11 Konsernregnskap

11.1 Innledning

Formålet med konsernregnskapet er å vise resultat og stilling for konsernselskapene som en økonomisk enhet. Regnskapsloven regulerer plikten til å avlegge konsernregnskap samt prinsipper for utarbeiding av konsernregnskap, inklusive regnskapsføring av konserndannelse. Norsk RegnskapsStiftelse har utgitt en foreløpig standard om konsernregnskap som omhandler prinsippene for utarbeiding av konsernregnskap.

I henhold til regnskapsloven § 3-2 tredje ledd består morselskapets årsregnskap av selskapsregnskap og konsernregnskap, og konsernregnskapet skal omfatte morselskapet og alle datterselskapene.

Foretaksintegrasjon er et av IASBs prioriterte prosjekter og det kan forventes endringer på sentrale punkter, både i forhold til gjeldende regler etter IAS og i forhold til god regnskapsskikk. Utgangspunktet for utvalgets arbeid har vært å sikre at alle IASBs løsninger fullt ut kan gjennomføres etter regnskapsloven. Man står derved ovenfor utfordringen å finne løsninger på en lovregulering som åpner for fremtidige regler fra IASB, samtidig som reglene skal gi klare rammer og et meningsfylt innhold. I denne situasjonen mener utvalget den beste løsningen er at loven trekker opp overordnede retningslinjer på sentrale områder i henhold til direktivenes krav, og overlater utfylling av reglene, i samsvar med videre utvikling av IFRS, til standardsetter.

11.2 Konserndefinisjon

11.2.1 Gjeldende rett

11.2.1.1 Norsk lovgivning

Konsern defineres i regnskapsloven § 1-3:

”Et morselskap utgjør sammen med et datterselskap eller datterselskaper et konsern.

Regnskapspliktig etter § 1-2 første ledd som ikke faller under nr. 11 eller 12 1, er morselskap hvis vedkommende på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over et annet foretak. En regnskapspliktig skal alltid anses å ha bestemmende innflytelse hvis vedkommende:

1. eier så mange aksjer eller andeler i et annet foretak at de representerer flertallet av stemmene i det andre foretaket, eller

2. har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i det andre foretakets styre.

Et foretak som står i forhold som nevnt i annet ledd til et morselskap, anses som datterselskap.

Ved beregningen av stemmerettigheter og rettigheter til å velge eller avsette medlemmer til styret skal rettigheter som morselskapet og morselskapets datterselskaper innehar, regnes med. Det samme gjelder rettigheter som innehas av noen som handler i eget navn, men for morselskapets eller et datterselskaps regning.”

Bestemmende innflytelse kan følge av juridisk eller faktisk kontroll. Ved juridisk kontroll anses bestemmende innflytelse alltid å foreligge, jf. annet ledd nr 1 og 2. Bestemmende innflytelse gjennom faktisk kontroll er ikke nærmere definert i regnskapsloven, men NRS(F) Konsernregnskap nevner eksempler på faktisk kontroll, herunder foretak med et avgrenset formål (Special Purpose Entities).

NRS(F) Konsernregnskap utdyper kravet om at bestemmende innflytelse skal anses å foreligge ved juridisk kontroll:

”Det må vurderes konkret om morselskapet har bestemmende innflytelse over den andre virksomheten. En virksomhets organisasjonsform kan påvirke grensen for stemmeandel som kreves for å oppnå bestemmende innflytelse. Som eksempel krever selskapsloven full enighet blant eierne i vesentlige beslutninger. I slike tilfeller kan ikke én eier anses å ha bestemmende innflytelse med mindre det foreligger en selskapsavtale med stemmeregler som underbygger dette.”

11.2.1.2 EØS-rett

Regnskapsloven § 1-3 er hentet fra EFs syvende direktiv, hvor artiklene 1 og 2 om konsernregnskapsplikt implisitt definerer konsern. Artikkel 1(1) beskriver juridisk kontroll, artikkel 1 (2) som er valgfri for medlemslandene, beskriver faktisk kontroll.

Regnskapslovens konserndefinisjon er i kombinasjon med bestemmelsen om årsregnskapsplikten en implementering av artikkel 1. Artikkel 2 om stemmerettigheter presiserer innholdet i artikkel 1, og er implementert ved regnskapsloven § 1-3 fjerde ledd om stemmerettigheter mv.

Artikkel 1 (2) i syvende direktiv er nylig endret gjennom moderniseringsdirektivet artikkel 2 (1) for å oppnå samsvar med IASBs konserndefinisjon. Definisjonen på datterselskap endres, slik at et foretak vil være å anse som datterselskap selv om morselskapet ikke har eierandeler i datterselskapet – kun bestemmende innflytelse. Dette er særlig aktuelt i forhold til ”Special Purpose Entities”.

11.2.1.3 IAS/IFRS

Konsern defineres i IAS 27.12 Consolidated Financial Statements and Accounting for Investments in Subsidiaries:

“The consolidated financial statements include all enterprises that are controlled by the parent, other than those subsidiaries excluded for the reasons set out in paragraph 13. Control is presumed to exist when the parent owns, directly or indirectly through subsidiaries, more than one half of the voting power of an enterprise unless, in exceptional circumstances, it can be clearly demonstrated that such ownership does not constitute control. Control also exists even when the parent owns one half or less of the voting power of an enterprise when there is: 1 2 2 3

1. power over more than one half of the voting rights by virtue of an agreement with other investors;

2. power to govern the financial and operating policies of the enterprise under a statute or an agreement;

3. power to appoint or remove the majority of the members of the board of directors or equivalent governing body; or

4. power to cast the majority of votes at meetings of the board of directors or equivalent governing body.”

Definisjonen dekker både juridisk og faktisk kontroll. Det vil foreligge presumsjon for kontroll når mor eier mer enn 50 pst. av foretaket, men standarden åpner for unntak ”in exceptional circumstances”. Standarden angir forhold som tilsier bestemmende innflytelse når eierandel eller stemmerett er 50 pst. eller lavere.

IAS 27 er foreslått endret. Forslag til ny IAS 27.12A angir situasjoner som kan indikere at kontroll ikke foreligger. Dette gjelder blant annet for investering i foretak hvor langvarige restriksjoner forhindrer overføring av midler til investor. Ved forslag til ny IAS 27.12B foreslås en bestemmelse om potensielle stemmerettigheter som skal inkluderes i en vurdering av om bestemmende innflytelse foreligger. Foreslåtte endringer:

”The consolidated financial statements include all entities that are controlled by the parent, other than those subsidiaries excluded in accordance with paragraph 13. Control is presumed to exist when the parent owns, directly or indirectly through subsidiaries, more than half of the voting power of an entity unless, in exceptional circumstances, it can be clearly demonstrated that such ownership does not constitute control. Control also exists when the parent owns half or less of the voting power of an entity when there is: 1 4

1. power over more than one half of the voting rights by virtue of an agreement with other investors;

2. power to govern the financial and operating policies of the entity under a statute or an agreement;

3. power to appoint or remove the majority of the members of the board of directors or equivalent governing body and control of the entity is by that board or body; or

4. power to cast the majority of votes at meetings of the board of directors or equivalent governing body and control of the entity is by that board or body.

12A. Control may be precluded when an investee is in legal reorganisation or in bankruptcy or operates under severe long-term restrictions on its ability to transfer funds to the investor.

12B. An entity may own share warrants, share call options, debt or equity instruments that are convertible into ordinary shares, or other similar instruments that have the potential, if exercised or converted, to give the entity voting power or reduce another party’s voting power over the financial and operating policies of another entity (potential voting rights). The existence and effect of potential voting rights that are presently exercisable or presently convertible, including potential voting rights held by another entity, are considered when assessing whether an entity has the power to govern the financial and operating policies of another entity.”

11.2.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Regnskapslovens definisjon er på ett punkt i konflikt med IASBs definisjon. Dette gjelder juridisk kontroll, hvor regnskapsloven § 1-3 fastslår at bestemmende innflytelse alltid foreligger ved mer enn 50 pst. eierskap. I henhold til IAS 27 kan det, helt unntaksvis, forekomme at bestemmende innflytelse ikke foreligger selv om foretaket har juridisk kontroll. Det er ikke opplagt at direktivet åpner for slikt unntak, men tatt i betraktning at et av formålene med endringene i fjerde og syvende direktiv er å fjerne alle konflikter i forhold til IAS/IFRS, anser utvalget av IASBs løsning kan aksepteres innenfor direktivene. Det er utvalgets oppfatning at avviket mellom regnskapsloven og IAS 27 fjernes, slik at bestemmelsen samsvarer med praksis og IAS/IFRS.

Aksjelovenes konserndefinisjon samsvarer med regnskapslovens definisjon. I forarbeider til aksjeloven (NOU 1996:3, avsnitt 10.2) fremgår det at man ved utforming av konserndefinisjonen har tatt utgangspunkt i syvende direktivs konserndefinisjon. Forarbeidene uttaler at sammenhengen mellom regnskapsretten og selskapsretten tilsier at det regnskapsmessige konsernbegrep bør ligge så tett opp til det selskapsrettslige som mulig, med mindre særlige regnskapsmessige hensyn tilsier at regnskapsretten gjør bruk av et videre konsernbegrep. Videre uttales det at hensynet til forenkling av regelverket tilsier at slik forskjell bør unngås hvis mulig.

Etter utvalgets oppfatning vil det være hensiktsmessig å samordne definisjonen i regnskapsretten og selskapsretten. Utvalget ser ikke at det foreligger forhold som tilsier at selskapsrettens definisjon bør opprettholdes ved den foreslåtte endring i regnskapsloven, og anbefaler at også selskapsrettens definisjon endres hvis utvalgets forslag fører til endring i regnskapsloven.

Utvalget foreslår følgende endring i § 1-3 annet ledd:

”Regnskapspliktig etter § 1-2 første ledd , jf. tredje og fjerde ledd som ikke faller inn under nr. 11 eller 12 og regnskapspliktig etter § 1-2 annet ledd, er morselskap hvis vedkommende på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over et annet foretak. En regnskapspliktig skal anseså ha bestemmende innflytelse hvis vedkommende:

1. eier så mange aksjer eller andeler i et annet foretak at de representerer flertallet av stemmene i det andre foretaket, eller

2. har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i det andre foretakets styre,

med mindre det i unntakstilfeller klart kan påvises særlige forhold som tilsier at bestemmende innflytelse likevel ikke foreligger.”

Utvalget anser at en slik endring i formuleringen gir samsvar med IAS/IFRS samtidig som bestemmelsen åpner for fremtidig internasjonal utvikling av kontrollbegrepet gjennom standardsetting. Potensielle stemmerettigheter er ikke omtalt i gjeldende lov eller forarbeider. Foreslått løsning fra IASB kan gjennomføres innenfor ovenstående lovtekst.

Endringen bør etter utvalgets mening følges opp av et krav om tilleggsopplysning i note når unntakstilfelle som nevnt i annet ledd foreligger. Se avsnitt 15.3 for foreslått endring i notekrav.

11.3 Konsernregnskapsplikt

Avsnitt 11.3 omhandler ikke konsernregnskapsplikten for små foretak og eventuell heving av grensen for konsernregnskapsplikt. Dette er drøftet i utredningens avsnitt 6.4.4.

11.3.1 Gjeldende rett

11.3.1.1 Norsk lovgivning

I henhold til regnskapsloven § 3-1 skal regnskapspliktige for hvert år utarbeide årsregnskap, og årsregnskapet består for morselskap av selskapsregnskap og konsernregnskap, jf. § 3-2. Konsernregnskapsplikten sammenfaller likevel ikke alltid med konsernbegrepet, i det regnskapsloven §§ 3-2 og 3-7 unntar konsern fra konsernregnskapsplikten i enkelte situasjoner:

Ӥ 3-7. Unntak fra konsernregnskapsplikt for morselskap i underkonsern

Plikten til å utarbeide konsernregnskap gjelder ikke for regnskapspliktig som selv er datterselskap dersom den regnskapspliktiges morselskap hører hjemme i en EØS-stat og utarbeider konsernregnskap som omfatter den regnskapspliktige og dennes datterselskaper, og dette konsernregnskapet er utarbeidet og revidert i samsvar med lovgivningen i denne staten. Dette konsernregnskapet skal være på norsk, med mindre departementet ved forskrift eller enkeltvedtak bestemmer noe annet. Bestemmelsene i kapittel 8 gjelder tilsvarende for dette konsernregnskapet.

Dersom den regnskapspliktige er foretak hvor én aksje- eller andelseier eier mer enn 90 prosent av selskapskapitalen gjelder adgangen til ikke å utarbeide konsernregnskap bare dersom de øvrige aksje- eller andelseierne godkjenner dette.

Aksje- eller andelseiere som eier minst 10 prosent av selskapskapitalen kan kreve at det utarbeides konsernregnskap i tilfeller som omfattes av første ledd. Slikt krav må framsettes senest seks måneder før regnskapsårets slutt. Kravet kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon til den e-postadressen eller på den måten selskapet har oppgitt til dette formålet dersom det er benyttet en betryggende metode som autentiserer avsender og sikrer kravets innhold.

Departementet kan i enkeltvedtak gjøre tilsvarende unntak fra konsernregnskapsplikten når morselskapet hører hjemme i annen stat enn EØS-stat.”

Små foretak er unntatt fra konsernregnskapsplikten, jf. regnskapsloven § 3-2 fjerde ledd. Se nærmere om terskelen for konsernregnskapsplikt i avsnitt 6.4.3.

11.3.1.2 EØS-rett

Regnskapsloven § 3-7 er en implementering av syvende direktiv artiklene 7 til 10 som krever/tillater at medlemslandene gir unntak fra konsernregnskapsplikten for regnskapspliktig som selv er datterselskap, såfremt morselskapet er hjemmehørende i en EØS-stat. Etter artikkel 11 kan medlemslandene også gi unntak når konsernspissen ikke er medlemsland, såfremt konsernspissen avlegger konsernregnskap i samsvar med direktivet.

Etter artikkel 7 skal datterselskap som er heleiet eller nesten heleiet unntas fra konsernregnskapsplikten. Etter artikkel 8 kan unntak fra konsernregnskapsplikten gjøres for ethvert underkonsern, med mindre minoritetseiere under en viss prosentandel ikke krever utarbeidelse av konsernregnskap. Artikkel 9 angir hvilke tilleggsopplysninger som kan kreves i konsernspissens regnskap når unntak fra konsernregnskapsplikten er benyttet i underkonsernet.

Syvende direktiv artikkel 5 gir unntak for konsernregnskapsplikt når morselskapet er et finansielt holdingselskap. Norsk regnskapslovgivning gir med følgende begrunnelse ikke adgang til unntak for slike foretak (NOU 1995:30 avsnitt 3.7.3):

”Finansielt holdingselskap er ikke noe rettslig begrep i Norge og heller ikke i de større europeiske land. Artikkel 5 er derfor uaktuell for norsk lovgivning, og omtales ikke videre i det følgende.”

Syvende direktiv artikkel 6 tillater medlemslandene å gi små og mellomstore foretak unntak fra konsernregnskapsplikten. Se nærmere om dette i avsnitt 5.6.

Syvende direktivs artikkel 12 gir adgang til å pålegge horisontale konsern å utarbeide konsernregnskap. Denne er ikke implementert i norsk lovgiving. Med horisontale konsern menes at to eller flere selskaper har felles ledelse i henhold til avtale eller vedtektsbestemmelse. I NOU 1995:30, avsnitt 3.7.3 begrunnes fraværet av bestemmelse om horisontale konsern slik: ”Horisontale konsern forekommer sjelden i Norge. Informasjonsverdien av konsernregnskapet for horisontale konsern er tvilsom. I tillegg vil det i praksis være enkelt å omgå en slik konsernregnskapsplikt.”

I henhold til det nylig vedtatte moderniseringsdirektivet (artikkel 2 (4c)) ekskluderes børsnoterte foretak fra unntaksadgangen i syvende direktiv artikkel 7. Direktivene synes ikke å kreve at børsnoterte foretak ekskluderes fra unntaksadgangen i artiklene 8 og 11, men medlemslandene kan velge ikke å inkludere børsnoterte foretak i disse unntaksmulighetene.

11.3.1.3 IAS/IFRS

Konsernregnskapsplikten og unntak fra denne reguleres i IAS 27.7-10. Morselskap som selv er heleid datterselskap er unntatt fra plikten til å utarbeide konsernregnskap etter IAS 27. Unntaket gjelder også for morselskap som er tilnærmet heleid (minst 90 prosent), dersom minoriteten godkjenner dette. Morselskap som eies med mindre enn 90 prosent vil etter IAS/IFRS ikke være fritatt for plikten til å utarbeide konsernregnskap.

IAS 27. 7-10:

“7. A parent, other than a parent mentioned in paragraph 8, should present consolidated financial statements.

8. A parent that is a wholly owned subsidiary, or is virtually wholly owned, need not present consolidated financial statements provided, in the case of one that is virtually wholly owned, the parent obtains the approval of the owners of the minority interest. Such a parent should disclose the reasons why consolidated financial statements have not been presented together with the bases on which subsidiaries are accounted for in its separate financial statements. The name and registered office of its parent that publishes consolidated financial statements should also be disclosed.

9. Users of the financial statements of a parent are usually concerned with, and need to be informed about, the financial position, results of operations and changes in financial position of the group as a whole. This need is served by consolidated financial statements, which present financial information about the group as that of a single enterprise without regard for the legal boundaries of the separate legal entities.

10. A parent that is itself wholly owned by another enterprise may not always present consolidated financial statements since such statements may not be required by its parent and the needs of other users may be best served by the consolidated financial statements of its parent. In some countries, a parent is also exempted from presenting consolidated financial statements if it is virtually wholly owned by another enterprise and the parent obtains the approval of the owners of the minority interest. Virtually wholly owned is often taken to mean that the parent owns 90% or more of the voting power.”

IASBs forbedringsprosjekt foreslår omfattende endringer i gjeldende regler. Flere krav må oppfylles for at foretaket skal kunne unnlate å utarbeide konsernregnskap:

Foretaket må selv være et heleid datterselskap. Hvis foretaket er deleid må minoritetsaksjonærene enstemmig gi tilslutning til at det ikke utarbeides konsernregnskap

Foretaket må ikke være børsnotert eller være inne i en prosess for børsnotering

Foretakets morselskap eller ”øverste morselskap” må utarbeide konsernregnskap i samsvar med IFRS

Forslag til revidert IAS 27.8-9:

“7. A parent, other than a parent described in paragraph 8, shall present consolidated financial statements.

8. A parent need not present consolidated financial statements to comply with International Financial Reporting Standards if and only if:

(a) it is a wholly-owned subsidiary or the owners of the minority interests, including those not otherwise entitled to vote, unanimously agree that the parent need not present consolidated financial statements;

(b) its securities are not publicly traded;

(c) it is not in the process of issuing securities in public securities markets; and

(d) the immediate or ultimate parent publishes consolidated financial statements that comply with International Financial Reporting Standards.

Such a parent shall prepare financial statements in accordance with the requirements in paragraphs 29, 30, and 33 of this Standard for separate financial statements.

9.  The financial statements of such a parent as is described in paragraph 8, and prepared in accordance with paragraphs 29, 30 and 33, are the only financial statements prepared for the entity.

10. [Deleted]”

11.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Gjeldende og foreslått løsning på unntak fra konsernregnskapsplikten etter IAS/IFRS representerer en innstramming i forhold til regnskapslovens bestemmelser, og det må vurderes om slik innstramming også skal gjøres gjeldende for norske regnskapspliktige. Syvende direktiv tillater at regnskapslovens bestemmelser for andre enn børsnoterte foretak opprettholdes, mens børsnoterte foretak i stor grad skal ekskluderes fra direktivenes unntaksadgang.

Forordningen krever at børsnoterte foretak avlegger sitt konsernregnskap i samsvar med IAS/IFRS. For å komme innunder forordningen må imidlertid foretaket være konsernregnskapspliktig. Om konsernregnskapsplikt foreligger, skal etter kommisjonens oppfatning vurderes mot nasjonal lovgivning. Utvalget ser det som særlig viktig at børsnoterte foretak på området konsernregnskapsplikt underlegges en nasjonal lovgivning som samsvarer med IAS/IFRS. Hvis norsk lovgivning gir flere unntak fra plikten enn IAS/IFRS, kan man risikere at et norsk foretak unngår å avlegge konsernregnskap og derved ikke behøver å følge forordningen, mens foretaket etter IAS/IFRS ville vært pålagt konsernregnskapsplikt. Etter utvalgets mening er et slikt eventuelt problem løst såfremt konserndefinisjonen i norsk lovgivning sammenfaller med IASBs definisjon (jf. utvalgets forslag til endring). Videre må underkonsern som er notert på børs innenfor EØS ekskluderes fra regnskapslovens unntak fra konsernregnskapsplikten. Dette vil være i samsvar med foreslåtte endringer etter IAS/IFRS som ikke tillater unntak fra konsolideringsplikten for foretak hvor ”securities are publicly traded”.

Forslaget fra IASB innebærer at eventuelle minoritetsaksjonærer enstemmig må gi sin tilslutning til at det ikke utarbeides konsernregnskap, mens regnskapsloven kun krever tilslutning fra minoritetsaksjonærer når én aksje- eller andelseier eier mer enn 90 pst. av selskapskapitalen. Eier en aksje- eller andelseier minst 10 prosent av selskapskapitalen kan denne kreve at konsernregnskap utarbeides.

Ved foreslåtte endringer fra IASB er det en forutsetning for unntak fra konsernregnskapsplikten at morselskapet (konsernspissen) avlegger sitt konsernregnskap i samsvar med IAS/IFRS. Regnskapsloven krever at morselskapet avlegger konsernregnskap og er hjemmehørende i en EØS-stat (kan ved enkeltvedtak utvide dette til annen stat enn EØS-stat). Ved utvalgets høring har det ikke fremkommet momenter som tilsier en reduksjon i adgangen til unntak, og utvalget kan heller ikke se at det foreligger forhold som tilsier en innstramming i unntaksadgangen. Å utarbeide konsernregnskap kan være ressurskrevende, og anvendelse av direktivets unntaksadgang bør beholdes slik at man ikke pålegger den regnskapspliktige unødige byrder. Unntaksadgangen gjelder tilfeller hvor morselskapet til underkonsernet avlegger konsernregnskap, og informasjonen gis derved høyere opp i konsernet.

Konsern kan være organisert ved en pyramide av selskaper, med en konsernspiss på toppen. Konsernspissen vil være morselskap for alle underliggende datterselskaper, enten de er direkte eid av konsernspissen eller indirekte gjennom underliggende selskaper. Regnskapslovens unntaksbestemmelse vil derfor gjelde i tilfeller hvor det ikke er nærmeste overliggende eier som utarbeider konsernregnskap, men konsernspissen. Dette forutsetter selvsagt at underliggende selskaper som i utgangspunktet er konsernregnskapspliktige, inngår i konsernspissens (morselskap) konsernregnskap og at konsernspissen er hjemmehørende i en EØS-stat.

Utvalget foreslår følgende tillegg i § 3-7 nytt femte ledd:

”Regnskapspliktig hvis aksjer, andeler, grunnfondsbevis eller obligasjoner noteres på børs eller regulert marked kan ikke anvende unntaksbestemmelsene etter denne paragraf.”

11.4 Konsolideringsutelatelse

11.4.1 Gjeldende rett

11.4.1.1 Norsk lovgivning

Regnskapslovens utgangspunkt er at alle datterselskaper konsolideres, men loven åpner i særlige tilfeller for utelatelse av datterselskaper i konsolideringen. At et foretak defineres som datterselskap betyr at det foreligger et konsernforhold. Å utelate et datterselskap fra konsolidering har ingen betydning i forhold til konserndefinisjonen.

Regnskapsloven § 3-8:

”Et datterselskap skal utelates fra konsolideringen etter § 3-2 tredje ledd hvis:

1. det foreligger vesentlige og varige begrensninger som hindrer morselskapet i å utøve bestemmende innflytelse over datterselskapet,

2. aksjene eller andelene i datterselskapet er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg, eller

3. datterselskapet driver virksomhet som er vesentlig forskjellig fra virksomheten i konsernet for øvrig, og konsolidering vil være i strid med god regnskapsskikk.

Datterselskap kan utelates fra konsolideringen dersom utelatelsen ikke har betydning for å bedømme konsernets stilling og resultat. Når det er flere datterselskaper som hver for seg kan utelates etter første punktum, skal de likevel tas med i konsolideringen dersom de samlet er av betydning for å bedømme konsernets stilling og resultat.”

Manglende evne til å styre et datterselskaps økonomiske disposisjoner, ved for eksempel varige betydelige restriksjoner på utbytteutdeling, politiske forhold eller valutarestriksjoner i datterselskapets hjemland er nevnt i NRS(F) Konsernregnskap i tilknytning til ”vesentlige og varige begrensinger”.

For midlertidig eie presiserer lovbestemmelsen at midlertidig eie skal være intensjonen på anskaffelsestidspunktet. En beslutning om salg på et senere tidspunkt vil derfor ikke kvalifisere som midlertidig eie.

Det følger av merknader til foreslåtte bestemmelser i Ot.prp. nr. 42 (1997-98), kapittel 15, at det ikke vil være aktuelt med konsolideringsutelatelse begrunnet i forskjelligartet virksomhet før det er utarbeidet en standard for god regnskapsskikk på området. Ifølge NRS (F) Konsernregnskap er det ikke tillatt å utelate et datterselskap fra konsolidering pga forskjelligartet virksomhet med mindre dette er bestemt i lov eller forskrift.

11.4.1.2 EØS-rett

Regnskapslovens regler om konsolideringsutelatelse er en implementering av syvende direktiv, artiklene 13 og 14. Adgangen til konsolideringsutelatelse ved tidsmessig vanskelig og kostbar innhenting av informasjon er ikke anvendt (jf. i artikkel 13 nr. 3 bokstav b). Det er vanskelig å se i hvilke situasjoner en slik bestemmelse skal få betydning, og bestemmelsene om utelatelse ved hindringer for innflytelse og uvesentlige datterselskaper anses å dekke aktuelle situasjoner.

Artikkel 14 omhandler utelatelse begrunnet i ulikeartet virksomhet. Direktivbestemmelsen er gjennom moderniseringsdirektivet (artikkel 2 (6)) nå fjernet. Det er generelt aksept for at konsolidering av ulikeartet virksomhet gir mer informasjon enn om man ikke konsoliderte, gitt at foretaket gir utfyllende noteopplysninger. Regnskapsloven § 3-8 første ledd nr. 3 må derfor endres på dette punktet.

Direktivets artikkel 15 tillater at man i særlige tilfeller kan utelate morselskapet fra konsolidering. Denne adgangen er ikke anvendt i norsk lovgivning.

11.4.1.3 IAS/IFRS

I henhold til IAS 27.13 skal datterselskaper utelates fra konsolidering når:

Intensjonen ved anskaffelsen er midlertidig eie.

Foretaket opererer under langvarige restriksjoner som hindrer overføring av midler til investor. I slike tilfeller skal investeringen regnskapsføres i samsvar med IAS 39.

IAS 27 tillater ikke konsolideringsutelatelse ved forskjelligartet virksomhet (jf. IAS 27.14). IAS 27 spesifiserer ikke at uvesentlige datterselskaper kan utelates fra konsolidering.

Reglene om konsolideringsutelatelse er foreslått endret (jf. IASBs forbedringsprosjekt, forslag til revidert IAS 27). Forslag til ny IAS 27.12A sier at det ved ”investering” som opererer under varige restriksjoner slik at det ikke kan overføre midler til investor, foreligger en indikasjon på at kontroll ikke eksisterer. Varige restriksjoner skal altså ikke lenger være noen grunn til konsolideringsutelatelse, men en indikasjon på at det ikke er noe datterselskap.

Midlertidig eie som grunnlag for konsolideringsunnlatelse er opprettholdt, men midlertidig eie begrenses til intensjon om salg innen tolv måneder etter oppkjøpet. Investeringer som ikke konsolideres med begrunnelse i midlertidig eie, skal regnskapsføres i samsvar med IAS 39, det vil si til virkelig verdi med resultatføring av endring i balanseført verdi.

Plikt til konsolidering ved forskjelligartet virksomhet er opprettholdt.

11.4.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Regnskapslovens bestemmelse om konsolideringsutelatelse ved vesentlige og varige begrensninger, er i konflikt med foreslåtte endringer fra IASB. I henhold til IASB er slike begrensninger å oppfatte som indikasjon på at kontroll ikke eksisterer. Direktivets bestemmelser er ikke endret på dette punktet, men medlemslandene er ikke pålagt å åpne for unntak. Utvalget foreslår at bestemmelsen fjernes, slik at man oppnår samsvar med internasjonal utvikling. Som påpekt fra IASB vil kontroll i slike tilfeller vanligvis ikke foreligge, og konsolidering skal derved uansett ikke gjennomføres.

Det oppstår en mulig forskjell ved endring av loven i tråd med IASBs løsning. Gjeldende lov definerer slike foretak som datterselskaper, men de unntas fra konsolidering. Ved IASBs løsning er foretaket normalt ikke definert som datterselskap. Interne transaksjoner med datterselskaper som ikke er konsolidert, skal i henhold til god regnskapsskikk elimineres i konsernregnskapet. Ved utvalgets forslag til endring er foretaket normalt ikke å anse som datterselskap, og transaksjoner skal derfor ikke elimineres. Dette forholdet er ikke særskilt påpekt i foreslåtte endringer fra IASB, utvalget anser ikke at spørsmålet skal ha konsekvens for den lovendring som foreslås.

Lovens bestemmelse om midlertidig eie sier ikke noe om tidshorisonten for ”midlertidig”. Det samme gjelder for direktivet som åpner for unntak, men ikke sier hva som ligger i begrepet ”subsequent resale”. Det er utvalgets oppfatning at bestemmelsen om midlertidig eie kan opprettholdes i nåværende form. Bestemmelsen er klart rettet mot midlertidig eie, og hva som skal ligge i begrepet kan utvikles gjennom god regnskapsskikk i tråd med internasjonal utvikling.

Regnskapslovens bestemmelse om konsolideringsutelatelse ved forskjelligartet virksomhet må fjernes. Direktivene åpner ikke lenger for slikt unntak, og regelen er i strid med gjeldende IAS og foreslåtte endringer fra IASB.

Gjeldende bestemmelse om at datterselskaper kan utelates når det ikke har betydning for konsernets resultat og stilling er som nevnt, ikke spesifikt tatt opp i IAS 27. Internasjonale regnskapsstandarder bygger på et vesentlighetsprinsipp, og utvalget anser at den norske bestemmelsen ikke er i konflikt med IAS.

Under drøftingen om konsernregnskapsplikt er det påpekt at konsernregnskapsplikt også for børsnoterte foretak reguleres av nasjonal lovgivning. Det vil ikke være tilfellet for konsolideringsunntak. Konsolideringsunntak er bare aktuelt i tilfeller hvor man i utgangspunktet er konsernregnskapspliktig. Når børsnotert foretak er konsernregnskapspliktig, skal det avlegges konsernregnskap etter forordningen. Om et datterselskap skal unntas fra konsolidering må derfor vurderes opp mot IASBs regler.

Utvalget foreslår at § 3-8 første ledd endres til følgende:

Et datterselskap skal utelates fra konsolideringen etter § 3-2 tredje ledd hvis aksjene eller andelene i datterselskapet er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg.

Midlertidig eie er eneste grunnlag for utelatelse etter foreslåtte endringer fra IASB. Ved foreslått endring er regnskapsloven i samsvar med internasjonal utvikling, og åpner samtidig for at begrepet midlertidig eie kan utvikles gjennom god regnskapsskikk.

11.5 Utarbeiding av konsernregnskap

11.5.1 Gjeldende rett

11.5.1.1 Norsk lovgivning

Utgangspunktet for utarbeidelse av konsernregnskap er den samme regnskapsreguleringen som gjelder for selskapsregnskapet. Konsernregnskapet må utarbeides i samsvar med rammelovgivning, grunnleggende regnskapsprinsipper og god regnskapsskikk.

Regnskapsloven § 3-2 tredje ledd fastslår at konsernregnskapet omfatter morselskapet og alle datterselskapene, at disse vises som en enhet og at transaksjoner mellom foretakene elimineres ved konsolidering. Kravet om eliminering er en understreking av transaksjonsprinsippet. Bestemmelsen lyder:

”For morselskap består årsregnskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap. Konsernregnskapet skal omfatte morselskapet og alle datterselskapene. Konsernregnskapet skal vise disse foretakene som en enhet (konsolidering). Transaksjoner mellom konsoliderte foretak skal ikke regnskapsføres i konsernregnskapet.”

Enhetssynet som følger av § 3-2 tredje ledd, tredje punktum drøftes nærmere i avsnitt 11.6.

Det er en grunnleggende forutsetning for utarbeidelse av konsernregnskap at konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte selskapenes regnskaper. Dette kommer direkte til uttrykk i regnskapsloven § 3-6 første ledd.

Regnskapsloven § 3-6 lyder:

”Konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte foretakenes selskapsregnskaper.

Datterselskap som konsolideres skal utarbeide selskapsregnskap etter de samme prinsipper som morselskapet. Ved endring av regnskapsprinsipp kan datterselskap i en overgangsperiode likevel utarbeide selskapsregnskap etter andre prinsipper når lik prinsippanvendelse er praktisk umulig. Utenlandsk datterselskap kan utarbeide selskapsregnskap etter andre prinsipper dersom dette er nødvendig etter lovgivningen i det landet datterselskapet er etablert. Konsernregnskapet skal i tilfelle bygge på dette selskapsregnskapet omarbeidet i samsvar med de prinsipper konsernregnskapet utarbeides etter.

Dersom utenlandsk datterselskap følger et annet regnskapsår enn morselskapet, skal konsernregnskapet bygge på et delårsregnskap som avgis ved regnskapsårets slutt.”

Årsregnskapet består for morselskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap. Etter gjeldende regnskapslovgivning skal konsernregnskapet utarbeides etter de samme prinsipper som selskapsregnskapet. Utvalget foreslår en endring, slik at prinsippanvendelsen i selskaps- og konsernregnskapet kan være ulik. Se nærmere om dette i kapittel 9.

Gjeldende regnskapslovgivning krever at også datterselskaper som konsolideres, skal anvende de samme prinsipper som morselskapet. Dette kravet er gjennomført ved regnskapsloven § 3-6 annet ledd. Bestemmelsen innebærer at morselskapet må pålegge sine datterselskaper å avlegge regnskap etter samme prinsipper som anvendt i morselskapet. Utenlandske datterselskaper kan ikke pålegges et slikt krav der nasjonal lovgivning er til hinder for å anvende morselskapets prinsipper. For slike tilfeller gir § 3-6 annet ledd en unntaksbestemmelse, slik at regnskapet i stedet kan omarbeides i samsvar med morselskapets prinsipper. Det er også innarbeidet en unntaksbestemmelse for datterselskap ved endring av regnskapsprinsipp, hvis hindringer tilsier at ensartet prinsippanvendelse i en overgangsperiode er praktisk umulig.

Uavhengig av prinsippanvendelsen i de selskapsregnskapene som inngår i konsolideringen, vil det grunnleggende prinsippet om konsistens og ensartethet i anvendelse av prinsipper og metoder (jf. § 4-4) gjelde konsernet som enhet. I tilfeller hvor de konsoliderte foretaks selskapsregnskaper er utarbeidet etter andre prinsipper og metoder enn anvendt i konsernregnskapet må disse omarbeides for å oppnå ensartethet og konsistens.

Utenlandsk datterselskap med avvikende regnskapsår konsolideres ved delårsregnskap på konsernregnskapets dato for regnskapsavslutning.

11.5.1.2 EØS-rett

Syvende direktiv fastslår at konsernregnskapet skal utarbeides i samsvar vurderingsreglene i fjerde direktiv (artikkel 29) og ved ensartet prinsippanvendelse. Prinsipper ved konsolideringen skal anvendes konsistent fra et regnskapsår til et annet (artikkel 25). Artikkel 18 krever at eiendeler og gjeld i de selskapene som konsolideres skal tas med i sin helhet i konsernbalansen. Artikkel 22 krever tilsvarende at inntekter og kostnader skal konsolideres. Konserninterne transaksjoner og mellomværende skal elimineres (artikkel 26).

I henhold til artikkel 29 (2a) skal morselskap som utarbeider konsernregnskap anvende de samme prinsipper i selskaps- og konsernregnskapet. Bestemmelsen gjelder kun morselskapet i konsernet, og inneholder en medlemslandopsjon til å tillate eller kreve andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet enn de som er anvendt i morselskapets selskapsregnskap. Hvis morselskapets prinsipper i selskapsregnskapet avviker fra anvendte prinsipper i konsernregnskapet skal det opplyses om dette og årsaken til avviket skal angis. Andre vurderingsprinsipper må uansett ligge innenfor reglene i fjerde direktiv.

Direktivet krever ikke at andre konsernselskaper skal anvende samme prinsipper som anvendt i konsernregnskapet. Hvis andre prinsipper anvendes, må regnskapet omarbeides i samsvar med regnskapsprinsippene i konsernregnskapet, jf. artikkel 29 (3).

Syvende direktiv tillater konsolidering av datterselskap med avvikende regnskapsår, såfremt ikke balansedato for datterselskapet avviker med mer enn tre måneder. Overskrides grensen, skal konsernregnskapet bygge på et delårsregnskap på konsernregnskapets dato for regnskapsavslutning.

11.5.1.3 IAS/IFRS

IAS 27 fastslår at konsernregnskapet bygger på morselskapets og datterselskapenes regnskaper, og har bestemmelser om ensartet prinsippanvendelse i konsernregnskapet (IAS 27.21-22). Det er ikke krav om anvendelse av samme prinsipper i selskapsregnskaper og konsernregnskap, noe som innebærer omarbeiding ved konsolidering slik at konsernregnskapet er avlagt ved ensartet prinsippanvendelse. Bestemmelsen om ensartet prinsippanvendelse kan fravikes i tilfeller hvor det er praktisk umulig å gjennomføre en slik omarbeiding. I så fall skal det informeres om manglende omarbeiding i noter.

Ved IASBs forbedringsprosjekt (forslag til revidert IAS 27.21) foreslås det å fjerne muligheten til ikke å omarbeide selskapsregnskapet for konsolideringsformål. Det er ikke foreslått endringer som påvirker muligheten for ulik prinsippanvendelse i konsernregnskap og selskapsregnskaper.

Hovedregelen etter IAS 27.19-20 er at datterselskap utarbeider et regnskap for konsolideringsformål med samme balansedato som morselskapet. Dersom det er praktisk umulig (”impracticable”) å gjøre dette, kan man konsolidere regnskap med avvikende balansedato. Det må i så fall foretas korrigering for vesentlige transaksjoner og hendelser i perioden mellom datterselskapets og morselskapets balansedag. Balansedato kan uansett ikke avvike med mer enn 3 måneder.

Krav om eliminering av konserninterne transaksjoner og mellomværende fremkommer av IAS 27.17.

11.5.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Bestemmelsen i § 3-6 første ledd lovfester den grunnleggende forutsetningen for konsernregnskap, og må etter utvalgets oppfatning opprettholdes. Bestemmelsen er i samsvar med direktiver og IAS/IFRS.

Utvalget foreslår i kapittel 9 at kravet om samme prinsippanvendelse i morselskapets selskapsregnskap og konsernregnskap oppheves. En følge av dette må være at heller ikke datterselskaper skal underlegges krav om bruk av samme prinsipper som anvendt i konsernregnskapet. Det vil etter utvalgets oppfatning heller ikke være grunnlag for å kreve bruk av samme prinsipper som anvendt i morselskapets selskapsregnskap. Eventuelle krav til prinsippanvendelsen må betraktes i relasjon til konsernregnskapet, ikke til morselskapet. Dette er i tråd med både direktivene og IAS/IFRS.

Konsernregnskapet skal uansett avlegges etter ensartede prinsipper, dette fremkommer av regnskapslovens grunnleggende prinsipper. Utvalgets forslag innebærer derfor at loven må inneholde et krav om omarbeiding av konsoliderte foretaks regnskaper når disse ikke er avlagt i samsvar med anvendte prinsipper i konsernregnskapet.

Gjeldende lov krever at det utarbeides delårsregnskap ved avvikende regnskapsår. Syvende direktiv og IAS 27 tillater konsolidering av regnskaper med avvikende regnskapsår, såfremt avviket ikke overstiger tre måneder. Etter IAS 27 skal det i så fall korrigeres for vesentlige transaksjoner eller andre hendelser i mellomliggende periode. Regnskapsloven bør etter utvalgets oppfatning åpne for samme mulighet. Det kan være en betydelig forenkling ikke å avlegge delårsregnskap i slike situasjoner, og utvalget ser ikke gode grunner til å pålegge foretak som ikke er børsnotert, strengere regler enn de som gjelder for børsnoterte foretak.

Utvalget foreslår at § 3-6 annet og tredje ledd endres til følgende:

”Selskapsregnskaper som ikke er avlagt i samsvar med anvendte prinsipper i konsernregnskapet, skal for konsolideringsformål omarbeides i samsvar med de prinsipper som er anvendt i konsernregnskapet.

Dersom datterselskap følger et annet regnskapsår enn morselskapet, skal konsernregnskapet bygge på et delårsregnskap som avgis ved regnskapsårets slutt. Er avviket 3 måneder eller mindre er det tilstrekkelig at datterselskapets årsregnskap korrigeres for vesentlige transaksjoner og hendelser i mellomliggende periode.”

Ved ovenstående lovendring vil krav i syvende direktiv artikkel 29 fordre en endring i gjeldende notekrav. Det skal opplyses i noter at prinsipper i selskapsregnskapet avviker fra anvendte prinsipper i konsernregnskapet, og årsaken til avviket skal angis.

Utvalget foreslår følgende endring i § 7-2 tredje punktum om regnskapsprinsipper:

”Forskjellig prinsippanvendelse i selskapsregnskap og konsernregnskap skal opplyses og begrunnes.”

Eventuelle endringer i regnskapsloven § 3-2 er drøftet i avsnitt 11.6.

11.6 Konserndannelse

11.6.1 Gjeldende rett

11.6.1.1 Norsk lovgivning

Regnskapsloven skiller mellom konserndannelse som er et oppkjøp (§ 5-19) og konserndannelse som er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser (§ 5-20). Bestemmelsene gir sammen med lovens forarbeider en forholdsvis grov ramme som utgangspunkt for god regnskapsskikk ved konserndannelse. Norsk RegnskapsStiftelse omhandler konserndannelse i NRS(F) Konsernregnskap.

Bestemmelsene om konserndannelse ved oppkjøp og kontinuitetsunntak reiser en rekke spørsmål om metodeanvendelse i ulike situasjoner. Utvalget begrenser gjennomgangen i avsnitt 11.6.1 til en presentasjon av lovens bestemmelser. Løsninger som er utledet av lovens bestemmelser og kan være i konflikt med IAS/IFRS, drøftes i avsnitt 11.6.2.

Bestemmelser om konserndannelse må sees i sammenheng med regnskapsloven § 3-2, tredje ledd, tredje punktum:

” Konsernregnskapet skal vise disse foretakene som en enhet (konsolidering).”

Bestemmelsen innebærer full konsolidering, slik at alle datterselskaper i sin helhet skal inngå i konsernregnskapet. Det er likevel et spørsmål om merverdier skal regnskapsføres både på minoritetens og majoritetens andel av eiendeler og gjeld. I henhold til forarbeider (NOU 1995:30, avsnitt 6.2.2) vil enhetssynet best ivaretas ved at 100 pst. av merverdiene balanseføres på oppkjøpstidspunktet, slik som gjennomført ved gjeldende god regnskapsskikk.

Oppkjøp

Regnskapsloven § 5-19 om konserndannelse lyder:

Ӥ 5-19. Konserndannelse

Ved konserndannelse som gjennomføres ved kjøp av aksjer eller andeler mv., skal investeringens anskaffelseskost i konsernregnskapet tilordnes datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld samt goodwill. Tilordningen kan korrigeres inntil utløpet av første hele regnskapsår etter konserndannelsen.”

Vurderingsreglene er utledet av grunnleggende prinsipper, og oppkjøpsmetoden for behandling av konserndannelse er en anvendelse av transaksjonsprinsippet. Anskaffelseskost er, i samsvar med transaksjonsprinsippet, virkelig verdi av vederlaget på transaksjonstidspunktet og skal tilordnes identifiserbare eiendeler og gjeld som er anskaffet ved kjøpet. Eventuell mer- eller mindreverdi som ikke kan henføres til identifiserbare eiendeler og gjeld, skal balanseføres som goodwill eller negativ goodwill. Tilordningen kan korrigeres innen utløpet av første hele regnskapsår.

Regnskapsloven § 5-7 angir vurderingsregelen for goodwill, og bestemmelsen viser til den generelle vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3. Goodwill er i henhold til forarbeidene å betrakte som en residual, og skal kun regnskapsføres med majoritetens andel i konsernregnskapet.

Nedskrivning av goodwill skal som hovedregel ikke reverseres. Begrunnelsen er i følge NRS(F) Nedskrivning av anleggsmidler, kapittel 7 at det vil være vanskelig å skille mellom reversering og balanseføring av egenutviklet goodwill.

Regnskapsloven § 5-7 om goodwill lyder:

Ӥ 5-7. Goodwill

Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3.”

Regnskapsloven inneholder ikke bestemmelser om eventuell negativ goodwill oppstått ved oppkjøp. Forarbeider gir ikke eksplisitte retningslinjer for behandling av negativ goodwill, og det uttrykkes at det ikke er behov for egne bestemmelser om negative elimineringsdifferanser.

I henhold til NRS(F) Konsern skal negativ goodwill knyttet til forventet fremtidig tap eller planlagte kostnader (må tilfredsstille nærmere angitte kriterier) periodiseres i samsvar med de fremtidige utgifter eller tap. Resterende negativ goodwill, oppad begrenset til verdien av eiendeler som ikke er pengeposter, resultatføres systematisk over et veid gjennomsnitt av avskrivbare eiendelers levetid. Hvis negativ goodwill overstiger eiendeler som ikke er pengeposter, resultatføres overskytende beløp. Negativ goodwill klassifiseres som en eiendel i balansen, selv om dette medfører en negativ eiendelspost.

Kontinuitetsunntak

Regnskapsloven § 5-20 lyder:

Ӥ 5-20. Kontinuitetsunntak ved konserndannelse

Dersom konserndannelse som nevnt i § 5-19 er en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, skal eiendeler og gjeld i datterselskapet videreføres i konsernregnskapet til balanseførte verdier. I selskapsregnskapet skal investeringen regnskapsføres til balanseført verdi av egenkapitalen i datterselskapet dersom minst 90 prosent av vederlaget ved kjøp av datterselskapet er ordinære stemmeberettigede aksjer eller andeler utstedt av morselskapet.

Konserndannelse kan bare regnes som sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser dersom minst 90 prosent av vederlaget ved kjøp av datterselskapet er ordinære stemmeberettigede aksjer eller andeler utstedt av morselskapet eller konsolidert datterselskap, og morselskapet etter bytte av aksjer eller andeler direkte eller indirekte eier minst 90 prosent av aksjene eller andelene i datterselskapet.”

Bestemmelsens første ledd regulerer regnskapsføring for konserndannelse ved sammenslåing av tilnærmet likeverdige parter, og krever kontinuitet for konsernregnskapsformål. Dette innebærer at eiendeler og gjeld skal videreføres til balanseførte verdier, ikke til virkelig verdi. Bestemmelsen er således et unntak fra transaksjonsaksjonsprinsippet. Som begrunnelse for kontinuitetsunntaket heter det i NOU 1995:30:

”I kapittel 5 har utvalget foreslått et kontinuitetsunntak ved fusjon som er en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Begrunnelsen for forslaget er at det gir et misvisende bilde av transaksjonens karakter at et av selskapene fremstår som overtakende. Lik behandling av eiendeler og gjeld fra partene som slås sammen, kan oppnås ved videreføring av balanseførte verdier for begge selskapene.”

Første ledds annet punktum ble gjennomført ved lovendring i 1999, slik at også morselskapets regnskapsføring i selskapsregnskapet omfattes av bestemmelsen. Ved bestemmelsen skal det anvendes kontinuitet også i selskapsregnskapet, når konserndannelsen er en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. På den måten oppnås samsvar i regnskapsmessig behandling mellom konserndannelse og fusjon ved kontinuitetsunntak.

Bestemmelsens annet ledd angir noen kriterier for hva som skal anses som sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, men kriteriene er ikke utfyllende. Kriteriene er utviklet videre gjennom god regnskapsskikk, jf. NRS(F) Konsern kapittel 3 om kontinuitetsunntak, hvor hovedkriteriet er at det ikke kan identifiseres en overtakende part. Finansdepartementet uttaler i Ot. prp nr. 42 (1997-98) avsnitt 7.14.5:

”Departementet legger til grunn at de øvrige kriteriene vil videreføres og utvikles gjennom god regnskapsskikk.”

Konserndannelse kan skje ved kontinuitet uten at dette er regulert av kontinuitetsunntaket i § 5-20. Kontinuitet i disse tilfellene, såkalt kontinuitetsgjennomskjæring, er regulert av transaksjonsprinsippet og av bestemmelsen om konsernregnskapets formål og vil ikke bli drøftet i utredningen.

11.6.1.2 EØS-rett

Kapitlet gir ikke en uttømmende beskrivelse av direktivenes regler for konserndannelse, men begrenses til omtale av direktivbestemmelser som er knyttet til regnskapslovens eksplisitte bestemmelser om konserndannelse. Direktivenes bestemmelser er grundig presentert i lovens forarbeider.

Enhetssynet kommer til uttrykk i syvende direktivs artikkel 16 nr 3, men direktivet krever ikke at merverdier skal tilordnes både minoritetens og majoritetens andel. Det er derfor mulig innenfor direktivets bestemmelser å tilordne merverdier kun til majoritetens andel av eiendeler og gjeld, jf. artikkel 19. Samme direktivs artikkel 26 om eliminering uttrykker også innledningsvis at formålet med konsernregnskapet er å vise stilling og resultat for de konsoliderte foretakene som om de utgjør en enhet.

Kontinuitetsmetoden er beskrevet i artikkel 20, og tillater medlemsstatene å kreve eller gi adgang til å anvende kontinuitetsunntak ved konserndannelse. Metoden begrenses til konsernforhold hvor datterselskapet er minst 90 pst. eid, og hvor vederlaget for konserndannelsen har bestått av aksjer fra morselskap eller annet konsernselskap. Vederlaget kan maksimalt bestå av 10 pst. kontanter. Utvalget bak NOU 1995:30 mente bestemmelsene om kontinuitetsunntak måtte lovfestes for å kunne anvendes.

Syvende direktiv beskriver oppkjøpsmetoden i artikkel 19. Her åpnes det som nevnt for en annen løsning enn den som følger av god regnskapsskikk, i og med at direktivet også tillater at bare majoritetens andel av merverdier balanseføres i konsernregnskapet.

Goodwill er i henhold til syvende direktiv artiklene 19 (1c) og 30, å anse som en residual. Syvende direktivs artikkel 30 viser til reglene i fjerde direktiv, og fjerde direktivs artikkel 37 inneholder en avskrivningsregel for goodwill. Artikkel 37 angir, ved henvisning til artikkel 34, i utgangspunktet en maksimal avskrivningsperiode på 5 år. Goodwill kan imidlertid tillates avskrevet over en lengre periode, begrenset til økonomisk levetid. I så fall skal dette begrunnes i noter. Direktivet tillater at goodwill føres direkte mot egenkapitalen, en opsjon som ikke er anvendt i norsk lovgivning.

Negativ goodwill som ikke er ført mot egenkapitalen, skal i henhold til artikkel 19 (1c) føres opp i konsernbalansen. I NOU 1995:30 uttaler man at en avkorting av eventuell elimineringsdifferanse mot de foreløpig tilordnede verdier av anleggsmidler er forenlig med direktivet. Etter artikkel 31 kan eventuell resterende negativ differanse ved eliminering av aksjer i datterselskap ikke føres som inntekt i konsernets resultatregnskap med mindre

1. ”denne differanse på tidspunktet for ervervet svarer til en forventet ugunstig utvikling i vedkommende selskaps fremtidige resultat eller til forventede kostnader for selskapet, og i den utstrekning dette virkelig skjer, eller

2. i den utstrekning denne differanse svarer til en oppnådd gevinst.”

Direktivene har ikke bestemmelser om endring i tilordning, jf. regnskapsloven § 5-19 første ledd.

11.6.1.3 IAS/IFRS

På samme måte som ved presentasjon av norsk regelverk og EØS-regler gis ikke en uttømmende beskrivelse av løsninger på alle spørsmål i tilknytning til metodeanvendelse ved konserndannelse. Kapitlet presenterer kun løsninger som anses å kunne være i konflikt med gjeldende norsk rett. Konserndannelse omhandles i IAS 22 Business Combinations.

Enhetssynet/eiersynet

Etter IAS 22.32 er anbefalt metode å tilordne kun majoritetens andel av merverdier i konsernregnskapet. Minoritetens andel blir regnskapsført til de overtatte eiendeler og gjelds balanseførte verdi. Den norske løsningen (tilordning av 100 pst. av merverdiene) er tillatt etter IAS 22.34.

I forslag til ny IFRS om foretaksintegrasjon (ED 3 Business Combinations) foreslår IASB en endring i samsvar med gjeldende norske regler, slik at merverdier skal tilordnes både majoritetens og minoritetens andel av eiendeler og gjeld. Gjeldende anbefalt løsning etter IAS/IFRS vil ikke lenger være tillatt.

For behandlingen av trinnvise kjøp i IAS 22.36-38 er hovedregelen at hvert kjøp behandles for seg, og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld beregnes ved hvert kjøp. IAS 22 tillater også at verdiene på konsernetableringstidspunktet anvendes.

I ED 3.57-59 foreslås det endring i regnskapsmessig behandling av trinnvise kjøp, slik at verdiene på konsernetableringstidspunket skal legges til grunn.

Goodwill

Goodwill er på samme måte som ved god regnskapsskikk ansett som en residual og vurderes til anskaffelseskost. Anskaffelseskost reduseres for avskrivning i samsvar med økonomisk levetid og eventuell nedskrivning. Det uttrykkes eksplisitt en presumsjon om maksimal levetid på 20 år. Hvis foretaket anvender en avskrivningsperiode som overstiger 20 år, skal det foretas en årlig test for verdifall og foretaket skal begrunne hvorfor presumsjon om maksimalt 20 års levetid ikke er lagt til grunn (jf. IAS 22.88 b). IAS 22.45 angir lineær avskrivning som metode for avskrivninger av goodwill, men tillater andre metoder når forholdene tilsier at disse er bedre egnet.

Det er i ED 3 foreslått at goodwill anskaffet ved ”business combinations” ikke lenger skal avskrives, men kun vurderes for nedskrivning etter egne regler for goodwill (ED 3.53). Videre er det ved forslag til endringer i IAS 36 Impairment of Assets foreslått at nedskrivning av goodwill ikke skal kunne reverseres (forslag til revidert IAS 36.123).

Ved styrebeslutning i IASB mars 2003, ble det vedtatt at goodwill ved oppkjøp skal tilordnes både minoritetens og majoritetens andel. Dette er en endring i forhold til forslagene i ED 3 og gjeldende løsning etter IAS 22.

I NRS(F) Konsern, avsnitt 2.3 uttrykkes at regnskapsføring av negativ goodwill etter god regnskapsskikk i hovedsak er i samsvar med løsninger etter IAS. I ED 3 er det foreslått å fjerne begrepet negativ goodwill. Dersom slik differanse oppstår , skal identifisering og måling av eiendeler og forpliktelser vurderes på nytt. Eventuell gjenstående forskjell skal inntektsføres i resultatregnskapet (ED 3.55).

Korrigering av tilordning

Korrigering av tilordning er omhandlet i IAS 22.71 b): “such adjustment is made by the end of the first annual accounting period commencing after acquisition”

Bestemmelsene synes å ha samme innhold som regnskapsloven § 5-19. I ED 3.61-62 foreslås gjeldende regler endret. Bestemmelsen strammes inn, og det kan bare unntaksvis foretas korrigering av tilordningen:

”61 If the initial accounting for a business combination can be determined only provisionally by the end of the reporting period in which the combination is effected because either the fair values to be assigned to the acquiree’s identifiable assets, liabilities or contingent liabilities or the cost of the combination can be determined only provisionally, the acquirer shall account for the combination using those provisional values. The acquirer shall recognise any adjustments to those provisional values as a result of completing the initial accounting within twelve months of the acquisition date.”

“62 Except as outlined in paragraphs 32, 33 and 64, adjustments to the initial accounting for a business combination after that initial accounting is complete shall be recognised only to correct an error in accordance with [draft] IAS 8 Accounting Policies, Changes in Accounting Estimates and Errors. Adjustments to the initial accounting for a business combination after that accounting has been completed shall not be recognised for the effect of changes in accounting estimates. In accordance with IAS 8, the effect of a change in an accounting estimate shall be recognised prospectively.”

Kontinuitetsunntak

I henhold til IAS 22.13 kan det rent unntaksvis være umulig å identifisere en overtakende part. I så fall skal sammenslåingen regnskapsføres ved kontinuitet, jf. IAS 22.77. Kriteriene er i hovedsak sammenfallende med god regnskapsskikk, jf. NRS(F) Konsern avsnitt. 3.2, men de spesifikke kravene som er uttrykt i §5-20 annet ledd kommer ikke til uttrykk i IAS 22. Det er derved mulig at man kan få en konflikt mellom IAS og regnskapsloven, for eksempel i en situasjon hvor det i samsvar med IAS 22 skal anvendes kontinuitet, mens man etter regnskapsloven vil være pålagt å anvende virkelig verdi fordi kravene i annet ledd ikke er oppfylt. Det motsatte kan også være tilfellet, slik at kravene i IAS 22.13-16 kan tilsi virkelig verdi, mens man etter regnskapsloven kan anvende kontinuitet. Ved ED 3 foreslår IASB at bruk av kontinuitetsmetoden skal avskaffes. Det bemerkes at ED 3 ikke omfatter sammenslåing ved etablering av felles kontrollert virksomhet eller sammenslåing av enheter under felles kontroll.

IAS/IFRS regulerer ikke morselskapets regnskapsføring ved kontinuitetsunntak, men regnskapslovens bestemmelse i § 5-20 første ledd, annet punktum anses ikke å være i konflikt med IAS/IFRS.

11.6.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget har ved ovenstående gjennomgang av regelverket for konserndannelse fokusert på områder hvor gjeldende og foreslåtte løsninger i henhold til IAS/IFRS kan være i konflikt med norsk lovgivning. Dette innebærer at en rekke sentrale temaer innenfor konserndannelse er utelatt ved gjennomgangen fordi de ikke er ansett å være i konflikt med lovgivningen. Det betyr ikke at standarder fra NRS og IASB har identiske løsninger på alle områder som ikke er omtalt, men løsningene fra begge standardsettere anses å ligge innenfor rammen av gjeldende regnskapslov.

Det kan i utgangspunktet synes som om bestemmelsene i §§ 5-19 og 5-20 kan tas ut av loven. I henhold til syvende direktiv er det opp til medlemslandene om de ønsker å ha krav, eventuelt adgang, til bestemmelser om kontinuitetsunntak. I forarbeider er det uttalt at kontinuitetsunntaket (§ 5-20) må lovfestes for å kunne anvendes (NOU 1995:30, kapittel 6.2.3). Videre er det uttalt at bruk av oppkjøpsmetoden ved konserndannelse (§ 5-19) følger av transaksjonsprinsippet, slik at en lovfesting på dette området ikke er nødvendig. Finansdepartementet uttrykte i Ot.prp. nr. 42 (1997-98), avsnitt 7.14.5 at de er enige i en slik betraktning, men anser det som hensiktsmessig å lovfeste hovedregelen når unntaksregelen skal lovfestes.

Ved ovenstående resonnementet vil begrunnelsen for å lovfeste reglene i § 5-19 falle bort hvis bestemmelsene i § 5-20 skal tas ut av loven. En angrepsvinkel som følge av dette kan være å ta utgangspunkt i behovet for å opprettholde bestemmelsen i § 5-20. Hvis bestemmelsen bør tas ut, behøver ikke utvalget å vurdere eventuelt behov for endringer av § 5-19, men kan ta ut bestemmelsen i og med at innholdet er regulert av transaksjonsprinsippet.

Utvalget har likevel valgt å vurdere både § 5-19 og § 5-20 opp mot IASBs gjeldende regelverk og foreslåtte endringer, uavhengig av en mulighet for å eliminere en vurdering av § 5-19. I drøftingen tar utvalget standpunkt til om bestemmelsene må endres eller eventuelt tas ut pga avvik mot IAS/IFRS.

Enhetssynet

Det fremgår av forarbeider at enhetssynet best ivaretas ved at 100 pst. av merverdiene, både majoritetens og minoritetens andel, balanseføres på oppkjøpstidspunktet. Dette er gjennomført ved god regnskapsskikk. Den norske løsningen er imidlertid i strid med foretrukket løsning etter IAS/IFRS. IASB har foreslått endringer i reglene for konserndannelse ved ED 3, og foreslåtte endringer er i tråd med god regnskapsskikk når det gjelder tilordning av merverdier. IASBs styre vedtok i mars 2003 tilordning av goodwill også for minoritetens andel. Dette er verken i samsvar med god regnskapsskikk eller gjeldende løsninger fra IASB.

Enhetssynet fremkommer av §§ 3-2 og 5-19, og spørsmålet utvalget må ta stilling til er om bestemmelsene ved nåværende ordlyd tillater gjeldende og foreslåtte løsninger fra IASB. Foreslått løsning fra IASB er i samsvar med god regnskapsskikk, og er uproblematisk i forhold til bestemmelsene. Det samme gjelder tillatt løsning etter IAS 22. Det er derved foretrukket løsning etter IAS 22 som eventuelt er i konflikt med regnskapsloven. Hvis det konstateres at denne ikke kan gjennomføres ved nåværende ordlyd, må utvalget ta stilling til eventuelt behov for lovendring.

Regnskapsloven stiller klart krav om full konsolidering av datterselskaper i konsernregnskapet. Ytterpunktet ved eiersynet, proporsjonal konsolidering, kan derfor ikke gjennomføres ved gjeldende bestemmelser. Eiersynet i den mer modifiserte formen, med merverdier kun på majoritetens andel, må etter utvalgets syn kunne gjennomføres innenfor nåværende ordlyd. Syvende direktiv uttrykker et enhetssyn, men tillater innenfor dette synet at konsernregnskapet utarbeides ved tilordning av merverdier kun på majoritetens andel.

Lang etablert praksis og forarbeider til regnskapsloven gir klare føringer på gjeldende løsninger ved god regnskapsskikk, og kan være til hinder for en endring av praksis i samsvar med foretrukket løsning etter IAS/IFRS. Utvalget kan vanskelig mene noe om hvilke beslutninger IASB vil ta til metodeanvendelse, men hvis gjeldende løsninger fra IASB opprettholdes, er det utvalgets oppfatning at tidligere forarbeider og etablert praksis ikke skal være til hinder for at foretrukket løsning fra IASB skal kunne anvendes. Tilsier internasjonal utvikling at også goodwill skal tilordnes 100 pst., er det utvalgtes oppfatning at dette kan skje innenfor regnskapslovens nåværende bestemmelser relatert til enhetssynet/eiersynet.

Trinnvise kjøp er ikke direkte omtalt i loven, men gjeldende løsning er i følge forarbeidene en konsekvens av enhetssynet. Som en følge av utvalgets standpunkt til enhetssynet, må også løsninger etter IAS/IFRS på området trinnvise oppkjøp kunne gjennomføres innenfor lovens ordlyd. Dette betyr at nåværende praksis og føringer i tidligere forarbeider ikke skal være til hinder for endring i praksis hvis IASB opprettholder nåværende løsninger.

Oppsummert mener utvalget at det i forhold til enhetssynet ikke er behov for endringer av § 3-2 tredje ledd og § 5-19 av hensyn til en tilpasning til IAS/IFRS. Ordlyden åpner for en fortolkning i samsvar med IASBs gjeldende og foreslåtte løsninger.

Goodwill

Etter utvalgets oppfatning bør norske foretak utenfor børs kunne anvende de samme regler om regnskapsføring av goodwill som gjelder for norske børsnoterte foretak og internasjonalt. I den grad IASBs løsninger ikke kan gjennomføres innenfor gjeldende bestemmelser, bør loven endres.

Goodwill skal i henhold til regnskapsloven § 5-7 vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler, jf. § 5-3. § 5-7 angir ikke en presumsjon for levetid som ved IAS 22 (maks 20 år), men etter god regnskapsskikk antas det at levetid for goodwill sjelden vil overstige 20 år (jf. NRS(F) Konsern). Regnskapsloven anses ikke å være til hinder for at man gjennom god regnskapsskikk kan kreve en årlig test for verdifall ved levetid som overstiger 20 år, i samsvar med gjeldende IAS/IFRS. Det er uttalt i NRS(F) Konsernregnskap, avsnitt 2.3 at standarden bygger på de samme prinsipper som IAS.

Ved IASBs forslag til endringer kan ikke lenger goodwill avskrives. En slik løsning er i strid med god regnskapsskikk, og det er ikke opplagt at den kan gjennomføres innenfor regnskapsloven § 5-3 annet ledd. Regnskapslovens bestemmelser om goodwill i § 5-7, er imidlertid så vidt generelle at god regnskapsskikk må kunne utvikles i samsvar med gjeldende og foreslåtte løsninger fra IASB.

Utvalget mener at foreslått løsning fra IASB ikke åpenbart ligger innenfor ordlyden i regnskapsloven § 5-3 tredje ledd, annet punktum.

Vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3:

”Anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost.

Anleggsmidler som har begrenset økonomisk levetid, skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan.

Anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes ikke å være forbigående. Nedskrivningen skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede.”

Regnskapsloven § 5-3 annet ledd åpner for at eiendeler med ubegrenset økonomisk levetid ikke avskrives. Goodwill vil etter utvalgets oppfatning ha en begrenset økonomisk levetid, selv om denne kan være vanskelig å fastslå. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd er i samsvar med direktivene, og Kontaktkomitéen har drøftet om bestemmelsen åpner for IASBs foreslåtte løsning, eller om den må endres. Kontaktkomitéen har fastslått at ordlyden ikke er til hinder for IASBs foreslåtte løsning med forbud mot avskrivning. Utvalget mener likevel at det er mer hensiktsmessig med en bestemmelse for goodwill som klart uttrykker hvilke vurderingsregler som gjelder. Bestemmelsene i § 5-3 annet ledd og tredje ledd, annet punktum kan vanskelig tilpasses slik at både gjeldende og foreslåtte løsninger fra IASB vedrørende goodwill kan gjennomføres innenfor en presis ordlyd.

En løsning med periodisk testing mot nedskrivning etter egne nedskrivningsregler på området, fremfor avskrivning, kan være krevende for regnskapsprodusentene. Dette er etter utvalgets oppfatning et forhold som tilsier at regnskapspliktige fortsatt bør tillates å gjennomføre avskrivninger, uavhengig av IASBs foreslåtte forbud. For ordens skyld bemerkes at gjennomføring av gjeldende krav om avskrivning selvsagt ikke vil unnta den regnskapspliktige fra å vurdere behov for nedskrivning.

IASBs forslag innebærer også at nedskrivning av goodwill ikke kan reverseres. Reversering er også omtalt i NRS(F) Nedskrivning av anleggsmidler, og skal som hovedregel ikke skje for goodwill. Regnskapslovens bestemmelse om reversering i § 5-3 uttrykker ikke klart at nedskrivning av goodwill ikke kan reverseres. Ordlyden ”i den utstrekning grunnlaget for nedskrivning ikke lenger er til stede” åpner etter utvalgets oppfatning for fortolkning, og gir hjemmel for å hindre reversering. Dette er i tråd med løsningen fra Norsk RegnskapsStiftelse, hvor hovedregelen er at reversering ikke skal gjennomføres.

Utvalget foreslår at gjeldende § 5-7 om goodwill fortsatt inneholder en henvisning til gjeldende § 5-3, men med en tilføyelse slik at den regnskapspliktige ikke pålegges å avskrive goodwill. Unnlatt avskrivning av goodwill forutsetter at den omtalte foreslåtte endringen fra IASB gjennomføres, slik at unnlatt avskrivning er i samsvar med god regnskapsskikk. En ytterligere forutsetning for at unnlatt avskrivning skal være i samsvar med god regnskapsskikk er at foretak som velger ikke å foreta en periodisk avskrivning av goodwill, må gjennomføre periodisk testing mot nedskrivning. Regler for slik nedskrivning må følge av god regnskapsskikk, og utvikles i samsvar med IAS/IFRS.

Utvalget foreslår følgende tilføyelse i § 5-7 nytt tredje punktum (se også oppsummering avslutningsvis i avsnitt 11.6.2 for totaloversikt over alle foreslåtte endringer i §§ 5-7, 5-19 og 5-20):

”Avskrivning av goodwill kan unnlates.”

IASB har foreslått å fjerne begrepet negativ goodwill. Negativ goodwill er ikke behandlet i regnskapsloven, men i god regnskapsskikk ved regnskapsstandard fra Norsk RegnskapsStiftelse. Det er et faktum at foretak ved oppkjøp kan komme i situasjoner hvor kostpris er lavere enn virkelig verdi på identifiserbare eiendeler og gjeld. Dette anses imidlertid å skje svært sjelden. Slik differanse oppfyller etter IASBs oppfatning ikke kriteriene for gjeld og kan derved ikke balanseføres. Inntektsføring som foreslått av IASB kan etter utvalgets oppfatning ikke utledes av regnskapslovens generelle prinsipper, og det foreslås derfor en egen bestemmelse for resultatføring av slik differanse, forutsatt at IASBs konklusjoner på et senere tidspunkt er i samsvar med forslaget i ED3.

Det understrekes fra IASBs side, at virkelig verdi på eiendeler og gjeld sjelden overstiger kostpris. Når dette oppstår skal den regnskapspliktige gjennomføre følgende (ED 3.55):

“If the acquirer’s interest in the net fair value of the identifiable assets, liabilities and contingent liabilities recognised under paragraph 35 exceeds the cost of the business combination, the acquirer shall:

(a) reassess the identification and measurement of the acquiree’s identifiable assets, liabilities and contingent liabilities and the measurement of the cost of the combination; and

(b) recognise immediately in profit or loss any excess remaining after that reassessment.”

I dokumentet Basis for Conclusions knyttet til ED 3, BC110 uttales:

”The Board agreed that an excess should rarely remain if the valuations inherent in the accounting for a business combination are properly performed and all of the acquiree’s identifiable liabilities and contingent liabilities have been properly identified and recognised. Therefore, when such an excess exists, the acquirer should first reassess the identification and measurement of the acquiree’s identifiable assets, liabilities and contingent liabilities and the measurement of the cost of the business combination.“

Utvalgets forslag forutsetter at man ved standardsetting innfører tilsvarende strenge krav for identifikasjon og resultatføring av et slikt element.

Korrigering av tilordning

Loven fastslår at tilordningen kan endres innen utgangen av første hele regnskapsår etter konserndannelsen. Adgangen omfatter kun forhold som forelå på oppkjøpstidspunktet. Bestemmelsen anses å være i samsvar med IAS 22, men er i konflikt med foreslåtte endringer fra IASB. Utvalget ser ikke gode grunner til at norske foretak utenfor børs skal ha mer liberale regler for endring i tilordning enn de som eventuelt vil gjelde internasjonalt. Innføringen av regelen i norsk lovgivning var primært begrunnet i samsvar mot IAS 22.

Det kan ikke forutses hva som vil være endelige regler fra IASB på området. I og med at spørsmålet om endring i tilordning ikke er regulert i direktivene, mener utvalget den beste løsningen vil være å ta bestemmelsen om endring i tilordning ut av regnskapsloven og overlate området til standardsetting. Direktivene er ikke foreslått endret på dette punktet, et forhold som etter utvalgets oppfatning må bety at IASBs bestemmelser om endring i tilordning ikke er i konflikt med direktivene.

Utvalget foreslår å fjerne bestemmelsen i regnskapsloven § 5-19 annet punktum, slik at endring i tilordning reguleres gjennom god regnskapsskikk. Dette forutsetter at standardsetter innarbeider regler for endring i tilordning som samsvarer med IASBs løsninger.

Tilordning til virkelig verdi

Utvalget foreslår en presisering i § 5-19, slik at det klart fremkommer av bestemmelsen at konserndannelse regnskapsføres til virkelig verdi:

”Ved konserndannelse som gjennomføres ved kjøp av aksjer eller andeler mv., skal investeringens anskaffelseskost i konsernregnskapet tilordnes virkelig verdi avdatterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld samt goodwill.”

Kontinuitetsunntak

Regnskapsloven § 5-20 om kontinuitetsunntak ved konserndannelse, anses ikke å være i konflikt med gjeldende regler etter IAS/IFRS for konsernregnskapet. Ved IASBs foreslåtte endringer skal det imidlertid alltid identifiseres en overtakende part. Kontinuitet i de situasjoner som loven angir vil i så fall være i konflikt med IAS/IFRS. Dersom man ønsker samme løsning på området også for norske foretak utenfor børs, krever det en endring av regnskapsloven § 5-20.

Begrunnelsen for bestemmelsen om kontinuitetsunntak er primært at det gir et misvisende bilde av transaksjonens karakter at et av foretakene i situasjoner ved tilnærmet likeverdige interesser fremstår som overtakende. IASB har ved sine forslag til endringer konkludert med at det alltid kan identifiseres en overtakende part. Etter utvalgets oppfatning bør alle foretak gis mulighet til å anvende internasjonale regler for konserndannelse. Dette innebærer som et minimum at regnskapslovens regler tillater at alle konserndannelser kan anses å ha en overdragende og en overtakende part, og ikke pålegger foretakene et kontinuitetsunntak. Videre må det vurderes om kontinuitetsunntaket fortsatt skal kunne anvendes for foretak som ønsker det, innenfor angitte kriterier for tilnærmet likeverdige interesser.

Formålet om størst mulig grad av sammenlignbarhet tilsier lik løsning på like transaksjoner. Likevel, gjeldende lov er ikke til hinder for anvendelse av virkelig verdi hvis det kan identifiseres en overtakende og overdragende part selv om man ligger innenfor de minimumskriterier § 5-20 annet ledd angir for tilnærmet likeverdige parter. Likeverdige interesser foreligger kun dersom ingen av partene kan identifiseres som overtakende (jf. NRS (F) Konsern avsnitt 3.1). Slik sett kan to konserndannelser som i utgangspunktet fremstår som like etter dagens bestemmelser, regnskapsføres ulikt fordi man ved den ene transaksjonen kan identifisere hvem som er overdragende og overtakende part, mens man i den andre transaksjonen anser partene som tilnærmet likeverdige. Nåværende lovgivning er derved ikke til hinder for å anvende gjeldende og foreslåtte løsninger fra IASB, samtidig som man opprettholder muligheten for kontinuitetsunntak. Foretak som ønsker samsvar med IAS/IFRS vil anvende hovedregelen om virkelig verdi (forutsetter identifikasjon av overtakende og overdragende part), mens foretak som anser partene som likeverdige kan anvende unntaket i § 5-20 som er utdypet ved god regnskapsskikk.

IASBs forslag er ikke vedtatt. Dette forhold samt det forhold at utvalget ikke vil avvise at det kan foreligge situasjoner hvor kontinuitetsunntak vil være relevant, gjør at utvalget foreslår å fjerne § 5-20. I stedet gir § 5-19 en unntaksbestemmelse, slik at oppkjøpsmetoden kan fravikes når det er i samsvar med god regnskapskikk. IASBs forslag om å fjerne kontinuitet (ED 3) er omdiskutert, og det har blant annet vært foreslått å tillate virkelig verdi for begge parter i situasjoner hvor det er vanskelig å identifisere en overtakende part. Den løsningen som utvalget foreslår, åpner for ulike unntak fra oppkjøpsmetoden, ikke bare IASBs løsning.

Foreslått endring åpner for at standardsetter også kan gi regler for regnskapsmessig behandling i selskapsregnskapet, slik som ved regnskapsloven § 5-20 første ledd annet punktum.

Det er i henhold til direktivene opp til den enkelte nasjon om kontinuitet skal tillates eller ikke, men hvis kontinuitet tillates må visse minimumskriterier oppfylles. Utvalget anser ikke at kriteriene må lovfestes, men understreker at direktivenes begrensninger i forhold til kontinuitetsunntak uansett vil være en ramme for de løsninger som fremkommer ved standardsetting.

Utvalget foreslår oppsummert følgende endringer i §§ 5-7, 5-19 og 5-20:

§ 5-7 skal lyde:

”Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3. Avskrivning av goodwill kan unnlates. Dersom virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld overstiger anskaffelseskost, skal differansen resultatføres på oppkjøpstidspunktet.”

§ 5-19 første og nytt annet ledd skal lyde:

”Ved konserndannelse som gjennomføres ved kjøp av aksjer eller andeler m.v., skal investeringens anskaffelseskost i konsernregnskapet tilordnes virkelig verdi av datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld samt goodwill.

Bestemmelsen i første ledd skal fravikes når det er i samsvar med god regnskapsskikk.”

§ 5-20 oppheves.

11.7 Oppsummering av utvalgets forslag

Utvalget foreslåtte lovendringer oppsummeres nedenfor. Det vises til avsnittene 11.2 til 11.6 for drøfting og begrunnelse for lovforslagene.

Utvalget foreslår i avsnitt 11.2.2 at konserndefinisjonen i regnskapsloven § 1-3 endres gjennom at § 1-3 annet ledd endres til:

”Regnskapspliktig etter § 1-2 første ledd, jf. tredje og fjerde ledd som ikke faller inn under nr. 11 eller 12 og regnskapspliktig etter § 1-2 annet ledd, er morselskap hvis vedkommende på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over et annet foretak. En regnskapspliktig skal anses å ha bestemmende innflytelse hvis vedkommende:

1. 3

   eier så mange aksjer eller andeler i et annet foretak at de representerer flertallet av stemmene i det andre foretaket, eller

2. 4

   har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i det andre foretakets styre,

med mindre det i unntakstilfeller klart kan påvises særlige forhold som tilsier at bestemmende innflytelse likevel ikke foreligger.”

Utvalget påpeker at det vil være hensiktsmessig å samordne definisjonen i regnskapsretten og selskapsretten, og anbefaler at også selskapsrettens definisjon endres hvis utvalgets forslag fører til endring i regnskapsloven.

Utvalget foreslår i avsnitt 11.3.2 at bestemmelsen om unntak fra konsernregnskapsplikt i regnskapsloven § 3-7 endres gjennom et nytt femte ledd med følgende ordlyd:

”Regnskapspliktig hvis aksjer, andeler, grunnfondsbevis eller obligasjoner noteres på børs eller regulert marked kan ikke anvende unntaksbestemmelsene etter denne paragraf.”

Utvalget foreslår i avsnitt 11.4.2 at bestemmelsen om utelatelse av datterselskap fra konsolidering i regnskapsloven § 3-8 endres, gjennom at § 3-8 første ledd endres til:

”Et datterselskap skal utelates fra konsolideringen etter § 3-2 tredje ledd hvis aksjene eller andelene i datterselskapet er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg.”

Utvalget foreslår i avsnitt 11.5.2 at bestemmelsen om utarbeidelse av konsernregnskap i regnskapsloven § 3-6 endres, gjennom at § 3-6 annet og tredje ledd endres til:

”Selskapsregnskaper som ikke er avlagt i samsvar med anvendte prinsipper i konsernregnskapet, skal for konsolideringsformål omarbeides i samsvar med de prinsipper som er anvendt i konsernregnskapet.

Dersom datterselskap følger et annet regnskapsår enn morselskapet, skal konsernregnskapet bygge på et delårsregnskap som avgis ved regnskapsårets slutt. Er avviket 3 måneder eller mindre er det tilstrekkelig at datterselskapets årsregnskap korrigeres for vesentlige transaksjoner og hendelser i mellomliggende periode.”

Ved ovenstående lovendring vil krav i syvende direktiv artikkel 29 fordre en endring i gjeldende notekrav. Det skal opplyses i noter at prinsipper i selskapsregnskapet avviker fra anvendte prinsipper i konsernregnskapet, og årsaken til avviket skal angis.

Utvalget foreslår følgende endring av § 7-2 tredje punktum om regnskapsprinsipper:

”Forskjellig prinsippanvendelse i selskapsregnskap og konsernregnskap skal opplyses og begrunnes.”

Utvalget foreslår i avsnitt 11.6.2 at bestemmelsen i regnskapsloven § 5-7 om goodwill endres til:

”Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3. Avskrivning av goodwill kan unnlates. Dersom virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld overstiger anskaffelseskost, skal differansen resultatføres på oppkjøpstidspunktet.”

Utvalget foreslår at regnskapsloven fortsatt skal inneholde en egen bestemmelse om konserndannelse, og anser at gjeldende § 5-19 skal bestå korrigert for de forhold utvalget har påpekt. Regnskapsloven § 5-19 foreslås endret til:

”Ved konserndannelse som gjennomføres ved kjøp av aksjer eller andeler m.v., skal investeringens anskaffelseskost i konsernregnskapet tilordnes virkelig verdi av datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld samt goodwill.

Bestemmelsen i første ledd skal fravikes når det er i samsvar med god regnskapsskikk.”

Utvalget foreslår at regnskapsloven § 5-20 om kontinuitetsunntak ved konserndannelse oppheves.