7 Når bør løsning av tvister styres utenom de alminnelige domstolene? Plikter før sak reises

7.1 Innledning

Domstolene gir et offentlig tilbud om tvisteløsning og rettshåndheving og skal i prinsippet være tilgjengelige for alle. Prosessreglene må legge til rette for at partene har en reell mulighet til å få løst sine rettstvister ved domstolene.

Rettergang vil alltid være forbundet med kostnader både for det offentlige og for partene. Samfunnets domstolsressurser er begrenset, og prosessreglene må legge til rette for en mest mulig rettferdig og effektiv utnytting av disse. Det er derfor viktig å begrense sakstilgangen og forbeholde domstolsbehandling til tvister som ikke ser ut til å kunne løses på annen måte. Det er ingen motsetning mellom behovet for generelt å begrense sakstilgangen til domstolene og målet om at alle skal ha reell adgang til domstolene. Det er bare et spørsmål om når i prosessen tvisten er moden for domstolsbehandling. Som oftest blir tvisten aldri moden for domstolsbehandling fordi partene løser den på annen måte. Når dette skjer, skyldes det ofte at det er en realistisk mulighet for at tvisten kan bli avgjort ved dom. Slik sett er et velfungerende rettssystem en forutsetning for at tvister kan løses ved alternative tvisteløsningsmetoder. På samme måte er rettssystemet til dels avhengig av at tvister finner sin løsning utenfor domstolene.

Tvisteloven må i samspill med annen lovgivning ha virkemidler som på en balansert måte gir partene incitament til å forsøke andre passende løsningsalternativer enn domstolene i første omgang, slik at sakstilgangen til tingretten begrenses. På den måten kan partene også få en billigere tvisteløsning enn det er mulig gjennom prosessystemet for domstolene. Et slikt incitament er det i utgangspunktet behov for uavhengig av tvistens art, omfang og verdi. Når en sak først er klar for domstolsbehandling, blir det lagt opp til differensiert behandling ut fra tvistegjenstandens verdi, se her kapittel 15 om småkravprosess og 23.4 om krav til tvistegjenstandens verdi ved anke. Det er heller ikke realistisk å legge til rette for regelmessig bruk av domstolsressurser på individuell behandling av de aller minste kravene, se her kapittel 25 om behandling av mange små krav i gruppeprosess.

I dette kapitlet blir ulike virkemidler for å begrense sakstilgangen til tingretten behandlet. Målet er å styre partene til å forsøke å finne en løsning på egen hånd eller ved bruk av alternative tvisteløsningsmetoder, i stedet for først å gå til domstolene. Dette blir gjort i stor utstrekning i dag, men det er et mål at enda flere saker skal forsøkes løst utenrettslig. Kapitlet her omhandler derfor både eksisterende virkemidler som foreslås videreført i samme eller noe endret form, 7.2, og forslag om nye utvidede plikter for partene før saksanlegg med formål at flere saker blir løst i minnelighet, 7.3.

I 7.2 blir alternativ tvisteløsning og alternative tvisteløsningsmetoder viet relativt stor plass, herunder utviklingen i EU på forbrukersektoren som har betydning for Norge gjennom EØS-avtalen.

7.2 Ulike spor for tvisteløsning. Mekanismer som styrer saker utenom de alminnelige domstoler (unntatt forliksrådet)

7.2.1 Alternativ tvisteløsning generelt

Alternativ tvisteløsning kan defineres som metoder for løsning av rettstvister på en annen måte enn ved tradisjonell domstolsbehandling og dom. Felles for alternative tvisteløsningsmetoder er at de normalt innebærer en eller annen form for bistand fra utenforstående tredjepersoner eller organer. Alternativ tvisteløsning kan omfatte tvisteløsningsordninger utenfor domstolssystemet (utenrettslig) eller inngå som et ledd i behandlingen for domstolene. Dagens ordning med mekling i forliksrådet og rettsmekling er eksempler på det siste, se henholdsvis kapittel 8 og 10.

Forhandlinger direkte mellom partene, eventuelt sammen med advokat eller annen representant, uten bistand av utenforstående tredjepersoner eller organer, er ikke alternativ tvisteløsning i egentlig forstand. De aller fleste tvister løses i minnelighet gjennom slik direkte kontakt mellom partene. I tvist om holdbarheten av avskjed eller oppsigelse i arbeidsforhold er forhandlinger mellom partene lovbestemt og trer i stedet for forliksrådsbehandling, jf. arbeidsmiljøloven § 61 A tredje ledd.

Internasjonalt går utviklingen klart i retning av at tvister bør søkes løst ved ulike former for alternativ tvisteløsning før saken bringes inn for ordinær domstolsbehandling. Alternativ tvisteløsning betegnes internasjonalt som ADR - Alternative Dispute Resolution. Det er særlig behovet for raskere og billigere alternativer til domstolsbehandling og dom som er drivkraften bak denne utviklingen, se 7.2.2.

Alternativ tvisteløsning har flere viktige funksjoner og formål. Ved siden av å gi brukerne mulighet for raskere og billigere tvisteløsning sammenlignet med domstolsbehandling, kan det også være et middel til å oppnå materiell rett i saker der tvisten ellers kanskje ville ha forblitt uløst fordi den av ulike grunner uansett ikke ville ha kommet for domstolene. Det siste har særlig betydning for løsning av små tvister i forbrukerforhold. Alternativ tvisteløsning som inkluderer mekling, åpner i mange tilfeller for å finne løsninger tilpasset partenes behov og interesser sammenlignet med en dom hvor behandlingen og avgjørelsen begrenser seg til det som er tvistegjenstand i saken. En slik interessebasert løsning kan ha en konfliktdempende virkning for parter som skal ha et forhold til hverandre også etter at tvisten er løst. For samfunnet betyr alternativ tvisteløsning blant annet en bedre utnytting av begrensede domstolsressurser.

7.2.2 Alternativ tvisteløsning i utenlandsk rett og i EU

7.2.2.1 Generelt - særlig om USA

Det finnes en rekke forskjellige tvisteløsningsmetoder som tar sikte på å legge grunnlag for en minnelig løsning mellom partene. Den norske forsøksordningen med rettsmekling er utformet med den amerikanske mediation-metoden som forbilde. Utvalget skriver følgende om utviklingen i USA som har vært et foregangsland når det gjelder slike alternative tvisteløsningsmetoder, utredningen del II kap. 7.5.1 (s. 218):

«Dette har vært metoder som har vokst frem dels fordi domstolene har hatt et behov for avlastning. Domstolskøene har vært lange. Domstolene har hatt et voldsomt arbeidspress og har ikke maktet å ta sakene unna på rimelig måte. Partene har derved hatt et uløst behov for raskt å kunne få løst rettstvister. Generelt er det enda mer kostbart med rettstvister der enn hos oss. ADR-metoder har vært rimeligere alternativer. I mange situasjoner har det vært ansett heldig med en partsmedvirkning for å få løst sakene i minnelighet. ADR har også åpnet for løsninger som har kunnet vektlegge hensyn og interesser hos partene ut over den konkrete tvisten. I USA er det tradisjon for at et stort antall saker løses ved forlik. ADR-metoder har sikret at forlik inngås på et bedre og tryggere grunnlag enn hva som tidligere var tilfellet. Generelt har bruken av ADR ved domstolsbehandling økt folks tilfredshet med rettssystemet.»

Som grunnlag for å vurdere om rettsmeklingsordningen bør være en permanent del av tvisteloven, og om den bør suppleres eller erstattes av andre alternative tvisteløsningsordninger, gir utvalget en summarisk oversikt over ADR-metoder i bruk, særlig i USA, jf. utredningen del II kap. 7.5.2 (s. 218 - 224). Dette er først og fremst alternativer som tilbys innenfor domstolssystemet, og som kommer i stedet for avgjørelse ved dom. Disse alternativene blir behandlet nærmere i kapittel 10 om rettsmekling. Det har også en side til utvalgets forslag om avtaleregler for utenrettslig mekling, som blir behandlet i kapittel 9.

Alternativ tvisteløsning er internasjonalt i sterk framvekst. USA har som nevnt vært et foregangsland, og alternative tvisteløsningsmetoder derfra har dannet mønster for utviklingen i andre land. I sivilprosessreformen i England, Civil Procedure Rules (CPR), er forsøk på alternativ tvisteløsning uten at sak er reist for domstolene, framhevet som en prinsipal måte å løse rettstvister på. Se nærmere om dette i NOU del II kap. 4.6.4.2 (s. 183-84).

7.2.2.2 Utenrettslig håndheving av forbrukerrettigheter i EU

Generelt

Også innen EU er utvikling av alternativ tvisteløsning et aktuelt tema. «Access to justice» er på dagsordenen både internt i de enkelte medlemsstatene og på EU-nivå. Som følge av at flere og flere saker bringes inn for retten, tar det lengre tid å få løst tvister, og kostnadene ved tvisteløsning kan bli uforholdsmessig høye i forhold til tvistegjenstandens verdi. Det indre marked har også ført til en økning av tvister mellom parter i forskjellige medlemsstater. Alternativ tvisteløsning blir innen EU vurdert som et viktig virkemiddel for å legge til rette for en sikker og effektiv løsning av slike grenseoverskridende tvister. Trygg og effektiv tvisteløsning over landegrensene er viktig for forbrukernes tillit til og mulighet for å nyttiggjøre seg det indre markedet.

Utenrettslig tvisteløsning i grenseoverskridende forbrukertvister

EØS-landene har gått sammen om å etablere EEJ-Net (European Extra-Judicial Network). EEJ-Net skal gi europeiske forbrukere tilgang til tvisteløsning utenom domstolene på tvers av landegrensene i Europa. Landene som er med i ordningen, har opprettet et nasjonalt kontaktpunkt - Clearing House. Forbrukerrådet er europeisk Clearing House i Norge.

EEJ-Net er en del av Europakommisjonens forbrukerprogram, og kommisjonen bidrar med økonomisk støtte til virksomheten i Clearing House. Formålet med å tilby enkel, rimelig og effektiv utenrettslig tvisteløsning over landegrensene er å øke forbrukernes tillit til og gjøre dem bedre i stand til å ta del i det indre marked ved reisevirksomhet og handel over internett. For forbrukerne kan det være vanskelig å forfølge sine krav gjennom domstolene i et annet land, blant annet på grunn av kostnader, språk og usikkerhet om egne rettigheter. Clearing House bistår med informasjon om hvordan forbrukeren fremmer en klage, og om det finnes et kompetent tvisteløsningsorgan på området. Det bistår med oversettelse og utforming og formidling av klage til riktig klageorgan i tjenesteyterens hjemland. Clearing House følger klagen innen nettverket. Formidling til riktig klageorgan skjer via Clearing House i tjenesteyterens hjemland eller region. All bistand er gratis for forbrukeren.

EEJ-Net skal i løpet av 2005 i de fleste landene slås sammen med ECC (European Consumer Center/Euroguichet). ECC er europeiske forbrukerinformasjonskontorer som bistår med informasjon og veiledning og bistand i tvister, herunder mekling. Formålet er ytterligere å styrke forbrukernes rettigheter og opprette én felles enhet, slik at forbrukerne slipper å måtte velge mellom de to alternativene. Det nye nettverket skal bistå forbrukerne med alt fra informasjon til tvisteløsning.

FIN-Net (Financial Network) er et tilsvarende EØS-samarbeid for klagenemnder innenfor bank- og forsikringstjenester. Nettverket er organisert direkte mellom tvisteløsningsnemndene. Bankklagenemnda og Forsikringsklagekontoret er Norges representanter i FIN-Net.

De utenrettslige tvisteløsningsnemndene som inngår i EEJ-Net og FIN-Net, må oppfylle visse rettssikkerhetskrav. Kommisjonen vedtok 30. mars 1998 en rekommandasjon om prinsipper for de organer som er ansvarlig for utenrettslig behandling av forbrukertvister i de enkelte land (98/257/EF). Bakgrunnen er et økende behov for harmonisert løsning ved forbrukertvister på tvers av landegrensene i det indre marked. I rekommandasjonen anbefales et sett av minimumskriterier som alle aktuelle organer bør følge med hensyn til uavhengighet, åpenhet, kontradiksjon, effektivitet, legalitet, frivillighet og representasjon. Kriteriene skal ivareta forbrukerens rettssikkerhet ved tvisteløsningen. Utvalget omtaler rekommandasjonen nærmere i NOU del II kap. 11.3.1.6 (s. 323). Kommisjonen vedtok 4. april 2001 en tilsvarende rekommandasjon om prinsipper for utenrettslige organer som mekler i forbrukertvister (2001/310/EF).

Direktiver og forordninger om utenrettslig tvisteløsningstilbud på forbrukersektoren

Direktiver innen forbrukersektoren har stort sett dreid seg om materielle regler til ivaretakelse av forbrukerens interesser. Forbrukerdirektivene har normalt ikke oppstilt krav om utenrettslige tvisteløsningsmekanismer til gjennomføring av forbrukerens materielle rettigheter. Noen nyere regelverk oppstiller imidlertid også krav om etablering av håndhevingsorganer som forbrukerne kan bringe klage inn for:

• Direktiv 2002/2/EF 7. mars 2002 om leveringsplikt og brukerrettigheter i forbindelse med elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester (leveringspliktdirektivet) artikkel 34 om utenrettslig avgjørelse av tvister pålegger medlemslandene å sørge for at en åpen (transparent), enkel (simple) og billig (inexpensive) tvisteløsningsordning er tilgjengelig for behandling av tvister mellom forbrukere og tjenestetilbydere om rettigheter etter direktivet. Tvisteløsningsordningen skal gi en rettferdig og rask løsning av tvisten. Medlemslandene kan vedta en tilbakebetalings- eller kompensasjonsordning ved brudd på forbrukerens rettigheter. Direktivbestemmelsen er fulgt opp i lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 11-5 om brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon, som gir hjemmel til i forskrift å regulere nemndas virkeområde, organisering, omfang og finansiering. Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) § 10-1 regulerer nemndas organisering og virkeområde mv. Det framgår av § 10-1 første ledd at tilbyderne «skal inngå avtale om deltakelse i en brukerklagenemnd for elektronisk kommunikasjon for å sikre brukers mulighet til å kunne klage på tilbyders tilbud av slike tjenester». Brukerklagenemnda har foreløpig ikke kommet på plass.

• Forordning EØF 261/2004 om flypassasjerers rett til erstatning og assistanse ved nektet ombordstigning, kansellering eller vesentlige forsinkelser har i artikkel 16 krav om at medlemsstatene skal utpeke et organ som skal ha ansvar for «the enforcement of this Regulations». Det følger av artikkel 16 (2) at passasjerer som mener ikke å ha fått oppfylt sine rettigheter etter forordningen, skal ha rett til å klage bruddet inn for organet eller et annet kompetent klageorgan. Flyselskapene er forpliktet til å gi passasjerene informasjon om klageorganet. Det er foreløpig ikke avklart om forordningen resulterer i at det blir opprettet en klagenemnd til å behandle klagene.

• En tilsvarende bestemmelse om et håndhevingsorgan er foreslått i Europakommisjonens forslag 2004/49 (COD) 3. mars 2004 til forordning om internasjonale jernbanepassasjerers rettigheter og plikter artikkel 38.

Europakommisjonens «grønnbok» om alternativ tvisteløsning i sivile saker

Europakommisjonen la 19. april 2002 fram en «grønnbok» om alternativ tvisteløsning - Green Paper on alternativ dispute resolution in civil and commercial law (COM (2002) 196 final) - som grunnlag for en bred drøftelse av en rekke ulike spørsmål knyttet til alternativ tvisteløsning i sivile saker generelt. Hittil har prosessen i kjølvannet av grønnboken ført til to initiativ fra Kommisjonen:

I 2003 startet et arbeid med å utvikle et europeisk instrument for å sikre best mulig kvalitet ved bruk av mekling som alternativ tvisteløsning (European plan for best practice in mediation). Som et resultat av dette arbeidet ble det i 2004 lagt fram et generelt regelsett om minstestandard for god meklerskikk for meklere som tilbyr utenrettslig mekling som alternativ tvisteløsning i sivile saker ( European Code of Conduct for Mediators). Hensikten med regleverket er å forbedre kvaliteten og tilliten til mekling som tvisteløsningsalternativ. Reglene er ikke bindende, men den enkelte mekler kan velge å forplikte seg til å følge reglene på eget ansvar. Organisasjoner som tilbyr mekling, kan også forplikte seg til å følge reglene ved å kreve at de meklerne som skal ha meklingsoppdrag fra eller via organisasjonen, må respektere reglene om god meklerskikk. For slike organisasjoner eller meklingsinstitusjoner finnes det en registreringsordning for informasjonsformål. Reglene er ikke bindende i den forstand at det tilligger noen EU-institusjon å følge opp at de blir gjennomført i praksis. Det er lagt opp til at bransjen selv skal få et eierskap til og ansvar for regelverket, herunder hvordan det best mulig kan gjennomføres. Meklere og organisasjoner må i tillegg holde seg innenfor det som følger av eventuell nasjonal lovregulering av virksomheten, selv om de forplikter seg til å følge reglene om god meklerskikk.

Mekling eller «mediation» er i regelsettet definert som:

«any process where two or more parties agree to the appointment of a third-party - hereinafter «the mediator» - to help the parties to solve a dispute by reaching an agreement without adjudication and regardless of how that process may be called or commonly referred to in each Member State.»

Reglene om god meklerskikk oppstiller blant annet krav til meklerens kompetanse og om at mekleren skal være uavhengig og upartisk. Videre er det regler om saksbehandling og selve meklingsprosessen. Mekleren skal forsikre seg om at partene forstår innholdet av meklingsprosessen og meklerens rolle. Spesielt skal mekleren forsikre seg om at partene har forstått og uttrykkelig vedtatt vilkårene i meklingsavtalen med eventuelle tilleggsvilkår knyttet til taushetsplikt for mekleren eller partene. Partene kan kreve skriftlig meklingsavtale. Meklingsprosessen skal være rettferdig, og mekleren skal sørge for at alle parter har tilfredstillende mulighet til å bli involvert og hørt i prosessen. Mekleren har anledning til å avbryte meklingen hvis partene når et forlik som for mekleren framstår som ulovlig eller som ikke kan fullbyrdes, eller hvis mekleren ser at fortsatt mekling er nytteløst. Det oppstilles også regler om avslutning av meklingen, fastsetting av honorar og taushetsplikt for mekleren.

Kommisjonen har for det annet planer om å legge fram et forslag til direktiv som skal fremme mekling som tvisteløsningsalternativ («a proposal for a directive to promote mediation»).

7.2.3 Oversikt over utenrettslige alternative tvisteløsningsordninger i Norge

7.2.3.1 Innledning

Det eksisterer i dag flere ulike alternative tvisteløsningstilbud. Disse kan være lovregulert, avtalebasert eller bransjeorganisert. Innholdet i de forskjellige ordningene varierer fra rene meklingstilbud til at det treffes avgjørelser som har retts- og tvangskraft.

I den grad alternative tvisteløsningsordninger er lovregulert, er det gjort i særlovgivningen - altså i den loven som inneholder de aktuelle materielle rettsreglene eller regler om det aktuelle tvisteløsningsorganet. Tvistemålsloven har ingen regulering av utenrettslige tvisteløsningsalternativ, unntatt voldgift som tidligere var regulert i tvistemålsloven kapittel 32. Regler om voldgift er nå inntatt i lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift (voldgiftsloven). Alternativ tvisteløsning har imidlertid flere berøringspunkter med tvistemålsloven for det tilfellet at tvisten likevel kommer til domstolene:

• Alternativ tvisteløsning trer i noen tilfeller i stedet for obligatorisk behandling i forliksrådet, slik at saken skal eller kan bringes direkte inn for tingretten.

• Opptak til alternativ tvisteløsning avbryter i visse tilfeller søksmålsfrist og foreldelse.

• Innbringelse av sak for visse klagenemnder i forbrukertvister eller andre tvisteløsningsorganer har litispendensvirkninger, det vil si at tvisten ikke samtidig kan behandles i domstolene.

• Sak for domstolen, herunder forliksrådet, kan i en del tilfeller stanses dersom partene ønsker å benytte et utenrettslig tvisteløsningsalternativ.

• Gjennomført utenrettslig mekling eller behandling i et utenrettslig tvisteløsningsorgan kan være en forutsetning for å reise sak for domstolene.

• Avgjørelser fra enkelte utenrettslige tvisteløsningsorganer får retts- og tvangskraft som dommer med mindre det reises sak for domstolene innen visse frister.

• En tvist som partene har avtalt å løse ved voldgift, kan ikke behandles av de alminnelige domstoler med mindre begge parter samtykker. En voldgiftsdom har retts- og tvangskraftsvirkning som en vanlig rettskraftig dom.

Utvalget foreslår ikke at den nye tvisteloven skal ha regler om alternativ tvisteløsning, med unntak for regler for avtale om utenrettslig mekling og mekling i forliksråd. Forliksrådene skal etter utvalgets forslag være meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet, se kapittel 8 om forliksrådene. De eksisterende utenrettslige alternative tvisteløsningsordningene blir heller ikke direkte berørt av utkast til ny lov. Tvistemålsutvalget behandler ulike alternative tvisteløsningsordninger i NOU del II kap. 7.2 (s. 215-216), kap. 10.10.6 s. 291-293 og kap. 11.3 (s. 318-323).

Departementet vil generelt peke på at det er naturlig å se nærmere på om det er grunn til å gjøre endringer i forhold til gjeldende lov i grenseflaten mot alternativ tvisteløsning. Det er særlig aktuelt å vurdere om utenrettslig tvisteløsning i større grad enn i dag bør tre i stedet for obligatorisk forliksrådsbehandling, se generelt 7.2.7 og konkret 8.2.4.4. Alternativ tvisteløsning må også ses i forhold til lovforslagets regler om partenes plikter før sak reises, se 7.3.

7.2.3.2 Organer for behandling av forbrukertvister

En avtale i forbrukerforhold gjelder salg av varer eller tjenester til en forbruker fra selger som ledd i dennes næringsvirksomhet. En forbruker er en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, jf. lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) § 1. Som forbrukertvister regnes da tvister knyttet til avtalen i slikt forbrukerforhold, til forskjell fra tvister mellom næringsdrivende eller tvister om andre private rettsforhold. Forbrukertvister kan gjelde store formuesverdier, for eksempel ved kjøp av biler og fritidsbåter eller kjøp og oppføring av privatbolig. De fleste forbrukertvister gjelder imidlertid beskjedne verdier, og det er særlig forbrukernes problemer med å vinne fram med sine berettigede krav i disse sakene som har ført til etableringen og utbredelsen av alternative tvisteløsningsordninger på forbrukerområdet. Domstolene har ikke blitt ansett som et tilstrekkelig alternativ, og forliksrådene har blitt vurdert til å ha for liten kompetanse til å behandle forbrukertvister. Det viktigste alternativet til domstolsbehandling er de offentlige og private klageordninger og nemnder i forbrukersektoren. Tilbudet dekker de viktigste vare- og tjenestegrupper. På grunn av risikoen for stort sakskostnadsansvar er det sjelden at forbrukertvister som gjelder små verdier, blir behandlet av de alminnelige domstoler.

Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget

Forbrukerrådet er et frittstående forvaltningsorgan med formål å virke for økt forbrukerinnflytelse i samfunnet, bidra til forbrukervennlig utvikling og fremme tiltak som kan bedre forbrukernes stilling, jf. § 1 i vedtekter for Forbrukerrådet, fastsatt ved kgl. res. 5. april 2002. Rådets hovedoppgave er å ivareta og styrke forbrukerens interesser ved blant annet å gi bistand gjennom behandling av klagesaker. Forbrukertvistutvalget (Markedsrådets utvalg for forbrukertvister) behandler tvistene etter at de har vært behandlet i Forbrukerrådet. Forbrukertvistutvalget består av en formann og varaformann som skal være jurister, og åtte medlemmer som skal ha særlig innsikt i henholdsvis forbrukersidens interesser og selger- eller tjenesteytersidens interesser. Om bakgrunnen for at Forbrukertvistutvalget ble opprettet, vises det til NOU del II kap. 11.3.1.2 s. 319 med videre henvisninger. Reglene om Forbrukerrådets og Forbrukertvistutvalgets kompetanse og klagesaksbehandling framgår av lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukertvister (forbrukertvistloven) med forskrifter.

Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget behandler tvister i forbrukerkjøp, tvister om håndverkertjenester og tvister om avtaler som faller inn under angrerettloven. Behandlingen bygger på sentrale prinsipper for domstolsbehandling som kontradiksjons- og disposisjonsprinsippet. Tvistebehandlingen er gratis. Klagesaksbehandlingen i første instans er desentralisert og lagt til ti regionale forbrukerråd. Forbrukerrådet skal sørge for sakens opplysning, og saksbehandlingen er skriftlig. Rådets oppgave er å mekle i saken etter at partene har fått uttale seg og finne fram til løsninger som begge parter kan godta. Under klagesaksbehandlingen skal Forbrukerrådet innta en uhildet og nøytral holdning innenfor rammen av gjeldende rett, men kan gi uttrykk for synspunkter på rettsspørsmålene i tvisten og fremme forslag til løsning. Meklerrollen går med dette lenger enn hva som er vanlig. Forbrukerrådet behandler ikke saker som verserer for domstolene, herunder forliksrådet, eller konfliktrådet. I 2003 ble det registrert 2858 klagesaker til Forbrukerrådet. Det er en nedgang fra 5934 saker i 2000, som blant annet forklares med en bevisst omlegging fra rådets side fra ren bistand til mer påvirkningsarbeid og informasjon og klagebistand på internett.

Saken kan fremmes for Forbrukertvistutvalget innen fire uker dersom minnelig ordning ikke oppnås. Det er utvalget som har ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst, og det behandler saken på grunnlag av sakens skriftlige materiale. Det kan innhentes nye sakkyndige uttalelser, og sakkyndige kan innkalles til å gi muntlig forklaring. Forbrukertvistutvalget skal avvise saken dersom det ikke kan treffes realitetsavgjørelse uten muntlig bevisførsel. Ved behandlingen av den enkelte sak består utvalget av formannen og to medlemmer som er oppnevnt fra henholdsvis forbrukersiden og selger- eller tjenesteytersiden. Avgjørelsen er bindende hvis den ikke bringes inn for retten innen fire uker. Vedtaket har da samme virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer, jf. forbrukertvistloven § 11 tredje ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav b. Av utvalgets 505 vedtak i 2003 ble bare 15 brakt inn for tingretten. Hvis saken bringes inn for domstolene, er det ikke nødvendig med mekling i forliksrådet, jf. tvistemålsloven § 273 nr. 7. For å unngå at en sak blir behandlet samtidig både i domstolene og Forbrukertvistutvalget, har forbrukertvistloven § 15 bestemmelser om litispendensvirkninger. Så lenge en tvist er til behandling i utvalget, kan den ikke bringes inn for domstolene. Forbrukertvistutvalget kan ikke behandle en tvist som er avgjort ved dom eller som er under behandling ved en domstol, jf. § 8 annet ledd. Etter § 15 annet ledd kan imidlertid søksmål som er reist for de alminnelige domstoler, herunder forliksrådet, stanses hvis en part ønsker tvisten avgjort av Forbrukertvistutvalget.

Kombinasjonen av partsrepresentasjon og en velkvalifisert jurist som leder gir Forbrukertvistutvalget en faglig sterk sammensetning og avgjørelser som holder et høyt nivå. Dette bidrar til at både Forbrukertvistutvalget og flere av de sentrale klagenemndene, se nedenfor, nyter stor tillit, og at avgjørelsene stort sett følges også der nemndsvedtakene bare er rådgivende.

Forbrukertvistutvalget har slitt med kapasitetsproblemer og etterslep av saker. Saksbehandlingstiden har vært lang, men er redusert til åtte måneder i 2003 og fire og en halv måned i løpet av 2004. I den totale saksbehandlingstiden kommer Forbrukerrådets mekling i tillegg.

Andre særskilte klagenemnder - avtalebasert eller bransjeorganisert

Dels for å avlaste Forbrukertvistutvalget, dels for å sikre tvisteløsninger på områder som faller utenfor kompetanseområdet til Forbrukertvistutvalget, har Forbrukerrådet gjort avtaler med bransjeorganisasjoner om etablering av en rekke nemnder som behandler klager fra forbrukere (avtalebaserte nemnder). Enkelte nemnder kan også i en viss utstrekning behandle klager fra næringsdrivende. Avtalene inneholder behandlingsregler som skal gi nøytral og rettssikker behandling. I tillegg finnes bransjeorganiserte nemnder, hvor bransjen selv har etablert et håndhevingsorgan uten avtale med Forbrukerrådet. For tiden, pr. februar 2005, finnes følgende slike avtalebaserte eller bransjeorganiserte nemnder:

• Avkortingsnemnda (forsikringsskadeoppgjør og avkortning)

• Bankklagenemnda (bank- og finanstjenester)

• Boligtvistnemnda (kjøp og oppføring av bolighus)

• Elklagenemnda (elektrisk energiforsyning)

• E-nemnda (knyttet til internettmerkeordningen N-safe)

• Forsikringsskadenemnda (forsikringstjenester)

• Inkassoklagenemnda (inkassovirksomhet)

• Klagenemnda for bilutleie

• Klagenemnda for gravferdstjenester (begravelsesbyråer)

• Klagenemnda for rutefly (flyreiser)

• Klagenemnda for teletorgtjenester

• Klagenemnda for vask og rens (renseri- og vaskeritjenester)

• Parkeringsklagenemnda (private parkeringsselskaper)

• Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglertjenester (eiendomsmekling)

• Reklamasjonsnemnda for elektriske husholdningsapparater

• Reklamasjonsnemnda for fotografarbeider (fotografarbeid)

• Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser

• Reklamasjonsnemnda for takstmenn

• Teleklagenemnda (telefontjenester)

Nemndene består som regel av en eller flere partsoppnevnte representanter og en nøytral leder som ofte skal være jurist. Saksbehandlingen er med få unntak skriftlig, og nemndenes sekretariater sørger for sakens opplysning samt at begge parter får anledning til å uttale seg. Behandlingen i nemndene er med noen unntak gratis. Innbringelse av tvist for klagenemndene kan på visse vilkår avbryte foreldelsesfrist, jf. foreldelsesloven § 16 annet ledd. For en nærmere gjennomgåelse av fellestrekk ved sammensetningen av og saksbehandlingen for nemndene vises det til Utredningen del II kap. 11.3.1.3, s. 320-321.

Nemndenes vedtak er regulært bare rådgivende, men følges som regel av den næringsdrivende. I enkelte tilfeller har parten på næringslivssiden plikt til å melde fra innen en frist dersom et vedtak i forbrukerens favør ikke vil bli etterlevd. For avgjørelser av nemndene i forsikringsforhold medfører manglende varsel at selskapet blir bundet av vedtaket. På enkelte områder er forbrukerens muligheter for å få oppfyllelse styrket gjennom bestemmelser i avtaler om nemnda om garanti fra bransjeorganisasjonen for den næringsdrivendes oppfyllelse. Vedtektene for nemnda for fotografarbeide har for eksempel en slik bestemmelse. Videre har noen avtaler om klagenemnd bestemmelser om foreningsrettslige sanksjoner mot medlemmer som ikke oppfyller nemndas vedtak. Medlemmer av Den Norske Reisebransjeforening er for eksempel vedtektsforpliktet til å følge Reklamasjonsnemda for pakkereiser sine vedtak, og kan risikere eksklusjon ved manglende oppfyllelse. På saksområder hvor klagenemnda har overlappende kompetanse mot Forbrukertvistutvalget, vil saken etter vedtak i nemnda kunne bringes inn for utvalget.

Noen av de avtalebaserte nemndene er gitt en indirekte lovforankring ved at den aktuelle loven åpner for at vedtektene for nemnda kan bli godkjent av Kongen og dermed oppnå visse nærmere angitte rettsvirkninger: Partene kan kreve nemndsbehandlingav en tvist hvor nemnda er kompetent, behandling av tvisten i nemnda utelukker samtidig behandling for de alminnelige domstoler (litispendensvirkninger), og en sak som er realitetsbehandlet av nemnda, kan bringes direkte inn for tingretten uten forliksrådsbehandling. De nemndene hvor vedtektene er godkjent, er Klagenemnda for teletorgtjenester, Inkassoklagenemnda, Boligtvistnemnda, Bankklagenemnda, Forsikringsskadenemnda og Avkortingsnemnda.

Lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakkereiseloven) har tilsvarende regler om godkjenning av vedtekter for nemnda i § 10-1. I tillegg til de ovennevnte rettsvirkninger skal avgjørelsen ha virkning som rettskraftig dom og kunne fullbyrdes etter reglene for dommer, jf. § 10-5. Kongen ved Barne- og familiedepartementet har imidlertid ikke gitt den nødvendige godkjenning av vedtektene, og det er uklart om det vil bli gjort.

7.2.3.3 Husleietvistutvalget, takstnemnd

I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven) § 12-5 er det gitt hjemmel for en prøveordning om at tvister etter loven som alternativ til domstolsbehandling kan bringes inn for et partssammensatt husleietvistutvalg. Prøveordningen er begrunnet i behov for en raskere og billigere tvistløsning i husleiesakene. Ved forskrift 28. september 2000 nr. 1020 er det opprettet husleietvistutvalg for Oslo og Akershus for perioden 1. mars 2001 til 31. desember 2005. Kompetansen er ikke begrenset til forbrukerforhold. Utvalgets leder oppnevnes av Kommunal- og regionaldepartementet og skal være jurist. Etter forslag fra Norges Leieboerforbund og Huseierens Landsforbund skal departementet oppnevne åtte representanter fra hver organisasjon. Departementet oppnevner i tillegg flere jurister som skal være saksledere i sakene. I tillegg til sakslederen består utvalget i den enkelte sak av en representant fra henholdsvis utleier- og leiersiden. Det må betales saksbehandlingsgebyr for utvalget som svarer til to ganger rettsgebyret. Partene kan la seg bistå av advokat eller annen fullmektig eller medhjelper. Innbringelse av sak for utvalget avbryter søksmålsfrist etter husleieloven og foreldelse, jf. forskriften § 9. Sakslederen kan bestemme at det skal gjennomføres mekling, jf. forskriften § 7. Sakslederen kan komme med konkrete forslag til løsning under meklingen. Et forlik har virkning som en rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer, jf. § 9 tredje ledd. Dersom saken ikke blir avgjort ved forlik, skal Husleietvistutvalget behandle og avgjøre den på grunnlag av de opplysningene som har kommet fram under saksforberedelsen, jf. forskriften § 8. Utvalget kan også innhente ytterligere opplysninger om nødvendig, herunder foreta befaring eller innkalle parter og vitner til muntlig forklaring. I oppsigelsessaker skal partene alltid gis anledning til muntlig uttalelse i felles møte. Tvisten avgjøres ved skriftlig begrunnet flertallsvedtak. Vedtaket har virkning som rettskraftig dom dersom det ikke er brakt inn for tingretten innen én måned etter forkynning, jf. § 9 tredje ledd jf. § 10. Forliksrådet kan ikke behandle saker som er meklet eller avgjort i Husleietvistutvalget, se tvistemålsloven § 273 nr. 8. Forskriften § 13 har regler om litispendensvirkninger. Forskriften har ikke tilsvarende regler som for Forbrukertvistutvalget, om stansing av en sak for domstolene som en part ønsker innbrakt for Husleietvistutvalget.

Husleieloven § 12-2 gir kompetanse til en takstnemnd å avgjøre tvist om hva som er markedsleie etter § 3-1 eller gjengs leie etter § 4-3. Takstnemndas avgjørelse får virkning som rettskraftig dom dersom tvisten ikke er brakt inn for tingretten innen to måneder etter at avgjørelsen er mottatt av partene.

7.2.3.4 Mekling i konfliktråd

Lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd (konfliktrådsloven) § 1 gir konfliktrådet til oppgave å mekle i tvister som oppstår fordi en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse. I hovedsak behandler konflikrådet straffesaker og sivile saker knyttet til anmeldte lovbrudd med gjerningspersoner under 15 år. Konfliktrådet behandler også noen vanlige sivile saker når det finner saken egnet for konfliktrådsbehandling. Disse utgjør omtrent ti prosent av saksmengden. Lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 56 (1989-90) s. 52, overlater til praksis å bestemme hvilke vanlige sivile saker konfliktrådet kan behandle. At tvisten er av en slik art at den også kan bringes inn for forliksrådet, er i prinsippet ikke til hinder for konfliktrådsbehandling. Men dette kan ha betydning i vurderingen av om konfliktrådet skal ta saken under behandling eller ikke. Aktuelle sivile tvister som det er aktuelt for partene å bringe inn til mekling av eget initiativ, er nabokonflikter, familietvister, økonomiske saker og andre konflikter (forbrukertvister). Meklingen er gratis. Selve meklingsformen er ikke ulik den som praktiseres av forliksrådet. Til forskjell fra forliksrådet bør meklerne som oppnevnes, ha spesiell interesse for vervet og må være egnet til meklingsrollen. Mekling i konfliktråd krever partenes samtykke og at de i all hovedsak er enige om det saksforholdet tvisten gjelder. Partene må møte personlig, men kan ha med en hjelper som ikke er advokat. Meklingen kan føre fram til en bindende avtale mellom partene. Avtalen er ikke tvangsgrunnlag og har ikke rettskraftsvirkninger.

Konfliktrådsmekling fritar ikke for forliksrådsbehandling ved en eventuell rettslig behandling av tvisten.

I St.prp. nr. 1 (2003-2004) s. 160 skriver Justisdepartementet om sivile saker:

«I tillegg ønsker departementet å fokusere på informasjon til publikum om at konfliktrådene tilbyr megling i sivile saker som for eksempel nabokonflikter. Dersom flere slike saker kanaliseres til konfliktrådene, vil det kunne avlaste domstolsapparatet og samtidig ha en kriminalitetsforebyggende effekt ved at megling kan forhindre at konfliktene eskalerer og ender i lovbrudd.»

Det er et uttalt mål å øke antallet rene sivile saker i konfliktrådene, jf. s. 161.

Konfliktrådene er forvaltningsorganer med meklingstilbud i hver kommune. Fra og med 1. januar 2004 er det 22 konfliktråd med ca. 800 lokalt oppnevnte lekmeklere.

7.2.3.5 Lovbestemt mekling i familiesaker

I enkelte saker mellom private parter er gjennomført mekling en forutseting for å bringe tvisten inn for domstolene (prosessforutsetning). Dette er tilfellet i familiesaker om skilsmisse og barnefordeling. Det følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 51 at foreldre må møte til mekling før det blir reist sak om foreldreansvar, bosted for barnet eller samvær. Tilsvarende bestemmelse gjelder i saker om separasjon og skilsmisse når partene har felles barn under 16 år, jf. lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) § 26. Meklingen foregår som hovedregel i et felles møte. Formålet er å få foreldrene til å komme til en utenrettslig løsning av saken. Dette er sakstyper hvor partene etterpå må forholde seg til hverandre, og en løsning ved mekling kan gjøre at dette blir lettere enn etter domstolsbehandling hvor konflikten ofte er ytterligere tilspisset. Også etter at saken er brakt inn for tingretten, skal det legges til rette for mekling mellom partene, jf. barneloven § 61 nr. 1 og 2. Meklingen foretas av dommeren, eventuelt med bistand av en sakkyndig, eller ved at retten viser partene til mekling hos en godkjent mekler. Tvist om bidrag etter barneloven og ekteskapsloven kan løses av bidragsfogden, jf. barneloven § 70 og ekteskapsloven § 83.

7.2.3.6 Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling

En del tvister i tilknytning til lovbestemte krav til likestilling kan bringes inn ved klage til Likestillingsombudet og deretter for Klagenemnda for likestilling, jf. lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) §§ 10, 11 og 13. Klagenemnda kan nedlegge forbud mot handlinger i strid med lovens §§ 3 til 8 og gi nødvendige påbud for at lovstridig handling skal opphøre. Kompetansen vil blant annet gjelde ved brudd på krav om likestilling ved ansettelse og krav til lik lønn for arbeid av lik verdi. Nemndas vedtak kan bringes inn for domstolene til full overprøving av retten, jf. § 13 siste ledd.

I Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) foreslår Barne- og familiedepartementet å opprette en generell klageordning for håndheving av bestemmelser mot diskriminering i flere lover enn likestillingsloven. Ombudet og nemnda skal i tillegg føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av arbeidsmiljøloven kap. X A og X B, lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner § 3 a annet ledd, husleieloven § 1-8 annet ledd, lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag § 1-4 annet ledd og lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag § 1-5 annet ledd. I tillegg kommer forslag om lov mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv., jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005). Ombudet skal også føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal være et uavhengig forvaltningsorgan og kan ikke instrueres eller overprøves av Kongen eller departementet i enkeltsaker. Nemnda skal behandle klager over Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelser og hastevedtak i enkeltsaker. Nemnda kan gi pålegg om stansing, retting eller andre tiltak som er nødvendige for å sikre at diskriminering mv. opphører og for å hindre gjentakelse. Nemnda skal også etter forslaget kunne treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegg hvis den pålegget er rettet mot, oversitter fristen.

Vedtak av nemnda skal kunne bringes inn for domstolene til full overprøving. Søksmål til overprøving av nemndas vedtak må reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt.

7.2.3.7 Tvister mellom private og forvaltning

Adgangen til å klage til Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) kan fungere som et alternativ til domstolsbehandling i saker med det offentlige som motpart. Selv om ombudsmannen ikke treffer bindende avgjørelse i saken, kan klagebehandlingen i seg selv bidra til løsning av en eventuell tvist.

For trygdesaker er kompetansen til å avgjøre klagesaker lagt til Trygderetten, som er et domstollignende forvaltningsorgan. Trygderettens avgjørelser er ikke ulik en vanlig rettsavgjørelse og kan etter gjeldende lovgivning bringes direkte inn for lagmannsretten ved søksmål.

Pasientskadenemnda er et uavhengig statlig forvaltningsorgan som behandler klage over vedtak truffet av Norsk Pasientskadeerstatning om erstatningskrav fra pasienter mot den offentlige helsetjeneste etter lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). Pasientskadenemnda sørger for sakens opplysning, og klagebehandlingen er gratis. Det er en forutsetning for å bringe sak om erstatning etter pasientskadeloven inn for domstolene at det foreligger endelig vedtak i Pasientskadenemnda. Forliksrådsmekling er da ikke nødvendig, jf. § 18 annet ledd. Dersom søksmål ikke er reist innen fire måneder fra underretning om endelig vedtak, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer, jf. pasientskadeloven § 18 tredje ledd.

Disiplinærnemnden for advokatvirksomhet behandler saker mellom forvaltningen og advokat om disiplinærreaksjoner ved opptreden i strid med god advokatskikk, og saker mellom advokat og klient om salærtvist. Regler om nemndas sammensetning og kompetanse framgår av domstolloven § 227 og forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 (advokatforskriften). Nemnda kan treffe avgjørelse i tvist om salær mellom klient og advokat. Det følger av § 227 fjerde ledd at en beslutning som pålegger advokaten å tilbakebetale salær, er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det finnes videre en lang rekke offentlige, uavhengige nemnder som har til oppgave å behandle klager i forvaltningssaker, og som i realiteten trer i stedet for klage til vanlig overordnet forvaltningsorgan. Reglene varierer med hensyn til om klagebehandling er et søksmålsvilkår. Utlendingsnemnda er en slik nemnd.

7.2.3.8 Utenrettslig mekling mv.

Når partene i en tvist skal eller ønsker å ha forretnings- eller annen forbindelse også i framtiden, vil de ofte se seg tjent med å løse tvisten på annen måte enn ved hjelp av domstolene eller ved voldgift. Partene kan avtale bruk av en rekke andre konfliktløsningsmetoder som gjennomføres uten at konflikten mellom partene blir for tilspisset. Mest vanlig er utenrettslig mekling. Slik mekling framheves som en metode som er hurtig, rimelig og lite konfliktskjerpende sammenlignet med domstolsbehandling. Felles for slike ordninger er at meklingen legges bredt opp med fokus på partenes interesser utover det rent rettslige, noe som gir et større spillerom for forhandlingsløsninger. Partene kan velge en mekler som har særlig kunnskap om den aktuelle type tvist saken dreier seg om. Slik konfliktløsning kan være institusjonalisert ved at det tilbys av organer som har utenrettslig konfliktløsning som arbeidsfelt. Organet utarbeider regler for konfliktløsningen, som partene slutter seg til ved avtale.

Forsikringsklagekontoret ble opprettet ved avtale mellom Forbrukerrådet og Finansnæringens Hovedorganisasjon. I dag er også NHO avtalepart. Forsikringsklagekontoret mekler i egnede saker som er for kompliserte eller omfangsrike til at de egner seg for den skriftlige behandlingen i nemndene. Kontoret mekler bare i saker der begge parter er representert ved advokat, og hvor partene selv ønsker det. Eksempler på aktuelle saker er større personskadesaker hvor skadelidte og selskapet er uenige om erstatningsansvaret eller om erstatningsutmålingen, eller næringssaker hvor det er tvist om faktum eller forståelsen av forsikringsvilkårene. Det er forsikringsbransjen som betaler for driften av forsikringsklagekontoret.

Oslo Handelskammers Institutt for Voldgift og Alternativ konfliktløsning tilbyr i tillegg til voldgift også rettsmekling og såkalt minitrial (miniprosess). Meklingen har som mål å få en rask løsing av tvisten ved forlik med bistand fra en oppnevnt nøytral rettsmekler. I en miniprosess legger partene fram saken for et tribunal som fremmer forslag til løsning. Instituttet oppnevner formannen, og partene er representert med en person hver. Formålet er å få til et forlik i saken. Det er partene som bærer kostnadene med mekling eller miniprosess.

Den Norske Advokatforening har tilbud om advokatmekling i forretningskonflikter og private konflikter. Partene inngår avtale om mekling, herunder hvordan kostnadene forbundet med meklingen skal fordeles. Målet er å komme fram til en frivillig forliksavtale. Mekleren er en advokat som har gått gjennom godkjent opplæring.

Det er også eksempler på at forvaltningen tilbyr mekling i kommersielle tvister knyttet til et konkret regelverk, se for eksempel lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 11-1 om mekling i konflikter mellom tilbydere om forpliktelser som følger av loven. I samme lov § 11-2 er det regler om tvisteløsning i tvister mellom tilbydere om rettigheter og plikter etter enkeltvedtak gitt med hjemmel i loven. Myndighetene løser tvisten ved vedtak. Lovens § 11-3 har regler om løsning av tvister mellom tilbydere på tvers av landegrensene, og er et eksempel på utenrettslig tvisteløsningsmekanisme som er EU-initiert.

7.2.3.9 Avtaleregulerte oppmannsordninger

Oppmannsordninger er avtale om privat tvisteløsning hvor partene oppnevner og overlater til en tredjeperson (oppmann) å treffe avgjørelse i saken. Avtalen regulerer saksbehandlingen mv. og hvilken virkning avgjørelsen skal ha mellom partene. Oppmannsordninger er særlig brukt i entrepriseforhold og tatt inn i sentrale standardkontrakter for bygg og anlegg. Etter NS 8405 punkt 43.2 kan hver av partene inntil overtakelse kreve en tvist om kontraktsforholdet avgjort av en oppmann, med mindre sak er reist for domstolene eller det er begjært voldgift. Oppmannen skal treffe en begrunnet avgjørelse innen 14 dager etter avsluttet saksforberedelse. Avgjørelsen er ikke bindende og begrenser ikke muligheten til å bringe saken inn for domstolene. Avgjørelsen kan bidra til at partene kommer fram til et forlik. En annen praktisk oppmannsordning har Norsk Fabrikasjonskontrakt 1992 (NF 92), som er en standardkontrakt for fabrikasjon av større komponenter til olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Reglene om oppmannsordningen finnes i NF 92 punktene 16.3 og 16.4, og er begrenset til spesifikke tvister. Oppmannens avgjørelse blir bindende hvis ikke det er reist søksmål eller begjært voldgift innen seks måneder.

7.2.3.10 Voldgift

Voldgift er en alternativ tvisteløsningsmetode hvor partene ved avtale overlater til en eller flere tredjepersoner å løse tvisten dem imellom med bindende virkning. Til forskjell fra andre alternative tvisteløsningsordninger utelukker avtale om voldgift at tvisten bringes inn for de ordinære domstoler. Voldgiftsloven gir blant annet regler om saksbehandlingen, som i stor utstrekning kan fravikes ved avtale mellom partene, og om forholdet til de alminnelige domstoler. Voldgiftsbehandlingen ligner på en vanlig domstolsbehandling, og avgjørelsen vil ha samme retts- og tvangskraft som en ordinær rettskraftig dom. Voldgiftsdommen kan ikke ankes, men kan settes til side som ugyldig av de alminnelige domstoler når det foreligger en ugyldighetsgrunn som angitt i voldgiftsloven kapittel 9. Voldgift brukes først og fremst i forretningsforhold, og utbredelsen varierer fra bransje til bransje.

7.2.3.11 Forhandlinger i stillingsvernsaker

Arbeidsmiljøloven § 61 gir regler om forhandlinger mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i stillingsvernsaker. Dette er ikke alternativ tvisteløsning i egentlig forstand, men lovbestemt forhandling mellom partene uten bistand fra nøytral tredjeperson. Forhandlingene bidrar imidlertid til at tvister blir løst uten domstolsmedvirkning. Det er behov for rask avklaring i tvister om arbeidsforhold, og det er derfor korte frister for framsettelse av krav om forhandlinger, for avholdelse av forhandlingsmøte og for sluttføring av forhandlingene. Partene kan la seg bistå av rådgivere. En eventuell avtale mellom partene vil ikke ha retts- eller tvangskraftvirkninger. Forhandlinger trer i stedet for forliksrådsbehandling, jf. arbeidsmiljøloven § 61 A tredje ledd. Det er ikke vilkår for saksanlegg at forhandlinger faktisk er gjennomført.

7.2.4 Ulike virkemidler som faktisk styrer saker utenom de alminnelige domstoler

7.2.4.1 Alternativ tvisteløsning

Formålet med alternative tvisteløsningsmekanismer med forskjellige rettsvirkninger er å bidra til rask og billig tvisteløsning for partene. En faktisk virkning er at saker styres utenom domstolene. Når tvisten blir løst utenrettslig, er den ikke lenger aktuell for domstolene. De alternative tvisteløsningstilbudene kan dessuten bidra til å løse en del, særlig små tvister, som ikke i noe fall ville blitt brakt inn for de alminnelige domstoler.

Lovregulering av alternative tvisteløsningsmekanismer og av grenseflaten mot domstolsbehandling, herunder retts- og tvangskraftsvirkninger, er et virkemiddel både for å sikre at den enkelte oppnår rett, og for å begrense sakstilgangen til de alminnelige domstoler og på den måten sørge for best mulig utnyttelse av begrensede domstolsressurser. Når alternativ tvisteløsning gjøres til en prosessforutsetning for behandling i tingretten, slik som utenrettslig mekling i skilsmissesaker, er dette gjerne et uttrykk for at lovgiverne primært ønsker at disse sakene løses utenfor domstolene.

7.2.4.2 Obligatorisk forliksrådsbehandling

Etter gjeldende rett regnes forliksrådene som en av de alminnelige domstoler. Det følger av tvistemålsloven § 272 at den som vil reise søksmål, først må innkalle motparten til mekling i forliksrådet. Det er gitt unntak fra obligatorisk forliksrådsbehandling i § 273, som begrenser forliksrådets kompetanse for en del sakstyper, og i § 274 hvor saksøker kan velge ikke å mekle i forliksrådet i de tilfeller som bestemmelsen angir. Dersom mekling ikke fører fram til forlik, kan hver av partene kreve at forliksrådet avgjør saken ved dom, jf. tvistemålsloven § 288 a. Unntakene i §§ 273 og 274 innebærer at langt de fleste saker likevel blir anlagt direkte for tingretten. Det er uansett grunn til å anta at obligatorisk behandling i forliksrådet fungerer som en buffer for tingrettene. Det er imidlertid vanskelig å angi nærmere hvilken effekt obligatorisk forliksrådsbehandling har i denne sammenhengen. En lang rekke saker ville uansett ikke kommet til tingretten på grunn av blant annet kostnadsrisikoen.

Se nærmere om forliksrådet i kapittel 8.

7.2.4.3 Prosessforutsetninger

Prosessforutsetninger er vilkår som må være oppfylt for at retten, herunder forliksrådet, skal ta en sak til realitetsbehandling. Hvis vilkårene ikke er oppfylt, skal saken normalt avvises. Prosessforutsetningene oppstiller rammene for hvilke saker den enkelte domstol kan og ikke kan behandle, herunder hvem som kan reise søksmål, om hva og mot hvem, og for hvilken domstol. I tillegg til generelt å gi rammene for domstolenes kompetanse tjener noen vilkår som virkemiddel for å begrense tilfanget av saker generelt eller til enkelte domstoler spesielt. Prosessforutsetningene kan være generelle i betydningen at de gjelder alle former for søksmål, eller spesielle som bare kommer til anvendelse i visse typer saker. Eksempler på prosessforutsetninger etter gjeldende rett, og som i det vesentlige foreslås videreført i ny tvistelov, er:

• Krav til partsevne, prosessdyktighet og representasjon, se lovforslaget kapittel 2.

• Saken må høre under norsk domsmyndighet og være anlagt ved domstol som er stedlig og funksjonelt kompetent. Her gjelder blant annet regler om verneting, se proposisjonen kapittel 12. Departementet foreslår at sak anlagt ved feil verneting ikke lenger skal være avvisningsgrunn. Den aktuelle domstol skal i stedet henvise saken til stedlig kompetent domstol, jf. lovforslaget § 4-2 og § 4-7.

• Krav om at domstolen må være saklig kompetent til å behandle saken. Krav om samtykke for å fremme behandling av en anke er et beslektet virkemiddel. Departementet foreslår at tvistegjenstandens verdi må være minst kr 125 000 for å unngå kravet om samtykke for å få en anke fremmet til behandling i lagmannsretten, se 23.4.

• Tilsvarende er krav om forliksrådsmekling, lovpålagt utenrettslig mekling eller uttømt klagemulighet eksempler på prosessforutsetninger som virkemiddel for å begrense saksmengden til tingretten. Departementet foreslår at manglende forliksrådsmekling ikke lenger skal være avvisningsgrunn. Stevningen skal i stedet anses som forliksklage og henvises til stedlig kompetent forliksråd, jf. lovforslaget § 4-2.

• Det er krav om at gjenstanden for søksmålet må gjelde et rettsforhold, og saksøkeren må ha rettslig interesse i å få kravet avgjort i forhold til saksøkte, se kaptittel 11. Vilkåret utelukker saker som ikke gjelder et aktuelt rettslig spørsmål.

• Søksmålsgjenstanden må ikke være rettskraftig avgjort tidligere eller versere som sak for en annen domstol eller et annet tvistsløsningsorgan hvor behandlingen er gitt litispendensvirkning, se 21.5.1.

• Krav om at saksøkeren møter til rettsmøte som er berammet til forhandling om saken, se 20.6.

• Krav om at søksmål må være anlagt innen spesielle frister. Søksmålsfrister er normalt regulert i særlovgivningen.

7.2.4.4 Rettsgebyr

For behandling av sak for forliksrådet eller domstolene for øvrig skal den som har begjært forretningen (forliksklage, stevning, anke, kjæremål, motsøksmål, bevisopptak, gjenopptakelse, oppfriskning mv.), betale gebyr etter reglene i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr. Gebyrets størrelse varierer avhengig av sakstype og hvilken instans som skal behandle saken, jf. rettsgebyrloven §§ 7 og 8. Gebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt rettsgebyret, som for tiden utgjør kr 845. For sak som skal behandles av forliksrådet, betaler klageren rettsgebyret. For søksmål ved tingretten betaler saksøkeren fem ganger rettsgebyret. Hvis hovedforhandlingen varer mer enn én dag, påløper deretter tre ganger rettsgebyret for hver dag inntil dag fem. Utover dag fem påløper fire ganger rettsgebyret pr. dag. For behandling av anke som tillates fremmet, betales ved lagmannsrett og Høyesterett 24 ganger rettsgebyret. Varer ankeforhandlingen mer enn én dag, påløper de samme tilleggene som for tingretten. For behandling av kjæremål, motkjæremål og krav om gjenopptakelse betales i utgangspunktet seks ganger rettsgebyret.

Behandlingen av en sivil sak av en viss størrelse i tre instanser kan utløse relativt stort gebyr til staten. For eksempel utgjør tre dager i tingretten, tre dager i lagmannsretten og en dag i Høyesterett til sammen kr 54 925. I tillegg kommer gebyr ved eventuell kjæremålsbehandling, bevisopptak mv.

I saker hvor det ytes fri sakførsel, gis det som hovedregel fritak for rettsgebyr, jf. lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 27.

Rent faktisk kan kostnadene med rettsgebyr forhindre saksanlegg for tingretten eller at dommen påankes. Rettsgebyret har slik sett en preventiv effekt og gir partene, avhengig av tvistens verdi, et incitament til å forsøke å løse saken utenrettslig. Reglene om rettsgebyr kan ellers fungere som et handlingsdirigerende virkemiddel for å styre saken til ønsket behandlingsmåte. Dette kan være aktuelt i valget mellom saksanlegg for tingretten eller mekling i forliksrådet. Størrelsen på behandlingsgebyrene blir påvirket når lovbestemmelsen om grunngebyrets størrelse endres, jf. 6.6.

7.2.4.5 Kostnadsrisikoen generelt - sakskostnadsreglene

Spesielt for private parter, herunder mindre næringsdrivende, er kostnadsrisikoen ofte den viktigste grunnen til at søksmål ikke blir reist. I tillegg til rettsgebyr påløper det kostnader ved bruk av advokat og utgifter til sakkyndige og vitner. Parten risikerer også å måtte erstatte motpartens sakskostnader. Som det framgår av kapittel 4 og 6 er det et sentralt formål ved tvistelovreformen å legge til rette for en prosess som samlet sett vil føre til at domstolsbehandlingen av sivile saker blir billigere. Det er ikke ønskelig at kostnadsnivået er til hinder for at velfunderte saker kommer til domstolene.

Det er likevel nødvendig at saksanlegg er forbundet med en viss kostnadsrisiko. Det er ikke ønskelig at enhver rettslig tvist skal legge beslag på domstolsressurser. At rettergang er forbundet med kostnader, gir partene et incitament til å løse saken utenrettslig når forholdene ligger til rette for det. Sakskostnadsreglene har også en preventiv og prosessdempende funksjon. Hovedregelen etter gjeldende rett, som foreslås videreført i ny tvistelov, er at den som taper, skal erstatte vinnende parts nødvendige sakskostnader, se nærmere 22.3 om dette. Risikoen for å bli idømt sakskostnadsansvar begrenser antallet ufunderte søksmål og bidrar til at saker hvor utfallet fra begge parters ståsted framstår som usikkert, blir løst utenrettslig.

Kostnadsrisikoen reduseres i saker hvor det gis fri sakførsel, eller hvor tvisten dekkes av partenes rettshjelpsforsikring, se nærmere om det i 4.4.2.

7.2.5 Tvistemålsutvalgets vurderinger og forslag

7.2.5.1 Alternativ tvisteløsning - vurdering i forhold til domstolsbehandling

Generelt

Tvistemålsutvalget behandler alternativ tvisteløsning generelt i NOU 2001: 32 del II kap. 7 (s. 214-231), men berører emnet flere steder i utredningen.

Tvistemålsutvalget tar til orde for at alternativ tvisteløsning må stå sentralt ved utformingen av tvisteloven. Utvalget peker på at det generelt sett er viktig at de fleste tvister løses i minnelighet og uten at sak først er reist. Det er av betydning for partene i de konkrete tvister hvor det oppnås enighet. Det er også viktig for domstolene at tvister løses uten at de bringes inn i saken. Skal domstolene evne og ha ressurser til å løse de saker de får, er det nødvendig at de ikke overlesses av tvister som burde ha vært løst på annen måte. Utvalget peker på at tvisteloven må legge til rette for at det skapes et klima og en kultur for minnelige løsninger, og på ulike måter tjene som incitament til at tvister kan bli løst på annen måte enn ved rettergang og dom. Dette kan skje gjennom regler om at partene plikter å forsøke å løse saken i minnelighet før den bringes inn for domstolene, ved at det kan ha negative konsekvenser i form av økt gjennom kostnadsansvar om slikt forsøk ikke er gjort, og gjennom regler om utenrettslig mekling i tvisteloven. Utvalgets forslag om plikter før sak reises for tingretten, blir behandlet i 7.3. Forslag om regler om utenrettslig mekling blir behandlet i kapittel 9.

Etter utvalgets oppfatning vil en valgfri adgang til forliksrådsbehandling gjøre det enklere å tilpasse forliksrådsbehandling til andre tilbud om alternativ konfliktløsning. Dersom vilkår om mekling forut for saksanlegg opprettholdes, er det utvalgets oppfatning at vilkåret bør anses oppfylt ved flere andre former for konfliktløsning enn forliksrådsmekling, utredningen del II kap. 10.9.4.3.8 (s. 271). Utvalget drøfter også i hvilken grad alternative tvisteløsningsordninger skal tre i stedet for eller ha forrang i forhold til forliksrådets kompetanse som frivillig meklingsalternativ, utredningen del II kap. 10.10.6 (s. 291-294). Disse spørsmålene drøftes nærmere i 8.2 om forliksrådets kompetanse.

Utvalget foreslår også økt fokus på løsning uten dom når saken først er brakt inn for domstolene. Alternativ tvisteløsning innenfor domstolssystemet, herunder rettsmekling, blir behandlet nærmere i kapittel 10.

Vurdering

I forbindelse med forslag om en egen småkravprosess har utvalget vurdert om ulike alternative tvisteløsningsordninger, spesielt forbrukertvistnemndene, men også forliksrådet, er tilstrekkelige til å ivareta behovet for tvisteløsning av småkrav og forbrukertvister, utredningen del II kap. 11.7 (s. 335-337).

Blant annet på grunn av kostnadene er privat voldgift ikke noe alternativ til domstolene i saker om småkrav. Utvalget gjør en reservasjon for forsikringsselskapenes praksis med voldgift ved skadeoppgjør i bilforsikring.

Tvistemålsutvalget har det syn at behovet for behandling av småkrav ikke forsvarlig kan ivaretas gjennom forliksrådsbehandling. I saker som reiser juridiske problemstillinger av noen vanskelighetsgrad, er det et problem at forliksrådene mangler juridisk kompetanse og mulighet for bruk av sakkyndige. Disse vurderingene lå også bak opprettelsen av Forbrukertvistutvalget, se utredningen del II kap. 11.3.1, s. 319.

Utvalget mener at nemndsbehandling vil være en fullt tilfredsstillende tvisteløsningsmetode i en rekke saker og et viktig supplement til avlasting for domstolene. Tvisteløsningen for nemndene gjør imidlertid ikke domstolsbehandling av småkrav uaktuelt, og nemndsbehandling bør ikke betraktes som den prinsipale tvisteløsningsmetode.

Det er en rekke fordeler som gjør forbrukertvistnemndene til en hensiktsmessig tvisteløsningsmetode som det er vanskelig for domstolene å konkurrere mot. Utvalget peker på kvaliteten i behandling og avgjørelse og at avgjørelsene stort sett blir fulgt selv om de ikke er bindende. Nemndene opparbeider seg en betydelig ekspertise på sine saksområder. Det er attraktivt for partene at nemndene sørger for sakens opplysning, at behandlingen er gratis, og at den suppleres i forkant ved rådgivning og mekling ved Forbrukerrådets fylkeskontorer og sekretariatene for klagenemndene.

Av ulemper peker utvalget på lang saksbehandlingstid, bevisvansker og liten mulighet for effektiv mekling på grunn av den skriftlige behandlingsform. For alle de klagenemndene som ikke kan treffe bindende vedtak, er det videre en risiko for at den tapende part ikke vil respektere avgjørelsen. Det er også fare for at spesialisering fører til sneverhet i rettsanvendelse og bevisvurdering. Den skriftlige behandlingsformen fører til at en rekke småkrav ikke vil kunne behandles forsvarlig i nemndene. Det vil blant annet gjelde saker der en avgjørelse avhenger av befaring og vitneførsel, for eksempel i saker om mangler ved bolig. Utvalget peker også på at tvisteløsningens samfunnsmessige funksjon, gjennomføring av retten, heller ikke blir ivaretatt på en fullgod måte om saker ikke kan bli fremmet for de alminnelige domstoler.

7.2.5.2 Valgfri forliksrådsbehandling - konsekvenser for domstolenes saksmengde

Utvalget foreslår at behandling i forliksrådet ikke lenger skal være obligatorisk. Forliksrådet foreslås videreført som en meklingsinstitusjon med begrenset domsmyndighet. Utvalgets forslag innbærer at forliksrådet blir et rendyrket tilbud om alternativ tvisteløsning i offentlig regi. I motsetning til andre mer spesialiserte tvisteløsningstilbud skal forliksrådet ha generell kompetanse, men med omtrent samme begrensning som etter tvistemålsloven § 273, se utredningen del II kap. 10.10.3 (s. 287-291). Utvalget foreslår at forliksrådet skal ha domskompetanse i to tilfeller, jf. NOU § 8-10. For det første hvis begge parter samtykker. For det annet etter begjæring fra klageren når vilkårene for forfallsdom (fraværsdom) foreligger, i praksis når motparten ikke inngir tilsvar, eller når motparten ikke anfører annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser. Utvalgets forslag må ses i sammenheng med forslaget om plikt for partene til å søke minnelig løsning av en tvist før sak reises, se 7.3. Utvalgets forslag om å oppheve ordningen med obligatorisk forliksrådsmekling blir behandlet nærmere i 8.2 om forliksrådets kompetanse.

Utvalgets forslag om valgfri forliksrådsbehandling vil innebære at forliksrådet ikke i samme grad som etter gjeldende ordning vil kunne fungere som en buffer mot tingrettene. Sett i sammenheng med utvalgets forslag til en småkravprosess, jf. 15.3, vil forslaget også føre til en øking av antall saker til tingretten. Utvalget mener det likevel er grunn til å tro at mange fortsatt vil velge å bringe saker om småkrav inn for forliksrådet først, fordi dette alt i alt framstår som enklere og lettere tilgjengelig. Utvalget viser her til at brukerundersøkelsen tyder på at mange parter vil kvie seg for å bringe saken inn for tingretten, at de som er selvprosederende vil føle seg tryggere i forliksrådet, og at en slik tendens fortsatt vil gjøre seg gjeldende en god stund framover selv om ordningen med småkravprosess blir vellykket, jf. utredningen del II kap. 10.9.4.3.6, s. 271.

Også for andre sakstyper har utvalget tro på at valgfri forliksrådsmekling fortsatt vil fungere som en avlastning av de alminnelige domstoler, selv om det er meningen at saksmengden skal øke noe, utredningen del II kap. 10.9.4.3.9 (s. 271):

«Det er grunn til å tro at domstolenes saksmengde vil øke noe dersom forliksmekling blir frivillig. Utvalget regner imidlertid ikke med noen dramatisk økning. Det er allerede i dag mange unntak fra meklingsplikten, slik at denne er temmelig uthult. I de saker som i dag er omfattet av meklingsplikten, er det grunn til å tro at mange fortsatt vil se seg best tjent med å bringe saken inn for forliksrådet først, eller at de vil forsøke en annen form for konfliktløsning så som konfliktråds- eller klagenemndsbehandling. Selv om man skulle opprettholde meklingsplikten, vil enhver sak kunne bringes videre inn for domstolene. Nettopp i de saker hvor saksøkeren ser seg best tjent med å springe over forliksrådet, er det en formodning for at saken allikevel ville havne i tingretten, slik at det bare blir spørsmål om en forsinkelse. Endelig er det en målsetning at tingrettene ved å tilby en tilgjengelig prosessordning for småkrav skal ha en øket mengde av slike saker. Dette er i samsvar med den hovedtanke som senest er uttrykt av regjeringen i Ot.prp. nr. 44 (2000-2001), at domstolene skal være samfunnets viktigste konfliktløser.»

7.2.6 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke uttalt seg generelt om utenrettslig alternativ tvisteløsning eller generelt om virkemidler for å styre saker utenom domstolene. De ulike alternative tvisteløsningsordningene er heller ikke direkte gjenstand for utvalgets utredning. Alternativ tvisteløsning og begrensninger i adgangen til å reise sak er imidlertid tema som går igjen i tilknytning til flere emner som drøftes i proposisjonen, og det vises til høringsinstansenes syn under de forskjellige kapitlene: plikter før sak reises i 7.3.3, utenrettslig mekling i 9.3, forliksrådet i 8.2.3 og rettsmekling i 10.4.3.2.

Hovedinntrykket fra høringen er at høringsinstansene generelt er positive til Tvistemålsutvalgets grunnholdning til alternativ tvisteløsning om at det må være et mål at de fleste tvister løses utenfor domstolene, og at tvisteloven bør legge til rette for dette. Det er ingen høringsinstanser som uttaler seg negativt til utvalgets syn. Når det gjelder utvalgets forslag om å gjøre forliksrådet til en meklingsinstitusjon som partene kan velge å benytte på linje med andre alternative tvisteløsningsorganer, er høringsinstansene delt, se nærmere 8.2.3.2. Det er også ulike syn på hvilken rolle andre alternative tvisteløsningsordninger skal ha i forhold til forliksrådet. Dette er spørsmål om forliksrådets saklige kompetanse og i hvilken utstrekning andre utenrettslige tvisteløsningsforsøk bør gjøre mekling i forliksrådet utelukket eller valgfritt, se særlig 8.2.3.3 om dette.

7.2.7 Departementets vurderinger

7.2.7.1 Generelt

Det er et mål at domstolene skal være et reelt tvisteløsningstilbud for alle, og forslag til tvistelov skal legge til rette for dette. En forutsetning for å nå målsettingen er at domstolene ikke oversvømmes av saker som kunne og burde vært løst på annen måte, som ikke er egnet for domstolsbehandling, eller som gjelder så små verdier at domstolsbehandling er uforholdsmessig ressursbruk. Det er derfor departementets oppfatning at domstolsbehandling bør framstå som siste utvei etter at partene forgjeves har forsøkt å løse tvisten utenrettslig, herunder ved bruk av adekvate utenrettslige tvisteløsningsalternativer. Når det er skjedd, skal imidlertid domstolene være samfunnets primære tvisteløsningsorgan.

Tvisteloven sammen med annet regelverk må fortsatt ha virkemidler som sluser saker som «fortjener» domstolsbehandling, til domstolene og som siler bort saker det ikke er grunn til å bruke begrensede domstolsressurser på. Målet er at disse sakene blir løst uten domstolenes medvirkning, og virkemidlene skal bidra til dette. Det er ikke til å unngå at enkelte tvister uansett forblir uløst. Det er en forutsetning for å få til utenrettslige løsninger at domstolsbehandling framstår som et realistisk alternativ for partene. Muligheten for at tvisten faktisk kan bringes inn for retten, er i seg selv et incitament til å løse saken i minnelighet.

Både samfunnsøkonomisk og for partene er det vanligvis en fordel at tvisten blir løst utenrettslig. Det er samtidig et mål at de alminnelige domstoler skal behandle og avgjøre saker innenfor de fleste rettsområder. Dette henger sammen med domstolens og sivilprosessens samfunnsmessige funksjon: avklare, utvikle og håndheve lovreglene, se 4.4.1 om domstolens funksjoner og oppgaver. Det er ingen motsetning mellom målet om utenrettslig løsning i flest mulig saker og domstolenes samfunnsmessige funksjon. Partenes og samfunnets interesser trekker her i samme retning. En tvist som reiser prinsipielle spørsmål hvor det er behov for rettsavklaring, vil sjelden ligge an til utenrettslig løsning. Her kan det være behov for mekanismer som sikrer at saken faktisk blir brakt inn for retten. Slike virkemidler kan være fri sakførsel eller partshjelp, se 20.3.

Departementet mener at de fleste rettstvister som faktisk og rettslig ligger slik an at de kan løses utenrettslig, må finne sin løsning utenfor de alminnelige domstoler. Departementet er enig med utvalget i at tvisteloven må legge bedre til rette for at partene kan se dette som en reell mulighet og foreslår å følge utvalgets forslag til regler om plikter før sak reises. Forslaget behandles særskilt i 7.3. I det følgende blir alternativ tvisteløsning og obligatorisk forliksrådsmekling som virkemidler for å begrense sakstilgangen til tingretten, kort behandlet. For øvrige virkemidler vises til 7.2.4 med henvisninger.

7.2.7.2 Alternativ tvisteløsning. Generelle krav til utenrettslige tvisteløsningsalternativer som skal tillegges rettsvirkninger i tvisteloven

Alternative tvisteløsningsmetoder er og vil fortsatt være et viktig bidrag for å begrense sakstilgangen til domstolene, se 7.2.3. Tvisteløsningsnemnder spiller allerede en viktig rolle i forbrukertvister, og departementet er enig i utvalgets generelle vurdering av disse. I forhold til utvalgets vurdering er det grunn til å peke på at saksbehandlingstiden i Forbrukertvistutvalget er redusert til fire og en halv måned i 2004.

Departementet ser positivt på utviklingen av ulike tilbud om utenrettslig mekling. Dette synes å være en klar utviklingslinje både nasjonalt og internasjonalt, se 7.2.2.2 og 7.2.3.8. Sett i sammenheng med forslaget om plikt til å søke minnelig løsning før sak reises, er det grunn til å tro at utenrettslig mekling og andre tvisteløsningsalternativer utover forbrukertvistnemndene vil få større betydning etter tvistelovreformen. Departementet er enig med utvalget i at tvisteloven bør bidra i denne utviklingen med regler om utenrettslig mekling som partene kan slutte seg til ved avtale. Reglene skal sikre at avtalt utenrettslig mekling oppfyller visse minstekrav til meklingsprosessen. Forslaget blir særskilt behandlet i kapittel 9.

Utviklingen av alternative tvisteløsningsordninger, herunder eventuell lovregulering av krav om mekling eller lignende før sak reises, må for øvrig skje i tilknytning til det enkelte rettsområde.

Når partene etter forslaget pålegges plikt til å forsøke å løse saken i minnelighet før sak reises, bør tvisteloven legge til rette for at partene kan oppfylle plikten ved bruk av forskjellige alternative tvisteløsningsmetoder - i tillegg til forliksrådet. Forliksrådet skal være et generelt meklingsalternativ med en nærmere bestemt domskompetanse, men ofte vil spesialiserte tvisteløsningsalternativer være mer hensiktsmessig for partene. I saker hvor forliksrådsmekling ikke er obligatorisk, står partene i utgangspunktet fritt til å velge forliksrådet eller et annet alternativ.

For øvrig oppstår det spørsmål om hvilke andre alternativer som skal gi direkte adgang til tingretten, eller eventuelt også tillegges andre rettsvirkninger, for eksempel om samtidig domstolsbehandling skal være utelukket, og om avgjørelser etter andre ordninger skal ha retts- og tvangskraftvirkning. Departementet mener at de alternativene som skal gis rettsvirkninger i tvisteloven, generelt må oppfylle visse minimumskrav til rettssikkerhet. Det må stilles krav til:

• Nøytralitet. Organet og personene som skal saksbehandle, avgjøre eller mekle i saken, må være uavhengige og upartiske.

• Faglig kompetanse. Den eller de som treffer eller medvirker til avgjørelsen, skal ha tilfredsstillende kompetanse, for eksempel juridisk kompetanse og meklingskompetanse.

• Forsvarlig og tids- og kostnadseffektiv saksbehandling. Ressursulikhet mellom partene må ikke ha betydning for behandlingen.

• Kontradiksjon. Partene skal gis lik anledning til å legge fram sin sak og imøtegå motpartens anførsler.

• Riktig materielt resultat. Der behandlingen ender med en avgjørelse, skal den være i samsvar med gjeldende rett.

• Krav til begrunnelse. Særlig hvis avgjørelsen skal ha retts- og tvangskraft, må det oppstilles krav til begrunnelse.

Som det framgår av 7.2.3, er en rekke tvisteløsningsmekanismer regulert i lov eller med hjemmel i lov og gitt rettsvirkninger i forhold til prosesslovgivningen. Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett her.

Også mange ordninger uten lovforankring oppfyller de nevnte rettssikkerhetsgarantier. Dette gjelder både avtalebaserte nemnder på forbrukerområdet, bransjeorganiserte klageordninger og avtalt mekling på det forretningsjuridiske området. Departementet mener likevel at utgangspunktet bør være at utenrettslige alternativer bør ha forankring i lov for å bli gitt rettsvirkninger i forhold til tvisteloven. Når det gjelder nemnder som er opprettet etter initiativ fra bransjeorganisasjoner mv., foreslår departementet likevel at en realitetsbehandling av tvisten i en slik nemnd skal kunne frita for behandling i forliksrådet, jf. nærmere 8.2.4.4. For øvrig gir den økende vekt på alternative tvisteløsningsformer, som også forslaget til ny tvistelov legger opp til, grunn til å tro at det i framtiden vil bli en økning i antall helt eller delvis private avtalebaserte tvisteløsningstilbud. Nettopp derfor mener departementet det er fornuftig å forbeholde rettsvirkninger til de som har gjennomgått en kvalitetsvurdering som ligger i lovregulering eller lovregulert godkjenningsordning.

Departementet fremmer i denne proposisjonen ingen forslag som gjelder organisering av og behandling i de ulike utenrettslige tvisteløsningsordningene, hva enten de er lovregulert eller ikke. Et unntak er departementets forslag til regler for avtale om utenrettslig mekling, se kapittel 9. Departementet antar imidlertid at det i tiden framover vil komme flere utenrettslige ordninger. De nevnte EU-krav til tvisteløsningsordninger for forbrukersaker innen samferdselssektoren, er eksempler på det, se 7.2.2.2. Departementet tar ikke stilling til hvilke rettsvirkninger nye eller eksisterende ordninger, særlig på forbrukersektoren, bør ha. Det må vurderes særskilt for det enkelte rettsområde hvor det kan være aktuelt å regulere en utenrettslig tvisteløsningsordning. Om ordningens legitimitet og kvalitet i avgjørelsene eller uttalelsene er gode nok, kan bero på mange forhold, blant annet om sekretariatet og avgjørelsesorganet får knyttet til seg gode fagpersoner. Her vil økonomiske forhold kunne spille en viktig rolle, og finansieringen kan lett bli avgjørende for ordningens legitimitet.

Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er om avgjørelser i utenrettslige tvisteløsningsnemnder bør ha rettskraft- og tvangskraftvirkninger. Det forutsetter i tilfelle lovregulering. Også dette bør etter departementets mening vurderes konkret for den enkelte nemnd som det er aktuelt for. Departementet stiller seg ikke prinsipielt avvisende til at avgjørelsene fra flere utenrettslige tvisteløsningsnemnder gis retts- og tvangskraftsvirkninger dersom de ikke bringes inn for prøving i domstolene.

Hvilke alternative tvisteløsningsmekanismer som bør kunne frita fra forliksrådsbehandling, blir behandlet nærmere i 8.2.4.4.

7.2.7.3 Obligatorisk forliksrådsbehandling - konsekvenser for domstolenes saksmengde

Departementet foreslår, i motsetning til utvalget, å videreføre utgangspunktet om plikt til forliksrådsmekling i sivile saker, se kapittel 8 og særlig departementets begrunnelse i 8.2.4.4. Etter lovforslaget § 5-4 skal partene søke tvisten løst i minnelighet. Departementets forslag om obligatorisk forliksrådsmekling innebærer en viss begrensning i partenes valgfrihet når det gjelder hvordan de skal oppfylle kravet om å søke en minnelig løsning. I saker hvor plikten til forliksrådmekling gjelder, vil det nevnte kravet aldri kunne oppfylles bare gjennom direkte forhandlinger mellom partene uten bistand av et utenforstående organ eller tredjeperson. Plikten kan imidlertid oppfylles ved utenrettslig mekling etter lovforslaget kapittel 7 eller ved å få behandlet saken i tvisteløsningsnemnd, jf. lovforslaget § 6-2 annet ledd. Krav om forliksrådsbehandling kan på denne bakgrunn ses som en forsterket plikt til å forsøke å løse tvisten i minnelighet.

Departementet mener en slik forsterket meklingsplikt er nødvendig for å sikre en mulighet for rask og billig tvisteløsning og for å opprettholde forliksrådet som buffer mot tingretten. Det siste blir særlig aktuelt ved innføringen av småkravprosess, se kapittel 15. Småkravprosessen senker søksmålsterskelen og forutsetter en øking i antall småsaker til tingretten. Nettopp derfor mener departementet at småkravprosessen bør kombineres med pliktig forliksrådsmekling. Departementet deler utvalgets oppfatning om at mange uansett vil velge å bringe tvisten inn for forliksrådet først. Ved å tvinge partene til forliksrådet før småkravprosess er det likevel større mulighet for at saken blir forlikt eller endelig avgjort der enn ved valgfri mekling. Utvalget formoder riktignok at der saksøkeren ser seg tjent med å springe over forliksrådet, vil saken uansett havne i tingretten, slik at meklingsplikten da bare fører til en forsinkelse. Departementet ser annerledes på dette, særlig i saker der partene er uten advokat på et tidlig stadium i prosessen, slik det er ønskelig at reglene legger til rette for. I disse tilfellene vil en forhåndsvurdering av forliksmuligheten i forliksrådet være særlig usikker. Departementet legger likevel til grunn at småkravprosessen vil føre til økt mengde små saker til tingretten.

I noe større saker, som i tingretten vil bli behandlet etter reglene for allmennprosess, er nok gjennomgående muligheten mindre for å oppnå forlik gjennom mekling i forliksrådet. Men her vil ethvert forlik bidra til en avlastning av domstolene, og den økonomiske fordelen for partene ved å unngå domstolsbehandling vil være klart større enn i saker som vil omfattes av småkravprosessen.

7.3 Plikter før sak reises

7.3.1 Tvistemålsutvalgets forslag

7.3.1.1 Innledning

Utvalget drøfter om og hvordan det er mulig gjennom regler i tvisteloven å legge til rette for et klima og en kultur for minnelige løsninger, utredningen del II kap. 6.1 (s. 208-209). Utvalget framhever som positivt i denne sammenhengen at det er en tendens i Norge, og også internasjonalt, at tvister som partene ikke klarer å løse seg imellom, løses eller forsøkes løst ved utenrettslige alternative tvisteløsningsordninger. Å reise sak for domstolene eller for voldgift betraktes som en siste utvei etter at andre tvisteløsningsmåter er forsøkt. Utvalget peker her blant annet på framveksten av forskjellige tilbud om utenrettslig mekling og mener det må legges enda bedre til rette for slik dyptgående mekling før sak reises. Erfaringer fra utlandet tilsier at et system med mekling før sak reises, har mye for seg. Slike ordninger er vanlige i mange land. I England har man i senere tid, spesielt etter introduksjonen av de nye prosessreglene, Civil Procedure Rules (CPR), som slår fast at sak for retten ikke kan reises før andre tvisteløsningsmetoder er forsøkt, hatt en sterk øking i bruken av utenrettslig mekling. Det er antatt at slik mekling er en vesentlig del av årsaken til at antallet nye saker for domstolene har vist en markert nedgang. Utvalget finner det naturlig å gi et regelsett om utenrettslig mekling i tvisteloven for å markere at utenrettslig mekling er et regulært behandlingsledd når det først er blitt en tvist. Forslaget blir behandlet i kapittel 9.

Andre viktige elementer i et regelverk som skal sikre et klima og en kultur for minnelige løsninger, er etter utvalgets mening at partene før sak reises, plikter å fremme og grunngi sine krav overfor motparten og klarlegge de faktiske forhold, medregnet å opplyse om viktige bevis de er kjent med. I tillegg kommer en plikt til å forsøke å løse saken i minnelighet. Samlet gir dette partene mulighet til å få et forsvarlig grunnlag for å vurdere sin rettslige posisjon og kunne ta stilling til en eventuell minnelig løsning.

Utvalgets forslag omfatter plikter før sak reises for tingretten. Det foreslår ikke tilsvarende plikter før sak bringes inn for forliksrådet.

Tvistemålsloven har ingen tilsvarende regler som det utvalget foreslår nå. Tvistemålslovens behandlingsregler starter ved forliksklage eller stevning til tingretten. I enkelte særlover er det imidlertid stilt opp ulike krav til partene også før sak reises, se nærmere 7.2.3.

7.3.1.2 Plikt til å medvirke til at krav og grunnlag avklares

I NOU del II kap. 6.2 (s. 209) behandler utvalget forslag til regler som skal bidra til at saken blir opplyst og klarlagt best mulig forut for saksanlegg for tingretten. Klarhet og informasjon er forutsetninger for at partene skal kunne bedømme sin rettslige stilling og forsvarlig ivareta sine interesser. Ingen er tjent med at en tvist først avklares etter at den er brakt inn for domstolene med de kostnads- og tidsmessige konsekvenser det vil ha. Selv om de fleste parter i egen interesse uansett vil sørge for å klargjøre sitt krav og grunnlaget for det, finner utvalget grunn til lovfeste generelle plikter om varsel og klargjøring av krav om grunnlag overfor den annen part, ut fra en erkjennelse av at ikke alle opptrer rasjonelt når en tvist tilspisser seg, jf. NOU § 6-2. Utvalget foreslår samtidig at motparten skal ha plikt til å ta stilling til kravet og angi grunnlaget for at det eventuelt bestrides, jf. NOU § 6-2 annet ledd.

Det er ikke alltid at et krav og dets faktiske grunnlag blir presentert på en korrekt måte. Dette er et problem dersom den annen part ikke sitter med korrekt informasjon og tilgang på bevis som kan korrigere en feilaktig faktisk framstilling. Utvalget foreslår derfor at partene skal ha plikt til å opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som de kjenner til, og som det ikke kan ventes at den annen part har kjennskap til eller forstår betydningen av, jf. NOU § 6-3. Plikten gjelder uansett hvem beviset er til støtte for. Den er viktig for å kunne kontrollere de faktiske forhold. I tillegg kan plikten hindre en skjerping av konfliktnivået som lett kan oppstå hvis sakens faktum presenteres uriktig. Kravet er en forlengelse av den sannhets- og opplysningsplikt som utvalget foreslår lovfestet i utkastet NOU § 24-4, og som er utslag av et alminnelig krav til å opptre redelig og skikkelig, se nærmere kapittel 16.

Utvalget drøfter om partene skal pålegges plikt til å samarbeide om å framskaffe sakkyndig utredning som ledd i klarlegging av krav og grunnlag før saksanlegg. Erfaringsvis vil det imidlertid ofte være uenighet mellom partene om sakkyndighet er nødvendig, i tilfelle hva slags sakkyndighet og ikke minst om hvem som bør engasjeres som sakkyndig. På grunn av muligheten for konflikter på dette punkt kommer utvalget til at en slik regel ikke bør gis. Se 7.3.1.3 om mindretallets forslag til særlig regulering av klarleggingsplikten, herunder eventuelt krav om innhenting av sakkyndig utredning.

Utvalget foreslår at manglende etterlevelse av plikt til større åpenhet om krav, grunnlag og bevis, bør sanksjoneres gjennom retten til sakskostnader (utredningen s. 209):

«Er det nærliggende at sak kunne vært unngått ved større åpenhet, er det normalt liten grunn til at den som har holdt tilbake opplysninger, skal få tilkjent omkostninger selv om han vinner frem i saken.»

7.3.1.3 Særlige og spesifiserte krav til klarlegging mv. for avgrensede saksområder

I NOU del II kap. 6.3 (s. 209-211) drøfter utvalget om det på særlige rettsområder skal oppstilles mer detaljerte plikter for partene, etter mønster fra den engelske sivilprosessreformens såkalte «pre-action protocols». For krav på særlige rettsområder er partenes plikter til å opplyse om krav og grunnlag og til å bidra til avklaring av de faktiske forhold før sak reises, detaljert regulert ved vedtakelsen av slike pre-action protocols. Pliktenes nærmere innhold er blitt til etter forhandlinger mellom organisasjoner eller representanter for typiske saksøker- eller saksøktegrupper på de aktuelle rettsfelt og vedtatt ved en form for delegert lovgivning. Formålet er å oppmuntre til utveksling av informasjon om faktum for tvistene på et tidlig stadium, sette partene i stand til å unngå rettslig prosess ved å komme til en minnelig løsning og sørge for en effektiv saksavvikling dersom rettslig prosess er uunngåelig.

Utvalget mener at tanken bak de engelske reglene er meget god. Den foreløpige evalueringen av sivilprosessreformen indikerer at formålet med slike protokoller i betydelig grad er oppnådd. Et samlet utvalg mener at det bør gis generelle regler som etablerer plikt til å klargjøre krav, grunnlag og sentrale bevis før sak reises, jf. 7.3.1.2.

Et mindretall i utvalget, Schei, Berg og Moen Borgerud, mener at det i tillegg bør gis mer spesifiserte regler for klargjøring og informasjon på spesielle saksområder, fortrinnsvis saksområder med et betydelig antall saker og hvor det er gjennomgående er likeartede spørsmål som krever klarlegging, herunder sakkyndig utredning. Som eksempler på aktuelle saksområder nevnes tvister om utføring av bygningsmessige arbeider, tvister om mangelsansvar ved overdragelse av fast eiendom og saker om profesjonsansvar. Regler bør etter mindretallets oppfatning fastsettes ved forskrift og bli til i et nært samarbeid med representanter for dem som gjennomgående blir parter i de aktuelle typer tvister, som forbruker- og bransjeorganisasjoner. Utvalgets mindretall foreslår en forskriftshjemmel for å gi regler om plikt til å klarlegge krav og grunnlag mv. for bestemte rettsområder, NOU § 6-3 A. Utvalgets flertall, Bjella, Bårdsen, Helljesen og Nordén, mener at det behov for klarlegging som foreligger, kan ivaretas gjennom de alminnelige reglene som foreslås, og at det dessuten er uheldig at denne typer regler skal kunne gis ved forskrift.

7.3.1.4 Formalisert tilbud om minnelig løsning - plikt til å søke minnelig løsning

Utvalget drøfter spørsmålet om tvisteloven bør ha regler om formalisert tilbud om minnelig løsning etter mønster av de engelske sivilprosessreglene som er referert i utredningen del II kap. 6.4 (s. 211). De engelske reglene, «Part 36 Offer», er formaliserte tilbud om minnelig løsning. Hvis den parten som ikke aksepterer tilbudet, ikke oppnår noe mer gjennom saken, får det negative konsekvenser, hovedsakelig for retten til å få erstattet og plikten til å betale sakskostnader. Tvistemålsloven § 174 annet ledd annet punktum annet alternativ har elementer av en slik regel.

Utvalget mener det er et rimelig utgangspunkt at den som avslår et tilbud om minnelig løsning, og i en etterfølgende dom sak ikke oppnår noe mer enn forlikstilbudet innebar, selv bør ha den økonomiske risikoen for dette ved å måtte dekke sine egne prosessutgifter. En del kan tale for at parten også må dekke prosessutgiftene for motparten, slik de engelske reglene er.

Utvalget kommer til at tvisteloven ikke bør ha regler om formaliserte tilbud. Utvalget foreslår i stedet en regel som pålegger partene plikt til å forsøke å løse tvisten i minnelighet før sak reises, kombinert med sakskostnadsregler som gir en klar oppfordring til - ut fra økonomisk risiko - å søke en minnelig løsning. Forslaget i NOU § 6-4 innebærer at partene skal ha kontakt om muligheten for forlik, enten direkte seg imellom eller ved å trekke inn utenforstående konfliktløsere. Det er utvalgets intensjon at partene skal ha frihet til å velge virkemiddel for forliksforsøk forut for saksanlegg - herunder forliksrådsmekling som etter utvalgets forslag skal være valgfritt. Sakskostnadsregelen i NOU § 23-2 tredje ledd bokstav b bestemmer at den som før eller under saken, men før de vesentligste omkostninger var pådradd, har «avslått et rimelig forlikstilbud», kan nektes sakskostnader som ellers skulle blitt tilkjent. Hvis forlikstilbudet ikke avviker særlig fra sakens resultat, må den praktiske hovedregel bli at sakskostnader nektes. Utvalget går ikke inn for en regel om ansvar også for tapende parts kostnader, blant annet fordi det kan åpne for at parter i urimelig grad vil føle seg presset til å akseptere et forlikstilbud som det er vanskelig å vurdere om er tilfredsstillende eller ikke.

Utvalget understreker at det kan være situasjoner hvor det vil være lite rimelig at avslag av et forlikstilbud skal ha konsekvenser for sakskostnadene dersom parten ikke oppnår noe mer i rettssaken. Dette kan være hvis det «hefter» noe ved tilbudet som gjør at parten har rimelig grunn til å avslå det. En annen slik situasjon vil kunne være forbrukertvister hvor det er truffet en avgjørelse eller gitt en uttalelse fra en tvisteløsningsnemnd. En part må her normalt, uten en særskilt kostnadsrisiko, kunne avslå et tilbud om minnelig løsning som innebærer en dårligere løsning enn det tvisteløsningsnemnda kom til.

7.3.2 Høringsinstansenes syn

Finansdepartementet, Nærings- og Handelsedepartementet, Konkurransetilsynet, Skattedirektoratet, Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Nedre Romerike tingrett, Oslo tingrett, Bergen forliksråd, Regjeringsadvokaten, Forbrukerrådet, Advokatforeningen, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund (KS), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)og Nordisk Skibsrederforeninghar i større eller mindre grad uttalt seg om deler av utvalgets forslag.

Høringsinstansene er i hovedsak positive til og støtter utvalgets forslag om å lovfeste plikter før sak reises. Flere instanser uttaler at det er positivt at det gjennom lovgivningen søkes å fremme en kultur for å forsøke å løse tvister i minnelighet før sak reises. Det uttrykkes tro på at plikt til å søke saken løst i minnelighet kan ha en heldig virkning i forhold til at saker blir løst utenrettslig. Det er samtidig noen innvendinger mot enkeltheter i utvalgets forslag. Disse blir behandlet i det følgende.

7.3.2.1 Generelle synspunkter - virkeområdet

Finansdepartementetmener at reglene om plikter før sak reises, bør begrenses til tvister om privatrettslige forhold og ikke gjelde for saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak. Slike saker reises normalt av den private part, og det er ikke behov for å belaste disse med en formell varslingsplikt før sak reises. Det aktuelle forvaltningsorgan vil kjenne til tvistegjenstanden gjennom den forvaltningsmessige behandling forut for saksanlegget. De foreslåtte regler om pliktig varsel og tilsvar er i utgangspunktet vanskelig å forene med søksmålsfristen på seks måneder i skattebetalingsloven § 48. Varslingsplikten vil kunne medføre at seksmånedersfristen oversittes. Finansdepartementet frykter at reglene vil bli vanskelige å håndtere for skatte- og avgiftsmyndighetene, som årlig er part i en betydelig mengde rettssaker og avhengig av lett praktiserbare saksbehandlingsregler i forbindelse med domstolsbehandlingen. Finansdepartementet peker på at klagesaksbehandlingen i skatte- og avgiftssaker bidrar til å klarlegge sakens faktiske og rettslige side og hvilken uenighet det er mellom den private parten og vedtaksmyndigheten. Det påpekes at store deler av forvaltningen har liten adgang til å forhandle om endring av ellers holdbare forvaltningsvedtak, noe som begrenser muligheten og nytten av å foreta utenrettslig mekling i saker av denne type.

Skattedirektoratet reiser tilsvarende spørsmål om harmonisering av varslingsplikten med søksmålsfristen etter skattebetalingsloven § 48.

LOtar opp samme spørsmål i forhold til søksmålsreglene og søksmålsfristen i arbeidsmiljøloven § 61.

Kommunenes Sentralforbund tar også opp forholdet til arbeidsmiljøloven og lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og mener pliktene i utkastet ikke bør komme til anvendelse på saker etter disse lovene.

Oslo tingrettforeslår at NOU § 6-2 annet ledd til § 6-4 endres til «bør»-bestemmelser da manglende overholdelse kun skal ha konsekvenser for sakskostnadsavgjørelsen og reglene ikke synes å statuere plikter i egentlig forstand. Tingretten foreslår videre at et varsel etter NOU § 6-2 første ledd skal være et vilkår for saksanlegg, og at varselet må vedlegges stevningen. Bakgrunnen er tingrettens forslag om at saksøkte bør ha adgang til å velge at saken skal starte i forliksrådet og det er nødvendig at saksøkeren overholder varslingsplikten for at saksøkte skal kunne benytte denne muligheten.

Bergen forliksråd mener plikt til å klarlegge krav og grunnlaget for kravet også må gjelde før sak reises for forliksrådet.

NHO er generelt enig i utvalgets begrunnelse for lovutkastet NOU kapittel 6, og i at det er behov for denne type regler, men er usikker på om pliktene vil bli etterlevd, og om formålet vil bli oppfylt. NHO peker på at sanksjonene ved pliktbrudd er noe uklare. I tillegg kan reglene føre til at det pådras større kostnader i saker som ellers burde ha blitt brakt direkte inn for domstolene. NHO foreslår at reglene om sakskostnader endres slik at det går klart fram av disse at pliktbrudd kan vektlegges ved avgjørelsen av om partens kostnader skal erstattes, og ved utmålingen av erstatningen.

Også Borgarting lagmannsrett mener at konsekvensene av brudd på plikter før sak reises, bør komme klarere fram i sakskostnadsreglene.

7.3.2.2 Plikt til å medvirke til at krav og grunnlag for krav avklares

Varsel

Nærings- og handelsdepartementet tar opp forholdet mellom skriftlig varsel og elektronisk kommunikasjon når det er en privatperson som skal ha varsel. Overfor privatpersoner vil det ofte kreves godkjenning før kommunikasjonen kan skje elektronisk.

Regjeringsadvokaten tar også opp spørsmålet om varslingsplikt og forholdet til søksmålsfrister og tilfeller der motpartens adresse er ukjent. Det bør vurderes om plikten etter ordlyden skal framstå som absolutt. Regjeringsadvokatens mener det bør framgå direkte av lovteksten at kravet om varsel normalt må anses oppfylt hvis en sak er meklet i forliksrådet eller behandlet i en tvisteløsningsnemnd.

NHO tar til orde for at kravene etter NOU § 6-2 bør lempes

«slik at pliktene ikke inntrer der det er klart at partene er kjent med hverandres oppfatning om konflikten. I saker der det, før stevning tas ut, har foregått en omfattende brev- og meningsutveksling vil et formelt prosessvarsel med oppfordring om at den andre skal ta stilling til kravet og grunnlaget, være unødvendig.»

Opplysning om bevis

Borgarting lagmannsrett slutter seg til grunntanken bak forslaget om plikt til å opplyse om bevis (NOU § 6-3). Lagmannsretten reiser spørsmål om bestemmelsen etter en naturlig fortolkning går for langt under henvisning til at begrepet bevis famner vidt. Lagmannsretten reiser særlig spørsmål i forhold til eventuelle sakkyndige vurderinger som parten selv har innhentet i anledning saken, og som kan føres som «bevis» som privat sakkyndig vitne. Borgarting lagmannsrett mener plikten ikke bør gjelde slike bevis:

«En part kan ha helt legitime grunner til å ikke opplyse om slike bevis, for eksempel at utredningen bygger på et uriktig grunnlag eller at den ikke holder mål kvalitetsmessig. Det vil være uheldig om parten av frykt for varslings- og fremleggelsesplikt avstår fra å innhente slike vurderinger før han beslutter om han skal reise sak eller bestride et krav.»

Lagmannsretten antar at plikten gjelder med de begrensninger som følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak, og at det ikke er plikt til å opplyse om bevis som bare kan føres hvis parten gir fritak fra taushetsplikt, for eksempel journal eller vitneforklaring fra partens lege eller psykolog. Lagmannsretten mener dette bør gå klarere fram av bestemmelsen og den tilsvarende bestemmelse i NOU § 24-4.

Kommunenes Sentralforbund mener at plikten i praksis vil være så problematisk at den bør utgå, eventuelt gjøres til en «bør»-bestemmelse uten konsekvenser for partene hvis de ikke følges. KS viser til at det vil være vanskelig å avklare på et tidlig stadium i saken hvilke dokumenter og bevis som er viktige i en sak:

«Dette fordi hva som er viktig henger sammen med anførsler og grunnlag som gjerne ikke er klarlagt i detalj i første omgang, men som framkommer underveis. I tillegg er det ofte vanskelig å ha oversikt over sakens dokumenter på et tidlig stadium. For en kommune er gjerne flere forskjellige etater, avdelinger og mennesker involvert, og det vil således ofte kreve mye tid og arbeidsinnsats å klargjøre hva som er relevant og å finne frem til det.»

7.3.2.3 Særlige og spesifiserte krav til klarlegging mv. for avgrensede saksområder

Borgarting lagmannsrett og Advokatforeningen slutter seg til flertallet i utvalget, som går inn for ikke å lovfeste en adgang til å gi særlige regler om avklaring av krav og søksmålsgrunnlag for bestemte typer krav. Advokatforeningen slutter seg til flertallets begrunnelse og legger til

«at det ikke på noen måte er ønskelig med en fragmentering av lovverket som man her ville åpne for. Saksbehandlingsreglene blir på den måten uoversiktlige og man tvinges dessuten inn i formater som ikke alltid passer den praktiske situasjonen. Det er også vanskelig å tenke seg hvorledes slike standarder skulle se ut og som ikke fanges opp av de hovedregler som er nedfelt i loven etter flertallets forslag.»

Regjeringsadvokaten slutter seg til mindretallets forslag om å gi en forskriftshjemmel for nærmere fastsettelse av partenes plikter før søksmål reises i visse typer saker:

«Slike regler kan bidra til å avklare sentrale forhold før saksanlegg, som igjen kan bidra til at tvister løses i minnelighet, eventuelt til at tvistespørsmålene avgrenses eller begrenses i en etterfølgende prosess.»

7.3.2.4 Plikt til å søke minnelig løsning

Regjeringsadvokaten mener formuleringen i NOU § 6-4 «å løse saken i minnelighet» gir uønsket assosiasjon til en mellomløsning og foreslår at bestemmelsen omformuleres til en «bør»-bestemmelse eventuelt til et pålegg om å undersøke om det kan være «grunnlag for» en minnelig løsning.

Forbrukerrådet er negativ til forslaget og mener partene må gis anledning til å velge den tvisteløsningsmodellen de selv finner mest hensiktsmessig. Partene bør dessuten gis anledning til å bringe tvisten inn for domstolene uten å gå veien om aktive meklingsforsøk utover det som framgår av NOU §§ 6-2 og 6-3. Forbrukerrådet finner rekkevidden av forslaget uklar, for eksempel hva som menes med at partene skal forsøke å løse tvisten i minnelighet før sak reises og hvilket aktivitetsnivå som vil være tilfredsstillende. Forbrukerrådet frykter at plikten etter NOU § 6-4 innebærer at parten også i små saker må gå mange runder før det blir en rettslig avklaring av saken, og at dette kan bli så ressurskrevende både i form av tidstap og utgifter at forbrukerne sett under ett risikerer å tape rett. Forbrukerrådet er videre engstelige for at regler som i sterk grad krever at partene skal forsøke å løse tvisten i minnelighet, i praksis vil føre til at forbrukere blir utsatt for et sterkt press fra den næringsdrivende om å godta en mindre gunstig minnelig løsning. Risikoen for sakskostnader, bidrar til ytterligere press mot forbrukeren. Forbrukerrådet mener at minnelige løsninger også vil kunne føre til at det på enkelte områder ikke vil bli rettspraksis, og at prosessøkonomiske hensyn fører til at viktige forbrukerlover i realiteten så godt som unntas fra domstolkontoll. Til sist peker rådet på at forslaget vil føre til at det kan ta svært lang tid før tvister løses:

«F.eks vil det ta ca. et år etter at en sak er brakt inn for FTU før den får sin avgjørelse der. Dersom den profesjonelle ikke godtar FTUs avgjørelse så vil saken måtte bringes inn for tingretten hvor det kan ta inntil 1 år før den kommer opp der også. Det er også grunn til å nevne at FTUs kompetanse er begrenset. FTU behandler utelukkende tvister etter kjøpsloven og lov om håndverkertjenester. Videre er saksbehandlingen i FTU kun skriftlig. Det samme gjelder Forbrukerrådets tvisteløsningstilbud i våre ulike nemnder. Også nemndene har begrenset kompetanse. Nemndenes avgjørelser er dessuten rådgivende, og ikke sjelden vil sakens faktum ikke være tilstrekkelig opplyst til at nemnda kan ta stilling til f.eks et konkret erstatningsbeløp.»

7.3.3 Departementets vurderinger

7.3.3.1 Generelt

Departementet er enig i at tvisteloven må legge til rette for at tvister i større utstrekning enn i dag løses i minnelighet før saken bringes inn for domstolene, og slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag. Utvalgets forslag om plikter før sak reises, er ikke mer omfattende enn det partene normalt går gjennom når en tvist oppstår. De fleste vil i det lengste prøve å unngå rettssak med de kostnader og ulemper det fører med seg. Ikke minst kan en rettssak virke konfliktskjerpende og prege forholdet mellom partene i framtiden. Departementet mener at en synliggjøring ved lovfesting av en plikt til å varsle motparten, klarlegge krav og grunnlaget for kravet, opplyse om viktige bevis og forsøke å løse saken utenrettslig, vil øke bevisstheten om utenrettslig løsning og bidra til at flere saker blir løst uten at saken bringes inn for domstolene. Reglene vil også legge til rette for at saksforholdet er bedre avklart når sak eventuelt reises for tingretten. Dette er i samsvar med målet om at sakene i større grad skal avklares under saksforberedelsen, se 13.6 om aktiv saksstyring.

7.3.3.2 Prosessforutsetninger eller negativ sanksjonering

Utvalget drøfter ikke om de foreslåtte pliktene skal være vilkår for å reise sak for tingretten, prosessforutsetninger, men foreslår negativ sanksjonering gjennom sakskostnadsreglene. Departementet er enig med utvalget i at konsekvenser for rett og plikt til sakskostnader vil være en tilstrekkelig effektiv sanksjon for manglende etterlevelse. Formålet med forslaget tilsier ikke at saken skal avvises dersom pliktene ikke er oppfylt. Pliktene er uansett av en slik karakter at manglende oppfyllelse kan repareres gjennom saksforberedelsen for tingretten. Hensynet til parter uten advokatbistand trekker i samme retning. Som vilkår for saksanlegg vil de foreslåtte reglene også være vanskelig å praktisere og virke prosesskapende. Konsekvenser for sakskostnadsavgjørelsen gir en enklere og mer fleksibel løsning.

Departementet er ikke enig med høringsinstansene som framholder at forslaget ikke gir plikter i egentlig forstand fordi manglende overholdelse bare får konsekvenser for sakskostnadene. Departementet ser ingen grunn til at reglene skal formuleres som «bør»-bestemmelser.

Blir pliktene i lovforslaget kapittel 5 ikke overholdt, kan det etter lovforslaget § 20-2 tredje ledd og § 20-4 bokstav c få konsekvenser for rett og plikt til sakskostnader. Etter departementets mening er overtredelse av pliktene etter kapittel 5 godt dekket av de nevnte bestemmelsene. Departementet anser det derfor unødvendig å nevne denne situasjonen uttrykkelig i reglene om sakskostnader, slik Borgarting lagmannsrett og NHO har tatt til orde for. Når vilkårene i de nevnte bestemmelsene om sakskostnader er oppfylt og det kan tilbakeføres til manglende oppfyllelse av pliktene i lovforslaget kapittel 5, skal det normalt ha konsekvenser for sakskostnadsavgjørelsen.

Departementet understreker at det er en forutsetning for oppfyllelse av forslagets hensikt, spesielt i forhold til selvprosederende parter, at Domstoladministrasjonen eller tingrett og forliksråd legger opp til lett tilgjengelig og god informasjon om hva partene må gjøre før sak reises. Her vil det være naturlig å gjøre tilgjengelig standardformularer for varsling og tilsvar til varsel mv.

7.3.3.3 Virkeområdet

Forliksrådet

Det er grunn til å klarlegge saken best mulig også før den bringes inn for forliksrådet, og også sondere muligheten for å bli enige partene imellom. Behandlingen i forliksrådet skal imidlertid være et så lite ressurskrevende tvisteløsningsalternativ at departementet ikke finner grunn til å oppstille mer formaliserte krav forut for forliksklage. Dette har sammenheng med departementets syn på forliksrådet som et lavterskeltilbud, hvor det skal være minst mulig behov for advokatbistand for å kunne gjøre god nytte av tilbudet. Terskelen for å bruke forliksrådet bør da ikke gjøres høyere ved å pålegge de uprofesjonelle partene flere lovbestemte plikter. Det bør likevel gjelde et krav om varsel til motparten før saksanlegg om at det er aktuelt å reise sak for forliksrådet, hvilket krav det gjelder, og grunnlaget for det. Bakgrunnen er at den kravet retter seg mot, bør få en mulighet til å gjøre opp et kurant krav og unngå sakskostnadsansvar ved forliksrådsbehandlingen. I tillegg kan varslet gjøre at partene oppretter en form for kontakt som bidrar til sakens opplysning og som styrker muligheten for å komme til enighet på egen hånd. I de fleste tilfeller vil partene uansett ha en viss skriftlig kontakt hvor det gis beskjed om at saken vil bli brakt inn for forliksrådet.

Gjennomført forliksrådsbehandling vil på sin side oppfylle alle eller deler av pliktene i lovforslaget kapittel 5 før saksanlegg for tingretten. Dette gjelder uavhengig av om forliksrådsbehandling er obligatorisk eller ikke.

Sak om gyldigheten av forvaltningsvedtak

Departementet kan ikke se at det er grunn til å gjøre generelt unntak fra pliktene i saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak. Selv om en sak har vært gjenstand for klagebehandling, kan den endre karakter når den anlegges som sak for domstolene. Domstolenes kompetanse er begrenset, og den rettslige argumentasjon ved domstolsprøving kan være annerledes enn argumentasjonen i klagesak, hvor også forvaltningsskjønnet som hovedregel kan prøves fullt ut. Det kan være nytt faktum i saken som forvaltningen ikke har vært kjent med, og som åpner for en ny vurdering av saken. Bedre juridisk bistand på begge sider kan også føre til at tvisten blir bedre avklart rent rettslig, og åpne for minnelig løsning.

På den annen side vil ikke departementet utelukke at det finnes sakstyper der de plikter før sak reises, som foreslås generelt, vil ha mindre for seg. Spørsmålet kan blant annet melde seg i saker hvor partene mangler fri rådighet. I saker om administrative tvangsvedtak etter lovforslaget kapittel 36 vil de alminnelige plikter før sak reises, ha lite for seg og være tyngende for den som reglene i kapittel 36 skal beskytte. Departementet går derfor inn for at disse sakene unntas fra pliktene før sak reises. Når det gjelder andre forvaltningsvedtak, mener departementet at unntak eventuelt bør fastsettes i særlovgivningen, noe som i tilfelle kan gjøres i samband med den proposisjon om ikraftsetting av tvisteloven som departementet tar sikte på å fremme, se 27.4.2.

Skatte- og avgiftssakene er en sakstype som på visse måter kan stå i en særstilling, da de ofte er behandlet i to klageinstanser og med juridisk bistand på begge sider. Det er også begrenset adgang til å legge fram nye bevis etter at klagebehandlingen er avsluttet. Det er likevel langt fra uvanlig at også skatte- og avgiftssaker ender i utenrettslig forlik under saksforberedelsen for tingretten. Departementet ser derfor et potensial for flere forlik forut for saksanlegg også i skatte- og avgiftssakene og antar for sin del at søksmålsfristen på seks måneder er tilstrekkelig til å gjennomføre pliktene. Uansett må saksøkeren sørge for å ta ut stevning innen søksmålsfristen. I saker hvor det er klart at saken står likt som ved klagebehandlingen, og forlik er uaktuelt fordi partene ønsker rettslig avklaring, vil manglende varsel mv. heller ikke få noen konsekvenser for partene ved sakskostnadsavgjørelsen.

Særlige prosessregler

På enkelte rettsfelt er det gitt særlige regler som dels skal legge grunnlaget for en nærmere klarlegging av tvisten, dels for en mulig minnelig løsning. Her vil spesielle lovregler gå foran de generelle reglene i tvisteloven. Et eksempel er reglene i arbeidsmiljøloven § 61 om behandlingsreglene forut for søksmål i tvist om usaklig oppsigelse mv. i arbeidsforhold. Barneloven kapittel 7, som gir regler om mekling som vilkår for saksanlegg, er et annet eksempel. Det samme gjelder særlige prosesslover som har detaljerte og uttømmende regler om saksbehandlingen, for eksempel arbeidstvistloven.

7.3.3.4 Plikt til å medvirke til at krav og grunnlag avklares

Varsel

Når en sak er meklet i forliksrådet eller har vært behandlet i en tvisteløsningsnemnd, vil det vesentligste av pliktene om varsel og opplysning om krav, grunnlag og viktige bevis normalt være oppfylt gjennom saksbehandlingen for det aktuelle organ. Departementet finner ikke grunn til å lovfeste dette slik Regjeringsadvokaten foreslår. Selv om kravet er behandlet i forliksrådet kan det være grunnlag og innsigelser partene ikke har påberopt, og bevis som ikke har kommet fram, og som burde ha vært opplyst før saksanlegg. Dette bør kunne få konsekvenser for sakskostnadsavgjørelsen selv om saken har vært behandlet i forliksrådet eller tvisteløsningsnemnd. Særlig dersom den tapende part først oppsøker advokat etter en slik behandling, kan det være ønskelig eller aktuelt å påberope nye påstandsgrunnlag eller bevis. Det kan da følge av reglene i lovforslaget kapittel 5 at motparten må varsles om dette før stevning tas ut. Blir det ikke gitt varsel, må det i forhold til reglene om sakskostnader imidlertid tas hensyn til at fristen for å ta ut stevning etter dom i forliksrådet eller bindende avgjørelse i tvisteløsningsnemnd er kort (én måned eller fire uker). Departementet ser ikke grunn til å unnta fra plikten tilfeller hvor partene allerede er kjent med hverandres syn, slik NHO foreslår. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 5-2 første ledd .

Forslaget til ny tvistelov er utformet mest mulig teknologinøytralt. Det tilsier at lovens skriftlighetskrav i utgangspunktet kan oppfylles både i papirbasert og elektronisk dokument, jf. 19.2. Særlig privatpersoner har en forventning om at viktige meldinger som utløser en handlingsplikt eller andre rettsvirkninger, kommer som brev i vanlig post. Det er derfor et utgangspunkt at elektronisk kommunikasjon bør være avtalt mellom partene. Det vises her til Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) om lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon, kapittel 2.5 (s. 21-22). Et varsel om søksmål som utløser en plikt om tilsvar, er av en slik karakter at folk flest vil ha en forventning om å få et papirbasert varsel. Dette er bakgrunnen for at skriftlig varsel etter inkassoloven §§ 9 og 10 inntil videre skal være på papir, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) kapittel 3.13 (s. 73-74). Departementet mener de samme hensyn gjør seg gjeldende for skriftlighetskravet i lovforslaget om varsel om søksmål og foreslår derfor et tilsvarende formkrav for varsel til private parter. Private parter omfatter både forbrukere og profesjonelle aktører. Det bør gjøres unntak for forhold der partene har en løpende forretningsforbindelse hvor elektronisk kommunikasjon er den vanlige skriftlige kommunikasjonsformen, og når det foreligger samtykke fra den private parten.

Opplysning om bevis

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at partene skal ha en gjensidig plikt til å medvirke til at saken blir fullstendig og riktig opplyst også før sak reises. Det vil bidra til at alle parter kan gjøre seg opp en realistisk formening om saken som grunnlag for den videre behandlingen og forsøk på utenrettslig løsning av tvisten. Både varslings- og bevisopplysningsplikten kan og bør bidra til at saker blir klarlagt langt tidligere enn det som i mange tilfeller er situasjonen i dag. Den situasjonen KS tar opp i sin høringsuttalelse, illustrerer nettopp dette problemet. Departementet har tro på at en plikt med konsekvenser for sakskostnadene vil skjerpe partene, slik at nødvendige avklaringer kommer på et langt tidligere tidspunkt i saken. Bestemmelsene skal bidra til å avlive holdningen om at saken avklares underveis i tingrettsbehandlingen. Avklaringen skal skje mellom partene forut for saksanlegg, slik at saker som i dag uansett blir forlikt i løpet av saksforberedelsen for tingretten, i større grad blir løst før saksanlegg.

Plikten til å opplyse om bevis før saksanlegg må gjelde med de begrensninger som følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak. Departementet er enig med Borgarting lagmannsrett i at dette bør synliggjøres i lovteksten.

Departementet deler derimot ikke Borgarting lagmannsretts bekymring om at bevisopplysningsplikten kan føre til at en part avstår fra å innhente sakkyndig vurdering før det tas beslutning om sak skal reises eller ikke. En vurdering fra en privat sakkyndig vil være et bevis i saken. Men hvis den sakkyndige utredningen bygger på et feil faktisk grunnlag eller ikke holder mål kvalitetsmessig, er det forhold som kan vise at utredningen ikke er et viktig bevis som parten har plikt til å opplyse om.

Det vises for øvrig til departementets drøftelse av partenes sannhets- og opplysningsplikt i tilknytning til lovforslaget § 21-4 i 16.5.

7.3.3.5 Særlige og spesifiserte krav til klarlegging mv. for avgrensede saksområder

Departementet slutter seg til utvalgsflertallet om ikke å åpne for at det ved forskrift kan gis særlige regler om avklaring på spesielle saksområder. I likhet med flertallet, og også Advokatforeningen, er departementets syn at behovet for avklaring i tilstrekkelig grad vil bli ivaretatt gjennom bestemmelsene i lovforslaget.

7.3.3.6 Plikt til å søke minnelig løsning

I likhet med utvalget mener departementet at tvisteloven bør ha en bestemmelse som pålegger partene å forsøke å løse tvisten før domstolene involveres. De fleste tvister blir også i dag løst i minnelighet, og partene vil som regel uansett plikt forsøke dette framfor rettssak. Lovforslaget vil derfor neppe bety noen vesentlig endring for partene, men bidra til større bevissthet omkring utenrettslig løsning. En lovfestet plikt vil også «tvinge» en uvillig part til forhandlingsbordet eller til å ta stilling til et seriøst forlikstilbud.

En plikt til å undersøke muligheten for minnelig løsning er en naturlig følge av plikt til å avklare saken. Den kan oppfylles ved mekling i forliksrådet, utenrettslig mekling eller behandling i en tvisteløsningsnemnd. Direkte kontakt mellom partene og bruk av andre tvisteløsningsformer kan også føre fram til en minnelig løsning, men er ikke tilstrekkelig dersom en part etterpå ønsker å bringe saken inn for tingretten, og det er vilkår om forliksrådsbehandling etter lovforslaget § 6-2 annet ledd.

Avslår parten et rimelig forlikstilbud, kan det få konsekvenser for retten til sakskostnader hvis parten i dommen ikke oppnår mer enn forlikstilbudet. Forslaget innebærer imidlertid ingen plikt til å sette fram forlikstilbud eller til å akseptere et dårlig tilbud. Det er ikke alle saker hvor det er rimelig å inngå forlik. Situasjonen kan være at den ene siden har en så dårlig sak at den eneste rimelige utenrettslige løsningen er at vedkommende part gir seg. Den annen part har da ikke plikt til å bidra til en mellomløsning. Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at ordlyden bør reflektere dette bedre og foreslår en noe endret ordlyd i forhold til utvalgets utkast.

Innvendingene fra Forbrukerrådet synes etter departementets oppfatning delvis å bunne i at rådet har lagt strengere plikter i utvalgets forslag enn det som var tilsiktet. Departementet vil imidlertid understreke at også forbrukeren som regel er tjent med at det blir gjort aktive forsøk på tvisteløsning utenfor domstolene. Mange forbrukertvister kan vanskelig bære den kostnadsrisikoen som domstolsbehandling fører med seg. Både forliksråd og utenrettslige tvisteløsningsnemnder gir her billigere alternativer hvor forbrukeren kan få den næringsdrivende part i tale før et eventuelt saksanlegg.