13 Lovens kapittel 9: Betaling

13.1 Innledning

I dette kapitlet foreslår departementet regler om betalingsmåten for skatte- og avgiftskrav, og regler om tid og sted for betaling av slike krav. Forslaget innebærer blant annet at debitors adgang til å betale skatte- og avgiftskrav via bank lovfestes. Også debitors adgang til å betale skatte- og avgiftskrav kontant følger av lovutkastet. Videre foreslås at departementet gis myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om betalingsordningen for skatte- og avgiftskrav, herunder om finansinstitusjoners plikt til å avvise betalingsoppdrag med mangelfulle opplysninger.

Etter forslaget fremgår reglene om tid og sted for betaling av skatte- og avgiftskrav direkte av loven, istedenfor ved en henvisning til finansavtaleloven § 39 slik det var lagt opp til i høringsutkastet. Departementet har dessuten kommet til at forbrukerregelen i finansavtaleloven § 39 annet ledd bokstav a, bør være hovedregelen for når en betalingsfrist anses avbrutt ved betaling via bank. For øvrig foreslås det at de særskilte reglene om betaling av petroleumsskatt videreføres i en egen bestemmelse.

I høringsutkastet inneholdt kapittel 4 om betaling også regler om hvilken innkrevingsmyndighet som er riktig betalingsmottaker. Departementet har valgt å slå disse bestemmelsene sammen med bestemmelsene om de ulike innkrevingsmyndighetene, jf. lovutkastet kapittel 2. Det vises til den nærmere omtalen av dette foran i kapittel 8.

13.2 Oppgjørsmåte (betalingsmåte)

13.2.1 Gjeldende rett

13.2.1.1 Alminnelige regler om betaling

Generelle bestemmelser om betalingsmåte finnes i dag i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) § 14 første ledd og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) §§ 38 og 39.

Sentralbankloven § 14 første ledd første punktum fastslår at Norges Banks sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge. Dette innebærer at betaleren kan kreve å betale med norske sedler og mynter, og at betalingsmottakeren kan kreve å motta oppgjøret i norske sedler og mynter. Ingen er pliktig til i en betaling å ta imot mer enn 25 mynter av hver enhet, jf. annet punktum.

Mottakerens rett til å be om betaling med tvungne betalingsmidler, innebærer ikke at betaleren er forpliktet til å møte opp hos mottakeren med norske sedler og mynter, jf. NOU 1994 nr. 19 om finansavtaler og finansoppdrag (side 148 første spalte). Betaleren kan bruke medhjelpere ved oppfyllelse av en fordring, for eksempel bank. Et krav om betaling med sedler og mynter vil derfor være oppfylt av betaleren ved bruk av blant annet advisert bankgiro, postgiro utbetalingskort, postanvisning eller bankremisse. Sjekk eller kredittkort anses derimot ikke som betaling med kontanter, fordi mottakeren ikke oppnår en ubetinget rett til beløpet når betalingsmidlet aksepteres.

Som hovedregel skjer betaling ved hjelp av overføringer mellom kontoer hos finansinstitusjoner. Finansavtaleloven gjelder i hovedsak for avtaler og oppdrag om betalingstjenester mellom en kunde og en finansinstitusjon. Kapittel VI har imidlertid også bestemmelser om forholdet mellom en betaler og en mottaker, når en finansinstitusjon opptrer som formidler. Kapitlet regulerer oppgjørsmåte (§ 38) og tid og sted for betaling (§ 39).

Etter finansavtaleloven § 38 første ledd kan betaling foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto, med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om betaling med kontanter. Bestemmelsen er en kodifisering av den praksis som var etablert før loven trådte i kraft, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) punkt 8.8.4.2, jf. punkt 8.8.2.

Etter finansavtaleloven § 38 annet ledd kan mottakeren gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren. Ifølge tredje ledd har en forbruker likevel alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos mottakeren. Begrunnelsen for bestemmelsen er at forbrukerne bør ha en mulighet til å unngå de relativt høye gebyrene som følger med betaling over giro, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) punkt 8.8.4. Det er også enkelte som av ulike grunner ikke er fortrolig med, eller ikke ønsker å foreta, girering fra konto. Disse vil ofte foreta kontant innbetaling til bank, noe som normalt innebærer høye gebyrer.

Finansavtaleloven kan ikke fravikes til skade for en forbruker, jf. § 2 første ledd. Med forbruker menes en fysisk person, når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet. Når institusjonens kunde ikke er en forbruker, går avtale eller praksis som anses bindende mellom partene, foran finansavtalelovens regler, jf. § 2 annet ledd. Bestemmelsene i kapittel VI om forholdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer kan likevel ikke fravikes til skade for noen kunder, jf. § 2 annet ledd annet punktum.

Bestemmelser om betaling i skatte- og avgiftslovgivningen går foran finansavtaleloven, jf. finansavtaleloven § 1 første ledd.

13.2.1.2 Generelt om betaling av skatter og avgifter

Med mindre annet er bestemt i skatte- og avgiftslovgivningen gjelder bestemmelsene i sentralbankloven om tvungne betalingsmidler og finansavtalelovens bestemmelser om overføring av beløpet til mottagerens konto, også ved betaling av skatte- og avgiftskrav. Nedenfor følger en oversikt over de bestemmelsene i skatte- og avgiftslovgivningen hvor det er gitt særlige regler om betaling av skatte- og avgiftskrav. Disse reglene går dermed foran tilsvarende regler i sentralbankloven og finansavtaleloven.

13.2.1.3 Skatter direkte omfattet av skattebetalingsloven

Etter skattebetalingsloven § 12 nr. 3 første punktum kan innbetaling av oppgjør for forskuddstrekk foretas til skatteoppkreverens kontor eller til bank. Bestemmelsen gjelder også innbetaling av « restskatt, skatt fra etterskottspliktige skattytere og utliknet skatt», jf. skattebetalingsloven § 29 nr. 2. Det kan reises spørsmål om det med uttrykket « skatteoppkreverens kontor» har vært meningen å regulere betalingsstedet eller betalingsmåten, eventuelt begge deler. Bestemmelsen blir i dag praktisert slik at den også regulerer betalingsmåten, dvs. at det er adgang til å betale kontant.

Ved lov 14. april 2000 nr. 24 ble skattebetalingsloven § 12 nr. 3 annet punktum endret slik at departementet kan gi nærmere regler om innbetalingsordningen og om bankers plikt til å avvise betalingsoppdrag med mangelfulle opplysninger. Reglene gjelder også for de øvrige kravene som reguleres av skattebetalingsloven, jf. § 29 nr. 2. Nærmere regler om innbetalingsordningen er gitt i forskrift 8. november 2000 nr. 1101 om innbetalingsordningen for skatt.

Skyldneren kan etter forskriften § 1 velge om han vil betale de ulike kravene etter skattebetalingsloven via bank eller med kontanter. Betaling via bank skal skje ved bruk av særskilte betalingskort, jf. § 3 annet ledd. Blankett for betalingskort fastsettes av Skattedirektoratet. Ved elektronisk betaling via bank skal kundeidentifikasjon (KID) oppgis sammen med betalingsoppdraget til betalerens bank, jf. § 3 tredje ledd. Forskriften § 3 fjerde ledd pålegger betalingsformidlere å avvise elektroniske betalingsoppdrag for skatt dersom det ikke samtidig oppgis gyldig KID. Bankene har tilrettelagt sine betalingssystemer slik at betalingstransaksjoner ikke kan gjennomføres hvis ikke KID oppgis samtidig med innlevering av betalingsoppdraget.

13.2.1.4 Arbeidsgiveravgift og trygdeavgift

Avgifter til folketrygden skal betales etter de samme regler som gjelder for betaling av skatt. Dette fremgår av lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 24-4 sjette ledd, jf. § 6 i forskrift 8. november 2000 nr. 1101 om innbetalingsordningen for skatt.

Trygdeavgiften skal betales sammen med skatt, jf. Skattedirektoratets forskrift 16. desember 1997 nr. 1395 om samordning av bestemmelsene om forskuddsutskriving og innkreving mv. av trygdeavgift og skatt §§ 1 og 2. Reglene i forskrift 8. november 2000 nr. 1101 om innbetalingsordningen for skatt gjelder dermed også for betaling av trygdeavgift.

13.2.1.5 Petroleumsskatt

Etter lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster (petroleumsskatteloven) § 7 nr. 7 gjelder bestemmelsene i skattebetalingsloven så langt de ikke strider mot reglene i petroleumsskatteloven. Det er gitt særlige regler om betalingsmåten i § 8 nr. 1 annet punktum i forskrift 5. september 1980 nr. 4 om utskriving, betaling og avregning av terminskatt m.v. Forskriften er gitt med hjemmel i petroleumsskatteloven § 7 nr. 6, som gir departementet adgang til å fatte vedtak om ansvar for og gjennomføring av betaling av skatt etter loven. Etter forskriften § 8 skal terminskatt og utlignet skatt etter petroleumsskatteloven betales til den konto som Oslo og Akershus skattefogdkontor fastsetter. Det er dermed ikke adgang til å betale med kontanter til Oslo og Akershus skattefogdkontor.

13.2.1.6 Øvrige skatter

Skattebetalingsloven gjelder også for artistskatt, jf. lov 13. desember 1996 nr. 87 om skatt på honorar til utenlandske artister m.v. (artistskatteloven) § 12 annet ledd. Forskrift 8. november 2000 nr. 1101 om innbetalingsordningen for skatt gjelder dermed tilsvarende for artistskatt.

For skatt etter lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard (svalbardskatteloven) fastsatt ved ligning gjelder skattebetalingsloven § 12 nr. 3, jf. svalbardskatteloven § 5-1. Betaling skal derfor skje etter reglene i forskrift 8. november 2000 nr. 1101 om innbetalingsordningen for skatt.

For skatt til Svalbard fastsatt ved lønnstrekk henviser svalbardskatteloven § 5-2 tredje ledd bare til skattebetalingsloven § 11 nr. 4. Betalingsreglene i skattebetalingsloven § 12 nr. 3 kommer derfor ikke til anvendelse. I utgangspunktet vil derfor de alminnelige regler i sentralbankloven og finansavtaleloven gjelde for betaling av lønnstrekk.

13.2.1.7 Arveavgift

Etter lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven) § 33 fjerde ledd kan departementet gi nærmere regler om innbetalingsordningen for arveavgift og bankers plikt til å avvise betalingsoppdrag med mangelfulle opplysninger. I forskrift 8. november 2000 nr. 1100 om innbetalingsordningen for arveavgift er det stilt krav om bruk av KID ved elektronisk betaling av avgift. Forskriften er imidlertid ikke trådt i kraft. Dette skyldes at forvaltningssystemet for arveavgift ikke håndterer innbetalinger med KID. De alminnelige regler om betalingsmåte i sentralbankloven og finansavtaleloven gjelder derfor for betaling av arveavgift inntil forskriften trer i kraft.

13.2.1.8 Merverdiavgift

Etter lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) § 35 første ledd skal avgiften betales til skattefogdkontorene eller til en godkjent bank.

Etter § 35 tredje ledd kan departementet gi nærmere regler om innbetalingsordningen for merverdiavgift og bankers plikt til å avvise betalingsoppdrag med mangelfulle opplysninger. I medhold av nevnte bestemmelse er det i § 3 annet ledd og § 4 i forskrift 23. desember 1974 nr. 9 om betaling av avgift og beregning og betaling av renter og rentegodtgjørelse etter merverdiavgiftsloven, stilt krav om bruk av KID ved elektronisk betaling. Ordningen er den samme som for betaling av skatter, jf. punkt 13.2.1.3.

For merverdiavgift som betales ved innførsel, gjelder tollovgivningen tilsvarende, se punkt 13.2.1.11 nedenfor.

13.2.1.9 Påleggstrekk

Etter skattebetalingsloven § 33 nr. 3 gjelder skattebetalingsloven § 12 for betaling av påleggstrekk. Påleggstrekket følger dermed de samme reglene som gjelder for arbeidsgivers oppgjør for forskuddstrekk, se punkt 13.2.1.3.

13.2.1.10 Særavgifter

Med hjemmel i lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter (særavgiftsloven) § 1 og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter § 1 kan departementet gi regler om innbetalingsordningen for slike avgifter og pålegge bankene plikt til å avvise betalingsoppdrag med mangelfulle opplysninger om hva betalingen gjelder.

Etter § 2 syvende ledd i forskrift 4. juli 1986 nr. 1433 om årsavgift for motorvogn er det krav om bruk av KID ved elektronisk betaling. Det samme gjelder for vektårsavgiften, jf. § 2 femte og sjette ledd i forskrift 29. juni 2000 nr. 688 om vektårsavgift.

Etter § 4 første ledd i forskrift 2. juli 1986 nr. 1430 om omregistreringsavgift skal regionvegkontoret sende ut ferdig utfylt betalingsblankett påført KID. Det er ikke krav om at denne skal benyttes ved manuell betaling via bank. Forskriften § 4 tredje ledd stiller imidlertid krav om bruk av KID ved elektronisk betaling. KID skal etter bestemmelsen oppgis sammen med betalingsoppdraget til betalerens bank, og betalingsformidlere skal avvise elektroniske betalingsoppdrag når det ikke er oppgitt gyldig kundeidentifikasjon, jf. § 4 fjerde ledd.

Engangsavgift på motorvogner kan for ikke-registrerte avgiftspliktige betales til toll- og avgiftsetatens kasse eller til den konto toll- og avgiftsetaten anviser, jf. § 1-4 i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner. Ved betaling via bank er det i forskriften § 1-4 annet ledd stilt krav om bruk av særskilt blankett med KID. Ved elektronisk betaling skal KID oppgis sammen med innlevering av betalingsoppdraget, og betalingsformidler skal avvise betalingsoppdrag uten KID, jf. forskriften § 1-4 tredje og fjerde ledd. Forskriften § 7-5 har tilsvarende regler om betalingsmåten for registrerte virksomheter.

Etter særavgiftsforskriften 11. desember 2001 nr. 1451 § 6-2 første ledd skal avgifter som omfattes av forskriften, betales til vedkommende tollregion eller ved overføring til den bankkonto tollregionen bestemmer. Etter annet ledd skal KID innleveres sammen med betalingsoppdraget ved elektronisk betaling når tollvesenet har truffet bestemmelse om dette. Betalingsformidler skal avvise betalingsoppdraget dersom gyldig KID ikke oppgis.

For særavgifter som skal betales ved innførsel, gjelder tollovgivningen tilsvarende. Det vises til redegjørelsen nedenfor.

13.2.1.11 Toll samt merverdiavgift og særavgifter ved innførsel

Etter lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven) § 9 sjette ledd kan departementet gi regler om innbetalingsordningen og pålegge bankene plikt til å avvise betalingsoppdrag ved mangelfulle opplysninger om hva betalingen gjelder. Etter kapittel 9 i tollovforskriften av 15. desember 1967 nr. 8962, skal KID innleveres sammen med betalingsoppdraget ved elektronisk betaling, og betalingsformidler skal avvise betalingsoppdraget dersom gyldig KID ikke oppgis. Forskriften har særlig betydning for betaling av krav belastet tollkreditten.

13.2.1.12 Mulkt, ansvarsbeløp og gebyr etter ligningsloven

Skattebetalingsloven § 29 nr. 2, jf. § 12 nr. 3, gjelder ikke ved betaling av mulkt, ansvarsbeløp og gebyr etter ligningsloven §§ 10-6, 10-7 og 10-8. De alminnelige regler om betalingsmåte i sentralbankloven og finansavtaleloven kommer derfor til anvendelse.

13.2.2 Høringsnotatets forslag

Betaling av skatte- og avgiftskrav via bank til innkrevingsmyndighetens konto er en mye benyttet betalingsmåte. Departementet foreslo i høringsnotatet å lovregulere en generell adgang for debitor til å betale skatte- og avgiftskrav via bank. Uten en nærmere regulering i skattebetalingsloven vil en slik adgang følge av finansavtaleloven § 38 første ledd. Departementet foreslo likevel - av pedagogiske grunner og fordi det er behov for å gi enkelte særlige regler om betaling via bank - å innta en bestemmelse om dette i den nye loven. Bestemmelsen i høringsutkastet § 4-1 første ledd ble utformet etter mønster av finansavtaleloven § 38 første ledd.

Videre foreslo departementet å videreføre de gjeldende regler om krav til bruk av særskilt blankett ved betaling via bank, og krav om bruk av KID ved elektronisk overføring via bank. Dette er regler som det stadig vil være behov for å endre i takt med den teknologiske utviklingen. Departementet foreslo derfor en forskriftshjemmel, slik at nærmere regler i samsvar med gjeldende rett kan gis i forskrift.

Adgangen til å betale med kontanter (sedler og mynter) direkte til innkrevingsmyndighetene er for enkelte av innkrevingsmyndighetene uforholdsmessig ressurskrevende, blant annet fordi de må ha kontanter tilgjengelig til enhver tid. En avvikling av ordningen vil derfor være en forenkling for innkrevingsmyndighetene. Av hensyn til de som av ulike grunner likevel ønsker å benytte en slik oppgjørsmåte, foreslo departementet at det fortsatt bør være en generell adgang til å betale med ulike former for kontant betaling.

Uten en nærmere regulering i skattebetalingsloven vil adgangen til kontant betaling følge av sentralbankloven § 14. Departementet la til grunn at den nye loven bør gi en fullstendig fremstilling av hvordan debitor kan betale skatte- og avgiftskrav. Bestemmelsen i høringsutkastet § 4-1 ble derfor utformet slik at adgangen til kontant betaling også fremgikk.

Den særlige ordningen med at petroleumskatt betales ved overføring til Oslo og Akershus skattefogdkontors konto for petroleumsskatt, ble også foreslått videreført. Den enkelte betaling gjelder betydelige beløp, og betalerne er en begrenset profesjonell gruppe. Det er derfor ikke hensiktsmessig å åpne for at slike krav skal kunne betales med kontanter til skattefogdkontoret.

Departementet foreslo også å gi den enkelte innkrevingsmyndighet adgang til å kreve betaling med kontanter. Dette er for eksempel aktuelt når det i forbindelse med konkursbegjæringer fremsettes et betalingstilbud. Før en slik begjæring trekkes, bør innkrevingsmyndighetene ha mulighet til å sikre seg at betaling faktisk har skjedd. En slik adgang for betalingsmottaker følger også av finansavtaleloven § 38 første ledd.

13.2.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) foreslår at uttrykket «kontanter» erstattes med «tvungent betalingsmiddel», jf. sentralbankloven § 14. Ved å knytte betalingen opp mot tvungent betalingsmiddel, vil man også få med reservasjonen i sentralbankloven § 14 første ledd annet punktum, hvoretter ingen i én og samme betaling er pliktig til å motta mer enn 25 mynter. Denne reservasjonen kan også være hensiktsmessig ved betaling av skatte- og avgiftskrav.

Kommunenes Sentralforbund (KS) foreslår at hovedregelen om debitors adgang til å betale med kontanter eller via bank fremheves, og at unntakene både presiseres og gis en selvstendig plassering. Alternativt bør det henvises til forskriftsbestemmelser vedrørende dette.

KS uttaler videre:

«Når det gjelder videreføring av en generell adgang til å betale med kontanter vil KS vise til at dette er en ressurskrevende oppgjørsform for innkrevingsmyndighetene og at omfanget av kontant betaling er i sterk reduksjon. Videre vil en peke på den større mulighet for å holde betalingens opprinnelse skjult som ligger i å akseptere kontant betaling - og at man derved frasier seg et virkemiddel i kampen mot hvitvasking og svart økonomi. Samtidig ser man en utvikling innenfor bankvesenet som vanskeliggjør kontant betaling ved hjelp av bankremisse eller advisert giro (utbetalingsanvisning), og at dette medfører ulempe for betaler. KS prinsipale syn er at adgangen til kontant betaling av skatte- og avgiftskrav bør opphøre, men antar imidlertid at tiden ennå ikke er moden for generelt å fjerne debitors adgang til å betale skatte- og avgiftskrav med kontanter.»

For øvrig støtter KS departementets forslag om at nærmere regler om betaling via konto mv. bør gis i forskrift til loven.

Skattebetalerforeningen mener at bestemmelser om kravene til bruk av blankett og KID ved betaling via bank i utgangspunktet er sentrale bestemmelser som bør fremgå uttrykkelig av loven. For øvrig er foreningen enig i at nærmere regler om oppgjørsmåten kan plasseres i forskrift til loven.

Skattedirektoratet foreslår at uttrykket innbetalingsordningen i skattebetalingsloven § 12 nr. 3 annet punktum, videreføres i den nye loven. Etter direktoratets oppfatning ligger det noe mer i begrepet innbetalingsordningen enn i oppgjørsmåten. Lovutkastet gir derfor færre muligheter til å regulere området enn etter gjeldende regelverk, jf. forskrift av 29. desember 1997 nr. 1435 som omfatter mer enn det som kan reguleres etter utkastet til § 4-1.

Toll- og avgiftsdirektoratet foreslår at overskriften «Oppgjørsmåte» endres til «Betalingsmåte», for å samordne begrepsbruken mellom overskriften til kapittel, underkapittel og § 4-1.

13.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Bestemmelsene om betalingsmåte som i høringsnotatet var plassert i kapittel 4, er i lovutkastet som nå legges fram, plassert i kapittel 9. I tråd med Toll- og avgiftsdirektoratets merknad er overskriften i lovutkastet § 9-1 (høringsutkastet § 4-1) endret fra «Oppgjørsmåte» til «Betalingsmåte».

Ingen av høringsinstansene har hatt vesentlige innvendinger til innholdet i forslaget som ble sendt på høring. Merknadene fra høringsinstansene er i hovedsak av redaksjonell karakter med forslag til endringer av enkelte ord og uttrykk.

Departementet er enig med Finansnæringens Hovedorganisasjon i at uttrykket kontanter bør erstattes med uttrykket tvungne betalingsmidler. Dette er et mer presist uttrykk og benyttes i sentralbankloven § 14. Det vil da fremgå klart at innkrevingsmyndighetene har adgang til å avvise betalinger med mer enn 25 mynter av hver enhet.

Departementet er enig med Skattebetalerforeningen i at det hadde vært ønskelig at kravet til bruk av KID ved elektronisk betaling via bank, hadde fremgått av loven. Departementet mener imidlertid at en slik løsning vil gjøre lovteksten mindre robust. Bankene arbeider med nye systemer for overføring av informasjon til betalingsmottaker, og en bestemmelse om KID vil vanskelig fange opp eventuelle endringer som følge av dette arbeidet. Det er dessuten i praksis umulig å gjennomføre en elektronisk betaling uten bruk av KID, da bankene har lagt inn en sperre mot dette i sine systemer. Det opplyses også regelmessig om kravet til KID på de betalingsblanketter som innkrevingsmyndighetene sender ut. Ordningen bør derfor være godt kjent for de fleste skatte- og avgiftspliktige. Departementet fastholder at nærmere regler om betaling av skatte- og avgiftskrav bør gis i forskrift.

Som følge av Skattedirektoratets merknad er forskriftsbestemmelsen i lovutkastet § 9-1 annet ledd utformet i samsvar med den gjeldende bestemmelsen i skattebetalingsloven § 12 nr. 3 annet punktum. Etter denne bestemmelsen kan departementet i forskrift gi nærmere regler om innbetalingsordningen for skatte- og avgiftskrav, herunder om finansinstitusjoners plikt til å avvise betalingsoppdrag med manglende opplysninger. Sistnevnte bestemmelse er inntatt fordi departementets adgang til å pålegge bankene en plikt til å avvise betalingsoppdrag ved mangelfulle opplysninger, må ha klar hjemmel i lov.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget om å videreføre den gjeldende begrensning i betalingsmåten for petroleumsskatt. Departementet foreslår derfor at gjeldende ordning videreføres. For at bestemmelsene som gjelder alle de øvrige skatte- og avgiftskrav skal komme klart fram, foreslår departementet at den særlige bestemmelsen om betaling av petroleumsskatt skilles ut i en egen paragraf, jf. lovutkastet § 9-3.

13.3 Tid og sted for betaling

13.3.1 Gjeldende rett

13.3.1.1 Alminnelige pengekravsrettslige regler

Hovedregelen om tid og sted for betaling har tradisjonelt vært utledet av lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gjeldsbrevloven) § 3. Gjeldsbrevlovens første kapittel gjelder kun direkte for omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev, men med støtte i lovens forarbeider, rettspraksis mv. er det i praksis lagt til grunn at bestemmelsene i dette kapitlet kan anvendes analogisk på enkle pengekrav. Gjeldsbrevloven § 3 har hatt størst praktisk betydning ved kontant betaling og betaling med sjekk.

Gjeldsbrevloven § 3 fastslår at betalingsstedet er hos mottaker, med mindre annet er avtalt. Dette innebærer at det er skyldneren som har ansvaret og risikoen for at betalingen kommer fram til mottakeren, og at betaling ikke er skjedd med frigjørende virkning før den er kommet fram.

Finansavtaleloven § 39 har bestemmelser om tid og sted for betaling når betaling skjer via bank eller annen finansinstitusjon. Bestemmelsene kommer til anvendelse på skatte- og avgiftsområdet, med mindre annet følger særskilt av skatte- eller avgiftslovgivningen. Etter finansavtaleloven er betalingstidspunktet ikke uten videre det samme i forhold til betalingens frigjørende virkning som i forhold til avbrudd av betalingsfristen. Har betaleren rett til å foreta oppgjør ved overføring til mottakerens konto, følger det av § 39 første ledd første punktum at betalingen anses skjedd med frigjørende virkning når beløpet er godskrevet mottakerens finansinstitusjon. Begrunnelsen for regelen er at det anses rimelig at hver av partene har risikoen for hva som skjer i «egen» finansinstitusjon. Ved overføring innen samme institusjon anses betaling å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens konto, jf. § 39 første ledd annet punktum.

Når oppgjør skjer ved betaling i kontanter, anses betalingen for skjedd når beløpet er stilt til mottakerens disposisjon gjennom bank på mottakerens sted, og melding om dette er kommet fram til mottakeren, jf. § 39 første ledd tredje punktum.

Ved betaling fra forbruker anses en fastsatt betalingsfrist for å være avbrutt når betalerens oppdrag er mottatt av en finansinstitusjon, jf. § 39 annet ledd bokstav a. Bestemmelsen regulerer når betalingen er skjedd med frigjørende virkning. For de fleste betalingstjenester har bankene rutiner for mottak som innebærer at man vil ha holdepunkter for hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for når betalingsoppdraget er mottatt. Spørsmålet om når et betalingsoppdrag anses mottatt, er drøftet i NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag side 150.

Dersom et mottatt betalingsoppdrag ikke skal utføres straks, regnes avbruddet av betalingsfristen fra den avtalte betalingsdagen, jf. § 39 tredje ledd. Denne bestemmelsen har for eksempel betydning når en forbruker benytter nettbank, og fastsetter betalingstidspunktet til en senere dato enn innleveringstidspunktet.

En betalingsfrist anses også for å være avbrutt når mottakeren mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsinstrument, jf. § 39 annet ledd bokstav b.

Betalingsfristen avbrytes ikke dersom betalingsoppdraget ikke blir gjennomført, og dette skyldes betalerens eget forhold, jf. § 39 fjerde ledd. Dette er aktuelt dersom det ikke er dekning på betalerens konto, eller betaleren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om hvem som er mottaker. Institusjonen skal i slike tilfeller varsle betaleren om dette uten ugrunnet opphold, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Blir betalingsoppdraget ikke gjennomført og feilen skyldes institusjonen som betaleren har valgt, anses dette ikke å skyldes betalerens eget forhold.

13.3.1.2 Skatte- og avgiftsområdet

Skattebetalingsloven § 12 nr. 3 bestemmer at betaling av forskuddstrekk mv. skal foretas til skatteoppkreverens kontor eller til bank. Bestemmelsen får tilsvarende anvendelse for andre skattekrav som omfattes av loven, ved henvisningen i skattebetalingsloven § 29 nr. 2. Det samme følger av § 1 i forskrift 8. november 2000 nr. 1101 om innbetalingsordningen for skatt. Ved betaling via bank er det etter en tolkning av skattebetalingsloven § 12 nr. 3 lagt til grunn at betalingen er rettidig dersom betalingsoppdraget er levert til banken på forfallsdagen, og dette kan dokumenteres ved kvittering fra banken, jf. sirkulære fra Direktøren for skattevesenet S. 28/7-71.

13.3.1.3 Arbeidsgiveravgift og trygdeavgift

Skattebetalingslovens regler om betaling av skatt gjelder tilsvarende for betaling av avgifter til folketrygden, jf. folketrygdloven § 24-4 sjette ledd. Det følger av Skattedirektoratets forskrift 16. desember 1997 nr. 1395 om samordning av bestemmelsene om forskuddsutskriving og innkreving mv. av trygdeavgift og skatt §§ 1 og 2 at trygdeavgiften skal betales sammen med skatt.

13.3.1.4 Petroleumsskatt

Ifølge forskrift 27. august 1998 nr. 851 om betaling av petroleumsskatt anses et skattebeløp (petroleumsskatt) betalt når beløpet er stilt til disposisjon på den bankkonto Oslo og Akershus skattefogdkontor bestemmer. Betalingen er dermed rettidig når beløpet er stilt til skattefogdkontorets disposisjon senest på forfallsdagen.

13.3.1.5 Øvrige skatter

Skattebetalingsloven gjelder også for artistskatt, jf. artistskatteloven § 12 annet ledd. Skattebetalingsloven § 12 nr. 3 og forskrift 8. november 2000 nr. 1101 om innbetalingsordningen for skatt gjelder derfor også for betaling av artistskatt.

For skatt etter svalbardskatteloven fastsatt ved ligning gjelder skattebetalingsloven § 29 nr. 2, som henviser til skattebetalingsloven § 12 nr. 3, jf. svalbardskatteloven § 5-1.

For lønnstrekk etter svalbardskatteloven henvises det ikke til reglene i skattebetalingsloven generelt, men kun til skattebetalingsloven § 11 nr. 4. Betalingsreglene i skattebetalingsloven § 12 nr. 3 kommer derfor ikke direkte til anvendelse på lønnstrekk etter svalbardskatteloven, men departementet legger til grunn at de i praksis følges.

13.3.1.6 Arveavgift

Etter arveavgiftsloven § 33 fjerde ledd kan departementet gi nærmere regler om innbetalingsordningen for arveavgift. Det er imidlertid ikke gitt særlige regler om tid og sted for betaling. Så langt departementet kjenner til er praksis i samsvar med gjeldende ordning for betaling av formues- og inntektsskatt.

13.3.1.7 Merverdiavgift

Merverdiavgiftsloven § 35 første ledd bestemmer at betaling kan skje til skattefogdkontoret eller til bank som departementet har godkjent som innbetalingsbank for avgiften. Bestemmelsen er utformet etter mønster av skattebetalingsloven § 12 nr. 3. Så langt departementet har brakt på det rene, er praksis i samsvar med gjeldende ordning for betaling av formues- og inntektsskatt.

For merverdiavgift som skal betales ved innførsel, gjelder tollovgivningen, se punkt 13.3.1.10 nedenfor.

13.3.1.8 Påleggstrekk

Etter skattebetalingsloven § 33 nr. 3 gjelder skattebetalingsloven § 12 ved gjennomføringen av påleggstrekket. Dette omfatter også betalingsreglene og departementet viser til redegjørelsen ovenfor i punkt 13.3.1.2.

13.3.1.9 Særavgifter

De fleste innenlandske særavgiftene omfattes av forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter (særavgiftsforskriften). Forskriften har nærmere regler om betalingsfrist i § 6-3 annet ledd. Foretas betalingen ved overføring til tollregionens konto, anses betaling for være skjedd når avgiften er godskrevet tollregionens bank. Skjer betalingen ved overføring fra konto i samme bank, anses betaling for være skjedd når beløpet er godskrevet tollregionens konto. Dette er i samsvar med finansavtaleloven § 39 første ledd første og annet punktum. Paragraf 6-3 annet ledd tredje punktum om betaling med sjekk tilsvarer finansavtaleloven § 39 nr. 2 bokstav b. Betalingsfristen anses avbrutt når mottakeren mottar og aksepterer sjekken.

For engangsavgiftpå motorvogner mv. er det i § 7-6 tredje ledd i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift gitt en tilsvarende bestemmelse som i særavgiftsforskriften. Bestemmelsen gjelder for virksomheter som er registrert etter forskriften § 7-1. Forskriften § 7-5 regulerer adgangen til å betale ved overføring via bank, og oppstiller enkelte krav til hvordan betalingen skal gjennomføres. I forskriften § 1-4 er det gitt tilsvarende bestemmelser som i § 7-5 når betaleren ikke er registrert. Forskriften § 1-4 har ikke regler tilsvarende § 7-6 tredje ledd om når betalingen anses for være skjedd.

Årsavgift for motorvogner mv. anses betalt rettidig dersom betalingen er stemplet av bank, postkontor eller tollregionen innen fristens utløp, jf. § 2 femte ledd i forskrift 4. juli 1986 nr. 1433 om årsavgift. Det samme gjelder vektårsavgiftpå tyngre kjøretøyer.

Omregistreringsavgift for motorvogner skal betales før registrering foretas. Det er ikke gitt særlige bestemmelser om tid og sted for betaling. Etter § 3 i forskrift 2. juli 1986 nr. 1430 om omregistreringsavgift skal regionvegkontoret kontrollere at avgiften er betalt før omregistrering av motorvognen og utlevering av vognkortet. Ved betaling via bank er det derfor ikke tilstrekkelig at betalingen er mottatt av banken, dersom betaleren ikke kan dokumentere at avgiften er betalt. Skjer betaling på annen måte enn ved bruk av tilsendt betalingsblankett eller overføring via bank med bruk av KID, skal regionvegkontoret kreve kvittering for at betaling er skjedd, jf. forskriften § 4. Kontant betaling og betaling med sjekk er dermed bare mulig ved oppmøte hos tollregionen, fordi dette er den eneste muligheten til å få kvittering for at avgiften er betalt. Betaleren vil ikke få kvittering dersom tollregionen ikke har kjennskap til at kravet faktisk er betalt. Disse reglene har i prinsippet ikke betydning for når betalingen anses skjedd med frigjørende virkning og når en betalingsfrist anses avbrutt.

For særavgifter som påløper ved innførsel, gjelder tollovgivningen, se neste punkt.

13.3.1.10 Toll samt merverdiavgift og særavgifter ved innførsel

Hovedregelen er at toll og avgifter som påløper ved innførsel, skal betales ved fortolling (kontant) før vareeieren kan disponere over varene, jf. tolloven § 32 fjerde ledd. Det er ikke gitt nærmere regler om når betalingen skal anses skjedd med frigjørende virkning. På samme måte som for omregistreringsavgift, stilles det krav om dokumentasjon for forskuddsbetaling, før varen kan frigjøres fra tollstedets befatning (fortolles). I praksis betales som regel toll og avgifter kontant i umiddelbar tilknytning til tollekspedisjonen. Det oppstår da ingen praktiske problemer med hensyn til dokumentasjon av betalingen. Innføring av elektronisk deklarering for privatpersoner, for eksempel over internett, har ført til spørsmål om hvilke krav som skal stilles til dokumentasjonen.

For krav som godskrives tollkreditten, er det gitt regler om avbrudd av betalingsfristen i to forskrifter. Etter tollovforskriften punkt 5.5.4 annet ledd anses beløp som rettidig betalt, når det av kvittering eller lignende fra bank, post eller tollregionen fremgår at beløpet er innbetalt eller belastet debitors konto senest på forfallsdagen. Etter forskrift 12. desember 1975 om beregning og oppkreving av merverdiavgift ved innførsel § 14 første ledd anses merverdiavgift ved innførsel som er belastet tollkreditten, rettidig betalt når det av kvittering fra bank, statens postselskap eller tollkassereren i Oslo fremgår at beløpet er betalt på forfallsdagen. I praksis er det regelen i tollovforskriften som legges til grunn.

Reglene om betaling av toll gjelder tilsvarende for betaling av særavgifter ved innførsel, jf. særavgiftsforskriften § 2-6.

13.3.1.11 Mulkt, ansvarsbeløp og gebyr etter ligningsloven §§ 10-6 til 10-8

Disse kravene innkreves av skatteoppkreveren etter reglene i skattebetalingsloven, jf. ligningsloven § 10-6 nr. 1 siste punktum og § 10-8 nr. 6, jf. skattebetalingsloven § 28 nr. 2 og § 49 nr. 4, jf. nr. 3. Etter disse bestemmelsene kommer betalingsreglene i skattebetalingsloven § 29 nr. 2, jf. § 12 nr. 3, ikke direkte til anvendelse. Dermed gjelder i utgangspunktet de alminnelige pengekravrettslige regler om når rettidig betaling anses skjedd.

13.3.1.12 Utbetaling fra innkrevingsmyndighetene

Det er ikke gitt særlige regler om tid og sted for betaling for utbetalinger fra innkrevingsmyndighetene. De alminnelige pengekravsrettslige regler om tid og sted for betaling kommer dermed til anvendelse. Departementet er ikke kjent med at det i praksis gjøres unntak fra disse reglene.

13.3.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet å samordne regelverket om tid og sted for betaling for de ulike skatte- og avgiftskravene. Den beste løsningen vil etter departementets vurdering være at reglene på skatte- og avgiftsområdet samsvarer med de generelle reglene for pengekrav, så langt det er praktisk mulig og hensiktsmessig. Utgangspunktet etter gjeldsbrevloven § 3 er at betalingsstedet er hos innkrevingsmyndighetene, og at betalingen anses skjedd når beløpet er kommet fram til innkrevingsmyndighetene. Departementet foreslo i høringsnotatet at dette skal legges til grunn som et utgangspunkt, men fant det ikke nødvendig å lovfeste dette.

Departementet foreslo videre at reglene i finansavtaleloven § 39 skal legges til grunn for skatte- og avgiftskrav når betalingen skjer via bank. Finansavtaleloven har i § 39 annet ledd bokstav b, jf. tredje og fjerde ledd, en særlig bestemmelse om når en betalingsfrist anses avbrutt når betaleren er forbruker. Innkrevingsmyndighetenes forvaltningssystemer er ikke utviklet med sikte på å skille ut hvem som er forbruker, og en manuell behandling er ikke praktisk på grunn av det høye antallet betalinger. Departementet foreslo derfor i høringsutkastet § 4-2 at finansavtaleloven § 39, med unntak av forbrukerregelen, skal gjelde for skatte- og avgiftskrav. Det ble i tillegg foreslått at departementet i forskrift skal kunne gi regler om at forbrukerregelen skal gjelde for de kravstyper hvor hovedvekten av betalerne er forbrukere. Forskuddsskatt, restskatt, arveavgift og årsavgift for motorvogner ble nevnt som eksempler på slike krav.

13.3.3 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser har uttalt, både generelt og i forhold til høringsutkastet § 4-2, at henvisningsteknikken gjør det vanskelig å tilegne seg bestemmelsens materielle innhold. Dette skyldes både finansavtalelovens kompliserte struktur med hensyn til anvendelsesområde, og at det foreslås unntak fra finansavtaleloven § 39. De høringsinstansene som har uttalt seg om dette, går imot den valgte henvisningsteknikken og de særlige begrensningene som foreslås for forbrukere.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) foreslår at finansavtaleloven § 39 annet ledd bokstav a også gis anvendelse for skatte- og avgiftskrav. Organisasjonen kan vanskelig se at det med dagens teknologiske muligheter er mer byrdefullt for skatte- og avgiftsmyndighetene å etablere egnede forvaltningssystemer enn det er for næringsdrivende som har både forbruker- og næringskunder. Denne høringsinstansen antar at problemene departementet skisserer, uansett vil inntre dersom det i forskrift med hjemmel i § 4-2 annet ledd, bestemmes at bokstav a likevel skal gjelde for eksempelvis formuesskatt og inntektsskatt. Et generelt lovbasert unntak fra § 39 annet ledd bokstav a for skatte- og avgiftskrav er etter deres oppfatning egnet til å skape forvirring og misforståelser hos forbrukerne. Forbrukerne har etter finansavtalelovens ikrafttreden, blitt vant til at fristavbrudd skjer når betalingsoppdraget er levert til en finansinstitusjon. Det foreslåtte unntaket kan også skape problemer for bankansatte, som må påregne spørsmål om når fristavbrudd inntrer.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)mener at forslaget § 4-2 ikke er særlig brukervennlig.

Kommunenes Sentralforbund (KS) uttaler at den valgte lovteknikken strider mot hovedintensjonene om et enklere og mer tilgjengelig regelverk. KS uttaler også at lovteksten bør regulere tid og sted ved betaling i kontanter. Etter forbundets oppfatning bør det fremgå direkte av loven hva som skal være den generelle hovedregelen for skatte- og avgiftskrav, med eventuelt presiserte unntak.

KS uttaler videre at det å knytte seg så sterkt til et prinsipielt utgangspunkt om at skatte- og avgiftsreglene bør tilpasses reglene i finansavtaleloven, med den sondringen mellom forbruker og andre som der gjelder, vanskeliggjør en praktisk og brukerorientert tilnærming til problemstillingene. Videre uttales:

«... at man ved utforming av reglene på skatte- og avgiftsområdet må tilstrebe en praktisk tilnærming til problemstillingene nettopp ut fra det store antall brukere og betalingstransaksjoner som her er aktuelle og de forvaltningssystemer man i dag har. Særlig i forholdet til finansavtaleloven synes det viktig at vurderingen av de materielle løsninger for ulike skatte- og avgiftskrav står på egne ben. Dette er viktig fordi finansavtalelovens sondring mot «forbruker» passer ikke på skatte- og avgiftsområdet - som er et «pliktområde».»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) foreslår at det offentlige får risikoen for den tiden det tar for bankene å gjennomføre betalingstransaksjonen. Betalingsfristen anses etter gjeldende praksis avbrutt for det alt vesentlige av skatte- og avgiftsinnbetalingene når oppdrag om utbetaling er sendt eller levert til banken innen forfallsfristen. Tatt i betraktning at bedriftene tjener som skatteoppkrever for det offentlige for de mest provenytunge skattene, mener NHO det er rimelig at det offentlige, og ikke bedriftene, har risikoen. Skal finansavtalelovens § 39 likevel gjelde, foreslår NHO at lovteksten inntas i sin helhet i § 4-2.

Skattedirektoratet går imot forslaget om at finansavtalelovens regler skal gjelde for kravene etter skattebetalingsloven, og uttaler:

«Forslaget kompliserer systemene for behandling av skattekrav uten at det synes å gi noen nevneverdig gevinst.

(...)

I dag følges forbrukerregelen for både skattekrav (unntatt petroleumsskatt) og merverdiavgift. Vi vil anbefale at denne regelen opprettholdes. En annen regel vil medføre at næringsdrivende må betale skattetrekk, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift flere dager før det kreves at kravet er beregnet.»

Skattebetalerforeningen er av den oppfatning at finansavtaleloven § 39 annet ledd bokstav a, om at fristen ved betaling fra forbruker er avbrutt når betalers oppdrag er mottatt av finansinstitusjonen, også bør gjelde for skatte- og avgiftskrav slik som i dag. De uttaler videre at de er sterkt uenig i departementets antagelse om at det ikke er nødvendig å regulere dette nærmere i skatteinnkrevingsloven, når de alminnelige pengekravsrettslige regler også skal gjelde for skatte- og avgiftskrav. Etter foreningens oppfatning er det svært viktig at slike bestemmelser fremgår uttrykkelig av loven, og det er ikke tilstrekkelig med henvisning til finansavtaleloven.

Toll- og avgiftsdirektoratet foreslår at det gis en bestemmelse tilsvarende finansavtalelovens regel i stedet for kun en henvisning. Direktoratet påpeker også at det på toll- og avgiftsetatens område er vanskelig å gjennomføre egne frister for forbrukere. Skal det likevel åpnes for en slik løsning, bør det fremgå klart av loven i hvilke tilfeller bestemmelsen kommer til anvendelse.

Økonomiforbundet uttaler at tiden det tar å betale, bør belastes mottaker slik som tidligere.

13.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til høringsinstansenes syn om at det faktiske innholdet i bestemmelsen om tid og sted for betaling (høringsutkastet § 4-2) bør komme klarere fram enn ved en henvisning til finansavtaleloven § 39. Ulempen ved at lovteksten blir lengre, vil oppveies av at reglene som gjelder for skatte- og avgiftskrav, vil fremgå direkte av skattebetalingsloven. Departementet viser til lovutkastet § 9-2 første ledd annet til fjerde punktum og annet ledd som i det vesentlige tilsvarer finansavtaleloven § 39 første og annet ledd.

Hovedregelen om stedet for betaling av skatte- og avgiftskrav fremgår av lovutkastet § 9-2 første ledd første punktum, som tilsvarer gjeldsbrevloven § 3. Reglene som tilsvarer finansavtaleloven, må ses på som presiseringer og unntak fra denne hovedregelen når betaling skjer via bank.

Både Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet påpeker at innføring av en særlig frist for forbrukere ved betaling via bank, vil innebære store praktiske problemer for innkrevingsmyndighetene. Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at forbrukerregelen i finansavtaleloven § 39 annet ledd bokstav a bør være hovedregelen for når en betalingsfrist anses avbrutt ved betaling via bank, jf. lovutkastet § 9-2 annet ledd bokstav a. Regelverket blir da enklere, og man unngår de praktiske problemene som direktoratene har påpekt i sine høringsuttalelser. Forslaget er også i samsvar med merknadene fra næringslivet om at innlevering av betalingsoppdrag til egen bank, må anses som fristavbrytende. For andre betalere enn forbrukere, innebærer forslaget en lempeligere regel for betaling av skatte- og avgiftskrav enn det som følger av finansavtaleloven.

Som det fremgår i punkt 13.2.4 foreslår departementet at reglene om betaling av petroleumsskatt følger av en egen bestemmelse, jf. lovutkastet § 9-3. Regelen om betalingsmåten for slik skatt følger av første ledd. Reglene om tid og sted for betaling av petroleumsskatt følger av annet ledd.

Departementet foreslår at finansavtalelovens regler om når en betaling anses skjedd med frigjørende virkning, også skal gjelde for petroleumsskatt, jf. lovutkastet § 9-3 annet ledd første og annet punktum. Dette antas å være i samsvar med gjeldende rett. Den strengere regelen om når en betalingsfrist anses avbrutt, som i dag følger av forskrift 27. august 1998 nr. 851 om betaling av petroleumsskatt, foreslås videreført i lovutkastet § 9-3 annet ledd tredje punktum.