22 Erstatning for sakskostnader
22.1 Innledning
Dekning av sakskostnader reiser en rekke vanskelige og sammensatte spørsmål. Bør en part ha ansvar for motpartens sakskostnader, og i tilfelle på hvilke vilkår? Utmålingen av erstatning for sakskostnader har også stor betydning for kostnadsnivået.
I kapittel 6 er det mer generelt redegjort for hvilke tiltak som fremmes i proposisjonen for å få redusert kostnadsnivået. I 6.3 er flere spørsmål nærmere vurdert. I dette kapitlet drøftes følgende spørsmål:
For det første tar departementet stilling til når en part bør kunne kreve sakskostnader av motparten, se 22.3.
Dernest behandles spørsmålet om hvilke sakskostnader som bør kunne kreves erstattet, se 22.4.
For det tredje drøftes det om det for enkelte særlige sakstyper eller prosessituasjoner bør gis særregler som hjemler unntak fra de alminnelige sakskostnadsregler, se 22.5.
For det fjerde behandles spørsmålet om staten i visse tilfeller bør være erstatningsansvarlig for de merkostnader parten eller partene påføres som følge av feil fra rettens side, se 22.6.
Til slutt drøftes spørsmål i tilknytning til om det bør stilles krav om sikkerhetsstillelse for et mulig sakskostnadsansvar, se 22.7.
22.2 Grunnleggende hensyn ved valg og utforming av sakskostnadsreglene
Tvistemålsutvalget framholder som et hovedsynspunkt at det må være et rimelig forhold - proporsjonalitet - mellom behandlingen og det som behandles, herunder at domstolsterskelen må tilpasses de aktuelle tvister. Den vesentlige søksmålsterskelen vil ofte være den økonomiske belastningen ved å reise sak. En rekke ulike hensyn gjør seg gjeldende ved utformingen av sakskostnadsreglene.
På et generelt plan vises det til at sakskostnadsreglene i mange sammenhenger må antas å ha viktige handlingsdirigerende virkninger av ulik karakter, se utredningen del II kap. 20.1, s. 530. En grunnleggende virkning vil kunne være at risikoen for å bli ilagt et omfattende sakskostnadsansvar ved søksmål kan medføre at parter avstår fra å reise sak. En slik virkning er åpenbart uheldig dersom dette medfører at velfunderte saker ikke fremmes, mens virkningen er positiv dersom dårlig funderte saker ikke blir anlagt for domstolene.
Virkningene av et eventuelt sakskostnadsansvar vil kunne være svært ulike for partene. Ytterpunktene er her større selskaper hvor slike kostnader ofte slår lite ut på deres totale driftsutgifter, og mange private personer som vil ha meget vanskelig for å bære et sakskostnadsansvar. Det framholdes som et bærende hensyn at domstolsterskelen ikke må bli for høy, og dette hensyn står sentralt ved den nærmere utformingen av sakskostnadsreglene, se utredningen s. 530.
Sakskostnadsreglene bør være «rettferdige». Dels tilsier dette at den som vinner fram i et søksmål, må kunne kreve at den som har nødvendiggjort søksmålet, dekker sakskostnadene. Dels må det i denne rettferdighetsvurderingen tas i betraktning at bakgrunnen for søksmål kan være vidt forskjellig. Reglene bør også være enkle. Dagens sakskostnadsregler er kompliserte og i atskillig grad prosessdrivende. Men et helt enkelt regelverk vil kunne gi sterkt urimelige løsninger i enkelttilfeller eller medføre at forutberegneligheten ved sakskostnadsavgjørelser vil bli dårlig, se utredningen del II kap. 20.1, s. 531. På denne bakgrunn må reglene ha en ganske høy detaljeringsgrad.
Tre av de viktige hensynene ved utformingen av sakskostnadsreglene kan sammenfattes i stikkordene rettferdighet/rimelighet, enkelhet og forutberegnlighet. Disse hensynene vil i noen grad være sammenfallende, men også i atskillig grad kunne være motstridende.
Utvalget framholder videre at det ved reglene om utmåling av sakskostnader til dels gjør seg gjeldende de samme hensyn som ved reglene om når sakskostnader skal tilkjennes. Men også andre hensyn blir aktualisert. Sakskostnadsreglene bør utformes slik at den kostnadsspiralen som en har sett de siste årtier i sivile søksmål, ikke skyter ytterligere fart. Dernest - motsetningsvis - må dette hensynet avveies mot hensynet til at den som tilkjennes sakskostnader normalt bør få dekket sine reelle utgifter til prosessen. Sakskostnadene må begrenses, slik at de står i et rimelig forhold til det saken gjelder.
Ingen høringsinstanser har innvendinger mot Tvistemålsutvalgets generelle utgangspunkter.
Departementet slutter seg til de prinsipielle synspunkter som utvalget gjør gjeldende på de grunnleggende hensyn ved valg og utforming av sakskostnadsreglene.
22.3 Når bør en part kunne kreve sakskostnader fra motparten?
22.3.1 Gjeldende rett
Etter tvistemålsloven § 172 første ledd er hovedregelen at den part som taper saken fullstendig skal pålegges å erstatte motpartens sakskostnader. Det er bare i de tilfeller hvor den annen part har fått fullt medhold, at saken er «fullstændig» tapt. Paragraf 172 annet ledd oppstiller tre alternative unntak fra hovedregelen; at saken var tvilsom, at utfallet skyldes nye omstendigheter som den tapende part først ble kjent med under hovedforhandlingen, eller at den vinnende part kan bebreides at det kom til sak. Unntaksbestemmelsen i § 172 annet ledd er uttømmende. Det ligger til rettens skjønn å vurdere fritak. Etter § 172 er det ikke adgang til å tilkjenne sakskostnader delvis. I § 173 oppstilles en snever unntaksbestemmelse som gir adgang til å tilkjenne sakskostnader til en part som har tapt saken fullstendig. Vilkårene er at det kan bebreides saksøkeren at det kom til sak, og at saksøkte straks godkjente kravet.
Når saken er dels vunnet og dels tapt, følger det av § 174 at hver av partene som hovedregel skal bære sine kostnader. Paragraf 174 annet ledd første punktum gir likevel adgang til å pålegge den ene part å dekke motpartens sakskostnader helt eller delvis. Om dette skal gjøres, beror på en samlet vurdering der § 174 annet ledd annet punktum nevner tre momenter: at parten bare har fått medhold i tvistepunkter av mindre betydning, at parten har avslått et rimelig forlikstilbud, eller at rettssaken eller de vesentligste utgifter er forårsaket av de tvistepunkter parten har tapt.
22.3.2 Erstatning av sakskostnader til den som vinner saken
22.3.2.1 Tvistemålsutvalgets forslag
De fleste land som har regler om at en part kan kreve sine sakskostnader dekket av motparten, knytter dette i all hovedsak til vilkår om helt eller delvis å ha vunnet saken, se utredningen del II kap. 20.5, s. 540. Men en slik løsning er internasjonalt sett ikke en selvfølge. Etter «the American Rule» bærer hver av partene i et søksmål sine kostnader uavhengig av sakens utfall, eventuelt med visse unntak. Fordelene med en slik regel er økt forutberegnelighet og at søksmålsrisikoen blir lavere, slik at søksmålsterskelen senkes. Men terskelen vil også heves ved at parten ser han må bære store sakskostnader selv om søksmålet fører fram. En slik regel vil også til en viss grad kunne åpne for «utpressing».
Utvalget foreslår at hovedregelen om at den som vinner saken har krav på å få dekket sine sakskostnader, bør videreføres, se NOU § 23-2 første ledd. Grunnleggende rettferdighetshensyn tilsier en slik regel. Den er gjeldende i svært mange andre land, blant annet i Sverige og Danmark. Etter NOU § 23-2 skal regelen for det første gjelde i de tilfeller hvor parten har «fått medhold fullt ut eller i det vesentligste». Det sentrale er at resultatet for parten er så gunstig at motparten ikke har oppnådd noe av betydning sammenholdt med det som ville ha vært situasjonen dersom motparten hadde akseptert standpunktet før sak ble reist. Etter § 23-2 annet ledd gjelder også hovedregelen i de tilfeller hvor motpartens saksanlegg er avvist eller frafalt, eller saken heves fordi kravet som er fremmet, ikke kan avgjøres av domstolene. Begrunnelsen for at disse tilfellene, hvor saken ender uten realitetsavgjørelse, likestilles med fullt tap, er at den som har anlagt saken, regulært ikke har oppnådd mer enn om saken var tapt i realiteten.
Men denne regelen kan etter utvalgets syn ikke gjelde unntaksfritt. I en del situasjoner strekker ikke den grunnleggende rettferdighetstanken til. Som eksempler nevnes blant annet tilfeller hvor saksøkeren har et medansvar for at det ble nødvendig med sak, tilfeller hvor den parten som vinner, har en interesse ut over den konkrete tvist, samt situasjoner med ulikhet i prosesstyrke hvor den svake part har en særlig grunn til å se rettens avgjørelse i tvisten, se utredningen s. 541. Dette er eksempler på situasjoner som kan grunngi bruk av en regel om unntak når «tungtveiende grunner» tilsier det. I dette unntaket i NOU § 23-2 tredje ledd skal det også «legges særlig vekt på»:
om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom, eller først ble bevismessig klarlagt etter saksanlegget, eller
om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak, eller har avslått et rimelig forlikstilbud.
At unntaksgrunnene ikke er uttømmende, er en vesentlig forskjell fra tvistemålsloven § 172 annet ledd. Utover de momenter som er oppregnet i lovforslaget, har utvalget trukket fram disse mulige grunnene for unntak:
tilsidesettelse av klarleggings- og opplysningsplikten i NOU §§ 6-2 til 6-3 A,
merutgifter som følge av sakens prinsipielle karakter, eller
visse typer forbrukertvister hvor det er truffet avgjørelse i en tvisteløsningsnemnd, og der den næringsdrivende ikke vil akseptere den.
I helhetsvurderingen etter NOU § 23-2 tredje ledd vil det også kunne hensyntas om det foreligger sterke velferdsmessige grunner for at parten skal få prøvd kravet, samt i noen grad om det er vesentlig ressursulikhet mellom partene. Normalt vil forhold som ressursulikhet eller velferdsgrunner ikke være tilstrekkelig isolert sett for å fravike sakskostnadsansvar.
22.3.2.2 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har gått imot utvalgets forslag til hovedregel. Advokatforeningen uttaler at det å ha vunnet saken «i det vesentligste» utvider hovedregelens virkeområde, men oppfatter utvidelsen som rimelig og i tråd med den alminnelige rettsfølelse. Agder lagmannsrett slutter seg til utvidelsen.
Til unntaksregelen i NOU § 23-2 tredje ledd uttaler Regjeringsadvokaten at det prinsipielt er uheldig at vesentlig ressursulikhet isolert sett skal kunne være utslagsgivende i den helhetsvurdering som må foretas. Ressursulikhet bør ikke framheves som et selvstendig hensyn i forarbeidene i tillegg til sterke velferdsmessige hensyn. Motsatt foreslår Oslo tingrett og Likestillingsombudet at både sterke velferdsmessige hensyn og vesentlig ulikhet i partenes ressurser inntas i loven, idet det vil sikre at disse hensynene blir vektlagt ved avgjørelsen. Forbrukerrådet gir forslaget sin tilslutning og framhever som meget viktig de unntakstilfeller utvalget har trukket fram i forhold til prinsipielle saker og visse typer forbrukertvister.
22.3.2.3 Departementets vurdering
Departementet slutter seg i det vesentligste til utvalgets forslag og vurderinger, se lovforslaget § 20-2. Det er bred enighet om at den som vinner saken, som den klare hovedregel bør få erstattet sine sakskostnader. Slik departementet ser det, er det en viktig nyordning at unntaksgrunnene i lovforslaget § 20-2 tredje ledd ikke er uttømmende. Domstolene vil kunne trekke inn en rekke tungtveiende hensyn og oppnå rettferdige og nyanserte løsninger ut fra de kryssende hensyn.
Departementet er enig i at hovedregelen bør få et videre virkeområde. Som utvalget framhever bør ikke bagatellmessige punkter utelukke anvendelse av regelen, se utredningen del II kap. 20.5, s. 541.
Departementet mener Regjeringsadvokaten går for langt når det hevdes at forslaget innebærer at hensynet til sterk ressursulikhet isolert sett skal kunne være utslagsgivende. Slik departementet oppfatter utvalget, skal dette kun være et moment i helhetsvurderingen etter NOU § 23-2 tredje ledd, men slik at dette vil kunne være tungen på den vektskålen som tipper i favør av å frita for plikt til å betale sakskostnader, se utredningen s. 931. Slik departementet ser det, er det mindre grunn til å vektlegge ressursulikhet i tvister mellom private parter. Men i tvister mellom en forbruker og et større næringsdrivende selskap bør selskapets behov for en prinsipiell avklaring, kombinert med ressursulikhet, ofte få den konsekvens at selskapet ikke bør få erstattet sakskostnadene, eventuelt bare en del av dem, selv om det vinner. Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig at momentene ressursulikhet og sterke velferdsmessige hensyn, og vektleggingen av disse, framholdes i lovmotivene.
For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 20-2.
22.3.3 Om tilfellene hvor en part har fått medhold av betydning
Tvistemålsutvalget foreslår at det i noen grad blir åpnet for at en part som har fått «medhold av betydning», kan få tilkjent sakskostnader, se NOU § 23-3. Bestemmelsen regulerer de tilfeller hvor en part har oppnådd så mye at det ikke ville være rimelig å akseptere motpartens standpunkt, se utredningen del III kap. 23.2 (s. 931). Det er et vilkår at «tungtveiende grunner» gjør dette rimelig. Det framholdes at det gjelder de tilfeller hvor begge parter har fått medhold av betydning. Da bør den klare hovedregelen være at ingen tilkjennes sakskostnader. Terskelen for unntak skal ligge relativt høyt. Det må tas hensyn til momentene nevnt i NOU § 23-2 tredje ledd. Det skal særlig legges vekt på i hvilken grad parten har fått medhold, og hvilken andel av sakskostnadene som knytter seg til denne delen av saken. Det kan også legges vekt på andre forhold. Utfallet kan bli at sakskostnader tilkjennes helt eller delvis.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot forslaget.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget § 20-3.
22.3.4 Sakskostnader uavhengig av sakens utfall
Tvistemålsutvalget foreslår en regel om at det i helt spesielle situasjoner kan tilkjennes sakskostnader uavhengig av sakens utfall, se NOU § 23-4. Bestemmelsen åpner dermed for at en part som fullt ut har tapt saken, helt eller delvis kan kreve sine sakskostnader erstattet, se utredningen del III kap. 23.2, s. 931. Forutsetningen er at ett av de tre alternative vilkårene i bestemmelsene er oppfylt:
dersom saken er reist uten fyllestgjørende grunn, og parten snarest godtar kravet, eller
dersom saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken, eller
i den utstrekning kostnadene skyldes motpartens forsømmelser.
Forslaget viderefører det vesentligste av gjeldende rett.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot forslaget.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag og viser til merknadene til lovforslaget § 20-4.
22.4 Om hvilke sakskostnader som bør kunne kreves
22.4.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven § 176 regulerer utmålingen av tilkjente sakskostnader. Det kreves at sakskostnadene må ha vært nødvendige, at parten har nedlagt påstand om det (§ 85), og at parten har levert kostnadsoppgave (§ 179 annet ledd første punktum).
Bare kostnader «med saken» kan kreves dekket, herunder forberedelse og gjennomføring av prosessen, rettsgebyrer, utgifter til prosessfullmektig, kostnader ved forliksdrøftelser, reise- og oppholdsutgifter mv. I utgangspunktet kan en part ikke kreve dekning for tapt arbeidsfortjeneste som følge av at parten er tilstede under hovedforhandlingen. Vederlag for partens eget arbeid kan kreves dekket under særlige omstendigheter, for eksempel der parten i betydelig grad har utført arbeid som ellers ville ha måttet utføres av en advokat eller av en person med annen sakkyndighet.
Sakskostnadene må ha vært «nødvendige». I dette ligger et krav om at det utførte arbeid var relevant i forhold til saken, og at salærkravet ikke er urimelig høyt. Men retten foretar ikke en alminnelig rimelighetsvurdering av sakskostnadsoppgaven. Dersom arbeidet kan tenkes å ha betydning for den faktiske eller rettslige opplysning av saken, vil det være tilstrekkelig. Er saken lagt unødig bredt opp, må sakskostnadene reduseres. Retten må se hen til de normer for salærberegning som normalt anvendes, men disse er ikke ubetinget bindende. Domstolen har et selvstendig kontrollansvar.
Etter § 176 annet ledd første punktum må en kostnadsoppgave inneholde opplysninger om hvor meget av kostnadene som relaterer seg til godtgjøring for arbeid parten selv eller prosessfullmektigen har hatt, samt hvor mye øvrige kostnader beløper seg til.
22.4.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget framholder som et prinsipielt utgangspunkt at utmålingen som hovedregel bør dekke de utgifter som faktisk er påløpt for parten i saken, se utredningen del II kap. 20.7, s. 542. Det kreves gode grunner for å begrense de sakskostnader som faktisk er påløpt. Det skisseres tre sentrale elementer ved en slik begrensning:
bare nødvendige utgifter dekkes,
det skal være proporsjonalitet mellom utgiftene og betydningen av saken, og
det skal være en begrensning i forhold til særlig kostbar bistand.
NOU § 23-5 første ledd angir hovedregelen om at erstatningen skal dekke alle «partens nødvendige kostnader ved saken». Forslaget viderefører i det vesentligste tvistemålsloven § 176. Hovedsynspunktet er at parten skal tilkjennes de kostnader som skyldes arbeid og annet som har vært rimelig å utføre med henblikk på at partens interesser i saken skal være ivaretatt på en god og forsvarlig måte.
Det presiseres at en part som velger å benytte særlig kostbar bistand, ikke kan kreve dette dekket av motparten dersom ikke bistanden kan anses nødvendig for å ivareta saken forsvarlig, se utredningen del III kap. 23.2, s. 933.
I NOU § 23-5 første ledd annet punktum foreslås en skjerping av vilkårene for erstatning. Bestemmelsen oppstiller en proporsjonalitetsbegrensning. Selv om kostnader har bidradd til å styrke partens sak, kan det ikke gis erstatning når det ikke var rimelig å pådra kostnadene tatt i betraktning avgjørelsens betydning. Det vil også kunne kuttes i erstatningen når det er en rekke enkeltposter som samlet medfører at kostnadene ikke er proporsjonale med betydningen av tvisten. Det er ikke bare pengeverdien av tvisten, men også betydningen av saken ellers som er relevant i proporsjonalitetsvurderingen.
Utvalget foreslår å lovfeste regler om parters rett til godtgjøring for eget arbeid, se NOU § 23-5 første ledd tredje punktum. Forslaget kodifiserer i hovedsak det som har vært lagt til grunn i rettspraksis.
Regelen i tvistemålsloven §§ 176 annet ledd og 179 annet ledd om at parten må levere oppgave over de sakskostnader som kreves dekket, foreslås videreført i NOU § 23- 5 tredje ledd første punktum jf. femte ledd. Som en nyordning foreslås at oppgaven skal inngis ved rettsmøtets slutt for de poster som da er kjent. Det framheves at dette er viktig, idet diskusjon om sakskostnadskravene om mulig bør skje da i stedet for i en etterfølgende skriftutveksling.
Kravene til å spesifisere sakskostnadskravet må i regelen angis relativt generelt. Det sentrale er at oppgaven gir retten de opplysninger som trengs for at retten skal kunne ta stilling til om det oppgitte salæret er rimelig, og om de utgiftene som kreves dekket har vært nødvendig arbeid i saken. Dersom retten mener at opplysningene er for sparsomme, må retten eventuelt be om en supplering.
22.4.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot utvalgets forslag til hovedregel og begrensningene i denne, jf. NOU § 23-5 første ledd. Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Regjeringsadvokaten slutter seg uttrykkelig til den innstramming som proporsjonalitetsbegrensningen innebærer.
Regjeringsadvokaten slutter seg også til regelfestingen av partens krav på godtgjøring av eget arbeid, men mener at den bør begrenses til dokumentert tap. Dersom kostnadsdekningen skal gå lenger, bør det slås fast at godtgjøringen utmåles etter et differanseprinsipp, slik at det gjøres fradrag for arbeid en part normalt må påregne i rettssak. For øvrig er det ingen av høringsinstansene som har innvendinger mot utvalgets forslag på dette punkt.
Agder lagmannsrett anser forslaget om innlevering av sakskostnadsoppgaven ved rettsmøtets avslutning som uhensiktsmessig, idet en da må kreve sakskostnadene oppgitt i to etapper. Agder lagmannsrett er ikke ubetinget enig i at diskusjon om sakskostnadskravene bør skje allerede ved rettsmøtets avslutning framfor - som nå - ved en senere skriftutveksling. Borgarting lagmannsrettslutter seg på sin side til utvalgets forslag på dette punkt. Men Borgarting lagmannsrett mener at det neppe vil være betryggende at retten ved rettsmøtets avslutning avkrever motpartens prosessfullmektig noe syn på dette. En aksept fra prosessfullmektigen - som kanskje selv har levert en oppgave på omtrent samme nivå - vil ikke nødvendigvis være et uttrykk for klientens oppfatning.
Advokatforeningen slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag om spesifisering av kostnadsoppgaven. Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler at utvalgets forslag om krav til spesifisering av kostnadsoppgaven er en forbedring i forhold til dagens praksis. Det vises også til at en eventuell praksis om at prosessfullmektigene forelegger sakskostnadene for hverandre på forhånd, er klart uheldig. Oslo tingrett mener at det enten av lovteksten eller motivene bør framgå at den timesats advokaten beregner seg, skal vurderes opp mot nødvendighetskriteriet, samt at det i loven bør kreves at så vel timesats og anvendte timer skal oppgis.
22.4.4 Departementets vurdering
22.4.4.1 Generelt
Departementet er enig med utvalget i at hovedregelen - som i dag - bør være at erstatningen skal dekke alle de nødvendige kostnader parten har hatt ved saken, se lovforslaget § 20-5 første ledd. Som utvalget er departementet av den oppfatning at det må oppstilles visse begrensninger, herunder at nødvendighetskriteriet videreføres.
Departementet er enig med utvalget i at det i tillegg må oppstilles en proporsjonalitetsbegrensning. Slik departementet ser det, vil innføringen av proporsjonalitetsbegrensningen muliggjøre at domstolene - i større grad enn etter gjeldende rett - vil kunne påvirke kostnadsnivået. Proporsjonalitetskriteriet vil kunne bli et effektivt grunnlag for en reell domstolskontroll og vil kunne sikre at kostnadsnivået i sivile saker holdes på et forsvarlig nivå, se også omtalen i 6.3.
Departementet er enig i at særlig kostbar bistand som den klare hovedregel ikke kan kreves dekket. Denne begrensningen følger direkte av nødvendighetskriteriet. Men dette prinsippet kommer ikke til anvendelse der en kostbar bistand framstår som nødvendig.
Slik departementet ser det, føres det i dag ikke en tilfredstillende domstolskontroll med sakskostnadskravene. Domstolene er for tilbakeholdende og gir ikke det styringsdirektiv for kostnadsnivået som de med fordel kan gjøre. Det høye kostnadsnivået er et resultat av flere faktorer. En sentral faktor er størrelsen på salærkravene. Tvistelovens sakskostnadsregler bør i større grad enn gjeldende regler muliggjøre en reell sensur av salærkravene fra domstolenes side. Det vises særlig til behandlingen i 22.4.4.2, samt til merknadene til lovforslaget § 20-5. Enkelte sider ved dette er behandlet i 6.3.2.3 (domstolenes adgang til å overprøve advokatens salærkrav mot egen klient) og 6.3.2.4 (domstolenes adgang til å overprøve sakskostnadsoppgaven på tross av motpartens uttrykkelige godkjenning).
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste en parts krav på godtgjøring for eget arbeid. Departementet ser ikke grunn til å oppstille en begrensning om at godtgjøringen begrenses til partens dokumenterte tap, slik Regjeringsadvokaten tar til orde for. Dersom eget arbeid fra partens side ikke medfører tap for parten, vil kravet til «rimelig godtgjøring» gi tilstrekkelig begrensning, se lovforslaget § 20-5 første ledd siste punktum og merknadene til bestemmelsen.
Departementet slutter seg også til at sakskostnadsoppgaven skal inngis ved rettsmøtets slutt og mener at den da bør gjøres så fullstendig som mulig. Departementet kan ikke se at Agder lagmannsretts innvendinger har en slik tyngde at dagens ordning bør videreføres.
22.4.4.2 Om kravene til sakskostnadsoppgaven
Etter departementets vurdering reiser det seg flere spørsmål i tilknytning til sakskostnadsoppgaven, særlig om:
tvisteloven bør oppstille mer spesifiserte krav til oppgavens innhold, og
om det bør kreves framlagt oppgave i andre tilfelle enn der hvor saken avgjøres etter muntlig forhandling.
Sakskostnadsoppgaven er et av flere sentrale prøvingsgrunnlag for domstolene ved fastsetting av sakskostnadene. Det bør derfor stilles krav til innholdet, slik at domstolene i størst mulig grad får et hensiktsmessig prøvingsgrunnlag, særlig i forhold til salærkravet.
De gjeldende krav til spesifisering av sakskostnadsoppgaven er ikke tilfredstillende. Salæret - godtgjøringen til prosessfullmektigen - blir ofte bare oppgitt med ett beløp, uten angivelse av timepris eller timeantall og hvor mye de ulike komponenter av arbeidet har utgjort. Rettens grunnlag for å vurdere nødvendigheten og rimeligheten av arbeidet blir dermed de momenter som den selv har oversikt over, først og fremst tvistegjenstandens verdi, utviklingen av partens krav og anførsler, omfanget av prosesskriv som er avgitt, rettsmøtenes varighet, sakens kompleksitet og den grundighet som parten og prosessfullmektigen har utvist under sin presentasjon av saken. Disse momentene er vesentlige, men ikke fullstendige. Departementet mener det bedre bør framgå hvordan totalbeløpet fordeler seg på de ulike deler av arbeidet.
Departementet er enig med utvalget i at retten i sakskostnadsoppgaven må få de opplysninger som trengs for at retten skal kunne ta stilling til om salærkravet er rimelig og nødvendig. Men utvalget har ikke redegjort nærmere for hva som ligger i en slik generell norm. Departementet mener loven bør stille mer spesifiserte krav til sakskostnadsoppgaven, slik at domstolene får et bedre grunnlag for å prøve salærkravene.
Etter departementets vurdering er det gode grunner for å kreve at det antall timer som har medgått for prosessfullmektigen må oppgis, herunder hvordan disse fordeler seg på de ulike stadier av arbeidet med saken. Det vises til merknadene til lovforslaget § 20-5 tredje ledd femte punktum bokstav a. Det bør i tillegg opplyses hvilken timesats prosessfullmektigen har anvendt. Sammenholdt med de momenter som retten kjenner til, vil en slik utbygging av spesifikasjonskravet gi et nyttig redskap til å vurdere nødvendigheten og proporsjonaliteten av sakskostnadskravet. For det første vil retten få flere tallstørrelser å sammenligne, ikke bare partenes totale salærkrav, men også de ulike komponenter i disse. Dernest vil det bli lettere å vurdere nødvendigheten av arbeidet på de ulike stadier av saken, og ikke bare det totale arbeidet. For det tredje vil dommerne for de ulike sakstyper få økt innsikt i både timepriser og hvilke faser i saksforberedelsen som er arbeidskrevende. Det er på denne bakgrunn grunn til å tro at det i rettspraksis lettere vil kunne utkrystallisere seg normer for salærnivået i ulike sakstyper, herunder hvilken arbeidsmengde og timepris som kan anses nødvendig.
Sakskostnadsoppgavene ligger påfallende ofte på samme nivå, og det kan tyde på at advokatene i så fall har spurt hverandre om hvilket nivå salæret kan ventes å ligge på. Departementet antar at mer spesifiserte oppgaver vil øke muligheten for at advokatene gjør uavhengige vurderinger av tallstørrelsene.
En viktig sidevirkning av mer spesifiserte oppgaver er at allmennheten får innsyn i dem etter lovforslaget § 14-2 første ledd jf. § 14-4.
Krav til spesifisering av sakskostnadsoppgaven er et så viktig redskap for rettens utmåling at departementet mener det bør innføres som obligatorisk i flere saker enn utvalget har foreslått. Loven bør kreve at sakskostnadsoppgave inngis i alle saker som avgjøres etter muntlig forhandling, og at en part i andre saker må gi slik oppgave dersom det skal tilkjennes sakskostnader som overstiger kr. 15 000.
22.5 Om enkelte særlige sakstyper eller prosessituasjoner
22.5.1 Innledning
Det kan reises spørsmål om det for enkelte særlige sakstyper eller prosessituasjoner bør gis særregler som hjemler unntak fra de alminnelige sakskostnadsreglene. Dette gjelder sakskostnader i prinsipielle saker (22.5.2), visse typer forbrukertvister (22.5.3) og menneskerettssaker (22.5.4). Tvistemålsutvalget drøfter disse spørsmålene i utredningen del II kap. 20.6 (s. 541-42).
22.5.2 En særregel om sakskostnader i prinsipielle saker?
Med prinsipielle saker menes saker hvor utfallet for den ene part har betydning ut over den konkrete tvist. Tvistemålsloven har ingen regel som direkte regulerer sakskostnader i prinsipielle saker. Imidlertid vil unntaket i tvistemålsloven § 172 annet ledd første alternativ kunne komme til anvendelse. Dersom tvilen er av rettslig art, er det mange eksempler i rettspraksis på at det offentlige ikke er blitt tilkjent sakskostnader, selv om det offentlige har vunnet saken og saken ikke har vært spesielt tvilsom. Synspunktet har vært at det offentlige har en selvstendig interesse i å få en rettslig avklaring. Samme løsning har i rettspraksis vært anvendt overfor forsikringsselskap, finansinstitusjoner og større vare- eller tjenesteprodusenter som har fått medhold i en sak overfor en kunde om et prinsipielt rettsspørsmål. Dersom tvilen er av faktisk karakter, må tvilen være av kvalifisert art og ha gitt rimelig grunn til å reise sak eller ta til motmæle.
Tvistemålsutvalget har vurdert en særregel om at den part som hadde den prinsipielle interessen i saken og vant, etter omstendighetene måtte dekke sine egne sakskostnader, samt en begrenset åpning (sterke grunner) for at den tapende part kunne tilkjennes de merkostnader som var forårsaket av sakens prinsipielle karakter, se utredningen del II kap. 20.6, s. 541. Særregelen kan begrunnes ut fra de økte prosesskostnader som prinsipielle saker ofte vil medføre, særlig gjennom bruk av sakkyndige. Hensynene som ligger bak er viktige, men utvalget konkluderer med at det ikke er nødvendig med en slik særregel.
De generelle unntaksregler i NOU §§ 23-2 tredje ledd og 23-3 gir tilstrekkelig hjemmel for å frita en tapende part for merutgifter som følge av et større prosessopplegg foranlediget av de prinsipielle sidene ved saken. Når behovet for unntak kan ivaretas gjennom de generelle regler, må de hensyn som taler for at regelverket ikke skal bli for komplisert, være avgjørende.
Hva gjelder den vurderte regelens begrensede åpning («sterke grunner») for at den tapende part skulle kunne tilkjennes merkostnader forårsaket av sakens prinsipielle karakter, påpekes at dette ikke er direkte ivaretatt ved forslaget. En slik regel ville i alle tilfelle ha et snevert anvendelsesområde. Regelen skulle etter utvalgets intensjon kun gjelde der det var ulikt styrkeforhold mellom partene. Regelen i NOU § 28-2 annet ledd, hvoretter retten i slike tilfeller vil kunne oppnevne sakkyndige for å sikre sakkyndig motvekt for den ressurssvake, framheves. Etter utvalgets utkast til rettsgebyrloven § 2 annet ledd nytt tredje punktum skal en slik oppnevning skje på det offentliges bekostning. Behovet for å velte merutgifter over på den annen part i slike saker reduseres derfor vesentlig, idet omfattende sakkyndigutgifter er en praktisk viktig del av slike eventuelle merutgifter. Det er heller ikke uproblematisk med en regel om at den vinnende part i slike saker skal pålegges å betale en del av den tapende parts kostnader, se utredningen del II kap. 20.6, s. 542.
Utvalget foreslår også en endring i rettsgebyrloven § 2 annet ledd nytt femte punktum om at sideutgifter forårsaket av sakens prinsipielle betydning kan pålegges den part som har den prinsipielle interesse i saken, se utredningen del III kap. 34.8.2, s. 1018-19.
Det er ingen høringsinstanser som har innvendinger mot utvalgets konklusjon om behovet for en særregel for prinsipielle saker. Forbrukerrådet gir støtte til utvalgets løsning ved at merutgifter i saker av prinsipiell betydning framheves som et forhold som kan tilsi unntak fra hovedregelen, og viser til at partenes ulike ressurssituasjoner og deres felles interesse i å få en rettslig løsning på et prinsipielt rettsspørsmål rettferdiggjør unntak fra hovedregelen helt eller delvis.
Slik departementet ser det, vil det gjøre seg gjeldende ulike hensyn for de forskjellige typetilfeller av saker med prinsipiell karakter.
I mange slike saker kan den prinsipielle interesse ligge hos den ressurssterke part, for eksempel legemiddelfabrikanten. Departementet er enig med utvalget i at det i slike tilfelle er gode grunner for at den tapende part (den ressurssvake) bør slippe å erstatte de av den vinnende parts kostnader som er forårsaket av en prinsipiell interesse som ligger hos den vinnende part. Etter departementets vurdering - som svarer til utvalgets - vil her unntaksregelen i lovforslaget § 20-2 tredje ledd kunne komme til anvendelse. For slike situasjoner er det derved ikke behov for en særskilt regulering.
Et annet typetilfelle er der hvor partene er noenlunde likeverdige og begge har en felles interesse i sakens prinsipielle karakter. Da er det intet behov for noen særlig sakskostnadsregel.
Men situasjonen kan også være at den prinsipielle interesse får en ressurssvak part til å reise sak, for eksempel en forbruker. Saksanlegget kan da ha karakter av å være en «prøvesak». Dersom den ressurssvake part vinner, vil det virke uheldig om den tapende part skal fritas for å erstatte sakskostnader som den vinnende part har hatt på grunn av sakens prinsipielle karakter. Hovedregelen om full erstatning til vinnende part vil da gi rom for en rimelig løsning. Dersom den ressurssvake part taper, må spørsmålet vurderes konkret etter lovforslaget § 20-2 tredje ledd.
Spørsmålet som gjenstår, er om tvisteloven bør ha en regel som gir den tapende part rett til i særlige tilfeller å få tilkjent de merkostnader parten selv har hatt som følge av sakens prinsipielle karakter. Merkostnadene vil typisk være knyttet til sakkyndige, men også andre merkostnader vil kunne utløses, for eksempel merarbeid for prosessfullmektigen. Tvistemålslutvalget har i sin begrunnelse for ikke å foreslå en særregel om dette særlig framhevet forslaget i NOU § 28-2 (om rettens oppnevning av sakkyndige i prinsipielle saker når det er nødvendig av hensyn til balansen mellom partene i forhold til bevisføringen). Dette må ses i sammenheng med utvalgets forslag til § 2 annet ledd nytt tredje punktum i rettsgebyrloven, hvoretter oppnevningen vil skje på det offentliges bekostning, slik at behovet for at den annen part skal bære merkostnadene, blir vesentlig redusert. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om at det offentlige skal bære utgiftene til sakkyndige som retten oppnevner av eget tiltak. Om bakgrunnen for dette vises det til behandlingen i 6.6.
Departementet følger opp utvalgets forslag i NOU § 28-2 annet ledd, se 17.5 og § 2 annet ledd nytt femte punktum i rettsgebyrloven (om at sideutgifter som er forårsaket av sakens prinsipielle karakter for den ene parten, kan pålegges denne). Av høringsinstansene er det bare Regjeringsadvokaten som har innvendinger mot utvalgets forslag til § 2 annet ledd nytt femte punktum i rettgebyrloven. Det påpekes at den prinsipielle interesse i en sak vil måtte ligge i en avklaring av rettsspørsmål. Den type sideutgifter det her er tale om, knytter seg til sakens faktiske side og ikke den rettsavklarende side. Rekkevidden av bestemmelsen er uklar, og den antas å ha en prosesskapende effekt. Departementet er ikke uten videre enig i disse innvendingene. De sideutgifter det er tale om, typisk utgifter til sakkyndige, vil riktignok normalt knytte seg til sakens faktiske side. Men praksis viser at slike utgifter ofte er den mest sentrale merkostnaden i prinsipielle saker, og en klargjøring av faktiske spørsmål kan være nødvendig for å sikre riktig rettsanvendelse. Regelen er begrenset til å omfatte de sideutgifter som nettopp er forårsaket av sakens prinsipielle karakter. Det er da rimelig med en slik regel som her foreslås. Det erkjennes at anvendelsen av regelen til en viss grad må bero på rettens skjønn, men dette kan vanskelig unngås. Det vises for øvrig til merknadene til endringsforslaget til rettsgebyrloven § 2 annet ledd nytt fjerde punktum.
Slik departementet ser det, vil en på bakgrunn av disse bestemmelsene langt på vei få den løsning som eventuelt ville fulgt av en særregel som antydet. Behovet for en slik særregel er derfor vesentlig redusert, og departementet ser som utvalget ikke tilstrekkelig grunn til å innføre en slik særregel. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 20-2 tredje ledd.
22.5.3 En særregel om sakskostnader i visse forbrukertvister?
Sakskostnadsreglene i tvistemålsloven omhandler ikke forbrukertvister særskilt.
Tvistemålsutvalget viser til at tvister mellom en forbruker og næringsdrivende svært ofte innebærer ulik prosesstyrke, og da slik at forbrukeren regelmessig vil være den svake part, se utredningen del II kap. 20.6, s. 542. Utvalget avviser generelle regler om at forbrukeren ikke skal kunne ilegges sakskostnader dersom saken tapes, eller at forbrukeren skal kunne tilkjennes sakskostnader mer eller mindre uavhengig av sakens utfall. Imidlertid vurderer utvalget en særskilt regulering av to typetilfeller.
Det ene gjelder hvor forbrukeren har brakt en tvist inn for en tvisteløsningsnemnd og fått medhold der. Aksepterer ikke den næringsdrivende denne avgjørelsen, men bringer saken inn for de ordinære domstoler, vil forbrukeren på grunn av kostnadsrisikoen kunne føle et press i retning av å gi opp et krav forbrukeren så langt har fått medhold i. Situasjonen vil langt på vei kunne være den samme dersom forbrukeren vinner en sak for tingretten, og den næringsdrivende anker saken videre.
Utvalget går ikke inn for å innta en særlig sakskostnadsregel for disse tilfellene. De generelle unntaksbestemmelsene anses å gi tilstrekkelig hjemmel, og da særlig NOU § 23-2 tredje ledd bokstav a. Betydningen av at domstolene er seg bevisst disse særlige beskyttelsesbehov når unntaksbestemmelsen i § 23-2 tredje ledd anvendes, framheves, samt hensynet til enkelhet i reglene, se utredningen s. 542.
Ingen høringsinstanser har innvendinger mot utvalgets standpunkt. Forbrukerrådet uttaler at en ser positivt på utvalgets forslag og vurderinger vedrørende forbrukertvister der den næringsdrivende ikke vil akseptere avgjørelser i tvisteløsningsnemnder, og peker i den forbindelse blant annet på at Forbrukerrådet i slike saker noen ganger har engasjert seg til støtte for forbrukeren og overtatt det økonomiske ansvaret for sakskostnader for forbrukeren.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger og ser heller ikke behov for en særregel på dette området, idet de generelle unntaksregler gir tilstrekkelig hjemmel for de løsninger som her skisseres. Det vises til merknadene til lovforslaget § 20-2 tredje ledd.
22.5.4 En særregel om sakskostnader i visse menneskerettssaker?
Tvistemålsloven har ingen særskilt regulering om rett til sakskostnader i menneskerettssaker. Men tvistemålslovens sakskostnadsregler suppleres av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), jf. menneskerettsloven § 3. Etter EMK artikkel 13 har borgerne krav på en effektiv prøving av om det foreligger brudd på EMK. I Rt. 2001 s. 428 var det blant annet spørsmål om EMK artikkel 8 var krenket ved innhenting og videreformidling av strafferegisteropplysninger i en offentlig ansettelsessak, og Høyesterett besvarte dette bekreftende. For at vedkommende skulle få en tilstrekkelig effektiv prøving av om det forelå brudd på EMK, fastslo Høyesterett at han måtte tilkjennes sakskostnadene knyttet til behandlingen av det spørsmålet. Denne løsningen ble forankret direkte i EMK.
Tvistemålsutvalget drøfter i utredningen del III kap. 23.2, s. 932 om det bør gis en særregel om rett til sakskostnader i visse menneskerettssaker, se lovskissen til NOU § 23-4 bokstav d i utredningen s. 932. En slik særregel skal eventuelt hjemle dekning av de nødvendige sakskostnader ved behandlingen av om det foreligger en krenkelse av konvensjon angitt i menneskerettsloven § 2 når domstolen kommer til at det foreligger krenkelse. Utvalget er under tvil kommet til at det ikke vil foreslå en slik særregel. I hovedsak begrunnes dette med at retten til kostnadsdekning kan forankres direkte i EMK, og at den løsning som følger Rt. 2001 s. 428 også vil kunne bygges på NOU § 23-3. Regelen vil være så vidt spesiell og få anvendelse i så få tilfeller, at det ikke er grunn til å ta den inn i tvisteloven.
Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet. Regjeringsadvokaten slutter seg til utvalgets vurderinger, og påpeker at det er unødvendig med en slik regel, idet kostnadsdekningen kan forankres direkte i EMK.
Slik departementet ser det, vil sterke rettssikkerhetshensyn i mange tilfelle tale for en rett til dekning av sakskostnader når det kan konstateres krenkelse av en konvensjon angitt i menneskerettsloven § 2. Det kan imidlertid også forekomme overtredelser av inkorporerte menneskerettskonvensjoner som er av nærmest formell eller triviell natur, for eksempel hvor lovgrunnlaget for en i og for seg akseptabel ordning ikke er klart nok til å oppfylle konvensjonens lovkrav. Ved overtredelse av EMK kan en kostnadsdekning trolig forankres direkte i konvensjonen, men departementet er av den oppfatning at tvisteloven selv bør gi rom for en slik løsning. De alminnelige regler i lovforslaget vil imidlertid være tilstrekkelige for dette formålet - § 20-2 når saken er vunnet i det vesentlige, og § 20-3 når retten har konstatert krenkelse av en menneskerettskonvensjon på et punkt uten at parten av den grunn vinner frem ellers i søksmålet. I siste fall vil det normalt bare bli aktuelt å erstatte merutgiftene knyttet til dette spørsmålet.
22.6 Statens ansvar for partenes sakskostnader forårsaket av feil fra rettens side
22.6.1 Innledning
Fra tid til annen gjøres det feil ved rettens behandling av saken eller ved avgjørelsen. Det kan være tale om tilsidesetting av grunnleggende regler for saksbehandlingen, for eksempel retten til kontradiksjon, sendrektig saksbehandling, eller det kan være at retten foretar en uriktig bedømmelse av sakens faktum eller jussen. Slike feil fra rettens side vil kunne forårsake økte sakskostnader for partene. Etter dagens regler er den faktiske hovedregel at partene må bære disse merkostnadene selv. Her drøftes om det bør innføres en ny regel om at det offentlige i større utstrekning enn i dag kan bli pålagt ansvar for de sakskostnader som er påført partene på grunn av feil ved rettens behandling av saken. Tvistemålsutvalget drøfter spørsmålet i utredningen del II kap. 20.8 (s. 543-46).
22.6.2 Gjeldende rett
Etter domstolloven §§ 200 og 201 har offentlige tjenestemenn, herunder dommere, et generelt erstatningsansvar, men vilkårene er meget strenge. Kriteriene «forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang» (§ 200) og «aapenbare feil i avgjørelsen» (§ 201) forstås slik at det kreves et kvalifisert klanderverdig forhold. Tvistemålsloven § 436 angir også prosessuelle begrensninger for et slikt søksmål. Den reelle hovedregelen er at det offentlige ikke hefter for sakskostnader som partene pådras som følge av feil fra rettens side, og at de heller ikke kan kreves dekket av den dommer ved domstolen som har begått feilen. Antakelig må domstolloven §§ 200 og 201 anses for å regulere disse spørsmål uttømmende, slik at den mildere culpanormen i skadeserstatningsloven § 2-1 ikke kommer til anvendelse.
Etter forvaltningsloven § 36 skal en part som får medhold i klage eller ved omgjøring får endret et vedtak i sin favør, på visse vilkår få erstattet de nødvendige sakskostnader ved klagebehandlingen. Forvaltningsloven gjelder ikke for saker som behandles for domstolene, jf. forvaltningsloven § 4, men er for noen forvaltningsmessige avgjørelser gitt direkte anvendelse, jf. blant annet rettshjelploven § 28 a sjette ledd, og er ofte blitt anvendt analogisk hvor domstolene har truffet avgjørelser av administrativ karakter.
22.6.3 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget mener gode grunner taler for et langt større ansvar for det offentlige for partens sakskostnader som følge av feil eller forsømmelser fra domstolens side enn det som følger av gjeldende regler. Særlig framheves tilfeller hvor domstolen begår feil med påfølgende merkostnader for partene, og årsaken til feilen i all hovedsak ligger hos domstolen. Et erstatningsansvar for det offentlige for disse merkostnadene vil etter utvalgets mening være rimelig.
Et alternativ er å innføre en tilsvarende regel som forvaltningsloven § 36 også i domstolsprosessen. En slik løsning avvises, idet dette vil pålegge det offentlige et for vidtgående ansvar for partenes sakskostnader, se utredningen s. 544.
Kriteriet i skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd første punktum - om ansvar hvor de krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten er tilsidesatt - kan danne et utgangspunkt. Men situasjonen som det er aktuelt å regulere, må vurderes nærmere. En må ta hensyn til at det her ikke er tale om et generelt ansvar for det offentlige, men et ansvar begrenset til de ekstra sakskostnader som er forårsaket av domstolens feil eller forsømmelser. Med dette som utgangspunkt foreslår utvalget en ny regel om statens ansvar for partens sakskostnader, se NOU § 23-12. Regelen er begrenset til erstatning av de sakskostnader som er forårsaket av rettens feil, og er ingen generell erstatningsregel.
NOU § 23-12 første ledd regulerer ansvarssituasjonene. Det framheves at bestemmelsen er en «kan-regel», slik at retten blant annet må vurdere om parten etter omstendighetene selv er nærmere til å bære merkostnadene. Erstatningsansvar utløses etter NOU § 23-12 første ledd bokstav a ved nærmere angitte saksbehandlingsfeil, se nedenfor. Utover de særskilt oppregnede saksbehandlingsfeil følger hovedregelen av NOU § 23-12 første ledd bokstav b, som gir rett til erstatning dersom feilen ved rettens behandling eller avgjørelse «skyldes et klart uforsvarlig forhold fra rettens side».
Hva gjelder det nærmere innholdet i kriteriet «klart uforsvarlig forhold», vises det som nevnt til at vurderingstemaet i skadeserstatningsloven § 2-1 er et naturlig utgangspunkt. Imidlertid presiserer og gjennomgår utvalget de nærmere situasjoner hvor ansvar bør pålegges, se gjennomgåelsen av typetilfelle i utredningen s. 545-46.
22.6.4 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har innvendinger mot at det innføres en slik regel. Agder lagmannsrett og Advokatforeningen slutter seg generelt til forslaget. Høyesterett, Borgarting lagmannsrettog Dommerforeningen er i det vesentlige enige i utvalgets vurderinger og forslag, men har enkelte innvendinger til utformingen av hovedregelen i NOU § 23-12 første ledd bokstav b («klart uforsvarlig forhold»). Høyesterett og Dommerforeningen foretrekker formuleringen i skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd første punktum og viser til at utvalget selv gir uttrykk for at denne formuleringen danner et naturlig utgangspunkt. Det erkjennes at en slik formulering muligens vil utvide rammene for statens ansvar noe. På det store området rettsvesenet dekker, og med det tidspress det ofte arbeides under, er det nærmest umulig å hindre at feil oppstår. Staten bør ha et ansvar for helt klare feil, begått ved uaktsomhet, uten krav om at forholdet kan stemples som «klart uforsvarlig». Den mer objektiviserte formuleringen i skadeserstatningsloven § 2-1, stempler ikke den ansvarlige på samme måte som etter utvalgets forslag. Borgarting lagmannsrett uttaler at det kan foreligge feil i vid forstand på en slik måte at det offentlige bør være ansvarlig for merkostnader selv om ankeinstansen vil vike tilbake for å karakterisere rettens forhold som «klart uforsvarlig». Det foreslås inntatt et alternativ hvoretter ansvar kan idømmes når særlige grunner gjør det rimelig at staten dekker merkostnadene. Regjeringsadvokaten slutter seg til forslaget for så vidt angår merkostnader påført partene ved domstolens brudd på sentrale saksbehandlingsregler, jf. NOU § 23-12 første ledd bokstav a. Regjeringsadvokaten frykter imidlertid i forhold til andre typer feil etter hovedregelen i første ledd bokstav b, for eksempel avsigelse av materielt uriktige dommer, at regelen vil være konfliktskapende. Regjeringsadvokaten understreker at det under enhver omstendighet bare bør være i ekstreme tilfeller, og bare i tilfeller der uforsvarlig rettsanvendelse alene har ført til feil resultat, at det bør kunne bli tale om ansvar for det offentlige for materielt uriktige dommer.
22.6.5 Departementets vurdering
Departementet mener at gjeldende rettstilstand ikke er tilfredstillende. Når det fra tid til annen begås feil fra rettens side ved behandlingen eller ved avgjørelsen, bør staten i flere tilfeller enn i dag ha et ansvar for de merkostnader dette påfører den ene eller begge partene. Dette erstatningsansvaret må være en realitet. Men det må ses i sammenheng med instanssystemet som sådan. Normalt er det en forutsetning at feil som skjer i rettergangen ved en underordnet domstol, blir rettet opp ved bruk av rettsmidler mot avgjørelsen. At en overordnet domstol har et annet syn på rettsreglene eller bedømmer sakens faktiske forhold annerledes enn en underordnet domstol, bør ikke være tilstrekkelig for å utløse ansvar for det offentlige. Ansvarsterskelen for staten må tilpasses og nyanseres i forhold til de typetilfeller det er tale om å regulere.
Med dette som utgangspunkt er departementet enig med utvalget i at gode grunner taler for å innføre en regel som pålegger staten et ansvar for de merkostnadene som en eller flere parter blir påført som følge av feil fra domstolens side, se lovforslaget § 20-12. Det vises også til at det er bred enighet om dette blant de høringsinstanser som har uttalt seg om innføringen av en slik regel.
Departementet understreker at regelen er begrenset til å gjelde statens ansvar for de sakskostnader som en eller flere av partene påføres som følge av feil fra rettens side. Lovforslaget § 20-12 vil for disse gi en uttømmende regulering av erstatningsansvaret for dette. Et eventuelt annet økonomisk tap som partene måtte bli påført som følge av feil fra rettens side, må - som etter gjeldende rett - vurderes opp mot domstolloven §§ 200 og 201 og eventuelt skadeserstatningsloven § 2-1 (arbeidsgiveransvar). Departementet finner ikke grunn til i denne proposisjonen å gå nærmere inn på det generelle spørsmålet om det offentliges erstatningsansvar.
En side av dette er oppfyllelsen av kravene etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 13 om effektive rettsmidler ved konvensjonsbrudd, særlig i forhold til overtredelse av artikkel 6 og kravet om avgjørelse innen rimelig tid. Utvalget behandler problemstillingen i utredningen del II kap. 4.3.4 (s. 159-62). Det framhever at en mulighet er å stille til rådighet et preventivt rettsmiddel som sikrer framdriften i en sak hvor det er risiko for at EMK artikkel 6 første ledd ellers vil bli krenket. Alternativt - eller som et supplement - vil det kunne gis reparasjon i form av erstatning fra det offentlige dersom saksbehandlingstiden har blitt urimelig lang og parten ikke kan lastes for dette. Utvalget legger til grunn at NOU § 5-6 (reaksjoner ved manglende sakstyring underveis i prosessen) og NOU § 23-12 ivaretar forpliktelsene etter EMK artikkel 13 på dette punkt, se utredningen s. 162. Departementet er enig i dette. Kravene etter EMK artikkel 13 må på denne bakgrunn hensyntas ved utformingen av ansvarsterskelen etter lovforslaget § 20-12 første ledd. Slik departementet ser det, vil det utover disse bestemmelsene være domstolloven §§ 200 og 201 og eventuelt skadeserstatningsloven § 2-1 som ivaretar forpliktelsene etter EMK artikkel 13 på dette området.
Hva gjelder den nærmere utformingen av regelen, er departementet enig med utvalget i at det er grunn til særlig å regulere ansvar i forhold til brudd på sentrale saksbehandlingsregler. NOU § 23-12 første ledd bokstav a henviser til hvilke saksbehandlingsfeil dette gjelder, herunder:
at retten ikke var lovlig sammensatt,
at det er mangler ved avgjørelsen som hindrer prøving av anken, eller
at en avgjørelse er avsagt mot en part som ikke har møtt, og som ikke har vært lovlig innkalt.
Departementet slutter seg til at det ved brudd på slike sentrale saksbehandlingsregler, er rimelig at staten dekker de merkostnader som parten eller partene blir påført. Departementet er enig med utvalget i at dette bør omfatte tilfellene hvor retten ikke var lovlig sammensatt, og hvor en avgjørelse er avsagt mot en part som ikke har møtt, og som ikke har vært lovlig innkalt, se lovforslaget § 20-12 første ledd bokstav a og henvisning til lovforslaget § 29-21 annet ledd bokstav b og d. I motsetning til utvalget mener departementet at henvisningen ikke bør omfatte lovforslaget § 29-21 annet ledd bokstav c (mangler ved avgjørelsen som hindrer prøving av anken). Dette vil blant annet omfatte mangelfulle domsgrunner. En slik feil kan skyldes uklare rettsregler, og det er ikke gitt at retten nødvendigvis er vesentlig å bebreide for feilen. For å ta høyde for slike forhold foreslår departementet at disse tilfellene vurderes etter hovedregelen i lovforslaget § 20-12 første ledd bokstav b, se nedenfor.
Slik departementet ser det, bør det ikke komme på tale med erstatning der ankedomstolen fremmer saken til realitetsavgjørelse etter lovforslaget § 29-22 annet ledd enda det foreligger saksbehandlingsfeil som kan tillegges virkning etter lovforslaget § 29-21. Når en avgjørelse påankes, er det ofte med det for øye å få saken realitetsbehandlet, og feil i saksbehandlingen som påberopes, framtrer som «støtteargumenter» for realitetsanken. Dersom saken fremmes for realitetsavgjørelse, er det etter departementets syn gode grunner for at det ikke bør inntre erstatningsansvar etter lovforslaget § 20-12. Den motsatte løsning vil kunne bidra til at ankebehandlingen blir mer omfattende og kostnadskrevende enn ønskelig, ved at partene får et sterkere incitament til å påberope saksbehandlingsfeil etter lovforslaget § 29-21 og derigjennom delvis få finansiert ankekostnadene. En slik løsning ville også underminere hensynet til instansfølgen ved at feil normalt bør rettes opp ved bruk av rettsmidler.
Spørsmålet er videre hvilken terskel - aktsomhetsnorm - hovedregelen i lovforslaget § 20-12 første ledd bokstav b skal knesette. I NOU § 23-12 første ledd bokstav b er kriteriet at det må foreligge et «klart uforsvarlig forhold» fra rettens side. Departementet er enig med utvalget i at det er naturlig å se hen til det vurderingstemaet som skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første ledd første punktum angir, jf. «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Imidlertid ser departementet det - som utvalget - slik at en her må foreta en nærmere vurdering av de situasjoner regelen skal regulere, for å kunne fastslå den nærmere terskelen. Det er ikke gitt at terskelen for ansvar skal være den samme i forhold til sendrektig saksbehandling fra rettens side som i forhold til realitetsfeil som retten begår, se utredningen s. 545-46.
Generelt slutter departementet seg til utvalgets standpunkt om at terskelen må ligge lavere enn den som praktiseres etter domstolloven §§ 200 og 201. Men departementet er enig i Høyesteretts og Dommerforeningens innvendinger om at kriteriet «klart uforsvarlig forhold» vil kunne medføre at terskelen i praksis vil ligge høyere enn det som er utvalgets intensjon. Det er heller ikke til å komme utenom at ansvarskriteriet i alle tilfelle til en viss grad vil stemple den ansvarlige. Departementet foreslår etter dette formuleringen «vesentlig å bebreide» som angivelse av ansvarsterskelen, uten at dette innebærer en realitetsendring i forhold til utvalgets forslag.
Ansvarsnormens innhold vil måtte variere noe etter hvilken form for feil det eventuelt er tale om. Om dette vises det til merknadene til lovforslaget § 20-12 første ledd bokstav b.
Et særskilt typetilfelle er hvor retten begår realitetsfeil. Etter departementets mening bør ansvar etter lovforslaget § 20-12 her kun bli aktuelt i særlige tilfelle hvor det foreligger klart uforsvarlig rettsanvendelse. Det vises til Regjeringsadvokatens høringsuttalelse om dette, som departementet slutter seg til. Andre realitetsfeil bør ikke utløse ansvar for det offentlige etter lovforslaget § 20-12.
Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at regelen vil kunne virke konfliktskapende. Slik departementet ser det, må en, dersom regelen skal ha en praktisk realitet, til en viss grad akseptere at regelen er prosesskapende.
Departementet viser også til at lovforslaget legger opp til en forholdsvis enkel behandling av slike krav, jf. lovforslaget § 20-12 tredje til femte ledd. Slik departementet ser det, er det nødvendig med særskilte saksbehandlingsregler, slik at ikke den domstol som eventuelt har begått feilen, også skal vurdere om det foreligger ansvar etter lovforslaget § 20-12. Lovforslaget skiller seg her noe fra utvalgets forslag. Det vises til merknadene til lovforslaget § 20-12 fjerde ledd.
22.7 Sikkerhetsstillelse
Tvistemålsloven har ingen generell regel som gir en part rett til å kreve sikkerhetsstillelse for mulige sakskostnader parten kan bli tilkjent. Men det finnes enkelte særlige regler om sikkerhetsstillelse. Tvistemålsloven § 182 gir på visse vilkår saksøkte rett til å kreve sikkerhet for kostnader av saksøker som bor i utlandet. Tvistemålsloven § 346 tredje ledd bestemmer at den som begjærer oppfriskning, må godtgjøre at de kostnader som er ilagt ved uteblivelsesdommen, er betalt eller deponert i retten.
Tvistemålsutvalget drøfter spørsmålet om sikkerhetsstillelse i utredningen del II kap. 20.10 (s. 550-52). Det vises til utvalgets behandling av hvilke krav som kan utledes av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 første ledd (rett til domstolsadgang), se utredningen s. 550. Utvalget mener at det ikke er grunnlag for å gi en generell regel om sikkerhetsstillelse. En alminnelig regel om dette vil for mange representere en slik hindring for å reise sak at det vil kunne være i strid med EMK. Søksmålsterskelen må ikke gjøres for høy. Tilliten til retten vil kunne rokkes ved at retten ved søksmålets innledning må gå inn i realiteten å vurdere muligheten for at søksmålet kan vinne fram. Det bør heller ikke gis en regel om sikkerhetsstillelse ved åpenbart uholdbare søksmål. Regelen i NOU § 9-8 (forenklet rettergang) vil her kunne gi de forsvarlige løsninger. Utvalget konkluderer også med at det ikke bør oppstilles en regel om sikkerhetsstillelse ved anvendelse av rettsmidler, og viser blant annet til at NOU § 11-13 om silingsadgangen for lagmannsretten er et bedre egnet virkemiddel i så henseende. Et mindretall i utvalget går inn for at det i en viss utstrekning bør kreves sikkerhetsstillelse som vilkår for anke. Dette må ses i sammenheng med at mindretallet ikke går inn for silingsadgang for lagmannsretten.
Utvalget går inn for å videreføre regelen i tvistemålsloven § 182, jf. NOU § 23-11.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot utvalgets vurderinger og forslag på dette punkt.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag vedrørende sikkerhetsstillelse. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 20-11 (sikkerhetsstillelse overfor saksøkere som bor i utlandet). Bestemmelsen viderefører i det vesentligste tvistemålsloven § 182.