21 Selskapsrettslige konsekvenser og skattemessige forhold

21.1 Innledning

Enkelte selskapsrettslige bestemmelser er knyttet til regnskapsstørrelser, og en endring i regnskapslovens bestemmelser kan derfor gi virkning på selskapsrettslige områder. Selskapsrettslige forhold reguleres etter norsk lovgivning med utgangspunkt i selskapsregnskapet, ikke konsernregnskapet. Hvis endringer i regnskapsreglene kun gjelder konsernregnskapet, vil derfor endringene ikke påvirke selskapsrettslige forhold. Som det fremgår av utvalgets drøftinger og konklusjoner vil alle foretak stå ovenfor en tilnærming til IAS/IFRS, både i selskaps- og konsernregnskapet. Dette skjer ved at regnskapslovgivningen utvikles med stor grad av samsvar mot IAS/IFRS (moderniseringsløsningen).

Utvalget har vurdert om selskapsrettslige og skattemessig forhold påvirkes av foreslåtte endringer i regnskapsloven. Videre har utvalget vurdert om det foreligger behov for selskapsrettslig nøytralisering av eventuelle effekter. Utvalget forutsetter at foreslåtte endringer i regnskapsloven ikke skal gi skattemessig effekt, og at de forhold som påpekes på skatteområdet følges opp og vurderes av Finansdepartementet.

Finansdepartementet har tidligere tatt opp spørsmålet om nøytralisering av gevinst oppstått ved salg mellom selskaper i samme konsern. Utvalgethar vurdert spørsmålet i dette kapitlet.

Utvalget har også vurdert om det foreligger bestemmelser i selskapsretten som er i konflikt med løsninger etter gjeldende internasjonale regnskapsstandarder.

Regnskapspliktige som anvender egenkapitalmetoden eller bruttometoden i selskapsregnskapet skal i henhold til regnskapsloven §§ 5-17 og 5-18 avsette en eventuell positiv differanse mellom investeringens balanseførte verdi og anskaffelseskost til fond for vurderingsforskjeller. Fondet er bundet. Selv om fondet er selskapsrettslig begrunnet, er bestemmelsen drøftet i tilknytning til øvrig innhold i § 5-17 (investering i tilknyttet selskap og datterselskap) og § 5-18 (deltakelse i felles kontrollert virksomhet) i avsnitt 10.4.

21.2 Selskapsrettslige bestemmelser som påvirkes av regnskapsreglene

Selskapsrettslige bestemmelser som tar utgangspunkt i regnskapsmessige størrelser, gjelder i all hovedsak aksjelovenes bestemmelser knyttet til fri og bundet egenkapital, og størrelsen på fri egenkapital som ramme for gjennomføring av enkelte transaksjoner m.v. som for eksempel utdeling av utbytte og gjennomføring av fusjoner og fisjoner.

Endringer i regnskapslovgivningen med mulige selskapsrettslige konsekvenser er knyttet til målingav regnskapsstørrelser. Dersom endringer i regnskapsloven gir en annen størrelse enn dagens regnskapsregler på årsresultat, egenkapital eller balansesum, vil dette påvirke enkelte selskapsrettslige bestemmelser. Ulike regler for måling gir likevel bare midlertidige forskjeller på regnskapsstørrelsene, i og med at forskjellene reverserer over tid. Eksempelvis vil økt verdi på et anleggsmiddel gi høyere egenkapital på tidspunktet for ny vurdering, men egenkapitalen vil over tid reduseres tilsvarende i og med at avskrivningene må økes når balanseført verdi er økt. Når driftsmidlet fullt ut er avskrevet, eventuelt solgt, vil egenkapitalen derfor ikke være påvirket av ulikhet i anvendte prinsipper for måling. På samme måte vil økt egenkapital ved overgang fra historisk kost til virkelig verdi på eiendeler som ikke avskrives også være en tidsforskyvning. Ved for eksempel realisasjon av en aksjepost vil egenkapitalen på tidspunktet for realisasjon være den samme, enten det er anvendt virkelig verdi eller historisk kost.

Selv om forskjellene som påpekt er midlertidige, kan størrelsen på fri egenkapital på et gitt tidspunkt være avgjørende for gjennomføring av transaksjoner som fusjon og fisjon.

Størrelsen på fri egenkapital påvirkes av årets resultat og føringer direkte mot egenkapitalen, men også balanseført forskning og utvikling, goodwill og netto utsatt skattefordel samt størrelsen på total egenkapital i forhold til balansesum har betydning for fastsettelsen av fri egenkapital. Dette er nærmere omtalt ved gjennomgangen av de aktuelle selskapsrettslige reglene nedenfor.

Aksjerettslige bestemmelser som kan påvirkes av en endring i regnskapsmessige størrelser er bestemmelser om:

• Utbyttegrunnlaget

• Grunnlag for utdeling av konsernbidrag

• Kreditt og sikkerhetsstillelse til aksjeeiere og styremedlemmer etc.

• Erverv av egne aksjer

• Fondsemisjon

• Kapitalnedsettelse

Styret har i henhold til aksjelovene § 3-5 en handleplikt hvis det må antas at egenkapitalen er lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet. Handleplikten er knyttet til reell egenkapital og påvirkes således ikke av endringer i regnskapsreglene.

21.2.1 Utbyttegrunnlaget

Aksjelovene § 8-1 om hva kan utdeles som utbytte lyder:

”Som utbytte kan bare deles ut årsresultat etter det godkjente resultatregnskapet for siste regnskapsår og annen egenkapital etter fradrag for

1. udekket underskudd;

2. balanseført forskning og utvikling, goodwill og netto utsatt skattefordel;

3. den samlede pålydende verdi av egne aksjer som selskapet har ervervet til eie eller pant i tidligere regnskapsår, og kreditt og sikkerhetsstillelse etter §§ 8-7 til 8-9 som etter disse bestemmelsene skal ligge innenfor rammen av fri egenkapital;

4. den del av årsoverskuddet som etter lov eller vedtekter skal avsettes til et bundet fond eller ikke kan utdeles som utbytte.

Selskapet kan ikke utdele utbytte dersom egenkapitalen etter balansen er mindre enn ti prosent av balansesummen, uten å følge en fremgangsmåte som fastsatt i §§ 12-4 og 12-6 for nedsetting av aksjekapitalen.

Egenkapital som kan utdeles som utbytte etter første og annet ledd uten å følge fremgangsmåten etter §§ 12-4 og 12-6, regnes som selskapets frie egenkapital.

Det kan ikke i noe tilfelle besluttes utdelt mer enn forenlig med forsiktig og god forretningsskikk, under tilbørlig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter balansedagen, eller som må forventes å ville inntreffe.”

Bestemmelsen angir de materielle vilkår for at selskapet kan utdele utbytte, herunder hva som er å anse som selskapets frie egenkapital. § 8-1 angir tre kumulative vilkår for at selskapet kan beslutte utdeling av utbytte. For det første må selskapets egenkapital ved sist godkjente balanse, etter visse fradrag, overstige aksjekapitalen og eventuelle bundne fond, jf. første ledd. For det andre må selskapet ha en egenkapital ved sist godkjente balanse som overstiger 10 pst. av balansesummen, jf. annet ledd. For det tredje må det gjøres fradrag for underskudd som er inntrådt eller forventet etter balansedagen, jf. fjerde ledd.

Endring i regnskapsreglene som gir økt resultat og økning i egenkapitalen vil øke utbyttegrunnlaget etter første ledds vilkår, motsatt for en reduksjon. Det bemerkes som nevnt innledningsvis i avsnitt 21.2, at en slik økning eller reduksjon i prinsippet er en tidsforskyvning i resultat og egenkapital sammenlignet med gjeldende regnskapsregler. Egenkapitalen vil over tid være upåvirket av anvendt prinsipp. Endringer i verdien på forskning og utvikling, goodwill og utsatt skattefordel vil ikke påvirke fri egenkapital etter første ledds vilkår fordi disse regnskapspostene skal trekkes ut av utbyttegrunnlaget. Eksempelvis vil en økning i egenkapitalen som følge av en høyere balanseført verdi på forsknings- og utviklingskostnader ikke øke utbyttegrunnlaget tilsvarende, fordi balanseført verdi på forskning og utvikling uansett skal trekkes ut.

Endringer som påvirker balansestørrelser, og derved balansesummen, vil påvirke utbyttegrunnlaget etter annet ledds vilkår fordi forholdet mellom balansesum og egenkapital forrykkes. Dette gjelder også ved endring i balanseført verdi på forskning og utvikling, goodwill og utsatt skattefordel, som ikke skal trekkes fra ved vilkårene etter annet ledd.

De materielle vilkår for utdeling av utbytte etter § 8-1, suppleres av det generelle kravet om forsvarlig egenkapital i aksjelovenes § 3-4. Selv om vilkårene etter § 8-1 for å utdele utbytte er oppfylt, kan således adgangen til å utdele utbytte være stengt etter § 3-4 dersom selskapet har eller som følge av utdelingen vil få en uforsvarlig lav egenkapital.

Vilkårene etter fjerde ledd anses ikke påvirket av foreslåtte endringer.

21.2.2 Grunnlag for utdeling av konsernbidrag

Aksjelovene § 8-5 om konsernbidrag lyder:

”Selskapet kan utdele konsernbidrag til annet konsernselskap, jf. skatteloven §§ 10-2 til 10-4.

Bestemmelsene i §§ 8-1 til 8-4 gjelder tilsvarende for utdeling av konsernbidrag. Summen av utbytte og konsernbidrag kan i et enkelt år ikke overstige grensen etter § 8-1.”

Bestemmelsen om konsernbidrag viser til bestemmelsen i § 8-1 om utbyttegrunnlaget/fri egenkapital. Endring i regnskapsreglene som eventuelt fremskynder tidspunktet for økning i fri egenkapital, påvirker derved grunnlaget for utdeling av konsernbidrag på samme måte som beskrevet for § 8-1. Konsernbidrag fra morselskap til datterselskap kan normalt ytes uavhengig av begrensningene i §§ 8-1 til 8-4. Dette forutsetter at bidraget motsvares av tilsvarende verdiøkning på aksjene i datterselskapet. I motsatt fall må manglende verdiøkning ha dekning i fri egenkapital.

21.2.3 Kreditt og sikkerhetsstillelse til aksjeeiere og styremedlemmer etc.

Aksjelovene § 8-7 om kreditt til aksjeeiere mv lyder:

”Selskapet kan bare gi kreditt til eller stille sikkerhet til fordel for en aksjeeier eller noen av aksjeeierens nærstående innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte, og bare når det stilles betryggende sikkerhet for kravet på tilbakebetaling eller tilbakesøkning.

Forbudet i første ledd gjelder tilsvarende ved kreditt til eller sikkerhetsstillelse til fordel for en aksje- eller andelseier i annet selskap i samme konsern eller noen av dennes nærstående.

Forbudet i første og annet ledd gjelder ikke

1. kreditt med vanlig løpetid i forbindelse med forretningsavtaler;

2. kreditt eller sikkerhet til fordel for morselskapet eller annet selskap i samme konsern.

Tredje ledd nr. 2 gjelder tilsvarende når et boligbyggelag har bestemmende innflytelse som nevnt i § 1-3 i selskapet.”

Aksjelovene § 8-8 om kreditt til ansatt som er aksjeeier mv lyder:

”Bestemmelsene i § 8-7 er ikke til hinder for at selskapet gir kreditt til eller stiller sikkerhet til fordel for en aksje- eller andelseier eller noen av dennes nærstående når

1. skyldneren er ansatt i hovedstilling i selskapet eller i et annet selskap i samme konsern, og

2. kreditten ytes i samsvar med det som er vanlig ved finansiell bistand til ansatte.

Første ledd gjelder ikke dersom aksjeeieren eier mer enn fem prosent av aksjekapitalen i selskapet eller i et annet selskap i samme konsern. Like med aksjeeierens egne aksjer regnes her aksjer som eies av aksjeeierens personlig nærstående.”

Aksjelovene § 8-9 om kreditt til tillitsvalgte mv lyder:

”Bestemmelsene i § 8-7 gjelder tilsvarende for selskapets adgang til å gi kreditt til eller stille sikkerhet til fordel for et styremedlem, daglig leder eller et medlem av bedriftsforsamlingen i selskapet eller i annet selskap i samme konsern, eller noen av disses nærstående.

Første ledd er ikke til hinder for at selskapet gir kreditt til eller stiller sikkerhet til fordel for en ansatt eller noen av den ansattes nærstående når

1. den ansatte er valgt som de ansattes representant i styret eller bedriftsforsamlingen etter regler i loven her eller i vedtektsbestemmelsene, og

2. skyldneren er ansatt i hovedstilling i selskapet eller i et annet selskap i samme konsern, og

3. kreditten ytes i samsvar med det som er vanlig ved finansiell bistand til ansatte.”

Aksjelovene § 8-10 om kreditt til erverv av aksjer mv lyder:

”Selskapet kan ikke stille midler til rådighet eller yte lån eller stille sikkerhet i forbindelse med erverv av aksjer i selskapet, eller av aksjer eller andeler i et annet selskap i samme konsern. Likestilt med aksjer og andeler er rett til å erverve aksjer eller andeler.

Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra første ledd. I forbindelse med unntak fra første ledd kan det samtidig gjøres unntak fra §§ 8-7 til 8-9.”

Bestemmelsene begrenser visse transaksjoner til fordel for angitte personer m.v., og viser til bestemmelsen i § 8-1 om utbyttegrunnlaget/fri egenkapital som grense for transaksjoner av denne typen. Endring i regnskapsreglene som eventuelt fremskynder tidspunktet for økning i fri egenkapital, påvirker derved grensen for gjennomføring av transaksjonene på samme måte som beskrevet for § 8-1.

21.2.4 Erverv av egne aksjer

Aksjelovene § 9-3 om krav til fri egenkapital mv lyder:

”Et aksjeselskap kan bare erverve egne aksjer dersom selskapets frie egenkapital (jf. § 8-1 tredje ledd) etter den senest fastsatte balansen overstiger det vederlaget som skal ytes for aksjene. Det kan ikke i noe tilfelle erverves egne aksjer ut over det som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk, under tilbørlig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter balansedagen, eller som må forutsettes å ville inntreffe.”

Aksjelovene § 9-5 om avtalepant i egne aksjer lyder:

”Bestemmelsene i §§ 9-2 til 9-4 gjelder tilsvarende for selskapets erverv av avtalepant i egne aksjer. Ved anvendelsen av §§ 9-3 og 9-4 regnes den fordring avtalepantet skal sikre, som vederlag fra selskapet.”

Bestemmelsene begrenser adgangen til kjøp av egne aksjer m.v., og viser til bestemmelsen i § 8-1 om utbyttegrunnlaget/fri egenkapital som en av begrensningene for transaksjoner av denne typen. Endring i regnskapsreglene som eventuelt fremskynder tidspunktet for økning i fri egenkapital, påvirker derved grensen for denne typen transaksjoner på samme måte som beskrevet for § 8-1.

21.2.5 Fondsemisjon

Aksjelovene § 10-20 om generalforsamlingens beslutning om fondsemisjon lyder:

”(1) Forhøyelse av aksjekapitalen ved fondsemisjon kan skje ved overføring til aksjekapitalen fra overkursfondet (jf. § 3-2 annet ledd nr. 3) og fra fri egenkapital. § 8-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for hva som skal regnes som selskapets frie egenkapital, men likevel slik at det kan overføres egenkapital til aksjekapitalen selv om vilkårene i § 8-1 annet ledd ikke er oppfylt.

(2) Beslutning om fondsemisjon treffes av generalforsamlingen. Beslutningen kan ikke treffes før selskapet er registrert i Foretaksregisteret.

(3) Generalforsamlingens beslutning skal angi

1. det beløp aksjekapitalen forhøyes med;

2. om kapitalforhøyelsen skal gjennomføres ved at aksjenes pålydende forhøyes eller ved utstedelse av nye aksjer;

3. dersom det er eller skal være aksjer av ulike slag i selskapet, hvilken aksjeklasse de nye aksjene skal tilhøre.”

Aksjelovgivningens bestemmelser om fondsemisjon viser til bestemmelsen i § 8-1 om utbyttegrunnlaget/fri egenkapital, men slik at kravet i § 8-1 annet ledd om at egenkapitalen skal være minst 10 pst. av balansesummen, ikke gjelder. Endring i regnskapsreglene som fremskynder tidspunktet for økning i fri egenkapital kan derved påvirke derved bestemmelsene om fondsemisjon. Bestemmelsene om fondsemisjon er imidlertid av en annen karakter enn bestemmelsene som beskrives i avsnittene 21.2.1 til 21.2.4. I avsnittene 21.2.1 til 21.2.4 angis transaksjoner som kun kan gjennomføres innenfor rammen av fri egenkapital. Bestemmelsene om fondsemisjon omhandler endring i selskapskapitalens klassifisering, og gir en økt binding av selskapskapitalen.

21.2.6 Kapitalnedsettelse

Aksjelovene § 12-1 om beslutning av generalforsamlingen lyder:

”Beslutning om å nedsette aksjekapitalen treffes av generalforsamlingen. Det beløpet nedsettingen gjelder (nedsettingsbeløpet) kan bare brukes til:

1. dekning av tap som ikke kan dekkes på annen måte;

2. utdeling til aksjeeierne eller sletting av selskapets egne aksjer etter kapittel 9;

3. avsetning til fond som skal brukes etter generalforsamlingens beslutning.

Beslutningen skal angi nedsettingsbeløpet og hva det skal brukes til. Det skal også angis om kapitalnedsettingen skal gjennomføres ved innløsning av aksjer eller ved nedsetting av aksjenes pålydende. Beslutning som nevnt i første ledd nr. 2 eller 3 kan bare treffes etter forslag fra styret eller med styrets samtykke.

Dersom det i forbindelse med nedsettingen skal skje utdelinger til aksjeeierne med større beløp enn nedsettingsbeløpet, skal generalforsamlingens beslutning angi dette høyere beløpet og hvordan det skal dekkes.

Bestemmelsene i §§ 12-1 til 12-7 gjelder ikke nedsetting av aksjekapitalen etter § 2-10 tredje ledd, § 2-13 femte ledd, § 2-15, § 10-7, jf. § 2-10 tredje ledd, § 10-12 fjerde ledd, jf. § 2-13 femte ledd og § 2-15.”

Aksjelovene § 12-2 om beregning av tap. Krav til egenkapital mv lyder:

”Ved beregningen av selskapets tap etter § 12-1 første ledd nr. 1, skal balansen for siste regnskapsår legges til grunn. Beregningen kan bygge på en mellombalanse som er fastsatt og revidert etter reglene for årsregnskapet.

Beslutning som nevnt i § 12-1 første ledd nr. 2 eller 3 kan ikke gjelde større beløp enn at det etter nedsettingen er full dekning for den gjenværende aksjekapitalen og selskapets bundne egenkapital etter § 8-1 første ledd. Ved beregningen av beløpet skal balansen for siste regnskapsår legges til grunn. I samsvar med forsiktig og god forretningsskikk skal det likevel tas tilbørlig hensyn til hendelser som måtte være inntruffet etter balansedagen og tap som må forventes å ville inntreffe. Revisor skal bekrefte at det etter nedsettingen vil være full dekning for selskapets bundne egenkapital.”

Aksjelovene § 12-3 om styrets forslag om å nedsette aksjekapitalen lyder:

”Styret skal utarbeide forslag til generalforsamlingens beslutning om å nedsette aksjekapitalen, samt forslag til de vedtektsendringer som er nødvendige. Forslagene skal inntas i eller vedlegges innkallingen til generalforsamlingen.

Forslagene skal begrunnes. Det skal gis en kort redegjørelse for forhold som må tillegges vekt ved kapitalnedsettingen. Dersom generalforsamlingen ikke samtidig skal behandle årsregnskapet, skal redegjørelsen også omfatte hendelser som er inntruffet etter siste balansedag, og som er av vesentlig betydning for selskapet.

Innkallingen skal opplyse at siste fastsatte årsregnskap med revisjonsberetning er utlagt på selskapets kontor til gjennomsyn, hvis ikke generalforsamlingen samtidig skal behandle årsregnskapet.”

Aksjelovene § 12-4 om melding til Foretaksregisteret lyder:

”Generalforsamlingens beslutning om å nedsette aksjekapitalen skal meldes til Foretaksregisteret. Er melding ikke kommet inn innen to måneder etter at beslutningen ble truffet, bortfaller kapitalnedsettingen.”

Aksjelovene § 12-5 om ikrafttredelse uten kreditorvarsel lyder:

”Skal hele nedsettingsbeløpet brukes til dekning av tap etter § 12-1 første ledd nr. 1, trer kapitalnedsettingen i kraft når meldingen etter § 12-4 er registrert. Utdeling av utbytte kan i så fall ikke besluttes før det har gått tre år fra registreringen i Foretaksregisteret, med mindre aksjekapitalen igjen er blitt forhøyd med et beløp som minst svarer til nedsettingen, eller reglene i § 12-6 er blitt fulgt.

Kapitalnedsettingen trer også i kraft når meldingen etter § 12-4 er registrert dersom selskapet samtidig med meldingen om kapitalnedsettingen melder at aksjekapitalen er forhøyd ved nytegning av aksjer mot innskudd slik at selskapets bundne egenkapital blir minst like høy som tidligere.”

Aksjelovene § 12-6 om ikrafttredelse etter kreditorvarsel lyder:

”Skal nedsettingsbeløpet helt eller delvis brukes som nevnt i § 12-1 første ledd nr. 2 eller 3, gjelder følgende regler:

1. Foretaksregisteret skal, så snart beslutningen om kapitalnedsetting er registrert, kunngjøre beslutningen og varsle selskapets kreditorer om at innsigelse mot at nedsettingen settes i kraft, må meldes til selskapet innen to måneder fra siste kunngjøring. Kunngjøringen skal rykkes inn to ganger med minst en ukes mellomrom i Norsk lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på selskapets forretningssted. Kunngjøringen i avisen kan gjengis i kortform med henvisning til kunngjøringen i Norsk lysingsblad.

2. Gjør en kreditor med uomtvistet og forfalt fordring innsigelse før fristen etter nr. 1 er utløpt, kan beslutningen om kapitalnedsetting ikke settes i kraft før fordringen er betalt. En kreditor med omtvistet eller ikke forfalt fordring kan kreve at betryggende sikkerhet blir stilt, dersom fordringen ikke fra før er betryggende sikret. Tingretten avgjør tvist om det foreligger en fordring og om sikkerheten er betryggende. Retten kan forkaste krav om sikkerhet etter annet punktum når det er klart at det ikke foreligger noen fordring eller at kapitalnedsettingen ikke vil forringe kreditors mulighet til å få dekket fordringen. Krav om rettens avgjørelse må være fremsatt innen to uker etter at kreditor fremsatte kravet om betaling eller sikkerhetsstillelse.

3. Når fristen etter nr. 1 er utløpt og forholdet til de kreditorer som i tilfelle har fremsatt innsigelse er avklart etter nr. 2, trer beslutningen om kapitalnedsettingen i kraft når melding om dette blir registrert i Foretaksregisteret. En bekreftelse underskrevet av styret og revisor om at forholdet til selskapets kreditorer ikke er til hinder for at beslutningen trer i kraft, skal følge med meldingen.

4. Utdeling til aksjeeierne kan først finne sted når nedsettingen av aksjekapitalen er trådt i kraft.

5. Kapitalnedsettingen faller bort dersom melding etter nr. 3 ikke er kommet inn senest ett år etter at nedsettingen ble besluttet.”

Aksjelovene § 12-7 om vedtektsbestemt innløsning av aksjer lyder:

”I selskapets vedtekter kan det gis bestemmelser om innløsning av aksjer ved nedsetting av aksjekapitalen. Både selskapet og aksjeeieren kan gis rett til å kreve innløsning.

Innløsning etter bestemmelse i vedtektene kan gjennomføres uten kreditorvarsel etter § 12-6 dersom

1. innløsningen gjelder aksjer som er utstedt etter at eller samtidig med at innløsningsregelen ble registrert i Foretaksregisteret, og

2. aksjene innløses uten utdeling, eller utdelingen ikke overstiger selskapets frie egenkapital (jf. § 8-1 tredje ledd) etter siste årsregnskap.

Har selskapet plikt til å etterkomme krav om innløsning fra en aksjeeier, kan kapitalnedsettingen og nødvendige vedtektsendringer gjennomføres av styret, med mindre annet er fastsatt i vedtektene.”

Kapitalnedsettelse etter § 12-1 første ledd nr. 2 eller 3 kan bare gjennomføres slik at det etter nedsettelsen er dekning for bundet kapital etter § 8-1 første ledd, jf. § 12-2 annet ledd. Kravet i § 8-1 annet ledd om at egenkapitalen skal være minst 10 pst. av balansesummen gjelder ikke ved kapitalnedsettelse etter disse regler. Endring i regnskapsreglene som fremskynder tidspunktet for økning i fri egenkapital kan derved endre størrelsen på utdeling til aksjeeiere gjennom kapitalnedsettelse. Selv om endring i regnskapsreglene kan gi økt utdeling til aksjeeierne er kreditorhensyn ivaretatt ved krav om at kapitalnedsettelse etter § 12-1 første ledd nr. 2 eller 3 uten tilsvarende kapitalforhøyelse, først trer i kraft etter kreditorvarsel, jf. § 12-6.

21.3 EØS-reglene

Direktivet om virkelig verdi inneholder ikke bestemmelser om at verdiøkning skal føres mot et bundet fond. Enkelte verdiendringer skal føres mot fond for verdiendringer (”fair value reserve”), men det stilles ikke krav til at fondet skal være bundet. Dette standpunktet er videreført i moderniseringsdirektivet, jf. utvidelse av artikkel 42 i fjerde direktiv (ny 42 e og 42 f), som sier at virkelig verdi kan anvendes for andre eiendeler og forpliktelser enn finansielle instrumenter uten krav om binding.

Poster som skal føres mot fond for verdiendringer, er verdiendringer som føres direkte mot egenkapitalen, og gjelder sikringsinstrumenter og kursdifferanse på nettoinvestering i utenlandsk enhet. Verdiendringer på enkelte eiendeler i klassen ”available for sale” kan tillates eller kreves ført direkte mot ”fair value reserve”.

Fjerde direktiv, artikkel 33 tillater oppskrivning, en opsjon Norge ikke har anvendt. Slik verdiregulering skal føres direkte mot en reserve som ikke kan deles ut. Bestemmelsen omfatter ikke immaterielle eiendeler, disse må derfor vurderes etter generelle prinsipper. Direktivets artikkel 33 er endret gjennom moderniseringsdirektivet, slik at også immaterielle eiendeler kan verdireguleres.

Investeringsforetak som definert i fjerde direktiv artikkel 5 (2) kan etter samme direktivs artikkel 60 anvende markedsverdi. Direktivet har ingen krav til binding av verdiøkning som er regnskapsført i samsvar med artikkel 60.

Videre utvikling av selskapsretten i EU

I september 2001 nedsatte Europa-kommisjonen et utvalg under ledelse av Jaap Winter for å initiere en diskusjon om behovet for modernisering av selskapslovgivningen i EU. Wintergruppen la frem sin rapport: ”A Moderen regulatory framework for Company Law in Europe” sist høst. Gruppen tar for seg ulike aspekter innen selskapsretten inkl. regnskapsretten, og vurderer blant annet spørsmålet omdannelse og opprettholdelse av kapital i aksjeselskaper.

Utgangspunktet i rapporten er at EU-lovgivningen om kapitalstrukturen i aksjeselskapene verken kan anses å være en direkte fordel eller hindring for konkurransen i næringslivet. Reglene er likevel kritisert for ikke å gi tilfredsstillende nok beskyttelse for kreditorene ved at de gir et for dårlig grunnlag for vurdering av selskapene betalingsevne. Dessuten at den legale ordningen er lite fleksibel og kostbar. Om årsregnskapet uttrykkes at dette er blitt en dårlig målestokk for å treffe avgjørelser om utbytteutdeling og for å vurdere selskapets betalingsevne.

Rapporten angir 3 ulike måter for revidering av gjeldende kapitalkrav i aksjeselskaper:

• Å følge de foreliggende forslagene fra SLIM-prossesen (et opplegg fra 90-tallet for forenklinger i EU-lovgivningen hvor det her siktes spesielt til et forslag om endringer i EUs annet selskapsrettsdirektiv som angir kapitalstrukturen i aksjeselskapene), herunder vurdering av om en solvenstest bør erstatte eksisterende regler om utdelingsbegrensninger.

• Radikalt å fjerne en rekke bestemmelser i lovgivningen om etablering og opprettholdelse av kapitalbasen i selskapene og i reglene om forholdet mellom aksjeeiere og styre

• Fjerne enkelte av lovreglene om kapitalstruktur i selskapene, men opprettholde maktbalansen mellom aksjeeierne og styret.

Som første skritt i oppfølgningen av Wintergruppens rapport fremmet EU-kommisjonen i mai 2003 et dokument, (COM 2003, 284 final), med vurderinger og handlingsplan. I hovedtrekk følges forslagene i Wintergruppens rapport. Arbeidet er i en tidlig fase, og det kan foreløpig ikke trekkes noen konklusjoner som kan angi retningslinjer for utvalgets arbeid på området selskapsrettslige konsekvenser.

21.4 Dansk regelverk

Virkelig verdi/verdiregulering

De danske bestemmelsene om anvendelse av virkelig verdi gjelder for virksomheter i regnskapsklassene B, C, og D, det vil si ikke for klasse A, som i hovedsak omfatter enkeltmannsforetak. Bestemmelsene fremgår av årsregnskabsloven §§ 37 og 38. § 37 er innført som en konsekvens av limited fair value-direktivet, og tillater anvendelse av IAS 39.

§ 37 gjelder for alle typer regnskapspliktige innenfor de tre regnskapsklassene, og fastsetter vilkår for regnskapsføring til virkelig verdi. Alle verdiendringer etter § 37 føres mot resultat. Verdiendringer etter § 37 bindes ikke, men inngår på samme måte som andre resultatposter i grunnlaget for utbytte m.v.

”§ 37. Virksomheden skal efter første indregning løbende regulere finansielle aktiver, jf. dog stk. 2, samt de finansielle forpligtelser, der indgår i en handelsbeholdning eller er afledte finansielle instrumenter, til dagsværdi. Denne måles til den salgsværdi, der kan konstateres for de pågældende aktiver eller forpligtelser på et velfungerende marked. Kan salgsværdien ikke umiddelbart konstateres for aktiverne eller forpligtelserne, måles de ud fra markedets salgsværdier på aktivets eller forpligtelsens enkelte bestanddele. Eksisterer der heller ikke et velfungerende marked for disse bestanddele, skal dagsværdien så vidt muligt måles til en tilnærmet salgsværdi ved hjælp af den for aktivet eller forpligtelsen relevante kapitalværdi, hvis denne kan beregnes ved hjælp af almindeligt aceepterede værdiansættelsesmodeller og -teknikker. Kan en tilnærmet salgsværdi ikke beregnes, skal aktivet eller forpligtelsen måles til kostpris.

Stk. 2. Virksomheden skal efter første indregning løbende regulere følgende til amortiseret kostpris:

1) Udlån og tilgodehavender, der hidrører fra virksomhedens egen aktiviteter, i det omfang de ikke indgår i en handelsbeholdning,

2) øvrige finansielle aktiver, der ikke er afledte finansielle instrumenter, og som beholdes til udløb, samt

3) finansielle forpligtelser, bortset fra dem, der er nævnt i stk. 1, 1. pkt.

Stk. 3. Bestemmelserne i stk. 1 og 2 finder ikke anvendelse på

1) kapitalandele i dattervirksomheder,

2) kapitalandele i fællesledede og associerede virksomheder

3) egne kapitalandele og

4) andre finansielle instrumenter, som Erhvervs- og Selskabsstyrelsen ved bekendtgørelse har undtaget fra bestemmelserne i stk. 1 eller 2. ”

§ 38 gjelder foretak hvor hovedaktiviteten er investering i investeringseiendommer, råstoffer eller lignende verdier. Bestemmelsen krever at eiendeler og forpliktelser knyttet til investeringene skal regnskapsføres til virkelig verdi. Samme bestemmelse gir også en mulighet for landbruksvirksomhet til å anvende virkelig verdi på biologiske eiendeler. Verdiendringene føres både for investeringsforetak og landbruksforetak mot resultat. Verdiendringer som er ført etter § 38 bindes i ”reserve for dagsværdi på investeringsaktiviteter”/”reserve for dagsværdi for biologiske aktiviteter”, og positiv reserve reduseres eller oppløses ved at de justerte balansepostene

”1) realiseres eller udgår af aktiviteten,

2) reguleres ned på grund af lavere dagsværdi,

3) er forbundet med udskudt skat, der skal hensættes, jf. § 47, eller

4) tilbageføres på grund af ændret regnskabsmæssigt skøn, jf. § 52.”

Grunnlaget for den regnskapsmessige behandlingen som er angitt i § 38, er for investeringsforetak at fjerde direktiv tillater medlemslandene å kreve at investeringsforetak skal anvende virkelig verdi ved måling av sine investeringseiendommer m.v. Formålet med bestemmelsen i den danske loven, er blant annet å sikre overensstemmelse med den ene valgmuligheten for måling etter IAS 40 Investment Property.

For landbruket var det et uttrykt ønske å ha adgang til å anvende virkelig verdi for enkelte eiendeler, da det er lang tradisjon for dette i dansk landbruk. Muligheten var ikke inkludert i den tidligere årsregnskapsloven, da den dels ikke omfattet enkeltmannsforetak, dels var det inntil for få år siden ikke mulighet for å drive landbruk i selskapsform. I lovbemerkninger til § 38 fremgår det også:

”At tage biologiske aktiver op til dagsværdi er ikke udtrykkeligt tilladt efter 4. direktiv, men her er tale om en aktivitet, der ikke var forudsat ved direktivets vedtagelse i 1978, således at anvendelsen af dagsværdi hér ikke kan kaldes direktivstridig.”

Oppskrivning

Materielle anleggsmidler, og for virksomheter i klasse B, kapitalandeler i datterselskaper og tilknyttede selskaper, kan skrives opp til virkelig verdi. Verdiendringen føres direkte mot egenkapitalen og bindes i en ”reserve for oppskrivning”. Reserven kan oppløses eller reduseres hvis de oppskrevne eiendeler:

1. realiseres eller udgår af aktiviteten

2. nedskrives på grund av lavere geninvindingsværdi, eller

3. er forbundet med udskudt skat, der skal hensættes, jf. § 47, eller

4. tilbageføres på grund af ændret regnskabsmæssigt skøn

Immaterielle eiendeler kan ikke skrives opp.

21.5 Foreslåtte endringer i regnskapslovgivningen og selskapsrettslige konsekvenser

I kapitlet gjennomgås hver enkelt foreslått endring i regnskapsloven kapittel 5 om vurderingsregler, og eventuell påvirkning i fri egenkapital og skattemessige forhold kommenteres. Som nevnt innledningsvis reguleres selskapsrettslige forhold med utgangspunkt i selskapsregnskapet, ikke konsernregnskapet. Endringer som eventuelt kun vedrører konsernregnskapet vil derfor ikke bli omtalt.

Utvalget har drøftet regnskapslovens grunnleggende prinsipper i kapittel 9, og påpeker en bred enighet om at det ikke er ønskelig med et norsk rammeverk som er i strid med IAS/IFRS. IASBs rammeverk er balanseorientert, og eventuelle konflikter mellom grunnleggende regnskapsprinsipper og IASBs rammeverk drøftes i kapitlet.

En videre utvikling i samsvar med IAS/IFRS tilsier større grad av balanseorientering ved utvikling av god regnskapsskikk. Dette kan bety at enkelte poster må resultatføres i en senere periode enn hva tilfellet er etter gjeldende regler, fordi tilhørende balansepost ikke tilfredsstiller definisjonen på eiendeler eller gjeld. Utvalget har derfor åpnet for en modifisering av sammenstillingsprinsippet.

Utvalget har også foreslått en endring i regelen om regnskapsestimater. Regnskapslovens gjeldende hovedregel er at hele virkningen av estimatendringer regnskapsføres i året estimat endres. Resultatføring kan imidlertid utsettes når dette er i samsvar med god regnskapsskikk. Etter IAS skal estimatendringer som påvirker fremtidige perioder, for eksempel avskrivningstid for varige driftsmidler, resultatføres i den regnskapsperioden estimatet endres og fremtidige perioder.

Ovenstående endringer er eksempler på forhold som vedrører gjeldende grunnleggende regnskapsprinsipper, og kan påvirke resultat og fri egenkapital ved en endring mot IASBs løsninger.

Forhold knyttet til regnskapsføring i utenlandsk valuta omtales i avsnitt 5.2.

Nedenfor vurderes foreslåtte endringer i den enkelte bestemmelse i regnskapsloven kapittel 5 i forhold til selskapsrettslige konsekvenser.

§ 5-1 Klassifisering av eiendeler og gjeld

Bestemmelsen i § 5-1 om klassifisering av eiendeler og gjeld omhandler kun spørsmål om klassifisering, og har ingen selskapsrettslig konsekvens.

§ 5-4 Anskaffelseskost (nytt tredje ledd)

Finansieringsutgifter, herunder renter for kapitalbinding, ved tilvirkning er tilvirkningskostnader og forutsettes etter gjeldende regnskapslov balanseført som en del av anskaffelseskost, i de tilfeller dette er vesentlig. Foreslått endring om at finansieringsutgifter kan kostnadsføres når de påløper, innebærer en forskyvning i tidspunkt for kostnadsføring, slik at kostnadsføringen fremskyndes ved foreslått endring i forhold til gjeldende lov. Dette gir midlertidig endring, slik at fri egenkapital reduseres og gir tilsvarende lavere balansesum.

§ 5-5 Tilordning av anskaffelseskost (tredje og fjerde punktum oppheves)

Utvalget foreslår at bestemmelsen om at ombyttbare finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost oppheves. Den foreslåtte endring i bestemmelsens tredje punktum åpner for FIFO-metoden (først inn – først ut) også for ombyttbare finansielle eiendeler. Endringen kan gi både en midlertidig økning og reduksjon i egenkapitalen sammenlignet med gjeldende regler, avhengig av om kostpris ligger under eller over gjennomsnittet. Bestemmelsen får ved foreslåtte endringer i § 5-8 mindre betydning fremover, i og med at denne typen eiendeler i større grad vil bli vurdert til virkelig verdi.

§ 5-6. Forskning og utvikling (nytt annet ledd)

Utvalget foreslår at utgifter til egen forskning skal kostnadsføres, mens egne utgifter til produktutvikling skal balanseføres, forutsatt at vilkårene for balanseføring er oppfylt. Endringen gir en fremskyndet kostnadsføring av utgifter til forskning og en utsatt kostnadsføring av utgifter til produktutvikling, i og med at man ved gjeldende regler kan velge mellom kostnadsføring eller balanseføring av denne typen utgifter.

Forskning og utvikling trekkes ut av utbyttegrunnlaget og kostnadsføring påvirker derfor ikke fri egenkapital etter reglene i aksjelovene § 8-1 første ledd. Krav om kostnadsføring av utgifter til forskning reduserer både egenkapital og balansesum. Krav om balanseføring av egen produktutvikling øker egenkapital og balansesum. Endringene forrykker forholdet mellom egenkapital og balansesum, og påvirker muligheten for utbytte etter § 8-1 annet ledd (10 prosent-regelen). Endringene virker slik at kostnadsføring av forskningsutgifter kan redusere utbyttemulighetene, mens balanseføring av produktutviklingsutgifter kan øke utbyttemulighetene etter § 8-1 annet ledd.

Balanseføring ved gjeldende regler forutsetter at man kan sannsynliggjøre en fremtidig økonomisk fordel. For utgifter til egen forskning vil sannsynliggjøring av fremtidig økonomisk fordel i henhold til god regnskapsskikk normalt ikke være tilfellet. Krav om kostnadsføring av egne forskningsutgifter antas derfor ikke å ha noen nevneverdig praktisk betydning. Krav om balanseføring av egne produktutviklingsutgifter vil kunne ha konsekvens i den grad regnskapspliktige tidligere har valgt å kostnadsføre slike utgifter, selv om vilkårene for balanseføring har vært oppfylt. For små foretak opprettholdes valgmuligheter for utgifter til egen produktutvikling, slik at disse utgiftene kan kostnadsføres selv om vilkårene for balanseføring skulle være oppfylt.

Endringene anses ikke å ha konsekvenser for et omfattende antall regnskapspliktige.

§ 5-7 Goodwill (nytt tredje og fjerde punktum)

Utvalgets forslag om at goodwill kan unnlates avskrevet innebærer en forskyvning i periodisering av goodwill. Ved å unnlate periodisk avskrivning kan kostnaden bli resultatført i en senere periode enn ved gjeldende regler. Dette er i hovedsak en problemstilling som vedrører konsernregnskapet, i og med at goodwill oftest er knyttet til konserndannelser, men vil også gjelde selskapsregnskapet når goodwill er regnskapsført her.

Goodwill trekkes ut av utbyttegrunnlaget og kostnadsføring påvirker derfor ikke fri egenkapital etter reglene i aksjelovene § 8-1 første ledd. Senere periodisering av kostnader påvirker på samme måte som for forskning og utvikling balansesum og forrykker forholdet mellom egenkapital og balansesum. Egenkapitalen blir høyere, og derved også balansesummen. Dette øker muligheten for utbytte etter § 8-1 annet ledd (10 prosent-regelen).

§§ 5-8, 5-8a og 5-8b Finansielle instrumenter, investeringseiendommer og biologiske eiendeler § 5-8 Finansielle instrumenter (endret)

Etter gjeldende bestemmelse skal markedsbaserte finansielle omløpsmidler som inngår i en handelsportefølje, vurderes til virkelig verdi. Utvalget foreslår å utvide denne bestemmelse til å omfatte plikt til å vurdere finansielle instrumenter og varederivater til virkelig verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig. Det foreslås å opprettholde unntaksbestemmelsen for små foretak, slik at de kan velge å vurdere finansielle instrumenter etter generelle vurderingsregler eller til virkelig verdi som kan måles pålitelig.

§ 5-8a Investeringseiendommer og § 5-8b Biologiske eiendeler (nye)

Utvalget foreslår en adgang til å vurdere henholdsvis investeringseiendommer og biologiske eiendeler til virkelig verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig.

Endringene i §§ 5-8, 5-8a og 5-8b innebærer en utvidelse i adgangen til å anvende virkelig verdi og fremskynder generelt tidspunktet for økning i egenkapital sammenlignet med dagens regnskapsregler. Endringen gir også større svingninger i resultat og balanse. En åpenbar konsekvens er at fri egenkapital kan påvirkes. Se egen omtale i avsnitt 21.6 vedrørende vurdering av behov for nøytralisering.

§ 5-13. Aksjebasert avlønning for små foretak

Utvalget foreslår en unntaksbestemmelse for små foretak hvor det gis adgang til å unnlate å kostnadsføre aksjebasert avlønning.

Forslaget anses ikke å innebære en endring av praksis for små foretak.

Kapittel 5 del III inkludert nåværende § 5-13 oppheves

Utvalget foreslår at finansiell gjeld skal vurderes til anskaffelseskost. Dette foreslås regulert i forskrifter til § 5-8.

Samtidig foreslås å oppheve § 5-13. Det vil etter dette forslaget ikke lenger være mulig å resultatføre urealisert tap på annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld. Endringen innebærer en forskyvning i tidspunkt for kostnadsføring, slik at kostnadsføringen skjer på et senere tidspunkt enn ved gjeldende lov. Dette gir midlertidig endring, slik at (fri) egenkapital øker sammenlignet med dagens regler.

§ 5-14 (annet ledd oppheves, nytt annet ledd)

Utvalget foreslår å oppheve bestemmelsen om konsernfusjon. Dette innebærer at regnskapsføringen kan utledes av generelle bestemmelser. Endringen antas ikke å ha selskapsrettslige konsekvenser.

§ 5-15 Kontinuitetsunntak ved sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser (oppheves)

Utvalget foreslår å oppheve bestemmelsen om at eiendeler og gjeld i fusjonerende foretak skal videreføres til balanseførte verdier når det er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Endringen innebærer antakeligvis at færre fusjoner vil bli gjennomført ved kontinuitet. I stedet må virkelig verdi anvendes, og reell egenkapital i overdragende selskap fremkommer i den fusjonerte enheten. Totalt sett øker egenkapitalen, men egenkapitaløkning i overtakende selskap vil ved fusjon til virkelig verdi være bundet. Ved fusjon til kontinuitet videreføres egenkapitalens sammensetning i størst mulig grad slik den var i selskapene før fusjon. Endringen kan derfor bety en større grad av bundet egenkapital i den fusjonerte enheten.

§ 5–16 Fusjon og fisjon av små foretak

Etter gjeldende regnskapslov har små foretak adgang til å videreføre eiendeler og gjeld i fusjonerende foretak til balanseførte verdier. Bestemmelsen utvides til også å omfatte fisjon.

Anvendelse av kontinuitet ved fisjon innebærer lavere egenkapital enn ved anvendelse av virkelig verdi. Ved anvendelse av virkelig verdi vil overtakende selskap ved fisjonen regnskapsføre all egenkapital som bundet, mens selskapet ved anvendelse av kontinuitet også skal ha kontinuitet på selskapskapitalen for de fisjonerte selskaper sett under ett, forutsatt at de selskapsrettslige beslutninger er forenlige med dette. I motsatt fall, skal overdratt egenkapital regnskapsføres som innskutt kapital i overtakende selskap.

Utvidet bruk av kontinuitet kan gi større andel av fri egenkapital enn ved bruk av virkelig verdi.

§ 5-17 Investering i tilknyttet selskap og datterselskap

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende adgang til fritt å velge mellom egenkapitalmetoden og generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet. Når det gjelder midlertidige investeringer i tilknyttet selskap og datterselskap, kan disse regnskapsføres etter § 5-8. Regnskapsføring til virkelig verdi etter § 5-8 innebærer en endring i forhold til dagens regler, og fremskynder tidspunktet for resultatføring av positive verdiendringer.

Bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller er foreslått overført til § 3-3 i aksjelovene. Det er samtidig foreslått en endring i denne bestemmelse ved at det er åpnet adgang til å unnlate å avsette til fond for vurderingsforskjeller, forskjeller mellom balanseført verdi og anskaffelseskost som ikke skyldes inntektsførte resultater i investors regnskap. I de tilfeller denne adgang benyttes, vil det gi lavere kapitalbinding. Se avsnitt 10.4.4 for ytterligere omtale av fond for vurderingsforskjeller.

§ 5-18 Deltakelse i felles kontrollert virksomhet

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende adgang til fritt å velge mellom egenkapitalmetoden/bruttometoden og generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet. Når det gjelder midlertidige investeringer i felles kontrollert virksomhet, kan disse regnskapsføres etter § 5-8. Regnskapsføring til virkelig verdi etter § 5-8 innebærer en endring i forhold til dagens regler, og fremskynder tidspunktet for resultatføring av positive verdiendringer.

§ 5-19 Konserndannelse

Bestemmelsen omhandler tilordning av anskaffelseskost i konsernregnskapet. Endringen har derfor ingen betydning for selskapsretten.

§ 5-20 Kontinuitetsunntak ved konserndannelse (oppheves)

Opphevelse av bestemmelsen om kontinuitetsunntak ved konserndannelse vil antakelig innebære at færre konserndannelser vil bli gjennomført ved kontinuitet. Dette har ingen betydning for selskapsretten i og med at selskapsregnskapet ikke påvirkes, kun konsernregnskapet.

21.6 Behov for selskapsrettslig nøytralisering av endringer i regnskapslovgivningen

21.6.1 Generelle betraktninger

Utvalget har som et ledd i tilpasningen til IAS/IFRS foreslått endringer i regnskapslovgivningen. Forslag med selskapsrettslige konsekvenser er i hovedsak knyttet til utvidet adgang til anvendelse av virkelig verdi. Utvidet adgang til bruk av virkelig verdi fremskynder generelt tidspunktet for økning i egenkapital sammenlignet med dagens regnskapsregler, og vil også gi større svingninger i resultater. Endringen vil påvirke størrelsen på blant annet årsresultat, egenkapital og balansesum, regnskapsstørrelser som er sentrale for selskapsrettslige bestemmelser omtalt i avsnitt 21.2. En åpenbar konsekvens for de selskapsrettslige områdene som er omtalt foran, er at fri egenkapital kan påvirkes. Fri egenkapital setter etter selskapslovgivningen rammen for enkelte transaksjoner m.v., og denne rammen kan bli utvidet.

Regnskapsreglene vil være i stadig utvikling, og kun unntaksvis er selskapsretten endret som en konsekvens av dette. Dette er etter utvalgets oppfatning en fornuftig løsning. Hvis selskapsrettslige konsekvenser skal vurderes ved stadige endringer i regnskapsreglene, kan dette hemme utviklingen av regnskapsreglene. På den annen side bør det ved store endringer som ved ny regnskapslov, og nå ved innføring av forordningen/ytterligere tilnærming mot IAS/IFRS, vurderes om generelle trekk i endringene er av vesentlig betydning for selskapsretten og kan gi utilsiktede virkninger på området.

Utvalget har vurdert om det er behov for å nøytralisere virkningen av endringene som i større grad åpner for regnskapsføring av ikke-realisert verdiøkning, slik at utdeling hindres frem til realisasjon. Begrunnelsen for en eventuell nøytralisering bør i så fall være knyttet til formålet ved kapitalbinding, og risiko for at formålet i mindre grad oppfylles hvis virkningen ikke nøytraliseres.

Det siteres fra forarbeider til aksjelovgivningen (NOU 1996:3, avsnitt 6.1.1):

”Selskapskapitalen er grunnlaget for den virksomhet selskapet skal drive. I første omgang er det derfor deltakerne i selskapet som har størst interesse av at selskapskapitalen er tilstrekkelig som grunnlag for virksomheten. Deltakerne er også interessert i at selskapet drives slik at kapitalen holdes intakt, helst øker, og gir avkastning av den investering deltagelsen utgjør.

Selskapskapitalen er imidlertid samtidig dekningsgrunnlaget for de forpliktelser selskapet pådrar seg under virksomheten. Det er dette som er karakteristisk for virksomhet som drives i aksjeselskapsform. For selskapskreditorene er det derfor viktig at selskapets kapitalgrunnlag til enhver tid er tilstrekkelig slik at selskapet kan dekke sine forpliktelser. Aksjeeierne selv hefter ikke for selskapets forpliktelser, og de plikter heller ikke å gjøre innskudd i selskapet i større utstrekning enn det følger av aksjetegningen (utkast § 1-8). Aksjeeiernes ansvar er altså begrenset til aksjeinnskuddet.

Kreditorinteressene er likevel til dels av mer begrenset rekkevidde enn deltakerinteressene. Hovedinteressen til kreditorene er at selskapet til enhver tid har et kapitalgrunnlag og blir drevet slik at det ikke oppstår tvil om utsikten til at kreditorene skal få dekning. Så lenge selskapets soliditet er utvilsom er kreditorene godt sikret, og resultatet av virksomheten har mindre betydning - i hvert fall på kort sikt. I alle tilfelle er det imidlertid viktig for kreditorene at det fra selskapets side ikke blir foretatt disposisjoner til fordel for aksjeeierne som kan innebære reduksjon av kapitalgrunnlaget i en slik grad at det truer dekningsmuligheten.”

Lovgivers oppgave i relasjon til kapitalgrunnlaget oppsummeres i samme utrednings avsnitt 6.1.4:

• ”regler som sikrer at aksjeeiernes kapitalinnskudd reelt minst svarer til de beløp som registreres som aksjekapital i Foretaksregisteret,

• regler som også av hensyn til tredjemannsinteresser stiller krav om at forvaltningen av selskapet er forsvarlig og at virksomheten tilpasses kapitalgrunnlaget til enhver tid,

• regler om oppbygging av kapital i selskapet, og

• regler som setter grenser for selskapsorganenes adgang til å gjennomføre utdelinger eller andre transaksjoner som medfører at den kapital aksjeeierne skal ha bundet i selskapet reduseres eller blir borte.”

Loven skal sikre at aksjeeierne sørger for et forsvarlig kapitalgrunnlag, og ledelsen må tilpasse virksomhetens art og omfang i forhold til kapitalgrunnlaget. Kapitalgrunnlaget skal ikke bare være forsvarlig i forhold til eierne, men også i forhold til selskapets kreditorer. Lovgivningen aksepterer at virksomheten drives med begrenset ansvar for deltakerne, men samtidig pålegges det plikter knyttet til drift og soliditet ovenfor selskapets kreditorer og andre med interesser knyttet til selskapet. Som nevnt innledningsvis i avsnitt 21.2 inneholder derfor aksjelovene bestemmelser som begrenser adgangen til utdelinger til aksjonærene, slik at disse kun kan skje lovlig etter visse bestemte bestemmelser. Bestemmelsene er i utgangspunktet knyttet opp mot skillet mellom fri og bunden egenkapital.

Reglene om bunden egenkapital er således knyttet opp mot formelle kriterier. I tillegg og som supplement inneholder aksjelovene regler som bygger på materielle kriterier, bestemmelsene i aksjelovene §§ 3-4 og 3-5 (krav til forsvarlig egenkapital og regler om handleplikt). Bestemmelsene var nydannelser i norsk aksjerett ved aksjeloven av 1997. Etter § 3-4 skal et aksjeselskap til enhver tid ha forsvarlig egenkapital. Bestemmelsen innebærer at ledelsen må påse at et selskaps virksomhet og kapitalgrunnlag til enhver tid er tilpasset hverandre, men den vil også supplere reglene om bunden egenkapital som begrensning for utdelinger m.v. Ved vurderingen av om selskapet har slik forsvarlig egenkapital, er det de reelle verdier av eiendeler og gjeld som er avgjørende, ikke de balanseførte. Bestemmelsen skiller seg således her fra utgangspunktet etter § 8-1, hvor det er den regnskapsmessige fri egenkapitalen som er utgangspunktet for selskapets utdelingsadgang. § 3-4 suppleres igjen av § 3-5, som pålegger styret en handleplikt ved betydelig tap av egenkapital. Disse bestemmelsene representerer en annen måte å beskytte kreditorene på enn den som ligger i bestemmelsene om formell bunden egenkapital.

Utvalget påpeker at man ved regnskapsføring av verdiøkning også skal reflektere skattemessig effekt knyttet til verdiendringen. Det er nettoeffekten, verdiendring redusert for (utsatt) skatt, som blir endringen i egenkapital. Det presiseres at man i spørsmålet om nøytralisering av egenkapitaleffekter kun drøfter en binding av økningen i fri egenkapital, ikke bruttobeløpet. Hvis bruttobeløpet bindes, vil dette føre til en reduksjon i fri egenkapital i forhold til dagens regler, et utfall utvalget anser som uaktuelt og uakseptabelt.

Utvalgets vurdering

I kapittel 9 drøftes blant annet kvalitative krav som pålitelighet og relevans, og utvalget har i sine forslag om anvendelse av virkelig verdi understreket kravet om pålitelig måling. Virkelig verdi kan være vanskelig å fastsette og problemer ved verdsettelsen kan gi mindre pålitelige verdier i regnskapet og derved også usikkerhet knyttet til soliditet. Dersom vurdering av virkelig verdi ikke kan baseres på observerte markedspriser i velfungerende markeder, må verdien estimeres. Estimerte verdier vil som regel være sensitive med hensyn til de forutsetninger som gjøres, og valg av forutsetninger vil ofte måtte baseres på skjønn. Det vil dermed oppstå en fare for at overdreven optimisme kan lede til undervurdering av gjeld og overvurdering av eiendeler og resultat. Betenkeligheter knyttet til selskapsrettslige konsekvenser er primært begrunnet i usikkerhet ved måling og risikoen for at selskapene skal få en svekket soliditet sammenlignet med situasjonen ved dagens regler. Forhold som økt bruk av virkelig verdi vil gi høyere egenkapital og økt grunnlag for blant annet utdeling. Økninger ved regnskapsmessig vurdering til virkelig verdi er ikke realisert, og senere verdireduksjon kan føre til negativ egenkapital hvis verdiøkning er utdelt. Aksjelovenes krav om forsvarlig egenkapital er uavhengig av størrelsen på fri egenkapital, og bestemmelsen skal være til hinder for at slike uheldige effekter oppstår.

Realisasjon som kriterium for å regnskapsføre gevinst, kan gi et mer nøkternt bilde av foretakenes inntjening, men realisasjon betyr ikke nødvendigvis at fremtidig risiko blir mindre. Et selskap som realiserer gevinst ved å selge én eiendel, kan investere i en annen eiendel som faller i verdi, og er derved like utsatt for verditap.

Ulik grad av usikkerhet i estimater og mulighet for rask realisasjon tilsier etter utvalgets oppfatning at man i forhold til spørsmålet om nøytralisering bør differensiere mellom de ulike poster som skal eller kan vurderes til virkelig verdi. Manglende erfaring når det gjelder anvendelse av virkelig verdi tilsier etter utvalgets mening også at man bør nøytralisere virkningen for enkelte områder foreløpig, og på et senere tidspunkt ta opp spørsmålet til ny vurdering. Det vil være naturlig at dette skjer ved den forestående evaluering av aksjelovene og knyttes opp mot EU-kommisjonens oppfølging av Wintergruppens arbeid.

Det er et sentralt utgangspunkt for utvalget at en eventuell binding av kapital uansett ikke skal innskrenke utbyttegrunnlaget i forhold til dagens regler. Videre at man må tilstrebe å unngå en uheldig innlåsing av kapital som begrenser foretakenes handlefrihet. Binding kan bety at det blir vanskeligere å tiltrekke seg kapital, og vil også være konkurransehemmende i den grad andre lands lovgivere ikke binder tilsvarende egenkapitalelementer.

Eventuelle forslag til endringer av reglene må ta hensyn til krav om enkle og klare regler som ikke krever uforholdsmessig bruk av ressurser og kompetanse, ikke minst av hensyn til små foretak. I tillegg kommer at selskapene uansett vil måtte forholde seg til aksjelovenes bestemmelser om forsvarlig egenkapital, som nettopp forholder seg til de reelle verdier – slik de best lar seg måle. Dersom forutsetningene for å benytte virkelig verdi foreligger, må det kunne legges til grunn at de vesentligste usikkerhetsmomenter forbundet med en slik måling er hensyntatt og redusert i forsvarlig grad.

Utvalget er oppmerksom på at foreslåtte krav om nøytralisering innebærer at den regnskapspliktige pålegges et merarbeid ved at det må tas stilling både til eiendelenes virkelige verdi og verdi etter kostmetoden for å fastsette beløp som skal nøytraliseres. Dette gjelder i særlig grad for biologiske eiendeler. Som påpekt er det viktig med enkle og klare regler, og ved utarbeiding av en bestemmelse om nøytralisering er det derfor meget viktig at lovgiver gjør en kostnad/nytte vurdering, slik at eventuelle mindre forskjeller aksepteres for å oppnå et regelverk som er enkelt å praktisere. Norge står fritt i forhold til å pålegge en bestemmelse om nøytralisering slik at hensyn til EØS-regler, som ved fond for vurderingsforskjeller, ikke er avgjørende.

21.6.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Finansielle instrumenter

Dagens regnskapslovgivning krever etter nærmere angitte kriterier anvendelse av virkelig verdi for eiendeler i en handelsportefølje og valutaposter. Dette er verdiendringer som ikke nøytraliseres i forhold til aksjeselskapers fri egenkapital. Ved utvalgets forslag utvides adgangen til å anvende virkelig verdi for finansielle instrumenter. Det er utvalgsflertallets oppfatning at de poster som omfattes av utvidelsen også skal inngå i utbyttegrunnlaget. Se mindretallsinnstilling avsnitt 21.6.3.

Skillet mellom urealiserte og realiserte gevinster er for disse postene mindre relevant. Kravet til pålitelighet kan anses noe redusert i forhold til eiendeler og gjeld som inngår i gjeldende § 5-8, men selv om det ikke foreligger krav om omsetning på børs eller regulert marked anser utvalget at målingens pålitelighet, postenes likviditet og strenge krav til dokumentasjon er av en slik karakter at man ikke ser grunnlag for å nøytraliseres eventuelle ikke-realiserte verdiøkninger i forhold til fri egenkapital.

Investeringseiendommer

IASB tillater at investeringseiendommer vurderes i samsvar med kostmodellen som et alternativ til virkelig verdi modellen. I sin begrunnelse for å opprettholde to modeller viser de til oppfatninger om at visse eiendomsmarkeder ikke ennå er tilstrekkelig modent for at en virkelig verdi modell skal fungere tilfredsstillende. Videre er det vist til at enkelte mener det er umulig å etablere et entydig skille mellom investeringseiendommer og andre eiendommer, og at dette gjør det uhensiktsmessig å kreve en virkelig verdi modell på det nåværende tidspunkt.

Medlemmet Voldnes viser til mindretallets innstilling i kapittel 10, hvor det foreslås ikke å åpne for vurdering til virkelig verdi på investeringseiendommer.

Usikkerhet ved måling av investeringseiendommer i kombinasjon med manglende erfaring knyttet til regnskapsmessig vurdering til virkelig verdi på denne typen eiendeler tilsier etter utvalgets oppfatning at verdiøkning foreløpig ikke bør inngå i fri egenkapital, men bindes.

Biologiske eiendeler

Som nevnt i kapittel 10, vil innføring av regelverket i IAS 41 i Norge først og fremst gjelde havbruk og skogbruk. Graden av usikkerhet i måling sett i sammenheng med manglende erfaring, eiendelenes karakter og betydelige konjunktursvingninger, tilsier at ikke-realisert verdiøkning for slike eiendeler nøytraliseres ved å binde egenkapitaløkninger. For denne typen eiendeler er det et særlig moment i vurderingen at eiendelene ikke kan realiseres på det tidspunkt verdiøkningen regnskapsføres, fordi eiendelene er under produksjon.

Det påpekes at for havbruk vil eventuell binding være av forholdsvis kort varighet, i og med at produksjonstiden er forholdsvis kort. Kapitalen bindes bare frem til realisasjon.

Medlemmet Voldnes viser til mindretallsinnstilling i kapittel 10.

Øvrige foreslåtte endringer i regnskapsloven

Økt bruk av vurdering til virkelig verdi er en betydelig endring i norske regnskapsregler, og bør som påpekt ovenfor føre til nøytralisering av egenkapitaleffekten som følge av verdiøkning på enkelte regnskapsposter. Øvrige endringer er etter utvalgets oppfatning av en annen karakter. Her foreligger ikke generelle trekk som entydig gir en økning i egenkapitalen, endringene kan innebære både økning og reduksjon i fri egenkapital. Etter utvalgets oppfatning bør disse endringene behandles på samme måte som endringer ved den løpende utviklingen av god regnskapsskikk, og ikke nøytraliseres i forhold til fri egenkapital.

Nærmere om kapitalbindingen

Behovet for selskapsrettslig nøytralisering er knyttet til egenkapitaleffekten som følge av verdiøkning på de enkelte regnskapspostene som vurderes til virkelig verdi. Dette innebærer at den inntektsførte urealiserte gevinst (merverdi) fratrekkes utsatt skatt ved beregning av det beløp som skal avsettes til bundet fond. Dette vil utgjøre det minimumsbeløp som skal bindes. Det vil være adgang til å forenkle beregningen ved å unnlate å hensynta effekt av utsatt skatt, men det vil i så fall innebære høyere kapitalbinding enn det som er lovens minimumsbestemmelser.

Utvalgets forslag

Utvalgets flertall foreslår at aksjelovene tilføyes følgende bestemmelse i § 3-3a om virkelig verdi fond:

”Selskapet skal ha et virkelig verdi fond. Dersom selskapet regnskapsfører eiendeler til virkelig verdi i henhold til regnskapsloven §§ 5-8a eller 5-8b, skal det sette av til fondet en positiv differanse mellom balanseført verdi av hver enkelt eiendel eller gruppe av eiendeler og deres anskaffelseskost hensyntatt effekten av utsatt skatt.

Fondet kan løses opp når og i den grad grunnlaget for avsetningen ikke lenger er til stede.

Departementet kan gi forskrifter om beregning av differansen etter første ledd.”

Det er foran påpekt at slike beregninger etter § 3-3a første ledd kan være svært komplisert å gjennomføre. Det er derfor foreslått at departementet får hjemmel til å gi forskrifter på området, slik at det åpnes for forenklet beregning i forskrift.

Et mindretall bestående av medlemmene Fallmyr og Voldnes foreslår at det i § 3-3a første ledd annet punktum også tas inn en henvisning til regnskapsloven § 5-8. Se mindretallsinnstilling avsnitt 21.6.3.

21.6.3 Mindretallsinnstilling

Finansielle instrumenter

Et mindretall bestående av Fallmyr og Voldnes mener at inntektsføring av urealisert gevinst på finansielle instrumenter utenom handelsporteføljen ikke bør inngå i utbyttegrunnlaget, men avsettes til et bundet fond. Finansielle instrumenter utenom handelsporteføljen vil blant annet omfatte eiendeler som ikke omsettes i et aktivt og likvid marked. Når det ikke finnes et velfungerende marked, er det ut fra hensynet til målingens pålitelighet og instrumentets omsettelighet, behov for selskapsrettslige nøytraliseringer av den inntektsførte urealiserte gevinst fratrukket skatt. Mindretallet er derfor av den oppfatning at inntektsført urealisert gevinst på finansielle instrumenter utenom handelsporteføljen skal beholdes i virksomheten for å sikre fortsatt verdiskapning og ikke inngå i utbyttegrunnlaget.

Medlemmet Voldnes viser for øvrig til mindretallets innstilling i kapittel 10, hvor det foreslås at bare finansielle instrumenter som inngår i en handelsportefølje skal vurderes til virkelig verdi i selskapsregnskapet. Utvalgsflertallet har derimot foreslått at alle finansielle instrumenter skal vurderes til virkelig verdi i selskapsregnskapet.

21.7 Eliminering av interngevinster

21.7.1 Innledning

Finansdepartementet har tidligere tatt opp spørsmålet om eliminering i selskapsregnskapet av gevinst som oppstår ved transaksjoner mellom selskaper i samme konsern, såkalte interngevinster, når kostmetoden anvendes for regnskapsføring av investeringen. Også ved anvendelse av egenkapitalmetoden vil enkelte interngevinster inngå i fri egenkapital. Bakgrunnen for å ta opp spørsmålet er at slike gevinster på samme måte som gevinster ved andre transaksjoner inngår i grunnlaget for utbytteutdeling. I brev av 2. juli 2002 fra Finansdepartementet til Kredittilsynet fremgår det at departementet har kommet til at

”...vurderingen av interngevinster og utbyttegrunnlag bør gjøres på grunnlag av arbeidet i utvalget for evaluering av regnskapsloven.”

Transaksjoner mellom selskaper i samme konsern reiser spørsmålet om det foreligger grunnlag for å regnskapsføre overdragelsen til virkelig verdi, eller om verdimåling ved overdragelsen skal kontinuitetsgjennomskjæres i selskapsregnskapet. Hvis grunnlag for kontinuitetsgjennomskjæring ikke foreligger, regnskapsføres transaksjonen til virkelig verdi og det oppstår en interngevinst for konsernet hvis ikke den overdratte ytelse er solgt videre til uavhengig part på balansedagen.

Transaksjoner og mellomværende mellom konsernselskaper rapporteres i de enkelte selskapsregnskapene. Formålet med konsernregnskapet er å vise resultat og stilling for konsernselskapene som en økonomisk enhet. Det følger av formålet og grunnleggende prinsipper at transaksjoner og mellomværende mellom foretak i konsernet skal elimineres i konsernregnskapet – en intern overførsel gir ikke opptjent inntekt og grunnlag for ny måling. Eliminering av interngevinster i konsernregnskapet omhandles i NRS(F) om Konsernregnskap.

Spørsmålet om interngevinster i relasjon til selskapsregnskapet har to dimensjoner. Den ene er spørsmålet om hva som er korrekt løsning for regnskapsmessig behandling – skal transaksjoner mellom selskaper i samme konsern regnskapsføres til virkelig verdi eller skal slike transaksjoner regnskapsføres med kontinuitet på overdragende selskaps verdi. Den andre dimensjonen relaterer seg til selskapsrettslig behov for å begrense utbyttegrunnlaget såfremt gevinst kan oppstå som følge av konserninterne transaksjoner. Med andre ord, hvis man regnskapsmessig skal anvende virkelig verdi på alle eller noen konserninterne transaksjoner, må det tas stilling til om egenkapitaløkningen som følge av transaksjonen bør bindes slik at denne gevinsten unntas fra utbytteutdeling.

Hvis slike gevinster skal unntas fra utbytteutdeling må det tas stilling til hvorledes dette skal gjennomføres. Ved dagens regnskaps- og selskapslovgivning er fond for vurderingsforskjeller benyttet for å begrense utbytteutdelingen for foretak som anvender egenkapitalmetoden til forskjell fra kostmetoden. Fond for vurderingsforskjeller kunne tenkes å få en utvidet anvendelse eller andre selskapsrettslige bestemmelser kunne etableres for å begrense utbytteutdelingen.

21.7.2 Regnskapslovens og aksjelovenes bestemmelser

God regnskapsskikk

Det følger av regnskapslovens transaksjonsprinsipp i § 4-1 at ”transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet”. I transaksjonsprinsippet ligger både et krav om overdragelse av økonomiske ressurser og måling av verdien på overdragelsen for at den skal kunne resultatføres i takt med opptjeningen.

Hvis overdragelsen ikke oppfyller nødvendige kjennetegn ved en transaksjon, som at det skal være uavhengighet mellom partene og at transaksjonen skal ha et reelt innhold, omfattes den ikke av kravet om ny verdimåling. Dette innebærer at regnskapsført verdi i overdragende parts regnskap videreføres hos overtakende part, på tross av at vederlaget kan avvike fra regnskapsført verdi. Dette benevnes i forarbeidene til regnskapsloven og god regnskapskikk for kontinuitetsgjennomskjæring.

Kontinuitetsgjennomskjæring kan også innebære at det ikke regnskapsføres noen overførsel, fordi det økonomiske innhold ikke anses å være en reell overføring av risiko og kontroll, som eksempel nevnes salg med gjenkjøpsavtale.

Spørsmålet om når overdragelser mellom selskaper i samme konsern er å anse som regnskapsmessige transaksjoner og når de ikke er det, drøftes i NRS (D) Regnskapsføring i selskapsregnskapet av overdragelser mellom selskaper i samme konsern.

Regnskapsloven har bestemmelser om kontinuitets unntak i §§ 5-15 og 5-20. Dette er unntaksbestemmelser som skal anvendes ved transaksjoner mellom tilnærmet likeverdige parter, og må ikke forveksles med innholdet i kontinuitets gjennomskjæring.

Aksjelovgivningen

I henhold til aksjelovene § 3-6 skal enhver overføring av verdier fra selskapet til aksjeeierne skje til virkelig verdi.

Aksjelovene fastsetter i § 3-9 at transaksjoner mellom selskaper i samme konsern skal grunnes på vanlige forretningsmessige prinsipper. Sistnevnte bestemmelse må betraktes som en rent selskapsrettslig regel knyttet til overføring av verdier mellom selskaper innenfor samme konsern, og er ikke til hinder for at man regnskapsfører transaksjoner ved kontinuitetsgjennomskjæring selv om vederlaget for ytelsen fastsettes til virkelig verdi.

Eiendeler som mottas som aksjeinnskudd kan iht. aksjelovene § 2-7 videreføres til balanseførte verdier såfremt dette følger av regnskapsloven. Etter § 10-12 gjelder tilsvarende ved kapitalforhøyelse. Aksjelovgivningen er derved ikke til hinder for å anvende kontinuitetsgjennomskjæring også selskapsrettslig ved fusjoner, fisjoner og andre overdragelser mot vederlag i aksjer.

21.7.3 Kontinuitetsgjennomskjæring i selskapsregnskapet

Selskapsrettslige hensyn

Årsregnskapet består for morselskapet av selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Selskapsregnskapet gjelder morselskapet som juridisk enhet mens konsernregnskapet gjelder hele den økonomiske enheten, konsernet. Hovedformålet med årsregnskapet er å gi brukerne informasjon som kan være til nytte for deres økonomiske beslutninger.

Det følger både av regnskapsloven og aksjeloven at virkelig verdi er utgangspunktet for måling av transaksjoners verdi. Virkelig verdi anses som oftest å gi best informasjon om sammensetningen av eiendeler, gjeld og egenkapital i selskapene, forutsatt at verdimålingen er pålitelig. Dette gjelder uavhengig av hvem som er motpart i transaksjonen. I noen tilfeller kan det likevel reises spørsmål ved om slik måling gir et misvisende bilde av selskapets inntjening. Som eksempel kan nevnes morselskap som selger et driftsmiddel til sitt datterselskap. Det kan hevdes at morselskapet i et slikt tilfelle i realiteten bare har flyttet en eiendel over i en annen eiendel, og derved kun endret plasseringen på sin formue. På den annen side, eiendelen er nå over i en annen juridisk enhet. Med tanke på selskapsregnskapets funksjon som beslutningsgrunnlag for kreditorer og investorer er det således ikke entydig om overdragelser mellom selskaper i samme konsern bør regnskapsføres som transaksjon eller kontinuitet. Uansett må det foreligge en ramme innenfor god regnskapskikk som sikrer lik regnskapsmessig behandling av i realiteten like transaksjoner, slik at man forhindrer at fordelingen mellom kreditorer og eiere påvirkes av transaksjonens form.

Selskapsregnskapet er nært knyttet til beskatning, men for det skatterettslige formål har spørsmålet om kontinuitet ved overdragelser innen samme konsern i hovedsak kun indirekte betydning, for eksempel ved at egenkapitalandelen har skattemessige konsekvenser. Skattemessig behandling av slike overdragelser er i hovedsak regulert i skattelovgivningen.

Transaksjonsprinsippet

Regnskapsføring av gevinst forutsetter som nevnt innledningsvis at det foreligger en transaksjon og at inntekt knyttet til transaksjonen er opptjent. Dette er grunnleggende prinsipper, og gjelder så vel for overdragelser mellom konsernselskaper som ved overdragelser med foretak utenfor konsernet. Transaksjoner mellom selskaper i samme konsern reiser i særlig grad spørsmålet om det foreligger grunnlag for å regnskapsføre overdragelsen til virkelig verdi, eller om verdimåling ved overdragelsen skal kontinuitetsgjennomskjæres. Eliminering av interngevinster må regnskapsmessig være begrunnet i spørsmålet om det foreligger en transaksjon, i og med at regnskapsloven ikke hjemler unntak fra transaksjonsprinsippet ved transaksjoner mellom nærstående parter.

Kontinuitetsgjennomskjæring anvendes ved overføring av ytelser hvor kravet til transaksjon ikke er oppfylt. Hvis grunnlag for kontinuitetsgjennomskjæring ikke foreligger, regnskapsføres transaksjonen til virkelig verdi, og det oppstår en interngevinst for konsernet hvis ikke overførte ytelser er solgt videre til uavhengig part på balansedagen. Det foreligger ikke andre alternativer etter regnskapsloven enn kontinuitetsgjennomskjæring for å anvende kontinuitet på overdragelser mellom konsernselskaper. Sett fra konsernets synspunkt vil ikke inntekten være opptjent, eiendelen er bare flyttet innenfor samme økonomiske enhet, og gevinsten elimineres. (Det samme kan også hevdes fra morselskapets ståsted, både for overdragelser mellom andre konsernselskaper enn morselskapet og for transaksjoner mellom mor- og datterselskaper.)

Hvis grunnlag for kontinuitetsgjennomskjæring ikke foreligger, vil det være et brudd på regnskapslovens grunnleggende prinsipper ikke å anvende virkelig verdi på transaksjonen, likeledes å eliminere resultatelementet som oppstår. Spørsmålet om eliminering av interngevinst kan derfor innenfor de grunnleggende prinsipper kun løses i en vurdering av hvilke overføringer mellom konsernselskaper som skal være gjenstand for kontinuitetsgjennomskjæring.

Forarbeidene til regnskapsloven og endringsloven til regnskapsloven av 18. juni 1999 forutsetter som en hovedregel at transaksjoner mellom nærstående omfattes av transaksjonsprinsippet, men at det i enkelte tilfeller kan være aktuelt å foreta kontinuitetsgjennomskjæring, blant annet i konsernforhold. Forarbeidene gir ikke retningslinjer for en nærmere avgrensning av spørsmålet om hvilke tilfeller av transaksjoner mellom nærstående som skal kontinuitetsgjennomskjæres. Det vises til Ot.prp. nr. 42 (1997-98) avsnitt 6.2.5. hvor følgende uttrykkes:

”Departementet viser til at enkelte høringsinstanser mener at det bør være adgang til å fravike transaksjonsprinsippet etter god regnskapsskikk ved transaksjoner med nærstående parter. Departementet deler ikke dette synet. Spørsmålet som reises ved slike transaksjoner er om de inneholder en formuesoverføring ved siden av den avtalte prisen. En slik formuesoverføring kan innebære en forfordeling mellom eiere, eller i visse tilfeller mellom eiere og kreditorer. Uansett vil det være et krav til akseptabel formuesforvaltning at den regnskapspliktige har tatt stilling til transaksjonens verdi. Dermed skal den regnskapspliktige også kunne regnskapsføre transaksjonens virkelige verdi, selv om den avtalte prisen skulle være annerledes. Departementet vil imidlertid minne om at det i ethvert tilfelle må tas stilling til om transaksjonen er reell.”

I føreløpig norsk regnskapsstandard om opplysninger om nærstående parter er spørsmålet om transaksjoner mellom nærstående parter berørt. Standarden gir ingen generell løsning på problemstillingen ved å fastsette krav om kontinuitet eller virkelig verdi, men tar blant annet opp spørsmålet om hvorvidt transaksjoner skal regnskapsføres til virkelig verdi, selv om overført vederlag har en annen verdi. Det gis ingen generell løsning på regnskapsføringen, i stedet fastsettes krav til opplysninger for transaksjoner med nærstående parter.

Diskusjonsnotat fra Norsk Regnskapsstiftelse om regnskapsføring i selskapsregnskapet av overdragelser mellom selskaper i samme konsern skiller mellom overdragelser som har trekk som en transaksjon og overdragelser som er ulike ordinære transaksjoner. For transaksjoner som styres av rene bedriftsøkonomiske beslutninger fremholdes at det gir best informasjon om disse regnskapsføres til virkelig verdi (avsnitt 5.1). Diskusjonsnotatets sammenfattende vurdering for anvendelse av kontinuitetsgjennomskjæring fremkommer i notatets avsnitt 5.6, og begrenses til virksomhetsoverdragelse:

”Overdragelse mellom selskaper i samme konsern som i realiteten er en omorganisering styrt av morselskapet, har ikke trekk som transaksjon, og er ikke del av en opptjeningsprosess. Ut fra en slik synsvinkel kan kontinuitetsgjennomskjæring anses å være mest i samsvar med underliggende realitet ved omorganiseringer.

Omorganisering gjelder overdragelse av virksomhet mellom selskapene.

Forholdet mellom partene i overdragelsen veier tyngst for å avgjøre om kontinuitetsgjennomskjæring er korrekt. Absolutt kontroll med datterselskapet, i form av en eierandel på mer enn 90 %, gir en sterk presumpsjon for at overdragelsen er en omorganisering som skal kontinuitetsgjennomskjæres. Når eierandelen er lavere, er det tilvarende en sterk presumpsjon mot kontinuitetsgjennomskjæring. Det må imidlertid også ses hen til andre trekk ved forholdet mellom morselskap og datterselskap, som graden av selvstendig beslutningsprosess og om datterselskapet har annen virksomhet enn den som blir overdratt.

Vederlagets art må også tillegges en viss betydning. Vederlag i aksjer, eller manglende vederlag, trekker isolert sett i retning av at overdragelsen er en omorganisering, mens vederlag i penger trekker isolert sett i retning av at overdragelsen er en kjøps-/salgstransaksjon. Vederlagskriteriet er imidlertid her underordnet kontrollkriteriet som er beskrevet foran.

En kortfattet oppsummering kan da være: En virksomhetsoverdragelse innen et heleid konsern skal så godt som alltid kontinuitetsgjennomskjæres når det er vederlag i aksjer, og som oftest også når vederlaget er penger. En virksomhetsoverdragelse i konsern hvor morselskapets eierandel er mindre enn 90 %, skal så godt som alltid regnskapsføres som transaksjon når vederlaget er penger, og som oftest også når vederlaget er aksjer.”

Kontinuitetsgjennomskjæring er bare forutsatt anvendt i tilfeller hvor morselskapet styrer overdragelsene.

Det er spørsmålet om transaksjon som er styrende for notatets sammenfattende vurderinger, og området for kontinuitetsgjennomskjæring er sterkt begrenset. Virkelig verdi skal derfor anvendes i de fleste tilfeller, også mellom konsernselskaper, i tråd med aksjelovens og regnskapslovens bestemmelser.

Erfaring har vist at det er vanskelig å få en ensartet anvendelse av kontinuitetsgjennomskjæring. Dette skyldes i stor grad at det ikke foreligger klare retningslinjer, men også at transaksjonene er så vidt mangeartet at klare retningslinjer vanskelig lar seg utarbeide. Mye må i slike tilfeller overlates til skjønnsmessige vurderinger, noe som kan gi grunnlag for ulik praksis. Dette forhold kan tilsi at det enten bør innføres gjennomskjæring på alle eller ingen transaksjoner innenfor konsernet. Utvalget ser det som mer hensiktsmessig at man utvikler prinsipper for kontinuitetsgjennomskjæring over tid, i tråd med grunnleggende prinsipper og internasjonal utvikling.

Utvalget er ikke kjent med at det internasjonalt foreligger regnskapsregler som krever eliminering av interngevinster i selskapsregnskapet på generell basis. Det vises til det nevnte diskusjonsnotat om regnskapsføring i selskapsregnskapet av overdragelser mellom selskaper i samme konsern avsnitt 2.2:

”2.2 Praksis i andre land

Det er relativt store forskjeller mellom ulike land mht. hvordan problemstillingene som drøftes i dette notatet er løst. Forskjellene har bl.a. bakgrunn i at selskapsregnskapet tjener ulike formål. I USA er det ikke noen lovfestet regulering av selskapenes utbytte på grunnlag av selskapsregnskapets overskudd og egenkapital. Regnskapsmessig kontinuitet synes å ha større anvendelse i USA enn i Europa når det er tvil om risiko og kontroll er overført. Bruk av kontinuitet ved virksomhetsoverdragelser i USA er utledet av enkelte formuleringer i APB 16 (om Business Combinations) og APB 29 (Accounting for Non-Monetary Transactions). Amerikansk kontinuitetspraksis må ses i lys av at eiersynet gjennomføres konsekvent både for konsernregnskap og selskapsregnskap, slik at minoritetens andel av en overdragelse alltid regnskapsføres som transaksjon til virkelig verdi.

I europeiske land har tradisjonelt funksjonen å definere utbyttegrunnlaget vært en viktig side ved selskapsregnskapet. Gjennom EUs selskapsrettsdirektiver er denne funksjonen regulert relativt likt i medlemslandene. Det er stort sett en konvensjon at transaksjoner regnskapsføres til virkelig verdi, uten hensyn til relasjon mellom partene. Det finnes noen unntak, som i første rekke er avhengig av form (for eksempel fusjon og fisjon).

Britisk regulering anses på dette feltet å ligge mellom amerikansk og den kontinental-europeisk regulering. Anvendelse av kontinuitet er regulert i FRS 6 for group reconstructions mellom morselskap og heleide datterselskaper. Kontinuitet er etter standarden valgfri i disse tilfellene, men praksis – basert på kravet om true and fair view – synes å være kontinuitet for et noe større felt enn det som er beskrevet i standarden.

Kontinuitet som praktisert i Storbritannia, er imidlertid noe annerledes enn det som er beskrevet som kontinuitetsgjennomskjæring i forarbeidene til aksje- og regnskapslov i Norge. Det skyldes at britisk aksjelov ikke inneholder noe krav om at transaksjoner mellom selskaper i samme konsern skal gjøres opp til virkelig verdi. I de tilfellene regnskapsføringen er kontinuitet, er vederlaget satt til balanseført verdi.

I britisk regulering bør en også være oppmerksom på at et selskaps utbyttegrunnlag i noen grad er basert på skjønn, og at overskudd som stammer fra konserninterne transaksjoner ikke nødvendigvis kan anses realisert ved skjønnsutøvelsen.”

Selskapsrettslig regulering

Hovedformålet ved en selskapsrettslig nøytralisering anses å være etablering av hinder for utdeling av gevinst oppstått ved internt salg, slik at utdeling ikke kan skje før gevinsten er realisert ved salg ut av konsernet. Målet kan være å forhindre utdeling til konsernspissens aksjonærer, eventuelt også utdeling mellom konsernselskaper.

I utredningens avsnitt 21.6 drøfter utvalget behovet for å nøytralisere effekten på fri egenkapital som følger av forslåtte endringer i regnskapsloven. Utgangspunktet for utvalget er at en eventuell binding av kapital ikke skal innskrenke utbyttegrunnlaget i forhold til dagens regler. Videre påpekes aksjelovgivningen krav om forsvarlig egenkapital, som er uavhengig av størrelsen på fri egenkapital, og behovet for et enkelt regelverk. Samme syn gjør seg gjeldende også på området interngevinster. Etter utvalgets mening foreligger det ikke tungtveiende grunner for å etablere særskilte krav om binding av slike gevinster.

Det bemerkes også at en regel for eliminering av interngevinster, slik at disse trekkes ut av fri egenkapital, antas å måtte bli svært komplisert. Utfordringer ved eventuell regelsetting på området er blant annet å løse spørsmål som:

• Muligheten for praktiserbare regler. I større konsern, og særlig konsern med en komplisert struktur, er det en betydelig utfordring å finne en praktiserbar regel.

• Regler som tar hensyn til at norske foretak ikke skal diskrimineres i forhold til utenlandske foretak

• Minoritetsproblematikk, herunder spørsmålet om minoritetseiere i foretak som inngår i et konsernforhold skal få redusert sin utbyttemulighet sammenlignet med investering i foretak som ikke inngår i konsernforhold

Spørsmålet om selskapsrettslig nøytralisering må eventuelt videreføres ved den kommende evalueringen av aksjelovene.

21.7.4 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalgets flertall finner ikke regnskapsfaglige grunner for å innføre kontinuitetsgjennomskjæring av interngevinster som en hovedregel, uavhengig av innhold i overdragelsene og hvilket forhold partene i transaksjonen har til hverandre innenfor konsernet. Transaksjonsprinsippet tilsier at overførsler som oppfyller nødvendige kjennetegn ved en transaksjon, skal regnskapsføres til virkelig verdi.

Utvalgets flertall er enig i at enkelte transaksjoner ikke har trekk som ordinær transaksjon, og kan være gjenstand for gjennomskjæring, men mener at spørsmålet om hvilke transaksjoner som skal gjennomskjæres må utvikles over tid i tråd med internasjonal utvikling.

I den grad man finner det påkrevet å utelate interngevinster fra fri egenkapital av selskapsrettslige hensyn, bør dette skje gjennom selskapslovgivningen, ikke regnskapsloven. I så fall bør spørsmålet vurderes ved den kommende evalueringen av aksjelovgivningen. Det er dog utvalgets oppfatning at slike særlige krav om binding av interngevinster ikke bør etableres.

21.7.5 Mindretallsinnstilling

Konserninterne gevinster

Et mindretall bestående av medlemmet Voldnes mener at konsernintern gevinst ikke bør inngå i fri egenkapital 31.12. Interngevinst bør elimineres uavhengig av om foretaket anvender kost- eller egenkapitalmetoden for sine investeringer. Fordi utvalgsflertallet foreslår en videreføring av gjeldende regler som innbærer at den regnskapspliktige kan velge metode, følger det at behandlingen av interngevinst bør være lik. Interngevinsten blir eliminert når egenkapitalmetoden anvendes. Når kostmetoden benyttes for regnskapsføring av en investering, og det oppstår en interngevinster ved transaksjonen mellom to selskap i samme konsern, vil denne interngevinsten inngå i fri egenkapital. Dette er grunnlaget for utbytte og konsernbidraget, dersom den overdratte ytelsen ikke er solgt ut av konsernet 31.12.

Mindretallsinnstilling

Mindretallet foreslår at konserninterne gevinster nøytraliseres også ved anvendelse av kostmetoden, slik at den ikke inngår i fri egenkapital 31.12.

21.8 Konflikter mellom aksjelovgivningen og regnskapsmessige løsninger etter IAS/IFRS

Det er nær sammenheng mellom regnskapsreglene og selskapsrettslige regler, blant annet i forhold til beskyttelse av egenkapitalen, men aksjelovgivningen gir i meget begrenset grad konkrete retningslinjer for regnskapsmessige løsninger. Utvalget har vurdert de aksjerettslige bestemmelser som berører regnskapsmessig behandling og konstaterer at bestemmelsene om regnskapsmessig behandling av emisjonsutgifter er i konflikt med IAS/IFRS. Iht aksjelovene §§ 2-8 og 10-12 skal aksjeinnskudd regnes netto etter fradrag for utgifter til stiftelse eller kapitalforhøyelse, uavhengig av om emisjonsutgiftene regnskapsmessig er å anse som en kostnad.

Aksjelovene § 2-8 tredje ledd lyder:

”Aksjeinnskudd skal regnskapsføres som aksjekapital og i tilfelle som overkurs ved emisjon. Aksjeinnskudd skal regnes netto etter fradrag for utgifter til stiftelsen.”

Aksjelovene § 10-12 annet ledd lyder:

”Aksjeinnskudd skal regnskapsføres som aksjekapital og i tilfelle som overkurs ved emisjon. Aksjeinnskudd skal regnes netto etter fradrag for utgifter til kapitalforhøyelsen. Overstiger utgiftene til kapitalforhøyelsen den overkursen som betales for aksjene, kan utgiftene likevel dekkes av overkursfondet eller av fri egenkapital (jf. § 8-1 tredje ledd).”

Tidligere aksjelovgivning var ikke til hinder for at aksjekapitalen ble benyttet til å dekke stiftelsesomkostninger såfremt dette fremgikk av stiftelsesdokumentet. I forarbeider til nåværende aksjelovgivning (Ot.prp. nr. 23 1996-97, avsnitt 5.5.1) uttales det om tidligere lovgivning:

”Dette åpner for at aksjekapitalen kan være helt eller delvis tapt allerede før virksomheten kommer i gang. Tilsvarende gjelder ved kapitalforhøyelse: det er ikke noe i veien for at hele kapitalforhøyelsesbeløpet brukes til å dekke utgifter i forbindelse med kapitalforhøyelsen, jf. gjeldende lov § 4-5.”

Hovedbegrunnelsen for å innføre bestemmelser om at aksjeinnskudd skal regnes netto etter fradrag for utgifter til stiftelse eller kapitalforhøyelse, var å sikre at aksjekapitalen er intakt på stiftelsestidspunktet eller tidspunktet for kapitalforhøyelse. Justisdepartementet uttaler videre i punkt 5.5.4:

”Justisdepartementet er enig i at det kan reises enkelte innvendinger mot forslag om at aksjekapitalen ikke skal kunne brukes til å dekke stiftelsesutgiftene. Det kan blant annet spørres om det er behov for en slik regel ved siden av et generelt krav til forsvarlig egenkapital. I tillegg kan det spørres om det er noen grunn til å kreve at aksjekapitalen skal være intakt når selskapet starter sin virksomhet, i og med at aksjekapitalen kan brukes til å dekke blant annet driftsutgifter og derfor likevel gå tapt allerede den første dagen. Departementet har likevel kommet til at de beste grunner taler for å følge opp Aksjelovutvalgets forslag. Dette vil gi de mest ryddige linjer, samtidig som prinsipielle grunner taler for at slike egenkapitaltransaksjoner regnskapsføres netto.”

Regnskapsmessig vil behandling av emisjonskostnader i utgangspunktet avhenge av om emisjonsutgiftene er å anse som en kostnad eller ikke. Aksjelovens krav forhinder imidlertid at emisjonsutgifter kan kostnadsføres der dette er å anse som korrekt løsning. I Norsk RegnskapsStandard nr. 9 om fusjon heter det i avsnitt 4.3.1:

”Regnskapsføring av fusjon som kontinuitet innebærer at emisjonsutgifter bør anses som en regnskapsmessig kostnad. Kontinuitetssynspunktet reflekterer at det ikke er én virksomhet som skytes inn i en annen, men snarere at det foregår en omorganisering av de fusjonerende enhetene til ny juridisk struktur, eller at to likeverdige interesser slås sammen. Sett på denne måten er utgifter til gjennomføring av fusjonen en regnskapsmessig kostnad for den fusjonerte enheten. Det har heller ikke noen økonomisk mening å gjøre et fradrag for slike utgifter i balanseført egenkapital. Etter gjeldende rett skal imidlertid emisjonsutgifter fratrekkes balanseført egenkapital i overdragende selskap.”

Følgende bemerkes i fotnote:

”Justisdepartementet har overfor NRS gitt uttrykk for at det ikke er adgang til å fravike bestemmelsene i §§ 2-8 og 10-12 om at aksjeinnskudd skal regnes netto etter fradrag for utgifter til stiftelsen eller kapitalforhøyelsen”.

Ved regnskapsføring til virkelig verdi skal emisjonsutgifter ikke anses som en kostnad for selskapet, men et negativt bidrag til overdragelsen og derved redusere balanseført egenkapital.

I henhold til IAS 22 Business Combinationsskal emisjonsutgifter balanseføres som del av anskaffelseskost ved bruk av virkelig verdi i transaksjonen, eventuelt kostnadsføres hvis kontinuitetsmetoden er anvendt. Behandling av emisjonsutgifter både ved bruk av virkelig verdi og kontinuitetsmetoden vil være i strid med dagens bestemmelser i aksjelovene.

IASB har foreslått en rekke endringer i sitt Exposure Draft 3 Business Combinations,herunder endringer knyttet til behandling av emisjonsutgifter. Ved bruk av virkelig verdi foreslås det at emisjonsutgifter skal redusere kapitalinnskuddet (ED 3 § 30). Konflikten mot aksjelovene vil i så fall være fjernet. Videre innebærer forslagene i ED 3 en betydelig reduksjon i muligheten for å anvende kontinuitetsmetoden, men endrer ikke det forhold at emisjonsutgiftene skal kostnadsføres når kontinuitet brukes. I slike tilfeller vil derfor ikke konflikten mot aksjelovene være fjernet.

Utvalget anbefaler at aksjelovenes bestemmelser i §§ 2-8 og 10-12 endres slik at aksjelovgivingen følger regnskapslovgivningen når det gjelder behandlingen av emisjonsutgifter. Dette skulle ta hensyn til eventuelt behov for å angi behandling av området i aksjelovene.

Internasjonale regnskapsstandarder er i sterk utvikling og fremtidige endringer i regnskapsreglene kan gi konflikter mot norsk selskapslovgivning, uten at det i dag kan overskues hvilke områder dette kan gjelde. EUs fjerde og syvende direktiv skal åpne for alle løsninger som angis innenfor IAS. Det må derfor forutsettes at de rene selskapsrettsdirektivene tillater, eller vil tillate, alle løsninger innenfor IAS. Dette understrekes også ved IAS-forordningen. EF-retten skal derfor ikke være til hinder for eventuelle fremtidige endringer i norsk selskapslovgivning som er begrunnet i en tilpasning til IAS/IFRS.

21.9 Skattemessige forhold

21.9.1 Generelt

Utvalget har vurdert om de foreslåtte endringene i regnskapsloven kan påvirke fastsettelse av skattepliktig inntekt eller alminnelig inntekt det enkelte år. Gjennomgangen tar utgangspunkt i utvalgets forslag til endringer i kapittel 5 i regnskapsloven, slik at hver enkelt endring kommenteres særskilt.

Utvalget forutsetter at foreslåtte endringer i regnskapsloven ikke skal påvirke beskatningen av den enkelte regnskapspliktige. Utvalget ber om at Finansdepartementet følger opp utvalgets vurdering ved en videre gjennomgang av eventuelle skattemessige konsekvenser og endring i reglene for å oppnå skattemessig nøytralitet.

Regnskapsreglenes betydning for beskatningen

Regnskapslovgivningen inneholder periodiseringsbestemmelser og vurderingsregler for eiendeler og gjeld som påvirker tidfestingen av inntekter og kostnader i resultatregnskapet. Ved fastsettelse av skattepliktig inntekt tas det, som for årsregnskapet, utgangspunkt i årlige oppgjør som krever at man for skatteformål trenger tidfestingsregler for fastsettelse av skattepliktig inntekt.

Det er et vilkår at en skattepliktig inntekt må være tidfestet før den kan komme til beskatning. Tidfestningsreglene bestemmer hvilket år en inntekt skal beskattes og når en kostnad kan fradragsføres. For skattepliktige med full regnskapsplikt er den prinsipielle hovedregel at man ved periodiseringen skattemessig følger regnskapsreglene. Det er imidlertid så mange skattemessige særregler at det blir ytterst lite igjen av den prinsipielle hovedregel.

Skatteloven § 14-4 annet ledd lyder:

”Skattyters årsregnskap legges til grunn for tidfesting av inntekt og fradrag for så vidt regnskapet er oppgjort i overensstemmelse med de regler som følger av regnskapslovgivningen, og ikke annet er bestemt i skattelovgivningen. Bestemmelsen i § 14-2 anses ikke som slik særskilt bestemmelse.”

I den grad det foreligger særskilte skattemessige periodiseringsregler vil endring av regnskapslovens regler være uten betydning for fastsettelse av alminnelig inntekt.

Tidligere var det en sterk binding mellom regnskapsregler og skatteregler. Særlig i forbindelse med skattereformen i 1992 ble det innført en rekke særskilte periodiseringsregler i skatteretten. Noe av tanken bak skattereformen i 1992 var at man ønsket lavere skattesats og bredere skattegrunnlag. På denne bakgrunn ble en rekke særskilte avsetningsregler i skatteloven fjernet. Det ble videre innført nye skattemessige periodiseringsregler på flere forhold der skattemessig periodisering tidligere fulgte regnskapsmessig periodisering, f eks for varelager og kundefordringer.

Det foreligger også tilfeller der begreper har ulikt innhold, slik at den skattemessige definisjonen er ulik den regnskapsmessige definisjonen. Dette gjelder blant annet for skillet mellom vedlikehold og påkostninger. Når det finnes en skattemessig definisjon av et begrep som avviker fra den regnskapsmessige definisjonen, vil ikke regnskapsreglene være avgjørende for hvordan kostnaden behandles med hensyn til fastsettelse av skattepliktig inntekt.

21.9.2 Utvalgets vurderinger og forslag – Endringer i regnskapsloven kapittel 5

Nedenfor vurderes forslåtte endringer i kapittel 5 opp mot skattemessige forhold. Det vises til avsnitt 21.5 for nærmere omtale av de foreslåtte endringer i den enkelte bestemmelse.

§ 5-1 Klassifisering av eiendeler og gjeld

Foreslått endring i klassifiseringsreglene påvirker ikke skattepliktig inntekt. Forhold som vedrører finansielle instrumenter omtales under § 5-8.

§ 5-4 Anskaffelseskost

Ved foreslått endring oppnås samsvar med skatteloven § 14-2 annet ledd og § 14-4 syvende ledd. Endringen har ikke betydning for fastsettelse av skattepliktig inntekt.

§ 5-5 Tilordning av anskaffelseskost

Skatteloven har egne regler for verdsettelse. Endringen har derfor ikke betydning for fastsettelse av skattepliktig inntekt.

§ 5-6 Forskning og utvikling

Skatteloven har egen bestemmelse på området, jf. skatteloven § 14-4 sjette ledd. Endringen har derfor ikke betydning for fastsettelse av skattepliktig inntekt.

§ 5-7 Goodwill

Skattemessig behandling av goodwill følger av skatteloven § 6-10 annet ledd jf. § 14-40 til § 14-48. Endringen har ikke betydning for fastsettelse av skattepliktig inntekt.

§ 5-8 Finansielle instrumenter

Skatteloven § 14-4 femte ledd regulerer periodiseringen av finansielle instrumenter (eiendeler) som omfattes av lov om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd. For mengdegjeldsbrev er det en særskilt regel om behandling av renteelementet i skatteloven § 14-23. Skatteloven legger som hovedregel realisasjonsprinsippet til grunn for beskatning av finansielle instrumenter som blant annet omsettelige verdipapirer og de vanligst forekommende finansielle derivater.

For finansielle eiendeler som ikke faller inn under lov om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd og som heller ikke omfattes av andre bestemmelser i skatteloven, vil regnskapslovens vurderingsregler være avgjørende for den skattemessige periodiseringen. Som eksempel på slike instrumenter kan nevnes opsjon på en kundefordring.

Vurderingsreglene i någjeldende regnskapslov bygger på virkelig verdi for handelsporteføljen og for øvrig laveste verdis prinsipp med unntak for finansielle derivater (sikringsinstrumenter) som benyttes som utligning av risiko i eiendeler og gjeld. Sikringsvurdering innebærer sammenstilling av resultateffektene av det som sikres, sikringsobjektet, med resultateffektene for sikringsinstrumentet. Det er de forventede endringer i regnskapsmessig behandling av sikringsvurdering som kan skape nye skattemessige problemstillinger. Dette gjelder sikringsforretninger generelt og dessuten finansielle derivater i banker, hvor omfanget av slike transaksjoner er stort. Nedenfor behandles disse forhold separat.

Sikringsforretninger

Risikostyringsstrategiene inkluderer ikke bare enkeltstående sikringsobjekter og sikringsinstrumenter, men kan også omfatte integrerte sikringsforretninger med kombinasjoner av flere finansielle avtaler med ulike parter som til sammen gir en ønsket økonomisk virkning. Kombinerte rente- og valutabytteavtaler er eksempler på slike sikringsinstrumenter. Hvis for eksempel et foretak har finansiert en langsiktig fordring i norske kroner til variabel rente med langsiktige obligasjonslån i utenlandsk valuta til fast rente, vil den mellomliggende rente- og valutarisiko sikres gjennom rente- og valutabytteavtaler. Videre vil sikringsforretninger kunne omfatte sikring av residual-risikoen i porteføljer (makro-hedging). Dette viser at det forretningsmessige bilde er sammensatt, noe som isolert sett skaper utfordringer for den skattemessige behandlingen.

Skattelovgivningen bygger som hovedprinsipp på individuell vurdering av eiendeler, gjeld og derivater, men integrert beskatning av sikringsinstrument og sikringsobjekt legges til grunn når sikringsinstrumentet ikke er et selvstendig formuesobjekt. I slike tilfeller er tidfesting av gevinst og tap på sikringsobjektet også bestemmende for sikringsinstrumentets beskatningstidspunkt. Den skattemessige definisjon av sikringsforretninger antas å være snevrere enn den regnskapsmessige definisjon og medfører at sikringsforretningenes økonomiske realitet ikke alltid gjenspeiles i beskatningen. Dette kan gi tilfeldige skattemessige utslag og dermed store midlertidige forskjeller. Skal man unngå denne situasjon, må alle sikringsforretninger beskattes integrert.

IAS 39 inneholder ny definisjon av sikring og nye krav til dokumentasjon av sikring. Dette forventes også reflektert i norske regnskapsstandarder. Når den regnskapsmessige behandling av sikringsforretninger endres, vil det kunne skape økt usikkerhet med hensyn til skattemessige løsninger som ikke har en eksplisitt lovhjemmel. Den skattepliktige oppfatter regelverket som uklart i forhold til praktiske problemstillinger og dessuten ressurskrevende å håndtere, med risiko for feil skattemessig periodisering. Behovet for klare regler for beskatning av sikringsforretninger basert på regnskapsmessige prinsipper synes å være forsterket som følge av forventede endringer i regnskapsbehandlingen.

På bakgrunn av den økte usikkerhet som IAS 39 vil kunne skape når det gjelder skattemessig periodisering av gevinst og tap på sikringsforretninger, anbefaler utvalget at en bør vurdere behovet for endringer i beskatningsreglene på området.

Finansielle derivater i banker

Med finansielle derivater menes avtaler hvor verdien avhenger av verdien på ett eller flere underliggende produkter, som aksjer, renter, valuta. De finansielle instrumenter som er definert i lov om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd inkluderer de vanligst forekommende finansielle derivater, herunder terminkontrakter eller tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør, fremtidige renteavtaler (FRA), rente- og valutabytteavtaler og opsjoner.

Bankene har en særstilling innenfor all handel med finansielle derivater, herunder rentesikringsavtaler og valutasikringsavtaler, hvor de har rollen som næringslivets infrastruktur. Bankene inngår kundekontrakter som bidrar til å redusere risikoen i næringslivet. Netto udekkede posisjoner i forbindelse med slike forretninger er normalt av relativt begrenset størrelse, da det sørges for utligning av risikoen på bankenes hånd. For banker med stort volum av finansielle derivater innebærer periodisering av gevinster og tap betydelige midlertidige forskjeller. Disse utslagene kan være tilfeldige, da omfanget avhenger av kundenes behov for sikringsinstrumenter ved årsskiftet eller prisutviklingen på instrumentene.

Fremskutt beskatning som gir regnskapsmessige motposter i utsatt skattefordel, svekker bankenes rapporterte soliditet, fordi slike eiendeler trekkes fra egenkapital ved beregningen av kapitaldekning for banker.

Som nevnt ovenfor inneholder IAS 39 ny definisjon og nye krav til dokumentasjon av sikring. Ved store volumer av finansielle derivater vil det neppe være kostnadseffektivt å gjennomføre og dokumentere sikring på individuell basis, slik IAS 39 krever. Kravene til sikring etter IAS 39 innebærer krav til identifikasjon, effektivitetstesting og dokumentasjon som gjør reglene lite anvendelige innenfor bankvirksomhet på grunn av de store volumene og den praktiske styringen av risikoposisjonene. Regnskapsmessig kan man da anvende markedsverdiprinsippet for slike finansielle instrumenter for å oppnå balanse i verdsettingen av de ulike instrumentene. Økt bruk av virkelig verdi på forretninger som er en del av risikostyringsstrategien, vil således kunne bidra til å forsterke forskjellene mellom den regnskapsmessige og skattemessige behandling. I tillegg kommer at det store antall transaksjoner med derivater, dels som selvstendige formuesobjekt og dels som uselvstendige, kan skape risiko for feil skattemessig periodisering ved avvik fra den regnskapsmessige periodisering.

Tilsvarende problemstillinger vil kunne gjøre seg gjeldende i store foretak som har organisert seg med egen ”internbank”.

På bakgrunn av de økte utfordringer som IAS 39 vil kunne skape for den skattemessige behandling av finansielle derivater i banker, vil utvalget anbefale at en bør vurdere behovet for særbestemmelser på dette området for denne næringen.

§ 5-8a Investeringseiendommer

Investeringseiendommer behandles skattemessig som andre eiendommer ved egne skattemessige regler for verdsettelse. Skattemessig behandling følger av skatteloven § 6-10 første ledd, jf. §14-40 til 14-48.

§ 5-8b Biologiske eiendeler

Ved fastsettelse av skattepliktig inntekt fra skog, har ikke regnskapsmessig verdsettelse betydning. Skogens verdi fastsettes til kostpris.

Skattemessig vil verdsettelse av biologiske eiendeler i fiskeoppdrettsanlegg reguleres av skatteloven § 8-1, og den forslåtte endringen har således ikke betydning for fastsettelse av skattepliktig inntekt.

§ 5-13 Aksjebasert avlønning for små foretak

Regnskapsmessig behandling av aksjebasert avlønning har ikke innvirkning på den skattemessige behandlingen av forholdet. Skattemessig vil aksjebasert avlønning komme til fradrag i de tilfeller det er en selskapskostnad i motsetning til i de tilfeller det er en aksjonærkostnad.

§ 5-13 Gjeld (oppheves)

Endringen har ikke skattemessig betydning.

§ 5-14 Fusjon og § 5-15 Kontinuitetsunntak ved sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser

Regnskapsreglene har ikke betydning for den skattemessige behandlingen av fusjon. Skatteloven har egne regler for skattemessig behandling av fusjon i skatteloven kapittel 11.

§ 5-16 Fusjon og fisjon av små foretak

Se merknader under § 5-14. Skatteloven har også egne regler for fisjon.

§ 5-17 Investering i tilknyttet selskap og datterselskap

Det er egne regler for skattemessig behandling av aksjer og andeler. Disse gjelder uavhengig av om investeringen defineres som tilknyttet selskap eller datterselskap, og er også uavhengig av regnskapsmessig behandling.

§ 5-18 Deltakelse i felles kontrollert virksomhet

For investeringer i felles kontrollert virksomhet gjelder samme forhold som bemerket under § 5-17.

§ 5-19 Konserndannelse

Bestemmelsen vedrører kun konsernregnskapet og har således ingen skattemessig konsekvens.

§ 5-20 Kontinuitetsunntak ved konserndannelse

Bestemmelsen vedrører kun konsernregnskapet og har således ingen skattemessig konsekvens.

21.9.3 Utvalgets vurderinger og forslag – Regnskapsmessige avsetninger etter god regnskapsskikk

Som følge av endringer som gir et mer balanseorientert utgangspunkt for regnskapsføringen, kan for eksempel innholdet i det regnskapsmessige avsetningsbegrepet endre seg. Det følger av skatteloven § 14-4 tredje ledd at det ved fastsettelse av skattepliktig inntekt ikke skal tas hensyn til fradrag for avsetning etter god regnskapsskikk. Bestemmelsen kom inn i skatteloven ved skattereformen i 1992.

Ifølge forarbeidene er det særlig vedlikeholds- og servicekostnader som er ''kjerneinnholdet'' i bestemmelsen. Inntekter som regnskapsmessig og skattemessig er innvunnet inntektsføres fullt ut. Etterfølgende og erfaringsmessig klart påregnelige kostnader relatert til det leverte medfører en regnskapsmessig reduksjon av inntekten og en tilsvarende regnskapsmessig avsetning. I henhold til bestemmelsen i skatteloven §14-4 tredje ledd kommer kostnaden skattemessig til fradrag når den faktisk pådras.

Rekkevidden av den skattemessige bestemmelse har skapt ulike spørsmål.

Departementet tok opp problemstillingen i høringsnotat av 21. mai 1999, under henvisning til at regnskapsloven av 1998 som hovedregel legger sammenstillingsprinsipp til grunn for periodisering av utgifter og ikke forsiktighetsprinsippet. Departementet foreslo en bestemmelse om at det ikke skulle gis skattemessig fradrag i tilfeller hvor det var usikkerhet knyttet til en utgift eller hvor utgiften var basert på skjønn, med konkret forslag til endring av skatteloven.

I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) viser Departementet til at vurdering av § 14-4 tredje ledd ville kreve noe mer tid etter høringsrunden.

Foreslåtte endringer i regnskapsloven aktualiserer behovet for en avklaring, og utvalget ber departementet om en oppfølging, slik at rekkevidden av skatteloven § 14-4 tredje ledd klargjøres.

Utvalget konstaterer at en endring i regelverket for regnskapsmessige avsetninger for forsikringsnæringen kan påvirke beskatningen. Næringen er underlagt særskilt regulering av Finansdepartementet, men en tilpasning av regelverket i samsvar med internasjonal utvikling kan få konsekvenser for beskatningen. Dette vil også gjelde for endringer i regelverket knyttet til vurdering av utlån i banker og finansieringsforetak m.v.

Egne regnskapsforskrifter som gjelder for forsikringsforetak er i dag gitt av Finansdepartementet, og pålegger forsikringsforetakene blant annet å foreta avsetning til fond for å dekke eller sikre kontraktsmessig overtatte forpliktelser overfor de forsikrede. Slike avsetninger gis det også fradrag for ved fastsettelse av skattepliktig inntekt. Dersom bestemmelsene om avsetning til forsikringsfond endres som følge av innføring av IFRS vil dette medføre konsekvenser for fastsettelsen av alminnelig inntekt i forsikringsselskapene.

Skattemessig vurdering av utlån i banker, finansieringsforetak og foreninger av låntakere som driver virksomhet med konsesjon etter lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner skjer i samsvar med regnskapslovgivningens regler. Dette medfører at banker og andre finansinstitusjoner kan føre til fradrag konstaterte tap og tapsavsetninger som er ført som kostnad i årsregnskapet i samsvar med regnskapslovgivningens regler.

21.9.4 Utvalgets vurderinger og forslag – Fastsettelse av skattepliktig inntekt i foretak som lignes etter petroleumsskatteloven

For å oppnå fullt fradrag for finansieringsutgifter for selskaper som lignes i henhold til petroleumsskatteloven er det krav om at selskapet har en egenkapital som tilsvarer minst 20 pst. av totalkapitalen. Mange selskaper som lignes etter petroleumsskatteloven (sokkelselskaper) vil derfor tilpasse seg slik at egenkapitalen utgjør nær 20 pst. av totalkapitalen. Det er de regnskapsmessige vurderingsreglene som legges til grunn i denne sammenheng.

En reduksjon av den regnskapsmessige egenkapitalen (som følge av endringer i regnskapslovens bestemmelser) vil medføre en reduksjon i fradraget for finansieringsutgifter.

Effekten av en økning i den regnskapsmessige egenkapitalen er imidlertid avhengig av om selskapet i tillegg til inntekt på sokkelen har landinntekt og eiendeler knyttet til land-virksomhet med positiv skattemessig verdi. Et rent sokkelselskap vil dra fordel av en økning i egenkapitalen. Men dersom selskapet har landeiendeler og egenkapitalen øker, vil fradraget for finansieringsutgifter som henføres til sokkelen øke til hva det ville vært med 20 pst. egenkapital ved en egen justeringsmekanisme. En økning av egenkapitalen vil også gi selskapene mulighet for å tilpasse seg kravet om minimum 20 pst. egenkapital ved å øke opplåningen.

Justeringsmekanismen omtalt over påvirkes av endringer i de regnskapsmessige størrelsene ikke-rentebærende gjeld, egenkapital og totalkapital. Enhver endring i en av disse postene vil derfor påvirke beskatningen for foretak som lignes etter petroleumsskatteloven positivt eller negativt. Dersom for eksempel regnskapsmessig verdiav eiendelene økes (totalkapitalen øker) samtidig som ikke-rentebærende gjeld øker tilsvarende (ingen endring i egenkapitalen), vil dette ha en negativ effekt på justeringsmekanismen og bidra til å redusere rentefradraget knyttet til sokkelinntekt og dermed øke den effektive skattesatsen for selskapet.

Det er særlig viktig med forutsigbarhet for foretak som har så høy marginalskatt som oljeselskapene. Dette tilsier færrest mulig endringer i selskapsregnskapet uten at dette blir nøytralisert.

Utvalget anbefaler at en bør vurdere behovet for ulike metoder for å nøytralisere utilsiktede skatteeffekter.

21.9.5 Utvalgets vurderinger og forslag – Fastsettelse av skattepliktig inntekt i foretak som lignes etter rederibeskatningsreglene

Regnskapsreglene kan ha betydning for fastsettelse av skattepliktig inntekt for skipsaksjeselskaper og skipsallmennaksjeselskaper som lignes i henhold til skatteloven § 8-10 og flg.

Skatteloven § 8-15 annet ledd begrenser fradraget for faktiske renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital. Regnskapsmessig vurdering av eiendelene i balansen påvirker således selskapets fradragsrett for renteutgifter.

Skatteloven § 8-15 syvende ledd har en bestemmelse om kalkulatorisk inntektsrente. Dersom selskapet har en egenkapitalandel som overstiger 50 pst. av summen av gjeld og egenkapital i henhold til den regnskapsmessige balansen ved årsoppgjøret, skal den delen av egenkapitalen som overstiger 50 pst. multipliseres med en normrente. Denne renten anses som skattepliktig inntekt. En økning i den regnskapsmessige egenkapitalen, vil således medføre en økning i den kalkulatoriske inntektsrenten.

Utvalget anbefaler at en foretar en nærmere vurdering av konsekvensene av de forhold som er nevnt ovenfor.

21.9.6 Utvalgets vurderinger og forslag – Regnskapsvaluta

Utvalget foreslår i kapittel 5 å åpne opp for at hele årsregnskapet, det vil si også selskapsregnskapet, kan avlegges i funksjonell valuta. Forslaget medfører bare en endring for foretak som har en annen funksjonell valuta enn norske kroner. Det kreves imidlertid fortsatt et regnskap i norsk kroner for skatteformål. Bokføring og omregning til norske kroner som grunnlag for pliktig rapportering, blant annet skatteregnskapet, er regulert i forslaget til ny bokføringslov og –forskrift, og det er dermed ikke nødvendig at foretakets årsregnskap avlegges i norske kroner for at regnskapstall for skatteformål skal kunne avgis i norske kroner. Valg av funksjonell valuta i selskapsregnskapet har som konsekvens at foretaket fortsatt må foreta en registrering i norske kroner som grunnlag for skatteregnskapet, i tillegg til registrering i funksjonell valuta som grunnlag for årsregnskapet. Videre kan foretak med annen funksjonell valuta enn norske kroner som ønsker å avlegge årsregnskapet i norske kroner ha en konflikt mellom IAS/IFRS reglene for omregning til norske kroner og de reglene som skal legges til grunn for skatteregnskapet. Som det fremgår at kapittel 5 oppfordrer utvalget til en ny gjennomgang av bokføringsreglene for omregning til norske kroner, for å vurdere hvorvidt disse kan tilpasses til IAS/IFRS reglene.

21.10 Oppsummering av utvalgets forslag

21.10.1 Selskapsrettslige konsekvenser

Behov for selskapsrettslig nøytralisering

Utvalget foreslår at eventuell ikke-realisert økning i egenkapital som følge av vurdering til virkelig verdi på investeringseiendommer og biologiske eiendeler skal nøytraliseres slik at den ikke inngår i fri egenkapital. Det understrekes at det er egenkapitaleffekten, verdiendring redusert for (utsatt) skatt, som foreslås nøytralisert.

Utvalgets flertall mener at øvrige forslag til endringer i regnskapsloven ikke nøytraliseres ved særskilte krav om binding av eventuell økning i egenkapitalen.

Et mindretall ved medlemmene Voldnes og Fallmyr foreslår at urealisert regnskapsført verdiøkning på finansielle instrumenter utenom handelsporteføljen, ikke bør inngå i utbyttegrunnlaget, men avsettes til et bundet fond.

Utvalgets flertall foreslår at aksjelovene tilføyes følgende bestemmelse om virkelig verdi fond i § 3-3a:

”Selskapet skal ha et virkelig verdi fond. Dersom selskapet regnskapsfører eiendeler til virkelig verdi i henhold til regnskapsloven §§ 5-8a eller 5-8b, skal det sette av til fondet en positiv differanse mellom balanseført verdi av hver enkelt eiendel eller gruppe av eiendeler og deres anskaffelseskost hensyntatt effekten av utsatt skatt.

Fondet kan løses opp når og i den grad grunnlaget for avsetningen ikke lenger er til stede.

Departementet kan gi forskrifter om beregning av differansen etter første ledd.”

Utvalget påpeker at slik beregning kan være svært komplisert å gjennomføre, og forutsetter at det gis regler som åpner for forenklet beregning i forskrift.

Et mindretall bestående av medlemmene Fallmyr og Voldnes foreslår at det i § 3-3a første ledd annet punktum også tas inn en henvisning til regnskapsloven § 5-8.

Interngevinster

Utvalgets flertall finner ikke grunn for å innføre kontinuitetsgjennomskjæring av interngevinster som en hovedregel regnskapsmessig. Tilsvarende anser utvalgets flertall det som ikke påkrevet å utelate interngevinster fra fri egenkapital av selskapsrettslige hensyn.

I den grad man skulle finne det påkrevet å utelate interngevinster fra fri egenkapital av selskapsrettslige hensyn, bør spørsmålet vurderes ved den kommende evalueringen av aksjelovgivningen.

Et mindretall bestående av medlemmet Voldnes foreslår at konserninterne gevinster nøytraliseres også ved anvendelse av kostmetoden, slik at den ikke inngår i fri egenkapital 31.12.

Emisjonskostnader

Utvalget anbefaler at konflikten mellom aksjelovene og regnskapsmessige regler om emisjonskostnader løses ved at aksjelovenes bestemmelser i §§ 2-8 og 2-10 endres slik at aksjelovgivningen viser til regnskapsreglene for behandling av emisjonsutgifter.

21.10.2 Skattemessige forhold

Utvalget forutsetter at foreslåtte endringer i regnskapsloven ikke skal påvirke beskatningsgrunnlaget for den enkelte regnskapspliktige. Vurderinger av disse forhold viser at endringene i regnskapsloven bare i noen få tilfeller har betydning for fastsettelse av alminnelig inntekt, da det foreligger særregler for beskatningen. Utvalget har identifisert følgende forhold hvor det konstateres skattemessig påvirkning.

Sikringsforretninger

IAS 39 vil kunne skape økt usikkerhet om den skattemessige behandling av sikringsforretninger. Utvalget anbefaler derfor at en bør vurdere behovet for endringer i reglene for beskatning av sikringsforretninger.

Finansielle derivater i banker

På bakgrunn av de økte utfordringer som IAS 39 vil kunne skape i forhold til den skattemessige behandling av finansielle derivater i banker, vil utvalget anbefale at en bør vurdere behovet for skattemessige særregler på dette området for denne næringen.

Regnskapsmessige avsetninger etter god regnskapsskikk

Det er usikkerhet med hensyn til rekkevidden av bestemmelsen i skatteloven § 14-4 tredje ledd som regulerer avsetninger etter god regnskapsskikk. De endringer som er foreslått i regnskapsloven forsterker behovet en avklaring. Utvalget ber Finansdepartementet foreta ny vurdering og klargjøring av denne bestemmelse.

Utvalget konstaterer at en endring i regelverket for regnskapsmessige avsetninger for forsikringsnæringen kan påvirke beskatningen. Næringen er underlagt særskilt regulering av Finansdepartementet, men en tilpasning av regelverket i samsvar med internasjonal utvikling kan få konsekvenser for beskatningen. Dette vil også gjelde for endringer i regelverket knyttet til vurdering av utlån i banker og finansieringsforetak m.v.

Fastsettelse av skattepliktig inntekt i foretak som lignes etter petroleumsskatteloven

Utvalget har konstatert at endringer i regnskapsmessige størrelser som ikke-rentebærende gjeld, egenkapital og totalkapital, vil påvirke beskatningsgrunnlaget for selskaper som lignes etter petroleumsskatteloven. Utvalget foreslår at en bør vurdere behovet for ulike metoder for å nøytralisere utilsiktede skatteeffekter.

Fastsettelse av skattepliktig inntekt i foretak som lignes etter rederibeskatningsreglene i skatteloven § 8-10 og flg.

Utvalget har konstatert at endrede balanseverdier på eiendeler og egenkapital vil påvirke beskatningsgrunnlaget. Utvalget anbefaler at en foretar en nærmere vurdering av konsekvensene av disse forhold.

Regnskapsvaluta

Utvalget viser til kapittel 5, hvor det oppfordres til en ny gjennomgang av bokføringsreglene for omregning til norske kroner for å vurdere om disse kan tilpasses til IAS/IFRS reglene.

Generelt

Utvalget ber Finansdepartementet følge opp utvalgets vurderinger ved en videre gjennomgang av eventuelle skattemessige konsekvenser og endring i reglene for å oppnå skattemessig nøytralitet.

I årene fremover forventes betydelige endringer i internasjonale regnskapsstandarder med en tilpasning av det norske regelverket i samsvar med denne utvikling. I de tilfeller det ikke foreligger særskilte skattemessige vurderingsregler, vil det være nødvendig å følge opp den skattemessige effekt av endringer på regnskapsområdet for å unngå utilsiktet virkning.