13 Skattlegging av grenseoverskridende virksomhet

13.1 Innledning og sammendrag

I dette kapitlet behandles to forhold knyttet til grenseoverskridende virksomhet. Det første temaet er fradrag i norsk skatt for skatt betalt på utbytte fra selskap i utlandet. Det andre temaet er reorganisering av virksomhet over landegrenser.

Når det gjelder fradrag i norsk skatt for skatt betalt i utlandet på utbytte og overskudd fra utenlandsk selskap, foreslår utvalget at kreditmetoden videreføres. Etter utvalgets syn bør en imidlertid ivareta formålet med kreditreglene – nemlig å unngå dobbeltbeskatning – bedre enn i dag. Utvalget foreslår på denne bakgrunn følgende endringer i kreditregler i skatteloven § 16-30:

• Kravet om eierandel for fradrag for skatt betalt av datterdatterselskap reduseres fra 25 til 10 pst.

• Gjeldende regel om at fradrag for skatt på tidligere års overskudd fordeles utover de aktuelle årene, erstattes av en regel om at fradaget gjøres i den eldste krediterbare skatten først.

• Vilkåret om at eierkravet er oppfylt ved utgangen av året utbytte utdeles, erstattes av et krav om at eierkravet må ha vært oppfylt i to år for krav om kredit i år hvor eierandelen reduseres til under eierkravet.

• Det innrømmes fradrag for underliggende selskapsskatt i flere ledd enn datter- og datterdatterselskap.

• Regelen om at det bare kan gis fradrag for skatt betalt til datterselskapets hjemland, utvides slik at det også kan gis fradrag for skatt betalt til tredjeland.

• Regelen om fradrag for underliggende selskapsskatt betalt av datterdatterselskap utvides slik at det gis fradrag for slik skatt også når datterselskap og datterdatterselskap er hjemmehørende i ulike land.

I tillegg foreslår utvalget at det som et supplement til den generelle kreditmetoden, innføres en begrenset fordelingsmetode for enkelte land med tilsvarende skattenivå som Norge. Hensikten med en slik begrenset fordelingsmetode, er å lette de administrative kostnadene som kreditmetoden medfører, når de to metodene likevel vil gi samme resultat.

Etter skatteloven §§ 11-1 flg. kan fusjon og fisjon av norske selskaper gjennomføres uten at transaksjonen utløser umiddelbar beskatning for selskapene eller eierne. Det er dermed kontinuitet på de skattemessige verdiene både på selskaps- og aksjonærnivå. Omorganisering av virksomhet over landegrenser kan imidlertid ikke gjennomføres uten skattekonsekvenser etter reglene om fusjon og fisjon. Derimot har selskapene anledning til å søke Finansdepartementet om fritak fra umiddelbar beskatning i slike situasjoner. Etter utvalgets syn medfører dette en uheldig usikkerhet knyttet til omorganiseringer over landegrenser. Beslutningsprosessen blir vanskeligere, og norske selskaper kan stilles i en ugunstig forhandlingsposisjon. Omorganisering over landegrenser med skattemessig kontinuitet bør kunne skje etter lovfestede regler, og ikke etter vedtak truffet av Finansdepartementet. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det gis regler om omorganisering av virksomhet over landegrenser. Reglene bør i størst mulig grad være like de reglene som framgår av EU direktiv 90/434 om en felles beskatningsordning ved fusjon, fisjon, overføringer av eiendeler og ombytting av aksjer vedrørende selskaper i forskjellige medlemsstater.

13.2 Beskatning av utenlandsinntekt – nærmere om utbytteskatt

13.2.1 Innledning

Reglene for skattlegging av utbytte oppleves angivelig som særlig problematisk for multinasjonale selskaper med grenseoverskridende investeringer. At dette også gjelder for norske virksomheter som driver virksomhet i utlandet, framkommer av kritikken rettet mot dagens kreditregler. Kritikken har særlig vært knyttet til fradraget i norsk skatt for skatt betalt i utlandet av utbytte eller overskudd fra utenlandsk datterselskap, jf. skatteloven §§ 16-30 flg. Det hevdes at disse reglene ikke oppfyller formålet med kredit, og at Norge dermed er mindre attraktivt for lokalisering av hovedkontor for internasjonale konserner.

13.2.2 Gjeldende regler

13.2.2.1 Innledning

Personer som er bosatt i Norge, og selskaper som er hjemmehørende her, har alminnelig skatteplikt til Norge for all sin inntekt uansett hvor i verden den er opptjent (globalinntektsprinsippet), jf. skatteloven § 2-1 og § 2-2. Personer som ikke er bosatt i Norge, og selskaper som ikke er hjemmehørende her, er skattepliktig til Norge for formue i Norge og inntekter som har kilde her ( kildeprinsippet), jf. skatteloven § 2-3 første ledd. Dermed kan en som ikke er bosatt i Norge, bli skattepliktig til Norge for utøvelse av eller deltakelse i virksomhet som drives eller bestyres i Norge.

For kapitalinntekter må det skilles mellom kapitalavkastning og kapitalgevinster, og dessuten mellom forskjellige typer av objekter. Aksjeutbyttesom utbetales fra norsk aksjeselskap til utenlandsk aksjonær kan beskattes i Norge, og etter statsskattevedtaket § 3-5 skal skattesatsen være 25 pst. I skatteavtalene er beskatningsretten ofte delt mellom statene. Kildelandet (utbetalingslandet) har rett til å gjennomføre en viss beskatning, ofte med en sats på 15 pst. Hjemlandet kan beskatte aksjeutbytte, men må gi kredit for skatt som er betalt i kildelandet. Personer som tidligere har hatt skatteplikt til Norge som bosatt her, er skattepliktig for aksjegevinstinntil fem år etter utløpet av det året bostedsskatteplikten bortfalt. Utenlandske skattytere er ikke skattepliktig til Norge for aksjegevinst, såfremt aksjene ikke anses som eid i virksomhet som drives eller bestyres herfra.

Reglene om skattemessig bosted med tilhørende alminnelig skatteplikt, er blant annet begrunnet i at bosatte personer har en så sterk tilknytning til Norge, at de har en plikt til å bidra til finansieringen av offentlig virksomhet og offentlige oppgaver. Hensynet til nøytralitet, skatteevne og fordeling av skattebyrde tilsier at den alminnelige skatteplikten også omfatter inntekt opptjent i utlandet og formue som befinner seg i utlandet. Begrunnelsen for at personer som ikke er bosatt i Norge har begrenset skatteplikt hit, er at den skattepliktige inntekten som sådan har en særlig tilknytning til Norge, selv om personen ellers ikke har det.

Andre staters lovgivning er normalt bygget opp på tilsvarende måte. Skattyter kan da bli skattepliktig til flere stater for samme inntekt, og det oppstår dobbeltbeskatning.

13.2.2.2 Nærmere om dobbeltbeskatning

Det skilles mellom juridisk og økonomisk dobbeltbeskatning. Juridisk dobbeltbeskatning inntrer når en og samme inntekt beskattes for samme inntektsår hos samme skattesubjekt og med likeartede skatter i mer enn en stat. Økonomisk dobbeltbeskatning foreligger når samme inntekt skattlegges hos forskjellige skattesubjekter som tilhører samme økonomiske enhet. Det typiske eksemplet er aksjeutbytte som først blir skattlagt som en del av selskapsoverskuddet i det utdelende selskapet, og deretter som utbytte hos aksjonæren.

Dobbeltbeskatning kan oppstå i mange forskjellige tilfeller. Den vanligste dobbeltbeskatningssituasjonen oppstår der det er kollisjon mellom alminnelig og begrenset skatteplikt, det vil si at en skattyter hjemmehørende i Norge må betale skatt av inntekt opptjent i annet land både til Norge (globalinntektsprinsippet) og til det andre landet (kildestatsprinsippet).

Dobbeltbeskatning kan også oppstå når en skattyter er alminnelig skattepliktig til to eller flere stater. Et eksempel på dette er når en utenlandsk skattyter tar midlertidig opphold i minst seks måneder, jf. skatteloven § 2-1 annet ledd annet punktum, og blir alminnelig skattepliktig til Norge, samtidig som skatteplikten til fraflyttingsstaten ikke faller bort. Alminnelig skatteplikt til to stater kan også oppstå når den ene staten bygger på statsborgerprinsippet og den andre på hjemstatsprinsippet. Det sistnevnte kan medføre at også selskaper kan anses hjemmehørende i flere land samtidig.

Internasjonal dobbeltbeskatning kan forebygges både ved internrettslige og folkerettslige regler. Folkerettslige tiltak kan være multilaterale eller bilaterale, og krever traktater med andre stater. Norge har for tiden avtaler med nærmere 80 stater, og antallet stiger stadig. De aller fleste skatteavtalene er bilaterale, det vil si inngått mellom to land. Skatteavtalen mellom de nordiske landene er multilateral.

Det er bred enighet om at internasjonal dobbeltbeskatning bør forebygges. Det finnes ulike metoder for å løse dette problemet.

Konflikten står mellom de to hovedprinsippene, hjemstatsbeskatning og kildestatsbeskatning. Interessemotsetningene står mellom de statene hvor personer og selskaper som eier kapitalen hører hjemme, og de statene hvor virksomheten er lokalisert.

13.2.2.3 Valg av metode for å unngå dobbeltbeskatning - begrunnelsen for gjeldende regler

Internasjonal dobbeltbeskatning kan løses etter to hovedmetoder. Fordelingsmetoden innebærer at inntekten eller formuesposten bare kan beskattes i ett av landene. Kreditmetoden innebærer at begge land kan beskatte inntekten eller formuesposten, men skattyteren kan kreve fradrag i skatt (kredit) i det landet skattyteren er skattemessig bosatt eller hjemmehørende, for skatt betalt i utlandet.

Både i forbindelse med vedtakelsen av den generelle kreditregelen i skatteloven §§ 16-20 flg. og i forbindelse med vedtakelsen av kredit for underliggende selskapsskatt i skatteloven §§ 16-30 flg., har departementet vurdert om Norge skulle benytte fordelingsmetoden eller kreditmetoden for å unngå dobbeltbeskatning.

Bakgrunnen for valget av kreditmetoden er i hovedsak at den i større grad vil sikre nøytral skattemessig behandling i bostedsstaten. I Ot.prp. nr. 34 (1996-97) om endring i reglene om fradrag i norsk skatt for skatt betalt av utenlandsk datterselskap mv., uttaler departementet på side 10:

"En kreditmetode er etter departementets oppfatning i langt større grad enn en unntaksmetode i samsvar med det grunnleggende nøytralitetsprinsippet som det norske skattesystemet bygger på etter skattereform, jf. Innst.O. nr. 5 (1989-90), Ot.prp. nr. 35 (1990.91) og Innst.O. nr.80 (1990-91). Bruk av en kreditmetode medfører at de skattemessige rammebetingelser for norske investeringer i Norge og i utlandet blir mer ensartede enn ved anvendelse av en unntaksmetode. De skattemessige motiver til å investere i utlandet framfor Norge blir derved mindre."

Departementet pekte videre på at kreditmetoden samsvarer bedre med globalinntektsprinsippet enn hva fordelingsmetoden gjør.

Etter skattereformen 1992 har kreditmetoden blitt benyttet i skatteavtaler som Norge har inngått. Overgangen til kreditmetoden i skatteavtalene ble drøftet i Ot. prp. nr. 35 (1990-91) Skattereformen 1992. På side 191 uttaler departementet følgende:

"Departementet vil vurdere å søke endret bestemmelsene i skatteavtalene når det gjelder hvordan dobbeltbeskatning skal unngås for personer som er hjemmehørende i Norge, slik at denne typen inntekter skattlegges i Norge, men med fradrag (kredit) for skatt som er betalt i utlandet. Det vil sikre at inntekter fra utlandet er beskattet på et nivå som minst tilsvarer skattenivået i Norge".

Når det gjelder bruk av fordelingsmetoden uttalte departementet i Ot.prp. nr. 34 (1996-97):

"Etter departementets syn vil bruk av en unntaksmetode også medføre vanskelige grensedragninger. Det er vanskelig å trekke grensen mellom inntektene som skal unntas beskatning i Norge etter unntaksmetoden fordi de beskattet i utlandet, og de inntektene som likevel ikke skal unntas fordi skatten i utlandet er for lav. For utbytte som ikke omfattes av unntaksmetoden vil det oppstå spørsmål om slikt utbytte skal være skattepliktig fullt ut også i Norge, eller om det skal gis kredit for den skatt som er betalt i utlandet. Dersom en velger å la utbytte bli skattepliktig i Norge fullt ut, vil det oppstå store terskelvirkninger for utbytte som allerede er beskattet i utlandet med en sats som ligger nær opp til den sats som må være betalt for at utbytte skal være skattefritt i Norge. Etter departementets oppfatning er dette derfor ikke noen god løsning."

13.2.2.4 Fradrag i norsk skatt for skatt betalt til fremmed stat

De internrettslige kreditreglene har to funksjoner. Dersom det ikke foreligger en skatteavtale, vil de avhjelpe dobbeltbeskatning gjennom bestemmelsene om ordinær kredit for den utenlandske skatten. Det vanlige er at inntekter skriver seg fra et land som Norge har skatteavtale med. I slike tilfeller skal krediten beregnes ut fra regelen i skatteloven § 16-26.

Skatteloven § 16-20 flg. er en kreditregel som skal hindre dobbeltbeskatning som følge av at Norge som bostedsland beskatter inntekt som allerede er beskattet i et annet land. Kreditreglene kommer til anvendelse for personer bosatt og selskaper hjemmehørende i Norge. Som hovedregel er det et vilkår for kreditfradrag at den utenlandske skatten er utlignet på det skattesubjektet som krever fradraget. Det kan også gis kreditfradrag for skatt som er ilignet et utenlandsk selskap, når selskapet er gjenstand for deltakerligning i Norge (NOKUS-beskatning).

Utenlandsk inntektsskatt kan bare krediteres mot norsk inntektsskatt. Kreditfradraget kan gis i skatt på alminnelig inntekt og toppskatt. Det kan ikke gis kreditfradrag i trygdeavgifter, arbeidsgiveravgift og indirekte skatter og avgifter. Utenlandsk formuesskatt kan bare krediteres mot norsk formuesskatt. Det kan ikke gis kreditfradrag i eiendomsskatt.

Kreditfradraget er undergitt flere viktige begrensninger. Fradraget er begrenset til skatt betalt i utlandet for inntekt i samme inntektsår. Skatteloven krever at den krediterbare skatten må ha tilknytning til inntekt med kilde i det andre landet der skatten er ilignet og betalt, jf. skatteloven § 16-21. Dersom et norsk selskap har en filial i land B, skal det bare gis kredit for skatt til stat B på inntekt med kilde i stat B. Det gis ikke kredit for skatten betalt i land B på inntekt som har sin kilde i land C.

De norske reglene bygger på en generell begrenset kreditmetode. Denne metoden innebærer at kreditfradraget er begrenset til den delen av norsk skatt på samlet skattepliktig inntekt, beregnet før fradrag, som forholdsmessig faller på skattyters samlede utenlandsinntekt. En tar utgangspunkt i skattyters skattepliktige globalinntekt i inntektsåret, det vil si at skattyters inntekt i Norge og utlandet summeres. Inntekt fra alle land skal medregnes, uten hensyn til om det foreligger skattemessig overskudd eller underskudd. Globalinntekten deles så i utenlandsinntekt og norsk inntekt. Skattyters inntektsskatt fordeles deretter forholdsmessig på utenlandsinntekten, tilsvarende utenlandsinntektens andel av globalinntekten.

13.2.2.5 Fradrag i norsk skatt ved skattlegging av utbytte mv. for aksjeselskap

Utbytte fra utenlandske selskap til norske aksjonærer beskattes som hovedregel fullt ut som kapitalinntekt i Norge, uansett omfanget av selskapsbeskatningen i vedkommende land. Reglene for godtgjørelse for mottatt utbytte i skatteloven § 10-12 gjelder ikke for utbytte fra selskaper som er hjemmehørende i utlandet.

Etter skatteloven § 16-30 flg., kan det imidlertid gis fradrag (kredit) i norsk selskapsskatt for kildeskatt på utbytte betalt i utlandet, og for underliggende selskapsskatt betalt av datterselskapet i utlandet. Forutsetningen er at det norske selskapet eier minst 10 pst. av kapitalen og stemmene i det utenlandske datterselskapet. Bestemmelsen gjelder kun for aksjeselskaper og likestilte selskaper, og ikke for personlige aksjonærer. Det gis også kredit for skatt betalt av datterdatterselskap, når morselskapets eierandel er på minst 25 pst. Av ligningstekniske hensyn skal kun aksjer morselskapet eier direkte, eller som eies direkte av datterselskapet, medregnes.

Det kan bare kreves fradrag for en forholdsmessig del av inntektsskatten på datterselskapets overskudd, tilsvarende den andel av datterselskapets overskudd etter skatt som det norske selskapet har mottatt som utbytte. Det er adgang til å kreditere utenlandsk selskapsskatt som er betalt inntil fire år forut for det inntektsåret utbyttet skal henføres til, slik at skatt betalt i til sammen fem år medregnes ved beregning av kreditfradrag. Totalt skattefradrag etter disse bestemmelsene kan ikke overstige den norske skatten som faktisk faller på summen av det mottatte utbyttet og det beløpet som inntektsføres.

13.2.2.6 Eksempler på beskatning av utenlandsinntekt

I tabell 1 er det gitt eksempler på hvordan skatt og kreditfradrag beregnes ved en inntekt før skatt på 100 opptjent i hhv. Danmark, Sverige og Finland, og som tas hjem til Norge som utbytte.

I tilfellet hvor morselskapet eier mindre en 10 pst. av datterselskapet, eller aksjene i det utenlandske selskapet eies av en fysisk person, framgår det at reglene innebærer dobbeltbeskatning. Den totale skatten som faller på utenlandsinntekten, er hhv. 49,6, 48,2 og 48,9 pst. for inntekt opptjent i Danmark, Sverige og Finland.

I tilfellet hvor morselskapet eier mer enn 10 pst., og ellers oppfyller kravene til kredit for underliggende selskapsskatt, framgår det at de norske kreditreglene forhindrer dobbeltbeskatning i den forstand at en investor ikke vil betale mer skatt enn det som ville blitt ilagt i det landet med høyest skatt. Den totale skatten som faller på utenlandsinntekten er 30, 28 og 29 pst. for hhv. Danmark, Sverige og Finland. Kreditreglene sikrer at skattesatsen blir 28 pst. dersom betalt selskapsskatt i utlandet er lavere enn 28 pst., mens den blir lik skattesatsen i utlandet dersom skattesatsen der er høyere enn 28 pst. Det siste skyldes reglene om maksimalt kreditfradrag.

13.2.2.7 Finansdepartementets foreliggende forslag til endringer i kreditreglene

I høringsnotat av 28. juni 2001 la Finansdepartementet fram en evaluering av reglene for skattlegging av utbytte fra datterselskap i utlandet. I notatet foreslår departementet at reglene i skatteloven §§ 16-30 - 16-33 om fradrag i norsk skatt for skatt betalt av utenlandsk datter- og datterdatterselskap videreføres med følgende endringer:

• Kravet om eierandel for fradrag for skatt betalt av datterdatterselskap reduseres fra 25 pst. til 10 pst.

• Gjeldende regel om at fradrag for skatt på tidligere års overskudd fordeles utover de aktuelle år, erstattes av en regel om at fradaget gjøres i den eldste krediterbare skatten først.

• Vilkåret om at eierkravet er oppfylt ved utgangen av året utbytte utdeles, erstattes av et krav om at eierkravet må ha vært oppfylt i to år for krav om kredit i år da eierandelen reduseres til under eierkravet.

• Regelen om at det bare kan gis fradrag for skatt betalt til datterselskapets hjemland, utvides slik at det også kan gis fradrag for skatt betalt til Norge.

I tillegg ble det foreslått en rekke lovtekniske endringer med sikte på å gjøre regelverket enklere å forstå.

Også andre bestemmelser er vurdert i høringsnotatet uten at det er foreslått endringer. Dette gjelder bl.a. fradrag for skatt betalt i tredjeland og skatt betalt av selskaper lenger ut enn datterdatterselskaper. Begrunnelsen for ikke å foreslå endringer på disse punktene, er i første rekke de ligningstekniske hensyn.

13.2.3 Regler for skattlegging av utbytte i andre land

I andre land varierer det om man bruker fordelingsmetoden eller kreditmetoden ved skattlegging av utbytte fra datterselskap i utlandet.

13.2.3.1 Storbritannia

Et britisk selskap som direkte, indirekte eller sammen med et morselskap kontrollerer 10 prosent eller mer av stemmerettighetene i et utenlandsk selskap, har rett til kredit for underliggende selskapsskatt betalt av det utenlandske datterselskapet.

Det er ingen begrensning på hvor mange ledd det kan være mellom mottaker av utbyttet og det utdelende selskapet. Det holder at hvert av selskapene i den eventuelle kjeden av selskaper mellom det mottakende og det utdelende selskapet oppfyller kravet om å ha minst 10 pst. av stemmene i det neste selskapet i kjeden. Ettersom kravet til andel av stemmene gjelder i hvert ledd, er indirekte eierskap irrelevant. Det stilles ingen andre vilkår for fradrag. Således er det ikke noen begrensning i forhold til hvor det utdelende selskapet kan være hjemmehørende i. Krediteringsmulighetene er heller ikke begrenset til skatter i det landet selskapene er hjemmehørende. Både skatter i Storbritannia og i tredjeland kan krediteres. For utbytter betalt etter 26. november 1996, gjelder det en regel om at der andelen i et selskap i et høyskatteland er ervervet gjennom et selskap i et annet (lavskatte-)land for å øke krediteringsmulighetene for skatten i høyskattelandet, gis kun kredit for selskapsskatten i høyskattelandet med inntil britisk selskapsskattesats.

Ved beregningen av kreditfradraget tas det utgangspunkt i den skatten som er betalt av det overskuddet som kan utbetales som utbytte (regnskapsmessig overskudd). Det gis også kredit for skatt betalt av tilbakeholdt overskudd. Ubenyttet kreditfradrag kan verken framføres eller tilbakeføres. Det tas også hensyn til skatt betalt i et tredje land ved beregningen av kreditfradraget.

13.2.3.2 USA

Amerikanske selskaper kan kreve kreditfradrag for underliggende selskapsskatt, dersom det amerikanske selskapet eier minst 10 pst. av de stemmeberettigede aksjene i et utenlandsk selskap. Det kan også kreves kredit for skatt betalt av datterdatterselskap og selskap eiet av datterdatterselskapet. Selskapene må da eies med minst 10 pst. i hvert ledd, likevel slik at hvert selskap i eierrekken må eies indirekte av det amerikanske selskapet med minst 5 pst.

Der selskapet har mer enn 50 pst. av aksjene i et utenlandsk selskap, blir det regnet som en "controlled foreign corporation" (CFC). Da skattlegges det amerikanske selskapet direkte for sin andel av inntekten til det utenlandske selskapet, samtidig som det gis kredit for skatt som er betalt av det utenlandske selskapet av denne inntekten.

Kreditfradraget for det enkelte året kan ikke overstige den amerikanske skatten som ville blitt pålagt den utenlandske inntekten (den inntekten som har sin kilde i utlandet). Inntekten fastsettes ved denne beregningen etter amerikanske skatteregler.

For å motvirke misbruk av reglene om kredit for underliggende selskapsskatt ved at skatt på utbytte fra høyskatteland krediteres bort på grunnlag av utbytte fra lavskatteland, gjelder det en "per item"-begrensning, slik at maksimalt kreditfradrag beregnes atskilt for utbytter fra ulike selskap.

Det er også gitt regler om "alternative minimum tax", forhindrer at blant annet kreditreglene brukes til å vesentlig redusere skatteplikten i USA. Videre er det gitt regler som skla forhindre at skattyteren gjør inntekt med kilde i USA om til inntekt med kilde i utlandet.

13.2.3.3 Tyskland

Tyskland har endret sine regler, slik at utbytte fra utenlandsk selskap til tysk selskap fra 1. januar 2002 er unntatt fra beskatning uavhengig av om det utdelende selskapet er hjemmehørende i et skatteavtaleland eller, ikke og uavhengig av størrelsen på aksjeposten. Imidlertid inntektsføres 5 pst. av utbyttet for sjablonmessig å utlikne kostnader som morselskapet har fått fradrag for, men som er knyttet til den utenlandske aksjeposten.

Fra 1. januar 2002 blir også gevinst ved salg av aksjer i utenlandsk selskap skattefri, uavhengig av størrelsen på aksjeposten (tidligere minst 10 pst.), så lenge aksjene har vært eid i minst 1 år ved salget. Fradragsretten for tap er tilsvarende begrenset.

13.2.3.4 Frankrike

Franske selskaper er i utgangspunktet globalskattepliktige for mottatt utbytte. Dobbeltbeskatning søkes unngått ensidig for morselskaper ved at 95 pst. av mottatt utbytte unntas fra beskatning. Inntektsføringen av 5 pst. av utbyttet gjøres for å sjablonmessig utlikne kostnader som morselskapet har fått fradrag for, men som er knyttet til den utenlandske investeringen. Alternativt kan det bygges på faktiske kostnader, dersom disse er mindre.

Ved videreutdeling må selskapet betale precomte på den delen av utbyttet som ble unntatt fra skatt, for at mottakeren skal få godtgjørelse ("avoir fiscal"), som er på 50 pst. av mottatt utbytte. Det gis ved betalingen av precomte kredit for kildeskatt til det landet datterselskapet er hjemmehørende i, men ikke for selskapsskatt. Det betales ikke precomte ved utbytteutdeling til utenlandsk aksjonær ettersom denne heller ikke får godtgjørelse (unntatt i sjeldne tilfeller etter skatteavtale).

Dersom mottakeren ikke er et morselskap, skattlegges utbyttet oppgrosset for kildeskatt, og det gis kredit for kildeskatt på utbyttet. Det gis ikke kredit for underliggende selskapsskatt.

Som morselskap regnes selskap som eier over 5 pst. av kapitalen i et annet selskap. Det kreves at posten er eid eller forblir eid i minst 2 år.

Etter franske skatteregler kan franske holdingselskaper som eier aksjer i utenlandske selskaper, velge å skattlegges etter et eget regelsett. Holdingselskapet slipper å betale precomteved videreutdeling, og aksjonærene i holdingselskapet får ikke godtgjørelse . Derimot får aksjonærene i holdingselskapet kredit for den utenlandske skatten. Vilkårene for at selskapet skal regnes som et holdingselskap er blant annet knyttet til hvilke typer aksjer det eier og hva inntekten til selskapet består i.

Det finnes muligheter for å bli skattlagt for globalinntekten, men det er få som benytter denne muligheten. Både ved eventuell skattlegging av globalinntekten og ved tilordning av inntekt etter CFC-lovgivningen, gis det kredit for skatt betalt i utlandet.

13.2.3.5 Sverige

I Sverige er utbytte fra utenlandsk datterselskap skattefritt hos mottaker, dersom mottaker eier 25 pst. eller mer av stemmerettene i selskapet. Lavere eierandel aksepteres dersom det sannsynliggjøres at eie av aksjene "betingas av verksamhet som bedrives av företaget eller av företag som med hänsyn til äganderättsförhållanden eller organisatoriska förhållanden kan anses stå det nära".

Kravet om 25 pst. av stemmene eller at aksjene på annen måte er forretningsrelaterte, er det samme som gjelder for unntak fra skatteplikt for utbytte fra svensk selskap.

I tillegg er det et vilkår at datterselskapets inntekt er beskattet i hjemlandet med en skatt som er sammenliknbar med den svenske skatten som ville ha blitt iliknet på en tilsvarende inntekt. Den utenlandske skatten anses som sammenlignbar med den svenske dersom den er minimum 15 pst. For å avgjøre om skatten er minimum 15 pst., skal inntekten fra det utenlandske selskapet beregnes etter svenske skatteregler.

Dersom det utenlandske datterselskapet er hjemmehørende i en stat Sverige har inngått skatteavtale med og selskapets inntekter kommer fra såkalt "normalbeskattet" virksomhet i avtaleland eller Sverige, anses den betalte skatten som sammenlignbar med den svenske skatten.

Der eierkravene er oppfylt, men skattenivået ikke er sammenlignbart, er inntekten skattepliktig i Sverige. Da unngås dobbeltbeskatning ved bruk av en forenklet kreditmetode. Denne går ut på at det i tillegg til kredit for kildeskatt gis kredit på 13 pst. av brutto utbytte. Overskuddskredit kan framføres i inntil 3 år.

Det gjelder særlige regler for utbytte fra andre EU-land. Eierkravet vurderes ikke ut fra stemmerett, men ut fra andel av selskapets kapital. Videre gjelder unntaket fra skatteplikt også for utbytte av aksjer som ikke er forretningsrelaterte ("inventory assets").

13.2.3.6 Danmark

Danske selskaper kan skattefritt motta utbytte fra så vel hjemmehørende som utenlandske datterselskaper, når det mottakende selskapet eier minst 20 pst. av aksjekapitalen i en sammenhengende periode på minst ett år.

Utbytte fra næringsaksjer og fra finansielle selskaper som er hjemmehørende i lavskatteland, er likevel skattepliktig inntekt for danske selskaper og skattlegges med den alminnelige selskapsskatesatsen på 30 pst. Dette gjelder imidlertid ikke dersom selskapet direkte eller indirekte har eid minst 25 pst. av aksjekapitalen i datterselskapet, eller direkte eller indirekte rådet over mer enn 50 pst. av stemmene i datterselskapet uavbrutt siden aksjene ble ervervet eller i en sammenhengende periode på minst 3 år før beslutningen om utdeling av utbyttet.

Utbytte som ikke oppfyller vilkårene for skattefrihet, medregnes i den skattepliktige inntekten med 66 pst., og med mulighet for kredit for eventuell utenlandsk kildeskatt. Danmark gir i motsetning til Norge ikke kredit for underliggende selskapsskatt.

I tillegg har Danmark CFC-regler som medfører at et utenlandsk datterselskaps finansielle inntekt medregnes ved skattleggingen av det danske morselskapet, hvis:

• Datterselskapet skattlegges vesentlig lavere enn etter danske regler, det vil si at datterselskapets faktiske skatten i utlandet er mindre enn ¾ av den danske skatt på samme inntekt, og

• mer enn 1/3 av datterselskapets skattepliktige inntekt beregnet etter danske regler er av finansiell karakter, f.eks. renter, utbytter eller royalties.

• CFC-beskatningen gjelder kun selskaper som direkte eller indirekte eier minst 25 pst. av aksjekapitalen i datterselskapet eller direkte eller indirekte råder over mer enn 50 pst. av stemmene i datterselskapet. Vurderingen etter CFC-reglene er en årlig vurdering. Det gjelder dessuten en dispensasjonsadgang for selskaper som driver forsikrings- eller bankvirksomhet i utlandet.

13.2.3.7 Finland

Utbytte et finsk selskap mottar fra et utenlandsk selskap kan unntas fra beskatning hvis det foreligger en skatteavtale mellom Finland og det landet det utdelende selskapet er hjemmehørende i, og hvis det er en skatteavtale med virkning fra 1. januar 1995 eller senere. Unntaket gjelder hvis:

• det hjemmehørende selskapet eier minst 10 pst. av stemmene i det utdelende selskapet, eller

• det hjemmehørende selskapet direkte eier minst 25 pst. av kapitalen i det utdelende selskapet.

Det er ikke noe krav om eiertid.

Skatteavtaler som har virkning fra 1. januar 1995 inneholder bestemmelser som svarer til skattefritaket etter intern rett. Finland har skatteavtaler med alle EU-medlemsstatene.

Hvis utbytte mottatt fra utlandet ikke er unntatt fra beskatning etter de nevnte reglene, inkluderes utbytte i selskapets totale inntekter og skattlegges etter den ordinære selskapsskattesatsen. Det gis kredit for skatten betalt i utlandet, men ikke for underliggende selskapsskatt.

13.2.4 Dobbeltbeskatning og nøytralitet

13.2.4.1 Innledning

Internasjonal dobbeltbeskatning kan hemme investeringer over landegrensene og en optimal internasjonal allokering av investeringer. Det er derfor alminnelig enighet om at slik dobbeltbeskatning bør unngås. Det er i de fleste land gjennomført tiltak for å motvirke dobbeltbeskatning, enten gjennom interne regler eller gjennom skatteavtaler. Det er i hovedsak tre måter å kompensere dobbeltbeskatning på:

• Fordelingsmetoden innebærer at inntekten kun er skattpliktig til ett av landene, og det må avtales hvem som har beskatningsretten til denne inntektsposten.

• Kreditmetoden innebærer at en inntektspost kan beskattes i begge land, men at skattyter kan kreve fradrag i skatt i hjemlandet for betalt skatt i utlandet. I Norge er kreditfradraget begrenset til det laveste av den beregnede norske skatten på den samlede utenlandsinntekten, og det beløpet som faktisk er betalt i skatt i utlandet. Kreditmetoden vil generelt gi en større skattebelastning enn fordelingsmetoden, dersom beskatningen i det landet datterselskapet er hjemmehørende har en lavere beskatning enn Norge.

• En tredje metode som innebærer en viss grad av dobbeltbeskatning er fradragsmetoden. Betalt kildeskatt og underliggende selskapsskatt i utlandet betraktes da som en kostnad som kommer til fradrag i inntektsgrunnlaget i hjemlandet. Fradragsmetoden innebærer en optimal allokering av investeringene sett fra investorlandet, men ikke fra et globalt synspunkt.

Når en skal vurdere hvilken metode en skal anvende for å unngå dobbeltbeskatning av utbytte som norske selskaper mottar fra utlandet, bør en ta stilling til:

• Om det er hensynet til global effektivitet i investeringer og sparing som skal ivaretas, eller om en skal begrense seg til et mål om nasjonal effektivitet.

• Hvordan de ulike modellene ivaretar målet om å unngå dobbeltbeskatning.

• I hvilken grad de ulike modellene beskytter skattegrunnlagene.

• De administrative egenskapene ved modellene.

Nedenfor gis en vurdering av disse fire hensynene

13.2.4.2 Prinsipiell vurdering av kapitaleksportnøytralitet og kapitalimportnøytralitet

I et globalt perspektiv er det samfunnsøkonomisk optimalt at investeringene lokaliseres slik at den marginale avkastningen før skatt er den samme i alle land (kapitaleksportnøytralitet). Effektivitet i sparingen mellom land tilsier på den annen side at avkastningen etter skatt bør være den samme i alle land(kapitalimportnøytralitet).

Effektivitet i investeringene oppnås dersom alle land konsekvent benyttet residensprinsippet i skattleggingen, og det ikke ble ilagt skatter i kildelandet, eventuelt at disse ble fullt ut kreditert i hjemlandet. Med varierende skattesats mellom landene, vil imidlertid avkastningen etter skatt variere, og en oppnår ikke effektivitet i konsumet på grunn av en inoptimal sammensetning av sparingen. Motsatt vil kildeprinsippet lede til at kapitalavkastningen etter skatt utjevnes mellom land, slik at en får en effektiv fordeling av sparing mellom land. Dersom skattesatsene varierer mellom landene, vil marginalavkastningen før skatt i produksjonene være forskjellig i ulike land. Dermed vil kildeprinsippet ikke lede til en effektiv fordeling av investeringene.

Dersom det legges et rent nasjonalt perspektiv til grunn, vil det være samfunnsøkonomisk optimalt at det investeres i hjemlandet inntil avkastningen før skatt hjemme er lik avkastningen etter en eventuell kildeskatt i utlandet. Dette kan forklares med at man i et nasjonalt perspektiv bare tar hensyn til den investeringsavkastningen som tilfaller hjemlandet, og ikke det som tilfaller en utenlandsk stat i form av skatt. Dette vil være det samme som å betrakte skatt betalt i utenlandet som en kostnad, på lik linje med andre produksjonskostnader. Da vil det være optimalt å beskatte etter residensprinsippet, men gi inntektsfradrag for skatt betalt i utlandet.

Hvilket nøytralitetsbegrep en skal legge til grunn for et skattesystem, er derfor delvis avhengig av om en sikter mot nasjonal eller global effektivitet. Hvis det siste er målet, må en også ta stilling til om en mener investeringsnøytralitet eller sparenøytralitet er viktigst. Valget mellom en kreditmetode/fradragsmetode (som gir investeringsnøytralitet) eller en fordelingsmetode (som gir sparenøytralitet) følger igjen av dette. Hvis en ønsker investeringsnøytralitet avhenger valget mellom en kreditmetode eller en fradragsmetode av om en ønsker en optimal global allokering av investeringer, eller om en ønsker å maksimere nasjonal velferd.

Boks 13.1 Effektiv skatt ved beskatning av utenlandsinntekt

I figuren illustreres hvordan den effektive skatten på en utenlandsinvestering avhenger av hvilken metode som benyttes for å unngå dobbelbeskatning, og den effektive skattesatsen i utlandet. Den effektive skattesatsen i utlandet T_u kan skrives som følgende uttrykk:

der τ _ser selskapsskattesatsen i utlandet, og τ _k<"wPict id="eq-134" w=900> er kildeskattesatsen. Den effektive skatten ved fradragsmetoden blir:

der T er den effektive skatten på investeringen og τ _n<"wPict id="eq-135" w=900> er skattesatsen i Norge. Ved fordelingsmetoden blir den effektive skattesatsen lik skatten i utlandet, T_u, og ved full kredit lik skatten i Norge τ _n<"wPict id="eq-136" w=1000>. Ved en begrensetkreditmetode blir den effektive skatten lik skatten i utlandet dersom T_u > τ _n<"wPict id="eq-137" w=3000>. Helningen til linjen som illustrerer fradragsmetoden (a), er gitt ved:

Arealet som sikrer unngåelse av dobbeltbeskatning er representert ved summen av arealet under linjen som representerer kreditmetoden og linjen som representerer fordelingsmetoden. Vi ser at linjen som representerer fradragsmetoden ligger utenfor dette området.

Boks 13.1 illustrerer hvordan den effektive beskatningen av utenlandsinntekter avhenger av den valgte metoden for å unngå dobbeltbeskatning, og den formelle skattesatsen i utlandet. Alle metodene på nær fradragsmetoden forhindrer dobbeltbeskatning.

13.2.4.3 Hvor godt ivaretar de ulike metodene hensynet til nøytralitet?

Kreditmetoden

En ideelt fungerende kreditmetode der morselskap i Norge får fradrag for kildeskatt betalt i utlandet og skatt betalt på overskudd i det utenlandske datterselskapet, ivaretar hensynet til kapitaleksportnøytralitet. Dette tilsvarer området under linjen som representerer full kredit i figuren i boks 13.1. Det er imidlertid på det rene at reglene i skatteloven § 16-30 flg. har begrensninger som gjør at økonomisk dobbeltbeskatning unngås i mindre grad i internasjonale forhold enn ved utbytteutdelinger mellom norske selskaper. Gjeldende kreditregler innebærer at norske skattytere ikke får fradrag for skatt betalt i utlandet som overstiger skatt betalt i Norge. Begrensningene i kreditmetoden medfører at norske investorer ikke står overfor samme effektive skattesats ved investeringer i utlandet som hjemme. Øvrige begrensninger er kravet om 25 prosent eierandel i datterdatterselskap, at det ikke gis kredit for skatt betalt til tredjeland (herunder at datterdatterselskap må være i samme land som datterselskapet), og at kredit er begrenset til to eierledd.

Begrensningene i kreditmetoden betyr at samme investering kan gi høyere skattebelastning om den gjøres i utlandet enn i Norge. De gjeldende reglene sikrer derfor ikke nøytralitet. Det de sikrer, er at investering ute ikke stilles bedre enn investeringer i Norge.

Det er imidlertid bare reglene om maksimalt kreditfradrag som er materielt begrunnet. Jo større grad av kompensasjon skattyter vil få i hjemlandet for betalt kildeskatt, desto sterkere incentiver vil utenlandske skattemyndigheter ha til en høy skattlegging av denne typen kapitalinntekter fordi skatten finansieres av investorens hjemland, og ikke investoren selv. De øvrige begrensningene i kreditreglene er i hovedsak begrunnet ut i fra administrative hensyn.

Fordelingsmetoden

Fordelingsmetoden i en rendyrket form vil ivareta hensynet til kapitalimportnøytralitet og vil fullt ut hindre dobbeltbeskatning. Dette representerers ved området under 45-graders linjen i figuren i boks 13.1. En rendyrket fordelingsmetode vil imidlertid kunne medføre at utbyttet overhode ikke skattlegges, eller i hvert fall skattlegges med en sats som er langt lavere enn satsen i landet morselskapet er hjemmehørende i. Mange land som anvender fordelingsmetoden, har av den grunn innført begrensninger på hvilke utbytter som kan tas hjem ”skattefritt”. For eksempel stilles det vilkår om at datterselskapets inntekt er beskattet i hjemlandet med en skatt som er sammenliknbar med skatten som ville ha blitt iliknet på en tilsvarende inntekt i morselskapets hjemland. I enkelte EU-land er fordelingsmetoden begrenset til å gjelde utbytte fra andre EU-land. Fordeling anvendes her som en metode for å oppfylle EUs ”Mor-datter direktiv” (Council Directive 90/435/EEC), som skal hindre dobbeltbeskatning av utbytte fra datterselskap i andre medlemsstater enn der morselskapet er hjemmehørende. Etter direktivet kan det ikke pålegges noen kildeskatt på utbyttet i den staten datterselskaper er hjemmehørende i. Videre skal den staten morselskapet er hjemmehørende i enten unnlate å skattlegge utbytte, eller gi kredit for underliggende selskapsskatt som er betalt av datterselskapet. EU-land som benytter fordelingsmetoden kombinerer denne gjerne med en sjablonmessig inntektsføring av utbytte på 5 pst., som skal svare til morselskapets utgifter knyttet til forvaltningen av eierandelen i datterselskapet.

Hvor godt fordelingsmetoden vil ivareta hensynet kapitalimportnøytralitet, vil være avhengig av eventuelle begrensninger i ordningen. I prinsippet kan ordningen bli så stram at den ikke lenger ivaretar dette hensynet, men blir en metode for å sørge for at investeringer ute ikke stilles bedre enn investeringer i hjemlandet.

Fradragsmetoden

Fradragsmetoden innebærer at det skattepliktige overskuddet fra et norskeid selskap til fordeling på norske eiere skal være det konsoliderte resultatet, med fradrag for all skatt (kildeskatt og selskapsskatt) betalt i utlandet. Gitt at kapitalbeskatningen er nøytral i hjemlandet, oppnår man på denne måten en effektiv allokering av investeringer sett fra et nasjonalt synspunkt. En norsk investor vil da investere i Norge inntil avkastningen på marginen er den samme før skatt i Norge som etter skatt i utlandet. Eventuell meravkastning på utenlandsinvesteringer før utenlandsk skatt, vil ikke være inkludert i effektivitetsbegrepet. Denne metoden gir derfor ikke en optimal allokering av investeringer i et globalt perspektiv. Metoden innebærer internasjonal dobbeltbeskatning, og er ikke i tråd med OECDs anbefalinger.

13.2.4.4 Administrative egenskaper ved de ulike metodene

Ved valg av metode for å unngå dobbeltbeskatning, må en avveie hensynet til skattyter, som kan tilsi svært vidtrekkende regler for å sikre god treffsikkerhet, mot de administrative hensynene. Sentrale administrative/ligningstekniske hensyn vil være hensynet til ligningsmyndighetenes arbeidsbyrde og kontrollmuligheter, samt om reglene lar seg innpasse i et system med maskinell ligning. For skattyterne vil valg av metode ha betydning for de pliktene som pålegges for eksempel dokumentasjonsplikt.

Når det gjelder dagens kreditregler er det lagt betydelig vekt på administrativ og ligningsteknisk gjennomførbarhet. Med unntak for regelen om maksimalt kreditfradrag, er begrensningene i kreditreglene i hovedsak begrunnet ut i fra administrative hensyn. Likevel oppfattes kreditreglene som kompliserte og tidkrevende både for skattytere og ligningsmyndigheter. På den annen side vil forenklinger svekke regelverkets treffsikkerhet. Hvor stor vekt en vil legge på hensynet til nøytralitet og treffsikkerhet, vil med andre ord få betydning for de administrative egenskapene ved kreditmetoden.

Fordelingsmetoden er i utgangspunktet en administrativt enkel modell. De forenklingene en slik modell kan bidra til, vil imidlertid raskt reduseres dersom det legges inn begrensninger i modellen.

Fradragsmetoden er også en administrativt enkel modell. Bevisbyrden for betalt skatt i utlandet ligger på skattyter.

13.2.5 Utvalgets vurderinger og forslag

Formålet med regler på dette området er å hindre dobbeltbeskatning. Dette kan helt eller delvis oppnås gjennom ulike metoder, avhengig av hvilke andre hensyn en ønsker å ivareta. Ut fra ønsket om å unngå dobbeltbeskatning, anser utvalget det som uheldig å innføre en fradragsmetode, jf. avsnitt 5.3.5. Slik utvalget ser det, bør enten fordelingsmetoden eller en mer vidtgående kreditmetode vurderes opp mot den gjeldende kreditmetoden. I avsnitt 5.3.5 anbefaler utvalget at en bør ha som siktemål å sikre en mest mulig effektiv allokering av investeringer, noe som isolert sett tilsier en kreditmetode framfor en fordelingsmetode.

Ulik skattebelastning på kapitalinntekter opptjent hjemme og i utlandet, vil kunne vri investorens beslutninger om hvor investeringen eller sparingen skal lokaliseres. Dagens kreditmetode innebærer en favorisering av investeringer i Norge, både på grunn av begrensinger knyttet til tidspunktet for fradrag og begrensninger knyttet til størrelsen på selve fradraget. Selv om kreditmetoden hindrer dobbeltbeskatning i tilfeller der det også gis kredit for underliggende selskapskatt, sikrer den ikke kapitaleksportnøytralitet fullt ut. I den grad begrensningene i kreditfradraget gjør seg gjeldende, vil den effektive skattebelastningen på en utenlandsinvestering være forskjellig fra en investering foretatt i Norge, og den vil variere avhengig av hvilket land det investeres i. En kreditmetode som sikrer full likebehandling av investeringer hjemme og ute, krever imidlertid at en opphever regelen om maksimalt kreditfradrag. Det vil i så tilfelle kunne føre til et betydelig tap av skatteinntekter over tid.

Utvalget vil i denne sammenhengen peke på at den samfunnsøkonomiske gevinsten knyttet til kapitaleksportnøytralitet består i at produksjonsmidlene får en effektiv internasjonal allokering. En slik gevinst kan vanskelig måles eller planmessig fordeles mellom land. En slik gevinst vil også være vanskelig å oppnå dersom ikke landene gjensidig forplikter seg til å benytte metoder som sikrer kapitaleksportnøytralitet, hvilket ikke er tilfellet i dag. Ved vurderingen av en kreditmetode, må derfor den potensielle gevinsten avveies mot de administrative kostnadene knyttet til håndhevelse, samt i hvor stor grad man vil tape skattegrunnlag til lavskatteland ved en alternativ fordelingsmetode.

Utvalget anbefaler likevel at kreditmetoden videreføres. Formålet med å unngå dobbeltbeskatning, må imidlertid ivaretas bedre enn i dag. Dette innebærer at kreditreglene må utvides. En slik utvidet kreditmetode vil innebære økte administrative problemer. Etter utvalgets syn kan imidlertid ikke dette hensynet veie så tungt at en ikke gjennomfører utvidelser som vil gi mer treffsikre kreditregler.

Begrensningen knyttet til det maksimale kreditfradraget – det vil si at fradraget er begrenset til hva norsk skatt på tilsvarende inntekt vil utgjøre – er materielt begrunnet. Uten begrenset kreditering, vil det enkelte land kunne ha sterke motiver til å skattlegge utlendingers inntekt høyere, med visshet om at vedkommende selskap likevel får tilbakebetalt denne skatten av myndighetene i hjemlandet. En høy skatt på investeringer foretatt av utlendinger, ville dermed ikke påvirke beslutningen om lokalisering, idet de utenlandske investorene får refundert skatten fullt ut hjemme. Ved å sette kildeskatten på utenlandske investeringer høyt, kan dermed landet kostnadsfritt sikre seg en «overføring» fra investorens hjemland. Etter utvalgets syn bør det derfor fortsatt være en slik begrensning knyttet til kreditfradraget, og utvalget viser til at de fleste andre land har tilsvarende regler.

De øvrige begrensningene i kreditreglene for underliggende selskapsskatt er som tidligere nevnt administrativt begrunnet. Fordi en har ansett reglene som kompliserte, har en valgt å avgrense anvendelsesområdet for reglene. Reglene innebærer imidlertid at en ikke oppfyller målet om å unngå dobbeltbeskatning. Etter utvalgets oppfatning bør det derfor foreligge svært tungtveiende administrative hensyn for å sette slike begrensninger.

I Finansdepartementets høringsnotat ble følgende forslag fremmet:

• Kravet om eierandel for fradrag for skatt betalt av datterdatterselskap reduseres fra 25 til 10 pst.

• Gjeldende regel om at fradrag for skatt på tidligere års overskudd fordeles utover de aktuelle år, erstattes av en regel om at fradaget gjøres i den eldste krediterbare skatten først.

• Vilkåret om at eierkravet er oppfylt ved utgangen av året utbytte utdeles, erstattes av et krav om at eierkravet må ha vært oppfylt i to år for krav om kredit i år da eierandelen reduseres til under eierkravet.

• Regelen om at det bare kan gis fradrag for skatt betalt til datterselskapets hjemland, utvides slik at det også kan gis fradrag for skatt betalt til Norge.

Utvalget støtter disse forslagene. Etter utvalgets syn er det imidlertid nødvendig å utvide kreditreglene ytterligere:

• Det bør innrømmes fradrag for underliggende selskapsskatt i flere ledd enn datter- og datterdatterselskap.

• Regelen om at det bare kan gis fradrag for skatt betalt til datterselskapets hjemland bør utvides slik at det også kan gis fradrag for skatt betalt til tredjeland.

• Regelen om fradrag for underliggende selskapsskatt betalt av datterdatterselskap bør utvides slik at det gis fradrag for slik skatt også når datterselskap og datterdatterselskap er hjemmehørende i ulike land.

Utvalget antar at de økte administrative kostnadene en slik utvidet og mer treffsikker kreditmetode medfører, i noen grad kan avhjelpes ved at det innføres en begrenset fordelingsmetode som et supplement til en generell kreditmetode. Etter utvalgets syn bør en slik fordelingsmetode kun anvendes for enkelte opplistede land, som har et skattenivå på samme nivå som i Norge. En begrenset fordelingsmetode kan gjøres gjeldende i de tilfellene der resultatet vil bli om lag det samme med en fordelingsmetode som med utvalgets forslag til kreditmetode. Fordelen med en slik liste er at anvendelsesområdet for kreditreglene reduseres, uten at en trenger å foreta en konkret og individuell vurdering av hvilken metode som skal anvendes for den enkelte skattyter. Videre vil fordelingsmetoden som nevnt ikke gi noe vesentlig annet resultat enn kreditmetoden i tilfeller der skattesatsen i utlandet er 28 pst. eller høyere.

Kreditmetoden skal sikre at utbytte fra andre land skattlegges med 28 pst. Enkelte EU-land har så liberale skatteregler både for utbytte inn til landet og ut av landet, at det i praksis vil være mulig for norske selskaper å omgå hovedregelen om kredit ved å etablere et mellomliggende selskap i et av disse landene. En eventuell liste bør derfor ikke inneholde alle EU-land. Utvalget antar at det er uproblematisk med en slik forskjellig behandling så lenge landene på listen har skatteregler som medfører at utbyttet har blitt skattlagt på norsk nivå. En slik liste vil ikke bryte med formålet med kreditmetoden. Det er imidlertid mer usikkert om en kan innføre fordelingsmetoden for utbytter fra EU-land med et noe lavere skattenivå enn det norske, mens kreditmetoden anvendes for utbytter fra land der forskjellen i skattenivå er mer betydelig.

13.3 Nærmere om omorganisering av selskaper over landegrenser

13.3.1 Innledning

Etter skatteloven §§ 11-1 flg. kan fusjon og fisjon av norske selskaper gjennomføres uten at transaksjonen utløser umiddelbare skattekonsekvenser for selskapene eller eierne. Det er et vilkår at det er kontinuitet på de skattemessige verdiene både på selskaps- og aksjonærnivå. Bestemmelsen gjelder for aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper og likestilte selskaper, samt deltakerlignede selskaper. I den videre omtalen brukes i hovedsak begrepene selskap og aksjonær.

Mange selskapsomorganiseringer involverer både selskaper hjemmehørende i Norge og selskaper hjemmehørende i utlandet. Etter skatteloven § 11-1 gjelder skattefriheten ved fusjon og fisjon bare dersom alle selskaper som deltar i fusjonen eller fisjonen, er hjemmehørende i Norge. Dette medfører blant annet at en fusjon hvor et norsk aksjeselskap blir fusjonert inn i et utenlandsk selskap, vil utløse beskatning både for det norske selskapet og for de norske aksjonærene. Tilsvarene vil en fusjon eller fisjon mellom utenlandske selskaper med norske eierinteresser, utløse skatteplikt til Norge for aksjonærer som er skattepliktige hit. Konserndannelser over landegrensen ved bytte av aksjer i selskaper hjemmehørende i Norge mot aksjer i selskap hjemmehørende i utlandet, vil også utløse beskatning på de norske aksjonærenes hender. Slike omorganiseringer kan i dag ikke gjennomføres skattefritt med henvisning til de generelle skattereglene om fusjon og fisjoner, men det er mulig å søke Finansdepartementet om skattelempning etter skatteloven §§ 11-20 flg.

I dette avsnittet vurder utvalget om dagens regler om skattefrie fusjoner og fisjoner mv. bør utvides til å omfatte også enkelte transaksjoner over landegrensene. I den forbindelse vurderer utvalget også om en bør lovfeste en del av den praksisen som har utviklet seg med lempning av skatteplikten gjennom enkeltvedtak fra Finansdepartementet.

13.3.2 Lempningspraksis i Finansdepartementet

Etter skatteloven § 11-22 kan Finansdepartementet samtykke i at gevinst ved avhendelse av fast eiendom, næring eller virksomhet og gevinst ved realisasjon av aksjer skal være fritatt for inntektsbeskatning, eller at gevinsten skal skattlegges etter lavere satser enn dem som er fastsatt i Stortingets og kommunestyrets skattevedtak. Betingelsen er at realisasjonen er ledd i en omorganisering eller omlegging av næringsvirksomhet med sikte på å gjøre denne mer rasjonell og effektiv. Bestemmelsen er også anvendelig for transaksjoner med virkninger over landegrensene og som utløser skatteplikt til Norge. Saksbehandlingstiden for slike søknader kan variere sterkt, og det er ikke uvanlig med tre måneders saksbehandlingstid.

Hvert år redegjør departementet for denne praksisen i forbindelse med framleggelsen av Statsbudsjettet, jf. omtale i Ot.prp. nr. 1. Nedenfor redegjør utvalget kort om vedtakspraksis angående transaksjoner over landegrensen.

Det er gitt samtykke til skattelempning for konserndannelse ved bytte av aksjer i selskap hjemmehørende i Norge mot aksjer i selskap hjemmehørende i utlandet. Det settes vilkår om kontinuitet på skattemessige verdier av det overførte på aksjonærnivå. I tillegg settes det vilkår som anses nødvendig for å sikre det norske skattefundamentet, for eksempel ved at gevinster ved senere realisasjon av aksjene blir skattepliktig til Norge uten fradrag for eventuell skatt betalt i utlandet. I 2000 ble 16 av 23 søknader innvilget, mens det for 2001 ble gitt lempning i 12 av 17 saker. Når det gjelder saker som ble avslått, var begrunnelsene i hovedsak at det ikke var påvist tilstrekkelig rasjonaliserings- eller effektiviseringsgevinster som følge av transaksjonen, at det ble ytet kontantvederlag ut over 20 pst. av vederlaget, eller at det var søkt etter at transaksjonen var gjennomført.

Departementet uttalte i St.meld. nr. 16 (1997-98) at kravet til effektiviserings- og rasjonaliseringseffekt neppe burde tillegges avgjørende vekt ved vurdering av søknader om skattelempning for norske aksjonærer i utenlandske selskaper som sammensluttes eller deles. En slik lempelig praksis har også vært lagt til grunn ved fusjonsliknende transaksjoner mellom selskaper i ulike land, blant annet overføring av aksjer i norske selskaper til utenlandske selskaper mot vederlagsaksjer. Også lovens krav om at omstendighetene i særlig grad må tale for en lempning, har i slike tilfeller blitt tilsvarende liberalt praktisert.

Det er også gitt skattelempning ved fusjon og fisjon av utenlandske selskaper, hvor de norske aksjonærene får vederlagsaksjer i det overtakende utenlandske selskapet. Det stilles vilkår om at fusjonen eller fisjonen må gjennomføres i samsvar med reglene for fusjoner og fisjoner mellom norske selskaper. Videre må skattemessige verdier på de overdratte aksjene videreføres på vederlagsaksjene. Tilbakebetalt aksjekapital ut over innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, skal dessuten skattlegges som utbytte. Gevinst ved senere realisasjon av vederlagsaksjene vil være skattepliktig til Norge uten fradrag for ev. utenlandsk skatt. I 2000 ble 2 av i alt 3 søknader innvilget. I 2001 ble alle de fire innkomne søknadene innvilget.

Det er også gitt samtykke til skattelempning for aksjonærer som er skattepliktige til Norge, og som har deltatt i ombytte av aksjer i utenlandske selskaper som ikke har vært formelle fusjoner av selskapene. I disse tilfellene overførte de norske aksjonærene sine aksjer i et utenlandsk selskap til et annet utenlandsk selskap mot vederlag i aksjer.

Om behovet for generell gjennomgang av skattelempningssøknader når det gjelder transaksjoner over landegrensene, uttalte departementet i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002):

”Antallet søknader om individuell skattelempning har økt fra 48 i 1999 til 50 i 2000. I 1998 var det 20 saker. Som redegjort for i den forrige meldingen til Stortinget, krever den betydelige økningen i antallet søknader de siste par år økte ressurser til behandlingen. Det foreligger behov for et generelt regelverk som i større utstrekning enn gjeldende regler dekker foretakenes behov for skatteutsettelse ved visse omorganiseringer. Etter departementets syn bør det tas sikte på en bred gjennomgang av de ulike former for omstrukturering av virksomhet. Herunder bør så vidt mulig og hensiktsmessig en harmonisering med de regler som gjelder ellers i Europa tilsiktes. Dette er imidlertid et omfattende og ressurskrevende arbeid. Noen konkret plan for dette har det ennå ikke vært mulig å legge. Forbedring av de eksisterende lempningsordninger må derfor skje kontinuerlig og uavhengig av mulige framtidige løsninger av mer generell karakter.”

13.3.3 Fusjonsdirektivet til EU

Utvalget har ikke innhentet opplysninger om hvordan andre lands regler konkret er utformet i forbindelse med grenseoverskridende transaksjoner på dette området. Utvalget har i stedet sett nærmere på EU direktiv 90/434 av 23. juli 1990 om en felles beskatningsordning ved fusjon, fisjon, overføring av eiendeler og ombytting av aksjer vedrørende selskap i forskjellige medlemsland, heretter kalt fusjonsdirektivet.

13.3.3.1 Generelt om fusjonsdirektivet

Bakgrunnen for direktivet er at selskapsmessig omorganisering i form av sammenslutninger (fusjoner), oppdelinger (fisjon), overføring av eiendeler og ombytting av aksjeposter, kan være nødvendig for å skape et nøytralt og enhetlig indre marked. Slike transaksjoner kan i stor utstrekning gjennomføres innenfor det enkelte medlemslandets rettssystemer uten umiddelbare skattekonsekvenser for selskapene eller eierne. For å oppnå konkurransemessig nøytralitet innenfor fellesskapet, må imidlertid tilsvarende regler også gjelde ved omorganiseringer over landegrensene. Det tilstrebes skattemessig nøytralitet for de angitte transaksjonene både i det medlemslandet hvor transaksjonen gjennomføres, og i det medlemslandet hvor aksjeeierne er hjemmehørende.

Fjerning av skattemessige hindringer for selskapsmessige omorganiseringer skal etter direktivet ikke medføre endelig fritak for skattlegging. Beskatningsinteressene til de overdragende eller oppkjøpte selskapenes hjemland ivaretas ved at gevinster kan skattlegges der på et senere realisasjonstidspunkt. Det dreier seg således, som etter norsk internrett, bare om en utsettelse av skattleggingen.

Direktivet om skattemessig behandling av fusjoner mv. over landegrensene har ikke et tilsvarende selskapsrettslig motstykke innen EU-retten. I 1984 framsatte Kommisjonen et forslag til et selskapsdirektiv om internasjonale fusjoner. Forslaget er ikke vedtatt. Fusjonsdirektivets regler angående skattefrie fusjoner og fisjoner har likevel vist seg å få praktisk betydning, fordi flere EU-land har valgt å tilpasse sitt eget regelverk slik at det gis skatteutsettelse ved fusjoner og fisjoner over landegrensene innenfor EU. Andre EU-land har derimot valgt å ikke implementere enkelte av bestemmelsene i fusjonsdirektivet. Dette gjelder i hovedsak bestemmelsene om fusjon og fisjon nevnt i artikkel 2 a og 2 b.

13.3.3.2 Nærmere om fusjonsdirektivet

Et gjennomgående trekk ved de fleste transaksjoner som direktivet omfatter, er at et selskap som er eget rettsubjekt i overdragelseslandet, omdannes til et fast driftsted (filial) av et overtakende selskap i et annet medlemsland.

Fusjonsdirektivets artikkel 1 gir reglene anvendelse for selskaper i to eller flere medlemsstater. Med selskap menes i hovedsak det som tilsvarer allmennaksjeselskap og aksjeselskap i Norge. Direktivet gjelder altså mellom selskaper i EU-land, men ikke mellom selskaper i EU-land og tredjeland. Det avgjørende er hvor selskapet er hjemmehørende, ikke hvor aksjonærene er hjemmehørende. Videre gjelder ikke direktivet for innenlandske omorganiseringer.

Viktige rammer for direktivets anvendelsesområde er fastlagt i definisjonene av visse sentrale begreper. Disse finnes i artikkel 2.

Fusjon omfatter etter artikkel 2 (a) tre typetilfeller hvor ett eller flere selskaper oppløses som selvstendig rettssubjekt og overdrar alle eiendeler og forpliktelser til et annet selskap som blir et fast driftsted (filial). Det er i alle tilfeller et vilkår at driftsenheten ikke likvideres, selv om selskapet oppløses som eget rettssubjekt. Dette betyr at eiendelene ikke omgjøres i penger, men at det tidligere selskapet, omdannet til filial, fortsetter å bestå som egen driftsenhet. De tre typetilfellene gjelder transaksjoner hvor:

1. Ett eller flere selskap overdrar sitt innhold til et annet eksisterende selskap, mot at aksjonærene i det/de overdragende selskapene mottar aksjer i det overtakende selskapet, samt eventuelt et kontantvederlag som ikke overstiger 10 pst. av de mottatte aksjenes nominelle (pålydende) verdi.

2. To eller flere selskaper overfører sitt innhold til et nystiftet selskap, mot at aksjonærer i de overdragende selskapene mottar aksjer svarende til aksjekapitalen i det nystiftede selskapet, samt eventuelt et kontantvederlag som ikke overstiger 10 pst. av de mottatte aksjenes nominelle (pålydende) verdi.

3. Et selskap (datterselskap) overfører sitt innhold til et annet selskap som eier alle aksjer i det overdragende selskapet (morselskap). Dette innebærer en ren omdannelse fra datterselskap til filial.

For å hindre at medlemslandenes skattefundament svekkes, må det overdragende selskaps driftsmidler og skatteposisjoner ikke flyttes ut av det overdragende selskapets hjemland. De skal bare kunne overdras til et fast driftsted som det overtakende selskapet har eller får gjennom fusjonen i det overdragende selskaps opprinnelige hjemstat. Både det overdragende selskap og aksjonærer må følge et kontinuitetsprinsipp ved beregninger av kostpris mv. på de overtatte eiendelene.

Fisjon betyr i henhold til artikkel 2 (b) at et selskap oppløses, uten at det likvideres, samtidig som det overfører sitt innhold (alle eiendeler og forpliktelser) til to eller flere eksisterende eller nystiftede selskaper, mot at aksjonærene i det overdragende selskapet mottar pro rata aksjer i de overtakende selskaper. Et eventuelt kontantvederlag må ikke overstige 10 pst. av de mottatte aksjenes nominelle (pålydende) verdi.

En fisjon i henhold til definisjonen vil medføre at alle de overtakende selskaper etter transaksjonen vil ha et fast driftsted (filial) i det overdragende selskaps hjemland som omfatter de eiendeler og forpliktelser som hvert av de overtakende selskaper har fått seg overført fra det oppløste selskap.

Betingelsen og rettsvirkningene er stort sett tilsvarende som ved fusjon, det vil si ingen beskatning av selskap eller aksjonær mot at skattemessig kontinuitet knyttet til selskap og aksjonær opprettholdes. Kontinuitetsprinsippet gjelder også her, samt at eiendeler og forpliktelser fra det overdragende selskap må knyttes til faste driftsteder til de overdragende selskaper i det overdragende selskaps hjemstat.

Overføring av eiendeler er i artikkel 2 (c) definert som en transaksjon hvor et selskap uten å oppløses overfører en eller flere deler av sin virksomhet til et annet selskap, i bytte mot aksjer i det overtakende selskapet. Den overførte delen av virksomheten videreføres som et fast driftsted for det overtakende selskapet i det medlemslandet hvor virksomheten foregår. For øvrig gjelder de øvrige betingelsene og rettsvirkningene ved fusjoner og fisjoner.

Ombytting av aksjer er i artikkel 2 (d) definert som en transaksjon hvor et selskap erverver aksjemajoritet i et annet selskap, mot at aksjonærene i det sistnevnte selskapet som vederlag mottar aksjer i det overtakende selskapet, samt eventuelt et kontantvederlag som ikke overstiger 10 pst. av de mottatte aksjenes nominelle verdi. Som resultat av en slik transaksjon, etableres et mor/datterselskapsforhold mellom de to berørte selskapene. Aksjonærene i det overdragende selskapet unngår gevinstbeskatning, men må overføre sin skattemessige kostpris til de nye aksjene.

Fusjonsdirektivets artikkel 11 åpner for at medlemsstatene kan begrense adgangen til å benytte fusjonsdirektivets alternativ dersom hovedformålet med transaksjonene er skatteunndragelse eller skattomgåelse. Ifølge den danske oversettelsen av artikkelen gjelder dette hvis transaksjonene ”ikke fortages ud fra forsvalige økonomiske betragtninger såsom omstrukturering eller rationalisering af aktiviteter i de selskaber, der deltager i transaktionen, kan dette skabe formodning om, at hovedformålet eller et af hovedformålene med transaktionen er skattesvig eller skatteunddragelse”. For å sikre at skattetilpasning ikke er det primære formålet, er det et krav i det danske systemet at transaksjonen først forelegges skattemyndighetene for kontroll.

13.3.3.3 Forholdet mellom norsk rett og fusjonsdirektivet

Fusjon og fisjon som er beskrevet i fusjonsdirektivet artikkel 2 (a) og (b), vill etter skatteloven § 11-1 i hovedsak ikke utløse skaetteplikt dersom transaksjonene hadde skjedd mellom norske aksjeselskaper. Vilkårene i direktivet tilsvarer også i hovedsak vilkårene for skattefrihet etter skatteloven § 11-1 flg. En forskjell er at etter norsk internrett tillattes at inntil 20 pst. av vederlaget utbetales kontant.

Norsk internrett har ingen regel om skattefrihet for kjøp av avdeling til et annet selskap mot emisjon av aksjer, slik som fusjonsdirektivets artikkel 2 (c) beskriver. En fisjon-fusjon etter skatteloven §§ 11-1 flg. krever at vederlagsaksjene i det overtakende selskap utstedes til aksjonærene i det overdragende selskap, og ikke direkte til det overdragende selskap som etter fusjonsdirektivet artikkel 2 (c).

Norsk internrett har heller ikke regler for aksjebytte lik fusjonsdirektivets artikkel 2 (d). Samme resultat kan delvis oppnås ved at det overdragende og overtakende selskap fusjoneres. Aksjonærene i det overdragende selskap blir da aksjonærer i det overtakende selskap. Deretter uskilles det overtakende selskap en enhet som eget selskap som tilsvarer det overdragende selskap. Dette er både tungvint og kan være avgiftsmessig kostbart.

13.3.4 Utvalgets vurderinger og forslag

Etter utvalgets oppfatning er det uheldig at norske bedrifter som vurderer sammenslutninger/samarbeid med utenlandske selskaper, kan stå overfor andre rammebetingelser enn selskaper i andre land. Utvalget vil peke på at norske bedrifter må søke om skattelempning dersom de skal sammensluttes med utenlandske selskaper. De involverte norske skattyterne vil ofte ikke kunne ta stilling til tilbudet fra utenlandske selskaper før departementet har vurdert om det kan gis skattelempning i forbindelse med omorganiseringen. Saksbehandlingstiden i Finansdepartement kan også variere. Dette kan vanskeliggjøre beslutningsprosessen i forbindelse med sammenslutningene, og stille de norske skattyterne i en ugunstig forhandlingsposisjon.

Etter utvalgets syn er det viktig at omorganiseringer over landegrensene kan skje etter så klare regler som mulig. Skatteutsettelsen bør ikke forankres i konkrete vedtak fra Finansdepartementet, men i klare lovregler hvor det gis skatteutsettelse for nærmere definerte transaksjoner. Selv om Norge ikke er medlem av EU og fusjonsdirektivet ikke er en del av EØS avtalen, mener utvalget at Norge bør innføre regler som er mest mulig like de reglene som i dag framgår av fusjonsdirektivet, og som er innført i de enkelte EU-landene. Dette vil gjøre det enklere for norske aktører å delta i omorganiseringer over landegrensene.

Utvalget mener at hoveddelen av fusjonsdirektivet kan innføres som gjeldende rett i Norge. Direktivets bestemmelser vil i stor utstekning innebære at de eksisterende mulighetene for skattenøytrale selskapsomdannelser når bare norske selskaper er involvert, utvides slik at de i det minste også gjelder i forhold til selskaper hjemmehørende i EU. Dersom det norske skattefundamentet kan bli ivaretatt på en hensiktsmessig måte, kan likevel ikke utvalget se at det er sterke hensyn som skulle tilsi at disse reglene begrenses til EUs medlemsland. For norske selskaper og aksjonærer er det like viktig at slike omorganiseringer kan foretas i land utenfor EU. De delene av EUs fusjonsdirektiv som lovfestes, bør derfor gjelde generelt ved omorganiseringer over landegrensene.

I direktivet er det lagt betydelig vekt på å ivareta beskatningsinteressene til det overdragende selskapets hjemland, gjennom forutsetningen om opprettholdelse av et fast driftsted der. Det synes derfor i utgangspunktet ikke å kunne reises alvorlige prinsipielle betenkeligheter ved et slikt system. Utvalget vil likevel peke på enkelte problemstillinger som må løses før en kan innføre slike regler i Norge. En overføring av driftsmidler fra en filial i Norge til det utenlandske selskapet som filialen er en del av, vil ikke utløse gevinstbeskatning. En senere gevinst ved salg av driftsmidlet vil dermed ikke kunne beskattes i Norge. For enkelte driftsmidler er det i skatteloven §§ 14-60 flg. gitt regler om at beregnede overavskrivninger skal tas til beskatning når driftsmidlet tas ut av norsk beskatningsområde. Etter utvalgets oppfatning er denne bestemmelsen ikke tilstrekkelig til å sikre det norske skattefundamentet. Etter utvalgets oppfatning må dette reguleres nærmere. Dette gjelder særlig immaterielle driftsmidler.

Det er viktig at reglene blir utformet slik at skattytere (selskap og aksjonærer) ikke kan oppnå bedre vilkår ved transaksjoner over landegrensene enn ved transaksjoner i Norge. Etter utvalgets oppfatning vil for eksempel det å innføre regler om skattefrihet ved aksjebytte etter artikkel 2 (d), innsnevre dagens realisasjonsbeskatning av aksjer betydelig. Det må derfor settes klare kriterier for hvilke aksjeombytter som skal godtas med skattefri kontinuitet, og når realisasjonsbeskatning fortsatt skal utløses selv om vederlaget for aksjene er andre aksjer. En slik bestemmelse bør derfor gjelde både ved bytte av aksjer over landegrensene og bytte av aksjer mellom norske selskaper.

Fusjonsdirektivet har ikke bestemmelser om skattefrihet på aksjonærnivå ved fusjon og fisjon av selskaper hjemmehørende i en annen stat enn hvor aksjonærene er bosatt. Det vil si at det for eksempel er danske regler som vil regulere om det skal utløses skatteplikt for danske aksjonærer som eier aksjer i et tysk selskap som fusjoneres med et annet tysk selskap. I Norge kan det søkes om skattelempning ved en slik transaksjon.

Utvalget vil peke på at det i departementets høringsnotat av 14. mars 1995 ble foreslått at fusjon og fisjon av selskap hjemmehørende i utlandet ikke skulle utløse beskatning i Norge av aksjonærer eller deltakere bosatt her. Høringsutkastet stilte opp to mulige modeller for fusjoner eller fisjoner som ikke ville utløse beskatning i Norge på aksjonærnivå. Enten kunne fusjonen eller fisjonen kreves dokumentert gjennomført etter selskapslandets regler om skattefrihet, alternativt kunne omorganiseringen av de utenlandske selskapene kreves dokumentert gjennomført på samme måte som skattefri omorganisering av selskaper hjemmehørende i Norge. I høringsnotatet ble det siste alternativet foreslått.

I Ot. prp. nr. 71 (1995-96) ble forslaget avvist. Departementet la vekt på at det ville være uforholdsmessig belastende for ligningsmyndighetene å eventuelt måtte etterprøve påstander om hvordan den konkrete omorganiseringen har foregått og hvilke regler som gjelder for skattefrihet i de enkelte land. Når det gjelder det andre alternativet, pekte departementet på at den praktiske nytten av en slik regel begrenses til de tilfellene der det faktisk foreligger samsvar mellom norske regler og selskapslandets regler om selskapsomdannelser og beskatning av slike. Det ble pekt på at det i praksis vil kunne oppstå betydelig usikkerhet om hvor mye avvik fra norske regler som kan tolereres før aksjonæren eller deltakeren vil være utelukket fra skattefrihet i Norge. Departementet foreslo på denne bakgrunn ingen lovfesting, og at skattefriheten inntil videre skulle avhenge av konkret søknadsbehandling etter skatteloven § 11-22.

Det framgår av omtalen i avsnitt 13.3.2 at det treffes vedtak om skattelempning når fusjon eller fisjon av utenlandske selskaper gjennomføres i hovedsak etter norske regler. Utvalget mener på denne bakgrunn at en på nytt bør vurdere å lovfeste slik skattefrihet for de norske aksjonærene eller deltakerne. Utvalget er kjent med at fusjoner og fisjoner kan gjennomføres på andre måter i utlandet enn i Norge. Etter utvalgets oppfatning bør ikke en slik lovbestemmelse knyttes opp til at omorganiseringen i hovedsak gjennomføres etter norske selskapsregler. Hovedpoenget må være at de prinsippene som ligger til grunn for de norske skattereglene ivaretas. Blant annet at det stilles krav om kontinuitet på de skattemessige verdiene av vederlagsaksjene, og at de reelle verdiene i utenlandske selskaper er fordelt slik at forholdet mellom skattemessig inngangsverdi på aksjene og reelle verdier ikke blir endret for de norske aksjonærene.