23 Rettsgebyr ved forretning for utleggspant avholdt av skatteoppkreverne og skattefogdkontorene

Lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr inneholder bestemmelser om behandlingsgebyr som skal betales for ulike sakstyper. Nærmere regler er gitt i forskrift 15. februar 1983 nr. 86 etter rettsgebyrloven m.m. (rettsgebyrforskriften).

Behandlingsgebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt rettsgebyret. Per 1. januar 2005 er dette 845 kroner. Reglene om behandlingsgebyr ved tvangsfullbyrdelse følger av rettsgebyrloven kapittel 4. Reglene får som utgangspunkt anvendelse uavhengig av om tvangsfullbyrdelse skjer gjennom ordinære eller særskilte namsmenn.

For begjæring om tvangsfullbyrdelse skal det betales 2,1 ganger rettsgebyret, jf. § 14 første ledd. Gebyrplikten inntrer når saken er ført inn i sakslisten hos namsmannen, jf. § 4. Ved begjæring om utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 skal det i tillegg betales 2,6 ganger rettsgebyret når utlegg blir tatt, jf. § 14 første ledd nr. 1. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet både utleggspant og utleggstrekk. For utleggstrekk besluttet av kommunekasserer, bidragsfogd, Statens innkrevingssentral eller annen særskilt namsmann påløper det likevel ikke gebyr, jf. § 14 femte ledd første punktum.

Etter rettsgebyrloven § 1 første ledd tilfaller rettsgebyret staten med mindre annet er bestemt. Gebyr som påløper ved kommunekassererens forretning for utleggspant, tilfaller kommunen. Dette følger av rettsgebyrforskriften § 4-1, gitt med hjemmel i rettsgebyrloven § 14 femte ledd annet punktum.

Det fremgår ikke klart av loven på hvilket tidspunkt gebyrplikten inntrer når skatteoppkreverne og skattefogdkontorene bruker sin særnamskompetanse og holder forretning for utleggspant. I slike tilfeller fremsettes det ingen begjæring i lovens forstand. Som særnamsmenn er skatteoppkreverne og skattefogdkontorene både saksøker og namsmyndighet på samme tid. Bestemmelsen om at gebyrplikten inntrer når saken « er ført inn i sakslisten» hos namsmannen, jf. rettsgebyrloven § 4, er derfor mindre treffende i slike situasjoner. I forvaltningspraksis er det imidlertid lagt til grunn at gebyrplikten inntrer når forretningen berammes, det vil si når tid og sted for forretningen fastsettes.

Departementet foreslo i høringsnotatet kapittel 15 å endre rettsgebyrloven § 14 første ledd slik at det fremgår av lovteksten når gebyrplikten inntrer. Forslaget var ikke ment å innebære realitetsendringer i forhold til dagens praksis. Kun Statens innkrevingssentral (SI) har merknader til den foreslåtte lovendringen. SI støtter forslaget, og foreslår at presiseringen skal gjelde for alle særnamsmenn og ikke bare for særnamskompetanse etter « skatteinnkrevingslovens kapittel 8».

Justisdepartementet har i brev til Finansdepartementet 14. februar 2002 reist spørsmål om det bør fastsettes felles regler for alle utlegg som besluttes av særnamsmenn. På bakgrunn av dette innspillet og SIs merknad i høringsrunden finner departementet det ikke hensiktsmessig å foreslå en endring som bare omfatter særnamskompetanse etter den nye skattebetalingsloven. Departementet vil derimot ved en senere anledning vurdere å ta saken opp med sikte på en endring som omfatter alle særnamsmenn. En slik vurdering bør skje i nært samarbeid med Justisdepartementet.

Departementet foreslo i høringsnotatet også å endre rettsgebyrloven § 14 femte ledd annet punktum slik at det fremgår direkte av loven at behandlingsgebyret tilfaller den enkelte kommune når skatteoppkreverne holder forretning for utleggspant. Som nevnt ovenfor reguleres dette i dag av rettsgebyrforskriften.

I NOU 2004:12 Bedre skatteoppkreving, fremmes det forslag om statliggjøring av skatteinnkrevingen. Dersom utvalgets forslag vedtas, må bestemmelsen i rettsgebyrloven § 14 femte ledd som ble foreslått endret i høringsnotatet, endres på nytt. Departementet finner dette lite hensiktsmessig, og vil derfor avvente eventuelle endringer på dette området til spørsmålet om skatteoppkrevernes status er ferdigbehandlet.