Merknader til § 1 (formål)

Paragrafen tilsvarer flertallets forslag i § 1 i NOU 1994:12. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Det vises til kapittel 6.

Paragrafen angir lovens formål. Den vil ha betydning både for tolkningen av de enkelte bestemmelser i loven og for forvaltningens skjønnsutøving i medhold av loven. De myndigheter som skal praktisere loven, er derfor pliktige til å vurdere hvordan en sak skal løses i samsvar med formålet. Paragrafen utelukker likevel ikke at andre generelle hensyn er relevante og kan modifisere den løsning lovens formål alene skulle tilsi.

Formålsbestemmelsen er knyttet til vassdrag og grunnvann, og fastslår dermed at loven gjelder ferskvannsressursene, jf også § 2. Begrepet «forvaltning» er brukt i vid betydning, slik at det omfatter både utnytting av vannressursene til ulike formål, og vern og opprettholdelse av naturlige prosesser og biologisk mangfold knyttet til vassdragene. Det må i denne sammenheng påpekes at den norske vassdragsnaturen - ikke minst de gjenværende urørte vassdragene - representerer særlig store verdier det må være et mål å bevare. Det ligger i § 1 at målene som loven skal ivareta også må sikres på lang sikt.

Begrepet «samfunnsmessig» omfatter både miljøhensyn, herunder bevaring av de store natur- og kulturverdiene som er knyttet til vassdragene, sikring av biologisk mangfold, og hensynet til aktuelle bruksformål og økonomi. Befolkningens behov for tilstrekkelige mengder rent og hygienisk drikkevann vil være et viktig hensyn i denne sammenheng. Vannressursenes betydning for ulike typer næringsutøving som produksjon av vannkraft, oppdrettsvirksomhet og jordvanning må tillegges stor vekt. Andre relevante hensyn kan være ivaretagelse av livsvilkårene for planter og dyr, lokalklima, landskapsestetiske forhold, friluftsliv, rekreasjons- og opplevelsesmuligheter og kulturminneverdier. Hva som anses som «samfunnsmessig forsvarlig» kan ikke angis uttømmende, men må bero på en samlet vurdering av forholdene til enhver tid.

Merknader til § 2 (hva loven regner som vassdrag og grunnvann)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 2. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Det vises til kapittel 7.

Paragrafen definerer bruken av begrepene vassdrag og grunnvann i loven og blir dermed langt på vei bestemmende for lovens saklige virkeområde. Det er likevel ikke tale om noen generell avgrensing av lovens virkeområde, idet enkelte bestemmelser kan ha et virkeområde som avviker fra det som vanligvis gjelder. Eksempel på dette er § 7 annet ledd om infiltrasjon i grunnen.

Første ledd første punktum medfører at begrepet vassdrag vil omfatte elver, bekker, innsjøer, tjern og vann av alle størrelser, og kilder der de kommer opp til jordoverflaten. Dette er i tråd med V § 1. Det forutsettes imidlertid at vassdraget ikke kan påregnes å tørke ut i løpet av sesongen (har «årssikker vannføring», jf definisjonen av dette begrep i § 3 bokstav c). Det fremgår imidlertid av første ledd tredje punktum at lovens regler for vassdrag også vil gjelde for vannløp uten årssikker vannføring, dersom løpet atskiller seg tydelig fra omgivelsene.

Begrepet vassdrag omfatter ikke bare vannmassene, men også bunn og bredder. I forhold til vassdragets nærområder og nedbørfeltet for øvrig strekker vassdraget seg til høyeste vanlige flomvannstand, som etter § 3 bokstav d er definert til nivået for tiårsflommen. Dette området regnes etter loven som vassdrag også når det ikke er dekket av vann.

Hvis en elv stedvis går under jorden - som f eks i karstområder - regnes den i sin helhet som et vassdrag, jf første ledd annet punktum.

For vannløp uten årssikker vannføring må det etter første ledd tredje punktum overlates til praksis å ta stilling til hvor markert løpet må atskille seg fra omgivelsene for at de skal anses som vassdrag. I denne vurderingen må det også tas hensyn til hvor regelmessig eller sporadisk løpet fører vann, og hvor store vannmengder det da kan være tale om.

Etter sitt eget innhold vil enkelte bestemmelser i utkastet overhodet ikke gjelde for vannløp uten årssikker vannføring, jf §§ 10 og 11. Her har det ingen betydning at de atskiller seg tydelig fra omgivelsene.

Første ledd forutsetter at vassdragsbegrepet bare omfatter naturlige vassdrag, idet annet ledd angir når kunstige vannmagasiner og vannløp faller inn under reglene for vassdrag. Et vannløp som er anlagt kunstig, kan imidlertid med tiden få et naturlig preg (f eks grøfter i vannsyk mark som blir en bekk). I slike tilfelle vil vannløpet falle inn under vassdragsdefinisjonen i første ledd, men på grunn av annet ledd bokstav a vil det ikke i praksis alltid bli nødvendig å trekke en skarp grense mellom naturlige og kunstige vannløp.

Annet ledd angir i hvilken utstrekning kunstige vannmagasiner og vannløp likestilles med vassdrag. Kunstige vannløp kan inndeles i forskjellige grupper: Kanaler (f eks for samferdsel, irrigasjon eller fløting); åpne grøfter (som i dag særlig blir anlagt i skogbruket eller langs vei/jernbane, tidligere også i jordbruket); lukkede grøfter (som kan være steinsatt eller med drensrør; og i praksis gjerne forekommer i jordbruket eller rundt bebyggelse); ledninger (f eks for overvann, særlig i tettbygde strøk, for vannforsyning eller tilløp til kraftverk, det siste gjerne som rørgater); og tunneler (for vannforsyning eller tilløp til kraftverk). Det er ikke nødvendigvis en skarp grense mellom de forskjellige gruppene. F eks snakkes det iblant om senkingskanaler, og en lukket grøft med drensrør har mye til felles med en overvannsledning. Etter annet ledd bokstav a skal lovens regler for vassdrag gjelde uten videre for andre kunstige vannløp enn ledninger og tunneler - dvs for kanaler og åpne og lukkede grøfter, forutsatt at de har årssikker vannføring (jf § 3 bokstav c). Bestemmelsen må ses i sammenheng med fjerde ledd bokstav d og e. For ledninger og tunneler er det bare erstatningsreglene i kapittel 9 som vil gjelde uten videre. Andre bestemmelser kan bli gjort gjeldende for ledninger og tunneler hvis de fører vann under trykk. Avløpsledninger - til forskjell fra overvannsledninger - faller helt utenfor lovens virkefelt.

Kanaler og grøfter uten årssikker vannføring kan helt eller delvis bli brakt inn under lovens regler ved forskrift etter fjerde ledd bokstav d. Tilknytningen til vassdrag som innebærer uttak eller tilførsel av vann til et vassdrag vil dessuten være et vassdragstiltak etter § 3 første ledd bokstav a.

Lukking av en elv eller bekk medfører ikke at den betraktes som et kunstig vannløp.

Annet ledd bokstav b gjelder kunstige vannmagasiner (overflatevann). Det avgjørende for om reglene for vassdrag vil gjelde for dem, er om det er et direkte samband med grunnvannet eller et vassdrag. Dammer og reguleringsmagasiner i et vassdrag faller derfor uten videre inn under reglene for vassdrag. En oppgravd dam vil også gå inn under reglene for vassdrag når den får naturlig tilsig fra vassdrag eller grunnvann, eller hvis den har naturlig avløp dit. På den annen side vil f eks svømmebasseng og cisterner falle helt utenfor lovens regler, siden de er isolert mot omgivelsene og bare har forbindelse til vassdrag og grunnvann via vann- og avløpsledninger. Som for kunstige vannløp, kan loven gjøres gjeldende for kunstige vannmagasiner jf nedenfor om fjerde ledd bokstav d.

Tredje ledd angir grensen mellom vassdrag og saltvann (sjø). Bokstav a tar særlig sikte på avgrensingen i poller og fjordarmer, og bestemmer at vannområdet regnes som vassdrag hvis det ved midlere vannføring ligger over havets nivå ved alminnelig lavvannstand. For å fastslå hva som er alminnelig lavvannstand, legges til grunn vannstanden ved vårjevndøgns springlavvannsnivå, beregnet på bakgrunn av Statens kartverks 0-nivå. I elvemunninger vil bokstav b føre til at reglene for vassdrag gjelder lengre ut enn den rette linjen mellom de ytterste punkter på elvebredden. Når det skal tas stilling til om «bunnen er preget av tilløp av ferskvann», må det først og fremst ses hen til bunnformasjonen (djupål, sedimentering). I bedømmelsen av om et område er preget av «tilløp av ferskvann» kan det tas hensyn også til andre forhold enn påvirkning av brakkvann og bunnsubstrat.

Fordi reglene i første til tredje ledd etter omstendighetene kan reise tvil om lovens virkeområde, gir fjerde ledd Kongen hjemmel til å fastsette mer presise bestemmelser. Dette kan skje generelt ved forskrift - for hele landet eller for visse områder eller vassdrag - eller ved enkeltvedtak. Det vil være naturlig å delegere Kongens myndighet til departementet når det gjelder generelle forskrifter, og til NVE, eventuelt fylkesmannen, når det gjelder fastsetting i enkelttilfelle.

Fastsetting av grensen mot fast mark eller mot sjø etter bokstav a og b må skje innenfor rammen av henholdsvis første og tredje ledd. Bokstav c gir imidlertid adgang til å utvide lovens virkeområde i forhold til det som tredje ledd ville medføre.

Adgangen til å utvide lovens virkeområde etter bokstav c gjelder poller, innelukkede fjordarmer og andre brakkvannsområder. Bestemmelsen er bare aktuell hvis disse er uten fall til havet, dvs hvor de ved midlere vannføring ikke ligger over havnivået ved alminnelig lavvannstand. En eventuell utvidelse kan f eks være knyttet til vannets saltholdighet - som kan variere mellom ulike vannskikt - eller om vannområdets naturlige funksjon i noen grad svarer til et ferskvannsområdes.

Bokstav d gir hjemmel for forskrifter som fastsetter nærmere hvilke av bestemmelsene i lovutkastet som skal gjelde for kunstige vannløp og vannmagasiner. I og med at dette kan omfatte en rekke vannløp og magasiner må dette - blant annet av hensyn til forutberegnelighet - gjøres klart gjennom forskrift, og ikke kunne fastsettes gjennom enkeltvedtak. Der loven som utgangspunkt gjelder, jf annet ledd, kan en slik forskrift gå ut på å begrense lovens anvendelse. Hvor loven i utgangspunktet ikke gjelder - typisk for kunstige vannløp som ikke har årssikker vannføring, som mange grøfter - kan forskriften gå ut på at loven i sin helhet eller enkelte bestemmelser i den skal gjelde. Det legges ikke opp til at vanlige grøfter i landbruket skal gå innunder loven. Hvis disse har årssikker vannføring må det fastsettes i forskrift at loven ikke skal gjelde.

For ledninger og tunneler som fører vann under trykk, gir bokstav e adgang til å gjøre loven gjeldende helt eller delvis. Det bør gis en slik forskrift for å avløse den nåværende forskrift for tilsyn med anlegg i vassdrag av 10.01.92. Denne forskriften bør iallfall gjøre gjeldende reglene om konsesjonsplikt, sikring mot skade og tilsyn. Som nevnt ovenfor følger det direkte av § 47 annet ledd bokstav d at erstatningsreglene i lovutkastet gjelder for vannledninger og tunneler.

Femte ledd definerer grunnvann som vann i den mettede sonen i grunnen. Denne definisjonen er i samsvar med vanlig hydrologisk terminologi, og medfører at lovens regler ikke vil gjelde direkte for markvannet.

Merknader til § 3 (definisjoner)

Paragrafen tilsvarer flertallets forslag i § 3 i NOU 1994:12. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Paragrafen inneholder definisjoner av viktige begreper i lovutkastet.

Bokstav a definerer vassdragstiltak, som er et sentralt begrep i lovutkastet. Begrepet er omfattende og avgrenses gjennom tre typer kriterier: «tiltak», stedet for tiltaket («i vassdraget») og virkningene av tiltaket.

Begrepet dekker ikke naturbegivenheter. Tiltak som utføres utenfor vassdraget dekkes heller ikke av definisjonen. Vassdragsanlegg er nevnt særskilt, fordi steds- og virkningskriteriene i bokstav a ikke gjelder for dem. I stedet blir vassdragsanlegg definert særskilt i bokstav b.

Hva som regnes som vassdrag, følger av reglene i § 2 første til fjerde ledd. Tiltak som utføres andre steder men har virkninger for vassdraget, kan imidlertid bringes inn under konsesjonsreglene med hjemmel i § 8 annet ledd. I så fall vil også lovens øvrige regler om vassdragstiltak som utgangspunkt gjelde for tiltaket. Det følger av § 8 annet ledd annet punktum at lovens bestemmelse om forhåndsavgjørelse av konsesjonsplikten etter § 18 ikke gjelder for tiltak som faller inn under § 8 annet ledd.

Endelig er definisjonen av vassdragstiltak knyttet til visse endringer i vannets egenskaper. Denne delen av definisjonen svarer til kriteriene i V § 8 bokstav a, men påvirkning av fysisk og kjemisk vannkvalitet er tatt med i tillegg.

Virkningskriteriet gjør at enkelte aktiviteter i vassdrag - særlig vanlig ferdsel og bading - vil falle utenfor begrepet vassdragstiltak. For slike aktiviteter gjelder lovutkastets generelle regler, jf §§ 5 første ledd og 16.

Både kvantitative og kvalitative endringer i vassdraget er relevante i forhold til definisjonen i bokstav a. Endringer i fysisk og kjemisk vannkvalitet - f eks partikkelinnhold, vanntemperatur og surhetsgrad - omfattes imidlertid bare dersom det ikke regnes som forurensning etter forurensningsloven, jf forurl § 6 første ledd nr 1 og 4. Erosjonsvirkninger og utfylling med naturlig materiale bør bedømmes etter vannressursloven fremfor forurensningsloven, men i mange andre slike tilfelle vil ikke lovutkastet få noen betydning, jf nærmere om forholdet mellom vannressursloven og forurensningsloven i kapittel 23.7 om forholdet til annen lovgivning. På den annen side vil det etter vedtakelsen av lovutkastet være rimelig å tolke forurensningsloven på bakgrunn av at forholdet i stedet blir fanget opp av vannressursloven. Dette vil gi vassdragsmyndighetene og forurensningsmyndighetene mulighet til å bli enige om en smidig arbeidsdeling.

Det er uten betydning i forhold til definisjonen om påvirkningen anses som gunstig for visse arter, økosystemer eller brukerinteresser, eller om den regnes for skadelig.

Et tiltak vil bli regnet som vassdragstiltak uansett om virkningene i bokstav a faktisk inntrer. Det er tilstrekkelig at tiltaket er «egnet til» å gi slike virkninger. Dette må bedømmes objektivt, uten hensyn til om virkningene er tilsiktet eller ønsket. Ved vurderingen vil tiltakets art være avgjørende, jf «etter sin art». Om dets størrelse eller omfang utelukker at det får noen slike virkninger, er uten betydning i forhold til definisjonen av vassdragstiltak, men kan gjøre at det faller utenfor konsesjonsplikten etter § 8. Hvor det er usikkert om et tiltak vil ha slike virkninger, må det overlates til praksis å ta stilling til hvor stor sannsynligheten for virkninger skal være. Dersom det kan konstateres at relevante virkninger er inntrådt, må det i alle tilfelle regnes som et vassdragstiltak.

Bokstav b definerer vassdragsanlegg, som omfatter fysiske innretninger i eller over vassdraget. Dette dekker f eks dammer, lenser, gjerder, bygninger, brygger, broer og stolper. Luftledninger regnes ikke som vassdragsanlegg, og dette er uttrykkelig nevnt. Forbygninger, utfyllinger og masseuttak vil også falle utenfor.

Enkelte bestemmelser i lovutkastet gjelder bare for vassdragsanlegg og ikke for vassdragstiltak generelt, se således § 21 (gjenoppføring av vassdragsanlegg), kapittel 7 (nedlegging av vassdragsanlegg) og § 54 (internkontroll).

Bokstav c definerer årssikker vannføring, jf §§ 2, 10 og 11. Begrepet korresponderer ikke med noen fast hydrologisk terminologi. Etter definisjonen i lovutkastet regnes vannføringen som årssikker hvis den ikke tørker ut oftere enn hvert tiende år i gjennomsnitt. Om et vassdrag eller deler av et vassdrag går tørt under ekstreme tørke- eller temperaturforhold, kan altså vannføringen likevel blir regnet som årssikker. Bare uttørring av naturlige årsaker har betydning i denne forbindelse; man må altså se bort fra det som skyldes vannuttak og bortledning. I forhold til definisjonen er det bare hyppigheten av uttørring det kommer an på. Hvor lenge vassdraget ligger tørt når dette først inntreffer, er uten betydning. Men det er bare uttørring ved middeltemperatur over frysepunktet som har betydning. Med middeltemperatur siktes til luftens døgnmiddeltemperatur.

Bokstav d definerer høyeste vanlige flomvannstand, jf § 2 første ledd første punktum. Dette er vannstanden ved den høyeste flom som kan påregnes i gjennomsnitt hvert tiende år. Gjennomsnittet regnes prinsipielt over en lang tidsperiode og må baseres på hydrologiske målinger, nedbørsstatistikk mv. Dersom hydrologiske data er mangelfulle eller usikre, kan lokale observasjoner av flomsituasjoner få betydning som bevis for hva som er høyeste vanlige flomvannstand.

I mange vassdrag er flomfaren endret som følge av foretatte vassdragstiltak. Som regel har det ført til at høyeste vanlige flomvannstand nå fremstår som lavere enn den ville ha vært i vassdragets naturlige tilstand. Det avgjørende for lovens virkeområde vil være den høyeste vanlige flomvannstand under de forhold som er i vassdraget i dag. Dette innebærer også at grensen for høyeste flomvannstand kan forskyve seg som følge av at det blir iverksatt nye vassdragstiltak. Når det er tale om å gi konsesjon til et vassdragstiltak som kan tenkes å øke flomhøyden, må slike virkninger være utredet og vurdert som ledd i konsesjonsbehandlingen.

Når definisjonen knyttes til tiårsflommen, betyr det at loven som utgangspunkt ikke rekker så langt som til flomvannstanden ved 30-årsflommen, 100-årsflommen eller 1000-årsflommen. Behov for å føre kontroll med tiltak i dette området må da ivaretas gjennom annen lovgivning, særlig plan- og bygningsloven, med mindre tiltaket er konsesjonspliktig etter § 8 annet ledd og således kommer inn under reglene om tilsyn i § 53.

Merknader til § 4 (stedlig virkeområde)

Paragrafen tilsvarer § 4 i NOU 1994:12. Bestemmelsen angir lovens geografiske virkeområde. Første ledd har ingen tilsvarende bestemmelse i vassdragsloven. Annet og tredje ledd avløser V § 157. Det vises ellers til henholdsvis kapittel 7.1.2 om stedlig virkeområde og kapittel 21 om grensevassdrag.

Første ledd overlater til Kongen å fastsette i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, som samtidig kan fastsette bestemmelser som avviker fra loven. Denne bestemmelsen går foran de alminnelige regler i lov 17. juli 1925 nr 11 om Svalbard, lov av 27. februar 1930 nr 2 om Jan Mayen og lov sd nr 3 om Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Mauds Land mm. I dette ligger at vannressursloven ikke får anvendelse så lenge Kongen ikke har truffet bestemmelse etter første ledd. Departementet antar at det for tiden ikke er grunn til å gjøre loven gjeldende for de norske biland.

Annet ledd angir det generelle virkeområdet i forhold til grensevassdrag. Annet ledd annet punktum inneholder en definisjon av grensevassdrag, som omfatter både vassdrag som danner grensen mot en nabostat og vassdrag som krysser grensen. Første punktum medfører at loven som utgangspunkt gjelder for grensevassdragene, men selvsagt bare for den del av vassdraget som ligger på norsk side av grensen. Unntak fra dette kan følge av alminnelig folkerett eller en konvensjon (traktat, overenskomst eller annen bindende folkerettslig disposisjon) som Norge har inngått. Med hjemmel i første punktum kan folkeretten, f eks ECE-konvensjonen om beskyttelse og bruk av grenseoverskridende vassdrag, begrense anvendelsen av loven uten at det kreves noen særskilt gjennomføringsakt i norsk rett. Hvis derimot folkeretten skal gi grunnlag for en selvstendig regel, må den folkerettslige regel gjennomføres særskilt, og tredje punktum gir en generell hjemmel for å gjøre det ved forskrift.

Bestemmelsen medfører ikke i seg selv noen plikt til å ta hensyn til virkningene i et annet land når det treffes vedtak om vassdragstiltak i Norge; jf til forskjell forurl § 2 nr 6 i forurensningssaker. En slik plikt kan imidlertid følge av andre regler, jf for grensevassdrag mot Sverige lov 12. juni 1931 nr 1 § 4, og i forhold til Sverige og Finland i noen grad også den nordiske miljøvernkonvensjon 19. februar 1974 (jf art 1), som er gjennomført i norsk rett ved lov 9. april 1976 nr 21.

Tredje ledd gjelder grensevassdrag mot Sverige, og viser av pedagogiske grunner til lov 12. juni 1931 nr 1, som bygger på konvensjonen 11. mai 1929 mellom Norge og Sverige. Dette tjener også til å klargjøre at vannressursloven ikke medfører noen endring eller innskrenkning i 1931-loven (bortsett fra det som følger av § 69 nr 4).

Merknader til § 5 (forvalteransvar og aktsomhetsplikt)

Paragrafen svarer i hovedsak til flertallets forslag til § 5 i NOU 1994:12. Paragrafen inneholder generelle regler om forvalteransvar og aktsomhetsplikt. Første ledd er med på å avløse V §§ 8 og 101 og er behandlet i kapittel 8.2. Annet ledd avløser V §§ 104 nr 1 og 108 nr 4. Tredje ledd avløser V § 108 nr 1 og 2. Det vises til kapittel 8.2.

Første ledd fastslår en generell aktsomhetsplikt som innebærer et forvalteransvar med henblikk på vassdraget. Med begrepet forvalteransvar siktes til det ansvar den enkelte har for å «ta vare på», «forvalte» en felles ressurs. Bestemmelsen har både en pedagogisk og en reell betydning. Størst praktisk betydning vil den få for atferd og tiltak som ikke er konsesjonspliktige etter lovutkastet. Det gjelder særlig når skadevirkningene er for uvesentlige til å fortjene konsesjonsbehandling etter § 8 første ledd eller bare berører private interesser.

Bestemmelsen vil ha betydning i forholdet mellom flere grunneiere i vassdraget, selv om granneloven her antas å spille en større rolle, jf § 6 med merknader. Den vil også ha betydning for allmennheten innbyrdes og i forholdet mellom allmennheten og grunneiere. Den som ferdes i vassdraget med båt - enten det er grunneieren eller andre - må således ta hensyn til badende. Den som bruker vassdraget til lek, må på samme måte ta hensyn til annen bruk av vassdraget.

Når det skal avgjøres om en opptreden kommer i strid med første ledd, må det legges vekt på om skaden og ulempen er unødig, i den forstand at vedkommende kunne oppnå sitt formål på annen og mer hensynsfull måte. I den sammenheng må vedkommende være innstilt på en viss grad av uleilighet for seg selv. Det bør også legges vekt på hvor berettiget nytteformål som ligger bak. Hva slags og hvor stor og varig skade og ulempe som voldes, må ha vekt. Siden det er tale om tiltak uten så store skadevirkninger at de blir konsesjonspliktige, vil det forholdsvis sjelden være aktuelt å anse § 5 første ledd som en absolutt hindring for et tiltak. Det kan imidlertid ikke utelukkes helt, særlig i naboforhold.

Bestemmelsen i første ledd kan bare anvendes overfor en aktiv handling. I og med at bestemmelsen henvender seg til enhver kan den ikke innebære noen handlingsplikt.

Overtredelse av første ledd kan utløse krav på erstatning eller retting. Ved at bestemmelsen i seg selv angir en aktsomhetsnorm, vil den aktuelle bestemmelse være ansvar på subjektivt grunnlag jf § 47 første ledd. At overtredelse kan utløse erstatningsansvar, viser at bestemmelsen ikke bare har en symbolfunksjon, men at overtredelse også kan få reelle konsekvenser. Fordi bestemmelsen er av en så vidt ubestemt karakter, bør den imidlertid ikke være straffesanksjonert, og § 5 første ledd er derfor ikke tatt med i oppregningen i § 63 første ledd bokstav d.

Når virkningene kan tas i betraktning under konsesjonsbehandlingen, kan tiltaket ikke stanses på noe annet rettslig grunnlag enn den konsesjonsmessige vurdering. Dette betyr ikke at § 5 automatisk kobles ut dersom det skjer en konsesjonsbehandling. Der konsesjonen ikke setter detaljerte krav til hvorledes et tiltak skal gjennomføres, må konsesjonen tolkes i samsvar med § 5.

Annet ledd første punktum innebærer et krav om å minimalisere skader og ulemper ved vassdragstiltak. Det gjelder uansett om skadevirkningene angår allmenne eller private interesser, og uansett om de vil gjøre seg gjeldende i vassdraget eller i nedbørfeltet. Kravet retter seg både til planlegging, anlegg og drift av mer varige tiltak. Bestemmelsen tar opp i seg V § 14 nr 1 tredje punktum. En grunneier må sørge for at overflødig vann ved vannuttak etter §§ 13 og 15 føres tilbake til vassdraget så nær inntaket at man unngår skadevirkninger for andre. Der et nytt tiltak er uforenlig med eksisterende virksomhet, kan kravene etter bestemmelsen bli å anse som så strenge at det i realiteten innebærer at tiltaket ikke kan gjennomføres uten å bli ulovlig. Der et nytt tiltak kan gjennomføres side om side med eksisterende virksomhet, vil det derimot bare bli et krav om å harmonisere gjennomføringen for å minimalisere skader og ulemper.

Annet ledd annet punktum begrenser plikten til å minimalisere skader og ulemper til det som lar seg gjennomføre «uten uforholdsmessig utgift eller ulempe» for tiltakshaveren. Når man vurderer hva som vil være uforholdsmessig, må man ikke bare se isolert på størrelsen av tiltakshaverens utgifter og ulemper ved avbøtende tiltak, men vurdere det i relasjon til forhold som:

• art og omfang av den skade eller ulempe allmenne eller private interesser for øvrig kan bli utsatt for, og det økonomiske tap som eventuelt vil oppstå;

• de samlede utgifter til tiltakshaverens tiltak;

• hvilken reduksjon i skade og ulempe som oppnås ved de aktuelle avbøtende tiltak og hvilken sikkerhet det er for at dette oppnås;

• i noen grad også lønnsomheten av vassdragstiltaket.

Annet ledd tredje punktum hjemler adgang for vassdragsmyndigheten til å utarbeide forskrifter om planleggingen, gjennomføringen og driften av bestemte typer vassdragstiltak. I slike forskrifter kan det f eks stilles krav om at forbygging skal utføres slik at sambandet med grunnvannet ikke blir vesentlig endret, eller slik at strandsonen gir grunnlag for vegetasjon som er naturlig på stedet. Videre kan det fastsettes forskrifter for å tilpasse fløtingsretten til annen bruk av vassdraget. Forskriftshjemmelen åpner også for at det kan fastsettes tappestrategier for regulanter med krav om godkjenning. Dette kan være aktuelt for motvirking av flom eller i tørre perioder for å oppfylle krav i manøvreringsreglementene.

Tredje ledd knesetter en alminnelig sikkerhetsstandard med tanke på å unngå skadevirkninger for mennesker, miljø og eiendom. Sikkerhetsstandarden vil ha størst betydning for vassdragsanlegg, men gjelder generelt for vassdragstiltak. Standarden er strengere enn det som følger av første og annet punktum, særlig når det gjelder å sikre mot fare for mennesker. Den er likevel ikke absolutt, jf uttrykket «med rimelighet». Det nærmere innhold av sikkerhetsstandarden må overlates til praksis. Kravene til sikkerhetstiltak kan også bli konkretisert gjennom forskrifter etter § 36.

Overtredelse av annet og tredje ledd kan medføre krav om erstatning og retting. Det kan også gi grunnlag for å omgjøre en konsesjon, jf § 28, og etter omstendighetene få betydning ved tildeling av ny konsesjon. Overtredelse av tredje ledd kan også medføre straff, jf § 63 første ledd bokstav d.

Merknader til § 6 (forholdet til granneloven)

Paragrafen er ny i forhold til NOU 1994:12. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse.

Første ledd gir en generell bestemmelse om at grannelovens regler skal gjelde i vassdragssaker. Bestemmelsen er tatt inn av pedagogiske årsaker.

Annet ledd bestemmer at reglene om grannevarsel og granneskjønn, jf grannel §§ 6-8, ikke gjelder for tiltak som er konsesjonspliktige etter § 8. Dette omfatter så vel tiltak som faller inn under § 8 annet ledd, grunnvannstiltak etter § 45 annet ledd og nedleggingstiltak etter § 41 annet ledd. Regelen er i overensstemmelse med forurensningsloven § 10 første ledd.

Tredje ledd fastsetter regelen om at et tiltak som har konsesjon etter vannressursloven av praktiske grunner ikke kan kreves rettet etter granneloven § 10. Også denne regelen er i overensstemmelse med forurensningsloven § 10 første ledd.

Fjerde ledd fastslår at erstatning eller vederlag etter grannelovens regler alltid kan kreves selv om eventuelle skader og ulemper er tillatt etter vannressursloven.

Merknader til § 7 (vannets løp i vassdrag og infiltrasjon i grunnen)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 6. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Første ledd er imidlertid i tråd med norsk rett fra gammelt av, jf nå V § 8. Bestemmelsen er drøftet i kapittel 8.4.

Paragrafens hovedformål er å opprettholde det naturlige hydrologiske kretsløp og derved forebygge flom og oversvømmelse.

Første ledd bestemmer at sperring av vassdrag og andre tiltak som hindrer vannets løp bare må skje med hjemmel i loven. Dette betyr ikke at slike tiltak alltid må ha konsesjon. Bestemmelsen er strengt tatt overflødig ved siden av § 8, men har en funksjon ved å markere en grunnregel i forvaltningen av vassdragene.

Første ledd gjelder bare i vassdrag og kunstige vannløp mv etter § 2 annet ledd, og er derfor ikke til hinder for f eks avskjærende grøfter eller dreneringstiltak.

Annet ledd skal bevare muligheten for infiltrasjon i grunnen fremfor avrenning på overflaten og ledningstransport av nedbør og smeltevann. Også dette kan redusere faren for flom og oversvømmelse og minske behovet for en høy dimensjonering av ledningsnettet for overvann. Bestemmelsen tar særlig sikte på tettbygde strøk og medfører at tette flater (asfalt, betong mv) bør unngås hvor det er mulig. Den generelle regelen i annet ledd første punktum, som retter seg både til tiltakshaverne og til relevante myndigheter, er ikke et absolutt påbud. Det forutsettes imidlertid at bestemmelsen blir tatt i betraktning bl a ved utforming av reguleringsplaner og bebyggelsesplaner etter plan- og bygningsloven og ved praktiseringen av pbl § 69 om den ubebygde del av tomten.

Annet ledd annet punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å pålegge tiltak som kan gi bedre infiltrasjon i grunnen. Dette er mest aktuelt i samband med ny utbygging mv. Regelen må derfor særlig tas i betraktning ved utforming av reguleringsplaner og bebyggelsesplaner etter plan- og bygningsloven. Regelen er ikke til hinder for pålegg i etterhånd, men vilkårene for å gi pålegg vil sjeldnere være oppfylt da. Det avgjørende i begge tilfelle er at pålegget må kunne gjennomføres uten urimelige kostnader. Ved rimelighetsvurderingen må man særlig se hen til merkostnaden, både isolert og i forhold til de samlede utgifter ved tiltaket. Innholdet av et pålegg etter annet ledd annet punktum kan f eks gå ut på å avstå fra tette flater på et areal.

Bestemmelsen kan ikke brukes mot tiltak som øker avrenningen i et område uten å hemme infiltrasjon i grunnen, f eks bakkeplanering eller flatehogst.

Merknader til § 8 (konsesjonspliktige tiltak)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 8. Paragrafen inneholder hovedregelen om konsesjonsplikt for vassdragstiltak. Den avløser V §§ 104 nr 2-4 og 109. Den er behandlet i kapittel 9.2.

Hovedregelen i § 8 om når et vassdragstiltak er konsesjonspliktig, blir supplert av andre bestemmelser i lovutkastet som i avgrensede sammenhenger angir konsesjonspliktens omfang mer presist, jf f eks § 15. Konsesjonsplikten kan også avgrenses etter mer presise kriterier i forskrift etter § 18. Noen bestemmelser kan angi at det foreligger konsesjonsplikt, andre at konsesjonsplikt ikke foreligger, og andre igjen kan la en ordning med meldeplikt, kombinert med en adgang for vassdragsmyndigheten til å kreve konsesjonsbehandling. Disse bestemmelsene trer i stedet for hovedregelen i § 8. Foruten tiltak etter § 15 eller etter forskrifter etter § 18 vises til §§ 12, 16, 21, 34-35 og 41 som alle angir særskilte grenser for konsesjonsplikt. Det forekommer også bestemmelser som henviser til hovedregelen i § 8 og eventuelt gir den tilsvarende anvendelse, se § 7 (vannets løp i vassdrag og infiltrasjon i grunnen) og § 45 (grunnvannstiltak). Lovens §§ 19-20 gir regler om når konsesjonsplikt etter andre lover erstatter konsesjonsbehandling etter § 8.

Nærmere regler om konsesjonsordningen finnes i kapittel 3. Her er det - som nevnt - visse regler som angår konsesjonspliktens omfang og videre regler om saksbehandlingen (som kommer i tillegg til de alminnelige regler i forvaltningsloven 10. februar 1967 og offentlighetsloven 19. juni 1970 nr 69), om kriterier og innhold av en konsesjon og om konsesjonens virkninger, herunder adgangen til omgjøring.

Hovedregelen om konsesjonsplikt er fastsatt i første ledd. Konsesjonsplikten er knyttet til et virkningskriterium - hvorvidt tiltaket kan være til «nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser». Det er ikke bare virkninger i vassdraget som kan utløse konsesjonsplikten, men også virkninger i sjøen. Dersom tiltaket ikke har virkninger i vassdraget, men bare i nedbørfeltet faller imidlertid tiltaket utenfor konsesjonsplikten. Dette er for å holde vassdragstiltak iverksatt langt fra vannstrengen - uten virkninger i vassdraget - utenfor. Som regel vil imidlertid tiltak med virkninger i nedbørfeltet også ha virkninger i vassdraget. Konsesjonsplikten vil da bli utløst hvis kriteriene i § 8 for øvrig er oppfylt. I vurderingen om tiltaket har nevneverdige skader eller ulemper for allmenne interesser, skal det legges vesentlig vekt på om vassdraget er vernet, jf §§ 34 og 35. Om begrepet «allmenne interesser» vises for øvrig til kapittel 5.3 og 9.2. Det fremgår her at «allmenne interesser» må tolkes vidt. Foruten det som fremgår av kapittel 5.3, jf Ot prp nr 43 (1989-90) s 84 kan nevnes jordvern (vern av produktive arealer) og drift- og miljømessige ulemper som følger av tiltaket. Selv der det i utgangspunktet bare er rene «private interesser» som berøres, kan disse til sammen ha så stor betydning at de må sies å utgjøre en allmenn interesse. Det vises for øvrig til at det nye lovforslaget med «almenne interesser» tar sikte på å dekke opp alt som tidligere gikk inn under V §§ 104 - 105. Det utløses ikke konsesjonsplikt for tiltak som bare berører private interesser. Hensynet til private interesser skal likevel vurderes under en konsesjonsbehandling, jf § 25. Dersom private interesser berøres av et tiltak som ikke utløser konsesjonsplikt, kan tiltaket angripes etter § 5 eller etter granneloven.

I vurderingen av om allmenne interesser er berørt kan det også tas hensyn til annen potensiell utnytting av vassdraget, f eks en mer effektiv ressursutnyttelse enn det planlagte tiltaket representerer. Typisk kan dette innebære at et mikro- eller minikraftverk som ikke berører allmenne interesser i tradisjonell forstand, blir konsesjonspliktig fordi det vanskeliggjør en fremtidig større kraftutbygging og dermed en bedre ressursutnyttelse.

Ikke all påvirkning av allmenne interesser vil utløse konsesjonsplikt, jf kravet om «nevneverdig skade eller ulempe». Det kan også være spørsmål om hvor sannsynlige skadevirkningene må være, jf uttrykket «kan være». Jo mer hypotetiske og fjerne skadevirkningene er, desto lettere vil et tiltak falle utenfor konsesjonsplikten. Avgrensningen av konsesjonsplikten må skje ut fra en samlet vurdering av skadevirkningenes størrelse og sannsynlighet for at de inntrer, og i grensetilfellene må vassdragsmyndigheten i en viss grad også kunne foreta en prioritering av saker i lys av de tilgjengelige administrative ressurser.

I forhold til spørsmålet om konsesjonsplikt, er det avgjørende om det kan inntre skadevirkninger for noen interesse, ikke om det ut fra en samlet vurdering av fordeler og ulemper kan sies å inntre skadevirkninger. Det siste er et vurderingstema for avgjørelsen om å gi eller avslå konsesjon.

Et tiltak som utelukkende medfører fordeler og ingen skader eller ulemper for andre interesser, trenger ikke konsesjon. Vassdragsmyndigheten kan imidlertid ikke bygge bare på tiltakshaverens utsagn om dette, men må supplere med sin egen kunnskap og erfaring om hvorvidt slike tiltak kan ha skadevirkninger.

Et tiltak i vassdrag med redusert vannføring kan bli konsesjonspliktig, selv om det samme tiltaket ville ha vært uten betydning med den opprinnelige, naturlige vannføring i vassdraget. Hvis tiltaket innebærer at vassdraget tilbakeføres i retning av naturtilstanden, er også det noe som kan være konsesjonspliktig, bl a fordi det kan ha negative konsekvenser for bestander og tiltak som er etablert i mellomtiden.

Konsesjonsplikten etter første ledd gjelder bare for vassdragstiltak, jf definisjonen i § 3 bokstav a med merknader. Konsesjonsplikt for tiltak utenfor vassdraget (jf avgrensningen i § 2) kan imidlertid følge av annet ledd. Eierskifte utløser ikke konsesjonsplikt etter loven, jf kapittel 9.11.

Ved suksessive vassdragstiltak er utgangspunktet at hvert tiltak skal vurderes for seg i forhold til spørsmålet om konsesjonsplikt. De tidligere tiltak kan imidlertid medføre at det nye tiltaket utløser nevneverdig skade eller ulempe. Da må dette tiltaket ha konsesjon, selv om det isolert sett bare har en beskjeden påvirkning på vassdraget.

Når et vassdragstiltak består i en virksomhet som ikke drives kontinuerlig, kan det etter et avbrekk bli spørsmål om det iverksettes et nytt vassdragstiltak, som man må ha ny konsesjon for. Spørsmålet vil lettest oppstå ved masseuttak. Er det tidligere gitt konsesjon, vil omfang og varighet av denne konsesjonen bli avgjørende for om det kreves ny søknad. Er det ikke gitt konsesjon fordi tiltaket ikke ble ansett konsesjonspliktig, kan imidlertid den fortsatte virksomhet gjøre at vassdraget eller andre brukerinteresser blir utsatt for en slik samlet belastning at det inntrer konsesjonsplikt, jf ovenfor om suksessive vassdragstiltak.

Konsesjonsplikten etter § 8 tar sikte på nye tiltak. Om det kreves konsesjon etter § 8 for eksisterende tiltak og anlegg, må bedømmes etter reglene i § 66 annet og tredje ledd, jf kapittel 22.

Endringer i igangværende tiltak og bestående anlegg faller inn under § 8 på vanlig måte. Også endringer må vurderes i forhold til virkningskriteriet. Det er ikke nok til å utløse konsesjonsplikt at formålet med et vassdragstiltak blir endret, dersom dette ikke gir seg nevneverdige utslag i virkningene. Et særskilt spørsmål knytter seg til tiltak som tidligere kunne foretas med hjemmel i V § 104 nr 4, dvs midlertidige bygningsarbeider i tilknytning til eksisterende virksomhet i vassdraget, f eks revisjon av luker eller opprenskingsarbeider. Slike reparasjons/opprenskingstiltak vil normalt være vassdragstiltak fordi de medfører endringer i vannføringen eller gir andre virkninger i vassdraget. Slike tiltak vil falle inn under § 8 på vanlig måte. Som det fremgår av merknadene til saksbehandlingsreglene i §§ 23 og 24 kan saksbehandlingen gjøres forholdsvis enkel, tilpasset tiltakets størrelse og virkninger. Det kan med hjemmel i § 64 fastsettes at NVE skal være konsesjonsmyndighet i disse sakstypene.

Konsesjon må foreligge før det startes opp noen anleggsarbeider i vassdraget, uansett om de i seg selv eller først etter fullføring vil ha slike skadevirkninger som første ledd angir, jf «iverksette». Forberedende arbeider utenfor vassdraget (jf § 2) utløser derimot ikke konsesjonsplikt. Forhåndsundersøkelser i vassdraget kan i seg selv være konsesjonspliktige etter hovedregelen i § 8 første ledd. Loven oppstiller derimot ikke noe krav om forhåndsmelding under planleggingen av vassdragstiltak, i motsetning til det som tidligere gjaldt etter vregl § 4a og som nå gjelder for tiltak som faller inn under reglene om konsekvensutredninger, jf pbl § 33-2 med forskrifter 13. desember 1996.

Konsesjon forutsetter vanligvis en forutgående søknad fra tiltakshaveren. Men ordlyden i første ledd utelukker ikke at det unntaksvis kan gis konsesjon uten at det foreligger noen søknad fra tiltakshaveren (sml ordningen etter forurl § 11 første ledd annet punktum). Dette kan tenkes hvor tilsynet oppdager et vassdragstiltak som er iverksatt uten konsesjonsbehandling, jf § 59, men hvor det er på det rene at konsesjon ville ha blitt gitt, og hvor det er behov for å fastsette standardvilkår på en kurant måte.

Annet ledd gir vassdragsmyndigheten adgang til å innkalle til konsesjonsbehandling tiltak utenfor vassdraget. Hva som regnes som vassdrag, følger av § 2. Forutsetningen for en slik innkalling er at tiltaket kan ha påtakelige virkninger for et vassdrag. Dette er et vesentlig strengere kriterium enn det som er oppstilt i første ledd. Innkalling kan skje generelt ved forskrift for visse typer tiltak i visse områder, eller i det enkelte tilfelle. I siste fall blir innkallingen et enkeltvedtak, men vedtakets karakter tilsier at saksforberedelsen etter forvaltningsloven kan gjøres enkel, siden det er den konsesjonsmessige vurdering som innebærer den reelle avgjørelse i saken. Enkeltvedtak om innkalling til konsesjonsbehandling kan påklages etter fvl § 28, mens en unnlatelse av å foreta innkalling etter annet ledd ikke blir regnet som noe vedtak som kan påklages. Hvis et tiltak må konsesjonsbehandles i henhold til første punktum, bestemmer annet punktum at også de øvrige reglene for vassdragstiltak vil gjelde unntatt regelen i § 18 om adgang til å begjære forhåndsvurdering av om et tiltak er konsesjonspliktig.

I og med at man med hjemmel i bestemmelsen kan innkalle slike typer tiltak til konsesjonsbehandling, må det ved forskrift etter bestemmelsen også være adgang til å bestemme at visse typer tiltak, som kan tenkes å ha slike påtakelige virkninger, kan bli underlagt en meldeplikt til vassdragsmyndigheten. Vassdragsmyndigheten må på denne bakgrunn kunne foreta en vurdering av om tiltaket må konsesjonsbehandles.

Tredje ledd fritar for konsesjonsplikt når det gjelder tiltak som må iverksettes straks for å hindre vesentlig skade. I stedet må det gis melding så snart som mulig til vassdragsmyndigheten, som etter annet punktum om nødvendig kan gi pålegg om hvordan tiltaket skal utføres og om supplerende tiltak, herunder om retting. Et slikt pålegg er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Med retting siktes til endringer, korreksjoner og suppleringer generelt.

Fjerde leddviser til nærmere regler i kapittel 3 om konsesjonsplikt og konsesjonsbehandling.

Blir et tiltak iverksatt uten nødvendig konsesjon, innebærer det en straffbar overtredelse av loven, jf § 63 første ledd bokstav a. I grensetilfelle hvor det er små skadevirkninger og lite å bebreide tiltakshaveren, bør det imidlertid overveies å frifinne pga rettsvillfarelse eller utsette fastsettingen av straff (domsutsettelse), jf strl § 52 nr 1 og 4. Med hjemmel i § 59 kan vassdragsmyndigheten (og andre med rettslig interesse i det) kreve tiltaket stanset og tilstanden i vassdraget gjenopprettet. Hvis vassdragsmyndighetens pålegg om dette ikke blir etterkommet, kan den anvende tvangsmulkt etter § 60 eller foreta direkte iverksetting etter § 61. Manglende etterlevelse av pålegget er i tillegg et selvstendig straffbart forhold, jf § 63 første ledd bokstav c.

Merknader til § 9 (kvalitetsmål for vassdrag)

Paragrafen er ny og tilsvarer NOU 1994:12 § 9. Bestemmelsen er behandlet i kapittel 8.5.

Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette kvalitetsmål (kvalitetsnormer) for vassdrag, og gir dermed et rettslig grunnlag for å utvikle en sterkere grad av målstyring i vassdragsforvaltningen. Dette kan bl a være nyttig i samband med delegering til underordnede organer. Kvalitetsmål fastsatt etter § 9 vil ikke i seg selv være bindende for borgerne, men de kan gjøres bindende for tiltakshavere ved at de tas inn som vilkår i en konsesjon.

Første ledd første punktum angir vannføring, stoffinnhold og forekomsten av visse arter som eksempler på hva kvalitetsmål for vassdrag kan referere seg til. Kvalitetsmålene bør knyttes til et begrenset antall parametre - ofte betegnet miljøindikatorer - som kan tjene som indikasjon på at vassdraget mer generelt holder ønsket nivå.

Kvalitetsnormer etter § 9 kan være veiledende eller bindende for den offentlige forvaltning. Dette må gjøres klart ved fastsettingen. Hvis de gjøres bindende, kan det gjelde generelt eller begrenses til visse myndigheter eller lover. En bindende kvalitetsnorm vil sette rammer for hva som kan tillates ved nye konsesjoner, og være en grunnleggende forutsetning ved utarbeiding av en vannbruksplan. Skulle bindende kvalitetsmål bli brutt ved utøving av offentlig myndighet, kan det gjøre avgjørelsen ugyldig og påberopes av dem som er interessert i det.

Et kvalitetsmål alene gir ikke svar på hvilke rettslige følger det skal ha at kvalitetsmålet ikke er oppfylt. Siden kvalitetsnormer etter § 9 ikke er umiddelbart bindende for borgerne, blir det tale om hvilken betydning det skal ha for vassdragsmyndigheten. Etter første punktumkan kvalitetsnormen inneholde nærmere regler om dette, f eks om plikt til å utarbeide en handlingsplan for å få oppfylt kvalitetsmålet, plikt til å vurdere endringer i gitte konsesjoner etter § 28, eller plikt til å innkalle eldre vassdragstiltak til konsesjonsbehandling med hjemmel i § 66 tredje ledd. Det vil i alle tilfelle være en naturlig fortolkning av bindende kvalitetsmål at det ikke kan gis nye konsesjoner som vil innebære at man fjerner seg ytterligere fra kvalitetsmålet. Det kan også fastsettes at kvalitetsmålet - eventuelt under visse forutsetninger - kan fravikes. Det er grunn til å vurdere særskilt hvilken betydning det skal ha når naturlige hendelser gjør at kvalitetsmålet ikke er oppfylt.

Fordi bindende kvalitetsmål kan ha betydning for andre forvaltningssektorer og indirekte - via senere myndighetsutøving - kan få betydning for borgerne, må de fastsettes som forskrifter og følge den åpne saksbehandling som forvaltningsloven kapittel VII angir. Dette fastslås i første ledd annet punktum. Hvis denne fremgangsmåten ikke er brukt, vil kvalitetsmålene bare være veiledende.

Annet ledd gjør det klart at bestemmelsen ikke griper inn i hjemmelen for miljøkvalitetsnormer etter forurl § 9 nr 2. Kvalitetsmål mht forekomsten av forurensende stoffer må som hittil fastsettes i medhold av forurensningsloven. Det forutsettes at den samordning som det eventuelt kan være behov for mellom kvalitetsmål for vannføring etter § 9 og kvalitetsmål mht forurensning etter forurensningsloven, blir ivaretatt i samarbeid mellom vassdragsmyndigheten og forurensningsmyndigheten.

Merknader til § 10 (vannuttak og minstevannføring)

Paragrafen bygger på NOU 1994:12 § 10, men er endret vesentlig på et par punkter. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Paragrafen skal sikre krav til restvannføringen etter inngrep i vassdrag. Bestemmelsen er rettslig bindende også i forhold til tiltakshaverne. Den er drøftet i kapittel 8.6.

Kravet om minstevannføring etter § 10 gjelder bare for elver og bekker med årssikker vannføring. Begrepet årssikker vannføring er definert i § 3 bokstav c. Regelen gjelder f eks ikke for flombekker som gjerne går tørre en del av året. Paragrafen stiller heller ingen krav når det gjelder vannstanden i innsjøer.

Bestemmelsen innebærer grenser for uttak og bortledning av vann uansett om det skjer direkte fra vassdraget eller fra grunnvannet, jf ordene «som endrer vannføringen». Dette kommer også til uttrykk gjennom henvisningen til § 10 i § 44 annet ledd om grunnvannsuttak. I det følgende betegnes alle inngrepene som omfattes av bestemmelsen for enkelhets skyld som «vannuttak».

Første ledd regulerer tiltak som ikke er konsesjonspliktige. Her er regelen at minst den alminnelige lavvannføring skal være tilbake i vassdraget etter inngrepet. «Alminnelig lavvannføring» beregnes på følgende måte:

«Det tas utgangspunkt i den vannføringen som overskrides 350 dager av året (Q 350). De femten dagene med laveste vannføring i et år trekkes derfor fra når lavvannføringen beregnes. I den observasjonsperioden en har, skytes den tredjedelen av årene som har lavest Q 350 ut. Den laveste Q 350 for de gjenværende årene betegnes som alminnelig lavvannføring.»

Utregningsmåten stemmer overens med den utregningsmåte som legges til grunn for begrepet «lavvandføring» i dagens vregl § 3 (vregl § 2 etter endring i vassdragsreguleringsloven, jf vannressursloven § 69 nr 3). Bestemmelsen har betydning bare i forhold til vannuttak som kan skje konsesjonsfritt. Indirekte medfører bestemmelsen at det kreves konsesjon til et ellers konsesjonsfritt vannuttak som går ut over den alminnelige lavvannføringen. Det kan synes vanskelig for den enkelte tiltakshaver å ha oversikt over hvilken vannføring dette representerer. Det vil derfor være nødvendig å ta kontakt med vassdragsmyndigheten i de tilfelle hvor det i praksis kan være tvil om hvor grensen går.

Bestemmelsen må forstås som et forbud mot uttak utover alminnelig lavvannføring med mindre man får tillatelse til det i medhold av annet eller tredje ledd. Det må likevel understrekes at bestemmelsen ikke kan tolkes dithen at ulempene ved redusert vannføring aldri utløser konsesjonsplikten så lenge man holder seg innenfor grensen i første ledd. Det kritiske vannføringsnivå i vassdraget kan variere slik at konsesjonsplikten etter § 8 er overskredet selv om man holder seg innenfor alminnelig lavvannføring. En slik forståelse henger også godt sammen med de spesielle reglene i § 15 første ledd om grunneiers uttaksrett. Det er bare grunneier som har en eksklusiv rett til å ta ut vann konsesjonsfritt til enkelte prioriterte bruksformål så lenge han holder seg innenfor kravene om alminnelig lavvannføring etter § 10 første ledd.

Annet ledd innebærer at det for konsesjonspliktige tiltak skal foretas en konkret vurdering av om det skal fastsettes minstevannføringskrav og i tilfelle hvor strenge disse skal være. Bestemmelsen gjelder også i forhold til tiltak som behandles etter vassdragsreguleringsloven. I motsetning til for tiltak som er konsesjonsfrie, vil vassdragsmyndigheten under en konsesjonsbehandling ha mulighet til å fastsette vannføringskrav spesielt tilpasset vassdraget etter en avveining av alle relevante hensyn. For å sikre hensynet til verdier i vassdraget under konsesjonsvurderingen er det i annet punktum bokstav a-d gitt anvisning på viktige hensyn som det skal legges vekt på knyttet til vassdragets funksjon økologisk sett og for grunnvannsnivået. I mange vassdrag kan det i sommerhalvåret være aktuelt å fastsette vannføringskrav som er strengere enn alminnelig lavvannføring. I andre vassdrag hvor virkningene har liten eller ingen betydning sammenlignet med fordelene, kan kravene settes lavere eller frafalles helt. Dette kan f eks være aktuelt i forbindelse med uttak av drikkevann. Å unnlate å sette krav om minstevannføring kan ofte være aktuelt ved kraftutbygging i forbindelse med bekkeinntak, og i forbindelse med elvekraftverk der vannet ledes ut av sitt leie over en kortere strekning. Når det skal fastsettes minstevannføringskrav etter vannressursloven vil det ofte være aktuelt med krav som varierer over året.

I annet punktum gjøres det klart at opplistingen i bokstav a-d ikke er uttømmende, jf «skal det blant annet legges vekt på å sikre». Bestemmelsen gir uttrykk for bestemte hensyn det skal legges vekt på, samtidig som det gjøres klart at også andre relevante hensyn kan vektlegges. Foruten fordelene ved selve tiltaket kan dette være hensyn til f eks kulturminner eller til andre konkurrerende brukerinteresser i vassdraget, som vannforsyning og jordvanning.

Vilkåret kan fastsettes som et forbud mot uttak når den gjenværende vannføring kommer under et visst nivå, eller som en mengdebegrensning på selve uttaket dersom dette er mer hensiktsmessig.

Tredje ledd åpner for at vassdragsmyndigheten kan gi tillatelse til at minstevannføringskravene etter første eller annet ledd kan fravikes for en kortere periode og dette er uten miljømessige konsekvenser. Bestemmelsen kan anvendes overfor konsesjonsfrie tiltak som normalt holder seg innenfor grensen om alminnelig lavvannføring, jf første ledd, men som kan tenkes å overskride grensen i ekstraordinære situasjoner. Bestemmelsen kan også anvendes som hjemmel for å fravike vilkårene i en konsesjon. Bestemmelsen kan særlig være aktuell for jordvanningsanlegg, men er ikke begrenset til tiltak for noe bestemt formål. Bestemmelsen vil kunne møte behovet for raske avgjørelser i spesielle knapphetssituasjoner. Av den grunn er vedtaket unntatt fra klageadgang, jf annet punktum. I og med at bestemmelsen utelukkende tar sikte på ekstraordinære situasjoner forutsettes det at vassdragsmyndigheten anvender bestemmelsen med varsomhet og bare gir en slik tillatelse der den alternative bruk har særlig gode grunner for seg. Den alminnelige lavvannføring kan brukes i nødrettssituasjoner, f eks til brannslukking. Dette følger av alminnelige regler om nødrett.

Et særlig spørsmål er om kravene i § 10 skal gjelde for eldre tiltak. Dette spørsmålet er regulert særskilt i fjerde ledd i § 66 som omhandler forholdet til eldre tiltak. Forholdet mellom §§ 10 og 66 er belyst nærmere i merknadene til § 66 og i kapittel 22.

Merknader til § 11 (kantvegetasjon)

Paragrafen er ny og tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 11. Den er behandlet i kapittel 8.7 foran.

Første ledd første punktum pålegger å opprettholde kantvegetasjonen langs vassdrag i form av et begrenset naturlig vegetasjonsbelte. Utgangspunkt for kantvegetasjonsbeltet vil være der hvor kantvegetasjonen naturlig starter langs vannspeilet. Beltet vil normalt omfatte vegetasjon på bredden som kan være under høyeste vanlige flomvannstand slik dette er definert i § 2 første ledd, og en begrenset sone ut over dette. En nøyaktig grense for beltet kan fastsettes i medhold av annet ledd. Bredden på kantsonen ut fra vannstrengen må vurderes konkret ut i fra formålet med vegetasjonsbeltet. Retningsgivende for grensen etter første ledd, og også ved fastsetting etter annet ledd, er at beltet skal motvirke avrenning, dvs hindre utrasing og forurensning, og gi levested (skjul, oppholdssted mv) for arter av planter og dyr som har naturlig tilhold ved eller i vassdraget.

Med «begrenset» menes at kantvegetasjonsbeltet ikke kan strekke seg urimelig langt selv om dette ville vært ønskelig ut i fra formålet med bestemmelsen. Det skal tungtveiende grunner til for å la være å opprettholde et belte som er tilfredsstillende i forhold til lovens formål. Hvor langt beltet skal strekke seg må imidlertid bero på en konkret vurdering hvor ulempene og fordelene ved beltet veies opp mot hverandre.

I landbruksområder stiller landbrukslovgivningen også krav om bevaring av kantvegetasjon. Nydyrkingsforskriften av 2. mai 1997 setter absolutte minimumsgrenser for bredden på kantvegetasjonen i jordbruksarealer.

Ordet «opprettholdes» viser at bestemmelsen bare gjelder hvor de naturlige forhold ligger til rette for vegetasjon, og heller ikke innebærer plikt til å reetablere vegetasjon. En plikt til reetablering kan imidlertid følge av konsesjonsvilkår etter § 26, eventuelt etter omgjøring med hjemmel i § 28. Hvis vegetasjon er fjernet i strid med § 11, kan det gis pålegg om retting i form av reetablering med hjemmel i § 59.

Kravet om opprettholdelse hindrer ikke at kantvegetasjonen kan høstes ved hogst eller på annen måte, forutsatt at høstingen ikke medfører en biotopendring. Lovbestemmelsen innebærer en videreføring av de retningslinjer om bevaring av kantvegetasjon ved flatehogst som i dag finnes i veiledningsheftet Flersidig skogbruk (utg av Landbruksdepartementet og Det norske skogselskap, 1986; s 32). Regelen blir også supplert av eventuelle bestemmelser om vern av skog mot elvebrudd og skadeflom, jf skogbruksl §§ 32-33, og bestemmelser om hogstføring i kantsoner fastsatt i forskrifter etter skogbruksl § 17 b (jf for Oslomarka forskr 2. april 1993 § 3-3).

Kravet om bevaring av kantvegetasjon gjelder bare for vassdrag med årssikker vannføring, jf definisjonen i § 3 bokstav c. Kriteriet «årssikker vannføring» vil ofte gjøre at bestemmelsen ikke gjelder langs kunstige vannløp. Men har naturlig vegetasjon etablert seg langs f eks en kanal med årssikker vannføring, vil den være beskyttet av § 11 i kantsonen. Det samme vil være situasjonen ved en bekk som opprinnelig er anlagt som en kunstig grøft, men som over årene har fått et naturlig preg.

Første ledd annet punktum gjør unntak fra plikten til å opprettholde kantvegetasjon i to tilfelle. Det ene gjelder byggverk som står i nødvendig sammenheng med vassdraget, f eks båthus og lukehus. Villabebyggelse er ikke tilstrekkelig til å komme inn under dette unntaket, uansett om byggherren ønsker å legge villaen helt inntil vassdraget, eller i en viss avstand fra det. Det andre unntaket gjelder hvor det trengs åpning i vegetasjonen for å komme til vassdraget. Dette tar særlig sikte på tilgang til f eks brygger og fiskeplasser, men kan også ha en viss betydning i forbindelse med stier langs vassdraget.

Annet ledd fastlegger fremgangsmåten for å få fastsatt en bestemt grense for det vegetasjonsbeltet som skal opprettholdes. Bredden på beltet fastsettes av kommunen. Det kan skje ved et selvstendig enkeltvedtak, eller i rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven. Kommunestyret kan legge myndigheten til å treffe selvstendig enkeltvedtak til et annet kommunalt organ eller en tjenestemann etter kommunelovens vanlige regler. Kommunen er pliktig til å treffe et slikt vedtak dersom bredden ikke er fastsatt fra før, og fastsetting blir krevd av en berørt grunneier, av en tiltakshaver som det har betydning for eller berørte fagmyndigheter. Berørte fagmyndigheter kan f eks være vassdragsmyndigheten eller landbruksmyndighetene. Kommunen kan også fastsette bredden på eget initiativ, f eks i forbindelse med planbehandling etter plan- og bygningsloven eller ved godkjennelse av nydyrking, jf nydyrkingsforskriften § 4 jf § 6. Et selvstendig enkeltvedtak om bredden kan etter § 64 annet ledd påklages til fylkesmannen. Om klagerett og klagebehandling gjelder de vanlige regler i forvaltningsloven.

Uansett om kommunen fastsetter bredden på beltet ved selvstendig enkeltvedtak eller ved reguleringsplan, er første ledd første punktum retningsgivende for bredden. Kommunen kan ikke gjøre unntak fra kravet til kantvegetasjon i vedtak etter annet ledd (dvs sette bredden på vegetasjonsbeltet til null). Dette må i tilfelle skje i henhold til tredje ledd.

Når bredden på beltet fastsettes i en reguleringsplan, gjelder de vanlige regler i plan- og bygningsloven for planbehandlingen. Fastsettes den som selvstendig enkeltvedtak, må berørte grunneiere få anledning til å uttale seg og relevante naturforvaltningsinteresser trekkes inn, enten via kommunens egen miljøfaglige ekspertise eller ved samarbeid med fylkesmannens miljøvernavdeling. Frivillige organisasjoner bør få anledning til å uttale seg, f eks ved at kommunen sørger for kunngjøring om saken i lokalpressen.

Tredje ledd inneholder en hjemmel for å frita for kravet om å opprettholde kantvegetasjon. Det er vassdragsmyndigheten som kan frita fra kravet om kantvegetasjon. Det er naturlig å gjøre fylkesmannen til vassdragsmyndighet etter denne bestemmelsen. En slik løsning er hensiktsmessig bl a fordi fylkesmannsembetet representerer mange ulike interesser og dekker et bredt fagfelt som gir et godt grunnlag for helhetlige og avveide beslutninger. Både grunneieren, en berørt tiltakshaver og kommunen selv kan ta opp spørsmålet om fritak. Slikt fritak vil trolig lettest bli aktuelt i tettbygd strøk, men departementet vil samtidig understreke at kravet i § 11 har en av sine viktigste funksjoner nettopp her.

Hvis vassdragsmyndigheten gir fritak fra kravet om kantvegetasjon, kan kommunen utarbeide plan i henhold til dette eller gi dispensasjon hvis det allerede er fastsatt et slikt belte i bindende plan etter plan- og bygningsloven.

Avgjørelsen av om det skal gis fritak må bygge på en totalvurdering av alle fordeler og ulemper knyttet til det å fjerne vegetasjonen langs vassdraget. Ulempene ved å opprettholde kantvegetasjonen bør være vesentlig større enn fordelene for at det skal gis fritak. Et tilfelle hvor det kan være aktuelt å frita fra kravet om vegetasjonssone, er hvis kantvegetasjonen kun består av hogstmoden skog som har hindret annen vegetasjon i å vokse opp langs vassdraget. Vassdragsmyndigheten bør også vurdere om det er behov for å sette vilkår når det blir gitt fritak.

Merknader til § 12 (gjenoppretting av vassdragets løp)

Paragrafen bygger på NOU 1994:12 § 29 og avløser V § 9 og V § 35 nr 1. Det vises til kapittel 11.3.

Bestemmelsen tar sikte på gjenoppretting i forhold til naturlige endringer i vassdraget. Gjenoppretting av lovlige vassdragstiltak forutsetter et pålegg eller omgjøringsvedtak med hjemmel i loven. Gjenoppretting etter ulovlige vassdragstiltak kan kreves med hjemmel i § 59.

Første ledd angir når gjenoppretting kan skje uten konsesjon etter § 8. Mindre gjenopprettingstiltak som ikke har nevneverdige skadevirkninger kan selvsagt også skje uten konsesjon etter § 8. Denne konsesjonsfrie retten gjelder ikke i vernede vassdrag, jf § 35 nr 3.

Første ledd omfatter to grupper av tilfelle. Bokstav a gjelder gjenoppretting etter en enkeltstående hending, f eks ras eller flom. Bestemmelsen vil gjelde også i andre tilfelle hvor en elv eller bekk tar seg et helt nytt løp. Forutsetningen er at gjenopprettingen skjer innen tre år. Det må være tilstrekkelig at gjenopprettingsarbeidene tar til innen utløpet av treårsfristen, hvis de så fullføres uten noe vesentlig avbrekk. Er de fullført før treårsfristen er ute, spiller det ingen rolle om arbeidet skjer etappevis. Gjenopprettingen kan ikke gå lenger enn til å gjenskape vassdragets tilstand før den utløsende begivenhet.

Bokstav b tar sikte på gjenoppretting ved oppgrunning eller utdyping. Med hjemmel i bestemmelsen kan man fjerne avsetninger fra de siste fem år på bunnen og langs bredden. Selv om det er mest praktisk med gjenoppretting i forbindelse med oppgrunning åpner bestemmelsen også for adgang til påfylling av masse dersom vassdraget utdypes ved erosjon, f eks slik at elvebredden berøres. Er det tvil om vassdragets tilstand for fem år siden, bør det legges større bevisbyrde på gjenoppretteren jo mer inngripende forandringer i de økologiske forhold som gjenopprettingen vil bety. Femårsfristen gjelder også ved kulturhistorisk restaurering, men formålet vil da ha betydning ved den konsesjonsmessige vurdering etter § 8, jf § 25.

Bestemmelsen innebærer at opprensking og utfylling må foretas minst hvert femte år hvis man uten å søke konsesjon vil opprettholde en bestemt tilstand i et vassdrag som oppgrunnes eller utdypes kontinuerlig av massetransport.

Selv om gjenopprettingen kan foretas konsesjonsfritt, fremgår det av annet ledd at gjenoppretting som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser skal meldes til vassdragsmyndigheten. En slik meldeplikt gir vassdragsmyndigheten nødvendig kjennskap til tiltaket og mulighet for å kontrollere om tiltaket er av en slik art at det faller inn under § 12. Det kan i forskrift etter § 5 annet ledd gis nærmere anvisninger på planlegging og gjennomføringsmåte og regler om at melding må sendes innen en viss tid før tiltaket gjennomføres. Både ved opprensking og påfylling kan det være nødvendig å gi varsel og å sikre mot skade nedstrøms.

Første ledd gir adgang til å foreta gjenoppretting, og medfører ikke noen plikt til det. En slik plikt kan følge av andre regler, fortrinnsvis for den som selv er ansvarlig for endringer i løpet. Regler i og i medhold av skogbruksloven kan således medføre en plikt til å fjerne hogstavfall fra vassdrag, jf den alminnelige regel i skogbruksl § 16 tredje ledd annet punktum og særskilt for Oslomarka den uttrykkelige plikt etter forskrift 2. april 1993 § 3-5. Det følger videre av forurl § 28 at den som deponerer avfall i vassdrag, skal fjerne det og rydde opp.

Annet ledd bestemmer hvem som kan foreta gjenoppretting etter første ledd. Det gjelder grunneieren selv, andre grunneiere i vassdraget, og vassdragsmyndigheten. Festere må regnes på linje med grunneiere. Skal andre enn eiere i vassdraget eller vassdragsmyndigheten foreta gjenoppretting, kreves det altså konsesjon dersom tiltaket har slike virkninger som nevnt i § 8. Det må i det enkelte tilfelle vurderes om avtale med berørte eiere kan erstatte konsesjon.

Tredje ledd gir regler om fremgangsmåten ved gjenoppretting og bruk av fremmed grunn. Innenfor den ramme som tredje ledd setter, kan gjenopprettingstiltak skje uten å betale noen erstatning. Dette gjelder både for selve arbeidene og for opplegging av overskuddsmasse fra gjenopprettingen. Første punktum er i tråd med aktsomhetsplikten etter § 5 første ledd, men gjelder også områder utenfor det som er vassdrag i lovens forstand. Bestemmelsen kan gi adgang til å ferdes på innmark ut over det som følger av friluftsloven og gi grunnlag for å legge opp det som tas opp av vassdraget. Bestemmelsen må anvendes på bakgrunn av at gjenoppretting skjer for å ivareta berettigede interesser, samtidig som ingen skal behøve å bære en uforholdsmessig byrde. Ved rimelighetsvurderingen må man ta i betraktning både tid, sted, omfang og fremgangsmåte for arbeidene. Annet punktum inneholder en varslingsregel.

Fjerde ledd gjelder opprensking i grøfter i jordbruk og skogbruk. Slike grøfter kan renskes opp uten konsesjon etter § 8 dersom det skjer i samsvar med forskrifter etter landbrukslovgivningen. For at bestemmelsen skal bli operativ, vil det derfor være nødvendig å gi forskrifter etter skogbruksloven (jf § 69 nr 11) og den nye jordloven.

Femte ledd medfører at fjerning av beverdammer ikke kan skje med hjemmel i § 12, men bare etter viltlovens regler (viltl §§ 3 og 13 annet ledd). Etter disse reglene er en beverbolig som utgangspunkt fredet, men viltnemnda kan gi tillatelse til å fjerne beverbolig eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse.

Merknader til § 13 (hovedregelen om grunneierens rådighet)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 12 og avløser V § 1, jf også V §§ 56 flg. Siste ledd avløser V § 18 annet ledd. Det vises til kapittel 8.8 og til kapittel 23.2.2.1.

Første ledd første punktum svarer fullt ut til V § 1. Bestemmelsen medfører at det er rådigheten over bunnen som i utgangspunktet avgjør hvem som rår over vassdraget. Hvem som eier bunnen, må avgjøres ut fra reglene om grenser mellom faste eiendommer, jf V §§ 2-6 som overføres til en ny lov om eiendomsgrenser. Regelen vil også gjelde for kunstige vannmagasiner, jf Rt 1972 s 344 om Nesjøen.

Forbeholdet om at «annet følger av særlige rettsforhold» tar sikte på at rådigheten over vannet kan være skilt ut fra rådigheten over bunnen, jf imidlertid diskusjonen i kapittel 8.11 om fallretter, som viser at det kan bli vanskelig i fremtiden å skille ut fallet som en egen rettighet. Fiskevann - særlig i fjellet - som er skilt ut som en egen eiendomsenhet fra de omliggende fjellområder kan godt være en anvendelse av hovedregelen hvor bunn og bredder følges. Det kan også tenkes at den utskilte rett bare gjelder vannområdet og ikke bunnen, og dermed dekkes av forbeholdet.

Første ledd annet punktum fastslår for ordens skyld at sameieloven 18. juni 1965 nr 6 gjelder på vanlig måte når bunnen og dermed vassdraget ligger i sameie. Bestemmelsen tar ikke sikte på den ordinære situasjon at vassdraget ligger på eller renner over flere eiendommers grunn; her reguleres forholdet mellom eierne av lovutkastets regler, ikke av sameieloven. Første ledd annet punktum i kombinasjon med sameieloven og ekspropriasjonsadgangen for vassdragstiltak avløser reglene i V §§ 56-58.

Annet ledd regulerer forholdet mellom eiere på motstående sider av vassdraget når det gjelder rett til utnytting av vannkraften til energiproduksjon eller andre formål. Bestemmelsen medfører at de har lik rett, uten hensyn til hvor grensen går mellom dem i vassdraget og hvor stor del av vannmassen som passerer over eiendommen til hver av dem. Bestemmelsen erstatter V § 59 nr 1 første ledd annet punktum.

Tredje ledd angir hovedtrekkene i grunneierens stilling til vassdragene. Første punktum bestemmer at grunneieren kan motsette seg at andre utøver noen rådighet over vassdraget hvis de ikke kan påvise et særskilt grunnlag for det. Et slikt grunnlag kan følge av vannressurslovens egne regler, jf §§ 12, 16-17, av ekspropriasjon (jf vregl § 16 nr 1 og oreignl § 2), av annen lovgivning, f eks lakseloven og fjelloven mht fiske, av avtale med grunneieren, hevd eller alders tids bruk, jf om innholdet av servitutter i servituttloven 29. november 1968, eller - i verneområder etter naturvernloven - av vernevedtakets bestemmelser om skjøtsel (jf naturvernl §§ 4, 6, 10 og 12).

Tredje ledd annet punktum lovfester grunneierens rett til aktiv rådighet over vassdraget. Vannressurslovens regler om konsesjonsplikt gjelder imidlertid for grunneieren hvis det ikke er gjort særskilt unntak (jf bl a § 15 første ledd). Grunneierens rådighet kan også være begrenset av servitutter og av bestemmelser i eller i medhold av andre lover, f eks bindende arealplaner etter plan- og bygningsloven, strandvernet etter pbl § 17-2, pbl § 85 om midlertidige konstruksjoner som husbåter og flytebrygger, lakseloven og forurensningsloven. Ved utøving av juridisk rådighet, f eks ved salg, må grunneieren respektere bl a regler om konsesjonsplikt i industrikonsesjonsloven 14. desember 1917 nr 16 og konsesjonsloven 31. mai 1974 nr 19. En grunneier kan gi servitutter til andre, f eks vannuttak fra vassdraget, men servitutthaveren kan ikke få den konsesjonsfrihet eller prioriterte rett i knapphetssituasjoner som grunneieren har etter § 15.

Fjerde ledd lovfester vassdragsmyndighetens adgang til å vedta innskrenkning av rådigheten over en eiendom av hensyn til fremtidig vannforsyning som er under planlegging. En slik rådighetsinnskrenkning kan være nødvendig for å hindre etablering av andre fysiske tiltak i vassdraget som ikke kan opprettholdes ved siden av et vannforsyningsanlegg. Rådighetsinnskrenkningen kan også være satt for å hindre forurensning av vannkilden. Slike innskrenkninger kan i utgangspunktet bare gjøres gjeldende for en tidsperiode av opp til fem år. Det er imidlertid adgang til å forlenge båndleggingsperioden en gang for ytterligere fem år. Det er et krav at den fremtidige vannforsyning er under planlegging. Det stilles her ingen formelle krav til hva slags planer som må være utarbeidet, men det må foreligge aktuelle og konkrete planer fra en identifiserbar tiltakshaver. Vedtaket om båndlegging etter fjerde ledd er et enkeltvedtak som kan påklages.

Merknader til § 14 (gjenåpning av vassdrag)

Paragrafen svarer i hovedsak til mindretallenes forslag i NOU 1994:12 § 34 annet ledd. Bestemmelsen er ny. Det vises til kapittel 11.8 og 17.11.

Bestemmelsen gjelder gjenåpning av lukkede vassdrag. Med lukkede vassdrag siktes her til vassdrag som er lukket gjennom en aktiv handling og ikke gjennom naturlig gjengroing/ras etc. Det typiske lukkingstiltak er at vassdraget er lagt i rør, men omfatter også tilfelle hvor det er lukket ved en steinfylling.

For å motvirke skade som er skjedd i forbindelse med tidligere lukkingstiltak hjemler bestemmelsens første punktum adgang for vassdragsmyndigheten til å foreta gjenåpning av et lukket vassdrag. Slik gjenåpning kan foretas seks måneder etterat det er gitt varsel til grunneieren. Ved tomtefeste gis varslet til festeren. Ved forpakting skal det gis til både eieren og forpakteren. Vassdragsmyndigheten må selv besørge arbeidet og utgiftene med gjenåpningen. Den må gjøres så hensynsfullt som mulig i forhold til brukeren, bl a slik at tidspunktet for gjenåpningen tilpasses driften på eiendommen best mulig.

Vassdragsmyndighetens avgjørelse om gjenåpning er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det må derfor gis forhåndsvarsel om saken til grunneieren, evt andre som er parter i saken etter fvl § 2 første ledd bokstav e. Forhåndsvarslet må gjøre rede for hva saken gjelder og gi en forklaring på hvorfor dette vassdraget ønskes gjenåpnet. Det kan være naturlig å se dette i sammenheng med en restaureringsplan for vassdrag eller naturområder i distriktet. Varslet etter første punktum skal fylle kravene til underretning om vedtak etter fvl § 27 og gi opplysning om klageretten etter fvl § 28. En klage fører ikke til noen avbrytelse eller forlengelse av seksmånedersfristen.

Annet punktum gir grunneieren ved gjenåpning rett til erstatning etter reglene i lov 6. april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven), som om det fant sted en ekspropriasjon. Erstatningssummen skal ikke reduseres selv om lukkingen fant sted med offentlig tilskudd. Gjenåpningen kan imidlertid skje uten noe særskilt vedtak om ekspropriasjon. Tredje punktum bestemmer at dersom det ikke blir enighet om erstatningsbeløpet, fastsettes det ved skjønn som begjæres av vassdragsmyndigheten.

Merknader til § 15 (supplerende regler om grunneierens vannuttak)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak flertallets forslag i NOU 1994:12 §§ 13 og 25 annet ledd og avløser V §§ 14-16. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 8.12.

Det følger av § 13 at grunneieren har en rådighet over vassdrag på sin eiendom som gir adgang til å ta ut vann. Grunneierens rett kan også utøves av en fester eller annen leietaker til eiendommen. Begrensningen i retten til vannuttak vil etter lovutkastets alminnelige regler ligge i at vannuttak som kan volde skade eller ulempe for allmenne interesser, blir konsesjonspliktig etter § 8, og at uttaksretten må utøves under hensyn til forvalteransvaret etter § 5 og reglene om minstevannføring etter § 10. Reglene i § 15 innebærer en modifikasjon i den konsesjonsplikt som ellers ville følge av lovutkastet.

Første ledd medfører at vannuttak til husholdning og husdyr kan skje uten konsesjon, selv om uttaket skulle være til skade eller ulempe for allmenne interesser. Det er imidlertid en forutsetning at reglene i §§ 5 og 10 blir overholdt. Med «husholdning» siktes til vannforbruk til slike formål som er vanlige i en husholdning, som drikke og matlaging, vask, toalettspyling, ordinær hagevanning og bilvask. Regelen omfatter bare egen husholdning, ikke vann til campingplasser, utleiehytter, pensjonater mv. Vann til husdyrhold omfatter både drikkevann og vann til renhold av fjøs mv. Med husdyr siktes det både til brukerens egen besetning og til husdyr som han har oppsyn med for andre. Når det gjelder mer omfattende uttak til større husdyrbruk, kan det ligge begrensninger i §§ 5 og 10. Dersom en grunneier trenger vann til husholdning og husdyr i strid med § 10, har han mulighet til å søke konsesjon.

Reglene i § 15 er knyttet til bruk på eiendommen. Flere eiendommer som grenser til hverandre og har hatt felles eier og drift siden før 1941, regnes likevel som én eiendom, slik forholdet var etter V § 14. Sammenføyning med en bakenforliggende eiendom øker ikke uttaksretten etter § 15. Blir det fradelt en eiendom eller festetomt som ikke får del av vassdraget, får den fradelte eiendom heller ingen rett etter § 15.

Annet ledd første punktum gir en regel om prioritering i forholdet mellom grunneierne i vassdraget, bestemt etter bruksformål og - innenfor hvert enkelt formål - i forhold til behovet. De bruksformål som nevnes, er satt opp i prioritert rekkefølge. I motsetning til uttrykket «husholdning» i første ledd, omfatter «fast husholdning» ikke fritidsboliger. Bortsett fra denne innskrenkningen er innholdet av de prioriterte bruksformålene det samme som for de konsesjonsfrie bruksformålene etter første ledd. Vannuttak til f eks jordvanning, teknisk bruk, fiskeoppdrett eller hytteutleie regnes ikke med blant formål med særskilt prioritet. Knapphetssituasjoner knyttet til de uprioriterte formålene må løses i medhold av konsesjonsregler eller vedtak etter annet ledd annet punktum. Servituttloven § 2 annet ledd kan eventuelt anvendes ved fordeling mellom grunneiere og rettighetshavere på bakenforliggende eiendommer.

Annet ledd annet punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å treffe nærmere vedtak om vannuttaket i knapphetssituasjoner. Vedtaket kan treffes som enkeltvedtak rettet mot en eller flere bestemte grunneiere, eller som forskrift for et helt vassdrag eller del av det.

I vedtaket må vassdragsmyndigheten som utgangspunkt respektere den prioritering av bruksformål som følger av annet ledd første punktum. Uttaket til de enkelte formål kan imidlertid tallfestes, og vedtaket kan også fastsette at vannet ikke må brukes til visse husholdningsformål (som hagevanning eller bilvask) dersom slik bruk ikke anses forsvarlig i lys av knapphetssituasjonen og forvalteransvaret etter § 5. Ved avgjørelsen kan det også tas hensyn til at vannuttak fra vassdraget ikke bør føre til en uforholdsmessig senkning av grunnvannsnivået som hindrer uttak av grunnvann. Når det er nok vann til prioriterte bruksformål, men ikke til å dekke alle uprioriterte, vil vassdragsmyndigheten stå nokså fritt til å fastsette vedtakets innhold. Vassdragsmyndigheten kan da legge avgjørende vekt på å sikre jordvanning i distrikter og gårdsbruk hvor dette er vesentlig for næringsgrunnlag og bosetting. Vann til stedbunden næring bør prioriteres foran annen bruk som er mer fleksibel i forhold til lokalisering. Vassdragsmyndigheten kan også treffe vedtak om begrensninger av hensyn til bakenforliggende eiendommer eller allmenne interesser (jf bl a § 16). Bakenforliggende eiendommer og allmenne interesser kan likevel ikke få nyte godt av vannuttak til et formål før grunneierne har fått dekket sine behov til prioriterte formål.

Hvis en knapphetssituasjon som vil medføre nevneverdig skade eller ulempe på allmenne interesser skyldes at noen vil begynne med et nytt vannuttak eller øke vannforbruket for å utvide produksjonen, må dette anses som et konsesjonspliktig tiltak etter § 8. Lovutkastet inneholder visse regler som da kan gi mulighet for en samlet avveining av alle uttakene på knapphetsstrekningen. I tilknytning til en slik konsesjonssøknad kan vassdragsmyndighetene eventuelt ta opp spørsmålet om å innkalle eldre vannuttak uten konsesjon til konsesjonsbehandling, jf § 66 tredje ledd. Etter forslaget til § 28 kan vassdragsmyndighetene også ta opp spørsmålet om endringer i gitte konsesjoner til vannuttak. Uttak til husholdning og husdyr kan imidlertid ikke endres på denne måten. En innskrenkning av uttaket til disse formålene kan bare gjøres gjennom den begrensede adgang etter § 15 annet ledd til å treffe vedtak om økonomisering med vannet, eller etter et vedtak i medhold av tredje ledd annet punktum.

Nye eller utvidede vannuttak innenfor rammen av § 15 første ledd trenger ikke konsesjon. Her må en knapphetssituasjon løses gjennom reglene i § 15 annet ledd.

Vassdragsmyndighetene kan treffe vedtak etter annet ledd annet punktum av eget tiltak eller etter begjæring fra en grunneier i vassdraget. Også en eier av bakenforliggende eiendom eller en representant for allmenne interesser kan fremsette en slik begjæring. I tredje punktum presiseres det at vassdragsmyndighetenes avgjørelse må regnes som et enkeltvedtak som kan påklages, også om den ikke finner noen grunn til å ta begjæringen til følge.

Tredje ledd første punktumlovfester en fortrinnsrett for grunneierens vannuttak etter § 15 annet ledd i forhold til vassdragstiltak med konsesjon etter § 8. Bestemmelsen gir grunneieren rett til å fortsette sitt eksisterende vannuttak, og til å sette i verk nye vannuttak. En grunneier nedstrøms kan derfor kreve at konsesjonshaveren avgir tilstrekkelig vann for hans behov, og en grunneier oppstrøms kan ta ut vann i samsvar med § 15 uten å bry seg mer om konsesjonshaveren enn § 5 tilsier. Konsesjonshaveren kan likevel få disponere alt vannet hvis han sørger for annen like sikker vannforsyning til grunneieren.

Etter tredje ledd annet punktum kan grunneierens uttaksrett også bortfalle helt eller delvis hvis det er fastsatt i manøvreringsreglementet eller et annet konsesjonsvilkår, men da må konsesjonshaveren erstatte den skade eller ulempe dette betyr for grunneieren. Grunneierens uttaksrett kan også være bortfalt i henhold til avtale med konsesjonshaver.

En konsesjonshaver må som utgangspunkt også respektere eldre konsesjoner til vannuttak. Etter omstendighetene kan det likevel være adgang til å omgjøre eldre konsesjoner til vannuttak med hjemmel i § 28.

Merknader til § 16 (allmennhetens rådighet over vassdrag)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 14 og §§ 30-31 første ledd. Bestemmelsen avløser blant annet V §§ 12, 65, 68, 82 og kapittel 8 om fløting. Det vises til kapittel 8.13 om allmennhetens rådighet, kapittel 11.4 om opptaking av sunkne gjenstander og kapittel 11.5 om rett til fløting.

Reglene i § 16 gir allmennheten rett til å bruke vassdraget på de måter som nevnes, uten hensyn til hvilket formål bruken har. Til dels er det tale om en opplisting av pedagogiske grunner, idet bestemmelsen henviser til andre lover som avgrenser nærmere hvilken rådighet som kan utøves. Bestemmelsen gjelder for alt overflatevann, også naturlige kilder (oppkommer). Bruksmåtene vanning av husdyr og vask har knapt noen praktisk betydning lenger og er derfor ikke tatt med i § 16. Beiteretter må naturlig forstås slik at de også omfatter rett til vann for husdyrene i beiteområdet. Om gullvasking er det gitt forskrift 18. august 1987 nr 687 om søking etter og utvinning av alluvialt gull på statsgrunn i medhold av bergverksl 30. juni 1972 nr 70 § 1.

Rådighet etter § 16 første ledd kan utøves uten konsesjon etter § 8. Det kan imidlertid være innført restriksjoner i medhold av annen lovgivning, f eks i vernevedtak etter naturvernloven (jf naturvernl § 22), for beskyttelse av vannforsyningskilder (i medhold av drikkevannsforskr 1. januar 1995 med hjemmel i lov 18. november 1982 nr 66), eller etter friluftsl §§ 15-16.

Rådighet etter § 16 gir ikke allmennheten noen større rett til å ferdes over andres grunn enn det som følger av friluftsloven. Ligger vassdraget i innmark, kan det derfor være at allmennhetens rådighet etter § 16 bortfaller i praksis. Dette er i samsvar med V § 12 («uten at han kommer inn på fremmed grunn ulovlig»).

Første ledd bokstav a gir adgang til vannuttak som kan skje uten grøfting, bruk av fast ledning eller motorkraft. Etter bokstav a er det tillatt med vannuttak gjennom løs ledning. Hvis ledningen blir liggende over noe tid, faller det utenom rammen av bokstav a.

Bokstav b gir adgang til bading i samsvar med friluftslovens regler, jf § 69 nr 7 med forslag til endring i friluftsl § 8. Bading kan imidlertid være utelukket på grunn av andre regler, særlig restriksjoner av hensyn til vannforsyningen, jf forurensningsloven § 9, drikkevannsforskriften av 1. januar 1995 og § 13 fjerde ledd i vannressursloven.

Bokstav c omfatter all ferdsel som skjer uten bruk av motor og gjelder ferdsel både på åpent og islagt vassdrag. Ferdselsretten omfatter altså også ferdsel ved hjelp av dyr eller av vind. Også her kan det imidlertid være lagt restriksjoner på ferdselen i medhold av annen lovgivning. Det kan ikke tas avgift for ferdsel i medhold av bokstav c.

Bokstav d gjelder motorisert ferdsel på åpent eller islagt vann. Bestemmelsen gir ikke adgang til motorisert ferdsel på bredden.

Motorbåttrafikk som er lovlig etter motorferdselloven 10. juni 1977 nr 82, er som utgangspunkt tillatt på alle vassdrag. Grunneieren kan imidlertid forby eller begrense motorisert ferdsel i vassdraget med hjemmel i annet ledd annet punktum, jf nedenfor.

For fortøyning og oppankring av båter (med eller uten motor) gjelder reglene i friluftsl § 7. Oppankring av båter (særlig husbåter) går dessuten inn under pbl § 85 og kan være nærmere regulert i kommunale vedtekter etter bestemmelsen. Overføring av båter fra ett vassdrag til et annet kan medføre en viss risiko for sykdomssmitte, og kan derfor være underlagt nærmere regler eller forbud i medhold av lov 13. juni 1997 nr 54 om tiltak mot sjukdom hos fisk og andre akvatiske dyr, jf særlig forskriftshjemmelen i denne lovs § 18.

Om rett til start og landing med luftfartøy på vassdrag (innsjøer) gjelder de samme regler som for bruk av motorfartøy (unntatt reglene om avgifter).

Annet ledd første punktum pålegger en alminnelig plikt til å vise hensyn når allemannsretten utøves. Bestemmelsen er i tråd med regelen om god ferdselskultur i friluftsl § 11 og kan ses som en konkret anvendelse av aktsomhetsplikten etter § 5 første ledd. Reglene forplikter til å vise hensyn både overfor grunneieren og naboer og overfor andre brukere og utøvere av allemannsretten. Forvalteransvaret etter § 5 første ledd vil supplere bestemmelsen når det gjelder hensyntagen til naturmiljøet, jf også viltl § 3 tredje ledd når det gjelder dyrelivet. Etter omstendighetene kan plikten til å vise hensyn føre til en begrensning i utøving av allemannsretten. Bestemmelsen kan imidlertid ikke anvendes som en hjemmel for et rent forbud mot en type aktivitet som ellers er lovlig. Om avfall gjelder forsøplingsforbudet i forurl § 28.

Annet ledd annet punktum gir grunneieren adgang til å begrense eller forby motorisert ferdsel på åpent vann som ellers er tillatt etter motorferdsellovens regler. Regelen gjelder i forhold til både motorfartøy og luftfartøy. Grunneierens forbud eller begrensning kan imidlertid overprøves av vassdragsmyndigheten. Overprøvingsmyndigheten bør legges til fylkesmannen eller kommunen. Overprøving kan skje av eget tiltak eller ved at noen interessert bringer saken inn for vassdragsmyndigheten. Grunneieren må regnes som part etter forvaltningsloven, og vassdragsmyndighetens avgjørelse blir et enkeltvedtak. En slik overprøving vil særlig være naturlig når en enkelt grunneier ved forbudet blokkerer vassdraget for ferdsel. Ved overprøvingen skal det bl a legges vekt på om ferdselen volder større ulemper enn vanlig i lignende vassdrag, om den har økt vesentlig, om grunneierens egen aktivitet kan bli berørt av ferdselen, og om den kan bli en belastning for naturmiljøet.

Regelen i annet ledd annet punktum suppleres av friluftsl § 10 om krav til forhåndssamtykke fra grunneieren når det gjelder organiserte møter, stevner og konkurranser med båt.

Med hjemmel i annet ledd siste punktum kan det gis tillatelse til å kreve avgifter for ferdsel med motorfartøy i vassdrag og kanaler som er tilrettelagt for det, jf kapittel 23.13. Bestemmelsen vil avløse V § 68, jf delvis også V § 69 nr 2.

Tredje ledd viser at allmennheten kan utøve rådighet i vassdraget ut over det som følger av første jf annet ledd. Bestemmelsen fastslår allmennhetens rett til å ta opp sunkne gjenstander fra vassdrag uten hensyn til hvem vassdraget og den sunkne gjenstanden tilhører. Det må understrekes at eier til gjenstanden ikke automatisk mister eiendomsretten fordi om gjenstanden synker. Det framgår av bestemmelsen at tiltaket kan bli konsesjonspliktig på vanlig måte etter § 8. Det kan også være aktuelt å innføre meldeplikt for mer organisert virksomhet etter § 18. Bestemmelsen er med på å legge forholdene til rette for opprydding i vassdrag. Hvis en opptatt gjenstand må regnes som hittegods, gjelder reglene i lov 29. mai 1953 nr 3 om hittegods. Må den anses som avfall gjelder reglene i forurensningsloven. Selv om det ikke er henvist til kulturminneloven § 14 i lovteksten, er det klart at staten blir eier av skipsfunn som er mer enn hundre år.

Bestemmelsen fastslår videre allmennhetens rett til å fløte tømmer i vassdrag som er fløtbare. Fløtingsretten gjelder både for trevirke fra nedbørfeltet og for trevirke annetsteds fra. Bestemmelsen innebærer en viss utvidelse av allemannsretten til fløting, idet den også omfatter alle vassdrag som er gjort fløtbare og kunstige vannløp med årssikker vannføring. Vassdragsloven lovfester enkelte aksessoriske rettigheter til fløtingsretten i V §§ 78-79, bl a rett til landfeste og til ferdsel. Ferdselsretten i utmark vil i dag være dekket av friluftslovens regler. Andre aksessoriske og begrensede rettigheter som er nødvendige for fløtingsretten, vil i stor grad kunne innfortolkes som en del av den. Fløtingsretten omfatter ikke rett til å lagre tømmer i vann når det ikke skjer som naturlig ledd i en transport av tømmeret. Dersom fløtingen kan føre til nevneverdig skade for noen allmenne interesser, blir fløtingen konsesjonspliktig etter den alminnelige bestemmelsen i § 8. Det kan gis forskrifter om utøvelsen av fløtingsretten etter § 5 annet ledd. I og med at konsesjonsplikten ikke utløses dersom fløtingen bare berører private interesser, må privates interesser ivaretas gjennom § 5 og eventuelle forskrifter til § 5 .I disse forskrifter kan det fastsettes begrensninger av hensyn til annen virksomhet i vassdraget. Det kan også gis forskrifter om forholdet mellom fløtingsberettigede innbyrdes (bl a om samfløting og løsfløting), og om forholdet til andre brukere eller allmenne interesser i vassdraget. Forskriftene kan gjelde generelt eller for bestemte vassdrag.

Det vises for øvrig til reglene om fiske etter lov 15. mai 1992 nr 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. I tillegg kan andre enn grunneieren få rett til å gjenopprette vassdragets løp i medhold av § 12, og særlig interesserte eller representanter for allmennheten kan etter § 59 ha rett til å kreve håndheving av bestemmelser til vern om allmenne interesser.

Merknader til § 17 (rådigheten over midtstykket i innsjøer)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 15. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. I forhold til § 13 inneholder den særregler for det frie midtstykke i innsjøer. Bestemmelsen er behandlet i kapittel 8.9.

Paragrafen tar ikke opp spørsmålet om hvilke innsjøer som har fritt midtstykke, men gir regler om rådigheten over det frie midtstykket. Hvilke innsjøer som har fritt midtstykke og hvordan grensene for dette midtstykket beregnes, skal avgjøres etter ny lov om eiendomsgrenser som er under utarbeidelse. Vannressursloven har bare regler om utøvelse av rådighet over midtstykke.

Hovedregelen etter første punktum er at staten har rådigheten over midtstykket. Hvis innsjøen helt eller delvis ligger i en statsallmenning, eller grenser inntil allmenningen, bestemmer annet punktum at midtstykket inngår i allmenningen, bl a med den følge at reglene i fjelloven 6. juni 1975 nr 31 kapittel XII om fiske gjelder for midtstykket. Uansett om midtstykket inngår i statsallmenning eller ikke, kan private ha rett til bruk på særskilt grunnlag etter tredje punktum, jf Høyesteretts dom om Sperillen i Rt 1972 s 77.

Merknader til § 18 (særskilt avgjørelse om konsesjonsplikt)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 16 og avløser V § 112, jf § 113 nr 2. Det vises til kapittel 11.3.

Etter første punktum kan vassdragsmyndigheten gi forskrift som fastsetter at visse vassdragstiltak etter sin art er konsesjonspliktige. Forskriften kan også gå ut på at visse tiltak ikke trenger konsesjon. Det kan knyttes enkle og objektive kriterier til hvorvidt tiltaket er konsesjonspliktig. F eks kan det fastsettes at forbygginger over en viss metergrense skal være konsesjonspliktige, mens tiltak under en viss metergrense ikke skal være konsesjonspliktige. Konsesjonspliktsbestemmelsen i § 8 er angitt ut fra meget generelle kriterier. Det vil for mange typer tiltak derfor være behov for en mer konkret angivelse av konsesjonsplikten. Dette vil kunne lette arbeidet for vassdragsmyndigheten, og gjøre situasjonen mer forutsigbar for tiltakshaverne. Departementet antar at egne regler om konsesjonsplikt vil være særlig aktuelt overfor forbygging, masseuttak og lukking av vassdrag, jf forslag om egne regler om konsesjonsplikt for disse tiltakstypene i utvalgets lovforslag §§ 32-34.

Første punktum gir videre adgang for vassdragsmyndigheten til å fastsette særskilt i det enkelte tilfelle om et tiltak trenger konsesjon. En slik forhåndsavgjørelse er enkeltvedtak.

Etter første punktum kan vassdragsmyndigheten også ved forskrift fastsette meldeplikt for enkelte særskilte tiltakstyper. En slik meldeplikt vil fungere slik at vassdragsmyndigheten innen en fastsatt frist etter mottagelse av meldingen - f eks innen en måned - kan bestemme at tiltaket skal konsesjonsbehandles.

Etter annet punktum kan forhåndsavgjørelse i det enkelte tilfelle kreves av tiltakshaveren selv, berørt fagmyndighet eller av andre med rettslig interesse i det. Det kan særlig være naboer og grunneiere oppstrøms eller nedstrøms som kan bli berørt av tiltaket, eller foreninger som ivaretar ideelle interesser eller allemannsretter (f eks naturvernlag og fiskeforeninger). Det kan også være fagmyndigheter som representerer interesser som kan tenkes å lide skade som følge av tiltaket. For å hindre at et tiltak blir iverksatt før det er vurdert om det er konsesjonspliktig, kan vassdragsmyndigheten forby at det settes i verk før dette er avgjort.

Bestemmelsen om adgang til å begjære forhåndsavgjørelse kan ikke anvendes overfor et tiltak som faller inn under § 8 annet ledd. Her vil det i stedet være opp til vassdragsmyndigheten å avgjøre om den vil innkalle tiltaket til konsesjonsbehandling.

Avgjørelsen av om det foreligger konsesjonsplikt, må bygge på en vurdering av det konkrete tiltaket. Normalt må denne avgjørelsen treffes på et langt spinklere grunnlag enn realitetsavgjørelsen om konsesjon skal gis eller nektes. Det forutsettes imidlertid at det innhentes nødvendige opplysninger fra berørte fagmyndigheter, f eks Direktoratet for naturforvaltning i forbindelse med avgjørelse av konsesjonsplikt for tiltak som har betydning for fiskefaglige spørsmål. Som enkeltvedtak kan avgjørelsen påklages til overordnet vassdragsmyndighet. Hvis det blir klaget over en avgjørelse som fritar for konsesjonsplikt, kan også klageinstansen bestemme at tiltaket ikke må iverksettes før klagesaken er avgjort. Går underinstansens avgjørelse ut på konsesjonsplikt, følger det av tredje punktum at den må respekteres inntil klagesaken er avgjort. I praksis vil dette bety at tiltakshaveren ikke kan vente med å søke konsesjon til etter at klagen er avgjort og i mellomtiden iverksette tiltaket. Dette følger av § 18 tredje punktum hvor det heter at klagen ikke kan gis noen oppsettende virkning etter fvl § 42.

Avgjørelsen skal bare ta stilling til om konsesjonsplikt foreligger eller ikke. Vilkår kan i utgangspunktet ikke fastsettes. Det må imidlertid kunne innfortolkes en viss adgang til å ta forbehold eller sette vilkår for vedtakets rekkevidde. Vilkår som innebærer krav om en aktiv handling faller imidlertid klart utenfor. Det kan også være aktuelt å presisere nærmere hvilke(t) tiltak som anses eller ikke anses konsesjonspliktig.

En avgjørelse om konsesjonsplikt kan også bringes inn for domstolene, selv om domstolskontrollen bør ha forholdsvis lav intensitet i disse tilfelle.

En avgjørelse etter § 18 om konsesjonsplikt gjelder bare en viss tid, idet forholdene i vassdraget kan endre seg. Det forutsettes derfor i fjerde punktum at § 27 skal gjelde tilsvarende for avgjørelser etter § 18 annet punktum.

Det må gå klart fram av et vedtak etter § 18 at det er et forhåndsvedtak og ikke et vedtak om konsesjon.

Det er ikke hjemmel i § 18 for i forskrift å kunne gi tillatelse til en viss type tiltak. Det er bare adgang til å fastsette konsesjons- eller melde plikt eller konsesjons frihet.

Merknader til § 19 (særregler for vannkraftutbygging)

Paragrafens første og annet ledd bygger på flertallets forslag i NOU 1994:12 § 17. Siste ledd svarer til mindretallets forslag. Bestemmelsen regulerer forholdet mellom vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. Bestemmelsens annet ledd bygger på den ordning som ble etablert ved revisjonen av vassdragsreguleringsloven i 1992. Det vises til kapittel 23.3.

I forhold til lovutkastet faller kraftutbyggingstiltak i tre grupper:

Første ledd gjelder kraftutbygging som omfatter vassdragsreguleringer. Her skjer konsesjonsbehandlingen etter vassdragsreguleringsloven 14. desember 1917 nr 17. Bestemmelsen viser til vregl §§ 1 og 2 for å fastslå hvilke kraftutbyggingstiltak som regnes som reguleringer. Inngår det en regulering i prosjektet, kan hele prosjektet som inngår i søknaden, behandles etter vassdragsreguleringsloven.

Vannressursloven vil som utgangspunkt gjelde også for vassdragsreguleringer, så langt det ikke er gjort unntak etter loven her eller er fastsatt særskilte regler i vassdragsreguleringsloven. Det må også legges inn en forutsetning om at vannressursloven bare gjelder så langt den passer. Bestemmelsen innebærer at følgende paragrafer i vannressursloven ikke kommer til anvendelse; § 7-8, 20-21, 23-26, 27-29, 31 og 41-42.

Annet ledd omfatter elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh og avløser V § 106 nr 4. For disse utbyggingene gis konsesjon i henhold til vannressursloven, men etter første og annet punktum vil en rekke av vassdragsreguleringslovens regler gjelde for konsesjonsbehandlingen i stedet for vannressurslovens egne regler. Det dreier seg om vregl § 5 bokstav a-d og f, §§ 6, 8 første ledd, 10 nr 3, § 12 nr 1-13, 16-20 og 21 med unntak av tredje og fjerde ledd, § 16 nr 1-3, § 19 og § 20, som vil gjelde i stedet for §§ 20, 23-26 og 27-29. Annet ledd tredje punktum sikrer at det blir fastsatt konsesjonsavgifter (etter industrikonsesjonsloven) for slike utbygginger

Etter tredje ledd går annen kraftutbygging fullt ut etter vannressursloven. Det dreier seg om reguleringer som faller utenfor konsesjonsplikten etter vassdragsreguleringsloven og kraftverk med en midlere årsproduksjon på 40 GWh eller mindre. Det gjøres imidlertid klart at vregl § 12 nr 1 om byggefrister skal gjelde i stedet for § 27 også for disse utbyggingene, jf kapittel 9.8.

Merknader til § 20 (samordning av tillatelser)

Paragrafen bygger på NOU 1994:12 § 18 og § 8 siste ledd siste punktum. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Paragrafen tar sikte på å fremme samordning av regelverk og administrativ behandling av saker om vassdragstiltak. Paragrafen åpner derfor for at enkelte sakstyper kan overlates til behandling av andre myndigheter som saksforholdet hører inn under. Dette kan fastsettes ved forskrift eller i det enkelte tilfelle. Sistnevnte vil ikke være et enkeltvedtak, i og med at det her bare er lovvalget det tas stilling til.

Etter første ledd bokstav a kan vassdragsmyndigheten bestemme at et tiltak som må ha tillatelse etter lakseloven § 7 annet eller tredje ledd, ikke trenger konsesjonsbehandling etter vannressursloven. Etter § 7 annet ledd vil dette gjelde områder hvor det er innført biotopvern av hensyn til fiskens livsmiljø. Lakseloven § 7 tredje ledd gir departementet (Miljøverndepartementet) adgang til å bestemme at fysiske tiltak i vassdrag, bl a terskler og fiskehøler, må ha godkjenning etter lakseloven. Dessuten bestemmer laksel § 10 at det kreves tillatelse til kultiveringstiltak (f eks kulpegraving, utlegging av store steiner og terskelbygging). Dersom saksbehandling etter lakseloven kan tilfredsstille alle de aktuelle hensyn som vannressursloven skal ivareta, kan det være grunn til å gi forskrift etter § 20 første ledd. Vi antar at dette vil være mest aktuelt med tanke på mindre tiltak som skal iverksettes for å bedre fisket eller fiskens livsmiljø. En bestemmelse etter første ledd kan også treffes for den enkelte sak. Hvis det er behov for å behandle saken både etter vannressursloven og etter lakseloven, bør det tilstrebes en samordning av saksbehandlingen, f eks med å foreta høring under ett i forhold til de to lovene.

Mange tiltak i medhold av lakseloven vil for øvrig være så små at de ikke omfattes av konsesjonsplikten i § 8.

Etter laksel § 7 femte ledd gjelder ikke annet og tredje ledd for «saker som behandles etter vassdragsloven eller vassdragsreguleringsloven». En bestemmelse etter § 20 første ledd vil medføre at saken ikke trenger behandling etter vannressursloven, slik at laksel § 7 femte ledd for så vidt ikke får anvendelse. Vannressursloven § 20 første ledd gjør det derfor ikke nødvendig med andre endringer i laksel § 7 femte ledd enn rent terminologiske, jf § 69 nr 16.

Tilsvarende hjemler foreslås i første ledd bokstav b-e for tiltak som må ha tillatelse etter forurensningsloven, ha dispensasjon fra vernevedtak etter naturvernloven, være tillatt i reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven eller være godkjent med hjemmel i forskrift etter skogbruksloven § 17 a eller jordloven § 11.

En bestemmelse etter første ledd vil medføre at vannressurslovens konsesjonsregler ikke får anvendelse på tiltaket.

Etter annet ledd kan Kongen gi forskrift om at konsesjonsbehandling etter vannressursloven kan erstatte krav om tillatelse (konsesjon, dispensasjon, tillatelse) etter andre lover. En slik forskrift kan være et middel til å samordne og forenkle den administrative behandling av tiltak som i utgangspunktet faller inn under flere lover. Forskriften må angi konkret hvilke sakstyper og andre lover den skal ha betydning for. Myndigheten til å gi en slik forskrift er lagt til Kongen. Da forskriften vanligvis vil berøre lover som administrativt hører under andre departementer enn vannressursloven, vil det ikke være aktuelt å delegere denne myndigheten.

Merknader til § 21 (gjenoppføring av vassdragsanlegg)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 19. Paragrafen avløser V § 111 nr 2. Det vises til kapittel 9.5.

Paragrafens første punktum gjør det unødvendig å søke ny konsesjon for å gjenoppføre et vassdragsanlegg som er forfalt eller ødelagt, dersom gjenoppføringen skjer innen fem år. Bestemmelsen gjelder gjenoppføring av vassdragsanlegg med konsesjon etter § 8 eller etter tidligere vassdragslover, jf § 67. Derimot faller gjenoppføring av lovlig konsesjonsfrie anlegg etter eldre lovgivning inn under konsesjonsplikten i § 8 på vanlig måte.

Etter annet punktum kan vassdragsmyndigheten forlenge fristen en gang (med høyst fem nye år, slik at den samlede frist blir inntil ti år). Adgangen til forlengelse må brukes med varsomhet. Søknad om forlengelse må være kommet inn til vassdragsmyndigheten før femårsfristen er ute. Avgjørelse om forlengelse er enkeltvedtak og kan påklages av tiltakshaveren eller av andre som kan bli berørt av gjenoppføringen.

Hvis anlegget er ødelagt ved en enkeltstående hending (f eks dambrudd), regnes femårsfristen fra denne. Er det tale om gradvis forfall, regnes fristen fra anlegget - i lys av sitt formål - ble funksjonsudyktig. At det er gått ut av bruk, er ikke nok til at fristen begynner å løpe. Men hvis det er tvil om anlegget skal regnes som funksjonsudyktig, kan det også tas hensyn til hvor lenge anlegget har vært ute av bruk.

At forfallet er skjedd i strid med vedlikeholdsplikten etter § 37, hindrer ikke at gjenoppføring kan skje etter § 21.

Det er ikke tilstrekkelig at gjenoppføring tar til før fristen er ute. Gjenoppføringen må også fullføres med rimelig hurtighet, uten noe vesentlig avbrekk (annet enn ved force majeure). Hvilke nærmere krav som ligger i «rimelig hurtighet», må overlates til praksis.

Merknader til § 22 (planlegging i vassdrag)

Paragrafen bygger på NOU 1994:12 § 20 med elementer hentet både fra flertallets og mindretallets forslag. Paragrafen avløser V § 125 nr 8 og vregl § 7, og har for øvrig bestemmelser om forholdet til arealplaner etter plan- og bygningsloven. Det vises til kapittel 10.

Første og annet ledd tar sikte på sektorplanlegging som omfatter en rekke vassdrag.

Første ledd gir vassdragsmyndigheten adgang til å utsette behandlingen av en konsesjonssøknad, eventuelt avslå den, dersom søknaden gjelder et vassdrag som omfattes av samlet planlegging igangsatt av sentrale offentlige myndigheter. Bestemmelsen tar sikte på planlegging på nasjonalt nivå, i praksis begrenset til rammeplaner som Samlet plan for vassdrag og verneplanene for vassdrag. Hensikten er å gi effektiv mulighet for å avveie bruk eller vern av forskjellige vassdrag og nedbørfelt mot hverandre.

Når vassdragsmyndigheten etter første punktum «uten videre» kan utsette eller avslå en konsesjonssøknad, ligger det i dette at avgjørelsen kan treffes uten at søknaden sendes på høring og at begrunnelsen kan bestå i en henvisning til den samlede planlegging som er satt i gang. Første punktum er i seg selv ikke noen hindring for å behandle konsesjonssøknaden, men annet punktum er til hinder for at det gis en konsesjon som går på tvers av planleggingsarbeidet. Etter annet punktum kan konsesjon derfor bare gis hvis tiltaket er uten nevneverdig betydning for planleggingen. Konsesjon kan dermed gis hvis det er tale om et vassdragstiltak som ikke inngår i den samlede planleggingen, og det omsøkte tiltak heller ikke vil endre forholdene i vassdraget på en måte som kan ha nevneverdig betydning for prioriteringen av tiltak i planen.

Første ledd får anvendelse når planleggingen er «satt i gang» av offentlig myndighet. Det kan først sies å være tilfellet når planleggingsarbeidet er organisert med sikte på å fremme en konkret plan, og dette er gjort kjent utad. Når planen er fullført, gjelder ikke første ledd lenger, og annet ledd vil i stedet få anvendelse.

Annet ledd angir rettsvirkningen av en fullført samlet plan, og skal sikre at den blir fulgt opp ved konsesjonsbehandlingen etter vannressursloven. Forutsetningen for slike rettsvirkninger er imidlertid at planen er utarbeidet under bred offentlig høring, som minst svarer til høringen ved forskrifter.

Annet ledd første punktum bestemmer at en fullført plan skal legges til grunn for konsesjonsbehandlingen. Når uttrykket «legges til grunn» er valgt, i tråd med bl a regelen i pbl § 17-1 første ledd, innebærer det at planen ikke er absolutt bindende for konsesjonsmyndigheten når det gjelder detaljutformingen av tiltakene. Planen må imidlertid følges når det gjelder prioriteringen av de tiltak som er behandlet. I annet punktum presiseres dette slik at vassdragsmyndigheten uten videre kan avslå en søknad som er i strid med planen, dvs uten å sende søknaden på høring, og med henvisning til planen som begrunnelse for avslaget. Bestemmelsen er generell, men det vil være særlig grunn til å bruke den overfor en søknad som på vesentlige punkter strider mot planen. Planen vil også ha betydning overfor tiltak som ikke omfattes av planen dersom disse kan redusere muligheten til å realisere prosjekter som er prioritert gjennom planen. For sikkerhets skyld er det i tredje punktum gitt en særskilt bestemmelse for å beskytte vannkraftpotensialet gjennom krav om at myndigheten til å gi tillatelse til tiltak som kan redusere dette potensialet ikke kan ligge på et lavere nivå enn departementsplan.

Tredje ledd tar sikte på vannbruksplanlegging innen ett vassdrag som omfatter forskjellige typer tiltak i vassdraget. Bestemmelsen gjelder både når vannbruksplanleggingen omfatter hele vassdraget og bare en del av det. Bestemmelsen innebærer at vannbruksplanleggingen fortrinnsvis skal skje etter plan- og bygningslovens regler, men gir ikke noe ubetinget påbud om det.

Fjerde ledd gir regler om forholdet mellom arealplaner etter plan- og bygningsloven og konsesjoner etter vassdragslovgivningen. Selv om et vassdragstiltak er inkludert i en bindende arealplan, vil en slik plan aldri kunne virke som en konsesjon. Det vises imidlertid til § 20 som bestemmer at det i forskrift eller i det enkelte tilfelle kan fastsettes at et tiltak som er tillatt i reguleringsplan eller bebyggelsesplan ikke behøverkonsesjon etter vannressursloven. Det vises også til § 64 som åpner for at kommunen kan være konsesjonsmyndighet i visse sakstyper.

Merknader til § 23 (innholdet av søknader; saksutredning)

Paragrafen svarer i hovedsak til flertallets forslag i NOU 1994:12 § 21. Paragrafen avløser V § 125 nr 1-2 og 7. Forvaltningslovens regler gjelder i tillegg. Det kan gis supplerende regler for saksbehandlingen i forskrift etter § 65 bokstav a. Det vises til kapittel 9.9.

Første ledd gjelder krav til søknadens innhold. Søknaden skal gi både en beskrivelse av tiltaket og opplysninger om fordeler og ulemper ved det. De nærmere krav til søknadens innhold må eventuelt fastsettes i forskrift etter § 65 bokstav a. De fordeler og ulemper som det kan være aktuelt å kreve redegjørelse for i søknaden, gjelder bl a miljømessige virkninger og virkninger for annen bruk av vassdraget. Det kreves også at søkeren redegjør for forholdet til bindende planer etter plan- og bygningsloven. Det vil være en fordel både for tiltakshaveren selv og for vassdragsmyndigheten å ha et bevisst forhold til hvorledes tiltaket best kan tilpasses eksisterende planer.

Bestemmelsen pålegger ikke å sende forhåndsmelding på et tidlig tidspunkt under planleggingen (før søkeren gjør sitt lokaliseringsvalg). For mer omfattende tiltak må det imidlertid sendes forhåndsmelding etter pbl § 33-3, jf forskr 13. desember 1996 § 2.

Annet ledd første punktum gir vassdragsmyndigheten hjemmel til å kreve opplysninger av søkeren ut over det som fremgår av søknaden. Vassdragsmyndigheten kan også pålegge søkeren å foreta eller bekoste undersøkelser eller utredninger for å klarlegge fordeler og ulemper av tiltaket. Et slikt pålegg må ses i forhold til tiltakets størrelse og hvilken betydning de forhold som skal utredes kan tenkes å ha for avgjørelsen. Pålegget kan også gå ut på å stille sikkerhet for de utgifter som vil påløpe til undersøkelsen. Bestemmelsen avløser V § 125 nr 7. Dersom søknaden blir trukket, vil søkeren også bli fri for et pålegg etter annet ledd første punktum. Annet punktum bestemmer at hvis tiltaket faller inn under plan- og bygningslovens regler om konsekvensutredninger (pbl kapittel VII-a jf forskr 13. desember 1996), gjelder disse i stedet for adgangen til å pålegge utredninger og undersøkelser i første punktum.

For kraftutbyggingstiltak følger det av § 19 at reguleringer og elvekraftverk over 40 GWh ikke faller inn under § 23. Elvekraftverk over 40 GWh og reguleringer med en økning av vannkraften med mer enn 9 000 naturhestekrefter vil uansett alltid falle inn under konsekvensutredningsbestemmelsene i plan- og bygningsloven.

En viktig del av beslutningsgrunnlaget gjelder klarlegging av alternativer, jf for konsekvensutredninger pbl § 33-5. Tredje ledd presiserer kravet om utredning av alternativer. Av tredje ledd første punktum fremgår at det ved søknad om vassdragstiltak som kan volde vesentlige skader og ulemper, skal legges vekt på å få utredet aktuelle alternativer med en annen lokalisering. Det kan også være aktuelt å få utredet alternativer med samme lokalisering, men med en annen teknisk løsning, størrelse eller utforming enn det søkeren tar sikte på. Det kan imidlertid ikke kreves utredet alternativer som kan dekke behovet bak søknaden på en annen måte. F eks kan det i vannforsyningssammenheng ikke bli tale om å utrede et grunnvannsalternativ til en søknad om bruk av overflatevannkilde. Det må presiseres at det ikke vil være noen alminnelig plikt til å utrede alternativer til alle konsesjonspliktige tiltak, jf formuleringen «kan volde vesentlige skader eller ulemper» sammenlignet med «kan være til nevneverdig skade eller ulempe», som er brukt ved avgrensningen av konsesjonsplikten i § 8.

Etter tredje ledd annet punktum skal det som ledd i saksforberedelsen legges vekt på å klarlegge følger for disponeringen av vassdraget for øvrig, dersom tiltaket er av en slik art at det er grunn til å tro at det vil ha betydning i så måte.

Vedtak om plikt til ytterligere utredninger etter annet ledd vil ikke være enkeltvedtak som kan påklages. En intern godkjenning av utredningen vil heller ikke være noe enkeltvedtak, men bare bli en del av grunnlaget for konsesjonsvedtaket.

Merknader til § 24 (offentliggjøring av søknader)

Paragrafen svarer til NOU 1994 § 22. Paragrafen avløser V § 125 nr 3. Det vises til kapittel 9.9.

Første ledd viser til reglene i offentlighetsloven 19. juni 1970 nr 69.

Annet ledd første punktum går videre og pålegger vassdragsmyndigheten en plikt til aktiv offentlighet i form av kunngjøring og utlegging til offentlig ettersyn. Dette skal skje etter de samme regler som gjelder for reguleringsplan etter pbl § 27-1 nr 2. Henvisningen til plan- og bygningslovens regler innebærer også at det skal være en minstefrist på 30 dager for å komme med merknader til søknaden. Fristen kan likevel settes kortere i mindre saker. Grunneiere og rettighetshavere kan etter omstendighetene ha krav på et direkte, individuelt varsel, noe som gjelder ubetinget dersom vassdragstiltaket skal utføres på deres eiendom. Nærmere regler om forhåndsvarsling kan fastsettes i forskrift etter § 65 bokstav a.

I saker om vannforsynings- eller tørrleggingstiltak stiller § 30 annet ledd første punktum visse krav til kunngjøringens innhold eller individuell underretning for å klarlegge om det omsøkte tiltak kan dekke behov også for andre interesserte.

Annet ledd annet punktum gir adgang til å unnlate kunngjøring og derved korte ned saksbehandlingstiden i visse tilfelle. Bokstav a dekker saker hvor søknaden sammen med vassdragsmyndighetens eksisterende kunnskap gir full opplysning av saken. Unntak fra kunngjøringsplikten kan bare være aktuell der det er på det rene at saken er kommet til kunnskap hos dem som har interesse i saken. Hvis det sendes en ny søknad fordi fristen for å kreve ekspropriasjonsskjønn etter oreignl § 16 er ute, er det etter bokstav a normalt unødvendig med ny kunngjøring.

Bokstav b dekker tilfelle hvor konsesjonsbehandlingen i stedet vil bli utsatt med hjemmel i § 22 første ledd i påvente av en samlet plan for bruk eller vern av vassdrag for et større område.

Bokstav c dekker tilfelle hvor det er klart for vassdragsmyndigheten at den vil avslå søknaden, enten med hjemmel i § 22, eller av andre grunner, f eks fordi kriteriene i § 25 ikke er oppfylt.

Merknader til § 25 (kriterier for konsesjon)

Paragrafen svarer i hovedsak til flertallets forslag i NOU 1994 § 23. Paragrafen avløser V § 106 nr 1. Den er behandlet foran i kapittel 9.6.

Første ledd oppstiller som minstekrav for å gi konsesjon at fordelene ved tiltaket overstiger de samlede skader og ulemper av tiltaket for allmenne og private interesser, både i vassdraget og i nedbørfeltet. Selv om minstekravet er oppfylt, og tiltaket alene ikke har store skadevirkninger, kan det begrunne et avslag at sumvirkningen av mange slike tiltak som kan forventes i fremtiden, til sammen vil ha det. Videre kan det tenkes at skadevirkninger i sjøen blir utslagsgivende, selv om ikke skadevirkningene i vassdraget eller nedbørfeltet er store nok til å begrunne et avslag.

I konsesjonsvurderingen blir også hensyn som normalt ivaretas av andre myndigheter tillagt vekt. F eks kan fordeler og ulemper av beredskapsmessig art være relevante hensyn i vurderingen.

Saksbehandlingen må vise at fordelene er større enn ulempene. Det er ikke nok til å gi konsesjon at det ikke er dokumentert at skader og ulemper er større enn fordelene. I dette ligger det både et element av et føre-var-prinsipp og et incitament for søkeren til å bidra til en realistisk og pålitelig vurdering av både fordeler og ulemper.

Også virkningene av hjelpetiltak og -anlegg utenfor vassdraget som vil bli iverksatt sammen med hovedtiltaket, kan være aktuelle å ta i betraktning ved konsesjonsvurderingen. Fordelene ved et følgetiltak må imidlertid ikke begrunne et vassdragstiltak som ikke alene vil fylle kriteriene i § 25.

Annet ledd presiserer kriteriene i første ledd med tanke på vassdragstiltak av varig karakter eller med mer langsiktige virkninger. Her må kriteriene i første ledd være oppfylt på lengre sikt. Det er ikke nok at de er oppfylt på kort sikt. Det vil følgelig ikke være adgang til å iverksette tiltak hvor skadevirkningene veier tyngst på lengre sikt, med den begrunnelse at det gir større fordeler i et kortsiktig perspektiv (f eks i anleggsperioden). Hvis fordelene er overveiende på sikt, men avgjørelsen likevel byr på tvil, kan de kortsiktige virkninger få avgjørende betydning for utfallet.

Merknader til § 26 (vilkår i konsesjon)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 24 og avløser V §§ 106 nr 2, 126 nr 2 og 3 og 127. Det vises til kapittel 9.7 foran.

Første ledd gir i første punktum en alminnelig hjemmel for å sette konsesjonsvilkår for å motvirke skader eller ulemper for allmenne og private interesser. Oppregningen i bokstavene a - e er ikke uttømmende. Dette betyr at det kan settes også andre vilkår for å motvirke skader eller ulemper. De alminnelige forvaltningsrettslige regler om adgang til å pålegge vilkår supplerer bestemmelsen. Det forutsettes at vilkårene har sammenheng med lovens formål, ikke er urimelig tyngende eller undergraver andre bestemmelser i loven.

Selv om det viser seg at formålet med et vilkår faktisk ikke blir nådd, gjør ikke det at vilkåret blir ugyldig eller bortfaller, men det kan gi grunnlag for omgjøring etter § 28. Merkostnaden ved vilkår til fordel for private bør ikke overstige den pengeerstatning som ellers ville bli satt. Formuleringen i første punktum kan ellers være noe snevrere enn de gjeldende bestemmelser i V § 106 nr 2, som gir adgang til å sette vilkår for å øke allmennytten av tiltaket, uten at dette er knyttet til noen avbøting av skader eller ulemper.

Første ledd annet punktum fremhever at det ved vilkårene skal legges vekt på å fremme sikkerhet mot skade for mennesker, miljø og eiendom. Her siktes til vilkår om sikkerhet mot ulykker, ikke vilkår for å motvirke normalskader. Videre kan det settes vilkår for å sikre at vassdragstiltaket blir best mulig tilpasset landskapet omkring, og at det naturlige liv i vassdraget blir opprettholdt. Her tenker man nettopp på vilkår for å motvirke normalskader av tiltaket.

Første ledd tredje punktum spesifiserer visse formål med vilkårene, som ellers delvis kunne bli oversett eller reise tvil.

Bokstav apresiserer adgangen til å sette vilkår om utførelse og vedlikehold for å forebygge ulykker i vassdrag. Vilkårene kan konkretisere hvordan et anlegg skal konstrueres og/eller hvor mye et anlegg skal tåle. Det kan også settes vilkår om etterfølgende godkjenning av konkrete planer når det gjelder detaljer ved utformingen. Det er her viktig å understreke at vesentlige krav til sikkerhet skal være fastsatt gjennom selve konsesjonsvurderingen og ikke gjennom en slik etterfølgende godkjenning. Det kan også settes vilkår om hvorledes anlegget skal vedlikeholdes for å tilfredsstille kravene om forsvarlig stand i § 37 om vedlikehold av vassdragstiltak.

Bokstav b gir hjemmel for vilkår med sikte på opprydding eller restaurering etter nedlegging. Det kan også settes vilkår om avsetning til et fond for fortsatt vedlikehold av anlegget etter at driften er nedlagt. Vilkår etter bokstav b vil lette gjennomføringen av reglene i §§ 41-42 ved nedlegging.

Bokstav c presiserer adgangen til å sette vilkår om å tilpasse tiltaket til annen aktuell utnytting. Slik utnytting omfatter både allmenn og privat bruk av vassdraget. Det kan gjelde både igangværende utnytting og påregnelig fremtidig utnytting.

Bokstav d åpner for å sette vilkår som kan gjøre at tiltaket realiseres som et fellestiltak i en eller annen form, se også §§ 30-31. Bestemmelsen erstatter V § 17 nr 4 og § 59 nr 3.

Bokstav e gir adgang til å sette vilkår om gjenoppretting av tidligere tilstand i eller ved vassdraget, bl a ved gjenåpning av bekker eller reetablering av kantsoner. Forutsetningen er at restaureringstiltaket har rimelig sammenheng med konsesjonen. Her må man legge vekt på hvor nær stedlig sammenheng det er tale om, om de skadevirkninger som skal restaureres er forårsaket av konsesjonssøkeren eller dennes rettsforgjenger og om det nye vassdragstiltaket er av lignende art eller kommer i stedet for det som tidligere voldte skader eller ulemper.

Etter annet ledd skal det fastsettes konsesjonsvilkår om vannstand og vannføring i samsvar med avgjørelsen etter § 10 annet ledd. Det skal gis de pålegg som etter omstendighetene trengs for kontroll med vannstanden og vannføringen, jf også § 54 om internkontroll. Det kan også være aktuelt med pålegg om når og hvordan et magasin skal tappes av hensyn til brukerinteresser, naturforhold og sikkerhet nedstrøms.

Tredje ledd gir hjemmel for å sette vilkår om kompensasjonstiltak utenfor vassdraget, f eks opparbeiding av badeplass, fiskebiotop eller erverv av dyrkingsfelt. Slike kompensasjonstiltak kan pålegges både som fysiske tilretteleggingstiltak og som pålegg om å yte tilskudd, eventuelt i form av et fond. Forutsetningen er i begge tilfelle at det vassdragstiltak som får konsesjon, kan volde vesentlig ulempe for annen utnytting av vassdraget eller nedbørfeltet. Kompensasjonstiltak vil da komme helt eller delvis i stedet for avbøtende tiltak knyttet til det berørte vassdrag, og er særlig nærliggende når avbøtende tiltak i vassdraget vil ha liten effekt. Slike vilkår ville vanskelig kunne pålegges i medhold av den alminnelige vilkårslære og krever derfor en slik særskilt hjemmel.

Fjerde ledd presiserer at konsesjonen kan tidsbegrenses. En slik tidsbegrensning kan også bestemmes i den form at det skal foretas en generell revisjon av konsesjonsvilkårene etter en viss tid. Det ligger under fjerde ledd at loven ikke inneholder forslag om en lovfestet tidsbegrensning av konsesjoner som gis etter § 8. Tidsbegrensning synes særlig aktuelt når det gjelder konsesjon til å disponere over vannmasser til et formål som utelukker andres bruk av de samme vannmengdene.

Femte ledd gir i første punktum hjemmel for å kreve sikkerhet for eventuelt erstatningsansvar for fremtidig skade eller ulempe. Om annet punktum vises til kapittel 17.2 foran. I annet punktum foreslås det at vassdragsmyndigheten får adgang til å frita en tiltakshaver fra å begjære skjønn til fastsetting av erstatning til eiere og rettighetshavere nedstrøms eller i nedbørfeltet som ikke avstår eiendom fysisk til fordel for vassdragstiltaket. Forutsetningen er at det er åpenbart at tiltaket ikke vil volde tap eller skade. Dette må vurderes på bakgrunn av bl a tiltakshavers egen saksutredning, herunder konsekvensutredninger. Det er viktig at spørsmålet også vurderes i de høringsuttalelser som avgis til vassdragsmyndigheten. Dersom det ut fra sakens dokumenter kan reises rimelig tvil om tiltaket vil medføre erstatningspliktig skade eller ulempe, kan ikke tiltakshaveren fritas for skjønnsbegjæring. Når vilkårene for å bruke bestemmelsen foreligger, betyr det at ekspropriasjonsskjønn kan sløyfes helt dersom tiltakshaveren selv rår over grunnen der tiltaket skal utføres, og at skjønnet ellers kan begrenses til grunnerverv. Skulle utviklingen likevel vise at det oppstår tap eller skade, kan de berørte grunneiere og rettighetshavere reise erstatningskrav etter reglene i kapittel 9.

Merknader til § 27 (bortfall av konsesjon)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 26 og avløser V § 111 nr 1. Bestemmelsen er tilpasset bortfallsfristene for byggetillatelser etter pbl § 96. Reglene om tidsfrister er behandlet i kapittel 9.8 foran.

Etter første punktum bortfaller konsesjonen hvis arbeidet ikke blir satt i gang senest tre år fra konsesjon ble gitt. Bestemmelsen gjelder for vassdragsanlegg og andre vassdragstiltak unntatt vannkraftanlegg. For vannkraftanlegg gjelder byggefristene i vregl § 12 nr 1. Dette følger av vannressursloven § 19 tredje ledd. Etter vassdragsreguleringslovens regler vil det gjelde en femårsfrist for anleggsstart supplert med en femårsfrist for fullføring, med en generell adgang til å forlenge fristene ytterligere.

Hvis en konsesjon blir påklaget, regnes fristens utgangspunkt fra klageinstansen treffer sitt vedtak. Den avbrytes når arbeidet blir satt i gang med sikte på fullføring innen rimelig tid hensett til anleggets karakter. Igangsetting i det øyemed å avbryte fristen uten sikte på fullføring, slik at det foreligger en omgåelse av reglene, avbryter ikke fristen.

Annet punktum medfører at konsesjonen bortfaller selv om anleggsarbeidene er satt i gang i forhold til første punktum, men senere innstilles over en periode på minst to år. Toårsperioden må være utløpt for at konsesjonen bortfaller. Arbeidet må anses innstilt når det ikke lenger er noen fremdrift med sikte på fullføring i henhold til konsesjonen, selv om det foretas vedlikeholdsarbeider på det som allerede er utført. Retting av utførte arbeider betyr ikke at arbeidet er innstilt. Selv om arbeidet ikke er innstilt sammenhengende for to år, kan konsesjonen bortfalle dersom arbeidet bare går for seg i korte perioder før det stadig blir innstilt, og de innstilte periodene i sum overstiger to år. I tvilstilfelle vil det her spille en rolle om de objektive og subjektive omstendigheter omkring arbeidet og de gjentatte opphold gir preg av manglende vilje til fullføring.

Tredje punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å forlenge fristen én gang. Forlengelse kan gis for maksimalt tre år. Med en slik forlengelse kan oppstarting av arbeidene utsettes i inntil seks år, eller arbeidene kan innstilles for inntil fem år. Forlengelse er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Er det utført full konsekvensutredning for tiltaket, gjelder femårsfristen i pbl § 33-8 ved siden av fristene i § 27 respektiv vregl § 12 nr 1. Er fristen i pbl § 33-8 (regnet fra konsesjonen) overskredet, må det foretas ny konsekvensutredning om ikke departementet fritar for dette. Hvis spørsmålet skulle oppstå for et vassdragstiltak som har fått maksimal forlengelse etter § 27, dvs til seks år, vil det være grunn til å frita for å foreta ny konsekvensutredning.

Merknader til § 28 (omgjøring av konsesjoner)

Paragrafen svarer i hovedsak til flertallets forslag i NOU 1994:12 § 27. Paragrafen avløser V § 107 nr 1 og 3, § 110 nr 2 annet punktum, § 113 og § 117. Den er behandlet i kapittel 9.12.

Bestemmelsen tar ikke sikte på systematisk revisjon av gitte konsesjoner etter en viss tid. Dette må i tilfelle fastsettes som konsesjonsvilkår, jf § 26 fjerde ledd annet punktum. Er konsesjonen tidsbegrenset etter § 26 fjerde ledd første punktum, vil vassdragsmyndigheten ved konsesjonens utløp stå vesentlig friere enn i en omgjøringssak. På den annen side kan en tidsbegrensning gjøre at man må være mer varsom med omgjøring mens konsesjonen løper, særlig når den har forholdsvis kort tid igjen.

§ 28 gir ikke noen et krav på å få realitetsbehandlet en anmodning om omgjøring. Vedkommende har krav på å få svar på sin anmodning innen rimelig tid, men om vassdragsmyndigheten ikke finner grunn til å gå videre med omgjøringsspørsmålet og derfor legger anmodningen til side, vil ikke dette være noe enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Omgjøring kan bli aktuelt fordi forholdene har endret seg, fordi kunnskapsgrunnlaget er blitt bedre, eller fordi de opprinnelige forhold ble feilbedømt selv ut fra den generelle innsikt man hadde på konsesjonstidspunktet. Adgangen til omgjøring på grunn av endringer i verdisyn og samfunnsoppfatninger kommer i en annen stilling.

Paragrafen har ikke særskilte regler for omgjøring i prosjekteringsfasen, anleggsfasen og driftsfasen. Dette skillet kan likevel få betydning i forhold til betingelsene for omgjøring og vassdragsmyndighetenes skjønnsmessige vurdering av om omgjøring skal foretas, fordi belastningen som en omgjøring vil påføre konsesjonshaveren kan være forskjellig etter hvilken fase det gjelder.

Myndigheten til å treffe vedtak om omgjøring ligger i utgangspunktet til det organ som ga konsesjonen, foruten til overordnede organer. Med hjemmel i § 64 kan det imidlertid bestemmes at mer vidtgående former for omgjøring skal være forbeholdt en overordnet vassdragsmyndighet. Myndigheten til å foreta omgjøring kan også delegeres til et underordnet organ. Om saksbehandlingen i omgjøringssaker vises til § 29 med merknader.

Etter første punktum kan vassdragsmyndigheten supplere, endre eller oppheve vilkår i en konsesjon etter § 8. Omgjøringsadgangen er begrenset til å gjelde vilkår, slik at selve tillatelsen - f eks til vannuttak - ikke kan oppheves eller utvides. Vilkår må imidlertid tas i vid forstand, og dekker også mengdebegrensninger som er satt i konsesjonen.

Omgjøring kan skje av hensyn til både allmenne og private interesser. «Private interesser» omfatter også omgjøring til fordel for konsesjonshaveren selv. Omgjøringsadgangen er likevel begrenset til særlige tilfelle. Bestemmelsen vil derfor ikke gi adgang til standardmessig omgjøring av alle eller de fleste løpende konsesjoner.

Omgjøringen kan både lempe og skjerpe kravene til konsesjonæren. Bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel for å kalle konsesjonen tilbake.

Annet punktum fremhever at det skal tas hensyn til det tap som omgjøringen vil medføre for konsesjonæren. Dette har også betydning for saksforberedelsen i omgjøringssaker. Selv store kostnader behøver likevel ikke være til hinder for omgjøring, hvis de i tilstrekkelig grad oppveies av fordelene. I slike tilfelle skjerpes imidlertid kravene til begrunnelse for et vedtak om omgjøring.

Paragrafen blir supplert av alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsregler, herunder fvl § 35 og ulovfestede regler.

Merknader til § 29 (behandlingen av omgjøringssaker)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 28. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Reglene som følger av bestemmelsen kommer i tillegg til forvaltningslovens regler. Dessuten gir § 65 en viss adgang til å fastsette saksbehandlingsregler for omgjøringssaker.

Første ledd har særlig betydning når konsesjonshaveren selv søker om omgjøring. Flere av reglene i § 23 er likevel uten anvendelse i omgjøringssaker, således paragrafens tredje ledd. Adgangen til å kreve ytterligere opplysninger av søkeren og utredning av det konsederte tiltakets faktiske virkninger, jf § 23 annet ledd første punktum, kan være aktuell i andre omgjøringssaker enn der konsesjonshaveren selv søker om omgjøring.

Annet ledd gir særlige regler om behandlingen av endringer i manøvreringsreglement. Slike skal etter første punktum sendes på høring etter forvaltningslovens regler om forskrifter og kunngjøres etter reglene for reguleringsplan i pbl § 27-1 nr 2, jf § 24 annet ledd for førstegangsvedtaket. Annet punktum pålegger vassdragsmyndigheten å holde offentlig møte om eventuell endring i manøvreringsreglementet, hvis ikke departementet fritar for dette.

Merknader til § 30 (tilrettelegging for fellestiltak for vannforsyning og tørrlegging)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 36 og avløser V § 31, jf også § 26 nr 2. Det vises til kapittel 14.

Bestemmelsen gjelder for vannforsyning fra både vassdrag og grunnvann, og for tørrleggingstiltak uansett om de går ut på å senke grunnvannsnivået eller vannstanden i vassdrag. Den gjelder ikke for andre vassdragstiltak. For tørrleggingstiltak som senking og kanalisering vil formålet med tiltaket bli avgjørende for om § 30 kan anvendes.

Første ledd inneholder et alminnelig direktiv om at vannforsynings- og tørrleggingstiltak i rimelig utstrekning skal utføres så de også kan komme til nytte for andre grunneiere. De mest aktuelle modifikasjoner av hensyn til felles nytte vil angå dimensjoneringen av anlegget, lokalisering (trasévalg), og eventuelt også tidspunkt for og organisering av anleggsarbeidene.

Regelen i første ledd gjelder «i rimelig utstrekning». Den skal ikke gi grunnlag for vederlagsfrie rettigheter for andre grunneiere. Ved vurderingen av hva som vil være rimelig, må det tas hensyn til hvor aktuelt behovet vil være for andre grunneiere i nærheten, hvilke merkostnader og andre ulemper som tiltakshaveren kan bli påført og hvor store samfunnsøkonomiske fordeler det ligger i at tiltaket utføres så det kan komme til nytte for flere. Bestemmelsen er et pålegg til både tiltakshaver og konsesjonsmyndigheten. Regelen vil imidlertid ha sin fremste betydning som retningslinje for vassdragsmyndigheten ved konsesjonsbehandling av tiltaket. Vassdragsmyndigheten har en plikt til å fastsette krav om fellestiltak i konsesjon for vannforsynings- eller tørrleggingstiltak dersom dette er rimelig etter en konkret vurdering. Dette er utdypet gjennom reglene i annet ledd. Ved utførelse av et vannforsynings- eller tørrleggingstiltak som ikke er konsesjonspliktig, må tiltakshaver selv vurdere om det er rimelig at tiltaket utføres slik at det kan komme andre til nytte.

Annet ledd første punktumgir en saksbehandlingsregel for å få klarlagt om andre interesserte har behov som det er naturlig å se i lys av og eventuelt få dekket gjennom det omsøkte tiltaket. Bestemmelsen forutsetter at dette søkes klarlagt gjennom offentlig kunngjøring, jf § 24 annet ledd, eller gjennom individuell forespørsel til dem som etter en rent foreløpig vurdering kan tenkes å dra nytte av et slikt (felles)tiltak. Direktivet er ikke absolutt, men tar sikte på å være en fravikelig hovedregel, jf «bør». De behov som blir registrert på denne måten, vil selvsagt ha betydning for om det skal settes vilkår etter annet ledd annet punktum. Selv om det ikke er et absolutt krav at det skal gjennomføres offentlig kunngjøring eller individuell underretning, er vassdragsmyndigheten uansett forpliktet til å skaffe tilstrekkelig opplysninger for å følge opp kravet i første ledd. Dersom mulige interesserte er tilstrekkelig klarlagt gjennom søknaden eller det er usannsynlig at noen er interessert i å være med på tiltaket, vil det være naturlig å fravike hovedregelen.

Annet ledd annet punktumpresiserer adgangen til å sette vilkår med sikte på å dekke også behovet for andre. Det kan settes vilkår om at andre skal få være med i tiltaket, eller at dette skal utføres på en måte som vil lette andres deltakelse eller utnytting på et senere tidspunkt. Konsesjonsvedtaket kan imidlertid ikke pålegge andre å delta. Når konsesjonsvedtaket ikke samtidig kan sikre at andre deltar, medfører det også visse begrensninger for hva man kan pålegge konsesjonssøkeren. Det kan imidlertid settes vilkår som bare er bindende under den forutsetning at andre forplikter seg ved avtale til å være med. Det kan også settes vilkår om hvilke betingelser andre må oppfylle for at tiltakshaveren plikter å la dem være med. Det kan videre settes vilkår om organisering og finansiering av drift og vedlikehold for å sikre at tiltaket kan fungere som et fellestiltak. Vilkår om kostnadsfordeling - herunder om tilskudd - må være i samsvar med reglene i § 31 fjerde ledd.

Vilkår etter annet ledd annet punktum vil være mest aktuelle når noen har meldt seg under høringen og gitt uttrykk for ønsker om å dra nytte av tiltaket. Vassdragsmyndigheten kan også fastsette slike vilkår av eget tiltak. En søknad om et individuelt tiltak kan etter omstendighetene også bli avslått med den begrunnelse at tiltaket bør dekkes gjennom et fellestiltak.

Merknader til § 31 (refusjon for utgifter til fellestiltak)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 37 og avløser V §§ 26 nr 1, 32, 64, 77, 103, 117 nr 5 og 128. Det vises til kapittel 14.

Bestemmelsen gjelder for vassdragstiltak eller utnytting av grunnvann.

Første ledd angir grunnvilkåret for at noen kan bli refusjonspliktig og hvilke poster som kan kreves fordelt. Grunnvilkåret er at vedkommende har «vesentlig nytte» av tiltaket. Det er spørsmål om den faktiske nyttevirkning, og det er ingen forutsetning at vedkommende har forpliktet seg ved et bindende utsagn. For å tale om vesentlig nytte, må det være en aktuell nytte, ikke en potensiell nytte som bare gir seg utslag i omsetningsverdi eller ved bruksendring. Om nyttevirkningen er vesentlig, må ikke bare ses i forhold til vedkommende selv - men også i forhold til den samlede nytte av tiltaket. Dersom den overveiende nytte av tiltaket ligger hos tiltakshaveren selv, kan det derfor ikke kreves refusjon hos andre selv om de for sin del har stor nytte av tiltaket. Dette innebærer f eks at ved vannkraftutbygging som medfører flomdemping eller tørrlegging av forsumpet mark, kan ikke utbyggeren kreve refusjon av de berørte grunneiere.

Refusjonsregelen omfatter bare betalbare kostnader, jf uttrykket «utgifter».

Refusjon kan ikke kreves i den grad det ved ekspropriasjon er gjort fradrag for fordeler i medhold av vederlagsloven § 9.

Refusjonsplikten kan fastsettes og presiseres etter at utgiftene er påløpt, eller på forhånd. Refusjonsplikt etter § 31 medfører likevel ikke at vedkommende blir ansvarlig i forhold til kreditor. Hvis det skal skje, må de selv påta seg en slik forpliktelse.

Begrepet deltaker er innført i paragrafen av lovtekniske grunner. Reglene i § 31 medfører ikke at de som etter paragrafen regnes som deltakere, får noen bestemmelsesrett over tiltaket. Det må i tilfelle bygge på særskilt avtale, eventuelt konsesjonsvilkår etter § 30 annet ledd. Hvis et anlegg ligger i sameie, gjelder sameielovens regler, både om bestemmelsesrett og om utgiftsfordeling. På samme måte gjelder selskapsrettslige regler for fellestiltak som er organisert i selskaps form. For brukseierforeninger gjelder reglene i vregl § 9.

Annet ledd fastslår den selvsagte hovedregel at deltakerne kan avtale seg imellom hvordan utgiftene skal fordeles. Bestemmelsen har først og fremst den funksjon å legge opp til at spørsmålet blir løst ved avtale. Ved avtale står deltakerne fritt til å bestemme hvilke utgifter som skal fordeles mellom dem, og hvordan fordelingen skal skje.

Tredje ledd gir regler om hvem som kan fastsette en utgiftsfordeling (refusjon) dersom deltakerne ikke blir enige. Bestemmelsen står også tilbake for særskilte regler, f eks i sameieloven.

Etter tredje ledd bokstav a kan fastsettingen foretas av vassdragsmyndigheten. Normalt vil det skje etter begjæring fra en deltaker, men vassdragsmyndigheten har adgang til å foreta fastsetting på eget initiativ hvis det trengs for å få tiltaket til å fungere til felles nytte. Vassdragsmyndigheten behøver ikke etterkomme en begjæring selv, men kan henvise den til avgjørelse ved skjønn etter bokstav b eller jordskifte etter bokstav c. Hvis vassdragsmyndigheten fastsetter fordelingen, må de som blir berørt av fastsettingen - vanligvis alle deltakerne - regnes som parter i saken etter forvaltningsloven. Vassdragsmyndighetens avgjørelse er enkeltvedtak. Da enkeltvedtak bare kan tvangsfullbyrdes etter tvangsfullbyrdingsloven når det foreligger en særskilt hjemmel for det, tilføyes at vassdragsmyndighetens vedtak om utgiftsfordeling er tvangsgrunnlag for utlegg. En eventuell tvist om forståelsen eller gyldigheten av vassdragsmyndighetens vedtak kan da tas opp under behandlingen for namsmyndighetene i samsvar med reglene i lov av 26. juni 1992 nr 86 om tvangsfullbyrding.

Etter bokstav b kan fordelingen fastsettes ved skjønn dersom en deltaker begjærer det eller vassdragsmyndigheten henviser saken til skjønn. Henvisningen skal oppfylle kravene til en skjønnsbegjæring, eventuelt ved at den ses i sammenheng med den begjæring som en deltaker rettet til vassdragsmyndigheten. Skjønnet holdes som rettslig skjønn, jf skjønnsl § 4. Når saken er henvist fra vassdragsmyndigheten, regnes tiltakshaveren som saksøker. Hvis det skal holdes ekspropriasjonsskjønn i anledning av tiltaket, kan skjønnet eventuelt forenes med det til felles behandling etter tvml § 98 jf skjønnsl § 2, dersom ikke vilkårene for kumulasjon med ekspropriasjonsskjønnet er til stede etter tvml §§ 68-70 jf skjønnsl § 2. Skjønnsrettens avgjørelse er tvangsgrunnlag, jf skjønnsl § 41. Utgiftene til skjønnet må fordeles mellom de deltakere som er parter i skjønnet etter reglene i skjønnsl § 43 jf tvml kapittel 13. Fordi forholdene kan endre seg vesentlig, kan fordelingen vurderes ved nytt skjønn etter ti år.

Etter bokstav c kan utgiftsfordelingen også fastsettes ved jordskifte i samsvar ved jordskiftelovens prosessuelle regler. Dette forutsetter en henvisning fra vassdragsmyndigheten eller begjæring fra en deltaker. En slik henvisning/begjæring kan bare foretas hvis tiltaket henger sammen med andre tiltak som står under jordskifte. Henvisningen/begjæringen skal oppfylle de krav som jordskifteloven setter for å få tatt med et nytt krav under et pågående jordskifte. Fordelingen kan tas opp ved nytt jordskifte etter ti år, jf jordskifteloven § 4.

Fjerde ledd inneholder materielle regler om utgiftsfordelingen. Første punktum bestemmer videre at en fellesutgift bare kan fordeles mellom dem som har nytte av den. Bestemmelsen pålegger imidlertid ikke at denne fordelingen skal skje i forhold til hver enkelt deltakers nytte. Særutgifter som bare knytter seg til en bestemt deltaker, kan ikke fordeles på andre.

Annet punktum har imidlertid en annen ordning for særutgifter som står i nødvendig sammenheng med fellesutgiftene, f eks ved individuelle stikkledninger fra en felles hovedledning. Dette er situasjonen hvor et fellestiltak krever individuelle suppleringer for å bli til nytte for deltakeren, og deltakeren i stedet for fellestiltaket kunne dekket sitt behov gjennom et rent individuelt tiltak . I slike tilfelle skal også særutgiftene fordeles sammen med de rene fellesutgifter.

Fjerde ledd tredje punktumgir en garanti for at fordeling etter første og annet punktum ikke stiller noen deltaker dårligere enn vedkommende ville ha vært uten tiltaket. Uttrykket «dårligere stilt» vil hindre at noen blir påtvunget utgifter til et fellestiltak når de av likviditetsmessige grunner ville ha avstått fra enhver slik investering i et individuelt tiltak. Det gir også en viss mulighet for å ta i betraktning andre forhold enn rent økonomiske faktorer.

Refusjonskrav etter § 31 foreldes etter den vanlige foreldelsesfristen på tre år, jf lov av 18. mai 1979 nr 18 § 2.

Femte ledd gir Kongen adgang til å gi nærmere regler om kostnadsfordeling i forskrift. Bestemmelsen vil først og fremst gi adgang til å fastsette kriterier for fordelingen som supplerer fjerde ledd. Forskriften kan ikke fastsette materielle regler eller saksbehandlingsregler for kostnadsfordelingen som avviker fra det som ellers er fastsatt i lov.

Merknader til § 32 (vernede vassdrag)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 38 og er ny. Se kapittel 15, særlig 15.3, foran.

Første ledd definerer begrepet vernede vassdrag i lovutkastet og blir dermed bestemmende for virkeområdet for reglene i kapittel 5. Som vernede vassdrag regnes vassdrag i den utstrekning de er vernet gjennom Stortingets vedtak om verneplan for vassdrag eller ved annet stortingsvedtak som verner vassdrag mot kraftutbygging. Et vernet vassdrag (vassdragsobjekt) kan derfor utgjøres av et vassdrag i sin helhet, eller bare bestemte deler av det. Utgangspunktet er at hele vassdraget omfattes av vernevedtaket hvis ikke noe annet fremgår av Stortingets vedtak, jf St prp nr 118 (1991-92) s 43. Når vernet bare omfatter en del av vassdraget, må avgrensningen avgjøres ut fra holdepunkter i Stortingets vedtak med underliggende offisielle dokumenter. I en del tilfelle er grensene presisert i samband med senere verneplaner, jf således St prp nr 89 (1984-85) s 109 og St prp nr 118 (1991-92) s 120-21.

Stortingets vedtak om verneplan for vassdrag omfatter Verneplan I (stortingsvedtak 6. april 1973 basert på Innst S nr 207 for 1972-73), Verneplan II (30. oktober 1980 basert på Innst S nr 10 for 1980-81), Verneplan III (18. juni 1986 basert på Innst S nr 243 for 1984-85) og Verneplan IV (1. april 1993 basert på Innst S nr 116 for 1992-93). Det organiserte arbeid med utarbeiding av nye verneplaner for vassdrag er avsluttet, jf St prp nr 118 (1991-92) s 41.

Når det gjelder andre stortingsvedtak om vern av vassdrag mot kraftutbygging enn verneplanvedtakene, må det gå klart fram av stortingsvedtaket at dette er et varig vern mot kraftutbygging.

Annet ledd pålegger å kunngjøre en samlet liste over de vernede vassdragene i Norsk Lovtidend. Dette vil lette oversikten, idet man i dag må gå til de respektive stortingsvedtak for å fastslå hva som er vernet.

Tredje ledd første punktum fastsetter at endringer i omfanget av vernede vassdrag må skje ved vedtak i Stortinget. Som endringer regnes både eventuell oppheving av vernet for eksisterende verneobjekter og supplering med nye verneobjekter, samt utvidelse eller begrensning av eksisterende verneobjekter. Annet punktum bestemmer at også slike vedtak skal kunngjøres i Norsk Lovtidend.

Merknader til § 33 (reglene for vernede vassdrag)

Paragrafen er ny og tilsvarer mindretallets forslag i NOU 1994:12 § 39. Se kapittel 15.4.

Bestemmelsen viser hvilke regelverk som regulerer tiltak i vernede vassdrag og legger det rettslige grunnlaget for en differensiert forvaltning av verneobjektene, jf St prp nr 118 (1991-92) s 40-41.

Første ledd angir de rettslige hovedalternativer for vernede vassdrag. Bokstav a angir det hovedalternativet som vil gjelde, nemlig reglene i vannressursloven med særreglene i kapittel 5. Etter bokstav b kan vernet også ivaretas gjennom vernevedtak etter naturvernloven av 19. juni 1970 nr 63, jf § 69 nr 12 med forslag til ny § 11 a i naturvernloven. Dette alternativet vil representere det strengeste vernet, og kan være naturlig særlig for vassdrag som er vernet som referansevassdrag. Dette alternativet får også anvendelse i den grad et vernet vassdrag inngår i et verneområde etter naturvernloven som er fredet av andre grunner. Bokstav c nevner ivaretakelse av vernet gjennom rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven. Kommunene er forpliktet til å ivareta hensynet til vernede vassdrag i sine planer, jf rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag.

Første ledd utelukker ikke at vernet kan bli ivaretatt også gjennom annet regelverk, jf uttrykket «særlig» i innledningen før oppregningen. Verneplanene vil fortsatt ha instruksmessig betydning som en generell retningslinje for forvaltningens myndighetsutøving og for utøving av statens eierrådighet. Ved lovtolking og skjønnsutøving ved en rekke lover vil det være aktuelt å legge vekt på at det er tale om et vernet vassdrag. Etter forurensningsloven kan det være berettiget å sette strengere utslippskrav i vernede vassdrag. Lakseloven vil ha betydning for å sikre stedegne fiskebestander. Kulturminneloven vil ha betydning når det gjelder beskyttelse av kulturminner og kulturmiljø knyttet til et vernet vassdrag. Det vil også ha betydning f eks for anvendelsen av skogbruksloven at det gjelder skogbruk i vassdragsnære områder ved et vernet vassdrag, særlig i samband med forskrifter etter skogbruksl § 17 b.

Annet ledd første punktum gjelder vern etter naturvernloven for vernede vassdrag. Utgangspunktet er at reglene i medhold av naturvernloven da vil gjelde i stedet for lovutkastet, bl a med den følge at det ikke blir tale om konsesjonsbehandling etter lovutkastet. Dette gjelder selv om f eks et landskapsvernområde skulle ha vernebestemmelser som er mer lempelige enn det som følger av lovutkastet med særreglene her i kapittel 5. De generelle dispensasjonshjemler som finnes i vernevedtak etter naturvernloven, må praktiseres i lys av Stortingets vedtak om verneplanene for vassdrag.

Noen spørsmål blir ikke løst av naturvernloven, som i hovedsak har fysisk arealdisponering og beskyttelse av levende organismer i naturen for øye. Lovens regler om sikkerhet (§ 5 tredje ledd og kapittel 6), om tilsyn (kapittel 11), om erstatning (§§ 47-52) og om hvem som kan utøve rådighet (§§13-17) vil etter annet ledd annet punktum derfor gjelde også for vassdrag som er vernet etter naturvernloven. Hvilken rådighet en person kan utøve, vil derimot bero på vernebestemmelsene. Dette vil først og fremst få betydning med sikte på eksisterende vassdragstiltak i vernede vassdrag, men også for nye vassdragstiltak om det skulle bli tillatt i medhold av vernevedtaket etter naturvernloven.

Annet ledd tredje punktumregulerer forholdet mellom lovutkastet og bindende arealplaner for vernede vassdrag som går inn under første ledd bokstav c. Vannressurslovens regler vil gjelde på vanlig måte ved siden av planene i medhold av plan- og bygningsloven.

Merknader til § 34 (kraftutbygging i vernede vassdrag)

Paragrafen er ny. Se kapittel 15.5.

Første leddgir vernede vassdrag et lovfestet vern. Dette innebærer at også private er bundet av Stortingets vedtak om vern av vassdrag. Hva som er et vernet vassdrag, defineres i § 32. Stortingets vern av vassdrag utelukker ikke all form for kraftutbygging. Hva slags kraftutbygging som er tillatt i vernede vassdrag går fram av verneplanene. I St prp nr 118 (1991-92) Verneplan IV for vassdrag s 37-38 omtales de generelle retningslinjene for kraftutbyggingstiltak i vernede vassdrag. I tillegg til de generelle retningslinjene Stortinget har gitt i verneplan, må man se på de konkrete bemerkningene til hvert enkelt vassdragsobjekt. Vern av et vassdrag mot kraftutbygging hindrer ikke konsesjonsfrie kraftutbygginger i vassdraget. Dette følger indirekte av vernevedtakene og dermed av første ledd. I St prp nr 118 (1991-92) s 38 går det fram at det kan gis vassdragskonsesjon til opprustning av kraftverk i vernede vassdrag under forutsetning av at det ikke er omfattende tiltak. Det kan også gis tillatelse til mindre utvidelser i form av begrenset heving av overvann/senking av undervann, eventuelt sammen med en økning av maskininstallasjon/slukeevne. Tiltakene må ikke berøre verneverdiene og kriteriene for å kunne gi konsesjon må være oppfylt, jf vannressursloven § 25.

Annet ledd pålegger alle som vil foreta en kraftutbygging i vernede vassdrag å gi melding om dette til vassdragsmyndigheten. Dette er et absolutt krav og gjelder selv om kraftutbyggingen ikke vil ha noen innvirkning på allmenne interesser. Tiltaket kan ikke settes i verk før vassdragsmyndigheten har vurdert forholdet til konsesjonsplikten.

Tredje leddgir reglene i § 35 anvendelse på kraftutbygginger så langt de passer. Reglene i § 35 vil bare være aktuelle for konsesjonspliktige kraftutbygginger som er tillatt i henhold til verneplanene, f eks opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg. I henhold til § 35 nr 8 skal det legges vesentlig vekt på kraftutbyggingens virkning på verneverdiene i vassdraget ved vurderingene av om kraftutbyggingen er konsesjonspliktig. Dette innebærer en utvidelse av konsesjonspliktens grense etter § 8, dvs at det ikke skal mye til før kriteriet «nevneverdig» skade eller ulempe er oppfylt. Selv om tiltaket separat ikke vil utløse konsesjonsplikt, må man ved vurderingen se kraftutbyggingen i sammenheng med andre tiltak i vassdraget og foreta en vurdering av den totale effekten på vassdraget.

Merknader til § 35 (andre vassdragstiltak i vernede vassdrag)

Paragrafen er ny og tilsvarer i hovedsak NOU 1994: 12 § 40. Se kapittel 15.6 foran. Når det gjelder erstatningsregelen i nr 9 annet og tredje punktum, vises til drøftelsen i kapittel 17.11. Mens Stortingets vedtak om verneplaner for vassdrag direkte har tatt sikte på forholdet til ny kraftutbygging, tar paragrafen sikte på å gi vernede vassdrag beskyttelse også mot andre inngrep.

Bestemmelsen gjelder bare for vernede vassdrag hvor vernet ivaretas gjennom reglene i vannressursloven, jf § 33 første ledd bokstav a. Utgangspunktet er at lovens øvrige regler gjelder for vernede vassdrag ved siden av særreglene i § 35. Ved utøving av de øvrige bestemmelsene i loven her, skal det da tas hensyn til at det er tale om et vernet vassdrag, jf § 35 nr 8.

Bestemmelsen regulerer aktivitet i det vernede vassdraget med nedbørfeltet, jf definisjonen av vernede vassdrag i § 32. Alle tiltak i nedbørfeltet omfattes imidlertid ikke. Det er en grunnleggende forutsetning at hovedvassdraget eller andre vassdragsområder i nedbørfeltet er berørt. Tiltak som kun berører landarealer i nedbørfeltet reguleres ikke av denne loven.

Også i vernede vassdrag gjelder som utgangspunkt at lovlig eksisterende anlegg kan bestå og igangværende virksomhet fortsette uten hinder av de nye reglene, jf §§ 66 og 67.

De fleste av særreglene i nr 1-9 knytter seg til konsesjonsordningen etter lovutkastet. Nr 1-3 utvider konsesjonspliktens omfang, nr 4 gir en særregel om meldeplikt og nr 5-6 og 8 skjerper kriteriene for å gi konsesjon.

Nr 1 medfører at det kreves konsesjon også til en ren endring av formålet med driften av et eksisterende vassdragsanlegg. Denne utvidelsen av konsesjonsplikten styrker kontrollen med at det ikke foretas endringer som kan påvirke forholdene i vassdraget på en uønsket måte. Regelen vil bl a dekke bruk av fløtingsdammer til nye formål. Undertiden kan en endring i formålet også aktualisere spørsmål om nedlegging og tilbakeføring til den tidligere naturtilstand.

Nr 2 gjelder tilfelle hvor en eksisterende konsesjon ikke er utnyttet fullt ut. Dersom det vil påvirke verneverdiene i vassdraget at virksomheten endres og utvides, kreves det særskilt konsesjon til dette, selv om endringen skulle ligge innenfor rammen av en eldre konsesjon som kan skrive seg fra tiden før vernet. Etter annet punktum kreves det også konsesjon til gjenopptakelse av en virksomhet som har vært innstilt i minst fem år. Hvis gjenoppføring av anlegg er nødvendig, kreves det som hovedregel konsesjon allerede etter § 21. Med «innstilt» siktes det ikke til situasjoner hvor virksomheten er avbrutt fordi den etter sitt formål for tiden ikke fylte noe behov. Et jordvanningsanlegg som har vært ute av drift i nedbørrike år regnes derfor ikke som «innstilt»; annerledes derimot hvis anlegget er gått ut av drift pga omlegging i produksjonen.

Nr 3 bestemmer at gjenoppretting og opprenskning som kan gjennomføres konsesjonsfritt i medhold av § 12 første ledd ikke er unntatt fra konsesjonsplikt når tiltaket skal foretas i et vernet vassdrag. Om tiltaket må ha og kan få konsesjon skal vurderes på samme måte som for andre tiltak i vernede vassdrag.

Nr 4 gir vassdragsmyndigheten mulighet til å fastsette at alle tiltak i deler av et vernet vassdrag må meldes inn til vassdragsmyndigheten før igangsetting av tiltaket. Det kan i denne sammenheng gis bestemmelser om at tiltakene må meldes inn en viss tid før de settes i gang. Bestemmelsen er tenkt brukt der hvor det er spesielt store eller sårbare verneverdier. Om vassdragsmyndighetens avgjørelse må fattes i forskrifts form eller som et enkeltvedtak, avhenger av de alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Nr 5 (sml § 25) medfører at nye anlegg i vernede vassdrag bare kan få konsesjon hvis hensynet til verneverdiene ikke taler imot. Hvorvidt det kan gis konsesjon, må avgjøres konkret. F eks må en ny bro over vassdraget tilpasses landskapet og ikke berøre særlige verneverdier knyttet til vassdraget. Ved det endelige forvaltningsskjønn om konsesjon skal gis, må det legges vekt på om det finnes alternative løsninger som ikke berører det vernede vassdraget i det hele tatt. Nye damanlegg i et vernet vassdrag kan normalt ikke tillates, men det kan stille seg annerledes med en mindre dam i en del av vassdraget hvor verneverdiene er mindre markert.

Nr 6 gjelder utvidelser av eksisterende anlegg gjennom ombygging, herunder opprusting og eventuell utvidelse av kraftverk som er tillatt i henhold til verneplanene. Forutsetningen for å kunne gi konsesjon til slike utvidelser, er at forholdene i vassdraget etter en samlet vurdering er miljømessig minst like gunstige som før ombyggingen. Dette kriteriet gir - i større grad enn kriteriet i nr 5 - anvisning på en helhetsvurdering, der de miljømessige fordelene som ombyggingen gir, får spille med. Ved opprusting av kraftverk kan det således tenkes at kriteriet i nr 6 vil være oppfylt fordi det i en ny konsesjon kan settes strengere vilkår f eks om driften av kraftverket og om opprydding i landskapet.

Nr 7 opprettholder som utgangspunkt adgangen til vannuttak så langt det dekkes av § 15. Også vannuttak etter § 16 bokstav a kan finne sted i vernede som i andre vassdrag. Vassdragsmyndigheten kan imidlertid sette en grense for vannuttak etter § 15 av hensyn til de verneverdier som kan bli berørt. Ved fastsettelse av en grense for vannuttak bør vassdragsmyndigheten innhente synspunkter fra helsemyndighetene.

Nr 8 fastsetter generelt at det skal legges vesentlig vekt på hensynet til verneverdiene når vassdragsmyndigheten treffer avgjørelser om vernede vassdrag. Det gjelder uansett om vedtaket treffes etter særreglene i denne bestemmelsen eller etter lovens alminnelige regler. I henhold til nr 8 er det grunn til en strengere praktisering av f eks § 11 om kantvegetasjon, i vernede vassdrag enn ellers. Bestemmelsen vil også gjelde når det er spørsmål om å kreve et tiltak konsesjonsbehandlet. Med hjemmel i nr 8 annet punktum kan en søknad avslås under henvisning til verneverdiene uten ytterligere saksbehandling, f eks uten offentlig kunngjøring etter § 24. Tredje punktum setter særlige krav til begrunnelsen for konsesjon av hensyn til verneverdiene i et vernet vassdrag. Begrunnelsen skal vise om og i tilfelle hvordan de ulike verneverdier vil bli berørt av det tiltak som får konsesjon, og hvorfor dette ikke har vært ansett avgjørende.

Nr 9 første punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å treffe vedtak om å reetablere naturlig vegetasjon i en kantsone langs et vernet vassdrag. Bredden på sonen må fastsettes i en bindende plan etter plan- og bygningsloven (kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan). Bestemmelsen er et supplement til § 11, som verner om den bestående kantvegetasjon. Bestemmelsen gir ikke noen generell adgang til å restaurere naturforhold. I vedtak etter nr 9 bør det tas stilling til hvordan reetableringen skal skje. Nr 9 gir ikke hjemmel for pålegg til noen grunneier eller andre om å reetablere kantvegetasjon, men vassdragsmyndigheten kan utføre reetablering selv innenfor gjeldende budsjett- og personalmessige rammer eller gjøre avtale med andre om det. Grunneieren er i så fall pliktig til å gi dem adgang til kantsonen, forutsatt at arbeidet utføres under rimelig hensyntagen til grunneierens interesser (jf bl a §§ 5 første ledd og 56 annet ledd). Reetableringen kan også gå for seg på naturlig vis, og et vedtak etter nr 9 vil da innebære et pålegg til grunneieren om å avstå fra tiltak som kan hindre eller hemme at vegetasjonen reetablerer seg i kantsonen.

Annet punktum gir grunneieren rett til erstatning etter vederlagslovens regler for tap som følge av vassdragsmyndighetens vedtak. Tredje punktum bestemmer at dersom det ikke blir enighet om erstatningsbeløpet, skal erstatningen fastsettes ved skjønn som begjæres av vassdragsmyndigheten.

Merknader til § 36 (forskrifter om krav til sikkerhet)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 41. Den avløser V § 13 nr 2 tredje punktum, men er langt mer generell. Det vises til kapittel 16.

Forskrifter etter § 36 kan inneholde generelle regler rettet til tiltakshaverne eller til vassdragsmyndighetene med sikte på konsesjonsbehandlingen. De gir ikke hjemmel for å innføre en særskilt godkjenningsordning etter mønster av V §§ 109-110. Det forutsettes at de sikkerhetsmessige behov blir ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling etter § 8. De nærmere konkretiserte planer for den sikkerhetsmessige utformingen kan imidlertid skje ved en etterfølgende godkjenning på bakgrunn av vilkår om dette etter § 26.

Når det gjelder damanlegg og andre reguleringsanlegg som kan magasinere minst 5 mill kubikkmeter vann, kan det også gis pålegg om sikringstiltak mot skade som skyldes naturgitte forhold, teknisk svikt eller sabotasje i fred, under beredskap og krig etter energil §§ 6-2 og 6-4, jf § 6-3 annet ledd bokstav d. Andre vassdragsanlegg av betydning for landets kraftforsyning kan bringes inn under energilovens beredskapsregler etter vedtak av NVE med hjemmel i energil § 6-3 tredje ledd. Forskrifter og enkeltstående pålegg om sperreanordninger på vanninntak og utløp for å sikre mot skade på fisk kan fastsettes av Direktoratet for naturforvaltning med hjemmel i laksel § 14.

Forskriftene skal tjene til å konkretisere den lovfestede plikt i § 5 tredje ledd. Paragrafen gir bare hjemmel for forskrifter med det formål å fremme sikkerhet mot skade på mennesker, miljø og eiendom, dvs ulykkesforebyggende forskrifter. Det kan ikke gis forskrifter etter § 36 om å utføre vassdragstiltak på en måte som minsker normalskadene ved tiltaket mest mulig, og heller ikke forskrifter som har andre formål enn å forebygge skade, f eks å øke anleggets funksjonsdyktighet. Noe annet er at ulykkesforebyggende forskrifter etter § 36 kan ha slike sidevirkninger. De gjeldende forskrifter for dammer, fastsatt ved kgl res 14. november 1980 kan naturlig forankres bl a i § 36.

Forskriftene kan sette både konstruksjonskrav (krav til utførelse eller fremgangsmåte) og funksjonskrav. Et funksjonskrav kan ses som et sikkerhetsmessig kvalitetsmål, og f eks gå ut på hvor stor påkjenning av en viss art som et vassdragsanlegg skal kunne tåle uten skade. Krav til personellets kvalifikasjoner kan fastsettes med hjemmel i § 39.

Forskriftene kan omfatte både vassdragsanlegg og andre vassdragstiltak, selv om det vil være mest aktuelt å gi forskrifter om sikkerhetsmessige krav for vassdragsanlegg. For å motvirke faren ved flomløp og kanaler mv og ved usikker is i regulerings- og inntaksmagasiner kan det etter § 36 gis forskrift om skilting og avsperring. Det kan også gis pålegg om avmerking på kart eller andre informasjonstiltak.

Hvis de sikkerhetsmessige krav som følger av § 5 tredje ledd eller forskrifter i medhold av § 36 ikke blir oppfylt, kan vassdragsmyndigheten gi tiltakshaveren pålegg om å foreta det nødvendige (retting) i medhold av § 59.

Merknader til § 37 (vedlikehold av vassdragstiltak)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 42 og avløser V §§ 115 nr 1 (i hovedsak) og 120 nr 1 første punktum. Det vises til kapittel 16.

Første ledd første punktum fastslår en alminnelig vedlikeholdsplikt for vassdragstiltak som kan volde skade. Regelen har et skadeforebyggende formål, og pålegger ikke noen vedlikeholdsplikt for å sikre et anleggs funksjonsevne når det er uten betydning for risikoen for skade.

Vedlikeholdet skal sikre at anlegget er «i forsvarlig stand». Vedlikeholdsnivået må ses i forhold til det alminnelige sikkerhetsnivå som kreves etter § 5 tredje ledd. Forsvarlighetsstandarden må ses i lys av skaderisikoen. Jo større skadepotensial, desto strengere vil kravet til vedlikehold være. Et anlegg kan likevel tenkes å være i forsvarlig stand selv om det ikke er i samme stand som da det var ferdigbygd. På den annen side kan ny kunnskap om skademekanismer og skadepotensial medføre vedlikeholdskrav som går ut over anleggets opprinnelige stand. Når det skal treffes vedlikeholdstiltak, kan det derfor være nødvendig å bruke teknikker som setter anlegget i bedre stand enn det opprinnelig var.

Vedlikeholdsplikten påhviler «den ansvarlige». Normalt vil dette være konsesjonæren eller anleggets eier. Hvis en annen enn eieren driver anlegget for sin regning, vil det normalt være naturlig å betrakte også tiltakshaveren som ansvarlig. Det kan heller ikke utelukkes at flere må anses ansvarlige for at vedlikeholdsplikten blir oppfylt.

Vedlikeholdsplikten gjelder for vassdragstiltak som kan volde skade. I hovedsak vil dette være vassdragsanlegg og forbygninger. Vedlikeholdsplikten kan dessuten være presisert i konsesjonsvilkår. For at vedlikeholdsplikten skal gjelde for grøfter uten årssikker vannføring og ledninger, må dette fastsettes i forskrift med hjemmel i § 2 fjerde ledd bokstav d og e.

Første ledd annet punktum angir at vedlikeholdsplikten varer inntil anlegget er lovlig nedlagt.

Går en ansvarlig anleggseier konkurs, vil vedlikeholdsplikten påhvile konkursboet og senere den som overtar anlegget. Blir det abandonert uten at noen ny tiltakshaver overtar, må vedlikeholdsplikten falle tilbake på konkursdebitor.

Opphører den ansvarlige å eksistere, kan det reises spørsmål om vedlikeholdsplikten bør gå over på noen annen, f eks når et selskap blir oppløst uten noen rettsetterfølger. Hvis noen annen kan regnes som anleggseier eller tiltakshaver, må vedlikeholdsplikten påhvile denne. Hvis manglende vedlikehold skaper en kritisk situasjon, vil vassdragsmyndigheten ha plikt til å sørge for nødvendig vedlikehold, jf § 40 første ledd annet punktum.

Etter annet ledd kan vassdragsmyndigheten gi pålegg om tiltak for å sette anlegget i forsvarlig stand, jf første ledd. Et slikt pålegg kan gis av eget tiltak eller etter anmodning fra tredjepersoner med rettslig interesse. Kommer det en slik anmodning, bestemmer annet punktum at vassdragsmyndigheten snarest mulig skal ta stilling til den. Avgjørelsen blir etter tredje punktum et enkeltvedtak uansett i hvilken retning den går, slik at den kan påklages også av den som har anmodet om avgjørelsen. Vedkommende kan ikke regnes som part uten at vedkommende er utsatt for vesentlig fare fra anlegget, men bør underrettes om vassdragsmyndighetens vedtak og få opplysning om klageadgangen.

Hvor raskt vassdragsmyndigheten må treffe avgjørelse etter annet ledd, vil bl a bero på hvor kritisk situasjonen kan virke. Normalt må den ansvarlige få forhåndsvarsel med anledning til å uttale seg før pålegg blir gitt, men i kritiske situasjoner kan varsel unnlates med hjemmel i fvl § 16 tredje ledd.

Hvis et pålegg om vedlikeholdstiltak ikke blir etterkommet, kan det tvangsgjennomføres etter reglene i §§ 60-62. Overtredelse kan dessuten straffes etter § 63 første ledd bokstav c.

For skade som skyldes manglende vedlikehold i strid med § 37 er vedkommende erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag etter § 47 annet ledd bokstav a.

Merknader til § 38 (beredskapsplaner)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 43. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Det vises til kapittel 16.

Lignende bestemmelser finnes i forurl §§ 41-42. For viktige kraftforsyningsanlegg kan det også etter energil § 6-2 første ledd, jf § 6-3 kreves beredskapsplan for sikring mot skade som skyldes naturgitte forhold, teknisk svikt eller sabotasje i fred, under beredskap og krig. I beredskapsspørsmål vil det generelt være naturlig at vassdragsmyndigheten samarbeider med kommuner og lokale redningssentraler og med Direktoratet for sivilt beredskap.

Første ledd første punktum fastsetter at det skal foreligge en beredskapsplan for vassdragstiltak som kan volde betydelig fare for mennesker, miljø eller eiendom. Dette vil først og fremst være aktuelt for større damanlegg, uansett om de er bygd med sikte på energiproduksjon, vannforsyning eller andre formål. Vassdragsmyndigheten kan fastsette mer presist i forskrift etter annet ledd bokstav d eller enkeltvedtak etter annet ledd bokstav a hvilke vassdragstiltak som skal ha beredskapsplan. Det er ingen forutsetning at tiltaket er konsesjonsgitt. Dette innebærer at det også for eldre vassdragstiltak uten konsesjon kan være nødvendig å utarbeide beredskapsplan dersom tiltaket kan volde slik fare som angitt i første punktum.

Annet punktum angir hovedtrekkene i en beredskapsplan. De handlingsrutiner som skal etableres for tilfelle av en ulykke kan bl a gjelde iverksetting og organisering av redningsaksjoner, varsling og evakuering. For tilfelle av akutt fareøking kan det bl a bli tale om forebyggende strakstiltak, varsling og evakuering. Planen kan også inneholde forutsetninger om materiell og personell som skal stå til rådighet. I medhold av annet ledd kan vassdragsmyndigheten bestemme nærmere hva en beredskapsplan skal inneholde.

Tredje punktum pålegger tiltakshaveren en plikt til å vurdere og revidere beredskapsplanen etter behov.

Annet ledd gir vassdragsmyndigheten hjemmel for nærmere vedtak om beredskapsplan. Etter bokstav a kan det kreves at tiltakshaveren utarbeider en beredskapsplan og fremlegger den til godkjenning. Når tiltakshaveren mangler en beredskapsplan og ikke anser seg pliktig til å ha en slik plan, vil et pålegg etter bokstav a om å utarbeide en beredskapsplan være et enkeltvedtak. Et pålegg om å fremlegge en beredskapsplan til godkjenning, vil derimot ikke være noe selvstendig enkeltvedtak, i motsetning til avgjørelsen om å godkjenne beredskapsplanen eller ikke. Vassdragsmyndigheten kan for øvrig kreve innsyn i en beredskapsplan og andre opplysninger om beredskapstiltak i medhold av § 55.

Etter annet ledd bokstav b kan vassdragsmyndigheten gi pålegg om å endre planen. Myndigheten etter bokstav b svarer til energil § 6-4 annet ledd og er videre enn omgjøringsadgangen etter § 28. Pålegg etter bokstav b kan også gjelde suppleringer av planen eller utarbeiding av en ny plan. Vassdragsmyndigheten kan i siste fall angi retningslinjer som den nye planen skal utarbeides etter.

Annet ledd bokstav c gir adgang til å pålegge samarbeid om beredskapsplan, eventuelt gjennom en felles organisasjon. Bestemmelsen er mest aktuell overfor flere dameiere i samme vassdrag.

Annet ledd bokstav d gir hjemmel for forskrifter om beredskapsplan og beredskapstiltak. Forskriftene kan bl a angi tiltak som skal ha beredskapsplan og gi regler bl a for varsling mot dambrudd mv og om beredskapsøvelser. Etter straffebestemmelsen i § 63 bokstav e straffes overtredelse av forskrifter i henhold til bl a § 38 annet ledd bokstav d om beredskapsplan og beredskap mot akutte vassdragsulykker.

Merknader til § 39 (krav til faglige kvalifikasjoner)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 44. Vassdragsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Det vises til kapittel 16.

Bestemmelsen gir bare adgang til å sette kvalifikasjonskrav til personellet for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn, ikke for andre faglige hensyn. Kvalifikasjonskravene kan gjelde personell med planleggings-, bygge- eller driftsoppgaver medregnet ledelsesnivået og undersøkelser for å klarlegge anleggets tekniske soliditet og driftssikkerhet, jf § 57. For vassdragsanlegg med konsesjon etter vassdragslovgivningen gjelder ikke de prosessuelle krav til godkjenning av ansvarlig utførende som følger av pbl §§ 98 og 98a, jf unntak i forskrift av 22. januar 1997 § 5 nr 2. Det kan imidlertid i forskrift til § 39 i vannressursloven fastsettes krav om vassdragsmyndighetens godkjenning av personell med tanke på om de innehar de nødvendige faglige kvalifikasjoner for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn.

Overtredelse av vedtak truffet i medhold av § 39 er straffbart etter § 63 første ledd bokstav c.

Merknader til § 40 (tiltak i alvorlige faresituasjoner)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 45. Paragrafen avløser V § 120 nr 2. Det vises til kapittel 16.

Paragrafen har et videre virkefelt enn de øvrige regler i kapittel 6, idet den ikke bare omfatter fare som skyldes vassdragstiltak, men også faresituasjoner som oppstår naturlig.

Første ledd første punktum har for øye ekstreme faresituasjoner, og gjør at enhver tiltakshaver - også om vedkommende er helt uten skyld i faren - kan få pålegg om å innrette sin virksomhet på en måte som reduserer faren. Regelen er uttrykk for at i alvorlige faresituasjoner må alle eksisterende anlegg kunne brukes på en måte som motvirker faren. Bestemmelsen kan bli aktuell både ved ekstrem nedbør og snøsmelting, ved stor isgang og ved overhengende fare for at f eks et damanlegg bryter sammen. I praksis kan den bli brukt bl a til å pålegge en dameier å slippe eller holde tilbake vann. Det er ikke noe krav etter første ledd at faren er nært forestående. Det avgjørende må være hvor påregnelig det er at skade inntrer. Adgangen til å pålegge tiltak eller til å iverksette tiltak må også vurderes ut fra anslag på skadens størrelse. Dess større skade som kan forventes, dess lavere krav settes til påregnlighet.

Adressaten for pålegg etter første ledd første punktum er «tiltakshaveren». Tiltakshaveren må her forstås slik at pålegg også kan rettes til den som faktisk har det operative ansvaret, uavhengig av de underliggende eiendomsforhold.

§ 40 kan også brukes som hjemmel for å gi pålegg og iverksette tiltak utenfor vassdraget.

Pålegg etter første ledd første punktum gir ikke tiltakshaveren rett til noen erstatning fra vassdragsmyndigheten for produksjonstap eller ekstrakostnader som skyldes pålegget. Den konsesjon som tiltakshaveren har fått til å utnytte vassdraget, må således forstås med det forbehold at virksomheten til tiltakshaveren må virke til det felles beste i alvorlige faresituasjoner. Bare hvis det er åpenbart at pålegget var uforsvarlig i lys av den situasjon som forelå, eller det innebar en klart usaklig forskjellsbehandling sammenlignet med andre tiltakshavere i vassdraget, kan det tenkes at vassdragsmyndigheten kan pådra seg noe erstatningsansvar. Hvis faresituasjonen har en menneskelig årsak - f eks svikt ved et vassdragstiltak oppstrøms - kan vedkommende etter omstendighetene bli ansvarlig for det tap som et pålegg etter første ledd første punktum volder en annen tiltakshaver i vassdraget.

Den som etterkommer et pålegg etter første ledd første punktum på en måte som er forsvarlig etter omstendighetene, blir ikke ansvarlig for skade som dette påfører andre. Hvorvidt skadelidte kan kreve erstatning av den som er ansvarlig for en faresituasjon eller eventuelt av vassdragsmyndigheten, må avgjøres etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

Første ledd annet punktum pålegger vassdragsmyndigheten å treffe nødvendige vedlikeholdstiltak på et vassdragsanlegg som volder fare for vesentlig skade, dersom den ansvarlige anleggseier eller tiltakshaver selv åpenbart er ute av stand til å oppfylle vedlikeholdsplikten etter § 37. Vassdragsmyndighetens vedlikeholdsplikt går ikke så langt som til å utføre fullstendig vedlikehold, bare til å gjøre det som er nødvendig for å avverge fare for vesentlig skade. Bestemmelsen kan få anvendelse hvis den ansvarlige er ukjent, umulig å få kontakt med, eller økonomisk helt ute av stand til å bekoste de nødvendige vedlikeholdstiltak. Vassdragsmyndigheten kan kreve regress for sine utgifter hos den ansvarlige. Hvis ikke den ansvarlige er søkegod, vil utgiftene bli dekket gjennom de kontrollgebyr som pålegges etter § 58. Vassdragsmyndigheten kan også nedlegge anlegget i samsvar med § 41 dersom det er ønskelig.

Det forutsettes at kommunen ikke kan kreve reguleringsplan for tiltak som er en del av nødvendig vedlikehold pålagt etter § 40 eller tiltak som er iverksatt etter en frivillig plan for å hindre at det oppstår en situasjon som gjør det nødvendig med pålegg etter § 40.

Annet ledd første punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å benytte fremmed eiendom til å iverksette tiltak for å verne mennesker, miljø eller eiendom mot en særskilt fare for alvorlig skade. Bestemmelsen kan f eks brukes til å etablere flomløp eller til å fjerne en isgang. Etter annet punktum har eieren rett til erstatning etter skadeserstatningsl § 1-4 for tap som voldes, dersom hans eiendom ikke er truet av faren.

Merknader til § 41 (adgangen til å nedlegge vassdragsanlegg)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 46 og avløser V § 116 nr 1 og 3. Det vises til kapittel 12 foran. Reglene i § 41 blir supplert av de alminnelige regler om forvalteransvar og aktsomhetsplikt i § 5.

Etter første ledd første punktum skal et vassdragsanlegg fjernes hvis eieren ikke lenger vil holde det ved like. Samtidig skal vassdraget tilbakeføres til forholdene slik de var før anlegget ble bygd. Regelen i første ledd bygger både på hensynet til vassdragsnaturen, til annen utnytting av vassdraget og til å unngå faresituasjoner i fremtiden. Hvilken adgang det er til å fravike regelen i første ledd, fremgår av tredje ledd. Annet punktum pålegger eieren en alminnelig plikt til å underrette interesserte i god tid før nedleggingen.

Tilbakeføringsplikten gjelder «så langt som mulig», idet den ikke omfatter endringer som skyldes andre tiltak i vassdraget. Tilbakeføring kan etter omstendighetene omfatte tiltak som planering og beplanting. Tilbakeføringsplikten kan fastlegges nærmere i konsesjonsvilkår etter annet ledd.

Annet ledd gjelder konsesjonsplikt for nedlegging. Etter første punktum kreves det konsesjon hvis nedleggingen kan føre til påtakelig skade eller ulempe for allmenne interesser, herunder kulturminnehensyn.

Kriteriet «påtakelig» i annet ledd første punktum gjør at færre nedleggingstiltak må ha konsesjon enn det som ville følge av § 8 første ledd om den ble anvendt direkte. I praksis vil det ikke være aktuelt å nekte konsesjon til nedlegging i andre sammenhenger enn i forbindelse med overføring av anlegget etter § 42, eller hvis anlegget blir fredet etter kulturminneloven, eventuelt som en del av et biotopvern etablert etter naturvernloven.

Konsesjonsbehandlingens formål vil i praksis være å sikre at nedleggingen blir gjennomført på forsvarlig vis i forhold til miljøet og annen utnytting av vassdraget. For å oppnå dette, kan vassdragsmyndigheten sette konsesjonsvilkår etter tredje punktum, jf § 26.

Skade og ulempe som nedleggingen volder på andres faste eiendommer, går inn under tiltakshaverens objektive erstatningsansvar etter § 47 annet ledd bokstav c. I praksis vil det bare unntaksvis bli tale om noen erstatningsplikt, særlig fordi ulempene ved nedlegging som regel ikke er unødige eller urimelige, jf § 49 første ledd. Hvis skadevirkningen av nedleggingen består i bortfall av fordeler som den skadelidende har hatt gratis, er dette et sterkt argument for at tålegrensen i § 49 første ledd ikke er overskredet.

Tredje ledd gir adgang til å gi konsesjon til nedlegging av anlegget uten full fjerning og tilbakeføring etter første ledd. Forutsetningen er at disse mer begrensede nedleggingstiltak ikke vil volde noen økt fare eller skade. Det avgjørende er her en sammenligning med den lovlige situasjon umiddelbart forut for nedlegging, mens anlegget består. Er dette vilkåret til stede, vil det bero på vassdragsmyndighetens skjønn om anleggseieren skal slippe fri for de ordinære plikter ved nedlegging. Her vil kostnadene ved tilbakeføringstiltak, hensynet til det bestående naturmiljø og til annen aktuell utnytting i vassdraget spille inn. Det forutsettes likevel at første ledd vil være hovedregelen i praksis ved nedlegging. Hvis en søknad etter tredje ledd blir imøtekommet, kan det være aktuelt å sette som vilkår at det stilles sikkerhet for fremtidige vedlikeholdstiltak mv eller ansvar for skader.

Merknader til § 42 (overføring av vassdragsanlegg i stedet for nedlegging)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 47 og avløser V § 116 nr 2. Det vises til kapittel 12 foran.

Bestemmelsen gir adgang til en tvangsoverføring av vassdragsanlegg som ønskes nedlagt. Det er ikke en forutsetning for adgangen til å overføre anlegget at nedleggingstiltaket er konsesjonspliktig etter § 41. Den tidligere eier vil ved overføringen bli fri for vedlikeholdsplikten, som går over på den nye eier. Fordi bl a konkurranseforhold eller anleggets beliggenhet på egen eiendom kan gjøre at den opprinnelige eier foretrekker å beholde anlegget fremfor at det går over til andre, bortfaller adgangen til overføring etter § 42 hvis eieren frafaller nedlegging. Eieren må derfor få særskilt varsel om dette før et vedtak etter § 42 kan bli bindende. I praksis kan det gjøres på to måter. Vassdragsmyndigheten kan f eks gi varsel med frist for å frafalle nedleggingen før det treffes vedtak etter § 42. Alternativt kan den treffe vedtak etter § 42, men fastsette at det først blir bindende når eieren unnlater å frafalle nedlegging innen en frist som han underrettes om.

Overføring etter § 42 vil ikke være konsesjonspliktig etter § 8, men kan trenge konsesjon etter konsesjonsloven 31. mai 1974 nr 19.

Det eneste vilkår paragrafen stiller til den som skal overta anlegget, er at vedkommende ønsker det opprettholdt. Anlegget kan overføres til enkeltpersoner, eventuelt et sameie, eller til det offentlige. Det kan også overføres til en stiftelse, forening eller annen sammenslutning. Ved vurderingen bør det legges vekt på om vedkommende har faglige og økonomiske forutsetninger for å opprettholde anlegget. Iblant kan det være rimelig at den opprinnelige eier pålegges som konsesjonsvilkår, jf § 41 annet ledd, å yte et engangstilskudd til fremtidig vedlikehold av anlegget.

Overføring av anlegget vil som regel ikke gi den tidligere eier noe erstatningskrav mot erververen. Som oftest vil ikke eieren lide noe tap ved at anlegget blir stående. Den fordel som vedkommende kunne få f eks ved innvinning av dyrkingsjord eller utparsellering av tomter etter at et damanlegg er fjernet, vil ikke utgjøre noe erstatningsberettiget tap.

Merknader til § 43 (oppløsning av fløtingsforeninger)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 48. Vassdragsloven hadde ingen tilsvarende bestemmelse.

Første punktum setter som vilkår for å oppløse en fløtingsforening at foreningens fløtingsanlegg blir overdratt eller nedlagt i samsvar med reglene i §§ 41-42, eller at det stilles en sikkerhet som vassdragsmyndigheten godtar for fortsatt drift og vedlikehold og mulig ansvar. Hvis det ikke gås frem på denne måten, kan de som er med på å disponere over fløtingsforeningens midler til andre formål selv bli ansvarlige for utgifter til nedlegging eller til drift, vedlikehold og ansvar overfor tredjepersoner.

Annet punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å kreve at en fløtingsforening stiller sikkerhet for fremtidige utgifter til nedlegging av fløtingsanlegg. Et slikt pålegg kan være aktuelt for å hindre at foreningens midler blir brukt opp til andre formål før spørsmålet om oppløsning melder seg.

Utgiftene som kan kreves dekket av fløtingsforeningen etter § 43 omfatter også utgifter til å ta opp synketømmer som vil være til skade eller ulempe i vassdraget.

Om fremgangsmåten ved oppløsning og fordeling av foreningens formue, vil alminnelige foreningsrettslige regler få anvendelse, så langt ikke noe annet er fastsatt i foreningsvedtektene.

Merknader til § 44 (rådigheten over grunnvann)

Paragrafen tilsvarer hovedsakelig mindretallets forslag i NOU 1994:12 § 49 og avløser V § 11, men er for øvrig ny. Departementet viser til kapittel 13, særlig til kapittel 13.3, 13.4 og 13.7.

Første ledd første punktum fastslår at eieren av den grunnen som grunnvannet befinner seg i eller under også har eksklusiv råderett over grunnvannet på eiendommen. At grunneieren har en eksklusiv rådighet går fram av uttrykket «tilhører». Grunneierens rett gjelder bare i den utstrekning andre ikke har rådigheten over grunnvannet som følge av særlige rettsforhold f eks i følge avtale eller på grunn av tidligere okkupasjon av grunnvannet i medhold av V § 11, jf § 66 femte ledd annet punktum. Ved ekspropriasjon av grunnen er det eksproprianten som vil være eier av grunnen og dermed også grunnvannet med mindre det bestemmes særskilt at råderetten over grunnvannet skal beholdes på ekspropriatens hånd.

Grunneierens rettighet til grunnvannet innebærer at andre ikke kan innvinne eller på annen måte utnytte grunnvann som tilhører grunneieren med mindre dette følger av avtale eller annet rettslig grunnlag. Uttak av grunnvann ved skråboring inn under annen manns eiendom kan bare skje ved avtale eller ekspropriasjon.

Annet punktumfastslår at en grunnvannsforekomst under flere eiendommer skal ligge til eiendommene som sameie. Der vannressursloven ikke har egne regler som regulerer forholdet mellom grunneierne, vil særlig sameielovens regler om bruk og utnytting, flertallsvedtak og utgifts- og inntektsdeling gjelde. Ved at parten i grunnvannet blir lagt til eiendommen, utelukkes det at en del regler i sameieloven som ville passe dårlig kommer til anvendelse.

Ved vurderingen av hva som er en eiendom, må det som utgangspunkt legges til grunn hva som er en eiendom ut fra registrering etter delingsloven. Dersom flere registrerte eiendommer (bruksnumre) i realiteten brukes sammen, må en funksjonell betraktning bli avgjørende. Hvis et gårdsbruk som i realiteten er en driftsenhet består av tre registerenheter (bruksnumre), blir de tre bruksnumrene å regne som en eiendom etter § 44 første ledd annet punktum. Selv om grunnvannsforekomsten bare ligger under en av registerenhetene i et slikt tilfelle, må partsforholdet mellom sameierne til grunnvannet beregnes ut fra hele driftsenhetens overflateareal.

Tredje punktumslår fast at avhendelsesbegrensningen i lov om sameige 18. juni 1965 nr 6 § 10 annet ledd ikke skal gjelde for sameiepartene i grunnvannsforekomstene. Dette gjør det klart at grunneieren i samsvar med hovedregelen i sameiel § 10 første ledd skal kunne avhende sameieparten til hvem han vil.

Annet ledd angir generelle rammer for rådigheten over grunnvann.

Etter første punktum må et grunnvannsuttak ikke redusere vannføringen i et vassdrag så mye at den kommer under de krav til minstevannføring som § 10 setter. Spørsmålet kan lettest oppstå ved grunnvannsuttak på elvesletter hvor grunnvannsnivået og vannstand og vannføring i vassdraget henger nær sammen.

Hvis en grunnvannsforekomst som ligger under flere eiendommer ikke er tilstrekkelig til å dekke behovet for vannforsyning til alle, må prioriteringen skje etter de samme regler om behovsprioritering som gjelder for vannuttak fra vassdrag etter § 15 annet ledd. Dette betyr en endring fra den eksisterende regel om tidsprioritet i V § 11.

Gjør ny brønnboring e l at noen mister sin tidligere vannforsyning, må det også her skje en fordeling av det nye uttaket etter reglene i § 15 annet ledd. Utgifter ved å sikre naboen ny vannforsyning - f eks ved å sprenge dypere brønn eller føre ledning til den nye brønnen - må dekkes av den som voldte skaden i den utstrekning skaden overstiger tålegrensen etter § 49 første ledd. I forhold til tålegrensen vil det være et moment av betydning om det nye uttaket holder seg innenfor infiltrert mengde med fradrag av fordunsting på denne eiendommen. Det skal ikke betales erstatning for at andre som utnytter samme grunnvannsmagasin får mindre vann som følge av fordelingsregelen i § 15 annet ledd.

Etter annet ledd annet punktum skal uttak av grunnvann begrenses til det grunnvannsmagasinet tåler. Bestemmelsen er en anvendelse av prinsippet om bærekraftig utvikling på grunnvannsressurser. Uttak må altså ikke være så omfattende at det fører til et senket grunnvannsnivå over flere sesonger. Regelen er utformet slik at den også begrenser uttaket hvis det fører til en nedgang i grunnvannskvaliteten. Ikke enhver nedgang i kvaliteten vil være i strid med tålegrensen. Blant de forhold som må vurderes er om vannet fortsatt kan brukes til alminnelig vannforsyning eller annet aktuelt vannforsyningsformål. Hvis grunnvannsuttaket på en eiendom ikke overstiger den vannmengde som infiltreres på eiendommen med fradrag av vann som fordunster der, vil regelen i annet ledd annet punktum normalt være tilfredsstilt. Det avgjørende i forhold til bestemmelsen er imidlertid virkningen for grunnvannsmagasinet som helhet, uavhengig av eiendomsgrenser. Uttak som overstiger infiltrasjon på en eiendom kan derfor være lovlig, f eks som et fellesuttak, hvis det oppveies av lavere uttak på andre eiendommer i grunnvannsfeltet. Hvis uttakene til sammen overstiger grensen i annet punktum, må det skje en fordeling etter regelen i § 15 annet ledd. I forhold til tålegrensen, vil eiendommens størrelse ikke ha noen direkte betydning for hvor mye vann eieren kan ta ut.

Tredje leddgir erstatningsreglene i kapittel 9 tilsvarende anvendelse for utøvelse av rådighet over grunnvann. Det er skaden eller ulempen som følge av grunnvannsendringer som reguleres her. Skade eller ulempe fra et tiltak i grunnen i forbindelse med utøvelse av rådighet over grunnvann, hvor skaden/ulempen ikke har noen sammenheng med endringer i selve grunnvannet, må behandles etter de alminnelige regler om erstatning. Skade og ulempe som følge av forurensning av grunnvannet følger reglene i forurensningsloven.

Merknader til § 45 (konsesjonsplikt for rådighet over grunnvann)

Paragrafen er ny og tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 50. Den er behandlet i kapittel 13.5.

Bestemmelsen fastsetter når det kreves konsesjon til et grunnvannsuttak eller andre tiltak som forringer grunnvannet.

Første ledd fastslår at grunnvannsuttak til husholdning og husdyr på eiendommen som omfatter grunnvannet er konsesjonsfritt. Bestemmelsen tilsvarer § 15 første ledd som gjelder for vassdragstiltak. At det kun er bruk på eiendommen som er konsesjonsfritt, medfører at forbruket til naboer med brønnretter ikke omfattes av konsesjonsfritaket selv om dette vannuttaket går til husholdning og husdyr. Grunneieren må respektere de generelle rådighetsbegrensningene i § 44 annet ledd.

Konsesjonsplikt inntrer alltid hvis tiltaket faller inn under annet ledd bokstav a-c. Vannuttak eller annen rådighet omfattes imidlertid først når nærmere fastsatte grenser blir overskredet.

Reglene om konsesjonsplikt for grunnvannsuttak fremgår av annet ledd bokstav a og b. Til grunneierens eget vannuttak - medregnet brønnretter o l for naboer - kreves det bare konsesjon hvis det overstiger en grense som vassdragsmyndigheten har fastsatt i forskrift (bokstav a). Det kan fastsettes differensierte grenser i medhold av bestemmelsen. Det skal bare fastsettes slike grenser dersom det foreligger sterke allmenne hensyn. For øvrig vil konsesjonsplikt først inntre ved vannuttak som overstiger grensen fastsatt etter bokstav b.

Annet ledd bokstav b innfører konsesjonsplikt for vannuttak som overstiger det behov som er naturlig for virksomhet som det er vanlig å drive på eiendommer av samme slag som den aktuelle eiendommen. Grunneierens konsesjonsfrie rett til uttak av grunnvann omfatter «husbehov» i vid forstand, medregnet eiendommens behov for jordvanning. Omfanget bestemmes av hva som er naturlig for virksomhet som det er vanlig å drive på slike eiendommer. På hytteeiendommer vil dette omfatte grunnvannsboring til vannforsyning for hytta, og på jordbrukseiendommer vil det dekke grunnvannsuttak til jordvanning. Omfangsbegrensningen er i lovutkastet formulert som en rettslig standard, som kan variere med tiden og utviklingen - etter hva slags virksomhet som det er vanlig å drive på tilsvarende eiendommer, og hvilke krav til vann de har. Formuleringen i bestemmelsen er ikke knyttet til en bestemt bruk av grunnvannet, og vil derfor gi rom for at overflateeieren kan ta til med ny bruk, så lenge den samlede belastning ligger innenfor et omfang som er naturlig for vanlig virksomhet på slike eiendommer.

Overflateeierens konsesjonsfrie rett omfatter ikke rett til å dekke vannbehovet for et hotell eller en vannkrevende industribedrift på eiendommen, og heller ikke grunnvannsuttak med sikte på alminnelig vannforsyning eller salg på det åpne marked.

Bokstav c gir vassdragsmyndigheten fullmakt til å innføre konsesjonsplikt ved forskrift for visse tiltak som påvirker grunnvannet, eller å innkalle et slikt tiltak til konsesjonsbehandling i det enkelte tilfelle. Dette kan f eks være aktuelt ved omfattende tilførsel av vann til et grunnvannsmagasin. Et avslag på begjæring fra noen interessert om å innføre konsesjonsplikt for et tiltak i medhold av bokstav c, vil ikke være enkeltvedtak etter forvaltningsloven. For utslipp som kan forurense grunnvannet gjelder det konsesjonsplikt etter forurensningsloven. Om et tiltak bør pålegges konsesjonsplikt, må blant annet vurderes i forhold til om tiltaket omfattes av andre konsesjonsordninger som vil ivareta hensynet til grunnvann, f eks vassdragsreguleringskonsesjon.

For konsesjonsbehandlingen gjelder reglene i kapittel 3 så langt de passer. Bl a kan det være aktuelt å sette konsesjonsvilkår om uttaksvolum, uttaksmåte og uttaksperioder. Ved vurderingen av om konsesjon skal gis, må det foruten å legges vekt på virkningene på selve grunnvannet blant annet legges vekt på virkningene på naturforholdene, f eks tørke på overflaten. Det må også ses på bygningstekniske og geotekniske konsekvenser som økede setninger og forverret skråningsstabilitet. Viser det seg å oppstå såvidt kvalifiserte skadevirkninger som § 28 sikter til for vassdragstiltak, kan konsesjonsvedtaket omgjøres.

Merknader til § 46 (grunnvannsboring)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 51. Bestemmelsen avløser V § 11 a og er for øvrig ny. Det vises til kapittel 13.9 og 13.10.

Første ledd er nytt. Første punktum presiserer at aktsomhetsplikten etter § 5 første ledd også gjelder for grunnvannsboring, særlig med sikte på å unngå saltvannsinntrengning og at andre mister sin vannforsyning som følge av boringen. Etterfølgende uttak av vann som medfører saltvannsinntrengning reguleres av tålegrensen i § 44 annet ledd annet punktum.

Annet punktumgir § 39 tilsvarende anvendelse for grunnvannsboringer. Dette gir hjemmel for vassdragsmyndigheten til å fastsette kvalifikasjonskrav til brønnborere gjennom forskrift eller enkeltvedtak.

Annet til fjerde ledd bygger i stor grad på V § 11 a, og skal tjene til å gi offentlig kunnskap om grunnvannsressursene. Bestemmelsen utfylles av reglene i kapittel 11 om tilsyn så langt de passer. Annet og fjerde ledd pålegger en rapporteringsplikt for utført grunnvannsboring eller annen grunnvannsundersøkelse. Melding skal sendes til vassdragsmyndigheten. Annet ledd gjelder for boring etter vann som iverksettes med tanke på utnyttelse/undersøkelse av grunnvann som ressurs til blant annet drikkevanns- og industriformål, jordvanning og forsknings- og undervisningsformål. Pålegg om hvilke opplysninger meldingen om boring skal inneholde og i hvilken form disse opplysningene skal gis, kan fastsettes i forskrift etter tredje ledd.Dette synes mest hensiktsmessig i og med at det i dag kan være vanskelig å forutse hvilke opplysninger man ønsker i årene fremover. Det kan også fastsettes nærmere bestemmelser om hvordan selve utførelsen av boringen skal foretas.

Fjerde leddgjelder for alle andre grunnvannsundersøkelser, dvs hvor grunnvann er et undersøkelseselement alene eller som en del av en større undersøkelse. Slike grunnvannsundersøkelser kan f eks være aktuelle i forbindelse med bygge- og anleggsvirksomhet, forurensningsundersøkelser og tunneldrift. Det skal sendes inn en melding om at det er foretatt en undersøkelse dersom det er laget en rapport. Vassdragsmyndigheten kan deretter, hvis de ser behov for det, be om at selve rapporten med nødvendige bilag sendes inn. Meldingen må som et minimum inneholde opplysninger om den som utfører undersøkelsen, formålet med undersøkelsen og hvor undersøkelsen er utført.

Merknader til § 47 (erstatningsansvar)

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 52. Paragrafen angir ansvarsgrunnlag for når skade i vassdragsforhold skal erstattes. Den avløser V §§ 69 nr 1, 78 nr 2 annet til syvende punktum, 80 avslutningsvis, 108 nr 3, 112 nr 1 siste punktum, 115 nr 2 (unntatt for avløpsanlegg) og 116 nr 4. De prinsipielle spørsmål som først og fremst det objektive erstatningsansvar reiser, er drøftet i kapittel 18.2.

Første ledd presiserer at den generelle adferdsnormen i §§ 5 første ledd og 46 første ledd (som angir en aktsomhetsplikt) er sanksjonert, og at en opptreden i strid med bestemmelsene bl a kan medføre krav om erstatning på subjektivt grunnlag. Første ledd presiserer hva som ellers ville følge av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Annet ledd bokstav a medfører objektivt erstatningsansvar for skade fra vassdragstiltak som henger sammen med at tiltaket var i strid med § 5 annet og tredje ledd. Bestemmelsen i § 5 annet ledd første punktum oppstiller et krav om å minimalisere skader og ulemper ved vassdragstiltak generelt. Plikten etter tredje ledd er begrenset til det som «med rimelighet kan stilles», som er en objektiv norm. Videre gjelder bokstav a erstatningsansvar for skade som skyldes brudd på vedlikeholdsplikten i § 37 første ledd. Begrepet vassdragstiltak er definert i § 3 bokstav a. Skader som henger sammen med brudd på konsesjonsplikten eller vilkår i konsesjon rammes også av denne bestemmelsen. Bestemmelsen er ment å fange opp de tilfelle der tiltaket volder skade både i vassdraget og på land.

Etter bokstav b gjelder det objektivt ansvar for skade eller ulempe på eiendom eller rettigheter fra et konsesjonsgitt vassdragstiltak. Bestemmelsen svarer til ordningen etter V § 112 nr 1 siste punktum og grannel § 9, jf også vederlagsl § 8. Tiltakshaver kan ikke bli ilagt erstatningsansvar på objektivt grunnlag for eldre eller små tiltak som er lovlige og ikke trengte eller trenger konsesjon. Erstatningsansvaret for ulovlige vassdragstiltak vil på den annen side alltid rammes av det alminnelige culpa-ansvaret. Ut fra prinsippet «fra det mer til det mindre» vil ulovlige tiltak dessuten også rammes av det objektive erstatningsansvaret.

Bokstav c viderefører bestemmelsen i V § 116 nr 4 om eiers objektive ansvar for skader eller ulemper på eiendom eller rettighet ved nedlegging av vassdragsanlegg.

Etter bokstav d skal skader som vannledninger eller vanntunneler volder, erstattes på objektivt grunnlag. Dette er mest praktisk for skader voldt ved oversvømmelse etter lekkasjer eller brudd på ledninger. Bestemmelsen gjelder bare for ledninger for vanntilførsel til produksjon eller forbruk. For avløpsledninger (for overvann eller avløpsvann) gjelder i stedet forurensningsloven ny § 24 a, jf vannressursl § 69 nr 14 nedenfor om endring av forurensningsloven.

Bokstav e medfører objektivt ansvar for skade som skyldes bruk av motorfartøy eller fløting i vassdraget. Det er ingen tilsiktet realitetsforskjell når betegnelsen «fra» benyttes i bokstav d og ordet «skyldes» benyttes i bokstav e. De ulike betegnelser er benyttet av hensyn til naturlig språkbruk. Skade som voldes ved bruk av motorkjøretøyer på islagt vassdrag går i stedet inn under reglene om objektivt ansvar i bilansvarsloven 3. februar 1961. Når motorferdsel i vassdraget medfører skade på fiskeredskap mv, fører bestemmelsen - sammenholdt med den alminnelige lempingsregel i skadeserstatningsl § 5-2 - til samme resultat som den objektive ansvarsregel i laksel § 46. Laksel § 46 gjør det imidlertid klart at ansvaret også omfatter tap som følge av avbrekk i fisket.

Bokstav f klargjør at bestemmelsen blir supplert av andre regler om objektivt erstatningsansvar, særlig det ulovfestede risikoansvar (bedriftsansvaret). Fra rettspraksis kan bl a vises til Rt 1986 s 1019, som gjaldt tap av rein i sprekker i regulert vann. Også reglene om arbeidsgiverens objektive ansvar for ansattes uaktsomme forhold (skadeserstatningsl kapittel 2) og nødrettsansvaret (skadeserstatningsl § 1-4) gjelder i vassdragsforhold.

Ansvaret etter § 47 påhviler «tiltakshaveren». Hvem dette er, må avgjøres ut fra de konkrete omstendigheter. For vassdragsanlegg vil normalt eieren være ansvarlig, men en leietaker som driver anlegget kan også bli ansvarlig alene eller i fellesskap med eieren. Ansvaret for skade som skyldes bruk av motorfartøy vil ligge på brukeren.

Spørsmålet om ansvarsfrihet ved force majeure bør som hittil overlates til rettspraksis, jf f eks RG 1982 s 180 (Frostating lagmannsrett) og RG 1984 s 386 (Asker og Bærum herredsrett).

Merknader til § 48 (bevisbyrde)

Bestemmelsen tilsvarer NOU 1994:12 § 53. Det vises til kapittel 18.4 foran. Paragrafen avløser V § 114 nr 5.

Bestemmelsen medfører i erstatningssaker at usikkerhet om hvordan forholdene var før skaden inntraff, vil gå ut over tiltakshaveren som erstatningsansvarlig. Det må - som hittil - overlates til praksis å avgjøre hvor sterk bevistvilen må være for at bevisbyrderegelen kommer inn.

Bevisbyrderegelen i § 48 gjelder bare når det skadevoldende vassdragstiltaket var i strid med loven eller vedtak i medhold av loven. Den gjelder selv om det ikke er noen årsakssammenheng mellom det ulovlige forhold og skaden, og kan derfor fungere som en egen sanksjonsregel som skal stimulere til å etterleve loven. Det er likevel rimelig å ta hensyn til hvor nær sammenhengen er mellom det regelstridige forhold og skaden når man tar stilling til om bevisbyrderegelen får anvendelse.

Regelen er plassert i kapittel 9 om erstatning for skade. V § 114 nr 5 gjelder også ved krav om retting, og for rettingssaker er tatt inn en henvisning til § 48 i § 59 tredje ledd.

Merknader til § 49 (omfang og utmåling av erstatning)

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 54. Det vises til kapittel 18.5 foran. Paragrafen er ny i forhold til vassdragsloven. Den bygger i stor utstrekning på regelen om erstatning for forurensningsskader i forurl kapittel 8 og reduserer derfor behovet for å skille mellom forurensningsskader og væte-, fukt- og oversvømmelsesskader ved skader fra vassdragstiltak mv.

Første ledd innebærer en tålegrense ved skade og ulempe på eiendom for skade fra tillatte og andre lovlige vassdragstiltak. Selv om nabolovens regler generelt skal gjelde, vil regelen få selvstendig betydning fordi den bare skal gjelde lovlige vassdragstiltak. Bestemmelsen vil for øvrig også gjelde eventuelle tiltak som rammer annet enn naboeiendom. Bestemmelsen innebærer at selv om skaden overstiger tålegrensen, vil ikke det tap som går opp til grensen bli erstattet. Dette kan ses som en form for objektiv egenrisiko for den skadelidte eier, og henger sammen med at en eier alltid må være forberedt på visse skader og ulemper fra naturens side. Tålegrensen kan også motvirke at det blir fremmet erstatningskrav for bagatellmessige skader.

Tålegrensen gjelder - som den tilsvarende regel i forurl § 56 - bare til fordel for «tillatte» vassdragstiltak. Et skadevoldende vassdragstiltak som mangler nødvendig konsesjon eller er i strid med § 5, kan derfor ikke påberope seg tålegrensen. Vannressursloven har imidlertid ingen helt parallelle regler til forurensningslovens bestemmelser når det gjelder objektivt ansvar. All lovlig forurensning er tillatt. Etter vannressursloven behøver ikke disse begrepene nødvendigvis være sammenfallende, og derfor benyttes her begrepet «lovlige» tiltak.

Bestemmelsen er ikke kun ment som unntak fra de spesielle bestemmelsene om objektivt ansvar i § 47 annet ledd, men gjelder uansett hvilket ansvargrunnlag som påberopes. Dette innebærer også at naboer ikke kan påberope grannel § 9 siste ledd.

Tålegrensen gjelder bare ved skade på eiendom, ikke ved personskade (slik løses spørsmålet også etter forurensningsloven, se Ot prp nr 33 (1988-89) s 43). Tålegrensen fastlegges etter prinsippene i grannel § 2. Ved vurderingen skal det legges vekt på at erstatningsreglene skal fungere som et middel til å motvirke miljøskader, og at tradisjonelle oppfatninger i vassdragsforhold har betydning for påregnelighets- og rimelighetsvurderingen etter grannel § 2. Skadens størrelse vil derfor spille en vesentlig rolle når tålegrensen skal fastlegges.

Annet ledd gir samme rett til erstatning for skade og ulempe for utøving av allemannsrett utenfor næring som ved forurensningsskader. Henvisningen til forurl § 57 bokstav d, jf § 58 vil f eks gi rett til erstatning for gjenoppretting av en badeplass som blir skylt vekk etter et dambrudd. Også forurensningslovens regler om hvem som kan kreve gjenopprettingserstatning ved skade som rammer utøving av allemannsrett utenfor næring (forurl § 58), vil gjelde tilsvarende. Det skal likevel være vassdragsmyndigheten, ikke forurensningsmyndigheten, som fremmer et slikt erstatningskrav og mottar og fordeler erstatningskrav som inndrives av en privat organisasjon. Med hjemmel i § 64 første ledd første punktum kan det fastsettes at kravet kan reises av kommunen når skaden er begrenset til å gjelde områder i én kommune.

Tredje ledd gjelder adgangen til å lempe erstatningsansvaret. For ordens skyld er det i første punktum presisert at den alminnelige lempingsregel i skadeserstatningsloven gjelder, samtidig som vurderingstemaet ved lempingsspørsmålet utvides i tråd med reglene i grannel § 9 annet ledd og forurl § 61. Etter annet punktum skal det ved vurderingen også tas hensyn til at eiendommen eller tingen tåler særlig lite, sml ordlyden i grannel § 9 annet ledd.

Merknader til § 50 (forsikringsplikt)

Bestemmelsen tilsvarer NOU 1994:12 § 55. Det vises til kapittel 18.7 foran. Paragrafen er ny.

Bestemmelsen gir vassdragsmyndigheten adgang til å kreve at vassdragstiltak som kan volde betydelig skade - typisk større dammer - skal ha forsikring for mulig erstatningsansvar. Et slikt pålegg bør fortrinnsvis fastsettes i form av forskrift, men bestemmelsen gir også adgang til å fastsette pålegg i det enkelte tilfelle. Pålegg om forsikring kan også settes som konsesjonsvilkår etter § 26 femte ledd, men § 50 gir i tillegg en generell adgang til å kreve forsikring på et senere tidspunkt uten å gå veien om omgjøringsreglene i § 28.

I tillegg til å kreve at det skal foreligge forsikring, kan pålegg etter § 50 inneholde nærmere bestemmelser om forsikringsdekningen, bl a om dekningens omfang.

Merknader til § 51 (forholdet til alminnelig ekspropriasjonsrett)

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 56. Paragrafen avløser vassdragslovens bestemmelser om ekspropriasjon. Det vises generelt til kapittel 17.1 foran.

Første ledd henviser til annen lovgivning når det gjelder adgangen til ekspropriasjon av rådighet over vassdrag og grunnvann. Dette gjelder særlig lov 23. oktober 1959 nr 3 om oreigning av fast eigedom og lov 6. april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom, og dessuten plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr 77 og lov 14. desember 1917 nr 17 om vassdragsreguleringer. Også andre lover kan være aktuelle som grunnlag for å erverve den rådighet over vassdrag eller grunnvann som er nødvendig for et tiltak, herunder jordskifteloven 21. desember 1979 nr 77, lov 29. november 1968 om særlege råderettar over framand eigedom (særlig ved omskiping av servitutter) og vegloven 21. juni 1963 nr 23.

Det foreslås hjemmel i oreignl § 2 for ekspropriasjon til ulike vassdragstiltak som kan forutsette rådighet over vassdrag og grunnvann, jf § 69 nr 9 med merknader. For en del ekspropriasjonsformål vil det være nødvendig å supplere forskriftene etter oreignl § 3 med sikte på å gi private adgang til å ekspropriere. Det bør også delegeres adgang til å gi ekspropriasjonstillatelse til mange formål, særlig til NVE og fylkesmannen, jf oreignl § 5.

Saksbehandlingsreglene i oreigningsloven vil supplere saksbehandlingsreglene for konsesjonsbehandling etter loven her når et tiltak skal utføres på fremmed grunn. Ekspropriasjonserstatningen skal fastsettes etter reglene i vederlagsloven og oreigningsloven (jf likevel tredje ledd). Dette skal skje etter den fremgangsmåte som skjønnsloven 1. juni 1917 nr 1 anviser, dersom det ikke blir enighet om erstatningssummen.

En tiltakshaver kan fritas for å begjære skjønn dersom det må påregnes at tiltaket ikke vil volde tap eller skade, jf § 26 femte ledd annet punktum. Omfatter prosjektet tiltak som ikke faller inn under konsesjonsplikten etter loven - f eks hjelpeanlegg i nedbørfeltet - må det treffes særskilt ekspropriasjonsvedtak etter annen lovgivning for disse.

I annet ledd opprettholdes særregelen om 25 prosent mererstatning ved ekspropriasjon til vannkraftproduksjon. Sammenlignet med gjeldende rett innebærer bestemmelsen en mindre begrensning, idet ekspropriasjon til andre industrielle vassdragstiltak enn energiproduksjon er holdt utenfor regelen om mererstatning. Ekspropriasjon til andre formål enn energiproduksjon utgjør en ubetydelig andel av de samlede industriekspropriasjoner i vassdrag, og begrepet industrielle formål kan ikke sies å gi noen helt klar avgrensning. De tilfelle hvor et anlegg tjener både til vannkraftproduksjon og vannforsyning forutsettes å gå inn under 25 prosent-regelen.

Tredje ledd fastsetter at dersom det kreves tillatelse til ekspropriasjon etter oreigningsloven, bør den gis samtidig med konsesjon etter § 8. En slik samordning av saksforberedelse og avgjørelse vil bidra til administrative besparelser og en helhetlig vurdering av prosjektet. Bestemmelsen innebærer også at myndigheten til å gi ekspropriasjonstillatelse bør delegeres til samme nivå som konsesjonsmyndigheten. På denne måte kan også de privatrettslige og de offentligrettslige problemstillinger lettere vurderes under ett.

Fjerde ledd opprettholder den nå gjeldende hovedregel i vassdragsloven om årlige erstatninger fremfor engangserstatning. I likhet med V § 133 nr 1 og 2 skal engangserstatning likevel fastsettes dersom eiendommen i sin helhet eller for en vesentlig del blir avstått eller ekspropriaten (erstatningsberettigede) krever det, jf annet punktum.

Etter femte ledd gis mulighet for å innløse tidligere fastsatte årlige erstatninger under et visst minstebeløp. Denne beløpsgrensen fastsettes ved forskrift og settes til den samme som ved fastsetting av nye erstatninger etter fjerde ledd første punktum. Både ekspropriant og erstatningsmottaker kan etter bestemmelsen kreve innløsning av slike erstatninger, jf også § 69 nr 3 om endringer i tilsvarende bestemmelse i vregl § 16 nr 5.

Merknader til § 52 (erstatning for senskader)

Bestemmelsens første punktum tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 57. Paragrafen avløser V § 136 nr 1. Den er behandlet i kapittel 17.10 foran.

Første punktum gir regler om når det kan kreves erstatning for senskader trass i et tidligere erstatningsoppgjør. Den gjelder uansett om det tidligere oppgjør bygger på avtale, søksmål, skjønn eller voldgift. Regelen bør gjelde ikke bare for erstatningsoppgjør etter ekspropriasjon, men også ellers.

I første punktum nyttes uttrykket «forutsett» istedenfor «medtatt» i V § 136 nr 1. Det er bare for de forutsette senskader som det er gitt erstatning for, at det er utelukket å fremme nytt krav når skaden inntrer. Ble skademuligheten vurdert i samband med første oppgjør, men ikke funnet sannsynlig nok til å gi erstatning, kan det derfor kreves erstatning på et senere tidspunkt når skaden faktisk inntrer.

Første punktum omfatter både senere skadetilfelle (f eks nye flommer) og senvirkninger av et tidligere skadetilfelle (f eks langtidsvirkningene av senket vannstand). En generell begrensning ligger i at skaden må være av betydning.

Annet punktum viderefører ordningen med mererstatning ved ekspropriasjon til vannkraftproduksjon også når det gjelder erstatning for senskader. Det er rimelig at skader som ikke er forutsett erstatningsmessig står i samme stilling som skader som ble forutsett. Regelen om mererstatning skal bare gjelde for erstatningsoppgjør etter ekspropriasjon.

Om beviskrav, prosessform og sakskostnader vises til kapittel 17.10 foran.

Merknader til § 53 (tilsyn)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 53 og avløser V § 144 nr 1. Om tilsyn vises generelt til kapittel 19 foran.

Etter første ledd har vassdragsmyndigheten til oppgave å føre tilsyn med vassdragstiltak og tilstanden i vassdrag. I dette ligger både overvåking av vassdragenes tilstand og utvikling, og kontroll med planlagte, påbegynte og iverksatte vassdragstiltak. Dette omfatter også kontroll med at konsesjonsvilkår blir etterlevd.

Reglene om tilsyn vil gjelde uten videre for kunstige vannløp med årssikker vannføring, f eks kanaler. De bør også gjelde visse andre kunstige vannløp, særlig tilløpstunneler og rørgater til kraftstasjoner. Dette følger i dag av V § 144 nr 2 og forutsettes i fremtiden fastsatt ved forskrift etter § 2 fjerde ledd bokstav e.

Kontrollens omfang må i stor grad overlates til vassdragsmyndighetens egen prioritering i lys av administrative ressurser og reelle behov. Vassdragsmyndighetens egen kontroll må ses i lys av den internkontroll som blir utført i medhold av § 54.

I første ledd første punktum er det sagt at vassdragsmyndighetens tilsynsoppgaver ikke omfatter det som etter annen lovgivning er lagt til andre forvaltningsorganer. Det tenkes her særlig på forurensningsmyndighetens tilsyn med forurensninger og med avfall etter forurensningsloven kapittel 7 og på kontrolloppgaver etter lakseloven og overvåking av bestandene av laksefisk og ferskvannsfisk. Også helsemyndighetens tilsyn med vannforsyningssystemer (herunder bl a vanntilsigsområde, vannkilde, vannbehandling, vannbehandlingsanlegg og transportsystem) faller selvsagt utenfor vassdragsmyndighetenes tilsynsoppgaver. I mange vassdrag og for mange vassdragstiltak bør det imidlertid tilstrebes en samordning av det offentlige tilsynet.

Første ledd annet punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å la andre utføre tilsynsoppgaver. Dette kan være andre statlige forvaltningsorganer, jf ovenfor om ønskeligheten av samordning. Etter denne bestemmelsen kan tilsynsoppgaver ved forskrift eller i det enkelte tilfelle overlates til andre, ikke minst hvor ulike tilsynsmyndigheter griper inn i hverandres virksomhet fordi tiltakene faller inn under flere særlover, f eks Bergvesenets tilsyn med mineralforekomster versus vassdragsmyndighetens tilsyn med massetak og plassering av tipper. Tilsynsoppgaver kan videre legges til kommunen, f eks til dens tekniske etat eller landbruksetaten. Det kan også være hensiktsmessig å få utført tilsyn ved kjøp av tjenester fra statsforetak eller private stiftelser som f eks Statskog SF eller Det norske veritas.

Annet ledd fastsetter at tilsynet også omfatter grunnvannsressurser og grunnvannstiltak. Det hydrologiske kretsløp gjør det naturlig å se dette under ett med vassdragene. Tilsyn med grunnvann vil imidlertid ha et vesentlig mindre omfang enn tilsynsoppgaven med vassdrag. Det antas at kartlegging og overvåking av grunnvannsressursene vil gjøre krav på større interesse fra vassdragsmyndighetens side enn kontroll med grunnvannstiltak. Kontrollen med grunnvannstiltak bør etter behov ta sikte på å klarlegge innvirkningen på grunnvannsnivået. Sikkerhetsspørsmål vil derimot sjelden oppstå for grunnvannstiltak etter vannressursloven, idet kontrollen med sikring av brønner og bassenger vil ligge under kommunens tekniske etat etter plan- og bygningslovens regler.

Etter annet ledd vil reglene om tilsyn med vassdrag og vassdragstiltak gjelde for grunnvann og grunnvannstiltak så langt de passer. Dette omfatter bl a retten til å kreve opplysninger, sette opp vannmerker, etablere grunnvannsbrønner og foreta undersøkelser etter §§ 55-57. I tillegg vil 46 annet til fjerde ledd om meldingsplikt og eventuell rapportering ved boring og undersøkelser etter grunnvann ha stor betydning for å fremskaffe data for kartlegging av grunnvannsressursene.

Merknader til § 54 (internkontroll)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 59. Paragrafen er ny. Det vises til kapittel 19.5 foran. I dag bygger internkontroll for dammer, trykkrør og stenge-/tappeorganer i vassdrag på forskrift for tilsyn med anlegg i vassdrag fastsatt ved kgl res av 10.01.92 (forskriftenes §§ 4 og 5).

Første punktum fastslår at den ansvarlige for et vassdragsanlegg selv skal påse at anlegget og driften av det oppfyller de krav som er satt i denne lov, forskrift eller enkeltvedtak i medhold av denne lov. Bestemmelsen vil også gjelde for vassdragsreguleringsanlegg, jf § 19.

Etter annet punktum skal vassdragsmyndigheten gi forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer. Her bør det fremgå hvem som skal regnes som «ansvarlig» og som pliktig til å føre kontroll, og om hvilke kontrolltiltak og kontrollprosedyrer som skal settes i verk. Det kan også fastsettes hvilke sanksjoner som kan anvendes om plikten til internkontroll ikke blir etterlevd, bl a om bruk av tvangsmulkt og om straff. Det vil være naturlig å vurdere en internkontrollforskrift i lys av den forskrift som er fastsatt etter åtte andre lover, bl a arbeidsmiljøloven, forurensningsloven, brannvernloven og loven om tilsyn med elektriske anlegg [forskrift 6. desember 1996 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften)].

Merknader til § 55 (rett til opplysninger og synfaring)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 60 og avløser V § 144 nr 3.

Første punktum gir vassdragsmyndigheten rett til å foreta granskning og inspeksjon. Dette innebærer at vassdragsmyndigheten skal ha tilgang til et vassdragstiltak, vassdrag eller nedbørfelt uten hinder av reglene om ferdsel i innmark eller andre ferdselsrestriksjoner. Spørsmålet om tilgang til sperrede militære områder forutsettes løst i samarbeid med Forsvaret. Bestemmelsen i første punktum gir også vassdragsmyndigheten adgang til vassdragsanlegg og andre vassdragstiltak.

Om fremgangsmåten ved granskning og inspeksjon - bl a om at vedkommende skal legitimere seg, og om rett for tiltakshaveren til å ha et vitne til stede - gjelder reglene i forvaltningsloven § 15.

Annet punktum gjelder vassdragsmyndighetens rett til å få fremlagt opplysninger mv om vassdraget og om vassdragstiltaket og dets virkninger. Bestemmelsen gjelder både for muntlig og for skriftlig informasjon som finnes i dokumenter, registre, kart, bilder, også når de bare finnes lagret elektronisk. Den omfatter også fysisk prøve- og bevismateriale. Regelen gir også adgang til å kreve fremlagt resultater fra hydrologiske undersøkelser som er utført, jf vregl § 12 nr 13, sml for grunnvannsundersøkelser § 46. En plikt til å utføre slike undersøkelser må derimot bygges på annet grunnlag, f eks konsesjonsvilkår etter § 26 eller vassdragsreguleringsloven.

Bestemmelsen omfatter bare informasjon og materiale av betydning for tilsynets oppgaver, og plikten til fremleggelse inntrer bare etter pålegg fra vassdragsmyndigheten. Om fremgangsmåten ved vassdragsmyndighetens pålegg om å gi opplysninger gjelder fvl § 14.

Pålegg etter annet punktum kan kun gis overfor en tiltakshaver selv. Tredje punktum fastsetter imidlertid at når særlig grunner tilsier det, kan pålegg om å fremlegge opplysninger gis overfor andre enn tiltakshaveren, f eks tiltakshaverens ansatte eller oppdragsmottakere, og til utenforstående som har slike opplysninger som er av betydning for vassdragsmyndighetens tilsynsoppgaver.

Hvis vassdragsmyndigheten har lagt tilsynsoppgavene til andre i medhold av § 53 første ledd annet punktum, har disse samme rett som vassdragsmyndigheten til opplysninger og synfaring etter § 55, om ikke annet er bestemt.

Om taushetsplikt for vassdragsmyndigheten gjelder reglene i fvl §§ 13 flg.

Merknader til § 56 (oppsetting av vannmerker)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 61 og avløser V § 121.

Første ledd første punktum gir vassdragsmyndigheten rett til å sette opp vannmerker og apparater for måling i vassdrag og nedbørfelt. Adgangen til å sette opp vannmerke indkluderer også muligheten for å bygge mindre måledammer eller overløpsterskler for å etablere pålitelige målestasjoner. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for tilsyn med grunnvann og grunnvannstiltak, jf § 53 annet ledd (f eks målinger i grunnvannsinstallasjoner).

Annet punktum fastslår at grunneieren skal varsles før vassdragsmyndigheten setter opp vannmerker eller apparater på hans eiendom. Varslet behøver ikke gis personlig, og varsel i vanlig brev er alltid tilstrekkelig. Hvilke krav som ellers skal stilles til varslingen, må bero på omstendighetene, bl a beliggenhet og utnytting av det aktuelle området og hvor lett det er å få kontakt med eieren. Hvis det gjelder oppsetting av et større antall merker over et større utmarksområde med mange eiere, kan det være tilstrekkelig med kunngjøring i lokalavisene, men det bør samtidig gå frem av det oppsatte hvem som har satt det opp. Som følge av retten etter første punktum vil ikke oppsettingen være noe enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Tredje punktum åpner adgang for at også andre - f eks den som planlegger et vassdragstiltak - etter søknad kan få rett til å sette opp vannmerker og måleapparater. Avgjørelsen er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og grunneieren er part i forvaltningssaken. En tiltakshaver kan også velge å gå frem etter oreignl § 4.

Annet ledd har en alminnelig regel om at oppsettingen skal skje uten ulemper for grunneieren eller andre interesser i vassdraget, så langt formålet med oppsettingen gjør det mulig. Henvisningen til andre interesser omfatter både allmenne og private interesser, herunder hensynet til bestående naturforhold og fiskebestand. Dersom regelen i annet ledd blir overholdt, oppstår det ikke noe erstatningsansvar for oppsettingen, og grunneieren har heller ikke krav på noe vederlag for at vannmerkene eller apparatene kan bli stående.

Merknader til § 57 (undersøkelser)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 62 og avløser V § 121.

Første ledd første punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å foreta undersøkelser i vassdrag og nedbørfelt ut over det som følger av § 56. Bestemmelsen gir vassdragsmyndigheten hjemmel for egen innsamling av hydrologisk og geohydrologisk materiale som sedimentinnhold, snø og innsjøers dybdeforhold. Det kan også foretas undersøkelser med sikte på grunnvannsforholdene, og undersøkelsene kan foretas av andre enn vassdragsmyndigheten som har fått tilsynsoppgaver overført til seg. Siden det her kan være tale om mer omfattende arbeider enn etter § 56, gir annet punktum skadelidte - grunneieren eller eventuelt andre - rett til erstatning for tap som skyldes skader og ulemper ut over det man med rimelighet må finne seg i.

Annet ledd første punktum gir vassdragsmyndigheten adgang til å pålegge en tiltakshaver for et vassdragstiltak å utføre eller bekoste undersøkelser ol for å klarlegge tiltakets funksjonssikkerhet. Med funksjonssikkerhet siktes det til både den tekniske soliditet og driftssikkerheten, bl a i EDB-styringssystemer. Annet punktum gjelder tiltakshavers undersøkelsesplikt ol for å klarlegge tiltakets virkninger for naturforholdene. Eneste forskjellen fra bestemmelsen i første punktum er at plikten her er knyttet til tiltakshavere med konsesjon etter loven her. Det er her ikke tale om hydrologisk kartlegging av vassdraget, ut over det som eventuelt er nødvendig for å vurdere funksjonssikkerhet og innvirkning på naturforholdene. Pålegget må begrenses til det som «med rimelighet» kan kreves. I denne rimelighetsvurderingen vil særlig inngå farens størrelse og omfang, kostnadene ved undersøkelsene samt tiltakshaverens og tiltakets økonomi.

Merknader til § 58 (gebyr for kontroll med vassdragstiltak)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 63 og er ny i forhold til vassdragsloven. Den er behandlet i kapittel 19.6 foran.

Første punktum gir hjemmel for å gi forskrift om gebyr for vassdragsmyndighetens kontroll med vassdragstiltak etter dette kapittel og for tiltak etter § 40 første ledd annet punktum. Gebyrene kan standardiseres og behøver ikke fastsettes ut fra utgiftene knyttet til den enkelte kontroll. Gebyrplikten vil som utgangspunkt påhvile konsesjonshaveren, men dette kan det gis nærmere regler om i forskriften.

Annet punktum setter en ramme for gebyrsatsene, som må settes slik at gebyrene samlet ikke overskrider vassdragsmyndighetens kostnader med kontrollen og de vedlikeholdstiltak som vassdragsmyndigheten er pålagt å utføre i medhold av § 40 første ledd annet punktum. Som kostnader med kontrollen regnes ikke bare de direkte utgiftene, men også indirekte administrative kostnader. Kostnader som påløper i samband med vassdragsmyndighetens øvrige oppgaver, herunder den alminnelige overvåking av tilstanden og utviklingen i vassdraget, kan ikke regnes inn i gebyrgrunnlaget.

Ved at utgifter til vedlikeholdstiltak etter § 40 første ledd annet punktum inkluderes i gebyrgrunnlaget, blir tiltakshaverne på sett og vis solidarisk ansvarlige for hverandres alvorlige forsømmelser av vedlikeholdsplikten. Bestemmelsen vil imidlertid på ingen måte frita den ansvarlige for regress fra vassdragsmyndigheten.

Spørsmålet om rammen for gebyrsatsene er overskredet, bør ikke vurderes helt isolert for det enkelte år. Man må regne med at gebyrinntektene kan variere år om annet av forskjellige grunner, også i forhold til utgiftene. Ved fastsetting av gebyr for ulike kontrolltiltak må retningslinjen være at det foretas en differensiering i forhold til kostnadene med tiltaket. Det kan også overveies en differensiering i forhold til tiltakets størrelse og innvirkning på eller fare for omgivelsene.

Tredje punktum fastsetter at dersom ikke gebyret betales til forfallstid, svares deretter rente som fastsatt i medhold av lov 17. desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling mm (morarenteloven).

Merknader til § 59 (pålegg om retting)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 64 og avløser V §§ 114 og 120 nr 1. Det vises til kapittel 20 foran.

Første ledd gjelder retting av forhold som er i strid med loven, eller med forskrift eller enkeltvedtak i medhold av loven. Bestemmelsen skal sikre at virksomhet som gjelder vassdrag og grunnvann faktisk blir drevet i samsvar med de rettslige krav loven stiller.

Begrepet retting er omfattende. Det dekker både gjenoppretting av den tidligere tilstand i vassdraget og andre slags endringer som gjør at tiltaket vil være rettmessig i forhold til loven. Iblant kan derfor flere rettingstiltak være aktuelle. I utgangspunktet vil da tiltakshaveren ha et valg. Men blir det gitt pålegg om retting, kan vassdragsmyndigheten (eventuelt domstolene) ta stilling til hvordan rettingen skal utføres. Ved et slikt valg vil virkningene og kostnadene av de forskjellige rettingstiltakene samt omstendighetene ved overtredelsen av loven ha betydning.

Retting kan bare kreves hvis det foreligger et rettsstridig forhold, f eks at et konsesjonspliktig tiltak blir iverksatt uten konsesjon, at konsesjonsvilkår ikke blir overholdt, at generelle krav i loven (bl a § 11) ikke blir etterlevd eller at et meldepliktig tiltak blir startet uten at det er gitt melding.

Første punktum bestemmer at enhver som har rettslig interesse i det, kan kreve retting av et rettsstridig forhold. Vedkommende kan gjøre dette gjeldende ved en begjæring til vassdragsmyndigheten eller ved saksanlegg for domstolene (i første omgang normalt ved å ta ut forliksklage for forliksrådet). Adgangen til å kreve retting er begrenset til dem som har rettslig interesse i det. Dette omfatter for det første grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av det rettsstridige forhold. Også representanter for allmenne interesser som blir berørt kan ha slik rettslig interesse, f eks en fiskeforening, naturvernlag, friluftsorganisasjon mv. Forutsetningen er at det rettsstridige forhold virker inn på interesser som faller inn under foreningens formål og virksomhet. Retting kan også kreves av den som aktivt utnytter allmennhetens rett på en måte som blir hindret eller hemmet av det rettsstridige forhold. Om kravet til rettslig interesse vises ellers til den alminnelige prosess- og forvaltningsrettslige litteratur.

Første ledd annet punktum gir vassdragsmyndigheten rett og plikt til å pålegge retting av rettsstridige forhold, hvis den ikke finner at det kan gis konsesjon etter § 8 eller foretas en endring i eksisterende konsesjon med hjemmel i § 28 som gjør forholdet lovlig. Eldre tiltak (etablerte rettigheter) som ikke trengte konsesjon på etableringstidspunktet, kan innkalles til konsesjonsbehandling etter § 66. Disse kan da gis konsesjon eller kreves rettet i medhold av § 59. Bestemmelsen pålegger ikke vassdragsmyndigheten en selvstendig undersøkelsesplikt for å klarlegge de faktiske forhold, jf uttrykket «konstaterer». Konstateringen kan bygge på vassdragsmyndighetens egen kontroll etter kapittel 11, meddelte resultater fra tiltakshaverens internkontroll etter § 54, eller en begjæring fra noen med rettslig interesse i retting, eventuelt en henvendelse fra andre myndigheter. Et pålegg om retting er et enkeltvedtak som tiltakshaveren skal få forhåndsvarsel om etter reglene i fvl § 16. Dersom det er på det rene at tiltakshaveren vil besørge retting - noe som f eks kan være tilfelle når forholdet er oppdaget ved internkontroll - eller det fremstår som en enkeltstående hending, er det normalt ingen grunn til å gi noe pålegg. Det skal heller ikke gis pålegg om retting hvis feilen består i unnlatt melding for et meldepliktig tiltak, men vassdragsmyndigheten ikke ser grunn til å kreve konsesjonsbehandling.

Når vassdragsmyndigheten vurderer om det skal gis konsesjon eller foretas omgjøring istedenfor å pålegge retting, må vurderingen som utgangspunkt skje uten å ta hensyn til de merkostnader det vil medføre at igangsatt tiltak må stoppes eller rettes. For å fremme respekten for loven bør det ved vurderingen heller tale til tiltakshaverens ugunst at vedkommende har gått i gang uten å sikre det nødvendige rettsgrunnlag. I denne sammenheng bør det legges vekt på tiltakshaverens subjektive forhold og profesjonelle bakgrunn, slik at man unngår å ramme tilfeldige og unnskyldelige overtredelser som kan møtes bedre gjennom god informasjon fra vassdragsmyndigheten.

Retting kan pålegges så lenge det ulovlige forhold består. Det vil ikke gjelde noen absolutt tidsfrist som 20-årsfristen etter V § 114 nr 8. Men når forholdene har etablert seg, vil det være et moment i den skjønnsmessige vurdering av om det kan gis konsesjon eller foretas omgjøring i stedet for å pålegge retting.

Etter første ledd tredje punktum kan vassdragsmyndigheten pålegge stans i pågående virksomhet inntil rettingsspørsmålet er avgjort. Dette vil være mest aktuelt ved graverende overtredelser og der fortsatt rettsstridig virksomhet vil føre til økte skadevirkninger. Regelen innebærer også at tiltakshaveren kan fortsette på egen risiko inntil rettingsspørsmålet er avgjort, om ikke annet blir bestemt. Domstolene kan i tilfelle pålegge stans etter reglene om midlertidig forføyning i lov 26. juni 1992 nr 86 om tvangsfullbyrdelse kapittel 15.

Når vassdragsmyndigheten har gitt pålegg om retting, er utgangspunktet at dette skal iverksettes straks - uavhengig av klagefrist og eventuell klage - om ikke annet blir bestemt i medhold av fvl § 42.

Hvis det er reist sak om retting for domstolene og vassdragsmyndigheten treffer vedtak om konsesjon eller omgjøring som gjør det rettsstridige forhold rettmessig, bortfaller grunnlaget for rettssaken. Den skal da heves. Normalt bør saksøkeren i slike tilfelle bli tilkjent sakskostnader av saksøkte med hjemmel i tvml § 175 annet ledd. Saken kan imidlertid fortsette hvis saksøkeren nå vil gjøre gjeldende at vassdragsmyndighetens vedtak er ugyldig, eller at et pålegg om retting ikke går langt nok til å sikre at tiltaket blir rettmessig.

Et rettingspålegg som er gitt til en tiltakshaver, vil uten videre være bindende også for senere tiltakshavere som har ervervet retten til anlegget eller tiltaket, jf etter V § 114 nr 7.

Annet ledd gjelder pålegg om retting av forhold som ikke er rettsstridige, og tar sikte på situasjoner hvor vassdragsmyndigheten blir kjent med forhold som kan skape fare eller ulempe for mennesker, miljø eller eiendom uten at det er tale om noe ulovlig. Bestemmelsen er tatt inn av pedagogiske årsaker. Den gir ingen selvstendig hjemmel, men viser til §§ 28 og 40.

Tredje ledd inneholder en bevisbyrderegel, jf § 48. Den kan få betydning ved pålegg om tilbakeføring når det oppstår tvil om hvordan tilstanden i vassdraget var før det rettsstridige forhold oppsto.

Merknader til § 60 (tvangsmulkt)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 65 og avløser V § 55 nr 3 femte til syvende punktum, § 56 nr 4 femte til syvende punktum og § 107 nr 2 første punktum.

Bestemmelsen gir regler om forvaltningsrettslig tvangsmulkt som et middel til å gjennomføre de krav som er satt i loven eller i medhold av den. Lignende regler om tvangsmulkt finnes bl a i forurl § 73, energil § 7-3, arbeidsmiljøl § 78 og i pbl § 116 a. Vregl § 12 nr 21 annet ledd inneholder en særregel om tvangsmulkt. Denne særbestemmelsen vil gjelde i de tilfelle det fastsettes vilkår i konsesjon. Vannressursloven § 19 som regulerer forholdet til vassdragsreguleringslovens regler, gjør imidlertid ikke noe unntak for § 60. Denne generelle tvangsmulktbestemmelsen vil derfor gjelde for vassdragstiltak som omfattes av vassdragsreguleringsloven i de tilfelle særregelen i vassdragsreguleringsloven ikke kommer til anvendelse.

Første ledd gir hjemmel for å bruke tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av offentligrettslige vedtak (forskrifter og enkeltvedtak). Bestemmelsen kan ikke brukes til å få gjennomført tiltak som bygger på privatrettslige regler i loven. Det presiseres at tvangsmulkt bare kan brukes som et gjennomføringsmiddel. Dette har særlig betydning i den forstand at det ikke kan påløpe tvangsmulkt uten at det fysisk har vært mulig for vedkommende å etterleve det aktuelle pålegg. Bestemmelsen gir bare hjemmel for tvangsmulkt ved manglende oppfyllelse av vedtak gitt i medhold av vannressursloven. Overtredelse av vedtak i medhold av annen lovgivning kan ikke gi grunnlag for tvangsmulkt etter § 60.

Tvangsmulkt kan pålegges «den ansvarlige». Normalt vil dette være tiltakshaveren eller den som har konsesjon.

Det er opp til vassdragsmyndigheten å vurdere om tvangsmulkt bør fastsettes. Annet ledd gir valget mellom å gjøre det på forhånd - og da normalt i selve konsesjonen - eller når et rettsstridig forhold er oppdaget. I siste fall begynner tvangsmulkten å løpe først når den fastsatte frist for retting er overskredet uten at retting er skjedd. Vassdragsmyndigheten kan også velge mellom å fastsette tvangsmulkt pr dag eller annen tidsenhet som overtredelsen varer, eller pr inntrådt overtredelse når det ikke er tale om en kontinuerlig overtredelse.

Påløpt tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (d). I samband med inndrivingen kan namsmyndighetene også prøve om vilkårene for tvangsmulkt er til stede. Påløpt tvangsmulkt tilfaller staten. Tredje ledd gir en adgang for vassdragsmyndigheten til å frafalle påløpt tvangsmulkt.

Merknader til § 61 (umiddelbar iverksetting ved vassdragsmyndigheten)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 66 og avløser V § 107 nr 2 annet til fjerde punktum og § 120 nr 1 annet punktum, nr 3 annet punktum og nr 4.

Utgangspunktet er at de krav som er stilt i konsesjon, pålegg, forskrift eller loven selv, skal iverksettes av tiltakshaveren eller annen ansvarlig. Bare hvis dette ikke skjer, vil det være aktuelt at vassdragsmyndigheten skal kunne foreta eller besørge iverksettingen. Det kan likevel forekomme situasjoner hvor vassdragsmyndigheten bør ha adgang til å gripe inn direkte, jf § 40 første ledd annet punktum og annet ledd.

Etter første ledd kan vassdragsmyndigheten selv foreta iverksetting. Forutsetningen etter første ledd er at det er gitt et individuelt pålegg til den ansvarlige. Etter første ledd kan ikke vassdragsmyndigheten sørge for iverksetting på grunnlag av en generell bestemmelse i lov eller forskrift. Iverksettingsmåten er opp til vassdragsmyndigheten selv. Vassdragsmyndigheten kan foreta iverksettingen ved å engasjere andre til arbeidet. Om bruk av den ansvarliges eller andres eiendom er det gitt regler i § 62.

God forvaltningsskikk tilsier at vassdragsmyndigheten varsler den ansvarlige om at vassdragsmyndigheten kan foreta umiddelbar iverksetting på vedkommendes kostnad. Varslet kan gis sammen med pålegget eller senere.

Iverksetting etter § 61 kan bare skje for plikter med hjemmel i vannressursloven. Dreier det seg om plikter pålagt etter vassdragsreguleringsloven, må gjennomføring skje etter reglene i vregl, som gir hjemmel for tvangsmulkt, men ikke umiddelbar iverksetting. Blir pålegg overfor et reguleringsanlegg gitt med hjemmel i vannressursloven (f eks i henhold til kapittel 6 jf § 59), kan derimot iverksetting skje etter lovens regler, inkludert § 61.

Etter annet ledd kan vassdragsmyndigheten i visse tilfelle foreta en umiddelbar iverksetting uten å gi den ansvarlige selv en mulighet til å foreta det nødvendige først. Dette gjelder hvis man må gripe inn med en gang for å avverge en overhengende fare, eller dersom det etter omstendighetene vil være urimelig byrdefullt å finne frem til den ansvarlige. Dette kan særlig være tilfellet ved nedlagte anlegg eller uklare eierforhold.

Tredje ledd første punktumbestemmer at vassdragsmyndigheten kan kreve regress for iverksettingsutgiftene hos den ansvarlige. Av annet punktum fremgår at utgiftene er selvstendig tvangsgrunnlag for utlegg, og som oftest kan det aktuelle vassdragsanlegg tjene som dekningsobjekt. Bl a av den grunn skal (til forskjell fra forurl § 76 første ledd annet punktum) ikke vassdragsmyndigheten kunne kreve regress hos andre som er interessert i at tiltakene blir gjennomført, f eks dem som ellers står i fare for å lide skade.

Merknader til § 62 (bruk av andres eiendom ved iverksetting)

Paragrafen tilsvarer NOU 1994:12 § 67 og er ny i forhold til vassdragsloven.

Første ledd første punktum gir adgang til å gjøre bruk av andres eiendom i samband med iverksetting av tiltak etter §§ 59 og 61. Det er her tale om å gjøre bruk av andres eiendom uten særskilt vedtak om ekspropriasjon eller ekspropriasjonsskjønn.

Bestemmelsen tar ikke sikte på den rådighet over fremmed eiendom som kan være nødvendig for å utføre et vassdragstiltak som har konsesjon eller er lovlig uten konsesjon. Om dette vises til regler om ekspropriasjon som drøftet foran i kapittel 17.

Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å gi vassdragsmyndigheten adgang til å bruke den ansvarliges eiendom. Men - på samme måte som etter forurl § 75 - kan omstendighetene tilsi at det er nødvendig også å bruke andres eiendom. I henhold til første ledd annet punktum kan vassdragsmyndigheten også gi den ansvarlige adgang til å gjøre det.

Med «eiendom» siktes det først og fremst til fast eiendom, som er det mest praktiske. Men bestemmelsen utelukker ikke at det også gjøres bruk av løsøre, f eks nødvendig redskap til det arbeid som skal iverksettes.

Det er bare tale om en bruksrett, ikke om erverv til eie. Men for løsøre kan det tenkes at gjenstanden er verdiløs (oppbrukt) etter bruken.

Annet ledd første punktum gir regler om erstatning for bruk av andres eiendom i henhold til første ledd. Erstatningen skal holde vedkommende skadesløs ved å dekke tap som skyldes skade og ulempe. Dette vil også omfatte inntektstap, f eks når et jordstykke som ellers ville ha gitt avkastning blir beslaglagt for iverksettingsarbeidene. Gjelder det løsøre som blir ubrukelig, må utgiftene til nyanskaffelse erstattes. Noe vederlag for bruken utover dette foreslås ikke, i motsetning til forurl § 75. Ansvarlig for erstatningen blir den som gjør bruk av den annens eiendom, men vassdragsmyndigheten innestår alltid for beløpet i henhold til annet ledd annet punktum. Vedkommende kan derfor kreve erstatning direkte av vassdragsmyndigheten istedenfor av den ansvarlige selv, og det blir da opp til vassdragsmyndigheten å kreve regress hos den ansvarlige.

Merknader til § 63 (straffansvar)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1994:12 § 68 og avløser V §§ 154-156. Det vises til kapittel 20 foran.

Første ledd fastsetter hvilke overtredelser som er straffbare etter bestemmelsen og oppstiller en ordinær strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre måneder. Overtredelse av første ledd regnes dermed som forseelse, jf strl § 2. Tredje ledd medfører en skjerpet strafferamme dersom overtredelsen har voldt fare for alvorlige skadevirkninger. Dersom overtredelsen rammes av tredje ledd, blir forsøk også straffbart, jf strl § 2.

Etter første ledd bokstav a straffes den som uten hjemmel i konsesjon eller uten tillatelse i plan iverksetter et konsesjonspliktig vassdragstiltak eller grunnvannstiltak. Hva som er konsesjonspliktig, avgjøres av reglene i § 8, sammenholdt med §§ 12, 15, 16, 35, 41 og 45. Konsesjonsplikten følger vanligvis direkte av lovens regler, men inntrer i noen tilfelle først etter bestemmelse i forskrift eller i det enkelte tilfelle. Straffebestemmelsen i bokstav a blir her supplert av bokstav b når det gjelder meldepliktige tiltak. Bokstav a medfører straff selv om tiltaket har de nødvendige tillatelser etter annen lovgivning, så lenge det mangler konsesjon etter vannressursloven.

Blir et kraftutbyggingstiltak iverksatt uten konsesjon, gjelder ikke straffebestemmelsen her dersom det er tale om et reguleringsanlegg som er konsesjonspliktig etter vassdragsreguleringsloven, jf § 19 første ledd. Andre kraftutbyggingsprosjekter vil falle inn under straffebestemmelsen i bokstav a hvis de iverksettes uten konsesjon.

Som nevnt i merknadene til § 8 inntrer konsesjonsplikten allerede når de fysiske arbeidene med et vassdragstiltak blir påbegynt. På denne bakgrunn er det ikke nødvendig å gjøre forsøk på overtredelse straffbar, jf strl § 49 annet ledd.

Bokstav b setter straff for å iverksette et meldepliktig vassdragstiltak uten å følge reglene om meldeplikt. Denne straffebestemmelsen omfatter overtredelse av §§ 8 tredje ledd, 34 og 35. Meldeplikten kan også gis i forskrift etter § 18. Overtredelsen er straffbar i den utstrekning forskriften selv bestemmer det. Bestemmelsen vil ramme både den som iverksetter et tiltak uten å gi melding og den som iverksetter tiltaket etter melding, men uten å avvente den foreskrevne frist. I forhold til § 8 tredje ledd, som oppstiller en plikt til å gi melding i etterhånd, vil straffansvar inntre først på det tidspunkt melding skulle ha vært gitt.

Bokstav c setter straff for å overskride eller la være å etterleve konsesjonsvilkår eller pålegg fastsatt med hjemmel i loven. Bestemmelsen gjelder også for vilkår fastsatt ved omgjøring av et konsesjonsvedtak. Med pålegg siktes det særlig til pålegg i samband med strakstiltak etter § 8 tredje ledd, om vedlikeholdstiltak etter § 37 annet ledd, om opplysningsplikt etter § 55 og om retting etter § 59. Et vedtak om tvangsmulkt etter § 60 er ikke straffesanksjonert.

Bokstav d regner opp en del pliktregler som skal være straffesanksjonert. Dette gjelder § 5 tredje ledd (det alminnelige sikkerhetskrav), § 10 første ledd (minstevannføring, uansett om den krenkes ved uttak etc fra vassdraget eller fra grunnvannet, jf § 44 annet ledd), § 11 (bevaring av kantvegetasjon), § 16 annet ledd (gjensidig hensyntagen for allemannsrett, sml den tilsvarende straffebestemmelse i friluftsl § 39 jf § 11), § 37 (vedlikeholdsplikt), § 38 første ledd første punktum (utarbeiding av beredskapsplan), § 46 (grunnvannsboring) og § 54 (internkontroll).

For en del pliktregler i loven er det unnlatt å fastsette straffesanksjoner, idet andre virkemidler (særlig tvangsmulkt og direkte gjennomføring) bør være tilstrekkelige og mer hensiktsmessige til å fremme etterlevelse. I denne sammenheng er noen av de mest generelt formede lovbestemmelsene ikke straffesanksjonert. Det gjelder bl a forvalteransvaret etter § 5 første ledd og annet ledd første og annet punktum og tilretteleggingsplikten for fellestiltak etter § 30. Utpregede privatrettslige regler (som §§ 13, 15 og 31) og forvaltningsprosessuelle regler er heller ikke belagt med straff.

Etter bokstav e straffes overtredelse av forskrifter om sikkerhetskrav etter § 36, § 38 annet ledd bokstav d om beredskapsplan og beredskap mot akutte vassdragsulykker eller § 39 om faglige kvalifikasjoner i den utstrekning forskriftene selv bestemmer det. For andre forskrifter (f eks etter § 46 om utførelse av grunnvannsboring, § 50 om forsikringsplikt og § 54 om internkontroll) blir det bare tale om straff etter den alminnelige bestemmelse om bøtestraff i strl § 339 nr 2 hvis forskriften har bestemt det.

Ved noen overtredelser kan andre straffebud i den alminnelige straffelov komme inn i bildet, f eks strl § 396 (jf § 13), § 394 (jf § 16 tredje ledd) og eventuelt § 166 ved avgivelse av bevisst uriktige opplysninger til vassdragsmyndigheten.

Annet ledd setter straff for den som forsettlig tar ut mer grunnvann enn det grunnvannsmagasinet tåler, jf § 44 annet ledd annet punktum. Strafferammen er den samme som etter første ledd.

Tredje ledd første punktum setter en strengere øvre strafferamme på fengsel i to år dersom en overtredelse av første ledd (likegyldig hvilken) eller annet ledd har voldt fare for betydelig skade på mennesker, miljø eller eiendom. Hva som skal anses som «betydelig skade» beror på en skjønnsmessig vurdering (f eks jo mindre område, desto større skadevirkninger kreves). Hvis det er voldt slik skade, vil bestemmelsen få anvendelse uten videre, se også annet punktum. Den gjelder imidlertid bare når ikke andre og strengere straffebestemmelser får anvendelse på forholdet, særlig strl. §§ 148-151 om oversvømmelse, § 151 b om ødeleggelse av energiforsyningsanlegg og undertiden § 152 b tredje ledd nr 1 om minsking av en bestand avtruede, fredede levende organismer. Strafferammen på 2 år gjelder også ellers under skjerpende omstendigheter, f eks ved gjentatte forsettlige overtredelser av vassdragsmyndighetens pålegg. Den skjerpede straffebestemmelsen gjelder også når overtredelsen har voldt skade på mennesker eller verneverdier i et vernet vassdrag, jf annet punktum. Etter dette alternativ er det ikke nok at det er voldt fare for slik skade. Er vassdraget vernet etter naturvernloven, vil strl § 152 b tredje ledd nr 2 få anvendelse i stedet.

Både etter første, annet og tredje ledd kan bøtestraff anvendes alene eller i kombinasjon med fengselsstraff. I tillegg til straff kan det idømmes inndragning etter de alminnelige regler i strl §§ 34 flg. Om foretaksstraff gjelder de vanlige regler i strl §§ 48a - 48b.

Skyldkravet for personlig straffansvar er forsett eller uaktsomhet. Faktisk villfarelse kan lett forekomme på den måte at lovovertrederen ikke var klar over tiltakets virkninger. Straff kan i slike tilfelle bare ilegges hvis villfarelsen var uaktsom. Her må man legge vekt på bl a om man står overfor en profesjonell tiltakshaver og hvilket kunnskapsnivå det er rimelig å forvente av tiltakshaveren i lys av lovens formål. En rettsvillfarelse vil etter fast rettspraksis sjelden bli ansett som unnskyldelig, men særlig hvor det gjelder en mindre alvorlig overtredelse av en pliktregel som i seg selv er lite presis, kan det - især den første tiden etter lovens ikrafttreden - være aktuelt å domfelle uten utmåling av straff, jf strl § 52 nr 1.

Påtalen er offentlig, jf strl § 77, og er derfor ikke avhengig av begjæring fra noen fornærmet.

Fjerde ledd fastslår at medvirkning straffes på samme måte som en selvstendig overtredelse.

Merknader til § 64 (vassdragsmyndigheten)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 69. Det vises til kapittel 9.10.

Første ledd første punktum legger det til Kongen å fastsette generelt hvilke organer som er vassdragsmyndighet og avgjøre hvilken vassdragsmyndighet som kan treffe vedtak etter loven. Myndigheten kan også legges til kommuner. Hvilket kommunalt organ som skal behandle saken, bestemmes av kommunestyret etter reglene i kommuneloven 25. september 1992 nr 107. Kongens kompetanse etter første punktum er ikke til hinder for at en vassdragsmyndighet delegerer sine oppgaver til andre vassdragsmyndigheter. Delegasjon til fylkesmennene bør skje i forståelse med Administrasjonsdepartementet og delegasjon til kommunene i forståelse med Kommunaldepartementet.

Første ledd annet punktum åpner for at oppgaver etter loven - herunder myndighetsutøving - kan delegeres til andre enn vassdragsmyndigheten, herunder til private rettssubjekter. F eks kan tilsynsoppgaver delegeres til Det norske Veritas. Delegasjon etter annet punktum kan bare foretas av Kongen eller departementet, om ikke disse har delegert sin delegasjonskompetanse.

Annet ledd fastslår at fylkesmannen er klageinstans over enkeltvedtak som kommunen har truffet, både når kommunen utøver sin myndighet direkte på grunnlag av loven (som etter § 11 annet ledd første punktum), og når det skjer i henhold til delegasjon fra et statlig organ.

Tredje ledd fastslår Kongens instruksjonsmyndighet også overfor uavhengige underordnede organer, som kommuner og private rettssubjekter, når de utøver myndighet etter loven.

Vedtak etter § 64 må gjøres i samråd med berørte myndigheter.

Merknader til § 65 (gjennomføringsbestemmelser)

Paragrafen svarer til NOU 1994:12 § 70.

Paragrafen gir adgang til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven. I bokstav a og b er noen aktuelle forskriftstyper konkretisert.

Etter bokstav a kan det gis forskrifter om hva søknader og meldinger skal inneholde og hvordan de skal behandles av vassdragsmyndigheten, bl a om hvem som skal høres. Det må tas utgangspunkt i både vannressurslovens og forvaltningslovens regler. Det må f eks presiseres at berørte fagmyndigheter skal høres for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst.

Etter bokstav b kan det gis bestemmelser om samarbeid mellom vassdragsmyndigheten og andre offentlige myndigheter, bl a for å sikre en koordinert behandling av søknader om tillatelse etter flere forskjellige lover for samme prosjekt.

Det kan også fastsettes andre former for utfyllende forskrifter, f eks om saksbehandlingen i saker om omgjøring eller pålegg.

Paragrafen gir ikke adgang til å fravike bestemmelser som er fastsatt i annen lov eller forskrift, f eks forvaltningslovens regler.

Merknader til § 66 (forholdet til eldre tiltak)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 71. Paragrafen gir regler for lovens anvendelse på vassdragstiltak som var påbegynt før loven trådte i kraft (eldre vassdragstiltak). Det vises til kapitlene 22 og 13.8.

Hovedregelen etter første ledd er at alle lovens bestemmelser også gjelder for eldre vassdragstiltak. Innunder begrepet vassdragstiltak faller også vassdragsreguleringer. Fra denne hovedregelen oppstiller annet til fjerde ledd forskjellige unntak. I femte ledd reguleres lovens anvendelse på eksisterende grunnvannsuttak.

Det som er foretatt før lovens ikrafttreden, må bedømmes etter den lovgivning som da gjaldt, f eks hvis det er tale om å kreve retting eller ilegge erstatning eller straff. Derimot er det ikke noe i veien for at det i nye konsesjonsvilkår - eventuelt fastsatt med hjemmel i omgjøringsbestemmelsen i § 28 - kan pålegges tiltak for å rette opp skadevirkningene av noe som er foretatt før loven trådte i kraft. Dette kan også omfatte tilbakeføring og restaurering, jf § 26 første ledd bokstav e.

Etter annet ledd vil en konsesjon som er gitt etter vassdragsloven §§ 104-105 bli å betrakte som en konsesjon gitt etter den nye loven. Dette innebærer at tiltakshavere med konsesjon ikke trenger å søke om ny konsesjon. På den annen side kommer en eldre konsesjon inn under de samme regler som gjelder for nye konsesjoner, særlig reglene om omgjøring. Et vedtak i henhold til V § 144, jf forskrift for tilsyn med anlegg i vassdrag, bør også betraktes som en konsesjon så langt den rekker.

Tredje ledd gjelder vassdragstiltak som var igangsatt før loven trådte i kraft, og som ikke trengte tillatelse etter vassdragsloven av 1940 eller som var igangsatt før 1940. Tredje ledd første punktum bestemmer at de kan fortsette inntil videre uten å søke konsesjon. Men etter annet punktum gis vassdragsmyndigheten adgang til å kreve konsesjonsbehandling for slike tiltak i særlige tilfelle. Det vil kun være aktuelt å kreve konsesjonsbehandling når det foreligger sterke miljømessige hensyn. Det må her foretas en konkret vurdering og konsesjonsbehandling kan bare pålegges ved enkeltvedtak. Ved selve konsesjonsbehandlingen har vassdragsmyndigheten adgang til å nekte konsesjon slik at tiltaket må stanses. At det er tale om etablert virksomhet kan etter omstendighetene være et moment av betydning. I praksis vil derfor en slik konsesjonsbehandling vanligvis resultere i at det gis konsesjon med fastsetting av vilkår. Skulle konsesjon bli avslått, må et eventuelt spørsmål om nedlegging av vassdragsanlegg avgjøres etter reglene i kapittel 7. Innkallingsadgangen gjelder alle typer vassdragstiltak, også alle konsesjonsfrie reguleringer. Ved innkalling av reguleringer kan det bare settes vilkår etter vannressursloven. Innkalling etter vannressursloven aktiverer selvsagt ikke konsesjonsbestemmelsene i vassdragsreguleringsloven, dvs at § 19 i loven her ikke kommer til anvendelse.

Fjerde ledd bestemmer i hvilken utstrekning § 10 om minstevannføring skal gjelde for eldre vassdragstiltak, jf merknadene til § 10 foran. Etter første punktum kan tiltakshaveren fortsette inntil videre å ta ut vann eller på annen måte påvirke den alminnelige lavvannføring, men bare i det omfang vedkommende har gjort før. Med «har gjort bruk av» må forstås såvel «faktisk bruk» som «tillatelse til bruk». Dersom tiltaket innkalles til konsesjonsbehandling etter tredje ledd, følger det imidlertid av fjerde ledd annet punktum at § 10 gjelder på vanlig måte. Innkalling til konsesjonsbehandling kan selvsagt bare skje dersom tiltaket ville ha vært konsesjonspliktig som nytt. Har tiltaket konsesjon etter eldre lovgivning, presiserer tredje punktum at det er adgang til å stille krav om minstevannføring etter § 10 ved vedtak om omgjøring etter § 28. Fjerde punktum gjør det klart at § 10 overhodet ikke vil gjelde for eldre tiltak som har konsesjon etter vassdragsreguleringsloven, eller som ville ha trengt konsesjon etter vassdragsreguleringsloven om de var iverksatt etter at vassdragsreguleringsloven trådte i kraft.

I og med at vassdragsreguleringer verken er underlagt reglene om innkalling eller omgjøring, har begrensningen i fjerde punktum bare praktisk betydning i forhold til første punktum. Denne begrensningen innebærer at en eksisterende vassdragsregulering kan belaste vannføringen utover det som fremgår av § 10, selv om reguleringen ikke har gjort bruk av den alminnelige lavvannføring før lovens ikrafttreden.

Bestemmelsen i femte ledd første punktum gir reglene om eldre vassdragstiltak i første til fjerde ledd tilsvarende anvendelse for rådighetsutøvelse over grunnvann så langt de passer. Dette innebærer at alle lovens regler som har betydning for grunnvann også gjelder for allerede etablert rådighet over grunnvann før lovens ikrafttreden med mindre det er gjort unntak i loven. Etablert uttak av vann som fører til nedgang i grunnvannskvaliteten og som har tillatelse etter forurensningslovgivningen, kan likevel fortsette til tross for § 44 annet ledd annet punktum.

Andre punktum regulerer forholdet mellom den som etter § 44 første ledd har råderett over grunnvannet og den som har en etablert rettighet til å rå over grunnvannet i medhold av V § 11. Bestemmelsen innebærer et unntak fra regelen om at loven gjelder for eldre tiltak. Eldre tiltak må imidlertid respektere grunneiers rett til å ta ut vann til husholdning og husdyr i medhold av § 15 annet ledd, jf § 44 annet ledd da det kun er grunneiers rett etter § 44 første ledd som står tilbake for grunnvannsuttak etablert før lovens ikrafttreden. At rådigheten kan utøves i samme utstrekning som før, betyr at uttaksvolumet ikke må økes. Så lenge uttaket av grunnvann ikke økes i forhold til den etablert rettigheten, kan imidlertid formålet med uttaket endres.

Merknader til § 67 (forholdet til vedtak truffet etter eldre lovgivning)

Paragrafen svarer i hovedsak til NOU 1994:12 § 72.

Første ledd fastsetter at forvaltningsvedtak med hjemmel i eldre lovbestemmelser som oppheves ved den nye loven, blir stående ved lag. Eldre forskrifter og enkeltvedtak kan imidlertid bli endret eller opphevet i medhold av den nye loven eller alminnelige forvaltningsrettslige regler, jf for konsesjoner omgjøringsadgangen etter § 28, jf § 66 første ledd. Det følger av § 66 at de nye reglene om bl a tvangsmulkt, direkte gjennomføring og straff vil gjelde for fremtidige overtredelser av eldre konsesjoner.

Bestemmelsen tar særlig sikte på vedtak etter vassdragsloven 15. mars 1940 nr 3, men også vedtak etter vassdragsloven av 1887 og vedtak med hjemmel i andre lovbestemmelser som blir opphevet helt eller delvis ved § 69.

I medhold av annet ledd i denne overgangsbestemmelsen gis eventuelle kraftleveranseavtaler om naturalerstatning adgang til å bli avløst ved skjønn mot full erstatning.

Merknader til § 68 (ikrafttreden)

Første ledd gir Kongen hjemmel for å bestemme når loven trer i kraft.

Annet ledd bestemmer at når loven trer i kraft, oppheves lov 15. mars 1940 nr 3 om vassdragene i sin helhet.

Merknader til § 69 (endringer i andre lover)

Paragrafen bygger på NOU 1994:12 § 74, men det er gjort en rekke viktige endringer. Om forholdet til annen lovgivning vises det generelt til kapittel 29.

Til nr 1 (endringer i straffeloven):

Det vises til kapittel 23.19.

Strl § 398 er fra før delvis overflødig, idet alternativet «forurenser» dekkes av forurensningslovens straffebestemmelser (forurl § 78). Med lovutkastets straffebestemmelse i § 63 vil bestemmelsen bli helt overflødig og foreslås derfor opphevet.

Til nr 2 (endringer i industrikonsesjonsloven):

Det vises til kapittel 23.5.

§ 2 fjerde ledd nr 15om tilsyn vil bli overflødig ved siden av lovutkastets §§ 53 og 54 og foreslås derfor opphevet.

Endringsforslagene i § 4 fjerde leddog § 5 fjerde ledd følger som konsekvenser av endringen i § 2.

Til nr 3 (endringer i vassdragsreguleringsloven):

Det vises til kapittel 23.3.

Vregl § 1 foreslås utformet som en bestemmelse om vassdragsreguleringslovens saklige virkeområde og forholdet til vannressursloven Første ledd annet punktum om reguleringsbegrepet og tredje punktum om overføringer svarer helt til den nå gjeldende § 1, med det tillegg at pumping av vann til høyereliggende magasin foreslås tatt med.

Annet ledd gjør det klart at vannressurslovens regler skal supplere vassdragsreguleringsloven, men at reglene i vassdragsreguleringsloven går foran så langt de rekker. Bestemmelsen må ses i sammenheng med vannressursloven § 19. Mange av de endringer som er tatt inn i de øvrige paragrafer i vassdragsreguleringsloven, er motivert med å skape klare linjer i forholdet mellom de to lovene.

Vregl § 2 er endret med sikte på å samle og forenkle kriteriene i nå gjeldende §§ 2 og 3 annet ledd for konsesjonsplikt etter vassdragsreguleringsloven. Formålskriteriet begrenses til reguleringer for produksjon av elektrisk energi, slik at reguleringer for andre industrielle formål, f eks driftsvann, faller utenfor. Endringen vil få liten reell betydning, men gir et klarere avgrensningskriterium. Virkningskriteriene i gjeldende § 3 nr 2 første ledd bokstav a-c er videreført gjennom en enklere formulering som nytt første ledd bokstav c.Endringen er kun gjort i forenklingsøyemed og er ikke ment å innebære noen utvidelse eller innskrenkning i forhold til bokstavene a-c i gjeldende § 3 nr 2. Størrelseskriteriene i bokstav d opprettholdes uendret i første ledd som nye bokstaver a og b, jf tredje ledd om beregningsmåten, som svarer til nå gjeldende § 3 nr 2 annet og tredje ledd.

Annet ledd svarer til nåværende § 2 annet ledd.

Vregl § 3 nr 2 foreslås opphevet, idet bestemmelsen i forenklet form er tatt inn i utkastet til vregl § 2.

Vregl § 7 foreslås opphevet og erstattet med vannressursloven § 22.

Som en konsekvens av endringene i vregl §§ 2 og 3 skal henvisningen til § 3 i § 11 nr 1 tredje ledd første punktum, § 12 nr 15 første ledd første punktum, og § 13 første ledd erstattes med en henvisning til § 2 tredje ledd.

Vregl § 12 nr 18om tilsyn foreslås opphevet og avløst av de generelle reglene om tilsyn i vannressursloven kapittel 11.

Vregl § 12 nr 23 annet punktumforeslås opphevet som en følge av den forenkling som er gjort ved sammenslåingen av vregl §§ 2 og 3. Unntaket fra unntaket fra konsesjonsplikt i § 3 post 2 fjerde ledd er opphevet. Slike tilleggsreguleringer som er under grensen i bokstav a og b og som ikke har slike virkninger som angitt i bokstav c vil ikke bli konsesjonspliktig etter vassdragsreguleringsloven. Slike reguleringer vil imidlertid lett bli å anse som konsesjonspliktige etter vannressursloven § 8. Også mindre tilleggsreguleringer kan fanges opp av vassdragsreguleringsloven, jf bokstav c «alene eller sammen med tidligere reguleringer». For slike reguleringer gir § 12 nr 23 slik den nå utformes fremdeles en hjemmel for å fastsette et enklere vilkårssett.

I § 14 nr 4 foreslås rettet en henvisning til § 12 post 17, som etter lovrevisjonen i 1992 skal være til § 12 nr 21.

Henvisningen til § 3 i § 16 nr 4 første punktumforeslås endret til § 2 tredje ledd som følge av forslagene ovenfor til endringer i §§ 2 og 3. For å få nødvendig harmonisering i lovverket, endres § 16 nr 5om utbetaling og innløsning av årlige erstatninger i tråd med ekspropriasjonshjemmelen i vannressursl § 51 fjerde og femte ledd. Nr 5 første ledd første punktumendres i samsvar med § 51 fjerde ledd med en begrensning for utbetaling av årlige utbetalinger for erstatninger som er mindre enn det minstebeløp Kongen bestemmer. Av samme grunn oppheves nr 5 første ledd tredje punktum.Videre endres nr 5 annet leddom innløsning av tidligere fastsatte årlige erstatninger til tilsvarende regel fastsatt i § 51 femte ledd. Om disse spørsmålene, se nærmere i kapittel 17.7 og 17.8 ovenfor.

Nytt tredje punktum i § 19 nr 2 første ledd er tatt inn for å gjøre det klart at § 19 nr 1 og 2 ikke representerer noen særregel som unntar konsesjonsmyndigheten fra å foreta en vurdering av minstevannføringskrav etter vannressursloven § 10. Dette er også gjort klart i merknadene til minstevannføringsbestemmelsen.

Endringene i § 19 nr 3og 4 innebærer at den alminnelige regel i oreignl § 21 skal gjelde tilsvarende for midlertidige avgjørelser og utsettelse ved tiltaksskjønn.

Endringene i § 26 - endringer i nr 3 og nytt nr 4 - tar sikte på at vassdragsreguleringsloven skal kunne gjelde for alle reguleringer som er eldre enn loven av 1917. For reguleringsanlegg med konsesjon etter eldre lovgivning skal etter nr 3 vassdragsreguleringsloven gjelde som om konsesjonen er gitt etter den loven. For reguleringsanlegg som er lovlig utført uten konsesjon gjør nr 4 det klart at tiltaket kan fortsette uten at det er nødvendig med konsesjon etter vassdragsreguleringsloven.

Til nr 4 (endringer i lov 12. juni 1931 nr 1 i henhold til konvensjonen mellem Norge og Sverige om visse spørsmål vedrørende vassdragsretten av 11. mai 1929):

Det vises til kapittel 21 foran.

Bestemmelsene i § 3 annet ledd og § 8 nr 1-4 oppheves, da de knytter seg til skjønn, som etter lovutkastet ikke lenger vil være grunnlag for vassdragstiltak.

Til nr 5 (oppheving av lov 14. juni 1935 nr 1 i henhold til konvensjonen mellom Norge og Finland om fløtning i Pasvik av 14. februar 1925):

Grensen mellom Norge og Finland er endret etter at loven ble vedtatt og følger ikke lenger Pasvikelva. Verken loven eller konvensjonen synes å ha noen praktisk betydning i dag, og konvensjoner av denne typen kan i tilfelle gjennomføres i norsk rett med hjemmel i vannressursloven § 4 annet ledd. Loven oppheves derfor av forenklingshensyn.

Til nr 6 (endringer i lov 29. mai 1953 nr 3 om hittegods):

Departementet foreslår at henvisningen i § 1 annet ledd til særregler om «sokke trevyrke og krabbastømmer» utgår, siden disse reglene (V §§ 82-83) ikke blir videreført i lovutkastet. I tredje ledd tredje punktum foreslås en foreldet henvisning til lov 29. juni 1951 om fornminne rettet til lov 9. juni 1978 nr 50 om kulturminner.

Til nr 7 (endringer i lov 28. juni 1957 nr 16 om friluftslivet):

I § 8 lovfestes allmennhetens rett til bading i vassdrag, som i dag finnes i V § 12. Det vises til kapittel 8.13 og 23.13.

Til nr 8 (oppheving av lov 27. juni 1958 nr 1 om rett for den norske stat til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av overenskomst av 18. desember 1957 mellom Norge og Sovjet-Samveldet om utnytting av vannkraften i Pasvikelven):

Overenskomsten er for lengst gjennomført og prosjektet fullført. Både av den grunn og fordi oreigningsloven vil gi tilsvarende ekspropriasjonshjemler, er det ikke lenger behov for loven av 1958, og den oppheves av forenklingshensyn. Det sier seg selv at de ekspropriasjonsvedtak som er foretatt i medhold av loven, blir stående, noe som også følger av vannressursloven § 67.

Til nr 9 (endringer i lov 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom):

Det vises til kapittel 23.18.

De endringer som foreslås i § 2, tar sikte på å gi ekspropriasjonshjemmel til avløsning av vassdragslovens tilsvarende hjemler for ekspropriasjon eller annen hjemmel for rådighet over fremmed grunn. Fordi det vil være tale om rådighet over fremmed grunn til fordel for privatpersoner, må det foretas en tilføyelse til forskriftene etter oreignl § 3 for de nye numrene. Myndigheten til å gi ekspropriasjonstillatelse bør også delegeres til det forvaltningsorgan hvor konsesjon blir gitt.

Forslagene til endring i § 2 gjelder nr 29, 47og nye nr 50-54.

Nr 29 gir i dag ekspropriasjonsadgang til velte- og opplagsplass for skogsvirke til fordel for enhver (kgl res 5 oktober 1962 i medhold av oreignl § 3). Bestemmelsen dekker forsåvidt også ekspropriasjonsadgangen etter V § 73, som bare gjelder til fordel for samfløtingsforeninger. Departementet foreslår at nr 29 utvides så den generelt gir ekspropriasjonsadgang for tiltak for fløting.

Nr 47 ble tilføyd ved forurensningsloven i 1981, bl a til avløsning av ekspropriasjonshjemler for kloakkledninger i vassdragslovens kapittel 4. Myndigheten er lagt til fylkesmannen, og ekspropriasjon kan også skje til fordel for private. Nr 47 endres så den gir en generell ekspropriasjonsadgang til vannforsyning og avløp. Vannforsyningstiltak kan gjelde anlegg for uttak av vann fra vassdrag og grunnvann, for behandling av råvannet og for magasinering og transport av vannet. Dette omfatter også rett til å legge ledning eller grøft på annen manns eiendom. Denne hjemmelen kan også brukes til å pålegge rådighetsinnskrenkninger rundt vannkilden, jf kapittel 23.2.2.1. For rådighetsinnskrenkninger i forbindelse med planlagt vannforsyning gjelder båndleggingsbestemmelsen i vannressursloven § 13 fjerde ledd. Med avløp siktes det til avløp for både overvann og forurenset avløpsvann, og til tiltak som utvider eller øker avløpet for å senke en innsjø. Denne ekspropriasjonshjemmelen vil avløse V §§ 17-19, 21, 23 og (delvis) § 25. Hjemmelen kan også brukes som alternativ omskiping og avskiping etter servituttloven (i stedet for V §§ 23 og 34), og kan også delvis avløse V § 63 nr 1 (som for øvrig dekkes av oreignl § 2 nr 32 når det gjelder vannforsyning til industritiltak). Sammen med nr 50 vil den dekke behovet for å gi adgang til å legge grøfter på fremmed grunn.

I nr 50 foreslås ekspropriasjonsadgang for tiltak til å senke grunnvannstanden. Bestemmelsen vil sammen med nr 47 avløse V § 25 jf § 27 og V § 30. Myndigheten bør delegeres til fylkesmannen.

I et nytt nr 51 foreslås en ekspropriasjonsadgang til fordel for vannkraftproduksjon. Bestemmelsen vil gi adgang både til ekspropriasjon av eksisterende anlegg og av grunn og rettigheter for nye anlegg, herunder ekspropriasjon av fallretter. Den vil avløse innløsningsregelen i V § 55 og ekspropriasjonsadgangen etter V § 62 og kapittel 14.

I et nytt nr 52 foreslås ekspropriasjonsadgang til tiltak for ferdsel og transport i vassdrag. Bestemmelsen vil avløse V § 66.

I nytt nr 53 gis ekspropriasjonshjemmel for tiltak til vern mot flom eller utrasing i vassdrag. Bestemmelsen vil avløse V § 102.

I nytt nr 54 gis en generell hjemmel for øvrige vassdragstiltak som ikke omfattes av nr 29, 47 eller 50-53. Denne bestemmelsen er ment som en utfyllende regel og sikkerhetsforanstaltning for at nødvendig ekspropriasjonshjemmel finnes for ethvert vassdragstiltak som det kan være aktuelt å utføre i henhold til vannressursloven.

Ekspropriasjon etter nr 50-54 skal kunne skje til fordel for private.

I § 17 første ledd gis tilføyelser for at erstatningen for ekspropriasjon etter § 2 nr 50, 53 og delvis nr 47 (til senking av grunnvannstand, vern mot flom og utrasing, og vannforsyning eller avløp for høyst fem bruksenheter) kan fastsettes ved lensmannsskjønn. Dette gjelder fra før for ekspropriasjon etter § 2 nr 29. Bestemmelsen avløser § 130 nr 3 i forhold til de respektive ekspropriasjonshjemler.

I § 30 oppheves nr 12 og tilføyes et nytt nr 43 som følge av den nye loven. Bestemmelsen vil sikre at oreigningslovens regler supplerer vannressursloven når det gjelder ekspropriasjonsvirkninger.

Til nr 10 (endringer i granneloven):

Det vises til kapittel 8 og 23.6. Grannelovens regler får anvendelse for tiltak som berører naboer i vassdrag, jf § 6 første ledd. Når konsesjonsmyndigheten har gitt tillatelse til et vassdragstiltak, kan tiltaket ikke kreves rettet etter granneloven, jf § 6 tredje ledd. I likhet med det som er bestemt hvor konsesjon er gitt etter forurensningsloven, gis et tillegg i granneloven § 10 ny bokstav d med unntak fra rettingskravet der konsesjon er gitt etter vannressursloven.

Til nr 11 (endring i lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern):

Det vises til kapittel 23.20.

§ 17 femte ledd foreslås endret så den gir hjemmel for forskrifter om opprensking av grøfter i skogbruket, jf § 12 fjerde ledd med merknader.

Til nr 12 (endringer i lov 19. juni 1970 nr 63 om naturvern):

Det vises til kapittel 15 og 23.8.

Endringene skal bidra til rettsgrunnlaget for en differensiert forvaltning av vernede vassdrag, jf vannressursloven § 33 med merknader. Naturvernloven § 11 a gir en klar hjemmel for vedtak om vern etter naturvernloven av et vernet vassdrag eller del av det med den nærmeste strandsonen, sammen med hjemmel for nærmere vernebestemmelser og skjøtselstiltak.

Bestemmelsen kan benyttes for vernede vassdrag med spesielt store naturfaglige eller landskapsmessige verneinteresser, særlig referansevassdrag. Hjemmelen skal bare tas i bruk for et begrenset antall verneobjekter.

Til nr 13 (endringer i jordskifteloven):

Det vises til kapittel 23.16.

Endringen i § 2 bokstav e innebærer at henvisningen til V § 31 erstattes med henvisning til vannressursl § 30. Om tilskuddsplikt og kostnadsfordeling ved fellestiltak vises til kapittel 14 om fellestiltak samt til §§ 30-31 med merknader. Etter § 31 kan vassdragsmyndigheten henvise kostnadsfordelingsspørsmål til avgjørelse av jordskifteretten dersom de henger sammen med et pågående jordskifte.

Av den reviderte jordskifteloven fremgår at jordskifteretten ikke kan gi pålegg om tiltak i vassdrag som mangler de nødvendige tillatelser etter vannressursloven.

Til nr 14 (endring i forurensningsloven):

I ny § 24 a foreslås en regel om objektivt erstatningsansvar for skade fra avløpsanlegg, jf kapitlene 19.3 og 23.7 foran. Bestemmelsen vil avløse V § 47 nr 2 og (delvis) § 115 nr 2.

Paragrafen omfatter avløpsanlegg både for overvann (avrenning etter nedbør, snøsmelting og fra drenering) og forurenset avløpsvann. Om avløpsanlegg og avløpsvann, se definisjoner i forurl § 21. Som avløpsanlegg regnes også en lukket grøft. Anleggseierens objektive erstatningsansvar omfatter skader som skyldes oversvømmelse eller lekkasje som følge av utilstrekkelig kapasitet eller vedlikehold. Hvis ledningen opprinnelig hadde stor nok kapasitet, men tiltak i nedbørfeltet har økt avrenningen ut over kapasiteten, er utgangspunktet at anleggseieren er ansvarlig selv om det er andre som har iverksatt tiltakene. Men her kan det være aktuelt å lempe erstatningsansvaret etter skadeserstatningsl § 5-2.

Bestemmelsen gjelder ikke for andre skadeårsaker, men utelukker ikke at det her inntrer objektivt erstatningsansvar på annet grunnlag.

Bestemmelsen omfatter både fukt- og forurensningsskader. Fordi den skal gjelde mer enn forurensningsskader, og fordi det ikke er grunn til at tålegrensen i forurl § 56 jf grannel § 2 skal gjelde i disse tilfellene, bør den plasseres i forurensningsloven kapittel 4 istedenfor kapittel 8. Av annet punktum fremgår at reglene i forurl §§ 57-61 skal gjelde også for ansvar etter § 24 a. Reglene i §§ 62-64 vil derimot neppe ha noen praktisk betydning i disse tilfelle.

Til nr 15 (endringer i plan- og bygningsloven):

Det vises til kapittel 10 og 23.2

I § 25 første ledd nr 6 foreslås «anlegg for energiproduksjon» tilføyd som nytt underformål under reguleringsformålet spesialområde.

I § 26 første ledd foreslås et nytt fjerde punktum som avskjærer adgangen til å fastsette reguleringsbestemmelser om vannføring eller vannstand. Slike bestemmelser kan etter forslaget bare fastsettes gjennom konsesjonsbehandling etter vannressursloven (eller vassdragsreguleringsloven), foruten at kvalitetsmål etter vannressursloven § 9 kan legge premisser i så måte.

I § 83 er det regler om sikring av basseng, brønn og dam, og om adgang for kommunen til å pålegge gjenfylling. Ved å avgrense virkeområdet i § 83 mot dammer som omfattes av vannressursloven, vil man hindre konflikt mellom pålegg fra kommunen om gjenfylling etter pbl § 83 og forbud mot gjenfylling når dette har vært gjenstand for konsesjonsbehandling etter vannressursloven. Den alminnelige sikkerhetsstandard i vannressursloven § 5 tredje ledd vil stille visse krav til sikring av anlagte dammer som faller inn under vannressursloven, jf § 2 annet ledd bokstav b og fjerde ledd bokstav d. Mer presise krav kan fastlegges i forskrift etter vannressursloven § 36. Vassdragsmyndigheten kan dessuten iverksette sikringstiltak etter § 40 annet ledd, herunder gjenfylling, dersom en naturlig eller kunstig dam frembyr en særskilt fare for barn. Dammer som ikke faller inn under vannressursloven omfattes av bestemmelsene i pbl § 83 om sikring.

Til nr 16 (endringer i lov 15. mai 1992 nr 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.):

Det vises til kapittel 23.10.

Lovteksten endres slik at unntak fra behandling etter lakseloven § 7 annet og tredje ledd begrenses til kraftutbyggingstiltak som krever konsesjonsbehandling. Unntaket i tredje ledd omfatter i tillegg andre tiltak som krever konsesjon etter vannressursloven, med mindre formålet med tiltaket knytter seg til regulering av fisket.

Dette innebærer at en forhåndsavgjørelse etter vannressursloven § 18 som fritar fra konsesjonsplikt etter vannressursloven, ikke gjør unntak fra adgangen for Kongen til å fastsette forbud etter lakseloven § 7 annet ledd eller departementets adgang til å kreve godkjenning etter tredje ledd.

I § 15 annet ledd tredje punktum må henvisningen til V §§ 115-116 erstattes med en henvisning til §§ 37 og 41-42 i vannressursloven.

I § 35 første ledd foreslås at forbudet mot å stenge friløpet helt ikke skal gjelde for tiltak som har konsesjon til dette etter vannressursloven. Hvis stengning gjør friløpet smalere enn første ledd annet punktum tilsier, vil det alene være nok til at det inntrer konsesjonsplikt etter vannressursloven. Ved konsesjonsbehandlingen og anvendelsen av vannressursloven § 25 vil hensynet til å sikre fiskens frie gang i lys av den bestående fiskebestand være et vesentlig moment. Det foreslås også at konsesjonen kan fastsette friløpets bredde, selv om bredden angitt i annet punktum vil være en normalregel.

§ 36 annet ledd første punktum foreslås endret slik at det er forbudt å slippe stein mv i friløpet til hinder for fiskens frie gang uten konsesjon etter vannressursloven. Reglene i fjerde ledd om gjenoppretting når det er skjedd oppfylling eller utdyping i vassdraget uten noens skyld, bør erstattes med en henvisning til vannressurslovens regler. Vannressursloven § 12, eventuelt konsesjon etter § 8, vil føre til at de fiskeberettigede ikke kan motsette seg at vassdragsmyndigheten foretar gjenoppretting på egen kostnad.

Til nr 17 (endring i lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom):

Det vises til kapittel 23.21.

Det foreslås tilføyd en ny § 3-2 a, som vil avløse V § 7 nr 2. Når vassdraget ligger på den grunn som avhendes, sier det nærmest seg selv at det følger med i handelen. Paragrafens hovedsakelige betydning gjelder derfor tilfelle hvor det avhendes en eiendom som grenser til et vassdrag, eller det skilles ut og avhendes en tomt fra eiendommen med tomtegrense i vassdraget. Det følger av den generelle adgang til å fravike avhendingsloven ved avtale, jf avhendingsl § 1-2 (1), at bestemmelsen kan fravikes. Departementet har derfor ikke tatt med den uttrykkelige bestemmelse om dette som V § 7 nr 2 hadde, uten at dette medfører noen realitetsendring.

Til nr 18 (endring i lov 12. mai 1995 nr 23 -jordlova):

Det vises til kapittel 23.22.

Bestemmelsen vil gjøre det unødvendig å søke om omdisponeringstillatelse etter jordloven § 9 eventuelt § 12, dersom det gis konsesjon etter vannressursloven. Hensynet til jordvernet og eventuelle drifts- og miljømessige ulemper vil trekkes inn i konsesjonsvurderingen, og Landbruksdepartementet vil kunne uttale seg i forbindelse med konsesjonssaken.