10 Vurderingsregler

10.1 Generelle vurderingsregler

10.1.1 Innledning

Regnskapsloven §§ 5-1 til 5-5 omfatter generelle bestemmelser om verdsettelse av eiendeler. Reglene omhandler klassifisering av eiendeler (§ 5-1), verdsettelse av omløpsmidler (§ 5-2) og anleggsmidler (§ 5-3), samt definisjon (§ 5-4) og tilordning (§ 5-5) av anskaffelseskost.

De generelle vurderingsreglene danner det rettslige utgangspunktet for enkelte spesialregler for verdsettelse av eiendeler og gjeld. Slike spesialregler er dels drøftet i kapittel 7 om små foretak, og dels i øvrige deler av kapittel 10.

Som det framgår av kapittel 2 mener utvalgsflertallet at regnskapsloven bør være en rammelov som blant annet tar sikte på å sikre at norske finansregnskaper skal kunne avlegges i henhold til IAS/IFRS- regelverket. For å unngå at framtidige endringer i IAS/IFRS- regelverket er i strid med norsk lovgivning, er det etter utvalgets oppfatning fornuftig å unngå unødig detaljerte lovbestemmelser.

Utvalget finner det også naturlig å utforme lovgivningen slik at norske regnskaper blir sammenlignbare. Eksplisitte valgadganger i lovgivningen bør derfor unngås i størst mulig utstrekning.

EFs fjerde og syvende direktiv danner den EF-rettslige rammen for regnskapsloven. Ønsket om å redusere detaljnivået og fleksibiliteten i regelverket må derfor tilpasses de mulighetene direktivbestemmelsene gir.

Utvalgets mandat forutsetter at det ikke skal gjennomføres en fornyet vurdering av alle bestemmelsene i regnskapsloven. Utvalget legger derfor til grunn at lovbestemmelsene skal beholdes uendret dersom ovenstående kriterier ikke tilsier noe annet.

10.1.2 Bør finansielle instrumenter omfattes av de generelle vurderingsreglene?

I utgangspunktet omfattes alle eiendeler av de generelle vurderingsreglene. I tråd med EF-retten inndeler regnskapsloven § 5-1 eiendelene i to hovedgrupper, omløpsmidler og anleggsmidler; og vurderingsreglene i §§ 5-2 og 5-3 bygger på denne inndelingen.

Vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler er etter gjeldende rett forskjellige, og etter utvalgets syn vil den forskjellen måtte videreføres, jf. drøftelsen av §§ 5-2 og 5-3 nedenfor. Med dette som utgangspunkt kan en stille spørsmål om det er fornuftig at finansielle instrumenter også i fremtiden omfattes av de generelle vurderingsreglene. Både EF- retten (direktivet om virkelig verdi) og IAS/IFRS- regelverket (IAS 32 og IAS 39), behandler således finansielle instrumenter i separate, omfattende regelverk, og disse regelverkene tar i motsetning til regnskapsloven kapittel 5 ikke utgangspunkt i et skille mellom finansielle omløpsmidler og finansielle anleggsmidler. Det kan derfor argumenteres for at strukturen i regnskapsloven kapittel 5 passer dårlig for slike instrumenter.

I praksis har det vist seg at nedskrivningsregelen i § 5-3 byr på spesielle utfordringer for finansielle instrumenter. Bestemmelsen tillater at nedskrivninger skal unnlates når verdinedgangen er av "forbigående art". Denne regelen har vært praktisert forskjellig, og dette er egnet til å redusere informasjonsverdien og sammenlignbarheten i regnskapene.

Det kan argumenteres for at en logisk oppbygget lovstruktur forutsetter at generelle vurderingsregler bør omfatte alle eiendeler. Etter en totalvurdering er utvalget likevel kommet til at finansielle instrumenter bør behandles samlet i egen lovbestemmelse med tilhørende forskrifter, jf. drøftelsen i avsnitt 10.2. Utvalget mener at en slik inndeling er egnet til å gi bedre oversikt over regelverket for finansielle instrumenter.

En særskilt regulering av finansielle instrumenter er i tråd med den nye danske regnskapsloven av 2001, som må anses å være den første europeiske regnskapslov som er utformet spesielt med sikte på å tilpasse seg IAS/IFRS–regelverket.

Utvalget legger til grunn at EF- direktivene ikke er til hinder for å unnta finansielle instrumenter fra de alminnelige bestemmelsene om anleggsmidler, jf.fjerde direktiv art 35 c) aa). Denne særbestemmelsen ble ikke implementert i regnskapsloven av 1998.

Det kan argumenteres for at utvalgets konklusjon fører til at betegnelsen ”generelle vurderingsregler” ikke lenger er særlig treffende. Således vil regelverket om ”omløpsmidler” i § 5-2 i hovedsak bare gjelde varelager. Utvalget er likevel kommet til det ikke er tilstrekkelig grunn til å endre lovens begrepsbruk.

10.1.3 De enkelte bestemmelser – utvalgets vurderinger og forslag

10.1.3.1 § 5-2. Omløpsmidler

Bestemmelsen lyder:

”Omløpsmidler skal vurderes til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi.”

Bestemmelsen implementerer fjerde direktiv art 39.1. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen normalt bare bør få anvendelse på varebeholdninger. Verdsettelse av finansielle instrumenter er behandlet i avsnitt 10.7.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå endringer i bestemmelsen.

10.1.3.2 § 5-3. Anleggsmidler

Bestemmelsen lyder:

”Anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost.

Anleggsmidler som har begrenset økonomisk levetid, skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan.

Anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes ikke å være forbigående. Nedskrivningen skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede. ”

Bestemmelsen implementerer fjerde direktiv art 35.1.

Utvalget legger til grunn at finansielle anleggsmidler ikke bør underlegges disse reglene, jf. behandlingen i avsnitt 10.2.

Bestemmelsen innebærer også at oppskrivning av anleggsmidler ikke er tillatt; Norge har altså ikke implementert adgang til å gjennomføre oppskrivninger i medhold av fjerde direktiv artikkel 33. Så vidt utvalget kjenner til, er det bare Tyskland som har innført et tilsvarende oppskrivningsforbud blant EU- landene. IAS 16.29 tillater oppskrivninger etter bestemte regler.

Utvalget har vurdert om oppskrivningsforbudet bør videreføres. Det er utvalgets generelle utgangspunkt at norsk lov bør inneholde en mulighet for norske selskaper til å tilpasse alle valgadganger som IAS/IFRS tillater. Når det gjelder oppskrivninger, mener utvalget likevel at tiden ikke er inne til å fjerne forbudet som ble innført i 1998. Hovedgrunnen til dette er at oppskrivninger er valgfritt, og en oppskrivningsadgang vil derfor redusere sammenlignbarheten mellom norske selskaper. Det er også en risiko for at estimeringen av den verdi som skal oppskrives kan føre til redusert pålitelighet. På den annen side kan det argumenteres for at oppskrivninger vil øke informasjonsverdien av en balanse.

I sitt standpunkt har utvalget lagt avgjørende vekt på at det er usikkert om oppskrivningsadgangen ifølge IAS 16 vil beholdes i fremtiden. Således er oppskrivninger ikke tillatt i henhold til US GAAP, og IASB og FASB er inngått en avtale om å tilpasse regelsettene.

Utvalget har vurdert om formuleringen ”som forventes ikke å være forbigående” i nedskrivningsbestemmelsen i tredje punktum er forenlig med IAS 36 – Impairment of Assets; som ubetinget krever nedskrivning når standardens vilkår er tilfredsstilt. EF-kommisjonen har vurdert dette spørsmålet i det interne dokumentet ”Examination of the conformity between IAS 1 to IAS 41 and the European Accounting Directives” (April 2001), og uttaler på s. 34 følgende:

”It should also be noted that IAS 36 does not require the distinction between temporary and permanent impairments. Under the standard, an impairment is recognised in all cases where the recoverable amount of an asset is less than its carrying amount (see paragraph 88), which means that all impairments should, in the context of the Fourth Directive, be regarded as permanent. This is because IAS36's intrinsic discounted cash flow methodology for the measurement of an impairment loss means that only a permanent impairment will be recognised, and a temporary impairment will not be revealed by the application of the test.”

På bakgrunn av uttalelsen finner utvalget at regnskapslovens nedskrivningsregel er i overensstemmelse så vel med direktivet som med IAS 36.

Utvalgets konklusjon er etter dette at regnskapsloven § 5-3 bør videreføres uendret.

10.1.3.3 § 5-4. Anskaffelseskost

Bestemmelsen lyder:

”Anskaffelseskost ved kjøp er kjøpspris med tillegg av kjøpsutgifter.

Anskaffelseskost ved tilvirkning omfatter variable og faste tilvirkningskostnader. Små foretak kan likevel unnlate å medta faste tilvirkningskostnader ved beregning av anskaffelseskost.”

Bestemmelsen implementerer fjerde direktiv artikkel 3 og 4. Selv om artikkel 39 nr. 4 i samme direktiv klargjør at foretakene skal ha en valgadgang når det gjelder behandling av finansieringsutgifter, klargjør lovforarbeidene (NOU 1995:30, s 128) at finansieringsutgifter skal inkluderes i anskaffelseskost. I motsetning til den norske regelen klargjør IAS 23.7 og 11 at finansieringsutgifter som hovedregel skal kostnadsføres løpende, og at balanseføring tillates som et alternativ.

Utvalget ønsker å klargjøre at det her er snakk om finansieringsutgifter knyttet til tilvirkning av anleggsmidler med lang tilvirkningstid, hvor renteutgifter er en av komponentene knyttet til finansieringen. I tillegg til renteutgifter vil også amortiseringer av underkurs og overkurs knyttet til lån og andre direkte kostnader knyttet til låneopptak være elementer som inngår. Valutagevinster eller valutatap knyttet til lån i utenlandsk valuta vil også inngå i finansieringsutgiftene i den grad de betraktes som justeringer til renteutgiftene. Denne forståelsen er i tråd med definisjonen av ”Borrowing costs” i IAS 23.5.

Så lenge både EF-retten og IAS 23 tillater alternative løsninger for finansieringsutgifter, er det utvalgets oppfatning at norske foretak bør stå overfor den samme valgadgangen. Som nytt tredje ledd i bestemmelsen foreslås derfor:

”Finansieringsutgifter på kapital som kan knyttes til tilvirkning av et anleggsmiddel kan kostnadsføres når de påløper.”

Balanseføring av finansieringsutgifter skal opplyses i notene til årsregnskapet, jf. nærmere drøftelse i kapittel 15.

10.1.3.4 § 5-5. Tilordning av anskaffelseskost

Bestemmelsen lyder:

”Eiendeler skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt. Varer kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden (først inn, først ut) eller gjennomsnittlig anskaffelseskost dersom spesifikk tilordning ikke er praktisk eller hensiktsmessig. Ombyttbare finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost. Små foretak kan likevel tilordne ombyttbare finansielle eiendeler anskaffelseskost etter FIFO-metoden. ”

Bestemmelsens annet ledd implementerer fjerde direktiv artikkel 40.1.

Bestemmelsen om tilordning av varer i annet punktum tilsvarer bestemmelsen i IAS 2.21 om varelager. Utvalget foreslår derfor ingen endringer i bestemmelsen.

Tilordning av finansielle eiendeler, jf. tredje punktum, er ikke regulert i IAS/IFRS-regelverket. Det må derfor antas at FIFO- metoden er tillatt i henhold til IAS/IFRS. Utvalget finner ikke grunn til at forholdet reguleres i lovgivningen, og foreslår derfor at tredje og fjerde punktum i bestemmelsen utgår.

10.2 Finansielle instrumenter og varederivater

10.2.1 Innledning

Utvalget har i høringsnotat av 20. desember 2002, jf vedlegg 1 foreslått endringer i regnskapsloven vedrørende regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter som følge av endringer i regnskapsdirektivene gjennom direktiv 2001/65/EØF (virkelig verdi direktivet). Sistnevnte direktiv skal være gjennomført og trått i kraft innen 1. januar 2004, mens øvrige deler av endringene i EØS-rammeverket først skal gjennomføres fra 1. januar 2005. Det er presisert i høringsnotatet at utvalgets vurderinger der kun relaterer seg til regnskapsåret 2004, og at de vurderingene anses som foreløpige i forhold til utvalgets endelige innstilling.

Utvalget viser generelt til høringsnotatet når det gjelder omtale av gjeldende norsk rett, EØS-rett og IAS 39 vedrørende regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter. Denne utredningen legger til grunn de vurderinger som er gjort i høringsnotatet med mindre annet fremkommer her.

Den internasjonale regnskapsstandarden om regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter (IAS 39) er under utvikling. IASB utga i juni 2002 et forslag til revidert IAS 39 som ikke ventes vedtatt før tidligst i slutten av 2003. Det er sannsynlig at revidert IAS 39 nødvendiggjør ytterligere endringer i EUs regnskapsdirektiver utover de endringer som følger av direktivet om virkelig verdi og moderniseringen av regnskapsdirektivene. Et ytterligere usikkerhetsmoment er hvorvidt EU kommer til å godkjenne den reviderte standarden for bruk innen EU slik IAS-forordningen forutsetter. Det vises her til at EU nylig godkjente alle IAS-standarder gjeldende per mai 2002, med unntak av IAS 32 og 39. Utvalget er kjent med at forslaget til reviderte standarder er omstridt og at det ikke er åpenbart at standardene vil bli godkjent. Det vil i så fall også kunne få konsekvenser for foretak som ikke følger ”forordningsveien”. Uansett må myndighetene som følge av overnevnte forhold følge opp utviklingen i tiden etter at utredningen er avlagt.

Vurderingsregler for finansielle instrumenter for små foretak er nærmere omtalt i kapittel 7.

10.2.2 Definisjon av finansielle instrumenter

Definisjoner av finansielle instrumenter er behandlet i utvalgets høringsnotat av 20. desember 2002. Utvalget la i høringsnotatet til grunn en definisjon basert på IAS 39:

”Et finansielt instrument er enhver kontrakt som både gir opphav til en finansiell eiendel for et foretak og en finansiell forpliktelse eller et egenkapitalinstrument for et annet foretak.

En finansiell eiendel er:

• kontanter

• en kontraktsfestet rettighet til å motta kontanter eller en annen finansiell eiendel fra et annet foretak

• en kontraktsfestet rettighet til å bytte finansielle instrumenter med et annet foretak til vilkår som er potensielt gunstige for innehaver

• et egenkapitalinstrument i et annet foretak

En finansiell forpliktelse er enhver kontraktfestet plikt til:

• å levere kontanter eller en annen finansiell eiendel til et annet foretak

• å bytte finansielle instrumenter med et annet foretak til vilkår som er potensielt ugunstige for innehaver ”

Eksempler på finansielle eiendeler er utlån, fordringer, obligasjoner, sertifikater, eierinteresser i et annet foretak (aksjer, grunnfondsbevis, andeler i ansvarlig selskap o.l.), samt finansielle derivater (herunder rente- og valutabytteavtaler, opsjoner, fremtidige renteavtaler og finansielle terminkontrakter) Eksempler på finansielle forpliktelser er (inn)lån, utstedte obligasjoner, finansielle derivater og leverandørgjeld.

Utvalget antar som i høringsnotatet at det er mest hensiktsmessig ikke å regulere definisjon av finansielle instrumenter i lov eller forskrift, slik at definisjonen, gjennom utvikling av god regnskapsskikk, til enhver tid kan være i samsvar med den internasjonale regnskapsstandarden om finansielle instrumenter.

Utvalget la til grunn i høringsnotatet av 20. desember 2002 at fjerde direktiv artikkel 42a nr. 2 om varebaserte kontrakter var gjennomført gjennom begrepet finansielle instrumenter i § 5-8. På den bakgrunn mente utvalget at det ikke var nødvendig med ytterligere presisering verken i lov eller forskrift. På bakgrunn av innspill til utvalget, finner utvalget å endre sitt standpunkt her. Varebaserte kontrakter er ikke omfattet av begrepet finansielle instrumenter slik definisjonen er i IAS 32 (som legges til grunn også i IAS 39). Slike kontrakter skal under gitte forhold likevel behandles som om de var finansielle instrumenter, jf. IAS 39.6 (sammenhengen fremgår mer eksplisitt av forslaget til revidert IAS 39). Utvalget legger derfor til grunn at artikkel 42a nr. 2 i fjerde direktiv likevel må inntas i lov eller forskrift.

10.2.3 Finansielle instrumenter til virkelig verdi

Utvalgets høringsnotat av 20. desember 2002 omhandler blant annet gjennomføring av direktivet om virkelig verdi (2001/65/EF). Direktivet gir medlemsstatene enkelte valgmuligheter:

1. Foretakene kan gis plikt eller adgang til å anvende virkelig verdi.

2. Adgangen eller plikten kan begrenses til visse kategorier av foretak.

3. Adgangen eller plikten kan begrenses til konsernregnskapet.

Utvalgets forslag til gjennomføring av direktivet, var at alle foretak i konsernregnskapet kan vurdere finansielle instrumenter til virkelig verdi gitt de begrensninger som ellers følger av direktivet. Forslaget var blant annet begrunnet i at lovreglene trår i kraft 1. januar 2004 og således har karakter av å være overgangsbestemmelser i påvente av at IAS-forordningen får virkning.

Det at forslaget begrenset adgangen til utvidet anvendelse av virkelig verdi til konsernregnskapet, ble begrunnet med at selskapsrettslige og skatterettslige konsekvenser ville bli vurdert på generelt grunnlag i hovedinnstillingen. Det vises til denne utredningens kapittel 21 hvor det er redegjort nærmere for overnevnte konsekvenser. Utvalget legger til grunn at adgangen til utvidet bruk av virkelig verdi, fra 2005 også bør gjøres gjeldende for selskapsregnskapet.

Det at det for regnskapsåret 2004 ble foreslått en adgang, men ikke plikt til å anvende virkelig verdi i samsvar med direktivet, var blant annet begrunnet med en antagelse om at mange morselskap ønsker å bruke de samme regnskapsprinsippene i selskaps- og konsernregnskap. Videre var det også et moment at god regnskapsskikk for finansielle instrumenter er under utvikling både i Norge og internasjonalt. Hensynet til sammenlignbarhet tilsier at andre regnskap enn børsnoterte foretaks konsernregnskap bør kreves utarbeidet med anvendelse av virkelig verdi på finansielle instrumenter i samsvar med bestemmelsene i direktivet. Når det gjelder små foretak vises det til kapittel 7.

Det er fortsatt knyttet usikkerhet til hvilke regnskapsregler som vil gjelde internasjonalt for finansielle instrumenter fremover. Utvalget legger til grunn at overgangen til anvendelse av IAS 39 best kan skje gjennom god regnskapsskikk.

10.2.4 Finansielle instrumenter som ikke vurderes til virkelig verdi

Utvalget har i høringsnotatet av 20. desember 2002 ikke foretatt en fullstendig vurdering av forholdet mellom regnskapsloven og IAS 39. Det er likevel i høringsnotatets avsnitt 6.2.2 stilt spørsmål om hvorvidt enkelte bestemmelser er til hinder for anvendelse av gjeldende og foreslått revidert IAS 39.

Forholdet til regnskapsloven § 5-3 er omtalt på følgende måte i høringsnotatet (avsnitt 6.2.2):

”Finansielle eiendeler som ikke vurderes til virkelig verdi skal etter IAS 39 vurderes til amortisert kost hvis mulig, ellers til kost. Standardens krav til nedskrivning av finansielle eiendeler samsvarer ikke nødvendigvis med regnskapsloven § 5-3 som følge av at standarden krever anvendelse av opprinnelig effektiv rente som diskonteringsrente. Det vil si at endringer i markedsrenten ikke hensyntas. Som nevnt i kapittel 2.1 følger det av lovens forarbeider at observert verdiendring av finansielle instrumenter som utgangspunkt må anses å være ikke forbigående. Nedskrivningsplikten foreligger uavhengig av om det observerte verdifallet er forårsaket av endring i markedsrente eller av andre forhold. Det kan således stilles spørsmål ved om regnskapsloven § 5-3 er til hinder for anvendelse av IAS 39 på finansielle eiendeler som ikke vurderes til virkelig verdi.”

I tillegg til det som er anført ovenfor, kan det også stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten av å la de generelle vurderingsreglene for omløps- og anleggsmidler fortsette å gjelde for finansielle instrumenter som ikke vurderes til virkelig verdi, all den tid IAS 39 ikke har en slik inndeling, jf. avsnitt 10.1.3. Utvalget foreslår derfor særskilt regulering av finansielle eiendeler som ikke vurderes til virkelig verdi i § 5-8.

Et annet forhold som berøres i høringsnotatet er bestemmelsen om tilordning av anskaffelseskost for ombyttbare finansielle eiendeler i § 5-5 tredje punktum. IAS 39 legger til grunn en individuell identifisering av kost, men har ingen regler for tilordning av anskaffelseskost for ombyttbare eiendeler. Det antas derfor at både bruk av FIFO og gjennomsnittlig anskaffelseskost kan benyttes. Gjeldende lovbestemmelse er ikke til hinder for at et foretak kan avlegge et regnskap etter IFRS, men synes å begrense foretakenes valgmulighet innenfor IFRS. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen i § 5-5 tredje punktum fjernes.

Et tredje forhold som er omtalt i høringsnotatet vedrører en tilsynelatende forskjell mellom direktivet og IAS 39 når det gjelder investeringer i datterselskap, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. Etter forslaget til revidert IAS 27.13 skal datterselskap som holdes for midlertidig eie vurderes i samsvar med IAS 39 til virkelig verdi med resultatføring av periodens verdiendringer. Tilsvarende gjelder for investeringer i tilknyttet selskap, jf. forslaget til revidert IAS 28.13. Etter IAS 31. 35 skal investeringer i felles kontrollert virksomhet i midlertidig eie vurderes i samsvar med IAS 39. Artikkel 42a nr. 4c i fjerde direktiv forbyr virkelig verdi vurdering av investeringer i datterselskap, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. I utvalgets rapport er direktivbestemmelsen foreslått gjennomført i § 1 i utkast til forskrift om finansielle instrumenter i konsernregnskapet. I fortalen til moderniseringsdirektivet avsnitt 15 legges det til grunn at alle uoverensstemmelser mellom regnskapsdirektivene og gjeldende IAS pr. 1. mai 2002 er fjernet som følge av moderniseringsdirektivet. Gjeldende IAS 39 pr. 1. mai 202 krever at investeringer i datterselskap som holdes for midlertidig eie skal vurderes etter reglene i IAS 39, hvilket normalt tilsier virkelig verdi. Utvalget legger til grunn at regnskapsdirektivene ikke er til hinder for at investeringer som holdes for midlertidig eie vurderes til virkelig verdi. Nærmere omtale er gitt i avsnitt 10.4 for investeringer i datterselskap og tilknyttet selskap, samt i avsnitt 10.5 for investeringer i felles kontrollert virksomhet.

Finansielle instrumenter som er gjeld kan bare vurderes til virkelig verdi dersom instrumentet inngår i handelsporteføljen, eller dersom instrumentet er et finansielt derivat, jf. artikkel 42a nr. 3. Det er ikke gitt noen andre vurderingsregler for gjeld i fjerde direktiv. Finansielle instrumenter som er gjeld skal etter IAS 39 vurderes til amortisert kost, med unntak av finansielle instrumenter i handelsporteføljen og derivater som er gjeld. Utvalget antar regnskapsloven § 5-13 ikke er i konflikt med IAS 39, men lovbestemmelsen åpner for andre løsninger. Utvalget foreslår at vurdering av finansielle instrumenter som er gjeld reguleres i § 5-8 sammen med finansielle eiendeler.

I IAS 39 anvendes begrepene kost og amortisert kost. Slik begrepene er definert i gjeldende og foreslått IAS 39 omfatter amortisert kost også nedskrivninger for tapsutsatthet (impairment), jf IAS 39.10. Utvalget finner det mest hensiktsmessig å anvende regnskapslovens eksisterende begreper. Det innebærer at kost og amortisert kost i lov- og forskriftsforslaget er erstattet med anskaffelseskost med tillegg om at instrumentene som vurderes til anskaffelseskost, skal nedskrives. Utvalget legger til grunn at begrepet anskaffelseskost også hensyntar periodisering av over-/underkurs, samt avdrag.

Utvalget har etter en fornyet vurdering funnet at artikkel 42a nr 4 ikke fullt ut er gjennomført i lov- og forskriftsforslaget i høringsnotatet av 20. desember 2002. Følgende del av direktivbestemmelsen er ikke hensyntatt (finansielle instrumenter som ikke kan vurderes til virkelig verdi):

”– contracts for contingent consideration in a business combination as well as other financial instruments with such special characteristics that the instruments, according to what is generally accepted, should be accounted for differently from other financial instruments.”

Utvalget forstår det slik at denne delen av bestemmelsen er ment å dekke de finansielle instrumenter som eksplisitt er utenfor virkeområde til til IAS 39, jf IAS 39.1. Utvalget legger til grunn at denne del av artikkel 42a nr 4 også må inntas i lov eller forskrift.

10.2.5 Sikringsvurdering

I høringsnotatet av 20. desember 2002 er det lagt til grunn at regnskapsloven § 4-1 første ledd nr. 5 åpner for anvendelse av bestemmelsene om sikringsvurdering i IAS 39. Det foreslås ikke noen innstramming av lovbestemmelsen i samsvar med IAS 39, men utvalget antar at nærmere regulering mest hensiktsmessig kan gjennomføres i en egen regnskapsstandard om regnskapsføring av finansielle instrumenter.

10.2.6 Føring direkte mot egenkapitalen

Det er i høringsnotatet av 20. desember 2002 lagt til grunn at regnskapsloven ikke er til hinder for at urealisert gevinst og tap føres direkte mot egenkapitalen, jf. § 4-3 annet ledd annet punktum. Det foreslås i høringsnotatet som følge av artikkel 42c i fjerde direktiv at dersom urealiserte gevinster og tap føres direkte mot egenkapitalen, så skal verdiendringen føres mot fond for verdiendringer, jf. forslaget til § 6-2 post C II ny post 2, samt til § 5-8 nytt annet ledd.

Det forhold at denne utredningen åpner for at verdiendringer på finansielle instrumenter tilgjengelig for salg kan føres direkte mot egenkapitalen i et fond for verdiendringer også i selskapsregnskapet, reiser spørsmålet om hvorvidt fond bør være fritt eller bundet. Gjeldende IAS 39 inneholder en valgadgang mellom å føre slike verdiendringer direkte mot egenkapitalen eller over resultatregnskapet. I foreslått revidert IAS 39 er det imidlertid foreslått en plikt til å føre slike verdiendringer direkte mot egenkapitalen. Spørsmålet om binding av fond for verdiendringer synes mest relevant dersom det er et krav til at alle verdiendringer fra finansielle instrumenter tilgjengelig for salg føres mot dette fondet. Det vises til kapittel 21 for nærmere vurdering av dette spørsmålet. For øvrig vises det til høringsnotatet av 20. desember 2002 avsnitt 6.2.5 for nærmere drøftelse av føring av verdiendringer direkte mot egenkapitalen.

10.2.7 Klassifisering

Bestemmelsen i gjeldende regnskapslov § 5-1 om klassifisering av eiendeler har betydning både i forhold til vurdering og i forhold til føring i balansen. Finansielle eiendeler som er bestemt til varig eie eller bruk er anleggsmidler og vurderes etter den generelle vurderingsregelen i § 5-3. Øvrige finansielle eiendeler er omløpsmidler. Fordringer som skal tilbakebetales innen ett år, kan ikke klassifiseres som anleggsmidler, jf. § 5-1 annet ledd. Markedsbaserte finansielle omløpsmidler vurderes etter § 5-8, mens øvrige finansielle omløpsmidler vurderes etter den generelle vurderingsregelen i § 5-2.

Vurderingsreglene for finansielle instrumenter i IAS 39 skiller ikke finansielle eiendeler mellom omløpsmidler og anleggsmidler. Standarden skiller derimot mellom:

• finansielle eiendeler i handelsporteføljen,

• finansielle eiendeler som er tilgjengelig for salg,

• lån og fordringer etablert av foretaket og

• investeringer som holdes til forfall.

Bestemmelsen i regnskapsloven § 5-1 har således ikke betydning for vurdering av finansielle instrumenter. I forhold til balanseføring vil lovbestemmelsen likevel ha betydning i forhold til finansielle instrumenter som følge av at IAS 1 krever inndeling i omløpsmidler og anleggsmidler, med mindre klassifisering etter likviditet er mer relevant, jf. kapittel 14. Det kan stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten av at klassifisering i forhold til balanseføring reguleres i lovens kapittel om vurderingsregler. Isolert sett kan det argumenteres for at det er mer naturlig å regulere forholdet i samme kapittel som oppstillingsplanen for balansen – det vil si regnskapsloven kapittel 6. Utvalget har vurdert forhold i sammenheng med klassifisering generelt i avsnitt 10.7.

10.2.8 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at regnskapsloven § 5-8 erstattes med følgende:

Ӥ 5-8. Finansielle instrumenter og varederivater

Finansielle instrumenter og varederivater skal vurderes til virkelig verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig.

Fond for verdiendringer skal være lik balanseførte verdiendringer på finansielle instrumenter som i henhold til § 4-3 annet ledd ikke er resultatført.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om regnskapsføring av finansielle instrumenter og varederivater, herunder om hvilke finansielle instrumenter og varederivater som ikke kan vurderes til virkelig verdi.

Små foretak kan uten hinder av bestemmelsen i første ledd, vurdere finansielle instrumenter og varederivater etter generelle vurderingsregler.”

Utvalget foreslår videre følgende bestemmelser i i utkast til samleforskrift til regnskapsloven:

Ӥ 5-8-1 Finansielle instrumenter og varederivater som ikke kan vurderes til virkelig verdi

Følgende finansielle instrumenter og varederivater kan ikke vurderes til virkelig verdi:

1. Finansielle instrumenter som etter regnskapsloven §§ 5-17 eller 5-18 skal vurderes etter egenkapitalmetoden, bruttometoden eller generelle vurderingsregler.

2. Egenkapitalinstrumenter utstedt av den regnskapspliktige.

3. Utlån og fordringer etablert av foretaket og som ikke inngår i handelsporteføljen.

4. Investeringer som holdes til forfall.

5. Finansiell gjeld med unntak av gjeld som inngår i handelsporteføljen og derivater som er gjeld.

6. Kontrakter om betinget vederlag i forbindelse med sammenslåing av virksomheter.

7. Finansielle instrumenter som på grunn av særlige egenskaper ved instrumentet, etter god regnskapsskikk, skal gis en annen regnskapsmessig behandling enn andre finansielle instrumenter.

8. Andre finansielle instrumenter og varederivater der virkelig verdi ikke kan måles pålitelig.

§ 5-8-2 Vurdering av finansielle instrumenter og varederivater som ikke kan vurderes til virkelig verdi

Finansielle instrumenter som nevnt i § 5-8-1 nr. 1 vurderes i samsvar med regnskapsloven §§ 5-17 og 5-18.

Finansielle instrumenter som nevnt i § 5-8-1 nr. 3 og 4 skal nedskrives for verdifall som ikke skyldes renteendringer. Nedskrivningen skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede.

Finansielle instrumenter som nevnt i § 5-8-1 nr. 5 vurderes til anskaffelseskost.

Finansielle instrumenter som nevnt i § 5-8-1 nr. 8 skal vurderes til anskaffelseskost og nedskrives for verdifall. Nedskrivningen skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede.

§ 5-8-3 Beregning av virkelig verdi

Én av følgende metoder skal anvendes ved verdifastsettelsen av virkelig verdi:

1. for de finansielle instrumenter hvor det finnes et velfungerende marked anvendes instrumentets markedsverdi,

2. for de finansielle instrumenter hvor velfungerende marked ikke finnes, utledes virkelig verdi av markedsverdien for instrumentets komponenter dersom det finnes velfungerende markeder for disse komponentene. Tilsvarende gjelder der velfungerende markeder finnes for liknende finansielle instrumenter,

3. for de finansielle instrumenter hvor velfungerende markeder ikke kan identifiseres kan virkelig verdi beregnes ved hjelp av generelt aksepterte verdsettelsesmodeller og teknikker. Slike verdsettelsesmetoder skal sikre en forsvarlig tilnærming til markedsverdien.

§ 5-8-4 Varederivater

Med varederivater menes varebaserte kontrakter som gir begge parter rett til finansielt oppgjør, med unntak av kontrakter som:

1. er inngått for å oppfylle og fortsatt oppfyller foretakets forventede behov for kjøp, salg eller anvendelse,

2. ble utformet på bakgrunn av en slik hensikt, og

3. forventes å bli avregnet ved levering av varen.”

10.2.9 Mindretallsinnstilling

Et mindretall bestående av medlemmet Voldnes mener generelt at vurderinger til virkelig verdi bør begrenses. Når det gjelder finansielle instrumenter spesielt, er begrunnelsen knyttet både til målemetoden og til konsekvensene av den utvidede bruken av virkelig verdi som er varslet med utvidelsen av definisjonen av finansielle instrumenter i IAS 39. Mindretallet mener dette vil medføre økte manipulasjonsmuligheter fordi effekten av vurdering til virkelig verdi vil inngå i fri egenkapital og utbyttegrunnlaget, noe mindretallet mener er uheldig. Det vises til mindretallsforslag i kapittel 21.

Selve målemetoden er én årsak til mindretallets skepsis til bruken av virkelig verdi. Dersom det ikke finnes et aktivt marked skal virkelig verdi fastsettes etter metoder som i stor grad er basert på skjønn og subjektive vurderinger. Med utvidelsen av definisjonen i IAS 39 vil omfanget av denne typen finansielle instrumenter bli større. Mindretallet mener usikkerheten knyttet til metodene tilsier en videreføring av gjeldende regler inntil man har etablert bedre målemetoder.

Fastsettelse av virkelig verdi kan være problematisk selv for de finansielle instrumenter som omsettes på børs, som oppfattes som selve definisjonen på et velfungerende, aktivt marked. Dette har sammenheng med at målingene skjer på kjente tidspunkter, for årsregnskapets del vanligvis 31.12, noe som åpner for manipulasjonsmuligheter. Høyesterettsdommen om verdifastsettelsen av minoritetsaksjene i Norway Seafood våren 2003 kan illustrere dette.

Mindretallet er av den oppfatning at reguleringen av finansielle instrumenter bør videreføres i tråd med gjeldene regler, i påvente av internasjonale avklaringer med hensyn til den utvidet definisjon av finansielle instrumenter og bedre målemetoder. Det betyr at finansielle instrumenter skal kunne vurderes til virkelig verdi i selskapsregnskapet bare i den grad de inngår i en handelsportefølje. Dette innebærer en videreføring av gjeldende regler for selskapsregnskapet. For konsernregnskapet vil IAS forordningens regler gjelde, jf. kapittel 2 og mindretallsinnstilling.

10.3 Virkelig verdi av ikke-finansielle eiendeler

10.3.1 Innledning

De internasjonale regnskapsstandardene tillater virkelig verdi vurdering også for andre eiendeler enn finansielle instrumenter. Etter IAS 40 om investeringseiendommer er virkelig verdi tillatt men ikke påkrevd. IAS 41 om biologiske eiendeler, krever virkelig verdi vurdering, som hovedregel. Regnskapsdirektivene er gjennom moderniseringsdirektivet blitt endret som følge av disse standardene.

10.3.2 Gjeldende rett og EØS rett

Etter gjeldende regnskapslov er det ikke adgang til å vurdere andre eiendeler enn finansielle instrumenter til virkelig verdi. Investeringseiendommer og biologiske eiendeler vurderes etter generelle vurderingsregler. Investeringseiendommer vurderes til anskaffelseskost redusert for avskrivninger og eventuelt nedskrivninger. For biologiske eiendeler som oppdrettsfisk og skog betyr det vurdering til tilvirkningskost. Verdistigning på investeringseiendommer eller biologiske eiendeler som skyldes biologiske prosesser vil ikke opptjenes før det foreligger en salgstransaksjon. Det kan oppstå betydelige avvik mellom regnskapsmessig og virkelig verdi. Spesielt gjelder dette skog hvor produksjonssyklusen er svært lang.

Tidligere regnskapslovgivning tillot oppskrivning av anleggsmidler til virkelig verdi i den grad anleggsmidlet ”må anses å ha en verdi som vesentlig overstiger det beløp den er oppført med i forutgående balanse”. Det var ikke noen nærmere regler om hvordan virkelig verdi skulle beregnes eller om konsistent anvendelse av prinsippet. I tillegg var det krav til at oppskrivningsbeløpet ble ført direkte mot egenkapitalen i et oppskrivningsfond. Bygninger var typiske eiendeler hvor oppskrivningsadgangen ble benyttet. Begrunnelsen for å ikke å videreføre oppskrivningsadgangen i gjeldende regnskapslov var at oppskrivning er et fremmedelement i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997-98) s. 115.

Det er gjort et unntak fra regnskapslovens bestemmelser for eiendommer som eies av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, da det finnes en særskilt bestemmelse i forsikringsregnskapsdirektivet (91/674/EØF) som muliggjør virkelig verdi vurdering. Etter forskrift om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper § 3-14 skal bygninger og andre faste eiendommer vurderes til virkelig verdi. Virkelig verdi må beregnes ved anvendelse av en nærmere definert verdsettelsesmetode, jf. også forskrift av 20. februar 2000 om beregning av virkelig verdi av bygninger og andre faste eiendommer. Verdiendringer skal resultatføres. Forskriftsbestemmelsen har sin bakgrunn i de særlige forhold som gjelder i livsforsikring, der verdiskapningen i selskapet søkes rimelig fordelt mellom kunder og eiere med utgangspunkt i selskapets resultatregnskap. Innenfor et historisk kost basert regnskap vil ikke verdistigning på eiendommer tilflyte livsforsikringskundene med mindre eiendommen blir realisert. Da investeringer i eiendommer ofte har en langsiktig tidshorisont, vil historisk kost prinsippet kunne gi en skjev fordeling av verdiskapningen mellom de ulike generasjoner livsforsikringskunder.

EØS rett

Gjennom moderniseringsdirektivet åpnes det for at medlemsstatene kan kreve eller tillate virkelig verdi vurdering av andre eiendeler enn finansielle instrumenter. Ny artikkel 42 e i fjerde direktiv lyder som følger:

"By way of derogation from Article 32, Member States may permit or require in respect of all companies or any classes of company the valuation of specified categories of assets other than financial instruments at amounts determined by reference to fair value.

Such permission or requirement may be restricted to consolidated accounts as defined in Directive 83/349/EEC."

Moderniseringsdirektivet åpner videre for at medlemsstatene kan tillate eller kreve at verdiendringer på nevnte eiendeler resultatføres. Ny artikkel 42 f i fjerde direktiv lyder som følger:

“Notwithstanding Article 31(1)(c), Member States may permit or require in respect of all companies or any classes of company that, where an asset is valued in accordance with

Article 42e, a change in the value is included in the profit and loss account."

I fortalen til moderniseringsdirektivet begrunnes bestemmelsen på følgende måte:

”Member States should be able to permit or require the application of revaluations and of fair value in accordance with international developments, as expressed through standards issued by the IASB.”

I Kommisjonens forslag til moderniseringsdirektivet av 3. juni 2002 Explantory Memorandum fremkommer det i denne sammenheng at:

”It is expected that a Member State permitting, and any company adopting, a policy of fair value should only do so in accordance with a recognised, generally accepted accounting system, such as that provided by adopted IAS”

10.3.3 Investeringseiendommer

10.3.3.1 IAS 40 Investment Property

IAS 40 inneholder bestemmelser om balanseføring, verdsettelse av investeringseiendommer, samt krav til noteopplysninger. Investeringseiendommer defineres som eiendom (tomt og/eller bygning – eller deler av en bygning) som eies med det formål å få inntjening gjennom leieinntekter og/eller gjennom økning av markedsverdi (capital appreciation). Investeringseiendommer genererer kontantstrømmer i stor grad uavhengig av foretakets øvrige eiendeler. Dette skiller investeringseiendommer fra eiendommer som benyttes av eier. Eiendommer som benyttes av eier vurderes etter IAS 16. Standarden tillater foretak å velge mellom en virkelig verdi modell og en kost modell. Dersom kostmodellen velges verdsettes eiendommen i samsvar med hovedløsningen i IAS 16 Property, Plant and Equipment. Det vil si anskaffelseskost redusert for eventuelle av- og nedskrivninger. Standarden krever at det for investeringseiendommer som vurderes etter kostmodellen, skal gi opplysninger om eiendommens virkelige verdi i noter, jf. IAS 40.69(e).

Etter en virkelig verdi modell vurderes investeringseiendommer til virkelig verdi, med resultatføring av verdiendringer. Virkelig verdi er definert som ”the amount for which an asset could be exchanged between knowledgeable, willing parties in an arm‘s length transaction”. Standarden inneholder nærmere beskrivelse av beregning av virkelig verdi. Den beste dokumentasjonen av virkelig verdi er normalt gitt ved aktuelle priser på et aktivt marked for liknende eiendommer. I mangel av aktuelle priser i et aktivt marked skal foretaket vurdere informasjon fra ulike kilder (jf. IAS 40.40):

1. aktuelle priser på et aktivt marked for eiendommer som er av en annen karakter, har andre betingelser eller annen lokalisering, korrigert for å reflektere disse betingelsene.

2. priser på mindre aktive markeder, justert for å reflektere eventuell endringer i økonomiske forhold siden transaksjonsdatoen for disse prisene

3. estimerte nåverdier basert på pålitelige estimater av fremtidige kontantstrømmer, og bruk av diskonteringsrente som reflekterer gjeldende markedsvurderinger av usikkerheten i beløpsstørrelse og i timing av kontantstrømmene.

Dersom informasjonen fra de ulike kildene indikerer ulike verdier, skal foretaket vurdere årsakene til forskjellene med henblikk på å komme frem til det mest pålitelige estimatet på virkelig verdi innenfor en relativt begrenset spredning av verdiestimater.

I helt spesielle tilfeller der det foreligger helt klare bevis for at foretaket ikke er i stand til å måle virkelig verdi på en pålitelig måte, vurderes investeringseiendommen etter kostmodellen selv om en ellers benytter virkelig verdi, jf. IAS 40.47. Disse tilfellene inntreffer bare når sammenlignbare markedstransaksjoner ikke forekommer jevnlig (infrequent) og alternative estimater på virkelig verdi ikke er tilgjengelig.

IASB har i sin begrunnelse for at standarden tillater en kostmodell som alternativ til virkelig verdi modellen, vist til at enkelte har hevdet at visse eiendomsmarkeder ikke ennå er tilstrekkelig modne for at en virkelig verdi modell skal fungere tilfredsstillende. Videre er det vist til at enkelte mener det er umulig å etablere et entydig skille mellom investeringseiendommer mot andre eiendommer, og at dette gjør det uhensiktsmessig å kreve en virkelig verdi modell på det nåværende tidspunkt. IASB mener likevel at det er ønskelig å tillate en virkelig verdi modell. Det muliggjør etter deres mening at regnskapsprodusenter og regnskapsbrukere vinner erfaring med en virkelig verdi modell som på sikt vil medføre mer modne eiendomsmarkeder.

10.3.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Den internasjonale regnskapsstandarden om investeringseiendommer vil være av stor betydning for de foretak som driver med kjøp, salg og utleie av eiendommer som sin hovedaktivitet. Flere av disse foretakene er børsnotert, eller inngår i børsnoterte konsern. Det er også slik at flere av livsforsikringsselskapene har betydelig omfang av investeringseiendommer.

Vurdering av investeringseiendommer til anskaffelseskost med betinget nedskrivningsplikt, kan medføre lite informative regnskaper, spesielt i tilfeller der det er lang tid siden eiendommen ble anskaffet. Bruk av virkelig verdi vil bedre reflektere foretakets økonomiske stilling, forutsatt at virkelig verdi kan måles på en pålitelig måte. I tillegg vil bruk av virkelig verdi på investeringseiendommer, i større grad muliggjøre lik regnskapsmessig behandling med indirekte investeringer i eiendomsmarkedet gjennom kjøp av aksjer i eiendomsselskaper. Slike aksjeinvesteringer skal normalt etter IAS 39 vurderes til virkelig verdi.

Utvalget antar at kravet til aktuelle priser i et aktivt marked for liknende typer eiendommer (jf. IAS 40.39) vil enklest kunne tilfredstilles for investeringseiendommer i de største norske byene. I tilfeller der aktuelle priser på et aktivt marked for liknende typer av eiendommer ikke finnes, åpner IAS 40 for anvendelse av nåverdiberegninger av forventede fremtidige kontantstrømmer fra investeringseiendommer som en av flere beregningskilder. I estimering av forventede fremtidige kontantstrømmer vil faktorer som beliggenhet, type eiendom (kontorlokaler, butikksenter, lager, bolig osv), nåværende og fremtidig utleiegrad, eventuelle eksisterende langsiktige leieavtaler, leietakernes evne til å betale (leietakernes soliditet), samt vedlikeholdsutgifter, være av sentral betydning. Vurdering av flere disse faktorene påvirkes i stor grad av oppfatningen av den generelle konjunkturutviklingen fremover. Standarden stiller krav til at andre beregningskilder enn nåverdiberegningen også benyttes. Her nevner standarden aktuelle priser i et aktivt marked for eiendommer av ulik karakter eller beliggenhet og priser i mindre aktive markeder. I den grad de ulike beregningskildene gir avvikende verdier skal foretaket vurdere årsakene til disse forskjellene med den hensikt å komme frem til det mest pålitelige estimatet på virkelig verdi innenfor en relativt begrenset spredning av rimelige estimater på virkelig verdi. Standarden refererer også til ytterligere veiledning om verdsettelse som finnes i International Valuation Standards (IVS) som utgis av the International Valuation Standards Committee (IVSC) 1. I IAS 40 er det ved anvendelse av ”fair value” modellen, lagt til grunn at virkelig verdi normalt vil kunne beregnes på en pålitelig måte, for de tilfeller hvor sammenlignbare transaksjoner ikke forekommer jevnlig (infrequent) og/eller alternative estimater på virkelig verdi ikke er tilgjengelig. I sistnevnte tilfelle der virkelig verdi ikke kan måles pålitelig, skal investeringseiendommen vurderes etter hovedløsningen i IAS 16 Property, Plant and Equipment. Etter flertallets vurdering bør det kunne legges til grunn at reglene i IAS 40 i tilstrekkelig grad sikrer pålitelig måling av virkelig verdi.

I en regnskapsstandard vil det være nødvendig å spesifisere krav til noteinformasjon som setter regnskapsbrukeren i stand til vurdere de verdier foretaket har fastsatt for sine investeringseiendommer. Dette forholdet er imidlertid så avgjørende at det også bør fremgå av loven. Den lovbestemmelsen som utvalget foreslår på dette punkt, er relativt generelt utformet, og det vil være naturlig at den utdypes gjennom god regnskapsskikk.

Utvalgets flertall foreslår at investeringseiendommer kan vurderes til virkelig verdi i samsvar med IAS 40. Inntil det foreligger en norsk regnskapsstandard om investeringseiendommer, vil det være nødvendig å kreve at bruk av virkelig verdi begrenses til foretak som avlegger regnskap i samsvar med IAS 40. Spesifikasjon i balansen og problemstillinger knyttet til binding av urealisert vinning er drøftet i henholdsvis kapittel 14 og kapittel 21 i utredningen.

10.3.3.3 Mindretallsinnstilling

Et mindretall bestående av medlemmet Voldnes er av den oppfatning at man ikke bør åpne opp for vurdering til virkelig verdi av investeringseiendommer i selskapsregnskapet. Begrunnelsen er at det er grunn til å stille spørsmål ved påliteligheten i målemetodene for vurdering av virkelig verdi av investeringseiendommer. Vurdering til virkelig verdi forutsetter et pålitelig eiendomsmarked for investeringseiendommer, noe det kan stilles spørsmål ved om er tilfellet i norsk eiendomsmarked. Det finnes heller ingen standard eller retningslinjer for hvilke kriterier som skal være tilstede for å tilfredsstille et pålitelig marked. Det er derfor vanskelig å se at måling til virkelig verdi av investeringseiendommer vil gi en bedre måling i betydningen mer pålitelig, enn det anskaffelseskost gjør.

Mindretallet er av den oppfatning at investeringseiendommer, i påvente av en mer pålitelig målemetode, skal verdifastsettes til anskaffelsekost i selskapsregnskapet i henhold til gjeldende regler, og at det ikke åpnes for vurdering til virkelig verdi. I konsernregnskapet gjelder IAS-forordningens regler. Det vises til mindretallets forslag i kapittel 2.

10.3.4 Biologiske eiendeler

10.3.4.1 IAS 41 Agriculture

IAS 41 omhandler verdsettelse av eiendeler som er av biologisk natur. Standarden gir også regler for beregning av anskaffelseskost for produkter som er høstet av biologiske eiendeler. Biologiske eiendeler er levende organismer slik som dyr, fisk og planter. IAS 41 omfatter ikke verdsettelse av produkter etter høsting og heller ikke videreforedlete produkter. Vintrær og druer er således omfattet, men ikke vin. Det er ikke bare jordbruk som omfattes av IAS 41, men også hagebruk, skogbruk og havbruk. For norske forhold er antakelig de to siste næringene av størst interesse i denne sammenheng. De fleste norske bønder har ikke regnskapsplikt etter regnskapsloven. På den annen side er det mange regnskapspliktige foretak med betydelige verdier bundet i skog eller oppdrettsfisk. Det må antas at verdsettelsen av disse eiendelene i enkelte tilfeller også kan ha betydning for om foretaket vil være regnskapspliktig. Det er viktig å understreke at land ikke er omfattet av standarden. For skogeiendommer er det bare trærne som er inkludert, men ikke grunnen. Fangst er heller ikke omfattet slik at oppdrettsfisk inngår, men ikke vill fisk. Endelig omhandler IAS 41 offentlig støtte til virksomheter innen de aktuelle næringer.

IAS 41 ble vedtatt i 2001 og gjelder fra og med regnskapsåret 2003. Hovedregelen er at biologiske eiendeler skal vurderes til virkelig verdi, og at verdiendringer resultatføres. Produkter som er høstet av biologiske eiendeler skal vurderes til virkelig verdi ved tidspunktet for høsting. Det siste følger logisk av det første. Verdiøkninger som følger av viderefordeling skal ikke betraktes som opptjent. Foredlede produkter vurderes til tilvirkningskost i samsvar med generelle vurderingsregler, men anskaffelseskost for råvaren skal altså være virkelig verdi.

I henhold til IAS 41 er virkelig verdi markedsverdi i et velfungerende marked. Hvis det ikke eksisterer et velfungerende marked kan andre metoder brukes for å estimere virkelig verdi. En skal i så fall søke å beregne hva markedsprisen ville vært dersom det hadde eksistert et marked for eiendelen i sin nåværende tilstand og lokalisering. Det er flere metoder som kan benyttes for å estimere virkelig verdi (IAS 41, avsnitt 18 – 21). En kan ta utgangspunkt i tidlige prisnoteringen eller priser for tilsvarende produkter. En kan også benytte bransjenormer. Under noen omstendigheter vil det ikke være tilgang til egnede markedsdata. I så fall skal verdien beregnes som nåverdien av fremtidige kontantstrømmer.

Bruk av virkelig verdi vil alltid forutsette at verdien kan måles pålitelig. I motsatt fall må en falle tilbake på generelle vurderingsregler. IAS 41 bygger på den premiss at virkelig verdi normalt kan bestemmes pålitelig for biologiske eiendeler. Foretak som ikke ønsker virkelig verdi vurdering, må derfor begrunne hvorfor det er nødvendig å fravike hovedregelen. Produkter som er høstet, skal alltid vurderes til virkelig verdi på tidspunkt for høsting fordi det alltid eksisterer et marked for slike produkter.

Standarden innholder også bestemmelse om regnskapsmessig behandling av offentlige støtteordninger; slike har et visst omfang innen disse næringer. Offentlig støtte skal inntektsføres når og bare når støtten kan utbetales og alle betingelser knyttet til støtten faktisk er oppfylt. Dette er strengere krav til inntektføring enn reglene både i IAS 20 og IAS 37. I forhold til et virkelig verdi prinsipp har en her nærmest gått til motsatt ytterlighet.

Et annet problematisk område i IAS41 er kontrakter som er inngått for salg av biologiske eiendeler eller produkter som høstes av disse. Reglene sier at slike kontrakter skal være uten betydning for verdsettelsen. Dette kan synes merkelig, og begrunnelsen for regelen er langt på vei at en ikke har funnet en tilfredsstillende løsning på problemet. Noen kontrakter vil falle inn under IAS 39 (finansielle varekontrakter) eller IAS 37 (tapskontrakter, såkalte ”onerous contracts”).

IAS 41 har også omfattende regler for spesifikasjon i resultatregnskap og balanse, og krav om tilleggsinformasjon. Det stilles blant annet krav om opplysninger vedrørende fysiske beholdninger av ulike typer eiendeler slik at regnskapsleseren har et grunnlag for å bedømme vurderingene. Det skal også redegjøres for de metoder som er benyttet for å beregne virkelig verdi; eventuelt skal det gies en begrunnelse for hvorfor virkelig verdi ikke er benyttet.

10.3.4.2 Utvalgets vurderinger

Som nevnt innledningsvis antas det at regelverket i IAS 41 for norske forhold først og fremst har implikasjoner for regnskapsføring innen havbruk og skogbruk. Drøftingen i dette avsnittet tar sikte på å vurdere hvordan standardens regler vil fungere for disse næringene i Norge. Det tas videre sikte på å drøfte hvordan standarden bør implementeres i norsk lovgivning. Drøftingen kan i prinsippet også være veiledende for hvordan norsk børsnoterte selskaper implementerer standarden.

Havbruk

Havbruk er en stor næring i Norge. Selv om det har vært store strukturendringer på eiersiden de seneste årene, er selve produksjonen relativt homogen. Matfiskproduksjonen skjer ved at det anskaffes settefisk (smolt) som plasseres i nett (såkalte mærer) og fores i anslagsvis to år før den selges. I tilknytning til matfiskproduksjonen er det også settefiskproduksjon og videreforedling. Beholdning av fisk er den dominerende eiendel i oppdrettsselskaper, og verdsettelsen av denne har stor betydning for resultatregnskap og balanse. Oppdrettsnæringen driver risikofylt virksomhet. Anleggene er utsatt for tap som følge av sykdom og skade på mærer. Dette er imidlertid risiki en langt på vei kan forsikre seg imot. Dessuten har produktpriser i norske kroner vist seg å variere mye over tid.

I Norge vurderes oppdrettsfisk til tilvirkningskost etter regnskapslovens generelle regler. Bruk av tilvirkningskost vil ofte gi lite informasjon om verdiskapningen i foretaket; spesielt gjelder dette dersom forsiktige varianter av begrepet tilvirkningskost benyttes, og salget er varierende. I praksis varierer dessuten vurderingen svært mye både mellom foretak og for et gitt foretak over tid. Det er derfor et klart behov for bedre og mer ensartede regler for vurdering av oppdrettsfisk.

Oppdrettsfisk fores som nevnt over en periode på omlag to år. Det er ikke lønnsomt å selge fisken før den har nådd en viss størrelse. Etter dette tidspunkt må fisken selges før det har gått for lang tid. Det finnes ikke noe velfungerende marked for småfisk. Årsaken er for det første at fisken normalt ikke skal slaktes før den er blitt større. Det er heller ikke særlig mye omsetning mellom produsenter fordi fisken er vanskelig å transportere. Det er også vanskelig å fastslå mengde fisk i en mær uten å slakte fisken.

Med normal driftssyklus (utsetting av smolt om sommeren) og vanlig regnskapsår, vil det ikke være markedspriser i velfungerende markeder som kan benyttes til å fastslå beholdningsverdier ved regnskapsavslutningen pr. 31.12. Det vil imidlertid være mulig å benytte seg av alternative måter å beregne virkelig verdi på. Disse burde kunne gi pålitelige estimater i de fleste tilfeller. Det siktes her til nåverdiberegninger eventuelt nåverdiberegninger kombinert med bransjenormer.

Siden produksjonsprosessen er standardisert og velkjent, er det relativt enkelt å beregne verdi av fisk uansett størrelse med utgangspunkt i forventninger om salgspris og resterende kostnader. Det er også enkelt for den regnskapspliktige å redegjøre for de verdier som benyttes, og om de forutsetninger som er lagt til grunn. Det bør være krav om slike opplysninger i noter. En informert regnskapsleser vil også være i stand til å vurdere de tall som er lagt frem og eventuelt erstatte dem med sine egne. Et usikkerhetsmoment er at beholdningen av fisk må estimeres fordi det ikke er praktisk mulig å foreta opptelling (og veiing).

Målingens pålitelighet kunne økes ytterligere dersom kalkyler og generelle parametere ble standardisert. Fiskeridirektoratet utarbeider i dag standardisert tilvirkningskost som benyttes ved lønnsomhetsmålinger. På samme måte kunne en utarbeide standardiserte kalkyler og utgi anbefalinger med hensyn til viktige parametere slik som forventet salgspris. Slike prosedyrer ville utvilsom gjøre regnskapene mer sammenlignbare.

Utvalget vil konkludere med at vurdering av beholdninger til virkelig verdi innen havbruksnæringen, regulert på en betryggende måte, vil øke regnskapet relevans og pålitelighet.

Skogbruk

Skog har et betydelig omfang i Norge. Skogbruk er kjennetegnet ved en spesielt lang produksjonssyklus, og veksten skjer med svært lite input av arbeidskraft og råstoff. Dette innebærer at skog vil ha særdeles lav regnskapsmessig verdi før salg dersom den vurderes etter generelle vurderingsprinsipper. Differansen mellom regnskapsmessig og virkelig verdi vil øke med alderen. For de fleste skogforetak vil dermed regnskapet gi lite informasjon om reelle verdier. Resultatmålingen vil være svært avhengig av hvordan skogen drives.

Skogbruk er en heterogen næring i Norge. Mye skog eies av småbønder som driver skogen sammen med andre utmarksnæringer. Det finns imidlertid også mange store, mer profesjonelle skogeiere, industriselskaper kan også i enkelte tilfeller ha store skogeiendommer. Endelig er staten en stor skogeier gjennom Statskog.

Skog er også en svært heterogen eiendel. En skogs verdi vil ikke bare avhenge av utstrekning og masse, men også av forhold som geografisk beliggenhet, miks av treslag, tilgjengelighet, jordsmonn, klima og høyde over havet. Dette er faktorer som er spesifikke for den enkelte skog. Siden hver skog er spesiell er det vanskelig å utlede virkelig verdi basert på observerbare omsetningsverdier selv om det skulle eksistere rimelig velfungerende markeder.

Med hensyn til markedets funksjon er det grunn til å peke på at markedet for skog i Norge er svært spesielt. Skog er konsesjonsbelagt. Omsetning av skog blir dermed fort et politisk spørsmål hvor ulike interessegrupper vil ha synspunkter på hvem som bør få kjøpe, og hvilke betingelser som bør stilles. Under slike omstendigheter er det vanskelig å snakke om markedsverdier.

Dersom skog skal verdsettes til virkelig verdi i Norge, er det rimelig å forvente at en må falle tilbake på nåverdiberegninger hvor observerte omsetningsverdier bare er en av flere parametere som inngår. Verdsetting av skog ved hjelp av standardisert metodikk er et vanlig innslag i skogsplanleggingen i Norge, og gjøres ved jevnlige mellomrom for større eiendommer (f.eks. hvert femte år). Det finnes ekspertise som påtar seg å utføre verdsettelse. Det sier seg selv at det er en relativt omfattende prosess å beregne virkelig verdi for skog.

Utvalget konkluderer med at vurdering av skog til virkelig verdi helt klart ville øke regnskapenes relevans for foretak med betydelige innslag av skog blant sine eiendeler. Det er imidlertid ikke opplagt at kostnadene, som er nødvendig for å få frem årlige verdiansettelser med tilstrekkelig relevans og pålitelighet, alltid kan rettferdiggjøres.

10.3.4.3 Utvalgets forslag

Utvalget vil konkludere med at bruk av virkelig verdi for biologiske eiendeler mv. utvilsomt vil øke regnskapenes relevans. I de fleste tilfeller vil det også være mulig å måle virkelig verdi pålitelig. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at kostnadene knyttet til å måle virkelig verdi på en pålitelig måte i mange tilfeller vil være betydelige. Siden mange regnskapspliktige i de aktuelle næringer er små eller mellomstore foretak, vil bruk av virkelig verdi kunne føre til relativt store ulemper. Utvalget vil derfor ikke foreslå plikt til å bruke virkelig verdi for biologiske eiendeler mv.

Utvalget er imidlertid kommet til at hensynet til internasjonal harmonisering og utvikling av mer relevant regnskapsinformasjon, tilsier at lovgivningen åpner opp for bruk av virkelig verdi for denne type eiendeler. En slik løsning vil gi den regnskapspliktige flere valgmuligheter og dermed svekke regnskapenes sammenlignbarhet. Dette hensynet veier imidlertid mindre tungt siden sammenlignbarheten i utgangspunktet ikke er særlig god.

Som redegjort for ovenfor, stiller EU-retten få eksplisitte krav til bruk virkelig verdi for biologiske eiendeler mv. Det er imidlertid en forutsetning at bruk av virkelig verdi skal underlegges regulering; dette må i denne forbindelse tolkes som standardsetting. Det er derfor viktig å presisere at virkelig verdi bare skal brukes i samsvar med god regnskapsskikk.

I en regnskapsstandard vil det være nødvendig å spesifisere krav til noteinformasjon som setter regnskapsbrukeren i stand til vurdere de verdier foretaket har fastsatt for sine biologiske eiendeler. Dette forholdet er imidlertid så avgjørende at det også bør fremgå av loven. Den lovbestemmelsen som utvalget foreslår på dette punkt, er relativt generelt utformet, og det vil være naturlig at den utdypes gjennom god regnskapsskikk.

Inntil det foreligger en norsk regnskapsstandard om biologiske eiendeler mv., vil det være nødvendig å kreve at bruk av virkelig verdi begrenses til foretak som avlegger regnskap i samsvar med IAS 41. Spesifikasjon i balansen og problemstillinger knyttet til binding av urealisert vinning er drøftet i henholdsvis kapittel 14 og kapittel 21 i utredningen.

10.3.4.4 Mindretallsinnstilling

Havbruk

Medlemmet Voldnes er at den oppfatning at man ikke bør åpne for å vurdere biologiske eiendeler innen havbruk til virkelig verdi, men fortsatt vurdere slike eiendeler til tilvirkningskost. Virkelig verdi på slike eiendeler bygger på forutsetninger om forventede salgspriser med betydelige svingninger, forventede produksjonskostnader samt valg av diskonteringsfaktor. Dette er forhold som bidrar til at verdivurderingen blir mindre pålitelig.

Skogbruk

Medlemmet Voldnes er av den oppfatning at man ikke bør åpne for vurdering til virkelig verdi på skogbruk i selskapsregnskapet. Verdifastsetting av skogbruk er komplisert på grunn av den svært lange tilvirkningstiden. Mindretallet er enig i at regnskapet derfor kan ha lav informasjonsverdi i denne perioden fordi regnskapsmessig verdi vil avvike fra virkelig verdi. Imidlertid vil virkelig verdi medføre framskyving av inntekten som vil være forbundet med stor usikkerhet på grunn av den lange tilvirkningstiden. Dessuten er det liten grunn til å tro at virkelig verdifastsetting av skogseiendommer vil bli en mer pålitelig målemetode enn dagens tilvirkningskost.

Mindretallet foreslår derfor en videreføring av gjeldende regler slik at skogbruk vurderes til tilvirkningskost i selskapsregnskapet. Når det gjelder konsernregnskapet gjelder IAS-forordningens regler. Det vises til mindretallets forslag i kapittel 2.

10.3.5 Utvalgets forslag til lovbestemmelser

Utvalget foreslår ny § 5-8a Investeringseiendommer:

”Investeringseiendommer kan vurderes til virkelig verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig.”

Utvalget foreslår ny § 5-8b Biologiske eiendeler:

”Biologiske eiendeler kan vurderes til virkelig verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig. Det samme gjelder produkter som er produsert av biologiske eiendeler, ved tidspunkt for høsting.”

Utvalget foreslår ny § 7-17a Virkelig verdi av investeringseiendommer:

”Dersom investeringseiendommer vurderes til virkelig verdi, skal det opplyses om hvilke verdsettelsesmetoder som er benyttet og om vesentlige forutsetninger som beregningene bygger på. Det skal videre opplyses i hvilken grad verdsettelsen bygger på ekstern takst.

Ytterligere opplysninger skal gis i den utstrekning dette er nødvendig for å bedømme de vurderinger som ligger til grunn for regnskapet.”

Utvalget foreslår ny § 7-17b Virkelig verdi av biologiske eiendeler:

”Dersom biologiske eiendeler og produkter produsert av slike vurderes til virkelig verdi, skal det opplyses om hvilke verdsettelsesmetoder som er benyttet, og om vesentlige forutsetninger som beregningene bygger på.

For hver gruppe av biologiske eiendeler skal det opplyses om beholdningskvanta ved periodens slutt og gjennomsnittsverdier per enhet. Det skal spesifiseres hvordan beholdningsendringer er fremkommet. For produkter produsert av biologiske eiendeler skal det opplyses om periodens produksjonskvanta.

Ytterligere opplysninger skal gis i den utstrekning dette er nødvendig for å bedømme de vurderinger som ligger til grunn for regnskapet.”

10.4 Investering i tilknyttet selskap og datterselskap

10.4.1 Innledning

Regnskapsloven krever i utgangspunktet anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for vurdering av investeringer i datterselskap og tilknyttet selskap. I konsernregnskapet skal tilknyttet selskap vurderes i samsvar med egenkapitalmetoden, datterselskap konsolideres med mindre kriteriene for konsolideringsutelatelse er tilfredsstilt eller foretaket er unntatt fra konsernregnskapsplikt. Krav om anvendelse av metoden i selskapsregnskapet har vært omdiskutert, og ved lov av 10. mars 2000 ble det gitt en midlertidig valgadgang for regnskapsåret 1999, slik at generelle vurderingsregler kunne anvendes i stedet for egenkapitalmetoden. Det ble deretter gitt en ny overgangsregel ved lov av 21. desember 2000, gjeldende til og med regnskapsår påbegynt i løpet av 2003.

Om bakgrunnen for lovforslaget som førte til endring av loven i desember 2001, skriver departementet i Ot.prp. nr. 13 (2000-2001) blant annet (avsnitt 4.2):

”Innføring av plikt til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet ble i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) begrunnet i at metoden gir en bedre periodisering av avkastningen på investeringer i tilknyttet selskap og datterselskap enn de generelle vurderingsreglene (kostmetoden). Plikt til å anvende egenkapitalmetoden eller bruttometoden på deltakelse i felles kontrollert virksomhet ble begrunnet på tilsvarende måte. I proposisjonen ble det lagt til grunn at anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet ikke ville gi vesentlige merkostnader i forhold til kostmetoden for foretak som utarbeider konsernregnskap. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) pkt. 7.12.5 på s. 140.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) presenterte høsten 1999 beregninger som antydet til dels vesentlige merkostnader ved å anvende egenkapitalmetoden. I tillegg har bl.a. Norsk RegnskapsStiftelse og Den norske Revisorforening gitt uttrykk for at plikt til å anvende egenkapitalmetoden kan gi selskapsrettslige og skattemessige konsekvenser som neppe har vært tilstrekkelig vurdert. Usikkerheten om selskapsrettslige og skattemessige konsekvenser har særlig vært knyttet til bestemmelsen i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 om avsetning til fond for vurderingsforskjeller.”

Departementet skriver videre (avsnitt 4.5):

”Departementet slutter seg i det vesentlige til de argumenter som er anført for å utsette den endelige vurderingen av om det bør være plikt til å anvende egenkapitalmetoden til evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår. Denne evalueringen kan påbegynnes etter innleveringen av årsregnskapene for 2001. (...) I høringen av egenkapitalmetoden som er gjennomført nå, har departementet mottatt grundige innspill som bør kunne danne et godt utgangspunkt for en endelig vurdering av egenkapitalmetoden ved den kommende evalueringen av regnskapsloven.”

Eventuelle endringer i regnskapsloven som følge av utvalgets vurderinger og forslag, vil ikke kunne tre i kraft før den midlertidige valgadgangen utløper, og regnskapspliktige vil derved være forpliktet til å anvende lovens hovedregel frem til eventuell lovendring. Utvalget har derfor foreslått at overgangsregelen forlenges inntil videre. Forslaget ble sendt på høring av Finansdepartementet 20. januar 2003.

10.4.2 Gjeldende rett

10.4.2.1 Norsk lovgivning/regnskapsstandarder

Etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler (kostmetoden) skal investeringer i selskapsandeler vurderes til anskaffelseskost, og nedskrives ved et eventuelt verdifall som ikke forventes å være forbigående, jf. regnskapsloven § 5-3. Utbytte og andre utdelinger fra datterselskap skal normalt resultatføres. Egenkapitalmetoden er et unntak fra de generelle vurderingsreglene. Metoden medfører at investeringen skal vurderes til investors andel av egenkapitalen, og at investors resultatandel skal inntektsføres eller kostnadsføres.

Reglene for investering i tilknyttet selskap og datterselskap fremgår av regnskapsloven § 5-17:

”Investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden. Dersom det ikke utarbeides konsernregnskap, kan investeringen likevel vurderes etter generelle vurderingsregler.

Investering i datterselskap som konsolideres skal vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Investering i andre datterselskap kan vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.

Vurdering etter egenkapitalmetoden innebærer at:

1. Investeringen skal vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres.

2. På kjøpstidspunktet skal investeringen vurderes til anskaffelseskost.

3. Resultatandelen fratrukket utdelinger fra selskapet skal tillegges investeringen i balansen. Ved beregning av resultatandelen skal det tas hensyn til mer- eller mindreverdier på kjøpstidspunktet og interngevinster.

4. I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller være lik en positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og deres anskaffelseskost. Ved beregning av differansen skal det tas hensyn til interngevinst også ved vurdering av anskaffelseskost. Differanse mellom balanseført verdi og anskaffelseskost som oppstår som følge av omsetning av andeler i selskapet, egenkapitaltransaksjoner eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern kan i samsvar med god regnskapsskikk avsettes til fond for vurderingsforskjeller slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til vurdering etter generelle vurderingsregler.”

Ved overgangsbestemmelse i regnskapsloven § 10-3 gis regnskapspliktige en valgadgang, slik at kostmetoden kan anvendes som et alternativ til egenkapitalmetoden eller bruttometoden i selskapsregnskapet. Bestemmelsen gjelder for regnskapsår påbegynt i 2003 eller tidligere.

Regnskapsmessig behandling av investering i datterselskap, både for morselskapets selskapsregnskap og konsernregnskapet, er beskrevet i NRS (F) Konsernregnskap. Regnskapsføring av investering i tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet er beskrevet i én felles standard, NRS(F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet. I tabell 10.1 er det gitt en oppsummering av gjeldende vurderingsregler for datterselskap og tilknyttet selskap.

Små foretak

Små foretak er i henhold til regnskapsloven § 3-2 unntatt fra plikten til å utarbeide konsernregnskap. Morselskap regnes bare som lite foretak dersom vilkårene i regnskapsloven § 1-6 er oppfylt for konsernet som helhet. Små foretak er unntatt fra §§ 5-17 og 5-18, og kan således uavhengig av overgangsregelen anvende generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet.

Definisjon av tilknyttet selskap

Regnskapsloven § 1-4 definerer tilknyttet selskap:

”Som tilknyttet selskap regnes foretak hvor den regnskapspliktige har betydelig innflytelse, men som ikke er datterselskap eller felles kontrollert virksomhet, jf. § 5-17 første ledd. Betydelig innflytelse skal normalt anses å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at de representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket, med mindre aksjene eller andelene er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg.”

Regnskapslovens definisjon av konsern, herunder datterselskap, er behandlet i kapittel 11.

10.4.2.2 EØS-rett

EØS-regler for vurdering av investering i datterselskap og tilknyttet selskap i selskapsregnskapet er fastsatt i fjerde direktiv artikkel 59, og tillater både kostmetoden og egenkapitalmetoden. Medlemsstatene kan fastsette at bare en av metodene skal være tillatt.

Bestemmelse for vurdering av tilknyttet selskap i konsernregnskapet er fastsatt i syvende direktiv artikkel 33, hvor det kreves at egenkapitalmetoden anvendes i konsernregnskapet.

I fjerde direktivs artikkel 59 nr. 6 bokstav b, heter det at når resultatandelen ”er høyere enn beløpet for allerede mottatt eller forfalt utbytte, skal differansen føres til en reserve som ikke kan utbetales til eierne.” Kapitalinteresser som skal omfattes av bestemmelsen er, slik direktivet er gjennomført i Norge, datterselskap, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. Systemet med fond for vurderingsforskjeller er gjennom fjerde direktiv obligatorisk for EØS-medlemsstatene.

10.4.2.3 IAS/IFRS

Regnskapsreglene etter IAS/IFRS gjelder både selskaps- og konsernregnskaper. Egne løsninger for selskapsregnskapet fremkommer i regler for regnskapsføring av investering i datterselskap, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. Selv om standardene angir løsninger både for selskaps- og konsernregnskapet, vil foretak som anvender IAS/IFRS-løsninger i konsernregnskapet og nasjonal lovgivning i selskapsregnskapet, ha avlagt sitt konsernregnskap i samsvar med IAS/IFRS.

Datterselskaper kan regnskapsføres etter egenkapitalmetoden eller kostmetoden i selskapsregnskapet, jf. IAS 27 Consolidated Financial Statements and Accounting for Investments in Subsidiaries. Dette tilsvarer dagens overgangsregler i regnskapsloven.Investeringer i datterselskaper som er klassifisert som ”available for sale”, en gruppering av investeringer som ikke gjennomføres etter norsk regnskapslovgivning, kan regnskapsføres i samsvar med retningslinjer for finansielle eiendeler i IAS 39 i selskapsregnskapet.

Datterselskaper som ikke konsolideres skal regnskapsføres i samsvar med IAS 39 i konsernregnskapet, jf. IAS 27.13.

I selskapsregnskapet kan man etter IAS velge mellom kostmetoden og egenkapitalmetoden, jf. IAS 28 Accounting for Investments in Associates. Dette tilsvarer dagens overgangsregler i regnskapsloven. Investeringer i tilknyttet selskap som er klassifisert som ”available for sale”, kan regnskapsføres i samsvar med retningslinjer for finansielle eiendeler i IAS 39 i selskapsregnskapet.

Når investor ikke avlegger konsernregnskap, forutsetter bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet at investeringen tilfredsstiller kravene for anvendelse av egenkapitalmetoden i et konsernregnskap. Investering i tilknyttet selskap som inngår i handelsporteføljen (held for trading) regnskapsføres i samsvar med IAS 39 i selskapsregnskapet hvis det ikke utarbeides konsernregnskap (jf. IAS 28.14).

Ved regnskapsføring av investering i tilknyttet selskap i konsernregnskapet, anvendes egenkapitalmetoden med mindre investeringen kun besittes med hensikt på videresalg eller langvarige restriksjoner hindrer utøvelsen av betydelig innflytelse. For disse unntakene skal investeringen regnskapsføres i samsvar med IAS 39.

IAS 28.3 Accounting for Investments in Associatesdefinerer tilknyttet selskap som følger:

“An associate is an enterprise in which the investor has significant influence and which is neither a subsidiary nor a joint venture of the investor.

Significant influence is the power to participate in the financial and operating policy decisions of the investee but is not control over those policies.”

IASB foreslår i forslag til revidert IAS 27 å fjerne adgangen til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for investering i datterselskap og tilknyttet selskap, når det avlegges konsernregnskap. I stedet skal investeringen regnskapsføres til kost (revised IAS 27.29), alternativt i samsvar med IAS 39. Hvis investering i datterselskap, tilknyttet selskap eller felles kontrollert virksomhet regnskapsføres i samsvar med IAS 39 i konsernregnskapet, skal det regnskapsføres på samme måte i selskapsregnskapet (revised IAS 27.30).

Hvis investor ikke avlegger konsernregnskap, skal investering i tilknyttet selskap regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, med mindre intensjonen ved anskaffelsen var avhendelse innen 12 måneder. Ved intensjon om slik påfølgende avhendelse, regnskapsføres investeringen i samsvar med IAS 39. Tabell 10.2 gir en oppsummering av vurderingsreglene for datterselskap og tilknyttet selskap etter gjeldende IAS/IFRS.

Følgende endring i definisjonen er foreslått (forslag til revidert IAS 28.3):

”An associate is an entity enterprise, including an unincorporated entity such as a partnership, in which the investor has significant influence and which is neither a subsidiary nor a joint venture of the investor.

Significant influence is the power to participate in the financial and operating policy decisions of the investee but is not control or joint control over those policies.”

Tabell 10.3 gir en oppsummering av vurderingsreglene for datterselskap og tilknyttet selskap etter de endringer i IAS/IFRS som er foreslått av IASB.

10.4.3 Utvalgets vurderinger og forslag – regnskapsmessig behandling

Generelt

Ved innføringen av ny regnskapslov vekket kravet om anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet betydelige reaksjoner. Innsigelsene som fremkom var sterke og kom fra mange parter. De vesentligste synspunkter på anvendelse av egenkapitalmetoden (og bruttometoden) i selskapsregnskapet fremkom i Finansdepartementets høring av 10. april 2000 (se omtale nedenfor).

Internasjonalt er synet på egenkapitalmetoden i utvikling. I forslag til revidert IAS 27 foreslås adgangen til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet opphevet, med unntak for foretak som ikke avlegger konsernregnskap. Adgangen til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet når det ikke utarbeides konsernregnskap, innebærer at man oppnår sammenlignbarhet mot foretak som avlegger konsernregnskap. Den internasjonale utvikling bør etter utvalgets oppfatning tillegges betydelig vekt ved vurdering av om anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet eventuelt skal være obligatorisk.

Det er så vidt utvalget er kjent med, ikke gjort noen undersøkelse av hvor mange foretak som anvender egenkapitalmetoden i sitt selskapsregnskap. Tiden har ikke tillatt utvalget å gjennomføre en slik undersøkelse, men inntrykket er at det er et klart mindretall.

Høringskommentarer og andre innspill

Ved utvalgets muntlige høring i oktober 2002 tok enkelte av høringsinstansene opp spørsmålet om anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Av disse ønsket Den norske Revisorforening, Næringslivets Hovedorganisasjon, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening og enkelte børsnoterte foretak via Oslo Børs, at regnskapsprodusentene ikke pålegges å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Ingen av de ovennevnte høringsinstanser tok særskilt opp eventuelt krav om egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for foretak som ikke avlegger konsernregnskap. NHO og FNH har i tidligere høring (Finansdepartementets høring av 10. april 2000) uttrykt at obligatorisk bruk av egenkapitalmetoden kan vurderes i slike tilfeller.

To av høringsinstansene fremmet synspunkter om at egenkapitalmetoden skal være obligatorisk for selskapsregnskapet - Økokrim og Statistisk Sentralbyrå. Økokrim sier at investering i ANS mv uansett deltakerlignes skattemessig, og at det derfor er særlig relevant for disse typer investeringer å anvende egenkapitalmetoden eller bruttometoden. Statistisk Sentralbyrå ser helst at egenkapitalmetoden benyttes. Begrunnelsen er at metoden gir et markedsverdielement og viser reinvestert fortjeneste. Sistnevnte fremholdes å være spesielt viktig i forhold til utlandet.

Egenkapitalmetoden - eventuelle metodeavvik mot IAS/IFRS

Regnskapsloven beskriver i § 5-17 tredje ledd hva egenkapitalmetoden innebærer. § 5-17 tredje ledd samsvarer med IAS/IFRS med unntak av tredje ledd nummer 4, som regulerer fond for vurderingsforskjeller. Tredje ledd nummer 4 er knyttet til selskapsrettslige forhold, og skaper ingen konflikt i forhold til IAS/IFRS.

Egenkapitalmetoden i konsernregnskapet

Ved utvalgets høring har det ikke fremkommet kommentarer knyttet til anvendelse av egenkapitalmetoden og bruttometoden i konsernregnskapet. Det er anvendelse av metodene i selskapsregnskapet som fremheves som problematisk. I henhold til syvende direktiv er egenkapitalmetoden obligatorisk for tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet, dog kan bruttometoden anvendes som et alternativ for felles kontrollert virksomhet. IASB har foreslått unntak fra egenkapitalmetoden for enkelte typer investorer, dette er drøftet i avsnitt 10.4.2.3. På grunnlag av forventet internasjonal utvikling, foreliggende direktivkrav og fravær av innsigelser fra brukerne, anser utvalget at gjeldende bestemmelser om anvendelse av egenkapitalmetoden videreføres for konsernregnskapet for andre foretak enn omtalt i avsnitt 10.4.2.3. Utvalget viser for øvrig til lovens forarbeider på området.

Anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet - informasjonshensyn

Årsregnskapets formål er å gi brukerne opplysninger som kan være til nytte når de skal ta økonomiske beslutninger. Det følger av forarbeidene, Ot.prp. nr. 42 (1997-98) side 100, at både selskapsregnskapet og konsernregnskapet skal bygge på de regnskapsprinsipper som gir best informasjon om selskapets inntjening. Forarbeidene til loven drøfter i liten grad skillet mellom selskapsregnskapet og konsernregnskapet, og hvorvidt disse kan anses å ha ulike formål ved forskjellige brukere med ulikt informasjonsbehov. De fleste land åpner for ulik prinsippanvendelse i konsern- og selskapsregnskapet, blant annet begrunnet med at selskapsregnskapet også skal dekke andre formål enn konsernregnskapet.

Enkelte selskapsrettslige bestemmelser viser til regnskapsmessige størrelser i selskapsregnskapet, og selskapslovgivningen inneholder en rekke regler som har til hensikt å beskytte kreditorene. Dette er for eksempel bestemmelser om minstekrav til egenkapital, begrensninger i hva selskapet kan dele ut til sine eiere, begrensninger i kjøp av egne aksjer og begrensninger i hva som kan ytes som lån til aksjonærer. De fleste av bestemmelsene som er gitt for å beskytte kreditorer, bygger på selskapsregnskapet som beregningsgrunnlag for hvorvidt disposisjonen er lovlig. Betydningen av selskapsregnskapet i så måte underbygges av forslaget til utdelingsregler i NOU 1992:29, Lov om aksjeselskaper som forutsatte at reglene om årsoppgjør ikke ble endret på vesentlige punkter1 2. Selskapsregnskapet er også utgangspunkt for skatterettslig bestemmelser på noen områder.

Egenkapitalmetoden gir i de fleste tilfeller bedre informasjon om inntjeningen fra omtalte investeringer, men ulike regnskapsbrukere har ulikt behov for informasjon. Investors informasjonsbehov er i stor grad dekket ved konsernregnskapet, mens brukere som for eksempel kreditorer, i tillegg vil fokusere på selskapsregnskapet. For å få dekning for sine krav er det morselskapet som juridisk enhet, ikke konsernet, kreditor kan ta dekning i. Kostmetoden i selskapsregnskapet kan derfor gi relevant informasjon, eksempelvis ved vurdering av selskapets betalingsevne, fordi det er kontantstrømmene knyttet til investeringene som fremkommer.

Anvendelse av egenkapitalmetoden i både konsernregnskapet og selskapsregnskapet gir et konsolidert resultat for begge typer regnskap. Anvendelse av ulike metoder i selskapsregnskapet og konsernregnskapet, henholdsvis kostmetoden og egenkapitalmetoden, kan øke informasjonsverdien ved at skillet mellom realisert og ikke-realisert inntjening fra enkelte investeringer, tydeliggjøres.

Der det ikke avlegges konsernregnskap vil situasjonen være en annen. Både hensyn til sammenlignbarhet og det forhold at egenkapitalmetoden anses å gi best informasjon om selskapets inntjening, kan tilsi at egenkapitalmetoden i slike tilfeller skal være obligatorisk for selskapsregnskapet. Se særskilt omtale nedenfor av anvendelse av egenkapitalmetoden for foretak hvor det ikke avlegges konsernregnskap.

Egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet - internasjonal harmonisering

Med unntak av enkelte grupper av foretak i et fåtall land (f.eks. Danmark), har ikke land innenfor EØS-området plikt til bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Som vist i avsnitt 10.4.2.3 har man heller ikke etter IAS plikt til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Tvert i mot, foreslås det å forby anvendelse av metoden i tilfeller hvor det avlegges konsernregnskap. Regnskapspliktige som ikke avlegger konsernregnskap, skal i henhold til samme forslag pålegges å anvende egenkapitalmetoden.

Utkastet til endringer fra IASB når det gjelder anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet må tillegges stor vekt i vurderingen. Det vil ikke være hensiktsmessig å pålegge bruk av egenkapitalmetoden i norsk regnskapslovgivning, når man internasjonalt vurderer å redusere anvendelsen av metoden. Ønsket om en internasjonal harmonisering tilsier isolert sett at plikt til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskaper hvor det avlegges konsernregnskap ikke bør foreligge i Norge.

Et forbud mot egenkapitalmetoden anses i slike tilfeller å være en unødig radikal endring i forhold til dagens regelverk. Dette blant annet fordi en endring foreløpig ikke er vedtatt av IASB, metoden er et tillatt alternativ etter fjerde direktiv og tillates anvendt i flere land per i dag. Utvalget mener derfor at valgadgangen foreløpig ikke skal fjernes.

Egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet - kostnad/nytte

Ved Finansdepartementets høring knyttet til egenkapitalmetoden ble det fra Næringslivets Hovedorganisasjon presentert beregninger som antydet samlede kostnader ved innføring av egenkapitalmetoden, herunder fond for vurderingsforskjeller, på 2,5 mrd. kroner første år og 1,3 mrd. kroner senere år. I Ot.prp. nr. 19 (1999-2000) uttrykte Finansdepartementet en viss skepsis til at kostnadene ved å anvende egenkapitalmetoden var i den størrelsesorden NHO hevdet. Beregningen indikerer uansett at det er betydelige kostnader forbundet med anvendelse av metoden, og kostnadene bør vurderes opp mot informasjonsverdien.

Det er uttalt, både i forarbeidene til loven og mandatet for utvalgets arbeid, at brukernes behov for informasjon må avveies mot de kostnader ulike krav til regnskapsføring medfører for de regnskapspliktige. Det siteres fra punkt 1 i utvalgets mandat:

”Det skal være retningsgivende for utvalget at regnskapsinformasjon skal være relevant, pålitelig og sammenlignbar innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser på regnskapsområdet og at kostnadene med å fremskaffe regnskapsinformasjonen bør stå i et rimelig forhold til informasjonsverdien.”

En sentral kostnadsfaktor ved anvendelse av egenkapitalmetoden er beregning av fond for vurderingsforskjeller. Krav om fond for vurderingsforskjeller er ikke begrunnet i informasjonshensyn, men er en selskapsrettslig bestemmelse knyttet til kapitalbinding og gjelder derfor bare når metoden anvendes i selskapsregnskapet. Beregningen kan være komplisert, i mange konsernstrukturer meget komplisert, og krever betydelige ressurser og kompetanse. Det forhold at systemet er komplisert gir også en betydelig feilrisiko. Med risiko for feil i avsetningen for fond for vurderingsforskjeller øker risikoen for feil i fri egenkapital og derved feil i blant annet utbytteutdelingen og eventuelle tilleggsskatt som følge av dette. Se nærmere om fond for vurderingsforskjeller i avsnitt 10.4.4.

En vurdering etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet vil generelt sett være mer ressurskrevende enn en vurdering etter kostmetoden, også om man ser bort i fra de kostnader som er forbundet med beregning av fond for vurderingsforskjeller. Metoden krever periodiske beregninger, og gjennomføring av beregningene kan være komplisert. Særlig for mindre foretak, er anvendelse av metoden uforholdsmessig ressurskrevende.

Når investor inngår i et konsernforhold skal de samme beregninger også gjennomføres for konsernregnskapsformål, men gjennomføring av metoden kun på konsernregnskapsnivå kan gi en betydelig effektiviseringsgevinst ved at spisskompetanse på feltet kan begrenses til morselskapet. Enkelte problemstillinger kan også unngås, som eksempel nevnes situasjoner hvor flere selskaper i konsernet har eierandeler i samme selskap, slik at man samlet sett har for eksempel betydelig innflytelse. På konsernnivå vil dette regnskapsmessig behandles som tilknyttet selskap etter egenkapitalmetoden, på selskapsnivå er det usikkert hvorledes eierandelene skal vurderes.

Som påpekt ved utvalgets vurdering av informasjonshensyn, synes informasjonsverdien ved å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet forholdsvis liten for foretak som også avlegger konsernregnskap. Informasjonshensyn kan tvert i mot tilsi at kostmetoden i slike tilfeller bør anvendes i selskapsregnskapet. Sammenholdes dette med de betydelige kostnader som er knyttet til anvendelse av metoden i selskapsregnskapet, er det utvalgets oppfatning at krav om metoden ikke kan begrunnes i en nytte som tilsvarer eller overstiger kostnaden, i tilfeller hvor det avlegges konsernregnskap. Foretak som ikke avlegger konsernregnskap er drøftet i avsnitt 10.4.3.3.

Utvalgets forslag om anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for foretak som avlegger konsernregnskap

Ved en samlet avveining er det utvalgets oppfatning at foretakene ikke skal pålegges å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet når det avlegges konsernregnskap. Verken informasjonshensyn eller formålet om internasjonal tilpasning tilsier at egenkapitalmetoden skal anvendes i slike tilfeller. Foretak som likevel ønsker å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, bør ha adgang til det. Gjennomføring av forslaget innebærer at gjeldende IAS/IFRS og foreslåtte endringer fra IASB, kan gjennomføres innenfor regnskapsloven. Utvalgets målsetting om tilpasning til internasjonale regler er således oppfylt ved forslaget.

Utvalgets forslag om anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for foretak som ikke avlegger konsernregnskap

Mange brukergrupper forholder seg i første rekke til konsernregnskapet for å vurdere foretakets inntjening. Foretak som ikke avlegger konsernregnskap vil ved nåværende regnskapslovgivning ikke være pålagt å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, og den økonomiske informasjon som gis ved egenkapitalmetoden vil derfor ikke tilflyte brukerne. Regnskapene vil heller ikke fullt ut være sammenlignbare med regnskaper for foretak som avlegger konsernregnskap. Dette er forhold som også ble påpekt av Økokrim, NHO og FNH i høringen av 2000. I Ot.prp. nr. 13 (2000-2001) heter det (avsnitt 4.5):

”Departementet viser til at Økokrim, NHO og FNH mener at en bør vurdere obligatorisk bruk av egenkapitalmetoden for store og mellomstore foretak som ikke har datterselskaper og dermed heller ikke utarbeider konsernregnskap, og som samtidig har investeringer i tilknyttede selskaper eller deltar i felles kontrollert virksomhet. Departementet anser at hensynene til informasjon og sammenlignbarhet tilsier en særskilt plikt for disse foretakene til å anvende egenkapitalmetoden (bruttometoden) i selskapsregnskapet. Departementet anser likevel at også denne vurderingen mest hensiktsmessig kan gjøres ved evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår og foreslår ikke særregler om dette i proposisjonen her.”

Som nevnt i avsnitt 10.4.2.3, har IASB foreslått å pålegge bruk av egenkapitalmetoden for foretak som ikke avlegger konsernregnskap. Utvalget ser at argumentene om informasjon og sammenlignbarhet har gyldighet for alle foretak, og kan tilsi at bruk av egenkapitalmetoden skal pålegges alle foretak som ikke avlegger konsernregnskap. Som påpekt er egenkapitalmetoden ressurs- og kompetansekrevende, og utvalget mener det vil være en uforholdsmessig stor byrde å pålegge regnskapspliktige å anvende metoden i selskapsregnskapet.

Utvalget har i kapittel 2 foreslått å unnta alle foretak fra å anvende forordningsløsningen i selskapsregnskapet, også børsnoterte foretak som ikke avlegger konsernregnskap. Hvis egenkapitalmetoden ikke pålegges anvendt i selskapsregnskapet for foretak som ikke avlegger konsernregnskap, betyr dette at også børsnoterte foretak som ikke avlegger konsernregnskap kan velge en regnskapsmessig løsning som er i strid med IAS/IFRS, forutsatt at IASB vedtar sitt forslag. Utvalget har vurdert om dette bør føre til et særskilt krav om anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for børsnoterte foretak som ikke avlegger konsernregnskap, men har konkludert med at et slikt krav ikke bør foreslås. Med den løsningen utvalget har foreslått, kan børsnoterte foretak som ikke avlegger konsernregnskap uansett velge å anvende egenkapitalmetoden, men vil ikke være pålagt å anvende den. Utvalget anser ikke at investering i datterselskap og tilknyttet selskap skiller seg ut fra øvrige i regnskapsposter i en slik grad at det krever en særskilt regulering av området. I den grad foretakene bør ha særlige krav på området, anser utvalget det som mer naturlig at disse pålegges av den aktuelle markedsplass som foretakets egenkapitalinstrumenter eller gjeldsinstrumenter er notert på (herunder Oslo Børs).

Hensyn til internasjonal harmonisering vil være av betydning for alle norske foretak, men vil ikke nødvendigvis veie like tungt for selskapsregnskapet som for børsnoterte foretaks konsernregnskap. I spørsmålet om krav til anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet når det ikke utarbeides konsernregnskap, er det utvalgets oppfatning at ønsket om internasjonal harmonisering må vike for en kostnad /nyttebetraktning. Det bemerkes at brukere som enkelte kreditorer eller investorer ved en valgadgang uansett vil ha mulighet for å kreve informasjon i samsvar med egenkapitalmetoden i kraft av sin posisjon.

Utvalget foreslår at alle andre foretak enn de som går innunder IAS-forordningens system, fritt kan velge om egenkapitalmetoden skal anvendes i selskapsregnskapet når det ikke avlegges konsernregnskap. Selv om IASB skulle fastsette at foretak som ikke avlegger konsernregnskap skal anvende egenkapitalmetoden, er det utvalgets oppfatning at et slikt krav vil være byrdefullt å gjennomføre for flertallet av norske foretak.

Differensiering mellom ulike typer foretak

Utvalget har vurdert om det skal være særlige regler for anvendelse av egenkapitalmetoden for enkelte investorer. I NRS (F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet unntas investeringsselskaper fra å anvende egenkapitalmetoden. I forslag til revidert IAS 28 Accounting for Investments in Associates gis det unntak for anvendelse av egenkapitalmetoden i enkelte tilfeller:

“1. This Standard shall be applied by an investor in accounting for investments in associates. However, it does not apply to investments in associates held by venture capital organisations, mutual funds, unit trusts and similar entities that are measured at fair value in accordance with IAS 39, Financial Instruments: Recognition and Measurement, when such measurement is well-established practice in those industries. When such investments are measured at fair value, changes in fair value are included in profit or loss in the period of the change.”

For børsnoterte foretak vil IAS/IFRS gjelde fullt ut i konsernregnskapet, og hvis forslaget vedtas vil nevnte investorer være unntatt for anvendelse av egenkapitalmetoden. Utvalget ser fordeler ved at også ikke-børsnoterte foretak av typen som nevnt i IAS 28, skal kunne anvende IAS 39 på samme måte for sine investeringer. Under forutsetning av at forslaget vedtas, mener utvalget at investorer som nevnt i forslaget til endringer i IAS 28 bør gis adgang til å regnskapsføre sine investeringer i samsvar med IAS 39. Utvalget ønsker ikke på nåværende tidspunkt å påby regnskapsføring i samsvar med IAS 39.

Ovennevnte endring fra IASB er et forslag, og det er etter utvalgets oppfatning ikke hensiktsmessig å foreslå en lovregulering som baserer seg på en ikke-vedtatt løsning. Forventning om endringer internasjonalt tilsier i stedet at regnskapsloven gir hjemmel for forskrift på området, slik at enkelte typer foretak både kan tillates og pålegges løsninger som avviker fra de generelle reglene. Forskriftshjemmelen er kun begrunnet i mulighet for rask tilpasning til internasjonal utvikling, slik at norsk regelverk kan være i samsvar med IASBs løsninger.

Definisjon av tilknyttet selskap – vurderingsregler for midlertidig eie

Regnskapslovens definisjon av tilknyttet selskap i § 1-4 omhandler i annet punktum betydelig innflytelse, og det uttrykkes at betydelig innflytelse ikke foreligger når aksjer/andeler er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg.

Ifølge IAS 28.4 foreligger det en presumpsjon for betydelig innflytelse ved 20 pst. eie, uavhengig av om andelen er anskaffet midlertidig eller ei. Midlertidig eie skal likevel ikke regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet, men i samsvar med IAS 39 (IAS 28.8).

Regnskapsloven § 1-4 bør etter utvalgets oppfatning endres, slik at unntaket for midlertidig eie fjernes. På denne måten unngås konflikt mot IAS/IFRS. Forslaget forutsetter at regnskapsloven i en bestemmelse for vurderingsregler, fastsetter at midlertidig investering i tilknyttet selskap ikke kan regnskapsføres i samsvar med egenkapitalmetoden (se nærmere om bruk av virkelig verdi for slike investeringer i avsnitt 10.2). Videre forutsetter løsningen at standardsetter utfyller innholdet i begrepet midlertidig eie, en løsning som etter utvalgets oppfatning er uproblematisk. Utvalget foreslår at regnskapsloven § 1-4 annet punktum endres til:

”Betydelig innflytelse skal normalt anses å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at de representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket.”

IAS 28.8 pålegger vurdering i samsvar med IAS 39 ved midlertidig eie. Dette bør etter utvalgets oppfatning være et valgalternativ, ikke et pålegg av hensyn til mindre foretak som kan ha et tilknyttet selskap i midlertidig eie. Ved denne løsningen kan samsvar mot IFRS oppnås, men kan også velges bort.

10.4.4 Utvalgets vurderinger og forslag – fond for vurderingsforskjeller

Generelt

Ved anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet krever regnskapsloven at en eventuell positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og anskaffelseskost skal føres mot fond for vurderingsforskjeller. Fondet er bundet, og bestemmelsen har kun en selskapsrettslig begrunnelse. På grunn av at bestemmelsen bare er knyttet til bruk av egenkapitalmetoden og bruttometoden, drøftes den likevel i dette kapitlet, ikke i kapittel 21 om selskapsrettslige konsekvenser.

Som nevnt i avsnitt 10.4.3 er beregning av fond for vurderingsforskjeller en sentral kostnadsfaktor ved anvendelse av egenkapitalmetoden. Beregningen kan være svært komplisert og kreve betydelige ressurser og kompetanse. Videre gir et komplisert system en betydelig feilrisiko. Dette kan bety feil i fri egenkapital og derved feil i blant annet utbytteutdeling/konsernbidrag og eventuell tilleggsskatt som følge av dette.

Flere instanser har påpekt at bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller ikke klart regulerer alle problemstillinger som kan komme opp ved beregning av fondets størrelse, sist påpekt ved Finansdepartementets høring av 10. april 2000. De problemer som har vært tatt opp i forhold til fond for vurderingsforskjeller, er primært knyttet til ulike egenkapitaltransaksjoner og transaksjoner mellom foretak i samme konsern. Den norske Revisorforening (DnR) har i sirkulære til sine medlemmer påpekt en rekke transaksjoner som skaper uklarhet.

Departementet foreslo etter nevnte høring endring i bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller slik at fondet samlet ikke kunne være negativt (tidligere måtte hver investering vurderes for seg, og kunne ikke gi negativt bidrag til fondet) og utformet videre en regel slik at fri egenkapital ikke skulle endres i forhold til om vurderingen var gjennomført etter generelle vurderingsregler. Forslaget førte til endring i loven, og endringen trådte i kraft fra 1. januar 2001.

Lovendringen førte til at enkelte problemstillinger ble løst, men bestemmelsen om at fri egenkapital ikke skulle endres i forhold til vurdering etter generelle vurderingsregler har etter utvalgets oppfatning en utforming som er vanskelig tilgjengelig. Dette skaper uklarhet i forhold til bestemmelsens innhold og setter meget store krav til kompetanse hos den regnskapspliktige. I tillegg anses ikke alle problemer å være løst ved tilføyelsen.

Norsk lovgivning

Regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nummer 4 lyder, jf. også henvisningen i § 5-18 annet ledd:

”I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller være lik en positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og deres anskaffelseskost. Ved beregning av differansen skal det tas hensyn til interngevinst også ved vurdering av anskaffelseskost. Differanse mellom balanseført verdi og anskaffelseskost som oppstår som følge av omsetning av andeler i selskapet, egenkapitaltransaksjoner eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern kan i samsvar med god regnskapsskikk avsettes til fond for vurderingsforskjeller slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til vurdering etter generelle vurderingsregler.”

Aksjelovene § 3-3 angir også krav om fond for vurderingsforskjeller, og viser til regnskapsloven for regler om størrelsen på avsetningen:

”Selskapet skal ha et fond for vurderingsforskjeller. Det skal avsettes til fondet i samsvar med regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4.”

EØS-regler

Fjerde direktiv krever i artikkel 59 nr. 6 bokstav b) etablering av et bundet fond ved anvendelse av egenkapitalmetoden/bruttometoden:

“Where that amount exceeds the amount of dividends already received or the payment of which can be claimed, the amount of the difference must be placed in a reserve which cannot be distributed to the shareholders.”

IAS/IFRS

Krav om fond for vurderingsforskjeller er en selskapsrettslig bestemmelse, og IAS/IFRS har naturlig nok ingen krav om slik avsetning.

Ulemper ved dagens regulering

Det har vært reist diskusjoner knyttet til gjeldende § 5-17 tredje ledd nr. 4 ved flere anledninger. Bakgrunnen for diskusjonene slik de fremmes, er hovedsaklig knyttet til at reglene oppfattes som uklare, spesielt tillegget i annet punktum. De regnskapspliktige har et betydelig og legitimt behov for et regelsett som entydig definerer selskapets frie (og bundne) egenkapital. Uklarhet i reglene oppfattes å ha stor betydning for selskapets øvrige disposisjoner, idet det skaper uklarhet om hva som er selskapets frie egenkapital. Dette får betydning for skattemessige og selskapsrettslige disposisjoner. For selskaper som faller innenfor reglenes virkeområde er det i liten grad mulig å omgå problemstillingene ved å beregne en ”buffer” i egenkapitalen, siden beløpene i mange tilfeller vil bli svært betydelige.

Henvisning til god regnskapsskikk har liten reell betydning, siden det ikke foreligger en regnskapsstandard på området. Dette området har ikke vært oppfattet å ligge innenfor det som naturlig reguleres i god regnskapsskikk, siden det ikke er knyttet til måling av eiendeler, forpliktelser, inntekter eller kostnader. Bestemmelsen har et selskapsrettslig formål, nemlig å regulere et element i bundet egenkapital. Det har heller ikke vært utviklet noen ”skikk” på området siden det først er fra 1999 dette har vært aktuelt. Tilsvarende problemstillinger finnes ikke i tidligere praksis.

Praktiske problemstillinger er som nevnt drøftet i et notat fra DnR. Nevnte notat omtaler 16 problemstillinger knyttet til forskjellige transaksjonstyper. En del av disse problemstillingene er løst gjennom lovendringen som tillater at fond for vurderingsforskjeller beregnes samlet for alle investeringene. Følgende problemstillinger ble drøftet:

• Utbytte fra datterselskap til morselskap

• Konsernbidrag fra datterselskap til morselskap

• Konsernbidrag fra morselskap til datterselskap

• Konsernbidrag fra et datterselskap til et annet

• Salg av eiendel med interngevinst fra datterselskap til morselskap (oppstrømssalg)

• Salg av eiendel med interngevinst fra morselskap til datterselskap (nedstrømssalg)

• Salg av eiendel med interngevinst fra ett datterselskap til et annet

• Salg av datterselskap med interngevinst fra datterselskap til morselskap (oppstrømssalg)

• Salg av datterselskap med interngevinst fra morselskap til datterselskap (nedstrømssalg)

• Salg med interngevinst fra ett datterselskap til et annet

• Kapitalnedsettelse i datterselskap

• Kapitaløkning med innbetaling i datterselskap

• Fusjon som transaksjon, der overdragende selskap er morselskap

• Fusjon som kontinuitet, der overdragende selskap er morselskap er morselskap

• Fusjon mellom morselskap og datterselskap

• Overgang fra egenkapitalmetoden /bruttometoden til kostmetoden.

Av disse er det enkelte transaksjonstyper som skaper problemer i tilknytning til fond for vurderingsforskjeller. Det gjelder særlig transaksjoner mellom morselskap og datterselskap der det oppstår interngevinst, og egenkapitaltransaksjoner. Problemstillingene er grunnleggende forskjellige, og omtales hver for seg.

Interngevinst

Ved salg mellom morselskap og datterselskap kan det oppstå en intern gevinst. Denne vil elimineres ved morselskapets regnskapsføring av eierandelen i datterselskapet etter egenkapitalmetoden (egenkapitalmetoden), men påvirker balanseverdier av hhv. eierandelen og overført eiendel. Ved salg fra morselskap til datterselskap oppstår i utgangspunktet en gevinst i morselskapet. Denne elimineres, og reduserer verdien av kjøpende datterselskap, og reduserer derved fond for vurderingsforskjeller. Dette har samme effekt på morselskapets frie egenkapital som ved kostmetoden. I senere perioder reverseres effekten ved at resultater fra kjøpende datterselskap korrigeres for de meravskrivninger på eiendelen som følger av interngevinsten. Dette representerer en fullstendig reversering av opprinnelig eliminering, slik at bevegelser i fond for vurderingsforskjeller er midlertidige.

Motsatt problemstilling oppstår ved salg fra datterselskap til morselskap. Ved salg oppstår i utgangspunktet en gevinst i datterselskapet. Denne elimineres, og reduserer verdien av kjøpt eiendel i morselskapet, mens verdien av datterselskapet, og dermed fond for vurderingsforskjeller, økes med interngevinsten. Denne økningen er ikke begrunnet i økt egenkapital i morselskapet som følge av inntjening i datterselskapet, men skyldes en omfordeling av morselskapets midler. I senere perioder reverseres effekten ved at resultater i morselskapet er påvirket av interngevinsten gjennom at kun den regnskapsførte nettoverdien avskrives. Dette medfører at morselskapets egenkapital øker. Fond for vurderingsforskjeller reduseres ved senere utdelinger fra datterselskapet som følge av datterselskapets økte utbyttegrunnlag.

For disse transaksjonstypene er det ønskelig at det ikke oppstår økning i fond for vurderingsforskjeller som ikke har bakgrunn i inntektsføringer etter egenkapitalmetoden, siden dette er innlåsningseffekter som ikke skyldes inntektsførte resultater fra investeringene, og således ikke er begrunnet i fondets formål. Dette kan løses gjennom å gi den regnskapspliktige adgang (men ikke plikt) til å ikke sette av til fond for vurderingsforskjeller en økning i forskjell mellom balanseført verdi av investeringen og anskaffelseskost som skyldes interngevinst som ikke er inntektsført i investors regnskap. En slik adgang må utløse plikt til ved hver balansedag kun å korrigere med gjenværende interngevinst, slik at det ikke oppstår en permanent forskyvning.

Dersom lovgiver tilsvarende ønsker å unngå at fond for vurderingsforskjeller reduseres som følge av interne overføringer, bør dette lovreguleres direkte for å sikre de regnskapspliktige tilstrekkelig klare regler.

Egenkapitaltransaksjoner

Egenkapitaltransaksjoner kan gjøres i mange former, og ha forskjellig innhold. Regnskapsmessig skille i kostmetoden går mellom transaksjoner som representerer utdeling av resultater (vanligvis i form av utbytte eller konsernbidrag, men kan også gjøres i form av kapitalnedsettelse), transaksjoner som representerer tilbakebetaling av kapital som var til sted på investeringstidspunktet (vanligvis i form av kapitalnedsettelser, men kan også omfatte utbytte eller konsernbidrag) og egenkapitaltransaksjoner som representerer kapitalinnskudd i datterselskaper (kan gjennomføres i form av kapitalinnskudd eller konsernbidrag). Det har vært oppfattet som usikkert hvordan denne type transaksjoner påvirker begrepet ”anskaffelseskost”, og det er behov for en klargjøring. Gjeldende § 5-17 angir at interngevinster skal påvirke anskaffelseskost i relasjon til beregning av fond for vurderingsforskjeller. Dette innebærer at anskaffelseskost kan ha et annet innhold i denne bestemmelsen enn i de generelle vurderingsreglene, siden slike interngevinster ikke påvirker anskaffelseskost etter de generelle reglene.

Mulige alternativer hvorledes anskaffelseskost i forhold til § 5-17 skal oppfattes er etter utvalgets oppfatning:

• Egenkapitaltransaksjoner gjort i form av kapitaløkning, kapitalnedsettelse eller konsernbidrag til datterselskapet skal påvirke anskaffelseskost

• Egenkapitaltransaksjoner som etter kostmetoden påvirker balanseført verdi skal påvirke anskaffelseskost, det vil si at anskaffelseskost i relasjon til denne bestemmelsen har samme innhold som i forhold til de generelle vurderingsreglene i regnskapsloven.

Det er etter utvalgets mening sistnevnte alternativ som er relevant. Utvalget anser at en slik presisering i forarbeider er tilstrekkelig, og foreslår derfor ikke at innholdet i begrepet anskaffelseskost, i relasjon til bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller, lovfestes.

Andre aktuelle problemstillinger knytter seg til fond for vurderingsforskjeller når investeringen anskaffes gjennom fusjon. For fusjoner som regnskapsføres som transaksjon til virkelig verdi er det naturlig at dette også legges til grunn i forhold til fond for vurderingsforskjeller, for å sikre sammenheng med regnskapsmessig og selskapsrettslig behandling. For fusjoner som regnskapsføres til kontinuitet (kontinuitetsgjennomskjæring og evt. kontinuitetsunntak) er problemstillingene noe mer komplekse. Fondets formål tilsier at kontinuitet også for anskaffelseskost er naturlig.

Regulering i regnskapsloven eller aksjelovene

Bestemmelsen er som nevnt selskapsrettslig begrunnet, men i og med at kravet om fond for vurderingsforskjeller fremkommer av regnskapsloven betyr dette at også regnskapspliktige som ikke er aksjeselskaper må beregne fond for vurderingsforskjeller ved anvendelse av egenkapitalmetoden. For denne typen foretak vil ikke fondet være bundet, og har således ingen betydning i forhold til disponering mv.

Ved å flytte bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller fra regnskapsloven til aksjelovene, kan foretak som ikke er aksjeselskap unngå å beregne fond for vurderingsforskjeller.

Mulige endringer i bestemmelsen

Bestemmelsen hadde tidligere en resultatorientert utforming, og det har vært reist spørsmål om en resultatorientert løsning kan løse noen av problemstillingene nevnt ovenfor.

Interngevinster

Ved en resultatorientert bestemmelse vil det ikke oppstå noen endring i fond for vurderingsforskjeller på transaksjonstidspunktet, men fondet vil bli påvirket av etterfølgende konsekvenser av transaksjonen i form av reduserte avskrivninger i datterselskapet ved salg fra morselskap til datterselskap, noe som medfører en permanent økning i fond for vurderingsforskjeller. Ved salg fra datterselskap til morselskap vil inntektsføringen skje i morselskapet, ikke i datterselskapet. Datterselskapet har likevel fått økt sitt utbyttegrunnlag, og løsningen vil medføre en permanent reduksjon i fond for vurderingsforskjeller.

Et ytterligere ankepunkt mot resultatorientert bestemmelse er at fond for vurderingsforskjeller ikke lar seg avstemme mot verdien av investeringen i balansen. Man må, for å kontrollere om fond for vurderingsforskjeller er korrekt beregnet, reberegne avsetninger til fond for vurderingsforskjeller fra det tidspunktet selskapet anskaffet sin første investering regnskapsført etter egenkapitalmetoden. Dette vil over tid bli uoversiktlig og vanskelig kontrollerbart, både for selskapet selv, dets revisor og for kontrollmyndighetene.

Egenkapitaltransaksjoner

Egenkapitaltransaksjoner vil være et mindre problem ved resultatorientert utforming, siden anskaffelseskost ikke er et element i beregningen. Det er imidlertid behov for å definere utdelinger på en treffsikker måte. For å gi et resultat som ikke gir tilfeldige utfall må utdelinger uansett juridisk form påvirke fond for vurderingsforskjeller.

Forslag til løsning

Bestemmelsens første punktum beholdes. Bestemmelsens øvrige deler erstattes med en adgang til å unnlate å avsette til fond for vurderingsforskjeller forskjeller mellom balanseført verdi og anskaffelseskost som ikke skyldes inntektsførte resultater i investors regnskap.

I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller være lik en positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og deres anskaffelseskost. En forskjell som skyldes gevinst ved transaksjon mellom investor og et selskap regnskapsført etter egenkapitalmetoden kan unnlates avsatt til fond for vurderingsforskjeller. En slik forskjell skal til enhver tid ikke være større enn investors gjenværende urealiserte gevinst.

Regulering i regnskapsloven eller aksjelovene

Utvalget foreslår at bestemmelsen flyttes fra regnskapsloven til aksjelovene § 3-3. Ved en slik løsning unngår man at bestemmelsen omfatter regnskapspliktige som ikke er aksjeselskaper. Fondsavsetning for andre foretak enn aksjeselskaper fører ikke til at slike egenkapitalelementer bindes og har således ikke noe reelt formål, men innebærer et betydelig merarbeid.

Direktivkravet er ikke til hinder for en slik løsning.

10.4.5 Oppsummering av utvalgets forslag

Regnskapslovens vurderingsregler for investering i tilknyttet selskap og datterselskap endres, slik at den regnskapspliktige i utgangspunktet fritt kan velge mellom egenkapitalmetoden og kostmetoden i selskapsregnskapet. Dette skal gjelde både for foretak som avlegger konsernregnskap og foretak som ikke avlegger konsernregnskap. Regnskapsloven må åpne for at investeringer i tilknyttet selskap og datterselskap regnskapsføres til virkelig verdi når dette er i samsvar med IAS/IFRS. Gjennomføring av forslaget innebærer at gjeldende IAS/IFRS og foreslåtte endringer fra IASB, kan følges innenfor regnskapsloven. Utvalgets målsetting om tilpasning til internasjonale regler er således oppfylt ved forslaget.

Internasjonal utvikling kan tilsi at man på et senere tidspunkt ønsker å pålegge eller fjerne en vurderingsregel for alle regnskapspliktige, enten på selskapsregnskapsnivå eller på konsernregnskapsnivå. En slik endring vil være av så vesentlig karakter at den bør være gjenstand for lovendring.

Utvalget foreslår en endring i bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller. Utvalget foreslår videre at bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller flyttes fra regnskapsloven til aksjelovene § 3-3.

Oppsummert foreslår utvalget at § 5-17 første og annet ledd endres til:

”Investering i tilknyttet selskap og datterselskap skal vurderes etter generelle vurderingsregler eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Investering i tilknyttet selskap skal regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Egenkapitalmetoden kan likevel ikke anvendes for midlertidig investering i tilknyttet selskap eller datterselskap.

Midlertidig investering i tilknyttet selskap og datterselskap kan vurderes i samsvar med § 5-8. ”

Utvalget foreslår at gjeldende § 5-17 tredje ledd nr 4 erstattes av følgende bestemmelse som inntas i aksjelovene § 3-3:

”Selskapet skal ha et fond for vurderingsforskjeller. Dersom selskapet regnskapsfører selskapsinvesteringer i datterselskap, tilknyttet selskap eller felles kontrollert virksomhet etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden i henhold til regnskapsloven §§ 5-17 eller 5-18, skal det sette av til fondet en positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og deres anskaffelseskost. En forskjell som skyldes gevinst ved transaksjon mellom investor og et selskap regnskapsført etter egenkapitalmetoden kan unnlates avsatt til fond for vurderingsforskjeller. En slik forskjell skal til enhver tid ikke være større enn investors gjenværende urealiserte gevinst.”

Utvalget foreslår at regnskapsloven § 1-4 annet punktum endres til:

”Betydelig innflytelse skal normalt anses å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at de representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket.”

10.5 Deltakelse i felles kontrollert virksomhet

10.5.1 Innledning

Regnskapsloven krever i utgangspunktet anvendelse av egenkapitalmetoden eller bruttometoden i selskaps- og konsernregnskapet for vurdering av deltakelse i felles kontrollert virksomhet. På samme måte som for investering i tilknyttet selskap har kravet vært omdiskutert, og det ble ved overgangsregel gitt en midlertidig valgadgang slik at generelle vurderingsregler kunne anvendes i stedet for egenkapitalmetoden/bruttometoden. Se nærmere om dette under avsnitt 10.4.1.

10.5.2 Gjeldende rett

10.5.2.1 Norsk lovgivning/regnskapsstandarder

Etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler (kostmetoden) skal investeringer i selskapsandeler vurderes til anskaffelseskost, og nedskrives ved et eventuelt verdifall som ikke forventes å være forbigående, jf. regnskapsloven § 5-3. Utbytte og andre utdelinger fra datterselskap skal normalt resultatføres. Både egenkapitalmetoden og bruttometoden er unntak fra de generelle vurderingsreglene.

Regnskapsloven § 5-18 fastsetter at egenkapitalmetoden eller bruttometoden skal anvendes både i selskapsregnskapet og konsernregnskapet for deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Dersom det ikke utarbeides konsernregnskap kan deltakelsen vurderes etter generelle vurderingsregler.

Regnskapsloven § 5-18:

”Dersom to eller flere deltakere ved avtale i fellesskap kontrollerer en virksomhet, skal deltakelse i virksomheten regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden. Deltakelse som regnskapsføres etter bruttometoden i konsernregnskapet, kan regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Dersom det ikke utarbeides konsernregnskap, kan deltakelsen likevel vurderes etter generelle vurderingsregler.

Regnskapsføring etter bruttometoden innebærer at deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Når den felles kontrollerte virksomheten er et selskap, gjelder § 5-17 tredje ledd nr. 4 tilsvarende.”

Bruttometoden tilsvarer egenkapitalmetoden, men innebærer en mer omfattende spesifisering. Egenkapitalmetoden er presentert i avsnitt 10.4.2.1. Tabell 10.4 gir en oppsummering av vurderingsreglene for felles kontrollert virksomhet.

Ved overgangsbestemmelse i regnskapsloven § 10-3 gis regnskapspliktige en valgadgang, slik at kostmetoden kan anvendes som et alternativ til egenkapitalmetoden eller bruttometoden i selskapsregnskapet. Bestemmelsen gjelder for regnskapsår påbegynt i 2003 eller tidligere.

Regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet er beskrevet i NRS Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet.

Små foretak

Små foretak er i henhold til regnskapsloven § 3-2 unntatt fra plikten til å utarbeide konsernregnskap. Morselskap regnes bare som lite foretak dersom vilkårene i regnskapsloven § 1-6 er oppfylt for konsernet som helhet. Små foretak er unntatt fra § 5-18, og kan således uavhengig av overgangsregelen anvende generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet.

Definisjon av felles kontrollert virksomhet

Felles kontrollert virksomhet er definert i regnskapsloven § 5-18, og er økonomisk virksomhet regulert ved avtale mellom to eller flere deltakere slik at disse har felles kontroll over virksomheten.

10.5.2.2 EØS-rett

EØS-regler som gjelder for selskapsregnskapet er fastsatt i fjerde direktiv artikkel 59, og tillater både kostmetoden og egenkapitalmetoden. Medlemsstatene kan fastsette at bare en av metodene skal være tillatt.

Tilsvarende bestemmelse for konsernregnskapet er fastsatt i syvende direktiv artikkel 33. Artikkel 33 krever at egenkapitalmetoden anvendes i konsernregnskapet. Etter artikkel 32 er bruttometoden et tillatt alternativ for felles kontrollert virksomhet.

I fjerde direktivs artikkel 59 nr. 6 bokstav b, heter det at når resultatandelen ”er høyere enn beløpet for allerede mottatt eller forfalt utbytte, skal differansen føres til en reserve som ikke kan utbetales til eierne.” Kapitalinteresser som skal omfattes av bestemmelsen er, slik direktivet er gjennomført i Norge, datterselskap, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. Systemet med fond for vurderingsforskjeller er gjennom fjerde selskapsdirektiv obligatorisk for EØS-medlemsstatene.

10.5.2.3 IAS/IFRS

IAS 31 Financial Reporting of Interests in Joint Ventures skiller i motsetning til den norske standarden mellom tre ulike former for felles kontrollert virksomhet; drift, eiendel og enhet.

For felles kontrollert drift og eiendel krever IAS 31 lik behandling i selskaps- og konsernregnskapet, og bruttometoden må anvendes. Vurderingsreglene for selskapsregnskapet gjelder uavhengig av om deltakeren utarbeider konsernregnskap eller ikke.

Kravet om lik behandling i selskaps- og konsernregnskapet betyr ikke at foretak som anvender bruttometoden i konsernregnskapet, men i samsvar med nasjonal lovgivning anvender andre vurderingsregler i selskapsregnskapet, ikke har avlagt sitt konsernregnskap i samsvar med IAS/IFRS. Selskapsregnskapet derimot, vil i et slikt tilfelle ikke være i samsvar med IAS/IFRS.

Bruttometoden anbefales for regnskapsføring i selskapsregnskapet av deltakelse i felles kontrollert enhet, men egenkapitalmetoden er tillatt alternativ. Investeringen kan vurderes i samsvar med IAS 39 hvis investeringen kun besittes med hensikt på videresalg eller langvarige restriksjoner hindrer utdeling til investor. Når det gjelder felles kontrollert enhet sier IAS 31 at standarden ikke indikerer noen foretrukket metode for regnskapsmessig behandling i selskapsregnskapet.

IASB foreslår i forslag til revidert IAS 27 å fjerne adgangen til å anvende bruttometoden/egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for felles kontrollert enhet. I stedet skal investeringen regnskapsføres til kost, alternativt i samsvar med IAS 39 (forslag til revidert IAS 27.29). Hvis deltakelse i felles kontrollert virksomhet regnskapsføres i samsvar med IAS 39 i konsernregnskapet, skal det regnskapsføres på samme måte i selskapsregnskapet (forslag til revidert IAS 27.30).

IAS 31 er foreløpig ikke revidert. Anvendelse av bruttometoden er omdiskutert, og det er sannsynlig at metoden ikke vil være et tillatt alternativ i en fremtidig standard, verken i selskaps- eller konsernregnskapet. Dette er primært begrunnet i at deltakeren ved anvendelse av bruttometoden balansefører poster som ikke er under deltakerens kontroll – eiendelene er pr. definisjon under felles kontroll.

I og med at IAS 31 ikke er revidert, kan bruttometoden fortsatt anvendes i konsernregnskapet, og det er ingen endringer for selskapsregnskapet for foretak som ikke avlegger konsernregnskap.

Det nevnes at US GAAP normalt ikke tillater bruk av bruttometoden, men den anvendes innenfor visse bransjer hvor det foreligger egne industristandarder, for eksempel innenfor olje- og gassvirksomhet.

IAS 31 Financial Reporting of Interest in Joint Ventures er i utgangspunktet ikke en del av IASBs forbedringsprosjekt. I tilknytning forbedringsprosjektet vedrørende IAS 27 Consolidated Financial Statements and Accounting for Investments in Subsidiaries og IAS 28 Accounting for Investments in Associates er det imidlertid foreslått endringer som også berører regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet.

Tabell 10.5 gir en oppsummering av vurderingsreglene for for felles kontrollert virksomhet etter IAS/IFRS.

Definisjon av felles kontrollert virksomhet

IAS 31.2 definerer joint venture:

“ A joint ventureis a contractual arrangement whereby two or more parties undertake an economic activity which is subject to joint control.

Control is the power to govern the financial and operating policies of an economic activity so as to obtain benefits from it.

Joint control is the contractually agreed sharing of control over an economic activity.

10.5.3 Utvalgets vurderinger

Ved innføringen av ny regnskapslov vekket som nevnt i avsnitt 10.4, kravet om anvendelse av egenkapitalmetoden og bruttometoden i selskapsregnskapet betydelige reaksjoner. De innsigelser som har vært ført mot anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for investering i tilknyttet selskap og datterselskap, er også gyldige for anvendelse av egenkapitalmetoden/bruttometoden ved deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Vurdering av om egenkapitalmetoden eller bruttometoden i selskapsregnskapet skal pålegges eller være frivillig, er derfor den samme. Den drøfting utvalget har gjennomført for anvendelse av egenkapitalmetoden for investering i tilknyttet selskap og datterselskap, gjelder derved tilsvarende for anvendelse av bruttometoden/egenkapitalmetoden for deltakelse i felles kontrollert virksomhet, se avsnitt 10.4.3.

Utvalgets foresår at den regnskapspliktige i utgangspunktet fritt kan velge mellom egenkapitalmetoden, bruttometoden og kostmetoden i selskapsregnskapet.

Regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet reiser en særskilt problemstilling. Ved dagens bestemmelser kan bruttometoden anvendes både i selskaps- og konsernregnskapet. Internasjonal utvikling peker i retning av at bruttometoden avskaffes (IASB). Hvis dette også følges opp i direktiver, kan loven være foreldet i løpet av forholdsvis kort tid. Det er derfor et spørsmål om man skal ta hensyn til forventet utvikling ved å fjerne adgangen til å anvende bruttometoden, noe som fullt ut er mulig i forhold til regnskapsdirektivene.

Det er heller ikke opplagt at direktivene tillater bruttometoden anvendt i selskapsregnskapet. I NOU 1995:30 drøftes forholdet, og utvalget foreslo en regulert overstyring for selskapsregnskapet (avsnitt 4.5.4):

”Etter utvalgets 3 syn må en skille mellom to tilfeller. Når den felles kontrollerte virksomheten ikke er et selskap, må anvendelsen av bruttometoden i selskapsregnskapet og konsernregnskapet være fullt ut forenlig med direktivene. I de tilfeller den felles kontrollerte virksomheten er et selskap, er det tvilsomt om det er i samsvar med fjerde direktiv å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet. Derimot kan egenkapitalmetoden nyttes i dette tilfellet. Utvalget har kommet til at det bør være valgadgang mellom egenkapitalmetoden og bruttometoden for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet både i konsernregnskapet og selskapsregnskapet. Dette innebærer at det skal være tillatt å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet også i det tilfellet at den felles kontrollerte virksomheten er et selskap. På dette punktet foreslås det dermed en regulert overstyring av direktivet. Grunnlaget for overstyring, nemlig nødvendigheten av å gi et TFV 4, tilsier imidlertid en viss restriksjon på valgfriheten i et slikt tilfelle. Deltaker bør ikke kunne velge å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet uten også å velge bruttometoden i konsernregnskapet. Det anses ikke nødvendig å ta denne nyansen med i lovteksten”

Ovenstående tvil om fortolkning av direktivene gir grunn til å stille spørsmålstegn ved anvendelse av bruttometoden i selskapsregnskapet, men det er uansett klart at bruttometoden kan anvendes for konsernregnskapet.

Utvalget ser det ikke som hensiktsmessig å forskuttere forventet utvikling ved å fjerne adgangen til å anvende bruttometoden, verken i selskaps- eller konsernregnskapet. Ved investering i felles kontrollert drift og eiendel krever IAS fortsatt at dette skal vurderes i samsvar med bruttometoden (proporsjonal konsolidering), både i selskaps- og konsernregnskapet. Norsk regnskapslovgivning har som nevnt, ikke en tilsvarende inndeling av virksomhet som er under felles kontroll, men hvis man fjerner muligheten til å anvende bruttometoden, kan ikke gjeldende regler fra IASB anvendes fullt ut.

Utvalget foreslår:

• Regnskapspliktige kan i utgangspunktet fritt velge mellom bruttometoden, egenkapitalmetoden og kostmetoden i selskapsregnskapet

• Ingen differensiering i reglene ved at enkelte typer foretak har en begrensing i valg av vurderingsregler

• Bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller endres, jf. forslag i avsnitt 10.4, og overføres fra regnskapsloven til aksjelovene

Definisjon av felles kontrollert virksomhet

IAS/IFRS definerer ”joint venture”, og identifiserer 3 hovedformer av felles kontrollert virksomhet. Regnskapsloven definerer felles kontrollert virksomhet, men gir ingen ytterligere inndeling i former for felles kontrollert virksomhet. Det fremgår av lovens forarbeider (NOU 1995:30, avsnitt 4.5.4) at felles kontrollert virksomhet kan være både felles kontrollert drift, eiendel og enhet.

Regnskapslovens definisjon er ikke i strid med definisjonen i IAS 31.2. Den videre inndeling er heller ikke strid med regnskapsloven. Utvalget anser at en inndeling av former for felles kontrollert virksomhet, for å oppnå samsvar mot IAS/IFRS, kan skje gjennom standardsetting.

10.5.4 Utvalgets forslag

Regnskapslovens vurderingsregler for deltakelse i felles kontrollert virksomhet endres, slik at den regnskapspliktige i utgangspunktet fritt kan velge mellom egenkapitalmetoden, bruttometoden og kostmetoden i selskapsregnskapet. Dette skal gjelde både for foretak som avlegger konsernregnskap og foretak som ikke avlegger konsernregnskap. Regnskapsloven må åpne for at deltakelse i felles kontrollert virksomhet regnskapsføres til virkelig verdi når dette er i samsvar med IAS/IFRS. Gjennomføring av forslaget innebærer at gjeldende IAS/IFRS og foreslåtte endringer fra IASB, kan følges innenfor regnskapsloven. Utvalgets målsetting om tilpasning til internasjonale regler er således oppfylt ved forslaget.

Internasjonal utvikling kan tilsi at man på et senere tidspunkt ønsker å fjerne adgangen til å anvende bruttometoden, enten på selskapsregnskapsnivå eller på konsernregnskapsnivå. En slik endring vil være av så vesentlig karakter at den bør være gjenstand for lovendring.

Bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller overføres fra regnskapsloven til aksjelovene

Utvalget foreslår at § 5-18 første ledd endres til:

”Dersom to eller flere deltakere ved avtale i fellesskap kontrollerer en virksomhet (felles kontrollert virksomhet), skal deltakelse i virksomheten regnskapsføres etter generelle vurderingsregler, bruttometoden eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Deltakelse i felles kontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Midlertidig deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan likevel ikke regnskapsføres etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden.”

Utvalget foreslår et nytt annet ledd i § 5-18:

”Midlertidig deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan vurderes i samsvar med § 5-8.”

10.6 Andre vurderingsregler

10.6.1 Innledning

Dette kapittel omhandler vurderingsregler som for øvrig ikke er omtalt. Følgende bestemmelser omhandles: vurdering av forskning og utvikling (§ 5-6), vurdering av goodwill (§ 5-7), vurdering av utenlandsk valuta (§ 5-8) og vurdering av gjeld (§ 5-13). I tillegg omtales aksjebasert betaling i avsnitt 10.6.6.

Nedenfor følger en nærmere vurdering av disse bestemmelsene med samme utgangspunkt som omtalt i avsnitt 10.1.2.

10.6.2 Forskning og utvikling

§ 5-6. Forskning og utvikling

Bestemmelsen lyder:

”Utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres.”

Bestemmelsen implementerer fjerde direktiv artikkel 37, jf. også artikkel 34. IAS 38.45 krever at utviklingsutgifter skal balanseføres når visse kriterier er oppfylt. Tilsvarende krever IAS 38.42 at forskningsutgifter skal kostnadsføres løpende.

Utvalget er av den oppfatning at regnskapsloven bør implementeres slik at reglene i IAS 38 blir rettslig bindende. Plikt til balanseføring av utviklingsutgifter antas å følge av de grunnleggende prinsippene. Plikten til løpende kostnadsføring av forskningsutgifter bør framgå eksplisitt av lovteksten. Utvalget foreslår følgende endring i § 5-6:

”Utgifter til egen forskning skal kostnadsføres.”

I tillegg foreslår utvalget en særbestemmelse for små foretak i § 5-6 annet ledd. Forholdet er nærmere omtalt i kapittel 7.

Utvalget ønsker i tillegg å påpeke at bestemmelsen i § 5-6 om forskning og utvikling ikke er til hinder for at foretak som driver leting og utforskning av ikke fornybare naturforekomster følger anerkjente internasjonale regnskapsstandarder knyttet til utgifter til leting og utforskning av slike naturforekomster. Utgifter til slik leting og utforskning omfattes heller ikke av foreløpig norsk regnskapsstandard for immaterielle eiendeler, og god regnskapsskikk i Norge i dag er å benytte anerkjente internasjonale bransjestandard på dette området. I Norge gjelder dette særlig for lete- og utforskingsutgifter knyttet til olje- og gassforekomster.

10.6.3 Goodwill

§ 5-7. Goodwill

Bestemmelsen lyder:

”Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3.”

Bestemmelsens annet punktum implementerer fjerde direktiv artikkel 37.2, jf. artikkel 34.1a).

I forslag til endret standard om foretaksintegrasjon (ED 3) foreslår IASB at avskrivningsplikten på goodwill skal erstattes av en årlig nedskrivningstest. Det kan reises spørsmål om en slik regnskapsmetode kan anses å være i overensstemmelse med avskrivningsregelen i regnskapsloven 5-3, som § 5-7 refererer til. Utvalget foreslår en presisering av at avskrivning på goodwill kan unnlates. Spørsmålet er nærmere drøftet i kapittel 11.

10.6.4 Utenlandsk valuta

§ 5-9. Utenlandsk valuta

Bestemmelsen lyder:

”Pengeposter i utenlandsk valuta skal vurderes etter kursen ved regnskapsårets slutt. ”

Bestemmelsen bygger ikke på noen eksplisitt bestemmelse i EF-retten. Den er ikke i strid med IAS 21 – The Effects of Changes in Foreign Exchange Rates.

Utvalget har vært noe i tvil om en særlig lovbestemmelse om valuta er nødvendig, særlig fordi finansielle instrumenter er foreslått behandlet samlet i en egen bestemmelse, jf. avsnitt 10.2. Bestemmelsen fremstår imidlertid som klargjørende, særlig for små foretak, og utvalgets konklusjon er derfor at bestemmelsen ikke bør endres.

10.6.5 Gjeld

§ 5-13. Vurdering av gjeld

Bestemmelsen lyder:

”Bestemmelsene i dette kapittel gjelder tilsvarende for gjeld.

Kravene til resultatføring av urealisert tap, jf. § 4-1 nr. 4, § 5-2 og § 5-3 tredje ledd, gjelder ikke urealisert tap som følge av renteendring på annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld, jf. § 6-2 første ledd D II og III.

Første års avdrag på langsiktig gjeld kan klassifiseres som kortsiktig gjeld.”

Bestemmelsen har intet direkte motstykke i EF-retten. Første og annet ledd gjelder verdsettelse av gjeld, og er behandlet i avsnitt 10.2 om finansielle instrumenter. Tredje ledd er en klassifiseringsbestemmelse, som har betydning utelukkende når det gjelder klassifiseringen i balansen. Bestemmelsen er drøftet i avsnitt 10.7.

Fjerde direktiv artikkel 20, 31.1a) og art 31.1c) bb) inneholder bestemmelser om identifisering og verdsettelse av avsetninger. Gjennom moderniseringsdirektivet er disse reglene endret, slik at det i fremtiden ikke skal foreligge noen konflikt mellom direktivbestemmelsene og IAS 37.

Norge har ikke implementert direktivbestemmelsene, men gjennom de grunnleggende prinsippene i regnskapslovens kapittel 4 antas at bestemmelsenes materielle innhold er innarbeidet i gjeldende norsk regnskapsrett.

Avsetninger til forpliktelser anses ikke som finansielle instrumenter, og er derfor ikke behandlet i kapitlet om slike instrumenter. Utvalget har vurdert om regnskapsloven § 5-13 bør beholdes; og utelukkende inneholde en bestemmelse om avsetninger til forpliktelser. Etter utvalgets vurdering kan imidlertid lovens kapittel 4 fortsatt anses som en tilstrekkelig implementering av de aktuelle bestemmelsene. Utvalget har således i innstillingens kapittel 9 fremmet endringsforslag til lovens kapittel 4 om grunnleggende prinsipper som at en gjeldsdefinisjon i overensstemmelse med IASB Framework i realiteten innføres. Lovforslaget innebærer et krav om å regnskapsføre avsetninger i tråd med direktivene og i tråd med prinsippene i IAS 37.

Utvalget foreslår i avsnitt 10.2 å regulere finansielle instrumenter som er gjeld i § 5-8. Videre foreslår utvalget i avsnitt 10.7 foreslår å regulere klassifisering av gjeld i § 5-1. Utvalget foreslår derfor å fjerne gjeldende bestemmelse i § 5-13.

EU-kommisjonen har i miljørekommandasjonen kapittel 3 utarbeidet prinsipper for identifisering og måling av miljøforpliktelser og miljøutgifter. Etter å ha gjennomgått anbefalingen er det utvalgets oppfatning at dens kapittel 3 kan gjennomføres ved at tre internasjonale regnskapsstandarder, IAS 36 (Nedskrivninger), IAS 37 (Avsetninger) og IAS 38 (Immaterielle eiendeler) gjennom ”god regnskapsskikk” gjøres bindende i Norge. I anbefalingens fortale (art 15) angis eksplisitt at anbefalingen anses konsistent med disse tre IAS-standardene. Utvalget anbefaler i kap. 4 at det arbeides en miljøstandard.

10.6.6 Aksjebasert betaling

10.6.6.1 Innledning

IASB vil i 2003 komme med en IFRS om aksjebasert betaling – ”Share-based payments”. Hovedspørsmålet har vært om og når oppdragsgiver skal kostnadsføre betaling for ytelser som skjer i form av aksjer eller lignende instrumenter.

10.6.6.2 Norsk lovgivning/regnskapsstandarder

Transaksjonsprinsippet i regnskapsloven § 4-1 nr 1 innebærer at transaksjoner skal regnskapsføres til virkelig verdi av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Det betyr at dersom det ytes vederlag for arbeid eller andre tjenester eller varer, så skal det regnskapsføres på transaksjonsprinsippet. Når det er vederlag for arbeid som ikke skal balanseføres, så skal verdien av vedrelaget kostnadsføres.

I Ot.prp. nr. 42 (1997-98) uttaler departementet i avsnitt 6.2.5 at

”For øvrig innebærer transaksjonsprinsippet bl.a. at opsjonsordninger til ansatte skal regnskapsføres til virkelig verdi, jf. Oslo Børs’ merknad om dette”.

Praksis har ikke vært ensartet etter ikrafttredelse av regnskapsloven. Oslo Børs uttaler i Regnskapssirkulære 2001:

”Oslo Børs omtalte regnskapsmessig behandling av bruk av egenkapitalinstrumenter som inneholder lønn senest i fjorårets regnskapssirkulære. Av uttalelsen fremgikk at Oslo Børs prinsipielt mener at slike vederlag skal regnskapsføres til virkelig verdi. Tatt i betraktning manglende internasjonal praksis, og at måleproblemer kan gjøre det vanskelig å sette en riktig verdi på et eventuelt lønnselement, uttalte Oslo Børs i fjorårets sirkulære at det som et minimum må gis tilfredsstillende informasjon om slike ordninger i årsregnskapet. Det ble presisert at Oslo Børs forventer at selskapene regnskapsfører lønnselementet i tilfeller hvor lønnselementet i ordningene representerer en ikke-uvesentlig del av selskapets avlønning til de ansatte og tillitsvalgte, og hvor det er mulig å foreta en fornuftig verdsettelse av instrumentene.

(...)

Oslo Børs er derfor av den oppfatning at den delen av lønnselementet som det er mulig å foreta en fornuftig verdsettelse av må regnskapsføres som lønn. Dette betyr at dersom det på tidspunktet for utstedelse/tildeling av en opsjon eller en tegningsrett foreligger en egenverdi, forventer Oslo Børs at denne verdien regnskapsføres som lønn, og periodiseres i henhold til sammenstillingsprinsippet over den perioden det skal ytes arbeid. Den beregnede verdien av denne er forskuddsbetalt lønn og innskutt egenkapital.”

Det er foreløpig ikke utgitt noen norsk regnskapsstandard om regnskapsføring av aksjebasert avlønning. I NRS’ Statusrapport 2002 uttaler NRS:

”NRS har arbeidet med spørsmål om hvordan og når ansatteopsjoner skal regnskapsføres og hvilke opplysninger som skal gis. Det vil ikke bli utgitt noe diskusjonsnotat fra NRS før forholdet til internasjonale regnskapsstandarder er avklart. IASB planlegger å sende et utkast på høring i løpet av 2002.”

Finansministeren uttaler i brev av 16. august 2002 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe:

”Etter gjeldende regnskapsregler/-standarder både i USA og Europa (inkludert Norge), er det ingen plikt til å kostnadsføre verdien av opsjoner til ledere og andre sentrale ansatte etter hvert som de blir gitt som vederlag. Slike opplysninger skal imidlertid, både etter amerikanske og norske regnskapsregler, gis i noter til regnskapet. Den internasjonale regnskapsorganisasjonen IASB (International Accounting Standard Board) er i ferd med å utarbeide et høringsutkast til ny regnskapsstandard om aksjebasert avlønning. Etter beslutninger i IASB skal standarden baseres på full kostnadsføring av opsjoner til ansatte og styremedlemmer til virkelig verdi. En slik regnskapsendring vil synliggjøre kostnadene ved opsjonene.”

I St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldinga 2001 uttaler departementet i avsnitt 3.2 blant annet:

”Verken i USA eller i Noreg og resten av Europa er det plikt til å kostnadsføre verdien av opsjonar og liknande rettar som føretaket nyttar som betaling til tilsette, tillitsvalde eller andre. Både etter reglane i USA og Noreg skal føretaka gi informasjon om opsjonar og liknande i notar til rekneskapen. Slike notekrav er til dels meir utvikla for børsnoterte føretak i USA enn det som gjeld etter reglane i rekneskapslova. Etter departementet sitt syn vil kostnadsføring av opsjonar vere med på å høgne informasjonsverdien av resultatrekneskapen. Departementet legg vekt på at dei norske reglane for dette følgjer det som blir gjort gjeldande internasjonalt, særleg gjennom utviklinga av internasjonale rekneskapsstandardar (IAS/IFRS). IASB, organisasjonen som fastset IAS/IFRS, arbeider for tida med ein standard om aksjebasert betaling, og har vedteke at opsjonar o.a. skal rekneskapsførast til verkeleg verdi og kostnadsførast i resultatrekneskapen.”

I Innst.S. nr.88 (2002-2003) kapittel 3 uttaler flertallet av finanskomiteens medlemmer blant annet:

”Flertallet vil understreke betydningen av internasjonale regnskapsstandarder som bidrar til at det gis et mest mulig korrekt bilde av økonomien i selskapene, og viser til at IASB bl.a har vedtatt at opsjoner og lignende skal regnskapsføres til virkelig verdi og kostnadsføres i resultatregnskapet.”

Et mindretall i komiteen uttaler at:

”(...) Tiltak som krav om utgiftsføring av opsjonsforpliktelser, gjennomgang av regnskapsreglementet, vurdering av en klarere avgrensing av revisors mulighet til å drive rådgivning for selskapet som revideres, mv. som beskrives i meldinga, har disse medlemmers støtte.”

10.6.6.3 EØS-rett

Det er ingen direkte regler om regnskapsføring av aksjebasert avlønning i EØS-reglene.

10.6.6.4 IAS/IFRS

IASB utga i november 2002 et forslag til ny IFRS om aksjebasert betaling (ED 2 Share-based payments). Etter utkastet skal all aksjebasert betaling regnskapsføres i finansregnskapet målt til virkelig verdi og kostnadsføres på det tidspunkt hvor varene eller tjenestene forbrukes. Aksjebasert avlønning er et eksempel på tjenester som etter utkastet vil bli kostnadsført samtidig som arbeidet opsjoner eller aksje er vederlag for, blir utført. Utkastet inneholder beskrivelse av hvordan beregning av virkelig verdi skal skje.

Informasjon fra styremøter i IASB etter behandling av høringssvarene tyder på at konklusjonene i høringsutkastet vil bli beholdt i regnskapsstandarden.

10.6.6.5 Utvalgets vurderinger og forslag

Som nevnt under avsnitt 9.1.1.4 innebærer transaksjonsprinsippet at transaksjoner skal regnskapsføres til virkelig verdi av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Transaksjonsprinsippet foreslås videreført uten endringer, jf. avsnitt 9.3.3.

Transaksjonsprinsippet er en bestemmelse om regnskapsføring og verdimåling av transaksjoner. Historisk kost-modellen blir ofte beskrevet som en transaksjonsbasert modell, hvor salgstransaksjoner er grunnlaget for regnskapsføring og måling. En transaksjon består av en overdragelse og et vederlag. Overdragelsen skjer mellom to eller flere parter, og vederlaget i transaksjonen skal i henhold til prinsippet fastsettes til verdien på transaksjonstidspunktet. Transaksjonstidspunktet inntrer når risiko og kontroll knyttet til overdratte ressurser er overført fra den ene part i transaksjonen til den annen part.

Ved transaksjoner med egenkapitalinstrumenter som vederlag legger høringsutkastet ED 2 opp til at man skal måle virkelig verdi (fair value) på de varer eller tjenester man mottar. Dette kan gjøres ved å måle verdien på varene eller tjenestene, eller på de tildelte egenkapitalinstrumentene, avhengig av hva som er mest pålitelig. Dersom verdien av de varene eller tjenestene måles, skal disse vurderes på tidspunktet for mottak av varene eller tjenestene. Dersom man derimot måler verdien ved å måle verdien på egenkapitalinstrumentene, skal vurderingen gjøres på tidspunktet for utstedelse (grant date).

Det at praksis i Norge ikke har vært ensartet, reiser spørsmål om det er behov for å presisere loven på dette området. Utvalget har gått inn for at loven fortsatt bør være en rammelov, jf. avsnitt 2.7.2. Ved at det kommer internasjonal regnskapsstandard som vil gjelde for alle i forordningslinjen, vil det normalt også komme en norsk regnskapsstandard og kravet til samsvar med god regnskapsskikk vil sikre en enhetlig regnskapsføring. Utvalget legger til grunn at standardsetter vil prioritere denne standarden. En egen lovbestemmelse om regnskapsføring av aksjebasert betaling vil da ikke være nødvendig. Utvalget foreslår ingen endring av regnskapsloven.

Utvalget foreslår at små foretak kan unnlate å kostnadsføre aksjebasert avlønning, jf. avsnitt 7.5.4.

10.7 Klassifisering av eiendeler og gjeld

10.7.1 Innledning

Regnskapsmessig klassifisering av eiendeler har tradisjonelt vært lovregulert både av hensyn til spesifikasjon i balansen, jf. regnskapsloven § 6-2, og av hensyn til at vurderingsreglene bygger på en slik sondring, jf. regnskapsloven § 5-1.

Utvalget foreslår i avsnitt 10.1, jf. avsnitt 10.2 at finansielle instrumenter ikke skal omfattes av de generelle vurderingsreglene i regnskapsloven §§ 5-2 – 5-5, men i stedet skal reguleres i spesialregelen i § 5-8. Ved oppstilling av balansen skal imidlertid alle eiendeler inndeles i omløpsmidler og anleggsmidler, mens alle gjeldsposter skal inndeles i kortsiktig og langsiktig gjeld. Av denne grunn må derfor regnskapsloven også inneholde klassifiseringsregler for finansielle instrumenter.

10.7.2 Gjeldende rett

Alle eiendeler er etter gjeldende rett underlagt den alminnelige klassifiseringsregelen i regnskapsloven § 5-1 første ledd, som lyder

”Anleggsmidler er eiendeler bestemt til varig eie eller bruk. Andre eiendeler er omløpsmidler”

Bestemmelsen innebærer at det må gjøres en konkret bedømmelse av formålet med investeringen i eiendelen. Når det gjelder investeringer i aksjer, innebærer kravet at investering i datterselskap, tilknyttede selskaper, felleskontrollert virksomhet, og andre langsiktige investeringer, må anses som anleggsmidler. Andre aksjeinvesteringer klassifiseres normalt som omløpsmidler.

Regnskapsloven § 5-1 annet ledd inneholder denne særregelen for klassifisering av fordringer:

”Fordringer som skal tilbakebetales innen ett år, kan ikke klassifiseres som anleggsmidler”

Det er forutsatt at denne ”ettårsregelen” skal beregnes med utgangspunkt i det tidspunkt da fordringen oppsto, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997-98) avsnitt 7.2.5:

”Departementet foreslår i samsvar med utvalgets forslag at fordringer som skal tilbakebetales innen ett år etter at fordringen oppstår, ikke kan klassifiseres som anleggsmiddel. Dette er i samsvar med gjeldende regler. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.”

Regnskapsloven § 7-19 krever dessuten at fordringer som forfaller innen ett år etter balansedagen, skal opplyses. Et slikt opplysningskrav fremstår som nødvendig fordi disse opplysningene ikke fremgår eksplisitt av balansen. Lovbestemmelsen er nærmere vurdert i utredningens kapittel 15 Noteopplysninger.

Klassifiseringsregelen for fordringer gjelder tilsvarende for gjeld, jf. regnskapsloven § 5-13 første ledd. Sistnevnte bestemmelse inneholder i tredje ledd en særregel om klassifisering av første års avdrag på langsiktig gjeld:

”Første års avdrag på langsiktig gjeld kan klassifiseres som kortsiktig gjeld”

Denne bestemmelsen kom inn i regnskapsloven under stortingsbehandlingen. Utvalget viser til Innst.O. nr. 61 (1997-98) avsnitt t 6.12, hvor det heter:

”Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, konstaterer at IAS-reglene krever første års avdrag på langsiktig gjeld presentert som kortsiktig gjeld. Lovforslaget krever første års avdrag på langsiktig gjeld presentert som langsiktig gjeld.

Flertallet finner det hensiktsmessig generelt å harmonisere norsk regnskapslovgivning til IAS-reglene også på dette punkt, og fremmer forslag til nytt tredje ledd i § 5-13 i samsvar med dette.

Flertallet fremmer følgende forslag:

'§ 5-13 tredje ledd skal lyde:

Første års avdrag på langsiktig gjeld kan klassifiseres som kortsiktig gjeld' ”

Med utgangspunkt i at formålet med § 5-13 tredje ledd er å tillate bruk IAS –reglene i Norge, kan det stilles spørsmål om ett-årsregelen, også i andre tilfeller enn det som eksplisitt omfattes av bestemmelsen, kan beregnes ut ifra balansedagen. Hvorvidt balansedagen generelt kan anvendes som utgangspunkt for anvendelse av ettårsregelen for eiendeler og gjeld, må anses som uavklart.

10.7.3 EØS-rett

Den generelle klassifiseringsregelen for eiendeler i regnskapsloven 5-1 bygger på en tilsvarende regel i fjerde direktiv artikkel 15. Bestemmelsen er inntatt i direktivets kapittel 4 – ” Særlige bestemmelser for visse porter i balansen”. Artikkel 15 lyder:

”Hvorvidt spesielle eiendeler skal oppføres som anleggsmidler eller omløpsmidler skal avgjøres ut ifra formålet de er bestemt for.”

EF-retten har ingen spesifikk klassifiseringsregel for fordringer og gjeld. Oppstillingsplanen for balansen i fjerde direktiv artiklene 9 og 10 krever imidlertid at fordringer og gjeld som forfaller innen ett år etter balansedagen, skal opplyses.

10.7.4 IAS/IFRS

IAS 1 – Presentation of Financial Statements krever at balansen enten skal klassifiseres etter inndelingen omløpsmiddel/anleggsmiddel eller på grunnlag av likviditet. Sistnevnte inndeling skal anvendes når informasjonen derved blir mer relevant og pålitelig, jf. IAS 1.49.

Omløpsmiddel defineres slik etter IAS 1.49:

”An asset shall be classified as current when it:

(a) is expected to be realised in, or held for sale or consumption in, the normal course of the entity's operating cycle

1. is held primarily for trading purposes

2. is expected to be ralised within twelve months of the balance sheet date; or

3. is cash or a cash equivalent asset that is nor restricted from being exchanged or used to settle a liability for at least twelve months from the balance sheet date

All other assets shall be classified as non-current.”

Tilsvarende gjelder følgende regler for klassifisering av kortsiktig/langsiktig gjeld i IAS 1.57: ”

A liability shall be classified as current when it:

1. is expected to be settled in the normal course of the entity's operating cycle; or

2. is due to be settled within twelve months of the balance sheet date.

All other liabilities shall be classified as non-current.”

Sammenlignet med gjeldende rett i Norge, er det et hovedpoeng at ett-årsregelen i henhold til IAS 1 ikke skal beregnes på grunnlag av fordringens/gjeldens etableringstidspunkt, men i forhold til tidspunkt for balansedagen. At det også gjelder første års avdrag på en langsiktig fordring eller gjeld, framgår eksplisitt av IAS 1.56 og 59.

IAS 1.54-64 inneholder for øvrig en del detaljregulering knyttet til grensetrekkingen langsiktig/kortsiktig. Det henvises til disse bestemmelsene.

10.7.5 Utvalgets vurderinger og forslag

Etter utvalgets oppfatning bør regnskapsloven klargjøres, slik at IAS-regelverkets klassifiseringsregler kan anvendes i Norge. Ikke minst gjelder dette klassifisering av fordringer og gjeld, der ”ettårsregelen” i tråd med IAS 1 bør forstås lik at den skal gjelde med utgangspunkt i balansedagen.

Utvalget har vurdert om det bør inntas en omfattende klassifiseringsregel i regnskapsloven, slik at denne omfatter både hovedreglene og detaljreglene i IAS 1.49-64. Utvalget er imidlertid kommet til at en slik lovregel i tilfelle blir omfattende, og detaljene egner seg antakelig bedre for en regnskapsstandard. Med IAS 1 som retningsgivende, bør derfor den norske standardsetteren utforme egnede klassifiseringsregler.

Hovedregelen om klassifisering av eiendeler og gjeld bør imidlertid fortsatt stå i loven. Det er i kapittel 14 om oppstillingsplaner lagt til grunn at det forstsatt skal være en rigid oppstillingsplan med krav til inndeling i anleggsmidler og omløpsmidler.

Utvalget har vurdert hvor klassifiseringsbestemmelsen bør plasseres i loven. I gjeldende regnskapslov har klassifiseringsbestemmelsen i § 5-1 både betydning i forhold til verdsettelse og i forhold til balanseføring. Dette endres gjennom at vurderingsreglene for finansielle instrumenter ikke lenger knyttes opp mot en slik klassifisering. For finansielle instrumenter vil en klassifiseringsbestemmelse om inndeling i omløpsmidler og anleggsmidler bare ha betydning i forhold til spesifikasjon i balansen. Isolert sett kan det argumenteres for at bestemmelsen mest hensiktsmessig bør plasseres i regnskapsloven kapittel 6 om oppstillingsplaner. På den annen side vil klassifiseringsbestemmelsen for øvrige eiendeler fortsatt ha betydning for både balanseføring og for verdsettelse. Utvalget har derfor valgt å videreføre plasseringen av bestemmelsen i § 5-1. Som følge av at gjeldende § 5-13 første og annet ledd foreslås fjernet, foreslår utvalget å flytte klassifiseringsregelen i § 5-13 tredje ledd til § 5-1, med endringer som nevnt ovenfor .Bestemmelsen om klassifisering av gjeld foreslås utformet slik at det klargjøres at gjeld som forfaller til betaling innen 12 måneder etter balansedagen, skal klassifiseres som kortsiktig gjeld. Dette innebærer at første års avdrag på langsiktig gjeld skal klassifiseres som kortsiktig gjeld. Utvalget foreslår at § 5-1 annet og tredje ledd erstattes med:

”Finansielle eiendeler som inngår i handelsporteføljen, skal alltid klassifiseres som omløpsmiddel. Det samme gjelder finansielle eiendeler er som forventes å bli realisert innen 12 måneder etter balansedagen.

Gjeld som forfaller til betaling innen 12 måneder etter balansedagen, skal klassifiseres som kortsiktig gjeld.”

For små foretak foreslås gjeldende valgmulighet videreført gjennom et nytt fjerde ledd i § 5-1, slik at første års avdrag på langsiktig gjeld kan klassifiseres som langsiktig gjeld, jf avsnitt 7.5.4.

10.8 Oppsummering av utvalgets forslag

Utvalgets foreslåtte lovendringer i kapittel 10 oppsummeres nedenfor. Det vises til avsnittene 10.1 til 10.7 for drøfting og begrunnelse for lovforslagene.

Utvalget foreslår en endring av definisjonen av tilknyttet selskap i regnskapsloven § 1-4 ved at § 1-4 annet punktum endres til:

”Betydelig innflytelse skal normalt anses å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at de representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket.”

Utvalget foreslår at regnskapsloven § 5-1 skal gjelde både klassifisering av eiendeler og gjeld. Bestemmelsens annet og tredje ledd foreslås endret til:

”Finansielle eiendeler som inngår i handelsporteføljen, skal alltid klassifiseres som omløpsmiddel. Det samme gjelder finansielle eiendeler som forventes å bli realisert innen 12 måneder etter balansedagen.

Gjeld som forfaller til betaling innen 12 måneder etter balansedagen, skal klassifiseres som kortsiktig gjeld.

For små foretak foreslås gjeldende valgmulighet videreført gjennom et nytt fjerde ledd i § 5-1, slik at første års avdrag på langsiktig gjeld kan klassifiseres som langsiktig gjeld, jf avsnitt 7.5.4.

Utvalget foreslår at § 5-4 om anskaffelseskost endres gjennom et nytt tredje ledd:

”Finansieringsutgifter på kapital som kan knyttes til tilvirkning av et anleggsmiddel kan kostnadsføres når de påløper.”

Utvalget foreslår at § 5-5 tredje og fjerde punktum om tilordning av anskaffelseskost på ombyttbare finansielle eiendeler oppheves.

Utvalget foreslår endring av § 5-6 om forskning og utvikling til:

”Utgifter til egen forskning skal kostnadsføres.”

I tillegg foreslår utvalget en særbestemmelse for små foretak i § 5-6 annet ledd. Forholdet er nærmere omtalt i kapittel 7.

Utvalget foreslår følgende vurderingsregler om finansielle instrumenter og varederivater i regnskapsloven § 5-8:

”Finansielle instrumenter og varederivater skal vurderes til virkelig verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig.

Fond for verdiendringer skal være lik balanseførte verdiendringer på finansielle instrumenter som i henhold til § 4-3 annet ledd ikke er resultatført.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om regnskapsføring av finansielle instrumenter og varederivater, herunder om hvilke finansielle instrumenter og varederivater som ikke kan vurderes til virkelig verdi.”

I tillegg foreslår utvalget en særbestemmelse for små foretak i § 5-8 fjerde ledd. Forholdet er nærmere omtalt i kapittel 7.

Medlemmet Voldnes foreslår at § 5-8 ikke endres.

Utvalget foreslår nærmere bestemmelser om regnskapsføring av finansielle instrumenter og varederivater i forskrift med hjemmel i foreslått § 5-8 tredje ledd. Forslag til forskriftsbestemmelser er gjengitt i avsnitt 10.2.8.

Utvalgets flertall foreslår i regnskapsloven nye §§ 5-8a og 5-8b at investeringseiendommer og biologiske eiendeler kan vurderes til virkelig verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig. Medlemmet Voldnes foreslår at disse bestemmelsene ikke tas inn i loven.

Utvalget foreslår i tillegg at det stilles krav til å gi opplysninger i note dersom investeringseiendommer og biologiske eiendeler vurderes til virkelig verdi. Bestemmelsene foreslås regulert i regnskapsloven nye §§ 7-17a og 7-17b.

Utvalget foreslår at regnskapsloven § 5-13 om gjeld oppheves, da gjeld som er finansielle instrumenter foreslås regulert i regnskapsloven § 5-8, mens klassifisering av gjeld foreslås regulert i regnskapsloven § 5-1.

Utvalget foreslår at regnskapsloven § 5-17 første og annet ledd om investeringer i tilknyttet selskap og datterselskap endres til:

”Investering i tilknyttet selskap og datterselskap skal vurderes etter generelle vurderingsregler eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Investering i tilknyttet selskap skal regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Egenkapitalmetoden kan likevel ikke anvendes for midlertidig investering i tilknyttet selskap eller datterselskap.

Midlertidig investering i tilknyttet selskap og datterselskap kan vurderes i samsvar med § 5-8.”

Utvalget foreslår at gjeldende § 5-17 tredje ledd nr. 4 erstattes av følgende bestemmelse som inntas i aksjelovene § 3-3:

”Selskapet skal ha et fond for vurderingsforskjeller. Dersom selskapet regnskapsfører selskapsinvesteringer i datterselskap, tilknyttet selskap eller felles kontrollert virksomhet etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden i henhold til regnskapsloven §§ 5-17 eller 5-18, skal det sette av til fondet en positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og deres anskaffelseskost. En forskjell som skyldes gevinst ved transaksjon mellom investor og et selskap regnskapsført etter egenkapitalmetoden kan unnlates avsatt til fond for vurderingsforskjeller. En slik forskjell skal til enhver tid ikke være større enn investors gjenværende urealiserte gevinst.”

Utvalget foreslår at § 5-18 om deltakelse i felles kontrollert virksomhet endres gjennom følgende endring i første ledd og gjennom et nytt annet ledd (nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd):

”Dersom to eller flere deltakere ved avtale i fellesskap kontrollerer en virksomhet (felles kontrollert virksomhet), skal deltakelse i virksomheten regnskapsføres etter generelle vurderingsregler, bruttometoden eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Deltakelse i felles kontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Midlertidig deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan likevel ikke regnskapsføres etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden.

Midlertidig deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan vurderes i samsvar med § 5-8.”