21 Rettskraft og gjenåpning

21.1 Oversikt

Med rettskraft menes at en dom eller en annen rettsavgjørelse innebærer en endelig løsning av det rettsforhold som er oppe til avgjørelse. Spørsmål om hva som er rettskraftig avgjort, hvilken bindende virkning rettskraften gir, og hvem som er bundet av en rettskraftig avgjørelse, står sentralt for hvordan partene skal forholde seg til den avsagte avgjørelsen og for adgangen til å reise ny sak om spørsmål som har vært oppe til behandling ved avgjørelsen. I nær sammenheng med rettskraftreglene står det ekstraordinære rettsmiddel gjenopptakelse. Når en avgjørelse er rettskraftig, innebærer det som det klare utgangspunkt sluttsteinen i prosessen. Men adgangen til gjenopptakelse utgjør en sikkerhetsventil som kan åpne for å få overprøvd en rettskraftig avgjørelse. Kjernen bak reglene om gjenopptakelse er å forhindre helt urimelige utslag av avgjørelsers rettskraftvirkninger. Men adgangen til gjenopptakelse er etter gjeldende rett underlagt strenge vilkår - så vel tidsmessige som materielle.

Reglene om rettskraft og gjenåpning (som departementet foreslår som ny betegnelse på gjenopptakelse, se 21.10) gir samlet sett den totale regulering av avgjørelsers bindende virkning når det ses bort fra oppfriskning (som etter departementets forslag også omfatter oppreisning etter tvistemålsloven). Det sentrale lovgivningspolitiske mål ved utformingen av reglene om rettskraft og gjenåpning er å få en samlet sett hensiktsmessig regulering av avgjørelsers endelige og bindende virkning. Hvilke lovgivningsmessige valg som blir gjort i forhold til henholdsvis rettskrafts- og gjenåpningsreglene, kan derfor ikke ses isolert. Ved vurderingene må den helhetlige reguleringen være for øye. Tvistemålsutvalget fremhever også dette en rekke steder i sin behandling av disse spørsmålene. Særlig kommer dette til syne i forhold til det generelle spørsmål om hvilken betydning nye bevisfakta eller rettsfakta bør ha. Skal de gi adgang til ny sak, gjenåpning eller ingen av delene? Departementet har på denne bakgrunn funnet det hensiktsmessig å foreta en samlet behandling av rettskraft og gjenåpning her i kapittel 21. I 21.2 til 21.8 behandles spørsmål om rettskraft, mens det i 21.9 til 21.15 behandles spørsmål om gjenåpning. Enkelte steder vil behandlingen overlappe, særlig i 21.7 (etterfølgende forutsetningssvikt) og i 21.13.4 (gjenåpning på grunn av nye opplysninger om faktiske forhold).

21.2 Rettskraft - utgangspunkter

Innledningsvis gis en oversikt over hovedtrekkene i rettskraftreglene. Med formell rettskraft menes at dommen ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler, jf. tvistemålsloven § 161, se 21.3. Hvilken betydning en formelt rettskraftig dom skal tillegges som bindende normering i en senere sak, betegnes som materiell rettskraft. Den materielle rettskraften inndeles i en positiv og negativ funksjon. Den negative funksjonen (avvisningsfunksjonen) medfører at det krav som er avgjort i den formelt rettskraftige dommen, ikke kan gjøres til gjenstand for nytt søksmål. En ny sak om et krav som er rettskraftig avgjort mellom partene, skal avvises, jf. tvistemålsloven § 163 første ledd. Den positive funksjonen (prejudisialfunksjonen) innebærer at dersom det krav som er rettskraftig avgjort mellom partene får betydning i en ny sak mellom de samme partene, skal retten uten realitetsprøving legge resultatet i den rettskraftige dommen til grunn for det krav som er rettskraftig avgjort mellom partene, se 21.5. Den materielle rettskraften avgrenses både objektivt og subjektivt. Den objektive grensen gjelder spørsmålet om hva som er bindende avgjort mellom partene ved den rettskraftige dommen, se 21.6. Rettskraftens subjektive grense innebærer at dommen som hovedregel kun er bindende mellom sakens parter, se 21.8. Først og fremst er det dommer som tillegges rettskraftvirkninger, men også enkelte andre rettsavgjørelser er tillagt rettskraftvirkninger, se 21.4.

Begrunnelsen for rettskraft ligger for det første i hensynet til at partene skal kunne legge saken bak seg. Partene må kunne disponere og innrette seg etter en dom og ikke til enhver tid ha en usikkerhet i forhold til om dommens rettslige normering av forholdet mellom partene blir stående eller ikke. Også prosessøkonomiske hensyn gir grunn til å ha rettskraftregler; fordi de gir partene en klar oppfordring til å forberede saken så godt som mulig og sørge for at saken blir godt opplyst. Et annet hensyn er at rettskraftreglene bidrar til å hindre mange unødige prosesser. På den annen side vil det kunne virke urimelig om en materielt uriktig dom blir stående.

Tvistemålsutvalget uttaler blant annet følgende om behovet for rettskraftregler, utredningen del II kap. 14.1.6, s. 378:

«Om vi skal ha rettskraftregler, er ikke en aktuell problemstilling. Det er tilstrekkelig å peke på at domstolene ikke ville fylle sin funksjon som samfunnets konfliktløser, hvis partene ikke hadde sikkerhet for de posisjoner som er etablert ved en dom. Motargumentet er risikoen for at uriktige avgjørelser skal bli stående. Denne risikoen ville imidlertid ikke bli eliminert ved en vid adgang til ny sak fordi bevisene gjerne svekkes etter som tiden går. At det er behov for en sikkerhetsventil i tillegg til den ordinære ankeadgang, er det imidlertid enighet om. Etter vår prosessordning er det både i sivile saker og straffesaker det ekstraordinære rettsmiddel gjenopptakelse som fyller denne funksjonen.»

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot utvalgets utgangspunkter her.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger på dette punkt. Det er bred enighet om at rettskraftregler er nødvendige for domstolenes funksjon som konfliktløser.

Rettskraftreglene kan lovteknisk utformes på to prinsipielt forskjellige måter: Den ene er å knesette dem i en relativ knapp lovtekst. Da vil de mange detaljspørsmålene som oppstår om rettskraftens rekkevidde, bli henvist til en videre utvikling i rettspraksis og teori. Dette er den lovtekniske løsningen som gjeldende rettskraftregler i tvistemålsloven bygger på. Alternativet er en mer detaljert lovregulering, hvor det i en mer kasuistisk form gis detaljerte regler om rettskraftens rekkevidde. Om dette spørsmålet uttaler Tvistemålsutvalget følgende, se utredningen del II kap. 14.2.1, s. 379:

«Utvalgets foreløpige standpunkt er at man i det alt vesentlige bør videreføre gjeldende rett forankret i en nokså knapp lovtekst, og at det er vanskelig å komme utenom at mange detaljspørsmål knyttet til rettskraftens rekkevidde fortsatt må henvises til videre utvikling i rettspraksis og teori. Rettskraftreglene er i det vesentlige ulovfestet og er derfor nokså vanskelig tilgjengelige. Det kan ofte være tvilsomt både hva som er riktig løsning i enkelttilfeller, og hvordan reglene systematisk bør fremstilles.»

Ingen høringsinstanser har merknader til utvalgets standpunkt om den lovtekniske løsningen som bør velges ved rettskraftreglene.

Departementetslutter seg i all hovedsak til utvalgets overordnede standpunkt til lovteknisk løsning for rettskraftreglene. Som utvalget framhever, rommer rettskraftreglene til dels kompliserte detaljspørsmål som vanskelig vil kunne la seg regulere i en hensiktsmessig og oversiktlig lovtekst. På enkelte punkter er det likevel grunn til å foreta visse presiseringer og utbygginger av dagens regelsett. Dette kommer departementet tilbake til nedenfor.

21.3 Formell rettskraft

Når en avgjørelse ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler, er avgjørelsen rettskraftig, jf. tvistemålsloven § 161 første ledd. Dette betegnes som formell rettskraft. De ordinære rettsmidler er anke (tvistemålsloven kapittel 25) og oppfriskning av uteblivelsesdommer (tvistemålsloven § 346). De ekstraordinære rettsmidler er oppreisning for fristoversittelse (domstolloven § 153) og gjenopptakelse (tvistemålsloven kapittel 27).

Tvistemålsutvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i tvistemålsloven § 161 første ledd, se utredningen del II kap. 14.4.2, s. 418 og NOU § 21-12 første ledd. Utvalget konkluderer med at de materielle rettskraftvirkninger fortsatt bør inntre ved utløpet av de ordinære rettsmiddelfrister. Imidlertid finner ikke utvalget det nødvendig at begrepet «formell rettskraft» inntas i lovteksten. Videre foreslår utvalget at særregelen for det tilfelle at dommen ikke kan påankes uten tillatelse, ikke videreføres, se tvistemålsloven § 161 første ledd første punktum jf. § 356 om samtykke til å anke uavhengig av ankesum. I dag blir disse dommene rettskraftige straks de blir avsagt. Utvalget viser til sitt forslag om å utvide området for samtykkeordningen, se utredningen del II kap. 12 (s. 345-62) og NOU § 11-13, og til at de beste grunner taler for at rettskraftvirkningene først inntrer når ankefristen er ute, eller om dommen påankes, når ankesaken er endelig avgjort. Utvalget konkluderer med at regelverket blir enklere med en slik ordning, og en unngår å måtte treffe avgjørelser om suspensjon av rettskraften, se utredningen del II kap. 14.4.2, s. 418.

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag om når dommen blir endelig (formell rettskraft).

Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget § 19-14 første ledd.

21.4 Hvilke avgjørelser har materielle rettskraftvirkninger?

21.4.1 Gjeldende rett

Det gis her en oversikt over hvilke avgjørelser som har materielle rettskraftvirkninger. For en mer utførlig gjennomgåelse av gjeldende rett vises det til utredningen del II kap. 14.2.3.7 (s. 401-16).

Tvistemålsloven § 163 første ledd omhandler kun dommer. I tillegg har flere andre avgjørelser eller normeringer av partenes rettsforhold rettskraftvirkninger.

Realitetsavgjørelser som treffes i form av kjennelse (for eksempel etter lov 21. februar 1930 om skifte § 23 nr. 1 eller konkursloven § 150), har samme rettskraftvirkninger som dommer. Tilsvarende gjelder for kjennelser som avgjør materielle bikrav, for eksempel krav om sakskostnader. En særlig form for avgjørelser av materielle bikrav er midlertidige avgjørelser etter tvangsfullbyrdelsesloven, for eksempel avgjørelser om arrest og midlertidige forføyninger. Den negative rettskraftvirkningen av disse avgjørelser er begrenset, men dersom avgjørelsen ikke er omgjort, vil den ha positive rettskraftvirkninger på samme måte som dommer, se tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 jf. § 4-1 annet ledd bokstav a. Voldgiftsdommer har rettskraftvirkninger som ordinære dommer. Avgjørelser i form av skjønn og dommer og rettsforlik i tvister for jordskifteretten, har samme rettskraftvirkninger som dommer som avsies etter tvistemålsloven.

Prosessledende avgjørelser og beslutninger har ikke materielle rettskraftvirkninger. Prosessledende avgjørelser har kun virkning for vedkommende instans, med mindre det er hjemmel for noe annet. Hevingskjennelser og kjennelser som avgjør anker over saksbehandlingen, kommer i forhold til rettskraftreglene i samme stilling som prosessledende avgjørelser, jf. tvistemålsloven § 164 tredje ledd.

Avvisningskjennelser har ikke rettskraftvirkninger i vanlig forstand. Det er en vanlig, men ikke enstemmig oppfatning i juridisk teori at avvisningskjennelser har en viss rettskraftvirkning, som er begrenset til å omfatte den avvisningsgrunn som kjennelsen bygger på. Tvistemålsutvalget støtter denne oppfatningen, se utredningen del II kap. 14.2.3.7.2, s. 401-02.

Rettsforlik har samme rettskraftvirkninger som dommer, se tvistemålsloven § 286 første ledd jf. § 99).

En avgjørelse av sivile krav i en straffesak har i utgangspunktet samme rettskraftvirkning som om avgjørelsen var truffet i en sivil sak. Videre er det sikker rett at avgjørelsen av straffekravet i en straffesak ikke er bindende i en etterfølgende sivil sak med mindre det foreligger en særlig hjemmel for noe annet.

21.4.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Når det gjelder hvilke avgjørelser som bør ha rettskraft, foreslår utvalget ingen endringer i dagens rettstilstand, se utredningen del II kap. 14.2.3.7 (s. 401-16) og del II kap. 14.4.3.4, s. 421.

Utvalget foreslår en nærmere regulering i tvisteloven bare når det gjelder rettskraftvirkningene av utenlandske avgjørelser, se NOU § 21-14. Forslaget viderefører i hovedsak tvistemålslovens regler i §§ 167 til 168 a.

Utvalget legger til grunn at dommer av Den europeiske menneskerettsdomstol er bindende for Norge, men at det formelt sett er en annen form for bundethet enn rettskraft i vanlig forstand, se utredningen del II kap. 14.2.3.7.11 (s. 414-16) og del II kap. 14.4.3.4, s. 421-22. Utvalget uttaler at dette problemkomplekset bør vurderes i sammenheng med reglene om adgang til gjenåpning av norske dommer på grunn av påstått folkerettsstrid, se utredningen del II kap. 15.6.4.9 (s. 448) og NOU §§ 13-3 første ledd bokstav d og 13-4 bokstav b. Om dette vises til behandlingen i 21.13.3.

Utvalget redegjør i utredningen del II kap. 14.2.3.7.9 (s. 405-10) generelt for hvilke rettskraftvirkninger avgjørelsen i en straffesak skal tillegges i en etterfølgende sivil sak hvor temaet i straffesaken har betydning. Utvalget drøfter særskilt spørsmålet om domstolenes behandling av et sivilt krav om erstatning eller oppreisning på grunnlag av en handling saksøkte i en tidligere straffesak er frifunnet for, se s. 406-08, samt enkelte særlige spørsmål i ærekrenkelsessaker, se s. 409-10. Når det gjelder sivile krav om erstatning eller oppreisning på grunn av en handling som saksøkte er frifunnet for i en tidligere straffesak, foreslår utvalget ikke noen begrensninger av fornærmedes rett til å fremme sitt krav mot den påståtte gjerningsmannen i en egen sivil sak. Utvalget fremholder at et slikt forslag ville bety en uholdbar svekkelse av fornærmedes rettsstilling. Utvalget mener at de særskilte spørsmål som oppstår i tilknytning til ærekrenkelsessaker, bør undergis en kritisk gjennomgåelse og viser til arbeidet med ny straffelov.

21.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

21.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det som utgangspunkt ikke er naturlig å fastsette i tvisteloven hvilke avgjørelser som har rettskraft, og hva som er rettskraftvirkningene av ulike avgjørelser. En nærmere avklaring av slike spørsmål bør finne sted gjennom rettspraksis.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at rettsforlik fortsatt bør ha rettskraft, se utredningen del II kap. 21.18.1, s. 593, og viser for øvrig til behandlingen i 10.6 om rettsforlik.

Departementet er enig med utvalget i at rettskraftvirkningene av utenlandske avgjørelser - som i dag - bør reguleres i loven. Det vises til lovforslaget § 19-16 med merknader.

Departementet er videre enig med utvalget i at det ikke er aktuelt å begrense fornærmedes rett til å fremme sitt krav mot den påståtte gjerningsmannen i en sivil sak. Det vises til utvalgets vurderinger i utredningen del II kap. 14.2.3.7.9, s. 405-08 og kap. 14.4.3.4, s. 422-23.

Departementet tar sikte på å komme tilbake til de spørsmål utvalget tar opp for ærekrenkelsessaker i arbeidet med den nye straffelovens spesielle del.

21.5 Positiv og negativ rettskraft

21.5.1 Gjeldende rett

Hvilken betydning den formelt rettskraftige dommen skal tillegges som bindende norm i fremtidige saker, betegnes som nevnt i 21.2 som materiell rettskraft. Denne deles normalt inn i en positiv og en negativ funksjon. Den negative funksjonen av den materielle rettskraft - avvisningsfunksjonen - innebærer at en ny sak om samme krav eller rettsforhold må avvises, jf. tvistemålsloven § 163 første ledd. Denne negative funksjonen avløser den såkalte litispendensvirkningen etter tvistemålsloven § 64, som består i at det ikke kan reises ny sak mellom de samme parter om samme tvistegjenstand som det allerede verserer sak om. Den positive funksjonen av den materielle rettskraft - prejudisialfunksjonen - innebærer at dersom det krav eller rettsforhold som er rettskraftig avgjort i dommen, får betydning i en ny sak mellom partene, skal retten uten ny realitetsprøving legge avgjørelsen i den første saken til grunn. Denne regelen har ikke kommet direkte til uttrykk i tvistemålsloven, men følger forutsetningsvis av tvistemålsloven §§ 162 og 107 og er sikker rett.

21.5.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Tvistemålsutvalget foreslår at rettskraftens positive side - prejudisialfunksjonen - skal fremgå av en alminnelig bestemmelse om hva det innebærer at dommen er rettskraftig, se utredningen del II kap. 14.4.3.1, s. 418 og NOU § 21-13 annet ledd.

I utredningen s. 418-19 drøfter utvalget om det er nødvendig å opprettholde en egen bestemmelse om negativ rettskraft, jf. tvistemålsloven § 163 første ledd. Utvalget peker på at samme løsning langt på vei vil følge ved anvendelse av den alminnelige regel om rettslig interesse som vilkår for søksmål, men uttaler videre:

«Selv om det er en sammenheng mellom reglene om negativ rettskraft og rettslig interesse, er utvalgets standpunkt at negativ rettskraft bør holdes som egen avvisningsregel. Ikke minst hensynet til klarhet og kontinuitet tilsier dette. Å løse avvisningsspørsmålet utelukkende ved hjelp av en generell regel om søksmålsbetingelsene ville innebære et betydelig skifte av fokus. En indirekte regulering av rettskraftens avvisningsfunksjon ville gjøre regelen mindre tydelig, og det vil være fare for at flere søksmål blir fremmet til realitetsavgjørelse. Selv om det for sluttresultatet kan ha mindre betydning om saken avvises eller avgjøres i realiteten med samme utfall som i forrige sak, taler prosessøkonomiske hensyn normalt for å velge avvisning hvor vilkårene for dette er tilstede, og dette gir den mest effektive håndhevelsen av rettskraften. I lovutkastet § 21-13(3) er det inntatt en negativ rettskraftregel. Etter utvalgets oppfatning kan det være grunn til å betone sammenhengen mellom rettskraft og rettslig interesse noe sterkere enn hva som i dag er vanlig, og utkastet er formulert med sikte på dette.»

21.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

21.5.4 Departementets vurdering

Departementet peker på at man tilsynelatende ville oppnå en forenkling, iallfall i regelverket, ved å sløyfe rettskraftens avvisningsfunksjon. Som Tvistemålsutvalget peker på, ville nok noen søksmål i stedet bli avvist på grunn av manglende rettslig interesse for saksøkeren. I andre saker vil prejudisialfunksjonen gjøre at den nye saken automatisk får samme utfall som den gamle, og med regler om forenklet domsbehandling og adgang til å avsi dom under saksforberedelsen, vil en avgjørelse om dette kunne treffes på et tidlig stadium. Man må likevel regne med en del saker hvor det kan være uklart hvor langt prejudisialfunksjonen strekker seg, fordi saksøkeren påberoper seg nye rettsfakta eller bevisfakta. Da kan det være vanskelig å unngå at saken må fremmes til vanlig hovedforhandling. På denne bakgrunn synes det grunn til å anta at avvisningsfunksjonen i praksis vil gi den som har vunnet første sak, noe bedre vern mot en ny prosess, og avvisningsfunksjonen gir dessuten et klarere uttrykk for det prosessøkonomiske hovedsynspunkt at det ikke bør være adgang til flere søksmål om de samme spørsmål mellom de samme parter.

Departementet slutter seg etter dette til utvalgets vurderinger og forslag og viser til lovforslaget § 19-15 annet ledd og tredje ledd med merknader.

21.6 Den objektive rettskraft - hva er rettskraftig avgjort?

21.6.1 Gjeldende rett

De objektive grenser for den materielle rettskraft bestemmer hva som ble rettskraftig avgjort i dommen. Rettskraften omfatter kun det krav som ble bindende avgjort i saken, jf. tvistemålsloven § 163 første ledd.

Anlegges ny sak om det samme kravet mellom de samme partene, må saken avvises, jf. tvistemålsloven § 163 første ledd. Er det tale om et annet krav, må saken fremmes til realitetsavgjørelse. Det oppstår dermed to spørsmål: For det første må det fastslås hva som ble rettskraftig avgjort i sak 1 (tolkingsspørsmålet), og dernest må det vurderes om det krav som gjøres gjeldende i sak 2 er det samme kravet (identitetsspørsmålet).

Hva som ble rettskraftig avgjort i sak 1, beror i utgangspunktet på en tolking av domsslutningen, se nærmere omtalen i utredningen del II kap. 14.2.3.5.2 (s. 380-81).

De standpunkt retten inntar til prejudisielle rettsforhold (dvs. spørsmål som retten tar stilling til som ledd i sitt resonnement fram til avgjørelsen av det krav parten har reist), blir ikke rettskraftig avgjort. Hovedbegrunnelsen for dette er at disse standpunkter ikke kan angripes, idet det bare er sluttresultatet i dommen som kan påankes.

Et særskilt spørsmål er hvor omfattende rettskraftvirkningene er av en dom på utlevering av en gjenstand eller fravikelse av en fast eiendom. I rettspraksis er det ikke avklart om det bare er plikten til utlevering eller fravikelse som er rettskraftig avgjort, eller om rettskraftvirkningene også omfatter det rettsforhold som danner det umiddelbare grunnlaget for utleverings- eller fravikelsesplikten, typisk eiendomsrett, bruksrett mv. I juridisk teori er det ulike oppfatninger.

Hvorvidt en står overfor samme krav eller ikke (identitetsspørsmålet), beror etter rettspraksis og juridisk teori på en totalbedømmelse, se utredningen del II kap. 14.2.3.5.8 og 14.2.3.5.9 (s. 383-87).

Om det er adgang til å gå til ny sak basert på faktiske omstendigheter som har inntrådt etter at den første saken ble tatt opp til doms, beror på karakteren av disse faktiske omstendighetene. Det er en forutsetning for adgang til ny sak at det er tale om etterfølgende rettsfakta.

Rettskraftreglene må her ses i sammenheng med reglene om gjenopptakelse. Påberopes det nye bevisfakta for rettsfakta som forelå på domstidspunktet for den første saken, eller nye bevismidler, vil disse omstendighetene på nærmere angitte vilkår kunne danne grunnlag for gjenopptakelse, se tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6. Nye bevisfakta eller bevismidler kan ikke begrunne ny sak om et krav som er rettskraftig avgjort.

Spørsmålet om det er adgang til å gå til ny sak ved etterfølgende bristende faktiske forutsetninger for dommen, behandles i 21.7.

21.6.2 Tvistemålsutvalgets forslag

I forhold til spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort (den objektive rettskraften), foreslår Tvistemålsutvalget at den rettstilstanden som har festnet seg på grunnlag av tvistemålsloven, videreføres uten endringer av betydning, se utredningen del II kap. 14.4.3.2, s. 419. Utvalget redegjør på denne bakgrunn utførlig for sitt syn på gjeldende rett, se utredningen del II kap. 14.2.3.5 (s. 380-96). Utvalget går ikke inn for en mer detaljert regulering av dette spørsmålet i lovteksten, og det foreslår å sløyfe særregelen om motkrav i tvistemålsloven § 163 annet ledd. Utvalget legger opp til at spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort - som etter gjeldende rett - skal løses ved en totalbedømmelse hvor en rekke momenter kan komme inn, se særlig utredningen s. 382-83. Selv om en slik avveiningsregel nødvendigvis vil kunne by på tvil i grensetilfeller, finner ikke utvalget grunn til å foreslå en mer detaljert regulering.

Utvalget drøfter på s. 387-88 spørsmålet om rettskraftens rekkevidde ved utleverings- og fravikelsesdommer. Tvistemålsutvalget anser gjeldende rett for usikker, men mener at de beste grunner taler for å anse besittelsesspørsmålet for å være et selvstendig rettsforhold i disse tilfellene, slik at det bakenforliggende rettighetsforhold ikke blir rettskraftig avgjort. Utvalget foreslår imidlertid ingen uttrykkelig lovregulering, se utredningen s. 419, slik at den videre rettsutvikling overlates til rettspraksis.

Tvistemålsutvalget drøfter på s. 388-89 spørsmålet om avledet rettskraft for det som gjerne betegnes som betinget avgjorte rettsforhold. Dette gjelder situasjoner hvor det reises en ny sak der utfallet logisk nødvendig følger av avgjørelsen i en tidligere sak som er rettskraftig avgjort. Utvalget foreslår ingen uttrykkelig lovregulering av dette, og peker på at avvisning i disse tilfellene kan begrunnes med manglende rettslig interesse, se utredningen s. 388-89 og s. 419.

Tvistemålsutvalget foreslår ikke noen endringer i adgangen til å gå til ny sak på bakgrunn av etterfølgende rettsfakta og uttaler blant annet følgende, se utredningen del II kap. 15.6.4.11, s. 450:

«I juridisk teori har det vært vanlig å søke veiledning i den alminnelige lære om at rettskraften ikke omfatter etterfølgende rettsfakta. Dommen avgjør med bindende virkning rettsstillingen mellom partene på det tidspunkt saken opptas til avgjørelse. Faktiske omstendigheter som etter dette tidspunkt endrer rettsstillingen, omfattes ikke av rettskraften og kan gjøres gjeldende i en ny sak uten at man går den forrige dommen for nær. Denne avgrensning av rettskraften i tid er naturlig, og utvalget foreslår ikke noen endring for så vidt.»

Utvalget framholder at en ved utformingen av rettskraftreglene på dette punkt må overveie grenseflaten mot reglene om gjenåpning, slik at en får en hensiktsmessig regulering av dommens bindende virkning, se utredningen s. 419. Utvalget inntar det standpunkt at någjeldende avgrensing i tvistemålsloven § 407 nr. 6 er hensiktsmessig hva gjelder rettsfakta og bevisfakta som forelå på det tidspunkt saken ble tatt opp til doms. Som nå skal slike forhold bare være grunnlag for gjenåpning og dermed bli omfattet av dommens rettskraftvirkninger.

21.6.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag vedrørende disse spørsmål.

21.6.4 Departementets vurdering

I spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort (den objektive rettskraft), mener departementet at den rettstilstanden som har etablert seg på grunnlag av tvistemålsloven § 163 første ledd, bør videreføres uten endringer av betydning. Departementet er enig med utvalget i at dette spørsmålet - som i dag - skal løses ved en totalbedømmelse hvor en rekke momenter inngår i vurderingen. Departementet erkjenner at en slik avveiningsregel nødvendigvis må innebære tvil i grensetilfeller. Imidlertid mener departementet - i likhet med utvalget - at en ikke bør innføre en mer detaljert lovregulering av dette spørsmålet. Det vises til merknadene til lovforslaget § 19-15 tredje ledd.

I forhold til spørsmålet om hvor langt rettskraftvirkningene av utleverings- eller fravikelsesdommer rekker, slutter departementet seg til utvalgets vurderinger og standpunkt om at det bare er selve utleverings- eller fravikelsesplikten som blir rettskraftig avgjort.

For øvrig mener departementet som utvalget at rettsutviklingen på dette punktet bør overlates til rettspraksis.

Departementet er enig i Tvistemålsutvalgets vurderinger i tilknytning til spørsmålet om avledet rettskraft for betinget avgjorte rettsforhold og slutter seg til utvalgets forslag om å ikke foreta noen uttrykkelig lovregulering av dette, se utredningen s. 388-89 og s. 419.

I spørsmålet om hvilken adgang det skal være til ny sak basert på etterfølgende omstendigheter (nye rettsfakta), slutter departementet seg til utvalgets vurderinger og forslag. Bare etterfølgende rettsfakta vil kunne gi adgang til ny sak. Bevis- eller rettsfakta som forelå da saken ble tatt opp til doms, vil kunne påberopes som grunnlag for gjenåpning, se 21.13.4.

21.7 Særlig om etterfølgende forutsetningssvikt

21.7.1 Innledning

Et omstridt spørsmål er hvilken adgang det er til å få prøvd på ny spørsmål som er avgjort i en dom, når det etter dommen inntrer nye forhold som rokker ved forutsetninger som dommen bygger på. Problemstillingen melder seg i saker der en dom helt eller delvis bygger på en vurdering av den fremtidige utviklingen, og det viser seg at denne blir annerledes.

Typiske eksempler er her saker om erstatning for tap i fremtidig erverv eller fremtidige merutgifter ved personskade etter skadeserstatningsloven § 3-1, saker om ulempeerstatning ved ekspropriasjonsinngrep og saker om utviding av ekspropriasjonsinngrep etter lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom § 8 eller plan- og bygningsloven § 43. Bygger et erstatningsoppgjør på en avtale, er utgangspunktet at avtalen er bindende, men generalklausulen i avtaleloven § 36 vil gi en viss adgang til revisjon. Bygger oppgjøret på en dom, er utgangspunktet at dommens rettskraft er til hinder for ny sak.

Tvistemålsutvalget anvender som en felles betegnelse på disse tilfellene begrepet etterfølgende bristende forutsetninger. Tvistemålsutvalget drøfter dette spørsmålet i utredningen del II kap. 14.2.3.5.13 (s. 390-95), kap. 14.4.3.2 (s. 419-20) og kap. 15.6.4.11 (s. 450-51).

21.7.2 Gjeldende rett

Det er ingen alminnelige regler om rettskraftens begrensning ved etterfølgende forutsetningssvikt for dommer eller andre rettsavgjørelser. På enkelte saksfelter gjelder det særregler som regulerer adgangen til endring av det som er fastslått i en rettskraftig dom eller rettsforlik, for eksempel i saker om barnefordeling, samværsrett og bidrag etter barneloven §§ 64 og 74 og saker om underholdsbidrag til ektefelle ved samlivsbrudd etter ekteskapsloven § 84. Vannressursloven § 52 (erstatning for senskader) gir også et eksempel på at lovgiverne har fastsatt at det kan anlegges nytt søksmål når en «skade av betydning som ikke ble forutsett ved tidligere oppgjør», viser seg senere. Innenfor erstatningsretten er omprøving innført ved yrkesskadeforsikring, jf. forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring § 5-1.

For øvrig kan det være spørsmål om analogisk anvendelse av avtalerettslige regler på forpliktelser fastsatt ved dommer. Det antas at avtaleloven § 36 vil kunne anvendes analogisk på løpende forpliktelser i kontraktsforhold også når forpliktelsen bygger på en rettskraftig dom. Imidlertid vil det utenfor kontraktsrettens område ikke være mulig med slik analogi.

For rettsforlik er situasjonen enklere enn for dommer eller andre rettsavgjørelser, idet avtaleloven § 36 kommer direkte til anvendelse på rettsforlik, se for eksempel Rt. 1987 s. 1154 og Rt. 1992 s. 1177.

Utover disse tilfellene kan tre alternative løsninger tenkes: Etterfølgende forutsetningssvikt kan omfattes av reglene om gjenopptakelse, jf. tvistemålsloven § 407 nr. 6, etterfølgende forutsetningssvikt kan gi adgang til ny sak, eller etterfølgende forutsetningssvikt gir verken adgang til gjenopptakelse eller ny sak. Det er vesentlige forskjeller mellom adgangen til å reise ny sak sammenlignet med gjenopptakelse.

I juridisk teori er det alminnelig oppslutning om å søke veiledning i den alminnelige lære om at rettskraften ikke omfatter etterfølgende rettsfakta, slik at det ved slike etterfølgende bristende forutsetninger som her behandles, er anledning til å anlegge ny sak. Dette standpunktet har imidlertid hatt en svak forankring i rettspraksis inntil helt nylig, se nedenfor.

Den foreliggende rettspraksis er ikke entydig, og avgjørelsene er til dels vanskelige å forene.

Etter rettspraksis vil etterfølgende forutsetningssvikt ikke gi grunnlag for gjenopptakelse, se blant annet Rt. 1973 s. 242 og Rt. 1997 s. 683. I visse tilfelle må det antas at slike etterfølgende bristende omstendigheter kan gi adgang til ny sak. Imidlertid tar de fleste rettsavgjørelser på området ikke stilling til dette spørsmålet eksplisitt. En kan ikke ut fra den omstendighet at etterfølgende bristende forutsetninger faller utenfor anvendelsesområdet for gjenopptakelse, uten videre trekke den slutning at det er adgang til ny sak. Som Tvistemålsutvalget påpeker, kan det tenkes at verken det ene eller annet regelsett gir grunnlag for å angripe dommen, se utredningen s. 391.

Kjennelsen i Rt. 1999 s. 1916 er det eneste eksemplet på at Høyesterett uttrykkelig har ment det kan fremmes ny sak på grunn av etterfølgende bristende forutsetninger for en rettskraftig avgjørelse. Spørsmålet var om et overskjønn etter lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern § 20 kunne gjenopptas fordi landbruksmyndighetene ved senere vedtak ikke tillot utnytting av en grusforekomst på eiendommen. I overskjønnet var det blitt lagt til grunn at slik tillatelse til utnytting av grusforekomsten ville bli gitt. Høyesterett fant enstemmig at dette var en ny omstendighet som var inntruffet etter overskjønnet, og som ikke kunne gi grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6. En fraksjon på fire dommere uttalte i et obiter dictum at det i dette tilfellet var adgang til ny sak. Som begrunnelse ble det blant annet vist til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin tidligere kjennelse hvor anken over overskjønnet ble nektet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1, hadde uttalt at fylkeslandbruksstyrets vedtak ikke var endelig, og at skjønnet hadde som forutsetning at det skulle gis adgang til grusuttak på egen eiendom. Denne uttalelsen var det naturlig å forstå slik at kjæremålsutvalget «for sin del la til grunn at ved brudd på den forutsetning som er nevnt, ville saksøkte kunne kreve erstatning fastsatt ved fortsatt skjønn». Videre ble det som begrunnelse vist til at staten i saken hele tiden hadde anført at slik dispensasjon ville bli gitt. Slik erstatningssaken nå sto, etter at statens egen forutsetning om at dispensasjon fra forbudet i jordloven § 9 ville bli gitt, hadde sviktet, måtte grunneieren ha krav på «ved et nytt skjønn å få fastsatt erstatning ut fra den forutsetning at uttak av grus ikke lovlig kan skje på den delen av hans eiendom som ligger utenfor vernesonen, med mindre vedtaket om å nekte dispensasjon blir omgjort».

Sammenfatningsvis kan det konstateres at rettspraksis i liten grad gir mulighet til å trekke sikre slutninger eller utlede generelle regler vedrørende betydningen av etterfølgende forutsetningssvikt for dommer eller andre rettsavgjørelser. Utover kjennelsen i Rt. 1999 s. 1916 er det ingen eksempler i rettspraksis på at en har tillatt fremmet ny sak i tilfelle hvor det foreligger etterfølgende bristende omstendigheter. Hertil kommer at kjennelsen i Rt. 1999 s. 1916 er konkret begrunnet og ikke gir grunnlag for å utlede generelle regler på området.

Heller ikke Danmark eller Sverige har en alminnelig lovregulering av spørsmålet om betydningen av etterfølgende bristende forutsetninger. Imidlertid har erstatningslovgivningen i Danmark og Sverige regler om adgang til ny prøving av erstatningsutmålingen dersom det i ettertid inntrer en vesentlig endring i forholdene som ble lagt til grunn for utmålingen, se henholdsvis lov om erstatningsansvar (lovbekendtgørelse nr. 750 af 04/09/2002) § 11 og skadeståndslag (1972: 207) 5 kap 5 §. Den danske lov om erstatningsansvar § 11 ble endret ved lov nr. 463 av 7. juni 2001. Med visse spesifikke unntak gir den danske lov § 11 etter endringen adgang til å ta opp igjen en avsluttet sak om godtgjøring eller erstatning hvis «sagens faktiske omstændigheder ændrer sig væsentligt i forhold til dem, der blev lagt til grund ved sagens afslutning». Dette kan bare skje på begjæring fra skadelidte, og vurderingen skal foretas for hver enkelt erstatningspost for seg.

21.7.3 Tvistemålsutvalgets forslag

Etter gjennomgåelse av rettspraksis og juridisk teori konkluderer utvalget med at det hersker en betydelig usikkerhet på området, se utredningen s. 391.

Under henvisning til Rt. 1973 s. 242, Rt. 1997 s. 683 og Rt. 1999 s. 1916 uttaler utvalget at etterfølgende omstendigheter av en slik art som omhandlet i disse dommene, faller utenfor anvendelsesområdet for reglene om gjenopptakelse etter tvistemålsloven. Utvalget er videre enig i at det bør være adgang til ny sak under de betingelser som forelå i Rt. 1999 s. 1916.

Utvalget fremhever at innrettelses-, konsekvens- og harmoniseringshensyn tilsier at det må stilles strenge krav til grunnlaget for å sette en rettskraftig dom til side på grunn av bristende forutsetninger. Etter utvalgets oppfatning må det rimeligvis stilles like strenge krav til grunnlaget for å revidere et erstatningsoppgjør i en dom som for å endre et rettsforlik eller en utenrettslig avtale. Utvalget går også mot ny sak når den nye omstendighet ikke kan anses som noen bristende forutsetning, se utredningen s. 394.

Utvalget ser et klart behov for en uttrykkelig regulering av vilkårene for å reise endringssak på grunn av etterfølgende bristende forutsetninger, se utredningen s. 394 og s. 450.

Utvalget konkluderer for det første med at det ikke bør foretas en nærmere regulering av adgangen til ny sak i de alminnelige prosessbestemmelser om rettskraft, se utredningen s. 420. Dersom adgangen til revisjon av dommer på grunn av endrede faktiske forutsetninger skal løses ved prosessuelle virkemidler, er det en bedre løsning å gjøre dette gjennom reglene om gjenåpning enn ved egne rettskraftregler. Ved bruk av reglene om gjenåpning vil det bli lettere å harmonisere vilkårene for å angripe dommer på grunn av henholdsvis uriktige og bristende faktiske forutsetninger, fenomener som er nær beslektet. Utvalget framhever at de hensyn som særlig taler mot å bruke instituttet gjenopptakelse etter gjeldende rett, som knappe frister og hensynet til instansfølgen, uansett kan ivaretas ved utformingen av reglene om gjenåpning, se utredningen s. 420.

Som et alternativ eller supplement til regler om gjenåpning kan en gi nye materielle revisjonsregler på de mest aktuelle rettsområdene.

Utvalget uttrykker sterk tvil om hvilken løsning som bør foretrekkes, se utredningen s. 450. For det første framhever utvalget at fordelen med en regulering gjennom reglene om gjenåpning er at reguleringen blir generell, slik at en unngår ubegrunnet forskjellsbehandling mellom beslektede typer krav på ulike rettsområder. Dernest er det en saklig sammenheng mellom reglene om adgang til revisjon av dommer på grunn av uriktige faktiske forutsetninger, jf. tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6, og en adgang til revisjon på grunn av bristende forutsetninger, se utredningen s. 450. For det tredje gir en regulering gjennom gjenåpningsreglene en bedre mulighet for å sile fra de begjæringer som ikke har noe for seg, og som bør stanses på et tidlig tidspunkt. Det vises til utvalgets lovskisse til utforming av en slik generell regel i utredningen s. 450. Ny sak vil etter denne skissen kunne tillates dersom avvik fra bestemte forutsetninger om fremtidige faktiske forhold tilsier at avgjørelsen åpenbart ville blitt en vesentlig annen, og tungtveiende hensyn tilsier at parten gis adgang til å kreve avgjørelsen endret.

På den annen side fremheves at materielle revisjonsregler gir mulighet for en mer skreddersydd og nyansert regulering av vilkårene for endring av avgjørelser av krav på bestemte rettsområder, og at slike regler gjør det mulig å se vilkårene for revisjon av dommer i sammenheng med vilkårene for endring av oppgjør basert på avtale mellom partene. For det annet vil generelle regler innebære en prinsipiell utvidelse av anvendelsesområdet for det ekstraordinære rettsmiddel gjenåpning som kan vise seg å ha utilsiktede konsekvenser fordi det ikke er mulig å overskue alle typer rettsforhold og situasjoner hvor regelen kan bli påberopt. Utvalget påpeker at resultatet derfor kan bli en uheldig uthuling av dommers bindende kraft, ikke minst hvis fristen for å begjære gjenåpning samtidig forlenges. For det tredje bemerker utvalget at de eksempler som utvalget har drøftet, omhandler utmåling av erstatning for fremtidstap, og for disse typer rettsforhold vil det kunne gis materielle revisjonsregler, se utredningen s. 451.

Oppsummeringsvis uttaler utvalget at disse motforestillingene har betydelig vekt. Utvalget konkluderer derfor under tvil med at det ikke vil fremme et forslag til en generell regel om gjenåpning på grunn av etterfølgende omstendigheter, se utredningen s. 451.

Utvalget påpeker at det er en vesentlig premiss for utvalgets standpunkt at det finnes andre måter å løse disse problemstillingene på. Etter utvalgets oppfatning ville det være uheldig å videreføre dagens uklare rettstilstand, der man for å unngå altfor urimelige utslag tillater nytt søksmål i enkelttilfelle, uten forankring i formulerte vilkår og uten at man har det prosessuelle apparat behandlingsreglene for gjenåpning stiller til rådighet for å skille klinten fra hveten på et tidlig trinn, se utredningen s. 451.

Konklusjonen er at det bør gis materielle revisjonsregler for virkningen av bristende faktiske forutsetninger på de mest aktuelle rettsområdene. Utvalget påpeker at det ligger utenfor rammen av dets mandat å utrede materielle regler om revisjon av blant annet erstatningsoppgjør for personskade. Det viser videre til at det heller ikke er sammensatt med sikte på å gjennomføre en selvstendig utredning av dette temaet. Imidlertid skisserer utvalget et forslag til bestemmelse i skadeserstatningsloven, se utredningen s. 451.

I tillegg uttaler utvalget at rettspraksis viser at problemstillingen også er aktuell der det ved skjønn er utmålt erstatning for fremtidig ulempe, for eksempel i forbindelse med fredningsvedtak eller annen rådighetsbegrensning. Utvalget mener at det også på dette feltet bør skje en regulering av adgangen til å kreve ny behandling når vesentlige forutsetninger for erstatningsfastsettelsen viser seg ikke å slå til, se utredningen s. 451.

21.7.4 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet. Borgarting lagmannsrettog Regjeringsadvokaten slutter seg til utvalgets konklusjon om at materielle revisjonsregler på de mest aktuelle områder, blant annet ved personskadeerstatning, er å foretrekke. Regjeringsadvokaten viser også til at gjenåpningsinstituttet har til oppgave å rette opp feil som er begått, ikke å «fortsette saken» dersom nye omstendigheter skulle tilsi det.

21.7.5 Departementets vurderinger

21.7.5.1 Generelt om behovet for regler

Departementet er enig med utvalget i at rettstilstanden om spørsmålet er uklar. Det har ikke skapt tilstrekkelig avklaring å overlate disse spørsmålene til rettspraksis og juridisk teori. Denne rettsuklarheten er uheldig. Det er tvilsomt om gjeldende rett peker mot de rettspolitisk beste løsningene.

Hovedspørsmålet er om det bør åpnes for ny prøving dersom det viser seg at rettens prognoser om framtiden slår feil. Et benektende svar bør få uttrykk gjennom rettskraftreglene. Med et bekreftende svar kan ny prøving tenkes å skje på to måter: enten ved gjenåpning eller ved å tillate ny sak. Det siste kan enten oppnås gjennom de prosessuelle rettskraftreglene - ved å begrense rettskraftvirkningen når det gjelder prognoser som nevnt - eller ved materielle regler om revisjonsadgang innenfor det enkelte rettsområde.

Departementet deler langt på vei utvalgets vurderinger og konklusjon i forhold til en regulering gjennom gjenåpningsreglene, men vil likevel bemerke:

Vilkårene for gjenåpning er så vidt strenge at de kan gi for snever adgang til ny prøving. Etter utvalgets skisse til alternativ til NOU § 13-4 (utredningen s. 450) vil gjenåpning ved etterfølgende bristende forutsetninger bare bli tillatt når det er åpenbart at avgjørelsen ville blitt en vesentlig annen. Gjennom en generell gjenåpningsregel for etterfølgende bristende forutsetninger vil det være vanskelig å oppstille vilkår som er tilstrekkelig generelle og samtidig gi en rettspolitisk balansert terskel. Det gjør seg gjeldende ulike hensyn i forhold til de enkelte rettsområder, og hvilke krav det gjelder.

Departementet viser også til at det gjelder særlige frister for å kreve gjenåpning, se lovforslaget § 31-6. Disse vil kunne skape vansker i saker hvor forholdene utvikler seg suksessivt, noe som typisk vil kunne være tilfelle i erstatningssaker om framtidig ervervstap. Utvalgets skisse løser ikke dette.

Det må også tas i betraktning at ny prøving i mange tilfelle vil skje i ankeinstansen. Dette vil med tyngde gjøre seg gjeldende i ulike ekspropriasjonsskjønn, som på grunn av sakskostnadsreglene her er overrepresentert i høyere rettsinstanser.

Utvalget framholder at en regulering gjennom gjenåpningsreglene gir en bedre mulighet for å sile ut de håpløse begjæringene på et tidlig tidspunkt. Departementet mener at reglene om forenklet saksbehandling langt på vei kunne ivareta disse hensyn, jf. lovforslaget § 9-8.

I likhet med utvalget mener imidlertid departementet at det taler tungt mot en generell gjenåpningsregel at den vil innebære en prinsipiell utvidelse av gjenåpningsinstituttet og kunne medføre utilsiktede resultater. Departementet viser i denne sammenheng til Regjeringsadvokatens høringsuttalelse, hvor det påpekes at gjenåpningsinstituttet tradisjonelt har hatt til oppgave å rette opp feil, og ikke fortsette saken dersom etterfølgende bristende forutsetninger skulle tilsi det. Utvalgets alternative skisse til generell gjenåpningsregel vil utløse en risiko for uthuling av dommers bindende kraft.

Departementet går på denne bakgrunn inn for at reglene om gjenåpning ikke brukes til å sikre adgang til ny prøving ved etterfølgende bristende forutsetninger.

På den annen side går departementet heller ikke inn for en generell regulering av adgangen til ny sak i rettskraftreglene. En slik regulering vil bli for generell og gi liten veiledning. En slik generell regel vil gi risiko for utilsiktede resultater.

Vurderingen av spørsmålet om ny prøving ved etterfølgende bristende forutsetninger bør etter departementets syn variere med hvilken sakstype det gjelder, og med hva slags forhold som har endret seg. Departementet foreslår på denne bakgrunn en kombinert løsning med hovedvekt på materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper, supplert med en begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftreglene.

Departementet kan i det vesentligste slutte seg til utvalgets vurderinger av behovet for materielle revisjonsregler, se særlig utredningen s. 450-51.

Etter departementets syn gir vannressursloven § 52 et godt eksempel på hvordan spørsmålet kan reguleres. Her er det lagt inn to vilkår for ny prøving: senskadene må være av betydning, og de må være uforutsette under ekspropriasjonsskjønnet. Som nevnt vil det gjøre seg gjeldende forskjellige hensyn på ulike rettsområder. Det tilsier at vilkårene kan bli utformet noe annerledes på andre områder.

Det kan innvendes at det kan bli noe tilfeldig hvilke rettsområder som blir underlagt nye materielle revisjonsregler, slik at en løper en risiko for å få ulikeartede løsninger på forhold som burde vært løst likt. Dette vil et stykke på vei kunne imøtegås gjennom utformingen av reglene. De regler som gis, bør være uttømmende for de typer forutsetningssvikt som den aktuelle regel omfatter. Imidlertid bør ikke den materielle revisjonsregel anses som uttømmende for sakstypen som sådan. Forutsetningssvikt som regelen ikke omfatter, bør kunne gi grunnlag for ny sak såfremt dette følger av de alminnelige rettskraftregler. Departementet påpeker også at det forhold at det gis materielle revisjonsregler på enkelte områder, ikke uten videre vil medføre en endring i rettstilstanden på områder som faller utenfor de aktuelle materielle revisjonsregler. For disse områdene må løsningen - som etter gjeldende rett - bero på en nærmere vurdering opp mot de alminnelige rettskraftreglene.

21.7.5.2 Revisjon av erstatning for personskader

Spørsmålet er videre på hvilke rettsområder det bør gis materielle revisjonsregler.

Departementet mener det er viktigst med avklaring om erstatning for framtidige utgifter som følge av personskade, erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning. I denne proposisjonen vil det bare bli fremmet forslag om revisjon av slike personskadeerstatninger. På dette området gjør viktige velferdshensyn seg gjeldende, selv om hensynet til endelig oppgjør kan være viktig for private skadevoldere når disse mer unntaksvis blir holdt personlig ansvarlig. Ved revisjonen i 1973 gikk Erstatningslovkomiteen i sin innstilling fra 1971 (s. 41-43) imot en slik materiell revisjonsregel, særlig under henvisning til de store vanskeligheter en slik revisjon ville medføre for skadevolderne, og noen slik regel ble ikke tatt opp i skadeserstatningsloven kapittel 3. I NOU 1994: 20 Personskadeerstatning er det imidlertid foreslått klarere regler for når en fastsatt erstatning kan underlegges revisjon. Utvalget uttaler blant annet at (NOU 1994: 20 kap. 7.17, s. 151):

«Fremstillingen ovenfor i pkt. 4.9 viser at reglene om adgangen til å få revurdert et fastsatt oppgjør er strenge, og noe uklare. Avtl. § 36 er neppe noe velegnet instrument som grunnlag for krav om å få revurdert en erstatning som viser seg å være for lav på grunn av den senere skade- eller sykdomsutvikling. Forsikringsselskapenes praksis synes mer liberal.

Etter Utvalgets syn bør det gis klarere regler om når en fastsatt erstatning kan revurderes. Utvalget deler ikke det restriktive syn som kommer til uttrykk i Innst. 1971, og hvor det vises til at hensynet til skadevolderen tilsier at et oppgjør bør være endelig. I praksis står vi ikke overfor en individuell skadevolder, som bør ha krav på at oppgjøret er avsluttet en gang for alle. Reglene bør være de samme for oppgjør fastsatt ved dom og ved avtale mellom skadelidte og forsikringsselskapet.

[...]

Adgangen til å få revurdert et oppgjør, må imidlertid holdes innen visse rammer. Yrkesskadeforskriften gir i § 5-1 et eksempel på hvordan en slik regel kan utformes.

En revurderingsregel bør omfatte alle de poster som refererer seg til fremtiden, dvs. erstatningen for tapt inntekt, fremtidige utgifter og ménerstatningen.»

Tvistemålsutvalget har utformet lovskisser til tilføyelser i skadeerstatningsloven, se utredningen s. 451. Høringen har ikke avstedkommet merknader til dette.

Utvalgets lovskisser har den danske lov om erstatningsansvar § 11 som forbilde, jf. 21.7.2. Denne regelen fikk sitt nåværende innhold ved lov nr. 463 av 7. juni 2001. Den tidligere adgangen til å ta opp igjen saken ved uforutsette og vesentlige endringer av skadelidtes «helbredstilstand», ble ansett å være for snever. Dette gjaldt særlig situasjonen der en skadelidt på avgjørelsestidspunktet opprettholdt en yrkesaktivitet, men senere måtte oppgi yrkesaktiviteten som følge av skaden uten at helbredstilstanden i seg selv var uforutsett forverret, jf. lovforslag nr. L 143 (2000-2001) s. 15. De som forsøkte å opprettholde tilknytningen til arbeidsmarkedet, kom dermed dårligere ut enn de som med det samme oppgav sitt arbeid.

Departementet har vurdert å utforme forslaget i tråd med de endringer som er gjort i Danmark, men er blitt stående ved å knytte nye omstendigheter til «skadelidtes helse». Den danske regelen vil ikke kunne fungere på samme måte i Norge. Med de gjeldende norske skjønnsmessige utmålingsregler ville den gi adgang til å ta opp saken på nytt i en rekke tilfeller der den etter de standardiserte erstatningsutmålingsreglene i Danmark ikke åpner for det. Departementet vil imidlertid eventuelt overveie å komme tilbake til spørsmålet i samband med oppfølgingen av NOU 1994: 20 Personskadererstatning, der også nye standardiserte erstatningsregler vil bli vurdert.

Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 37-3 nr. 5 med forslag til ny § 3-8 i skadeserstatningsloven.

21.7.5.3 Erstatning for skade og ulempe på fast eiendom

På bakgrunn av eksempler i rettspraksis har Tvistemålsutvalget pekt på at spørsmålet om revisjon av erstatninger også kan melde seg der det ved skjønn er utmålt erstatning for fremtidig ulempe, for eksempel ved fredningsvedtak eller annen rådighetsbegrensning. Departementet vil her framholde at dette er et spørsmål som generelt kan oppstå i saker om erstatning for skade eller ulempe på fast eiendom, enten saken gjelder granneloven, ekspropriasjon til nye tiltak eller rådighetsreguleringer. For rådighetsreguleringer er imidlertid hovedregelen at de må tåles erstatningsfritt, og det kan da vanskelig bli spørsmål om revisjon. På ett område - ved skade som følge av vassdragstiltak - finnes det som nevnt en uttrykkelig bestemmelse om spørsmålet i vannressursloven § 52.

Departementet viser til at det ikke gjør seg gjeldende slike velferdshensyn ved skade og ulempe på fast eiendom som ved personskade, og vil derfor ikke foreslå noen generelle regler om endring av erstatning for skade og ulempe på fast eiendom. En slik vurdering bør eventuelt også omfatte det tilfelle at den først fastsatte erstatning viser seg å innebære en overkompensasjon. Når det gjelder fredningsvedtak, viser departementet til at reglene om erstatning for vernevedtak etter lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern er oppe til generell vurdering på grunnlag av Biomangfoldlovutvalgets utredning NOU 2004: 28.

21.7.5.4 Forutsetninger om offentlige vedtak mv.

Slik departementet ser det, er det - i tillegg til materielle revisjonsregler som foreslås i denne proposisjon - behov for en mer begrenset regel om rettskraftvirkningene ved visse særskilte typer forutsetningssvikt.

Departementet sikter her til de tilfeller hvor dommen bygger på en forutsetning om en bestemt avgjørelse i en annen rettssak eller av en annen offentlig myndighet. For eksempel dersom det i en dom blir lagt til grunn at erstatningen ikke er skattepliktig, og en ved den etterfølgende ligningen fatter vedtak om at erstatningen er skattepliktig. Dette bør anses som et nytt rettsfaktum og gi adgang til ny sak.

En slik bestemmelse innebærer en generell lovfesting av den løsning som ble lagt til grunn i Rt. 1963 s. 115 (veivesenet la ned avkjørsel) og Rt. 1999 s. 1916 (vedtak om grusuttak fra naturreservat). Bestemmelsen vil også gi anledning til ny prøving i en sak som Rt. 1987 s. 412 (ligningsvedtak om skatt av tilkjent erstatning). Departementet foreslår at en slik bestemmelse inntas i lovforslaget § 19-15 fjerde ledd. Det bærende hensyn bak en slik begrenset regulering av rettskraftvirkningene er at det offentliges forskjellige organer bør identifiseres med hverandre. De rettspolitiske hensyn som ligger bak rettskraftreglene slår heller ikke til i slike tilfeller som her omhandlet. Den begrensningen som foreslås, bør gjelde både avvisningsfunksjonen og prejudisialfunksjonen.

Som det framgår, har en regel om adgang til ny sak når en rettsavgjørelse eller annen avgjørelse av offentlig myndighet har rokket vesentlig ved forutsetningene for den første dommen, mest for seg der det offentlige er part i sak nr. 2. Som den foreliggende rettspraksis viser, er det nok i slike tilfelle spørsmålet lettest oppstår. Men det kan også tenkes i en sak mellom private parter. Her kan det sies å være mer åpent rettspolitisk hvem av partene som bør bære risikoen for at det offentlige treffer en avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i dommen. Departementet har vært i tvil om dette bør overlates til avklaring i rettspraksis, men er blitt stående ved at den foreslåtte regelen bør gjelde generelt.

Etter departementets vurdering må adgangen til ny sak i slike tilfelle forutsette at det etterfølgende forvaltningsvedtaket eller rettsavgjørelsen treffes innen en viss tid. Departementet foreslår her en tidsramme på ti år. En slik tidsramme gir også en sammenheng med den tilsvarende tidsramme for gjenåpning, se nedenfor kapittel 21.14 og merknadene til lovforslaget § 31-6 annet ledd.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 19-15 fjerde ledd.

21.7.5.5 Rettskraften for krav som blir brukt til motregning

Det forekommer ikke sjelden at en saksøkt gjør gjeldende et motkrav til forsvar mot det hovedkrav som saksøkeren krever dom for. Krever saksøkte dom for motkravet, blir dette rettskraftig avgjort i sin helhet. Saksøkte kan imidlertid nøye seg med å påstå hel eller delvis frifinnelse for hovedkravet med henvisning til motkravet, som da gjøres gjeldende som innsigelse uten krav om særskilt dom ved motsøksmål. For det tilfelle at innsigelsen fører fram, bestemmer tvistemålsloven § 163 annet ledd at motkravet er rettskraftig avgjort så langt det er brukt til motregning. For et eventuelt overskytende beløp står partene fritt til å reise ny sak.

Utvalget foreslår at særbestemmelsen i tvistemålsloven § 163 annet ledd ikke blir videreført, jf. utredningen del III kap. 21.2, s. 898. Utvalget ser dette i sammenheng med at forslaget til regler om kumulasjon - NOU § 15-1 - vil gi saksøkte en helt fri adgang til å kreve dom for motkrav, idet det ikke lenger vil bli stilt krav om at motkravet har verneting der det er reist søksmål om hovedkravet.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet.

Departementet er blitt stående ved å følge utvalgets forslag. Dersom noen av partene ønsker rettskraftig avgjørelse av motkravet, vil de etter lovforslaget alltid kunne gjøre det. Har de latt det være, skaper det klarest linjer at motkravet ikke er rettskraftig avgjort. Riktig nok vil adgangen til å reise nytt søksmål om motkravet bestå selv om det er brukt til motregning i den første saken. Skulle debitor etter motkravet oppnå i en ny sak å få dom for at motkravet ikke eksisterer (av andre grunner enn motregningen), vil det likevel ikke gjøre noen endring i dommen om hovedkravet (der saksøkte er frifunnet helt eller delvis på grunn av motkravet). Kreditor etter motkravet vil på sin side i praksis ikke ha noe å vinne ved å reise nytt søksmål om et motkrav som er brukt til motregning i en tidligere sak. På denne bakgrunn er departementet enig med utvalget i at det ikke er noe praktisk behov for å la rettskraften omfatte motkrav som er brakt i motregning.

21.8 Subjektiv rettskraft - hvem er avgjørelsen bindende for?

21.8.1 Gjeldende rett

Hovedregelen er at en avgjørelse som har rettskraftvirkninger, bare er bindende for partene i saken. Det er den formelle partsstilling som er avgjørende, og ikke hvem som reelt har interesse i saken. Disse utgangspunktene ble ansett som så selvsagte at det ble ansett unødvendig å si det i tvistemålsloven av 1915. Hovedregelen kan ses som et utslag av individets autonomi (selvbestemmelsesrett), som også har gitt seg utslag i disposisjons- og forhandlingsprinsippet.

Fra hovedregelen om at den rettskraftige avgjørelsen kun er bindende for partene, er det ingen unntak i forhold til rettskraftens negative funksjon (avvisningsfunksjonen). Imidlertid er det enkelte unntak fra denne hovedregelen når det gjelder rettskraftens positive funksjon (prejudisialfunksjonen).

For det første må det gjøres unntak for avgjørelser som gjennom særlige rettsregler er fastsatt å «virke for og mot alle» eller skal være bindende for bestemte tredjepersoner. Slike avgjørelser har utvidet rettskraft. Et fellestrekk ved avgjørelser som har utvidet rettskraft, er at disposisjons- eller forhandlingsprinsippet ikke kommer fullt ut til anvendelse, slik at retten er tillagt ansvar for sakens opplysning. Typisk vil ofte avgjørelser om person- og familierettslig status ha utvidet rettskraft, se for eksempel barneloven § 27 og tvistemålsloven § 432 (farskaps- og nedstamningssaker), tvistemålsloven § 424 første ledd (ekteskapssaker) og avgjørelser i dødsformodningssaker, jf. lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v. § 10. Disse avgjørelsene virker for og mot alle uansett i hvilken retning avgjørelsen går. I enkelte andre tilfeller hvor en avgjørelse virker for og mot alle, gjelder dette kun når avgjørelsen går i en bestemt retning, se for eksempel aksjeloven § 5-24 (om ugyldig generalforsamlingsvedtak). Videre er enkelte avgjørelser også bindende for bestemte tredjepersoner, se for eksempel tvangsfullbyrdelseloven § 10-9 fjerde ledd (om virkning for rettighetshavere i pengekrav).

Beslektet med utvidet rettskraft er utvidet partsforhold. Her vil alle medlemmene av en bestemt kategori eller klasse anses som parter og få avgjort sin rettsstilling på tross av at de ikke nødvendigvis har fått individuell underretning om saken og opptrådt i prosessen, se for eksempel lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-8 jf. § 1-7 og lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer § 16 nr. 1 annet ledd.

For det annet må det gjøres unntak for avledet subjektiv rettskraft. Det innebærer at en tredjeperson vil bli bundet av og kunne påberope en rettskraftig avgjørelse i samme utstrekning som en tredjeperson ville ha blitt bundet av og kunne ha påberopt en avtale mellom partene. Reglene om avledet subjektiv rettskraft omfatter flere innbyrdes ganske ulike forhold, se utredningen del II kap. 14.2.3.6.4 (s. 397-99) med videre henvisninger. I tvistemålsloven er det for eksempel flere enkeltstående regler, jf. § 65 annet ledd (overdragelse av tvistegjenstanden under saken) og §§ 81 til 83 (inndragning av besitterens hjemmelsmann - nominatio auctoris). For tvangskraft er regelen kommet til uttrykk i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8 (tvangskraft overfor arvinger og gjenlevende ektefelle i uskiftet bo), § 4-9 (tvangskraft overfor konkursbo) og § 4-11 (tvangskraft overfor avtaleerververe). På spesielle rettsområder er det enkelte lovregler om prosessuell representasjon, mens løsningen i andre tilfeller følger av rettspraksis eller er anbefalt i juridisk teori.

Spørsmålet om den materielle rettskrafts subjektive rekkevidde ved søksmål fra representative organisasjoner og ved søksmål om kollektive rettigheter kan volde tvil. For søksmål fra en organisasjon eller forening til ivaretakelse av interesser som ligger innenfor dens formål, er det generelle utgangspunktet at avgjørelsen kun binder organisasjonen, og ikke medlemmene. I praksis vil nok avgjørelsen likevel langt på vei ha tilsvarende virkning for medlemmene i og med at motparten må etterleve avgjørelsen. Motsatt vil en avgjørelse til organisasjonens ugunst lett medføre at avgjørelsens bevis- og prejudikatverdi gjør en ny sak hensiktsløs, selv om avgjørelsens rettskraft ikke er til hinder for at noen andre med rettslig interesse reiser ny sak. Disse generelle utgangspunkter må antakelig også gjelde i tilfeller hvor organisasjonen ivaretar en kollektiv rettighet for medlemmene som disse ikke kan råde over ved avtale.

21.8.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre dagens hovedregel om at dommen bare er bindende for partene i saken, se utredningen del II kap. 14.4.3.3, s. 420, og å la denne regelen komme direkte til uttrykk i loven, se NOU § 21-13 første ledd første punktum.

Etter utvalgets vurdering er det ikke nødvendig å foreta endringer i de særregler som gjelder om utvidet rettskraft, se utredningen del II kap. 14.2.3.6.3 (s. 395-97) og s. 420. Det er ikke nødvendig at tvisteloven inneholder en uttrykkelig reservasjon for hva som måtte være bestemt ved annen lov.

Utvalget foreslår å gi en generell regel om avledet rettskraft som de mange enkeltanvendelsene av avtalesynspunktet kan forankres i, jf. utredningen s. 420 og NOU § 21-13 første ledd annet punktum. Utvalgets forslag kodifiserer og viderefører gjeldende rett som i det vesentlige er ulovfestet. Det vil også fange opp gjeldende regler om overdragelse av tvistegjenstanden under saken i tvistemålsloven § 65 annet og tredje ledd og om avledet rettskraft i selskaper og sammenslutninger. Det er ikke tilsiktet noen vesentlig realitetsendring. Utvalget finner imidlertid ikke behov for å videreføre de spesielle reglene om inndragning av besitters hjemmelsmann i tvistemålsloven §§ 81 til 83, se utredningen s. 420.

Utvalget drøfter i utredningen del II kap. 14.4.3.3, s. 421 spørsmålet om det er behov for en nærmere regulering av rettskraftens subjektive rekkevidde ved søksmål fra representative organisasjoner og ved søksmål om kollektive rettigheter. I forhold til foreningssøksmål finner utvalget at det ikke er særlig behov for en særregel, slik at spørsmålet om rettskraftens rekkevidde i disse sakene vil bero på den alminnelige regel i NOU § 21-13 første ledd, utvalget begrunner dette standpunktet slik (s. 421):

«Utvalget kjenner ikke til at dagens rettskraftregler har medført spesielle komplikasjoner i praksis. Foreningssøksmål vil gjerne gjelde krav om fastsettelsesdom om gyldigheten av vedtak eller om lovligheten av bestemte handinger eller tiltak. I slike søksmål vil virkningene av en dom i organisasjonens favør faktisk komme medlemmene til gode ved at motparten retter seg etter dommen.»

Utvalget uttaler at det er et større behov for utvidet rettskraft i saker om rettigheter som tilhører et kollektiv, eller hvor det ellers foreligger et interessefellesskap som i praksis nødvendiggjør at spørsmålet løses i samme retning for en flerhet av rettssubjekter. Om de tilfeller hvor saken er ført av en organisasjon eller enkeltperson som anses tilstrekkelig representativ for gruppen av rettighetshavere, uttaler utvalget (utredningen s. 421):

«Dette ville bli en form for gruppesøksmål med utvidet rettskraftvirkning. Utvalget anser spørsmålet for å være vanskelig, men heller foreløpig til at behovet for en kollektiv løsning ikke bør dekkes ved hjelp av rettskraftreglene. Det synes å være en mer hensiktsmessig løsning å gi regler om nødvendig prosessfellesskap eller om utvidet partsforhold i kombinasjon med allmannastevning etter mønster av bygdeallmenningsloven § 1-8. Man vil da kunne gå skrittvis og nyansert til verks og tilpasse reglene til de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende for ulike typer av rettsforhold. Slike bestemmelser passer best i lovgivningen om de aktuelle typer rettigheter, f.eks. sameieloven, servituttloven og lovene om jakt og innlandsfiske, ikke i en alminnelig prosesslov. Det ligger utenfor rammen av utvalgets oppdrag å fremme konkrete forslag til slike regler.»

21.8.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag vedrørende rettskraftens subjektive grenser.

21.8.4 Departementets vurdering

Departementet er i all hovedsak enig i utvalgets vurderinger. Hovedregelen om at avgjørelsen bare er bindende for partene, bør komme klart til uttrykk i loven. Departementet ser det også som en klar fordel med en sammenfattende regel om avledet rettskraft slik Tvistemålsutvalget foreslår.

Hovedregelen om at avgjørelsen bare er bindende for partene, henger etter departementets syn sammen med både individets autonomi og med det kontradiktoriske prinsipp. Den som skal bli bundet av avgjørelsen, må som utgangspunkt ha fått mulighet for å gjøre sine interesser gjeldende i saken. Men i en del tilfelle må et rettsforhold nødvendigvis løses likt i forhold til alle interesserte. Når det er nedlagt betydelige ressurser i å komme fram til en avgjørelse i en sak, kan det være lite rasjonelt om ikke avgjørelsen kan være bindende i forhold til andre enn dem som har vært parter i saken. Det er små betenkeligheter ved dette om avgjørelsen blir bindende for andre så langt det utelukkende er til deres fordel, når det gjelder overfor en som har vært part i saken.

På denne bakgrunn er departementet åpen for at en avgjørelse kan ha utvidet rettskraft i noe større utstrekning enn etter gjeldende rett. Dette kan for det første oppnås ved de regler om gruppesøksmål som departementet foreslår, og som kan utnyttes uavhengig av sakstype der forholdene ligger til rette for det. Også ut over dette kan det være rom for utvidet rettskraft. Departementet er imidlertid enig med Tvistemålsutvalget i at det er vanskelig å utforme generelle regler om dette, og mener at utviklingen må overlates til teori og praksis eller til regulering i spesiallovgivningen.

Departementet følger etter dette opp utvalgets forslag til regler om rettskraftens subjektive grenser. Det vises til merknadene til § 19-15 første ledd.

21.9 Gjenåpning. Innledning

En rettskraftig avgjørelse vil kun i svært begrenset grad kunne kreves overprøvd. Det ekstraordinære rettsmidlet gjenopptakelse eksisterer både i sivile saker og i straffesaker, men adgangen til gjenopptakelse er betraktelig snevrere i sivile saker. Gjenopptakelse er en sikkerhetsventil, hvor hovedbegrunnelsen er å forhindre særlig støtende utslag av rettskraftvirkningene av domstolers avgjørelser. Men det må nødvendigvis settes relativt snevre vilkår for adgangen til gjenopptakelse dersom domstolene skal kunne fylle sin funksjon som konfliktløser. De primære rettsikkerhetsgarantier for en materielt riktig avgjørelse må sikres ved saksbehandlingsreglene samt de ordinære rettsmidler i tilknytning til avgjørelsen av saken. Det er likevel bred enighet om at vi må ha en sikkerhetsventil i form av regler om gjenopptakelse, men status quo-hensynene som bærer rettskraftreglene, tilsier at adgangen må være snever.

Tvistemålsutvalget uttaler blant annet følgende (utredningen del II kap. 15.6.4.1, s. 441-442):

«Skal domstolene fylle sin funksjon som konfliktløser, er det nødvendig at konflikter også virkelig blir løst en gang for alle. Prosessreglene må derfor utformes slik at de, hensett til hvilke ressurser tvistens betydning gjør det forsvarlig for partene og samfunnet å investere i behandlingen, gir best mulig sikkerhet for et riktig resultat etter ordinær behandling. Det som blir løsningen ved en rettskraftig dom, må partene slå seg til ro med i forvissning om at det er endelig. En vid adgang til å ta saken opp igjen, ville undergrave hele idéen med rettskraft som nødvendig egenskap ved domstolsavgjørelser. Det er jo heller ikke noen garanti for at resultatet blir riktigere neste gang, eller at partene vil være mer tilbøyelige til å akseptere den nye dom. En alminnelig erfaring er tvert om at bevisene svekkes med tiden, og at sannsynligheten for et materielt riktig resultat synker.

Vilkårene for gjenåpning av en endelig avsluttet sak må derfor fortsatt være snevre og i alminnelighet forbeholdt unntakstilfeller hvor det ville vært støtende om det ikke var en mulighet for overprøving. På det generelle plan er det neppe noen uenighet om at det må være slik. Likevel kan det nok spores en tendens til at man er mindre villig til å akseptere det man oppfatter som urimelige utslag i enkelttilfelle. Det er et vanlig dilemma ved utformingen av generelle regler at man må veie hensynet til forutberegnelighet og konsekvens ved regelanvendelsen mot muligheten for å komme fram til det resultat som i det enkelte tilfelle fortoner seg mest rimelig og rettferdig.

[...]

Slik utvalget ser det, må vilkårene for gjenåpning fortsatt bero på en avveining mellom slike status quo-hensyn som begrunner rettskraftreglene, og hensynet til den part som er blitt skadelidende ved en uriktig dom. Innrettelseshensynet får normalt større vekt jo lengre tid som går.»

Utvalget uttaler i forlengelsen av dette at det ikke lar seg gjøre å utforme skarpt tilskårne generelle vilkår for gjenåpning, uten at reglene i enkelttilfelle vil kunne gi urimelige utslag. Dets generelle standpunkt er at det likevel kan være grunn til å lempe på vilkårene for gjenåpning på enkelte punkter, men slik at adgangen til gjenåpning fortsatt skal knyttes til bestemte formulerte kriterier og ikke bero på en konkret skjønnsmessig avveining fra rettens side.

Det er ingen høringsinstanser som har innvendinger mot de skisserte utgangspunkter fra Tvistemålsutvalgets side. Borgarting lagmannsrett slutter seg til utvalgets vurderinger og uttaler at adgangen til gjenåpning fortsatt bør knyttes til bestemte formulerte kriterier og ikke bero på et konkret skjønn - selv om et system med faste kriterier kan føre til urimelige resultater i enkelttilfeller.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og utgangspunkter her.

21.10 Ny betegnelse - «gjenåpning»

Tvistemålsloven anvender begrepet «gjenoptagelse», se blant annet kap. 27, og straffeprosessloven opererer med samme begrepsbruk.

Tvistemålsutvalget foreslår å erstatte «gjenopptakelse» med «gjenåpning», se utredningen del II kap. 15.6.1, s. 436. Det uttaler at «gjenopptakelse» ikke er noe velklingende ord, og at begrepet ved innføringen bar preg av en halvhjertet tilnærming til moderne språkbruk. «Gjenåpning» er en bedre betegnelse og gir riktigere assosiasjoner til å åpne en lukket og avsluttet sak. «Gjenåpning» er så vidt likt «gjenopptakelse» at det snart vil bli innarbeidet og alminnelig kjent, og svarer også direkte til det engelske begrepet «reopening». Utvalget mener at en tilsvarende begrepsendring bør foretas i straffeprosessloven.

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om valget av betegnelse. Regjeringsadvokaten slutter seg til utvalgets forslag. Borgarting lagmannsrett går imot utvalgets forslag, idet det vises til at «gjenopptakelse» er vel innarbeidet samt at det ved revisjonen av reglene innenfor straffeprosessen - lovendring 15. juni 2001 nr. 63 (gjenopptakelseskommisjonen) - ikke ble vurdert en endring av begrepsbruken.

Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med utvalgets forslag. Spørsmålet om å endre betegnelsen i straffeprosessloven vil departementet komme tilbake til sammen med andre endringer som tvisteloven gir foranledning til.

21.11 Hvem skal behandle begjæringer om gjenåpning?

21.11.1 Gjeldende rett

Etter tvistemålsloven § 409 første ledd skal begjæring om gjenopptakelse avgjøres av den samme domstol som har avsagt den avgjørelse som angripes. Av § 411 fremgår det at en dommer som har vært med på å avsi den avgjørelse som angripes, ikke skal delta ved behandlingen av begjæringen om gjenopptakelse. Dersom saken er behandlet fullt ut i flere instanser, skal begjæringen settes fram for den rett som har dømt i øverste instans, se § 409 første ledd tredje punktum. Har ankeinstansen bare behandlet deler av saken, beror det på om grunnlaget for gjenopptakelsen retter seg mot realitetsavgjørelsen eller saksbehandlingen ved ankeinstansen. Gjenopptakelse av forliksrådenes avgjørelser er lagt til tingrettene, jf. endringslov 15. juni 2001 nr. 63 og tvistemålsloven § 409 første ledd annet punktum. Det vises for øvrig til utredningen del II kap. 15.2.5 (s. 427-28).

I straffesaker er det ved endringer av straffeprosessloven ved lov 15. juni 2001 nr. 63 etablert en uavhengig gjenopptakelseskommisjon som vurderer spørsmålet om gjenopptakelse, jf. nærmere Ot.prp. nr. 70 (2000-2001).

21.11.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Tvistemålsutvalget gjennomgår i utredningen del II kap. 15.3.1 (s. 428-31) de reformer som reglene om gjenopptakelse har vært gjenstand for innenfor strafferetten. Utvalget drøfter følgende alternativer i forhold til hvem som skal behandle begjæringer om gjenåpning i sivile saker: et nytt sentralt organ, overordnet domstol eller samme eller sideordnet domstol.

Etter utvalgets vurdering er det ikke aktuelt å foreslå at gjenåpningsbegjæringer i sivile saker skal legges til et nytt sentralisert organ, slik som tilfellet er for straffesaker. Det framheves at ved en sentral instans ville dagens hovedregel om muntlig forhandling av praktiske og økonomiske årsaker ikke kunne opprettholdes. Vilkårene for gjenåpning medfører at retten ofte kan treffe ny realitetsavgjørelse på grunnlag av den samme forhandling hvor begjæringen avgjøres. Etter utvalgets vurdering kan det ikke komme på tale å gi et sentralt organ kompetanse til også å treffe realitetsavgjørelse i den gjenåpnede saken. Når den gjenåpnede saken må behandles på ny ved en ordinær domstol, vil dette prosessøkonomisk være en vesentlig dårligere løsning enn dagens ordning. Det påpekes også at det fremstår som lite naturlig å legge en oppgave med så klart judisielt preg til forvaltningen. Konklusjonen er at begjæringer om gjenåpning i sivile saker fortsatt bør behandles av de alminnelige domstoler, se utredningen del II kap. 15.6.2.2, s. 437.

Alternativet med gjenåpning ved overordnet domstol er etter utvalgets vurdering heller ingen god løsning, med unntak av regelen for avgjørelser av forliksrådet. Det vil være en uheldig ordning at begjæringer om gjenåpning av lagmannsrettens avgjørelser må behandles av Høyesteretts ankeutvalg i første instans. Hensynet til Høyesteretts arbeidsbyrde og muligheten for toinstansbehandling av begjæringen taler mot en slik løsning. Det framheves også enkelte andre motargumenter, se utredningen del II kap. 15.6.2.5, s. 438. Konklusjonen er at gjenåpning ikke bør skje ved overordnet domstol.

Utvalget har blitt stående ved en nærmere avveining av dagens ordning (samme domstol) opp mot alternativet med gjenåpning ved en sideordnet domstol. Det konkluderer med at gjenåpning bør skje ved en sideordnet domstol, og uttaler oppsummeringsvis (utredningen del II kap. 15.6.2.6, s. 439):

«Utvalget ville neppe uavhengig av de aktuelle reformdiskusjoner og -forslag på straffeprosessens område ha fremmet forslag om å legge behandlingen av begjæringer om gjenåpning i sivile saker til sideordnet domstol. Temaet er imidlertid satt på dagsorden, og det er nå valgt en ny prosessordning for straffesaker som innebærer at begjæringen om gjenopptakelse avgjøres av et annet organ enn den domstol som avsa dommen. Hovedbegrunnelsen for dette standpunktet, hensynet til partenes og allmennhetens tillit til at avgjørelsene treffes etter en uhildet vurdering, har samme gyldighet for sivile saker som straffesaker. Det er også en god løsning at det blir noe større avstand mellom den som treffer en avgjørelse i første instans og den som overprøver avgjørelsen. Overprøving av rettsavgjørelser bør som alminnelig ordning fortrinnsvis skje ved en annen domstol enn den som først traff avgjørelsen. En endring av prosessordningen for straffesaker med den begrunnelse som gis for reformen, vil i seg selv være egnet til å svekke tilliten til den någjeldende behandlingsordning for sivile saker.

Sideordnet domstol bør foretrekkes fremfor samme domstol selv om det nå opprettes en sentral kommisjon for gjenåpning i straffesaker. Her er det - i motsetning til i forslaget om særlig klagerett fra 1999 - slik at behandlingen av den gjenåpnete straffesak skal finne sted ved sideordnet domstol, slik at kongruenshensynet delvis blir ivaretatt på denne måten, jf. straffeprosessloven § 400.»

21.11.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene går imot utvalgets forslag på dette punkt.

Høyesterett gir sterk støtte til utvalgets vurderinger om at kompetansen til å treffe avgjørelse om gjenåpning ikke bør legges til overordnet domstol, idet Høyesterett påpeker at det ville være en bortimot uoverkommelig byrde om Høyesterett eller Høyesteretts ankeutvalg skulle avgjøre alle begjæringer om gjenåpning av avgjørelser i lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett slutter seg uten videre til utvalgets standpunkt om at begjæringer om gjenåpning fortsatt bør behandles av de alminnelige domstoler i sivile saker. Borgarting lagmannsrett peker på at de hensyn som ligger bak den nyetablerte gjenopptakelseskommisjonen i straffesaker, ikke på samme måte kommer inn i sivile saker. Borgarting lagmannsrett er enig med utvalget i at begjæring om gjenåpning bør behandles av sideordnet domstol. Agder lagmannsrett slutter seg også til utvalgets forslag, idet en viser til at dette er en bedre ordning enn den eksisterende og bedre enn alternativet med et særskilt organ for gjenåpningssaker. Agder lagmannsrett framhever at domstolene er de organer som er best trenet og egnet for den type avgjørelser gjenåpning representerer, herunder at domstolene er vant til å overprøve andre domstolers avgjørelser uten å ta kollegiale hensyn. Etter Agder lagmannsretts oppfatning er dette vel innarbeidet og vel kjent, slik at det ikke vil svekke allmennhetens tillit til at avgjørelsene er objektive og upartiske. Også Regjeringsadvokaten slutter seg til forslaget.

21.11.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at gjenåpningsbegjæringene i sivile saker ikke bør behandles av et sentralisert (forvaltnings)organ. Det legges særlig vekt på at behandlingen av gjenåpningsbegjæringen ville medføre vesentlige ulemper i sivile saker ved å gjøre det vanskelig eller umulig å holde muntlige forhandlinger. Departementet peker også på at dersom et eventuelt sentralisert organ skulle ha en slik undersøkende rolle som gjenopptakelseskommisjonen i straffesaker er tillagt, ville det ikke harmonere med disposisjons- og forhandlingsprinsippet i sivile saker. Prosessøkonomiske hensyn taler også mot dette alternativet.

Departementet slutter seg også til utvalgets vurderinger og konklusjon når det gjelder alternativet å legge gjenåpningsbegjæringer til en overordnet domstol. Det vises også til Høyesteretts høringsuttalelse, som departementet slutter seg til.

Departementet er enig med utvalget i at den bærende begrunnelse for at en sideordnet domstol - og ikke som nå den samme domstol - skal behandle gjenåpningsbegjæringen, er å motvirke mistanke om at den som tar stilling til begjæringen, bevisst eller ubevisst lar kollegiale hensyn eller hensynet til domstolenes prestisje påvirke avgjørelsen. Mothensynet er særlig at en regel om gjenåpning ved sideordnet domstol vil kunne medføre økt tids- og ressursforbruk, men departementet finner ikke at dette bør være avgjørende, og merforbruket vil være begrenset så lenge både spørsmålet om gjenåpning og den nye behandling skjer ved samme sideordnede domstol. For straffesaker er det slik at dersom gjenopptakelseskommisjonen finner at saken skal tillates gjenåpnet, skal en sideordnet domstol behandle saken, jf. straffeprosessloven § 400. En vil dermed til en viss grad ivareta kongruenshensynet ved å legge gjenåpningsbegjæringen til sideordnet domstol i sivile saker.

På denne bakgrunn fremmer departementet forslag i overensstemmelse med utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget § 31-1.

21.12 Hvilke avgjørelser skal kunne gjenåpnes?

Gjenopptakelse kan anvendes mot rettskraftige dommer, se tvistemålsloven §§ 405-407. Etter tvistemålsloven § 415 kan kjennelser som innebærer en avslutning av saken eller en selvstendig del av den, gjenopptas. Dette omfatter blant annet kjennelser som avviser eller hever en sak, kjennelser som forkaster eller nekter en anke fremmet, og kjennelser som opphever en avgjørelse. I rettspraksis er gjenopptakelse også tillatt for beslutninger som nekter å gi samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, se blant annet Rt. 1997 s. 1906. Øvrige beslutninger, rettsforlik og voldgiftsdommer kan ikke gjenopptas. Avgjørelser av særdomstoler kan gjenopptas såfremt det ikke er særlig hjemmel for annet.

Utvalget foreslår at anvendelsesområdet for gjenåpning i hovedsak bør være det samme som for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §§ 405 og 415. Reglene må imidlertid tilpasses utvalgets forslag til endringer i de alminnelige rettsmiddelreglene, se utredningen del II kap. 15.6.3 (s. 439-41). Utvalget foreslår at en begjæring om gjenåpning bare skal kunne rettes mot den avgjørelse som endelig har avsluttet domstolenes behandling av saken eller en selvstendig del av den. Dette omfatter ordinære dommer, kjennelser som avgjør et krav i realiteten, kjennelser om avvisning eller heving av saken samt beslutning om å nekte å gi samtykke til å fremme en anke til realitetsbehandlling i de tilfellene lagmannsrett eller Høyesteretts ankeutvalg har kompetanse til det.

Utvalget foreslår - som nå - at prosessledende avgjørelser ikke bør kunne gjenåpnes. Utvalget ser heller ingen grunn til å beholde dagens særregel om gjenopptakelse av alle avgjørelser som Høyesteretts kjæremålsutvalg treffer. Heller ikke midlertidige avgjørelser bør kunne angripes ved gjenåpning.

Utvalget foreslår at det åpnes for gjenåpning av avgjørelser som forkaster en begjæring om oppfriskning, se NOU § 13-2 første ledd jf. § 13-2 tredje ledd. Det foreslås ingen endringer i reglene om gjenåpning i de spesielle prosesslovene.

Når det har vært brukt rettsmidler, foreslår utvalget at utgangspunktet fortsatt skal være at begjæringen om gjenåpning rettes mot ankeinstansens avgjørelse, se s. 440. Om de enkelte særspørsmål som oppstår i slike tilfelle, vises det til utvalgets vurderinger og forslag i utredningen s. 440-41.

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget §§ 31-1 og 31-2.

21.13 Grunner for gjenåpning

21.13.1 Gjeldende rett

Hva som kan danne grunnlag for gjenopptakelse (gjenopptakelsesgrunn), følger av tvistemålsloven §§ 405-407. Skjematisk kan grunnlagene deles i to hovedkategorier; nye opplysninger om faktiske forhold og ulike former for rettergangsfeil.

Den praktisk viktigste gjenopptakelsesgrunnen er at det blir fremskaffet et nytt avgjørende bevis, eller at det opplyses om en ny kjensgjerning. Det er et vilkår at det må være «aapenbart» at det nye beviset eller den nye kjensgjerningen - sett i sammenheng med det som tidligere er fremført - ville ført til en annen avgjørelse. I praksis er vilkåret tolket meget strengt, idet det må være helt klart at domsresultatet nødvendigvis måtte ha blitt et annet. Det nye beviset eller den nye kjensgjerningen må gjelde rettsfakta som forelå da saken ble tatt opp til doms. Videre må parten ikke ha gjort dette gjeldende under saken eller ved ordinært rettsmiddel, og parten må heller ikke ha hatt mulighet for å gjøre det gjeldende.

I den andre hovedkategorien av gjenopptakelsesgrunner - ulike former for feil ved rettergangen - faller blant annet at en dommer var inhabil eller ikke hadde domsmyndighet, at noen av sakens aktører har begått en straffbar handling i anledning saken eller at en part ikke var lovlig innkalt eller hadde gyldig forfall.

En særlig bestemmelse gir adgang til gjenopptakelse hvor en avgjørelse er i strid med den forståelse av folkeretten som er lagt til grunn av en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomité, eller at saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen har vært traktatstridig, se nærmere utredningen del II kap. 15.3.2 (s. 431-32).

Det er et vilkår - uavhengig av gjenopptakelsesgrunnen - at det grunnlag som påberopes som gjenopptakelsesgrunn, har eller kan ha hatt betydning for avgjørelsen samt at gjenopptakelsesgrunnen ikke har eller kunne ha vært anført under saken.

Gjenopptakelsesreglene må også ses i sammenheng med adgangen til å få en rettskraftig avgjørelse overprøvd ved å få oppreisning mot oversittelse av ankefristen. Etter domstolloven § 154 annet ledd er dette mulig inntil tre år etter at dommen ble avsagt. Det nærmere forholdet mellom gjenåpning og oppfriskning (som er den nye betegnelsen), er behandlet i 20.6.3. Det vises også til merknadene til lovforslaget § 31-5 annet ledd.

21.13.2 Alminnelige begrensninger i retten til gjenåpning

Tvistemålsutvalget drøfter i utredningen del II kap. 15.6.4.3 til kap. 15.6.4.6 (s. 443-45) hvilke alminnelige begrensninger som bør gjelde i forhold til retten til gjenåpning.

Utvalget drøfter hvilket tidspunkt en bør ha for øye ved utformingen av vilkårene for gjenåpning; situasjonen da den angrepne dom ble avsagt eller situasjonen på gjenåpningstidspunktet. Tvistemålslovens regler om gjenopptakelse retter fokus utelukkende mot situasjonen da den angrepne dom ble avsagt. Dette historiske perspektivet er for snevert i sivile saker, idet tidsmomentet og etterfølgende forhold kan lede til at bedømmelsen av hvilken virkning selv en åpenbar feil bør tillegges, kan bli en annen på et senere tidspunkt, se utredningen s. 443. Det påpekes at neglisjeringen av dette dynamiske elementet etter gjeldende rett medfører en disharmoni i forhold til de materielle sivilrettslige reglene, se utvalgets eksemplifisering i utredningen s. 444. Utvalget foreslår en alminnelig regel om at gjenåpning ikke skal finne sted dersom det - blant annet hensett til tidsforløpet og betydningen av at motparten i god tro har innrettet seg etter dommen - må antas at en gjenåpning av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten, se NOU § 13-5 tredje ledd. Det er ikke hvilken som helst endring av avgjørelsen som bør være tilstrekkelig til å oppfylle dette vilkåret.

Utvalget foreslår at det som nedre grense for gjenåpning på grunn av rettergangsfeil kreves at det er en rimelig mulighet for at forholdet har hatt betydning. Det foreslås ingen egen regel om dette, men dersom det ikke er rimelig mulighet for at forholdet hadde betydning for avgjørelsen, vil det måtte antas at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning, jf. NOU § 13-5 tredje ledd.

Videre foreslår utvalget som en alminnelig begrensning i adgangen til gjenåpning at det må være tale om nye omstendigheter, jf. NOU § 13-5 første ledd første punktum. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Utvalget foreslår også at forhold som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære behandling, eller ved anke eller begjæring om oppfriskning, ikke bør gi adgang til gjenåpning, jf. NOU § 13-5 annet ledd og utredningen del II kap. 15.6.4.6.1 (s. 445). Dette er også en videreføring av gjeldende rett.

Ingen av høringsinstansene - med ett unntak - har innvendinger mot utvalgets forslag til alminnelige begrensninger i adgangen til gjenåpning. Borgarting lagmannsrett gir sin tilslutning til NOU §§ 13-5 tredje ledd. Regjeringsadvokaten uttaler at uttrykket «endring av betydning» kan forstås slik at hvilken som helst endring er tilstrekkelig. Etter Regjeringsadvokatens oppfatning bør det kreves noe mer, for eksempel «endring av vesentlig betydning for parten», idet hensynet til motparten og samfunnsmessige hensyn tilsier at rettsapparatet ikke skal reaktiviseres med mindre dette er av kvalifisert betydning for parten.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilket tidspunkt man bør ha for øye ved utformingen av vilkårene for gjenåpning. Tvisteloven bør legge vekten på en vurdering av utsiktene til at begjæringen vil medføre realitetsendring av betydning ut fra forholdene på det tidspunktet begjæringen settes fram. Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at ikke hvilken som helst endring bør åpne for gjenåpning. Departementet viser til at utvalget i utredningen del II kap. 15.6.4.4 (s. 444) framhever dette. Eksempelvis vil en bagatellmessig justering av et erstatningsbeløp ikke være tilstrekkelig. Departementet viser for øvrig til merknadene til lovforslaget § 31-5 tredje ledd.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om hvilken sannsynlighetsgrad som må foreligge i forhold til rettergangsfeilens betydning for avgjørelsens innhold, og videreføring av reglene om at gjenåpning er avskåret hvis forholdet har eller burde ha vært påberopt under saken.

21.13.3 Gjenåpning på grunn av feil ved rettergangen

Utvalget foreslår i det vesentligste en videreføring av gjeldende rett om hvilke saksbehandlingsfeil eller andre feil ved rettergangen som kan begrunne gjenåpning, jf. NOU § 13-3 og utredningen del II kap. 15.6.4.7 (s. 446-47).

Tvistemålsloven regulerer ikke uttrykkelig hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge. Etter praksis oppstilles det et krav om rimelig sannsynlighetsovervekt når det ved prøvingen av begjæringen tas stilling til om det er begått en straffbar handling. Utvalget ser betenkeligheter i forhold til uskyldspresumpsjonen, jf. EMK artikkel 6 nr. 2, når en domstol som begrunnelse for å tillate gjenåpning uttaler at en person «har begått» en straffbar handling uten at vedkommendes straffeskyld er konstatert. Det mener at betenkelighetene forsterkes ved at man krever mer enn sannsynlighetsovervekt for å legge dette til grunn, se s. 446. Utvalget foreslår å bruke som kriterium skjellig grunn til mistanke om straffbar handling, slik at vurderingen forankres i et tema som er velkjent i straffeprosessen, jf. NOU § 13-3 første ledd bokstav b og c. I dette ligger et krav om sannsynlighetsovervekt.

Utvalget foreslår å videreføre begrensningen i tvistemålsloven § 412 fjerde ledd om at et straffbart forhold som vedkommende er frifunnet for, ikke skal kunne påberopes som grunnlag for gjenåpning, jf. NOU § 13-3 annet ledd.

Rettens adgang til å henstille til påtalemyndigheten om å innlede undersøkelse av beskyldninger om straffbare forhold som påberopes som grunnlag for gjenopptakelse, og utsette behandlingen av begjæringen i påvente av utfallet, foreslås videreført, jf. tvistemålsloven § 412 tredje ledd og NOU § 13-8 annet ledd annet punktum, se utredningen s. 447.

Utvalget forkaster under tvil en regel om at adgangen til å begjære gjenåpning i disse tilfellene skal gjøres betinget av at parten har politianmeldt forholdet. Det vises til at en slik regel vil kunne ha den uheldige effekt å fremtvinge anmeldelser, og at en er tilstrekkelig hjulpet ved rettens adgang til å anmode om etterforskning, se utredningen s. 447.

Etter gjeldende rett vil det ikke gi grunnlag for gjenopptakelse i sivile saker at dommen er basert på feil rettsanvendelse. Etter straffeprosessloven § 392 kan imidlertid en straffesak gjenopptas til gunst for domfelte «når Høyesterett har fraveket en lovtolking som den tidligere har lagt til grunn, og som dommen bygger på.» Tvistemålsutvalget har vurdert en tilsvarende regel for sivile saker, men konkluderer med at en slik regel ikke bør innføres. At avgjørelsen bygger på riktig rettsanvendelse, er noe som må søkes oppnådd ved sakens ordinære behandling. En regel tilsvarende straffeprosessloven § 392 første ledd vil i sivile saker svekke dommens egenskap av endelig løsning. Parten må påberope feil rettsanvendelse ved anke, se utredningen del II kap. 15.6.4.8, s. 448.

Utvalget drøfter gjenåpning på grunn av brudd med folkeretten i utredningen del II kap.15.6.4.9 (s. 448-49), se også omtalen i kap. 15.3.2 (s. 431-32). Det foreslås å videreføre dagens regler om brudd på folkerettlige regler som grunn for gjenåpning, jf. NOU § 13-3 første ledd bokstav d.

Det er få høringsinstanser som har innvendinger mot utvalgets forslag på dette punkt. Agder lagmannsrett uttaler at utvalgets forslag er balansert og rimelig, og gir det sin tilslutning. Borgarting lagmannsrett er enig i at spørsmålet om gjenåpning på grunn av mulige straffbare handlinger knyttes til kriteriet skjellig grunn til mistanke. Borgarting lagmannsrett er også enig i at det ikke bør oppstilles noe krav om at den som begjærer gjenåpning på grunn av angivelige straffbare handlinger, først må ha politianmeldt saken. Regjeringsadvokaten uttaler at det går for langt å tillate gjenåpning i de tilfelle noen «med skjellig grunn kan mistenkes» for straffbar handling eller falsk forklaring, jf. NOU § 13-3 første ledd bokstav b og c. Etter Regjeringsadvokatens oppfatning må det i det minste kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt hvis dagens krav om at det er begått en straffbar handling eller avgitt falsk forklaring, skal mykes opp.

Departementet er enig med utvalget i at en ved reglene om gjenåpning på grunn av feil i rettergangen i hovedsak bør videreføre gjeldende rett. Det vises til merknadene til lovforslaget § 31-3.

Utvalget foreslår som nevnt å bruke kriteriet «skjellig grunn til mistanke» i forhold til hvilken grad av sannsynlighet som kreves, når det anføres at en straffbar handling er begått, se NOU § 13-3 første ledd bokstav b og c. Forslaget innebærer en viss oppmyking i forhold til gjeldende rett, der det kreves rimelig sannsynlighetsovervekt. Departementet er enig i at det her er et behov for en viss justering av kravet til sannsynlighet. Departementet er ikke enig med Regjeringsadvokaten i at det bør kreves klar sannsynlighetsovervekt i disse tilfellene. Det er her uansett ikke tale om noen strafferettslig skyldkonstatering. Departementet går på denne bakgrunn inn for at det i disse tilfellene er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at det er begått en straffbar handling når dette anføres som grunnlag for gjenåpning, og at utvalgets forslag følges opp. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 31-3 første ledd bokstav b og c.

For øvrig fremmer departementet forslag i samsvar med utvalgets forslag.

21.13.4 Gjenåpning på grunn av nye opplysninger om faktiske forhold

Den mest praktiske gjenopptakelsesgrunnen er - som påpekt overfor - nye opplysninger om faktiske forhold, jf. tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6. Som fremholdt i 21.1 må reglene ses i sammenheng med rettskraftreglene. Disse regelsettene må etter departementets vurdering tilpasses hverandre, slik at de totalt sett gir en hensiktmessig regulering av rettsavgjørelsers bindende virkning.

Tvistemålsutvalget fremholder at det ved utformingen av regler om gjenåpning på grunnlag av nye opplysninger om faktiske forhold er særlig grunn til å vurdere både avgrensingen til faktiske forhold som forelå som en realitet på det tidspunktet avgjørelsen ble truffet, og kravet til betydningen av det nye materialet, se utredningen del II kap. 15.6.4.10 (s. 449-50).

Utvalget finner det klart at det ikke er grunn til å innskrenke adgangen til gjenåpning på grunn av nye opplysninger i forhold til gjeldende rett. Utvalget mener at det er mer nærliggende å reise spørsmål ved om adgangen er for snever, i hvert fall når en ser hen til utvalgets forslag om innskrenkning i adgangen til oppfriskning (oppreisning etter domstolloven).

Adgangen til gjenåpning på grunnlag av opplysninger om faktiske forhold som forelå som en realitet da saken ble avgjort, bør utvides noe. Utvalgets forslag om utvidelse av lengstefristen til ti år (NOU § 13-6) innebærer dermed en utvidelse, se nedenfor i 21.14.

Utvalget mener også at de materielle vilkårene bør lempes noe, se utredningen s. 449. Det foreslås som nytt kriterium at avgjørelsen «høyst sannsynlig» ville blitt en annen, og ikke slik som etter gjeldende rett at de nye opplysningene nødvendigvis må lede til en endring (jf. kriteriet «aapenbart» i tvistemålsloven § 407 første ledd nr.6). Forslaget i NOU § 13-4 bokstav a innebærer dermed en viss oppmyking i forhold til gjeldende rett.

Utvalget fremholder at det ikke bør være tilstrekkelig at avgjørelsen på det tidspunkt den ble truffet, ville blitt en annen, jf. 21.13.2 .

Av høringsinstansene uttaler Agder lagmannsrett at utvalgets forslag til oppmyking av sannsynlighetskravet til «høyst sannsynlig», er balansert og rimelig. Regjeringsadvokaten er også enig, men understreker at bestemmelsen ikke bør praktiseres slik at det uthuler domstolenes funksjon å løse konflikter med endelig og bindende virkning. Borgarting lagmannsrett går imot og vil beholde dagens regel.

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget § 31-4 første ledd bokstav a.

21.14 Fristene for gjenåpning

Adgangen til gjenopptakelse er underlagt nærmere tidsfrister. Begjæringen må fremsettes innen tre måneder etter at parten fikk vite om gjenopptakelsesgrunnen. Det er en lengstefrist på fem år fra dommen ble avsagt, men ti år for de tilfeller hvor en part ikke møtte ved behandlingen og hadde gyldig forfall. I tillegg er det enkelte unntak fra fristene.

Tvistemålsutvalget foreslår å videreføre ordningen med to sett frister som tvistemålsloven opererer med. Imidlertid foreslår utvalget flere endringer i tilknytning til disse fristene, se utredningen del II kap. 15.6.4.12 (s. 451-52).

Fristen på tre måneder for å fremsette begjæringen er foreslått forlenget til seks måneder. Uaktsomhet foreslås likestilt med positiv kunnskap. Dette grunngis med at det i praksis ofte kan være vanskelig å avgjøre når parten har aktuell kunnskap om gjenåpningsgrunnen, og ses som en forlengelse av den relativt strenge undersøkelsesplikten parten har i forhold til bruk av rettsmidler. Det vises også til at det gjelder en frist på seks måneder for å fremsette klage til Den europeiske menneskerettsdomstol etter at nasjonale rettsmidler er uttømt.

Utvalget foreslår videre at den alminnelige lengstefristen forlenges til ti år, se utredningen s. 452. Det vises til at någjeldende femårsfrist har blitt kritisert for å være for kort, og særlig til forslaget i Dok. nr. 8:84 (1996-97) om unntak fra femårsregelen, jf. utredningen del II kap. 15.3.3 s. 432-33. Utvalget henviser også til at ti år er lengstefristen for gjenopptakelse av dommer av EFTA- og EU-domstolen, samt at ti år er fristen for foreldelse av krav fastsatt ved dom. Det foreslås ingen særregel for de tilfelle at en dom uriktig bygger på at en part har begått en straffbar handling av en viss grovhet.

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot utvalgets forslag vedrørende fristene for gjenåpning. Agder lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett slutter seg uttrykkelig til utvalgets forslag.

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget § 31-6.

21.15 Behandlingsregler ved gjenåpning

21.15.1 Gjeldende rett

Tvistemålsloven oppstiller nærmere krav til gjenopptakelsesbegjæringens form og innhold. Det første trinnet i behandlingen av begjæringen er en foreløpig prøving. Finner retten det åpenbart at den er for sent fremsatt, eller at den er beheftet med andre formelle mangler, kan begjæringen avvises. Dersom retten kommer til at det er åpenbart at den påberopte gjenopptakelsesgrunn ikke kan føre fram, skal begjæringen forkastes. Ellers skal retten henvise saken til ny behandling eller foreløpig beslutte bevisopptak. Avgjørelse om å avvise eller forkaste begjæringen treffes ved kjennelse. Denne kan påkjæres etter vanlige regler. Derimot kan en beslutning om henvisning til ny behandling ikke påkjæres.

Dersom saken henvises til hovedforhandling, kommer reglene for ankesaker til anvendelse. Retten tar ved den nye behandlingen først stilling til om de formelle og materielle vilkår for gjenopptakelse er til stede, uten at retten ved denne vurderingen er bundet av henvisningsbeslutningen. Ofte skjer det en felles behandling av begjæringen og realiteten. Dersom retten tar begjæringen til følge, går den straks over til å behandle den gjenopptatte saken. Den nye avgjørelsen kan angripes med rettsmidler etter de samme regler som for den opprinnelige avgjørelsen. Dommere som har vært med på å avsi den angrepne avgjørelsen, kan ikke delta ved behandlingen, jf. tvistemålsloven § 411.

21.15.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Etter Tvistemålsutvalgets vurdering er tvistemålslovens behandlingsregler ikke spesielt hensiktsmessige. Det er for lite fleksibelt at begjæringen må henvises til full hovedforhandling med mindre det er åpenbart at den må avvises eller forkastes, se utredningen del II kap. 15.6.5 (s. 452-53). Det antas at domstolene presser vilkårene for forkastelse i lengste laget, samt at det i større utstrekning enn forutsatt legges opp til en kontradiktorisk behandling med bevisføring før det blir tatt stilling til forkastelse. Utvalget uttaler (s. 452-53):

«Etter utvalgets oppfatning er det en bedre løsning at man i den utstrekning det er mulig avgjør begjæringen om gjenåpning særskilt, før man i tilfelle behandler gjenåpningssaken. Dette svarer til straffeprosesslovens ordning. Behandlingen bør primært kunne være skriftlig, men med mulighet for muntlig forhandling og umiddelbar bevisføring der dette er ønskelig. Behandlingsreglene for anker over beslutninger og kjennelser er godt egnet for formålet. I lovskissen er det derfor foreslått i § 13-8 (1) at dette regelsettet skal gis anvendelse så langt det passer [...].»

Utvalget foreslår at dersom saken gjenåpnes, skal - som etter gjeldende rett - de alminnelige reglene for sakstypen få anvendelse, jf. NOU § 13-8 tredje ledd.

Det bør også være adgang til felles behandling av begjæringen om gjenåpning og det materielle krav som er tvistegjenstand, jf. NOU § 13-8 fjerde ledd.

For begjæringer om gjenåpning av avgjørelser ved Høyesterett foreslås enkelte særregler om adgang til å henvise saken helt eller delvis til lagmannsretten, se utredningen del II kap. 15.6.2.4 (s. 437-38) og NOU § 13-8 femte ledd. Om bakgrunnen for forslaget uttaler utvalget (s. 437):

«Etter utvalgets oppfatning er det i enkelte tilfeller et så sterkt behov for umiddelbar bevisføring i form av avhør av parter eller vitner, at det er vanskelig å etablere et fullgodt grunnlag for avgjørelsen i avdeling eller ankeutvalget. Utvalget mener at det bør gis hjemmel for ankeutvalget til å bestemme at begjæringen om gjenåpning, i tilfelle også gjenåpningssaken, skal henvises til behandling ved lagmannsrett. Det må i tilfelle være ved en lagmannsrett som er sideordnet den lagmannsrett som behandlet saken forrige gang. Behovet for umiddelbar bevisføring vil kunne øke noe som følge av forslaget i lovutkastet § 13-5(3). [Vilkåret om en endring av betydning for parten.]

Selv om det bryter noe med alminnelige prinsipper for instansrekkefølgen, mener utvalget at dette ikke er spesielt betenkelig all den stund ankeutvalget vil ha primærbehandlingen av begjæringen, og at det er etter «delegasjon» fra Høyesterett at lagmannsretten behandler saken i første instans. Lagmannsrettens avgjørelse av begjæringen vil på vanlig måte kunne overprøves fullt ut av Høyesterett. I enkelte tilfeller hvor utvalgets utkast åpner for gjenåpning på grunn av etterfølgende faktiske omstendigheter, ville det antakelig etter gjeldende rett være adgang til å reise ny sak for første instans.»

Det er behov for - på tross av den normale behandlingsordning som er foreslått for gjenåpningsbegjæringer - en adgang til å kunne avvise eller forkaste begjæringer om gjenåpning uten ytterligere behandling, jf. NOU § 13-9. Bestemmelsen forutsettes reservert for de tilfellene hvor det er klart at det ikke er behov for ytterligere opplysninger. Anvendelsesområdet blir dermed snevrere enn i gjeldende tvistemålslov, se utredningen s. 453.

21.15.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har innholdsmessige innvendinger mot utvalgets forslag til behandlingsregler.

Høyesterett og Borgarting lagmannsrett slutter seg uttrykkelig til utvalgets forslag. Høyesterett uttaler blant annet at regelen i tvistemålsloven § 412 er for lite fleksibel, og at det nok er en riktig observasjon at kompetansen til å forkaste begjæringen etter denne bestemmelsen presses i lengste laget, noe som igjen har ført til ganske mange kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Borgarting lagmannsrett påpeker at utkastet til NOU § 13-8 første ledd vil kunne gi en betydelig prosessøkonomisk gevinst i forhold til dagens ordning. Borgarting lagmannsrett mener at en overgang til i hovedsak skriftlig behandling ikke vil innebære store rettssikkerhetsmessige betenkeligheter, og viser til at dette er hovedregelen innenfor straffeprosessen.

Høyesterett mener imidlertid at det - utover de reglene som Tvistemålsutvalget foreslår - er behov for en regel som kan gi Høyesteretts ankeutvalg adgang til å nekte fremmet anker over avgjørelser hvor lagmannsretten har forkastet en begjæring om gjenåpning av en lagmannsrettsdom som helt ut eller i det vesentlige omhandler bevisspørsmål. Høyesterett uttaler blant annet at:

«Etter utkastet vil hovedregelen være at spørsmålet om vilkårene for gjenåpning foreligger, skal avgjøres ved kjennelse etter behandlingsreglene for anker over beslutninger og kjennelser. Avgjørelsen treffes ved kjennelse, som er gjenstand for anke etter de alminnelige reglene om dette. Som nevnt ovenfor, har Høyesteretts kjæremålsutvalg fått til behandling atskillige kjæremål over avgjørelser hvor lagmannsretten har forkastet begjæring om gjenopptakelse av en lagmannsrettsdom, og hvor kjæremålsutvalget har full kompetanse. Disse kjæremål har i atskillig utstrekning dreid seg om bevisspørsmål, og har til dels vært meget arbeidskrevende og samtidig lite egnet for avgjørelse i kjæremålsutvalget. Selv om slike tilfelle kanskje vil bli sjeldnere når regelen i tvistemålsloven § 412 første ledd faller bort, antar vi at det er behov for en regel som kan gi utvalget adgang til å nekte fremmet anker som helt ut eller i det vesentlige gjelder bevisspørsmål. Som nevnt kan dette skje ved en tilføyelse til utkastets § 12-6 eller alternativt ved en særskilt bestemmelse i kapitlet om gjenåpning. At dette i noen grad vil beskjære adgangen til overprøving av lagmannsrettens avgjørelser i gjenåpningssaker, bør neppe anses som et avgjørende motargument. Hvis imidlertid behovet for adgang til overprøving skulle anses avgjørende, kunne det være et alternativ å legge alle begjæringer om gjenåpning på grunnlag av nye faktiske forhold eller bevis til tingretten.»

21.15.4 Departementets vurdering

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget §§ 31-8 og 31-9.

Når det gjelder det forslag som Høyesterett fremmer i sin høringsuttalelse, vises det til behandlingen i kap. 24.5.