12 Hvor søksmål skal reises
12.1 Innledning
12.1.1 Oversikt over gjeldende rett
Domstolene er tildelt hvert sitt virkeområde. Forliksrådene har hver sin kommune som distrikt, tingrettene har sine domssogn (rettskretser). Tvistemålsloven kapittel 2 fastsetter nærmere regler om hvor en sak skal eller kan reises (verneting). Hovedregelen er at søksmål skal reises ved saksøktes hjemting, noe som vanligvis innebærer at saken reises der saksøkte har sin bopel. Dette er begrunnet med hensynet til saksøkte: Det er mest praktisk for saksøkte at saken anlegges der vedkommende bor. For en del saker med tilknytning til fast eiendom må saksøkeren anlegge saken ved den faste eiendommens verneting (tvungent verneting), jf. tvistemålsloven § 22. Hovedbegrunnelsen bak denne bestemmelsen er hensynet til sakens opplysning: det er lettest å befare eiendommen når den ligger i domstolens rettskrets. I en rekke sakstyper er saksøkeren gitt større valgfrihet med hensyn til hvor sak skal anlegges, jf. §§ 23 til 35, mens det i § 36 er gitt nærmere regler om mulighetene for å avtale hvilket verneting en sak skal behandles ved.
Dersom en sak er anlagt ved en domstol som ikke har stedlig kompetanse til å behandle saken, skal saken etter gjeldende rett avvises. Saken må innledes på ny ved å sende forliksklage eller stevning til riktig verneting.
Tvistemålsloven fastsetter ikke særskilte regler om verneting i saker med internasjonal tilknytning. Slike regler finner vi imidlertid blant annet i Luganokonvensjonen 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker, som gjelder som norsk lov, jf. lov 8. januar 1993 nr. 21. Reglene om internasjonalt verneting blir omtalt nærmere i punkt 1.5.
12.1.2 Hovedtrekk av utvalgets forslag og departementets syn
Tvistemålsutvalgets forslag viderefører i stor grad gjeldende rett, men innebærer noen vesentlige endringer og en betydelig regelteknisk forenkling, jf. NOU del III kap. 4.4 og 4.5 (s. 684-700). Utvalget mener at reglene om verneting bør fastsettes ut fra hensynet til sakens opplysning og til partene, og at disse reglene ikke bør ha til formål å sikre en bestemt eller balansert sakstilgang til de forskjellige domstolene.
For det første foreslås utvidet frihet til å velge verneting i saker om fast eiendoms rettsforhold.
For det annet foreslås utvidet valgfrihet med hensyn til forbrukeres verneting og rett til å velge hvor sak mot staten og fylkeskommuner skal reises. Slik utvidet valgfrihet foreslås også i saker mot forsikringsselskaper.
For det tredje foreslås en generell bestemmelse om norske domstolers internasjonale kompetanse.
Endelig foreslår utvalget regler som skal effektivisere og forenkle behandlingen av vernetingsspørsmålet. Det foreslås således en ny bestemmelse som gir en domstol som ikke har stedlig kompetanse til å behandle saken, plikt til å overføre saken til riktig verneting.
Departementet er enig i utvalgets hovedsynspunkter. Det er viktig å utforme reglene om hvilken domstol et søksmål kan reises for, slik at de minst mulig gir grunnlag for prosessuelle tvister. Reglene bør ikke virke som en hemsko for å reise berettigede søksmål. I likhet med utvalget mener departementet at det er hensynet til sakens opplysning og hensynet til partene som må stå mest sentralt når reglene skal utformes.
12.2 Utvidet frihet til å velge verneting i saker om fast eiendoms rettsforhold
12.2.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven § 22 påbyr særlige verneting for noen sakstyper om fast eiendom. Disse sakene skal føres i den rettskretsen eiendommen ligger. Hensynet bak ordningen er i første rekke å få saken best mulig opplyst. Det er i denne sammenheng praktisk for retten, parter og vitner at saken føres i nærheten av eiendommen.
Tvistemålsloven § 22 første ledd påbyr at tvister om faste eiendommers grenser, om servitutter over fast eiendom eller om skade på fast eiendom skal reises i den rettskrets hvor eiendommen ligger. Uttrykket «fast eiendom» omfatter grunnen, men også bygninger og annet som er varig forbundet med grunnen. «Faste eiendommers grenser» omfatter de fysiske grenser i terrenget, men ikke grensen opp i luften eller ned i grunnen. Lovens servituttbegrep reiser flere tolkingsspørsmål. Det er for eksempel uklart om § 22 gjelder enhver tvist om servitutter, eller om vederlag for servitutter faller utenfor, jf. utredningen del III kap. 4.2.1 (s. 678-79) med videre henvisninger. Der behandles også andre tolkingsspørsmål § 22 har gitt opphav til.
Bestemmelsen i § 22 modifiseres av tvistemålsloven § 23 a. Gjelder en tvist flere faste eiendommer som ligger i forskjellige rettskretser, kan saken reises under ett i en av rettskretsene når de faktiske og rettslige grunner for de framsatte krav er de samme eller vesentlig likeartet.
Luganokonvensjonen har regler om tvungent verneting om tinglige rettigheter i fast eiendom, jf. artikkel 16 første ledd (a). Bestemmelsen gjelder blant annet eiendomsspørsmålet. Slike saker skal anlegges i den stat hvor eiendommen ligger. Konvensjonen regulerer imidlertid ikke nærmere i hvilken rettskrets saken skal føres. Dette avgjøres av konvensjonsstatens interne vernetingsregler.
12.2.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Tvistemålsutvalget foreslår at bestemmelsen i tvistemålsloven § 22 ikke blir videreført. Utvalget foreslår i stedet at den faste eiendommens verneting skal kunne velges av saksøkeren. Utvalget foreslår en videreføring av bestemmelsen i tvistemålsloven § 23 a: Ligger eiendommen i flere rettskretser, kan søksmål reises i flere av disse. Det samme gjelder hvis søksmålet gjelder flere tilstøtende faste eiendommer som ligger i ulike rettskretser.
Utvalget begrunner forslaget med at det antas at saksøkeren normalt vil velge å anlegge søksmål der saken vil bli best opplyst, jf. utredningen del III kap. 4.5 (s. 695). Utvalget antar således at det ikke er grunn til å påtvinge saksøkeren å anlegge saken ved eiendommens verneting dersom saken kan bli like godt opplyst ved et annet verneting. Utvalget peker også på at hensynet til sakens opplysning vil komme inn som sentrale momenter når domstolen vurderer om saken bør overføres til behandling ved en annen domstol, jf. domstolloven § 38 og NOU § 4-6 annet ledd.
12.2.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har innvendinger mot forslaget. Forbrukerrådet gir sin uttrykkelige støtte til forslaget og uttaler blant annet:
«Vi ser positivt på forslaget og kan si oss enig med utvalget når det sies at partene av egen interesse normalt vil velge å anlegge søksmål der hvor saken kan bli best opplyst, og hvor det for øvrig er mest hensiktsmessig. Folk flytter langt oftere enn før og har dermed flere boliger. Forslaget tar hensyn til dette. Partene vil som regel være nærmest til å vurdere dette og kan derfor med fordel overlates å velge hvor søksmål skal anlegges.»
12.2.4 Departementets vurdering
Den sentrale begrunnelsen for bestemmelsen i tvistemålsloven § 22 er hensynet til sakens opplysning. Saker om fast eiendom krever ofte befaring på eiendommen. Mange saker om fast eiendom behøver imidlertid ikke behandles ved den faste eiendoms verneting. Samfunnsøkonomiske grunner tilsier i disse tilfellene at saken kan anlegges der en eller flere av partene bor.
Departementet peker videre på at tvistemålsloven § 22 har reist en rekke tolkingsproblemer. Avgrensingen mot den valgfrie bestemmelsen i § 23, som gjelder saker om fast eiendom som ikke omfattes av § 22, samt avgrensingen mot andre valgfrie verneting, virker i mange tilfeller vilkårlig, og bestemmelsene i §§ 22 og 23 dekker heller ikke alle saker som har slik tilknytning til fast eiendom at saken bør behandles i eiendommens rettskrets. Særskilte regler for visse typer av saker om fast eiendom bidrar også til å skape et unødig komplisert regelverk.
Hensynet til sakens opplysning tilsier like fullt at en rekke saker bør behandles ved den faste eiendommens verneting. Departementet foreslår som utvalget derfor at en generell adgang til å anlegge saker som gjelder fast eiendom, ved den faste eiendoms verneting, bør videreføres, jf. forslaget § 4-5 første ledd. Det vil både gi en klar forenkling av dagens regler og større fleksibilitet når det gjelder å sikre at saken kan bli behandlet i en egnet rettskrets.
Departementet er enig med utvalget i at en oppheving av reglene om tvungent verneting må kombineres med en vid adgang for retten til å overføre saken til en domstol hvor den mer hensiktsmessig bør behandles. Hensynet til sakens opplysning kan tilsi slik overføring. Grunnlag for overføring foreligger allerede i domstolloven § 38. I tråd med utvalgets forslag går departementet inn for å henvise uttrykkelig til denne bestemmelsen fra tvisteloven, jf. lovforslaget § 4-7 annet ledd.
12.3 Utvidet adgang til å reise sak mot staten, fylkeskommuner og forsikringsselskaper ved saksøkerens alminnelige verneting
12.3.1 Gjeldende rett
Staten, kommuner og offentlige innretninger har sitt hjemting der hvor dets styre har sitt sete, jf. tvistemålsloven § 21. Staten har således sitt hjemting i Oslo og skal saksøkes der. Fylkeskommuner har sitt hjemting der fylkestinget holder til. Unntak fra § 21 følger av tvistemålsloven § 439 jf. § 435. Disse bestemmelsene gjør at søksmål mot det offentlige om gyldigheten av forvaltningsvedtak, om forpliktelser i den offentlige tjeneste og om erstatning for rettsstridige forhold i tjenesten i stedet kan reises der førsteinstansen har sete, henholdsvis der søksmål kunne ha vært reist mot den ansvarlige tjenestemann. Unntak følger også av tvistemålsloven § 475 om rettslig prøving av administrative tvangsinngrep. Slike saker skal reises for tingretten der saksøkeren befinner seg i samsvar med vedtaket eller der han har sitt hjemting eller hadde hjemting før vedtaket ble satt i verk. Endelig kan de øvrige vernetingsreglene i tvistemålsloven kapittel 2 gi grunnlag for at saken kan anlegges et annet sted, for eksempel i en erstatningssak mot staten utenfor kontrakt, jf. tvistemålsloven § 29. Uansett disse unntak må en rekke saker mot staten anlegges i Oslo etter tvistemålsloven § 21, eller ved fylkeskommunens hjemting i saker mot fylkeskommunen.
I saker om forsikringsutbetalinger kan skadelidte velge mellom å anlegge saken ved selskapets alminnelige verneting etter tvistemålloven § 21 eller på det sted ulykken fant sted (§ 29).
12.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget redegjør for sitt syn på de sentrale hensyn ved utformingen av reglene om verneting i saker mot staten i utredningen del III kap. 4.4.3.1 (s. 686-87). Styrkeforholdet mellom partene vil ofte tale i statens favør når saksøkeren er en privatperson. Et ønske om å likestille partene kan lede til at saksøkeren bør ha adgang til å saksøke staten på sitt hjemsted i større grad enn det som er tilfellet i dag. Et mothensyn er at statens utgifter i forbindelse med rettssaker vil øke dersom saksøkeren gis økt frihet til å velge verneting i saker mot staten.
Utvalget mener hensynet til saksøkeren bør være utslagsgivende. Utvalget foreslår således i NOU § 4-4 åttende ledd en regel som generelt åpner for at staten kan saksøkes andre steder enn i Oslo og de steder som ellers følger av de valgfrie verneting, se utredningen del III kap. 4.5 (s. 698-99). En tilsvarende regel er foreslått for fylkeskommuner.
Utvalget anser at de hensyn som taler for at saksøkeren bør gis adgang til å innlede søksmål i saker mot staten, også taler for at forsikringsselskaper skal kunne saksøkes ved skadelidtes hjemting.
12.3.3 Høringsinstansenes syn
Finansdepartementet viser til at forslaget vil medføre økte utgifter samt utstrakt reisevirksomhet både for regjeringsadvokaten og rådgivende statsansatte ved rettergang.
Regjeringsadvokaten drøfter forholdet til utlendingssaker i sin høringsuttalelse:
«Regjeringsadvokaten vil bemerke at det gjør seg gjeldende særlige hensyn som kan tilsi at Oslo tingrett bør være tvungent verneting i utlendingssaker. I henhold til Regjeringsadvokatens statistikk har antall utlendingssaker i den senere tid ligget på rundt 60 pr. år. Sakstallet er labilt og var eksempelvis oppe i 93 i 1990. En bestemmelse om frivillig verneting vil etter omstendighetene kunne påføre en allerede overbelastet utlendingsforvaltning en betydelig arbeids- og kostnadsøkning i form av utenbysreiser for partsrepresentanter og ekspertvitner. Dertil kommer at stevninger i utlendingssaker som regel er ledsaget av en begjæring om midlertidig forføyning, og saksøkerne vil ofte ha forlatt landet eller gått i dekning før saken kommer til hovedforhandling. Endelig nevnes at Oslo tingrett har opparbeidet en stor kompetanse på dette fagfeltet.»
Oslo tingrett har følgende merknader til forslaget:
«I hvilken utstrekning saksøkere med bopel/forretningssted utenfor Oslo vil velge å reise sak ved sitt hjemting, er imidlertid usikkert. Det vil antagelig bl.a. bero på hvor advokaten som saksøker velger å bruke[,] arbeider, hvor vitnene bor og hvor eventuelle sakkyndige har sitt arbeid. Man må nok være forberedt på at også saksøkere med bosted/forretningssted utenfor Oslo i en del tilfelle vil velge å reise saken for Oslo tingrett. Dersom det av forskjellige grunner skulle være ønskelig å få flest mulig av sakene reist for andre domstoler enn Oslo tingrett, måtte en derfor overveie å gjøre saksøkers hjemting til tvungent verneting i disse tilfelle, ialfall i saker mot staten. Domstolloven § 38 vil i så fall være en nødvendig sikkerhetsventil for de tilfelle hvor det av prosessøkonomiske og praktiske grunner åpenbart er best å føre saken i Oslo.»
Den Norske Advokatforeningog Forbrukerrådet er positiv til forslaget. Sistnevnte uttaler:
«Som følge av at det legges vekt på å gi den svakere part bedret prosessuell stilling er det etter vår mening naturlig at staten kan saksøkes på saksøkerens hjemting.»
12.3.4 Departementets vurdering
Spørsmålet om endringer i reglene om verneting mot staten er vurdert tidligere, jf. Strukturutvalgets behandling av dette spørsmålet i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans kap. 6.1 (s. 65-66). Strukturutvalget foreslo at saker om offentligrettslige forhold kan reises ved saksøkerens alminnelige verneting. Justisdepartementet og Stortingets justiskomité gikk i utgangspunktet inn for forslaget, men ville avvente Tvistemålsutvalgets forslag, jf. St.meld. nr. 23 (2000-2001) og Innst. S. nr. 242 (2000-2001).
En adgang til å saksøke staten ved saksøkerens alminnelige verneting (hjemtinget) vil være motivert av et ønske om i størst mulig grad å likestille sakens parter. For mange privatpersoner og bedrifter vil det være en fordel å kunne føre en sak på hjemstedet. Større valgfrihet vil imidlertid medføre økte utgifter for det offentlige i form av økte reiseutgifter og utgifter til kompetansebygging i sakstyper som tidligere i vid utstrekning har vært forbeholdt Oslo tingrett som statens hjemting.
Departementet er innforstått med at innføring av en adgang til å saksøke staten og fylkeskommunene ved saksøkerens hjemting kan medføre økte utgifter for det offentlige. På den annen side vil saksøkeren kunne spare tilsvarende utgifter. Det er en målsetting med lovforslaget at kostnadene for den som ønsker å gå til sak, skal være så lave som mulig, jf. 1.2. Departementet nevner at forslaget også kan medføre lavere kostnader for det offentlige ved at advokater som er oppnevnt på offentlig bekostning, og som har kontor på stedet saksøkeren har hjemting, vil få lavere reisekostnader. Er forvaltningsvedtaket truffet av et statsorgan på eller nær saksøkerens hjemsted, kan det like gjerne være en fordel for det offentlige at søksmålet blir reist der.
Departementet ser at Oslo tingrett har bygd opp verdifull erfaring i saker med det offentlige som part. Dette gjelder ikke minst for utlendingssakene. Departementet peker imidlertid på at domstolene er vant til å hanskes med et bredt saksfelt. Departementet antar at også andre tingretter vil kunne håndtere de utfordringer som utlendingssakene reiser, på en tilfredsstillende måte. Det kan også være av betydning for utlendingen å få reise saken ved sitt hjemting, selv om staten ellers ville dekke kostnadene til reise og opphold om saken går for Oslo tingrett. Skal det innføres en særlig regel om verneting i utlendingssaker, bør det i tilfelle skje ved en bestemmelse i utlendingsloven.
Likhets- og kostnadshensynet vil i første rekke være relevant for privatpersoner og mindre næringsvirksomheter. Departementet er likevel enig med Tvistemålsutvalget i at en avgrensing mot andre private rettssubjekter i forhold til størrelse og styrkeforhold vil være problematisk og kunne lede til atskillig unødvendig tidsbruk for parter og domstoler. Effektivitetshensyn og hensynet til regelforenkling tilsier derfor at alle private rettssubjekter bør omfattes av bestemmelsen.
Strukturutvalgets forslag til endringer i vernetingsreglene i saker mot staten var begrenset til saker om offentligrettslige forhold, jf. NOU 1999: 22 kap. 6.1 (s. 65). Tvistemålsutvalgets forslag setter derimot ingen skranker overfor privatrettslige saker. Foran har departementet lagt avgjørende vekt på likhetshensynet. Dette hensynet kan ha tilsvarende vekt også i privatrettslige tvister mellom private og offentlige myndigheter, for eksempel i kontraktsrettslige saker. Grensedragningen mellom offentligrettslige og privatrettslige saksforhold kan også til en viss grad være vanskelig å trekke. Departementet går på denne bakgrunn inn for at adgangen til å reise sak ved hjemtinget ikke begrenses til saker om offentligrettslige forhold.
Tvistemålsutvalgets forslag omfatter også adgang til å saksøke fylkeskommuner ved saksøkerens alminnelige verneting dersom dette ligger i samme fylke. Behovet for å la valgfriheten omfatte fylkeskommuner er etter departementets syn mindre. Departementet er likevel enig med utvalget i at mange av de hensyn som gjør seg gjeldende ved søksmål mot staten, også er aktuelle ved søksmål mot fylkeskommuner, jf. utredningen del III kap. 4.4.3.1 (s. 687). Hvis en privat part ved sitt hjemting kan reise søksmål som gjelder vedtak truffet av fylkesmannen eller et annet statsorgan på fylkesnivå, kan det virke lite konsekvent og kanskje også forvirrende om ikke det samme kan gjøres for søksmål som gjelder vedtak truffet av et fylkeskommunalt organ. Departementet går etter dette inn for at det skal være adgang til å reise sak mot fylkeskommuner ved saksøkerens alminnelige verneting, forutsatt at dette ligger i fylket.
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse med hensyn til forslaget om at skadelidte skal kunne saksøke forsikringsselskap ved skadelidtes hjemting, jf. utredningen del III kap. 4.4.3.3 (s. 688-89). Begrunnelsen for dette forslaget er i det vesentlige den samme som forslaget om å kunne saksøke staten og fylkeskommunen ved saksøkerens hjemting. Departementet går derfor inn for også dette forslaget.
12.4 Utvidet adgang for forbrukere til å reise sak ved hjemtinget sitt
12.4.1 Gjeldende rett
Tvistemålslovens utgangspunkt med hensyn til hvor sak skal reises i forbrukersaker, er her, som ellers, at saken skal reises ved saksøktes alminnelige verneting. Tvistemålsloven inneholder ingen generell bestemmelse som gir forbrukere valgfrihet med hensyn til hvor sak om forbrukerforholdet kan reises, men reglene om oppfyllelsesverneting i § 25 kan gi forbrukere grunnlag til å reise sak ved forbrukerens hjemting. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet i kjøpsforhold. Dersom kjøpet ble inngått uten tilknytning til selgerens forretningssted, skal tingen leveres hos forbrukeren, jf. forbrukerkjøpsloven § 5 første ledd annet punktum. Leveringsstedet vil her utpeke oppfyllelsesvernetinget etter tvistemålsloven § 25 dersom ikke annet er avtalt (forbrukerkjøpsloven § 5 tredje ledd). Også bestemmelsen i tvistemålsloven § 27 om forretningsverneting vil kunne gi valgmuligheter med hensyn til hvor saken skal reises, jf. utredningen del III kap. 4.4.3.2 (s. 687-88).
Luganokonvensjonen har særskilte vernetingsregler om forbrukerkjøp i artikkel 13 til 15. Konvensjonen gir i vid utstrekning forbrukeren adgang til å reise sak ved domstolene i den konvensjonsstat hvor vedkommende har bosted, jf. artikkel 14 første ledd. Artikkel 14 annet ledd påbyr at sak mot en forbruker skal reises i forbrukerens bostedsstat.
12.4.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget foreslår i NOU § 4-4 sjuende ledd en bestemmelse som vil gi en forbruker adgang til å reise søksmål ved sitt alminnelige verneting mot en næringsdrivende når det gjelder en avtale om varer eller tjenester til personlig bruk. Regelen skal ikke gjelde hvis forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtalen på den næringsdrivendes faste forretningssted.
Utvalget begrunner forslaget med de samme hensyn om styrkeforhold mellom partene som er anført til støtte for forslaget om nye regler om valgfrie verneting i saker mot staten og fylkeskommuner, jf. utredningen del III kap. 4.4.3.2 (side 687-88) og 12.3.2. Disse hensyn kan tilsi at man generelt bør gi forbrukere en større adgang til å reise sak ved sitt eget hjemting, særlig når den næringsdrivende har budt fram sine varer eller tjenester for en vid kundekrets over store geografiske områder.
12.4.3 Høringsinstansenes syn
Forbrukerrådet og Barne- og familiedepartementeter positive til en bestemmelse som utvider forbrukeres adgang til å innlede søksmål ved hjemtinget sitt. Barne- og familiedepartementetuttaler blant annet:
«Ofte vil forbrukeren framstå som den svakere part i en sak mot den næringsdrivende, og det vil være en tilleggsbelastning å reise sak ved selgers hjemting. Dette gjelder særlig der en vare eller tjeneste er kjøpt ved postordre eller over Internet og der selger har sitt forretningssted på en annen kant av landet. I denne sammenheng vil vi nevne at ved vurderingen av avtalevilkårs rimelighet etter markedsføringsloven § 9a er det ansett som urimelig å inngå en forhåndsavtale om fravikelse av de ordinære vernetingsregler. Dette har vært begrunnet med hensynet til balansen i avtaleforholdet.
Det foreslås unntak fra regelen om forbrukerens hjemting for de tilfellene der forbrukeren har oppsøkt selgeren på dennes forretningssted og avtalen er inngått der. Dette vil for eksempel omfatte alle forbrukerkjøp i butikk, men oftest vil unntaket bare ha praktisk betydning der forbrukeren ikke bor i nærheten av butikken.»
Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon er usikker på hvor stor reell betydning en bestemmelse som foreslått vil få. Med hensyn til begrunnelsen for regelen uttales:
«De reelle hensyn som anføres til støtte for regelen tar utgangspunkt i de rene telefon- eller internettsalgvirksomheter og gjør seg ikke gjeldende på samme måte i forhold til næringsdrivende som tilbyr sine varer over internett eller telefon som ren tilleggsservice. Da kan man like gjerne snu argumentasjonen og si at det er forbrukeren som aktivt velger å benytte slike salgskanaler i stedet for å møte opp på virksomhetens faste forretningssted. Dersom en bestemmelse om forbrukerverneting skal innføres, synes det riktig at virkeområdet begrenses til de tilfeller hvor forbrukeren kontraherer med en næringsdrivende uten fast forretningssted.»
Forslagets forbrukerbegrep omtales av Barne- og familiedepartementet og Forbrukerrådet. Høringsinstansene peker blant annet på at definisjonen i forbrukerkjøpsloven bør vurderes lagt til grunn også for tvistelovens vernetingsbestemmelse om forbrukerforhold.
12.4.4 Departementets vurdering
Hensynet til forbrukeren blir et godt stykke på vei ivaretatt ved at det kan reises søksmål om en ytelse etter kontrakt på det sted hvor forpliktelsen skal oppfylles, jf. tvistemålsloven § 25 som foreslås videreført i lovforslaget § 4-5 annet ledd. Departementet ser likevel at det kan oppstå tilfeller hvor forbrukere kan oppnå en vesentlig lettelse ved at vernetingsreglene legger til rette for saksanlegg ved forbrukerens hjemting. Det er særlig i de tilfeller hvor forbrukeren har inngått avtale over internett eller ved postordre, at en slik bestemmelse kan være viktig for om forbrukeren finner det realistisk å kunne prøve saken rettslig ved domstolene. Det vil også gjelde i de tilfellene en forbruker skal oppfylle en pengeforpliktelse. I mangel av avtale vil oppfyllelsesvernetinget for slike forpliktelser være kreditors bopel eller forretningssted. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag om utvidet adgang for forbrukere til å reise sak ved sitt alminnelige verneting.
Et særskilt spørsmål er om det bør gjøres unntak fra adgangen til å reise sak ved forbrukerens hjemting når forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtale ved den næringsdrivendes faste forretningssted. Utvalget begrunner sitt forslag om et slikt unntak med rimelighetshensyn. Har forbrukeren eksempelvis kjøpt en gjenstand i Kristiansand, for deretter å ta den med seg til Nord-Norge eller en annen kant av landet, er det lite rimelig at forbrukeren skal ha adgang til å få behandlet saken der. Departementet ser at nye markedsførings- og distribusjonsformer øker behovet for en praktisk løsning på vernetingsspørsmålet i favør av forbrukeren. Dette taler mot et unntak som foreslått av utvalget. På den annen side synes det urimelig å se helt bort fra den næringsdrivendes interesser når gjenstanden er ervervet fra den næringsdrivendes faste forretningssted etter initiativ fra forbrukeren. Departementet er etter dette kommet til at utvalgets forslag bør opprettholdes.
Lovgivningen opererte tidligere med et forbrukerbegrep uten entydig innhold. Det ble imidlertid foretatt en bred gjennomgåelse av forbrukerbestemmelser og -definisjoner i forbindelse med vedtakelsen av ny forbrukerkjøpslov, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) kap. 3.4 (s. 39-53). I den forbindelse ble det også vedtatt endringer i en rekke lover med sikte på å harmonisere forbrukerbegrepet i norsk rett. Med hensyn til forbrukerbegrepet i forslaget til vernetingsbestemmelse for forbrukere er det det forbrukerbegrep som er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd, som også skal gjelde her. Det vises til Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 157 med videre henvisninger med hensyn til den nærmere fastleggelse av dette begrepet.
I Innst. O. nr. 11 (2002-2003) Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet) uttalte flertallet i finanskomiteen på s. 11:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at lovforslaget innebærer at utenlandske spesialforetak kan bli kreditor for låntakere som opprinnelig har lånt penger i norske finansinstitusjoner på vilkår som er vanlige i det norske lånemarkedet. Flertallet er opptatt av at slike låntakere fortsatt skal ha rett til konfliktløsning ved norske domstoler, enten det gjelder søksmål fra eller mot de nye, utenlandske kreditorene.
[...]
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kystpartiet, ber Regjeringen om å foreta en vurdering av om verneting i Norge bør bli en alminnelig del av norske låneavtaler.»
Den foreslåtte bestemmelsen imøtekommer etter departementets vurdering langt på vei synspunktene det gis uttrykk for her. Finanskomiteen skiller i sin innstilling riktignok ikke mellom forbrukere og andre grupper låntakere. Departementet legger til grunn at det først og fremst er forbrukere som i en slik sammenheng har behov for en særskilt beskyttelse, jf. det tilsvarende prinsippet som kommer til uttrykk i finansavtaleloven § 2 første ledd om at loven ikke kan fravikes til forbrukerens ugunst.
Lovforslaget beskytter heller ikke forbrukere mot å bli saksøkt i utlandet. Uten folkerettslig avtale er dette rettslig sett heller ikke mulig, idet en utenlandsk domstol følger nasjonale regler om domstolskompetanse. Et viktig eksempel på en slik folkerettslig avtale er Luganokonvensjonen (jf. lov 8. januar 1993 nr. 21 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker), som i artikkel 14 annet ledd bestemmer at en forbruker bare kan saksøkes ved domstolene i den staten der forbrukeren har sitt bosted.
Departementet har på bakgrunn av merknadene fra finanskomiteens flertall vurdert en alternativ lovbestemmelse som pålegger partene å avtale at en forbruker med verneting i Norge skal saksøkes her. En slik bestemmelse ville kunne beskytte forbrukere mot å bli saksøkt i utlandet. Under henvisning til den nære forbindelsen det er mellom domstolsvalget og muligheten til å få anerkjent og fullbyrdet avgjørelsen, antar imidlertid departementet at en slik regel kan føre til uheldige resultater. Siden det ikke er gitt at det er aktuelt å fullbyrde en dom her i riket eller i en stat Norge har avtale med om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer (for eksempel Luganokonvensjonen), vil resultatet kunne bli at den norske dommen ikke lar seg fullbyrde. Samtidig vil den lovpålagte vernetingsavtalen hindre den andre parten i å gå til sak i den staten der avgjørelsen faktisk kan fullbyrdes.
12.5 Internasjonalt verneting
12.5.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven inneholder ikke særskilte regler som avgjør om norske domstoler kan behandle en sak med internasjonal tilknytning. Lovens vernetingsregler er i første rekke utformet med tanke på å angi hvor i Norge søksmål kan fremmes. Grunnlag for at en norsk domstol kan behandle saken kan imidlertid følge av traktatsforpliktelser. Et sentralt eksempel er Luganokonvensjonen inngått mellom EFTA-landene (med unntak for Liechtenstein) og EU-landene. Konvensjonen bygger i det vesentlige på en tilsvarende konvensjon inngått mellom de daværende EF-stater 27. september 1968 (Brusselkonvensjonen). Brusselkonvensjonen er imidlertid innen EU erstattet av en egen forordning (med unntak for Danmark). Endringene som forordningen har medført, medfører også behov for endringer i Luganokonvensjonen. Det er imidlertid uklart når eventuelle endringer vil kunne vedtas. Luganokonvensjonen gjelder som norsk lov, jf. lov 8. januar 1993 nr. 21. Bestemmelsene i Luganokonvensjonen har etter lex specialis-prinsippet forrang framfor reglene i tvistemålsloven, jf. Rt. 1996 s. 25. Konvensjonen er dermed avgjørende for norske domstolers internasjonale kompetanse for saker som omfattes av konvensjonen, se utredningen del III kap. 4.2.3 (s. 681-82). I saker som ikke omfattes av konvensjonen, enten fordi sakstypen ikke omfattes, eller fordi motparten kommer fra et land utenfor EØS-området, må tvistemålslovens vernetingsregler tolkes for å avgjøre om en norsk domstol kan behandle saken, jf. Rt. 2004 s. 1018 avsnitt 34 som henviser til Rt. 1993 s. 44. Begrensninger i norske domstolers kompetanse til å behandle saken kan følge av traktatforpliktelser. Andre begrensninger kan følge av alminnelig folkerett.
12.5.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Kravet til at saken må ha en naturlig tilknytning til Norge for at saken skal kunne behandles her, framkommer ikke i tvistemålsloven. Utvalget foreslår at den nye tvisteloven skal inneholde en slik bestemmelse, jf. NOU § 4-2 første ledd om internasjonalt verneting.
12.5.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget. Regjeringsadvokaten foreslår imidlertid at det bør inntas en henvisning til Luganokonvensjonen.
12.5.4 Departementets vurdering
Kravet om naturlig tilknytning til Norge for at en sak skal kunne behandles av norske domstoler, er etter utvalgets intensjon en kodifisering av gjeldende rett, jf. utredningen del III kap. 4.5 (s. 692).
Norske domstoler behandler et økende antall saker med internasjonal tilknytning. Etter departementets syn bør de aktuelle vurderingstemaer for hvorvidt saken skal tas til behandling, framgå av loven. Departementet går på denne bakgrunn inn for en bestemmelse som foreslått av utvalget.
Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at det vil kunne ha en viss informasjonsvirkning å ta inn i tvisteloven en henvisning til Luganokonvensjonen, men mener at Luganokonvensjonen nå bør være godt kjent av de rettsanvendere som vernetingsreglene i første rekke henvender seg til. Departementet peker også på at en slik henvisning til en viss grad vil kunne tilsløre at det finnes andre traktatforpliktelser mv. som kan være aktuelle ved fastleggingen av norske domstolers internasjonale kompetanse. Etter departementets syn bør det derfor ikke tas inn en henvisning som foreslått av Regjeringsadvokaten.
Tvistemålsutvalget viser i utredningen del II kap. 3.2 (s. 130) til et pågående arbeid med en global domskonvensjon i regi av Haag-konferansen for internasjonal privatrett. Dette arbeidet ble avsluttet våren 2004 med framlegging av et utkast til en ny konvensjon om avtalt verneting og anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser truffet på dette grunnlaget. Utkastet er planlagt behandlet på en diplomatkonferanse i juni 2005. Justisdepartementet arbeider nå med et høringsbrev om saken.
12.6 Behandlingen av vernetingsspørsmålet. Overføring
12.6.1 Gjeldende rett
Den domstol en sak er reist ved, skal selv vurdere om saken er reist ved riktig verneting, jf. domstolloven § 36. Er saken anlagt ved feil verneting, skal den avvises. Selv om saken er anlagt ved feil verneting, vil likevel sivilrettslige virkninger av saksanlegget opprettholdes, for eksempel avbrytelse av foreldelsesfrist. Disse virkninger er i kraft i tre måneder etter avvisningskjennelsen ble forkynt for saksøkeren, jf. tvistemålsloven § 66 tredje ledd. Dette forutsetter imidlertid at feilen ikke kan lastes saksøkeren som forsettlig. I denne vurderingen vil det blant annet ha betydning om saksøkeren har benyttet advokat.
Er saken anlagt ved et verneting som har adgang til å behandle saken, kan det likevel vise seg at saken mer hensiktsmessig kan behandles i en annen rettskrets. Etter domstolloven § 38 har den domstol en sak er brakt inn for, adgang til å overføre saken til en annen domstol når særlige grunner gjør det påkrevd eller hensiktsmessig. Domstolen er gitt vid skjønnsmyndighet etter denne bestemmelsen, og det er ikke nødvendig at domstolen saken overføres til representerer et alternativt verneting i saken etter tvistemålslovens vernetingsregler. Vanlige grunner til overføring er at partene har flyttet, at det er aktuelt med åstedsbefaring i et annet domssogn, eller at det økonomisk eller på annen måte av hensyn til vitner og andre er mest hensiktsmessig at rettsstedet er i et annet domssogn, jf. Bøhn, Domstolloven, Kommentarutgave, Oslo 2000 s. 109.
12.6.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget foreslår at dersom et søksmål blir reist for urett domstol, skal domstolen henvise saken til riktig domstol, jf. NOU § 4-6 og utredningen del III kap. 4.4.5 (s. 691). Bare hvis norske domstoler ikke har myndighet til å behandle saken i det hele tatt, fordi den hører under utenlandsk domsmyndighet, skal saken avvises. Utvalget går inn for å opprettholde og understreke regelen i domstolloven § 38 om adgang til å overføre saken til en annen domstol enn saken (med rette) er anlagt for. Utvalget peker i denne forbindelse på at en aktiv bruk av bestemmelsen er en naturlig konsekvens av at den nye tvisteloven legger stor vekt på aktiv dommerstyring, jf. utredningen del III kap. 4.5 (s. 700).
12.6.3 Høringsinstansenes syn
Én høringsinstans har innvendinger mot forslaget. Bergen forliksråduttaler:
«Forslaget er svært upraktisk og vil medføre at den som reiser sak overfører ansvaret for å fremskaffe partenes bostedsadresse til forliksrådet. Bergen forliksråd forstår de gode intensjoner bak forslaget. Forslaget viser på mange måter at utvalget ikke har forståelse for hva volum betyr i håndhevelse av regler. Bergen forliksråd foretar kontroll av bl.a. verneting når en sak kommer inn. I 10% av sakene påvises det prosessuelle feil som kan medføre avvisning dersom feilen ikke rettes. Et stort antall av disse vedrører verneting. Det som imidlertid er mer bekymringsfullt er at hele 14% av alle pålegg om tilsvar og 10% av alle dommer kommer i retur med adresse ukjent. For de større forliksråd i storbyene hvor en stor andel av befolkningen er studenter, og hvor befolkningen flytter hyppig, medfører forslaget et betydelig merarbeid.»
12.6.4 Departementets vurdering
Etter departementets oppfatning taler de beste grunner for utvalgets forslag om plikt til henvisning til riktig verneting. Domstolene har allerede etter tvistemålsloven § 87 plikt til å veilede sakens parter med hensyn til hvor søksmål skal innledes. Det vil være en enkel og effektiv framgangsmåte for parter og domstoler om domstolen kan foreta en direkte henvisning til kompetent domstol, i stedet for at saken avvises med etterfølgende ny innsending av stevning eller forliksklage til rett verneting. Til innvendingen fra Bergen forliksråd om de praktiske problemer som kan oppstå ved manglende opplysninger om rett adresse, viser departementet til at både forliksklage og stevning skal opplyse om saksøktes adresse. Viser denne seg uriktig, og riktig adresse ikke kan bringes på det rene fra folkeregisteret, må saken likevel bli å avvise når det ikke er noen domstol å henvise den til. Bestemmelsen vil derfor ha sin største betydning når saksøkeren påberoper seg et særlig verneting som det ikke er grunnlag for, eller saksøkte har flyttet og etterlatt seg opplysning om den nye adressen.
Selv om saksøkeren ikke kan påvise alminnelig eller valgfritt verneting, kan norske domstoler likevel være domsmyndige, jf. lovforslaget § 4-3 annet ledd. Saken skal i så tilfelle reises i Oslo. Overføring til Oslo forutsetter i disse tilfellene at saksøkeren sannsynliggjør at norske domstoler har myndighet til å behandle saken. I motsatt fall skal saken avvises, jf. lovforslaget § 4-7 tredje ledd.
Departementet er enig i at tvisteloven bør understreke rettens ansvar for å vurdere om saken bør overføres etter domstolloven § 38 annet ledd. Henvisningen til domstolloven § 38 bør derfor framgå uttrykkelig av loven.