8 Forliksrådenes kompetanse og saksbehandling

8.1 Innledning

Utformingen av reglene om forliksråd og hvilken funksjon forliksrådene bør ha, er to spørsmål som henger nært sammen. Flere av reglene vil i betydelig grad påvirke forliksrådenes funksjon. Derfor er det nødvendig å ha en oppfatning om hvilken funksjon forliksrådene bør ha. Her vil kort bli nevnt de hovedspørsmål som vil bli trukket fram. Det er først og fremst spørsmålet om vi bør videreføre ordningen med forliksråd, og på hvilken måte de i så fall bør virke for at sakene blir avsluttet der og ikke brakt videre til tingretten. Det vil si om de bare bør fungere som meklingsorgan, eller om de også bør dømme. Som nevnt i 4.4.4 har departementet svart ja på begge disse spørsmålene. Det er også i samsvar med de flertallssynspunkter som er kommet til uttrykk i Innst. O. nr. 90 (2003-2004) s. 12 i tilknytning til endringer av organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet. Departementet vil utdype sine synspunkter noe nærmere. Videre er det spørsmål om det er en fordel at forliksrådene er lekmannsorgan, og om de bidrar til en enklere og raskere prosess eller en lengre og dyrere. Endelig er det spørsmål om andre alternativer til direkte innbringelse for tingretten bør ha forrang for et ønske om å behandle en tvist i forliksrådet.

De reglene som påvirker disse funksjonene, er først og fremst om behandling i forliksrådet bør være obligatorisk før en sak kan bringes inn for tingretten, herunder hvilke sakstyper som bør unntas fra et slikt vilkår, og hvilken annen tvistebehandling som bør gi unntak. Videre er det regler om forliksrådsmedlemmenes kvalifikasjoner, om hvem som kan møte som prosessfullmektiger, hvor omfattende sakskostnader som kan bli erstattet, hvor høye gebyrer som skal betales, hvor enkle saksbehandlingsreglene skal gjøres, og om langvarig saksbehandling skal gi rett til å bringe tvisten inn for tingretten.

Forliksrådene er drøftet av utvalget i utredningen del II kap. 10 (s. 248-316) og del III kap. 8 (s. 720-744). Utvalget har sett reglene om forliksrådene i sammenheng med hvilke plikter partene bør ha før sak blir reist for tingrettene, og med det tilbud tingrettene bør gi for å få løst tvister om små beløp. Disse spørsmålene er drøftet generelt i del II kap. 6 (s. 208-213) og i del II kap. 11 (s. 317-344).

8.2 Forliksrådets kompetanse

8.2.1 Gjeldende rett

Før det reises søksmål for tingretten, er hovedregelen at motparten skal innkalles til mekling i forliksrådet. Men det er mange unntak fra hovedregelen om obligatorisk mekling.

For det første er mekling i forliksrådet utelukket for flere sakstyper. De viktigste er saker etter ekteskapsloven og barneloven, saker om nedstamning, umyndiggjøring, gyldigheten av forvaltningsvedtak, patenter og varemerker mv. og overprøving av realitetsavgjørelser i Forbrukertvistutvalget og av nemndsbehandling etter pakkereiseloven og om opphør av arbeidsforhold.

Videre er det flere situasjoner eller sakstyper hvor forliksmekling kan kreves, men hvor dette ikke er nødvendig. Hvis begge parter har vært bistått av advokat, kan mekling unnlates dersom det i stevningen blir opplyst at både saksøkeren og dennes advokat mener at forliksrådsbehandling er uten hensikt. Trolig er det dette unntaket som oftest blir påberopt. Viktige unntak er også at det bringes inn nye krav eller motkrav etter forkynnelse av stevningen, eller at det er flere parter som er saksøkere eller saksøkte. I siste fall er det tilstrekkelig at en av saksøkerne kan bringe en av de saksøkte direkte inn for tingretten. Det gjelder også unntak for rettsforhold som hører under sjøloven eller sjømannsloven, i noen av sakene etter husleieloven og i de saker mot det offentlige hvor forliksrådsbehandling ikke er utelukket. Endelig nevnes unntak for søksmål om prøving av vedtak i flere av de utenrettslige nemndene, blant annet pasientskadenemnda, nemnd etter finansavtaleloven (Bankklagenemnda), nemnd etter forsikringsavtaleloven (Forsikringsskadenemnda og Avkortingsnemnda), nemnd etter bustadoppføringslova (Boligtvistnemnda) og i nemnd etter inkassoloven.

Når saksgangen ikke leder fram til enighet mellom partene, har forliksrådet i mange av tilfellene kompetanse til å avsi dom. For det første gjelder det når innklagede har unnlatt å avgi tilsvar eller møte til mekling. Da kan forliksrådet avsi uteblivelsesdom basert på den saksframstilling som er gitt i forliksklagen. For det annet kan det avsies dom når innklagede i tilsvaret har godtatt klagerens påstand, og for det tredje når meklingen ikke fører fram og en av partene har krevd dom. I disse tre situasjonene er det et vilkår at saken gjelder en formuesverdi. Dersom begge parter møter og begge gir samtykke til at dom kan avsies, har forliksrådet kompetanse til å avsi dom også i saker som gjelder annet enn formuesverdier. Når domsforhandling er gjennomført, skal forliksrådet likevel unnlate å pådømme saken selv om en eller begge parter har bedt om dom, dersom det finner at saken er så vanskelig eller så lite opplyst at den ikke egner seg til å bli pådømt i forliksrådet.

I domstolloven § 1 er forliksrådene nevnt sist i oppregningen av de alminnelige domstolene, etter Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene og tingrettene.

8.2.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Reglene om forliksrådets kompetanse er drøftet i utredningen del II kap. 10.10.1 til 10.10.6 (s. 286-294) og kap. 10.10.14 og 10.10.15 (s. 308-309) og i del III kap. 8.2, (s. 732-733 og 739-741). Utvalgets mer generelle vurderinger framgår av del II kap. 10.8 og 10.9 (s. 262-286). Aktuell statistikk, andre reformforslag av betydning for forliksrådene, utenlandske ordninger og vurderingen av regelendringene om forliksrådene i de siste tiår finnes i del II kap. 10.4-10.7 (s. 251-262).

Utvalget fastslår at forliksrådenes oppgaver i dag kan deles i tre. Det er å mekle, treffe realitetsavgjørelser og etablere tvangsgrunnlag for ubestridte krav.

8.2.2.1 Organisatoriske spørsmål av betydning for vurderingen

Spørsmålene er særskilt drøftet av utvalget i del II kap. 10.9.2 og 10.9.3 (s. 263-266). Forliksrådets oppgaver må ses i nær sammenheng med forliksrådenes organisasjon og struktur. For det første er det et rent lekdommerorgan. Det er ikke slik som i rettsapparatet ellers, der lekdommernes kompetanse kommer i tillegg til den juridiske som fagdommerne innehar. Utvalget mener at forliksrådene ikke bør bygges ut til å bli ordinære domstoler ledet av en jurist. I stedet bør ressursene brukes til å gjøre tingrettene til en slagkraftig enhet som kan tilby god førstelinjebehandling av alle sakstyper. Også etter at sluttbehandlingen av St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden er blitt fulgt opp, vil det etter utvalgets mening være en tilstrekkelig desentralisert struktur på tingrettene som den ordinære førsteinstansen. Ny teknologi, som utstyr til videokonferanser, kan motvirke ulempene knyttet til store avstander i deler av landet. Mer lokale domstoler for småkrav bør ikke opprettes. De vil kunne få et B-stempel, og det vil være i strid med prinsippet om at særdomstoler om mulig bør unngås. Å gjøre forliksrådene til fagdommerorgan ville føre til tap av deres fortrinn, som er å behandle mange små saker på en rask, enkel og uformell måte. Det bør heller ikke anses som realistisk å styrke sekretariatsfunksjonene med jurister. Det ville innebære en fare for pulverisering av ansvaret for avgjørelsene.

Det administrative ansvaret for forliksrådene bør overføres fra kommunene til staten ved Domstoladministrasjonen. Da vil det ikke oppstå noe uavhengighetsproblem når kommunen er part. Dessuten vil det da kunne skje en profesjonalisering og konsolidering av virksomheten. Utvalget anser det også ønskelig å gå over til større forliksrådskretser, som vil gjøre det mulig med faste og profesjonelle sekretariater. Virksomheten vil da bli mer kontinuerlig, slik at det kan ytes bedre service, og slik at sjansen blir større for at forliksrådene vil kunne overholde formelle krav til saksbehandlingen, herunder kravet til begrunnelse av dommene.

Forliksrådsmedlemmene bør være direkte eller indirekte valgt av kommunestyrene. Det bør velges personer som er særlig skikket til vervet, og partitilhørighet bør være uten betydning. Fortsatt bør forliksrådet bestå av tre medlemmer når det holdes møte i den enkelte sak. Det er da noen å diskutere saken med, og rådet får større tyngde og tillit. Det bør imidlertid sørges for en viss bredde i rådet med hensyn til erfaringsbakgrunn, holdninger og alder, og begge kjønn bør være representert.

8.2.2.2 Når skal en sak behandles i forliksrådet?

Obligatorisk eller frivillig behandling?

Spørsmålet er særskilt drøftet i utredningen del II kap. 10.9.4 (s. 266-272). Forliksrådet bør ha kompetanse til å mekle. Med bakgrunn i den brukerundersøkelse som ble gjort for utvalget, har det konkludert med at tilbudet om mekling bør opprettholdes som et første ledd i behandlingskjeden for sivile saker.

Spørsmålet blir om slik mekling skal være obligatorisk eller frivillig.

Det kan ikke være aktuelt å stille krav om samtykke fra begge parter. Det ville avskjære saksøkeren fra å få saken avgjort ved uteblivelsesdom når saksøkte forholder seg passiv. Om saksøkeren mister denne muligheten, vil ikke forliksrådsbehandlingen framstå som tilstrekkelig attraktiv. Det bidrar også til å kanalisere saker til forliksrådene at inkassobyråer der kan møte som prosessfullmektiger, en ordning som bør fortsette.

Utvalget foreslår å innføre rettsmekling som fast ordning, jf. 10.4.3.1, og dessuten et tilbud om utenrettslig mekling etter mønster av rettsmeklingsordningen, jf. 9.2. Det er behov for å harmonisere disse meklingstilbudene med sikte på å unngå overlapping og tidsspille. Det vil virke uheldig å ha beløpsgrenser for hvilke saker det skal gjelde obligatorisk forliksrådsmekling for. Strukturutvalget foreslo 8 G (i dag kr 470 224). Men rettsmekling har vist seg egnet i mange saker med lavere tvisteverdi, og det er få av forliksrådets tvistesaker som gjelder en så høy tvistesum. Det bør heller ikke innføres en ordning der saksøkte ved tingretten gis anledning til å kreve forliksrådsbehandling. Muligheten for å oppnå noe ved en behandling i forliksrådet ville bli svært liten. En alminnelig adgang til frivillig behandling vil være best egnet til å sørge for harmonisering av de ulike meklingsordninger. Da vil partene velge det tilbud som passer for saken.

Dersom det opprettholdes en hovedregel om obligatorisk forliksrådsbehandling, bør det gjøres unntak for flere av de eksisterende utenrettslige meklingsordninger som er omhandlet i 7.2.3.

Utvalget har særskilt vurdert obligatorisk forliksrådsbehandling i de saker som vil bli fanget opp av reglene om småkravprosess i tingretten. Mange av disse vil reise faktiske og rettslige spørsmål som er så komplekse at det er liten grunn til å tro at saken vil få sin endelige løsning i forliksrådet. Det var noe av begrunnelsen for opprettelsen av Forbrukertvistutvalget og forsøksordningen med husleietvistutvalg i medhold av husleieloven. Betenkeligheten ved den manglende juridiske kompetansen ville bli noe redusert ved å innføre krav om at begge parter må gi samtykke for at forliksrådet kan avsi dom. Likevel vil forliksrådsbehandlingen kunne innebære en for høy terskel til at saken etterpå blir brakt til tingretten. På den annen side vil småkravprosessen ikke hindre at mange selvprosederende fortsatt vil kvi seg for å bringe saken inn for tingretten. I stedet vil de føle seg tryggere i forliksrådet, og behandling der vil framstå for dem som enklere og lettere tilgjengelig. Om det blir innført frivillig forliksrådsbehandling også for de sakene som kan gå etter småkravprosessen, er det derfor grunn til å tro at mange likevel vil velge å bringe saken inn for forliksrådet.

Obligatorisk forliksrådsbehandling vil bare i begrenset grad avlaste domstolene for saker. Nettopp når saksøkeren ser seg best tjent med å springe over forliksrådet, er det en formodning for at saken allikevel havner i tingretten. Hensynet til avlastning av domstolene må dessuten ses i sammenheng med at småkravprosessen gir uttrykk for en målsetting om at domstolene skal ha en økt mengde av slike saker. Det er også i samsvar med regjeringens tidligere uttrykte hovedtanke om at domstolene skal være samfunnets viktigste konfliktløser.

På den annen side vil det ha positive virkninger for meklingen i forliksrådet at den skjer på frivillig grunnlag, iallfall for den som har reist saken. At forliksrådene behandler saker som er bedre egnet for behandling der, vil føre til at de oppnår bedre resultater. Det vil stimulere til økt kompetanseoppbygging, og forliksrådene vil framstå som et mer attraktivt meklingsforum.

Frivillig mekling vil også gi et enklere regelverk.

Utvalget er kommet til at det ikke i noen saker bør være nødvendig å reise sak for forliksrådet for å kunne reise sak for tingretten.

Sakstyper som ikke bør behandles i forliksrådet

Spørsmålene er særskilt drøftet i utredningen del II kap. 10.10.3 (s. 287-91) og del III kap. 8.2, s. 732-33. Farskaps- og nedstamningssaker kan ikke forlikes og bør ikke behandles i forliksrådet. I flere andre saker hvor partene ikke har fri rådighet, bør det fortsatt ikke skje forliksrådsbehandling. Det gjelder rettslig overprøving av administrative tvangsvedtak, saker om militærnekting, saker om bortvisning og utestenging fra universitet og høyskole og søksmål fra det offentlige om ligningsavgjørelse.

Saker etter ekteskapsloven og barneloven bør fortsatt ikke behandles i forliksrådet. På dette området finnes det egne meklingsordninger, og forliksrådsbehandling er vanskelig å forene med at retten i disse sakene har et ansvar for sakens opplysning. Derimot bør det ikke opprettholdes unntak for saker om det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller.

Utvalget foreslår også å videreføre andre regler som utelukker forliksrådsbehandling. Det gjelder saker om å fradømme offentlig bevilling, om gyldigheten av voldgiftsdom og rettsforlik, om oppsigelse av ror- eller egnebu. Saker om offentlige tjenestehandlinger som ikke utelukkende er av privatrettslig art, er nylig vurdert av lovgiverne, jf. lov 28. april 2000 nr. 34, og utvalget foreslår å videreføre regelen om at disse sakene ikke skal behandles i forliksrådet. Saker om oppsigelse og avskjed bør ikke føres for forliksrådet. Utsiktene til å oppnå et resultat vil være små. Dessuten gjelder egne regler om forhandlinger, noe som også er tilfelle for saker etter arbeidstakeroppfinnelsesloven. Saker om immaterialrettigheter vil gjennomgående være for vanskelige og bør derfor ikke gå for forliksrådet.

Forholdet til tvisteløsende organer utenfor domstolene

Spørsmålene er særskilt drøftet i utredningen del II kap. 10.10.6 (s. 291-94) og del III kap. 8.2, s. 732-73 og 740-41. Særlige hensyn gjør seg gjeldende når en tvist er brakt inn for en klagenemnd eller annet tvisteløsende organ utenfor domstolene, eller når en sak ønskes brakt til slikt organ etter at saken er blitt brakt inn for forliksrådet.

Når en sak har vært realitetsbehandlet i slik tvistenemnd, går utvalget inn for at forliksrådet fortsatt skal være avskåret fra å behandle tvisten dersom nemndas vedtak er bindende for partene uten å bringe den inn for domstolene. Under tvil går utvalget inn for at forliksrådet fortsatt skal kunne behandle saker som er realitetsbehandlet i andre tvistenemnder, og hvor det i lov er bestemt at nemndsbehandlingen gir grunnlag for å bringe tvisten direkte inn for tingretten. Utvalget ser dette standpunktet i sammenheng med at det har foreslått at lederen i forliksrådet skal kunne innstille saken dersom det er åpenbart at saken ikke egner seg for behandling der. Det skal kunne besluttes allerede etter at tilsvar er mottatt. Ut fra tilsvarende vurderinger mener utvalget at også avtaler inngått under konfliktrådsbehandling bør kunne bringes inn for forliksrådet.

For en del av sakene som kan bringes inn for utenrettslige organer, er det i lov gitt regler om litispendens. Det vil si regler om at tvisten ikke kan bringes inn for forliksråd eller tingrett så lenge den er til behandling i vedkommende utenrettslige organ. Dette gjelder både de sakene hvor det ved lov er bestemt at realitetsavgjørelser ikke kan bringes inn for forliksråd, men må bringes direkte inn for tingrett, og for alle de saker hvor det følger av lov at partene står fritt til å bringe realitetsavgjørelsen inn for enten forliksråd eller tingrett. Utvalget ønsker å opprettholde disse reglene om litispendens. Sakstypene dette gjelder, er omhandlet avslutningsvis i 7.2.3.2 og 7.2.3.3 i denne proposisjonen. Utvalget har vurdert om det bør gis en generell regel om litispendens for alle tvister som er brakt inn for klage- eller reklamasjonsnemnd. Dersom en forbruker har brakt saken inn for en slik nemnd, kan det sies å være illojalt av den næringsdrivende å søke det omstridte kravet inndrevet gjennom søksmål mens nemndsbehandlingen pågår. Det bør likevel ikke innføres en så vidtfamnende regel. Kvaliteten på saksbehandling og avgjørelser i de mange nemndene kan variere. Det gir en bedre garanti for betryggende saksbehandling å knytte denne type rettsvirkninger til de saksområder eller nemndsordninger hvor dette er ønskelig. Som nevnt foran har utvalget derimot foreslått en generell regel om at behandlingen for forliksrådet kan innstilles straks etter tilsvar dersom det er åpenbart at saken ikke egner seg for behandling der, jf. NOU § 8-11 første ledd. At saken er brakt inn for en klagenemnd, er brukt som eksempel på innstillingsgrunn.

Det er ikke behov for en regel om at behandling i konfliktrådet er til hinder for å bringe tvisten inn for forliksrådet. Utvalget har vist til at en parts samtykke til behandling i konfliktråd fritt kan trekkes tilbake.

Det hender at det oppstår ønske om å bringe en sak inn for tvistenemnd eller klageordning etter at saken er brakt inn for forliksrådet. Utvalget går inn for at forliksrådet da må innstille saken dersom tvisten bringes inn for nemnd som kan treffe bindende vedtak, slik som Forbrukertvistutvalget kan. Innstillingen får til følge at saken ikke på ny kan bringes inn for forliksrådet med mindre motparten samtykker. I dag skal forliksrådet stanse saken i et slikt tilfelle, en ordning utvalget mener det ikke er behov for å videreføre. Utvalget foreslår ingen tilsvarende generell regel om at saken skal innstilles når en part ønsker å bringe tvisten inn for andre tvistenemnder, for eksempel til Bankklagenemnda. Det er vist til at en sak som er meklet forgjeves i forliksrådet, umiddelbart etterpå kan bringes inn for slike tvistenemnder. Det anses også mindre naturlig ettersom en avsluttet behandling i disse nemndene ikke er til hinder for etterfølgende behandling i forliksrådet. Innstilling av saken i forliksrådet kan likevel bli utfallet av et ønske om å få saken prøvd i en av disse andre nemndene. Det er også vist til at utvalget i NOU § 8-11 har åpnet for en generell adgang til å innstille saken allerede etter tilsvaret dersom det da antas som åpenbart at saken ikke egner seg for behandling i forliksrådet, en bestemmelse som er ment som en sikkerhetsventil.

8.2.2.3 Når skal forliksrådet ha kompetanse til å avsi dom?

Spørsmålet er særskilt drøftet i utredningen del II kap. 10.9.5 (s. 272-286) og del III kap. 8.2 (s. 739-740) og 34.1 (s. 1004). Utvalget foreslår en sterk innskrenkning i forliksrådets kompetanse til å avsi dom.

Utvalgets flertall går for det første inn for at forliksrådet bare i to situasjoner skal kunne avsi dom etter krav fra klageren alene; ved å avsi fraværsdom (forfallsdom i utvalgets terminologi), og i saker om pengekrav der motparten bare gjør gjeldende manglende betalingsevne eller åpenbart uholdbare innsigelser. Utvalget er samlet om at forliksrådet fortsatt bør kunne avsi dom når begge parter samtykker. I alle de nevnte situasjonene skal det etter flertallets forslag være et grunnvilkår for å avsi dom at forliksrådets medlemmer er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig, og om utfallet av saken.

Mindretallet går inn for å modifisere grunnvilkåret slik at medlemmene ikke trenger å være enige om resultatet, og foreslår at det i saker om formuesverdier med tvistesum under 2 G skal være tilstrekkelig at én av partene ber om dom.

Hovedregelen om at begge parter må gi samtykke til at forliksrådet avsier dom, blir av flertallet først og fremst grunngitt med hensynet til rettssikkerheten. Uten krav om samtykke vil forliksrådet gis en funksjon som en regulær domstol. Forliksrådsmedlemmenes manglende kvalifikasjoner og den enkle saksbehandlingen gjør at mange av avgjørelsene ikke vil oppfylle de ønskede minimumskrav til rettssikkerhet. Slike krenkelser vil kunne avhjelpes ved å kreve etterfølgende domstolsbehandling. Men det er noe usikkert hvor langt et slikt synspunkt rekker i forhold til den praksis som er blitt fulgt i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Flere avgjørelser i EMD tilsier at ethvert trinn i domstolsbehandlingen må tilfredsstille konvensjonens krav til rettferdig rettergang. Det må også være en selvfølgelig målsetting ved utformingen av en ny lov. Reelle grunner taler også for at det ikke bør legges avgjørende vekt på at en mangelfull behandling i forliksrådet kan repareres ved å bringe saken inn for tingretten. For mindre ressurssterke parter vil det kunne fortone seg som en økonomisk og følelsesmessig belastning.

På dette trinnet av tvistebehandlingen bør meklingen være det primære. Skal det avsies dom, vil den bli mer forsvarlig i tingretten, selv om tvisten blir behandlet etter småkravprosessen som i seg selv vil gjøre at ulik ressursstyrke mellom partene får mindre betydning. Skal mekleren ha avgjørelsesmyndighet, kan det få partene til å bli mindre åpne under meklingen og til å posisjonere seg under meklingen med tanke på en eventuell dom. Hensynet til at meklingen i forliksrådet skal bli mest mulig vellykket, taler for at partene etterpå kan motsette seg domsavsigelse.

En part kan ha forskjellige grunner til ikke å gi samtykke til dom. Han kan vite at bevisene i saken gir forliksrådet et ufullstendig grunnlag, eller har ikke tilstrekkelig tillit til forliksrådets medlemmer. Det siste kan være fordi de under meklingen har framvist en holdning til saken parten ikke oppfatter som objektiv, eller at de gir inntrykk av at de lar seg dupere av motpartens advokat.

Flertallet ser ikke grunn til å innføre noen særregel for tvister om formuesverdier med tvistesum under 2 G, eventuelt 1 G, som ble foreslått av Strukturutvalget i NOU 1999: 22: Domstolene i første instans. Også slike beløp kan være betydelige for den enkelte, og også slike tvister kan reise kompliserte spørsmål. Mistilliten til forliksrådets evne til å avgjøre slike tvister har ledet til opprettelse av konfliktløsende organer i forbrukertvister og husleietvister.

Mindretallet mener forliksrådet primært bør være et utenrettslig meklingsorgan for tvister som ikke kan bringes inn for tvistenemnder og ikke må bringes direkte inn for domstolene. Det er viktig at forliksrådene framstår som et tvisteløsningstilbud i saker som ikke tåler store utgifter til tvisteløsningen. Det foreslås 2 G som en øvre grense for denne type saker. En slik grense vil samtidig gi et helhetlig tilbud for disse sakene. Samme beløp er foreslått som øvre grense for småkravprosessens virkeområde og for at samtykke skal være nødvendig for å få fremmet anke til behandling i lagmannsretten. I disse sakene kan domskompetanse gi forliksrådets meklingsforsøk mer tyngde, samtidig som en dom kan bringe saken til en avslutning selv om forlik ikke oppnås. En forutsetning for mindretallets forslag er at advokater og andre rettshjelpere ikke møter i forliksrådets møter. Først da vil kjernen i tilbudet bli at leke meklere møter partene alene for å finne en løsning, og da vil det kunne avsies dom med minimale utgifter for partene.

Når forliksrådets kompetanse til å avsi dom blir vesentlig begrenset, mener utvalget at det ikke er naturlig å regne forliksrådene blant de alminnelige domstoler.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

8.2.3.1 Organisatoriske spørsmål

Utvalgets standpunkt om at forliksrådene fortsatt bør være lekmannsorgan, slik at det verken overfor leder eller sekretariat blir stilt krav om juridisk utdanning, får støtte fra flere høringsinstanser, blant annet Samarbeidsrådet for hovedstevnevitner og forliksråd (SFH) og Nittedal forliksråd. Fra SFHog forliksrådene i Fet og Rælingen er det også gitt støtte til at forliksrådet fortsatt skal ha tre medlemmer. Høringsinstansene har ulike syn på det å overføre ansvaret for forliksrådene til Domstoladministrasjonen. Forliksrådene i Nittedalog Stavanger gir støtte til forslaget, mens SFH er skeptiske. Flere høringsinstanser, blant annet Stavanger forliksrådog SFH, er enig med utvalget i at det er en interessant tanke å få vurdert felles sekretariat for forliksråd og konfliktråd. Derimot er det ulike oppfatninger om en bør få mer regionale forliksråd. Stavanger forliksråd mener det vil styrke kompetansen. SFH er betenkt:

«For det første er hensynet til nærhet til publikum et svært viktig argument. Det er blitt stadig flere viktige institusjoner som er nedlagt i nærmiljøet og domstolenes geografiske områder er blitt større. SFH mener at det er viktig for den enkelte borger å kunne bevare nærheten til den lokale domstol som forliksrådene er. Det er i denne sammenheng også av betydning å poengtere at forliksrådene er noe annet enn de ordinære domstolene. Lekmannspreget er sentralt for forliksrådene, og SFH mener den lokale forankringen er avgjørende for å kunne understreke nærhet til lokalmiljøet. SFH vil også påpeke de lange tradisjonene med hensyn til lokal tilknytning. De samme hensyn gjør seg gjeldende her som for å beholde lensmenn i hver kommune.»

8.2.3.2 Frivillig forliksrådsbehandling

Flere høringsinstanser støtter utvalgets flertallsforslag om at saksøkeren i alle saker skal stå fritt til å velge mellom forliksråd og tingrett. Det gjelder Borgarting lagmannsrett, Nedre Romerike tingrett, Dommerforeningenog Advokatforeningen, samt subsidiært NHOog Forbrukerrådet, som går inn for å nedlegge forliksrådene. Oslo tingrett gir en betinget støtte til forslaget, men mener det vil være:

«uheldig om saksøker ensidig skal kunne velge å starte saken i tingretten. Det ville medføre at saksøkte i praksis ble avskåret fra først å søke å tvisten løst ved hjelp av en «tredjemann» på raskeste og billigste måte. I verste fall kan saksøkte risikere at saksøker velger å gå direkte til tingretten som et pressmiddel mot en saksøkt som ikke synes han har råd til å involvere seg i en slik prosess. En ordning som innebærer at både saksøker og saksøkte skal kunne velge å starte i forliksrådet er også best i samsvar med ønsket om å få tvister løst tidlig og med små kostnader.»

Forliksrådene i Fet, Rælingen, Snillfjord, Stavanger, Vindafjord, samt Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (SFH)og Hans Eyvind Næss går imot forslaget. SFH uttaler:

«Dette er først og fremst av hensyn til partene. For det første er det mange som ikke er kjent med de muligheter som forliksrådsbehandlingen gir. Obligatorisk mekling vil kunne være et viktig middel for å få partene til forliksrådet for å få løst saken på en enkel, rask og billig måte. For det annet er det mange advokater som ikke ønsker mekling. SFH mener obligatorisk mekling i alle fall vil være en fordel for de parter som ikke er representert ved advokat. Ofte er det slik at innklagede ikke er representert av noen profesjonell part. Hensynet til den svakere part tilsier derfor også at saken starter på forliksrådsnivå. For det tredje viser det seg at mange saker avgjøres og løses i forliksrådet. På den måten vil obligatorisk forliksrådsmekling kunne være et viktig middel for å holde kostnadsnivået i rettspleien nede. SFH vil også påpeke at en rekke europeiske land som ikke har forliksråd, er på jakt etter et institutt for å bedre småkravsprosessen.»

SFH er også skeptisk til forslaget om at saken kan innstilles før det er meklet:

«Ofte er det i realiteten slik at en sak i utgangspunktet kan synes vanskelig og håpløs å mekle, men det viser seg at det er mulig å få til forlik når meklingen faktisk blir gjennomført. Det å gjennomføre mekling vil ikke være noen tidkrevende prosess i motsetning til behandling i for eksempel Forbrukertvistutvalget eller for den saks skyld i tingretten. Derfor bør mekling som hovedregel gjennomføres.»

Advokatforeningen går imot forslaget om at forliksrådet skal gis anledning til å behandle saker om det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller:

«Under dagens ordning er det naturlig å benytte skifteretten som «meglingsinstans». I praksis løses de fleste av de såkalt ekteskapsskiftene ved det avholdes et forberedende møte i skifteretten før eventuell åpning av offentlig skifte. Advokatforeningen finner ikke denne utvidelsen i Forliksrådets saklige kompetanse som noe forenkling og forbedring av dagens system. Ekteskapssaker involverer ofte både kompliserte juridiske problemstillinger og krav om psykologisk innsikt i partenes ståsteder.»

Lederen for det ene forliksrådet i Stavanger, Hans Eyvind Næss, mener at det heller bør vurderes å sløyfe unntaket som gjelder når begge parter har vært bistått av advokat:

«Etter undertegnedes mening er det altfor mange eksempler på at advokater har rådet partene til å gå rett til tingrettene med sine tvister i stedet for å benytte seg av forliksklage. For mange er følgen blitt at sakens omkostninger til slutt har overskredet tvisteverdien / domsresultatet. Nåværende frivillighet representerer en mulig fare for rettssikkerheten snarere enn det motsatte.»

8.2.3.3 Forbrukersaker

Forbrukerrådetog Juss-Buss mener at forliksrådene i større grad bør avskjæres fra å behandle forbrukersaker, både i de tilfellene hvor en sak først er blitt behandlet av en tvistenemnd, og når det er ønske om å bringe en sak inn for tvistenemnd etter at saken er brakt inn for forliksrådet. Bestemmelsene om dette bør ikke bare gjelde tvistenemnder som treffer vedtak som er bindende for partene, slik som utvalgets forslag går ut på, men også for andre tvistenemnder. Forbrukerrådet uttaler om dette:

«For det første vil slike nemnder ha en vesentlig høyere kompetanse både faktisk og juridisk enn forliksrådet. Videre vil det være svært liten sannsynlighet for at en part vil godta en minnelig løsning i forliksrådet som stiller ham dårligere enn nemndsvedtaket, eller at en part gi sitt samtykke til at forliksrådet avsier dom. Det kan videre vanskelig tenkes at forliksrådet uten å komme i strid med kravene i forslaget til § 8-10 kan avsi dom med ett annet resultat enn den nemndsavgjørelsen som foreligger idet det da neppe kan sies at parten som vant i nemnda har «åpenbart uholdbare innsigelser». Når det gjelder adgangen til å kreve saken innstilt også ved innbringelsen av saken til klagenemnd som ikke fatter bindende vedtak begrunnes det med at behandlingen av saken i en klagenemnd vil være mer betryggende for partene enn forliksrådsbehandling nettopp på grunn av at nemnda vil ha høyere juridisk og saklig kompetanse.

---

En slik regel må selvfølgelig sette visse krav til den nemnder som skal gis slike virkninger. Det sentrale her må være kravet til nøytralitet i forhold til partene, for eksempel med et krav om at nemnden må være sammensatt med like mange parter fra hver side, og for eksempel også et krav om en nøytral formann. En annen mulighet er et krav om hvem som er avtalepart i nemndsavtalen. En ytterligere annen mulighet er i forskrift å fastsette hvilke nemnder dette skal gjelde.»

Forbrukerrådet ber også om at det blir vurdert et annet unntak for hvilke saker forliksrådet kan behandle, nemlig for de tvister som ligger innenfor et område med ufravikelig forbrukerlovgivning:

«Vår erfaring er som sagt at forliksrådene i for stor grad ikke evner å forstå slik lovgivning, slik at det foreligger en reell fare for at det blir avsagt et antall dommer i strid med forbrukervernlovgivning også i fremtiden dersom dette ikke unntas. Det er her viktig å gjøre oppmerksom på at dette også har betydning for meklingen i disse sakene idet svært få forbrukere selv har god innsikt i regelverket, og kan således selv ikke rette opp forliksrådet der hvor forliksrådet trår feil i meklingen.»

8.2.3.4 Domskompetanse

Flere høringsinstanser støtter flertallets forslag. Det gjelder Barne- og familiedepartementet, Borgarting lagmannsrett, Nedre Romerike tingrett, Advokatforeningen, Dommerforeningenog Juss-Buss, og subsidiært Forbrukerrådetog NHO, som begge går inn for å legge ned forliksrådene. Samarbeidsrådet for forliksråd og hovedstevnevitner (SFH) støtter bare flertallets forslag om at det må være enstemmighet om resultatet for å avsi dom, men går ellers imot forslagene til de regler som innebærer endringer av gjeldende rett.

Forbrukerrådet uttaler at tanken bak forliksrådsordningen er positiv, men at erfaringene med ordningen dessverre er svært negativ. Utvidet adgang til å bruke advokat har ført til en sterkere ubalanse mellom partene i forbrukersaker. Den manglende juridiske kompetansen representerer et så stort rettssikkerhetsproblem:

• «at Forbrukerrådet i saker hvor forliksrådsbehandling burde vært et godt alternativ, for eksempel fordi saken på grunn av ufravikelig lovgivning er opplagt, ikke kan anbefale forbrukeren å bruke forliksrådet fordi det er umulig å spå utfallet av en slik sak,

• at forliksrådet uten begrunnelse og uten å vise til bevisførsel som trekker i en annen retning setter sakkyndige uttalelser til side fordi det motsatte er «sannsynliggjort»,

• at forliksrådene har en tendens til å legge den profesjonelle parts vurderinger og oppfatninger (både med hensyn til juss og faktum) til grunn fremfor enkeltindividets, og advokatens fremfor den selvprosederendes.

• at forliksråd ved å vise til at de uansett kan avsi dom og at en ytterligere prosess blir kostbar «presser» forbrukere til å inngå forlik som stiller ham dårligere enn hva han kunne krevd som følge av ufravikelig forbrukervernlovgivning,

• at forliksrådet avsier dommer i strid med ufravikelig lovgivning,

• at forliksrådet ikke gir gode nok eller overhodet ikke gir noen begrunnelse for sine dommer. Dette fører til at partene tidvis blir pålagt betydelige økonomiske krav (også i strid med ufravikelig lovgivning) uten noen som helst mulighet til selv eller med profesjonell hjelp å vurdere om det er hensiktsmessig å overprøve forliksrådets avgjørelse.»

Disse erfaringene gjør at Forbrukerrådet går inn for å oppheve hele forliksrådsordningen. Subsidiært støttes flertallets forslag, likevel ikke forslaget om domskompetanse for forliksrådet når klagemotparten bare har gjort gjeldende åpenbart uholdbare innsigelser. Forbrukerrådet mener at forliksrådet ikke vil evne å skille mellom slike innsigelser og andre, og at det kan ha en viss sammenheng med inkassoselskapenes praksis:

«Praksis synes i mange tilfeller kun å være at selskapet kontakter kreditor når det får innsigelser mot kravet, og hvis kreditor mener at innsigelsene er uriktige så fortsetter inndrivingen. Man legger med andre ord helt ukritisk kreditors versjon til grunn. Inkassoselskapene møter reglemessig for sine oppdragsgivere i forliksrådet, og da i stor utstrekning med egne advokater.

Vår erfaring med forliksrådet er dessverre at forliksrådene i altfor stor grad legger inkassoselskapenes og advokatens versjon til grunn, og ikke minst når det gjelder tolkningen av jussen. Vi har derfor liten tro på at forliksrådene uten juridisk kompetanse i særlig grad vil evne til å se i gjennom inkassoselskapenes argumentasjon i forhold til at debitors innsigelser er åpenbart grunnløse.»

Juss-Buss uttaler:

«Juss-Buss har meget blandet erfaring med forliksrådet. Dette gjelder kvaliteten på domsavgjørelsene, men også forliksrådets praksis med å presse fram forlik (jfr tvml § 282). Til tider har vi også opplevd at forliksrådets medlemmer har bedrevet noe som kan grense mot sjikane, med høyst upassende og unødvendige kommentarer mot sakens parter, og da særlig innklagede.»

Juss-Buss mener at forliksrådene bare bør gi veiledning om andre tvisteløsningsordninger. Reelt omtvistede krav bør heller avgjøres i tingretten etter småkravprosessen. Forliksrådsmedlemmene ser ikke sakene med friske øyne. De blir så vant med å se dårlig betalingsmoral hos klagemotparten at de lett blir inkassobyråenes forlengede arm.

Jusshjelpa i Nord-Norge støtter mindretallets forslag. Oslo tingrett mener verdigrensen i mindretallets forslag bør endres til 1 G:

«Tingretten legger til grunn at den brukerundersøkelse som utvalget fikk utført (utredningens bilag 4), viser at det begås en del feil i forliksrådenes avgjørelser og i deres saksbehandling. Dette er etter vårt syn likevel ikke så alvorlig at domskompetansen i tvistesaker bør fjernes helt. Den lave ankefrekvensen over forliksrådets dommer kan dels ses som uttrykk for at partene i stor grad slår seg til ro med resultatet i forliksrådet og dels at svært mange uansett kvier seg for å gå til tingretten med en sak. Det er mye lavere terskel i forhold til forliksrådet, både som meklings- og domsinstans. Videre er dette langt billigere enn å gå til tingretten, selv om det legges til rette for en noe billigere og enklere behandling ved småkravsprosess. Det er slett ikke sikkert at særlig mange av dem som i dag får sin sak avgjort i forliksrådet, vil velge å anlegge sak for tingretten. Konsekvensen av forslaget kan derfor bli at partene blir stående uten noe adekvat tvisteløsningstilbud. Forliksrådenes rolle som raske og billige konfliktløsere tilsier derfor at domskompetansen i tvistesaker ikke bør fjernes for små og midlere krav. Den bør iallfall beholdes til man ser om småkravsprosessen kommer til å fungere etter hensikten. [...]

Verdigrensen som foreslås av mindretallet er imidlertid etter vår mening for høy. En grense på 1G synes riktigere. Saker med verdier over dette nivå vil regelmessig være av så stor betydning for de involverte parter at en domsbehandling direkte i tingretten synes påkrevet, med mindre partene er enige om at forliksrådet kan avsi dom.»

Flere høringsinstanser går imot utvalgets forslag om å innskrenke forliksrådenes domskompetanse. Det gjelder som nevnt Samarbeidsrådet for forliksråd og hovedstevnevitner, forliksrådene i Bergen, Fet, Nittedal, Rælingen, Snillfjord, Stavanger, Vindafjordog Åfjord, samt Norske Inkassobyråers Forening (NIF). Dessuten har lederen i Giske forliksråd, Oddvar Veddegjerde, lederen for Stavanger forliksråd II, Hans Eyvind Næss, og advokat Terje Herrem avgitt uttalelser som går imot forslaget.

Stavanger forliksråd uttaler:

«Mulighetene for alle mennesker til å få prøvd sine saker på en rask og billig måte forutsetter at adgangen er åpen og ikke begrenset verken av spesifikke verdistørrelser med hensyn til påstandsbeløp eller advokatvurderinger med hensyn til om forliksrådet er en egnet instans eller ei.»

Vindafjord forliksråd uttaler:

«Forliksråda er eit viktig organ for å få tvistar raskt og billeg ut av verda. For mange følest det som eit stort psykisk press å ha ei tvistesak hengande over seg. Det er difor viktig å få raske avgjerder slik at partene kan få konsentrera [seg] om og tenkja på andre og som regel viktigare ting.

Vindafjord Forliksråd kan ikkje vera enig i at regelen om at det er nok at berre ein av partene treng be om dom i forliksrådet tas bort. Ein ressurssterk og med god økonomi kan då nekta dom i Forliksrådet for å pressa ein svakare part og med dårlegare økonomi til forlik. Sjøl om den sterkare parten kan gå til høgere rett om vedkomande får dom imot seg, vert det trass alt ein større terskel å passera.»

Åfjord forliksråd uttaler:

«Vi mener det er uheldig at forliksrådet bare kan dømme i saker der begge partene er enig om det. Vi kan tenke oss små saker som må til tingretten fordi innklagede ikke er enig i at forliksrådet pådømmer saken. Innklagede har i mange tilfeller til hensikt å unndra seg kravet, og ser ingen nytte av at saken blir avgjort i forliksrådet. Derimot vinner innklagede ytterligere tid ved at saken må til en høyere rett. Dette vil jo også fordyre saken betraktelig, noe som er ugunstig både for partene og det offentlige.»

SFH uttaler:

«De fleste parter som motsetter seg dom i forliksrådet, gjør ikke dette ut fra at de ikke tror forliksrådet har kunnskap eller innsikt nok til å dømme, men ut fra faren for å få en fellende dom mot seg.... Samlet sett vil risikoen for at en part ikke har råd til å anke en feilaktig dom for forliksrådet være vesentlig mindre enn konsekvensen av at små saker blir for dyre å bringe inn for tingretten. Det skal i den sammenheng understrekes at selv med innføring av småkravsprosess vil omkostningene i tingretten bli vesentlig større for begge parter enn i forliksrådet.

[...]

Faren ligger, etter SFHs syn, vanligvis ikke i at det avsies for mange uriktige dommer, men at forliksrådet unnlater å avsi dom i opplagte saker. Forbedringspotensialet blir å styrke forliksrådets kompetanse ved å pålegge alle forliksrådsdommere obligatoriske, årlige kurs.»

Norske Inkassobyråers Forening er svært skeptisk til at forliksrådene reduseres fra domstol til rent meklingsorgan:

«For kreditorene vil det foreslåtte system føre til at man ofte vil bli stilt i valget mellom å akseptere å redusere et reelt sett uomtvistet krav for å oppnå forlik mot å måtte gjennomgå en større, tyngre og mer kostnadskrevende prosess. Å presse kreditor til forlik i disse sakene vil stride mot den alminnelige rettsoppfatning og redusere tilliten til rettsystemet. NIF advarer mot at man ved denne reformen kommer i en situasjon hvor kreditorene rutinemessig av forliksrådet vil bli tvunget til å ettergi deler av kravet for i det hele tatt få en avgjørelse. Dette vil føre til større tapsmarginer for norsk næringsliv, hvilket vil medfører økte produktpriser for den alminnelige forbruker.

NIF ser at betenkeligheten ved at forliksrådet dømmer i saker hvor de strengt tatt ikke innehar den nødvendige juridiske kompetanse. Dette kan tilsi at forliksrådet generelt ikke bør ha domskompetanse. Imidlertid er NIF av den oppfatning at hensynet til effektiv rettshåndhevelse må gå foran hensynet til at alle avgjørelser skal være 100% materielt riktige.»

Advokat Terje Herrem uttaler at de aller fleste sakene gjelder:

«faktiske spørsmål som partene har forskjellig oppfatning av. Var det:

• Ulyd i bilen ved kjøpet?

• Lekkasje i baderommet?

• Uriktig arealoppgave for boligen?

• Håndverkerregningen for høy?

• Dreneringen tett?

Det er da ikke rettsspørsmålet, men faktavurdering konflikten gjelder. Det er få tilfeller at tvisten gjelder rettsregler og fortolkning av lov anvendt på forholdet.

Et allsidig sammensatt forliksråd har langt bedre kvalifikasjoner for å løse de fleste konflikter enn en jurist som enedommer. For tingretten må partene ofte ruste seg med teknisk sakkyndige og kanskje må tingdommeren sette retten med sakkyndige meddommere.

Rådets styrke er den solide sammensetning, fordi vervet som medlem er borgerplikt og honorært. Gammellensmannen og avgåtte tillitsmenn i det offentlige, gjør sin siste innsats i rådet. Ettersom stat og kommune ikke kan stevnes inn for forliksrådet, oppstår ingen habilitetsproblemer.

Forliksrådets medlemmer har gjennomgått saken og er vel forberedt til møtet. Dette arter seg som en utspørring av partene. Advokatene - om de møter - har en beskjeden plass. De har sin viktigste funksjon når rådet sender partene på gangen med ordre om å vurdere et forliksforslag. Advokaten vil da forstå risikoen med å havne i tingretten med en ubekvem sak.

[...]

Rådet bør få utvidet kompetanse til bodeling ved separasjon, for det har allerede kompetanse ved sambooppgjør.

Vegskjønn i naboskap koster kr. 30-50.000,- og dette bør kunne løses av rådet på enkleste vis. Det bør derfor åpnes for at en part innenfor alle rettsområder skal kunne be motparten innkalt til forliksrådet.

[...]

Avvikles forliksrådets domsmyndighet blir vanlige mennesker rettsløse. De vanskelige personer vet at kostnadene ved å få løst konflikten ved retten er så høye, at de tar seg frem nokså kontant og hensynsløst.

Når domstolene ikke har funnet praktiske og rimelige løsninger med aktiv dommerinnsats, må forliksrådet utvikles videre i nye oppgaver.»

Bergen forliksråd er skeptisk til forslaget til krav om enighet for at forliksrådet skal gis domskompetanse:

«Forliksrådet er en kollegial domstol hvor også flertallet bør avgjøre hvorvidt dom skal avsies og hva resultatet skal være. I de tilfellene begge parter begjærer dom er det en unødvendig begrensning å gi et av forliksrådets medlemmer veto. Det er ikke saklig grunnlag for å behandle forliksrådet annerledes enn for eksempel tingretten når denne er satt med meddommere. I praksis er det dessuten nærmest unntaksvis at det foreligger dissens. Bergen forliksråd har hatt 3 dissenser i løpet av 6 år etter behandling av ca 6000 saker, andelen som søkes regulert er således verken et praktisk eller faktisk problem.»

Bergen forliksråd går også imot at forliksrådene ikke lenger skal betegnes som alminnelige domstoler. Det vil nedgradere forliksrådenes autoritet og status, og det vil utgjøre et paradoks for så vidt som de avsier flest dommer.

8.2.4 Departementets vurderinger

8.2.4.1 Særlige fordeler ved forliksrådet

Departementet ser særlig to trekk ved forliksrådenes funksjon i dag som gir grunn til fortsatt å kanalisere mange saker dit:

• En stor andel av sakene får sin endelige løsning gjennom behandlingen i forliksrådet - også av de sakene hvor tilsvaret viser at det er en reell tvist.

• Løsning i forliksrådet er mye billigere enn i tingretten, både for partene og for samfunnet.

Forliksrådene er en lekmannsdomstol, der sakene blir behandlet på en uformell måte. For noen er barrieren mot å oppsøke en slik domstol lavere enn for tingretten.

De lave kostnadene ved behandling i forliksrådet henger sammen med en svært enkel saksbehandling. Departementet mener likevel at verken dette eller forliksrådsmedlemmenes begrensede kyndighet om juridiske spørsmål gjør det betenkelig å kanalisere saker til forliksrådet dersom behandlingen blir innstilt i de tilfelle hvor saken ikke blir opplyst godt nok, eller den juridiske kompetansen er utilstrekkelig i forhold til saken, jf. 8.2.4.2. På den måten kan man i stor grad unngå at svakhetene ved forliksrådsbehandlingen får en uheldig virkning på løsningen av tvisten. Blir det til tross for dette avsagt uriktige dommer, har partene etterpå anledning til å bringe saken inn til mer betryggende og fullverdig behandling i tingretten, jf. 8.2.4.5.

Langt på vei er det de samme hensyn som ligger bak proporsjonalitetsprinsippet, som kan forsvare at saker blir kanalisert bort fra tingretten og til det mindre kyndige forliksrådet. Når en forliksrådsbehandling kan få partene til å akseptere den løsning en kommer fram til der i forlik eller dom, bør tingrettene få konsentrere seg om de øvrige sakene som partene føler størst behov for å bringe dit.

I tillegg til de to hovedfordelene ved forliksrådet legger departementet også vekt på at forliksrådene mange steder i landet gir et langt mer desentralisert tvisteløsningstilbud enn det tingrettene kan gi. Det er med på å gjøre forliksrådene bedre egnet enn tingrettene til å være et «lavterskeltilbud». Riktignok vil tingrettene - særlig i småkravprosessen - mer og mer gjøre bruk av fjernmøter og tilby publikum å foreta prosesshandlinger ved å fylle ut mønstre for dokumenter som legges tilgjengelig på domstolenes hjemmesider. Men uansett vil partene ofte ha kortere reisevei til et møte i tvisteløsningsorganet hvor begge skal være til stede ved forhandlingen.

Til tross for disse fordelene ved forliksrådet mener departementet at det fortsatt må være mange saker som ikke kan behandles i forliksrådet, og at det er andre som ikke behøver å bli behandlet der, jf. 8.2.4.3 og 8.2.4.4.

8.2.4.2 Forutsetninger for vurderingen av forliksrådenes kompetanse

Hvilke oppgaver forliksrådet bør ha - både når det gjelder forliksmekling og særlig når det gjelder domskompetanse - må ses i sammenheng med forliksrådenes saksbehandling og organisering.

Departementet går under 8.3.4 inn for å følge opp hovedtrekkene i utvalgets forslag om saksbehandlingen i forliksrådene. Forslagene utgjør en viktig forutsetning for at forliksrådene kan tilby en hurtig og rimelig behandling, og innebærer fortsatt at forliksrådenes saksbehandling vil være langt enklere enn tingrettens, også småkravprosessen, jf. 15.5.2. Det er tre forskjeller som er særlig framtredende. I forliksrådet skal det ikke foregå annen saksforberedelse mellom tilsvar og rettsmøte enn at partene innkalles til møtet. Rettsmøtet foregår enda mindre formbundet, og det er klare begrensninger i hvilken bevisføring som der kan skje utenom dokumentgjennomgang, jf. lovforslaget § 6-8 annet til fjerde ledd. For det tredje er det mange saker som ikke vil bli løst i forliksrådet. Det vil skje ved at behandlingen blir innstilt - dels fordi en av partene ber om det når saksbehandlingen tar for lang tid, dels fordi forliksrådets leder skal kunne innstille saken etter innkommet tilsvar når det lite sannsynlig at saken vil egne seg for videre behandling i forliksrådet, jf. lovforslaget § 6-11 første ledd, jf. 8.3.4.2, dels fordi forliksrådet fortsatt ikke skal ha rett til å avsi dom når det mener at grunnlaget ikke er tilstrekkelig, for eksempel at saken er blitt for dårlig opplyst, eller at den faktisk eller rettslig framstår som for komplisert, jf. nedenfor om lovforslaget § 6-10 tredje ledd og 8.2.4.5.

Departementet legger videre til grunn at sekretariatet for forliksrådene skal utøves av ansatte i de lokale driftsenhetene i politiet. Denne sekretariatsorganiseringen følger av reformen av den sivile rettspleie på grunnplanet, jf. lov 25. juni 2004 nr. 53, som ble vedtatt på grunnlag av Ot.prp. nr. 43 (2003-2004).

Departementet er enig med utvalget i at forliksrådet ikke bør gjøres til et fagdommerorgan, og at det ikke bør forutsettes noen styrking av rådets juridiske kompetanse ved ansettelse av jurister i sekretariatet for det enkelte forliksråd. Departementet har likevel ikke noe å innvende mot at det enkelte steder kan være valgt jurister som medlemmer av forliksrådet, eller at det vil være ansatte jurister hos lensmann eller namsfogd som blir satt til å utøve sekretariatsfunksjonen.

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om en særskilt småkravprosess, jf. 15.5. Departementet er enig med utvalget i at tingrettene bør utgjøre en slagkraftig enhet som skal tilby god behandling i alle typer saker, og at dette skal være en førsteinstansbehandling. Det skal være uten betydning for reglene om tingrettens saksbehandling om tvisten har vært behandlet på forhånd i forliksrådet eller ikke.

8.2.4.3 Saker som ikke bør kunne behandles i forliksrådet

Departementet slutter seg til utvalgets forslag og vurderinger av saker som ikke bør kunne behandles i forliksrådet, jf. 8.2.2.2. Forliksrådet bør ikke behandle saker der retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. I slike sakstyper gjør det seg gjeldende særlige hensyn til rettssikkerhet, hvor forliksrådet ikke egner seg som lekmannsorgan, med regler som legger opp til en særlig rask og enkel saksbehandling. Disse særtrekkene ved forliksrådet gjør det også lite egnet til å behandle saker der juridisk kyndighet er av særlig betydning, for eksempel i saker om lovmessigheten av offentlige tjenestehandlinger, og saker som gjennomgående er kompliserte og vanskelige, for eksempel saker om patenter og andre immaterialretter. Departementet er videre enig i at det bør gjelde unntak der det etter loven fins særskilte meklingsordninger, og der et annet organ har truffet avgjørelse som kan bli tvangskraftig på samme måte som dommer, slik det gjelder for vedtak i Forbrukertvistutvalget.

Departementet har vært i tvil om forliksrådet bør kunne behandle saker som på grunn av forutgående realitetsbehandling i tvistenemnd kan bringes direkte inn for tingretten uten at tvistenemndas avgjørelse har tvangskraft. Dette gjelder for eksempel avgjørelser av Bankklagenemnda og Forsikringsskadenemnda. Utvalget foreslår at slike saker skal kunne bringes inn for forliksrådet. Departementet antar at partene sjelden vil se seg tjent med å bringe tvister fra disse nemndene inn for forliksrådet. Er det reell uenighet mellom partene etter nemndsbehandlingen, vil innbringelse for forliksrådet bare tjene til å forhale saken. Det kan likevel tenkes saker der nemnda ikke har vært i tvil, men en part unnlater å oppfylle sin plikt uten å framkomme med nye innvendinger. Da er det behov for å bringe saken inn for et organ hvor saksbehandlingen kan gi et tvangsgrunnlag, og egentlig ikke for et tvisteløsningsorgan.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at saker om det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller skal kunne behandles i forliksrådet. Det er saker som egner seg godt for mekling. Det gjelder et rettsområde med mange og skjønnsmessige regler. Kompleksiteten i reglene, sammen med hensynet til mellommenneskelige forhold, kan gjøre at partene ser seg best tjent med en mekling ledet av lekfolk som ikke fokuserer for mye på rettsregler.

8.2.4.4 For hvilke saker bør det stilles krav om forliksrådsbehandling?

Generelt

Her behandles de saker som ikke skal være utelukket fra behandling i forliksrådet, jf 8.2.4.3 og lovforslaget § 6-2 første ledd annet punktum. Som det er redegjort for i 7.3.3 bør loven stille visse krav til mekling og avklaring for at saker kan bli brakt inn til behandling i tingretten som den ordinære førsteinstansen. Fordi rettslig behandling av en sak er dyr for både partene og samfunnet, bør det ikke være nok at partene bare avklarer grunnlagene for sine krav og de bevis de vil føre. Det bør også stilles krav om at tvisten forsøkes løst gjennom tvisteløsningsordninger som utgjør et alternativ til å gå til tingretten som den alminnelige førsteinstansen.

Spørsmålet om hvilke saker forliksrådsbehandling bør være obligatorisk for, bør etter departementets mening først og fremst avgjøres ut fra en vurdering av i hvilke sakstyper og situasjoner det er utsikt til at behandlingen vil føre til en løsning av saken. Er utsiktene små, vil det virke urimelig å pålegge parter en behandling i forliksrådet. Da vil påbudet gjennomgående framstå som et fordyrende og tidsforlengende element i tvisteprosessen. Ved regelutformingen bør det også vektlegges at forliksrådene utgjør det viktigste innslag av lekfolk i den sivile rettspleie, et innslag departementet ser det som ønskelig å videreføre.

På denne bakgrunn ser departementet det som aktuelt å stille krav om behandling i forliksrådet for en sakstype selv om det ikke framstår som mest sannsynlig at en sak av typen vil bli løst der. En tingrettsbehandling vil nemlig som oftest koste både det offentlige og partene flere ganger det en forliksrådsbehandling koster. Ulempene ved tvungen forliksrådsbehandling vil også bli mindre ved grensene for hva den kan påføre partene av tid og kostnader, jf. lovforslaget § 6-11 fjerde ledd om at saken kan kreves innstilt når det er gått mer enn tre måneder fra forliksklagen ble forkynt, og § 6-13 første ledd bokstav d om at et beløp tilsvarende ca. kr 3 400 utgjør det maksimale en part kan bli pålagt å erstatte motparten i kostnader til rettshjelp. Endelig må det tas i betraktning at en innstilt forliksrådsbehandling som blir fulgt opp med stevning til tingretten, ofte har tjent til å avklare hva tvisten dreier seg om, og behandlingsgebyret for forliksrådet vil etter departementets forslag komme til fratrekk i behandlingsgebyret for tingretten når saken der behandles etter allmennprosessen, jf. utkast til endring av rettsgebyrloven § 8 første ledd.

Selv i lys av dette vil det virke urimelig å påtvinge partene en forliksrådsbehandling når det er liten utsikt til løsning. Som et hovedsynspunkt mener departementet at det bør stilles krav om forliksrådsbehandling i sakstyper der det er betydelig sjanse for at det vil føre til en løsning av tvisten.

Departementet foreslår i 8.2.4.5 at forliksrådet fortsatt skal ha en viss kompetanse til å avsi dom på grunnlag av begjæring fra bare én av partene. Denne regelen utgjør en vesentlig forutsetning for at departementets forslag om nødvendig forliksrådsbehandling skal nå sitt mål om å virke som en buffer for inngang av saker til tingretten. Dersom begge parter må be om dom for at forliksrådet skal få kompetanse til å avsi dom, vil utsikten til at saken får sin løsning i forliksrådet, bli vesentlig redusert.

Departementet vil nedenfor vurdere om behandling i forliksrådet bør være nødvendig der det på annen måte er skjedd en forutgående avklaring eller mekling i tvisten. Det kan være utenrettslig mekling, jf. lovforslaget kapittel 7, mekling i konfliktråd, advokatmekling eller annen mekling ledet av en tredjeperson, grundige forhandlinger mellom partene og behandling av tvisten i utenrettslig tvisteløsningsnemnd. Deretter vil departementet ta stilling til om det bør settes en særskilt beløpsbegrensning.

Annen mekling som alternativ

Departementet anser det unødvendig med forliksrådsbehandling når utenrettslig mekling er gjennomført. Selv om meklingen kan tenkes å bli nokså kortvarig, jf. her lovforslaget § 7-1 annet ledd om adgang til å kreve meklingen avsluttet, ser departementet ikke grunn til å legge avgjørende vekt på den mulighet for omgåelse som dette kan gi. Partene må i så fall først inngå en avtale, jf. lovforslaget § 7-1 første ledd, og må i praksis betale mekleren for å sette av tid til å delta. Ved mistanke om at det ikke har vært ønske om noen mekling, og at påbudet om forliksrådsbehandling reelt sett har vært forsøkt omgått, vil tingretten kunne undersøke dette og eventuelt overføre saken til forliksrådet, jf. lovforslaget § 4-1 første ledd annet punktum. Departementet legger ellers vekt på at meklerne som utfører en utenrettslig mekling, gjennomgående vil ha kvalifikasjoner som er mer tilpasset tvistens karakter enn det medlemmene av forliksrådet vil ha.

Departementet ser ikke grunn til å gjøre unntak for saker der det er foretatt annen mekling under ledelse av en utenforstående tredjeperson. I de fleste tilfellene vil slike meklinger kunne avtales gjennomført i henhold til reglene i lovforslaget kapittel 7. Om det ikke har skjedd, kan forliksrådsbehandlingen gjennomføres med minimale utgifter og tidhefte for partene. Dersom den gjennomførte mekling og saksforholdet gir grunn til å tro at det er liten sjanse for at den egner seg for videre behandling i forliksrådet, vil saken kunne innstilles, jf. lovforslaget § 6-11 første ledd. Det er en regel som tar sikte på at det verken er betydelige utsikter for minnelig løsning, eller at det vil foreligge grunnlag for å avsi dom.

Erfaring viser at mekling i konfliktrådet gjennomgående gjennomføres mer grundig enn i forliksrådet. Meklingen atskiller seg også fra mekling i forliksrådet ved at begge parter må ha gitt sitt samtykke til mekling. Departementet finner likevel ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra en plikt for forliksrådsbehandling når en tvist forgjeves har vært meklet i konfliktrådet. Disse sakene vil nemlig ofte være egnet til pådømmelse i forliksrådet, særlig fordi partene som regel vil være enige om saksforholdet, jf. konfliktsrådsloven § 5 om vilkår for å ta en sak til behandling i konfliktrådet. Dessuten vil disse sakene som oftest gjelde rettsforhold som er regulert av lite kompliserte regler.

Forhandlinger med og uten advokat som alternativ

Har grundige forhandlinger ikke ført fram, er det som oftest liten utsikt til minnelig løsning i forliksrådet. Særlig gjelder dette når det har deltatt advokater på begge sider. Men dom i forliksrådet kan være en realistisk mulighet for å få saken løst hvis ikke saksforholdet eller rettsspørsmålet er for komplisert. Dessuten vil det å få brakt inn en utenforstående og uavhengig meklingsinstans som forliksrådet etter omstendighetene øke sjansen for forlik - også i de saker som er blitt forhandlet med advokater på begge sider. Departementet mener disse momentene bør være utslagsgivende når tvistebeløpet er lite.

Behandling i utenrettslige tvistenemnder som alternativ

Som nevnt i 8.2.4.3 bør forliksrådet være avskåret fra å behandle saker der en utenrettslig tvistenemnd har truffet avgjørelse som kan få tvangskraft. For tvister som har vært til realitetsbehandling i utenrettslige nemnder som er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse, foreslår departementet at det ikke skal gjelde noe krav om behandling i forliksrådet før det blir reist sak for tingretten. Dette vil blant annet gjelde Bankklagenemnda og Forsikringsskadenemnda. Departementet er kommet til at det også bør gjelde andre utenrettslige nemnder dersom den som blir innstevnet til tingretten, har gitt sitt samtykke til nemndsbehandlingen. En svært høy andel av uttalelsene til alle disse nemndene blir respektert av partene. Nemndsmedlemmene har omfattende faglig innsikt innen det aktuelle saksfelt, og saksforholdet blir på forhånd søkt klarlagt. Departementet mener disse forhold tilsier at den part som vil ha en ny rettslig prøving, bør kunne bringe saken direkte inn for tingretten.

Departementet går også inn for å videreføre gjeldende lovregler om at det inntrer litispendensvirkning av at en tvist bringes inn for en av de lovforankrede tvistenemndene, jf. lovforslaget § 18-2 tredje ledd sammenholdt med lovreglene om de nemndene som er omhandlet avslutningsvis i 7.2.3.2 og i 7.2.3.3. Saken kan da ikke bringes inn for forliksråd eller tingrett mens behandlingen pågår i nemnda. I flere av disse reglene er forbrukeren unntatt fra litispendensvirkningen.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør gis en helt generell regel om litispendensvirkning av behandling i alle klage- eller tvistenemnder. Kvaliteten på saksbehandlingen og innsikten i rettsregler varierer i disse nemndene. Også spørsmålet om behandling i tvistenemnda bør være til hinder for å bringe tvisten inn for forliksrådet eller tingretten, bør derfor vurderes av lovgiverne for den enkelte nemnd.

Er en sak der nemndsbehandling gjør forliksrådsbehandling unødvendig, allerede brakt inn for forliksrådet, bør det etter departementets syn være adgang til å kreve behandlingen i forliksrådet innstilt dersom ønsket om å få saken nemndsbehandlet settes fram av klagemotparten senest en uke før rettsmøtet i forliksrådet. Departementet mener at denne regelen bør gjelde for alle tvistenemnder der en realitetsbehandling av tvisten gir partene rett til å bringe den direkte inn for tingretten. Departementet legger vekt på at en særskilt tvistenemnd gjennomgående vil ha større fagkyndighet enn forliksrådet, og at det er vel så store sjanser for at realitetsbehandling i tvistenemnda vil gi en endelig løsning som at behandling i forliksrådet vil gjøre det.

Beløpsbegrensning for nødvendig forliksrådsbehandling

Når begge parter møter i forliksrådet, og det foreligger en reell tvist, er det godt over en tredel av sakene som blir forlikt, og det er trolig godt over to tredeler som ikke blir brakt videre til tingretten. Det siste tallet går ikke fram av noen statistikk, men er basert på stikkprøver. Det antas med andre ord at et godt flertall av tvister som ender med dom eller henvisning til tingretten, ikke blir brakt dit. Dette skyldes trolig at mange av henvisningene og noen av dommene utløser forhandlinger som fører til enighet, og fordi mange avfinner seg med de dommer som forliksrådet har avsagt. Disse anslagene gir likevel et noe overdrevent inntrykk av forliksrådene som buffer for tilgang av saker til tingretten, fordi mange av sakene gjelder så små beløp at de uansett ikke hadde blitt brakt inn for tingretten.

En rekke saker med høye tvistebeløp er ikke mer kompliserte enn saker om små beløp, verken når det gjelder å forstå de aktuelle rettsreglene eller å avklare saksforholdet. Det er likevel rimelig å anta at partene vil bruke mer ressurser jo høyere tvistesummen er, på å overbevise retten om de faktiske forhold som er påberopt. Når partene på grunn av en betydelig tvistesum gjennomgående har ønske om en mer omfattende bevisføring enn det den enkle saksbehandlingen i forliksrådet legger opp til, er det mye som kan tale for at det ikke bør være nødvendig å bringe saken dit. Særlig vekt får dette når begge parter har engasjert advokat. Den part som vil anlegge sak om et betydelig tvistebeløp, bør da selv få velge om den enkle og lite ressurskrevende tvisteløsningsmodellen bør forsøkes, eller om saken bringes inn til en mer ressurskrevende behandling i tingretten. For å reise sak for tingretten vil vilkårene i lovforslaget kapittel 5 under enhver omstendighet gjelde i sin helhet. Når saken gjelder betydelige verdier, er det også større grunn til å respektere en parts ønske om å bruke ressurser på at tvisten blir meklet eller avgjort av personer med høyest mulig kompetanse i saksbehandling, bevisvurdering og rettsanvendelse. De tanker som ligger bak lovens gjennomgående proporsjonalitetsprinsipp bør under slike omstendigheter ikke brukes som begrunnelse for å gjøre det nødvendig å få saken løst gjennom den enkle behandlingen i forliksrådet.

Departementet er etter dette kommet til at forliksrådsbehandling i utgangspunktet bør være nødvendig i alle saker som kan behandles der, jf. 8.2.4.3, og ikke er unntatt ovenfor. Det bør også gjøres unntak når begge parter er representert ved advokat, og tvistesummen er over kr 125 000. Som nevnt foreligger det ikke statistikk for hvordan forliksrådssakene fordeler seg på tvistesum. For departementet er det imidlertid foretatt stikkprøver som gir grunn til å anta at det er mindre enn hver åttende forliksrådssak på landsbasis som har en tvistesum som er over kr 125 000, og at det blant disse sakene inngås forlik i hver sjette sak eller sjeldnere og skjer pådømmelse i ca. hver femte sak. Blant sakene med svært lav tvistesum - under kr 20 000 - er det omvendt. For disse er det langt færre enn ellers som ikke blir pådømt eller forlikt. Tallene viser at forliksrådets effektivitet som tvisteløser er lav for saker med de høyeste tvistebeløpene. Samtidig foreslår departementet kr 125 000 som øvre normalgrense for småkravprosessens virkeområde.

Konsekvenser av forslaget

Departementets forslag til avgrensning av saker som må behandles i forliksrådet, vil neppe føre til noen vesentlig endring i antall saker som blir brakt til tingretten. Trolig vil antallet bli noe redusert. På den ene side kan noen flere saker bli brakt dit fordi behandling i flere tvistenemnder enn i dag skal gi unntak for forliksrådsbehandling. På den annen side er det grunn til å tro at fjerning av advokatunntaket for saker med tvistesum under kr 125 000 vil løse flere saker gjennom forliksrådsbehandlingen.

De nye reglene om innstilling kan føre til at andelen av innstilte saker blir høyere enn den andel som i dag blir henvist. Det er ikke grunn til å tro at dette samlet sett vil føre til at flere saker blir brakt til tingretten. Dels vil slik innstilling føre til at flere saker blir ført til utenrettslige tvistenemnder, dels vil det skje innstilling i de saker som i dag går direkte til tingrett som følge av regelen om at begge parter er representert ved advokat.

8.2.4.5 Forliksrådets kompetanse til å avsi dom

Forliksrådet har etter tvistemålsloven alminnelig kompetanse til å avsi dom i formuessaker etter begjæring fra en part, uavhengig av tvistebeløpets størrelse. Tvistemålsutvalget foreslår at forliksrådet skal ha domskompetanse bare når begge parter samtykker i det. Høringsinstansene er - som det framgår av 8.2.3.4 - delt i spørsmålet.

Departementet foreslår at forliksrådet skal ha en begrenset domsmyndighet etter begjæring fra én part. Dette er i samsvar med den vurdering som ble gjort av Regjeringen og Stortinget i samband med reformen om den sivile rettspleie på grunnplanet, jf. Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) og Innst. O. nr. 90 (2003-2004). Departementet legger vekt på at en begrenset domsmyndighet kan effektivisere forliksrådets betydning for å løse mindre tvister. Fører meklingen ikke fram, kan en part kreve at forliksrådet avsier dom. En slik ordning vil også gjøre at forliksrådet bør være tilbakeholdende med å gi sitt syn til kjenne under meklingen. En dom i forliksrådet kan ses som et tilbud om en bestemt løsning av konflikten som partene tvinges til å ta stilling til, fordi det blir bindende om de ikke bringer saken inn for tingretten. Denne mekanismen kan etter departementets mening bidra til å påskynde den endelige avgjørelsen i mindre tvister, uten at den der er betenkelig ut fra rettssikkerhetshensyn.

Rettssikkerhetshensyn gjør seg gjennomgående sterkere gjeldende når tvistesummen blir høyere og kan forsvare en dyrere prosess for tingretten, eventuelt lagmannsretten etter anke. Er tvistesummen over et visst beløp, bør forliksrådet derfor ha domskompetanse i formuessaker bare når begge parter samtykker. Departementet finner det for tiden passende å sette dette skjæringspunktet til kr 125 000. Sammen med andre deler av lovforslaget vil dette sikre at alle saker som hovedregel kan bli pådømt i to instanser (forliksråd og tingrett for saker under kr 125 000, tingrett og lagmannsrett for saker over kr 125 000). Når grensen for domskompetansen ikke settes høyere enn grensen for tvungen forliksmekling, unngår man også at en saksøkers mulige motvilje mot dom i forliksrådet blir et argument mot at vedkommende frivillig søker mekling i forliksrådet om tvister for større beløp.

Departementet ser flere grunner til ikke å legge avgjørende vekt på utvalgsflertallets betenkeligheter med domskompetanse for forliksrådet. For tvister om mindre beløp er det viktig å tilby en bindende løsning på en billig måte. Reglene om innstilling er et viktig middel til å unngå at det blir avsagt uriktige dommer. Forliksrådet skal ikke avsi dom dersom det mener at det har utilstrekkelig grunnlag for å avgjøre saken - enten det er de faktiske forhold som det anser for dårlig opplyst, eller det har utilstrekkelig kunnskap om de aktuelle rettsreglene. Tidsforbruk og kostnader ved behandling i forliksrådet vil være så vidt beskjedent at det ikke vil bety noen avgjørende forsinkelse eller fordyring dersom en part vil bringe forliksrådets dom inn for tingretten.

Tvistemålsutvalget har gitt uttrykk for at ufullstendige domsgrunner og andre svakheter ved en del av de dommer som forliksrådene avsier, reiser spørsmål i forhold til den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), men har ikke trukket noen klar konklusjon. Departementet er ikke enig i en påstand om at påregnelige feil ved forliksrådsdommer vil innebære en systemfeil som vil stride mot EMK. Selv om forliksrådets behandling i mange tilfeller ikke oppfyller alle krav i konvensjonen, betyr ikke det at det norske domstolssystemet ikke oppfyller konvensjonens krav. Det avgjørende er etter departementets mening særlig at partene har en ubetinget rett til å bringe tvisten videre inn til tingretten. Selv om tvisten først har måttet bli behandlet i forliksrådet, vil partene på den måten kunne få en bindende domstolsavgjørelse i samsvar med EMK innen rimelig tid. Også i denne sammenheng vil retten til å kreve forliksrådets behandling innstilt etter tre måneder (lovforslaget § 6-11) ha betydning. En dom vil innebære at søksmålsbyrden blir plassert hos en annen part enn om saken bare var blitt innstilt. Dersom domsresultatet i hovedtrekk er riktig, vil dette kunne bidra til å fremme rettssikkerheten, blant annet fordi ressurssvake parter ellers ville kvi seg for å ta den betydelige sakskostnadsrisiko det er å forfølge sine krav ved å reise søksmål for tingretten. Om forliksrådet ikke har domskompetanse, vil utfallet kunne bli at den ressurssterke helt eller delvis kan unndra seg sine forpliktelser. Ettersom departementet ikke har grunnlag for å anta at flertallet av forliksrådets dommer er uriktige, er også hensynet til ressurssvake parter et forhold som taler for å gi forliksrådet en viss domskompetanse.

Departementet går ikke inn for å sette som vilkår for domskompetansen at forliksrådets medlemmer er enige om sakens utfall. Det bør bare kreves at forliksrådet enstemmig kommer til at det foreligger grunnlag for å treffe en avgjørelse. Dette innebærer at medlemmene må mene at det som er av vesentlig betydning, er tilstrekkelig opplyst, og at det er tilstrekkelig avklart hvilke rettsregler som kommer til anvendelse, og hva disse går ut på.

8.2.4.6 Skal forliksrådet betegnes som domstol?

Departementet er enig med utvalget i at forliksrådene ikke bør betegnes i domstolloven som en av de alminnelige domstoler. Dette spørsmålet kommer etter departementets syn ikke i noen annen stilling ved at departementet bare foreslår å begrense forliksrådets domskompetanse og ikke oppheve den helt, som etter utvalgets forlsag. Reelt sett skal tingretten fortsatt være den ordinære førsteinstansen i vårt domstolshierarki. Dersom en tvist hører under norsk domsmyndighet, representerer tingretten den laveste instansen hvor alle har en ubetinget rett til å få en tvist avgjort, uavhengig av hvor mange tvilsomme rettsspørsmål saken reiser, og uavhengig av hvor vanskelig det er å få saken opplyst så godt som ønskelig. Det vil fortsatt være slik at langt de fleste av sakene i tingrettene ikke har startet i forliksrådet; og de sakene som først er blitt behandlet der, skal bli behandlet på samme måte som de øvrige sakene og ikke som en ankebehandling. En annen sak er at de fleste dommer i forliksrådet vil gjelde tvistebeløp som i utgangspunktet faller inn under småkravprosessens anvendelsesområde.

Forliksrådene bør imidlertid fortsatt regnes som en domstol. I samsvar med dette følger departementet opp utvalgets forslag om å omtale forliksrådene i domstolloven § 1, ikke som en av de alminnelige domstoler, men som en meklingsinstitusjon med begrenset domsmyndighet. Domstollovens alminnelige regler om domstoler vil dermed gjelde for forliksrådet, blant annet om ugildhet, frister og rettsmøter.

8.3 Saksbehandlingen i forliksrådet

8.3.1 Gjeldende rett

En sak for forliksrådet starter med en forliksklage. Den skal inneholde en kort forklaring om sakens gjenstand. Både kravet og grunnlaget for det må angis. Det er mindre strenge krav til innholdet av en forliksklage enn til en stevning til tingretten. Klagen forkynnes for innklagede. I saker om formuesverdier blir det samtidig gitt pålegg om innen en frist på minst én uke å gi tilsvar med opplysning om innklagedes standpunkt. Ellers innkalles til møte med minst samme frist. Dersom tilsvar blir gitt i rett tid, blir det innkalt til forliksmekling hvis klagerens påstand bestrides eller innklagede har krevd å bli innkalt til mekling til tross for at klagerens påstand er blitt godkjent.

Meklingen foregår for lukkede dører. Forliksrådet mottar partenes forklaring. Om noe fortsatt er uklart, kan det tas i mot forklaring fra andre når begge parter samtykker. Dersom forliksrådet mener det har fått et tilstrekkelig grunnlag til å gjøre seg opp en bestemt oppfatning om hva som vil være den rettslige eller rimelige løsning, skal den forsøke å få forlik inngått i samsvar med den oppfatningen. Forliksrådet bør advare kraftig mot overdrevne eller uberettigede krav og påstander.

Dersom det ikke blir inngått forlik, begynner det en domsforhandling i samme møte når en av partene har krevd dom, og retten ikke straks ser at saken er for vanskelig til å bli pådømt i forliksrådet. Disse forhandlingene foregår for de samme forliksrådsmedlemmene som har deltatt under meklingen. Domsforhandlingene er som hovedregel offentlig, i henhold til den generelle regelen som også gjelder for rettsmøter i andre domstoler. Begge parter oppfordres til å argumentere for sitt syn.

8.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag

8.3.2.1 Klage og tilsvar

Spørsmålene er særskilt behandlet i utredningen del II kap. 10.10.7 og 10.10.8 (s. 294-296) og del III kap. 8.2, s. 733-735. Utvalget foreslår å skjerpe kravene til innholdet av en stevning, men mener det ikke er behov for å stille like strenge krav til en forliksklage. Dette begrunnes blant annet med at det vil bli uforholdsmessig byrdefullt med så strenge krav i typiske inkassosaker, der det ikke er grunn til å vente innsigelser. Utvalget går imidlertid inn for en viss skjerping av dagens krav til en forliksklage. Som et minimum skal den inneholde de faktiske forhold som kravet direkte bygger på. Motparten skal ved dette få tilstrekkelig informasjon til å ivareta sine interesser, og forliksrådet skal kunne forberede seg til meklingsmøtet.

Utvalget foreslår at det alltid skal gis pålegg om tilsvar. I dag skjer dette bare i saker hvor forliksrådet vil ha kompetanse til å avsi dom dersom innklagede unnlater å avgi tilsvar i tide. Både i forhold til klageren og forliksrådet er det ønskelig at tilsvar blir avgitt av hensyn til å gjennomføre meklingen og den øvrige behandlingen av saken. I dag praktiseres en tilsvarsfrist på to uker, og det bør bli hovedregelen i loven. Bestemmelsen om at innklagede skal gis anledning til å kreve mekling selv om kravet godtas, foreslås opprettholdt.

8.3.2.2 Hurtighet

Spørsmålene om dette er særskilt omhandlet av utvalget i del II kap. 10.10.9 (s. 296-97), 10.10.10.2 (s. 297), 10.10.11.2 (s. 299) og 10.10.11.4 (s. 300-01) og del III kap. 8.2, s. 734-35, 737-39 og 740-41. Utvalget har lagt vekt på at forliksrådsbehandlingen skal være hurtig og effektiv for ikke å representere et unødig forsinkende element.

Utvalget foreslår en ny regel om at lederen av forliksrådet skal ha kompetanse til å avsi dom når det foreligger forfall på grunn av manglende tilsvar eller innklagede har godkjent klagerens påstand. Forutsetningen er at det ikke er tvil om avgjørelsen. En slik ordning har også den fordel at den bidrar til å skille ut de vanskelige sakene, slik at disse kan behandles med større oppmerksomhet og grundighet.

Utvalget foreslår flere bestemmelser om saksbehandlingens varighet. Det er ikke gitt regler om dette i dag. For det første skal møte til behandling av saken holdes innen tre måneder etter at klagen ble inngitt. Overskridelse av denne fristen skal ikke medføre umiddelbare rettsvirkninger. For det annet skal hver av partene kunne bringe saken inn for tingretten dersom saken ikke er avsluttet innen seks måneder etter at klagen ble inngitt. For det tredje skal hver av partene kunne kreve saken innstilt dersom den ikke er opptatt til doms eller forlik inngått innen tre timer etter at behandlingen i møte tok til.

8.3.2.3 Behandlingen i møte

Behandlingen i forliksrådets møte er drøftet i utredningen del II kap. 10.10.11.1, 10.10.11.3-10.10.11.7 (s. 298-99 og 304) og kap. 10.10.13 (s. 307-08) og del III kap. 8.2, s. 737-39. Forliksforhandlingene bør foregå etter retningslinjene for rettsmøter ellers, ikke etter de særlige retningslinjene som gjelder for rettsmekling, jf. 10.4.8 og 10.4.9. Når det ikke er aktuelt for forliksrådet å avsi dom, bør forliksrådet likevel stå friere enn under rettsmøter ellers til å sette fram forslag til løsning og gi uttrykk for synspunkter. Utvalget foreslår ikke å videreføre de spesielle direktivene i gjeldende lov om at forliksrådet skal gi uttrykk for sine oppfatninger når det har gjort seg opp en bestemt mening.

Utvalget ser ikke grunn til å videreføre dagens regel om oppdeling av møte mellom forliksmekling og domsforhandling. Skillet praktiseres i liten grad, og det er en utbredt mening blant forliksrådsmedlemmer at ordningen ikke er hensiktsmessig. Praktiske og prosessøkonomiske hensyn taler for å lovfeste praksis. Derved oppnås også at reglene blir enklere. Opphevelse av sondringen får betydning for vurderingen av adgangen til å møte med advokat, jf. 8.4, og for spørsmålet om møtet skal være offentlig.

De alminnelige hensyn som taler for offentlighet i rettspleien, jf. 18.3.1, tilsier at møtene i forliksrådet er offentlige. Det er ikke de samme hensyn som gjør seg gjeldende for mekling i forliksrådet som for rettsmekling. Offentlighetskravet i EMK artikkel 6 gjelder ikke for rettsmekling fordi den ikke kan munne ut i noen bindende avgjørelse. Når partene under vanlig mekling for domstolene får ivaretatt sitt behov for diskresjon, er det fordi forliksforhandlingene blir lagt til pauser som ikke er en del av selve rettsmøtet. Utvalget er kommet til at forliksrådet ikke bør gis anledning til å lukke dørene selv om partene gir samtykke. Det er fordi reglene om offentlighet ikke bare skal sikre partenes eventuelle ønske om offentlighet, men også skal sikre at offentligheten kan få kunnskap om hvordan sakene behandles.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

8.3.3.1 Klage og tilsvar

Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene (SFH), Forbrukerrådetog Jusshjelpa i Nord-Norge støtter forslaget om å skjerpe kravene til forliksklage. Forbrukerrådet uttaler:

«Forbrukerrådet mener det er et behov for å stille strengere krav til innholdet i en forliksklage enn hva som gjelder i dag. Spesielt i inkassosaker ser man i dag at det i mange saker gis en svært dårlig eller manglende begrunnelse for kravet i forliksklagen. Forliksklagen inneholder ofte kun et krav med en kopi av en faktura, uten noen henvisning til hvilket grunnlag fakturaen er utskrevet og i enkelte tilfeller heller ikke noen nærmere redegjørelse for eller dokumentasjon på inkassosalærene man i tillegg krever (ikke engang kopier av inkassovarsel eller betalingsoppfordring som man ønsker tatt med som en del av kravet).»

Jusshjelpa i Nord-Norge uttaler:

«Erfaringen fra vårt arbeid viser at forliksklagene i mange tilfeller ikke er utfyllende nok til at innklagede kan stille forberedt til forliksmøtet. Vi stiller oss positiv til utvalgets forslag om en skjerpelse i forhold til gjeldende rett. Imidlertid har vi det syn at utvalget ikke går langt nok i de krav som skal stilles til forliksklagen.

Utvalget har ikke tilstrekkelig klargjort hva som ligger i kravet om «kort begrunnelse».»

Norske Inkassobyråers forening (NIF) er skeptiske til å skjerpe kravene:

«Forslaget har ingen klar angivelse av hva som kreves annet enn krav om å angi de faktiske grunnlag kravet bygger på. Dette synes lite tilfredsstillende da konsekvensen er at forliksrådet etter fritt skjønn kan returnere en forliksklage som etter rådets vurdering er for dårlig begrunnet. Det er viktig at dette presiseres nærmere for å unngå ulik praktisering av kravet til begrunnelse av kravet i forliksklagen. NIF mener det i kravet til begrunnelse av kravet bør differensieres mellom krav som er omtvistede og uomtvistede krav. NIF kan ikke se at det er behov for å skjerpe lovskravet til begrunnelse for et uomtvistet krav.»

Jusshjelpa i Nord-Norge går imot at tilsvarsfristen bare skal være to uker. Det er vist til at tilsvar til stevning til tingretten skal være tre uker. I forliksrådet er partene som regel ikke representert av profesjonelle, slik det er vanlig i tingretten. Lekfolk bør ikke gis kortere frist enn parter som opptrer med profesjonell hjelp.

Norske Inkassobyråers Forening (NIF) går imot forslaget om å opprettholde at innklagede kan kreve mekling selv om kravet godtas:

«I disse tilfelle har skyldner hatt en rekke anledninger til å forhandle frem betalingsavtaler m.v. Etter NIFs syn er det åpenbart misbruk av tid og penger når man i disse sakene skal være nødt til å påføre egen part omkostninger i form av tidsbruk/reisekostnader for å avholde møte om et erkjent krav. NIF kan ikke se behovet for å gjennomføre en mekling når kravet saken gjelder ikke er gjenstand for en konflikt. Dersom mekling tenkes påtvunget for å imøtekomme skyldnerens ønske om reduksjon av betalingsforpliktelsen vil forliksrådet som instans miste sin funksjon som rettsinstans. Gjeldsordningsloven system er det regelsett som skal ivareta skyldners rettigheter dersom han oppfyller vilkårene for gjeldsreduksjon. NIF advarer mot et system som legger opp til at skyldner ved å trenere betaling av det uomtvistede krav oppnår en gjeldsrabatt ved å få gjennomført en mekling.

NIF foreslår at det på ny innføres et tilsvarskjema med alternativet: «Jeg erkjenner kravet og ønsker en avdragsordning». På bakgrunn av dette vil kreditor og skyldner kunne avtale en slik ordning uten å pådra saken unødvendig sakskostnader som avholdelse av et møte/mekling innebærer.»

8.3.3.2 Hurtighet

Det er delte meninger om forliksrådet etter unnlatt tilsvar bør kunne avsi dom uten at det innkalles til møte. SFFHstøtter forslaget. Åfjord forliksråd tror saksbehandlingen blir bedre med et forliksråd med tre medlemmer og uttaler videre:

«Det hender også at forliksrådet oppdager feil ved kravet, som innklagede selv ikke ser. Terskelen for å ta kontakt og få hjelp er lavere for et folkevalgt organ enn om dette bli lagt til en offentlig instans. Rettssikkerheten for den enkelte, og da spesielt for de svake i samfunnet blir bedre ivaretatt ved dagens ordning på dette punkt.»

Det er delte meninger om utvalgets forslag til frister for gjennomføring av saksbehandlingen.

Norske Inkassobyråers Foreningog Jusshjelpa i Nord-Norge støtter forslaget om rettsmøte innen tre måneder fra forliksklage, men mener at brudd på plikten bør frita for gebyr. Bergen forliksråd mener forslaget kan skape problemer når vanlige rutiner for forkynning av forliksklage mislykkes.

Forslaget om rett for hver av partene til å kreve saken brakt inn for tingretten etter at det har gått seks måneder fra forliksklagen, får positiv omtale av Forbrukerrådet, som likevel foreslår at en slik rett bør inntre etter tre måneder.

Bergen forliksrådog Hans Eyvind Næssmed tilslutning fra Stavanger forliksråd går imot forslaget om at saken kan kreves innstilt dersom møtebehandlingen ikke er avsluttet i løpet av tre timer. Næss uttaler:

«Om forslaget blir vedtatt, får en den situasjon at den part som ikke vil la forliksrådet avslutte saken, selv kan bidra til å trenere behandlingen inntil saken må stoppes uavsluttet. <...>Resultatet kan bli bl.a. at saker der parter ikke har interesse av forliksrådsbehandling, selv får anledning å sørge for om forliksrådet skal måtte tvinges til å stoppe behandlingen av en påbegynt sak og dessuten at ressurssterke parter som ikke ønsker forliksrådsbehandling, kan bidra til at saken varer så «lenge» at den må avbrytes uavsluttet»

Bergen forliksråd har i tillegg anført at problemet er konstruert, og at det er:

«unødvendig å regulere forholdet bare i forliksrådet. I den grad forholdet skal reguleres bør det heller utformes slik at det ikke er anledning til å holde rettsmøter utover en dag, med mindre partene samtykker.»

8.3.3.3 Behandlingen i møte

Juss-Buss ser det som positivt at det settes grenser for forliksrådets praksis med å presse fram forlik:

«Til tider har vi også opplevd at forliksrådets medlemmer har bedrevet noe som kan grense mot sjikane, med høyst upassende og unødvendige kommentarer mot sakens parter, og da særlig innklagede.»

Forbrukerrådet støtter utvalgets forslag om offentlige møter. Forliksrådene i Fet og Rælingenog Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (SFH) går imot forslaget om at meklingen skal være offentlig. SFH uttaler:

«I svært mange meklingsmøter fremkommer personlige opplysninger som ofte kan være med på å få til et forlik. Dette er opplysninger som aldri ville kommet frem i et «åpent» møte.

Når partene har møteplikt og meklingen foregår for lukkede dører og forliksrådets medlemmer har taushetsplikt, vil tryggheten rundt meklingen gi et langt bedre resultat enn med publikum tilstede. SFH mener derfor at forliksrådets møter bør være som i dag, todelt, hvor meklingsdelen går for lukkede dører. Her må gjeldende rett opprettholdes slik at vi får et skarpt skille mellom meklingsmøte og domsforhandlinger.»

8.3.4 Departementets vurderinger

8.3.4.1 Klage og tilsvar

Departementet er enig med utvalget i at det bør gjelde én norm for utformingen av alle typer forliksklager. Det gir lovteknisk den enkleste løsningen. Dessuten kan et krav være omstridt selv om klageren regner det som en regulær inkassosak. Fordi reformen for den sivile rettspleie på grunnplanet vil tre i kraft før dette lovforslaget, vil trolig langt færre forliksklager enn før være trinn i en inkassosak. Departementet ser likevel ikke grunn til å skjerpe kravene mer enn utvalget foreslår. Det må tas i betraktning at behandlingen for forliksrådet skal være enkel, og at det ikke skal være vanskelig for parter å opptre uten juridisk kompetanse. Det vesentlige er at påstandsgrunnlaget kommer fram for innklagede gjennom en konsentrert beskrivelse av de faktiske forhold kravet bygger på. Dette er presisert i § 6-3 annet ledd bokstav d i lovforslaget. Derved får innklagede og forliksrådets medlemmer et tilstrekkelig grunnlag for den videre behandling.

Departementet er enig med utvalget i at tilsvarsfristen normalt bør settes til to uker. Det er viktig at forliksrådsbehandlingen ikke drar ut lenger enn nødvendig. Normalt er det behov for mer tid for å avgi tilsvar til tingretten enn til forliksrådet, der partene ofte ikke vil rådføre seg med advokat på forhånd. Iallfall vil sakene i forliksrådet gjennomgående være mindre kompliserte; og det er uansett lagt opp til en enklere saksbehandling, som gjør det mindre naturlig med omfattende forberedelser for å avgi tilsvaret.

Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å videreføre regelen om at innklagede skal kunne kreve mekling selv om kravet godtas. Det foreligger ikke da noen egentlig tvist, men betalingsvansker hos innklagede, og det foreligger mindre behov for mekling enn i andre saker. I disse situasjonene er det ønskelig at inndrivingsprosessen gjøres så enkel og billig som mulig. Lavest mulig inndrivingskostnader er særlig viktig for skyldnere med svak økonomi, men har også betydning for de kreditorer som ikke oppnår full dekning for disse kostnadene. En drøfting om betalingsordninger kan i stedet skje ved direkte kontakt mellom partene. Oppnås det ikke en minnelig løsning på denne måten, vil namsmyndighetene ved en eventuell etterfølgende tvangsfullbyrdelse håndheve reglene som er gitt for å verne om saksøktes behov for nødvendige midler til livsopphold. For øvrig vil det bli mindre behov for å drøfte betalingsordninger i forliksrådet når reglene om direkte tvangsinndriving av uimotsagte pengekrav trer i kraft, siden de fleste inkassosaker da ventelig vil bli fremmet som begjæringer om utlegg.

8.3.4.2 Hurtighet

Departementet ser positivt på utvalgets forslag om frister for gjennomføring av saksbehandlingen. Konsentrasjon og hurtig saksbehandling er et viktig mål for hele reformen, jf. 4.2.3 og 4.4. Ordningen med obligatorisk forliksrådsbehandling for mange saker opprettholdes for at en stor andel av disse skal bli løst uten å komme til tingretten. Samtidig er det grunn til å regne med at mange saker vil havne der. Særlig for partene i disse sakene er det viktig at forliksrådsbehandlingen ikke virker som et urimelig forsinkende element i tvisteløsningen. På denne bakgrunn går departementet inn for utvalgets forslag om at møte i saken skal holdes før det er gått tre måneder fra forliksklagen ble forkynt. Bare unntaksvis vil det være vanskelig å overholde denne fristen, og det vil ikke ha umiddelbare rettsvirkninger at den ikke blir overholdt. Det er derimot et viktig mål som med dette blir nedfelt i loven.

For en part som har begrenset tro på hva som kan oppnås i forliksrådet, vil det virke urimelig om saken ikke kan bringes inn for tingretten når det viser seg at forliksrådsbehandlingen varer uforholdsmessig lenge. Departementet støtter derfor også utvalgets forslag om å gi partene rett til dette etter en viss tid. Departementet mener at tidsforløpet som skal gi rett til dette, bør regnes på en annen måte enn utvalget foreslår. Et vesentlig usikkerhetsmoment som kan knytte seg til lengden på saksbehandlingen, er når forliksklagen blir forkynt for innklagede, jf. høringsuttalelsen fra Bergen forliksråd. Når forkynning først har skjedd, antar departementet at det bare sjelden vil være vanskelig for forliksrådet å få avsluttet saken i løpet av tre måneder. Dersom det går lengre tid, bør en part ha rett til å avslutte forliksrådsbehandlingen straks ved å bringe saken inn for tingretten ved stevning.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at en part kan kreve forliksrådsbehandlingen innstilt etter at rettsmøtet har vart i mer enn tre timer. Varer møtet så lenge, står en overfor en så omfattende behandling at det bare bør kunne skje dersom partene gir samtykke. Som utvalget antar departementet at det normale i dag er at mange saker blir avsluttet i løpet av en halv time, og at relativt få saker har møte som varer mer enn én time. Det er denne raske og uformelle rammen for saksbehandlingen som er en vesentlig del av forliksrådets styrke, og som også utgjør en vesentlig begrunnelse for at den eller andre tvisteløsningsordninger utenfor de alminnelige domstolene bør prøves før saker bringes inn for tingretten. Det er ikke grunn til å tro at 3-timersregelen vil føre til trenering fra partene for å unngå avgjørelse i forliksrådet. Selv om forhandlingene i rettsmøte skal kunne bestå av både mekling og at partene fører bevis og framfører sitt syn på saken med sikte på dom i forliksrådet, vil forliksrådets leder vanligvis kunne sørge for at rettsmøtet blir avsluttet innenfor tidsrammen.

For det tilfelle at det vil være formålstjenlig å fortsette forhandlingene i et nytt møte (særlig hvor en part legger fram et nytt bevis), foreslår departementet at forliksrådet kan beslutte dette. Det vil ellers stå partene fritt å samtykke i at forhandlingene fortsetter ut over tre timer dersom både de og forliksrådet finner det hensiktsmessig (for eksempel når det skal gjennomføres en synfaring).

Departementet har også videreført utvalgets forslag om at behandlingen skal kunne innstilles allerede etter at tilsvar er innkommet. Men det er lempet noe på vilkårene, jf. lovforslaget § 6-11 første ledd. Når det er liten sannsynlighet for løsning, bør det være mulig å stoppe videre saksbehandling snarest mulig slik at partene ikke unødig påføres en tidsforlengende prosess. Det kan for eksempel være at det på forhånd er meklet etter andre ordninger, og at saken er for komplisert til å kunne bli pådømt i forliksrådet.

8.3.4.3 Mekling og offentlighet

Departementet er enig med utvalget i at det fortsatt bør gjelde den ordning at det i samme møte både mekles og forhandles om hva en eventuell dom bør gå ut på. Hensynet til en rask og effektiv saksbehandling tilsier en slik ordning. Praktiske hensyn taler for at loven ikke skal legge opp til en deling av rettsmøtet i mekling og eventuell domsforhandling. Uansett vil det under meklingen komme fram opplysninger som utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget for forliksrådet dersom det skal avsies dom.

Departementet er også enig i at det bør gjelde ulike grenser og normer for meklerens aktivitet overfor partene når det kan tenkes at mekleren skal dømme i saken, og når det er klart at det ikke vil skje. Når det er mulig at mekleren skal dømme, bør det gjelde samme regler for forliksrådets medlemmer som for mekling i domstolene ellers, jf. lovforslaget § 8-2.

Når det ikke lenger trekkes noe bestemt skille mellom mekling og domsforhandling, må reglene om offentlighet være de samme for begge funksjoner. Departementet anser det uaktuelt å innføre en regel som ville innebære domsforhandling for lukkede dører, og er enig med utvalget i at hovedregelen skal være at møter i forliksrådet er offentlige (åpne). Unntakene fra offentlighet bør ikke være andre enn dem som gjelder for alle rettsmøter i domstolene, jf. kapittel 18 og lovforslaget kapittel 14. Departementet er også enig med utvalget i at partene ikke bør kunne gjøre avtale om unntak fra offentlighet under meklingen. Offentlighetsprinsippet skal ivareta både partenes rettssikkerhet og sikre at offentligheten får mulighet til å skaffe seg kunnskap om hvordan rettsvesenet fungerer. Departementet antar at dette ikke behøver å innebære vesentlige ulemper i praksis. Dersom meklingen tilsier at det bringes fram andre forhold enn dem som er av betydning for en eventuell dom i saken, vil det være mulig å ta en pause for å la partene bare seg imellom utveksle slik informasjon.

Departementet foreslår imidlertid - som utvalget - at partene skal ha adgang til med bindende virkning å frasi seg retten til å kreve dom i saken. Er dette gjort, vil det være på det rene at forliksrådet ikke vil avsi dom. Partene bør kunne oppnå to virkninger av et slikt frafall - at møtet kan gå for lukkede dører, og at forliksrådet blir stilt friere til å opptre under meklingen i forhold til partene. Hensynet til en effektiv mekling kan tilsi at den da skjer for lukkede dører når begge parter ber om det. Fører meklingen til et rettsforlik, skal det føres inn i rettsboken, som hovedregelen om offentlighet vil gjelde for.

8.4 Prosessfullmektiger og medhjelpere

Reglene om prosessfullmektiger og medhjelpere er av betydning for hvordan forliksrådene fungerer. Det er både spørsmål om hvor reell meklingen blir dersom parter lar seg representere ved andre, og om hvor store kostnader partene pådrar seg i løpet av forliksrådsbehandlingen. En part uten profesjonell medhjelper kan også føle at det oppstår ubalanse mellom partene under møtet.

8.4.1 Gjeldende rett

For partenes representasjon gjelder det forskjellige regler under saksforberedelsen og under rettsmøtet.

Under saksforberedelsen gjelder den alminnelige regelen om at en part kan la seg representere av en prosessfullmektig. Som prosessfullmektig ved avgivelse av forliksklage og tilsvar kan brukes advokater, ansatte hos parten, myndige personer som ikke søker erverv ved å opptre for andre i rettergang, og dessuten noen som har bevilling til å drive inkassovirksomhet eller rett til å drive rettshjelpsvirksomhet.

Under rettsmøtet i forliksrådet gjelder det ulike regler ettersom parten har personlig møteplikt eller ikke. Hovedregelen er at bare parter bosatt i kommunen har personlig møteplikt, og at plikten bare gjelder meklingsdelen av rettsmøtet.

Når det ikke foreligger møteplikt, kan parten la seg representere av en forliksfullmektig eller møte sammen med denne. Som forliksfullmektig kan opptre alle som kan opptre som prosessfullmektig under saksforberedelsen. Dessuten kan brukes stevnevitner og ansatte hos en del av dem som kan opptre som prosessfullmektig, først og fremst ansatte hos advokater og innehavere av inkassobevilling.

Parter med personlig møteplikt kan som utgangspunkt ikke møte med forliksfullmektig. En part med personlig møteplikt kan imidlertid møte med medhjelper når det for motparten møter forliksfullmektig eller medhjelper eller forliksrådet gir samtykke. Disse unntakene tar sikte på å motvirke et skjevt styrkeforhold mellom partene.

Når en part ønsker å bruke advokat som forliksfullmektig eller medhjelper, må det varsles om det innen en uke før rettsmøtet. Et slikt varsel gir motparten rett til å bruke advokat.

Parter som pådrar seg sakskostnader under forliksrådsbehandlingen, kan kreve dem erstattet av motparten etter de vanlige regler for erstatning av sakskostnader. I hovedtrekk går disse ut på at saken må være vunnet, jf. kapittel 22. Men for forliksrådet er det ved forskrift satt regler om maksimalerstatning. I tillegg til behandlingsgebyret kan klageren erstattes et beløp lik rettsgebyret for skriving av klage og med halvdelen av rettsgebyret for frammøte. På visse vilkår kommer tillegg for merverdiavgift. Innklagede kan ikke få tilkjent mer enn et halvt rettsgebyr og eventuelt tillegg for merverdiavgift. Unntaksvis kan klageren få dekket mer dersom det er klart at klageren eller dennes prosessfullmektig har hatt nevneverdig mer arbeid med saken enn det som er vanlig i saker for forliksrådet. Maksimalsatsene gjelder ikke for partens egne kostnader med å møte.

8.4.2 Tvistemålsutvalgets vurderinger

8.4.2.1 Retten til å la seg representere

Spørsmålet om representasjon er særskilt drøftet i del II kap. 10.10.11.3 (s. 299-300) og kap. 10.10.12 (s. 304-07) og i del III kap. 8.2, s. 735-37. Utvalgets syn på partenes møteplikt danner noe av bakgrunnen for dets forslag til reglene om representasjon. I hovedtrekk foreslår utvalget å videreføre dagens regler, slik at partene, uavhengig av om det møter en prosessfullmektig, har plikt til å møte personlig. Når parten er et upersonlig rettssubjekt, skal parten ha plikt til å møte med en stedfortreder eller en av sine ansatte. Denne personlige møteplikten for parter foreslås utvidet til å gjelde både i kommunen og i en nabokommune. Utvalget mener at en slik personlig møteplikt vil styrke muligheten for å oppnå en minnelig løsning. Om ikke parten møter personlig, vil det alltid møte en person med fastere tilknytning til parten enn en advokat, inkassator eller møtefullmektig.

Når det gjelder spørsmålet om prosessfullmektiger og medhjelpere, tar utvalgets flertall utgangspunkt i at parter skal ha rett til å la seg representere etter eget valg. Samme rett har parter i forvaltningssaker. Men det må vurderes om det bør gjelde begrensninger i adgangen til å møte med advokat.

Dagens regler om begrensningene i å bruke advokat er så kompliserte at det også for profesjonelle aktører er vanskelig å tilegne seg innholdet. Erfaringer viser at det kan være vanskelig å oppnå forlik når bare én av partene møter med advokat. På den annen side er det ikke hensiktsmessig å la advokaten sitte «på gangen» under meklingen. I store kommuner gir forliksrådet tillatelse til å møte med advokat oftere enn det gjøres i små kommuner.

Utvalgets forslag om saksbehandlingen i forliksrådet er basert på et ønske om å videreføre en så enkel form at advokatbistand er unødvendig og ikke står i rimelig forhold til nytten. I samsvar med dette bør det ikke gis regler om representasjon som virker som et incentiv til å bruke advokat. På den annen side er advokater den gruppe som er best egnet til å opptre som fullmektiger, og det skal da sterke grunner til å nekte en part adgangen til slik representasjon. At økonomiske ressurser er ulikt fordelt i samfunnet, slik at bare den ene parten ser seg råd til å møte med advokat, har ikke på noe annet trinn i domstolsbehandlingen ført til at parter nektes adgangen til å bruke advokat, enda den relative fordelen ved advokat der er større enn i forliksrådet.

Spørsmålet er om det likevel bør gjelde særregler i forliksrådet. Det kan ikke ses helt bort fra at forliksrådet som lekmannsorgan ugrunnet kan la seg imponere av advokater og mangle evnen til å «skille klinten fra hveten». Utvalgsflertallet mener imidlertid at betenkelighetene blir redusert om forliksrådets domskompetanse blir avhengig av samtykke fra begge parter. En part som får inntrykk av at forliksrådet lar seg dupere av motpartens advokat, vil derved kunne hindre at det blir avsagt dom. Det gjenstår likevel som det fremste argumentet mot advokaters deltakelse at det øker kostnadene ved forliksrådsbehandling. Særlig uheldig virker det når den ene partens bruk av advokat leder til at motparten velger å bruke advokat.

Flertallet er likevel kommet til at det bør legges avgjørende vekt på betenkelighetene ved å nekte bruk av advokat. Parter som har latt seg bistå av advokat, vil da kunne vegre seg mot minnelige løsninger uten å få konsultert sin advokat. Når meklingen gjøres frivillig, vil dessuten et advokatforbud kunne avholde en del fra å velge forliksrådet. Dessuten er det lagt vekt på at det blir vanskeligere å forsvare et advokatforbud når oppdelingen av rettsmøtet mellom mekling og domsforhandling blir opphevet. Gjeldende regel om å varsle motparten om bruk av advokat bør opprettholdes.

Mindretallet ønsker å forby bruk av advokat og annen profesjonell bistand under meklingen. Forliksrådet skal være et lekmannsorgan, og bruk av profesjonelle møtefullmektiger fordyrer og forsinker rettsmøtet. Standpunktet må ses i sammenheng med mindretallets syn på behovet for at forliksrådet gis domskompetanse i saker under 2 G, slik at det kan framstå som et tvisteløsningstilbud med minimale behandlingsutgifter.

Utvalget foreslår et utvalg av faste møtefullmektiger ved hvert forliksråd. Derved unngås at det som møtefullmektiger brukes stevnevitner. Det er problematisk når de som tjenestegjør som dette, er valgt som leder av forliksrådet eller tjenestegjør som rådets sekretariat.

8.4.2.2 Erstatning for sakskostnader

Disse spørsmålene er drøftet særskilt i del II kap. 10.10.17 (s. 310-313) og del III kap. 8.2 (s. 742-743). Utvalget foreslår å holde fast ved regler som i utgangspunktet vil medføre et atskillig lavere utgiftsnivå i forliksrådet enn i de ordinære domstolene. De alminnelige vilkår for å tilkjenne en part erstatning, i hovedsak at saken er vunnet, jf. 22.3.1, bør fortsatt gjelde.

Dersom sakskostnadene skal erstattes, bør det for det første omfatte utgifter til rettsgebyr. Utgifter til rettshjelp under saksforberedelsen, herunder bistand til å skrive klage eller tilsvar, bør kunne erstattes med et beløp som maksimalt utgjør fire ganger rettsgebyret. Men dette beløpet skal ikke kunne utgjøre mer enn rettsgebyret når klageren i tillegg krever erstatning for utenrettslig inndriving (inkasso). Parter med personlig møteplikt bør også få erstattet reiseutgifter. Det er uenighet om hvor omfattende sakskostnader som ellers bør kunne erstattes.

Flertallet ønsker å begrense erstatningen av øvrige sakskostnader til et beløp inntil et halvt rettsgebyr for hver møtedag, en erstatning som bare skal kunne tilkjennes dem uten personlig møteplikt. Det vil si at parten får erstattet egne utgifter med å møte eller utgifter til prosessfullmektig som møter (møtefullmektig). Mindretallet kan bare støtte dette forslaget dersom advokater nektes å være prosessfullmektig eller rettslig medhjelper. Om de tillates dette, bør erstatningen for rettshjelp utenom saksforberedelsen kunne erstattes med et beløp opp til 1/10 G.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

8.4.3.1 Retten til å la seg representere

Flere høringsinstanser støtter flertallets forslag om å tillate bruk av advokater i forliksrådet. Bergen forliksråd har svært god erfaring med dette. Juss-Buss støtter også flertallets forslag. Det samme gjør Advokatforeningen selv om opphevelsen av advokatbegrensningen fører til at bruk av advokat «lett blir vanlig». Foreningen har pekt på at:

«en rekke saker som fremmes for forliksrådet er komplekse i sin natur. Det er blant advokater praktisk erfaring for at komplekse saker og saker med høyt konfliktnivå nettopp finner sin løsning i forliksrådet ved hjelp av advokater.»

Advokatforeningen uttaler videre at det ikke noe sted i utredningen er problematisert hvorfor det skal være slik at ikke hvem som helst kan opptre ved siden av parten overfor forliksrådet. Foreningen går inn for en slik ordning, slik at representasjonsretten blir den samme overfor forliksrådet som overfor forvaltningen. Det vil si at det for andre enn advokater bare gjelder det krav at prosessfullmektigen eller medhjelperen er myndig og «ikke søker erverv ved å opptre for andre i saker for forliksrådet».

Jusshjelpa i Nord-Norge støtter i det vesentlige flertallets forslag:

«Vår erfaring er at ressurssvake grupper ofte har store problemer med å være alene i forliksrådet. Dette grunnet både i redsel for å føre ordet selv, og av frykt for å møte motparten.»

Men Jusshjelpa i Nord-Norge mener at det er den møtende selv, og ikke forliksrådet, som bør avgjøre om prosessfullmektig eller medhjelper bør få ordet i tillegg til parten:

«Vår erfaring og tilbakemelding fra forliksråd i Nord-Norge tyder på at vår representasjon i mange tilfeller fører til at meklingen blir gjennomført på en mer saklig og ryddig måte».

På denne bakgrunn mener Jusshjelpa i Nord-Norge at det er viktig at studentrettshjelpstiltakene ikke utelukkes, slik konsekvensen vil bli av mindretallets forslag.

Forbrukerrådet støtter også flertallets forslag, men understreker viktigheten av å opprettholde regelen om å varsle om bruk av advokat:

«Forbrukerrådet ser i mange tilfeller at den næringsdrivende eller inkassoselskapet møter med advokat mens forbrukeren møter selv. Vår erfaring her er i mange tilfeller at forliksrådet i stor grad legger den profesjonelles forståelse av faktum så vel som juss til grunn uten at dette er begrunnet på noen som helst måte. Vi ser det derfor som svært viktig at en part er klar over at motparten bruker advokat slik at han/hun selv kan vurdere å benytte en profesjonell prosessfullmektig i forliksmøtet.»

Bergen forliksråd har innvendinger mot at det må gis samtykke til at prosessfullmektiger tar ordet i tillegg til parten:

«Sett i lys av utvalgets drøftelse av EMK er forslaget noe uforståelig. Fullmektigen bidrar svært ofte til å klargjøre saken og få den på rett spor.»

Bergen forliksråd mener også at frykten for «vinkelskrivere» er for stor:

«Forliksrådet bør isteden kunne tilbakevise vedkommende dersom det er åpenbart et kommersielt motiv alene. Videre bør forliksrådet også få myndighet til å avgjøre den godtgjørelse som klienten er pliktig til å betale slik fullmektig.»

Forliksrådene i Fet og Rælingen mener det ikke er grunn til å endre dagens regler for bruk av fullmektig:

«Disse reglene er enkle å praktisere og gir rom for bruk av skjønn.»

Samarbeidsrådet for forliksråd og hovedstevnevitner (SFH) uttaler seg i samme retning. For øvrig understreker samarbeidsrådet at det er nødvendig å opprettholde møteplikt for parten for å oppnå reell mekling.

Norske Inkassobyråers forening mener at kreditor bør fritas for den personlige møteplikten når hovedkravet er betalt. Det vil si at saken da bare gjelder inkassokostnadene. I slike tilfeller bør det åpnes for å bruke inkassobyråets representant som møtefullmektig.

8.4.3.2 Erstatning for sakskostnader

SFH og Forbrukerrådet støtter flertallets forslag om erstatning for sakskostnader.

Forbrukerrådet uttaler:

«Forbrukerrådet har sett tilfeller hvor forliksrådet har dømt forbrukeren til å betale saksomkostningskrav som inkluderer utgifter til prosessfullmektig på det mangedobbelte av gjeldende maksimalsatser uten noen som helst begrunnelse.»

Generelt uttaler Forbrukerrådet dessuten at:

«den utvidede adgangen til å bruke advokat og få dekket dette gjennom saksomkostninger [har] ført til en forverret situasjon i forbrukersakene idet dette har ført til en enda sterkere ubalanse mellom partene.»

Norske Inkassobyråers forening går imot flertallets forslag om at erstatningen for å møte for parter uten møteplikt settes til maksimalt et halvt rettsgebyr. For en person i forliksrådets utvalg for faste møtefullmektiger bør dette beløpet heller knyttes til én ganger inkassosatsen, som i 2003 ble satt til kr 530.

Advokatforeningen støtter mindretallets subsidiære forslag om at kostnader med bistand fra rettshjelper under rettsmøtet kan erstattes med inntil 1/10 G:

«Dette vil begrense advokatenes iver etter å bistå ved selve forliksrådsbehandlingen.»

Hans Eyvind Næss med tilslutning fra Stavanger forliksråd går imot forslaget om å begrense erstatningen for rettshjelpskostnader til fire ganger rettsgebyret:

«Advokater vil så godt som aldri kunne anbefale bruk av forliksrådet som domstol da det ikke vil være mulig å få dekket noe engang i nærheten av faktiske saksomkostninger. Dagens ordning setter klare krav til advokater og andre rettshjelpere til å begrense arbeidet forbundet med saksforberedelse for forliksrådet. Men her må anvises vettugt skjønn. Det gjøres stort sett i dag. <...>Dersom advokatenes møterett i forliksrådene opprettholdes, men muligheten for at de får dekket rimelige saksomkostninger samtidig gjøres illusorisk, er det ikke særlig gode grunner til å anta at advokatene vil finne det gunstig å råde sine klienter til å gjøre bruk av forliksrådet.»

8.4.4 Departementets vurderinger

Departementet er enig med utvalget i at det er ønskelig at partene møter personlig i forliksrådet. Med det øker sjansene for en minnelig løsning. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om å la partenes personlige møteplikt gjelde i kommunen og nabokommunene. Departementet går ikke inn for å utvide møteplikten ytterligere. Det ville være dårlig i samsvar med ønsket om en enkel og billig forliksrådsbehandling om parter, i praksis klagerne, skulle bli pålagt å reise langt til rettsmøtet. En kunne imidlertid tenke seg personlig møteplikt når partene har gitt sitt samtykke til fjernmøte, jf. lovforslaget § 13-1 tredje ledd bokstav b. Det vil også kunne være aktuelt å avholde fjernmøter i forliksrådet dersom erfaringene med bruk av videokonferanseutstyr i de alminnelige domstolene viser seg å være gode (se 19.4.3.3). I såfall bør spørsmålet om avgrensingen av den personlige møteplikten vurderes nærmere. Nå legger departementet avgjørende vekt på det som er framhevet av utvalget, nemlig at behandlingsformen i forliksrådet tilsier at det er særlig viktig med en direkte kommunikasjon mellom personer som er fysisk til stede.

Departementet ser ikke grunn til å gjøre unntak fra den personlige møteplikten for saker som bare gjelder inkassokostnadene. Dersom disse er omtvistet, tilsier hensynet til en effektiv mekling at innklagede også i disse sakene helst ikke forhandler med inkassoselskapet, men med klageren personlig, som er den som har truffet beslutningen om å pådra seg inkassokostnader.

Departementet understreker - som utvalget - at behandlingen i forliksrådet skal representere en tvisteløsning der kostnadene ligger på et rimelig nivå. Det lave kostnadsnivået, både for samfunnet og partene, representerer også noe av departementets begrunnelse for å gjøre forliksrådsbehandlingen obligatorisk.

Departementet kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets begrunnelse for å la advokater møte som prosessfullmektig i forliksrådet. Det gjør liten endring i dette at en part etter departementets forslag ikke kan hindre forliksrådet i å avsi dom etter begjæring fra en motpart som møter med advokat. Til støtte for lovforslaget om prosessfullmektiger under møte i forliksrådet, jf. § 6-7, vil departementet særlig framheve disse momentene:

For det første bør det foreligge sterke grunner for å fravike hovedregelen i loven om at en part kan la seg representere av en prosessfullmektig. Noen vil føle utrygghet ved å møte alene, og noen er svært dårlige til å formulere seg. Selv om det i utgangspunktet legges opp til at dette skal avbøtes ved at forliksrådets medlemmer får parter i tale ved å stille spørsmål og gi veiledning, jf. lovforslaget § 11-4, vil det i en del tilfeller virke urimelig overfor ressurssvake parter om de skal nektes å møte med prosessfullmektig med den begrunnelse at dette skal bidra til et lavere kostnadsnivå. Møtene er forutsatt å være kortvarige, og det vil forekomme rettshjelpere som ikke vil kreve høy betaling for å møte i forliksrådet. Uansett bør parten gis anledning til å avgjøre om det er hensiktsmessig å pådra seg kostnader med en prosessfullmektig.

For det annet inneholder lovforslaget elementer som vil være viktige bidrag til å holde kostnadene med den samlede forliksrådsbehandlingen på et lavt nivå. Det skal gjelde absolutte grenser for hvor store kostnader med rettshjelp under saksforberedelsen som skal kunne erstattes, nemlig fire ganger rettsgebyret, som i dag utgjør kr 3 380. For parter med personlig møteplikt - i praksis alltid innklagede og ofte også klageren - skal det ikke kunne gis noen erstatning for kostnader med prosessfullmektig under møtet. For parter uten personlig møteplikt skal kostnadene bare kunne erstattes med et halvt rettsgebyr (nå kr 423). Det vil også virke kostnadsdempende at det er forliksrådet som skal avgjøre om prosessfullmektigen får ordet, jf. lovforslaget § 6-8 annet ledd, og at det består av lekfolk. Derved legges det ikke opp til at advokaters innsats vil få noen stor betydning. Det er trolig at deres rolle - om en part velger å møte med prosessfullmektig - vil begrense seg til å være til stede og rådgi parten om eventuelle forliksforslag, samt komme med noen korte merknader om sakens realitet. Det er en innsats som normalt vil kunne utføres uten store forberedelser utover det eventuelle arbeid som er utført under saksforberedelsen.

For det tredje er det viktig at forliksrådet kan utøve sin meklerrolle mest mulig effektivt. Selv om advokater nektes å opptre som prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere, vil de ha rett til å overvære forliksrådsmøter som er offentlige, og parten vil kunne be om pause og innhente advokatens råd. Uansett vil parten kunne be om pause for å rådføre seg per telefon. Nektes slike pauser, kan det lett skje at parten vegrer seg mot å gå inn på en minnelig løsning som er foreslått. Dessuten er det advokaten som lettest ser at en part eventuelt har en dårlig sak. I slike situasjoner vil advokatens nærvær og påvirkning fremme muligheten for en minnelig løsning. Departementet antar ellers at muligheten for parten til å kontakte sin advokat per mobiltelefon i praksis vil redusere behovet for å ha advokater med i møter.

8.5 Overprøving av forliksrådets avgjørelser

Etter gjeldende rett kan forliksrådets dommer ankes til tingretten. Saken blir så behandlet etter reglene for saker som bringes direkte til behandling der. Forliksrådets uteblivelsesdommer kan på samme vilkår som andre uteblivelsesdommer angripes ved begjæring om oppfriskning innen en måned, jf. 20.6.3.1. Overfor uteblivelsesdommer i forliksrådet gjelder dessuten den særordning at dommen i stedet kan ankes innen samme frist.

Forliksrådets avgjørelser om sakskostnader kan påkjæres særskilt, etter de samme regler som gjelder for overprøving av avgjørelser om sakskostnader truffet av andre. Flere andre avgjørelser kan overprøves, slik som retting av dom; avgjørelser om rettsgebyr, fri sakførsel, rettergangsbot; nekting av å fremme en sak til mekling eller dom eller av å henvise den til retten; avvise, utsette eller stanse en sak; samt avvisning av begjæring om oppfriskning.

Tvistemålsutvalget har som hovedsynspunkt at den enkle saksbehandling som går forut for forliksrådenes avgjørelser, medfører at overprøvingsadgangen i enda større grad må anses som en bærebjelke i kvalitetssikringen enn den gjør i forhold til avgjørelser av de ordinære domstoler. Rettsmidler mot formalitetsavgjørelser er i strid med formålet om at forliksrådet skal bidra til en rask løsning uten ordinær rettssak. Om saken må føres videre til tingretten, er det bedre at det skjer en realitetsprøving der, enn at saken blir vist tilbake til forliksrådet. Stort sett er disse synspunktene ivaretatt gjennom dagens regler, men de bør gjennomføres med større konsekvens. Rettsmiddelordningen kan dessuten gjøres atskillig enklere.

Utvalget foreslår først og fremst å endre reglene som innebærer at oppfriskning av uteblivelsesdommer kan føre til ny behandling i forliksrådet. I stedet bør det gjelde de samme regler for overprøving av uteblivelsesdommer som for ordinære dommer, nemlig ved at saken bringes inn til tingretten ved stevning. Det er lagt vekt på at utsiktene til å få saken endelig løst i forliksrådet er betydelig mindre hvis klagemotparten krever oppfriskning mot en uteblivelsesdom enn i normalsakene. Utvalgets forslag til regler om oppfriskning er dessuten forholdsvis kompliserte og egner seg ikke særlig godt til å bli anvendt av en lekmannsdomstol. Dessuten er det ikke til å unngå at forliksrådets avslag på begjæring om oppfriskning fortsatt må kunne overprøves av tingretten. Utvalget har vurdert å skjerpe kravene til forliksrådets forkynning av dokumenter. I dag kan det skje ved vanlig brev, men uten vedlagt mottakskvittering som sendes i retur, slik det er stilt krav om overfor domstolene for øvrig. Men saksmengden vil medføre et betydelig merarbeid, som i betraktning det lave antall oppfriskningsbegjæringer neppe vil stå i forhold til det som kan oppnås.

Forliksrådets avgjørelser om sakskostnader bør kunne overprøves fullt ut av tingretten, slik at det ikke gjelder den begrensning i overprøvingsadgangen som er foreslått å gjelde når tingrettens og lagmannsrettens avgjørelser om sakskostnader blir overprøvd særskilt, jf. 23.3.3.2. Ellers vil en risikere oppheving og ny behandling i forliksrådet. Beslutninger om saksbehandlingen bør ikke kunne bringes inn for tingretten. Om spørsmålet om avvisning blir brakt inn for tingretten, bør også sakens realitet bli behandlet der dersom tingretten mener det er feil å avvise. Anføres det derimot at forliksrådet har overskredet sin kompetanse ved retting av avgjørelser, bør dette kunne overprøves uten at det er nødvendig å ta ut stevning for tingretten.

Det er få av høringsinstansene som har gått imot disse forslagene. Forbrukerrådet er skeptisk til at det fortsatt skal gjelde enklere forkynningsregler for forliksrådet.

«Den måten forliksklager og forliksrådsdommer forkynnes på i dag er etter Forbrukerrådets oppfatning svært betenkelig. Forbrukerrådet har eksempler på personer som i årevis har vært uvitende både om at det har vært en prosess mot dem og at det foreligger en dom for et krav rettet mot dem. Når det så har gått lang tid, gjerne nærmere 10 år når saken kommer opp på nytt for å hindre foreldelse, er selvfølgelig kravet, som kanskje ikke en gang var berettiget, blitt mange ganger så stort som følge av saksomkostninger og morarente. Dette er en form for prosess som norsk rett ikke kan være bekjent av.

Selv om det selvfølgelig er noe begrenset hvor mange som havner i denne situasjonen, viser vår erfaring for de det gjelder har følgene vært alvorlige. For eksempel fordi man ikke får lån, eller rett og slett havner i et økonomisk uføre som man har problemer med å komme ut av. Det er her grunn til å bemerke at i disse sakene så har det absolutt ikke vært noe å bebreide personene for at de ikke har fått opplysninger om verken forliksklage eller dom.

Forbrukerrådet vil derfor innstendig be departementet om å foreslå en oppheving av domstolslovens § 163a første ledd, siste punktum slik at også forliksrådets dokumenter må forkynnes ved rekommandert brev eller i brev med mottakskvittering.»

Bergen forliksråd er også betenkt over at forenklet postforkynning kan medføre uteblivelsesdom og fortsetter:

«Forholdet har allikevel vært akseptabelt så lenge innklagede har kunnet oppfriske uteblivelsesdommen på en enkel måte og til lave kostnader.

Vi har forståelse for at utvalget ønsker å avskjære den treneringsmulighet som ligger i instituttet, og for en raskest mulig gjennomstrømning av forliksklagene.

Bergen forliksråds erfaring er at enkelte næringsdrivende bevisst spekulerer i oppfriskningsinstituttet. Denne muligheten bør avskjæres. Vi har ingen betenkeligheter med å frata næringsdrivende muligheten for å oppfriske uteblivelsesdommer forutsatt at forliksklagen er forkynt på den postadresse som fremgår av Foretaksregisteret. Postadressen kan lett kontrolleres av forliksrådet.

I forbrukerforhold er vi sterkt uenig i at oppfriskningsinstituttet tas vekk. Med det omkostningsnivå som utvalget foreslår også i småkravsprosess, vil det av økonomiske grunner ikke lenger være mulig for forbrukere med mindre krav å få prøvet sin rett. En rettsstat kan ikke la urett bli rett - bare av praktiske årsaker.»

Departementet kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets synspunkter. Departementet er også enig i at det ikke lenger bør være anledning til å begjære oppfriskning mot forsømmelser i forliksrådet. Som utvalget har påpekt vil oppfriskning i mange tilfeller bare representere en unødig forlenging og fordyring av prosessen. Det gjelder de tilfeller hvor saken ikke vil finne sin endelige løsning i forliksrådet selv om det blir gitt oppfriskning, og hvor saken likevel blir brakt inn for tingretten. I en stor del av disse tilfellene vil innklagede kunne klandres for de omstendigheter som har ledet fram til en uteblivelsesdom. Det siste vil neppe forholde seg annerledes fordi om de aller fleste inkassosaker vil gå utenom forliksrådet etter at reglene om direkte tvangsinndriving har trådt i kraft. På den annen side vil de som ikke er noe å klandre, bli påført vesentlig færre ulemper enn i dag ved å måtte ta ut stevning til tingretten. I noen av disse sakene kunne nok saken ha blitt løst ved en ny behandling i forliksrådet. Men departementet har lagt avgjørende vekt på at det vil kunne reises sak for tingretten uten å bli pådradd særlig høye kostnader, idet det stort sett vil dreie seg om saker som vil kunne føres etter småkravsprosessen.

Om det er grunn til å endre forskriftene om forkynning av forliksrådsdokumenter, vil bli vurdert nærmere av departementet. Uavhengig av utfallet av den vurderingen går departementet inn for at uteblivelsesdommer bare skal kunne overprøves ved å ta ut stevning for tingretten. Når alle saker vurderes under ett, vil det samlet gi den raskeste og billigste saksgangen. Samtidig vil hensynet til rettssikkerhet være tilstrekkelig ivaretatt ved at det ikke kan sies å bli urimelig byrdefullt å oppnå en overprøving.