3 Vannressursene

3.1 Innledning

Nedenfor gjøres en kort, generell framstilling av vannressursene. Vassdragsutvalget har gjort en fyldig utgreiing av vassdragene og vannressursene i utredningens kapittel 2, 3 og 4, supplert med illustrerende figurer og kart. For en nærmere redegjørelse av disse temaene vises derfor til utvalgets arbeid.

3.2 Naturgitte trekk

3.2.1 Naturlige vannressurser og vannets egenskaper

Jordens vannressurser er hovedsakelig saltvann. Ferskvann utgjør kun 2,5 % av vannressursene, og av dette er nærmest 70 % bundet i is og snø. Nesten alt flytende ferskt overflatevann finnes i innsjøer. Vann som har trengt ned i grunnen, og som finnes i de øverste jordlagene, benevnes som markvann. Markvannssonen avgrenses nedover av det nivået der vannets trykk er lik atmosfærens trykk, og kalles grunnvannsspeilet eller - nivået. Grunnvannsnivået varierer med tilsiget. Under grunnvannsspeilet er alle porer fylt med vann, og dette betegnes som grunnvann. Grunnvannet er fritt og kan innvinnes. Grunnvannsnivået kommer på enkelte steder frem på overflaten som kilder, myrer etc. Overflatevannet kan stort sett dekke vårt vannbehov, og Norge har derfor nyttegjort seg lite av grunnvannet.

Under kretsløpet utsettes vannet for kjemiske prosesser som endrer innholdet av oppløste stoffer. Grunnvann dannes ved at nedbør og annet tilløpsvann filtreres gjennom det øverste jordlaget. Denne renselsesprosessen gjør at grunnvann normalt er renere enn overflatevann.

3.2.2 Vassdragenes geografiske variasjoner

På grunn av store variasjoner i topografi, nedbørsforhold og klima, er norske vassdrag lite ensartede. Vanntilførselen betyr mest for hvor mye vann det går i vassdragene (avrenningen), og fordunsting har ikke så stor betydning i vårt klima. De største nedbørsmengdene forekommer et stykke inn fra kysten i Vest- og Nord-Norge. Minst nedbør har øverste del av Ottadalen og Gudbrandsdalen, strekningen langs riksgrensen i Nordland og indre Troms og Finnmark. Vestlandet og Nord-Norge har mest nedbør om høsten og tidlig på vinteren, mens Østlandet og indre strøk av Finnmark har den mest nedbørsrike perioden i juli og august.

Det er vanlig å dele inn norske vassdrag i fem hydrologiske typeområder ut fra variasjoner i avrenningen over året: Breregimer, fjellregimer, innlandsregimer, overgangsregimer og kystregimer, se nærmere i utredningen kapittel 2.3. Svalbard har spesielle forhold.

Topografiske forhold har stor betydning for vassdragene. På Vestlandet, i Nordland og deler av Troms er vassdragene ofte relativt korte og har stor fallhøyde, mens mange vassdrag på Østlandet, i Trøndelag og Finnmark er lange og vannrike med mindre fall.

3.2.3 Vassdragenes økologiske verdi

Vann er grunnlag for alt liv. Naturen er et sammenhengende system med organismer som lever i gjensidig samspill og avhengighet. Alle organismer har tilpasset seg de naturgitte forholdene der de lever og små endringer i naturgrunnlaget kan derfor få følger for artssammensetningen i systemet. Norge har få plante- og dyrearter, og et slikt system er mer sårbart enn et artsrikt økosystem.

Vassdrag med tilhørende innsjøer, vann og våtmarker er som oftest komplekse systemer som kan ha stor produksjon, variasjon og artsrikdom. De økologiske forholdene i vassdrag forandrer seg fra fjell til sjø. I økologisk sammenheng kan en skille vassdragene i bekker, elver og større elver ( floder).

Lys- og næringsforhold legger rammer for vassdragets plante- og dyreliv. Vannføring og temperaturforhold har innvirkning på de fysisk-kjemiske forholdene i vassdrag, og en får derfor variasjoner som følge av årstidene. Vassdragene inneholder en rik algeflora og mange typer bunndyr. I elvene finnes det ikke mye av hverken plante- eller dyreplankton, mens dette er viktige organismer i innsjøene. I tillegg til de mange artene som lever i vannet, har vassdragene også stor betydning for mange sorter av fugler og pattedyr.

3.3 Bruk og påvirkning

3.3.1 Bruken av vassdragene - tiltak og påvirkningsmåter

Vassdragene har betydning for både individuelle og allmenne interesser, og selve eksistensen av lokalsamfunn er ofte knyttet til utnytting av vassdragene. Vannforsyning er det eldste bruksformålet vi kjenner - et formål som for øvrig ennå er av stor betydning. Fisket har for mange vært av stor verdi, og stilleflytende elver og innsjøer har spilt en stor rolle for fløtning og ferdsel. Vannfallene ble også tidlig utnyttet til kvern- og sagdrift, og senere til vannkraftproduksjon. Vassdragene kan imidlertid også gjøre stor skade i form av flom, ras og isganger, noe vi bl a fikk oppleve på Østlandet med storflommen i 1995.

Det er for øvrig flere måter å betrakte bruken av vassdragene på, f eks etter bruksformålene eller tiltakene, eller etter konsekvensene av den menneskelige virksomhet.

Vassdragene har blitt utsatt for en rekke inngrep og tiltak som har påvirket forholdene: Utgraving og utfylling er vanlige inngrep til ulike formål. Det bygges ulike innretninger for å tilpasse ferdsel og fløtning. Av hensyn til fisken settes det ofte opp fisketrapper og sperregitter i vassdragene. Terskler bygges for å heve vannstanden, eller vannstanden senkes for bl a å muliggjøre oppdyrking av jordbruksarealer. Ulike dreneringsarbeider foretas også for å tilrettelegge muligheter for jordbruket. Av samme grunn blir det foretatt utretting av elveløp. Utretting utføres imidlertid også ofte ut fra sikkerhetsmessige årsaker. En annen type sikkerhetsanstaltning er forbygging. Dammer benyttes i tillegg til å være vannmagasin for kraftproduksjon, også til fløtning, vannforsyning og fiskeoppdrett. Dammer har ofte manøvreringsmuligheter med sikte på å slippe magasinert vann etter behov. Uttak av vann kan skje direkte eller via tunnel, grøft eller ledning eller ved hjelp av kanalisering. Vann kan overføres fra et vassdrag til et annet, eller vann tilføres etter at det er benyttet i kraftstasjon, i annen industri eller som avløpsvann. I tillegg krysses vassdragene av ulike kommunikasjonsanlegg og ledninger. Videre kan andre forhold som f eks forurensning, sur nedbør og fjerning av kantvegetasjon få konsekvenser for vassdragene.

Menneskelige inngrep og tiltak kan ha både positiv og negativ innvirkning på naturforholdene. Mange av vassdragene våre har gjennomgått store fysiske endringer. Mange vassdrag er benyttet i kraftutbygging, og flere steder har spesielt eldre reguleringer satt et skjemmende preg på naturomgivelsene. Veibygging, boligbygging og landbruksdrift har også bidratt til å skape landskapsmessige forandringer. Lukking av bekke- og elveløp, samt grøfting av hensyn til jord- eller skogbruksformål er alminnelige tiltak som endrer de naturlige vannløp og vannsig. Forandringer i massetransporten i forhold til naturtilstanden fører ofte til endrede bunn- og dybdeforhold i vassdraget og kan føre til store forandringer i form av skiftende elveløp og dannelse av deltaer.

Kraftproduksjon medfører ofte endrede vanntemperatur i vassdragene. Utslipp fra industri, kloakk og landbruk, samt sur nedbør fra langtransporterte forurensninger skaper problemer med vannkvaliteten. Alle disse tiltak og inngrep har endret de naturlige biologiske forhold i flere av vassdragene våre, og har bl a medført at opprinnelige arter er forsvunnet og at nye artssammensetninger er oppstått.

3.4 Ulike bruksformål

3.4.1 Innledning

I forbindelse med Samlet plan for vassdrag, St meld nr 63 (1984-85), ble kraftutbygging vurdert i forhold til ulike bruksformål. Betydningen av de ulike bruksinteresser og -formål varierer imidlertid fra vassdrag til vassdrag, og bruksinteressene forandrer seg for øvrig også med tiden. I dag er f eks akvakultur en aktuell utnytting som ikke ble nevnt i forbindelse med Samlet plan, mens vann til transportformål er av mindre betydning. Det er ikke forsøkt å gi noen fullstendig oppregning over de enkelte bruksformål. Fremstillingen følger den oppregning som Vassdragslovutvalget fant hadde betydning for sitt lovforslag, se utredningen kapittel 3.4.

3.4.2 Vannforsyning

Den mest sentrale bruksinteressen tilknyttet vann er vannforsyning. Vannforbruket har økt i tråd med samfunnsutviklingen, og enkelte steder i Norge i dag har folk problemer med tilgang på ferskvann. Kvaliteten på drikkevannet er heller ikke tilfredsstillende over alt. Mesteparten av vannet fra den alminnelige vannforsyningen går imidlertid til renhold mv. Det går store mengder til industrivann og prosessvann for industrien. Andre vannkrevende virksomheter er vanning i jordbruksøyemed og settefiskproduksjon.

Drikkevannsforsyningen kommer først og fremst fra vassdrag, og størrelsen på anleggene varierer ut fra det behov som foreligger. Normalt vil det være nødvendig å legge restriksjoner på utnytting av vassdragene og deres nærområder, idet store vannverk kan medføre relativt store ulemper. Industrivannforsyningen kan forårsake de samme typer problemer.

I mange jordbruksområder er det blitt vanlig med systematisk jordvanning. Dersom vanningen blir svært intensiv, kan det spesielt på forsommeren innebære redusert vannføring i vassdraget.

3.4.3 Vannkraftutbygging

Den viktigste økonomiske utnytting av norske vassdrag er kraftproduksjon. Etter NVEs beregning pr 01.01.94, er 175,4 TWh nyttbar vannkraft. En kraftproduksjon på nesten 40 TWh er imidlertid varig vernet gjennom Stortingets vedtak om verneplanene I - IV. I Samlet plan er de utbyggbare vannkraftprosjektene inndelt i to kategorier ut fra hensyn til ønsket utbyggingsrekkefølge. Bare vannkraftprosjekter innenfor kategori I (tilsvarende 15,7 TWh) vil inntil videre bli konsesjonsbehandlet. Prosjekter tilsvarende 2,0 TWh er holdt utenfor Samlet plan, og en del er her klare for utbygging. I samarbeid med Miljøverndepartementet er departementet igang med arbeidet med rullering av Samlet plan.

Kraftutbyggingen har vært mest omfattende i Sør-Norge, og i enkelte fylker er nesten alle vassdrag påvirket av utbygging.

3.4.4 Flomsikring og erosjonsvern

Oversvømmelser, ras og isganger kan gjøre skade på store verdier. Videre kan erosjon og utrasing fra elvekantene medføre forurensning og endrede elveløp. Oppdyrking av større arealer, tørrlegging av myrer og urbanisering bidrar til at flomfaren øker. Vassdragsreguleringer har imidlertid ofte en flomdempende effekt. Bygging av flomverk og flomdemping i nedbørfeltet demper skadevirkningene av flom, og forbygninger, bevaring av kantvegetasjon m m avhjelper erosjonsproblemene. De menneskelige inngrepene kan imidlertid ha skadevirkninger i seg selv, og utformingen av tiltakene er av den grunn viktige.

3.4.5 Forurensning

De største forurensningsproblemene i vassdragene våre er knyttet til forsuring, eutrofiering, mikrobiologisk forurensning og miljøgifter. Urenset avløpsvann fra husholdninger og industri og avrenning fra landbruksvirksomhet er blitt vanlige forurensningskilder i norske vassdrag. Problemene forsterkes gjerne ved redusert vannføring i regulerte vassdrag. Alminnelige forurensningspartikler er næringssalter, organiske forbindelser, tungmetaller og miljøgifter, sykdomsfrembringende mikroorganismer og forurensninger som skyldes temperaturendringer i vannet.

Det er av stor verdi for bedrifter og kommuner å kunne nytte vassdragene som resipient. I henhold til politiske mål har en i løpet av de siste årene lagt vekt på rensetiltak og kontroll slik at vannkvaliteten er blitt bedre i mange vassdrag.

3.4.6 Landbruk

Landbruket står i en særstilling når det gjelder bruken av vassdragene. Landbruket nytter vassdragene både direkte som ressurs i form av vanning, og indirekte som eiendomsgrenser. Markvanns- og grunnvannsforholdene er også utslagsgivende for landbruket, og andre bruksinteresser i vassdragene har ofte medført skadevirkninger for landbruksnæringen. Likeledes kan visse driftsformer innen jord- og skogbruk innebære ugunstige følger for vassdragene. Tørrlegging av myrområder, drenering, fjerning av kantskog mv øker flomfare og forurensning. Utslipp av nitrogen og fosfor eller silovæske og sprøytemidler kan også få uheldige konsekvenser for vassdragene. Spesialisering og effektivisering av jordbruksnæringen har på mange måter forsterket miljøproblemene, men flere subsidieordninger innen landbruket er nå endret.

3.4.7 Fiske og fiskeoppdrett

I Norge har anadrome laksefisk (laks, sjøaure og sjørøye) størst økonomisk betydning mht solgt kvantum. Kraftutbygging, forurensning, overbeskatning og sykdom har imidlertid medvirket til redusert fiske i mange vassdrag. I de fleste vassdragene i Telemark, Aust- og Vest-Agder og Rogaland har sur nedbør ødelagt fisket. Det brukes nå mye ressurser på kalking og fiskeforbedrende tiltak i vassdragene. Den økonomiske verdien av innlandsfiske er problematisk å anslå på grunn av manglende statistikk.

Laks er den viktigste arten ved fiskeoppdrettsvirksomhet, men også sjøaure og -røye er aktuelle. Det finnes få oppdrettsanlegg i ferskvann, og her drives spesielt produksjon av settefisk (smolt). Produksjon av settefisk er svært vannkrevende. Til smoltproduksjon brukes også saltvann deler av året, og anleggene ligger ofte av den grunn nær utløpet av små og mellomstore elver.

3.4.8 Natur- og landskapsvern

Den norske vassdragsnaturen er særpreget i europeisk og til dels også i global sammenheng. Av hensyn til naturen selv, forskning og menneskenes restitusjonmuligheter, må deler av vassdrags- og våtmarksnaturen vernes. Arbeidet med verneplanene anses som sluttført, men Stortinget kan i tillegg tenkes å ville verne enkeltvassdrag. Naturvernloven hjemler dessuten vern av flere myrer og våtmarksområder.

Noen vassdrag er vernet ut fra referanseverdi. Disse vassdragene skal tjene som målestokk for endringer som skyldes inngrep og påvirkninger i andre sammenlignbare vassdrag. Det er et mål å bevare et tverrsnitt av norsk natur, og flere vassdrag med typeverdi er av den grunn også vernet. Disse vassdragene inneholder flest mulig av regionens naturtyper og naturformer med tilhørende plante- og dyreliv.

3.4.9 Ferdsel og fløting

Vassdragenes betydning som transportåre er sterkt redusert.

Isens betydning som ferdselsåre er innskrenket f eks på grunn av bedret veinett og større bilbruk. Fordi høyere vanntemperaturer har redusert isleggingen er selve muligheten for å bruke isen også mindre.

Fløting av tømmer er for tiden en lite aktuell transportform. Fløting medfører imidlertid mindre miljøproblemer enn f eks veitransport, og kan derfor ikke utelukkes i fremtiden.

Ordinær skipstrafikk virker også lite sannsynlig. Ferdsel på vassdrag i rekreasjonsøyemed vil derimot kunne bli økende.

3.4.10 Friluftsliv og turisme

Bading, båtliv, skøyting og fiske er rekreasjonsaktiviteter tilknyttet vassdragene. Som naturopplevelse er vann og vassdrag en viktig del av turgåing. Naturopplevelser betyr mye for turismen i Norge, og dette må tas hensyn til når nye tiltak i vassdragene skal vurderes. Tilrettelegging av aktiviteter og opplevelsestilbud som krever naturinngrep kan imidlertid medføre ulemper for både mark og vassdrag.

3.5 Vassdragene som knapphetsgode

Konfliktene mellom kraftproduksjon og naturvernhensyn toppet seg fra 1970 og frem til midten av 80-årene. En gradvis påvirkning i form av forurensning resulterte i at mange vassdrag ble mer eller mindre ødelagt som drikkevannskilde, leveområde for fisk mv.

Adgangen til å nytte vassdragene som resipient i dag er sterkt begrenset. På grunn av de mange bruksformål av vassdragene, kan det enkelte steder oppstå kvantitetsproblemer. Noen av bruksformålene lar seg godt forene, men andre påvirker øvrige interesser. Det kan derfor være relativt stor konkurranse og konflikt mellom de ulike brukerinteressene av vassdragene.

Kun en liten del av Norges befolkning benytter grunnvann som drikkevannskilde. Det er et mål å øke bruken av grunnvann til vannforsyning, som prosessvann i industribedrifter og til jordvanning. Grunnvann kan dessuten også benyttes til energiproduksjon i varmepumper.

Vassdragslovutvalget har i utredningen tatt utgangspunkt i dagens faktiske bruk av vassdrag og grunnvann, men har samtidig lagt vekt på betydningen av å se fremover. Den nye loven må være fleksibel i forhold til fremtidig utvikling. Når det gjelder den videre utvikling viser departementet her til fremstillingen i utredningen kapittel 4. Vassdragslovutvalgets arbeidsområde er påvirket av politiske målsettinger, med den usikkerhet det innebærer.