10 Nærmere om utvalgets forslag – en utbytte- og gevinstbeskatning med skjerming

10.1 Innledning

Hovedformålet med utvalgets forslag er å etablere en modell som kan videreføre et system med en lav, flat skatt på alminnelig inntekt, kombinert med en progressiv beskatning av personinntekter. For å oppnå dette, må person- og næringsbeskatningen integreres, slik at det ikke blir mulig å tilpasse seg for å få arbeidsavkastning til å bli skattlagt utelukkende som alminnelig inntekt.

I gjeldende system er det delingsmodellen som skal bygge bro mellom person- og næringsbeskatningen. Gjeldende delingsmodell innebærer at det bare skal beregnes personinntekt for aktive eiere i selskaper som oppfyller delingsmodellens eierkrav. Det er derfor mulig for aktive eiere å få arbeidsavkastning til å bli skattlagt som kapitalinntekt ved å ta inn passive eiere i selskapet. Slike omgåelsesmuligheter er uheldige, og taler etter utvalgets syn for å innføre en modell der en ikke skiller mellom aktive og passive eiere. For å oppheve skillet mellom aktive og passive eiere, må det innføres en form for uttaksbeskatning som er uavhengig av om eieren arbeider i sin egen virksomhet eller ikke.

Som det framgår av kapittel 9, bør derfor delingsmodellen erstattes av en utbytteskatt med skjerming, i første omgang for aksjeselskaper. Dersom det er administrativt mulig, bør en lignende uttaksmodell innføres også for deltakerlignede selskaper og enmannsforetak.

En slik utbytteskatt vil føre til at marginalskatten på aksjeutbytter over skjermingsfradraget vil øke fra 28 pst. i dag, til 48,16 pst. Dette vil, sammen med utvalgets forslag om å redusere de høyeste skattesatsene på arbeidsinntekter, medføre at det ikke lenger vil være særlig lønnsomt å tilpasse seg slik at arbeidsavkastning blir skattlagt som aksjeinntekt. Det vil dermed ikke lenger være behov for en delingsmodell for aktive aksjonærer.

I dette kapitlet gis det en nærmere redegjørelse for de enkelte elementene i utvalgets forslag om en utbytte- og gevinstbeskatning med skjerming (aksjonærmodellen).

10.2 Hovedtrekk i og økonomiske egenskaper ved modellen

10.2.1 Kan erstatte delingsmodellen for aktive aksjonærer

Utvalget foreslår at utbytter og aksjegevinster over en beregnet alternativavkastning skattlegges likt som alminnelig inntekt på personers hånd. Dette medfører at den effektive marginalskatten på en krone som deles ut som utbytte eller gevinst, blir 48,16 pst. når en ser samlet på selskapets og aksjonærens skatt (28 pst. + (1-0,28)x28).

Utvalget foreslår samtidig å redusere den høyeste toppskattesatsen til 12 pst. for personinntekt over 720 000 kroner, slik at høyeste marginalskatt på arbeidsinntekter blir 47,8 pst. når arbeidsgiveravgiften holdes utenfor. Selv om det fortsatt vil være en viss satsforskjell mellom arbeids- og kapitalinntekter når arbeidsgiveravgiften inkluderes, er denne ikke større enn at det vil være forsvarlig å oppheve delingsmodellen for aksjeselskaper. For inntekter mellom 360 000 kroner og 720 000 kroner, blir høyeste marginalskatt 49,9 pst. når arbeidsgiveravgiften er inkludert. I dette inntektsintervallet vil det ikke lenger være noen motiver til å få arbeidsinntekt til å bli skattlagt som aksjeinntekt.

Aksjonærmodellen fører dermed til at skillet mellom arbeids- og kapitalinntekter får mindre betydning enn i dag. Dette oppnås ved å skattlegge høyere den delen av investeringens avkastning som overstiger den avkastningen aksjonæren ville fått ved en sikker, passiv kapitalplassering. Avkastning over en slik alternativavkastning kan bl.a. oppnås ved grunnrente, ressursrente, markedsmakt, bedre utnyttelse av arbeidskraft, og bedre teknologi enn konkurrentene. Generelle markedssvingninger kan også gi inntekter over dette nivået, for eksempel gevinster ved salg av fast eiendom. Under modellen vil også avkastningen av eiernes arbeidsinnsats som ikke tas ut som lønn, bli beskattet med en høyere sats enn rene kapitalinntekter. Modellen vil således motvirke incentivene til å omgjøre lønn til aksjeinntekt.

Ved å oppheve delingsmodellen for aktive aksjonærer, unngår en også den forskjellsbehandlingen av aktivt og passivt eierskap som gjeldende regler medfører. Denne forskjellsbehandlingen er etter utvalgets vurdering et hovedproblem med gjeldende regler, og gir opphav til betydelige tilpasninger.

Utvalget mener at en bør ta sikte på å innføre en lignende form for uttaksbeskatning også for andre virksomhetsformer, jf. avsnitt 10.4.3.

10.2.2 Hovedtrekk i modellen

Aksjonærmodellen innebærer at den delen av investeringens avkastning som overstiger en beregnet alternativavkastning, ilegges en ekstra skatt på aksjonærens hånd ved utdeling. Utgangspunktet for beregningen av alternativavkastningen er aksjens kostpris. For å komme fram til aksjonærens skjermingsfradrag for det enkelte år, skal aksjens kostpris (skjermingsgrunnlaget) multipliseres med en nærmere fastsatt skjermingsrente. Utbytte som ligger innenfor dette skjermingsfradraget, vil ikke ilegges ekstra skatt på aksjonærens hånd. Først når aksjonæren mottar utbytte som overstiger årets beregnede alternativavkastning og eventuelle ubenyttede skjermingsfradrag fra tidligere år, vil det overskytende ilegges ekstra skatt. Dersom utbyttet fra selskapet et år ligger under den beregnede alternativavkastningen, vil differansen mellom utdelt utbytte og skjermingsfradraget legges til aksjens opprinnelige kostpris ved beregningen av neste års skjermingsfradrag. Når aksjen realiseres, vil den skattepliktige gevinsten utgjøre salgsprisen fratrukket aksjens opprinnelige kostpris og årets skjermingsfradrag, samt eventuelt tidligere års ubenyttede skjermingsfradrag. Ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til aksjer som realiseres, kan framføres med rente og trekkes fra i framtidige aksjeinntekter.

Noen enkle talleksempler kan illustrere hovedtrekkene ved modellen. I eksemplene er alternativavkastningen satt til 5 pst. Talleksemplene forutsetter at en krone tilbakeholdt overskudd i selskapet vil utløse en krones stigning i aksjenes verdi så lenge det tilbakeholdte overskuddet holder seg innenfor rammen av alternativavkastningen. Denne forutsetningen må anses som realistisk da aksjonærmodellen sikrer at overskudd opp til alternativavkastningen kan tas ut skattefritt av selskapet. Utbytteskatten vil derfor neppe påvirke aksjekursen så lenge uttak fra selskapet ikke overstiger alternativavkastningen.

Eksempel 1 (avkastning lik alternativavkastningen): År 1

År 2

Scenario 1: Aksjene realiseres etter utgangen av år 2

Scenario 2: Alt overskudd tas ut som utbytte etter utgangen av år 2

Eksempel 2 (avkastning over alternativavkastningen): År 1

År 2

Scenario 1: Aksjene realiseres etter utgangen av år 2

Scenario 2: Alt overskudd tas ut som utbytte etter utgangen av år 2

Eksempel 3 (avkastning under alternativavkastningen): År 1

År 2

Scenario 1: Aksjene realiseres etter utgangen av år 2

Scenario 2: Alt overskudd tas ut som utbytte etter utgangen av år 2

I scenario 1 i eksempel 3 vil aksjonæren sitte igjen med et ubenyttet skjermingsfradrag når aksjen er realisert. Dette fradraget vil aksjonæren kunne trekke fra i årets eller framtidige aksjeinntekter, jf. avsnitt 10.3.3. I scenario 2 i eksempel 3 vil det ubenyttede skjermingsfradraget legges til aksjens kostpris ved beregningen av neste års skjermingsfradrag.

10.2.3 Nøytralitetsegenskaper ved utvalgets forslag

Likebehandling av aktive og passive eiere, slik at delingsmodellen for aktive aksjonærer kan oppheves, kan også oppnås ved å innføre full dobbeltbeskatning av aksjeutbytter. Full dobbeltbeskatning av aksjeutbytter vil imidlertid blant annet bryte med prinsippet om investerings- og finansieringsnøytralitet, fordi det fører til at det blir mer lønnsomt å finansiere investeringer med gjeld og tilbakeholdt overskudd enn med ny aksjekapital. Dette kan igjen føre til at avkastningskravet for å investere i aksjer øker, noe som særlig kan skape problemer for små, ikke-børsnoterte selskaper. Det vises til avsnitt 9.3 for en nærmere redegjørelse for konsekvensene av full dobbeltbeskatning av aksjeutbytter.

Ved vurderingen av mulige modeller som kan erstatte dagens delingsmodell, har utvalget lagt stor vekt på å finne en modell som vil virke mest mulig skattemessig nøytralt. Utvalget har lagt vesentlig vekt på å videreføre prinsippet om investerings- og finansieringsnøytralitet, og foreslår på denne bakgrunn å innføre et system som innebærer en nøytral utbytte- og gevinstbeskatning.

Utvalgets forslag innebærer en integrert beskatning av aksjeinntekter for personlige skattytere, der skatten er uavhengig av om aksjeinntekten kommer i form av aksjeutbytte eller i form av aksjegevinster. Utvalgets forslag fører mao. til en tilsvarende likebehandling av utbytter og gevinster som en oppnår ved hjelp av gjeldende godtgjørelses- og RISK-system. Denne likebehandlingen oppnås ved at et eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag legges til aksjens kostpris, slik at skjermingsgrunnlaget året etter øker. Dette virker i praksis på samme måte som om ubenyttet skjermingsfradrag hadde blitt framført med rente.

Den skattemessige likebehandlingen av aksjeinntekter, uavhengig av om inntekten tas ut i form av utbytte eller aksjegevinst, innebærer også at forslaget tilfredsstiller kravet om finansieringsnøytralitet. Dette skyldes at nåverdien av den samlede skatten for aksjonæren er uavhengig av om en investering finansieres ved å skyte inn ny aksjekapital, eller ved å holde overskudd tilbake i bedriften.

Hvis selskapets investeringer gir en avkastning som løpende utbetales som utbytte, vil skjermingsfradraget skjerme aksjonæren mot skatt på avkastningen av den innskutte kapitalen så lenge avkastningen er lavere enn skjermingsrenten. Dersom selskapet et år unnlater å utbetale utbytte, og i stedet holder tilbake et overskudd tilsvarende alternativavkastningen av den innskutte kapitalen, vil aksjonæren i de etterfølgende år få rett til et ekstra fradrag tilsvarende alternativavkastningen av det tilbakeholdte beløpet. En investering som finansieres ved tilbakeholdt overskudd, og som kun gir en avkastning etter selskapsskatt tilsvarende skjermingsrenten, vil dermed også bli skjermet mot utbytte- og gevinstbeskatning på aksjonærens hånd. Aksjonæren vil derfor stilles likt uavhengig av om selskapet holder tilbake sitt overskudd og reinvesterer dette, eller om selskapet utbetaler utbytte som aksjonæren kan plassere i kapitalmarkedet til en avkastning lik obligasjonsrenten.

Utvalgets forslag er dermed også i samsvar med et prinsipp om investeringsnøytralitet. En utbytteskatt virker nøytralt overfor selskapenes investeringsbeslutninger dersom utbytteskatten ikke påvirker avkastningskravet før skatt. Dersom aksjonærene er risikonøytrale, vil det lønne seg å investere i et gitt selskap så lenge avkastningen av selskapets investeringer etter skatt (både på selskapets og aksjonærens hånd) er minst like høy som avkastningen etter skatt av å investere i obligasjoner. Utvalget foreslår at skjermingsrenten settes lik en obligasjonsrente etter skatt. Det innebærer at aksjonæren ikke må betale noen utbytteskatt dersom en aksjeinvestering gir en avkastning etter selskapsskatt som er lik eller lavere enn obligasjonsrenten etter skatt. Det blir med andre ord ikke noen skatt på aksjonærens hånd dersom avkastningen av selskapets investeringer er lavere enn det aksjonæren alternativt kunne oppnådd ved å investere i obligasjoner. En utbytteskatt med skjerming vil derfor ikke påvirke aksjonærens valg mellom å investere i aksjer eller i obligasjoner.

Utvalgets forslag om å la skjermingen ta utgangspunkt i aksjens kostpris, kan også føre til noe større grad av likebehandling av immateriell kapital og annen kapital enn i gjeldende delingsmodell. Det skyldes at når en aksje omsettes, vil kostprisen reflektere verdien av både materiell og immateriell kapital. Når et aksjeselskap startes opp, og en deretter opparbeider seg immateriell kapital, vil imidlertid den immaterielle kapitalen ikke bli skjermet før aksjen realiseres.

Utvalget mener at en bør ha som siktemål å ha nøytralitet også i forhold til virksomhetsformer, dvs. at en innfører uttaksbeskatning også for deltakerlignede selskaper og enmannsforetak så raskt som mulig. Utvalgets forslag innebærer likevel at en på kort sikt ikke oppnår full nøytralitet i forhold til virksomhetsformer. Som påpekt i avsnitt 10.4.3 og i vedlegg 1, er det imidlertid i praksis neppe noe betydelig nøytralitetsproblem å ha en uttaksbeskatning av aksjeselskaper og deltakerlignede selskaper, og en kildebasert delingsmodell for enmannsforetak.

Forslaget innebærer at utbytter over alternativavkastningen i utgangspunktet skattlegges hardere enn renter på lån, i den grad renten er høyere enn skjermingsrenten før skatt. I tilfeller der det er et interessefellesskap mellom selskapet og aksjonær/långiver, kan det dermed oppstå et motiv til å ta ut overskudd som renter i stedet for som utbytte, for eksempel ved å skyte inn kapital i form av ansvarlig lån i stedet for som aksjekapital. Dette tilsier at en bør innføre dobbeltbeskatning også av renter på lån fra en person til et aksjeselskap, dersom renten er betydelig høyere enn skjermingsrenten før skatt. På den annen side er det ikke ønskelig å ramme lån fra person til selskap i de tilfeller der det ikke er noe slikt interessefellesskap. Utvalget mener derfor at en bør vurdere om en slik dobbelbeskatning ikke skal gjelde for børsnoterte låneinstrumenter, eventuelt om enkelte børsnoterte selskaper helt skal unntas fra aksjonærmodellen. Se avsnitt 10.5.1 for en nærmere omtale.

10.2.4 Nøytral utbytteskatt under usikkerhet

Utvalgets forslag innebærer en symmetrisk behandling av aksjeinntekter som er hhv. høyere og lavere enn skjermingsrenten. Utbytter og gevinster over skjermingsrenten blir skattlagt som alminnelig inntekt, mens det motsvarende gis et ekstra fradrag dersom avkastningen er lavere enn skjermingsrenten. Dette innebærer at en både får fradrag for et eventuelt direkte tap ved å investere i en aksje (dersom kostprisen er høyere enn salgsprisen), og for avkastning som er lavere enn skjermingsrenten.

Et eksempel kan illustrere dette nærmere: En aksjeinvestering gir lavere avkastning enn aksjens beregnede alternativavkastning. Selv om aksjonæren tar ut alt overskudd i utbytte, vil han likevel opparbeide et ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til aksjen (differansen mellom den beregnede alternativavkastningen og faktisk avkastning). Når aksjen realiseres, kan det oppstå situasjoner der gevinsten er for lav til å romme hele det ubenyttede skjermingsfradraget. Den resterende delen av det ubenyttede skjermingsfradraget vil da kunne framføres til fradrag i framtidige aksjeinntekter, jf. avsnitt 10.3.3. Dette fradraget skyldes ikke et direkte tap på aksjen, men er en følge av at investeringen har gitt en lavere avkastning enn alternativavkastningen. Fradragsretten for det ubenyttede skjermingsfradraget kan medføre lavere skatt på aksjonærens framtidige investeringer dersom disse gir avkastning over alternativavkastningen.

Denne symmetriske behandlingen av avkastning over og under alternativavkastningen, innebærer i praksis at det offentlige bærer en større del av aksjonærens risiko ved investeringer i aksjer enn i gjeldende skattesystem. Det offentlige tar riktignok en større andel av gevinsten dersom investeringen gir en høy avkastning, men bærer på den annen side en del av kostnaden dersom investeringen gir en lavere avkastning enn skjermingsrenten.

Investorer som har en optimalt sammensatt portefølje av risikable og risikofrie aktiva, vil ha motiver til å øke sin andel av aksjer i porteføljen dersom utvalgets forslag til utbytteskatt innføres. Det skyldes at det blir mindre risikabelt å investere i aksjer når det offentlige tar en større andel av risikoen. Enkelte investorer (blant annet ”gründervirksomhet”) vil i utgangspunktet ikke ha en diversifisert portefølje, men ha plassert det meste av sin kapital i ett prosjekt. Også i dette tilfellet vil imidlertid utvalgets forslag føre til at risikoen for investoren blir redusert, og det er dermed mer sannsynlig at en utbytteskatt med skjerming vil stimulere til slik virksomhet, enn at den vil virke hemmende. Det vises til avsnitt III i vedlegg 1 for en nærmere redegjørelse.

Dersom en har en slik symmetrisk behandling av utbytter over og under alternativavkastningen, må skjermingsrenten i utgangspunktet være lik en risikofri rente etter skatt. Også dette har sammenheng med at det offentlige bærer en større andel av risikoen.

Dersom en ikke har en slik symmetrisk behandling, for eksempel ved at det kun gis fradrag for direkte tap ved realisasjon av aksjer, må skjermingsrenten være lik den risikofrie renten med et visst risikotillegg. Utbytteskatten vil i så fall skjerme en større andel av avkastningen av investeringer som går godt, men vil dekke en mindre andel av tapet dersom investeringen går dårlig. Med en slik løsning vil utbytteskatten ikke lenger virke helt nøytralt. Utvalget vil derfor ikke anbefale en slik løsning.

10.3 Nærmere om utformingen av modellen

10.3.1 Innledning

Aksjonærmodellen bør i utgangspunktet omfatte alle aksjeselskaper, både børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper. Det kan imidlertid være forhold som tilsier at visse børsnoterte selskaper bør unntas fra modellen, jf. avsnitt 10.4.1. Videre bør såkalte likestilte selskaper, dvs. selskaper som lignes som aksjeselskaper, omfattes av modellen. Det bør også innføres en lignende uttaksmodell for deltakerlignede selskaper, jf. avsnitt 10.4.2. I tillegg bør det vurderes om en uttaksbasert modell kan erstatte delingsmodellen også for enmannsforetak, jf. avsnitt 10.4.3. For å lette den videre framstillingen, er omtalen nedenfor kun knyttet til aksjeselskaper.

Under aksjonærmodellen skal utbytter utover en beregnet alternativavkastning skattlegges høyere enn i dag. Den ekstra beskatningen skjer på mottakers hånd ved utdeling av utbytte. Hovedideen bak modellen er å skjerme investeringens alternativavkastning for beskatning utover den ordinære skatten på alminnelig inntekt som er betalt i selskapet. Modellen innebærer at det innføres en form for progressivitet også i kapitalbeskatningen.

Skjerming av investeringens alternativavkastning skjer ved at aksjonæren gis et skjermingsfradrag ved beskatningen av mottatt utbytte, beregnet på grunnlag av aksjenes kostpris (skjermingsgrunnlaget). Skjermingsfradraget (alternativavkastningen) framkommer ved å multiplisere skjermingsgrunnlaget med en nærmere fastsatt skjermingsrente. Den ekstra beskatningen kan gjennomføres ved at utbytter og aksjegevinster utover den beregnede alternativavkastningen beskattes likt som alminnelig inntekt, dvs. med 28 pst. på aksjonærens hånd.

10.3.2 Aksjens skjermingsfradrag

Formålet med aksjonærmodellen er som nevnt å bygge bro mellom skattesatsen på arbeids- og kapitalinntekter. Dette oppnås ved å ha høyere skatt på den delen av investeringens avkastning som overstiger den avkastningen aksjonæren ville fått ved en sikker, passiv kapitalplassering (alternativavkastningen). Alternativavkastningen skjermes ved at aksjonæren gis et fradrag i sin aksjeinntekt for en beregnet avkastning av aksjens opprinnelige kostpris, tillagt eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til aksjen fra tidligere år (skjermingsgrunnlaget). For overgangsregler om fastsettelse av kostpris, vises det til avsnitt 10.7.

For å komme fram til aksjonærens skjermingsfradrag, må aksjens skjermingsgrunnlag multipliseres med en nærmere fastsatt skjermingsrente. Skjermingsrenten skal i størst mulig grad gi en nøytral skattemessig behandling av den beregnede alternativavkastningen på aksjonærens investerte kapital, sammenlignet med en alternativ plassering av kapitalen. Skjermingsrentens størrelse vil være avhengig av hvordan modellen for øvrig utformes. Se nærmere om dette i avsnitt 10.3.4. Ved å multiplisere årets skjermingsgrunnlag med den fastsatte skjermingsrenten, vil en komme fram til aksjonærens skjermingsfradrag for det aktuelle året. Den delen av utdelt utbytte som ligger innenfor dette skjermingsfradraget, vil ikke bli ilagt skatt på aksjonærens hånd.

Skjermingen skal i utgangspunktet skje separat for hver enkelt aksje. Dette innebærer at ubenyttet skjermingsfradrag fra aksje A ikke kan motregnes i utbytte/gevinst fra en annen aksje B, men i stedet legges til kostprisen for aksje A ved beregningen av neste års skjermingsfradrag knyttet til A. På samme måte skal skattemessige aksjegevinster og -tap beregnes separat for hver enkelt aksje. Ved inntektsoppgjøret skal eventuelle skattepliktige utbytter knyttet til den enkelte aksje, og eventuelle gevinster knyttet til den enkelte aksje, summeres. Dersom det er ubenyttede skjermingsfradrag knyttet til realiserte aksjer, kan dette benyttes til å redusere skattepliktige utbytter/gevinster fra aksjonærens øvrige aksjer. Hvis årets aksjeinntekt ikke er høy nok til å romme hele det ubenyttede skjermingsfradraget fra de realiserte aksjene, kan den resterende delen framføres med rente til fradrag i etterfølgende års aksjeinntekt, jf. avsnitt 10.3.3.

Dersom en aksje realiseres i løpet av inntektsåret, oppstår det spørsmål om hvem som skal tilordnes årets skjermingsfradrag for den aktuelle aksjen. En administrativt enkel regel vil være at den som er eier av aksjen 31.12. i inntektsåret, tilordnes aksjens skjermingsfradrag for hele året. Se nærmere om dette i avsnitt 10.5.3.

Et talleksempel kan illustrere nærmere hvordan skjermingen skal gjennomføres:

I eksempel 4 eier aksjonæren tre aksjeposter A, B og C, hvor aksje B gir et skattepliktig utbytte, mens aksje C realiseres med en gevinst som ligger under den beregnede alternativavkastningen. Etter prinsippet i aksjonærmodellen skal ubenyttet skjermingsfradrag fra en aksje legges til aksjens kostpris så lenge aksjen ikke realiseres. Ved realisasjon av aksjen kan imidlertid et ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til aksjen, fradras i aksjonærens øvrige skattepliktige aksjeinntekter. Det ubenyttede skjermingsfradraget knyttet til den realiserte aksjen C, kan derfor fradras i det skattepliktige utbyttet fra aksje B ved oppgjøret av årets samlede skattepliktige aksjeinntekt. I eksempelet er skjermingsrenten satt til 5 pst.

Eksempel 4: Aksjonæren eier tre aksjeposter A, B og C, hvorav aksje C realiseres innen årets utgang Aksjepost A

Aksjepost B

Aksjepost C

Oppgjør av skattepliktig aksjeinntekt fra aksjepost A

Oppgjør av skattepliktig aksjeinntekt fra aksjepost B

Oppgjør av skattepliktig aksjeinntekt fra aksjepost C

Oppgjør av samlet skattepliktig aksjeinntekt

Som det framgår av eksempel 4, kan ubenyttet skjermingsfradrag fra aksje A ikke fradras i det skattepliktige utbyttet fra aksje B, da aksje A ikke er realisert. Utbytte fra ikke-realiserte aksjer beskattes således hver for seg. Denne separate beskatningen foreslås for å begrense mulighetene for utilsiktet utnyttelse av fradragsmulighetene, jf. avsnitt 10.5.2.

Videre framgår det at aksjonæren sitter igjen med et ubenyttet skjermingsfradrag ved realisasjonen av aksje C. Dette ubenyttede skjermingsfradraget kan trekkes fra i den skattepliktige inntekten fra aksje B. I eksempelet er årets utbytte fra aksje B så stort at det kan romme hele det akkumulerte ubenyttede skjermingsfradraget fra denne aksjen, så vel som det ubenyttede skjermingsfradraget knyttet til aksje C. Ved årets utgang vil det akkumulerte ubenyttede skjermingsfradraget for aksje B derfor være 0, jf. eksempelet punkt 25. Ved utgangen av året skal derfor også kostprisen for aksje B nedreguleres med et beløp tilsvarende de tidligere års akkumulerte ubenyttede skjermingsfradrag, jf. eksempelet punkt 26.

10.3.3 Tapsfradrag ved realisasjon av aksjer

Under aksjonærmodellen vil et aksjetap kunne bestå av to elementer: et direkte tap (definert som aksjens salgspris fratrukket aksjens opprinnelige kostpris), og et tap som skyldes ubenyttede skjermingsfradrag knyttet til den realiserte aksjen. Det direkte tapet vil som i dag være fullt ut fradragsberettiget mot aksjonærens alminnelige inntekt. Det skal imidlertid ikke foretas noen RISK-regulering av aksjens inngangsverdi ved beregningen av tapet.

Når det gjelder tap som skyldes ubenyttede skjermingsfradrag knyttet til den realiserte aksjen, tilsier hensynet til symmetri at også dette tapet bør være fullt ut fradragsberettiget. Aksjonærmodellen innebærer på den ene siden at det offentlige oppnår ekstra skatteinntekter der en selskapsinvestering gir høyere avkastning enn den beregnede alternativavkastningen. Full fradragsrett for det ubenyttede skjermingsfradraget vil på den annen side medføre at det offentlige tar en del av aksjonærens risiko i tilfeller der en selskapsinvestering gir lavere avkastning enn den beregnede alternativavkastningen. I slike tilfeller vil aksjonæren oppnå et tapsfradrag som kun skyldes at investeringens avkastning har vært lavere enn alternativavkastningen. For å oppnå en symmetrisk behandling av aksjegevinster og aksjetap, må aksjonæren få fradrag for hele det ubenyttede skjermingsfradraget knyttet til den realiserte aksjen.

Dersom årets skattepliktige aksjeinntekt ikke er stor nok til å romme hele det ubenyttede skjermingsfradraget, foreslår utvalget at det ubenyttede skjermingsfradraget skal kunne framføres med rente og trekkes fra i eventuell framtidig skattpliktig aksjeinntekt.

Begrunnelsen for en slik begrenset fradragsrett for ubenyttet skjermingsfradrag, skyldes at en eventuell fradragsrett i alminnelig inntekt ville åpnet for uønskede tilpasningsmuligheter. Dersom det ubenyttede skjermingsfradraget kun tillates fradragsført i andre aksjeinntekter, vil aksjonæren bare få utnyttet fradraget dersom hans øvrige investeringer oppnår en avkastning over den beregnede alternativavkastningen, og denne avkastningen ville blitt skattlagt i Norge. Dersom det ubenyttede skjermingsfradraget også kunne fradragsføres i alminnelig inntekt, ville aksjonæren kunne utnytte fradraget uavhengig av om hans øvrige investeringer oppnår en avkastning over alternativavkastningen, og uavhengig av om denne avkastningen ellers ville vært skattepliktig i Norge. Et slikt system vil åpne for uønskede tilpasningsmuligheter ved at aksjonæren kan flytte ut av norsk beskatningsområde etter å ha oppnådd store skattemessige fradrag i Norge. Se for øvrig avsnitt 10.5 om tilpasningsmuligheter knyttet til ubenyttet skjermingsfradrag.

Fradragsretten for ubenyttet skjermingsfradrag bør med andre ord begrenses til fradrag i aktuell og framtidig aksjeinntekt, men slik at det innføres en framføringsadgang med rente for å sikre at modellen skal virke mest mulig nøytralt. Med en slik rentekorreksjon vil fradraget bevare sin nåverdi. Rentekorreksjonen vil også ha betydning for fastsettelsen av skjermingsrenten, jf. avsnitt 10.3.4. Utvalget er klar over at en framføringsrett med rente vil bryte med det nominalistiske prinsipp som dagens skattesystem bygger på. Etter dagens skattesystem kan underskudd framføres til fradrag i senere års inntekter (i dag begrenset til 10 år), men da uten at det gjennomføres noen rentekorreksjon for den tiden som har gått fra underskuddet oppsto, til skattyter oppnår inntekter som underskuddet kan føres mot.

Den begrensede fradragsretten for ubenyttet skjermingsfradrag vil isolert sett innebære at aksjonærmodellen ikke er fullt ut nøytral, da utnyttelsen av skjermingsfradraget forutsetter at aksjonærens øvrige investeringer gir en samlet avkastning over alternativavkastningen. Utvalget antar imidlertid at den foreslåtte renteframføringen normalt vil medføre at denne ikke-nøytraliteten vil være av liten betydning.

Et eksempel kan illustrere en situasjon der et aksjesalg medfører både et direkte tap, og et tap som følge av ubenyttet skjermingsfradrag:

I eksempel 5 eier skattyter to aksjeposter A og B. Det realiserte skattemessige tapet på aksje B er så stort at det ikke kan rommes i det skattepliktige utbyttet fra aksje A. Den delen av det direkte tapet (se ovenfor) som ikke kan rommes i inntekten fra aksje A, vil kunne fradras i skattyterens øvrige alminnelige inntekt innenfor samme år, mens den delen av det skattemessige tapet som skriver seg fra det ubenyttede skjermingsfradraget, vil bli framført til fradrag i etterfølgende års aksjeinntekt med et rentetillegg tilsvarende skjermingsrenten. Også i dette eksempelet er skjermingsrenten satt til 5 pst.

Eksempel 5: Aksjonæren eier to aksjeposter A og B, hvorav aksje B realiseres med et direkte tap innen årets utgang Aksjepost A

Aksjepost B

Oppgjør av skattepliktig aksjeinntekt fra aksjepost A

Oppgjør av skattepliktig aksjeinntekt fra aksjepost B

Oppgjør av samlet skattepliktig aksjeinntekt

10.3.4 Fastsettelse av skjermingsrenten

Som nevnt under punkt 10.3.3, vil modellen virke nøytralt dersom skjermingsrenten settes lik risikofri rente, forutsatt at aksjonæren får fullt fradrag for ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til aksjer som realiseres. Utvalgets forslag innebærer stor grad av slik nøytralitet, ved at eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag kan framføres med rente og trekkes fra mot framtidig positiv aksjeinntekt.

Full fradragsrett for ubenyttet skjermingsfradrag innebærer at det offentlige bærer noe av risikoen ved investeringen. I tilfeller der en aksjeinvestering gir lavere avkastning enn den beregnede alternativavkastningen, vil aksjonæren oppnå et tapsfradrag som kun skyldes denne lavere avkastningen, når han realiserer aksjene. Det offentlige går med andre ord inn og dekker en del av forskjellen mellom den realiserte avkastningen og investeringens alternativavkastning. På den annen side vil det offentlige oppnå ekstra skatteinntekter der en aksjeinvestering gir høyere avkastning enn den beregnede alternativavkastningen. Fradragsretten for det ubenyttede skjermingsfradraget innebærer således en risikoutjevning mellom aksjonæren og det offentlige. Med denne risikoutjevningen bør det offentlige også ha en andel i risikopremien når avkastningen overstiger den risikofrie renten. Dette taler for at skjermingsrenten fastsettes uten risikotillegg.

Utvalgets forslag innebærer riktignok en viss begrensning av fradragsretten for ubenyttet skjermingsfradrag, jf. avsnitt 10.3.3. Hvis en skattyter aldri i framtiden klarer å oppnå en avkastning over skjermingsrenten på sine aksjeinvesteringer, vil han ikke kunne utnytte et tidligere opparbeidet ubenyttet skjermingsfradrag. Risikodelingen er således ikke fullt ut symmetrisk med beskatningen av positive aksjeinntekter. For å kompensere for dette, foreslår utvalget at skjermingsrenten skal svare til f.eks. renten på 5-årige statsobligasjoner. Slike fordringer er ikke helt kurssikre, og renten på 5-årige statsobligasjoner inneholder derfor en beskjeden risikopremie i forhold til renten på en helt risikofri fordring. Denne begrensede risikopremien kan ses på som en kompensasjon for at fradraget for ubenyttet skjermingsfradrag ikke er fullt ut symmetrisk med beskatningen av positive aksjeinntekter.

10.3.5 Forholdet til utlandet

Aksjonærmodellen kan i utgangspunktet åpne for uønskede tilpasningsmuligheter knyttet til utlandet, jf. avsnitt 10.5.2. Modellen inneholder imidlertid bestemmelser som skal begrense disse tilpasningsmulighetene. Dette er bl.a. bakgrunnen for at skjermingen av aksjene skal skje isolert for hver enkelt aksje, jf. avsnitt 10.3.2. Videre kan ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til realiserte aksjer bare fradras i framtidige aksjeinntekter, og ikke i aksjonærens alminnelige inntekt, jf. avsnitt 10.3.3. Også dette for å redusere faren for uønskede tilpasningsmuligheter.

Utvalget har også vurdert om det bør innføres alternative bestemmelser for å hindre slike tilpasninger, f.eks. i form av en utflyttingsskatt for aksjonærer. En utflyttingsskatt innebærer at opptjente, men urealiserte aksjegevinster blir beskattet på utflyttingstidspunktet dersom en aksjonær flytter ut av norsk beskatningsområde. Utvalget antar at det ikke vil være nødvendig å innføre en slik utflyttingsskatt for at aksjonærmodellen skal fungere tilfredsstillende, gitt de begrensninger som utvalget foreslår. Dersom det ikke innføres slike begrensninger, vil det derimot trolig være behov for en slik utflyttingsskatt for å unngå uønskede tilpasninger i forhold til utlandet. En utflyttingsskatt vil imidlertid kunne medføre problemer i forhold til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, jf. avsnitt 10.5.2.

10.3.6 Beskyttelsesregler i forhold til uttak i form av lån

Aksjonærmodellen vil kunne gi aksjonærer incentiver til å finansiere selskaper ved lån i stedet for ved egenkapital. Hensikten vil være å spare skatt ved å ta ut overskudd i selskapet som renter i stedet for som utbytte. Renter vil bli skattlagt på aksjonærens hånd, men vil være en fradragsberettiget kostnad for selskapet. Resultatet er at utbetalingen bare blir skattlagt en gang som alminnelig inntekt.

For å unngå slike omgåelsesmuligheter, foreslår utvalget at renteinntekter på lån fra personlige skattytere til aksjeselskaper, som er høyere enn et visst nivå, blir ilagt ekstra skatt på linje med utbytter, jf. avsnitt 10.5.1.

10.3.7 Konsekvenser for trygderettigheter

En innføring av aksjonærmodellen forutsetter at delingsmodellen oppheves for aksjeselskaper. Opparbeidelse av trygderettigheter for aktive aksjonærer vil således være avhengig av faktisk lønnsuttak.

Etter gjeldende regler vil ligningsmyndighetene i alminnelighet kunne prøve om utbytte som utbetales til en aktiv aksjonær, i realiteten er vederlag for arbeid, og i så tilfelle beskatte utbyttet som lønn. På bakgrunn av delingsreglenes formål, er det lagt til grunn at det ikke kan foretas slik omklassifisering fra utbytte til lønn i delingsselskaper, jf. Stortingets vedtak av 26. mars 1996, og finanskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 47 (1995-96).

Ved innføring av aksjonærmodellen må en ta stilling til om aktive aksjonærers lønnsuttak skal baseres på frivillighet, eller om ligningsmyndighetene skal ha en alminnelig adgang til å overprøve om et utbytte i realiteten er et arbeidsvederlag. Med den satsstrukturen som utvalget legger opp til, jf. kapittel 8, vil det ikke lenger framstå som særlig lønnsomt å få arbeidsinntekter til å bli skattlagt som kapitalinntekter. Utvalget antar derfor at det som hovedregel ikke vil være nødvendig å omklassifisere utbytter til lønn for at modellen skal virke etter sin hensikt. Utvalget vil likevel ikke utelukke at det kan forekomme tilfeller der slik omklassifisering vil være nødvendig.

10.4 Hvem modellen skal gjelde for

10.4.1 Aksjeselskaper og likestilte selskaper

Aksjonærmodellen bør i utgangspunktet omfatte alle aksjeselskaper, samt såkalte likestilte selskaper, dvs. selskaper som lignes som aksjeselskaper. Dette innebærer at også sparebanker, andelslag, aksjefond, gjensidige forsikringsselskaper og samvirkelag vil omfattes. Når det gjelder likestilte selskaper kan det imidlertid være særlige forhold som tilsier begrensninger i modellens anvendelsesområde. Slike forhold kan for eksempel være begrenset omsettelighet for enkelte typer andeler, eller begrensninger knyttet til utbytteutdelinger. Slike begrensninger er bl.a. bakgrunnen for at dagens RISK-regler ikke gjelder for alle likestilte selskaper. Utvalget har ikke foretatt en grundig vurdering av hvilke avgrensninger som eventuelt bør innføres, og vil derfor ikke foreslå konkrete avgrensninger på området. Spørsmålet bør imidlertid vurderes nærmere i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets forslag.

For å oppnå skattemessig likebehandling mellom aksjer i børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper, bør aksjonærmodellen i prinsippet gjelde også for børsnoterte aksjeselskaper. Utvalget ser imidlertid at det kan være særskilte problemer knyttet til aksjer i børsnoterte selskaper dersom børsnoterte låneinstrumenter unntas fra ekstra skatt på renteinntekter over et visst nivå, jf. avsnitt 10.5.1. Et slikt unntak kan tilsi at en bør vurdere om visse børsnoterte selskaper skal unntas fra aksjonærmodellen.

Utvalget antar at aksjonærmodellen kan gjøres gjeldende også for utbytter fra utenlandske selskaper til norske aksjonærer. I utgangspunktet vil det neppe være vesentlig mer problematisk for norske aksjonærer å fastsette kostprisen på utenlandske aksjer enn på norske aksjer. Det kan imidlertid oppstå kontrollproblemer knyttet til fastsettelse av kostpris på utenlandske aksjer, jf. avsnitt 10.6.

Ved fastsettelsen av kostpris på aksjer i utenlandske selskaper, bør det norske regelverket for beregning av kostpris legges til grunn. Kostprisen bør videre fastsettes i norske kroner på ervervstidspunktet. Det vil dermed være en valutarisiko knyttet til investeringen som kan påvirke skattenivået på aksjeutbyttet når dette omregnes i norske kroner. Utvalget mener likevel at det ikke er grunnlag for å innføre særskilte regler på dette området, som innebærer at en får en annen skattemessig behandling av slik valutarisiko enn av valutarisiko som skyldes andre forhold.

I dag skattlegges utbytter fra utenlandske selskaper til norske aksjonærer med en skattesats på 28 pst., uten at aksjonæren har krav på godtgjørelse for skatt betalt av selskapet. Aksjonæren har imidlertid krav på kreditfradrag for eventuell kildeskatt betalt i utlandet. Aksjegevinster på aksjer i utenlandske selskaper skattlegges også med en skattesats på 28 pst. Det foretas ingen RISK-regulering av inngangsverdien på slike aksjer.

Dagens skattesystem innebærer en favorisering av aksjer i norske selskaper sammenlignet med aksjer i utenlandske selskaper. Den skatten aksjonæren betaler på utbytter fra utenlandske selskaper, kommer i tillegg til den skatten selskapet har betalt på sitt overskudd i utlandet. Utbytter fra norske selskaper skattlegges derimot totalt med 28 pst. Tilsvarende beskattes aksjegevinster fra utenlandske aksjer fullt ut selv om deler av gevinsten skyldes tilbakeholdt skattlagt kapital i det utenlandske selskapet. For norske aksjer foretas det derimot en RISK-regulering av aksjens inngangsverdi for å unngå dobbeltbeskatning mellom selskap og aksjonær.

Under aksjonærmodellen vil aksjeinntekter fra utenlandske selskaper kun være skattepliktig i Norge i den grad inntektene overstiger investeringens beregnede alternativavkastning. Modellen innebærer således en lempeligere beskatning av aksjeinntekter fra utenlandske selskaper enn dagens skattesystem. Samtidig blir skatten på investeringer i norske selskaper høyere. Dette vil relativt sett gjøre det mer lønnsomt enn i dag å investere i utenlandske aksjer framfor i norske aksjer. Etter aksjonærmodellen vil aksjeinntekter som overstiger alternativavkastningen fra norske selskaper skattlegges med 48,16 pst. når en ser selskap og aksjonær under ett. For aksjeinntekter over alternativavkastningen fra utenlandske selskaper, vil den totale skattebelastningen avhenge av selskapsskatten i det aktuelle landet. Er selskapsskatten lavere enn 28 pst., vil den totale skattebelastningen på avkastningen være lavere enn ved en tilsvarende investering i et norsk selskap.

Utvalget antar at norskkontrollerte aksjeselskaper i lavskatteland (NOKUS-selskaper) fortsatt bør skje etter de såkalte NOKUS-reglene. I tillegg vil utbytter fra slike selskaper bli beskattet på den norske aksjonærens hånd dersom det overstiger investeringens beregnede alternativavkastning. Det bør undersøkes nærmere om aksjonærmodellen kan medføre gunstige tilpasningsmuligheter i forhold til utlandet i de tilfeller hvor NOKUS-reglene ikke kommer til anvendelse.

For utbytte fra utenlandsk selskap til norsk aksjonær, vil aksjonæren som i dag ha krav på kreditfradrag for eventuell kildeskatt betalt i utlandet. Kreditfradraget vil imidlertid være begrenset til den delen av norsk skatt på samlet skattepliktig inntekt som forholdsmessig faller på utenlandsinntekten, jf. skatteloven § 16-21 første ledd (med mindre en eventuell skatteavtale bestemmer noe annet). Med utenlandsinntekt menes inntekt med kilde i utlandet, som skattlegges i utlandet, og som inngår i skattyterens samlede inntekt som er skattepliktig i Norge, jf. skatteloven § 16-21 tredje ledd. Under aksjonærmodellen vil den delen av utbyttet som ligger under den beregnede alternativavkastningen, ikke være skattepliktig i Norge, og vil således ikke inngå i utenlandsinntekten. Videre vil kreditfradraget være begrenset til den skatt som er betalt i utlandet på utenlandsinntekten, jf. skatteloven § 16-21 første ledd. Da det kun er utbytte utover alternativavkastningen som vil være skattepliktig i Norge, vil aksjonæren kun få kreditfradrag for kildeskatt betalt på denne delen av utbyttet. Begrensningene i skatteloven § 16-21 innebærer således at aksjonæren ikke vil få kreditfradrag for kildeskatt betalt på den delen av utbyttet som ligger under den beregnede alternativavkastningen.

Utbytter fra norske selskaper til utenlandske aksjonærer ilegges i dag kildeskatt. Etter norsk intern rett er satsen for kildeskatt på utbytter 25 pst. Satsen er imidlertid vesentlig redusert gjennom flere skatteavtaler Norge har inngått, normal til 15 pst. I enkelte skatteavtaler er satsen for selskaper med en viss eierinteresse redusert til null. Utvalget legger til grunn at utbytter til utenlandske aksjonærer framdeles skal ilegges kildeskatt. Kildeskatten vil som i dag gjelde hele det utbetalte utbyttet, uten noen form for skjerming. Den totale beskatningen av utbyttet vil variere etter hvordan utbyttet beskattes i aksjonærens hjemland.

10.4.2 Beskatning av utbytter og gevinster for selskaper

Hensynet til likebehandling mellom ulike typer aksjonærer kan tale for å innføre aksjonærmodellen både for fysiske aksjonærer og for selskaper. Aksjonærmodellen vil skjerme aksjeutbytter og aksjegevinster i konsernforhold så lenge disse ligger innenfor rammen av den beregnede alternativavkastningen. For aksjeinntekter som overstiger alternativavkastningen, kan modellen imidlertid medføre kjedebeskatning. Slik kjedebeskatning kan f.eks. oppstå når et selskap deler ut utbytte over alternativavkastningen til et annet selskap, og det mottakende selskapet deretter deler ut det mottatte utbyttet til sine aksjonærer. Dette vil medføre en større skattebelastning for utbytter som deles ut via flere aksjeselskaper, enn for utdelinger som foretas direkte fra et aksjeselskap til fysiske aksjonærer. Et slikt skattesystem kan ha uheldige virkninger bl.a. for etablerte konsernstrukturer, og kan gi et incitament til å omorganisere eierstrukturen slik at kapitalen kan flyttes fra en virksomhet til en annen uten å gå veien om kjedebeskatning. Det vil også kunne påvirke etableringen av nye selskapsstrukturer.

Ut fra et effektivitetssynspunkt vil det videre være en ulempe dersom modellen medfører en beskatning av avkastning over alternativavkastningen som omallokeres innenfor selskapssektoren. En slik beskatning kan hemme kapitalens mobilitet innenfor næringslivet.

Under dagens godtgjørelses- og RISK-system er det mulig å flytte avkastning over alternativavkastningen innenfor konserner uten å utløse utbytte- eller gevinstbeskatning. Av hensyn til kapitalmobiliteten kunne man derfor velge å videreføre det gjeldende godtgjørelses- og RISK-systemet for selskapsaksjonærer, og kun anvende aksjonærmodellen for personlige aksjonærer.

Et tredje alternativ kan være å innføre fullt fritak for utbytte- og gevinstbeskatning for selskaper. Det gjeldende RISK-systemet sikrer riktignok en beskatning ved realisasjon av de aksjegevinster som et morselskap oppnår ved en forventet stigning i datterselskapenes framtidige inntjening. Under aksjonærmodellen vil imidlertid slike gevinster bli beskattet så snart de forlater selskapssektoren og utbetales til konsernets personlige aksjonærer. Så lenge aksjegevinster kun omallokeres innenfor næringslivet, tilsier uttaksprinsippet for aksjeinntektsbeskatningen at det ikke bør utløses beskatning.

Med et slikt system vil dagens RISK-system kunne avskaffes både for personlige aksjonærer og for selskaper. En avskaffelse av RISK-systemet for selskaper ville innebære en vesentlig forenkling av skattesystemet.

Et slikt system kan imidlertid åpne for uønskede tilpasningsmuligheter, særlig knyttet til utlandet. Systemet åpner bl.a. for at det kan bygges opp store skattekreditter innenfor selskapssektoren, med fare for at overskudd over alternativavkastningen aldri kommer til beskatning i Norge. I tillegg vil det redusere skatteinntektene fra aksjegevinster der aksjer overdras fra selskaper til skattefrie institusjoner eller utlendinger. Utvalget har ikke hatt mulighet til å foreta en grundig vurdering av de tilpasningsmuligheter et slikt system kan åpne for, men mener likevel at det er grunn til å vurdere beskatningen av gevinster og utbytter for selskaper i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets forslag.

På denne bakgrunn vil utvalget anbefale at dagens godtgjørelses- og RISK-system beholdes for selskaper, inntil spørsmålet om alternative løsninger for beskatningen av aksjegevinster og utbytter for selskaper er nærmere vurdert.

10.4.3 Deltakerlignede selskaper og enmannsforetak

Etter utvalgets vurdering er det i utgangspunktet ikke ønskelig med ulike skattesystemer for ulike typer virksomheter. Dersom aksjonærmodellen skal innføres for aksjeselskaper, tilsier hensynet til skattemessig nøytralitet mellom ulike virksomhetsformer at det bør innføres en lignende uttaksmodell også for deltakerlignede selskaper og enmannsforetak.

Deltakerlignede selskaper

Aksjonærmodellen vil ikke være direkte anvendelig for deltakerlignede selskaper, da det etter dagens regler ikke finnes noe system for å identifisere uttak fra slike selskaper. Dersom aksjonærmodellen innføres for aksjeselskaper, vil imidlertid hensynet til å oppnå skattemessig nøytralitet mellom ulike virksomhetsformer tale for å innføre en uttaksmodell også for deltakerlignede selskaper. I motsatt fall kan det oppstå betydelige tilpasningsproblemer ved at aksjeselskaper som i dag ikke omfattes av delingsmodellen, kan omorganisere sin virksomhet, og på den måten unngå beskatning av utbytter utover alternativavkastningen. Tilsvarende tilpasningsmuligheter vil oppstå i forhold til virksomhet som starter opp etter en eventuell innføring av aksjonærmodellen. Det er derfor viktig at beskatningen av deltakerlignede selskaper ses i sammenheng med beskatningen av aksjeselskaper, slik at en kan begrense mulighetene for uønskede skattetilpasninger knyttet til valg av virksomhetsform.

I deltakerlignede selskaper tas det ikke ut utbytter. Det vil derfor ikke være mulig å innføre en ekstra skatt på utbytter over alternativavkastningen for slike selskapsformer. En uttaksmodell for deltakerlignede selskaper må derfor utformes slik at en rent teknisk trekker et skille mellom uttatt og tilbakeholdt overskudd. Overskudd som tas ut av selskapet, kan f.eks. anses som alminnelig inntekt for deltakeren eller eieren. Alternativt kan utdelt overskudd over alternativavkastningen anses som et eget skattegrunnlag, og skattlegges med en egen sats. Ved sistnevnte løsning unngår en at deler av virksomhetens overskudd anses som alminnelig inntekt for samme skattyter to ganger. I begge tilfeller må deltageren gis et skjermingsfradrag for deler av uttaket tilsvarende det skjermingsfradrag en aksjonær ville fått i et aksjeselskap.

Dersom deltakerlignede selskaper skal beskattes etter et uttaksprinsipp, må avkastning utover alternativavkastningen kunne identifiseres i virksomhetens regnskap. Deltakerlignede selskaper fører normalt regnskap for virksomheten. Utvalget antar derfor at det vil være mulig å etablere en konto for uttak for deltakerlignede selskaper.

I aksjeselskaper vil det kunne oppstå problemer mht. å sikre at alle disposisjoner som reelt sett innebærer utdeling av utbytte, fanges opp og ilegges ekstra skatt i tilfeller der utbyttet overstiger investeringens alternativavkastning. Overføring fra selskap til aksjonær som i realiteten er utbytte, kan søkes kamuflert som noe annet, for eksempel som renter på lån eller som betaling for varer eller tjenester. Særlig vil dette være tilfelle i selskaper med en eller få eiere. I deltakerlignede selskaper kan dette problemet bli større. Bakgrunnen er bl.a. at en ikke har formaliserte regler for utdeling fra slike foretak, slik man har for aksjeselskaper.

Etter utvalgets vurdering er det ovennevnte problemet ikke av et slikt omfang at en av den grunn bør unngå å innføre en uttaksmodell for deltakerlignede selskaper. Utvalget kan heller ikke se at det er øvrige praktiske problemer knyttet til å innføre en uttaksmodell for slike selskaper. Det bør imidlertid foretas en nærmere vurdering av spørsmålet i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets forslag. Dersom det ikke kan innføres en uttaksbeskatning for deltakerlignede selskaper, bør en vurdere å innføre selskapsligning for slike selskaper. Alternativet vil være å innføre en form for deling som prinsipp for alle deltakerlignede selskaper, uavhengig av andel aktive i selskapet. En slik modell kan i utgangspunktet bygge på delingsmodellens prinsipper for fastsettelse av beregnet personinntekt. Den beregnede ”personinntekten” bør imidlertid fordeles forholdsmessig på samtlige deltakere, etter den enkeltes krav på overskudd i selskapet.

Enmannsforetak

Etter utvalgets vurdering bør det i prinsippet innføres en form for uttaksmodell også for enmannsforetak. Dette for å oppnå en størst mulig skattemessig nøytralitet mellom ulike virksomhetsformer.

For enmannsforetak vil en uttaksmodell medføre større praktiske problemer enn for deltakerlignede selskaper. I enmannsforetak vil det særlig være problematisk å skille mellom skattyters personlige økonomi og de virksomheter han deltar i, ettersom virksomheten ikke er organisert som et eget rettssubjekt. Det er dermed større mulighet for at enkelte overføringer fra virksomheten til personen, og som egentlig skulle utløse ekstra skatt, ikke vil bli fanget opp. En innføring av uttaksmodell for enmannsforetak vil gjøre det nødvendig å stille strenge krav til regnskapsføringen i slike foretak.

For eiere av enmannsforetak er det generelt vanskelig å tilpasse seg bort fra dagens delingsmodell. Det er imidlertid en betydelig andel enmannsforetak som har negativ beregnet personinntekt, eller en positiv beregnet personinntekt som er relativt lav. Det er dermed grunn til å anta at dagens delingsmodell i mange tilfeller gir en for lav fastsettelse av reell arbeidsavkastning for dem som blir skattlagt etter modellen. Utvalget foreslår imidlertid visse innstramninger i delingsmodellen dersom denne skal videreføres. De foreslåtte endringene vil gjøre delingsmodellen mer treffsikker enn i dag. Det vises til utvalgets forslag til innstramninger i delingsmodellen i avsnitt 11.5.

Utvalget vil peke på at det i praksis neppe er noe betydelig nøytralitetsproblem dersom en har en uttaksbeskatning av aksjeselskaper og deltakerlignede selskaper, og en kildebasert delingsmodell for enmannsforetak. I avsnitt II.4 i vedlegg 1 viser Peter Birch Sørensen at nåverdien av skatten blir den samme i disse to modellene forutsatt at

• marginalskattesatsen på lønn/beregnet personinntekt er lik marginalskattesatsen på aksjeutbytter

• skatten på kapitalavkastning som holdes tilbake i selskapet er lik skattesatsen på kapitalinntekter utenfor selskapet

• den personlig næringsdrivende ikke står overfor noen kredittrestriksjoner i praksis.

I utvalgets forslag er marginalskatten på lønn/beregnet personinntekt fortsatt noe høyere enn skatten på aksjeinntekter, men forskjellen er relativt liten. Skatten på kapitalavkastning er videre den samme i og utenfor selskapet (28 pst.). Problemet oppstår derfor først og fremst i den grad enmannsforetakene er kredittrasjonerte i betydelig grad.

Utvalget mener likevel at en bør ha som siktemål å innføre et felles prinsipp for beskatningen av alle virksomhetsformer med mindre det skaper betydelige administrative problemer, dvs. at en innfører uttaksbeskatning også for enmannsforetak så raskt som mulig. Dette er det eneste som vil føre til full skattemessig nøytralitet mellom ulike virksomhetsformer.

10.5 Omgåelses- og tilpasningsmuligheter

Aksjonærmodellen kan, som andre uttaksbaserte modeller, medføre særskilte problemer i forhold til omgåelses- og tilpasningsmuligheter. Modellen kan bl.a. føre til forsøk på å kamuflere utbytter, for eksempel ved at aksjonærer yter lån til selskapet, slik at overskudd utdeles som renter på lån i stedet for som utbytte. Videre kan utbytteskatten søkes omgått ved at aksjonærer som har opparbeidet store skattekreditter, flytter ut av norsk beskatningsområde.

10.5.1 Egenkapital og fremmedkapital

Etter gjeldende regler er det, når man ser selskap og aksjonær under ett, ikke så viktig skattemessig å skille mellom tilfeller der selskaper er egenkapitalfinansiert, og der de er finansiert ved lån fra aksjonær til selskap. Innføring av en modell med ekstra skatt på utbytte vil imidlertid kunne gi skattytere incentiver til å yte lån til selskapet i stedet for å skyte inn egenkapital. Hensikten vil være å spare skatt ved å ta ut overskudd i selskapet som renter i stedet for som utbytte. Renter vil bli skattlagt på aksjonærens hånd, men vil være en fradragsberettiget kostnad for selskapet. Resultatet er at utbetalingen bare blir skattlagt en gang som alminnelig inntekt.

Problemene knyttet til slike tilpasninger vil være til stede ved alle typer utbytteskattmodeller, men omfanget vil bl.a. variere avhengig av hvordan en velger å behandle utbytter mellom selskaper, se nærmere om dette i avsnitt 10.4.2. Med en modell der utbytter mellom selskaper ikke skattlegges (skattefritt utbytte eller godtgjørelse for utbytte mellom selskaper), vil problemet være mindre enn med en modell der også selskapsaksjonærer ilegges ekstra skatt på utbytter. Det vil også være større incentiver til å lånefinansiere selskaper dersom det innføres full dobbeltbeskatning av selskap og aksjonær, enn dersom det gis en form for skjerming i utbytteskatten. Ved skjerming vil det først bli lønnsomt å ta ut selskapets overskudd i form av renter når den avtalte lånerenten er høyere enn den beregnede alternativavkastningen.

Det kan være legitime grunner også for aksjonærer til å avtale en høyere rente enn alternativavkastningsrenten. Høy risiko (f.eks. lån med prioritet bak selskapets alminnelige gjeld) kan forsvare en høy rente på lånet. Verken skattelovens § 13-1 om interessefellesskap, eller den ulovfestede regel om gjennomskjæring, vil gi grunnlag for å omklassifisere renter til utbytte når en tilsvarende avtale kunne vært inngått mellom uavhengige parter (armlengdeprinsippet). For å unngå vridninger fra egenkapitalfinansiering til lånefinansiering av aksjeselskaper, vil utvalget foreslå tiltak som kan motvirke slike tilpasninger. Det kan også hevdes at investeringer i aksjeselskaper bør behandles likt, uavhengig av om de skjer i form av innskutt aksjekapital eller som lån.

Ettersom utvalget foreslår at aksjonærmodellen kun skal innføres for utbytter til personlige aksjonærer, og ikke for utbytter som deles ut mellom selskaper, vil også vridningen mot å lånefinansiere kun være et problem i forhold til personlige aksjonærer. En mulig løsning på problemet kan da være å behandle renter på lån fra personlige skattytere til aksjeselskaper på samme måte som utbytte. Rent faktisk vil dette bety at renter som er lavere eller den samme som en sjablonmessig beregnet rente (f.eks. skjermingsrenten før skatt med et tillegg i størrelsesorden 2 - 4 prosentpoeng), kun skattlegges med 28 pst. på aksjonærens hånd. Er lånerenten høyere enn den sjablonmessige renten, vil overskytende renteinntekter dobbelbeskattes på samme måte som utbytter.

Det må understrekes at slik dobbeltbeskatning av renteinntekter bare kan gjelde for personlige skattytere. Dersom aksjonærmodellen også innføres for utbytter mellom aksjeselskaper og likestilte selskaper, vil ovennevnte løsning ikke være aktuell. Å dobbeltbeskatte f.eks. renter på lån fra ulike finansinstitusjoner mv., der renteinntekter er en del av den ordinære virksomhetsinntekten, vil medføre hardere beskatning av kapitalavkastning i slik virksomhet enn kapitalavkastning i annen type virksomhet.

Et spørsmål er om en regel om ekstra skatt på renteinntekter over en sjablonmessig beregnet renteinntekt, skal være begrenset til tilfeller der det er en aksjonær som er långiver. Undertiden kan en låneavtale inneholde vilkår som medfører at forholdet mellom partene i låneavtalen kan få karakter av forholdet mellom selskap og aksjonær. I aksjeloven/allmennaksjeloven kapittel 11 finnes regler om opptak av lån på særlige vilkår. Dette gjelder lån som kombineres med rett til å få utstedt aksjer, eller lån der renten helt eller delvis avhenger av selskapets overskudd eller utbytte som utdeles. En låneavtale kan også inneholde vilkår som fratar selskapsorganet den reelle styringsretten, og således innebære en maktforskyvning ut av selskapet. Eksempler på slike vilkår kan være at selskapet må ha långivers samtykke

• ved opptak av nye lån,

• ved salg av eiendeler, eller

• ved pantsettelse av eiendeler.

Når det i låneavtalen er stilt vilkår som medfører at långiver får en form for innflytelse i selskapet, bør renter på slike lån likebehandles med renter på lån fra aksjonærer.

Å finne gode avgrensningskriterier for når et lån er gitt på vilkår som tilsier skattlegging på ordinær måte, og når det er knyttet slike vilkår til lånet at renten bør skattlegges som utbytte, vil være svært vanskelig i praksis. På denne bakgrunn vil utvalget anbefale at renteinntekter som er høyere enn et visst nivå (jf. ovenfor) på lån fra personlige skattytere til aksjeselskaper, blir ilagt ekstra skatt på linje med utbytter, uavhengig av om långiver er aksjonær eller ikke.

En ekstra skatt på renteinntekter over et visst nivå kan få konsekvenser for obligasjonsmarkedet. Det er ikke uvanlig at renten på obligasjonslån ligger vesentlig høyere enn den skjermingsrenten som er foreslått ovenfor. Formålet med en eventuell ekstra skatt på renteinntekter over et visst nivå er imidlertid ikke å beskatte denne typen renteinntekter generelt, men å unngå vridninger fra egenkapitalfinansieringer over til andre former for finansiering, for å unngå skatt på utbytter. I børsnoterte selskaper er det imidlertid liten grunn til å tro at en utbytteskatt med skjerming vil skape sterke incentiver til å yte lån til selskapet i stedet for å skyte inn egenkapital. Utvalget antar derfor at faren for denne typen omgåelser vil være relativt liten i slike selskaper. På denne bakgrunn bør det foretas en nærmere vurdering av om børsnoterte låneinstrumenter bør unntas fra en eventuell ekstra skatt på renteinntekter over et visst nivå.

Dersom børsnoterte finansieringsinstrumenter unntas fra slik ekstra skatt bør det vurderes om aksjer i børsnoterte selskaper bør unntas fra aksjonærmodellen, da slike finansieringsinstrumenter kan ha store likhetstrekk med egenkapital i børsnoterte selskaper. Utvalget antar at det ikke vil være et stort problem med omdannelse av arbeidsinntekter til kapitalinntekter i slike selskaper.

For å unngå at et eventuelt unntak for aksjer i børsnoterte selskaper skal åpne for uønskede tilpasningsmuligheter, bør unntaket begrenses til kun å gjelde selskaper med en viss eierspredning, for eksempel tilsvarende kravet til eierspredning for selskaper notert på hovedlisten på Oslo Børs.

10.5.2 Omgåelsesmuligheter knyttet til utlandet

Aksjonærmodellen innebærer at tilbakeholdt overskudd ikke blir ilagt ekstra skatt før det deles ut som utbytte eller gevinst. I den grad overskudd holdes tilbake i selskapene, vil det over tid kunne bygges opp store skattekreditter knyttet til aksjer i slike selskaper. Dersom aksjonærene flytter utenlands med den følge at deres skatteplikt til Norge opphører, vil utdeling av utbytte til slike aksjonærer kun ilegges kildeskatt, selv om utbyttet skriver seg fra avkastning over alternativavkastningen i selskapet. Etter intern norsk rett er kildeskatten på utbytter 25 pst. Denne satsen er imidlertid vesentlig redusert i flere skatteavtaler Norge har inngått, og i enkelte skatteavtaler er satsen for kildeskatt på utbytter null. Videre vil aksjegevinster ikke bli underlagt norsk beskatning (med unntak av næringsaksjer) dersom disse realiseres mer enn 5 år etter at aksjonæren har emigrert. I flere skatteavtaler har Norge dessuten fraskrevet seg retten til å anvende 5-årsregelen for aksjegevinster. Dette innebærer at enkelte aksjonærer som flytter utenlands, allerede fra år 1 kan realisere sine aksjer i norske selskaper uten at det utløses gevinstbeskatning i Norge.

Aksjonærens fradragsrett for ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til realiserte aksjer, kan i utgangspunktet øke faren for slike skattemessige tilpasninger. Eksempel 6 nedenfor kan illustrere dette forholdet nærmere. I eksempelet er alternativavkastningen 5 pst. Tallene er oppgitt i mill. kroner.

Eksempel 6 År 1

År 2

Aksjene realiseres etter utgangen av år 2

I eksempelet vil aksjonæren sitte igjen med et ubenyttet skjermingsfradrag på 10,03 mill. kroner. Dersom dette kunne vært fradragsført direkte i alminnelig inntekt, ville fradraget gitt 2 808 400 kroner i spart skatt i dag, mot at eventuelle aksjeinntekter over alternativavkastningen blir beskattet en gang i framtiden. En slik latent skatteplikt kan gi aksjonæren store incentiver til å flytte utenlands etter å ha oppnådd fradraget i alminnelig inntekt.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at det ubenyttede skjermingsfradraget ikke skal kunne trekkes fra i alminnelig inntekt, men kun i aktuelle eller framtidige aksjeinntekter over alternativavkastningen, jf. avsnitt 10.3.3. Også med en slik løsning kan aksjonæren ta ut avkastning over alternativavkastningen fra selskap A uten beskatning som følge av lav avkastning i et annet selskap B. Aksjonæren vil imidlertid ikke få utnyttet det ubenyttede skjermingsfradraget knyttet til aksjene i B før han oppnår en avkastning over alternativavkastningen på aksjene i A (eller på sine øvrige aksjeinvesteringer). Aksjonæren kan således ikke få fradrag for ubenyttet skjermingsfradrag i alminnelig inntekt for deretter å ta med seg avkastning over alternativavkastningen på sine øvrige investeringer ut av norsk beskatningsområde. Bestemmelsen vil således begrense faren for skattetilpasninger gjennom oppbygging av store skattekreditter.

Utvalget legger videre til grunn at skjermingen av aksjenes kostpris skal skje isolert for den enkelte aksje. Som alternativ kunne skjermingen skjedd samlet for alle aksjonærens aksjer i det aktuelle selskapet, uavhengig av den enkelte aksjes kostpris. En slik skjermingsregel ville imidlertid skapt større muligheter for oppbygging av skattekreditter, og dermed større fare for uønskede tilpasningsmuligheter knyttet til utlandet.

Utvalget har vurdert om det alternativt bør innføres en form for beskatning av norske aksjonærer ved utflytting for å begrense de tilpasningsmuligheter aksjonærmodellen kan åpne for. En utflyttingsskatt innebærer at opptjente, men urealiserte aksjegevinster blir beskattet på utflyttingstidspunktet dersom en aksjonær flytter ut av norsk beskatningsområde. En slik form for beskatning er tidligere vurdert av Finansdepartementet, jf. Ot.prp. nr. 64 (1991-92). Slike regler kan imidlertid medføre problemer i forhold til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det er særlig avtalens bestemmelser om retten til etablering og fri bevegelse av personer 1 som vil kunne medføre problemer, jf. EØS-avtalen artikkel 31 flg. og 28 flg. Disse bestemmelsene kommer til anvendelse både ved direkte og indirekte diskriminering (forskjellsbehandling). I tillegg kan direkte og indirekte begrensninger i utøvelsen av disse frihetene rammes, selv om de ikke virker diskriminerende.

Gjennom rettspraksis er det fastslått at regler som innskrenker EØS-borgernes rettigheter etter artikkel 28 og 31, kan være ulovlige. Også her gjelder skrankene både for åpne og skjulte begrensninger.

En regel om skatt på latente aksjegevinster ved utflytting, kan hevdes å innebære en ulovlig begrensning på de ovennevnte rettigheter. Det kan eksempelvis tenkes at likviditetsbelastningen knyttet til en slik utflyttingsskatt i praksis kan utgjøre et hinder for fri bevegelse av arbeidstakere, eller for retten til etablering. En eventuell utflyttingsskatt kan imidlertid utformes slik at skatteplikten ikke medfører noen umiddelbar betalingsplikt. Det kan f.eks. gis utsettelse på betaling av skatten, men slik at utsettelsen opphører dersom aksjene realiseres innen fem år etter utflyttingstidspunktet.

Frankrike har siden 1999 hatt regler om skatteplikt for kapitalgevinster som realiseres innen fem år etter utflytting fra landet. I tillegg har de regler om skatt på latente gevinster på utflyttingstidspunktet. Utflyttingsskatten innebærer i korte trekk at en person (fysisk eller juridisk) som flytter sitt skattemessige bosted ut av Frankrike, anses å ha realisert eventuelle latente gevinster på betydelige eierandeler (25 pst. eller mer) i selskaper. Det gis imidlertid automatisk utsettelse på betaling av skatten dersom fire kumulative vilkår er oppfylt. Ett av vilkårene er at det stilles en garanti for skattekravet før utreise. Utsettelsen opphører dersom aksjene realiseres innen fem år etter utflyttingstidspunktet. Hvis det ikke ble gitt utsettelse, og eieren flytter tilbake til Frankrike, eller aksjene fortsatt er i behold etter fem år, refunderes skatten av den latente gevinsten. Videre reduseres skattekravet forholdsmessig dersom aksjene realiseres til en lavere verdi enn den verdi som lå til grunn for fastsettelsen av utflyttingsskatten. Det gis også kredit for eventuell skatt til bostedsstaten av den delen av gevinsten som ble skattlagt på utflyttingstidspunktet.

En fransk statsborger har anlagt sak for en nasjonal domstol og hevdet at reglene om utflyttingsskatt er i strid med retten til etablering. Fransk høyesterett konkluderte med at reglene ikke innebærer noen ulovlig forskjellsbehandling når de sammenholdes med reglene om utsettelse av betaling av skatten og reglene om endring av skatten ved realisasjon etter utløpet av femårsperioden. Fransk høyesterett kom imidlertid til at enkelte av vilkårene som stilles for å oppnå utsettelse på betaling av skatten, innebærer visse prosessuelle og materielle byrder. Høyesterett har derfor bedt EF-domstolen om en prejudisiell uttalelse om lovligheten av disse vilkårene.

På bakgrunn av den usikkerheten som er knyttet til EØS-avtalens betydning for dette spørsmålet, vil utvalget ikke foreslå at det innføres en slik utflyttingsskatt. Etter utvalgets vurdering bør imidlertid dette spørsmålet vurderes nærmere når den prejudisielle uttalelsen fra EF-domstolen foreligger.

10.5.3 Tilordning av skjermingsfradraget

Dersom en aksje realiseres i løpet av inntektsåret, oppstår det spørsmål om hvem som skal tilordnes årets skjermingsfradrag for den aktuelle aksjen. En administrativt enkel regel vil være at den som er eier av aksjen 31.12. i inntektsåret, tilordnes aksjens skjermingsfradrag for hele året. Ved realisasjon av aksjer mellom norske aksjonærer, må det antas at fordelen med å oppnå skjermingsfradraget vil gjenspeiles i aksjens pris. Den skattebesparelsen kjøper av aksjene oppnår ved å tilordnes skjermingsfradraget for hele året, vil i slike tilfeller oppveies av økt pris på aksjene, og dermed økt gevinst/redusert tap for selger av aksjene.

Etter utvalgets forslag skal imidlertid aksjonærmodellen ikke omfatte utenlandske aksjonærer i norske selskaper. Aksjens skjermingsfradrag vil således ikke ha noen selvstendig verdi for slike aksjonærer. Ved omsetning av aksjer fra en utenlandsk til en norsk aksjonær, vil derfor skjermingsfradraget knyttet til aksjen ikke ha noen verdi for den utenlandske aksjonæren. Den utenlandske aksjonæren kan dermed ”låne” ut sine aksjer til den norske aksjonæren over årsskiftet, slik at den norske aksjonæren tilordnes årets skjermingsfradrag for aksjene. Et eksempel kan illustrere situasjonen nærmere (i eksemplet er skjermingsrenten satt til 5 pst.):

En norsk aksjonær erverver aksjer fra en utenlandsk aksjonær for 100 mill. rett før årsskiftet, og tilordnes dermed årets skjermingsfradrag for aksjene, som utgjør 5 mill. kroner. Deretter selger han aksjene tilbake til den utenlandske aksjonæren rett over årsskiftet til (omtrent) samme pris som han selv ga for dem. Den norske aksjonæren vil da sitte igjen med et ubenyttet skjermingsfradrag på 5 mill. kroner som han kan benytte til å skjerme eventuell avkastning over alternativavkastningen fra sine øvrige aksjer.

Slike omgåelser vil antagelig rammes av reglene om ulovfestet gjennomskjæring. Problemstillingen bør imidlertid vurderes nærmere ved oppfølgingen av utvalgets forslag.

10.6 Administrative konsekvenser

Aksjonærmodellen er i utgangspunktet basert på at den enkelte aksjonær skal innrapportere opplysninger om aksjens kostpris når denne erverves. Videre er modellen basert på at hvert enkelt selskap skal innrapportere opplysninger om årets utbytteutdelinger. Også eventuelle kapitalendringer i selskapet, f.eks. splitt og spleis av aksjer, eller fusjon og fisjon av selskaper, må innrapporteres av det enkelte selskap slik at aksjens kostpris kan endres i tråd med de foretatte kapitalendringer. Disse opplysningene vil til sammen danne grunnlag for beregningen av aksjonærens skjermingsfradrag, og dermed også for eventuell skattepliktig aksjeinntekt det aktuelle året.

De opplysninger som innrapporteres, vil kun være basert på aksjonærens og selskapets påstand. Dersom den oppgitte kostprisen er feil, kan dette få direkte skattemessige konsekvenser for aksjonæren når selskapet deler ut utbytte. Det samme vil gjelde dersom de opplysninger selskapet innrapporterer om utdelt utbytte og kapitalendringer, inneholder feil.

Kostprisen utgjør også i dag utgangspunktet for aksjens inngangsverdi. Inngangsverdien får imidlertid ingen direkte skattemessig betydning for aksjonæren før aksjen (eventuelt) realiseres. Det er først på realisasjonstidspunktet aksjonæren gir opplysninger om aksjens kostpris til ligningsmyndighetene, og det er først på dette tidspunktet ligningsmyndighetene eventuelt kontrollerer kostprisen.

Når aksjens kostpris skal danne grunnlag for beregningen av det årlige skjermingsfradraget, vil kostprisen få skattemessig betydning for aksjonæren allerede fra det tidspunktet aksjen erverves. Hvis kostprisen ikke er korrekt fastsatt, vil heller ikke skjermingsgrunnlaget bli korrekt fastsatt. Under aksjonærmodellen vil eventuelle feil ved fastsettelsen av kostprisen få betydning hvert år skjermingsfradraget beregnes, og ikke som i dag kun når aksjen realiseres. Det må derfor føres en jevnlig kontroll med de opplysninger aksjonærene innrapporterer om aksjenes kostpris. Videre må det føres kontroll med de opplysninger selskapene innrapporterer om utdelt utbytte og eventuelle kapitalendringer i selskapet. Beregning av skjermingsfradrag for aksjer i utenlandske selskaper kan her medføre særlige kontrollproblemer. Dette gjelder spesielt ved kapitalendringer i slike selskaper. Videre vil opplysninger om utbytteutbetalinger ikke uten videre kunne innhentes fra utenlandske selskaper.

Aksjonærmodellen forutsetter som nevnt at ubenyttet skjermingsfradrag skal legges til den enkelte aksjes kostpris ved beregningen av senere års skjermingsfradrag. Beregningen skal skje isolert for hver enkelt aksje. Modellen forutsetter at det føres en konto for akkumulert ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til den enkelte aksje. I tillegg skal det føres en rentejustert konto for ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til realiserte aksjer. Samlet vil dette kunne medføre store administrative oppgaver både for ligningsmyndighetene og for skattyter. For å lette disse administrative oppgavene bør det opprettes et sentralt register slik at de nødvendige beregninger mv. kan foretas maskinelt. Spesielt viktig vil et slikt register være ved eventuelle kapitalendringer i selskapene.

Utvalget kjenner til at det i Finansdepartementet pågår et prosjekt med å etablere et aksjonærregister for skatteformål. Aksjonærregisteret skal inneholde sentrale data som er nødvendige for å beregne gevinst/tap ved realisasjon av aksjer, bl.a. aksjenes kostpris. Aksjonærene skal da slippe arbeidskrevende og kompliserte manuelle beregninger av gevinst eller tap ved realisasjon av aksjer. Opplysningene i et slikt register vil være basert på aksjonærens og selskapets påstand, og vil således ikke alltid være korrekte. Det må derfor føres en jevnlig kontroll med de opplysninger som legges inn i registeret.

Det planlagte aksjonærregisteret vil kun omfatte norske aksjeselskaper. Registeret vil således ikke omfatte likestilte selskaper som sparebanker, andelslag, aksjefond, gjensidige forsikringsselskaper, samvirkelag mv.. Registeret vil heller ikke omfatte utenlandske aksjeselskaper, deltakerlignede selskaper eller enmannsforetak. Et eventuelt aksjonærregister vil likevel kunne lette de administrative oppgaver aksjonærmodellen vil medføre. Dersom det ikke innføres et slikt register, bør det innføres en annen form for register som kan ivareta disse oppgavene. En manuell beregning av skjermingsbeløp mv. vil skape betydelige administrative problemer og kan derfor ikke anbefales.

I avsnitt 10.4.2 konkluderer utvalget med at dagens godtgjørelses- og RISK-system foreløpig bør videreføres for aksjer eiet av selskaper. Dette medfører at dagens system må opprettholdes for utbytter til selskaper, samtidig som det innføres en helt ny modell for utbytter til personlige aksjonærer. Et slikt tosporet system kan virke kompliserende både for ligningsmyndighetene og for den enkelte skattyter, i hvert fall i en overgangsperiode.

På bakgrunn av det ovennevnte, antar utvalget at aksjonærmodellen isolert sett kan medføre store administrative oppgaver og kontrollproblemer, bl.a. knyttet til fastsettelse og kontroll av aksjenes kostpris. Dette må imidlertid vurderes opp mot de oppgaver og kontrollproblemer som vil forsvinne ved at delingsmodellen kan avvikles for aksjeselskaper, og antagelig også for deltakerlignede selskaper. Selv om det i dag bare er et begrenset antall selskaper som er delingspliktige, antar utvalget at det også er store kontrolloppgaver knyttet til de selskaper som ikke er delingspliktige (vurdering av omgåelser, gjennomskjæring mv.). Videre medfører aksjonærmodellen at også dagens RISK-systemet kan oppheves for personlige aksjonærer. Også dette vil isolert sett innebære en forenkling av dagens skattesystem.

10.7 Overgangsregler

Ved overgangen fra dagens skattesystem for aksjegevinster og utbytter til aksjonærmodellen, vil det være behov for særskilte regler for fastsettelse av skjermingsgrunnlag for aksjer som er ervervet før aksjonærmodellen innføres. Etter utvalgets vurdering vil en nærliggende løsning være å legge til grunn aksjens opprinnelige kostpris tillagt eventuelle RISK-beløp. For aksjer med negativ skattemessig inngangsverdi, kan et alternativ være å sette skjermingsgrunnlaget til null. Spørsmålet bør imidlertid vurderes nærmere ved oppfølgingen av utvalgets forslag.

Med en slik overgangsregel vil dagens RISK-verdier videreføres som en del av aksjens inngangsverdi under aksjonærmodellen. Samtidig vil RISK-beløpene øke aksjonærens skjermingsgrunnlag, og dermed også aksjonærens årlige skjermingsfradrag. Dette vil begrense incentivet til å ta ut tilbakeholdte overskudd fra selskapet før aksjonærmodellen innføres. Utvalget antar likevel at enkelte aksjonærer vil velge å ta ut slike overskudd før modellen innføres, for deretter å skyte dette inn igjen i selskapet som innbetalt aksjekapital og/eller overkurs. Tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital og overkurs anses ikke som utbytte, og vil således ikke bli ilagt noen ekstra skatt ved utbetalingen. Tilbakebetalingen vil imidlertid medføre et lavere skjermingsgrunnlag for aksjonæren ved at aksjens kostpris nedreguleres tilsvarende det tilbakebetalte beløpet.

I forbindelse med skattereformen i 1992, ble det åpnet for å fastsette aksjers inngangsverdi ved særskilt taksering. Ved denne takseringsrunden oppnådde flere aksjonærer svært høye inngangsverdier på sine aksjer. Enkelte aksjonærer vil således kunne oppnå et urimelig høyt skjermingsgrunnlag dersom disse inngangsverdiene legges til grunn for skjermingen. For å unngå en slik effekt, bør takstverdiene fra 1992 ikke legges til grunn ved fastsettelsen av aksjens kostpris under aksjonærmodellen. Dersom aksjonæren ikke kan dokumentere aksjens opprinnelige kostpris, kan et alternativ være å legge aksjens formuesverdi fra 1992 til grunn, eksklusive eventuelle aksjerabatter. I begge tilfeller vil eventuelle RISK-beløp knyttet til aksjen legges til ved fastsettelsen av aksjens skjermingsgrunnlag.

For enkelte aksjonærer kan det være noe tilfeldig om de eier aksjer personlig eller gjennom et selskap. Etter dagens regler er det ikke mulig å overføre aksjer uten beskatning til et aksjeselskap man selv eier. Det gis heller ikke skattelempe til å gjennomføre en slik omorganisering. Dette kan tilsi at en bør vurdere å innføre en særskilt overgangsregel om at aksjer kan overføres til selskaper med skattemessig kontinuitet, dvs. uten skattemessige konsekvenser. Motstykket vil imidlertid være at kostprisen på aksjene vil tilsvare skattemessig inngangsverdi på aksjene som overføres. Aksjenes skjermingsgrunnlag vil dermed bli lavere enn ved overføring av aksjene til markedsverdi.