9 Alternativer for å integrere person- og selskapsbeskatningen

9.1 Innledning

Den store satsforskjellen i beskatningen av kapital- og arbeidsinntekter er en av hovedutfordringene ved dagens skattesystem. Blant annet som følge av de begrensningene internasjonal mobilitet legger på nivået på kapitalbeskatningen, beskattes kapitalinntekter med en flat og relativt lav sats, mens fordelingshensyn ivaretas gjennom en progressiv beskatning av lønns- og pensjonsinntekter. I 2003 er høyeste marginalskatt på lønnsinntekter 55,3 pst. eksklusive og 64,7 pst. inklusive arbeidsgiveravgift, mens kapitalinntekter skattlegges med 28 pst.

Delingsmodellen skal bygge bro mellom beskatningen av arbeidsinntekter og kapitalinntekter, og integrerer beskatningen av selskaper og personlige skattytere. Ved hjelp av delingsmodellen fastsettes en sjablonmessig avkastning av arbeid for personlig næringsdrivende og aktive aksjonærer, som ilegges trygdeavgift og eventuell toppskatt på lik linje med arbeidsinntekter opptjent i ansettelsesforhold.

Sjablonreglene i delingsmodellen er imidlertid ikke tilpasset dagens store satsforskjell mellom arbeids- og kapitalinntekter. Systemet motiverer til å la arbeidsinntekter framstå som kapitalinntekter, gjennom tilpasninger til eller omgåelser av delingsmodellen. Delingsmodellen har blitt både mer komplisert og mer lempelig siden den ble innført i 1992. Det er også innført et skille mellom såkalt liberale og ikke-liberale yrker, der skattereglene for liberale yrker er vesentlig strengere enn for ikke-liberale yrker. Dette er et uheldig brudd med kravet til horisontal likhet, dvs. at personer med samme reelle inntekt bør skattlegges likt, uavhengig av inntektens kilde. Videre svekkes de reelle fordelingsvirkningene av skattesystemet, og ikke minst skattesystemets legitimitet.

Som utvalget peker på i kapittel 5, kan det være grunn til å dempe ambisjonene om å utjevne inntekter mellom personer med høye og lave (person-)inntekter, og legge mer vekt på hensynet til horisontal fordeling. Det innebærer i praksis at en må dempe progressiviteten beskatningen av arbeidsinntekter. Utvalget foreslår i kapittel 8 å fjerne den ekstra arbeidsgiveravgiften på særlig høye lønnsinntekter, samt å redusere toppskatten i begge trinn. Med utvalgets forslag blir marginalskatten noe under 50 pst. i trinn 1 og 54,3 pst. i trinn 2, når arbeidsgiveravgiften inkluderes.

Utvalget mener imidlertid at det i lys av de kraftige proveny- og fordelingsvirkningene verken er realistisk eller ønskelig å redusere marginalskatten på arbeidsinntekter så mye at delingsmodellen uten videre kan oppheves. Utvalget tilrår heller ikke en økning av skattesatsen på alminnelig inntekt. Det vil være spesielt uheldig å øke skattesatsen på bedriftsoverskudd når andre land snarere reduserer denne.

Det vil dermed fremdeles være behov for en modell som integrerer beskatningen av selskaper og personer. Etter utvalgets syn står en da overfor to hovedalternativer: En delingsmodell etter dagens mønster kan videreføres, men med vesentlige innstramminger og en kraftig reduksjon i satsforskjellene, slik at det blir både vanskeligere og mindre lønnsomt å få arbeidsinntekter skattlagt som kapitalinntekter. Alternativt kan en øke skatten på (enkelte) kapitalinntekter slik at det skattemessig får liten betydning om arbeidsinntekten tas ut som lønn eller utbytte.

Utvalget har vurdert ulike modeller som innebærer økt skatt på kapitalinntekter, og som gjør det mulig å oppheve delingsmodellen for aksjeselskaper:

• Dobbeltbeskatning av utbytte til personlige skattytere.

• Økt skatt på netto kapitalinntekter for personlige skattytere.

• Ulike modeller hvor aksjeavkastning over en beregnet alternativavkastning ilegges økt skatt. Skjermingen av alternativavkastningen kan skje på grunnlag av kapitalen i selskapet, som skissert i St.prp. nr. 1 (2000-2001) under navnet KAF-modeller (KAF-kildemodell og KAF-uttaksmodell). Alternativt kan skjermingen skje på aksjonærens hånd med utgangspunkt i aksjenes kostpris. Ekstraskatten ilegges da ved uttak av utbytte eller gevinst (aksjonærmodellen).

• Spare- og investeringsmodellen (SI-modellen). Denne innebærer at toppskattegrunnlaget utvides til å omfatte alle typer arbeids-, nærings- og kapitalinntekter, mens investeringer i finans- og næringskapital kan trekkes fra.

I dette kapitlet gjør utvalget rede for hovedtrekkene og de viktigste fordelene og ulempene ved de enkelte modellene, samt bakgrunnen for utvalgets forslag til modell. Utvalget foreslår en utbytteskatt med skjerming basert på aksjens kostpris (aksjonærmodellen). Hovedomtalen av aksjonærmodellen er i kapittel 10. I kapittel 11 gjør utvalget nærmere rede for hvilke endringer som vil være nødvendig dersom delingsmodellen skal videreføres for alle virksomhetsformer.

9.2 Delingsmodellen

9.2.1 Bakgrunn

I gjeldende skattesystem er marginalskatten på kapitalinntekter vesentlig lavere enn marginalskatten på arbeidsinntekter. Hensyn til fordeling (vertikal likhet), nøytralitet (horisontal likhet) og proveny tilsier at det er behov for en integrasjon av person- og næringsbeskatningen. Skattesystemet vil neppe framstå som legitimt dersom det er relativt enkelt for personer med høye inntekter å tilpasse seg slik at gjennomsnittsskatten på deres inntekter i praksis blir lavere enn på lave og middels lønnsinntekter (vertikal likhet). Det er heller ikke heldig at personer med samme type inntekter skattlegges ulikt avhengig av om inntekten deres skattlegges som lønnsinntekt eller som kapitalinntekt (horisontal likhet). Dette er bakgrunnen for at en innførte delingsmodellen for beskatning av næringsvirksomhet, som er en sjablonmetode for å fastsette arbeidsavkastningen for næringsdrivende og aktive eiere i aksjeselskaper.

Dersom satsforskjellene er tilstrekkelig små, er det ikke mye å tjene på å få arbeidsavkastningen skattlagt som kapitalinntekt. I så fall kunne en overlatt til den enkelte eier selv å fastsette hva som skal skattlegges som lønn, og så fikk det være opp til ligningsmyndighetene å gripe inn dersom de mente at lønnsuttaket var fastsatt for lavt. I praksis vil det imidlertid bli vanskelig å redusere satsforskjellen mellom kapital- og arbeidsinntekter så mye at dette er mulig. Ettersom det er trygderettigheter knyttet til opptjening av lønn, kan det også diskuteres om det prinsipielt sett er heldig å ha et system der aktive eiere og eventuelt næringsdrivende selv fastsetter sin lønn (og dermed sin pensjonsgivende inntekt).

I forbindelse med skattereformen av 1992, ble det vurdert to framgangsmåter for å hindre at reell arbeidsavkastning skattlegges som kapitalinntekt. Det ene alternativet var å sørge for at uttak av næringsvirksomheten skattlegges om lag på samme måte som lønn (uttaksmodeller/utbytteskatt). Det andre alternativet var å skattlegge løpende all arbeidsavkastning om lag på samme måte, uavhengig av om den opptjenes gjennom innsats i egen virksomhet, eller utbetales som lønn (næringsinntekten deles i kapital- og arbeidsinntekt, etter inntektens kilde). Aarbakkegruppen karakteriserte forskjellene på de to modellene som følger:

1. ”Deling mellom den delen av næringsinntekten som beholdes i næringen og den delen som tas ut til eget forbruk. En slik deling etter hvordan næringsinntekten anvendes vil gjøre det mulig å beskatte inntekt som går til privat forbruk og sparing forskjellig fra inntekt som spares i bedriften. Men den er ikke egnet til å skille personinntekt fra kapitalinntekt. Denne delingsordningen kan kalles ”uttaksmodellen”.

2. Deling mellom den delen av næringsinntekten som skriver seg fra den kapitalen som er investert i næringen og den delen som skriver seg fra andre faktorer, i første rekke den næringsdrivendes arbeidsinnsats. En slik deling etter kilden for inntekten gjør det mulig å beskatte kapitaldelen og persondelen av næringsinntekten forskjellig. Denne delingsmodellen kalles nedenfor ”kildemodellen”.”

Med en flat, relativt lav skatt på kapitalinntekter og en progressiv beskatning av lønnsinntekter, er en kildebasert delingsmodell i prinsippet logisk, ettersom den tar sikte på å splitte næringsinntekten i hhv. arbeidsavkastning og kapitalavkastning. En slik delingsmodell kan selvsagt kun gjøres gjeldende for de som faktisk arbeider i sin egen virksomhet.

Fordi en ikke kan observere og fastsette arbeidsavkastningen direkte, må det benyttes en eller annen sjablonmetode for å finne arbeidsavkastningen. Spørsmålet blir om en skal fastsette arbeidsavkastningen eller kapitalavkastningen først. I gjeldende system fastsettes kapitalavkastningen først.

Det vises til kapittel 11 for en nærmere beskrivelse av delingsmodellen.

9.2.2 Vurdering av delingsmodellen

Delingsmodellen innebærer en formell likebehandling av arbeidsavkastning i og utenfor næring, ved at det blir beregnet en personinntekt som blir ilagt trygdeavgift og eventuell toppskatt. Dagens delingsmodell har imidlertid flere svakheter, noe som medfører at en ikke oppnår en slik likebehandling i praksis. For det første er delingsmodellen en sjablonmodell, og vil som sådan aldri være helt treffsikker. For det andre er det for enkelt å tilpasse seg bort fra den, og en eventuell videreføring av delingsmodellen ville etter utvalgets syn kreve vesentlige innstramminger. For det tredje tåler ikke delingsmodellen, heller ikke i oppstrammet form, særlig store satsforskjeller mellom arbeid og kapital.

Etter delingsmodellen beregnes det bare personinntekt for aktive eiere i selskaper når disse oppfyller delingsmodellens eierkrav. Eierkravet kan gi store terskeleffekter. En kan for eksempel tenke seg tilfeller der to aksjonærer arbeider i hver sin virksomhet, men der den ene har en eierandel som er litt over 2/3 mens den andre har litt under. Eierne kan da få svært ulik skatt, selv om den underliggende forskjellen mellom dem ikke nødvendigvis er så stor. Aktive eiere kan i praksis unndra seg personinntektsbeskatning av faktisk arbeidsinntekt ved å ta inn passive eiere i selskapet.

Problemet med tilpasninger forsterkes av den store satsforskjellen i skattleggingen av arbeids- og kapitalinntekter, som gjør at motivene for å omdanne arbeidsinntekt til kapitalinntekt er sterke. Gjeldende delingsmodell er etter utvalgets vurdering sterkt preget av at satsforskjellene er for store (opptil 36,7 prosentpoeng inklusive arbeidsgiveravgift), samtidig som det er relativt enkelt å få lønnsinntekter skattlagt som kapitalinntekter ved å opprette et aksjeselskap der en tar inn en passiv eier slik at en unngår deling. Dette er trolig en viktig årsak til at andelen aksjeselskaper som er underlagt deling har falt vesentlig (fra 52 pst. i 1992 til 46 pst. i 1994 og videre til 32 pst. i 2000).

Reglene for fastsettelse av beregnet personinntekt er også blitt gunstigere enn i den opprinnelige modellen, spesielt for aktive i såkalt ikke-liberale yrker. Blant de som i dag fortsatt er aktive eiere i aksjeselskaper, har nesten 80 pst. negativ beregnet personinntekt (en økning fra 65 pst. i 1992). Av disse er det kun 3,5 pst. som har en positiv beregnet personinntekt som er høyere enn 300 000 kroner.

Også for personlig næringsdrivende er det en betydelig andel som har negativ beregnet personinntekt eller en positiv beregnet personinntekt som er lavere enn 300 000 kroner. Det er svært få delingspliktige virksomheter som gir en positiv beregnet personinntekt på over 1 mill. kroner pr. eier. Utvalget antar derfor at delingsmodellen i mange tilfeller gir en for lav fastsettelse av arbeidsavkastningen. Samtidig er det grunn til å anta at de fleste som ville fått høy beregnet personinntekt fra selskaper, har tilpasset seg slik at de ikke lenger er delingspliktige.

En videreføring av delingsmodellen ville kreve en vesentlig reduksjon i satsforskjellene, slik at det blir mindre lønnsomt å unngå deling. Etter utvalgets syn bør ikke satsforskjellen være større enn 15-20 prosentpoeng inklusive arbeidsgiveravgift. Til sammenligning vil en full opphevelse av toppskatten gi en satsforskjell på 15,5 prosentpoeng inklusive arbeidsgiveravgift. Med utvalgets forslag til reduksjoner i toppskatten og arbeidsgiveravgiften, jf. kapittel 8, blir satsforskjellen 19,8 prosentpoeng eksklusive og 26,2 prosentpoeng inklusive arbeidsgiveravgift. Dersom delingsmodellen skal videreføres, bør med andre ord de høyeste skattesatsene på lønn reduseres ytterligere. I lys av de fordelingspolitiske målene en har tillagt personbeskatningen, mener utvalget at det vil bli svært vanskelig å få gjennomført en tilstrekkelig satsreduksjon til at delingsmodellen kan fungere tilfredsstillende for aksjeselskaper.

Utvalget er også skeptisk til om en vil få tilstrekkelig stabilitet med en forbedret og strammere delingsmodell, ikke minst i lys av erfaringene med gjeldende delingsmodell. Delingsmodellen har blitt endret en rekke ganger siden den ble innført i 1992, hovedsakelig som følge av innspill fra næringslivet. De aller fleste endringene har vært i lempelig retning, jf. opplistingen av endringer i kapittel 11. Utvalget mener en eventuell videreføring krever en enda strammere modell enn den Finansdepartementet opprinnelig foreslo ifm. skattereformen. Det kan være svært vanskelig å oppnå bred aksept for en så stram delingsmodell, og utvalget frykter at den i så fall fortsatt vil være et ustabilt element i skattesystemet.

Utvalget går på denne bakgrunn ikke inn for å videreføre gjeldende delingsmodell for aksjeselskaper og deltakerlignede selskaper. Dersom det likevel skulle være ønskelig å videreføre den, peker utvalget i kapittel 11 på nødvendige endringer i modellen. For at anslaget på den reelle arbeidsavkastningen skal bli mer realistisk, vil det være nødvendig å

• stramme inn reglene for fastsettelse av beregnet personinntekt

• gjøre det vanskeligere å tilpasse seg ut av delingsmodellen

• oppheve skillet mellom liberale og ikke-liberale yrker.

Utvalget anbefaler blant annet følgende konkrete endringer i delingsmodellen ved en eventuell videreføring for aksjeselskaper:

• eierkravet senkes til 50 pst.

• 300-timersregelen for ikke-liberale yrker oppheves

• identifikasjonsreglene for ikke-liberale yrker strammes inn til tilsvarende de som gjelder for liberale yrker

• lønnsfradraget strammes inn

• takreglene forenkles ved at det innføres et felles tak på 2,5 - 4 mill. kroner for alle virksomheter

• avskrivbare driftsmidler fastsettes til skattemessig verdi, mens ikke-avskrivbare eiendeler fastsettes til det høyeste av kostpris og ligningsverdi.

Ved en videreføring av en slik strammere delingsmodell, må en akseptere at det kan bli et større skille mellom delte og ikke-delte selskaper enn i dag. Videre kan antall tilfeller der delingsmodellen gir en urimelig høy arbeidsavkastning øke. Virkningen av dette kan i noen grad begrenses ved at en beholder visse skjermingsregler for å unngå at beregnet personinntekt blir for høy, fortrinnsvis ved en eller annen form for takregler. Disse takene bør ikke settes for lavt, ettersom det vil føre til at personer med høy arbeidsavkastning vil tjene mye på å bli delingspliktig.

Utvalget foreslår at delingsmodellen videreføres inntil videre for enmannsforetak, men også her er det behov for visse innstramminger i regelverket. Det vises til nærmere omtale av dette i kapittel 11.

9.3 Utbytteskatt uten skjerming

9.3.1 Innledning

Utbytteskatt uten noen form for skjerming kan delvis begrunnes med at en ønsker at uttak fra næringsvirksomheten skal skattlegges om lag på samme måte som lønn, for å unngå at avkastning fra arbeid i egen virksomhet skattlegges vesentlig lempeligere enn lønn. Utbytteskatt uten skjerming gir imidlertid ikke formell skattemessig likebehandling av arbeidsavkastning. Det skyldes for det første at lønn skattlegges når den betales (kontantprinsippet), mens arbeidsavkastning i næringsvirksomhet først vil bli skattlagt når den tas ut av virksomheten som utbytte. For det andre vil alle uttak i utgangspunktet skattlegges likt, uavhengig av om inntekten stammer fra arbeidsavkastning eller kapitalavkastning. En må dermed ikke skille mellom aktive og passive eiere, slik som i gjeldende delingsmodell. Aktive aksjonærer kan imidlertid ta ut lønn av selskapet dersom de skulle ønske det.

Etter gjeldende regler skattlegges inntekt opptjent i aksjeselskap som alminnelig inntekt med en skattesats på 28 pst. Selskapet får ikke fradrag for utdelt utbytte, og utbyttet inngår i alminnelig inntekt for mottakeren. Når utdelende selskap er skattepliktig til Norge, vil mottakeren få fradrag i skatt (godtgjørelse) som tilsvarer den skatten selskapet har betalt på det utdelte utbyttet (28 pst.). Samlet skatt på selskapsinntekter som deles ut som utbytte, er dermed 28 pst.

Med utbytteskatt uten skjerming for aksjonæren, vil utbytter inngå i alminnelig inntekt for mottaker uten fradrag (godtgjørelse) for den skatten som er betalt av selskapet. Skatten på selskapsoverskudd som deles ut som aksjeutbytte, vil dermed øke fra 28 pst. til 48,16 pst. (28 + (1-0,28) * 28). Med en tilpasset satsstruktur for lønnsinntekter, slik at det skattemessig har liten betydning om en tar ut arbeidsavkastning som lønn eller utbytte, vil det med en utbytteskatt uten skjerming ikke lenger være nødvendig å skille mellom aktivt og passivt eierskap, og delingsmodellen kan avvikles for aksjeselskaper. Dette oppnår en med utvalgets forslag til satsstruktur i personbeskatningen, jf. kapittel 8, som bl.a. innebærer at marginalskattesatsen på lønn blir om lag den samme som marginalskatten på aksjeutbytte. En utbytteskatt uten skjerming vil også slå fordelingsmessig positivt ut, ettersom hoveddelen av aksjeutbytter og gevinster tilfaller personer med høye inntekter.

På den annen side kan en utbytteskatt uten skjerming ha uheldige effektivitetsvirkninger og lede til nye omgåelser. En utbytteskatt uten skjerming gjør det isolert sett mer lønnsomt å finansiere investeringer med lån eller tilbakeholdt overskudd framfor tilførsel av ny aksjekapital, og virker dermed ikke nøytralt ift. finansieringsformer, jf. boks 9.1. Utbytteskatten kan derfor bidra til reduserte investeringer når disse er avhengig av tilgang på ny aksjekapital. I tillegg kan eiersammensetningen i norsk næringsliv påvirkes som følge av at gjeldende godtgjørelsesmetode kun gjelder norske aksjonærers plasseringer i norsketablerte selskaper.

De potensielle problemene med en utbytteskatt uten skjerming er trolig større for bedrifter som må finansiere investeringer primært i det innenlandske kapitalmarkedet. For investeringer som kan finansieres i det internasjonale kapitalmarkedet, er det lønnsomheten av selve investeringen etter bedriftsbetalt skatt, men før utbytteskatt, som har betydning for hvorvidt den blir finansiert eller ikke. Det er derfor usikkert hvor stor betydning innføring av en utbytteskatt uten skjerming vil ha for det norske egenkapitalmarkedet. Utvalget legger imidlertid vekt på at en utbytteskatt uten skjerming særlig kan ramme mindre og nyetablerte virksomheter som ikke har tilgang til internasjonale kapitalmarkeder og som ikke har etablerte forbindelser på lånemarkedet.

Utvalget legger også vekt på at en utbytteskatt uten skjerming i noen grad kan føre til redusert kapitalflyt, selv om en utbytteskatt i prinsippet ikke påvirker valget mellom å ta ut utbytte eller holde overskudd tilbake i bedriften, jf. boks 9.2. Ett av formålene med skattereformen i 1992 var å bidra til økt kapitalmobilitet mellom bedrifter, og mellom husholdninger og bedrifter. Utbyttene har økt kraftig etter skattereformen, noe som kan være et tegn på en slik økt kapitalmobilitet, og det er sannsynlig at dette delvis er et resultat av at dobbeltbeskatningen av aksjeutbytter ble opphevet. Det er dermed en fare for at innføring av full skatt på utbytte igjen vil kunne føre til innlåsing av kapital i etablerte virksomheter.

Utvalget vil på denne bakgrunn ikke anbefale å innføre en utbytteskatt uten skjerming. Nedenfor gis likevel en vurdering av hvordan en slik utbyttebeskatning kan utformes, og enkelte problemstillinger som ville oppstå, bl.a. om utbytte skal dobbeltbeskattes også mellom aksjeselskaper, forholdet til gevinstbeskatningen, forholdet til utlandet, og omgåelsesmuligheter.

9.3.2 Hvem modellen skal gjelde for

Modellen bør omfatte alle utbytter til personlige aksjonærer i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Videre bør modellen gjelde for utdelinger fra likestilte selskaper, dvs. selskaper som lignes som aksjeselskaper. Dette innebærer at utdelinger fra sparebanker, andelslag, aksjefond, gjensidige forsikringsselskap og samvirkelag vil omfattes.

En utbytteskatt uten skjerming kan i utgangspunktet innføres både for utbytter som deles ut til fysiske aksjonærer, og for utbytter som deles ut mellom aksjeselskaper. Dersom det innføres skatt på utbytter også for selskapsaksjonærer, vil det kunne oppstå kjedebeskatning ved at det samme utbyttet i realiteten skattlegges flere ganger. Slik kjedebeskatning kan f.eks. oppstå når et selskap deler ut utbytte til et annet selskap, og det mottakende selskap deretter deler ut det mottatte utbyttet til sine aksjonærer. Dette vil medføre en større skattebelastning for utbytter som deles ut via flere aksjeselskaper, enn for utdelinger som foretas direkte fra et aksjeselskap til fysiske aksjonærer. Et slikt skattesystem vil ha uheldige virkninger bl.a. for etablerte konsernstrukturer, og kan gi et incitament til å omorganisere eierstrukturen slik at kapitalen kan flyttes fra en virksomhet til en annen uten å gå veien om kjedebeskatning. Det vil også kunne påvirke etableringen av nye selskapsstrukturer.

I kapittel 10 har utvalget konkludert med at en bør unngå kjedebeskatning ved innføring av aksjonærmodellen. Etter utvalgets oppfatning er det minst like viktig å unngå den kjedebeskatning som oppstår ved full dobbeltbeskatning av utbytte, fordi de økonomiske konsekvensene av utbytteskatt uten skjerming er større enn med skjerming. Det vises for øvrig til omtalen under avsnitt 10.4.2.

Utbytte fra utenlandske selskaper til norske aksjonærer skattlegges i dag med en skattesats på 28 pst., slik at modellen ikke vil medføre noen endringer for disse aksjonærene. Når det gjelder utbytter fra norske selskaper til utenlandske aksjonærer, kan Norge ilegge en kildeskatt på inntil 25 pst. Utvalget foreslår ingen endringer i dette, selv om likebehandling kan tilsi at skattesatsen økes til 28 pst.

Utbytteskattemodellen vil ikke være direkte anvendelig for deltakerlignede selskaper da det etter dagens regler ikke er noe system for å identifisere uttak fra slike selskaper. Hensynet til skattemessig nøytralitet mellom virksomhetsformer taler for å innføre en form for uttaksmodell også for deltakerlignede selskaper. Det vil imidlertid ikke være mulig å innføre en ekstra skatt på utbytter i slike selskaper uten at det foretas endringer i lovgivningen for disse. Tilsvarende problem gjelder for enmannsforetak. I avsnitt 10.4.3 drøfter utvalget disse spørsmålene i forhold til aksjonærmodellen. Som for aksjonærmodellen bør det vurderes å innføre uttaksregler for deltakerlignede selskaper og enmannsforetak dersom man vil innføre full dobbeltbeskatning av utbytte fra aksjeselskaper.

9.3.3 Forholdet til gevinstbeskatningsreglene

Ved innføring av utbytteskatt uten skjerming for personlige aksjonærer, bør gevinstreglene for aksjer tilpasses slik at en oppnår mest mulig symmetri i beskatningen av utbytter og aksjegevinster.

Et alternativ til å ta ut utbytte fra et selskap, er å holde overskuddet tilbake i selskapet, for deretter å ta det ut som aksjegevinst. Tilbakeholdte overskudd vil i prinsippet reflekteres i aksjenes verdi, og realiseres ved salg av aksjene. RISK-reglene er innført for å skape symmetri mellom utbytte- og aksjegevinstbeskatningen, og skal sikre at overskudd beskattes likt, uavhengig av om det tas ut som utbytte eller holdes tilbake i selskapet. RISK-reglene innebærer at aksjonærens inngangsverdi reguleres med tilbakeholdt, skattlagt kapital i selskapet. Målsettningen med RISK-systemet, sammen med godtgjørelsessystemet, er å hindre dobbeltbeskatning av inntekt opptjent i aksjeselskaper.

Dersom aksjegevinster bare skattlegges med en sats på 28 pst., mens utbytte beskattes med totalt 48,1 pst., vil det lønne seg å ta ut overskudd som aksjegevinster i stedet for som utbytte. Ved en eventuell videreføring av RISK for personlige aksjonærer bør en derfor tilpasse RISK-reguleringen slik at en oppnår skattemessig nøytralitet mellom utbytter og gevinster. Med en skattesats på 28 pst. på utdelte utbytter, innebærer det i utgangspunktet at kun 72 pst. av det tilbakeholdte overskuddet skal legges til inngangsverdien gjennom RISK-regulering. En slik RISK-regulering vil sikre nøytralitet mellom utbytte og gevinst dersom aksjen selges til noen som er skattepliktig i Norge.

Det er imidlertid ikke opplagt at en bør videreføre RISK-reglene for personlige aksjonærer dersom en innfører dobbeltbeskatning av utbytte. Det skyldes at en videreføring av RISK-reglene kan gi motiver til å holde tilbake overskudd dersom en senere kan ta ut overskuddet ved å selge aksjene til en utenlandsk aksjonær eller skattefri institusjon.

Problemstillingen illustreres i tabell 9.1, som viser samlet avkastning etter skatt når overskuddet tas ut dels som utbytte og dels som gevinst, med og uten RISK-regulering og med hhv. norsk og utenlandsk kjøper. Hvor mye aksjonæren får for aksjene, vil avhenge av om kjøper må betale utbytteskatt. En kjøper som må betale utbytteskatt, vil i prinsippet kun være villig til å betale verdien av aksjene etter (framtidig) utbytteskatt. I dette tilfellet må gevinsten som skyldes tilbakeholdte overskudd, være skattefri for selgeren (gjennom en RISK-regulering) for at aksjonæren skal være indifferent mellom å ta ut overskuddet som utbytte eller gevinst. I fravær av utbytteskatt, for eksempel dersom aksjene selges til en utenlandsk kjøper som ikke betaler utbytteskatt, vil derimot en krone i tilbakeholdt overskudd i selskapet øke verdien av aksjene tilsvarende. I dette tilfellet må en oppheve RISK-reglene for å sikre likebehandling mellom utbytte og gevinst. Dersom en velger å beholde et justert RISK-system, vil det være mer lønnsomt å ta ut overskudd i selskapet som gevinst enn som utbytte, dersom aksjene kan selges til utenlandsk kjøper.

I eksemplet forutsettes anskaffelsessummen for aksjene lik null. Aksjene gir en årlig avkastning på 70. Gevinst ved salg i år 3 skyldes utelukkende tilbakeholdt overskudd.

På denne bakgrunn antar utvalget at det vil være vanskelig å skape full symmetri mellom utbytte- og gevinstbeskatningsreglene dersom det innføres utbytteskatt uten skjerming for personlige aksjonærer. For at det ikke skal være mulig å unngå utbytteskatten ved å selge aksjene til en utlending eller skattefri institusjon, antar utvalget at en bør oppheve RISK-reglene selv om det skaper en viss ikke-nøytraliet mellom utbytte og gevinst ved salg til en som er skattepliktig i Norge.

Uttak av overskudd som gevinst framfor utbytte kan gjøres ved at selskapet kjøper tilbake egne aksjer, ved innløsing av enkeltaksjer eller ved likvidasjon av selskapet. Innløsning av enkeltaksjer og oppgivelse av aksjer ved likvidasjon av selskapet, anses som realisasjon, jf. skatteloven § 10-37. Likeledes anses aksjonærers salg av aksjer til selskapet som realisasjon. Det vederlaget aksjonæren får fra selskapet i slike tilfeller, vil da som hovedregel bli beskattet etter gevinstbeskatningsreglene og ikke etter utbyttereglene. Realiteten i slike tilfeller er imidlertid at aksjonæren, på samme måte som ved utbytte, får utdelt kapital fra selskapet. Utdeling i forbindelse med innløsning av aksjer kan for eksempel skje ved at aksjer innløses forholdsmessig, noe som for aksjonærene vil ha tilsvarende økonomisk virkning som en utbytteutdeling. Det vil dermed kunne oppstå et press mot tilpasninger der utdelinger til aksjonærene forsøkes omgjort til aksjegevinster. Dette tilsier at aksjonærens avkastning bør skattlegges likt uavhengig av om den tas ut som utbytte eller som aksjegevinst, noe som vil oppnås dersom RISK-reglene oppheves.

I og med at det ikke skal foretas endringer i utbyttebeskatningen mellom selskapsaksjonærer, må dagens RISK-system opprettholdes for selskapsaksjonærer.

9.3.4 Omgåelses- og tilpasningsmuligheter

Etter gjeldende regler er det ikke så viktig å skille skattemessig mellom tilfeller der selskaper er egenkapitalfinansiert eller finansiert med lån fra aksjonær til selskapet. Innføring av en modell med utbytteskatt uten skjerming vil kunne gi aksjonærer incentiver til å yte lån til virksomheten framfor å skyte inn egenkapital, for å ta ut overskudd som renter i stedet for utbytte. Renter vil bli skattlagt på aksjonærens hånd, men vil være en fradragsberettiget kostnad for selskapet. Resultatet er at utbetalingen bare blir skattlagt én gang som alminnelig inntekt.

I avsnitt 10.5.1 har utvalget drøftet dette i forhold til aksjonærmodellen. Ved innføring av full dobbeltbeskatning av utbytte, må en på tilsvarende måte som omtalt i avsnitt 10.5.1 vurdere om det skal innføres særlige regler for lån fra personlige skattytere til aksjeselskaper.

9.4 Ekstra skatt på netto kapitalinntekter

9.4.1 Innledning

Utvalget har også vurdert en modell der alle kapitalinntekter skattlegges med en høyere sats på personlige skattyteres hånd. Modellen har mange likhetstrekk med en utbytteskatt uten skjerming, men med den fordelen at en likebehandler utbytte og andre kapitalinntekter. Den største andelen av netto kapitalinntekter tilfaller personer med de høyeste inntektene. I 2000 hadde eksempelvis de 10 pst. med høyest skattepliktig inntekt i befolkningen om lag 70 pst. av alle positive netto kapitalinntekter, jf. boks 9.3.

9.4.2 Skattegrunnlaget

Modellen innebærer at en innfører et særskilt skattegrunnlag for netto kapitalinntekter i form av utbytte, gevinster, overskudd fra næring, renter mv. Dette kommer i tillegg til skatt på alminnelig inntekt, toppskatt og medlemsavgift til folketrygden. Negativ nærings- og kapitalinntekt vil ikke kunne redusere andre skattegrunnlag.

Utvalget antar at det vil være rimelig å anvende netto nærings- og kapitalinntekt som skattegrunnlag. Bruttoinntekten kan være høy uten at dette gjenspeiler en høy disponibel inntekt, og det vil derfor kunne bryte med skatteevneprinsippet om en skulle legge bruttoinntekten til grunn. Med netto nærings- og kapitalinntekt menes netto næringsoverskudd/underskudd og kapitalinntekter som utbytte, renteinntekter, gevinster mv. fradratt gjeldsrenter, tap mv. inntil summen av brutto kapitalinntekt.

Det bør være adgang til å framføre eventuell negativ netto nærings- og kapitalinntekt til senere år for å redusere grunnlaget for beregning av ekstra skatt på slike inntekter. Å tillate framføring er best i samsvar med symmetriprinsippet.

9.4.3 Forholdet til gevinstbeskatningen

Utvalget antar at en bør oppheve RISK-reglene for personlige skattytere, jf. avsnitt 9.3.3 for en nærmere omtale.

9.4.4 Vurdering av modellen

Økt skatt på netto kapitalinntekter vil redusere forskjellsbehandlingen av lønnsinntekter og andre inntekter, noe som i prinsippet kan gi grunnlag for å oppheve delingsmodellen fullt ut. Dersom en slik modell innføres, bør netto kapitalinntekter ilegges toppskatt. Det kan synes naturlig at innslagspunktet og satsen for toppskatten tilsvarer toppskatten for lønnsinntekter. Det er en forutsetning at toppskatten i et slikt system ikke er sterkt progressiv, men at den må ilegges i et eller maksimalt to intervaller hvor høyeste sats ikke overstiger 10 – 12 pst.

For å oppnå nøytralitet mellom person- og kapitalinntekter, bør det overveies å ilegge også netto kapitalinntekter trygdeavgift etter samme sats som for lønnsinntekter. Dette kan begrunnes med at personer som lever av kapitalinntekter også har nytte av folketrygdens ytelser. En øvre grense (i størrelsesorden 34G) vil skjerme personer med høye kapitalinntekter.

For at ikke modellen skal gi en for stor gjennomsnittlig skjerpelse av kapitalbeskatningen, forutsettes en full avvikling av formuesskatten. En 10 pst. toppskatt på kapitalinntekter vil være det samme som 1 pst. formuesskatt når avkastningen av investeringen er 10 pst. og formuesverdsettelsen svarer til full nominell verdi. På høyere avkastning vil toppskatten gi større proveny, mens det vil være motsatt ved lavere avkastning.

Flertallet i utvalget mener imidlertid at det vil være uheldig å innføre en progressiv beskatning av kapitalinntekter, fordi det innebærer at verdien av gjeldsrentefradraget og andre fradrag vil avhenge av hvilken marginalskatt skattyteren står overfor. Dette kjennetegnet det systemet en valgte å gå bort fra i skattereformen 1992. Utvalget vil også peke på at økt gjeldsrentefradrag vil øke den implisitte subsidieringen av investering i egen bolig, med mindre det innføres begrensninger i gjeldsrentefradraget.

En høyere skattesats på netto kapitalinntekter for personer enn for selskaper, vil videre kunne skape tilpasningsmuligheter mellom personer og aksjeselskaper. For personer med netto positive kapitalinntekter, vil alle inntekter og fradrag få en skattesats på 28 pst. i tillegg til skattesatsen på netto kapitalinntekter. I et selskap vil inntekter kun skattlegges med 28 pst. Tilsvarende er verdien av fradrag 28 pst. En har dermed et motiv for å legge kapital inn i et aksjeselskap, slik at avkastningen blir skattlagt i selskapet med en sats på 28 pst. Tilsvarende lønner det seg å beholde gjelden på personens hånd, slik at en får fradrag for rentekostnader mot en høyere skattesats. Dette fører til en lavere løpende beskatning av netto kapitalinntekter. Det vil imidlertid være en latent skatteplikt knyttet til denne avkastningen ved at den vil bli skattlagt når den tas ut av selskapet igjen, enten i form av utbytte eller på annet vis.

Modellen vil ikke være nøytral i forhold til organisasjonsform, da den favoriserer aksjeselskap framfor personlig eid virksomhet. For det første vil den effektive skattesatsen være lavere for utbytte enn for overskudd fra næring. For det andre vil det være en skattekreditt knyttet til at det er mulig å utsette skatten ved å ha inntekter i selskap og fradrag på personens hånd.

For øvrig innebærer økt skatt på netto kapitalinntekter økt skatt på aksjeutbytter, med de problemstillingene det reiser, jf. avsnitt 9.3.

Utvalgsmedlem Jan Syversen har følgende særmerknad knyttet til modellen:

Formålet med en netto kapitalinntektsmodell er å få et grep hvor man kan oppnå en større grad av sanering av regler og forenkling av regelverket enn aksjonærmodellen. Siktemålet med modellen er

• en fullstendig avvikling av formuesskatten og

• en fullstendig avvikling av delingsmodellen.

Et annet formål med modellen er å fjerne skattekilen mellom kapitalinntekter og arbeidsinntekter og dermed oppnå ro omkring et spørsmål som til stadighet har vært fremme i politikken, nemlig om kapitalinntekter skattlegges for gunstig i forhold til arbeidsinntekter (herunder eiers avkastning av arbeidsinnsats i virksomhet/selskapsforhold).

Nøytraliteten i et slikt system vil i noen grad bli svekket, mens den i andre relasjoner blir styrket og det blir da spørsmål om hvilket ”snitt” man ønsker å prioritere. Systemet bryter nøytraliteten mellom ulike organisasjonsformer som har vært et sentralt trekk ved skattereformen til nå. Til gjengjeld får man langt større grad av nøytralitet i beskatningen av kapital- og arbeidsinntekter opptjent av personlige skattytere, hvor det i dagens system er en betydelig forskjell (skattekile) og følgelig mangel på nøytralitet.

Dette medlem tror ikke det er mulig å lage et skattesystem som er nøytralt i alle relasjoner. Man må velge hvilke snitt man ønsker nøytralitet i. Og da kan nøytralitet ved beskatning av personlige skattyteres ulike inntektskilder ha mange fordeler framfor dagens system hvor man har prioritert nøytralitet for visse inntektsformer.

Konsekvensene av modellen vil utvilsomt bli at mange personlige kapitaleiere vil overføre sine kapitalinntekter til privateide investeringsaksjeselskaper. På den måten vil inntektene bare bli skattlagt med skattesatsen for alminnelig inntekt. Personkapitalinntekt vil investor da først få når han tar ut utbytte fra selskapet. Han vil altså komme gunstigere ut ved å organisere virksomheten gjennom AS enn som et enkeltpersonforetak. Og velger han AS-formen, vil vi ha en uttaksbasert modell for fastsettelse av personkapitalinntektsgrunnlaget.

Men dette vil vel heller ikke være noen avgjørende innvending – det er først og fremst kapitalinntekter som anvendes til personlige formål (forbruk) som bør skattlegges på samme måte som arbeidsinntekter. Det kan derfor ikke ses noen tungtveiende grunner til at en investor som velger å drive virksomheten gjennom et investeringsselskap, skal bli gjenstand for en skjerpet beskatning så lenge midlene anvendes innenfor selskapsstrukturen for næringsformål. For øvrig er aksjonærmodellen også uttaksbasert. At verdien av rentefradraget vil øke i en modell med ekstra skatt på netto kapitalinntekter ser dette medlem som en konsekvens av at slike inntekter for personlige skattytere blir gjenstand for toppskatt og trygdeavgift (med tak).

Dette medlem vil ikke ta stilling til den tekniske utformingen av modellen nå. Det tilføyes imidlertid at man må definere inntektsgrunnlaget nærmere og videre fastsette hvilket system som skal gjelde for underskuddsframføring. Dessuten vil man få et problem med kamuflerte uttak fra investeringsaksjeselskaper. Det vil særlig være aktuelt for en investor å ta ut lån fra sitt investeringsselskap for å slippe å registrere en likviditetstilførsel i netto-kapitalinntektsgrunnlaget. Det kan videre oppstå en del internprisingssituasjoner hvor formålet er det samme. Det er mulig at disse problemene krever særlige reguleringer, for eksempel av hvilke typer lån som kan godtas uten konsekvenser for netto kapitalinntekt. Disse problemene vil imidlertid trolig ikke ha samme grad av kompleksitet som delingsmodellen og heller ikke utgjøre noe større problem enn det man får med en aksjonærmodell.

Dette medlem har ikke foretatt beregninger som viser hvilken toppskattesats man måtte operere med for å få modellen til å ligge innenfor mandatet om 8-10 milliarder kroner i skattelette (som formentlig er en nødvendig forutsetning for å få til en slik omlegging). Dette medlem er også oppmerksom på at modellen kan ha visse svakheter, bl.a. at aksjonæren som nevnt kan legge kapitalinntektssiden inn i aksjeselskap, men beholde kapitalutgiftene selv slik at netto-kapitalinntektsgrunnlaget blir redusert (eventuelt negativt). Det kan spørres hvor stor en slik ulempe egentlig er når netto kapitalinntekt ikke kan overføres til fradrag i alminnelig inntekt eller personinntekt for øvrig (lønn). Hvis problemstillingen skulle føre til uheldige omgåelser av systemet, bør en foreta en nærmere utredning av hensiktsmessige virkemidler for å motvirke dette. Dette er imidlertid også et problem som vil oppstå med en aksjonærmodell.

9.5 Økt skatt på avkastning over alternativavkastningen

9.5.1 Innledning

Utvalget har vurdert flere modeller der avkastning på investeringer utover en beregnet alternativavkastning blir skattlagt hardere enn i dag, mens avkastning som ligger innenfor den beregnede alternativavkastningen skjermes for ekstra skatt. Fordelen med slike modeller sammenliknet med en klassisk utbytteskatt, er at skatten virker nøytral i forhold til investeringsbeslutninger, siden den høyere skatten kun ilegges når avkastningen overstiger alternativavkastningen. Selv med en økt skattesats på avkastning ut over alternativavkastningen, vil investorene sitte igjen med en ekstrafortjeneste også etter skatt sammenliknet med å investere i noe som kun gir en alternativavkastning.

Modellene er kjennetegnet ved at avkastningen utover alternativavkastningen skattlegges likt, uavhengig av om årsaken til at et selskap har ekstra høy avkastning er forhold knyttet til lokaliseringen, f.eks. ved bruk av naturressurser eller nærhet til kunder, eller markedsmakt e.l. Skatten er også uavhengig av om avkastningen skyldes at en investering er spesielt lønnsom, eller at aktive aksjonærer tar ut lavere lønn enn den reelle arbeidsavkastningen skulle tilsi. Med en tilpasset satsstruktur i beskatningen av lønnsinntekter, kan dermed delingsmodellen oppheves helt eller delvis.

Utvalget går inn for en modell hvor den ekstra beskatningen skjer på aksjonærens hånd når overskuddet tas ut som utbytte eller gevinst (aksjonærmodellen). I utvalgets forslag skjer skjermingen av alternativavkastningen på aksjonærens hånd, og beregnes med utgangspunkt i aksjenes kostpris. I avsnitt 9.5.3 gis en kort redegjørelse for modellen og noen problemstillinger knyttet til den, mens hovedomtalen av forslaget er lagt til kapittel 10.

Utvalget har også sett på modeller hvor skjermingen av alternativavkastningen skjer med utgangspunkt i kapitalen i selskapet. Skjermingsgrunnlaget multipliseres med en kapitalavkastningsrate som skal tilsvare alternativavkastningen på kapitalen som er bundet i virksomheten. Den ekstra beskatningen kan enten skje på selskapsnivå på opptjeningstidspunktet (kildemodellen), eller på aksjonærens hånd når overskuddet tas ut som utbytte eller gevinst (uttaksmodellen). Tilsvarende modeller ble skissert i St.prp. nr. 1 (2000-2001) under navnet KAF-modeller (KAF-kildemodell og KAF-uttaksmodell).

Utvalget vil ikke anbefale kildemodellen, ettersom et progressivt element i selskapsbeskatningen vil innebære økt gjennomsnittsskatt på norske selskaper. Utvalget er bekymret for at dette kan gjøre det mindre attraktivt for selskaper å etablere seg eller forbli i Norge. Utvalget ser det som mindre problematisk å innføre økt skatt på selskapsinntekter på aksjonærens hånd, men mener det er mer hensiktsmessig å beregne skjermingsfradraget med utgangspunkt i aksjenes kostpris, som i den foreslåtte aksjonærmodellen, enn med utgangspunkt i et skjermingsgrunnlag i selskapet. Aksjenes kostpris er et bredere kapitalbegrep som til en viss grad også vil omfatte immateriell kapital. Videre vil aksjonærmodellen i større grad enn selskapsmodellen ivareta hensynet til investerings- og finansieringsnøytralitet, den innebærer en fullt integrert beskatning av aksjeutbytter og aksjegevinster, kan innføres for plasseringer både i norske og utenlandske aksjer.

9.5.2 KAF-modeller

Kildemodellen og uttaksmodellen har mange fellestrekk som er uavhengig av om ekstrabeskatningen foretas på selskapsnivå eller aksjonærnivå. Begge modellene kan i prinsippet utformes slik at de gir stor grad av nøytralitet i forhold til investerings- og finansieringsformer, og slik at bl.a. fastsettelsen av kapitalavkastningsgrunnlaget i selskapet og skjermingsrenten vil være lik i de to modellene.

I kildemodellen tar skattegrunnlaget for den ekstra beskatningen utgangspunkt i alminnelig inntekt, dvs. faktiske salgsinntekter fratrukket driftskostnader og avskrivninger. Deretter trekkes skjermingsfradraget fra før den ekstra skatten beregnes, om lag på samme måte som det gis fradrag for friinntekt i grunnrenteskatten for kraftproduksjon og i særskatten for petroleumsvirksomhet.

Med uttaksmodellen kan den ekstra beskatningen gjennomføres ved at utbytte utover den beregnede alternativavkastningen beskattes på aksjonærens hånd med en egen skattesats. Alternativt kan beskatningen gjennomføres ved at aksjonæren bare får godtgjørelse for mottatt utbytte som ligger innenfor alternativavkastningen. For utbytte utover dette, kan det gis begrenset eller ingen godtgjørelse. Utbytte utover alternativavkastningen vil i begge tilfeller bli beskattet både i selskapet og hos mottakeren av utbyttet.

Den største forskjellen mellom de to modellene, er knyttet til om det er nødvendig å videreføre en delingsmodell for næringsdrivende. I tillegg vil en økt skattlegging på selskapets hånd (kildemodellen) ha en større effekt på lønnsomheten av å investere i Norge for utenlandske aktører enn økt skattlegging på aksjonærens hånd (uttaksmodellen).

En uttaksmodell kan erstatte delingsmodellen for aksjeselskaper. Ved at også avkastning av eiernes arbeidsinnsats som ikke tas ut som lønn blir beskattet med en høyere sats enn kapitalinntekter, vil uttaksmodellen motvirke incentivene til å omgjøre lønn til utbytte. Dersom utbytte/gevinster over alternativavkastningen skattlegges som alminnelig inntekt, vil en på samme måte som med en utbytteskatt uten skjerming få en tilnærming av de marginale skattesatsene på lønn og utbytte, gitt utvalgets forslag til satsstruktur i personbeskatningen, jf. kapittel 8. Delingsmodellen kan dermed oppheves for aktive aksjonærer. Uttaksmodellen kan imidlertid ikke uten videre erstatte delingsmodellen for selvstendig næringsdrivende. Det innebærer i så fall at modellen ikke vil virke fullt ut nøytralt i forhold til virksomhetsformer. Dersom en innfører en KAF-uttaksmodell, bør en etter utvalgets syn vurdere å innføre en tilsvarende uttaksmodell for deltakerlignede selskaper og enmannsforetak, jf. nærmere omtale av tilsvarende problemstilling knyttet til aksjonærmodellen i kapittel 10.

Dersom ekstraskatten ilegges på selskapsnivå på opptjeningstidspunktet, som i kildemodellen, kan modellen uten videre innføres for alle foretaksformer. All avkastning utover alternativavkastningen skattlegges likt, uavhengig av om den skyldes forhold knyttet til lokalisering, markedsmakt, risiko eller at aktive eiere tar ut lavere lønn enn den reelle arbeidsavkastningen deres skulle tilsi. Modellen vil imidlertid ikke fange opp til beskatning i Norge ekstra avkastning som er opptjent i et utenlandsk selskap.

9.5.2.1 Skjermingsgrunnlaget

Skjermingen av investeringens alternativkastning skjer i KAF-modellene ved at det beregnes et skjermingsfradrag på selskapets hånd. Skjermingsfradraget fastsettes på grunnlag av et skjermingsgrunnlag, multiplisert med en skjermingsrente.

Det er i prinsippet to måter å fastsette dette skjermingsgrunnlaget på, som begge gir skattemessig nøytralitet:

• Skjermingsrenten før skatt multiplisert med gjennomsnittet av egenkapitalen i selskapet. pr. 1.1 og 31.12.

• Skjermingsrenten før skatt multiplisert med gjennomsnittet av totalkapitalen i selskapet (justert for ikke-rentebærende gjeld) pr. 1.1 og 31.12, men der årets gjeldsrenter ikke inngår i inntektsgrunnlaget.

Den viktigste forskjellen på de to skjermingsmetodene er knyttet til hvorvidt gjeldsrenter skal trekkes ut av skattegrunnlaget eller ikke. Dersom skjermingen skjer i forhold til egenkapitalen, skal gjeldsrenter trekkes fra i skattegrunnlaget. Det skal imidlertid ikke gis fradrag for gjeldsrenter i grunnlaget for ekstrabeskatningen hvis skjermingen skjer i forhold til totalkapitalen. Det skyldes at det gjennom skjermingen allerede er gitt fradrag for alternativavkastningen av både gjeld og egenkapital. En fordel med å bruke totalkapitalen framfor egenkapitalen, er at det da er mulig å basere skjermingen direkte på den skattessige verdiene av driftsmidlene.

Hva skjermingsfradraget faktisk blir, vil avhenge både av skjermingsgrunnlaget og skjermingsrenten. Hvordan dette fradraget fastsettes er sentralt for vurderingen av modellens nøytralitetsegenskaper, og for hvor mye skatten på en gitt investering vil øke.

Skjermingsgrunnlaget bør settes lik skattemessig verdi av driftsmidlene i selskapet. Dette gjelder også når avskrivningssatsene er høyere enn faktisk verdifall, fordi dette vil motsvares av et lavere skjermingsgrunnlag. For driftsmidler som er anskaffet før en innføring av et slikt system, må det vurderes om det er behov for overgangsregler. Siden utvalget ikke foreslår en slik modell, har en imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig å vurdere overgangsregler.

Det må også bestemmes hvilke driftsmidler som skal inngå i skjermingsgrunnlaget. I prinsippet bør det kun være driftsmidler som må aktiveres, dvs. der anskaffelseskostnadene ikke kan utgiftsføres umiddelbart. Er kostnaden fradragsført, har den allerede redusert skattegrunnlaget. Realkapital må inngå i skjermingsgrunnlaget, uavhengig av om det er avskrivbart eller ikke. Immateriell kapital skal derimot kun inngå i skjermingsgrunnlaget i den grad den er ervervet (og aktivert). Om finansaktiva bør inngå i skjermingsgrunnlaget, vil henge sammen med om nettofinansinntekter skal inngå i selve skattegrunnlaget eller ikke.

Kostnader for å bygge opp såkalt immateriell kapital (”organisasjonskapital”, forretningsverdi, verdien av kundemassen mv.) kan ofte utgiftsføres direkte, da oppbygging av slik kapital i hovedsak vil skyldes arbeidsinnsats, reklamekostnader og FoU-kostnader som ikke skal aktiveres. Er kostnadene aktivert, skal de som nevnt inngå i skjermingsgrunnlaget. Etter utvalgets vurdering er det derfor ikke grunn til å gi en ekstra skjerming av slik immateriell kapital. Dersom en likevel ønsker å gi en ekstra skjerming av immateriell kapital, må en av administrative hensyn utforme dette som sjablonregler. Det vil imidlertid vanskelig kunne utformes sjablonregler som vil være særlig treffsikre i forhold til å skjerme den reelle verdien av slik kapital i det enkelte selskap.

Når det gjelder finansaktiva og netto finansinntekter (utenom gjeldsrenter) i en kildemodell, bør disse i prinsippet inngå i skattegrunnlaget. Dette vil imidlertid skape særskilte avgrensningsproblemer. Etter gjeldende regler skattlegges avkastningen av finanskapital på samme måte innenfor og utenfor næring. Når nettofinansinntekter utenom gjeldsrenter inngår i skattegrunnlaget og finansaktiva i skjermingsgrunnlaget, vil skattleggingen av aksjer og andre finansaktiva avhenge av om de eies gjennom et selskap eller om de eies direkte av en person. Dette er også ligningsadministrativt komplisert, siden en for personlig næringsdrivende må innføre et skille mellom nettofinansinntekter i og utenfor næring.

9.5.2.2 Framføring av ubenyttet skjermingsfradrag

Mange investeringsprosjekter er karakterisert ved at avkastningen svinger fra år til år. Dersom nåverdien av avkastningen på et prosjekt med svingende inntjening er lik nåverdien av avkastningen på et prosjekt med stabil avkastning, må også nåverdien av de aktuelle skatter være den samme dersom en ønsker at investors valg mellom investeringsprosjekter ikke skal påvirkes av skattene. For å oppnå dette må eventuell negativ skattbar inntekt kunne framføres med rente og være fradragsberettiget ved beregningen av framtidig positiv skattbar inntekt. I de gjeldende skattereglene er dette delvis ivaretatt ved at underskudd kan framføres i 10 år, og gjennom reglene om ubegrenset framføringsadgang av negativ beregnet personinntekt.

I KAF-modellene må selskapene kunne framføre differansen i tilfeller der den realiserte avkastningen er lavere enn den stipulerte alternativavkastningen, dersom en skal oppnå likebehandling mellom prosjekter. Differansen kan føres på en konto for ubrukt godtgjørelse for alternativavkastning. For å sikre full nøytralitet, bør i prinsippet det ubenyttede kapitalavkastningsfradraget kunne framføres med den samme rente som skal legges til grunn for å beregne alternativavkastningen innenfor modellen. Er framføringsrenten lavere enn denne, vil skatten på et prosjekt med svingende overskudd normalt være høyere enn på et prosjekt med stabile inntekter. Er framføringsrenten høyere, vil et prosjekt med svingende overskudd isolert sett bli favorisert i forhold til et prosjekt med stabile inntekter.

9.5.2.3 Skjermingsrenten

Dersom det innføres en framføring med rente, bør skjermingsrenten settes lik en risikofri rente, jf. nærmere omtale av dette i avsnitt 10.3.4.

9.5.2.4 Forholdet til gevinstbeskatningen

En uttaksbasert modell reiser noen nye problemstillinger i forhold til gevinstbeskatningen .For å oppnå en ensartet behandling av tilfeller hvor overskudd i selskapet realiseres gjennom utbytteuttak, og tilfeller hvor det realiseres ved salg av aksjer, må RISK-reglene endres. Dersom det ikke foretas endringer i beregningsgrunnlaget for RISK, vil det medføre at inngangsverdien på aksjene vil øke med hele det tilbakeholdte overskuddet. Dette medfører at gevinsten på avkastning over alternativavkastning kun vil beskattes med 28 pst. når dette tas som en aksjegevinst.

En tilpasning av RISK-reglene kan gjennomføres ved at maksimal årlig RISK-regulering begrenses til endringene i ubenyttet alternativavkastning for det aktuelle året. Dette innebærer at det årlige RISK-beløpet ikke kan settes høyere enn ubenyttet alternativavkastning pr. 31.12 i det inntektsåret RISK-beløpet gjelder.

Dersom utbytteskatten kun skal gjelde for utbytter utdelt til personlige aksjonærer, dagens RISK-system videreføres for selskaper. Det må da beregnes to årlige RISK-beløp, ett basert på hele beregningsgrunnlaget, og et basert på en andel av beregningsgrunnlaget. Aksjonærer som er selskaper tilordnes RISK-beløpet som er basert på hele beregningsgrunnlaget, mens private aksjonærer tilordnes RISK-beløpet som er basert på en andel av beregningsgrunnlaget. En slik todeling vil imidlertid komplisere systemet vesentlig.

Under en KAF-kildemodell, vil gevinstbeskatningsreglene kunne videreføres som i dag.

9.5.2.5 Nærmere om hvem modellen skal gjelde for

Dersom ekstraskatten ilegges på selskapsnivå på opptjeningstidspunktet, som i kildemodellen, kan modellen som nevnt uten videre innføres for alle foretaksformer.

Uttaksmodellenkan i utgangspunktet gjøres gjeldende både for utbytter som deles ut til personlige aksjonærer, og for utbytter som deles ut til selskaper. I sistnevnte tilfeller vil overskudd utover beregnet alternativavkastning bli gjenstand for kjedebeskatning. En unngår slik kjedebeskatning ved å beholde dagens godtgjørelsesmetode for selskapsaksjonærer , jf. avsnitt 9.3.2. De hensyn som taler for at en utbytteskatt kun skal gjelde for personlige aksjonærer, gjør seg også gjeldende i forhold til en KAF-uttaksmodell.

En uttaksmodell vil ikke være direkte anvendelig for deltakerlignede selskaper da det etter dagens regler ikke er noe system for å identifisere uttak fra slike selskaper. Dersom en uttaksmodell innføres for aksjeselskaper, vil hensynet til å oppnå skattemessig nøytralitet mellom ulike virksomhetsformer tale for å innføre en tilsvarende modell også for deltakerlignede selskaper. Tilsvarende problem gjelder for enmannsforetak. I kapittel 10 drøfter utvalget denne problemstillingen i forhold til aksjonærmodellen. Som for aksjonærmodellen bør det vurderes å innføre uttaksregler for deltakerlignede selskaper og enmannsforetak dersom man vil innføre en KAF-uttaksmodell.

Utbytte fra norske selskaper til utenlandske aksjonærer beskattes med opptil 25 pst. kildeskatt. Utvalget forslår ingen endringer i dette ved en innføring av en uttaksmodell.

For at en KAF-uttaksmodell skal fungere for norske aksjonærer i utenlandske selskaper, må det utenlandske selskapets regnskap omgjøres til et norsk skatteregnskap. Når det gjelder utenlandske selskaper, har ikke norske ligningsmyndigheter tilgang til opplysninger som kan bekrefte/avkrefte om aksjonæren har fastsatt skjermingsgrunnlaget riktig. I tillegg vil det for mange aksjonærer være vanskelig å få tilgang til tilstrekkelig opplysninger til å beregne skjermingsgrunnlaget. Modellen kan derfor ikke anvendes på utbytte fra utenlandske selskaper.

9.5.3 Aksjonærmodellen

Aksjonærmodellen er en uttaksbasert modell der beregningen av investeringens alternativavkastning skjer på den enkelte aksjonærs hånd med utgangspunkt i aksjenes kostpris. Det skyldes at aksjonærmodellen, i større grad enn for eksempel KAF-uttaksmodellen, ivaretar hensynet til investerings- og finansieringsnøytralitet, at den innebærer en fullt ut integrert beskatning av aksjeutbytter og aksjegevinster, og at en slik modell kan innføres både for plasseringer i norske og i utenlandske aksjer. I tillegg vil skjermingsgrunnlaget, i større grad enn i KAF-modellene, omfatte immateriell kapital, siden slik kapital vil gjenspeiles i aksjeprisen ved realisasjon, og dermed inngå i ny kostpris (skjermingsgrunnlaget).

Modellen innebærer at all avkastning utover alternativavkastningen blir skattlagt likt, og vil således motvirke incentivene til å omgjøre lønn til utbytte. På samme måte som med en full utbytteskatt, vil en med utvalgets forslag til satsstruktur i personbeskatningen få en tilstrekkelig tilnærming av de marginale skattesatsene på utbytte/gevinst og lønnsinntekter til at delingsmodellen kan oppheves for aktive aksjonærer. Utvalget mener en bør innføre en tilsvarende uttaksmodell for deltakerlignede selskaper og eventuelt også for enmannsforetak, se omtale i kapittel 10.

I kapittel 10 gis det en utførlig redegjørelse for hvordan modellen kan utformes, og ulike problemstillinger den reiser. Nedenfor gis derfor kun en kort oppsummering av de viktigste trekkene ved modellen.

9.5.3.1 Hovedtrekk og problemstillinger

Modellen bygger, i likhet med KAF-modellene (kildemodellen og uttaksmodellen), på at det fastsettes en skjermingsrente som i størst mulig grad reflekterer alternativavkastningen for aksjonæren av å velge en annen plassering av kapitalen framfor å investere i aksjer.

For å komme fram til aksjonærens skjermingsfradrag for det enkelte året, multipliseres aksjens kostpris (skjermingsgrunnlaget) med en nærmere fastsatt skjermingsrente (risikofri rente etter skatt). Først når aksjonæren mottar utbytte eller gevinster som overstiger årets beregnede alternativavkastning tillagt eventuelle ubenyttede skjermingsfradrag fra tidligere år, vil det overskytende ilegges ekstra skatt.

Dersom utbyttet fra selskapet et år ligger under den beregnede alternativavkastningen, vil differansen mellom utdelt utbytte og skjermingsfradraget legges til aksjens opprinnelige kostpris ved beregningen av neste års skjermingsfradrag. Når aksjen realiseres, vil den skattepliktige gevinsten utgjøre salgsprisen fratrukket aksjens opprinnelige kostpris og årets skjermingsfradrag, samt eventuelt tidligere års ubenyttede skjermingsfradrag. Ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til aksjer som realiseres, kan framføres og trekkes fra i framtidige aksjeinntekter.

For at skjermingsmodellen skal være fullt ut nøytral, må den være symmetrisk, dvs. at ekstraskatten på ekstra høy avkastning motsvares av tilsvarende redusert skatt på ekstra lav avkastning og fradrag for tap. Dette kan en oppnå ved at eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag legges til i kostprisen og også inkluderes ved gevinstberegningen. En slik løsning tilsvarer at ubenyttet kapitalavkastningsfradrag framføres med et rentetillegg tilsvarende satsen for normalavkastningen. Det innebærer at det gis tapsfradrag både i situasjoner med direkte tap, dvs. hvor salgsprisen er lavere enn den opprinnelige kostprisen, og i situasjoner hvor salgsprisen er mindre enn den opprinnelige kostprisen med tillegg av akkumulerte ubenyttede skjermingsfradrag. Modellen gir altså også fradrag dersom avkastningen er lavere enn den fastsatte alternativavkastningen.

En mulig innvending mot utbytteskatt er at det kan begrense tilgangen på innenlandsk risikokapital, noe som særlig kan ramme små og nystartede bedrifter med begrenset tilgang til internasjonale kapitalmarkeder, jf. avsnitt 9.3. En utbytteskatt med skjerming av alternativavkastningen og fullt tapsfradrag har ikke denne virkningen. Den symmetriske behandlingen av aksjeinntekter over og under alternativavkastningen innebærer at staten bærer en større andel av investeringsrisikoen enn i dag. Økt risikoavlastning kan bidra til å øke viljen til å plassere kapital i risikable aktiva.

Et ubegrenset tapsfradrag kan imidlertid innebære et forholdsvis stort provenytap, blant annet som følge av tilpasningsmuligheter i forhold til utlandet. I fravær av en streng utflyttingsbeskatning kan en vanskelig sikre seg at en eventuell framtidig gevinst faktisk blir beskattet i Norge. En risikerer dermed at tapsfradragene alltid blir utnyttet fullt ut i Norge, mens deler av gevinstene/inntektene ikke blir beskattet her.

Utvalget foreslår derfor å innføre enkelte begrensninger på tidfestingen av tapsfradraget. Direkte tap, dvs. der salgsprisen er mindre enn opprinnelig kostpris, kan uten begrensninger trekkes fra mot alminnelig inntekt i realisasjonsåret. Det foreslås imidlertid at tap som følge av ubenyttede skjermingsfradrag, kun kan trekkes fra mot andre aksjeinntekter (utbytter og gevinster). En må derfor føre ubenyttede skjermingsfradrag på en konto som framføres med rente. Denne løsningen vil være nøytral, bortsett fra i det tilfellet der aksjonæren aldri oppnår tilstrekkelig høy aksjeinntekt til å utnytte skjermingsfradragene. Samtidig sikrer en at det ikke blir mulig å få tapsfradrag utover direkte tap i Norge først, for deretter å flytte ut hvis en får en framtidig positiv inntekt.

Nøytralitet krever videre at skjermingsrenten fastsettes slik at den i størst mulig grad reflekterer alternativavkastningen for aksjonæren av å velge en annen plassering av kapitalen framfor å investere i aksjer. Med fulle tapsfradrag, vil den korrekte skjermingsrenten være risikofri rente etter skatt. Utvalget vil spesielt understreke at det ikke skal gis risikotillegg i skjermingsrenten så lenge det er full symmetri. Det skyldes at staten i realiteten dekker en større del av risikoen ved å plassere i aksjer gjennom at en får fradrag både for direkte tap og for den delen av avkastningen som er lavere enn alternativavkastningen. Dersom en mener tapsfradraget bør begrenses, for eksempel slik at en kun får fradrag for direkte tap, bør en imidlertid innføre et visst risikotillegg. Med utvalgets forslag, er det ikke nødvendig med risikotillegg.

For personer vil en slik utbytteskatt også erstatte godtgjørelses- og RISK-systemet.

Utvalget har vurdert om en bør endre reglene for beskatning av utbytter og gevinster også for selskaper.Den foreslåtte modellen kan i prinsippet innføres i selskapssektoren. Dette vil bidra til økte skatteinntekter sammenlignet med i dag, og lik skattlegging av utbytte/gevinster i og utenfor selskapssektoren. En vil imidlertid få kjedebeskatning av avkastning som er høyere enn normalavkastningen, og det vil være mulig å bygge opp skattekreditter i form av tapsfradrag mv.

Ettersom overskudd i selskapssektoren uansett vil beskattes når det tilfaller eiere som er skattepliktige til Norge, har utvalget sett det som et alternativ å oppheve beskatningen av utbytter og gevinster mellom selskaper fullt ut. Dette vil innebære en klar forenkling og reduserte administrative kostnader. Modellen reiser også en rekke andre problemstillinger som utvalget ikke har fått vurdert skikkelig, blant annet knyttet til det potensielle provenytapet av en slik løsning. Provenytapet skyldes dels at en mister skatteinntekter der eieren er utenlandsk eller en skattefri institusjon. I tillegg øker den latente skatteforpliktelsen innenfor selskapssektoren, slik at det vil bli mer lønnsomt for norske aksjonærer å flytte utenlands før inntekten realiseres. Med mindre en kan sikre at den latente skatten blir betalt i Norge gjennom utflyttingsbeskatning eller lignende, vil provenytapet kunne bli betydelig.

Utvalget har ikke hatt mulighet til å foreta en tilstrekkelig grundig vurdering av konsekvensene av de ulike løsningene, og foreslår derfor ingen konkrete endringer på dette området. Det innebærer at godtgjørelses- og RISK-systemet bør videreføres for selskapssektoren inntil videre.

9.5.3.2 Administrative forhold

Modellen vil medføre ligningsadministrative utfordringer. Når aksjens kostpris skal danne grunnlag for beregningen av det årlige skjermingsfradraget, vil kostprisen få skattemessig betydning for aksjonæren allerede fra det tidspunktet aksjen erverves. Hvis kostprisen ikke er korrekt fastsatt, vil heller ikke skjermingsgrunnlaget bli korrekt fastsatt. Under aksjonærmodellen vil eventuelle feil ved fastsettelsen av kostprisen få betydning hvert år skjermingsfradraget beregnes, og ikke som i dag kun når aksjen realiseres. Det må derfor føres en jevnlig kontroll med de opplysninger aksjonærene innrapporterer om aksjenes kostpris. Videre må det føres kontroll med de opplysninger selskapene innrapporterer om utdelt utbytte og eventuelle kapitalendringer i selskapet. Beregning av skjermingsfradrag for aksjer i utenlandske selskaper kan her medføre særlige kontrollproblemer. Dette gjelder spesielt ved kapitalendringer i slike selskaper. Videre vil opplysninger om utbytteutbetalinger ikke uten videre kunne innhentes fra utenlandske selskaper.

Aksjonærmodellen forutsetter som nevnt at ubenyttet skjermingsfradrag skal legges til den enkelte aksjes kostpris ved beregningen av senere års skjermingsfradrag. Beregningen skal skje isolert for hver enkelt aksje. Modellen forutsetter at det føres en konto for akkumulert ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til den enkelte aksje. I tillegg skal det føres en rentejustert konto for ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til realiserte aksjer. Samlet vil dette kunne medføre store administrative oppgaver både for ligningsmyndighetene og for skattyter. For å lette disse administrative oppgavene noe bør det opprettes et sentralt register slik at de nødvendige beregninger mv. kan foretas maskinelt. Spesielt viktig vil et slikt register være ved eventuelle kapitalendringer i selskapet.

9.6 Spare- og investeringsmodellen

9.6.1 Innledning

Norsk Investorforum har utarbeidet en skisse til skattereform. Skissen er beskrevet i rapporten ”Spare- og investeringsmodellen (SI-modellen) – en enklere og mer rettferdig uttaksmodell”. SI-modellen innebærer at grunnlaget for å betale toppskatt og eventuell trygdeavgift utvides til å omfatte alle typer inntekter, mens investeringer i finans- og næringskapital kan trekkes fra i toppskattegrunnlaget. Et sentralt element i forslaget er at formuesskatten oppheves helt eller delvis (kun for nærings- og finanskapital). Alminnelig inntekt blir skattlagt som i dag, og det legges ikke opp til noen endringer i bedriftsbeskatningen. For skattytere som i hovedsak har arbeids- og pensjonsinntekter og ingen skattepliktig nettoformue, vil forslaget normalt få relativt liten betydning.

Rapporten gir ingen konkrete anbefalinger om satsstruktur og bunnfradrag i modellen, men viser til at modellen er fleksibel og at dette først og fremst vil være et politisk spørsmål, der proveny- og fordelingshensyn må veies opp mot hensynet til effektivitet. Det framheves at modellen er en ”åpen modell i den forstand at det er mulig å endre på flere elementer, samt inkludere andre skattearter”. Som eksempel på skattearter det kan være aktuelt å inkludere, nevnes trygdeavgiften og arveavgiften.

Modellen innfører gjennom det nye skattegrunnlaget et element av utgiftsskatt i den direkte personbeskatningen. Det sentrale ved en utgiftsskatt er den skattemessige behandlingen av sparing. Mens skattegrunnlaget ved en inntektsskatt er skattyterens opptjente inntekt, er skattegrunnlaget ved en utgiftsskatt skattyterens konsumerte inntekt, dvs. inntekten korrigert for netto sparing.

En ren utgiftsskatt blir av og til trukket fram som et alternativ til inntektsskatt. Så vidt utvalget kjenner til, er det ingen land som har innført en ren utgiftsskatt, til tross for at faglitteraturen og flere utredninger har framhevet at utgiftsskatten har mange (teoretisk) gode egenskaper. Årsaken til at en ren utgiftsskatt ikke er blitt gjennomført i praksis, skyldes trolig de betydelige praktiske problemene forbundet med en så omfattende omlegging av skattesystemet, i tillegg til tilpasningsproblemene mv. knyttet til å innføre utgiftsskatt når andre land har basert seg på et inntektsskatteprinsipp. Til tross for at SI-modellen kun innebærer at en legger et utgiftsskatteprinsipp til grunn for toppskatten (og ev. trygdeavgift), medfører modellen mange av de samme problemene som kjennetegner en ren utgiftsskattemodell.

SI-modellen har likevel interessante egenskaper, og vil kunne erstatte dagens delingsmodell fullt ut. Ved at alle typer inntekter som finansierer konsum får en skattemessig lik behandling, unngår en dagens forskjellsbehandling av arbeids- og kapitalinntekter. Isolert sett vil dette kunne ha positive fordelingsvirkninger. I tillegg vil en unngå uheldige innlåsingseffekter også for personer, som for eksempel tar ut utbytte fra et selskap for å plassere i et annet selskap, ettersom toppbeskatning kun utløses ved uttak av kapital til forbruk. Dette kan framstå som en fordel sammenlignet med andre uttaksmodeller, for eksempel full utbytteskatt.

Så lenge noe av arbeidsinntekten spares/investeres og noe av kapitalinntekten konsumeres, vil en få en tilnærming av gjennomsnittlige skattesatser på arbeids- og kapitalinntekt. Gjennom SI-modellen kan en oppnå en slik økt (gjennomsnittlig) beskatning av kapitalinntekter uten at motivene til å spare eller investere svekkes i forhold til i dag, noe som er en styrke ved modellen.

Utvalget vil imidlertid ikke anbefale modellen. Det skyldes blant annet en del praktiske innvendinger mot modellen. Modellen gjør det mulig å opparbeide en betydelig latent skatteplikt som først vil betales når midlene tas ut til konsum. Dersom vedkommende flytter til utlandet før inntekten konsumeres, vil en kunne få redusert skatten i Norge uten at dette motsvares av høyere skatt når inntekten konsumeres (siden dette skjer i utlandet). Det potensielle provenytapet ved modellen er derfor betydelig. Videre forsterker modellen motivene til å eie private konsumgoder gjennom et selskap, for dermed å slippe toppskatt/trygdeavgift på konsumkapital som tas ut av selskapet. Slik skattetilpasning er vanskelig å oppdage for ligningsmyndighetene. Et annet uheldig trekk ved modellen er at den stiller store krav til at skattyterne er framsynte, i det de må ta med i beregningen at skatten på oppsparte midler blir høy når midlene tas ut til konsum.

9.6.2 Toppskattegrunnlaget

Modellen innebærer at alminnelig inntekt blir skattlagt som i dag, og det legges ikke opp til noen endringer i bedriftsbeskatningen. Endringen består i en utvidelse av grunnlaget for å betale toppskatt og eventuell trygdeavgift.

Toppskattegrunnlaget i modellen består av alle typer nærings-, kapital og arbeidsinntekter (tilsvarende alminnelig inntekt), korrigert for endringer i beholdningen av finans- og næringskapital (såkalt Investeringskapital) fra årets begynnelse til årets slutt, og etter et eventuelt bunnfradrag. Det antydes et bunnfradrag minst på nivå med dagens innslagspunkt for trinn 1 i toppskatten.

I utredningen argumenteres det for at det er inntekter etter skatt på alminnelig inntekt som bør inngå i toppskattegrunnlaget, siden det er dette beløpet som er tilgjengelig for sparing/investering eller konsum. Det skisseres to alternative måter å gjøre dette på: En kan enten trekke fra skatt på alminnelig inntekt i toppskattegrunnlaget, eller bruke en såkalt oppgrossingsmetode. Oppgrossingsmetoden innebærer at sparingen/investeringen skaleres opp med en faktor som nøytraliserer for skatten på alminnelig inntekt av det investerte beløpet. Med gjeldende satser er denne lik 1,39, dvs. 1/(1-0,28).

Endringer i Investeringskapitalen defineres som differansen mellom beholdningen av nærings- og finanskapital ved inngangen og utgangen av inntektsåret. Reduksjoner i Investeringskapitalen, for eksempel bankuttak eller salg av aksjer uten reinvestering, vil øke toppskattegrunnlaget. Sparing og investering i nærings- og finanskapital vil komme til fradrag. For at slike transaksjoner skal gi grunnlag for tillegg/fradrag i toppskattegrunnlaget, må skattyteren ha netto positiv finans- og næringskapital.

Eksempelvis vil en skattyter som setter 50 000 kroner av årets inntekt i banken for å spare til en reise året etter, få toppskattegrunnlaget redusert med 50 000 kroner dette året. Når skattyteren året etter tar ut pengene, vil imidlertid de oppsparte midlene inngå fullt ut i toppskattegrunnlaget. Modellen innebærer altså en skattekreditt (skatteutsettelse), og ikke en endelig skattefrihet for sparing og investering i Investeringskapital som senere tas ut til konsum.

I utredningen legges det opp til en positiv opplisting av kvalifiserte spareformer, som bl.a. vil omfatte bankinnskudd, aksjer, kapitalobjekter knyttet til direkte eid næringsvirksomhet (driftsmidler, varelager mv.), finansielle instrumenter og fast eiendom. Investering i egen bolig og andre varige forbruksgoder betraktes i modellen som såkalt Konsumkapital, og gir ikke grunnlag for fradrag i toppskattegrunnlaget.

Verdiendringer på formuesobjektene vil først hensyntas i realisasjonsåret, hvor de inngår i toppskattegrunnlaget som gevinst eller tap og eventuelt også i målingen av årets investeringer/sparing.

I utredningen anbefales en løsning der endringer i gjeldenfra årets begynnelse til årets slutt inngår i beregningen av netto endringer i Investeringskapitalen, men slik at Investeringskapitalen ikke kan være negativ. Dersom en skattyter med positiv Investeringskapital tar opp gjeld for å finansiere Konsumkapital, betraktes dette som negativ sparing, og legges til i toppskattegrunnlaget, inntil Investeringskapitalen er lik null. Dersom Investeringskapitalen er negativ, vil imidlertid ikke lånefinansierte investeringer i Konsumkapital, som for eksempel bolig, bli gjenstand for toppskatt. Tilsvarende vil investeringer i finans- og næringskapital først gi grunnlag for redusert toppskattegrunnlag når skattyteren er i en situasjon der beholdningen av finans- og næringskapital er større enn gjelden.

Det antydes i utredningen en løsning hvor det gis fradrag for renteutgifter i toppskattegrunnlaget, men kun i positive kapital- og næringsinntekter. Renteutgiftene kan knytte seg til alle typer lån, inkludert lånefinansiert konsum. Ubenyttede rentefradrag kan eventuelt framføres, men etter en samlet vurdering foreslår en i rapporten at det ikke gis slik framføringsadgang. Det begrensede rentefradraget i toppskattegrunnlaget ses bl.a. i sammenheng med at bolig ikke betraktes som Investeringskapital. Fradragsretten for gjeldsrenter i alminnelig inntekt endres ikke.

Kapitalgevinster inngår i toppskattegrunnlaget, mens det gis fradrag for tap ved realisasjon. I utredningen argumenteres det for en vid fram- og/eller tilbakeføringsadgang av tap mot øvrige kapitalinntekter i toppskattegrunnlaget, eventuelt med renteberegning.

RISK-reglene foreslås videreført i fastsettelsen av alminnelig inntekt, men ikke i fastsettelsen av toppskattegrunnlaget. Dette forklares med at toppskattegrunnlaget skal gjenspeile den inntekten som konsumeres, og at en da må ta utgangspunkt i den kontante gevinsten uten RISK-regulering.

For enmannsforetak og deltakerlignede selskaper legges endring i skattemessig verdi til grunn ved beregning av årets netto investeringer. Det innebærer at skattemessige avskrivninger på driftsmidlene vil framstå som en reduksjon i Investeringskapitalen. Det samme beløpet vil inngå med negativt fortegn i årets skattepliktige overskudd.

Modellen innebærer altså skattemessige forskjeller avhengig av om en investerer i et aksjeselskap eller enmannsforetak/deltakerlignede selskaper, fordi det for aksjeselskap vil være kostprisen på aksjen som legges til grunn. Avskrivninger og investeringer som selskapet foretar, vil dermed få betydning for eiere av enmannsforetak og deltakerlignede selskaper, men ikke for aksjonærer i aksjeselskaper.

I rapporten tar en opp problemstillinger knyttet til inntekter som i dag er skattefrie, dvs. gevinst ved salg av egen bolig, tippegevinster, gaver mv. Dersom en ønsker å videreføre skattefrihet for slike inntekter, skisseres to løsninger mht. toppskatten: Enten kan en opprette en egen konto for slike inntekter, og på den måten sørge for at framtidig konsum finansiert med disse midlene unntas fra beskatning. Alternativt kan en åpne for at investeringer finansiert ved skattefrie inntekter kommer til fradrag i toppskattegrunnlaget, men at senere konsum beskattes. Sistnevnte løsning innebærer en relativt gunstigere behandling av slike inntekter, ved at det oppstår en skattekreditt.

For å sikre at nærings- og finanskapital som er oppspart før en eventuell skattereform skal kunne konsumeres uten at det utløser (full) toppskatt, foreslås det å etablere en ”overgangssaldo” for slik kapital, der verdifastsettelsen baseres på historiske kostpriser.

9.6.3 Noen problemstillinger knyttet til SI-modellen

Etter utvalgets oppfatning innebærer SI-modellen en omfattende omlegging av skattesystemet, ved at en delvis går over til et utgiftsskatteprinsipp. Manglende erfaringer med tilsvarende skattesystemer gjør det vanskelig å overskue alle forhold knyttet til modellen. Utvalget vil likevel peke på enkelte mulige problemstillinger.

Modellen stiller langt større krav til planlegging og forutsigbarhet fra skattyternes side enn gjeldende skattesystem. Utvalget mener at dette er en viktig svakhet med modellen. Utvalget vil blant annet vise til følgende:

• I modellen ilegges toppskatt det året midlene benyttes til konsum. Dette kan føre til likviditetsproblemer, såfremt ikke skattyterne tenker framover og setter av penger til å betale skatt ved konsum. Det er trolig lite realistisk at skattyterne vil tilpasse seg et slikt nytt prinsipp for beskatningen umiddelbart.

• Videre må skattyterne ofte tilpasse seg dersom de skal få utnyttet fradragsmulighetene fullt ut. Dette gjelder blant annet fordeling av formue og gjeld mellom ektefeller/samboere, og tilpasning av spare- og konsummønster over tid slik at en blant annet kan få utnyttet bunnfradraget i toppskattegrunnlaget. Desto større bunnfradrag i toppskattegrunnlaget, desto mer vil det lønne seg for skattyterne å tilpasse spare- og konsumbeslutningene over tid.

Det vil kunne oppstå særlige utfordringer ved å innføre en utgiftsbasert toppskatt samtidig som alle andre land har basert seg på inntektsskattesystemer. Det vil bl.a. være nødvendig med en rekke regler for å regulere forholdet til utlandet. Videre må en vurdere nærmere hvilken betydning en slik omlegging ville fått for skatteavtalene, og i hvilken grad disse må reforhandles.

Dersom det ikke innføres en ekstraskatt på oppsparte midler ved utflytting, vil skattytere med store oppsparte formuer få motiver til å flytte til land med ordinær inntektsbeskatning, for å forbruke midlene mer eller mindre skattefritt der. En skatt ved utflytting vil imidlertid kunne skape likviditetsproblemer, og en slik løsning anbefales derfor ikke i rapporten selv om det understrekes at det ville være fullt mulig å innføre en slik ”opphørsskatt”. Utvalget vil også peke på at en eventuell opphørsskatt må vurderes opp mot EØS-avtalen, jf. drøftingen i avsnitt 10.5.2.

I utredningen legges det ikke opp til at SI-modellen skal komme til anvendelse for skattytere som oppholder seg midlertidig i Norge. Det vises til at det kan være ønskelig å tiltrekke seg arbeidskraft fra utlandet, og at en derfor kan se for seg en lempeligere beskatning av slik arbeidskraft. Dette er imidlertid ikke uten videre den mest hensiktsmessige løsningen, og etter utvalgets syn er dette også et spørsmål som eventuelt må vurderes nærmere. I tillegg må det vurderes særlige regler ved midlertidig opphold i utlandet for norske skattytere.

Skillet mellom Investeringskapital og Konsumkapital er sentral i modellen. Det legges opp til en positiv opplisting av kapital som godkjennes som Investeringskapital. Det er grunn til å tro at en i første omgang ikke vil kunne få en fullt ut tilfredsstillende avgrensning. Det vil derfor oppstå spenninger i skattesystemet på dette området, da beskatningen kan bli svært ulik avhengig av om noe defineres som Investeringskapital eller Konsumkapital. Det er også grunn til å tro at det kan oppstå gnisninger på områder der det ikke er direkte avgrensningsproblemer, særlig som følge av at bolig ikke regnes som Investeringskapital i modellen.

Det foreslås ikke særlige regler for tilfeller der privat konsum, for eksempel kjøp av bolig (eller hytter, båter og biler) for egen bruk, skjer gjennom et aksjeselskap. Dette begrunnes med at den løpende avkastningen av boligen og eventuell salgsgevinst vil beskattes på selskapets hånd. I dag er det et press mot å eie forbrukskapital gjennom selskap. Dette kan skyldes forsøk på å få forbrukskapitalen inn i kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen, men også (mer eller mindre berettigede) forsøk på å få fradrag for vedlikeholdsutgifter mv. I SI-modellen vil det ikke lenger være motiver til å få forbrukskapital inn i kapitalavkastningsgrunnlaget, ettersom delingsmodellen kan avvikles fullt ut. Det vil imidlertid bli enda gunstigere å eie forbruksobjekter gjennom aksjeselskaper, ettersom skattyter på denne måten kan unngå toppskatt på inntekter som finansierer privat konsum.

Modellen innebærer en ikke-symmetrisk behandling av gjeld og gjeldsrenter. For eksempel vil skattytere med positiv Investeringskapital kunne få fradrag i toppskattegrunnlaget for gjeldsrenter knyttet til Konsumkapital, noe som kan sies å bryte med formålet bak modellen. En avkorting av rentefradraget til kun å gjelde renter i tilknytning til Investeringskapital, ville imidlertid være svært komplisert. Videre behandles gjeld asymmetrisk, ved at endringer i gjelden kun medregnes i toppskattegrunnlaget så lenge skattyteren har netto positiv Investeringskapital. Denne asymmetrien er antakelig innført for å unngå at skattytere med netto gjeld skal toppbeskattes ved lånefinansiert kjøp av for eksempel bolig. Videre innebærer denne regelen at skattyteren kun svarer toppskatt av beløp som tidligere er unntatt fra slik skatt. Asymmetrier i skattesystemet vil imidlertid ofte øke mulighetene for tilpasninger, og en måtte eventuelt vurdere nærmere om det også kan være tilfelle her.

I en eventuell nærmere vurdering av modellen, bør en etter utvalgets syn også se nærmere på konsekvensene av å la bolig inngå i Investeringskapitalen, mens gjeld inngår fullt ut. I en slik modell ville toppskattegrunnlaget være upåvirket av et lånefinansiert boligkjøp, fordi reduksjonen i Investeringskapitalen som følge av gjeldsopptaket ville oppveies av økningen som følge av boliginvesteringen (der bolig ville inngått i Investeringskapitalen med anskaffelsesverdi). Samtidig ville en slik modell reise nye problemstillinger som en eventuelt måtte vurdere nærmere. Blant annet ville lånefinansiert konsum i prinsippet beskattes for alle, noe som blant annet ville kunne ramme studenter og personer i etableringsfasen, som ofte bruker en stor andel av inntekten, og eventuelt tar opp lån, for å finansiere varige konsumgoder (møbler, hvitevarer mv.). Det kan være fordelingsmessig uheldig om dette utløser ekstra beskatning. Problemet kan imidlertid trolig delvis løses gjennom et større bunnfradrag.

Med mindre det innføres særlige overgangsregler, vil overgangen til et nytt, delvis utgiftsbasert skattesystem innebære at midler som allerede er oppspart og beskattet før omleggingen, blir gjenstand for beskatning når beløpet tas ut til konsum. I rapporten foreslås det derfor å innføre en overgangssaldo, der skattyternes nærings- og finansformue ved overgangen registreres, slik at disse midlene kan finansiere konsum uten å utløse (full) beskatning. Dette, ifølge rapporten, for å unngå dobbeltbeskatning.

Argumentet for å innføre en slik overgangssaldo må etter utvalgets syn være at det er urimelig at en må betale høyere skatt når oppsparte midler tas ut til konsum enn det skattyterne la til grunn i sine tidligere spare- og investeringsbeslutninger. Etter utvalgets syn kan en først snakke om at dette innebærer dobbeltbeskatning i den grad midlene er oppspart av arbeidsinntekt (der det allerede er betalt toppskatt). Det er ikke like opplagt at formue som er oppspart på basis av andre inntekter bør unntas fra toppskatt (fullt ut) ved en slik omlegging. Samtidig vil fravær av overgangsregler trolig særlig ramme pensjonister, som ofte har positiv netto finansformue og som er i en fase av livet hvor mange av dem tærer på oppsparte midler.

9.7 Utvalgets vurderinger – en oppsummering

Fordelen med delingsmodellen er at en oppnår en formell likebehandling av hhv. kapitalinntekter og arbeidsinntekter, uavhengig av om de er opptjent i eller utenfor næring. Problemet er at tilpasninger til delingsmodellen samt forskjellsbehandling innenfor delingsmodellen (blant annet av liberale og ikke-liberale yrker) gjør at denne formelle likebehandlingen ikke alltid gjennomføres i praksis. Resultatet er at fordelingsvirkningene svekkes, at provenyet reduseres og ikke minst at skattesystemet mister legitimitet.

En eventuell videreføring av delingsmodellen forutsetter vesentlige innstramminger, slik at det blir vanskeligere å oppnå en lempeligere beskatning gjennom tilpasninger og omgåelser. Dette vil blant annet føre til at forskjellen i skattleggingen av aktive og passive aksjonærer øker. Utvalget er samtidig skeptisk til om en vil få tilstrekkelig stabilitet rundt en forbedret og strammere delingsmodell, i hvert fall for aktive aksjonærer. Blant annet på denne bakgrunn mener utvalget at en bør vurdere alternativer som gjør det mulig å oppheve gjeldende delingsmodell, i alle fall for aksjeselskaper og deltakerlignede selskaper. I praksis må dette innebære at skatten på (noen) kapitalinntekter økes, samtidig som de høyeste skattesatsene på arbeidsinntekt reduseres.

I vurderingene av alternative løsninger har utvalget lagt vekt på at skattereglene i minst mulig grad bør påvirke hvilke investeringer som gjennomføres, hvilke spareformer som velges, og hvordan en virksomhet organiseres. Ved en eventuell ny modell er det viktig at det ikke skapes nye tilpasningsmuligheter, f.eks. ved at ulike måter å organisere en næringsvirksomhet på medfører en betydelig skattemessig forskjellsbehandling. Dersom nye regler innebærer at det oppstår nye og betydelige spenninger i skattesystemet, vil lite være vunnet. Også på denne bakgrunn er det viktig å opprettholde prinsippet om størst mulig skattemessig likebehandling.

Utvalget vil ikke anbefale økt skatt på netto kapitalinntekter eller utbytteskatt uten skjerming fordi det bryter med prinsippet om nøytralitet i bedrifts- og kapitalbeskatningen, og ville innebære at en gjeninnfører uheldige trekk ved det skattesystemet som gjaldt før 1992. Ett av formålene med skattereformen 1992 var å bidra til økt kapitalmobilitet mellom bedrifter og mellom husholdninger og bedrifter. Utbyttene har økt kraftig etter skattereformen, noe som trolig er et tegn på økt kapitalmobilitet, og det er sannsynlig at dette delvis er en konsekvens av at dobbeltbeskatning av aksjeutbytter ble opphevet. Det er en fare for at innføring av full skatt på utbytte igjen vil kunne føre til innlåsing av kapital i etablerte virksomheter. En utbytteskatt uten skjerming kan videre gi høyere kapitalkostnader for bedrifter som er avhengig av aksjekapital fra innenlandske investorer. Dette vil typisk kunne gjelde mindre og nyetablerte virksomheter som ikke har tilgang til internasjonale kapitalmarkeder og som ikke har etablerte forbindelser på lånemarkedet. De samme svakhetene hefter til dels ved en ekstra skatt på netto kapitalinntekter. I tillegg vil en progressiv beskatning av kapitalinntekter innebære at verdien av gjeldsrentefradraget og andre fradrag avhenger av hvilken marginalskatt skattyteren står overfor. Dette kjennetegnet også det systemet en valgte å gå bort fra i skattereformen 1992.

Utvalget har også vurdert den såkalte spare- og investeringsmodellen, som Norsk Investorforum har fått utarbeidet. Modellen innebærer at en innfører et element av utgiftsskatt i personbeskatningen, ved at alle personlige skattytere innrømmes fradrag for investeringer i nærings- og finanskapital ved fastsettelsen av toppskattegrunnlaget, mens (senere) uttak fra nærings- og finanskapital for å finansiere konsum vil utløse toppbeskatning. Utvalget vil imidlertid ikke anbefale modellen. Det skyldes for det første at den stiller relativt store krav til at skattyterne er forutseende og setter av penger til å betale den ekstra skatten som utløses ved uttak til konsum. For det andre er utvalget skeptisk til å innføre en modell som skiller seg så betydelig fra andre lands skattesystemer, noe som kan skape problemer og tilpasningsmuligheter i forhold til utlandet. Til slutt mener utvalget at modellen kan innebære betydelige overgangsproblemer.

Ut fra hensynet til skattemessig likebehandling og nøytralitet, skiller modellene med økt skatt på avkastning over alternativavkastningen av investeringer seg positivt ut. Disse modellene vil redusere forskjellene i marginalskatten på arbeids- og kapitalinntekter, samtidig som skjermingen av alternativavkastningen begrenser eventuelle negative virkninger på sparing og investering.

Utvalget vil imidlertid ikke anbefale kildemodellen, der skjermingsfradraget beregnes med utgangspunkt i kapitalen i selskapet, og eventuell ekstra skatt ilegges på bedriftens hånd ved opptjening. Modellen innebærer økt gjennomsnittsskatt på selskapsoverskudd, og utvalget er bekymret for at dette kan gjøre det mindre attraktivt for (lønnsomme) selskaper å etablere seg eller forbli i Norge. Utvalget vil heller ikke foreslå en uttaksbasert modell der skjermingen skjer på selskapets hånd.

Utvalget foreslår å innføre en utbytteskatt med skjerming, der skjermingen skjer med utgangspunkt i aksjenes kostpris (aksjonærmodellen). En slik modell ivaretar hensynet til nøytralitet, innebærer en fullt ut integrert utbytte- og gevinstbeskatning, og kan innføres for plasseringer både i norske og i utenlandske aksjer. I tillegg vil skjermingsgrunnlaget i større grad enn i KAF-modellene omfatte immateriell kapital, siden slik kapital vil gjenspeiles i aksjeprisen ved realisasjon. Modellen erstatter delingsmodellen for aktive aksjonærer. Det må også foretas endringer i skattleggingen av deltakerlignede selskaper, men dette må utredes nærmere.

En ekstraskatt på utbytter over alternativavkastningen gjør det mulig med en mer progressiv beskatning av arbeidsinntekter enn med en videreføring av delingsmodellen. Utvalget foreslår at utbytter over alternativavkastningen beskattes som alminnelig inntekt. Det innebærer at marginalskatten på aksjeutbytter øker fra 28 pst. til 48,16 pst. (28 + (1-0,28)*28 = 48,16). Med utvalgets forslag til satsstruktur i personbeskatningen, vil marginalskattesatsen på lønn i trinn 1 i toppskatten bli under 50 pst. inklusive arbeidsgiveravgift, og litt over 50 pst. i trinn 2. Dersom en ser bort fra arbeidsgiveravgiften, blir marginalskatten på lønn i trinn 2 om lag lik marginalskatten på aksjeinntekter. Det vil derfor ikke lenger være særlig lønnsomt å få arbeidsinntekter skattlagt som aksjeinntekt. En vil dermed kunne løse problemet med dagens omfattende skattetilpasning. Dette vil kunne bidra til både økt horisontal likhet og bedre ressursutnyttelse ved at ressurser som i dag benyttes til skatteplanlegging kan benyttes til mer produktiv virksomhet. Mindre skattetilpasninger vil også kunne motvirke de umiddelbare fordelingsvirkningene av å redusere de høyeste skattesatsene på lønnsinntekter.

Med aksjonærmodellen vil en opprettholde en lav beskatning av investeringer som har en avkastning som er lik eller lavere enn den fastsatte alternativavkastningen. Videre er det en symmetrisk skattlegging av all avkastning over og under alternativavkastningen, noe som sikrer at modellen virker nøytralt ift. investerings- og finansieringsformer.

Utvalget ser imidlertid at aksjonærmodellen kan medføre enkelte problemer, både av administrativ og annen art. Det vises til en nærmere omtale av modellen i kapittel 10.

Utvalget mener at en bør ha som siktemål å innføre et felles prinsipp for beskatningen av alle virksomhetsformer med mindre det skaper betydelige administrative problemer, dvs. at en erstatter gjeldende delingsmodell med en uttaksbeskatning tilsvarende aksjonærmodellen også for ansvarlige selskap (eventuelt med innføring av selskapsligning for disse) og enmannsforetak så raskt som mulig. Utvalget vil likevel peke på at det i praksis neppe innebærer et betydelig nøytralitetsproblem å ha en uttaksbeskatning av aksjeselskaper/ansvarlige selskaper og en kildebasert delingsmodell for enmannsforetak.

Utvalgsmedlem Jan Syversen vil bemerke at selv om aksjonærmodellen teoretisk sett har mange gode egenskaper, så vil den avgjort være en teknisk komplisert skatteform å gjennomføre. Modellen vil sannsynligvis være like komplisert som RISK-reglene, og det forhold at begge disse modellene må virke parallelt, vil medføre et totalt sett mer komplisert skattesystem. Aksjonærmodellen representerer et brudd på nøytralitetsprinsippet i den forstand at ulike skattesubjekter får ulike regler å forholde seg til i kapitalbeskatningen, og innebærer også at ulike kapitalinntekter undergis en ulik behandling.

Gevinsten ved aksjonærmodellen er at man får en annen – og kanskje mer avansert – måte å skattlegge inntekter fra aksjeselskaper på. Denne modellen treffer bedre enn delingsreglene gjør i dag, men kostnadssiden er også åpenbar siden man ikke kan kvitte seg helt verken med delings- eller RISK-reglene.

Dette medlemmet vil ikke gå i mot forslaget om å innføre en aksjonærmodell for personlige aksjonærer, men vil samtidig oppfordre til at man parallelt utreder en modell med ekstra skatt på netto kapitalinntekt.

Dette medlemmet vil framheve at man ved å innføre en modell med ekstra skatt på netto kapitalinntekt kan oppnå en sterkere grad av sanering av gjeldende regelverk enn det en aksjonærmodell vil kunne gi opphav til – i alle fall slik modellen er utformet i kapittel 10. En modell med ekstra skatt på netto kapitalinntekt vil være vesentlig mindre krevende for ligningsetaten, og kanskje føre til større politisk ro omkring beskatning av kapital- og arbeidsinntekter enn det skattereformen 1992 har gitt grunnlag for. Dette medlem vil derfor ikke uten videre støtte konklusjonen om at denne modellen ikke kan anbefales. Den bør utredes mer i detalj, parallelt med en aksjonærmodell.