2 Skatte- og avgiftssystemet i Norge

2.1 Innledning

I dette kapitlet gis en oversikt over det norske skatte- og avgiftssystemet basert på 2003-regler. Avsnitt 2.2 gir en oversikt over skatte- og avgiftsinntektene. I avsnitt 2.3 beskrives reglene for personbeskatning i Norge, og i avsnitt 2.4 reglene for beskatning av næringsvirksomhet. Avsnitt 2.5 gir en oversikt over forbruksavgifter og miljøavgifter.

2.2 Fordeling av offentlige skatte- og avgiftsinntekter

Tabell 2.1 gir en samlet oversikt over hovedgruppene av skatter og avgifter og hvilken del av offentlig sektor som mottar disse. De samlede skatte- og avgiftsinntektene fra stat, kommuner og fylkeskommuner er anslått til 690,9 mrd. kroner i 2002. Om lag 87,2 pst. av de totale skatte- og avgiftsinntektene tilfaller staten, 11,2 pst. tilfaller kommunene og 1,5 pst. tilfaller fylkeskommunene. Størstedelen av kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter kommer fra inntekts- og formuesskatt fra personlige skattytere.

Tabellen viser videre at om lag 35 pst. av statens inntekter kommer fra merverdiavgift, investeringsavgift og særavgifter. Om lag 25 pst. kommer fra inntekts- og formuesskatt og trygdeavgift fra personlige skattytere, mens vel 20 pst. er inntektsskatt og arbeidsgiveravgift fra etterskuddspliktige i Fastlands-Norge. Vel 17 pst. av statens skatteinntekter i 2002 kommer fra petroleumssektoren.

2.3 Beskatning av personer

2.3.1 Generelle regler for beskatning av personer

Alle skattepliktige personer og selskaper ilegges en flat skatt på 28 pst. på alminnelig inntekt. Denne satsen er 24,5 pst. for personer i Finnmark og Nord-Troms.

Skatteinntektene fra skatt på alminnelig inntekt for personer fordeles mellom staten, kommunene og fylkeskommunene, jf. tabell 2.1. For 2003 utgjør kommunenes og fylkeskommunenes skattøre maksimalt hhv. 12,99 pst. og 3,25 pst. Fellesskatten til staten utgjør 11,76 pst., med unntak av Finnmark og Nord-Troms hvor fellesskatten er 8,26 pst.

I prinsippet har kommunene muligheter til å redusere sin skattøre til 9,39 pst. Tilsvarende har fylkeskommunene anledning til å redusere sin skattøre til 0 pst. Kommunene og fylkeskommunene har derfor anledning til å redusere samlet skatt på alminnelig inntekt for personer ned til 21,15 pst. (17,65 pst. i Finnmark og Nord-Troms). I praksis benytter imidlertid samtlige kommuner og fylkeskommuner i Norge maksimale skattører.

Alminnelig inntekt omfatter alle typer skattepliktige inntekter fra arbeid, virksomhet og kapital og beregnes for både personlige skattepliktige og selskaper. Enkelte inntekter fra offentlige overføringer er skattefrie, blant annet barnetrygd, kontantstøtte og økonomisk sosialhjelp. Det gis fradrag i skattepliktig inntekt for alle kostnader knyttet til inntektens ervervelse. Minstefradraget skal i utgangspunktet dekke normale utgifter til inntekts ervervelse for lønnstakere. Videre gis det fradrag for enkelte kostnader som ikke er knyttet til inntektens ervervelse. Rentekostnader kommer til fradrag i inntekten uavhengig av låneformål og tilknytning til inntekten. I tillegg gis det et personfradrag i alminnelig inntekt.

Personlige skattytere betaler i tillegg trygdeavgift og eventuelt toppskatt av personinntekt. Det vises til tabell 2.2 for en oversikt over gjeldende skattesatser, beløpsgrenser og fradrag for 2003. Personinntekt fastsettes kun for personlige skattytere og omfatter inntekt fra arbeid og pensjoner uten fradrag av noen art. For aktive eiere i enmannsforetak, deltakerlignede selskaper og aksjeselskaper, beregnes det en personinntekt på grunnlag av virksomhetens overskudd (delingsmodellen).

Det er i første rekke toppskatten som utgjør det progressive elementet i skatt på arbeidsinntekt. Progressiviteten innebærer at skattytere med høye personinntekter får høyere gjennomsnittsskatt enn skattytere med lave personinntekter. For lønnstakere og pensjonister gir minstefradraget eller særskilt fradrag i arbeidsinntekt også progressivitet i skatten på alminnelig inntekt. Personfradraget i alminnelig inntekt gir også en viss progressivitet. Formuesskatten innebærer et progressivt element også i kapitalbeskatningen.

Personlige skattytere skattlegges i klasse 1 eller klasse 2. Skatteklasse 2 omfatter ektefeller som lignes sammen og enslige forsørgere, mens skatteklasse 1 omfatter de øvrige skattyterne. Dersom den ene ektefellen har svært lav eller ingen inntekt vil det lønne seg for et ektepar å bli lignet sammen i klasse 2. Dette blir ivaretatt ved skatteligningen. Ektefeller lignes alltid sammen i klasse 2 for så vidt gjelder formuesskatt til staten. Skattytere med rett til særfradrag etter skatteloven §§ 6-80 til 6-83 lignes også i klasse 2 for formuesskatt til staten. I 2002 ble om lag 90 pst. av skattyterne lignet i klasse 1.

2.3.2 Lønnstakere

Lønnsinntekt inngår i alminnelig inntekt og personinntekt. Som alternativ til fradrag for de faktiske kostnadene knyttet til lønnsinntekten, gis skattyter enten minstefradrag eller særskilt fradrag i arbeidsinntekt ved fastsettelsen av alminnelig inntekt. Lønnstakere får det maksimale av de to fradragene. I tillegg gis det en rekke særskilte fradrag. Fradrag er nærmere omtalt i avsnitt 2.3.6.

Personinntekten ilegges trygdeavgift og eventuelt toppskatt. Trygdeavgiften er 3 pst. for pensjonsinntekter, 7,8 pst. for lønnsinntekt og beregnet personinntekt fra jordbruk, skogbruk og fiske og 10,7 pst. for annen beregnet personinntekt opp til 12 G. Gjeldende toppskatt er 13,5 pst. i trinn 1, dvs. for personinntekt over 340 700 kroner i klasse 1 og 365 000 kroner i klasse 2. Satsen i trinn 1 er 9,5 pst. for skattytere i Finnmark og Nord-Troms. I trinn 2 er toppskatten 19,5 pst., dvs. for personinntekt over 872 000 kroner. Det er anslått at 775 000 skattytere betalte toppskatt i 2002.

For 2003 skal det ikke betales trygdeavgift av personinntekt under 23 000 kroner. På inntekter ut over dette beløpet betales 25 pst. i trygdeavgift, inntil trygdeavgiften utgjør 7,8 pst. av hele inntekten. Dette innebærer at den effektive trygdeavgiftssatsen er lik avtrappingssatsen på 25 pst. for lønnsinntekter mellom 23 000 kroner og 33 430 kroner 1.

Figur 2.1 viser marginalskatt og gjennomsnittsskatt for en lønnstaker i skatteklasse 1 i 2003, når det taes hensyn til at satsen i minstefradraget i praksis virker som en reduksjon av skattesatsen på alminnelig inntekt. I beregningen er det antatt at lønnstakeren kun har lønnsinntekt og bare kan trekke fra standardfradrag (personfradrag og enten minstefradrag eller særskilt fradrag i arbeidsinntekt).

Marginalskatten er null opp til 23 000 kroner, deretter 25 pst. opp til 33 430 kroner (som følge av nedre grense i trygdeavgiften), før den faller til 7,8 pst. opp til 63 400 kroner (sum personfradrag og særskilt fradrag i arbeidsinntekt).

Det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (”lønnsfradraget”) vil være høyere enn minstefradraget for lønnstakere med inntil 132 500 kroner i lønn. Lønnstakere med lønn mellom 63 400 kroner og 132 500 kroner vil derfor få en marginalskatt på 35,8 pst. Minstefradraget fastsettes etter en sats på 24 pst. av lønnen inntil lønnen når 190 400 kroner som følge av øvre grense i minstefradraget. Dette fører til at marginalskatten vil falle til 29,1 pst. for lønnstakere med mellom om lag 132 500 kroner og 190 400 kroner. For inntekter mellom 190 400 kroner og innslagspunktet for toppskatt på 340 700 kroner er marginalskatten igjen 35,8 pst.

Skattytere skal i tillegg betale toppskatt med 13,5 pst. av lønnsinntekt utover 340 700 kroner og 19,5 pst. over 872 000 kroner, slik at marginalskatten er 49,3 pst. mellom 340 700 kroner og 872 000 kroner og 55,3 pst. over 872 000 kroner.

Alle som har ansatte, plikter å betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse som utbetales til ansatte. Dette gjelder også for arbeidsgivere som ellers ikke er skattepliktige. Arbeidsgiveravgiften beregnes i all hovedsak på det samme grunnlaget som trygdeavgiften.

Arbeidsgiveravgiften består av en geografisk differensiert avgift og en ekstra arbeidsgiveravgift på lønn over 16 G. Den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften er inndelt i 5 soner med satser på:

• 14,1 pst. i sone 1,

• 10,6 pst. i sone 2,

• 6,4 pst. i sone 3,

• 5,1 pst. i sone 4 og

• 0 pst. i sone 5 (Finnmark og Nord-Troms).

Gjennomsnittlig nivå for arbeidsgiveravgiften er anslått til om lag 12,8 pst. i 2000 og 2001. Distriktskommuner har generelt lavere sats enn sentrale kommuner. For arbeidstakere som er 62 år og eldre ble arbeidsgiveravgiften redusert med 4 prosentpoeng fra 1. juli 2002. Den gjeldende geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften betraktes av ESA som ulovlig statsstøtte og kan neppe videreføres i sin nåværende form etter utgangen av 2003.

Det legges en ytterligere arbeidsgiveravgift på 12,5 pst. på lønn over 16 G. Den ekstra arbeidsgiveravgiften er generelt utformet og knyttet til den enkelte arbeidstakers bosted. Ordningen gjelder alle bedrifter og omfatter også utenlandske arbeidstakere bosatt i Norge og utenlandsk eide bedrifter.

2.3.3 Pensjonister

Pensjonister og trygdede skattlegges i utgangspunktet på samme måte som lønnstakere. Det er imidlertid viktige unntak som sikrer at pensjonister betaler lavere skatt enn lønnstakere med tilsvarende inntekt. Dette er i hovedsak den lavere trygdeavgiften på 3 pst., et særfradrag for alder og uførhet mv. i alminnelig inntekt på maksimalt 18 360 kroner for 2003 2 og skattebegrensningsregelen for pensjonister med middels og lave inntekter.

Skattebegrensningsregelen omfatter skatt av alminnelig inntekt og trygdeavgift, men ikke toppskatt eller formuesskatt. Ektefellers inntekter og eventuell formue ses alltid under ett når de skattlegges etter skattebegrensningsregelen. Regelen kan benyttes av AFP-pensjonister, enslige forsørgere som mottar overgangsstønad og personer med alderspensjon fra folketrygden, dersom dette gir lavest skatt. Uførepensjonister kan skattlegges etter skattebegrensningsregelen dersom ervervsevnen er satt ned med minst 2/3.

Enslige skattytere som kommer under skattebegrensningsregelen, skal ikke få beregnet skatt når alminnelig inntekt, med tillegg av 2 pst. av nettoformue over 200 000, ikke overstiger 85 200 kroner for 2003. Tilsvarende grense for ektepar som kommer under regelen er 138 300 kroner. 3 Når en også inkluderer virkningen av minstefradraget, innebærer disse reglene at pensjonister kan ha inntekt på inntil 110 700 kroner for enslige og 179 600 kroner for ektepar uten å betale inntektsskatt, når nettoformuen er under 200 000 kroner. Fordelen av regelen avtrappes ved at overskytende inntekter skattlegges med en sats på 55 pst., slik at pensjonister med høye inntekter og/eller høy formue ikke nyter godt av denne skattebegrensningen. Avtrappingssatsen innebærer at kapitalinntekter utover dette nivået ilegges en effektiv skatt på 55 pst., mens den er 41,8 pst. for pensjons- og lønnsinntekter 4.

Med denne avtrappingssatsen vil det normalt lønne seg for en pensjonist (uten andre inntekter enn pensjon) med formue under 200 000 kroner å bli skattlagt etter skattebegrensningsregelen så lenge pensjonen er under 184 800 kroner (299 200 for ektepar med ett særfradrag for alder). Over denne grensen lønner det seg å bli skattlagt etter de ordinære skattereglene for pensjonister. Dersom pensjonisten har en nettoformue over 200 000 kroner, så vil det lønne seg å bli skattlagt etter ordinære regler på et lavere inntektsnivå. Figur 2.2 viser sammenhengen mellom nettoformue og pensjonsinntekt i skattebegrensningsregelen for en enslig pensjonist . 5

Kilde: Finansdepartementet.

I 2003 er det anslått at om lag 50 pst. av de trygdede vil bli omfattet av skattebegrensningsregelen. Av disse er det om lag 80 pst. som betaler inntektsskatt og om lag 20 pst. som ikke betaler skatt. Resten av de trygdede betaler skatt etter ordinære skatteregler for pensjonister.

2.3.4 Personlige næringsdrivende

Personlige næringsdrivende er omfattet av samme satsstruktur som lønnstakere, med visse unntak. Næringsdrivende får ikke minstefradrag i næringsinntekt, men de kan trekke fra faktiske kostnader knyttet til virksomheten. Trygdeavgiften for næringsdrivende (utenom primærnæringene) er på 10,7 pst. for personinntekt opp til 12 G (anslått til 670 740 kroner i 2003). Satsen er 7,8 pst. for personinntekt over 12G. Det er ikke arbeidsgiveravgift på næringsinntekt.

2.3.5 Delingsmodellen

Inntekten fra virksomheten til en personlig næringsdrivende vil dels komme fra arbeidsinnsats og dels fra avkastning på kapital som er investert i virksomheten. I kapittel 11 gis en nærmere beskrivelse av gjeldende delingsmodell for å fastsette fordelingen av inntekten på hhv. arbeidsinntekt og kapitalinntekt.

2.3.6 Sentrale fradrag i inntekt og skatt for personlige skattytere

2.3.6.1 Personfradrag (tidligere klassefradrag)

Personlig skattytere kan trekke fra personfradrag i alminnelig inntekt. For 2003 er personfradraget på 31 600 kroner i klasse 1 og 63 200 kroner i klasse 2.

2.3.6.2 Minstefradrag

Alle skattytere med lønns- og pensjonsinntekter kan etter hovedregelen kreve minstefradrag i alminnelig inntekt. Minstefradraget beregnes som 24 pst. av lønns- og pensjonsinntekten for 2003, med en nedre grense på 4 000 kroner og en øvre grense på 45 700 kroner. Minstefradraget er et standardisert fradrag som skal omfatte de ulike fradrag som en skattyter vil ha i forbindelse med utøvelse av et arbeid. Dersom de faktiske utgiftene som minstefradraget er ment å dekke overstiger minstefradraget, kan en i stedet kreve fradrag for faktiske utgifter.

Satsen i minstefradraget bidrar i tillegg i realiteten til å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt, ved at det kun er 76 pst. av økt personinntekt (1-0,24) som blir skattlagt som alminnelig inntekt. Det fører til at den effektive skattesatsen på alminnelig inntekt blir 21,3 pst. for dem som får minstefradrag etter sats. Det gjelder for personinntekter under 190 400 kroner (45 700/0,24), med unntak for dem som får minstefradrag iht. det såkalte ”lønnsfradraget”, jf. nedenfor.

2.3.6.3 Særskilt fradrag i arbeidsinntekt (”lønnsfradraget”)

Et alternativ til det ordinære minstefradraget er det særskilte fradraget i arbeidsinntekt mv. Dette fradraget i lønnsinntekt er på 31 800 kroner for 2003, og virker som en særskilt nedre grense i minstefradraget som kun gjelder lønnsinntekter. Det vil være gunstigst for lønnstakere med lønnsinntekt under 132 500 kroner (31 800/0,24) å bli lignet etter lønnsfradraget i stedet for etter minstefradraget.

2.3.6.4 Foreldrefradrag for legitimerte utgifter til pass og stell av barn

Ved fastsettelsen av alminnelig inntekt kan det kreves fradrag for dokumenterte utgifter til pass og stell av barn. Som barn regnes barn som er 11 år eller yngre, eller eldre barn med spesielle omsorgsbehov. Foreldrefradraget er inntil 25 000 kroner for ett barn og inntil 30 000 kroner for to eller flere barn i 2003.

Etter hovedregelen er det tilstrekkelig at det foreligger dokumenterte utgifter til pass og stell av barn for å kreve fradraget. Dersom foreldrene er enige om fordeling av fradraget, legges denne til grunn. Ellers gis fradraget til den som har høyest inntekt. Dersom fradraget er større enn den høyeste inntekten, føres resten av fradraget i den laveste inntekten.

2.3.6.5 Fradrag for reiseutgifter mellom hjem og arbeid

En skattyter kan kreve fradrag for den delen av reiseutgifter mellom hjem og arbeid som overstiger 9 200 kroner i løpet av inntektsåret. Fra og med 1999 ble det innført standardiserte regler for dette fradraget (reiseavstandsmodellen). Fradraget er 1,40 kroner pr. km uavhengig av faktiske reisekostnader.

2.3.6.6 Fradrag for gaver til frivillige organisasjoner

Alle skattytere kan kreve fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner. Organisasjonen må ikke ha erverv til formål, må drive virksomhet innenfor nærmere definerte områder og ha nasjonalt omfang. Det er en forutsetning at gaven utgjør minst 500 kroner i det året gaven blir gitt.

Fradraget for gaver var tidligere samordnet med fradraget for betalt fagforeningskontigent, men ble skilt ut som et eget fradrag fra og med 2003. Maksimalt fradrag er satt til 6 000 kroner.

2.3.6.7 Fradrag for innbetalt fagforeningskontingent

Lønnstakere og aktive fiskere kan kreve fradrag for kontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjon som har forhandlingsrett eller har inngått tariffavtale på vegne av medlemmene. Fradrag kan samlet gis med inntil 1 100 kroner.

2.3.6.8 Særskilte skattefradrag for bosatte i Nord-Troms og Finnmark

Skattytere bosatt i Finmark og Nord-Troms har rett til et særskilt fradrag i alminnelig inntekt på 15 000 kroner i klasse 1 og 30 000 kroner i klasse 2.

2.3.6.9 Sjømanns- og fiskerfradrag

Sjøfolk kan kreve et særskilt sjømannsfradrag med inntil 30 pst. av inntekten begrenset oppover til 80 000 kroner i 2003. Hovedvilkår for sjømannsfradraget er at en har arbeidet minst 130 dager i inntektsåret på skip eller flytende installasjon og at dette har vært vedkommendes hovedbeskjeftigelse. Fiskere som har utøvet fiske i minst 130 dager, har rett til et tilsvarende fradrag.

Sjømanns- og fiskerfradraget er samordnet. Samlet fradrag skal ikke overstige 80 000 kroner selv om skattyteren i et inntektsår har vært beskjeftiget dels som sjømann og dels som fisker.

2.3.6.10 Fradrag for premier til tjenestepensjonsordninger

En arbeidstaker kan trekke fra sin andel av innbetalinger til pensjonsordninger i arbeidsforhold ved fastsettelsen av alminnelig inntekt. En arbeidsgivers andel til pensjonsordningen kan trekkes fra hos arbeidsgiver og inngår i beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiverens andel er heller ikke skattepliktig hos arbeidstakeren på innbetalingstidspunktet. Utbetaling av pensjoner fra ordningen skattlegges som personinntekt for arbeidstakeren.

2.3.6.11 Innskudd til egen pensjonsordning

Innbetalinger til individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) kommer til fradrag ved fastsettelsen av alminnelig inntekt. En individuell pensjonsavtale kan enten være en pensjonsforsikringsavtale eller en pensjonsspareavtale. Fradraget er begrenset til 40 000 kroner i 2003. Fradragsrammen gjelder for hver av ektefellene. Innbetalingen er fradragsberettiget hos den av ektefellene som har betalt den. Ubenyttet del av fradragsrammen hos den ene ektefellen kan ikke overføres til den andre, selv om forsikringen er tegnet på den andre ektefellen.

2.3.6.12 Gjeldsrenter

Alle skattytere har som hovedregel rett til fradrag for gjeldsrenter. Det er ikke fradrag for renter på restskatt (manglende fradragsrett er tatt hensyn til ved fastsettelsen av renten). Det gis heller ikke rett til fradrag for renter som sparebanker mv. utbetaler på grunnfondsbevis.

2.3.6.13 Særfradrag for store sykdomsutgifter

Skattytere som har hatt store utgifter i forbindelse med sykdom og varig svakhet kan få et særfradrag i alminnelig inntekt. I utgangspunktet gjelder fradraget alle typer merutgifter i forbindelse med sykdom eller svakhet, og er ment å dekke sykdomsutgifter mv. som det offentlige har valgt ikke å gi direkte støtte til. Det er ligningsmyndighetene som i utgangspunktet avgjør om en person har krav på særfradraget for store sykdomsutgifter.

Utgiftene anses som store dersom de overstiger 6 120 kroner. Fradraget settes da normalt til 9 180 kroner, selv om faktiske utgifter er lavere. Det gis ikke fradrag for utgifter som er lavere enn 6 120 kroner. Dersom utgiftene er høyere enn 9 180 kroner, settes fradraget likt faktiske utgifter. Etter gjeldende regler er det ikke begrensning på særfradragets størrelse.

2.3.6.14 Særfradrag for alder og uførhet mv.

Det gis særfradrag som følge av alder, uførhet, sykdomsutgifter og forsørgelsesbyrde. Særfradrag for alder gis fra fylte 70 år eller fra fylte 67 år for en som hever alderspensjon i folketrygden. Særfradrag som følge av uførhet gis til uførepensjonister med minst 2/3 redusert ervervsevne. I 2003 er særfradraget for alder og uførhet på inntil 18 360 kroner.

2.3.6.15 Særfradrag for faktisk forsørgelse

Det kan gis særfradrag for faktisk forsørgelse. Det gis ikke fradrag for barn som skattyter mottar barnetrygd for. I 2003 utgjør fradraget inntil 5 000 kroner pr. forsørget person inntil fire personer. Begrunnelsen for fradraget er at det ville virke urimelig å la forsørgerbyrden være uten betydning for skattleggingen av forsørgeren.

2.3.6.16 Underholdsbidrag

Bidragspliktige kan normalt trekke fra underholdsbidrag i alminnelig inntekt, når bidraget er skattepliktig inntekt for mottakeren. For at det skal kunne kreves fradrag, må det foreligge en regelmessig understøttelse som en er forpliktet til å yte etter lov eller avtale.

Fra 1. oktober 2003 skal mottatt barnebidrag ikke lenger anses som skattepliktig inntekt. Fra dette tidspunkt vil det dermed heller ikke foreligge rett til fradrag for slike bidrag.

2.3.6.17 Underskudd

Underskudd som oppstår i en næring eller virksomhet, kan trekkes fra i inntekten fra andre næringer eller inntektskilder. En skattyter som både driver næring og er lønnsmottaker, kan dermed trekke fra et eventuelt underskudd i næringen i lønnsinntekten. I tilfelle det ikke er positiv inntekt å trekke fra underskuddet i, kan underskudd som oppstår ett år føres til fradrag i eventuelle overskudd de neste 10 årene.

Skattemessig underskudd vil oppstå når de fradragsberettigede utgiftene er større enn den motsvarende skattemessige inntekten. Dette underskuddet kan også skyldes avskrivningsregler som gir høyere fradrag enn den faktiske verdireduksjon på det enkelte saldoobjektet. Det aktuelle fradraget vil komme som inntekt ved eventuell realisasjon av driftsmidlet.

2.3.6.18 Boligsparing for ungdom (BSU)

Personlige skattytere bosatt i Norge kan til og med det året de fyller 33 år kreve fradrag i skatt etter reglene om boligsparing for ungdom. Maksimalt årlig sparebeløp er 15 000 kroner, og skattefradraget er 20 pst. av sparebeløpet, dvs. at maksimalt årlig fradrag i skatt er 3 000 kroner. Samlet innbetalt sparebeløp på konto kan ikke overstige 100 000 kroner. En BSU-konto kan bare være tilordnet én person og opprettes én gang for hver person. Ektefeller må eventuelt opprette hver sin konto. For ektefeller som lignes felles eller særskilt (ikke atskilt) gis fradrag først i skatten til kontohaveren. Udekket fradrag overføres til fradrag i den andre ektefellens skatt. Det oppsparte beløpet kan bare brukes til anskaffelse av bolig.

2.3.7 Skattlegging av naturalytelser

Begrepet ”naturalytelser” brukes om ytelser i form av varer og tjenester i tilknytning til arbeidsforhold, i motsetning til ytelser i penger (kontante ytelser). Det skatterettslige utgangspunktet er at alle inntekter som stammer fra arbeidsforhold eller har tilknytning til arbeidsforhold, er skattepliktige som arbeidsinntekt etter skatteloven § 5-1 jf. §§ 5-10 flg. Prinsipielt er det ingen forskjell på om et arbeidsvederlag ytes i form av kontanter eller i form av naturalytelser. Det er et sentralt prinsipp i skattesystemet at alle fordeler vunnet ved arbeid skal beskattes som lønn.

Selv om hovedregelen er at naturalytelser og kontante ytelser skal skattlegges likt, er det i gjeldende regler gjort unntak for en rekke naturalytelser i arbeidsforhold. Enkelte ytelser er i sin helhet unntatt fra beskatning, f.eks. privat bruk av datautstyr utlånt av arbeidsgiver og rimelige velferdstiltak for en betydelig del av de ansatte i bedriften. Andre ytelser er underlagt en lempelig beskatning, f.eks. er den skattemessige verdsettingen av fritt arbeidstøy til bruk på kontor kun 60 pst. av arbeidstøyets markedsverdi. I boks 2.1 presenteres eksempler på skattefavoriserte naturalytelser.

Når en skattepliktig naturalytelse både har privat og yrkesmessig verdi for arbeidstakeren, vil det ofte oppstå vanskeligheter med å fastslå verdien av den private fordelen som skal komme til beskatning. I en del tilfeller er dette løst ved at man har fastsatt sjablonmessige satser for den private fordelen, som f.eks. i beskatningen av fri bil. Ved bruk av slike sjabloner må en gjøre en avveining mellom riktigst mulig verdsettelse av den private fordelen for den enkelte og en administrativ hensiktsmessig verdsettelse.

Det kan trekkes et skille mellom rimelige velferdstiltak og andre naturalytelser. Både arbeidsgiver og arbeidstaker kan ha nytte av slike velferdstiltak, og dette gjør det vanskeligere å fastslå den rene private fordelen som tilfaller arbeidstakeren. Den opprinnelige begrunnelsen for skattefritaket for velferdstiltak var rimelighetshensyn, samt at tiltakene i hovedsak bestod av ytelser med lav økonomisk verdi.

2.3.8 Barnetrygd

Barnetrygd ytes for alle barn bosatt i Norge og er en skattefri ytelse. Etter gjeldende regler gis det barnetrygd fra og med måneden etter at barnet er født til og med den måneden barnet fyller 18 år. For 2003 er den generelle satsen i barnetrygden 11 664 kroner for hvert barn pr. år. I tillegg gis det et småbarnstillegg for barn mellom ett og tre år på 7 884 kroner pr. år. Småbarnstillegget avvikles fra 1. august 2003. Stønadsmottakere i Finnmark og Nord-Troms får en ekstra barnetrygd på 3 792 kroner for hvert barn pr. år. Enslige forsørgere har rett til barnetrygd for ett barn mer enn de faktisk forsørger. I tillegg får enslige forsørgere som mottar full overgangsstønad ett ekstra småbarnstillegg på 7 884 kroner pr. år for hvert barn under tre år. Disse vil beholde et småbarnstillegg også etter at det generelle småbarnstillegget avvikles.

2.3.9 Skatt på kapitalavkastning, formue og eiendom

2.3.9.1 Renter mv.

Renteinntekter og annen løpende avkastning av sparekapital inngår i alminnelig inntekt og skattlegges med 28 pst. Renteutgifter kommer som nevnt fullt ut til fradrag i det samme grunnlaget.

2.3.9.2 Gevinst og inntekt av egen bolig

Bolig og fritidseiendom som eieren selv bor i, skattlegges dels gjennom inntektsbeskatning og dels gjennom formuesbeskatning. Begge skattegrunnlagene beregnes ut fra ligningsverdien på boligen. Nettoinntekt fra egen bolig fastsettes sjablonmessig med 2,5 pst. av eiendommens ligningsverdi (prosentligning). For den delen av ligningsverdien som overstiger 451 000 kroner skal nettoinntekten beregnes med 5 pst. Ved beregning av skattepliktig inntekt av egen bolig gis det et bunnfradrag på 80 000 kroner.

Gevinst ved salg av bolig er i utgangspunktet skattepliktig som alminnelig inntekt. En eier som har eid boligen mer enn ett år før han selger den og har brukt den som bolig i minst ett av de to siste årene, er fritatt for skatt på eventuell gevinst ved salg av boligen. Dette gjelder selv om midlene ikke blir reinvestert i ny bolig. Tilsvarende er tap kun fradragsberettiget dersom gevinsten ville vært skattepliktig.

2.3.9.3 Aksjeutbytte og -aksjegevinst

Utbytte fra aksjeselskap, allmennaksjeselskap, likestilt selskap og sammenslutninger regnes som skattepliktig inntekt og skattlegges med 28 pst. Utbytte omfatter enhver utdeling som innebærer en vederlagsfri overføring av verdier fra selskap til aksjonær. Utbytte omfatter ikke tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, utbetaling ved likvidasjon av aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller utbetalt refusjon.

For å unngå dobbeltbeskatning av utbytte, brukes godtgjørelsesmetoden. Metoden går ut på at selskapet betaler skatt av hele overskuddet uten fradrag for utdelt aksjeutbytte. Selve utbyttebeløpet inngår i aksjonærens alminnelige inntekt og skattlegges hos aksjonæren, men han får godtgjørelse (fradrag i utlignet skatt) med et beløp som tilsvarer skatten på utbyttet. Når selskap og aksjonær har samme skattesats på alminnelig inntekt, som er hovedregelen i skattesystemet, forhindrer godtgjørelsesmetoden økonomisk dobbeltbeskatning av utbytte. Dersom godtgjørelsen overstiger utlignet skatt av alminnelig inntekt i ligningsåret, framføres det overskytende til fradrag i skatt av alminnelig inntekt i senere år.

Godtgjørelsesmetoden bygger på at utbytteutdelingen allerede er beskattet i aksjeselskapet, i den grad utbyttet er delt ut av skattlagt overskudd. Aksjeselskaper som deler ut inntekt som ennå ikke er beskattet, skal betale en korreksjonsskatt. Korreksjonsskatten skal hindre at det blir delt ut utbytte med rett til godtgjørelse for aksjonærene uten at inntekten som ligger til grunn for utdelingen er fullt beskattet på selskapets hånd.

Gevinst ved realisasjon av aksje regnes som skattepliktig inntekt, og tap ved realisasjon av aksje kan føres til fradrag i skattyters inntekt. Aksjegevinster beskattes som alminnelig inntekt. RISK-metoden (Regulering av Inngangsverdien av Skattlagt Kapital) er innført for å hindre at inntekt som er skattlagt på selskapets hånd blir skattlagt også hos aksjonærene gjennom skattlegging av verdistigningen på aksjene. Metoden innebærer at det ved beregning av aksjegevinst tas hensyn til endring i skattlagt kapital i selskapet i løpet av aksjonærens eiertid. Inngangsverdien på aksjene i selskapet oppreguleres med netto økning av selskapets skattlagte inntekt i løpet av eiertiden, eventuelt nedreguleres med netto reduksjon. Dette betyr at aksjegevinsten (salgssum fratrukket RISK-justert inngangsverdi) endres tilsvarende, men med motsatt fortegn av RISK-justeringen. Metoden innebærer at aksjegevinster som skyldes andre forhold enn tilbakeholdt overskudd, beskattes med en sats på 28 pst., mens det ikke blir noen aksjegevinstbeskatning dersom gevinsten i sin helhet skyldes tilbakeholdt overskudd.

2.3.9.4 Formuesskatt

Formuesskatten er en skatt på nettoverdien av skattyters eiendeler og kommer i tillegg til skatt på avkastningen av eiendelene. Personlige skattytere betaler formuesskatt både til staten og kommunen. Formuesskattesatsene og beløpsgrenser for personlige skattytere er gjengitt i tabell 2.2.

Grunnlaget for formuesskatten er i utgangspunktet omsetningsverdien av alle formuesobjekter som skattyteren eier ved utgangen av inntektsåret. For en del viktige formuesobjekter er det imidlertid gjort unntak fra hovedregelen om verdsettelse til omsetningsverdi fordi det er vanskelig å registrere eller fastslå verdien av enkelte formuesobjekter. I dag verdsettes bolig, ikke-børsnoterte aksjer og forbrukskapital svært lavt sammenlignet med for eksempel børsnoterte aksjer og bankinnskudd. I tillegg blir verdien av forretningsverdi (goodwill) eller immaterielle verdier ikke pålagt formuesskatt, bortsett fra når de gjenspeiles i aksjekursen på børsnoterte selskaper. Lempninger i verdsettelsesgrunnlaget er bl.a.:

• Boliger og fritidseiendommer verdsettes til ligningstakst som gjennomgående er lavere enn omsetningsverdi.

• Fra og med 2003 blir formuesverdsettelsen av grunnfondsbevis redusert fra 100 til 65 pst. pr. 1. januar i ligningsåret, eller til 65 pst. av antatt salgsverdi dersom kursen på grunnfondsbevis ikke er notert eller kjent.

• Aksje notert på SMB-listen ved Oslo Børs verdsettes til 65 pst. av kursverdien pr. 1. januar i ligningsåret.

• Ikke børsnoterte aksjer verdsettes til 65 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av selskapsformuen basert på skattemessige formuesverdier pr. 1. januar i ligningsåret. Ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper verdsettes til 65 pst. av aksjenes antatte omsetningsverdi pr. 1. januar i ligningsåret.

• Avskrivbare driftsmidler i saldogruppe a, c og d verdsettes til saldoverdien. Formuesverdien skal settes lavere dersom skattyter påviser at omsetningsverdien er lavere.

• Privat innbo og løsøre, unntatt motorkjøretøy, campingvogn og lystfartøy, ilegges formuesskatt bare på den delen av samlet verdi som overstiger 100 000 kroner. I tillegg baseres verdien av slike eiendeler på en andel av forsikringsverdien.

• Formuesverdien av grunnkjøpsobligasjoner skal tilsvare pålydende av den ikke nedbetalte delen av obligasjonene.

Dersom den skattepliktiges formuesskatt og skatt på alminnelig inntekt utgjør mer enn 80 pst. av alminnelig inntekt eksklusive særfradrag for alder og uførhet mv., skal formuesskatten settes ned, slik at denne grensen ikke overskrides. For å hindre at skattytere med store formuer helt unngår formuesskatt, kan ikke skatt av nettoformue over 1 mill. kroner settes ned til under 0,6 pst. av overskytende formue.

2.3.9.5 Eiendomsskatt

Eiendomskatten er en kommunal skatt. Kommunene kan velge om de vil skrive ut eiendomsskatt eller ikke og administrerer selv eiendomsskatten, uavhengig av den statlige ligningsforvaltningen. Kommunal eiendomsskatt kan skrives ut både på grunn og bygninger som ligger i klart avgrensede områder som helt eller delvis er utbygget på byvis, eller der slik utbygging er igangsatt. Utenfor slike områder er det bare adgang til å skrive ut eiendomsskatt på ”verk og bruk”.

Skatten skal som utgangspunkt svares av den som eier eiendommen pr. 1. januar i skatteåret. Eiendomskatten skal være minst 2 og maksimum 7 promille av eiendommens takstverdi. Første året det blir skrevet ut eiendomsskatt i kommunen, kan satsen ikke være høyere enn 2 promille, og satsen kan ikke øke med mer enn 2 promille pr. år. For gårdsbruk og skogbruk skal eiendomsskatten ikke utgjøre mer enn 4 promille av takstverdien. Kommunen kan fastsette bunnfradrag i eiendomsskatten for alle selvstendige boenheter i faste eiendommer som ikke blir brukt i næringsvirksomhet.

2.3.9.6 Skatt på arv og gave

Arv eller gave er ikke skattepliktig inntekt for arving eller mottaker. Men i utgangspunktet skal alle som mottar arv eller gave som hovedregel betale arveavgift av overførte økonomiske verdier. Midler som mottas som arv fra ektefelle er fritatt fra avgift. Videre er det vedtatt at samboere med felles barn og/eller som tidligere har vært gift med hverandre, skal likestilles med ektepar ift. avgiftsplikten. Arveavgiftssatsene for 2003 er gjengitt i tabell 2.3. Fribeløpene og grensene gjelder pr. arvelater og pr. arvemottaker.

Ektefeller har rett til å sitte i uskiftet bo, og overføring av arven til arvingene skjer ofte først når lengstlevende dør. Ved skifte av et uskiftet bo regnes arven å komme både fra første avdøde og lengstlevende. Fribeløpet i arveavgiften innebærer at én livsarving ved oppgjør av et uskiftet bo først skal svare arveavgift når grunnlaget overstiger 500 000 kroner i 2003. To livsarvinger i uskiftet bo vil først svare arveavgift når boet verdsettes til over 1 mill. kroner. Ved privat skifte legges verdiene og arveavgiftssatsene på tidspunktet for dødsfallet til grunn, mens tidspunktet for utlodning (utdeling) legges til grunn ved offentlig skifte.

Ved verdsettelse skal boets eiendeler som hovedregel settes til markedsverdi, og normalt ikke lavere enn den verdien som er lagt til grunn ved skiftet/arveoppgjøret mellom arvingene. Det er imidlertid noen viktige unntak, bl.a.:

• Ikke-børsnoterte aksjer verdsettes valgfritt til 30 eller 100 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi 1. januar i året forut for året aksjene arves. Ved eventuelt salg av aksjene vil inngangsverdien være lik det beløpet aksjene er verdsatt til i arveavgiftsgrunnlaget. Dersom en ønsker å realisere arven raskt, kan det derfor lønne seg å betale arveavgift etter full omsetningsverdi. Dette vil gjelde i de tilfellene der den økte arveavgiften blir lavere enn skatten på aksjegevinsten av de tilsvarende beløp ved lav verdsettelse.

• Andeler i ansvarlige selskaper verdsettes valgfritt til 30 pst. eller 100 pst. av andelens skattemessige formuesverdi 1. januar i det året andelen arves.

• For fast eiendom som er gjenstand for åsetesrett (”rett til å sitte på gården”), i praksis landbrukseiendom, skal skiftetakst legges til grunn for avgiftsberegningen når eiendommen overtas av den åsetesberettigede i henhold til slik takst.

2.4 Skattlegging av næringsvirksomhet

2.4.1 Generelle regler og begreper

2.4.1.1 Beskatning av ulike eierformer

Reglene for inntekts- og formuesbeskatning av bedrifter er til en viss grad avhengig av hvordan næringsvirksomheten er organisert. Bedrifter kan deles inn i følgende grupper etter eierformen:

1. Ansvarlige selskaper med fullt ansvar der alle deltakerne har et ubegrenset, personlig ansvar utad for selskapets forpliktelser. Dette gjelder også selv om én eller flere av deltakerne er selskap med begrenset ansvar, for eksempel aksjeselskap.

2. Ansvarlige selskaper med delt ansvar der den enkelte deltaker har et ubegrenset personlig ansvar utad for en andel av selskapets forpliktelser. Dette gjelder også selv om en eller flere av deltakerne er selskap med begrenset ansvar.

3. Kommandittselskaper der minst en deltaker har et ubegrenset personlig ansvar utad for selskapets samlede forpliktelser (komplementar) og minst en annen deltaker har begrenset personlig ansvar med en fastsatt sum (kommandittist). Dette gjelder også selv om en eller flere av deltakerne er selskap med begrenset ansvar.

4. Indre selskaper der ansvaret mellom deltakerne er organisert på en av måtene som er beskrevet i punktene 1-3, men som ikke opptrer som selskap overfor tredjemann. Hver deltaker som opptrer utad har fullt personlig ansvar utad for det han forplikter for selskapet innad.

5. Aksjeselskaper mv. er selskaper der ingen av deltakerne (aksjonærene) har ubegrenset personlig ansvar for selskapets forpliktelser, udelt eller for deler som til sammen utgjør selskapets forpliktelser.

I tillegg kommer personlig eide enmannsforetak.

Selskaper i gruppene 1 - 4 er ikke egne skattesubjekter. Deltakerne i slike selskaper lignes hver for seg for sin andel av selskapets inntekt og formue. Deltakerne lignes normalt etter en nettometode, dvs. at inntekt og formue fastsettes på selskapets hånd som om dette var skattesubjekt. Nettoresultatet fordeles deretter på den enkelte deltaker etter eierandel. Den enkelte deltaker beskattes så for sin andel av nettoresultatet.

Selskaper eller sammenslutninger der alle deltakerne har et begrenset ansvar, for eksempel aksjeselskaper, er egne skattesubjekt.

En viktig skattemessig forskjell mellom selskaper som deltakerlignes og selskaper som skattlegges som egne skattesubjekter, er behandlingen av ligningsmessig underskudd. Deltakerligning innebærer at selskapets underskudd i et år er fradragsberettiget i deltakernes eventuelle øvrige skattepliktige inntekter samme år, mens et selskap som er eget skattesubjekt normalt bare kan fradragsføre underskuddet i senere års overskudd.

2.4.1.2 Inntekter og kostnader

Overskudd i bedrifter skattlegges som alminnelig inntekt med en flat skattesats på 28 pst. Alminnelig inntekt er virksomhetens samlede inntekter, fratrukket alle kostnader i næringsvirksomheten, herunder skattemessige avskrivninger. I aksjeselskaper som omfattes av delingsmodellen, må de aktive aksjonærene i tillegg betale skatt på positiv beregnet personinntekt fra selskapet. Aksjonærene kan imidlertid få skatten refundert av selskapet der aktiviteten er utøvet.

For skattepliktige med full regnskapsplikt skal årsregnskap legges til grunn for den tidsmessige plasseringen av inntekter og utgifter, for så vidt regnskapet er oppgjort i overensstemmelse med de regler som følger av regnskapslovgivningen, og ikke annet er særskilt bestemt i skattelovgivningen. I foretak med begrenset regnskapsplikt skal inntekter og kostnader i utgangspunktet tidfestes etter realisasjonsprinsippet og ikke etter regnskapsreglene, jf. skatteloven § 14-4 (1).

Viktige kostnader i bedriftene er lønnskostnader, finanskostnader og generelle driftskostnader. I tillegg er følgende elementer viktige når skattepliktig inntekt i bedriftene skal fastsettes:

• avskrivninger på driftsmidler, og gevinster/tap ved salg av driftsmidler

• varelagervurderinger

• tap på utestående fordringer.

2.4.1.3 Avskrivninger

Det følger av skatteloven at "varige og betydelige" driftsmidler ikke kan fradragsføres direkte, men kan avskrives etter nærmere angitte regler. Betingelsen for at et driftsmiddel skal betraktes som "varig og betydelig" er at det har en kostpris på 15 000 kroner eller mer, og at det har en sannsynlig brukstid på minst 3 år. Driftsmidler med en kostpris lavere enn 15 000 kroner eller med kortere brukstid enn 3 år anses ikke som varige, og kan dermed utgiftsføres direkte.

Avskrivninger foretas vanligvis etter saldometoden med utgangspunkt i historisk kostpris. Saldometoden innebærer at avskrivningene beregnes som en fast prosent av gjenstående verdi. Årlige avskrivningsbeløp avtar derfor etter hvert som driftsmidlet blir nedskrevet. Det er ulike satser for ulike typer driftsmidler. I prinsippet gjenspeiler satsene de antatte brukstider, slik at det er lave satser for driftsmidler med lang brukstid, og høyere satser for driftsmidler med kort levetid. Saldogrupper og avskrivningssatser er som følger:

Den høye satsen i saldogruppe h kan brukes for bygg med kort levetid, dvs. bygg som antas å ha en brukstid på under 20 år fra oppføringen.

Driftsmidler som inngår i gruppe a, b, c og d avskrives under ett. I gruppene e, f, g, og h føres hvert enkelt driftsmiddel på egen saldo. Hver saldo er ett avskrivningsgrunnlag eller grunnlag for inntektsføring av negativ saldo. Saldoen består av saldo etter foregående års avskrivninger eller inntektsføring av negativ saldo med tillegg av summen av kostpris for driftsmidler mv. som er ervervet i løpet av inntektsåret, fradrag for nedskrivning, korreksjon for inntekts- og kostnadsføring.

2.4.1.4 Skattefradrag for FoU-utgifter

Fra og med inntektsåret 2002 kunne små og mellomstore bedrifter få fradrag i skatt for utgifter til forskning og utvikling (FoU). I forbindelse med budsjettet for 2003 vedtok Stortinget å utvide ordningen til å gjelde alle bedrifter. Skattefradraget utgjør som hovedregel 18 prosent av FoU-kostnader opp til en maksimal kostnadsramme på 4 millioner kroner årlig ved egenutført FoU. Kostnadsrammen kan utvides til 8 millioner kroner ved kjøp av FoU-tjenester fra universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Samlet fradragsgrunnlag kan likevel ikke overstige 8 mill. kroner. Dersom bedriften ikke betaler tilstrekkelig skatt til å dekke fradraget, skal det utbetales et supplerende tilskudd i skatteoppgjøret. Bedrifter som regnes som små og mellomstore bedrifter (SMB) etter EFTA Surveillance Authority's (ESA) definisjon, har rett til en fradragssats på 20 pst.

2.4.2 Skattlegging av petroleumsvirksomhet

Beskatning etter petroleumsskatteloven gjelder for utvinning, behandling og rørledningstransport av petroleum. Petroleumsbeskatningen bygger i utgangspunktet på den ordinære bedriftsbeskatningen med alminnelig inntektsskatt på 28 pst. av inntekt fra sokkelvirksomhet. Det er imidlertid innført viktige særordninger i petroleumsskatteloven som er begrunnet i den meravkastningen (grunnrenten) som er knyttet til utvinning av olje og gass på norsk sokkel sammenlignet med avkastning fra annen næringsvirksomhet. Skattlegging av grunnrenten skal bidra til at verdien av petroleum som nasjonal fellesressurs skal komme hele samfunnet til gode. Det er derfor innført en særskatt på 50 pst. av inntekt fra petroleumsvirksomhet, slik at maksimal marginalskatt er 78 pst. Videre gjelder visse andre særordninger i skattlegging av petroleumsvirksomhet sammenlignet med ordinær virksomhet. De mest sentrale er reglene ved overdragelse av utvinningstillatelse mv. på kontinentalsokkelen (såkalte § 10-saker), særskilte avskrivnings- og friinntektsregler og reglene for framføring av underskudd. Petroleumsvirksomheten ilegges også særskilte avgifter i tillegg til at staten får inntekter gjennom sin direkte eierandel i olje- og gassfelt på sokkelen (SDØE), jf. nedenfor.

I grove trekk beregnes skatten fra petroleumsvirksomhet på følgende måte:

I ordinær næringsvirksomhet er det vanlig å legge faktisk oppnådde kontraktspriser til grunn for fastsettelse av salgsinntektene. I tilfeller der det foreligger et interessefellesskap mellom kjøper og selger som kan ha påvirket kontraktsprisene, kan imidlertid skattemyndighetene overprøve dette og legge andre priser til grunn for skatteformål (gjennomskjæring). I petroleumsnæringen er det utstrakt integrasjon mellom ulike typer virksomhet. I tillegg er det sterke incentiver til å overføre mest mulig inntekter til landvirksomhet i Norge eller andre land og mest mulig av fradrag til virksomhet på norsk kontinentalsokkel for å minimere den samlede skattebyrden. Det er derfor innført et normprissystem med administrativt fastsatte petroleumspriser for skatteformål for petroleum produsert på norsk sokkel. Et eget råd fastsetter en normpris som skal reflektere den markedsprisen som kunne vært oppnådd mellom uavhengige parter i et fritt marked. Fram til i dag er det bare fastsatt normpris på olje.

Utgifter til erverv av produksjonsanlegg og rørledninger (investeringskostnader) kan avskrives lineært over 6 år (inntil 16 2/3 pst. hvert år). Delinvesteringer kan avskrives fortløpende, selv om driftsmidlet (f.eks. en oljeplattform) ikke er fullt ut ferdigstilt. Avskrivningsreglene i petroleumsskatteloven er dermed gunstige sammenlignet med ordinær bedriftsbeskatning der driftsmidler normalt avskrives etter saldometoden ,og der en først kan starte avskrivningene når driftsmidlet er ferdigstilt.

Utgifter til leting etter petroleumsforekomster før det er gjort beslutning om utbygging, kan utgiftsføres direkte.

Friinntekten er et særskilt fradrag som selskapene kan trekke fra i særskattegrunnlaget. Formålet er å bidra til å sikre at normalavkastningen på egenkapital ikke ilegges særskatt. Friinntekten er investeringsbasert, dvs. at den fungerer som en tilleggsavskrivning av investeringene. Friinntekten settes til 5 pst. av kostprisen på avskrivbare driftsmidler, og det gis et slikt fradrag hvert år i seks år fra og med det året investeringen er foretatt. Dersom særskattegrunnlaget er negativt, kan overskytende friinntekt framføres, slik at det kommer til fradrag mot framtidig særskattepliktig inntekt.

Selskapene kan trekke fra netto finanskostnader både mot alminnelig skatt og særskatt. Fordi gjeldsgraden ikke påvirker friinntekten, vil eiere av sokkelselskaper ha sterk økonomisk interesse av å gjeldsfinansiere investeringer framfor å skyte inn egenkapital. Gjeldsrentene kan da trekkes fra mot en marginalskattesats på 78 pst. Tilsvarende vil det være mest lønnsomt å ta ledig finanskapital ut av petroleumsvirksomhet, slik at avkastningen skattlegges innenlands eller i et utenlandsk regime med lavere skattesats enn på sokkelen.

Fordelen av å gjeldsfinansiere investeringer på sokkelen kan føre til at et prosjekt som er samfunnsøkonomisk ulønnsomt, blir bedriftsøkonomisk lønnsomt etter skatt. I tillegg vil dette redusere skatteinntektene fra utvinningsvirksomheten. I 1994 innførte en regelen om tynn kapitalisering (minste kapital) for å begrense finansieringsfordelen. Regelen innebærer at en maksimalt får skattemessig fradrag for en andel av de samlede netto finanskostnadene som tilsvarer en beregnet gjeldsgrad på 80 pst., der gjeldsgraden er beregnet ut fra de regnskapsmessige verdiene i balansen ved årsoppgjøret.

Underskudd fra utvinningsvirksomheten kan føres til fradrag i overskudd fra annen virksomhet selskapet måtte ha i Norge, eller den skattepliktige kan velge å framføre underskuddet slik at det kommer til fradrag mot framtidig petroleumsinntekt. Underskudd kan framføres med renter, slik at realverdien av underskuddet ikke reduseres. Ved opphør av virksomheten på norsk sokkel kan underskudd overdras til det selskapet som overtar virksomheten.

2.4.3 Kraftverksbeskatning

Alle kraftforetak, både private og offentlige, skal overskuddsbeskattes. Skattereglene er i utgangspunktet de samme som for andre virksomheter. Det innebærer bl.a. at overskuddet skattlegges med 28 pst. Særskilte driftsmidler i kraftproduksjon (dammer, tunneler, kraftstasjoner, maskinteknisk utrustning, generatorer og enkelte andre driftsmidler) i kraftverkene skal imidlertid avskrives lineært. Andre driftsmidler skal avskrives etter den ordinære saldometoden.

For offentlig eide kraftforetak er det fastsatt en øvre grense for det skattemessige rentefradraget. Den øvre grensen er satt til 70 pst. av gjennomsnittet av de skattemessig bokførte verdiene på driftsmidler pr. 1.1 og 31.12 i inntektsåret, multiplisert med en normrente som om lag skal gjenspeile foretakenes lånerente.

Det beregnes skatt til staten på grunnrente i det enkelte vannkraftverk (grunnrenteskatt). Skattesatsen er for tiden 27 pst. Grunnrenten fastsettes som en normert markedsverdi av det enkelte kraftverks produksjon i inntektsåret fratrukket driftsutgifter, konsesjonsavgift samt eiendomsskatt og avskrivninger. I tillegg gis det fradrag for en friinntekt som skal hindre at normalavkastningen blir beskattet med grunnrenteskatt. Friinntekten fastsettes som gjennomsnittet av de skattemessig bokførte verdiene pr. 1.1 og 31.12 multiplisert med en normrente som skal avspeile normalavkastningen.

Kraftforetak kan ikke samordne negativ grunnrenteinntekt i ett vannkraftverk mot positiv grunnrenteinntekt i andre vannkraftverk. Negativ beregnet grunnrenteinntekt kan imidlertid framføres med rente, og trekkes fra mot eventuell framtidig positiv grunnrenteinntekt i det samme vannkraftverket.

Kraftforetakene betaler naturressursskatt på 1,3 øre/kWh. Naturressursskatten fordeles med 1,1 øre til kommunen og 0,2 øre til fylkeskommunen. Grunnlaget for naturressursskatten er gjennomsnittet av det enkelte kraftverks samlede produksjon over de 7 siste årene (medregnet inntektsåret). Naturressursskatten er fradragsberettiget i alminnelig inntekt. Dersom naturressursskatten for et foretak er høyere enn foretakets skatt på alminnelig inntekt i et inntektsår, kan foretakene framføre differansen med rente og trekke fra denne mot framtidig skatt på alminnelig inntekt.

2.4.4 Skipsfart

Fra og med inntektsåret 1996 ble det innført et særskilt skattesystem for beskatning av rederivirksomhet. Stortinget begrunnet innføringen av lempeligere beskatning av norsk rederivirksomhet i forhold til annen norsk næringsvirksomhet med rederienes internasjonale konkurransesituasjon og frykt for utflagging.

Rederiskatteordningen innebærer at dersom selskapene oppfyller visse vilkår, kan de velge om de vil skattlegges etter ordinære regler for bedriftsbeskatning eller etter de særskilte skattereglene.

Rederiselskaper innenfor den særskilte rederiskatteordningen er ikke underlagt ordinær overskuddsbeskatning. I stedet skal disse selskapene betale en tonnasjeskatt for fartøy de eier, og i visse tilfeller for fartøy de leier. Skatten er basert på skipenes nettotonnasje (registertonn) og er uavhengig av om fartøyet har vært i drift eller ikke.

For inntektsåret 2002 og 2003 gjelder følgende satser for tonnasjeskatten pr. dag:

• For de første 1 000 nettotonn svares ingen avgift, deretter

• NOK 50 pr. 1 000 nettotonn opp til 10 000 nettotonn, deretter

• NOK 33 pr. 1 000 nettotonn opp til 25 000 nettotonn, deretter

• NOK 16 pr. 1 000 nettotonn.

Tonnasjeskatten kan reduseres med inntil 25 pst. dersom visse miljøkriterier er oppfylt.

Det er ikke skatt på årlig overskudd av slik virksomhet. Til gjengjeld skal det betales en skatt på 28 pst. på rederiselskapets hånd når eierne tar ut ubeskattet inntekt fra selskapet. Med andre ord er det innført en uttaksbeskatning ved utbytteutdelinger fra rederiselskapet til eierne, istedenfor en kildebeskatning av årlige overskudd i bedriften, slik som gjelder for annen næringsvirksomhet. Fordelen for eierne knyttet til et slikt skattesystem framfor den alminnelige bedriftsbeskatningen, er at det ikke betales overskuddsskatt så lenge overskuddet holdes tilbake i selskapet.

I tillegg til tonnasjeskatten skal rederiselskapene betale ordinær årlig overskuddsskatt på 28 pst. på eventuelle positive netto finansinntekter. Gevinster knyttet til realisasjon av aksjer eller andeler i underliggende selskaper som beskattes etter de særskilte reglene, er unntatt fra den årlige skatteplikten. Det gis fradrag i de skattepliktige finansinntektene for en andel av gjeldsrentene som tilsvarer finanskapitalens andel av totalkapitalen. Valutagevinster/tap er også skattepliktig/fradragsberettiget.

For å motvirke overkapitalisering i rederiselskapene innenfor ordningen, må selskaper med for høy egenkapital inntektsføre et beløp i skattegrunnlaget netto finansinntekter. Inntektstillegget beregnes ved å multiplisere den delen av egenkapitalen som ev. overstiger 50 pst. med en normert gjeldsrente fastsatt av Finansdepartementet.

For å kunne omfattes av ordningen må aksjeselskaper være registrert i henhold til norsk aksjelovgivning. Det er ingen krav om hvilket land fartøyene skal være registrert i, dvs. at reglene er flaggnøytrale.

Videre er det krav til hva aksjeselskaper innenfor ordningen kan og skal eie. Rederiaksjeselskaper kan eie skip i fart. Videre kan aksjeselskaper innenfor ordningen under visse vilkår eie fartøy gjennom deltakerlignede selskaper og såkalte NOKUS-selskaper. I tillegg kan de eie flyttbare innretninger for bruk i petroleumsvirksomhet og visse typer finansaktiva, eller andeler i tilsvarende selskaper. Det er krav om at eierandelen i slike underliggende selskaper minst må være 3 pst. gjennom hele inntektsåret.

Rederiselskaper som skal beskattes etter de særskilte reglene, kan ikke drive annen virksomhet enn utleie og drift av egne og innleide fartøy. De kan heller ikke ha noen ansatte. Det betyr at arbeidsinnsats som kreves for å drive virksomheten, må leies inn fra foretak som skattlegges etter de alminnelige reglene. Videre er det ikke lov for selskaper innenfor ordningen å yte lån til eller stille sikkerhet for eierne, deres nærstående eller selskaper utenfor ordningen som eierne har eierinteresser i.

2.4.5 Jord- og skogbruk

Det gis et særskilt fradrag i positiv, alminnelig inntekt fra jord- og hagebruk på inntil 36 000 kroner for hver driftsenhet pr. år. Fra og med 2002 ble det gitt et fradrag på 9 pst. av næringsinntekt fra jord- og hagebruk utover 36 000 kroner opp til et samlet fradrag på 47 500 kroner. Fra og med 2003 er fradraget på 19 pst. utover 36 000 kroner opp til et samlet fradrag på 61 500 kroner.

Fradraget kan bare kreves av bruker som har bodd på og drevet jordbruksvirksomhet på driftsenheten over halvparten av inntektsåret. Personer som deler inntekt fra samme næringsoppgave mellom seg, skal dele fradraget forholdsmessig. Minst én av personene som får fradraget må være registrert som bosatt på en av landbrukseiendommene som driftsenheten består av.

Gevinst ved salg av alminnelig gårdsbruk og skogbruk er skattefri når salget skjer eller avtales mer enn 10 år etter ervervet. Tilsvarende er tap ikke fradragsberettiget. Hvis salget skjer mellom 5 og 10 år etter ervervet, er det fritak for skatt med en femdel av gevinsten for hvert hele år utover 5 år. Skattefritaket omfatter grunn og bygninger, inkludert egen bolig, og melkekvoter som blir solgt sammen med gårdsbruket, men ikke redskaper, besetning og avling. Dersom gårdbrukeren selger våningshus separat, gjelder de alminnelige reglene for salg av bolig. Eiendommen kan miste karakter av alminnelig gårdsbruk dersom driften er spesialisert.

Føderåd er en form for pensjonsordning ved eierskifter i landbruket. Tradisjonelt vil avhenderen sikre seg løpende naturalytelser som fritt hus, strøm, ved, jordbruksprodukter mv., eller også kontantytelser. Han blir inntektsbeskattet for verdien av ytelsene i de årene han mottar dem (unntatt kårbolig som på visse vilkår kan prosentlignes på mottaker). Den som overtar får tilsvarende fradrag. I tillegg får overtaker fradrag i form av avskrivninger, fordi den neddiskonterte verdien av de årlige ytelsene legges til eiendommens kostpris og fordeles på samme måte som kostpris for øvrig. Den delen av føderådsverdien som legges på avskrivbare driftsmidler, kan dermed sies å gi dobbelt fradrag for samme utgift.

Våningshus på gårdsbruk skal normalt regnskapslignes, og ikke prosentlignes som andre bolighus. Gårdbrukere lignes for brutto utleieverdi av huset, og får fullt fradrag for vedlikeholdsutgifter mv. Underskudd ved drift av våningshus kan kun komme til fradrag i inntekt fra jordbruk, skogbruk eller pelsdyrnæring. Jordbruksvirksomheten må ha karakter av virksomhet i skattelovens forstand, og bruken av våningshuset må ha tilstrekkelig tilknytning til virksomheten. I prinsippet skal brutto utleieverdi settes så høyt at netto leieverdi etter fradrag for utgifter om lag tilsvarer resultatet av en forenklet prosentligning over året. Det er imidlertid grunn til å anta at leieverdien i praksis settes lavt i forhold til investert kapital i våningshuset, og fradragsretten for vedlikeholdskostnader kan stimulere til overdrevne utgifter eller press mot grensen mot ikke-fradragsberettigede påkostninger.

Verdien av eget arbeid ved oppføring av eller påkostning på driftsbygninger, veianlegg, utleiehytter mv. er skattepliktig inntekt. I praksis blir verdien av eget arbeid på avskrivbare bygninger og anlegg ikke skattlagt.

Inntekt av skogbruk skal som hovedregel settes til gjennomsnittlig skattemessig overskudd de siste 5 inntektsårene. Gjennomsnittsligning skal normalt ikke begynne før virksomheten har vært drevet i 8 år, men kan på visse vilkår starte tidligere. Det gjelder særlige regler ved opphør (avbrudd) av gjennomsnittsligning. Begrunnelsen for gjennomsnittsligning var å utjevne sterkt svingende inntekter på grunn av ujevn avvirkning, særlig i mindre skoger, for dermed å unngå at progressive skattesatser får sterke negative virkninger.

Skogeiere skal svare skogavgift på minimum 2 pst. av brutto avvirkningsverdi det enkelte år. Skogavgiftsordningen fungerer som en avsetningsordning (en skattekreditt uten tidsbegrensning). Renteinntektene fra fondet tilbakeføres imidlertid ikke til den enkelte skogeier, men skal benyttes til finansiering av administrasjon og eventuelle fellestiltak. Innestående på skogavgiftskonto er også fritatt for formuesskatt.

Ordningen innebærer et delvis endelig skattefritak dersom skogavgiften nyttes til investeringer i skogsbilveier og skogkultur mv. Når skogavgiftsmidler brukes til å dekke slike investeringer, vil utbetalt beløp medføre redusert inntektsføring i skogeierens ligningsoppgave, samtidig som investeringskostnaden kan utgiftsføres fullt ut. Andelen som inntektsføres er på 40 pst. fra 1. januar 2003. Fra 2003 gis det ikke skattefordel til investeringer i nye skogsbilveier.

2.5 Indirekte skatter (avgifter)

2.5.1 Tollavgifter

Beregnet proveny fra tollinntekter er om lag 1,5 mrd. kroner for 2003.

Norske myndigheter har gjennomført en omfattende avvikling av tollsatser på industrivarer. Fra 1995 og fram til 2002 er det fjernet om lag 3 150 tollsatser på industrivarer. Når en regner næringsmidler som landbruksvarer, gjenstår det nå industritollsatser bare på klær og på enkelte ferdige tekstilvarer som håndklær, duker og gardiner. Av om lag 5 900 vareinndelinger for industrivarer i tolltariffen, er bare om lag 320 varer fortsatt tollbelagt.

Tollsatsene på landbruksvarer er et sentralt virkemiddel innenfor landbrukspolitikken og utgjør en viktig del av den samlede støtten til landbruket. Skjermingsstøtten utgjør i størrelsesorden 7-8 mrd. kroner (ifølge OECD) av en samlet støtte på 19-20 mrd. kroner. Et hovedtrekk ved disse satsene er at de er høye for landbruksvarer som produseres i Norge (ofte flere hundre prosent i forhold til importverdi), mens de er lave for varer som ikke produseres her i landet. Tolltariffen har om lag 1300 vareinndelinger for landbruksvarer, og om lag 300 av disse er tollfrie.

2.5.2 Merverdiavgiften

Merverdiavgiften er en generell avgift på innenlands omsetning av varer og tjenester. Merverdiavgiften har stor fiskal betydning og anslås å gi 133 mrd. kroner i budsjettert inntekt for 2003. Dette tilsvarer om lag 2/3 av det samlede provenyet fra avgifter på statsbudsjettet.

Fra 1. juli 2001 ble det innført generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av tjenester slik det har vært for varer. Det er imidlertid flere tjenester som er unntatt fra avgiftsplikt, for eksempel persontransport og overnatting, finansiell tjenesteyting, helse- og undervisningstjenester, kultur og sportsarrangementer.

Den generelle merverdiavgiftssatsen er 24 prosent. Fra innføringen av merverdiavgiftssystemet i 1970 og fram til 2001, har det kun vært en sats. Fra 1. juli 2001 ble det innført halv merverdiavgift på matvarer, dvs. 12 prosent. Fra 1. januar 2003 gjelder den lave satsen også for NRKs allmennkringkastingsvirksomhet.

Enkelte varer er fritatt fra merverdiavgift, dvs. at de har full fradragsrett for inngående avgift i produksjonen, samtidig som det ikke blir beregnet avgift ved omsetning av varen (såkalt nullsats). Dette gjelder for eksempel aviser, tidsskrifter, bøker og elektrisk kraft og energi fra fornybare energikilder som forbrukes i Nord-Norge. Nullsats er en svært gunstig ordning innenfor merverdiavgiftssystemet, og innebærer en subsidiering av forbruk og/eller produksjon av den aktuelle varen.

2.5.3 Særavgifter

Særavgiftene i Norge er særlig knyttet til følgende områder:

• Alkohol og tobakk

• Biler, bilhold og drivstoff

• Miljøbegrunnede avgifter (utenom drivstoffavgifter)

• Annet

2.5.3.1 Avgifter på alkohol og tobakk

Avgifter på alkohol og tobakk er delvis begrunnet med provenyhensyn, men også med bl.a. helse- og sosialpolitiske hensyn.

Alkohol

Avgiftene på brennevin og vin avhenger av alkoholinnholdet. Sterkvin og svakvin avgiftslegges likt når de har samme alkoholstyrke, og likt som øl, mens brennevin avgiftslegges høyere enn de øvrige drikkevarene. Øl med alkoholstyrke under 4,75 volumprosent avgiftslegges pr. liter, mens øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent avgiftslegges pr. volumprosent og liter. For øl med alkoholstyrke under 0,7 volumprosent er satsen som for alkoholfrie drikkevarer (se egen omtale under 2.6.3.5 Andre avgifter). Samlet proveny fra alkoholavgifter er anslått til om lag 8,5 mrd. kroner for 2003.

Tobakk

Avgiftene på tobakkvarer er kvantumsavgifter som er inndelt i seks avgiftsgrupper, jf. tabell 2.5. Det er stor forskjell mellom avgiftsnivået på sigaretter og røyketobakk ved at røyketobakk ilegges lavere avgift pr. gram tobakk. Det er ingen helsemessig begrunnelse for dette. Provenyet fra avgiftene på tobakk er anslått til om lag 7,5 mrd. kroner for 2003.

2.5.3.2 Motorvognavgifter

Motorvognavgiftene er avgifter på kjøp, eierskap og bruk av kjøretøyer. Innenfor disse områdene er det store variasjoner i avgiftsutforming og avgiftssatser, avhengig av klasser av kjøretøyer og anvendelsesområder mv.

Avgifter på biler, bilhold og drivstoff omfatter:

• engangsavgift

• omregistreringsavgift

• årsavgift

• vektårsavgift

• avgifter på drivstoff.

Engangsavgift

Engangsavgiften på kjøretøy er i stor grad fiskalt begrunnet. Engangsavgiftene på kjøretøyer er knyttet til tre kriterier, hhv. kjøretøyets vekt, slagvolum og motoreffekt. Avgiftssatsene er progressivt stigende med hensyn på alle kriteriene. For nærmere beskrivelse av avgiften vises til St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Det kan nevnes at engangsavgiften for en personbil til privat bruk med egenvekt 1000 kg, slagvolum 1600 cm³ og 90 kW, er om lag 75 000 kroner. Avgiften ilegges ved førstegangsregistrering, og det beregnes ikke merverdiavgift av den.

For andre kjøretøygrupper beregnes avgiften på tilsvarende måte som for personbiler, men med lavere satser. For personbil registrert som drosje er avgiften 40 prosent av vanlig personbilavgift. For varebiler klasse 2 er avgiften 20 prosent av personbilavgiften. For campingbiler er avgiften 13 prosent av personbilavgiften, mens den for kombinert bil er 55 prosent av personbilavgiften. For minibusser er avgiften 35 prosent av personbilavgift. For motorsykler er avgiften knyttet bare til slagvolum. For større kjøretøyer beregnet på næringsdrift, som busser og lastebiler, er det ingen engangsavgift. Anslått proveny fra engangsavgiften for 2003 er knapt 13 mrd. kroner.

Ved import av brukte biler er det en forholdsmessig reduksjon i avgift som avhenger av bilenes alder.

Omregistreringsavgift

Det betales omregistreringsavgift for motorkjøretøyer ved omregistrering av tidligere registrerte kjøretøyer her i landet. Avgiften er i første rekke fiskalt begrunnet. Avgiftssatsen avhenger av kjøretøykategori, alder og vekt. For eksempel er omregistreringsavgiften i 2003 for en personbil på 1200 kg som først ble registrert i 2000 vel 8 400 kroner. For en større lastebil av tilsvarende årgang er omregistreringsavgiften nesten 20 000 kroner. Det vises til St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak for en nærmere beskrivelse. Anslått proveny fra omregistreringsavgiften for 2003 er knapt 1,7 mrd. kroner.

Årsavgift

Årsavgiften varierer mellom ulike kjøretøykategorier. Avgiftssatsen er høyere for person- og varebiler mv. enn for busser og lastebiler. Satsene er vist i tabell 2.6. Avgiften er i første rekke fiskalt begrunnet. Anslått proveny fra årsavgiften for 2003 er om lag 5,8 mrd. kroner.

Vektårsavgift

Vektårsavgiften gjelder kjøretøyer med totalvekt 12 tonn og høyere. I Norge ble denne avgiften innført i forbindelse med at kilometeravgiften på dieseldrevne kjøretøyer ble erstattet med autodieselavgiften i 1993.

Avgiften består av to elementer, en vektgradert årsavgift og en miljøgradert årsavgift. Den vektgraderte avgiftsdelen er gradert etter totalvekt, kjøretøy med eller uten tilhenger, antall aksler, og type fjæring. Miljødelen er gradert etter kjøretøyvekt og hvilke avgasskrav kjøretøyet oppfyller. For detaljer om avgiftssatser vises det til St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Avgiften ligger på minstesatser for EU. Anslått proveny fra vektårsavgiften for 2003 er om lag 330 mill. kroner.

2.5.3.3 Avgifter på oljeprodukter

Det er særavgifter på flere mineralske produkter. Avgiftene har både en miljøpolitisk og en fiskal begrunnelse.

Det er store variasjoner i avgiftssatsene både på ulike fossile brensel og på ulike anvendelser av disse. Brensel til oppvarming, sjøtransport, fiske og luftfart har for eksempel redusert avgift. Gjennomgående har bruk av fossile brensel i energiintensiv konkurranseutsatt virksomhet lavere avgift enn andre anvendelser.

Bensinavgift

Bensin har høyere avgift enn diesel. Det er få og ubetydelige unntak fra avgiften. Foruten at bensinavgiften har til hensikt å skaffe staten inntekter, skal den også prise de samfunnsøkonomiske kostnadene som knytter seg til vegbruk, ulykker og miljøskadelig utslipp. Avgiftssatsen er gradert etter blyinnhold. Det benyttes i praksis ikke lenger bly i bensin.

Autodieselavgift

Autodieselavgift er pålagt all bruk av diesel på vei, med få unntak. Autodieselavgiften er opprinnelig en veibruksavgift, dvs. en avgift for å prise de samfunnsøkonomiske kostnadene ved bruk av vei. Avgiften er gradert etter svovelinnhold.

Grunnavgift på fyringsolje mv.

Grunnavgiften på fyringsolje ilegges minralolje som ikke omfattes av autodieselavgiften. Avgiften ble innført for å forhindre økningen i elektrisitetsavgiften i 2000 skulle bidra til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til olje ved oppvarming. Provenyet er anslått til 800 mill. kroner i 2003.

CO₂-avgiften

CO₂-avgiften er miljøpolitisk begrunnet og ilegges bruk av mineralolje, bensin og petroleumsvirksomheten på sokkelen. Det er i hovedsak tre satsnivåer, jf. tabell 2.7. CO₂-avgiften dekker om lag 64 pst. av de norske CO₂-utslippene og provenyet anslås til 6 932 mill. kroner i 2003.

Svovelavgiften

Svovelavgiften er en miljøavgift som ilegges mineralolje som bl.a. diesel og fyringsolje. Avgiften består av to satser, generell og redusert sats, jf. tabell 2.7. Videre er avgiften gradert etter svovelinnholdet i oljen. Provenyet er anslått til 86 mill. kroner i 2003

Avgift på smøreolje mv.

Avgiften på smøreolje omfatter alle motor- og gearoljer, samt industrielle smøreoljer og hydrauliske oljer. Det er etablert en refusjonsordning for spillolje (brukt smøreolje) som leveres til godkjent behandling.

2.5.3.4 Andre miljøavgifter

Avgift på sluttbehandling av avfall

Avgiften ilegges innlevert avfall til sluttbehandling (deponering og forbrenning). Avgiften er miljøbegrunnet og skal prise miljøkostnader ved sluttbehandling av avfall og stimulere til økt gjenvinning og reduserte avfallsmengder. For avfall levert til deponi er satsen 327 kr pr. tonn. Avfall til forbrenning er utformet med en grunnavgift på 82 kr pr. tonn og en tilleggsavgift på 245 kr pr. tonn avfall, som reduseres etter graden av energiutnyttelse i anlegget. Avgiften er vedtatt lagt om fra og med 1. juli 2003, slik at avgiften på forbrenning legges om til en utslippsavgift mens avgiften på deponier differensieres ut fra deponiets miljøstandard. Det vises for øvrig til omtale i St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Samlet proveny for 2003 er anslått til 560 mill. kroner.

Avgift på drikkevareemballasje

Miljøavgiften på drikkevareemballasje blir differensiert etter emballasjens innhold og art. Størrelsesforholdet mellom avgiftssatsene begrunnes ut fra at ulike emballasjetyper gir ulik miljøskade når de havner i naturen.

Produkter som er fritatt fra produktavgiften (drikke som ernæringsmessig hører til daglig kosthold og som primært drikkes hjemme i husholdningene f.eks. melk, juice og råsaft) har fritak fra miljøavgiften. Øvrige drikkevarer blir ilagt en miljøavgift som er differensiert etter materialtype. Miljøavgiften er gradert etter returandel, og emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats etter returandel.

I tillegg til miljøavgiften ilegges engangsemballasje for drikkevarer en grunnavgift.

Avgift på trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER)

Dette er avgifter på helse- og miljøskadelige kjemikalier. Avgiftssatsen på disse stoffene er 53,55 kr pr. kg. Se nærmere omtale i St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Provenyet for 2003 er anslått til 6 mill. kroner.

Avgift på hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK)

Dette er klimagasser som reguleres gjennom Kyoto-protokollen. Stoffene benyttes bl.a. i kjøleaggregater og brannslukningsmidler. Avgiftssatsene tilsvarer 180 kr pr. tonn CO₂-ekvivalenter. Det vises til St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak for en nærmere beskrivelse. Provenyet for 2003 er anslått til om lag 90 mill. kroner.

2.5.3.5 Andre avgifter

Forbruksavgift på elektrisk kraft

Forbruksavgiften på elektrisk kraft blir pålagt kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. Avgiften er på 9,5 øre pr. kWh for 2003. Industri, bergverk og veksthusnæringen har fullt fritak fra avgiften. Avgiften oppkreves heller ikke for tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Avgiften er i hovedsak fiskalt begrunnet, men energi- og miljøpolitiske hensyn har også blitt vektlagt. Provenyet for 2003 er anslått til om lag 6,9 mrd. kroner.

Avgift på alkoholfrie drikkevarer

Avgiften på alkoholfrie drikkevarer omfatter kullsyreholdige alkoholfrie drikkevarer samt saftdrikker, limonade, squash, leskedrikk, konsentrert leskedrikk, alkoholfri vin o.l. Melk og juice er fritatt fra avgiften.

For å hindre at avgiften medfører en vridning i forbruket bort fra ervervsmessig framstilt mineralvann, blir det lagt en avgift på sirup brukt til ervervsmessig framstilling av mineralvann i dispensere, fontener o.l. og en avgift på kullsyre brukt i hjemmeproduksjon av mineralvann, hvor varen ikke er ment for salg.

Avgift på sjokolade og sukkervarer

Avgiften på sjokolade og sukkervarer er for 2003 kr 15,18 pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Det er ikke avgift på varer som brukes som råstoff ved framstilling av varer, dvs. at avgiften legges på ferdige produkter. Avgiften er fiskalt begrunnet. Provenyet for 2003 er anslått til 880 om lag mill. kroner.

Avgift på sukker

Avgiften på sukker er for 2003 kr 5,88 pr. kg. Det er bl.a. fritak for sukker som nyttes til framstilling av varer eller i biavl. Provenyet for 2003 er anslått til 220 mill. kroner. Avgiften er fiskalt begrunnet.

Dokumentavgift

Avgiftsplikten inntrer ved tinglysning av dokument som viser eierskifte av fast eiendom. For dokument som overfører hjemmel til fast eiendom er avgiften 2,5 pst. av salgsverdien, men minst 250 kroner.

Det er flere særregler og unntak fra avgiften. Ved tinglysning av første gangs overføring av hjemmel til eierseksjon eller til fysisk del av eiendom i forbindelse med oppløsning av borettslag og boligaksjeselskaper, er avgiften 1 000 kroner pr. hjemmelsoverføring. Det er fritak for avgift ved overføring av hjemmel til fast eiendom mellom ektefeller. Videre er det fritak for arveandel etter loven ved overtakelse av fast eiendom på skifte eller fra uskiftet bo. Provenyet for 2003 er anslått til nærmere 3,4 mrd. kroner. Avgiften er fiskalt begrunnet.

Avgift på båtmotorer

Ved anskaffelse av båtmotor med minst 9 hk, betales en avgift med kr 129,50 pr. hk. Elektriske motorer er fritatt. Anslått proveny fra avgift på båtmotorer for 2003 er 125 mill. kroner. Avgiften er fiskalt begrunnet.

Avgifter ved tildeling av konsesjoner, avgifter i telesektoren

For 2003 kan Regjeringen innhente inntekter ved tildeling av konsesjoner for:

• Oppdrett av laks og sjøørret.

• Frekvenser knyttet til etablering og drift av tredje-generasjons mobilkommunikasjonssystem (UMTS).

• Riksdekkende reklamefinansiert radio.

Stortinget har samtykket i at Samferdselsdepartementet kan:

• Fastsette en avgift knyttet til disponering av frekvenser til drift av tredje generasjons mobilkommunikasjonssystem.

• Fastsette en avgift knyttet til disponering av frekvenser til drift av andre-generasjons mobilkommunikasjonssystem.

• Forestå salg av 5-sifrede telefonnummer.

• Fastsette nærmere bestemmelser om beregning og oppkreving av avgiften.

For nærmere beskrivelse vises det til St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. I budsjettet er det anslått 114 mill. kroner i inntekt fra telesektoren.

Andre avgifter

I tillegg til avgiftene som administreres av Finansdepartementet finnes det avgifter som administreres av andre departementer. Disse avgiftene omfatter bl.a. miljøavgifter i landbruket, totalisatoravgift, avgift på apotekenes omsetning og avgift på farmasøytiske produkter. Samlet proveny er anslått til nærmere 400 mill. kroner i 2003.

I tillegg er det en rekke ”avgifter” som har karakter av gebyrer, for eksempel luftfartsavgifter, passgebyr, tinglysningsgebyr mv. Inntektene fra disse går ikke inn i statskassen, men er en direkte betaling fra brukerne for å dekke hele eller deler av kostnadene knyttet til produksjonen av den offentlige tjenesten.