11 Adgangen til å etablere og avslutte arbeids- og tjenesteforhold

11.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en bestemmelse i § 24 f som gir Kongen myndighet til å regulere adgangen til å etablere og avslutte arbeids- og tjenesteforhold, herunder også fastsette at bestemte virksomheter eller bransjer bare kan inngå eller avslutte arbeids- og tjenesteavtaler etter tillatelse. Forskriftskompetansen var etter forslaget knyttet til situasjonskravet i § 24 e, noe som innebærer at grunnvilkårene etter § 24 e må være oppfylt.

Forslaget åpnet for at reguleringen kan innføres generelt, spesielt for enkelte yrkesgrupper eller personer med en særskilt kompetanse, og for enkelte sektorer eller virksomheter.

Departementet understreket at fullmaktsbestemmelsene er ment som et supplement til annen beredskapslovgivning som gjør seg gjeldende i sikkerhetspolitisk krise og krig, slik som beredskapsloven, næringsberedskapsloven og helseberedskapsloven.

11.2 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjon er kritisk til formuleringen «adgangen til å etablere eller avslutte arbeids- og tjenesteforhold» som de mener er generell og oppfatter at ikke åpner for unntak, og har heller ikke nærmere konkretiserte krav til begrunnelse eller andre vilkår. Lovforslaget gjør alvorlige inngrep i bedriftens virksomhetsstyring. Dette har en side mot avtalefriheten og næringsfriheten.

Hovedorganisasjonen Virke støtter at det ved eventuell regulering etter bestemmelsen bør vurderes hvilke negative effekter forslaget kan ha, herunder for virksomheter som mister tilgang på arbeidskraft. Enkelte krisesituasjoner kan etter sin karakter gjøre det nødvendig med generell regulering. Høringsinstansen understreker betydningen av trepartssamarbeidet og god og tidlig dialog med berørte bransjeorganisasjoner.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser til at tiltakets negative konsekvenser må vurderes. For ekomsektoren kan forslaget slå negativt ut hvis for eksempel en virksomhet ikke blir regnet som en samfunnskritisk funksjon som følge av situasjonskravet, og dermed blir fratatt arbeidskraft, for så senere i forløpet å bli definert som samfunnskritisk. Da har virksomheten behov for den arbeidskraften som de ble fratatt i starten av hendelsen.

Oslo kommune påpeker at forslaget åpner for at arbeidsgivere vil kunne måtte reetablere et arbeidsforhold til ansatte som har mistet jobben på grunn av alvorlige forhold som kriminelle handlinger som for eksempel underslag, overgrep eller brudd på lojalitetsplikt. Det må tydeliggjøres i loven at en arbeidsgiver ikke kan pålegges å fortsette eller gjenoppta et arbeidsforhold som arbeidstaker allerede har blitt sagt opp eller avskjediget fra på grunn av eget forhold. Slike forhold bør være arbeidsgivers egen beslutning og ikke noe som pålegges.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund er ikke enig med departementet i at opphevelse av retten til å si opp arbeids- eller tjenesteavtale er mindre inngripende enn pålegg om arbeidsplikt. Å ikke fritt kunne bestemme hvem man arbeider for, og hva man arbeider med, vil ramme den enkelte hardt selv om man beholder betingelser for arbeidsforholdet. Situasjon samfunnet er i når et slikt tiltak fattes, vil medføre ytterligere belastninger.

11.3 Departementets vurdering

Departementet går videre med forslaget som ble sendt på høring om fullmakt til å regulere adgangen til å etablere og avslutte arbeids- og tjenesteforhold, se forslaget til § 28 c (høringsnotatets § 24 f).

Etter høringen har departementet kommet til at det bør fremgå direkte av ordlyden i fullmakten at forskriften kan fravike bestemmelser i annen lovgivning og privat regulering. Dette er ikke ment som en materiell endring sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring. Den foreslåtte ordlyden unngår tvil om rekkevidden. Bestemmelsen skal kunne benyttes til å for eksempel fravike regler om oppsigelsestid, både de som følger av lovgivning og de som følger av privatrettslige avtaler.

Departementet registrerer at relativt få høringsinstanser har hatt konkrete merknader til forslaget. Departementet er enig i at det ved vurderingen av hvorvidt adgangen til å etablere eller avslutte arbeidsforhold skal reguleres, må tas særlig hensyn til negative effekter. Dette inngår i nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen etter § 28 b, hvor det blant annet må vurderes hvilke negative konsekvenser tiltaket vil kunne ha. For eksempel kan man tenke seg at tiltaket medfører at virksomheter mister tilgang på nødvendig arbeidskraft, som i ytterste konsekvens kan føre til konkurser. Slike konsekvenser må tas hensyn til i vurderingen av forholdsmessigheten av tiltaket.

Departementet fastholder at regulering av adgangen til å etablere arbeids- og tjenesteforhold, for eksempel ved ansettelsesstopp for bedrifter som ikke har viktige funksjoner for totalforsvaret, potensielt kan ha en kanaliserende effekt. Arbeidskraft som er særlig påkrevd til understøttelse av sentrale funksjoner i Forsvaret eller i totalforsvaret kan styres til virksomheter av stor nasjonal betydning i den aktuelle situasjonen. Dette kan for eksempel omfatte maskinoperatører eller ingeniører som er særlig etterspurt i forsvarsindustrien for å øke produksjonskapasiteten.

For å gi effekt til begrensninger i adgangen til å rekruttere arbeidskraft, må det finnes tilgjengelig arbeidskraft med riktig kompetanse. I sikkerhetspolitisk krise og krig kan det tenkes at det ikke finnes ytterligere arbeidskraft å hente. Departementet vurderer likevel at tiltaket hører naturlig med som del av lovens fullmaktsbestemmelser. Tiltaket kan også ha større effekt i kombinasjon med andre tiltak som vil øke mobiliteten i arbeidsmarkedet, for eksempel ved at arbeidstakers oppsigelsesfrist reduseres slik at arbeidstakere raskere kan tiltre i annen virksomhet. Tiltaket må søkes rettet mot virksomheter som trekker på de samme arbeidskraftressursene som trengs kanalisert mot sentrale funksjoner i totalforsvaret.

Etter forslaget kan Kongen regulere adgangen til å avslutte arbeids- og tjenesteforhold, for eksempel fastsette endringer i reglene om oppsigelse av arbeids- og tjenesteavtaler, enten ved forkortelse eller forlengelse av gjeldende frister eller ved å oppheve oppsigelsesretten midlertidig. Det kan dermed iverksettes tiltak som enten sikrer at personell som kjenner virksomheten, dens produkter og prosesser forblir i arbeidsforholdet, eller som øker mobilitetene til prioriterte virksomheter eller sektorer for eksempel ved å gi nøkkelpersonell redusert oppsigelsestid.

Suspensjon av adgangen til å avslutte arbeids- og tjenesteforhold har en side mot så vel arbeidsgiver og tjenestemottaker som arbeidstaker og tjenesteyter. I sikkerhetspolitisk krise og krig kan det tenkes at en virksomhetseier av ulike grunner ønsker å redusere driften i strid med samfunnets behov, og derfor reduserer arbeidsstokken. Det kan også være at arbeidstakere eller tjenesteytere ønsker å forlate virksomheten av hensyn til egen sikkerhet. Erfaringene fra Ukraina viser at noen arbeidssteder kan være mer utsatt enn andre, selv om dette er tale om arbeidssteder som etter reglene for væpnet konflikt ikke er tillatte mål for fiendtlige angrep. Et annet eksempel er at arbeidstaker ønsker å forlate en virksomhet som ikke er samfunnskritisk for å bidra der behovet er større og arbeidsgiver ikke ønsker å fravike avtalt oppsigelsesfrist.

Opphevelse av adgangen til å avslutte en arbeids- eller tjenesteavtale innebærer et betydelig inngrep i den den enkeltes og virksomhetens avtale- og næringsfrihet som i prinsippet innebærer en plikt til å fortsette arbeids- eller tjenesteforholdet. Innholdet i arbeidsforpliktelsen vil likevel fortsatt følge av arbeids- eller tjenesteavtalen, ikke av det offentligrettslige vedtaket. Departementet fastholder at et slikt tiltak vil være mindre inngripende enn pålegg om arbeidsplikt, først og fremst med tanke på sanksjonene som kommer til anvendelse. Unnlatelse av å utføre arbeid eller tjeneste etter en avtale som ikke lenger kan sies opp, kan etter forslaget bare møtes med privatrettslige virkemidler. Utføringen av arbeidet vil dessuten skje under ordinære rammebetingelser, med mindre det treffes vedtak etter § 28 d.