstatningsansvaret omfatte erstatning for skade, tap eller ulempe som følge av at forurensningen hindrer eller vanskeliggjør utøvelse av allemannsrett i næring. Det kan videre kreves gjenopprettingserstatning til allmennheten når ulovlig forurensning rammer utøvelse av allemannsretter utenfor næring, jf forurl § 57 bokstav d og § 58. Eventuelle erstatninger tilfaller forurensningsmyndigheten. I Miljøverndepartementets begrunnelse for innføring av slike erstatningsregler i sin tid ble det vist til at skade på interesse basert på utøving av allemannsrett er særlig praktisk i forbindelse med forurensningsskade, og at en erstatningsregel for slik skade vil kunne virke preventivt for å hindre slike skader, jf Ot prp nr 33 (1988-89).

18.6.2 Vassdragslovutvalgets syn

Vassdragslovutvalget antar at skader forårsaket av vassdragstiltak ikke vil medføre tap for næringsinteresser basert på utnytting av allemannsrett i samme omfang som forurensningsskader. Når det gjelder utøving av allemannsrett utenfor næring, typisk friluftslivsinteressene, kan det stille seg annerledes. Vassdragslovutvalget foreslår å la forurl § 57 bokstav c og d, jf § 58, gjelde ved erstatning for skade på allemannsretter, jf utk § 54 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan det derfor kreves erstatning for allemannsretter både i og utenfor næring.

18.6.3 Departementets vurdering

Departementet bemerker at ingen av høringsinstansene har gått i mot utvalgets forslag til erstatning for skade og ulempe for allemannsretter. Miljøverndepartementethar gitt sin tilslutning til utvalgets forslag i utk § 54 annet ledd.

Departementet viser til at utvalget har kommet til at skader av vassdragstiltak ikke vil medføre tap for næringsinteresser basert på utnytting av allemannsinteresser i samme omfang som forurensningsskader. Departementet finner det derfor naturlig å begrense omfanget til å gjelde erstatning for skade, ulempe eller tap med hensyn til utøving av allemannsrett utenom næring, dvs at henvisningen til forurl § 57 litra c tas ut i ny § 49 annet ledd. Departementet er inneforstått med at utnytting av allemannsretten utenfor næring, særlig til friluftsformål, er et gode av betydning så vel for samfunnet som for den enkelte. Både rettighetenes betydning og den preventive effekt av erstatningsreglene tilsier derfor at slike interesser gis erstatningsrettslig vern.

Tilsvarende regler i forurensningsloven er grundig vurdert i forarbeidene til endringsloven av 16. juni 1989 nr 67, jf Ot prp nr 33 (1988-89). Departementet viser her til Forurensningserstatningsutvalgets innstillling i NOU 1982:19 og Miljøverndepartementets vurdering og bemerkninger i Ot prp nr 33.

18.7 Forsikringsplikt

Vassdragstiltak, særlig damanlegg, kan ha så stort skadepotensiale at eieren ikke kan klare å dekke alle erstatningskrav dersom det skjer en ulykke. Det har ikke vært vanlig å ha ansvarsforsikring for damanlegg, fordi forsikringstilbudene har vært svært kostbare. Det bransjeeide forsikringsselskapet NEFO A/S tilbyr imidlertid egen ansvarsforsikring til dameiere i Norge og Sverige. De fleste norske dammer som står under offentlig tilsyn, er nå forsikret.

Vassdragslovutvalget antar at de fleste aktuelle dammer i dag er dekket av en frivillig forsikringsordning, og at det lite trolig er aktuelt med offentlige reguleringer. Ut fra et «føre-var prinsipp» foreslår likevel utvalget en hjemmel for vassdragsmyndigheten til å pålegge forsikring for mulig erstatningsansvar i forbindelse med vassdragstiltak som kan volde betydelig skade, jf utk § 55. Bestemmelsen omfatter vassdragstiltak generelt, ikke bare dammer.

Departementet slutter seg her til utvalgets forslag og har ingen øvrige bemerkninger. Bestemmelsen blir ny § 50.

18.8 Prosessform

Når domstolene behandler vanlige erstatningssaker gjelder tvistemålslovens alminnelige søksmålsregler, mens erstatning for ekspropriasjon fastsettes ved skjønn i henhold til skjønnslovens regler.

Vassdragsloven gir eksempler på både skjønn og tvistemål og er ikke konsekvent når det gjelder hvilke saker som behandles som tvistemål eller skjønn. Dersom det foreligger samvirkende eller alternative skadeårskader, kan det være at de ulike erstatningskrav skal behandles i ulike prosessformer. Det vil imidlertid være mulig å avtale at begge erstatningskrav behandles ved skjønn dersom skadevolderen går inn på en slik avtale, jf skjønnsl § 4.

Vassdragslovutvalget tilrår på denne bakgrunn at rettssaker om skadeserstatning alltid blir behandlet som tvistemål, i samsvar med den vanlige ordning for erstatningssaker.

I utredningens kapittel 32.1.6 (om administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser av lovutkastet) sier utvalget vedrørende skjønnsbehandling av vassdragssaker:

«Til forskjell fra gjeldende vassdragslov legger lovutkastet opp til at få avgjørelser skal treffes ved skjønn. Stort sett vil skjønnsavgjørelser bli erstattet med andre, mindre ressurskrevende ordninger.

[. . .].

Selv om forvaltningen i en del tilfelle vil kunne ta stilling til stridsspørsmål mellom private, vil det i hovedsak være opp til partene selv å løse de privatrettslige spørsmålene ved avtale. Erstatningssaker skal stort sett behandles ved de ordinære domstolene som vanlige søksmål.»

Ekspropriasjonssaker vil imidlertid følge de alminnelige reglene, og fortsatt bli behandlet ved skjønn.

Norges Lensmannslag uttaler seg om spørsmålet om «valg av prosessform ved avgjørelser av tvister eller regulering av forhold». Lensmannslaget stiller seg kritisk til å avskaffe ordningen med skjønn og vil at samtlige tvistepunkter skal kunne avgjøres ved skjønn. Uttalelsen er gjengitt i sin helhet under kapittel 17.3.3 foran.

Departementet bemerker at ingen andre instanser har uttalt seg om dette skjønnsspørsmålet. Departementet viser til den vurderingen som er gjort vedrørende «Avgjørelsesmyndigheten» i kapittel 17 ovenfor, og slutter seg her til utvalgets forslag om at rene erstatningssaker skal behandles som vanlige søksmål etter tvistemålslovens regler.