18 Offentlighet og innsynsrett

18.1 Innledning

Reglene om offentlighet og innsyn i den sivile rettspleie finnes i hovedsak i domstolloven kapittel 7 og i tvistemålsloven § 135, samt i forskrift 6. juli 2001 nr. 757 om offentlighet i rettspleien, jf. rundskriv G-22/2001 Offentlighet i rettspleien. Domstollovens regler gjelder også for behandlingen av straffesaker. Reglene ble revidert ved lov 4. juni 1999 nr. 37 på grunnlag av NOU 1988: 2 Kildevern og offentlighet i rettspleien og Ot.prp. nr. 55 (1997-98), jf. lov 4. juli 1999 nr. 37. Fremstillingen her vil i det følgende ta sikte på offentlighet og innsyn i domstolens behandling av sivile saker.

Med offentlighet i rettspleien menes her de regler som angår allmennhetens rett til innsyn i en sak, i motsetning til bestemmelser som angår partenes krav på informasjon - såkalt partsoffentlighet. Det er en selvfølge at partene har rett til innsyn i det materialet som er framlagt for retten. Innsynsrett for partene er en forutsetning for kontradiksjon - for at det ikke avsies dom eller treffes andre viktige avgjørelser uten at partene har fått anledning til å uttale seg, jf. EMK artikkel 6 nr. 1.

Offentlighetsprinsippet kan sies å bestå av tre hovedelementer: Reglene om åpne rettsmøter (møteoffentlighet), reglene om massemediers og andres referatadgang (offentlig gjengivelse) og reglene om rett til utskrift av rettsbøker, herunder rettslige avgjørelser. Offentlighetsprinsippet gir allmennheten mulighet til innsyn i domstolens virksomhet og til å komme med kritikk mot behandlingen der noen finner det nødvendig med sikte på lovendring eller omlegging av praksis i framtidige saker. Dette styrker igjen tilliten til at ting går riktig for seg i rettsvesenet. Offentlighet i rettspleien bidrar også til å synliggjøre domstolenes rettshåndheving og rettsavklaring, som er en del av domstolenes overordnede funksjoner.

Hovedregelen om offentlighet framgår av domstolloven § 124 første ledd som sier at:

«Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov.»

Det er flere unntak fra hovedregelen om offentlighet. Sentrale mothensyn er personvern, hensynet til en effektiv og forsvarlig prosess og i enkelte saker hensynet til rikets sikkerhet. Disse hensynene begrunner unntaksregler om at rettsmøter kan gå for lukkede dører, taushetsplikt, forbud mot offentlig gjengivelse av innholdet i et rettsmøte eller en rettsavgjørelse og unntak fra retten til å få utskrift av rettsbøker, herunder rettsavgjørelser. Slike begrensninger i offentligheten kan følge direkte av loven eller av rettens avgjørelse.

Departementet vil nedenfor særlig ta for seg spørsmålet om allmennhetens adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter.

18.2 Gjeldende rett

Det er ikke lovfestet noen alminnelig rett for allmennheten til innsyn i dokumenter under saksforberedelsen. Domstolloven § 63 a om taushetsplikt er til hinder for at det bringes videre informasjon, blant annet om noens personlige forhold, dersom denne informasjonen ikke har kommet fram i et rettsmøte eller i en rettsavgjørelse. Denne bestemmelsen vil ofte være til hinder for å gi innsyn i dokumenter som ikke er rettsavgjørelser eller rettsbøker. I tillegg vil partene selv ofte ha adgang til å offentliggjøre dokumenter dersom de ønsker det. De aktuelle partene kan imidlertid være bundet av lovbestemt eller profesjonsmessig taushetsplikt.

Allmennhetens rett til å gjøre seg kjent med domstolenes avgjørelser i form av utskrift av rettsavgjørelser eller rettsbøker for øvrig er regulert i tvistemålsloven § 135 annet ledd flg. Hovedregelen er at enhver kan kreve utskrift av rettsavgjørelser i en bestemt sak og av rettsbøker for øvrig dersom de ikke er ført i et rettsmøte for lukkede dører. Retten kan nekte å gi utskrift hvis det er forbud mot offentlig gjengivelse. Hvis retten likevel gir innsyn i dokumentet, skal det opplyses om forbudet mot å gjengi innholdet offentlig. I alle tilfelle har allmennheten krav på innsyn i avgjørelsens slutning dersom avgjørelsen ikke er eldre enn fem år.

Også etter § 135 fjerde ledd er innsynsretten begrenset til avgjørelsens slutning når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift, eller når det er grunn til å frykte at utskriften eller kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis. Det samme gjelder dersom retten har gitt pålegg om hemmelighold.

Etter § 135 første ledd har en utenforstående samme rett som partene til å gå gjennom dokumenter som vedkommer saken og til å kreve utskrift dersom partene har samtykket i det, eller vedkommende har rettslig interesse i innsyn.

18.3 Tvistemålsutvalgets forslag

18.3.1 Innledning

Utvalget slutter seg til det hovedsynspunkt som lå til grunn for revisjonen i 1999 av reglene om offentlighet i rettspleien: Offentlighet styrker tilliten til rettsvesenet, samtidig som det ivaretar hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten. Begrensninger i offentligheten bør bare skje når det er nødvendig, og når personvernhensyn eller hensynet til opplysning og effektiv løsning av tvisten m.m. tilsier dette. På bakgrunn av den nylige revisjonen antar Tvistemålsutvalget at det ikke er behov for en omfattende gjennomgåelse av de aktuelle reglene. Utvalget foreslår imidlertid at allmennheten skal gis utvidet rett til innsyn i sakens dokumenter. Utvalget er delt i synet på hvor langt innsynsretten skal gjelde. Uenigheten knytter seg først og fremst til hvilke dokumenter som skal være omfattet av hovedregelen om allmennhetens innsyn.

18.3.2 Kildebeskyttelsesutvalgets og Ytringsfrihetskommisjonens utredninger

Tvistemålsutvalget viser til at spørsmålet om innsyn i dokumentene i verserende sivile saker også har vært drøftet tidligere (utredningen s. 599):

«Spørsmålet om innsyn i dokumentene i verserende sivile saker ble drøftet av det såkalte Kildebeskyttelsesutvalget i NOU 1988: 2. Utvalgets flertall foreslo tilføyd et nytt annet ledd i tvistemålsloven § 135, om at representanter for massemedia har rett til innsyn i rettsboken og de dokumenter eller deler av dokumenter som rettsboken henviser til, når saken går for åpne dører. Bakgrunnen for forslaget var at det under hovedforhandlinger i sivile saker ofte blir dokumentert skriftlige bevis i høyt tempo. Rettsboken vil henvise til disse dokumentbevisene etter hvert som de blir dokumentert. Pressen burde da, for å få fullgod oversikt over saken slik at utilfredsstillende pressedekning kunne unngås, få direkte tilgang til bevisene (NOU 1988: 2 side 62-63). Utvalgets mindretall mente forslaget både reiste prinsipielle og praktiske problemer. Mindretallet mente det var behov for et vern mot en for utstrakt grad av offentlig gjengivelse eller omtale når det gjelder ellers private dokumenter.

Da Kildebeskyttelsesutvalgets forslag ble sendt ut på høring, gikk de fleste av høringsinstansene mot flertallets forslag. Særlig ulike praktiske og administrative problemer forslaget ville føre med seg ble fremhevet. Departementet var enig i at forslaget ikke burde vedtas og konstaterte at «gjeldende regler på dette området på en balansert måte avveier hensynene til offentlighet mot hensynene til rettssikkerhet og personvern» (Ot.prp. nr. 55 (1997-98) side 60).

Offentlighetsprinsippet ble gitt bred omtale av Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999: 27. I kommisjonens mandat punkt 4 ble det påpekt at

«På bakgrunn av den historiske utvikling av ytringsfriheten siden 1814, må kommisjonen vurdere om grunnlovsvernet bør utstrekkes i forhold til det som i dag ikke er omfattet. Tradisjonelt har det vært skilt mellom retten til selv å fremsette ytringer - den formelle ytringsfrihet - på den ene side, og retten til å søke, motta, oppbevare, bearbeide og formidle ytringer - informasjonsfriheten - på den annen side. . . . Det bør derfor vurderes om, og i hvilken utstrekning informasjonsfriheten bør vernes av Grunnloven. Kommisjonen skal herunder vurdere å slå fast i Grunnlovs form prinsippet om at allmennheten skal sikres innsyn i forvaltningens saksdokumenter (offentlighetsprinsippet)...»

...

Noen særskilt drøftelse av offentlighet i rettspleien foretar kommisjonen ikke. I forslag til endring i Grunnloven § 100 foreslås et nytt femte ledd som lyder slik:

«Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Acter og til at følge Forhandlingenerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Loven kan kun sætte slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor Særligt tungtveiende Hensyn gjøre dette nødvendigt.»

I bemerkningene til bestemmelsen er forholdet til de gjeldende regler om offentlighet i rettspleien omtalt slik:

«Kommisjonen har ikke foretatt en grundigere gjennomgang av eksisterende unntak i de informasjonskrav som i dag følger av formell lov . . . (og) kan derfor ikke presentere en ferdig analyse av hvilke av disse unntakene som antas å være i overensstemmelse med vårt grunnlovforslag . . . Vi antar imidlertid at unntaksadgangen med vårt forslag vil bli noe snevrere enn hva tilfellet er i dag. Det vil ikke minst bli nødvendig å arbeide med sikte på mer presis formulering av flere av unntakene.»

Som det fremgår gjaldt forslaget til grunnlovsendring bare offentlighet i rettsmøter og ikke spørsmålet om innsyn i saksdokumentene.

På bakgrunn av Ytringsfrihetskommisjonens innstilling fremmet Regjeringen i St.meld. nr. 42 (1999-2000) ulike forslag for Stortinget til endring av Grunnloven § 100.

...

Grunntonen både i Ytringsfrihetskommisjonens utredning og i St.meld. nr. 42 er klart for åpenhet. Som naturlig er, hensett til Ytringsfrihetskommisjonens mandat og innfallsvinkel til temaet, blir problemstillingen gjennomgående formulert som hvilke begrensninger det er nødvendig å gjøre i informasjonsfrihet og offentlighet, og ikke det motsatte - nemlig hvor langt behovet for offentlighet rekker. Som eksempel kan det vises til kommisjonens konklusjon når det gjelder lovbestemmelser om åpenhet. Det heter i NOU 1999: 27 punkt 5.4.3.3 (side 95):

«Innsynsretten er en helt sentral rettighet i det åpne demokratiske samfunn. Der må imidlertid være grenser også for denne rett ut fra en rekke helt legitime hensyn, slik som personvern, «forretningshemmeligheter» og hensynet til rimelige arbeidsvilkår for (de offentlige) saksbehandlerne»

Tvistemålsutvalget legger disse synspunktene til grunn.»

Ved vedtakelsen av den nye Grunnloven § 100 30. september 2004 ble offentlige rettsmøter grunnlovfestet i § 100 femte ledd. Grunnlovfestingen av offentlighetsprinsippet omfatter ikke dokumentoffentlighet i saker som behandles av domstolene etter rettspleielovene, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004) s. 144 og Innst. S. nr. 270 (2003-2004) s. 59.

18.3.3 Utvidet rett for allmennheten til innsyn i sakens dokumenter

Tvistemålsutvalget foreslår en utvidet rett for allmennheten til innsyn i sakens dokumenter, jf. NOU § 18-2 jf. utredningen del II kap. 22.3 (s. 599 flg.) Unntakene fra innsynsretten er regulert i NOU §§ 18-3 og 18-4. Bakgrunnen for utvalgets forslag om å utvide innsynsretten er særlig at den nye tvisteloven vil åpne for at rettens avgjørelsesgrunnlag vil bestå av mer skriftlig materiale enn tidligere, jf. utvalgets lovutkast kapittel 9. De nye saksbehandlingsreglene vil lede til at offentligheten reelt får innskrenket sin innsynsrett dersom retten til utskrift og innsyn bare knyttes til rettsmøter, rettsbøker og rettsavgjørelser, slik ordningen er i dag. Utvalget trekker også fram at gjeldende regler for innsyn i straffesaker er noe annerledes enn for sivile saker. Etter påtaleinstruksen skal pressen på anmodning normalt få en kopi av tiltalebeslutningen, slik at allmennheten kan få samme innsyn i saken som dommeren normalt har før hovedforhandlingen tar til. Om sitt forslag til endrede regler uttaler Tvistemålsutvalget (utredningen s. 602-03):

«Tvistemålsutvalget har foreslått enkelte regler som medfører at deler av saksbehandlingen som i dag skjer muntlig i stedet vil skje skriftlig. Her er det først og fremst naturlig å trekke frem regelen i § 9-9(3) om pålegg om skriftlige redegjørelser og den utvidede adgangen til rent skriftlig behandling i første instans - etter avtale mellom partene - jf. § 9-9(2), og ved anke etter § 11-16(5). Disse endringene vil innskrenke den faktiske muligheten for offentlig innsyn dersom offentlighetsreglene fortsatt bare knyttes til det som forhandles i rettsmøter og til avsagte rettsavgjørelser. Denne reelle innskrenkningen vil ikke være begrunnet i hensynet til personvern eller sakens opplysning, men utelukkende en konsekvens av selve behandlingsmåten. Det synes da som en nærliggende konsekvens av disse endringene at reglene om offentlig innsyn må utvides korresponderende.

I § 9-10 er det foreslått en regel om at hver av partene skal inngi et sluttinnlegg som kort angir påstanden, samt det faktum og de rettsregler som påberopes og de bevis parten vil føre. Hvis først saken skal behandles i et åpent rettsmøte, er det vanskelig å se at ikke offentligheten burde utvides til også å gjelde sluttinnleggene. Disse innleggene vil i normaltilfellene greit angi sakens rammer, og langt på vei vil de tre i stedet for dagens omfattende innledningsforedrag. Det kan også hevdes at man ved å gi offentligheten innsyn i sluttinnleggene vil gi pressen bedre grunnlag for utvelgelse av hvilke saker den vil følge. Innsyn i sluttinnleggene vil medføre en viss parallell med den ordning som praktiseres med at tiltalebeslutningen i straffesaker gjøres tilgjengelig for pressen når den er forkynt for tiltalte.

På ytterligere et punkt har Tvistemålsutvalget lagt opp til at skriftlighet - til dels - vil kunne tre i stedet for det som i dag utelukkende skjer muntlig. Det gjelder forklaringer som kan antas å ha betydning for saken. Etter § 24-12 vil skriftlige forklaringer og redegjørelser kunne brukes som bevis, og et stykke på vei vil det tre i stedet for muntlige vitneforklaringer. Forutsetningen for å tillate en slik skriftlig erklæring som bevis er at motparten vil kunne avhøre muntlig den som har avgitt erklæringen. Det vil bevirke at vitneforklaring under hovedforhandlingen vil kunne skje mer konsentrert, og kanskje mer begrenset til enkelte punkter, enn det som skjer i dag. Andre punkter i forklaringen vil kunne bli liggende, og det vil være vanskeligere å få sammenhengen i vitnets samlete redegjørelse bare ved å følge den muntlige forklaringen. Det er ikke meningen at slike erklæringer skal leses opp i sin helhet under hovedforhandlingen. Bevisføringen skjer ved at det som anses viktig påpekes. Hensikten er blant annet å få til en mer konsentrert hovedforhandling. En konsekvens vil være at færre opplysninger og bakgrunnstoff om saken fremkommer muntlig. For å sikre offentligheten kan det dermed være grunn til å gi regler om at skriftlige erklæringer etter § 24-12 skal være offentlige.

...

Tvistemålsutvalget vil etter dette konkludere med at offentlighetens rett til dokumentinnsyn i det minste må utvides slik at retten til innsyn ikke reelt sett innskrenkes som en refleksvirkning av overgang til noe mer skriftlig saksbehandling. Skriftlige redegjørelser etter § 9-9(3) og sluttinnlegg etter § 9-10 bør offentligheten ha rett til innsyn i. Utvalget antar videre at innsynsretten bør gjelde for skriftlige vitneerklæringer som brukes som bevis i saken, og at det samme nok bør gjelde for andre dokumentbevis som føres slik at retten kan bygge sin avgjørelse på dem. For saker som avgjøres etter rent skriftlig behandling, må innsynsretten i det minste gjelde for de to innleggene hver part inngir og som utgjør avgjørelsesgrunnlaget i saken.»

Tvistemålsutvalget reiser videre spørsmålet om ikke retten til offentlig innsyn bør utvides ytterligere ved å innføre en alminnelig innsynsrett for tredjepersoner under saksforberedelsen. Utvalget deler seg her i et flertall og et mindretall med ulike syn på hvor langt innsynsretten bør strekke seg - hvilke dokumenter som bør omfattes (utredningen s. 603-04). Flertallet går inn for å begrense hovedregelen til å gjelde - noe forenklet sagt - det skriftlige materialet som retten kan bygge sin avgjørelse på, i tillegg til at den som i dag skal gjelde for rettsbøker og rettsavgjørelser. Mindretallet går inn for at innsynsretten skal gjelde alle dokumentene i saken. Begge fraksjoners forslag innebærer en vesentlig utvidelse av innsynsretten i forhold til dagens regler. Flertallet har lagt vekt på at hensynet til kontrollen med domstolene ikke rekker lenger, og at mindretallets forslag vil pådra både partene og retten betydelig merarbeid. Mindretallet har lagt vekt på at deres forslag er best i samsvar med prinsippet om offentlig rettergang, og at det best vil sikre innsyn i det materiale som ligger til grunn for prosessledende avgjørelser. Mindretallet mener også at deres forslag vil innebære en enklere regel som det vil være lettere å praktisere. Om de ulike synene på denne delen av forslaget uttaler utvalget (utredningen s. 603-04):

«Tvistemålsutvalget er i tvil om innsynsretten bør utstrekkes til også å gjelde prosesskrifter, bilag til dem og eventuelle andre dokumenter og bevis som er fremlagt i saken, men som ikke er ført for den dømmende rett slik at retten kan bygge sin avgjørelse på dem.

Flertallet, Berg, Bjella, Moen Borgerud og Helljesen, kan ikke se det er grunn til å gjøre innsynsretten videre enn at det gis innsyn i det materialet som retten kan bygge avgjørelsen på. Flertallets forslag sikrer innsynsretten slik den er etter gjeldende rett, og innebærer også en viss utvidelse, tilpasset forslaget til ny tvistelov. Annet materiale som er i saken, som prosesskrifter og skriftlige bevis som ikke blir ført, bør unntas fra innsyn. Det vises til flertallets utkast til § 18-2. Bestemmelsen er utformet slik at innsynsretten begrenses til det materiale retten kan bygge sin avgjørelse på, dvs. de bevis som er ført for den dømmende rett eller som etter andre regler inngår som del av avgjørelsesgrunnlaget. Også prosessledende avgjørelser, og avgjørelser av anker over beslutninger og kjennelser, og de bevis som retten legger til grunn for slike avgjørelser, vil det etter dette forslaget være innsyn i. Hensynet til kontroll med domstolene rekker ikke så langt at offentligheten bør gis innsyn i det materialet ikke retten kan bygge på. Å åpne opp for videre innsyn for allmennheten i alle prosesskrift og dokumenter som er lagt frem i saken, vil gå ut over hensynet til partene i saken, og dermed føre alt for vidt. En slik regel vil gjøre det nødvendig for de involverte parter å vurdere før fremleggelse av ethvert dokument om det må gjøres unntak for hele eller deler av dokumentet etter § 18-4. En regel om innsyn i alle dokumenter vil følgelig pådra både partene og retten betydelig merarbeid og ulempe, og partene ekstra omkostninger. Flertallet kan ikke se at hensynet til allmennhetens innsyn kan begrunne slike ulemper for prosessen.

...

Mindretallet, Schei, Bårdsen og Nordén, mener innsynsretten bør utstrekkes til å gjelde alle prosesskrifter med bilag, og ikke bare det som er fremlagt som bevis i saken på en slik måte at retten kan bygge på det. Etter mindretallets syn er dette best i samsvar med prinsippet om offentlig rettergang. Det foreslås derfor en regel som tar utgangspunkt i at innsyn skal gis i alt prosessmateriale, se mindretallets utkast til § 18-2. Bare en slik regel vil også sikre innsyn i det prosessmatrialet som ligger til grunn for prosessledende avgjørelser, f.eks. om dokumentfremleggelse, og for avgjørelser av anker over kjennelser og beslutninger. Disse medlemmene tilføyer at en regel om at innsynsretten er knyttet til prosessmateriale som er ført slik at retten kan bygge sin avgjørelse på det, vil kunne være vanskelig å håndtere. Prosessteknisk vil en regel om at innsynsretten omfatter alt det fremlagte prosessmaterialet, med de unntak som følger av taushetsplikt og behandling for lukkete dører, være å foretrekke. Det må antas at en regel basert på denne tilnærmingen vil være vesentlig lettere å praktisere.»

Utvalgets medlemmer er enige om hvilke unntak som skal gjelde fra hovedregelen. I hovedtrekk foreslår utvalget at retten til innsyn i rettsbøker og rettsavgjørelser ikke gjelder så langt de ikke kan gjengis offentlig, og heller ikke når det er grunn til å frykte at kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis, jf. NOU § 18-3. For øvrige saksdokumenter er det foreslått nærmere unntaksregler i NOU § 18-4. Retten til innsyn skal ikke gjelde i den type saker hvor det gjelder en hovedregel om rettsmøter for lukkede dører, typisk ekteskapssaker. Videre skal retten - forenklet sagt - nekte innsyn når dokumentet inneholder opplysninger som er gitt for lukkede dører, eller som kunne ha vært krevd ført for lukkede dører.

Forslagene til unntaksregler avviker i realiteten lite fra dagens unntak fra de hovedreglene som gjelder for henholdsvis rettsavgjørelser og rettsbøker. For så vidt gjelder øvrige dokumenter innebærer utvalgets forslag mindre rom for å utøve meroffentlighet når vilkårene for unntak fra innsynsretten er oppfylt.

Tvistemålsutvalget går videre inn for at det i prosesskriv skal nevnes om de bilag som følger med, kreves unntatt fra innsynsrett. Retten plikter bare å ta stilling til innsyn når det begjæres av en part, jf. NOU § 18-6 første ledd. Etter denne bestemmelsen skal retten likevel av eget tiltak ta stilling til om innsyn skal nektes, «når det av hensyn til andre enn sakens parter kan gjelde regler om taushetsplikt eller taushetsrett».

Utvalget drøfter også hvilket tidspunkt innsynsretten skal gjelde fra. Som hovedregel skal retten til innsyn inntre etter hvert som dokumentene mottas av retten. Flertallet har videre foreslått at retten til innsyn skal gjelde bevis «som er ført». Når beviset føres i et rettsmøte, vil innsynsretten altså først oppstå når det er dokumentert der. Utvalget foreslår videre at når en part har krevd unntak fra innsynsretten, skal retten kunne bestemme at avgjørelsen av innsynspørsmålet skal utstå til den avgjørelsen som avslutter saken, likevel slik at innsynsspørsmålet ikke lenger kan utsettes når det dreier seg om et bevis som er ført i åpent rettsmøte, jf. NOU § 18-5 første ledd.

Flertallet foreslår også unntak fra hovedregelen om at innsynsretten inntrer fortløpende, for saker som behandles skriftlig. Her skal retten til innsyn først inntre når saken er avgjort, jf. NOU § 18-5 annet ledd.

Utvalget regner med at det vil være mest praktisk å la innsyn skje ved at saksdokumentene gjøres tilgjengelige på domstolenes internettside. Når prosesskriv og bilag blir overført til retten elektronisk, er det antydet som rutine at alt som i utgangspunktet omfattes av innsynsretten, ved en automatisert prosess blir gjort tilgjengelig for innsyn på domstolenes internettsider. For eksempel kan en tenke seg dette for alle sluttinnlegg og skriftlige redegjørelser om kompliserte spørsmål. Utvalget forutsetter her at materiale som partene har krevd unntatt fra innsyn, rutinemessig ikke blir lagt ut på internett. Disse dokumentene vil først kunne legges ut dersom noen ber om innsyn og retten tar innsynsbegjæringen til følge, jf. utredningen s. 863. Videre følger det av NOU § 18-6 første ledd annet punktum at retten aldri vil kunne legge et dokument ut på internett uten å ha vurdert om det kan gjelde regler om taushetsplikt eller taushetsrett av hensyn til andre enn partene. Hvilke arbeidsrutiner domstolene bør ha, er ikke drøftet nærmere i forhold til dette spørsmålet eller spørsmålet om det av andre grunner skal gjøres unntak fra innsynsretten, for eksempel av hensyn til privatlivets fred. Trolig har utvalget tenkt at det kan gis retningslinjer om dette i forskrift, jf. hjemmelen i NOU § 18-7.

18.4 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget fra Tvistemålsutvalgets flertall om å begrense allmennhetens innsynsrett til å gjelde - noe forenklet sagt - det skriftlige materialet som retten kan bygge sin avgjørelse på, i tillegg til at den som i dag skal gjelde rettsbøker og rettsavgjørelser. Dette gjelder Høyesterett, Borgarting lagmannsrett, Nedre Romerike tingrett, Oslo tingrett, Dommerforeningen, Handels- og servicenæringenes hovedorganisasjon og Nordisk Skibsrederforening. Disse høringsinstansene slutter seg i stor grad til vurderingene og begrunnelsene fra utvalgets flertall og trekker særlig fram hensynet til partene i saken. De mener at også hensynet til sakens opplysning, forliksmuligheten og ressursbruken både for partene og for domstolen taler for flertallets avgrensning.

Høyesterett uttaler:

«Vi slutter oss til flertallets forslag om at innsynsretten bør begrenses til det materialet retten kan bygge sin avgjørelse på, og viser til den begrunnelse flertallet har gitt (utredningen side 604). Private parter som bringer en tvist inn for domstolene til løsning, bør etter vårt syn kunne drøfte og belyse saken under saksforberedelsen, uten at alt mot deres vilje legges åpent for allmennheten. Hensynet til partene bør etter vår mening tillegges avgjørende vekt på dette stadium av saken. Som det er pekt på i utvalgets generelle merknader, er det et moment for flertallets syn at en sak ofte vil endre seg noe i tiden frem til hovedforhandling. Innsyn fra allmennheten allerede fra stevningen, og særlig omtale av saken i media, vil da kunne være svært uheldig. Offentliggjøring vil også kunne ødelegge mulighetene for forlik og føre til en lite ønskelig forhåndsprosedyre.»

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett støtter den utvidelse av innsynsretten som flertallets forslag innebærer. Særlig vil det være viktig for pressen å kunne få direkte tilgang til de skriftlige bevis som dokumenteres under hovedforhandlingen. Selv om forslaget om rett til innsyn i skriftlige innlegg etter §§ 9-9 og 9-10 langt på vei er en konsekvens av at slike innlegg skal kunne inngå i avgjørelsesgrunnlaget, vil også dette bety en verdifull styrking av offentlighetsprinsippet som vi støtter fullt ut. Derimot vil vi bestemt fraråde at mindretallets forslag følges. Både hensynet til partene, hensynet til sakens opplysning og hensynet til domstolenes ressursbruk taler med styrke mot mindretallets forslag.

Det er ikke tvil om at mange parter vil oppleve det som svært uheldig at det gis vidtgående innsynsrett også i den saksforberedende fasen, slik mindretallet foreslår. Dette kan bl.a. føre til at flere vil velge voldgift i stedet for alminnelig rettergang. Det er ut fra de hensyn som ligger bak offentlighetsprinsippet en lite ønskelig utvikling. (Utvalget foreslår i NOU 2001: 33 at voldgiftsbehandlingen fortsatt som hovedregel skal være unntatt offentlighet og underlagt taushetsplikt.) Dessuten er det en nærliggende fare for at partene vil være mer tilbakeholdne med å sørge for sakens opplysning under saksforberedelsen, noe som også kan gå utover den aktive saksstyring. Ved en vidtgående rett til dokumentinnsyn vil partene også miste incitamentet til å inngå forlik for å unngå offentlighet.

Mindretallets forslag til innsynsregler vil dessuten medføre betydelig merarbeid for både dommere og saksbehandlere. Forslaget innebærer at nesten alle dokumenter kan undergis innsyn etter hvert som materialet blir til. Det vil være naturlig å forelegge slike begjæringer for partene. Retten må dessuten også ta stilling til om innsyn skal nektes av hensyn til tredjemann. Dette innebærer at dommeren allerede ved mottakelsen av stevningen og deretter løpende under hele saksforberedelsen risikerer å måtte vurdere alle prosesskriv med bilag med sikte på om det foreligger taushetsrett eller taushetsplikt eller om innsyn skal gis.»

Borgarting lagmannsretttrekker særlig fram personvernhensynet som en begrensende faktor for allmennhetens innsynsrett. Domstolen påpeker at prosesskriv i langt større grad enn rettsavgjørelser inneholder krasse formuleringer om personlige forhold. Betenkelighetene ved at allmennheten skal gis innsyn i slike dokumenter, øker ytterligere dersom offentliggjøringen innebærer at personopplysninger blir lagt ut elektronisk på nettet. Da vil domstolens baser kunne brukes som verktøy for å innhente informasjon til helt andre formål enn dem som begrunner innsynsretten.

Kun to instanser har gitt eksplisitt uttrykk for sitt syn på spørsmålet om fra hvilket tidspunkt allmennhetens innsynsrett skal gjelde.

Handels- og servicenæringenes hovedorganisasjon uttrykker klar støtte til flertallets forslag til § 18-5 og hovedregelen om at innsynsretten inntrer etter hvert som dokumentene mottas av retten.

Nordisk Skibsrederforening støtter flertallets syn på hvilke dokumenter som skal være gjenstand for allmennhetens innsynsrett, men går inn for at innsynsretten skal utstå til dom foreligger, noe som etter foreningens syn vil kunne bøte på ulemper som ellers ville oppstå som en følge av skjeve og ubalanserte framstillinger i pressen.

Et mindretall av høringsinstansene - Kultur- og kirkedepartementet, Forbrukerrådet, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening - er enige med Tvistemålsutvalgets mindretall i at allmennhetens innsynsrett bør omfatte alle dokumentene i saken.

Kultur- og kirkedepartementet antar dette vil gi mediene en mer fullstendig oversikt over sakene, og at innsynsretten dermed vil bidra til en mer balansert pressedekning.

Forbrukerrådet trekker på sin side fram at allmennheten bør gis fullt innsyn i sakens dokumenter for å kunne ivareta hensynet til den svake part i en sak. Rådet nevner de typiske forbrukersakene hvor den næringsdrivende i de aller fleste tilfeller vil ha helt andre ressurser å sette inn enn forbrukeren.

Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening med tilslutning fra Mediebedriftenes Landsforening slutter seg i det vesentlige til mindretallets forslag og synspunkter, særlig når det gjelder bruk av internett og teknologi. De tre organisasjonene går imidlertid inn for at retten til utskrift av rettsavgjørelser bare skal begrenses i den utstrekning de inneholder opplysninger som retten har gitt pålegg om taushet om, slik at innsynsretten ikke gjøres avhengig av at avgjørelsen kan gjengis offentlig, slik utvalget har foreslått, jf. NOU § 18-3 første ledd.

Heller ikke blant disse instansene er spørsmålet om tidspunktet for allmennhetens innsynsrett viet mye oppmerksomhet. Kun Forbrukerrrådet uttrykker eksplisitt sin støtte til mindretallets forslag til § 18-5.

Agder lagmannsrett og Asker og Bærum tingrett har ikke konkludert med hensyn til hvilket forslag som støttes. Agder lagmannsrett er delt i synet på hvilke dokumenter som bør være omfattet av innsynsretten og uttaler:

«Til støtte for komitéflertallets syn kan anføres at de dokumentene det her er spørsmål om er interne partsdokumenter (prosesskriv og lignende) hvor hensynet bak offentlig innsyn ikke gjør seg gjeldende på samme måte som når det gjelder rettsbøker og rettens avgjørelser. Det er et hensyn blant flere at partene bør kunne fremkomme med de anførsler og skriftlige bevis som de anser for å være av betydning for saken, uten at risikoen for å få disse publisert skal få dem til å avstå fra det. Til støtte for komitémindretallets syn kan anføres at samme innsynsrett for allmennheten som for partene vil være enklest å praktisere, og at begrensningene i §§ 18-3 og 18-4 gjør en slik ordning akseptabel i de fleste tilfeller.»

Med hensyn til tidspunktet for allmennhetens innsynsrett uttaler lagmannsretten at hensynene bak innsynsretten ikke nødvendigvis tilsier at den bør kunne utøves også i startfasen av en sak. Alternativt bør det etter domstolens mening vurderes å utsette tidspunktet for innsyn inntil det er besluttet om det skal rettsmekles for tingretten.

Asker og Bærum tingrett uttaler seg til dels negativt om både flertallets og mindretallets forslag. Domstolen mener at særlig mindretallets forslag går lenger enn hensynet til allmennheten med rimelighet tilsier. Domstolen er derfor bekymret for at de nye innsynsreglene vil være med på å skape et unødvendig vanskelig klima i rettssaken og kanskje medvirke til at partene oppsøker andre konfliktløsninger i det lukkede rom. Tingretten reiser spørsmålet om ikke innsynsretten som hovedregel bør inntre ved tidspunktet for hovedforhandlingen.

Offentlighetslovutvalget fastslår i sin utredning at både flertallet og mindretallet i Tvistemålsutvalget har foreslått endringer som vil utvide allmennhetens adgang til innsyn, jf. NOU 2003:30 Ny offentlighetslov s. 77. Utvalget hilser en slik endring velkommen, men foretar ikke selv en nærmere vurdering av hvilket forslag som er å foretrekke.

Advokatforeningen og NHO er sterkt uenige i både flertallets og mindretallets forslag. Begge høringsinstansene gjør gjeldende at regler om allmennhetens innsynsrett vil bidra til uheldig medieomtale og økt kikkermentalitet i sivile saker.

Advokatforeningen uttaler blant annet:

«Offentlighetsprinsippets utstrekning må bero på en avveining mellom de hensyn offentlighetsprinsippet skal ivareta og de stridende parters behov for å kunne holde sin ufred for seg selv. Foreningen finner det meningsløst om samfunnet som motytelse til at man stiller sine domstoler til rådighet for konfliktløsning, skal kunne kreve fullt innsyn i alle sakens dokumenter, det være seg før eller etter hovedforhandling. Advokatforeningen mener det er uholdbart, slik Tvistemålsutvalget gjør, å begrunne slike offentlighetsregler med samfunnets behov for å føre kontroll med domstolene og advokatene. Denne kontrollen kan utføres i rettssalen der det er fritt for enhver til å være til stede og referere fra. Utkastets regler vil kun føre til en forsterkning av mulighetene for å blottstille sakens parter i det offentlige rom.

Offentlighetsprinsippet er ikke tuftet på noe samfunnsmessig behov for å føre kontroll med sakens parter; eller deres advokater for den saks skyld. De foreslåtte reglene vil føre til at dokumenter vil bli gjengitt og benyttet uten tanke på de krav til kontradiksjon som ellers vil gjelde for saksfremtillingen i det forum de er fremlagt for. Adgang til dokumenter vil, uansett tilgangstidspunkt, ytterligere bidra til at private stridigheter bringes inn i det offentlige rom til belastning for dem som er involvert og til ytterligere stimulering av det omkringliggende samfunns kikker-mentalitet.»

18.5 Departementets vurdering

Departementet viser som Tvistemålsutvalget til at nye regler om offentlighet i rettspleien trådte i kraft så sent som 1. september 2001 (lov 4. juni 1999 nr. 37). Departementets forslag til nye saksbehandlingsregler i den nye tvisteloven gir imidlertid grunn til å revurdere allmennhetens innsynsrett i saksdokumenter. Det kan særlig vises til at lovforslaget innebærer en viss reduksjon av den muntlige behandlingen og økt mulighet til å bygge avgjørelsen av sakens realitet på annet enn det som kommer fram under muntlige forhandlinger. For å kompensere for at det kan oppnås mindre innblikk i saken ved å være til stede i rettsmøtet, mener departementet det er behov å gi allmennheten økt innsyn i det skriftlige materialet i saken. Spørsmålet er imidlertid hvor omfattende denne innsynsretten skal være - både hvilke dokumenter som skal omfattes av allmennhetens innsynsrett, og fra hvilket tidspunkt innsynsretten skal gjelde.

Departementet slutter seg til utvalgets hovedsynspunkt om at det bare bør gjøres innskrenkninger i prinsippet om offentlig rettergang der dette framstår som nødvendig. At det er innskrenkningene som trenger en nærmere begrunnelse, følger blant annet av reglene i EMK artikkel 6 om retten til offentlig rettergang og artikkel 10 om ytringsfrihet, som også omfatter retten til å motta opplysninger. Departementet mener imidlertid at de hensyn som begrunner offentlighet, gjør seg langt svakere gjeldende når man beveger seg utenfor de opplysninger og dokumenter som utgjør rettens avgjørelsesgrunnlag. Det er særlig allmennhetens innsyn i avgjørelsesgrunnlaget som er av betydning for muligheten til å vurdere domstolenes maktanvendelse. Både hensynet til partene, sakens opplysning, forliksmuligheten og ressursbruken for partene og for domstolen er argumenter som etter departementets syn taler for å begrense innsynsretten til det materialet som utgjør rettens avgjørelsesgrunnlag. Departementet kan derfor i stor grad tiltre de vurderinger og synspunkter som utvalgets flertall og et flertall av høringsinstansene har gitt uttrykk for, jf. 18.3 og 18.4 .

På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre dagens regler om allmennhetens innsyn i rettsbøker og rettsavgjørelser, jf. lovforslaget § 14-2 jf. § 14-3. For øvrige saksdokumenter mener departementet at allmennhetens innsynsrett i hovedtrekk bør avgrenses som foreslått av utvalgets flertall, jf. lovforslaget § 14-2 jf. § 14-4.

Departementet går imidlertid inn for noen endringer i utvalgsflertallets forslag. For det første foreslår departementet å videreføre at offentligheten kan få innsyn i alle rettsforlik som inngås. Etter lovforslaget er det ikke lenger alle rettsforlik som skal føres inn i rettsboken. Denne endringen får betydning når rettsmekling fører til et rettsforlik. Da skal rettsforliket føres inn i protokollen for meklingsmøtet, jf. lovforslaget § 19-11 første ledd jf. § 8-5 sjette ledd. Dette tilsier at allmennheten gis rett til innsyn i denne protokollen, som for øvrig ikke skal inneholde noe som det kan være grunn til å unndra fra offentlighet, jf. lovforslaget § 14-2 første ledd. For det annet bør det være en alminnelig rett til innsyn i sakskostnadsoppgaver når retten treffer avgjørelse om sakskostnader. Slike oppgaver vil i en del tilfeller ha betydelig offentlig interesse, og det er vanskelig å tenke seg at noen vil ha god grunn til å kreve dem unntatt fra innsyn. Også denne regelen framgår av departementets forslag til § 14-2 første ledd.

For øvrig er departementet enig med utvalgsflertallet i at allmennhetens innsynsrett i utgangspunktet bør omfatte de dokumenter som inngår i avgjørelsesgrunnlaget. Retten treffer imidlertid mange avgjørelser der alle dokumentene inngår i avgjørelsesgrunnlaget, jf. lovforslaget § 11-1 annet ledd. Først og fremst gjelder det for prosessledende avgjørelser, men det skjer også når en avgjørelse om selve tvistegjenstanden - en realitetsavgjørelse - blir truffet på grunnlag av hel eller delvis skriftlig saksbehandling. Departementet mener at innsynsretten vil bli for vidtfamnende om den i disse tilfellene som hovedregel skal gjelde alle dokumentene. I så fall vil det kunne bli uforholdsmessig byrdefullt for partene og retten å ta stilling til hva som bør være unntatt innsyn. I stor utstrekning dreier det seg her om de avgjørelsene som er minst viktige. Det er i dag ikke rett til innsyn i det som utgjør grunnlaget for disse avgjørelsene. Unntak vil bare gjelde i de få tilfellene hvor avgjørelsen er basert på det som er kommet fram i muntlige forhandlinger.

Siktemålet med regelendringene, nemlig å kompensere for økt skriftlighet i behandlingen, tilsier for det første at innsynsretten i utgangspunktet bør gjelde alle skriftlige bevis som blir ført under muntlige forhandlinger. Det er en regel som vil kompensere for at partene etter lovforslaget § 26-2 skal kunne nøye seg med å påpeke det som er viktig, slik at det muntlig framførte ikke gir et fullstendig bilde av det bevismateriale som retten kan bygge på. En slik regel vil også kompensere for at skriftlige forklaringer i større grad skal kunne føres som bevis, jf. lovforslaget § 21-12.

For det annet bør det gis innsyn i skriftlige framstillinger og redegjørelser etter lovforslaget § 9-9 tredje og fjerde ledd, § 29-16 tredje og fjerde ledd og § 30-10 annet ledd. Innsynsretten vil her kompensere for at det under hoved- og ankeforhandlingene vil bli gitt mindre omfattende redegjørelser for faktiske og rettslige spørsmål enn i dag.

For det tredje bør det kompenseres for at det i større grad enn i dag vil bli gitt anledning til å beslutte at sakens realitetsspørsmål blir avgjort etter en helt eller delvis skriftlig behandling, jf. lovforslaget jf. § 9-9 annet ledd, § 29-16 fjerde og femte ledd og § 30-10 fjerde ledd. Formelt sett utgjør da alle dokumentene i saken avgjørelsesgrunnlaget, jf. lovforslaget § 11-1 annet ledd. I praksis vil imidlertid de skriftlige innleggene vise til dokumenter som tidligere er innsendt. Kravene til kontradiktorisk behandling som følger av § 11-1 tredje ledd, vil innebære at det reelt sett vil være lite annet enn de dokumenter som er påberopt i de skriftlige innleggene, eventuelt supplert med dem som er gjennomgått under muntlige forhandlinger, som vil utgjøre rettens skriftlige avgjørelsesgrunnlag.

I saker med helt eller delvis skriftlig behandling mener departementet at innsynsretten bør begrenses til de påberopte og gjennomgåtte dokumentene som er omhandlet i avsnittet foran. Andre dokumenter vil i praksis omhandle fakta som partene ikke er uenige om, og det er da lite behov for innsyn for at allmennheten skal ha en fullstendig mulighet til å bedømme rettens vurdering av avgjørelsesgrunnlaget. En slik begrensning av innsynsretten vil også spare partene og retten for arbeidet med å ta stilling til om disse dokumentene bør unntas fra offentlighet. Begrensingen vil svare til det som vil gjelde i saker med muntlig forhandling, hvor dokumenter om forhold som partene er enige om, regelmessig ikke vil bli lagt fram og påberopt under den muntlige forhandling.

Departementet har vært i tvil om hvor langt innsynsretten bør gjelde når saken avsluttes ved heving uten realitetsavgjørelse etter at søksmålet er trukket eller partene har inngått utenrettslig forlik. I disse tilfellene har domstolene stort sett ikke utøvd noen makt. Det kan da sies at den viktigste begrunnelsen for offentlighet er bortfalt. Unntak fra offentlighet kan her ha positive virkninger ved å virke som et incitament for partene til å komme fram til utenrettslig enighet. Dette ville oppnås best om retten til dokumentinnsyn først inntrer etter at det er truffet realitetsavgjørelse i saken, men departementet foreslår - som det går fram nedenfor - ikke en slik regel, siden innsyn kan være av betydning for å kunne følge en muntlig forhandling. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende når avgjørelsen skal treffes etter en rent skriftlig behandling. Etter en samlet vurdering foreslår departementet ikke noen omfattende utvidelse av dagens rett til dokumentinnsyn når en sak blir hevet, og det heller ikke er noen tvist om sakskostnadene. Da vil retten til innsyn i mange tilfeller bare omfatte rettsbok fra rettsmøte under saksforberedelsen, den avsluttende hevingskjennelsen og eventuelle andre rettsavgjørelser i saken. Det er tilsvarende som etter dagens lov. Men er det inngitt sluttinnlegg eller skriftlige utredninger, vil som nevnt retten til innsyn i disse dokumentene bestå også etter at en sak er hevet, jf. lovforslaget § 14-2 annet ledd bokstav a og b jf. § 14-5.

Departementet foreslår unntak fra allmennhetens innsynsrett som i stor grad samsvarer med utvalgets forslag. I hovedtrekk vil unntaksreglene i lovforslaget § 14-3 om rettsbøker og rettsavgjørelser bety at innsynsretten ikke gjelder når offentlig gjengivelse er forbudt, eller når det er grunn til å frykte at kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis. For øvrige saksdokumenter foreslår departementet at innsynsretten ikke skal gjelde i sakstyper hvor rettsmøtene som hovedregel holdes for lukkede dører, typisk familierettslige saker, jf. lovforslaget § 14-4. Videre bør det gjelde unntak fra innsynsretten når dokumentet inneholder opplysninger som er gitt for lukkede dører, eller som kunne ha vært krevd ført for lukkede dører. Det siste alternativet er aktuelt i skriftlige saker og når bare deler av et bevis er gjengitt i rettsmøte.

Retten til innsyn må ses i sammenheng med når innsynsretten bør inntre. Departementet er enig med utvalget i at retten til innsyn som hovedregel bør inntre etter hvert som dokumentene mottas av retten, jf. lovforslaget § 14-5 første ledd første punktum. Dette kan som nevnt være en forutsetning for å kunne følge en muntlig forhandling. Når det gjelder bevis, støtter departementet utvalgsflertallets syn om at innsynsretten først bør inntre når det er klart at dokumentet vil utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget. Det skjer ikke før beviset er ført, vanligvis under muntlige forhandlinger. Da er det også enklere for retten å ta stilling til om den bør nekte innsyn i beviset, og det kan være at dette bør vurderes sammen med spørsmålet om en forklaring med tilknytning til det skriftlige beviset skal føres for lukkede dører. For saker som avgjøres etter en kombinert skriftlig og muntlig behandling, bør innsynsretten inntre når beviset er omtalt i et innlegg som offentligheten har rett til innsyn i, jf. lovforslaget § 14-2 annet ledd bokstav c.

Der en part har krevd at dokumentet unntas fra innsyn, går departementet inn for utvalgets forslag om at retten kan vente med å avgjøre spørsmålet til selve saken er avgjort. - I tvilstilfelle bør retten normalt la spørsmålet utstå til de muntlige forhandlingene, jf. lovforslaget § 14-5 annet ledd første og annet punktum. Er et bevis ført i åpent rettsmøte, bør retten imidlertid ikke lenger kunne utsette avgjørelsen av innsynsrett, jf. tredje punktum.

Den praktiske gjennomføring av allmennhetens innsynsrett reiser særlige spørsmål. Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det kunne være en fordel om flest mulig av de dokumentene som det kan gis innsyn i, ved automatiske prosesser legges ut på internett. Det ville spare retten for arbeid med å håndtere mange henvendelser om innsyn, og det ville gi publikum en mer lettvint, og i praksis mer omfattende, tilgang til de aktuelle dokumentene. Departementet ser imidlertid at utlegging på internett reiser flere vanskelige spørsmål knyttet til intensiteten og varigheten av allmennhetens innsynsrett som lett kan komme i konflikt med personvernhensyn. Departementet viser til hva Borgarting lagmannsrett uttaler om dette:

«Et alminnelig personvernhensyn er at personopplysninger ikke bør brukes til andre formål enn de er innhentet for. Tyngden av dette hensynet vil bl.a. avhenge av hvor belastende opplysningene er, hvor lett opplysningene er tilgjengelige og av spredningsfaren. Eksempler på saker som kan være personlig belastende er oppsigelsessaker, erstatningssaker og skattesaker. Ikke alle opplysninger som oppleves som personlig belastende vil fylle vilkårene for å bli unntatt fra innsyn etter § 18-4 (2) (b). Prosesskrift inneholder ikke sjelden unødvendig belastende anførsler og krassere formuleringer enn det man vil finne i rettens avgjørelse. Spredningsfaren blir vesentlig større ved at prosesskriftene med bilag blir liggende tilgjengelige på nettet nærmest til evig tid. Et spørsmål her er om det som legges ut elektronisk vil være søkbart for allmennheten i fritekst på navn på parter, vitner osv. I så fall øker personvernbetenkelighetene vesentlig. Pressen og allmennheten vil da kunne bruke domstolenes baser som verktøy for å samle informasjoner om enkeltmennesker i betydelig større grad enn i dag, og til helt andre formål enn de som begrunner innsynsretten. Dette vil kunne øke belastningene med å være involvert i en rettssak vesentlig, noe som vil kunne medføre at partene kvier seg for å gå til retten med en sak og isteden velger voldgift.»

Gjeldende forskrift om offentlighet i rettspleien har regler om at rettsavgjørelser i sivile saker som gjelder «forhold av særlig sensitiv karakter», kun kan legges ut i anonymisert form, jf. forskriften § 11 tredje ledd bokstav b. Dette vilkåret vil trolig sjelden være oppfylt siden regelen bare får anvendelse på en avgjørelse som i utgangspunktet kan gjengis offentlig, jf. § 11 annet ledd.

På denne bakgrunn mener departementet at det må vurderes nærmere hvilke rutiner domstolene skal utvikle for gjennomføringen av innsynsretten. Departementet foreslår at nærmere retningslinjer, herunder retningslinjer om utlegging av dokumenter på åpne nettsider, blir fastsatt i forskrift med hjemmel i lovforslaget § 14-7.

Utlegging på internett er etter departementets mening ingen avgjørende forutsetning for å utvide allmennhetens rett til dokumentinnsyn i sivile saker. Dersom prosesskriv med bilag overføres elektronisk til retten, vil det kreve lite arbeid å etterkomme innsynsbegjæringer ved videre elektronisk postoverføring til den som ber om innsyn. Det bør vurderes nærmere om ikke dette bør bli det vanligste innsynsmediet for en lang rekke dokumenter som departementet foreslår at det skal være innsyn i. Inntil elektronisk kommunikasjon med domstolene er gjennomført, bør domstolene være pålagt byrden med å etterkomme innsynsbegjæringer på annen måte. Også det vil trolig innebære et begrenset merarbeid.

18.6 Anonymisering av rettens avgjørelser

Domstolloven § 130 gir retten adgang til å forby at hele eller deler av en rettsavgjørelse gjengis offentlig dersom hensynet til privatlivets fred krever det. Et slikt forbud kan være begrenset til å gjelde offentliggjøring uten anonymisering. I familierettslige saker følger det direkte av § 130 fjerde ledd at en rettsavgjørelse bare kan gjengis offentlig i anonymisert form. Etter tvistemålsloven § 135 annet ledd kan enhver kreve utskrift av rettsavgjørelser der det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse. Gjelder det et slikt forbud, kan retten likevel praktisere meroffentlighet, eventuelt i den form at avgjørelsen bare gis ut anonymisert. Ut over dette (og eventuelt tvistemålsloven § 135 fjerde ledd om rikets sikkerhet samt domstolloven § 128) synes det ikke å foreligge noen hjemmel for anonymisering. Personopplysningsloven gjelder ikke for rettsavgjørelser, jf. personopplysningsforskriften 15. desember 2000 nr. 1265 § 1-3.

Etter domstolloven § 128 kan retten, når et rettsmøte holdes for lukkede dører, pålegge hemmelighold av sakens opplysninger hvis særlige grunner tilsier det. Ved hemmelighold forbys ikke bare den offentlige gjengivelse, men alle former for gjengivelse, også den helt private og muntlige, jf. Ot.prp. nr. 55 (1997-98) s. 68.

Tvistemålsutvalget legger til grunn at dagens regler er tilstrekkelige for å ivareta behovet for anonymisering av rettens avgjørelser. Utvalget legger derfor ikke fram noe forslag til endringer av disse reglene.

Ingen høringsinstanser har hatt synspunkter på om dagens regler om anonymisering av rettens avgjørelser bør endres.

Departementet understreker at når det er innsynsrett i en rettsavgjørelse i samsvar med hovedregelen om innsyn, kan anonymisering ved utlevering av rettsavgjørelsen skje bare der det er særskilt hjemmel for det. Departementet mener at gjeldende regler om anonymisering av familierettslige saker bør ligge fast. I andre tilfelle kan domstolen anonymisere avgjørelsen i samband med at den praktiserer meroffentlighet for rettsavgjørelser etter lovforslaget kapittel 36 om prøving av tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren eller for rettsavgjørelser der offentlig gjengivelse blir forbudt etter domstolloven § 130 første ledd fordi privatlivets fred krever det. Det siste innebærer et ganske strengt vilkår for at anonymisering skal være lovlig.