1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Hovedformålet med proposisjonen

Departementet legger i denne proposisjonen fram forslag til en helt ny lov med alminnelige saksbehandlingsregler for sivile rettstvister i domstolene, lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).

Loven vil avløse tvistemålsloven fra 1915, som ikke har vært underkastet noen alminnelig revisjon tidligere. Lovforslaget bygger på Tvistemålsutvalgets utredning NOU 2001: 32 Rett på sak. Utredningen har vært på alminnelig høring, og hovedtrekkene i utvalgets forslag har fått bred oppslutning.

Lovforslaget skal legge til rette for tidsmessig behandling av sivile rettstvister. En effektiv rettspleie med høy kvalitet er en hjørnestein i en rettsstat. De vestlige samfunn er inne i en tid hvor domstolene synes å få større samfunnsmessig betydning, slik også Makt- og demokratiutredningen framhever. Det er viktig at reglene for domstolenes saksbehandling blir tilpasset denne virkeligheten og de tvistetyper og den teknologi som vil være aktuelle i det 21. århundre.

Hovedformålet med reformen er å gi en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene og bidrar til rettsavklaring. Det er et mål både at tvister om mulig kan bli løst utenfor domstolene, og å lette tilgangen til domstolene i saker der det er behov for det. I saker som føres for domstolene må reglene legge til rette for en effektiv og rettssikker behandling.

Lovforslaget legger grunnlaget for en kulturendring blant dommere, advokater og parter når det gjelder behandlingen av sivile tvister. Det legger opp til en aktiv saksstyring fra dommerens side, med større vekt på saksforberedelsen og kortere hovedforhandling enn i dag. Håndteringen av den enkelte sak skal gjennomsyres av et proporsjonalitetsprinsipp, slik at saksbehandlingens omfang står i forhold til tvistens betydning.

Lovforslaget bygger på den eksisterende domstolsorganisasjon. Forliksrådene vil fortsatt ha en viktig rolle i den sivile rettspleie, jf. Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) og Innst. O. nr. 90 (2003-2004). Departementet foreslår å opprettholde en ordning med obligatorisk behandling i forliksrådet når det gjelder krav med tvistesum inntil kr 125 000. Lovforslaget tar sikte på å framheve klarere de forskjellige domstolsinstansers ulike funksjoner. Tingrettene skal være den alminnelige førsteinstans. Lagmannsrettene skal ha til hovedoppgave å overprøve tingrettenes avgjørelser så langt det er nødvendig for å sikre en riktig løsning av den enkelte tvist. Hovedoppgaven for Høyesterett skal være sikring av rettsenhet, rettsavklaring og i noen grad rettsutvikling i samspill med de lovgivende myndigheter.

Lovforslaget skal sikre en sivil rettspleie i samsvar med de krav som følger av menneskerettighetene og andre internasjonale forpliktelser. Både Europarådet og EU arbeider aktivt med å legge grunnlaget for reformer i den sivile rettspleie i medlemsstatene. Med lovforslaget gir Norge et bidrag til den internasjonale utvikling av modeller for lovgivning for en tidsmessig sivil rettspleie.

For å bedre tilgangen til domstolene og fremme rettsavklaring foreslår departementet regler om småkravprosess og om gruppesøksmål. Disse reglene vil blant annet ha betydning for krav som hver for seg er av mindre verdi, men som kan reise prinsipielle rettsspørsmål eller samlet komme opp i store beløp.

Departementet ser det som et viktig mål å begrense kostnadene ved domstolsbehandling av reelle rettstvister. En dyr rettspleie kan medføre rettsfornektelse. Regler som fremmer raskere saksbehandling og konsentrasjon om tvistens kjerne vil kunne gjøre tvisteløsningen billigere. Lovforslagets regler om avklaring av tvisten før søksmål blir reist, om mekling og rettsmekling vil bidra til at en tvist kan bli løst uten å bli belastet med utgifter til domstolsbehandling. Departementet foreslår forskjellige regler med sikte på å begrense nivået i sakskostnader i sivile saker. Dette må ses i sammenheng med departementets oppfølging av utredningen fra Advokatkonkurranseutvalget, NOU 2002: 18 Rett til rett, og reglene om fri rettshjelp. Disse spørsmålene faller i alt vesentlig utenfor rammen for denne proposisjonen.

1.2 Sammendrag

I kapittel 2 behandles bakgrunnen for lovforslaget. I 2.1 gjøres det rede for bakgrunnen for oppnevningen av Tvistemålsutvalget, dets mandat og arbeid. Regelverket for domstolenes behandling av sivile saker baserer seg i hovedsak på lov om rettergangsmåten for tvistemål fra 1915. Sentrale brukergrupper har bedt Justisdepartementet revidere tvistemålsloven. Stortinget har ved flere anledninger truffet vedtak der Regjeringen er anmodet om å utrede reformer i behandlingen av sivile tvister, blant annet om gruppesøksmål og gjenopptakelse.

Tvistemålsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. april 1999 med høyesterettsdommer, nå høyesterettsjustitiarius, Tore Schei som leder og fem andre medlemmer. Utvalget fikk i oppdrag å foreta en fullstendig gjennomgåelse av tvistemålsloven og tilgrensende prosesslovgivning. Utvalget ble spesielt bedt om å se på hvilke krav som i framtiden bør stilles til dommerne og prosessregler som sikrer effektivitet, hurtig framdrift og hensynet til nye partskonstellasjoner. Tvistemålsutvalget avgav 20. desember 2001 en utredning med forslag til lov om tvisteløsning, NOU 2001: 32 Rett på sak.

I 2.2 redegjøres det for høringen av Tvistemålsutvalgets utredning. Det generelle inntrykk fra høringen er at høringsinstansene er positive til Tvistemålsutvalgets utredning og lovutkast. Det ble mottatt flest høringssvar om forslagene til regler om forliksråd og om gruppesøksmål.

I kapittel 3 gis det en kortfattet oversikt over utviklingen av norsk sivilprosess i et historisk perspektiv. Det gis også en oversikt over den påvirkning som har skjedd og skjer fra andre lands sivilprosess, fra folkeretten og fra utviklingen i EU.

I kapittel 4 tas det stilling til sivilprosessens funksjoner, reformbehov og videreføring av hovedprinsipper. I dette kapitlet drøftes de grunnleggende hensyn som bør være styrende for regelverket om behandlingen av sivile saker. Kapitlet innledes i 4.1 med påpekingen av at tvistemålsloven ikke inneholder noen oppregning av de hovedprinsipper loven bygger på. Heller ikke angir loven hvilke formål eller funksjoner domstolene skal ivareta ved behandlingen av sivile saker. Like fullt er det klart at dagens sivilprosess bygger på flere sentrale prosessuelle prinsipper, og det gis en kort redegjørelse for disse.

I 4.2 gjennomgås Tvistemålsutvalgets vurderinger med hensyn til domstolenes funksjoner og oppgaver. Tvistemålsutvalget tar utgangspunkt i de hovedfunksjoner som en ny lov bør ha: Loven skal fremme rettssikkerhet, og den skal sikre at den materielle lovgivningen slår igjennom, jf. 4.2.1. Reell adgang til domstolsbehandling framheves som en sentral målsetting, slik at rettslige tvister det er rimelig å få løst av domstolene, faktisk blir løst. Det er særlig viktig at domstolenes tvisteløsning er forsvarlig med henblikk på riktige avgjørelser, at den kan gjennomføres innen rimelig tid, og at prosesskostnadene er akseptable for partene og samfunnet.

I 4.2.2 er utvalgets behandling av reformbehov utkrystallisert i 20 punkter, derunder at kostnadsnivået er for høyt, saksbehandlingen savner i betydelig grad proporsjonalitet mellom kostnader ved behandlingen og betydningen av tvisten, og det er behov for en styrket behandling av kompliserte og viktige saker, slik at en kombinasjon av skriftlig og muntlig saksbehandling kan medvirke til et sikrere avgjørelsesgrunnlag.

Oversikten over de grunnleggende funksjoner og reformbehov danner opptakten til gjennomgåelsen av utvalgets behandling av de styrende prinsippene for utarbeidelsen av ny tvistelov, se 4.2.3. De prinsipper som ligger til grunn for tvistemålsloven videreføres i stor grad. Utvalget framholder imidlertid særlig behovet for grunnleggende regler om alternativ tvisteløsning, proporsjonalitet mellom kostnader og tvistens betydning, konsentrasjon om sakens sentrale sider og dommerens aktive saksstyring.

Departementet slutter seg i det vesentlige til Tvistemålsutvalgets hovedsynspunkter, jf. 4.4. Departementet vektlegger domstolenes sentrale funksjon som tvisteløser, men framhever blant annet domstolenes rolle i rettsutviklingen ved at domstolene innenfor alle livs- og samfunnsområder får anledning til å foreta den ønskede utfylling og videreutvikling av lovreglene som ikke skjer gjennom endringer av lov- og forskriftsverk.

Virkemidler for at domstolens funksjoner skal bli ivaretatt, behandles i 4.4.2. Departementet legger størst vekt på de tiltak som vil føre til at domstolsbehandlingen i mange saker vil bli mindre kostbar. Det viktigste tiltaket for å oppnå denne målsettingen, er etter departementets oppfatning å gjennomføre et langt mer gjennomgripende proporsjonalitetsprinsipp, blant annet ved regler om småkravprosess, forenklet domsbehandling, og større adgang til å nekte bevis av liten betydning. Regler om aktiv saksstyring vil være et viktig virkemiddel for å oppnå større konsentrasjon av saksforberedelse og muntlige forhandlinger.

Grunnleggende prinsipper som videreføres, blant annet med grunnlag i internasjonale forpliktelser, kommenteres i 4.4.3. Departementet ser positivt på utenrettslige meklingsordninger, og mener videre at tvisteloven gjennomgående bør legge til rette for at det under domstolsbehandlingen skapes en kultur som vektlegger den positive betydningen av å oppnå minnelige løsninger, jf. 4.4.4. Departementet går inn for at loven bør ha en formålsparagraf, jf. 4.4.5.

I 4.5 behandles de enkelte domstolsinstansers funksjon. Departementet slutter seg til utvalgets syn om at tingretten skal være den alminnelige førsteinstans, lagmannsretten overprøvingsinstans for å sikre materielt riktige avgjørelser, og Høyesteretts hovedoppgave skal være å sikre rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling i samspill med de lovgivende myndigheter.

I kapittel 5 behandles spørsmål om tilpasning av prosessen til sakens betydning. Kapitlet bygger på drøftelsen av proporsjonalitetsprinsippet i kapittel 4. Departementet understreker i 5.5 at proporsjonalitetsprinsippet sikter mot å få ned kostnadene ved å føre sak for domstolene. Dette gjelder for partene, men departementet framhever også proporsjonalitetsprinsippets betydning for de prioriteringer som må foretas i forhold til domstolenes ressursbruk.

I kapittel 6 gis en oversikt over hvilke tiltak departementet foreslår for å oppnå et mer forsvarlig kostnadsnivå. Saksbehandlingsreglenes betydning for sakskostnadsnivået, behandles i 6.2. Sentralt er her forslaget om en mer generell gjennomføring av proporsjonalitetsprinsippet i tvisteloven, jf. ovenfor. Departementet vurderer i 6.3 hvilken betydning sakskostnadsreglene har for kostnadsnivået. Et hovedpoeng er her at departementet legger opp til at domstolene i langt større grad enn i dag bør tildeles en viktig rolle i å styre nivået på kostnadene. I 6.4 behandles spørsmål om et fast takstsystem eller en eller flere faste timepriser. Departementet går inn for i hovedsak å videreføre dagens regler, men å utbygge og presisere disse slik at domstolene i sterkere grad kan være en pådriver i forhold til kostnadsnivået. Spørsmål om parters mulighet til å være selvprosederende og om hvem som kan være prosessfullmektig, behandles i 6.5. Departementet tar sikte på å videreføre gjeldende rett på området. Disse spørsmål vil imidlertid stå sentralt ved oppfølgningen av NOU 2002: 18 Rett til rett.

I kapittel 7 blir ulike virkemidler for å begrense sakstilgangen til tingretten behandlet. Det er et mål at domstolene skal være et reelt tvisteløsningstilbud for alle, og forslag til ny tvistelov skal legge til rette for det. En forutsetning for å nå målsettingen er at domstolene ikke oversvømmes av saker som kunne og burde vært løst på annen måte. I samspill med annen lovgivning må tvisteloven ha virkemidler som på en balansert måte gir partene oppfordring til å forsøke andre passende løsningsalternativer enn domstolene. I 7.2 blir alternativ tvisteløsning og alternative tvisteløsningsmodeller viet relativt stor plass, herunder utviklingen i EU på forbrukersektoren som har betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Det er et mål at flest mulig saker blir løst uten domstolenes medvirkning. Tvisteloven må legge til rette for dette. Departementet mener at tvisteloven bør bidra til utviklingen av utenrettslig mekling som partene kan slutte seg til ved avtale, og går inn for at tvisteloven skal ha egne regler om det (se også kapittel 9). Departementet framhever at de tvisteløsningsalternativer som skal gis rettsvirkninger i forhold til tvisteloven, må oppfylle visse minimumskrav til rettssikkerhet, se 7.2.7.2. I 7.3 vurderes nærmere om tvisteloven skal ha regler om partenes plikter før saken reises. Gjeldende lov regulerer ikke dette stadiet. Departementets grunnholdning er at synliggjøring ved lovfesting av plikter til å varsle motparten og klarlegge krav og grunnlaget for kravet, og til å opplyse om viktige bevis, vil øke bevisstheten om utenrettslig løsning og bidra til at flere saker blir løst uten at saken bringes inn for domstolene. Slike regler vil også legge til rette for at saksforholdet er bedre avklart ved et senere saksanlegg for tingretten. Manglende oppfyllelse av pliktene bør sanksjoneres gjennom sakskostnadsreglene.

Forliksrådenes kompetanse og saksbehandling behandles i kapittel 8. Departementet ser særlig to trekk ved forliksrådenes funksjon i dag som gir grunn til fortsatt å kanalisere mange saker dit: For det første får en stor del av sakene sin endelige løsning gjennom behandlingen i forliksrådet. For det annet er løsning av saken i forliksrådet mye billigere enn i tingretten, både for partene og for samfunnet. I tillegg framhever departementet at forliksrådene mange steder i landet gir et langt mer desentralisert tvisteløsningstilbud enn tingrettene kan gi, jf. 8.2.4.1. På tross av fordelene ved forliksrådet, er det en del sakstyper som ikke bør kunne behandles i forliksrådet, jf. 8.2.4.3. Dette gjelder for det første saker der retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. For det annet bør det gjøres unntak for saker som det etter loven fins særskilte meklingsordninger for, og der et annet organ har truffet avgjørelse som kan bli tvangskraftig på samme måte som dommer, slik det gjelder for vedtak i Forbrukertvistutvalget. Saker som har vært realitetsbehandlet i tvistenemnd, og hvor nemndas avgjørelse ikke har tvangskraft, bør også kunne unntas forliksrådsbehandling.

I 8.2.4.4 redegjøres det for hvilke saker forliksrådsbehandling bør være obligatorisk for. Departementets overordnede synspunkt er at dette må avgjøres ut fra en vurdering av i hvilke sakstyper og situasjoner det er utsikt til at behandlingen vil føre til en løsning av saken. Departementet anser det som unødvendig med forliksmegling når utenrettslig mekling er gjennomført. Videre bør det gjøres unntak når begge parter er representert ved advokat og tvistesummen er over kr 125 000.

Departementet går i 8.2.4.5 inn for at forliksrådet skal ha en begrenset domsmyndighet etter begjæring fra én part. Rettsikkerhetshensyn gjør seg imidlertid sterkere gjeldende ved høye tvistesummer, og departementet mener at begge parter bør samtykke til domskompetansen når tvistesummen er over kr 125 000.

Enkelte saksbehandlingsregler behandles i 8.3.4. Departementet går blant annet inn for at møte i saken skal holdes før det er gått tre måneder fra forliksklagen ble forkynt, og at en part kan kreve at forliksbehandlingen innstilles etter at rettsmøtet har vart i mer enn tre timer.

Departementet går inn for at advokater tillates å møte som prosessfullmektig i forliksrådet, jf. 8.4.4. I denne sammenheng nevnes at det foreslås å begrense det beløp som kan kreves erstattet fra motparten for rettshjelp under saksforberedelsen. Beløpsgrensen foreslås å utgjøre fire ganger rettsgebyret, som i dag utgjør kr 3 380.

I 8.5 gjøres det rede for forslaget om at overprøving av forliksrådets fraværsdommer bare kan skje ved stevning til tingretten.

I kapittel 9 foreslår departementet at tvisteloven skal ha regler om avtale om utenrettslig mekling. Utenrettslig mekling er mekling mellom partene i en rettstvist som foregår utenfor domstolene. Lovregulering av utenrettslig mekling innebærer noe nytt og har sammenheng med forslaget om plikter før sak reises, jf. 7.3. Forslaget inneholder standardregler om mekling som partene kan avtale å legge til grunn, herunder regler om taushetsplikt og bevisforbud og bistand fra domstolene til å oppnevne mekler. Departementet mener forslaget vil gi utenrettslig mekling større legitimitet, og også bidra til å initiere nye organiserte meklingstilbud utover dem som allerede finnes i dag. Utenrettslig mekling etter forslaget vil være et godt egnet virkemiddel til å avlaste domstolene, jf. kapittel 7.

I kapittel 10 behandles mekling innenfor domstolene og reglene om rettsforlik. Departementet understreker at alternativ tvisteløsning har en viktig plass også innenfor domstolene. Departementet foreslår regler som legger til rette for at saker som rettslig og faktisk ligger an til det, kan bli løst ved forlik.

I 10.3. forslår departementet å videreføre gjeldende rett om at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å få løst tvisten ved forlik samt reglene om ordinær mekling. Departementet foreslår å lovregulere innholdet i meklingen nærmere. Det sentrale er at retten skal søke å legge grunnlag for en minnelig løsning.

I 10.4 foreslår departementet at forsøksordningen med rettsmekling videreføres som en permanent ordning i tvisteloven, slik at rettsmekling blir et tilbud ved alle landets domstoler. Rettsmekling er et forsvarlig og godt tilrettelagt system for dyptgående forliksmekling på et tidlig tidspunkt i prosessen. Rettsmekling er et godt virkemiddel til å forlike tvister under domstolsbehandlingen, og kan bidra til raskere saksavvikling for både partene og domstolene. Departementet foreslår at domstolens dommere skal kunne være rettsmeklere, men også at det kan brukes eksterne meklere fra et utvalg av rettsmeklere som ikke er dommere. Utvalget skal bestå av personer som har nødvendige personlige egenskaper til å kunne mekle i en rettstvist og innsikt og erfaring på forskjellige saksfelter. Rettsmeklingen skal gå ut på å tilrettelegge for kommunikasjon mellom partene og hjelpe dem til å finne en løsning ut fra deres interesser. Rettsmekleren skal gå dypere i meklingen enn ved ordinær mekling, og en konsekvens av dette er at en rettsmekler som er dommer, som den klare hovedregel ikke skal pådømme saken dersom meklingen ikke fører fram. Departementet har vurdert, men kommet til at det ikke er behov for flere alternative tvisteløsningsmetoder innenfor domstolene enn mekling og rettsmekling.

I 10.6 foreslår departementet at rettsforlik ikke lenger skal kunne angripes etter reglene om anke, men ved at det reises sak om rettsforlikets gyldighet med samme frister som gjelder for gjenåpning. Departementet foreslår at rettsforlik etter rettsmekling skal kunne inngås i rettsmeklingsmøte også når rettsmekleren ikke er en av domstolens dommere.

I kapittel 11 drøftes hvilke søksmålsbetingelser tvisteloven bør oppstille. I hovedsak videreføres gjeldende rett på området, herunder kravene til søksmålsgjenstanden, partstilknytningen og søksmålssituasjonen. Lovforslagets utforming av søksmålsbetingelsene innebærer at en holder fast ved det tradisjonelle virkeområdet for domstolene, men det legges til rette for å sikre tilgang til domstolene i samsvar med menneskerettslige krav. Det foreslås en uttrykkelig regel om søksmålsadgang for foreninger, stiftelser og visse offentlige organer som bygger videre på den rettspraksis som har utviklet seg (11.9). Gjeldende ordning med ulike regler for fullbyrdelses- og fastsettelsessøksmål foreslås opphevet (11.6). Departementet går ikke inn for å følge opp utvalgets forslag om tvungent prosessfellesskap i offentligrettslige trepartsforhold og viser til at det i tilfelle er en oppgave for retten å gi veiledning om konsekvensene av den partskonstellasjon som saksøkeren har lagt opp til (11.7). Departementet foreslår derimot lovfestet at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak skal rettes mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten etter forslaget sørge for å gi varsel om søksmålet til en kommune eller fylkeskommune som har truffet avgjørelse i tidligere instans.

I kapittel 12 behandles reglene om hvor søksmål skal reises (vernetingsreglene). Gjeldende rett videreføres i stor grad, men det foreslås flere viktige endringer. Departementet går for det første inn for utvidet frihet til å velge verneting i saker om fast eiendoms rettsforhold, se 12.2. Mange saker om fast eiendom behøver ikke å anlegges ved den faste eiendoms verneting. Samfunnsøkonomiske grunner tilsier i disse tilfellene at saken kan anlegges der en eller flere av partene bor. Hensynet til sakens opplysning tilsier like fullt at en rekke saker bør behandles ved den faste eiendommens verneting. Departementet foreslår derfor en generell adgang til å anlegge saker som gjelder fast eiendom ved den faste eiendommens verneting. Det vil både gi en klar forenkling av dagens regler og større fleksibilitet når det gjelder å sikre at saken kan bli behandlet i en egnet rettskrets. For det annet foreslås utvidet valgfrihet med hensyn til å velge hvor sak mot staten og fylkeskommuner og forsikringsselskaper skal reises (12.3), og om forbrukeres verneting (12.4). Forslagene er motivert av et ønske om i størst mulig grad å likestille sakens parter. For det tredje går departementet inn for å forenkle behandlingen av vernetingsspørsmålet, se 12.6. Er saken anlagt ved feil verneting skal saken ikke avvises, slik tilfellet er i dag, men overføres til riktig verneting.

En ny lov for domstolenes behandling av sivile tvister forutsetter at det tas stilling til grunnleggende spørsmål om hvordan retten og partene kan forholde seg til hverandre. Dette er berørt i kapittel 4, men behandles mer utførlig i kapittel 13.

Rettens forhold til partenes prosesshandlinger behandles i 13.2. Departementet ønsker å opprettholde utgangspunktet om at partene trekker opp rammene for saken, men vil supplere det med en sterkere understreking av dommerens aktive saksstyring med sikte på fremdrift i saksbehandlingen. Videreført blir også den grunnleggende saksbehandlingsregelen om at partene skal få gjøre rede for sitt syn på de faktiske omstendigheter, og at de må få adgang til å uttale seg om hverandres anførsler (kontradiksjonsprinsippet). Departementet går inn for at kontradiksjonsprinsippet bør komme til uttrykk i en generell bestemmelse i loven.

I hvor stor grad retten skal eller kan veilede sakens parter, behandles i 13.3. Den viktigste begrunnelsen for veiledningsplikt er ønsket om å treffe riktige avgjørelser. Departementet går på denne bakgrunn inn for en generell plikt for retten til å veilede om regler og rutiner for saksbehandlingen (prosessuell veiledningsplikt). Departementet går også inn for en generell plikt for retten til å sørge for klargjøring av partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål (materiell veiledningsplikt). I tillegg foreslås lovfestet en regel om at retten kan gjøre partene oppmerksom på rettslige eller faktiske spørsmål som synes å ha betydning for saken. Selv om det altså ikke foreslås noen generell plikt til materiell veiledning, antar departementet at lovforslaget vil medføre at rettens materielle veiledning vil få større omfang.

Den generelle adgangen til avskjære adgangen til å fremme nye krav i saken, utvidelse av påstanden, nye påstandsgrunnlag eller bevis, foreslås videreført og noe utvidet i tvisteloven, se 13.4. Forslaget medfører en oppfordring til partene og deres prosessfullmektiger til å utforme krav og påstander og påberope påstandsgrunnlag og bevis før saksforberedelsen avsluttes.

Det gjøres ingen reelle endringer i det tradisjonelle skillet mellom saker med og uten fri rådighet, se 13.5.

Tvistemålsutvalget har i sin utredning lagt stor vekt på at retten får plikt til langt mer aktiv saksstyring enn det gjennomgående er i rettspraksis i dag. Departementet slutter seg til dette i 13.6. En aktiv rolle for retten er nødvendig for at sentrale målsettinger med reformen skal nås, nemlig hurtighet, konsentrasjon om de sentrale og omtvistede spørsmål og tilpasning av saksbehandlingens omfang til tvistens betydning. Departementet går inn for at rettens plikt til aktiv saksstyring knesettes i en generell regel. Videre bør viktige elementer i den aktive saksstyring nedfelles i lovbestemmelser som omhandler de aktuelle steg i saksbehandlingen.

For å oppnå målsettingene om en effektiv og konsentrert saksbehandling, vurderer departementet i kapittel 14 valget om de forskjellige deler av saksbehandlingen skal skje skriftlig eller muntlig. Departementet går inn for at saksforberedelsen fortsatt i hovedtrekk skal skje skriftlig, mens avgjørelser av sakens realitet som hovedregel skal skje etter muntlig forhandling. Departementet foreslår imidlertid at retten kan be partene utarbeide skriftlige redegjørelser, dels når de faktiske forhold er uoversiktlige, dels når saken reiser særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål. Slike redegjørelser vil danne del av avgjørelsesgrunnlaget i saken. Det bør videre være større adgang til å bruke skriftlige redegjørelser i ankeinstansene enn i tingretten, slik at ankeforhandlingene kan konsentreres om de omtvistede punkter.

Saksforberedelsen skal som hovedregel avsluttes med at partene oppsummerer saken i sluttinnlegg. Dommeren vil innlede hovedforhandlingen med en oppsummering av saken. Dommeren forutsettes i større grad enn i dag å ha gjort seg kjent med sakens dokumenter før hovedforhandlingen, derunder sluttinnlegget. Dette muliggjør en mer konsentrert hovedforhandling ved at partenes innledningsforedrag begrenses vesentlig, eventuelt sløyfes helt.

Departementet foreslår en viss utvidelse av unntakene fra bevisumiddelbarheten ved økt bruk av fjernavhør, og ved en utvidet adgang til å legge fram skriftlige forklaringer.

I kapittel 15 tas det stilling til om det trengs særlige regler om behandlingen av saker om små tvistebeløp. Etter departementets oppfatning bør flest mulig tvister om små beløp løses utenfor domstolene. På den annen side tilsier behovet for å få tvister løst, og særlig behovet for rettsavklaring og det generelle behov for at det i en rettsstat skal være mulig å få håndhevet alle typer krav, at det ikke bør være noen nedre grense for hvilke tvistebeløp som kan tas til behandling i domstolene. Kostnadene forbundet med domstolsbehandling medfører behov for en enklere prosessordning for småkrav. Departementet går på denne bakgrunn inn for en egen småkravsprosess for krav under kr 125 000, som utformes slik at det skal være praktisk mulig å føre saken uten bruk av prosessfullmektig. Behandlingsgebyret settes lavere i saker for småkravsprosessen enn for vanlige sivile saker. Det foreslås også satt et maksimum for erstatning for rettshjelpskostnader på 20 prosent av tvistebeløpet.

Noen sentrale spørsmål knyttet til bevisføring behandles i kapittel 16. Lovforslaget tar sikte på at bevisreglene skal være enklere tilgjengelige gjennom en mer logisk oppbygging. Lovens bevisdel innledes med et kapittel om alminnelige regler om bevis, hvor blant annet prinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering lovfestes. Deretter følger et kapittel om bevisforbud og -fritak, før de enkelte bevismidler vies sitt særskilte kapittel. Bevisdelen avsluttes med regler om bevisopptak under rettssak og bevissikring utenfor rettssak.

I kapitlet om alminnelige bevisregler foreslås lovfesting av en generell regel om partenes sannhets- og opplysningsplikt. Plikten medfører at man også skal opplyse om bevis som kan tjene den annen parts side av saken. Regelen vil utgjøre en grunnleggende retningslinje for partenes prosessuelle plikter til å skape et objektivt sett riktig grunnlag for rettens avgjørelse. Videre foreslås en vesentlig utvidelse av adgangen til å legge fram skriftlige forklaringer innhentet i anledning saken, typisk rapporter utarbeidet av partsoppnevnte sakkyndige. Dette er i første rekke et middel til å styrke saksforberedelsen. Vilkåret for framlegging er at den som har forfattet erklæringen kan avhøres. Langt på vei blir derfor muntlighetsprinsippet videreført.

I kapittel 17 behandles overordnede spørsmål i tilknytning til rettens sammensetning og behovet for fagkyndighet. Gjeldende regler videreføres, blant annet om partenes rett til å be retten satt med meddommere. Departementet går inn for en adgang til å oppnevne meddommere som utelukkende har fagkyndighet i de rettsspørsmål saken reiser. Dette kan medføre at domstolene blir tilført et bredere saksfelt, idet domstolene kan framstå som et godt og reelt alternativ til voldgift. Det foreslås videre at domstollederen gis myndighet til å beslutte at tingretten under hovedforhandlingen kan settes med mer enn én fagdommer. Dette gir grunnlag for en mer betryggende behandling av saker som reiser særlig kompliserte faktiske rettslige spørsmål, eller som er av prinsipiell betydning. En slik adgang foreslås også i saker hvor partene har avtalt en slik behandling og etter avtalen har frafalt retten til anke.

I kapittel 18 er det særlig spørsmålet om allmennhetens adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter som blir nærmere behandlet. Departementet foreslår en utvidet rett for allmennheten til innsyn i sakens dokumenter. Bakgrunnen for departementets forslag er blant annet at den nye tvisteloven åpner for at rettens avgjørelsesgrunnlag vil bestå av mer skriftlig materiale enn tidligere, jf. lovforslaget kapittel 9. De nye saksbehandlingsreglene vil lede til at offentligheten får innskrenket sin innsynsrett dersom retten til utskrift og innsyn bare knyttes til rettsmøter, rettsbøker og rettsavgjørelser, slik ordningen er i dag. Departementet har også tatt hensyn til at gjeldende regler for innsyn i straffesaker er noe annerledes enn for sivile saker.

Departementet går i kapittel 19 inn for at den nye tvisteloven skal være tilpasset moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Ved utformingen av loven har departementet søkt å gjøre den teknologinøytral, men noen lovbestemmelser er utformet slik at de forutsetter bruk av IKT.

Departementet forslår at et møte eller et avhør kan gjennomføres uten at alle aktørene er tilstede på samme sted. Fjernmøte kan avholdes under saksforberedelsen, i småkravprosessen og når partene samtykker til det. Under saksforberedelsen kan fjernmøteteknologi være nødvendig for rettens aktive saksstyring, for eksempel når retten på et tidlig stadium i saken raskt må sørge for å avklare spørsmål om sakens videre gang. Retten kan som hovedregel gjennomføre et avhør som fjernavhør, med mindre forklaringen kan være særlig viktig eller andre forhold gjør det betenkelig. Hensynet til solennitet (sakens alvorspreg) og rettens muligheter til å vurdere vitnets troverdighet tilsier en viss forsiktig bruk. Fjernavhørteknologi kan redusere reiseutgifter for vitner og dermed kostnader for partene og for staten i benefiserte saker.

Departementet foreslår at retten som et utgangspunkt skal foreta opptak av parts- og vitneforklaringer. Målet om en mer konsentrert ankebehandling kan lettere nås ved slike opptak i førsteinstansen, fordi det enkelt kan fastslås hva som ble forklart der. I tillegg styrker opptak rettssikkerheten ved at forklaringer sikres for ettertiden.

I proposisjonen drøfter departementet fordelene med å bruke elektronisk samhandling i rettergangen, for eksempel at partene sender prosesskriv elektronisk til retten. Særlig målet om hurtigere saksbehandling og proporsjonalitet mellom kostnadene og sakens betydning kan lettere nås ved elektronisk samhandling. Departementet foreslår, i motsetning til utvalget, nå ingen plikt for advokater til å sende prosesskriv med bilag elektronisk. Departementet vil i samråd med Domstoladministrasjonen vurdere om det bør igangsettes et prøveprosjekt med elektronisk samhandling.

I kapittel 20 behandles spesielle tiltak som skal sikre en rasjonell saksavvikling og også lette håndteringen av komplekse saksforhold. Dette er regler om kumulasjon, partshjelp, oppdeling av saken, samtidig behandling av hovedkrav i sak om midlertidig sikring og regler som styrer sakens framdrift ved en irregulær utvikling: omberammelse og utsetting, stansing og forsømmelser i rettergang. Departementets forslag om å innpasse reglene om midlertidig sikring blir også behandlet her.

I 20.2 foreslår departementet å samle reglene om kumulasjon, forening av saker, partshjelp og prosessvarsel i ett kapittel, lovforslaget kapittel 15. Lovforslaget innebærer en forenkling av reglene og utvidelse av adgangen til kumulasjon og forening av saker. Det blir blant annet lettere å tre inn som part så lenge saken står for tingretten. Etter forslaget er det ikke lenger et vilkår at domstolene er stedlig kompetent for alle kravene. Forslaget lemper også på vilkåret om samme prosessform. Reglene om kumulasjon og forening av saker suppleres av departementets forslag om regler om gruppesøksmål som blir behandlet i kapittel 25.

I 20.3 behandles ulike former for hjelpeintervensjon (partshjelp). Ordningen med sterk hjelpeintervensjon foreslås ikke videreført i ny tvistelov. Adgangen til å tre inn som part etter lovforslaget § 15-3 vil i hovedsak dekke det behovet for sterk hjelpeintervensjon etter gjeldende rett. Adgangen til partshjelp (hjelpeintervensjon) ut fra prejudikatsinteressen for organisasjoner, herunder foreninger og offentlige organer, foreslås lovfestet. Departementet foreslår en ny ordning med en videregående rett for disse til å gi skriftlige innlegg til belysing av allmenne interesser som en sak reiser. Forslaget er ment å kunne bidra til å belyse allmenne interesser som retten skal ta i betraktning ved anvendelsen av visse regler i en tvist mellom private parter.

I 20.4 foreslår departementet at adgangen til å dele forhandling og pådømmelse utvides. Forslaget gir en fleksibel regel, hvor adgangen til oppdeling av forhandling og pådømmelse knyttes til hva som er praktisk og hensiktsmessig med sikte på en effektiv avvikling av saken.

I 20.5 foreslår departementet at det skal være adgang til at hovedkravet kan pådømmes samtidig med sikringskravet i sak om midlertidig sikring, når det er praktisk mulig og forsvarlig.

I 20.6.2 behandles regler om omberammelse av rettsmøter som etter forslaget også omfatter utsettelse av behandlingen etter gjeldende rett.

I 20.6.3 behandles forsømmelser i rettergang. Tvistemålslovens regler om retting av mangelfulle prosesshandlinger foreslås i hovedsak videreført. For unnlatte prosesshandlinger foreslår departementet en lovteknisk forenkling når det gjelder regler om virkningene av fristoversittelse og møtefravær. Det foreslås ett felles rettsmiddel mot forsømmelser: oppfriskning. «Fravær» foreslås innført som fellesbetegnelse på de forsømmelser som etter loven skal ha som virkning at saken avvises, og de som leder til realitetsdom basert på saksøkerens påstandsgrunnlag; «fraværsdom» etter forslaget. Lovforslaget overlater til rettens skjønn å avgjøre om det skal gis oppfriskning når det vil være urimelig å nekte parten videre behandling av saken. Forslaget innebærer også en tilpasning mellom reglene om oppfriskning og gjenåpning, som etter gjeldende rett har et overlappende virkefelt. Departementet foreslår videre en helt ny ordning med «fristforelegg», som innebærer at retten i noen tilfeller kan bestemme at forsømmelse av en enkelt prosesshandling, som er bindende avgjort, skal ha fraværsvirkning etter loven.

I 20.7 foreslås at bestemmelsene om midlertidig sikring i tvangsfullbyrdelsesloven flyttes til tvisteloven. Bestemmelsene foreslås inntatt som sjuende del i lovforslaget. Selv om reglene om midlertidig sikring i dag finnes i tvangsfullbyrdelsesloven, er midlertidig sikring noe annet enn tvangsfullbyrdelse. Sammenhengen mellom krav om midlertidig sikring og sivilt søksmål tilsier at reglene om midlertidig sikring bør plasseres i tvisteloven.

I kapittel 21 behandles spørsmål om rettskraft og gjenåpning (som er den nye betegnelsen på gjenopptakelse). I det vesentligste foreslås at gjeldende rett videreføres, men det foreslås også enkelte nyordninger og justeringer, blant annet at lengstefristen for gjenåpning skal være ti år.

Departementet behandler en rekke spørsmål i tilknytning til erstatning for sakskostnader i kapittel 22. Departementet tar utgangspunkt i at sakskostnadsreglene skal være rettferdige, enkle og forutberegnelige. I stor grad innebærer de konkrete lovforslag en videreføring av gjeldende rett, men det foreslås også enkelte endringer. Proporsjonalitetsprinsippet gir seg et viktig utslag i en regel om at sakskostnadsansvaret skal ta hensyn til om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem.

Utformingen av reglene om overprøving av rettslige avgjørelser tar utgangspunkt i sentrale hensyn bak forslaget til ny tvistelov: proporsjonalitet og konsentrasjon, se kapittel 23. Reglene må tilrettelegges slik at behandlingen av sakene ikke blir for omfattende i forhold til hva som er forsvarlig og hensiktsmessig, sakens omfang og betydning tatt i betraktning.

Det foreslås innskrenkninger i adgangen til å kreve overprøving av prosessuelle avgjørelser. Bakgrunnen er at dommeren i henhold til forslaget til ny tvistelov får en mer aktiv rolle i prosesstyringen. Det legges opp til at dommeren vil fatte flere avgjørelser om hva som er hensiktsmessig saksbehandling i den enkelte saken. En del av disse prosessuelle avgjørelsene krever nærhet til saken. Dermed blir de samtidig mindre egnet for overprøving. De begrensningene som foreslås innført, gjelder først og fremst kjennelser og beslutninger som treffes etter et skjønn over hva som er hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling.

Det foreslås - under henvisning til proporsjonalitetsprinsippet - å øke ankesummen til 125 000 kroner ved anke over dommer. Det foreslås også at lagmannsretten gjennom en silingsordning skal få adgang til å nekte en anke over en dom fremmet dersom den finner det klart at anken ikke vil føre fram.

Selve ankebehandlingen søkes konsentrert om den eller de deler av saken som er påanket og de ankegrunner som er påberopt. Siktemålet med behandlingen må være å få en overprøving av det eller de spørsmål som er påanket, i stedet for en full ny behandling av saken slik den sto for tingretten.

Departementet går inn for at det bare skal være ett rettsmiddel: anke. Det vil si at både dommer, kjennelser og beslutninger i utgangspunktet er gjenstand for anke. Reglene utformes likevel så det kan tas hensyn til ankesakens betydning, karakter og omfang, slik at det innenfor rettsmidlet anke vil være rom for ulike måter å behandle saken på. Utgangspunktet vil være at overprøving av kjennelser og beslutninger skjer skriftlig, mens overprøving av anke skjer muntlig ved hovedforhandling. Retten skal imidlertid også i ankeinstansen ha adgang til å avgjøre konkret hva som er en fornuftig og hensiktsmessig ankebehandlingsprosess.

Høyesteretts posisjon og rolle behandles i kapittel 24. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal etter forslaget opphøre å være en egen domstol, og kjæremålsutvalgets oppgaver skal utføres av Høyesterett satt med tre høyesterettsdommere i Høyesteretts ankeutvalg. Det foreslås ikke endringer i de oppgavene som utføres.

Departementet foreslår å innføre et generelt krav om samtykke til behandling av en ankesak i Høyesterett. Samtykke skal bare gis dersom saken har prinsipiell betydning, eller dersom det av andre grunner er viktig å få behandlet saken i Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg skal avgjøre om samtykke skal gis.

Som utgangspunkt skal anker over dommer behandles av fem dommere, Høyesterett i avdeling. Overprøving av kjennelser og beslutninger skal som hovedregel behandles av Høyesteretts ankeutvalg.

Det foreslås at de fleste av de saker som i dag behandles i plenum, og enkelte andre viktige saker, skal kunne behandles av Høyesterett i storkammer med ni dommere. Plenumsbehandling kan da forbeholdes ekstraordinært viktige saker.

Staten har etter gjeldende rett adgang til å opptre i saker for Høyesterett i plenum som gjelder mulig konflikt mellom en bestemmelse og Grunnloven. Det foreslås at adgangen utvides til også å omfatte saker som gjelder forholdet mellom norsk rett og internasjonale forpliktelser. Adgangen skal i tillegg gjelde dersom saken behandles av Høyesterett i avdeling eller storkammer.

I kapittel 25 foreslår departementet at gruppesøksmål innføres som en helt ny prosessform i norsk rett. Innledningsvis i kapitlet behandles gruppesøksmål i utenlandsk rett. Gruppesøksmål er et søksmål som er anlagt på vegne av en gruppe personer som har krav på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag. Avgjørelsen får virkning for alle i gruppen. Gruppen opptrer som en enhet for alle fellesspørsmål. Det enkelte gruppemedlem deltar ikke selv aktivt i saken, men gjennom en felles grupperepresentant.

I 25.4.5 peker departementet på at prosessreglene må tilpasses samfunnsutviklingen for øvrig med masseproduksjon og masseleveranse av varer og tjenester. Denne utviklingen fører til mange, isolert sett ubetydelige småkrav fra flere forbrukere mot samme næringsdrivende. Selv om kravene er godt fundert blir de med få unntak uløst fordi individuell domstolsbehandling av så små krav ikke er praktisk: kravene er ikke individuelt prosessbare. Gruppesøksmål er nødvendig for å sikre en effektiv og forsvarlig fellesbehandling av kravene som samlet sett kan utgjøre betydelige beløp. Også for større krav som også ellers kan bringes inn for retten ved individuell sak, vil gruppesøksmål være en effektiv prosessform. Gruppeprosessregler om varsling, grupperegister, ansvar for sakskostnader, grupperepresentant mv. vil legge bedre til rette for en effektiv fellesbehandling enn vanlig kumulasjon av mange krav hvor potensielle gruppemedlemmer ikke er en definerbar gruppe på forhånd. Gruppesøksmål vil sikre reell adgang til domstolene for flere forbrukere og andre for å ivareta sine rettigheter, noe som er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti for den enkelte. Søksmålsformen vil også bidra til at den materielle lovgivningen slår igjennom blant annet ved å gi for eksempel forbrukere som gruppe en reell forhandlingsposisjon og gjennom domstolenes rettsavklaring. Gruppesøksmål åpner for sivilrettslig håndheving av rettsregler som kan dempe behovet for administrativ eller strafferettslig håndheving. Særlig når det gjelder forbrukersaker vil gruppesøksmål bli et viktig supplement til alternative utenrettslige tvisteløsningsordninger.

I 25.5 drøftes spørsmålet om gruppens sammensetning. Departementet foreslår at de som vil være med i gruppesøksmålet som hovedregel må melde seg på som gruppemedlem. For krav som ikke er individuelt prosessbare, åpner lovforslaget likevel for automatisk deltakelse i gruppesøksmålet. Vilkåret er at kravene ikke antas å reise spørsmål som krever individuell behandling. En slik løsning vil gi mest effektiv og rettferdig håndheving av rettsreglene, ved at avgjørelsen favner alle som er i samme rettsposisjon. Dommen blir da bindende også for de mest ressurssvake forbrukerne som av ulike grunner ellers ville vært i stand til å melde seg på søksmålet.

I 25.6 foreslår departementet at både privatpersoner og organisasjoner, foreninger og offentlige organer skal kunne reise gruppesøksmål. Organisasjonsgruppesøksmål vil supplere organisasjoners og offentlige organers søksmålsadgang. Lovforslaget kapittel 35 har for øvrig regler som skal sikre at saken blir prosedert best mulig og at gruppemedlemmenes interesser blir ivaretatt på best mulig måte. Det er blant annet regler om varsel og krav til varslets innhold, krav til grupperepresentantens skikkethet, krav om at gruppens prosessfullmektig skal være advokat, regler om maksimalt økonomisk ansvar for gruppemedlemmene, adgang til å tre ut av saken og domstolskontroll av forlik i saker med automatisk gruppemedlemskap.

Behovet for egne regler for visse sakstyper behandles i kapittel 26. Etter departementets mening bør prosessregler som knytter seg til saker som det ellers er gitt materielle lovregler for, plasseres sammen med de materielle regler. Dette medfører at tvistemålslovens regler om nedstamningssaker skal flyttes til barneloven, mens reglene om ekteskapssaker forslås flyttet til ekteskapsloven. Departementet finner ikke grunn til å opprettholde et eget kapittel i tvisteloven om prøving av forvaltningssaker. Enkelte regler om prøving av forvaltningssaker foreslås imidlertid videreført. Det foreslås en begrenset utvidelse av adgangen til å reise erstatningssøksmål i anledning av rettslige avgjørelser. Departementet går inn for å videreføre gjennom en ny bestemmelse i forvaltningsloven forvaltningsorganets myndighet til å fastsette at den forvaltningsmessige klageadgangen skal uttømmes før det kan reises sak for domstolene om vedtaket. Departementet foreslår derimot å oppheve den alminnelige regelen om at et forvaltningsorgan kan sette en søksmålsfrist på seks måneder. Regler om søksmålsfrist bør eventuelt fastsettes i den enkelte hjemmelslov.

I 26.4 behandles enkelte spørsmål i tilknytning til saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. Departementet foreslår at disse særlige prosessreglene tas inn i et eget kapittel i loven, og foreslår å videreføre hovedinnholdet i gjeldende rett. Når det gjelder den rettslige overprøvingen av fylkesnemndenes avgjørelser etter barnevernloven, går imidlertid departementet inn for å endre den nåværende instansfølgen slik at disse sakene i stedet for å gå til tingretten skal bringes direkte inn for lagmannsretten. Dette forslaget vil bli fremmet i en egen proposisjon fra Barne- og familiedepartementet i løpet av våren 2005.

I kapittel 27 redegjøres det for lovens oppbygning og for endringer som foretas i andre lover. Departementet tar sikte på å fremme en særskilt proposisjon om ikraftsetting av loven, særlig med sikte på endringer i straffeprosessloven og i prosessuelle regler i annen lovgivning.

I kapittel 28 redegjør departementet for tvistelovreformens administrative og økonomiske konsekvenser. Departementet antar lovforslaget kan føre til et noe endret sakstilfang til domstolene, blant annet kan forslaget om utenrettslig mekling bidra til å holde en merkbar andel av dagens saker utenfor tingrettene. Departementet har også som mål at nye saksbehandlingsregler - for eksempel reglene om aktiv saksstyring - kan gjøre domstolenes arbeid mer effektivt og kvalitativt bedre, slik at dagens ressurser utnyttes bedre.

For tingrettene vil småkravprosessens forenklede saksbehandling være ressursbesparende. Forslaget kan føre til at tingrettene framstår som mer attraktive for tvisteløsning og at det blir en økning i antall saker, men det antas at tingrettene kan gjennomføre tvistelovreformen uten flere dommerårsverk. For lagmannsrettene vil blant annet forslaget om å heve ankesummen føre til et redusert sakstilfang. Departementet er i utgangspunktet enig med utvalget som mener forslagene fører til en reduksjon på 15 dommerårsverk i lagmannsrettene. For Høyesterett vil forslaget om storkammer og begrenset overprøving av prosessledende avgjørelser frigjøre kapasitet. Det antas at Høyesterett som følge av dette kan fremme flere anker over dommer til behandling.

Departementets forslag til et lavere rettsgebyr for småkravprosessen enn for allmennprosessen, fører til en reduksjon i rettsgebyrinntekt. Forslaget om å kunne tilkjenne erstatning for feil ved rettens behandling på visse vilkår vil føre til noe økte utgifter.

Departementets forslag til ny tvistelov krever at domstolene tilføres ressurser. Departementet anser det som nødvendig at domstolene i alle rettssaler kan gjennomføre rettsmøter og avhør som fjernmøter og fjernavhør ved bruk av lydoverføring. Departementet foreslår også på sikt at alle parts- og vitneforklaringer som hovedregel tas opp. I tillegg er det nødvendig å tilpasse det nåværende saksbehandlingssystemet - LOVISA - til ny tvistelov.

Departementet legger til grunn at det er behov for opplæring i domstolene som følge av ny tvistelov, og at tingrettene og lagmannsrettene nedarbeider så mye av restansene som mulig før ny tvistelov trer i kraft.

Departementet vil komme tilbake til de bevilgningsmessige behov i samband med de årlige statsbudsjetter. Lovforslaget er utformet slik at reformen kan gjennomføres ved hjelp av bevilgninger fordelt over flere år.