9 Tidsbegrensning og involvering av Stortinget

9.1 Gjeldende rett

Etter Grunnloven § 49 første ledd første punktum og § 75 bokstav a hører det til Stortinget å vedta lover. Ved lov kan Stortinget gi regjeringen adgang til å gi mer detaljerte regler i form av forskrifter, men regjeringen kan ikke gå lenger enn det fullmaktene fra lovgiver gir grunnlag for. Fullmaktsbestemmelser som gir adgang til å gi forskrifter som kan fravike lovbestemmelser, utgjør såkalte derogasjonsfullmakter. Derogasjon foreligger med andre ord når det gis kompetanse til å gi regler med et innhold som strider mot regler av høyere rang. Det kan være glidende overganger mellom fullmakter som gir adgang til å utfylle lover og derogasjonsfullmakter. Myndighet til å gi forskrifter som fraviker bestemmelser i lov, forutsetter at det foreligger en klar hjemmel. Det finnes flere eksempler på ordinære fullmaktshjemler som åpner for derogasjon i lovverket, se for eksempel plan- og bygningsloven § 20-7 andre ledd og matloven § 33 andre ledd. Det finnes også eksempler på ordinære fullmaktshjemler med derogasjonsadgang i beredskapslovgivningen, se for eksempel havne- og farvannsloven § 2 sjette ledd, næringsberedskapsloven § 13 og helseberedskapsloven § 6-2 andre ledd.

Som nevnt i punkt 3.2.1, finnes det nødrettshjemler som søker å kodifisere konstitusjonell nødrett, som blant annet åpner for vid derogasjon. Det som kjennetegner nødrettshjemlene, er at de gir regjeringen myndighet til i helt spesielle situasjoner å overta Stortingets myndighet til mer generelt å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold. Ved bruk av nødrettshjemlene trer regjeringen inn i Stortingets rolle så lenge nødrettsgrunnen består. Også i ekstraordinære kriser er imidlertid utgangspunktet etter konstitusjonell nødrett at primærkompetansen til å gi lover ligger til Stortinget. På grunn av denne grunnleggende forutsetningen om at det primært ligger til Stortinget å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold også i sikkerhetspolitisk krise og krig, ivaretas grunnleggende demokratihensyn og maktfordelingsprinsippet ved prosessuelle mekanismer som sikrer Stortingets medvirkning.

Beredskapsloven § 3 første ledd er et eksempel på en slik kodifisering av konstitusjonell nødrett. Ved bruk av fullmakten følger det av andre ledd første punktum at bestemmelsene skal «snarest mulig meddeles Stortinget». Etter andre ledd andre punktum skal Stortinget øyeblikkelig sammenkalles dersom det ikke er samlet når bestemmelsene gis, og etter tredje punktum kan bestemmelsene oppheves av Kongen eller Stortinget. I tredje ledd står det at «[s]åfremt bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget, skal de snarest mulig legges fram som lovforslag». Det følger av Ot.prp. nr. 78 (1950) side 5 og 48 at det aldri var intensjonen at fullmaktene eller bestemmelser gitt med hjemmel i fullmaktene skulle kunne opprettholdes med mindre det til enhver tid er enighet om dette mellom Kongen og Stortinget (så lenge Stortinget er samlet). Det følger av § 4 andre ledd at dersom bestemmelsene ikke tidligere er opphevet, faller de bort ved oppløsningen av det første ordentlige Storting som trer sammen etter at bestemmelsene er gitt. Dette har en viss parallell til ordningen ved provisoriske anordninger etter Grunnloven § 17, som gjelder til neste Storting.

Forvaltningsloven § 5 andre ledd og smittevernloven § 7-12 er bygget over samme lest som beredskapsloven § 3, og må derfor også forstås i lys av de grunnleggende forutsetningene og prinsippene som følger av konstitusjonell nødrett. Også etter disse bestemmelsene kan kongen på nærmere vilkår gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold, og de samme kravene til fremme av proposisjon gjelder tilsvarende som etter beredskapsloven.

Smittevernloven § 7-12 ble benyttet som hjemmel for flere forskrifter under pandemien. Under pandemien ble smittevernloven § 7-12 endret ved at henvisningen til beredskapsloven ble midlertidig opphevet. Formålet med endringen var å unngå plikten til å øyeblikkelig samle Stortinget og plikten til å fremlegge forskrifter for Stortinget selv om de skulle ha lengre varighet enn 30 dager, jf. Prop. 56 L (2019–2020) kapittel 5. Departementet viste da til at dagens muligheter for informasjonsspredning muliggjør meddelelse av nye forskrifter uten at Stortinget fysisk er samlet. Videre uttalte departementet at alle forskrifter vedtatt med hjemmel i smittevernloven § 7-12 er midlertidige, men antas å ha lengre varighet enn 30 dager. Departementet argumenterte i Prop. 56 L (2019–2020) punkt 5.2 med at det «anses lite hensiktsmessig, både for Stortinget og for regjeringen, å utferdige og behandle lovforslag som vil bli opphevet etter kort tid». Det ble videre vist til at Stortinget ville bli meddelt alle forskrifter som vedtas med hjemmel i bestemmelsen og ha mulighet til å oppheve disse dersom det var flertall for dette i Stortinget.

9.2 Forslaget i høringsnotatet

I utkastet til ny § 24 e tredje ledd ble det foreslått at forskrifter som kun kan gis når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, gjelder for inntil seks måneder om gangen, og snarest mulig skal meddeles Stortinget. Departementet viste blant annet til at det i sikkerhetspolitisk krise og krig er behov for at regjeringen har fullmakter som sikrer tilstrekkelig handlingsrom og hjemmelsgrunnlag for å ivareta samfunnet og forsvarsevnen, men at det er viktig at Stortinget er orientert. Departementet viste til at Stortinget, som lovgivende myndighet etter Grunnloven, vil ha kompetanse til å endre eller oppheve forskrifter eller fullmaktsbestemmelser gjennom lovvedtak.

9.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen er tvilsomme til at en meldeplikt til Stortinget er tilstrekkelig til å ivareta Stortingets kontrollfunksjon og uttaler at det er behov for en nærmere utredning av hvordan en kan sikre parlamentarisk kontroll av forskrifter gitt under fullmaktslovgivningen. Det vises til blant annet til kravene i beredskapsloven § 3. Etter Advokatforeningens syn må det i større grad gjøres rede for hvorfor ikke tilsvarende reguleringer eller prosessuelle skranker kan tas inn i dette forslaget.

Akademikerne støtter at det er Kongen i statsråd som beslutter hvorvidt fullmaktene til å regulere det sivile arbeidslivet skal utløses, og at Kongen gis fullmakt til å gi forskrifter. Det uttales imidlertid også at det er spesielt viktig å hegne om demokratiske prinsipper og å sikre borgeres rettsikkerhet og at derfor må Stortinget involveres så tidlig som mulig. Akademikerne savner en tydelig presisering av hva departementet mener med «snarest mulig» og uttaler at Stortinget må ha mulighet til å overprøve forslag fra for eksempel departementer, slik vi så det ble gjort under korona-pandemien. Når det gjelder tidsbegrensningen, mener Akademikerne at det er riktig å sette en tidsbegrensning, men mener at denne bør settes lavere, for eksempel til tre måneder.

Akershus fylkeskommune og Buskerud fylkeskommune uttrykker støtte til ordningen med at regjeringen fortløpende meddeler forskrifter som fastsettes til Stortinget, slik at deres kontrollfunksjon ivaretas. Sistnevnte uttrykker at meddelelsesplikten, sammen med Stortingets alminnelige kompetanse som lovgivende myndighet, vil være en egnet ordning for å ivareta Stortingets kontrollfunksjon, samtidig som utøvende myndighet får nødvendige fullmakter til å effektivt å ivareta behov som oppstår når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.

Akershus universitetssykehus HF uttaler at forskrifter til loven, så langt det er mulig, bør utarbeides i fredstid. Videre støttes forslaget om at forskrifter som gis i sikkerhetspolitisk krise eller krig, kun skal gjelde for seks måneder, da dette gir mulighet til å gjøre nye vurderinger av nødvendighet og forholdsmessighet.

Benedikte Moltumyr Høgberg, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener at Stortingets rolle bør styrkes i lovforslaget, og uttaler blant annet at man selv ved utarbeidelse av fullmaktene i beredskapsloven § 3 på slutten av 1940-tallet, sørget for at fullmaktene kun hadde en varighet på 30 dager før Stortinget skulle involveres. Høgberg mener dessuten at etterhåndskontrollen vil bli vanskelig fordi det er vanskelig å etterprøve nødvendighetskravet i § 24 e. Dette vil etter Høgbergs syn i realiteten innebære at det overføres mye makt til regjeringen som vanskelig lar seg etterprøve. Høgberg mener at dette delvis kan bøtes på dersom det legges inn krav om «strengt nødvendig» eller «åpenbart nødvendig», men at det ikke løser hele problemet med effektiv etterhåndskontroll. Dette styrker etter Høgbergs syn at Stortinget bør sterkere inn i prosessen på et tidligere tidspunkt. Høgberg uttaler videre at varigheten på seks måneder for forskriftene kun bør være forbeholdt situasjoner hvor Stortinget ikke kan samles, og hvor Kongen i statsråd må styre landet. Høgberg uttaler at forslaget her går mye lenger enn beredskapsloven, uten at dette er problematisert nevneverdig i høringsnotatet. Høgberg mener blant annet at bestemmelser gitt etter fullmakter til Kongen i statsråd bør løftes til behandling i Stortinget etter samme ordning som beredskapsloven, alternativt at det innføres mindretallsrettigheter i tidsperioden forskriften skal kunne virke.

Bergen kommune forutsetter at forskrifter om forberedende tiltak vedtas i tråd med ordinære saksbehandlingsregler for forskrifter. Viktigheten av demokratiske prosesser understrekes, og dette ivaretas dels gjennom maksgrense for varighet av kriseforskrifter på seks måneder og plikten til å meddele forskriftene snarest mulig til Stortinget.

Den norske legeforening uttrykker skepsis til så vidtrekkende fullmakter til å fravike lovbestemmelser og mener at det er viktig at den parlamentariske kontrollen ivaretas i så stor grad som mulig. De mener at regjeringens handlingsrom til å gi slike bestemmelser bør være begrenset til tilfeller hvor Stortinget er forhindret fra å tre sammen. De mener også at det bør vurderes å begrense forskriftenes varighet til tre måneder.

Landsorganisasjonen i Norge uttaler at det er svært betenkelig at den parlamentariske kontrollen reduseres til en meddelelsesplikt for forskrifter som vedtas i krise og viser til kravene i beredskapsloven § 3 om at regjeringen må fremme en proposisjon innen 30 dager. At det ikke kreves proposisjon og lovforslag, vil kunne medføre at Stortinget i realiteten ikke har grunnlag eller mulighet til å føre parlamentarisk kontroll over regjeringens forskrifter og vedtak. De mener at det må fastsettes en forpliktelse om at regjeringen, så fremt det er mulig, må fremme en proposisjon innen 30 dager, tilsvarende som i beredskapsloven.

Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Mediebedriftenes Landsforening (Mediebedriftene) viser til synspunktene jussprofessor Hans Petter Graver fremmet i Aftenposten 7. april 2024, om at de foreslåtte endringene mangler tilstrekkelig rettslig og parlamentarisk kontroll med regjeringens bruk av beredskapsfullmaktene. De mener at det er viktig at departementet vurderer disse innsigelsene nøye i det videre arbeidet.

Norges institusjon for menneskerettigheter stiller spørsmål ved om det er behov for mer utvidede fullmakter enn det som gis i beredskapsloven, som er ment brukt i nødrettslignende tilfeller. De minner om at kriselovgivningens viktigste funksjon er å opprettholde verdiene i Grunnloven §§ 1 og 2, der vår demokratiske styreform er en sentral egenverdi. NIM mener derfor at Stortingets involvering både har en egenverdi, og er viktig for å sikre demokratisk legitimitet, demokratisk kontroll og økt transparens og begrunnelse for potensielt veldig inngripende tiltak i menneskerettighetene. De foreslår derfor at man enten legger seg på samme modell som beredskapsloven, altså at forskriftene må meddeles Stortinget fortløpende og fremlegges som lovforslag eller oppheves etter en måned, eller på samme modell som koronaloven § 5 annet ledd, der representanter som utgjorde en tredjedel av Stortinget kunne oppheve forskriftene. NIM fremholder også at en slik etterfølgende mindretallskontroll kunne vært egnet for vurderingen av om situasjonskravet er oppfylt. Hvis så mange som en tredjedel av stortingsrepresentantene mener det ikke foreligger en tilstrekkelig krisesituasjon, er det ifølge NIM antakelig gode grunner til at regjeringen ikke bør kunne gi seg selv vide derogasjonsfullmakter.

Norges kommunistiske parti Østfold peker på at forslaget vil medføre at både den parlamentariske og rettslige kontrollen med regjeringens eventuelle bruk av beredskapslovene svekkes, samt at opparbeidede og tilkjempede rettigheter settes til side.

Norgesdemokratene Klepp støtter ikke forslaget og uttaler blant annet at forslaget gir ubegrunnet rett til å innskrenke selvbestemmelse, overnasjonal kontroll og mulighet for misbruk. De uttaler at dette er ikke i tråd med demokratiske spilleregler og enkeltindivids rettigheter.

Norgesdemokratene i Tysvær uttaler at forslaget virker å forskyve maktbalansen ved å gi mer makt til byråkratiet og regjeringen på bekostning av Stortinget og folket. De viser blant annet til at forslaget kan undergrave individets rettigheter og frihet ved å gi staten mer kontroll over borgerne, spesielt i krisesituasjoner. Dette kan føre til misbruk av makt og potensielt overgrep mot enkeltpersoner. Videre kan det svekke demokratiske prinsipper ved å skyve maktbalansen vekk fra folket og mot regjeringen og byråkratiet. De viser også til at forslaget kan skape frykt og usikkerhet blant innbyggerne, svekke tilliten til myndighetene og bidra til å normalisere autoritære praksiser og å undergrave prinsippene om individuell frihet og menneskerettigheter.

Norsk militærjuridisk forening uttaler at den parlamentariske og rettslige kontrollen med regjeringens bruk av de foreslåtte beredskapsfullmaktene bør utredes nærmere. Forslaget overfører i praksis myndighet fra Stortinget til departementet. Foreningen mener at mens beredskapslovens generelle fullmaktshjemmel forutsetter at Stortinget er avskåret fra å utøve sin virksomhet, stiller forslaget ikke et slikt krav – myndigheten tillegges alene til departementets skjønn også når Stortinget er i funksjon.

Norsk rikskringkasting støtter ikke forslaget.

Norsk Sjømannsforbund synes det er betenkelig at regjeringen får så vide fullmakter uten at det legges opp til en parlamentarisk kontroll. Forbundet har skissert et større arbeid med partene i arbeidslivet, og mener at dette arbeidet vil kunne være et viktig avhjelpende tiltak dersom det igangsettes.

Oslo kommune mener at det bør være Stortinget som, så langt det er mulig, utøver myndigheten til å fastsette om grunnvilkåret i forslaget til § 24 e er oppfylt og at loven kommer til anvendelse, for at demokratiske prinsipper og tilstrekkelig forankring kan sikres. Oslo kommune stiller spørsmål ved hvorfor Kongen i statsråd tillegges denne myndigheten hvis Stortinget fortsatt utøver sin virksomhet. Det vises i den forbindelse til beredskapslovens § 1, som sier at Kongen kun kan fatte vedtak som er nødvendig for å ivareta rikets interesser under krig og forberede overgangen til fredelige forhold dersom Stortinget på grunn av krig er avskåret fra å utøve sin virksomhet. Til forslaget til tidsbegrensning uttaler Oslo kommune at det etter deres oppfatning kan bli problematisk ved langvarige kriser der forskrifter kontinuerlig forlenges uten tilstrekkelig involvering. For å sikre etterprøvbarhet og forholdsmessighet bør det ved forlengelse av forskrifter så langt som mulig sikres mekanismer for høringer og bred involvering.

Arbeidsgiverforeningen Spekter anbefaler at man i stedet for forslaget bruker samme formulering som gitt i beredskapsloven, eventuelt med en formulering om Stortinget ikke kan samles.

Unio mener at denne type fullmaktslovgining kun bør benyttes der det er strengt nødvendig og være underlagt en form for parlamentarisk kontroll. Stortinget må involveres så tidlig som mulig og bør også ha sikkerhetsventiler for å kunne overprøve beslutninger i tilfeller der fullmakten misbrukes. Betingelsene «rikets selvstendighet og sikkerhet» er rettslige standarder som kan fortolkes ulikt over tid. Det er en av grunnene til at det er viktig med parlamentarisk kontroll også i krisetider.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund stiller seg bak departementets vurdering av at en eksplisitt fastsatt tidsbegrensning sikrer at forskrifter ikke blir stående lenger enn nødvendig. De påpeker likevel at seks måneder er en lang periode, også sett i lys av at det ikke foreslås en begrensning i hvor mange ganger en beslutning kan forlenges. Selv om ordlyden skal være «inntil seks måneder» kan det medføre at man gir forskrifter som automatisk har seks måneder varighet uten en nærmere vurdering av hva behovet tilsier. Yrkesorganisasjonenes sentralforbund anbefaler en tidsbegrensning på 3 måneder, og viser til at en varighet på 3 måneder bør være tilstrekkelig for å sikre gjennomføringen av nødvendige tiltak samtidig som det sikrer nødvendig demokratisk kontroll av reglene.

Hovedorganisasjonen Virke uttaler at de på prinsipielt grunnlag ikke støtter en tidsbegrensning på 6 måneder uten parlamentarisk kontroll, og viser til at det med fordel bør være en harmonisering med annet relevant regelverk, som næringsberedskapsloven. Høringsinstansen etterlyser videre en nærmere drøfting av at det kan oppstå en situasjon hvor den sittende regjering ikke er lojal mot riket.

9.4 Departementets vurdering

9.4.1 Særskilte mekanismer for Stortingets involvering

Departementet merker seg at mange av høringsinstansene har hatt kritiske merknader til den foreslåtte meddelelsesplikten overfor Stortinget, og da særlig til at det ikke ble foreslått noen særskilte mekanismer utover meddelelsesplikten for å sikre etterfølgende parlamentarisk kontroll med forskrifter som blir vedtatt med hjemmel i fullmaktene. Dette sett hen til at fullmaktene er vide og gir hjemmel til å fastsette inngripende tiltak. Enkelte høringsinstanser har også etterspurt en begrunnelse for hvorfor det ikke legges opp til tilsvarende krav som etter beredskapsloven § 3. Noen høringsinstanser støtter på sin side at det kun etableres en meddelelsesplikt, og at Stortinget kan gjøre bruk av sin ordinære lovgivningskompetanse til å kontrollere regjeringen.

Departementet vil innledningsvis understreke at meningen med forslaget er å gi regjeringen ordinære beredskapsfullmakter som åpner for derogasjon. I motsetning til fullmaktsbestemmelsene i beredskapsloven § 3, smittevernloven § 7-12 og forvaltningsloven § 5 andre ledd er ikke forslaget ment å innebære en kodifisering av konstitusjonell nødrett, men er snarere ment å plassere et ansvar for regulering av sivil arbeidskraftberedskap i sikkerhetspolitisk krise og krig til regjeringen. Det vises særlig til omtalen i punkt 5.3. De foreslåtte fullmaktsbestemmelsene har med andre ord mer til felles med beredskapshjemlene i blant annet havne- og farvannsloven, næringsberedskapsloven, rekvisisjonsloven og helseberedskapsloven. Ingen av disse har særskilte mekanismer for involvering av Stortinget.

Ved ordinær parlamentarisk kontroll av regjeringens bruk av fullmaktslovgivning har Stortinget en rekke effektive kontrollmekanismer. I tråd med de alminnelige konstitusjonelle og parlamentariske prinsippene om forholdet mellom statsmaktene vil Stortinget som lovgiver alltid stå fritt til å oppheve eller endre hjemmelsgrunnlaget, anmode regjeringen om å legge frem en sak for Stortinget, eller på annen måte anmode regjeringen om bruk av fullmaktshjemmelen. Departementet mener som et utgangspunkt at det etablerte systemet for parlamentarisk kontroll, som til nå har vært ansett tilstrekkelig også for Stortingets kontroll med regjeringens bruk av ordinære beredskapsfullmakter, balanserer forholdet mellom Stortinget og regjeringen på en god måte. På bakgrunn av særegenhetene ved de foreslåtte fullmaktene og de helt spesielle forholdene eventuelle forskrifter vil bli gitt under, foreslår departementet likevel, i tråd med forslaget i høringen, en regel om at forskriftene om sivil arbeidskraftberedskap skal meddeles Stortinget snarest mulig. Dette vil være en nyvinning for denne typen beredskapsfullmakter, som innebærer en utvidelse og forsterkning av regjeringens ordinære meddelelsespraksis, hvor Statsrådets protokoller oversendes Stortinget for parlamentarisk kontroll to ganger i året etter Grunnloven § 75 bokstav f, se «Om Kongen i statsråd» kapittel 4 og 5.

Departementet understreker at i en sikkerhetspolitisk krise eller krig vil regjeringen uansett måtte ha tett og løpende kontakt med Stortinget og sørge for at det er tilstrekkelig opplyst om situasjonen i sin helhet. Adgangen for et regjeringsmedlem til å be om å gi en muntlig redegjørelse for Stortinget vil være ett av flere aktuelle virkemidler det vil være naturlig å bruke i denne sammenheng. For å håndtere krisen generelt og for at Stortinget skal kunne føre effektiv parlamentarisk kontroll med forskrifter som blir vedtatt om sivil arbeidskraft, er det likevel på sin plass at regjeringen får en lovbestemt plikt til å holde Stortinget løpende orientert gjennom meddelelse av forskriftene. Det er viktig at regjeringen og Stortinget har en felles situasjonsforståelse og grunnlag for å vurdere behovene for sivil arbeidskraft i sikkerhetspolitisk krise og krig.

Departementet bemerker at en meddelelsesplikt forutsetter et Storting som er virksomt. Stortinget kan selvsagt være virksomt selv om landet befinner seg i en sikkerhetspolitisk krise eller krig, men dersom Stortinget skulle være avskåret fra å utøve sin myndighet, vil likevel bestemmelsene om sivil arbeidskraftberedskap kunne anvendes. I en slik situasjon vil i tillegg beredskapsloven kapittel I og konstitusjonell nødrett gi Kongen mer vidtgående fullmakter enn de som følger av forslaget og bestemmelsene nevnt over.

Departementet merker seg at enkelte høringsinstanser mener, med henvisning til den midlertidige koronaloven, at et mindretall på Stortinget burde gis en adgang til å oppheve forskrifter som er gitt i henhold til fullmaktene. Ingen gjeldende beredskapslover bygger på en slik modell. Etter departementets syn taler hensynet til krisehåndtering og behovet for klare ansvarslinjer i en sikkerhetspolitisk krise eller krig mot at Stortinget bør kunne oppheve forskriftene. Stortinget har andre egnede virkemidler i tråd med alminnelig ansvarsfordeling mellom Storting og regjering. Parlamentarisk kontroll bør i tråd med dette føres gjennom Stortingets mulighet til å oppheve og endre hjemmelsloven, eller anmode regjeringen om bruk om fullmaktene. Dette krever, som andre vedtak fra Stortinget, alminnelig flertall. Det vil være ekstra uheldig om et mindretall skal kunne oppheve vedtatte forskrifter samtidig som et flertall kan anmode regjeringen om å benytte sin kompetanse til å fatte nye likelydende vedtak, eller kan vedta regler med samme innhold i lovs form.

Departementet anser det ikke hensiktsmessig å fastsette at forskrifter gitt med hjemmel i fullmaktsbestemmelsene skal tre i kraft først når forskriften er meddelt Stortinget. Det vil kunne være behov for at forskriften trer i kraft på et tidligere tidspunkt, blant annet dersom meddelelsen til Stortinget skulle bli vanskeliggjort.

9.4.2 Tidsbegrensning

Departementet går videre med forslaget fra høringsnotatet om at forskrifter som gis etter de særlige fullmaktene i sikkerhetspolitisk krise eller krig skal kunne gjelde i inntil seks måneder av gangen, se forslagets § 28 b. Enkelte høringsinstanser tar til orde for at seks måneder er for lenge. Departementet viser til at fullmaktene i dette forslaget er myntet på helt ekstraordinære situasjoner med gjennomgripende konsekvenser for hele nasjonen, hvor det vil være viktig å ha en viss grad av forutberegnelighet for myndighetene, arbeidstakere og arbeidsgivere. Tidsbegrensningen er likevel viktig fordi dette er forskrifter som vil kunne gripe inn i lov, som gis på et tidspunkt hvor en sikkerhetspolitisk krise eller krig har inntruffet i Norge, hvor situasjonen vil være uoversiktlig og reguleringsbehovet kan endre seg på kort tid.

Departementet understreker at kravene til nødvendighet og forholdsmessighet i seg selv innebærer at forskrifter vil ha begrenset varighet, men mener at en eksplisitt fastsatt tidsbegrensning ytterligere sikrer at forskrifter ikke blir stående lenger enn nødvendig. Det bidrar også til å sikre at behovet for de aktuelle tiltakene vurderes på nytt i lys av blant annet endringer i situasjonen, alternative løsninger og de funksjoner tiltakene har hatt.

Departementet foreslår ikke begrensninger i hvor mange ganger et vedtak kan forlenges, så sant vilkårene er oppfylt, da det ikke er mulig å forutsi varigheten av en sikkerhetspolitisk krise eller krig. På den annen side kan det være aktuelt med kortere varighet fordi situasjonen tilsier det. Dette er markert med ordet «inntil».