7 Kapitalinntekt og inntektsulikhet

av Erik Fjærli og Rolf Aaberge

7.1 Innledning

Det er en utbredt oppfatning at inntektsulikheten i Norge økte på 1990-tallet og i den sammenheng vises det gjerne til utviklingen av kapitalinntektene. Imidlertid skyldes en vesentlig del av økningen i de registrerte inntektsforskjellene økt synliggjøring av eierinntekter etter skattereformen i 1992. Før skattereformen gjorde de høye personlige skattesatsene på kapitalinntekter det lite attraktivt å belønne aksjonærene via utbytte. I stedet ble store deler av overskuddet holdt tilbake i bedriftene og den motsvarende verdistigningen kanalisert til kapitaleierne i form av skattefrie gevinster, i stor grad skjult for offentlig statistikk. Skattereformen medførte full likebehandling av kapitalinntekter. Som en konsekvens av dette, ble en større del av bedriftenes overskudd gitt som utbytte til aksjonærene. RISK-reglene, som medførte skatteplikt for aksjegevinster uavhengig av eiertid, medførte også at en større del av gevinstene ble synliggjort i statistikken. Økte aksjeutbytter og nye regler for gevinstbeskatningen har bidratt til å gjøre den rapporterte kapitalinntekten større.

Endringen i bedriftenes og eiernes tilpasning reiser spørsmål om sammenlignbarheten av kapitalinntekter over tid, siden det er de registrerte aksjeutbytter og realisasjonsgevinster som inngår i kapitalinntektsbegrepet i den tradisjonelle inntektsdefinisjonen. Slike realiserte eierinntekter kan være følsomme både for tilfeldige variasjoner fra år til år, og for skattemotiverte formaldisposisjoner uten reelle endringer i den underliggende inntektsopptjeningen. Dessuten er det slik at aksjeutbytte og realisasjonsgevinster ikke bare varierer over tid, avkastningen vil også gjerne manifesteres på ulike måter i ulike former for aksjeplasseringer. AMS var en utbredt spareform på 90-tallet, der avkastningen i liten grad kom til syne i statistikken, verken som utbytte eller realiserte gevinster. For børsnoterte selskaper utgjør aksjeutbytte ofte bare 2-3 prosent av aksjenes markedsverdi, om det i det hele tatt betales noe utbytte. Dette er knapt nok til å kompensere for effekten av inflasjonen. I mindre selskaper som drives av aktive eiere omfatter derimot aksjeutbyttet også til dels kompensasjon for eiernes arbeidsinnsats og kan derfor overstige avkastningen på den investerte kapitalen.

Problemet med å bestemme kapitalinntekten er også velkjent i forbindelse med spørsmålet om deling av næringsinntekt i bidrag fra produksjonskapitalen og bidrag fra den næringsdrivendes arbeidsinnsats (delingsmodellen). I delingsmodellen har man valgt å bruke såkalt imputering for å fastsette kapitalinntekten, ved at realkapitalavkastningen defineres som verdien av produksjonskapitalen multiplisert med en sjablonmessig fastsatt kapitalavkastningsrate. Avkastningsraten skal i prinsippet svare til avkastningskravet på realinvesteringer. Med andre ord er det antatt at i det lange løp vil kapitalavkastningen i gjennomsnitt tendere mot dette nivået. Arbeidsinntekten (personinntekten) blir bestemt residualt, som differansen mellom netto næringsinntekt og imputert kapitalinntekt.

Ved siden av rene måleproblemer har spørsmålet om hvordan inntektsbegrepet skal defineres også en mer prinsipiell side: Inntektsdefinisjonen bør for det første ha en tolkning som er relevant for formålet. I sammenheng med inntektsfordelingsanalyser vil det si at den valgte inntektsdefinisjonen må gi et realistisk bilde av forskjeller i husholdningenes forbruksmuligheter, som jo er det underliggende velferdsmålet vi egentlig er ute etter å måle (som et mål på materielle levekår). For det andre må inntektsbegrepet være mest mulig konsistent, innenfor de begrensninger som settes av tilgjengelige data. Fordi man ofte mangler relevante data og i stor grad må basere seg på data som er samlet inn for skattemessige formål, må en imidlertid noen ganger gjøre metodiske valg som kan få betydning for resultatene. I SSB's inntektsregnskap regnes for eksempel renter på bankinnskudd mm. som inntekt, uansett om de realiseres eller blir stående på konto. Avkastningen av aksjeplasseringer derimot, regnes som inntekt bare i den grad de realiseres i form av salgsgevinster eller utbytte. Voksende aksjeposter blir altså ikke regnet som inntekt, mens voksende bankinnskudd blir. Når det gjelder egen bolig og annen forbrukskapital har en hittil ikke hatt tilfredsstillende datagrunnlag for å inkludere leieverdien av disse gjenstandene i inntektsstatistikken. I stedet følger man den praksis at renteutgifter ikke trekkes fra i inntektsregnskapet. Slik fanges den årlige "forbruksutgiften" til varige konsumgoder opp i den grad disse godene er lånefinansierte eller blir leid, ved at verken renteutgifter eller leie blir trukket fra i inntektsbegrepet. For de som har nedbetalt bolig mm. vil denne metoden imidlertid undervurdere husholdningens forbrukspotensial. I sammenheng med ulikhetsanalyser er det største problemet med denne metoden an takelig at inntekstbegrepet gir et feil inntrykk av forskjellen i levestandard mellom husholdninger i etableringsfasen og eldre husholdninger, som for en stor del har nedbetalt sin gjeld.

Inntektsbegrepet bør også være mest mulig konsistent over tid, for eksempel ved at nivået på totalinntekten ikke påvirkes av rene endringer i sammensetningen av inntekten. For eksempel er det uheldig om den observerte totalinntekten til eiere av aksjer øker som følge av at de tar ut en større del av overskuddet som utbytte, når dette samtidig fører til en tilsvarende reduksjon i aksjenes verdistigning (som ofte ikke registreres i statistikken). Det er summen av utbytte og verdistigning som utgjør totalavkastningen. Dersom en av disse inntektskomponentene (typisk verdistigningen) ikke er fullt observerbar i data, kan det i sin tur gi opphav til tolkningsproblemer om man av en eller annen grunn får et skifte i selskapenes utbytte- og finansieringspolitikk, jf det som er sagt foran om skattereformen.

De mange målings- og tolkningsproblemene knyttet til den tradisjonelle definisjonen av eierinntekt peker på nødvendigheten av å supplere bildet av inntektsforholdene i samfunnet, gjennom å introdusere alternative definisjoner til standard definisjonen i offentlig statistikk. En alternativ definisjon av eierinntekt er å bruke den langsiktige gjennomsnittsavkastningen på risikokapital, dvs hva eierne kan forvente å ta ut som konsum over tid og fremdeles ha realverdien av kapitalen inntakt. Denne definisjonen er fundert i økonomisk teori, ved at den er tuftet på det langsiktige forbrukspotensialet som en kapitalinvestering kan gi, og støter i liten grad på problemer av den typen som er nevnt ovenfor. I kapittel 2 beskriver vi hvordan skattereformen i 1992 har medført endringer i observerte inntekter i inntektsstatistikken, ved at aksjonærinntekter som tidligere har vært skjult for statistikken er blitt synliggjort blant annet i ligningsdata. Dette skaper problemer med sammenligning av inntektsstatistikk før 1992. I kapittel 3 drøfter vi alternative definisjoner av kapitalinntekt fra aksjeplasseringer, og kapittel 4 inneholder en analyse av utviklingen i inntektsulikheten fra 1986 til 2000 med to alternative inntektsbegrep; det tradisjonelle med observerte data fra selvangivelsen og et alternativ der avkastningen på aksjeplasseringer er beregnet ved å bruke en langsiktig kapitalavkastningsrate (imputering). Denne analysen er en oppdatering av Fjærli og Aaberge (2000), der vi nå har utvidet analyseperioden med 4 år. Kapittel 5 gir en oppsummering av resultatene.

7.2 Effekter av skattereformen på rapportering av kapitalinntekter

I dette kapittelet gjengir vi hovedtrekkene i det offisielle bildet av inntektsutviklingen i Norge før og etter skattereformen, slik det framkommer f.eks. i Utjamningsmeldinga (St meld nr 50 1998-99). Her legger man stor vekt på veksten i kapitalinntekter for å forklare den økningen i inntektsulikhet man mener å ha observert i perioden 1986-1996 1, men peker også på de tolkningsproblemene vi nevnte innledningsvis.

I tabell 7.1 gjengis resultater fra tabell 3.4 i Utjamningsmeldinga. Som det framgår av tabellen har lønnsinntekt og næringsinntekt fått redusert andel av husholdningenes bruttoinntekt fra 1986 til 1996, mens andelen kapitalinntekter og overføringer har økt. Økningen i kapitalinntektenes andel har skjedd i de øverste inntektsklassene, mens økningen i overføringenes andel har vært størst for gruppene i de midtre og lavere delene av inntektsfordelingen. Vær oppmerksom på at inntektsmobilitet vil føre til at de samme personene ikke nødvendigvis befinner seg i samme desil i forskjellige år; de som har lav inntekt et bestemt år er ikke nødvendigvis de samme som har lav inntekt året etter. Som påvist av Aaberge et al. (2002), er mobiliteten forholdsvis stor i laveste og høyeste desil, mens den er relativt liten i de andre desilene.

I tabell 7.1 er kapitalinntekt definert som summen av renteinntekter, aksjeutbytte, netto realisasjonsgevinster og "andre kapitalinntekter". Det er særlig aksjeutbytte og netto realisasjonsgevinster som står for det meste av økningen i kapitalinntekt. Brutto renteinntekt har økt mindre, blant annet på grunn av et lavere nominelt rentenivå på 90-tallet. I tabell 7.2 gjengir vi resultater fra tabell 3.13 i Utjamningsmeldinga. Her framgår det at både aksjeutbytte og realisasjonsgevinster har gått litt opp og ned gjennom årene, men at det skjer en markert økning fra og med 1993, særlig for aksjeutbytte (i statistikken er det ett års forsinkelse mellom utdelt og mottatt utbytte, slik at aksjeutbytte utdelt av overskudd som er opptjent i regnskapsåret 1992 opptrer i husholdningenes selvangivelse i 1993). Merk at realisasjonsgevinster er utelatt fra tabellen i 1989, fordi de veide gjennomsnittene påvirkes sterkt av en eneste ekstremobservasjon. Dette indikerer at realiserte kapitalgevinster i skattegrunnlaget i perioden før skattereformen kunne være så sjeldne at de kanskje ikke egnet seg så godt for inntektsstatistikkformål. Dette understøttes også av de store variasjonene fra år til år i denne inntektskomponenten - fra 900 mill. kroner i 1986 til 3,4 mrd. kroner i 1987 og så ned til 750 mill. i 1988.

Økningen i de observerte kapitalinntektene fra 1993 kan skyldes bedre konjunkturer, men har også å gjøre med at en større del av kapitalinntektene blir synliggjort som en følge av skattereformen, slik at økningen i de registerte inntektsforskjellene overvurderer økningen i de faktiske inntektsforskjellene. I Utjamningsmeldinga pekes det på flere sider ved skattereformen som kan ha medført økt synliggjøring av kapitalinntektene i statistikken, blant annet at skattereglene har medført full skattemessig likebehandling av aksjeutbytte og tilbakeholdt overskudd, samtidig som gevinster og tap ved salg av aksjer ble skattepliktige uansett eiertid (før reformen var aksjegevinster (tap) bare skattepliktige dersom de ble solgt før tre år etter kjøpstidspunktet). Dette, sammen med endringer i regnskapsreglene, har medført at aksjonærene tar ut en større andel av overskuddet som utbytte enn tidligere. Videre har delingsmodellen og endringer i denne etter 1992 gjort det mer lønnsomt for aktive eiere å ta ut en større del av inntektene som utbytte enn som lønn 2.

I tillegg til de momentene som er nevnt i Utjamningsmeldinga vil vi peke på et annet forhold, som har å gjøre med samspillet mellom skattereglene og regnskapslovgivningen, og som kanskje har gått mer upåaktet hen. Tabell 7.3 viser utviklingen i egenkapital for selskaper i industri, bergverk og varehandel fra 1986 til 1992. Fram til 1991 utgjorde skattemessige betingede avsetninger (konsolideringsfond mm., samt reserver som skyldtes skattemessige meravskrivninger etc.) en stor del av selskapenes balanse sammenlignet med vanlig egenkapital. Fram til 1990 vokste også de skattemessig betingede reservene betydelig raskere enn både total egenkapital og fri egenkapital. Med skattereformen i 1992 ble de skattemessige reservene oppløst, og overført til egenkapital (tilbakeføringsfond) etter nærmere regler. Fra 1990 til 1991 avtok de skattemessige reservene noe. Dette kan kanskje delvis tilskrives at noen selskaper så seg nødt til å inntektsføre reserver for å opprettholde en tilstrekkelig egenkapital, men skyldes nok i det vesentligste at det i overgangsåret ble tillatt å regnskapsføre deler av de oppløste skattemessig betingede reserver i utgående balanse for inntektsåret 1991.

Veksten i de skattemessig betingede avsetningene på 80-tallet viser tydelig hvordan skattekreditter har spilt en viktig rolle som kilde til finansiering av selskapene. I vår sammenheng er vi imidlertid mer interessert i oppløsningen av skattekredittene med skattereformen i 1992 og hvilke konsekvenser dette fikk for selskapenes evne til å utbetale aksjeutbytte. I sammenheng med reformen ble de latente skattekravene som disse avsetningene innebar nemlig ettergitt og de skattemessig betingede avsetningene kunne skattefritt overføres til egenkapital. Overføringen måtte i store trekk skje via et tilbakeføringsfond, og avsetningene kunne ikke tas direkte ut av selskapene som utbytte, men inntektsføres med 20 prosent årlig. Dette "skatteamnestiet" innebar en betydelig (men lite omtalt) skattelette. For selskapene som omfattes av tabell 7.3 alene utgjør skattekostnaden for det offentlige av å avstå fra beskatning av disse reservene om lag 10 milliarder 1992-kroner, dersom en legger til grunn skattesatsen på 28 prosent fra og med 1992. Til sammenligning utgjorde det samlede skatteprovenyet fra etterskuddspliktige eksklusive sokkelselskaper i 1992 om lag 12 milliarder kroner (inklusive kraftverksskatter på anslagsvis 2 -2,5 mrd. kroner). Skatteamnestiet innebar naturligvis ingen kontantinntekter for selskapssektoren, men for mange selskaper ble egenkapitalsituasjonen dramatisk forbedret, med vekst i den frie egenkapitalen på flere hundre prosent, i gjennomsnitt" Slik ble flere selskaper i stand til å utbetale utbytte uten å bryte med regnskapsmessige begrensinger og når konjunkturene snudde på samme tid fikk selskapssektoren også den nødvendige likviditet til å finansiere økningen i aksjeutbyttet. 3

På bakgrunn av resultatene i tabell 7.3 kan man gå ut fra at det før skattereformen foregikk en betydelig akkumulasjon av kapital i bedriftene, blant annet i form av skattemessig betingede reserver, som i liten grad kom til syne i inntektsstatistikken for personer og husholdninger. Tabell 7.3 demonstrerer imidlertid også et annet problem i tilknytning til måling av kapitalinntekt, nemlig spørsmålet om periodisering. Store deler av det aksjeutbytte som ble delt ut etter skattereformen skjedde ut fra tidligere års akkumulerte overskudd og opparbeidede skattekreditter. I det perspektivet blir aksjeutbytte mer å sammenligne med å ta penger ut av banken og eieren blir ikke noe rikere. Skattemotivert utbytteatferd ledet altså ikke bare til at kapitalinntekter ble undervurdert før skattereformen, men også til at de kan ha blitt overvurdert etter skattereformen i det "utbyttefesten" ikke nødvendigvis var fundert i en tilsvarende økning i selskapenes lønnsomhet.

7.3 Alternative definisjoner av kapitalinntekt

Som forklart i kapittel 2, er det grunn til å tro at økningen i husholdningenes kapitalinntekter etter skattereformen til dels kan tilskrives økt synliggjøring av inntekter som følge av skattereformen, gjennom at det ikke lenger er så lønnsomt å holde tilbake overskudd i bedriftene. Dels skyldes økningen i de registrerte eierinntektene trolig også at eierne har realisert tidligere års oppsamlede reserver. På grunn av utstrakt bruk av skattemotiverte disposisjoner før skattereformen og endringen i de skattemessige insentivene som fulgte av reformen må en være forsiktig med å trekke konklusjoner om utviklingen i inntektsfordelingen ut fra utviklingen i observerte, skattemessige inntekter. Fordi aksjeformuene i utgangspunktet er svært skjevt fordelt, vil selv små endringer i eierinntektene kunne gi relativt sterke utslag i inntektsulikheten slik vi måler den med Gini-koeffisienten og beslektede ulikhetsmål. På den annen side er det klart at 90-tallet også har vært preget av gode konjunkturer, særlig de første årene etter bunnen i 1991-92. Det har med andre ord vært en reell bedring av lønnsomheten for selskapssektoren under ett, som har kommet eierne til gode. Ifølge Statistisk årbok for 2001 (SSB) steg verdien av totalindeksen på Oslo Børs (årsgjennomsnitt) med mer enn 25 prosent fra 1992 til 1993 og med mer enn 20 prosent fra 1993 til 1994. Fram til 1998 har det vært ytterligere vekst. Vekst i totalindeksen er imidlertid langt fra noen naturlov. Siden årsskiftet 2001/2002 har totalindeksen på Oslo Børs 4 hatt en nominell avkastning på minus 31 prosent (medio desember 2002) og i løpet av kalenderåret 2001 var avkastningen minus 14,6 prosent. Året før gav positiv avkastning, men den var likevel bare 3,2 prosent, langt lavere enn renten på bankinnskudd. I 1999 derimot, var årsavkastningen på totalindeksen hele 48,5 prosent, mot minus 27 prosent i 1998 5.

Et annet forhold som er av betydning i sammenheng med kapitalinntekt er inflasjon, dvs. verdiforringelse av de formuesobjektene som genererer inntekten. Et økonomisk korrekt inntektsbegrep forutsetter at man tar hensyn til inflasjonskomponenten i kapitalavkastningen. Dette er spesielt viktig når man ser på utviklingen over tid, fordi endringer i det nominelle rentenivået ofte bare reflekterer endringer i inflasjonsraten mens det bak kan ligge en mer konstant realrente.

I dette avsnittet drøfter vi alternative inntektsbegrep og lanserer en operasjonalisering av kapitalinntektsbegrepet som bedre ivaretar de nevnte problemene med skattemotiverte tilpasninger, tilfeldige variasjoner fra år til år og inflasjonens virkning på formuesverdiene.

Et naturlig utgangspunkt for en drøfting av inntektsbegrepet er den velkjente Schanz-Haig-Simons (SHS) inntektsdefinisjonen.

"Personal income may be defined as the algebraic sum of (i) the market value of rights exercised in consumption and (ii) the change in value of the store of property rights between the beginning and the end of the period in question" (Simons, 1938).

SHS-definisjonen av inntekt inkluderer kapitalgevinster og - tap, uavhengig av om de er realiserte eller ikke. Å inkludere påløpte, ikke realiserte inntekter kan være hensiktsmessig når det gjelder å utlede et teoretisk korrekt skattegrunnlag, men er ikke lett å implementere i praksis. Derfor er skattbar inntekt som regel basert på realiserte gevinster og - tap.

Selv om SHS-definisjonen i mer eller mindre modifisert form kan være et relevant utgangspunkt for skattlegging, kan behandlingen av kapitalgevinster og - tap medføre heller merkelige konsekvenser for estimater av inntektsulikhet, i alle fall dersom man holder seg til den egentlige SHS-definisjonen med påløpte verdiendringer i perioden. For det første kan empiriske estimater av inntektsulikhet bli meget sterkt påvirket av konjunktursvingninger. De store variasjonene fra år til år i avkastningen på aksjer gir seg imidlertid ikke uttrykk i tilsvarende svingninger i forbruket, som gjerne er bestemt i et mer langsiktig perspektiv. Heller ikke forbruks mulighetene på kort sikt påvirkes i nevneverdig grad av tilfeldige svingninger, fordi husholdningene normalt har andre inntekter og dessuten kan lånefinansiere forbruket. Med mindre et tilfeldig kursfall medfører at eieren av en aksjepost må legge om sitt planlagte forbruk ett år, vil slike svingninger ikke innebære noen effektiv skranke på det kortsiktige forbruket. Et annet problem med inntektsdefinisjoner basert på påløpte gevinster og tap er at totalinntekten lett kan bli svært liten i år med verdifall, endog negativ for personer med høy aksjeformue i forhold til kontantinntektene. Dette medfører dels tolkningsproblemer for Gini-koeffisienten (ved negative inntekter), dels at ulikheten i samfunnet tilsynelatende kan øke i år med verdifall på aksjebørsene, som følge av at personer med høye (aksje-)formuer framstår som fattige med svært lave inntekter.

For å illustrere problemene med SHS-inntektsbegrepet har vi i figur 7.1 gjengitt Gini-ulikheten ved tre alternative definisjoner av kapitalinntekt. Beregningene baserer seg på de samme data som Utjamningsmeldinga (jf. tabell 7.1 og 7.2). Det ene inntektsbegrepet, "Standard", er identisk med inntekt etter skatt som ble brukt i beregningene i Utjamningsmeldinga. Her er kapitalinntekt definert som summen av brutto renteinntekter, aksjeutbytte, netto realisasjonsinntekter og andre kapitalinntekter, og samlet inntekt er trunkert ved 0 (dvs. ikke-negativ). Trunkering ved 0 av kapitalinntekt vil føre til at man overvurderer kapitalinntektenes andel av totalinntekten og dens bidrag til inntektsulikheten. I "SHS-1" er aksjeutbytte og realisasjonsgevinster erstattet med påløpte verdiendringer, beregnet på basis av utviklingen av årsgjennomsnittet til totalindeksen på Oslo Børs (som inkluderer både verdistigning og aksjeutbytte) og anslag på markedsverdiene av husholdningenes aksjeportefølje 6. Her tillates inntekten å bli negativ. Det antas at alle typer aksjeinvesteringer i gjennomsnitt gir samme årsavkastning. Dette er naturligvis ikke riktig, men forutsetningen svarer til at avkastningen på husholdningenes samlede aksjeinvesteringer under ett viser samme trend som totalindeksen og at det ikke er slik at gevinster og tap er konsentrert på forskjellige steder i inntektsfordelingen (dvs. at alle husholdninger som har aksjer antas å ha samme sannsynlighet for gevinst/tap uansett hvor i inntektsfordelingen de befinner seg). I og med at aksjeeierne er en svært homogen gruppe mht. inntekt (aksjeeierskap er i stor grad konsentrert blant de 10 prosent rikeste), vil det neppe skape problemer med skjevhet at en bruker en felles, gjennomsnittlig årsavkastning. SHS-2 svarer til SHS-1, men i likhet med standard definisjonen av inntekt i offisiell statistikk er negativ inntekt etter skatt satt lik 0.

Sammenlignet med standard inntekt i offisiell statistikk viser SHS-inntekt jevnt over høyere ulikhet, unntatt i 1995, da realiserte, nominelle kapitalinntekter var relativt store sammenlignet med realavkastningen på totalindeksen. Det er særlig to forhold man kan merke seg ved figur 7.1: For det første viser SHS-inntekt erratiske svingninger i inntektsulikhet fra år til år, for eksempel øker Gini-koeffisienten fra drøyt 0,225 i 1988 til drøyt 0,26 (SHS-2) i 1989. Økningen faller sammen med en økning i totalindeksen som medfører en imputert, påløpt aksjeavkastning på rundt 60 prosent, beregnet ut fra utviklingen i gjennomsnittsverdien på totalindeksen fra året før. Slike svingninger gir et lite troverdig bilde av inntekstforholdene i samfunnet og hvordan fordelingen av forbruksmulighetene utvikler seg. For det andre blir inntektsulikheten ved SHS-1 mye større enn ved standard inntekt også i årene 1988 og 1991, da det var fall i totalindeksen og den beregnede SHS-kapitalinntekten var negativ. Påløpte tap fikk altså husholdninger med store aksjeformuer til å framstå som fattige og omrangeringen av husholdninger etter inntekt medfører større ulikhet.

Tolket bokstavelig er SHS-inntektsbegrepet altså lite egnet for analyser av inntektsfordelingen. Det gir for store svingninger fra år til år sammenlignet med de underliggende inntektsforholdene i samfunnet generelt, og spesielt i forhold til den relativt stabile fordelingen av eiendom (kapital). Videre innebærer det en lite tilfredsstillende håndtering av påløpte verdifall som kan medføre et misvisende inntrykk av inntektsulikheten i enkelte år.

Alternativt kan man benytte en inntektsdefinisjon som fanger opp bidraget fra investeringer i aksjer til husholdningenes forbruksmuligheter på lang sikt. Da får man mindre tilfeldige svingninger, og effekten av år med negativ avkastning tas med implisitt ved at den langsiktige avkastningen fanger opp både gode og dårlige år. En slik inntektsdefinisjon er Hicks (1939) 7, der inntekt defineres som hva et individ (familie, husholdning) kan forbruke i løpet av en periode og samtidig forvente å ha samme realverdi på formuen ved utgangen av perioden som ved periodens begynnelse. Hicks' inntektsbegrep er til forveksling lik SHS, men bygger på begreper om forventingog varighet. 8 I henhold til dette inntektsbegrepet skal en legge til grunn den langsiktige, forventede realavkastningen av kapitalplasseringer. Måten kapitalavkastningen periodiseres på under det "Hicksianske" inntektsbegrepet innebærer både økt stabilitet i bidraget til inntektsulikhet fra eierskap til kapitalen, og at tilfeldige verdifall veies mot senere gevinster. Det er også konsistent med makroøkonomiske livssyklusteorier for konsum, som f.eks. i Ando og Modigliani (1963) og senere arbeider. Bruken av normalavkastning i det norske skattesystemet (delingsmodellen for næringsinntekt og grunnrenteskatten for kraftverk) kan ses som en anvendelse av Hicks' inntektsbegrep.

7.4 Endringer i inntektsulikheten 1986-2000

I dette kapittelet skal vi sammenligne utviklingen i inntektsulikhet i Norge fra 1986 til 2000 under to alternative inntektsbegrep: Det tradisjonelle, som er basert på rapporterte inntekter i selvangivelsen (som i Utjamningsmeldinga), og et alternativ der vi har imputerte kapitalinntekter. Datagrunnlaget er hentet fra Statistisk sentralbyrås inntektsundersøkelser 1986-2000 (se appendiks). Med hensyn til renter av bankinnskudd mm. antar vi at det er liten forskjell på rapporterte og forventede inntekter og disse inngår derfor på samme måte i de to inntektsbegrepene. Det samme gjelder øvrige inntektskomponenter. Når det gjelder bidraget fra egen bolig til husholdningenes forbruksmuligheter (leieverdien), følger vi vanlig praksis og medtar verken leieverdien av egen bolig eller renteutgifter i noen av inntektsdefinisjonene. Alternativt kan man beregne boliginntekten ved imputering og trekke fra gjeldsrentene. Hvordan man tar hensyn til inntekt av egen bolig har begrenset betydning for nivået på ulikheten for hele populasjonen 9, men kan være relevant for sammenligninger av ulike grupper (pensjonister og yrkesaktive).

Det alternative inntektsbegrepet defineres altså som summen av følgende inntektskomponenter:

• Lønn

• Næringsinntekt

• Pensjoner og overføringer

• Renteinntekter (fratrukket inflasjonskomponenten)

• Imputert langsiktig avkastning av aksjer

• Skatter

I det tradisjonelle inntektsbegrepet inngår altså renteinntekter med sin nominelle verdi og avkastningen av aksjer som summen av netto realisasjonsgevinster og utbytte. Det tradisjonelle inntektsbegrepet er identisk med det som er brukt i Utjamningsmeldinga, med unntak av behandlingen av negative inntekter (underskudd i næring og negative kapitalinntekter). I Utjamningsmeldinga er samlet inntekt trunkert ved null, hvilket innebærer at negative inntekter reduserer nivået på andre inntekter under ett. I vår analyse dekomponerer vi inntektsulikheten i bidrag fra ulike inntektskomponenter og derfor må hver enkelt inntektskomponent trunkeres. Dette gir bare ubetydelige utslag på estimatene for Gini-koeffisientene.

Den langsiktige, forventede avkastningen på aksjeplasseringer som er brukt i det alternative inntektsbegrepet, er beregnet på grunnlag av realavkastningen på Oslo Børs' totalindeks (veksten i årsgjennomsnittene), i våre beregninger 8,9 prosent. Deretter er inntekt av aksjeplasseringer beregnet som avkastningsraten multiplisert med et estimat for markedsverdien av husholdningenes aksjeformue 10. Den estimerte markedsverdien av aksjeformuene tar utgangspunkt i ligningsverdiene, men er korrigert for skattemessige verdsettingsfeil i henhold til skattereglene hvert år, statistikk for forholdet mellom ligningsverdier og markedsverdi, samt egne beregninger på mikrodata. Beregningen av markedsverdier er beskrevet i appendikset.

Det er naturligvis ikke helt enkelt å fastslå hva som er den adekvate avkastningsraten på aksjeplasseringer - den vil avhenge av hvilken og hvor lang tidsperiode som er lagt til grunn, så vel som geografisk. Siegel (1998) rapporterer en gjennomsnittlig realavkastning på 9 prosent for amerikanske aksjer for hele etterkrigsperioden (1946-1997). I perioden 1982-1997 var avkastningen derimot større, hele 13,6 prosent. Alt i alt virker vårt anslag ganske representativt for norske forhold og resultatene våre er lite følsomme for mindre variasjoner i avkastningsraten.

I tabell 7.4 viser vi utviklingen i kapitalinntekt fra 1986 til 2000 under de to alternative inntektsbegrepene, i faste 2000-kroner. Kapitalinntekt er her regnet pr. hode, etter en mye brukt "ekvivalensskala" hvor husholdningsinntekten divideres på kvadratroten av antall husholdningsmedlemmer. I en husholdning med to voksne og to barn får altså hver person tilordnet en inntekt lik halvparten av husholdningsinntekten. Dette skal ivareta stordriftsfordelene i flerpersonshusholdninger (4 personer trenger mindre enn dobbelt så mye som 2 for å komme like godt ut).

De rapporterte kapitalinntektene i selvangivelsen er nominelle. Differansen mellom den nominelle, imputerte avkastningen og de rapporterte aksjeutbytter og realisasjonsgevinster viser altså betydningen av rapporteringseffektene. Siste linje i tabell 4 viser den beregnede realavkastningen på aksjeplasseringer. Differansen mellom den nominelle kapitalavkastningen og realavkastningen viser hvordan kjøpekraften til aksjeformuen avtar fra år til år, noe som bør trekkes fra i kapitalinntektsbegrepet. En slående tendens som kan leses ut av tabellen er at de rapporterte inntektene før skattereformen er tre til syv ganger lavere enn det en normal nominell forrentning av aksjekapitalen skulle tilsi. Fra 1993 av er rapporterte og imputerte nominelle inntekter mer av samme størrelsesorden (husk at mottatt aksjeutbytte på selvangivelsene i 1993 ble delt ut av overskuddet for regnskapsåret 1992) .

Fra 1999 til 2000 økte registrerte aksjonærinntekter igjen ganske kraftig, med omlag 65 prosent. Mesteparten av denne økningen skyldtes økning i husholdningenes mottatte aksjeutbytte. Dette rimer også godt med statistikk fra Oslo Børs, der samlet utdelt utbytte fra hovedlisten og SMB-listen økte med 48 prosent fra regnskapsåret 1998 til regnskapsåret 1999, for deretter å falle tilbake med 16 prosent i 2000. Selv om 1999 var et ganske godt år for næringslivet, er det vanskelig å forklare det kraftige hoppet i aksjeutbytter i 2000. En forklaring kan være at det høsten 2000 ble innført en særskatt på mottatt aksjeutbytte utover kr. 10.000 11, med virkning for utbytte besluttet utbetalt etter 4. september 2000. Dersom selskapene og deres eiere (eller deres skatterådgivere) hadde mistanke om dette på forhånd, kan eierne ha hatt tid nok til å ta ut ekstra utbytte i forkant.

Det er mye som taler for at dette faktisk er tilfelle. For det første var på den tiden mye fokus på aksjeutbytter og lederlønninger i media. For det andre ble det allerede i Revidert nasjonalbudsjett 2000 12 (12. mai 2000) varslet at det kunne komme forslag om endringer i skattereglene for å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet. På side 47 i Revidert nasjonalbudsjett (St. meld. nr. 2, 2000) heter det:

"I Utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 (1998-99)) er det dokumentert at inntektsforskjellene har økt noe de siste årene, og det vises i den forbindelse bl.a. til den sterke veksten i lederlønningene. Regjeringen vil derfor fram mot budsjettet for 2001 vurdere endringer i skattereglene som kan bidra til å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet ytterligere. Regjeringen vil i den forbindelse vise til at bredere skattegrunnlag og enklere regler også kan ha positive fordelingsvirkninger, siden det er de med de høyeste inntektene som har best muligheter til å utnytte unntak og eventuelle smutthull i skattereglene."

Sammen med Utjamningsmeldingas utvetydige utpeking av kapitalinntektene som årsak til veksten i ulikhet ("Ettersom det først og fremst er kapitalinntektene som er skeivt fordelte, vil auka skattlegging av kapitalinntekter kunne bidra til å redusere inntektsforskjellane etter skatt. Dette kan gjerast både gjennom endringar i skattesatsar og gjennom endringar i skattegrunnlaget." (s. 206)), kan omtalen i Revidert nasjonalbudsjett langt på vei oppfattes som en forhåndsannonsering av den skatteendringen som kom senere samme år. Dersom næringslivet oppfattet dette hadde selskapene og deres eiere nesten 4 måneder på seg til å øke aksjeutbyttet.

Ovenfor har vi pekt på problematiske sider ved den tradisjonelle måten å måle kapitalinntekt på; ikke minst når formålet med analysen er å studere endringer i inntektsulikhet over tid. Inntektsulikheten blir vanligvis målt ved Gini-koeffisienten. Dette ulikhetsmålet kjennetegnes ved å være spesielt følsom overfor endringer i den sentrale delen av fordelingen. Som et supplement til Gini-koeffisienten har vi derfor også benyttet et ulikhetsmål (C₁) som legger spesielt vekt på endringer som angår den fattige delen av populasjonen og et ulikhetsmål (C₂) som er spesielt følsom overfor endringer som angår de rikeste 13. Ved å sammenligne forskjellen i de estimerte endringene for disse målene, vil vi få et bilde av om endringene først og fremst angår de fattigste, de rikeste eller mellomklassen.

Resultatene i tabell 7.5 viser at endringen i ulikhet basert på standard inntekt er størst når ulikheten blir målt ved C₂, dvs. at økningen i ulikhet på 90-tallet først og fremst skyldes endringen i den øvre delen av fordelingen. Dette skyldes endringen i kapitalinntekt og er en følge av den måten en måler kapitalinntekt i definisjonen av standard inntekt på. Hvis vi istedet måler kapitalinntekt ved den langsiktige avkastningen av kapitalbeholdningen, viser resultatene i tabell 7.5 at endringene i inntektsfordelingen er størst når ulikheten blir målt ved C₁ og dermed i størst grad berører den delen av populasjonen som har de laveste inntektene. Dette tyder på at det er andre inntektskomponenter enn kapitalintekter som driver resultatet.

For å få et inntrykk av hvilke bidrag de forskjellige inntektskomponentene har hatt for endringene i inntektsulikhten (målt ved Gini-koeffisienten), skal vi tallfeste komponentene i følgende dekomponeringsformel for Gini-koeffisienten:

La inntekten X være gitt ved

der X_k er komponent nummer k. Vi vil benytte følgende dekomponering av Gini-koeffisienten (G) i fordelingen av inntektsvariabelen X

der v_k kan tolkes som bidraget til ulikheten fra komponent k. Dette bidraget avhenger av inntektsandelen

og av interaksjonskoeffisienten γ_k. Inntektsandelen viser hvor stor andel av total inntekt som er representert ved komponent k. Interaksjonskoeffisienten informerer om hvorvidt komponent k bidrar til utjevning eller fungerer ulikhetsskapende på fordelingen av utvidet inntekt.

Merk at γ_k kan tolkes som et mål på samvariasjon mellom inntektskomponenten X_k og total inntekt X. Anta f.eks. at μ_k > 0. Da vil en negativ verdi på γ_k innebære negativ samvariasjon, som betyr at komponent k virker utjevnende på ulikheten i fordelingen av (total) inntekt, dvs. at individer med lave inntekter vil motta større beløp av komponent k enn individer med høye inntekter. En positiv verdi på γ_k vil derimot uttrykke positiv samvariasjon, noe som betyr at komponent k bidrar til større ulikhet i fordelingen av X. Når γ_k = 0 gir komponent k et nøytralt bidrag til ulikheten. Dette vil f.eks. være tilfelle hvis komponent k er fordelt likt på alle individer. For μ_k < 0 (f.eks. skatter) vil positive verdier av γ_k uttrykke et utjevnende bidrag, mens negative verdier av γ_k uttrykker et ulikhetsskapende bidrag til den totale ulikheten.

Siden Gini-koeffisienten tar verdier mellom 0 og 1 følger det at interaksjonskoeffisienten må være større enn -1 og mindre enn 1. Videre følger det at interaksjonskoeffisienten k må være nær null når ulikheten i fordelingen av komponent k er lav.

Tabell 7.6 viser utviklingen av de dekomponerte Gini-koeffisientene i løpet av perioden. Basert på det tradisjonelle inntektsbegrepet viser bidraget til inntektsulikhet fra eierinntekter en enorm økning, på flere hundre prosent, som dels kan tilskrives økningen i eierinntektenes andel av totalinntektene, dels at det er de rikeste som mottar mest av disse inntektene. Også de beregnede, langsiktige eierinntektene viser en økende andel av totalinntekten og inntektsulikheten, men av en langt mindre størrelsesorden. Det synes klart at en så rask økning i bidraget til ulikhet fra kapitalinntektene, som det vi ser ved det tradisjonelle inntektsbegrepet, neppe kan ha rot verken i reelle endringer i eiendomsforholdene i samfunnet eller i næringslivets lønnsomhet: I tabell 7.4 har de rapporterte eierinntektene (i faste kroner) økt med en faktor på 16 fra 1990 til 2000, og inntektsandelen til eierinntekt i tabell 7.6 har økt med en faktor på nesten 19. Den gjennomsnittlige verdien på Oslo børs' totalindeks har til sammenlikning vokst med en faktor på 2,3 i samme tidsrom.

7.5 Oppsummering

Inntektsstatistikkens definisjoner baserer seg på hva som er praktisk mulig og bygger i stor grad på opplysninger fra selvangivelsen. Slike data kan være følsomme for hvordan skattyterne reagerer på endringer i relative skattesatser. Det er derfor viktig at man er forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner ut fra hva man observerer i statistikken. Spesielt er dette viktig når det har funnet sted en større skattereform og statistikken helt eller delvis bygger på data som er samlet inn for skatteformål.

Vi har vist at det tradisjonelle inntektsbegrepet basert på skattbare kapitalinntekter kan være påvirket av skattemotiverte disposisjoner, og derfor kan gi et misvisende bilde av inntektsforholdene i samfunnet. De mange målings- og tolkningsproblemene som er knyttet til den tradisjonelle definisjonen av eierinntekt peker på nødvendigheten av å introdusere alternative definisjoner til standarddefinisjonen i offentlig statistikk, for å supplere og nyansere bildet av endringer i fordelingen av inntekt. En slik alternativ definisjon av eierinntekt er å bruke den langsiktige gjennomsnittsavkastningen på risikokapital korrigert for inflasjon, dvs. hva eierne kan forvente å ta ut som konsum over tid og fremdeles ha realverdien av kapitalen inntakt. Denne definisjonen er fundert i økonomisk teori, ved at den er tuftet på det langsiktige forbrukspotensialet som en kapitalinvestering kan gi. Legger man denne alternative inntektsdefinisjonen til grunn, viser inntektsulikheten og spesielt ulikhetsbidraget fra kapitalinntekt en langt mindre økning enn når man baserer seg på realiserte inntekter. Spesielt gjelder dette når man sammenligner gjennomsnittstall for perioden før og etter skattereformen.

Etter skattereformen er mulighetene for "skjulte inntekter" blitt mindre enn før, og det er derfor stort sett et ganske godt samsvar mellom den offisielle inntektsstatistikkens rapporterte eierinntekt og den langsiktige imputerte kapitalavkastningen fra 1993 (sett bort fra at den førstnevnte ikke er inflasjonsjustert). Det er når det kommer til kapitalinntektene før skattereformen at forskjellene blir store.

En del av økningen i rapporterte kapitalinntekter kan også skyldes at aktive eiere realiserer en større del av sin arbeidsavkastning i form av utbytte og mindre som lønn etter skattereformen. I så fall har vi også et klassifikasjonsproblem i forhold til lønn, næringsinntekt og kapitalinntekt - parallelt til delingsmodellen i skattesystemet. Vårt alternative inntektsbegrep fanger ikke opp denne inntektskomponenten, og vil derfor kunne undervurdere eierinntekt som stammer fra egen arbeidsinnsats og som rapporteres som aksjeutbytte.

Referanser

• Andersen, C., K. P. Hagen og J. G. Sannarnes (1993): Inntektsfordeling, kapitalinntekt og skatt, Norsk Økonomisk Tidsskrift (NØT) 107 nr. 1, 1-23

• Ando, A. og F. Modigliani (1963): "The 'life-cycle' hypothesis of saving: aggregate implications and tests" American Ec. Revue, 53, ss 55-84

• Finansdepartementet (2000): Revidert nasjonalbudsjett (St. meld nr 2, 1999-2000)

• Fjærli, E. og R. Aaberge (2000): Tax Reforms, Dividend Policy and Trends in Income Inequality. DP no. 284, Statistisk sentralbyrå

• Fjærli, E.(1999): Inntektsdefinisjoner og inntektsulikhet. Økonomiske analyser 2/99. Statistisk sentralbyrå.

• Fjærli, E. and D. Lund (2001): The Choice between Owners Wages and Dividends under the Dual Income Tax, Finnish Economic Paper, vol. 14 no. 2,104-119.

• Hicks, J.R. (1939): Value and Capital: An Inquiry into Some Fundamental Principles of Economic theory. Oxford University Press.

• Siegel, J.L. (1998): Stocks for the Long Run. The Definitive Guide to Financial Market Returns and Long-Term Investment Strategies. McGraw-Hill, New York.

• Simons, H.C. (1938): Personal Income Taxation, Chicago, Chicago Univ. Press

• Sosial- og helsedepartementet (1999): Utjamningsmeldinga (St. meld. nr 50 (1998-1999))

• Statistisk Sentralbyrå: Statistisk årbok (1993; NOS C463, 1998; C398)

• Statistisk sentralbyrå: Regnskapsstatistikk for Industri og bergverk, Engroshandel og detaljhandel (1987; NOS B873, 1988;B924, 1989;B967, 1990;C21, 1991;C80, 1992;C171)

• Aaberge, R. (1999): Gini's Nuclear Family, Working Paper No. 22/99, International Centre for Economic Research, Torino.

• Aaberge, R. (2000): Characterization of Lorenz Curves and Income Distributions, Social Choice and Welfare, 17, 639-653.

• Aaberge, R., A. Bjørklund, M. Jäntti, M. Palme, P.J. Pedersen, N. Smith and T.Wennemo (2002): "Income Inequality and Income Mobility in the Scandinavian Countries Compared to the United States", Review of Income and Wealth, 48, 443-469.

Appendiks. Datagrunnlag og estimering av markedsverdier

Datagrunnlaget for analysen er Inntekts- og formuesundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå, 1986- 2000. Dette er utvalgsundersøkelser som danner grunnlaget for offisiell inntektsstatistikk, og bygger i store trekk på opplysninger fra personlige selvangivelser. Utvalgsstørrelsen varierer fra drøyt 9000 personer og mer på 80-tallet, økende opp til 30 - 40000 utover i 90-årene. Tabell 7.7 viser utvalgsstørrelsen hvert år.

Tabell 7.7 Utvalgsstørrelse etter år.

år:	1986	1987	1988	1989	1990	1991	1992	1993	1994	1995	1996	1997	1998	1999	2000
N:	14271	9582	9366	9319	22349	24451	24010	18404	41112	26305	37980	39504	38938	26825	34851

Datagrunnlaget inneholder opplysninger om skattbar inntekt fra ulike kilder, samt et relativt detaljert formuesregnskap som blant annet inneholder formuesverdi av ulike verdipapirer (detaljeringsgraden varierer noe fra år til år).

De skattemessige formuesverdiene i datagrunnlaget er som oftest lavere enn markedsverdiene, særlig gjelder dette unoterte aksjer. Børsnoterte aksjer er oppgitt til markedsverdi i årene før 1992 og etter 1998 og til 75 prosent av markedsverdi fra 1992 til 1998. Verdien av unoterte aksjer er 50 prosent (til og med 1991), respektive 30 prosent (fra og med 1992) av den tekniske likvidasjonsverdien av selskapet, fastsatt for skatteformål. Fra 1998 ble verdien satt til 65 prosent av likvidasjonsverdien. Det er alminnelig antatt at de skattemessige likvidasjonsverdiene som oftest er langt lavere enn markedsverdien av selskapene. Innslaget av unoterte selskaper i aksjeporteføljene vil derfor medføre at markedsverdien av aksjeporteføljen undervurderes, selv om man korrigerer for "aksjerabattene". Vi har derfor forsøkt å korrigere dataene som best det lar seg gjøre, utfra informasjon i mikrodata og offisiell statistikk.

Markedsverdien av unoterte selskaper er ikke observerbar, slik at det nærmeste man kan komme markedsverdier for unoterte aksjer er selskapenes bokførte verdier etter bedriftsøkonomiske (ikke skattemessige) prinsipper. Kjenner man det gjennomsnittlige forholdet mellom ligningsverdier og bokførte verdier, er det mulig å beregne en korreksjonsfaktor som kan brukes til å blåse opp ligningsverdiene. I forbindelse med finansdepartementets arbeid med skattereformen i 1992 (delingsmodellen), ble det samlet inn svært detaljerte opplysninger om små aksjeselskaper og deres eiere for inntektsåret 1991 Blant annet inneholdt disse dataene bokførte verdier og ligningsverdien av aksjene. Basert på slike data for 636 små aksjeselskaper har vi estimert forholdet mellom ligningsverdi og bokført verdi (dvs. tilnærmet markedsverdi) for 1991. Dette forholdstallet (g_{N 1991} i formel (7.1)) var om lag 0,25. For årene 1986 til 1991 har vi brukt dette tallet for å blåse opp ligningsverdiene av unoterte aksjer til antatt markedsverdi.

I 1992 kom det flere endringer i verdsettingsreglene. På den ene siden ble aksjerabatten økt (ligningsverdien redusert fra 50 til 30 prosent av likvidasjonsverdi), på den annen side ble likvidasjonsverdiene beregnet mer realistisk. Dessverre har man ikke felles data for både ligningsverdier og bokførte verdier for andre år enn 1991. Imidlertid var det mulig å finne bokførte verdier for 1992 for de fleste av 1991-selskapene. Ved å ta utgangspunkt i 1991-tallene, legge til endringene i beregningsgrunnlaget (likvidasjonsverdiene) og øke aksjerabatten (dvs. redusere ligninsverdien fra 50 til 30 prosent av beregningsrunnlaget), har vi beregnet at forholdet mellom ligningsverdi og bokført verdi i 1992 var på om lag 0,30 for småselskapene i utvalget. Dette tallet har derfor blitt lagt til grunn fra og med 1992.

Beregningen av markedsverdien av aksjeporteføljen er vist i formel (7.1).

der M_it= estimert markedsverdi for aksjeporteføljen til husholdning i, år t

T_it= skattemessig verdi av aksjeporteføljen til husholdning i, år t

g_Qt= forholdstallet mellom ligningsverdi og markedsverdi for børsnoterte aksjer (=0.75 fra 1992 til 1998, 1 ellers

g_Nt= det estimerte forholdstallet mellom ligningsverdi og "markedsverdi" (bokført verdi) for unoterte aksjer (omtrent 0.25 fra 1986 til 1991 og omtrent 0.30 fra 1992 tom 1998).

A=den estimerte andelen av den skattemessige aksjeformuen holdt som unoterte aksjer.

Før 1992 har vi beregnet andelen A fra aggregerte data for ligningsverdiene av henholdvis børsnoterte aksjer og unoterte aksjer fra offentlig statistikk (Statistisk årbok (1993)). Dette innebærer at alle aksjeeiere tilordnes den samme andel unoterte og børsnoterte aksjer. Fra 1992 er aksjeformuen på selvangivelsen delt etter aksjer registrert i Verdipapirsentralen (VPS) og andre. Som en approksimasjon har vi latt uregistrerte aksjer telle som unoterte og VPS-registrerte aksjer telle som børsnoterte og beregnet andelen bøsnoterte/unoterte aksjer for hver enkelt husholdning ut fra dette. Det er imidlertid langt fra noen perfekt sammenheng mellom VPS-registering og børsnotering, annet enn at uregistrete aksjer helt sikkert ikke er børsnoterte. Særlig utover i 90-årene ble det mer vanlig også for unoterte selskaper å registrere seg i VPS. I den grad disse feilaktig blir regnet som børsnoterte i våre beregninger, fører det til en undervurdering av aksjeformuen og den imputerte avkastningen.

Fra og med 1998 var opplysningene i formuesregnskapet mindre detaljerte. For årene 1998-2000 har vi derfor beregnet aksjeformuen med utgangspunkt i de samme beregnede andelene som i 1997.

Den skattemessige verdien T_it refererer seg til 31. desember det aktuelle år. Markedsverdien M_iter tilbakeført til 1. januar ved å bruke årsavkastningen til totalindeksen på Oslo børs vedkommende år.