22 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Formålsbestemmelsen er endret ved at «og å tilrettelegge for bruk av det sivile samfunnets samlede ressurser» er lagt til i opplistingen av formål som skal oppnås ved bruk av ikke-militær makt. Formålet er å sikre at både beskyttelse og bruk av sivile ressurser er omfattet av lovens formål. Endringen er ikke ment å endre gjeldende formål ut over dette.

Det vises ellers til omtalen i punkt 6.2.4.

Til § 2

Første ledd er i overensstemmelse med gjeldende regulering av sivilbeskyttelseslovens stedlige virkeområde. Nytt kapittel VII A – som loven for øvrig – får dermed anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og bilandene i den grad det fastsettes særskilt forskrift om det.

Departementet presiserer at kapittel VII A – som loven for øvrig – gjelder på norsk territorium i tråd med folkerettslige og statsrettslige regler om jurisdiksjonsutøvelse. Regulering i medhold av kapittel VII A kan derfor gjelde utenlandske statsborgere som befinner seg i riket. Det samme gjelder norske statsborgere i utlandet. Det vises til forslag om særlig regulering av utenlandske statsborgere i merknadene til ny § 28 e første ledd.

Andre ledd er endret ved at nytt kapittel VII A unntas fra særreguleringen av lovens stedlige virkeområde for virksomhet i sjøområder i forbindelse med petroleumsaktivitetene på norsk del av kontinentalsokkelen og andre undersøkelser etter eller utvinning og utnyttelse av naturforekomster på havbunnen eller dens undergrunn i indre norsk farvann og norsk sjøterritorium. Dette innebærer at alminnelig norsk jurisdiksjon likevel legges til grunn for sivil arbeidskraftberedskap for denne typen virksomhet.

I tråd med folkeretten har norske myndigheter jurisdiksjon over norske skip og luftfartøy uansett hvor de befinner seg. Dette innebærer at reguleringer i medhold av kapittel VII A kan gjelde utenlandsk mannskap om bord på norske skip og luftfartøy. Det samme gjelder for norske statsborgere i utlandet. Departementet forutsetter at forskrifter utarbeides med tilbørlig hensyn til folkerettslige grenser for slik jurisdiksjonsutøvelse, herunder arbeidsplikt overfor utenlandske statsborgere og regulering i situasjoner hvor skip eller fartøy befinner seg på en annen stats myndighetsområde.

Det vises ellers til omtalen i punkt 7.4.

Til § 3

Bestemmelsen er endret ved at det inntas et nytt bokstavpunkt g med en definisjon av arbeids- og tjenesteforhold. Definisjonen omfatter både det som anses som ordinære arbeids- og tjenesteforhold og arbeidsforhold etablert gjennom pålegg om arbeidsplikt etter § 28 e (arbeidspliktforhold). Definisjonen er ment å favne vidt slik at ulike former for arbeids- eller tjenesterelasjoner er omfattet. De sentrale avgrensningene knyttet til ordinære arbeids- og tjenesteforhold er at det forutsettes at den som yter med tjeneste eller arbeid er en fysisk person og at det gis vederlag.

Det vises ellers til omtalen i punkt 6.3.4.

Til § 17

Første ledd er endret ved at «når» er tatt ut i beskrivelsen av situasjonskravet. Endringen er kun ment som en språklig modernisering og ikke en realitetsendring.

Til § 28 a

Bestemmelsen gir Kongen i statsråd kompetanse til å beslutte at fullmakter til Kongen til å regulere det sivile arbeidslivet kommer til anvendelse. Kongen i statsråd tar da stilling til om situasjonskravet er oppfylt og om det derfor er behov for at Kongen gis fullmakt til å regulere det sivile arbeidslivet for å ivareta formålene angitt i bestemmelsen. Beslutningen fra Kongen i statsråd varer så lenge situasjonskravet er oppfylt. Når situasjonskravet ikke lenger er oppfylt, vil det heller ikke lenger være hjemmel til å gi forskrifter etter §§ 28 c til 28 f.

Situasjonskravet «når riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare» er likelydende situasjonskravet i flere andre beredskapshjemler, blant annet sivilbeskyttelsesloven § 1 og § 17, beredskapsloven § 3 og forvaltningsloven § 5 andre ledd. Dette er et etablert situasjonskrav for beredskapshjemler som skal gjelde øverst i krisespekteret, og det materielle innholdet i et slikt situasjonskrav har en forholdsvis klar kjerne. Situasjonskravet er uttrykk for en rettslig standard som kan endre seg over tid.

Det vises ellers til omtalen i punkt 8.4.

Til § 28 b

Første ledd første punktum fastsetter at forskrifter etter §§ 28 c til 28 f skal være nødvendige for å oppnå formål angitt i § 28 a og at forskriftene skal være forholdsmessige. Kravene knytter seg til de situasjonsbetingede forskriftshjemlene.

Første ledd andre punktum angir at forskriftene skal begrenses til de virksomhetene, bransjene eller etatene og til de områdene der det trengs. Dette følger allerede av forholdsmessighetskravet i første punktum, men er nevnt for å synliggjøre hvordan forskriftene kan og skal avgrenses.

Første ledd tredje punktum fastsetter at forskriftene bare kan gjelde for inntil seks måneder om gangen. Dette innebærer at forskriftene etter seks måneder må forlenges dersom de skal fortsette å gjelde. Hvorvidt grunnlaget for forskriftene fortsatt er til stede, må også vurderes i henhold til nødvendighets- og forholdsmessighetskravene, uavhengig av tidsbegrensningen.

Andre ledd første punktum fastsetter at nødvendighets- og forholdsmessighetskravet som gjelder for de situasjonsbetingede forskriftene, gjelder tilsvarende for enkeltvedtak fattet med hjemmel i disse forskriftene. I andre punktum fremgår det at dersom en situasjonsbetinget forskrift slutter å gjelde, enten fordi den oppheves eller fordi den ikke blir fornyet, vil plikter som pålegges i enkeltvedtak fattet med hjemmel i denne, som et utgangspunkt falle bort automatisk. Dersom forskriften derimot forlenges før den blir opphevet, vil enkeltvedtakene som er fastsatt med hjemmel i forskriften fortsette å gjelde uten at det er behov for å fatte nytt enkeltvedtak. I enkelte tilfeller kan det være behov for at noen av pliktene varer en begrenset periode utover forskriftens opphør. Bestemmelsen åpner derfor for at det kan fastsettes i forskriften at pliktene ikke skal falle bort sammen med forskriften, i tilfeller der det er nødvendig og forholdsmessig. Et mulig eksempel kan være at det er nødvendig med noe videre arbeid for å avslutte driften ved et anlegg på en forsvarlig måte, slik at anlegget ikke utgjør en fare for sikkerheten.

I tredje ledd fremgår det at forskrifter som nevnt i første ledd snarest mulig skal meddeles Stortinget. Med «snarest mulig» menes at regjeringen skal prioritere å meddele forskriften til Stortinget så raskt som praktisk mulig etter vedtakelse.

Det vises ellers til omtalen i punkt 8.4 og 9.4.

Til § 28 c

Første punktum gir Kongen fullmakt til å gjennom forskrift regulere adgangen til å etablere og avslutte arbeids- og tjenesteforhold. Kompetansen etter bestemmelsen kommer til anvendelse dersom situasjonskravet i § 28 a er oppfylt og det foreligger beslutning fra Kongen i statsråd i tråd med nevnte bestemmelse. Fullmakten kan kun benyttes innenfor de rammene som følger av § 28 b, herunder krav til nødvendighet og forholdsmessighet.

Bestemmelsen kan benyttes til å regulere oppsigelsesadgang, oppsigelsestid og ansettelsesadgang. Det er eksplisitt vist til at det blant annet kan reguleres krav om tillatelse fra offentlige myndigheter.

I andre punktum presiseres det at forskriften kan fravike både lovgivning og privat regulering. Dette innebærer for eksempel at reguleringer fastsatt i kollektive eller private arbeidsavtaler kan fravikes i forskriften.

Det vises ellers til omtalen i punkt 11.3.

Til § 28 d

Kompetansen etter bestemmelsen kommer til anvendelse dersom situasjonskravet i § 28 a er oppfylt og det foreligger beslutning fra Kongen i statsråd i tråd med nevnte bestemmelse. Fullmakten kan kun benyttes innenfor de rammene som følger av § 28 b, herunder krav til nødvendighet og forholdsmessighet.

Første ledd første punktum gir Kongen fullmakt til å gi forskrift om regulering av arbeids- og tjenesteforhold, som både kan utfylle, supplere eller fravike gjeldende regulering, både offentlig og privat. Begrepene som benyttes er dels overlappende. Det er et bevisst valg for å vise bredden av tiltak som det kan være aktuelt å fastsette i forskrift. Videre kan forskrifter etter bestemmelsen gjelde generelt eller være begrenset til sektor, bransje eller enkeltvirksomhet.

Gjennom at definisjonen av arbeids- og tjenesteforhold omfatter både ordinære arbeids- og tjenesteforhold og arbeidsforhold etablert gjennom pålegg om arbeidsplikt etter § 28 e (arbeidspliktforhold), vil reguleringer etter denne bestemmelsen kunne omfatte begge nevnte relasjoner.

Første ledd andre punktum gir eksempler på reguleringer som kan benyttes etter fullmakten. Listen er ikke uttømmende. Ordlyden synliggjør likevel at regler om stans av arbeidskamp er avgrenset til «forestående» eller «pågående» arbeidskamp. De øvrige eksemplene i andre punktum handler om arbeidsvilkår og arbeidsforhold.

Første ledd tredje punktum gjelder adgang til å gjøre unntak fra kvalifikasjons- og sikkerhetskrav knyttet til det å inneha en bestemt stilling eller utføre et gitt arbeid eller oppgaver. Bestemmelsen må sees i lys av andre ledd om ivaretakelse av arbeidsmiljø og sikkerhet og arbeidstakeres fysiske og psykiske helse og velferd.

Andre ledd fastsetter at arbeidsmiljø og sikkerhet og arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd så langt som mulig skal ivaretas i reguleringen.

Det vises ellers til omtalen i punkt 12.3.

Til § 28 e

Kompetansen etter bestemmelsen kommer til anvendelse dersom situasjonskravet i § 28 a er oppfylt og det foreligger beslutning fra Kongen i statsråd i tråd med nevnte bestemmelse. Fullmakten kan kun benyttes innenfor de rammene som følger av § 28 b, herunder krav til nødvendighet og forholdsmessighet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffebestemmelsen i § 37 syvende ledd, som fastslår at forsettlige eller uaktsomme overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av § 28 e kan straffes med bot eller fengsel inntil tre år.

Første ledd første punktum slår fast at Kongen kan gi forskrift om at myndige personer mellom 18 og 72 år pålegges arbeidsplikt. Det kan i forskrift bestemmes at en ubestemt krets får arbeidsplikt. Arbeidsplikt kan gjelde for en spesifikk bransje eller gruppe, for eksempel alle statsansatte. Det kan også i forskrift gis hjemmel til å fatte enkeltvedtak om pålegg om arbeidsplikt.

Arbeidsplikt innebærer at en arbeidsgiver og fysisk person pålegges å fortsette eller etablere et arbeidsforhold (arbeidspliktforhold). Et pålegg om arbeidsplikt kan bare medføre at det gis pålegg om å fortsette å stå i, eller etablere et, arbeidsforhold, ikke tjenesteforhold. Det kan ikke gis pålegg om å fortsette eller etablere en relasjon som for eksempel frilanser. Derimot kan en frilanser pålegges arbeidsplikt.

Med myndige personer mellom 18 og 72 år avgrenses det mot personer som er umyndiggjort etter vergemålsloven kapittel 4 og personer som faller utenfor den angitte aldersgruppen. Den øvre grensen på 72 år svarer til grensen for når oppsigelsesvernet etter arbeidsmiljøloven § 15-13 a nr. 1 opphører.

Første ledd andre punktum avgrenser arbeidsplikten til norske statsborgere og andre som har tilknytning til Norge. Forslaget innebærer at utenlandske statsborgere kan pålegges arbeidsplikt etter forslaget, men at det stilles krav om en viss grad av tilknytning. Tilknytningskravet har til hensikt å utelukke at for eksempel turister kan pålegges arbeidsplikt. Tilknytningskravet vil måtte vurderes konkret. Bosted og arbeidsforhold i Norge er relevant i denne vurderingen, men er ikke en betingelse for at tilknytningskravet ansees oppfylt. Tilknytningskravet er mildere enn kravet om «fast tilknytning» slik det følger av forsvarsloven § 6 tredje ledd.

Første ledd tredje punktum slår fast at personer som er eller har vært statsborgere av et land Norge er i krig med, ikke kan pålegges arbeidsplikt. Bestemmelsen omfatter både norske og utenlandske statsborgere. Bestemmelsen er inspirert av forsvarsloven § 6 andre og tredje ledd. Tilsvarende avgrensning gjelder ikke for øvrige bestemmelser om sivil arbeidskraftberedskap.

Andre ledd første og andre punktum fastsetter et krav om at forskrift om arbeidsplikt skal inneholde nødvendige fritak og begrensninger i arbeidsplikten. Det er eksplisitt angitt at blant annet helse- og omsorgsmessige hensyn og annen lovpålagt tjenesteplikt kan nødvendiggjøre fritak. Fritak kan gis direkte gjennom avgrensning av rekkevidden av reguleringen eller gjennom at det fastsettes særskilte ordninger, for eksempel søknadsbaserte ordninger.

Andre ledd tredje og fjerde punktum gir hjemmel til å gi forskrift om arbeidspliktens innhold og om forholdet til ordinær arbeidsgiver og stilling, samt unntak fra annen lovgivning og privat regulering. Bestemmelsen gir en vid adgang til å regulere hva arbeidsplikten skal bestå i og rammer for den. Når det gjelder rett til permisjon og oppsigelsesvern i ordinær stilling ved arbeidsplikt, vises det til omtalen i punkt 12.3 og 13.3.3.

Tredje ledd første punktum slår fast at personer som pålegges arbeidsplikt så langt som mulig skal ha minst like gode vilkår som personer i ordinære arbeidsforhold i sammenlignbar stilling. Bestemmelsen gir uttrykk for at personer i pliktmessige arbeidsforhold som utgangspunkt ikke skal stilles dårligere enn personer i ordinære arbeidsforhold, og at de endatil kan gis bedre vilkår.

Tredje ledd andre punktum er et utslag av distinksjonsprinsippet etter krigens folkerett og fastslår eksplisitt at sivile ikke skal kunne pålegges å utføre sivile arbeidsoppgaver som etter folkeretten vil kunne anses som direkte deltakelse i fiendtligheter. Det kan med andre ord ikke pålegges arbeidsplikt etter bestemmelsen som gjør at sivile taper sin beskyttede status etter krigens folkerett.

Fjerde ledd gir Kongen i statsråd kompetanse til å bestemme at arbeidsplikt etter § 28 e går foran annen lovpålagt tjenesteplikt, men unntak av tjenesteplikt etter forsvarsloven. Ved at kompetansen legges til Kongen i statsråd kan kompetansen ikke delegeres.

Det vises ellers til omtalen i punkt 13.3.

Til 28 f

Kompetansen kommer til anvendelse dersom situasjonskravet i § 28 a er oppfylt og det foreligger beslutning fra Kongen i statsråd i tråd med nevnte bestemmelse. Fullmakten kan kun benyttes innenfor de rammene som følger av § 28 b, herunder krav til nødvendighet og forholdsmessighet.

Bestemmelsen slår fast at Kongen kan gi forskrift om saksbehandlingsregler for vedtak om sivil arbeidskraftberedskap. Situasjonen kan tilsi behov for særskilte saksbehandlingsregler som supplerer eller presiserer gjeldende forvaltningslovgivning ut over sivilbeskyttelsesloven § 38. Bestemmelsen gir grunnlag for slik regulering der det er hensiktsmessig. Med vedtak forstås forskrift og enkeltvedtak i henhold til forvaltningslovens definisjoner.

Etter bestemmelsen kan Kongen i forskrift bestemme at forvaltningsloven og personopplysningsloven helt eller delvis ikke skal gjelde.

For så vidt gjelder forholdet til forvaltningsloven, er bestemmelsen utformet til dels etter mønster av lignende bestemmelser i næringsberedskapsloven § 13, helseberedskapsloven §§ 6-2 og 6-3, smittevernloven § 7-12 og forvaltningsloven § 5 andre ledd. Disse lovbestemmelsene gir fullmakt til å sette forvaltningsrettslige saksbehandlingskrav helt eller delvis til side der unntakssituasjonen gjør det nødvendig. Utgangspunktet er at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kommer til anvendelse for vedtak om sivil arbeidskraftberedskap, også der situasjonskravet i § 28 a foreligger. Flere av forvaltningslovens saksbehandlingsregler åpner ved særregler eller ved tolkning for å ta hensyn til behovet for effektiv gjennomføring av vedtak om sivil arbeidskraftberedskap i sikkerhetspolitisk krise og krig. Forskriftsregulering i medhold av loven her er derfor ikke for alle tilfeller påkrevd, se nærmere omtale i kapittel 15. Særskilt regulering i forskrift av forvaltningssaksbehandling med hjemmel i § 28 f kan være aktuelt der forvaltningsloven § 5 andre ledd etter forholdene fremstår mindre hensiktsmessig. Departementet understreker at endringer i forskrift gitt med grunnlag i § 28 f må ivareta grunnleggende rettssikkerhetsmekanismer på tilbørlig måte, herunder være i samsvar med menneskerettslige krav til forvaltningssaksbehandling.

For så vidt gjelder forholdet til personopplysningsloven er utgangspunktet at personopplysningslovens bestemmelser skal legges til grunn, også der situasjonskravet i § 28 a foreligger.

Det vises ellers til omtalen i punkt 16.4.2 og 18.4.

Til § 28 g

Første ledd gir Kongen fullmakt til å gi forskrift om forhåndsutpeking av personer for å forberede pålegg om arbeidsplikt etter § 28 e. Bestemmelsen avgrenses ved at personer kan forhåndsutpekes til arbeidsplikt i «stillinger som vil inngå i det sivile kriseledelsesapparatet» eller «andre stillinger som vil være av betydning for ivaretakelse av formålene nevnt i § 28 a».

Hva som inngår i det sivile kriseledelsesapparatet kan endres over tid, men vil i utgangspunktet omfatte et utvalg sentrale personer i sentralforvaltningen. Avhengig av situasjonen kan det også være aktuelt å inkludere regionalt og lokalt nivå, samt representanter fra næringslivet.

Andre stillinger som vil være av betydning for ivaretakelse av formålene nevnt i § 28 a vil omfatte oppgaver som understøtter ivaretakelse av sentrale behov i sikkerhetspolitisk krise eller krig. Dette vil blant annet omfatte oppgaver som innebærer å understøtte grunnleggende nasjonale funksjoner og kritiske samfunnsfunksjoner.

Forhåndsutpeking etter forslaget vil være formålsavgrenset i at forhåndutpeking kun skal tjene formålet om å forberede og lette gjennomføringen av arbeidsplikt. En del av dette formålet vil også være planlegging og kartlegging i forkant av arbeidsplikten.

Andre ledd første og andre punktum angir at forhåndsutpekte personer kan pålegges å delta på kurs og øvelser. Bestemmelsen skiller mellom personer som er forhåndsutpekt til å inngå i det sivile kriseledelsesapparatet og andre forhåndsutpekte ved at førstnevnte kan pålegges kurs og øvelser av lengre varighet.

Tredje ledd slår fast at personer kan pålegges å melde seg til registrering og ved behov gjennomføre nødvendige prøver og undersøkelser. Prøver og undersøkelser er nødvendighets- og formålsavgrenset ved at de må være nødvendige for å gjennomføre forhåndsutpekingen, tilrettelegge for arbeidsplikt eller gjennomføre øvelser. Helseundersøkelser er eksplisitt nevnt som et eksempel på en undersøkelse. Hvorvidt det er grunnlag for slik undersøkelse beror på en vurdering av type stilling vedkommende er aktuell for å bli forhåndsutpekt til, og om det er knyttet helsekrav til slik stilling som det er behov for at undersøkes om er oppfylt. For personell som allerede innehar slik stilling vil en slik undersøkelse normalt ikke være nødvendig.

Fjerde ledd første og andre punktum angir flere andre temaer som kan reguleres i forskrift. Ved at forskriften kan gi bestemmelser om begrensede pliktet for forhåndsutpekte personer, inngår for eksempel regler om plikt for forhåndsutpekte til å bekrefte mottakelse av pålegg og gi melding om fast eller midlertidig flytting i og utenfor Norge og om utenlandsopphold på over to måneder. Forskriften dekker også gjennomføring av øvelser og godtgjøring. Forskriften kan blant annet gi bestemmelser om kompensasjon i forbindelse med gjennomføring av øvelser.

Det vises ellers til omtalen i punkt 14.4.

Til § 28 h

Bestemmelsen slår fast at enkeltpersoner, virksomheter og offentlige organer plikter å gi opplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av vedtak om sivil arbeidskraftberedskap uten hinder av taushetsplikt.

Opplysningsplikten gjelder kun så langt informasjonen er nødvendig for gjennomføringen av vedtak om sivil arbeidskraftberedskap. Nødvendighetskriteriet innebærer at det må vurderes om det er nødvendig for gjennomføringen av vedtak om sivil arbeidskraftbredskap at det opplyses om informasjon som inneholder taushetsbelagte opplysninger, eller om det er tilstrekkelig med opplysninger som ikke er omfattet av taushetsplikt. Kravet til nødvendighet må tolkes i lys av EMK artikkel 8 nr. 2.

Opplysningsplikten gjelder uten hensyn til blant annet taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, profesjonsbestemt taushetsplikt og taushetsplikt som forutsetningsvis følger av straffeloven § 211. Det er i andre punktum presisert at opplysningsplikten også gjelder opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd. Dette følger allerede av første punktum, men er likevel eksplisitt angitt i andre punktum.

Opplysningsplikten gjelder alle typer opplysninger, inkludert personopplysninger.

Med vedtak forstås forskrift og enkeltvedtak i henhold til forvaltningslovens definisjoner.

Det vises ellers til omtalen i punkt 15.4.

Til § 28 i

Første ledd slår fast at offentlige organer og private kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, for å utføre oppgaver etter kapittelet om sivil arbeidskraftberedskap.

Personvernforordningen artikkel 9 og 10 gjelder behandling av særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser.

Andre ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om behandlingen, blant annet om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke typer personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling og utlevering, registerføring og tilgang til registre. Bestemmelsen åpner for forskrifter om viderebehandling for uforenelige formål.

Det vises ellers til omtalen i punkt 16.4.1.

Til § 28 j

Første ledd slår fast utgangspunktet om økonomisk kompensasjon for vesentlig tap og ulempe som virksomheter og enkeltpersoner påføres som følge av vedtak om sivil arbeidskraftberedskap. Bestemmelsen gir samtidig uttrykk for at landets økonomiske velferd kan tilsi særregulering, og at situasjonen har betydning for forventningen om i hvilken grad vesentlige tap eller ulemper skal dekkes. Dette synliggjøres i lovteksten ved at enhver «så langt som mulig» har krav på «rimelig» erstatning og kompensasjon for «vesentlig tap eller ulempe». Departementet vil understreke at økonomisk kompensasjon bør være hovedregelen ved forberedende tiltak, øvelser og forhåndsutpeking etter forslaget til § 28 g. Også når sikkerhetspolitisk krise og krig har inntrådt, bør inndekning av enkeltpersoners og virksomheters vesentlige tap bestrebes, i den utstrekning det er rimelig, blant annet ut fra situasjonen.

Bestemmelsen regulerer «erstatning» og «kompensasjon» og må sees i sammenheng med at lønn under arbeidsplikt vil være omfattet av regulering av vilkår etter § 28 e tredje ledd første punktum.

Med vedtak forstås forskrift og enkeltvedtak i henhold til forvaltningslovens definisjoner.

Andre ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om slik erstatning og kompensasjon som omtalt i første ledd og det følger eksplisitt av ordlyden at det kan reguleres at privat arbeidsgiver skal yte erstatning og kompensasjon. Med arbeidsgiver menes arbeidsgiver som er tilknyttet den som skal motta erstatning eller kompensasjon. Utformingen av forskrifter bør reflektere parallelle ordninger i beslektede regelverk og gjeldende praksis for øvrig. Forskriftsreguleringen bør ivareta hensynet til forutsigbarhet, likebehandling og praktisk gjennomførbarhet. Hensynene som taler for beskyttelse av landets økonomiske velferd må stå i et rimelig forhold til den enkeltes økonomiske behov.

Forskriften åpner for å gi bestemmelser om hvorvidt og hvordan myndighetene skal dekke lønnsutbetalinger i tilfeller hvor arbeidsgiver ikke har evne til å dekke dette, samt eventuelle ordninger for regresskrav mot arbeidsgiver.

Tredje ledd første punktum regulerer situasjonen der enkeltpersoner eller virksomheter på grunn av vedtak gitt i medhold av §§ 28 c til 28 e blir ute av stand til å oppfylle offentlige eller private betalingsforpliktelser. Reguleringen kommer ikke til anvendelse ved forberedende tiltak etter § 28 g. Med «andre offentlige eller private forpliktelser» menes ulike former for økonomiske forpliktelser, noe som presiseres i uttrykket «fritas for betalingsplikt». Med «fritas» menes i utgangspunktet midlertidig suspensjon av betalingsplikten så lenge den aktuelle situasjonen pågår. Forpliktelsen som sådan står ved lag. Det er et vilkår at manglende betalingsevne står i årsaksforhold til vedtakene om sivil arbeidskraftberedskap. Dette følger av uttrykkene «på grunn av vedtak» og «ute av stand».

I tredje ledd andre punktum gis Kongen fullmakt til å gi nærmere regler om fritak etter tredje ledd første punktum. Det kan for eksempel være tale om suspensjon av betalingsforpliktelser i en begrenset periode eller for deler av betalingsplikten. Forskrift bør utformes slik at eventuelle konsekvenser for tredjeparter blir tatt hensyn til. Suspensjon av betalingsplikt vil som følge av tvangsfullbyrdelseslovens regler tilsvarende innebære suspensjon av mulighetene for tvangsfullbyrdelse.

Det vises ellers til omtalen i punkt 17.4.

Til § 37

Syvende ledd er nytt. Bestemmelsen gir i første punktum hjemmel for å kunne ilegge straff i form av bot eller fengsel inntil tre år for den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser som er gitt i eller i medhold av forslag til § 28 e (pålegg om arbeidsplikt), § 28 g (forhåndsutpeking, øvelser og registrering) og § 28 h (opplysningsplikt).

Etter andre punktum kan overtredelser av bestemmelser gitt i medhold av § 28 c (regulering av adgangen til å etablere og avslutte arbeids- og tjenesteforhold) og § 28 d (regulering av arbeids- og tjenesteforhold) straffes med foretaksstraff etter straffeloven § 27. I dette ligger samtidig at slike overtredelser ikke kan medføre individuelt straffansvar.

Tredje punktum slår fast at det i forskrift kan fastsettes lavere strafferammer eller at overtredelse bare er straffbar på nærmere vilkår. Departementet forutsetter at det ved den enkelte forskrifts utforming vurderes hvorvidt straff er et hensiktsmessig virkemiddel.

Medvirkning og forsøk vil være straffbart i samsvar med de alminnelige reglene i straffeloven §§ 15 og 16. Den alminnelige regulering av nødrett etter straffeloven § 17 gjør seg også gjeldende ved overtredelse av bestemmelser om sivil arbeidskraftberedskap etter forslaget her.

Det vises ellers til omtalen i punkt 20.4.