18 Lovens kapittel 14: Tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse

18.1 Innledning

Skatte- og avgiftskrav kan i likhet med alminnelige sivilrettslige pengekrav tvangsinnfordres via de alminnelige namsmyndighetene. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene har imidlertid særnamskompetanse. Dette innebærer blant annet at de har adgang til selv å tvangsinnfordre skatte- og avgiftskrav ved utleggstrekk. De kan også være gitt myndighet til å holde forretninger for utleggspant. For skatteoppkreverne følger særnamsmyndigheten av skattebetalingsloven §§ 33 til 36 og for skattefogdkontorene av lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning af det civile Embedsverk (embetsverksloven) § 5 tredje ledd. I høringsnotatet foreslo departementet å samle reglene om skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes særnamskompetanse i den nye skattebetalingsloven.

Skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes særnamskompetanse er et effektivt virkemiddel for å få inn utestående krav. Skatte- og avgiftskravene skal blant annet sikre offentlige inntekter og velferdsgoder. På grunn av sin store samfunnsmessige betydning står derfor disse kravene i en særstilling sammenlignet med de fleste andre typer pengekrav. I motsetning til de fleste andre kreditorer kan innkrevingsmyndighetene, som hovedregel, ikke på forhånd sikre sine krav ved pant, stansing av leveranser e.l.

Særnamsmyndigheten blir brukt aktivt under innkrevingen. Med dagens organisering og kapasitet i det alminnelige namsmannsapparatet ville belastningen på det alminnelige namsmannsapparatet blitt for stor dersom tvangsinnfordring av skatte- og avgiftskrav ikke hadde skjedd ved bruk av særnamsmyndigheten. I tillegg medfører særnamsmyndigheten en raskere iverksettelse av innfordringen, noe som øker sannsynligheten for positive resultater.

Toll- og avgiftsetaten er ikke gitt særnamskompetanse for sine krav. I et bredere innfordringsperspektiv er det, etter departementets oppfatning, uheldig å spre namskompetansen på mange ulike organer. En ytterligere spredning kan føre til mindre oversikt og svekke debitors rettssikkerhet. Antallet krav som tvangsinnfordres på toll- og avgiftsetatens område, er også vesentlig mindre enn antallet krav som tvangsinnfordres av skattefogden og skatteoppkreverne. Behovet for selv å ha særnamskompetanse er derfor mindre for toll- og avgiftsetaten.

Departementets forslag er i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett. Det foreslås imidlertid enkelte endringer og presiseringer sammenlignet med dagens regler. Til de bestemmelsene som departementet ikke har mottatt vesentlige merknader til fra høringsinstansene, knyttes det kun noen korte kommentarer i avsnittet nedenfor. Det vises for øvrig til særmerknadene til hver enkelt bestemmelse. Reglene om tvangsfullbyrdelse var i høringsnotatet plassert i kapittel 8. I lovutkastet er reglene plassert i kapittel 14.

Alle skatte- og avgiftskrav er i dag tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at innkrevingsmyndighetene ikke behøver å få dom e.l. for kravet før de kan tvangsfullbyrde. Departementet foreslår å videreføre dette i lovutkastet § 14-1. I § 14-6 er det foreslått å videreføre regelen i skattebetalingsloven § 39 om tvangsinnfordring ved utskriving og utligning av skatt av samme formue og inntekt i flere kommuner. Bestemmelsen er gitt en noe annen redigering enn tidligere, og ordlyden er oppdatert uten at det er ment å innbære realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. I utkastet § 14-10 er det inntatt regler om tvangssalg av varer mv. etter tolloven. I § 14-11 er det inntatt regler om stansing av motorkjøretøy. Forslaget innebærer at lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter § 5 om tollregionenes rett til å stanse og avskilte kjøretøy tas inn i skattebetalingsloven. Bestemmelsene er i stor utstrekning en videreføring og presisering av gjeldende rett.

18.2 Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven

18.2.1 Gjeldende rett

Det fremgår av skattebetalingsloven § 40 a at reglene om gjennomføring av utleggsforretning i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) gjelder for skatteoppkrevernes tvangsfullbyrdelse etter skattebetalingsloven kapittel VI, med mindre noe annet følger av loven selv. Også reglene i tvangsfullbyrdelsesloven om klage, bortfall og opphevelse av utlegg kommer til anvendelse. Tilsvarende gjelder også for skattefogdkontorene, jf. embetsverksloven § 5 tredje ledd første punktum som gir skattebetalingsloven anvendelse. Ifølge forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven innebærer dette at blant annet tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-6 til 5-19 og §§ 7-9 til 7-28 får anvendelse når skatteoppkreverne og skattefogdene benytter sin særnamskompetanse.

18.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet la departementet til grunn at både skatteoppkreverne og skattefogdkontorene bør følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven når de holder forretninger for utleggspant og pålegger utleggstrekk. Det ble imidlertid foreslått en ytterligere klargjøring av hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som kommer til anvendelse. Departementet pekte på at en henvisning til de konkrete bestemmelsene som skal gjelde tilsvarende, vil være mer opplysende og lettere å praktisere enn den generelle henvisningen som følger av skattebetalingsloven § 40 a. Departementet foreslo derfor at det uttrykkelig skal fremgå av en ny lovbestemmelse at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3, kapittel 4, §§ 5-6 til 5-19 og kapittel 7 gjelder tilsvarende.

18.2.3 Høringsinstansenes merknader

Kommunenes Sentralforbund (KS)bifaller departementets forsøk på å klargjøre hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som skal gjelde, men er uenig i måten dette gjøres på. KS peker blant annet på at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-3 til 7-9 ikke gjelder etter gjeldende lovgivning, og at disse bestemmelsene heller ikke bør gjelde etter ny skattebetalingslov da de ikke passer. Etter KS oppfatning har ikke departementet påvist noe særskilt behov for at hele tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 skal gjelde, og har heller ikke vurdert konsekvensene av forslaget. Flere av bestemmelsene vil harmonere dårlig med skatteoppkrevernes funksjon som særnamsmenn. KS viser videre til at de fleste av reglene i kapittel 4 ikke er praktiske for skatteoppkrevernes arbeid. Det vises også til at forslaget om utvidelse og presisering av hvilke regler som kommer til anvendelse, vil medføre redusert rettssikkerhet for skyldnerne.

Skattedirektoratet mener det må klargjøres ytterligere hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som kommer til anvendelse for innkreverne etter en ny skattebetalingslov. Skattedirektoratet viser til at bestemmelsen lar tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 komme direkte til anvendelse. Direktoratet uttaler om dette:

«Dette innebærer at oppkreverne f.eks. kan få dekket sine sakskostnader etter § 3-1, jf forskrift av 4. desember 1992 nr 898. Dette er en betydelig endring for skatteoppkreverne og skattefogdene. For eksempel kan ikke disse oppkreverne i dag belaste skyldner et gebyr på 740 kroner for skriving av utleggsforretningen. Dette er et gebyr som kan dekkes i hht § 3-1 og forskriften § 2 nr 2. Etter vårt syn gir kapittel 3 oppkreverne anledning til å få dekket omkostninger som man ved innkreving av skatt og avgift hittil ikke har tatt seg betalt for. Dette har sammenheng med at oppkrever for slike krav opptrer som både kreditor og innkrever. Endringen som foreslås burde etter vårt syn vært drøftet i høringsnotatet. Dersom departementet er av den oppfatning at skatteoppkreverne og skattefogdene heller ikke i fremtiden skal beregne seg slike gebyrer, er lovhenvisningen misvisende og forvirrende.»

Videre viser direktoratet til at forslaget innebærer at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 kommer til anvendelse. Direktoratet peker på at §§ 7-1 til 7-8 ikke gjelder i dag, og at lovutkastet dermed viser til bestemmelser som etter sitt innhold ikke gir mening for særnamsmennene.

Skattedirektoratet skriver nærmere om dette:

«Paragraf 7-3 sier bl a at utleggstrekk bare kan fastsettes av namsmannen i det distrikt hvor skyldneren har hjemting. Dette skal i følge høringsnotatet ikke gjelde for skatteoppkrever og skattefogd som kan fastsette trekk i hele landet. Dette er det vanskelig å lese ut av bestemmelsene, jf kommentarene til § 8-2. Uansett medfører dette at henvisningen til § 7-3 er misvisende.»

Direktoratet uttaler videre:

«Etter vårt syn kompliserer henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 og 7 regelverket ved at det henvises til bestemmelser som likevel ikke skal komme til anvendelse. Vi mener at det eventuelt kan henvises til bestemmelsene som etter ot.prp. nr 65 (1990-91) kommer til anvendelse. For kapittel 7 er dette §§ 7-9 til og med 7-28, jf proposisjonen side 317. Vi er ikke kjent med at dagens situasjon har skapt noen problemer.»

18.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget om en nærmere angivelse i loven av hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som kommer til anvendelse, og hvilke som ikke skal gjelde for skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes tvangsinnfordring. Departementet ser imidlertid at det kan være en fordel å presisere dette ytterligere i forhold til forslaget i høringsnotatet. Departementet har derfor kommet til at det heller bør angis hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som ikke gjelder for skatte- og avgiftsinnkreverne.

Utgangspunktet er at tvangsfullbyrdelsesloven gjelder så langt den passer. Dette bør fremgå klart av loven. Departementet slutter seg til at kapittel 3 ikke er av betydning for særnamsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger, og at kapitlet derfor ikke gis anvendelse. Bestemmelsene i dette kapitlet får likevel betydning når det gjelder kreditors rett til å få dekket sakskostnader. De aller fleste bestemmelsene i kapittel 4 gjelder imidlertid for skatteoppkreverne og skattefogdene, og departementet mener derfor at kapittel 4 ikke bør unntas. For så vidt gjelder kapittel 7, foreslår departementet at §§ 7-1 til 7-8 unntas. Dette er i samsvar med synspunktene fra KS og Skattedirektoratet. Departementet ser at det, særlig i forhold til § 7-3, kan virke misvisende å gi kapittel 7 anvendelse i sin helhet.

Departementet foreslår videre at bestemmelsen om forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven (§ 8-5 i høringsnotatet) flyttes frem i kapittelet. Etter departementets syn er det en fordel om forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven klargjøres innledningsvis i kapittelet og plasseres før bestemmelsene om kompetanse til å holde utleggspant og til å beslutte utleggstrekk. Det vises til lovutkastet § 14-2 om forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven.

18.3 Utleggspant

18.3.1 Gjeldende rett

Skatte- og avgiftskrav kan sikres ved en utleggsforretning der panteretten stiftes. Utleggsforretningen kan enten holdes av den ordinære namsmannen eller av en av særnamsmennene som har slik kompetanse.

Skatteoppkreverne

Etter skattebetalingsloven § 36 første ledd kan Finansdepartementet gi skatteoppkreverne kompetanse til å holde forretning for utleggspant for krav som omfattes av skattebetalingsloven. Kompetansen er delegert til Skattedirektoratet. En skatteoppkrever må fremsette skriftlig søknad om bemyndigelse. Før bemyndigelse gis, skal det innhentes uttalelse fra vedkommende kommunestyre.

Kompetansen til å holde utleggsforretning omfatter alle de tiltak som en namsmann, med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven, kan foreta i tilknytning til en utleggsforretning for å stifte og sikre rettsvern for pantet. Den videre dekningsforfølgningen, for eksempel realisasjon av pantet, omfattes derimot ikke av kompetansen.

Mens den alminnelige namsmyndighetens kompetanse er knyttet til geografiske distrikter (jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3), er særnamskompetansen knyttet til ansvaret for innkrevingen av kravet. For skatteoppkreverne følger dette av skattebetalingsloven § 48 nr. 1. Den enkelte skatteoppkrever er kompetent til å avholde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som han har innkrevingsansvaret for. Denne kompetansen påvirkes ikke av at skyldneren flytter. Rent praktisk vil imidlertid skyldnerens bosted ha betydning, men da i forhold til hvor utleggsforretningen kan holdes, se nedenfor om stedet for utleggsforretningen.

Skatteoppkrevernes kompetanse til å holde forretning for utleggspant er begrenset til oppkreverens eget distrikt. Dette innebærer at skatteoppkreveren bare kan holde forretning for utleggspant i sin egen kommune. Vil skatteoppkreveren holde utleggsforretning utenfor egen kommune, må han benytte en annen skatteoppkrever eller den alminnelige namsmannen. Det er etablert en bistandsordning mellom skatteoppkreverne, slik at den kommunen som har innkrevingsansvaret for kravet, kan be skatteoppkreveren i den kommunen der skyldneren har formuesgoder, om å avholde utleggsforretningen.

Reglene om stedet for utleggsforretning i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 gjelder også for utleggsforretninger avholdt av skatteoppkreverne, jf. skattebetalingsloven § 40 a. Bestemmelsen regulerer hvor en allerede kompetent namsmann skal eller kan avholde utleggsforretning. Dette vil avhenge av hvilke formuesobjekter det skal tas utlegg i. Utgangspunktet er at utleggsforretningen skal holdes på skyldnerens bopel eller forretnings- eller driftssted. Tas det utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, eller i verdipapirer, skal forretningen likevel holdes der formuesgodet befinner seg. I andre formuesgoder, i praksis fast eiendom og enkle pengekrav som for eksempel bankinnskudd, kan utleggsforretningen avholdes som kontorforretning, jf. § 7-9 første ledd tredje punktum. Skatteoppkreveren i oppkreverkommunen kan derfor ta utlegg i slike formuesgoder uavhengig av om skyldneren har flyttet eller har formuesgoder i kommunen. Kan utleggsforretningen ikke holdes som kontorforretning, er skatteoppkreveren henvist til å benytte den omtalte bistandsordningen.

Skattebetalingsloven inneholder ingen nærmere regulering av hvordan en forretning for utleggspant skal gjennomføres. Tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser om dette kommer derfor til anvendelse i sin helhet, jf. skattebetalingsloven § 40 a.

Skattefogdkontorene

Skattefogdkontorenes særnamsmyndighet følger av embetsverkloven § 5 tredje ledd. Ved innfordring av krav som det foreligger tvangsgrunnlag for, kan skattefogden beslutte tvangsfullbyrdelse etter reglene i skattebetalingsloven. Også for skattefogden er kompetansen knyttet til de krav skattefogdkontoret har innkrevingsansvaret for. Dette er et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 hvor kompetansen er knyttet til geografiske distrikter. Etter embetsverksloven § 5 tredje ledd annet punktum kan skattefogdkontorene holde forretning for utleggspant innenfor sitt embetsdistrikt for krav mot skyldnere bosatt i distriktet. Dette innebærer at skattefogdene, i motsetning til skatteoppkreverne, ikke kan avholde kontorforretning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 når skyldneren er bosatt utenfor embetsdistriktet. Skattefogdene kan heller ikke ta utleggspant i formuesgoder som befinner seg i deres distrikt, når skyldneren ikke er bosatt der.

Det er ikke etablert noen bistandsordning mellom skattefogdkontorene slik som mellom skatteoppkreverne. Når det enkelte skattefogdkontor ikke selv kan holde forretning, er de derfor henvist til å benytte den alminnelige namsmannen.

Det følger av skattebetalingsloven § 36 annet ledd at for krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav a, og som innkreves av Rogaland skattefutkontor, gjelder kompetansen til å avholde utleggsforretning for hele riket. Bestemmelsen innebærer at skattefogdkontoret i Rogaland, for slike krav, kan avholde forretning for utleggspant også utenfor sitt distrikt.

18.3.2 Høringsnotatets forslag

Departementets forslag i høringsnotatet var i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett. Det ble imidlertid foreslått enkelte endringer og presiseringer i forhold til dagens regelverk.

Departementet foreslo å videreføre skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant. Det ble foreslått at kompetansen til å holde utleggsforretninger, på samme måte som i dag, skal gjelde for de kravene den enkelte skatteoppkrever eller det enkelte skattefogdkontor har innkrevingsansvaret for.

Etter departementets syn er det ønskelig at skatteoppkreverne har kompetanse til å holde utleggsforretninger for de skatte- og avgiftskravene de innkrever. Departementet foreslo derfor at kompetansen til å holde utleggsforretninger skal gjelde for alle skatteoppkreverne og skattefogdkontorene. Departementet foreslo dermed å oppheve ordningen med særskilt bemyndigelse, da slike søknader i dag er en ren formalitet. I de tilfellene der søknader om bemyndigelse er avslått, har begrunnelsen vært saksbehandlingsfeil, for eksempel at kommunestyret ikke har avgitt uttalelse.

Departementet la til grunn at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene, på samme måte som i dag, ikke skal holde utleggsforretninger utenfor sitt distrikt (kommune/fylke). Forslaget innebærer imidlertid en utvidelse av skattefogdkontorenes kompetanse. I dag er kompetansen begrenset til krav mot skyldnere bosatt i distriktet. Forslaget innbærer at også skattefogdene skal kunne holde kontorforretninger - om vilkårene for dette er til stede - selv om skyldneren er bosatt utenfor distriktet. Skattefogdene vil også kunne ta utlegg i formuesgoder som befinner seg i distriktet, selv om skyldneren ikke er bosatt der.

I forslaget ble det presisert at for krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav a, gjelder kompetansen til å holde utleggsforretninger for hele riket. Bestemmelsen er en videreføring av skattebetalingsloven § 36 annet ledd, og innebærer at innkrevingsmyndigheten for slike krav, Rogaland skattefutkontor, kan holde utleggsforretninger i hele landet.

Departementet foreslo videre å lovfeste den etablerte bistandsordningen mellom skatteoppkreverne, og i tillegg å utvide ordningen slik at også skattefogdkontorene kan holde utleggsforretninger for hverandre. I dag er skattefogdkontorene henvist til å benytte de ordinære namsmenn når det enkelte skattefogdkontor ikke selv kan holde forretningen.

I høringsnotatet vurderte departementet om skattefogdkontorene og skatteoppkreverne bør kunne avholde utleggsforretninger for hverandre. Lovutkastet ble utformet med den forutsetning at en slik ordning ikke innføres. Departementet ba imidlertid om høringsinstansenes synspunkter på en slik ordning.

18.3.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet uttaler:

«Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende rett. Etter dagens rettstilstand kommer ikke tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 til anvendelse. Ettersom departementet nå lar denne bestemmelsen komme til anvendelse, bør det etter vårt syn komme klarere frem at § 8-2 gjør unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3.»

Skattedirektoratet er positiv til departementets tanker om å la skattefogdene og skatteoppkreverne holde utleggsforretninger for hverandre, og uttaler om dette:

«Direktoratet mener at en slik mulighet vil medføre at utlegg kan tas raskere enn i dag. Det er store variasjoner mellom de ulike distriktene mht saksbehandlingstid hos ordinær namsmann, mulighet for å benytte annen særnamsmann (de kontorene som ikke har særnamskompetanse i dag besitter vel heller ikke kunnskaper om å utføre oppgaven), reiseavstand med mer. Vi er gjort kjent med at enkelte namsmenn (lensmenn) har gitt skatte- og avgiftsmyndighetene beskjed om at saksbehandlingstiden for utleggsforretninger er ca 12 måneder. Dette medfører en uholdbar situasjon i forhold til innkrevingen av skatte- og avgiftsrestansene. Alternativet i dag er å selv reise og holde utleggsforretningen. I enkelte distrikter er imidlertid reiseavstanden så stor at dette knapt lar seg gjøre. Vi ser det følgelig som en fordel om loven åpner for å benytte en annen særnamsmann i enkelte tilfeller.»

Kommunenes Sentralforbund (KS)uttaler:

«I § 8-2 videreføres skatteoppkrevernes kompetanse til å avholde utleggsforretninger for sine krav. Bestemmelsen er som før et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 om stedlig kompetanse. KS ser det som positivt at dette er klargjort i forslaget til ny lov.

KS er enig med departementet i at kompetansen til å holde utleggsforretning skal omfatte alle skatteoppkrevere. Ordningen med bemyndigelse fra departementet etter uttalelse fra vedkommende kommunestyre er moden for opphevelse.

KS har ingen innsigelser mot at eksisterende bistandsordning mellom skatteoppkreverne lovfestes. Det fremgår at departementet foreslår å legge til rette for en utvidelse av bistandsordningen, slik at skattefogdkontorene kan holde utleggsforretning for hverandre. KS har ikke bemerkninger til dette.

Departementet har bedt om høringsinstansenes syn på om det kunne være ønskelig med en bistandsordning der skattefogdene og skatteoppkreverne gis kompetanse til å avholde utleggsforretninger for hverandre. KS antar at skattefogdene vil kunne ha behov for å få bistand fra skatteoppkreverne til å avholde utleggsforretninger som ikke kan avholdes på skattefogdens kontor. Dette gjelder særlig i fylker med store avstander, der en slik ordning vil kunne redusere ressursbruk ved at en unngår lange reiser. Siden det finnes skatteoppkrevere i hver kommune, vil skatteoppkreverne ikke ha behov for bistand av skattefogdene, jf. også at Stortinget ved behandlingen av St.prp. nr. 41 (1995-96) sa nei til å overføre «tyngre saker» fra skatteoppkreverkontorene til skattefogdkontorene. KS har ikke kommentarer til at skatteoppkreverne gis kompetanse til å avholde utleggsforretning for skattefogdene.»

Statens innkrevingssentral (SI) uttaler følgende til forslaget om å oppheve ordningen med særskilt bemyndigelse og å utvide bistandsordningen:

«Sett i sammenheng synes denne ordningen å være upraktisk og lite effektiv. Tankegangen synes å være at lokal tilhørighet og lokalkunnskap gir en innkrevingsmessig gevinst. SI vil hevde at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Dette gjelder særlig for mindre kommuner, hvor det er personlige forhold mellom personalet på skatteoppkreverkontoret og skyldnerne.»

Videre uttaler SI:

«De geografiske grenser vil med dagens ordlyd dessuten begrense en eventuell sentralisering av skatteinnkrevingen, eksempelvis kommunesamarbeid, unntatt ved rene kommunesammenslåinger.

Videre ser vi visse faresignaler ved en slik «tvungen» særnamskompetanse for ethvert skatteoppkreverkontor. De skatteoppkreverkontor som i dag ikke er bemyndiget - formodentlig de minste kontorene - får nå en lovfestet formell kompetanse, samt en lovfestet bistandsplikt overfor andre skatteoppkrevere. Dette kan være uheldig i forhold til den praktiske og juridiske kompetanse hos dem som skal utføre oppgavene, og følgelig uheldig for publikum som kan bli skadelidende på grunn av unødvendige eller ikke korrekte utleggsforretninger.»

I forhold til egen innkrevingskompetanse uttaler SI:

«I tilfelle SI skulle få innkrevingsansvaret for skatte- og avgiftskrav etter § 2-5, må utleggskompetansen gjelde uten hinder av kommunegrenser eller skattefogddistrikter. § 8-2 står dessuten i direkte motstrid til § 2-5, hvor en henviser til kapitlene 7 til 9. Slik bestemmelsen nå fremstår, vil SI utelukkende kunne operere innenfor Rana kommune eller Nordland fylke. Dette gir liten mening. SI vil derfor foreslå at bestemmelsens første ledd gis et tilegg om at når SI innkrever skatte- eller avgiftskrav etter §§ 1-1 til 1-3 eller etter § 2-5, skal innkrevingsdistriktet for SI være hele landet.»

18.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementets forslag er i stor grad i samsvar med forslaget i høringsnotatet. Det foreslås imidlertid enkelte presiseringer i forhold til dette.

Ordningen med særskilt bemyndigelse for skatteoppkreverne foreslås opphevet. Kompetansen til å holde utleggsforretninger vil således gjelde for alle skatteoppkrevere og skattefogdkontorer. De fleste høringsinstansene stiller seg positive til dette. Slike søknader er i dag bare en ren formalitet, og departementet er ikke enig i at en opphevelse vil ha uheldige virkninger. Departementet kan i kraft av sin instruksjonsmyndighet, i særlige tilfeller der det viser seg at skatteoppkreveren ikke har nødvendig kompetanse, bestemme at vedkommende ikke skal kunne avholde forretning for utleggspant.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at det bør komme klarere frem at høringsutkastet § 8-2 (lovutkastet § 14-3) innebærer et unntak fra tvangsfullbyrdelseslovens § 7-3 om stedlig kompetanse. Som det fremgår i punkt 18.2.4 foreslår departementet, i motsetning til i høringsnotatet, at det uttrykkelig fremgår av loven hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven som ikke skal gjelde. Det vil da fremgå klart at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 ikke skal gjelde for skatteoppkreverne og skattefogdkontorene. Etter departementets syn vil dette, sett i sammenheng med ordlyden i utkastet § 14-3, gi en klar angivelse av den stedlige kompetansen.

I dag er skattefogdkontorenes kompetanse etter embetsverksloven begrenset til krav mot skyldnere bosatt i distriktet. Som foreslått i høringsnotatet ønsker ikke departementet å videreføre denne begrensningen. Etter departementets oppfatning er det ingen grunn til å gjøre forskjell på skatteoppkreverne og skattefogdkontorene på dette punkt. Så vidt departementet kan se er det heller ikke i forarbeidene gitt noen begrunnelse for bestemmelsens utforming da embetsverksloven ble endret i forbindelse med ny tvangsfullbyrdelseslov. Etter departementets oppfatning vil det derimot være praktisk å kunne holde utleggsforretning for krav mot skyldnere bosatt utenfor distriktet. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 vil etter forslaget gjelde både for skatteoppkreverne og skattefogdkontorene. Dette medfører at også skattefogdene, når vilkårene er til stede, kan avholde kontorforretninger eller ta utleggspant i formuesgoder som befinner seg i distriktet, selv om skyldneren er bosatt utenfor distriktet.

Departementet foreslår at det fremgår av loven at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene bare kan holde utleggsforretninger i sitt distrikt, jf. utkastet § 14-3. Sett i sammenheng med bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 om stedet for utleggsforretning, medfører dette at det må anmodes om bistand i samsvar med den ovennevnte bistandsordning dersom skyldneren har flyttet til et annet distrikt og ikke har formuesgoder i oppkreverens distrikt, og utleggsforretning heller ikke kan holdes som kontorforretning. Eventuelt kan begjæring om utlegg fremsettes for den alminnelige namsmann. Departementet vil bemerke at Statens innkrevingssentrals kompetanse ikke vil være begrenset til Rana kommune eller Nordland fylke. Innkrevingssentralen kan heller ikke avholde utleggsforretninger i andre kommuner/distrikter, men kan avholde kontorforretninger uavhengig av hvor i landet skyldneren er bosatt eller hvor eventuelle formuesgoder befinner seg, så fremt vilkårene for dette er oppfylt. En bestemmelse om dette er inntatt i lovutkastet § 2-7.

Departementet foreslår også å videreføre regelen om at innkrevingsdistriktet for Rogaland skattefutkontor omfatter hele landet når skattefogdkontoret innkrever krav etter sentral ligning.

De fleste høringsinstansene er positive til å lovfeste den etablerte bistandsordningen mellom skatteoppkreverne og å utvide denne til også å gjelde bistand mellom skattefogdkontorene. Departementets forslag på dette punktet er i samsvar med høringsnotatet. Etter departementets oppfatning vil en utvidelse av bistandsordningen bidra til en mer effektiv innkreving og til samordning av tvangsinnfordringen av skatte- og avgiftskrav på tvers av embetsdistriktene. En slik samordning av innkrevingen vil også kunne oppleves som ryddig for skyldneren.

I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på hvorvidt skattefogdene og skatteoppkreverne bør kunne avholde utleggsforretninger for hverandre. Skattedirektoratet er positiv til dette, mens KS mener at det ikke er behov for en slik ordning. Departementet antar at det i visse situasjoner kan være hensiktsmessig å se de ulike skatte- og avgiftskravene under ett, uavhengig av hvem som er innkrevingsmyndighet. I slike situasjoner vil det kunne være ønskelig for skattefogdkontoret å bistås av eller samarbeide med skatteoppkreveren fremfor den ordinære namsmannen. Departementet legger til grunn at det vil være tilfeller hvor en slik mulighet kan være praktisk, og foreslår på denne bakgrunn å lovfeste en ordning hvoretter skattefogdkontorene og skatteoppkreverne kan holde utleggsforretninger for hverandre, jf. utkastet § 14-3 annet ledd. Etter departementets syn kan en slik ordning bidra til en ytterligere samordning av innfordringen av skatte- og avgiftskrav. Blant annet vil innkrevingsmyndighetene kunne ta utlegg for flere krav samtidig.

Det vises til lovutkastet § 14-3 om forretning for utleggspant.

18.4 Utleggstrekk

18.4.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett kan både skatteoppkreverne og skattefogdkontorene, i tillegg til de alminnelige namsmenn, beslutte utleggstrekk i lønn m.m. Utleggstrekk innebærer at arbeidsgiveren pålegges å foreta trekk i skyldnerens lønn eller andre løpende utbetalinger. Utleggstrekk foretatt med hjemmel i skattebetalingsloven kalles i dag påleggstrekk.

18.4.1.1 Myndighet til å beslutte utleggstrekk

Skatteoppkreverne

Skattebetalingsloven § 33 nr. 1 gir skatteoppkreverne en alminnelig adgang til å inndrive forskuddsskatt, restskatt og annen utlignet skatt som ikke blir betalt i rett tid, herunder renter og kostnader, ved påleggstrekk i lønn og andre ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Oppregningen i dekningsloven § 2-7 er avgjørende for hvilke typer ytelser det kan besluttes påleggstrekk i, og hvor langt det er adgang til å gripe inn i skyldnerens økonomi.

I henhold til skattebetalingsloven § 33 nr. 4 kan det gis pålegg om trekk også der lønnstakeren selv innkrever lønnen. Videre følger det av forskrift 3. desember 2002 nr. 1352 om påleggstrekk (påleggstrekkforskriften) § 3 nr. 2 at det kan pålegges trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Etter forskriften § 5 nr. 2 kan slikt trekk ikke overstige 20 prosent av godtgjørelsen uten at skyldneren samtykker til dette.

Skatteoppkrevernes myndighet til å gjennomføre påleggstrekk gjelder for skattekrav som tilkommer den kommunen den enkelte skatteoppkrever har innkrevingsansvaret for. Myndigheten er ikke avgrenset til skyldnere bosatt i den aktuelle kommunen, men gjelder for hele landet uavhengig av hvor skyldneren har sin bopel eller sitt arbeidssted, og uavhengig av hvor den som skal gjennomføre trekket, er lokalisert. Denne ordningen avviker fra reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 om stedlig kompetanse. Det er i praksis lagt til grunn at skatteoppkreverne kan nedlegge påleggstrekk så lenge den trekkpliktige befinner seg i Norge, uavhengig av hvor skyldneren oppholder seg eller er bosatt. Dette vil eksempelvis ha betydning i forhold til pensjonister som befinner seg i utlandet og som mottar ytelser fra folketrygden.

Særlige regler om utleggstrekk ved fiske- og fangstvirksomhet er gitt i skattebetalingsloven § 33 nr. 1 annet punktum.

Skattefogdkontorene

Bestemmelsen i embetsverksloven § 5 tredje ledd første punktum om at skattefogdkontorene kan beslutte tvangsfullbyrdelse etter reglene i skattebetalingsloven, innebærer en adgang til å beslutte påleggstrekk etter skattebetalingsloven § 33. Bestemmelsen kom inn i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven og innebar en utvidelse av skattefogdkontorenes innfordringsmuligheter. I motsetning til for utleggspant, hvor det fremgår av embetsverksloven at dette bare kan skje innenfor embetsdistriktet for krav mot personer bosatt i distriktet, har skattefogdkontorene kompetanse til å nedlegge påleggstrekk også overfor personer bosatt utenfor sitt distrikt.

18.4.1.2 Avtale om påleggstrekk

Skattepliktige som regelmessig mottar oppgjør for solgte varer eller for varer som er levert til omsetning eller foredling fra et lag eller ervervsdrivende, kan slutte avtale med skatteoppkreveren om at det skal foretas trekk i oppgjørene til dekning av hans egen skatt og skatt han er ansvarlig for, jf. skattebetalingsloven § 34 nr. 1 første punktum. Det kan ikke opprettes avtaletrekk ved salg til forbruker. Overfor skattepliktige som regelmessig mottar oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester, kan det også gjennomføres avtalt påleggstrekk, jf. § 34 nr. 2. Den som utbetaler oppgjørene, plikter etter pålegg fra skatteoppkreveren å foreta trekk i samsvar med avtalen. Avtalen mellom skyldneren og skatteoppkreveren medfører med andre ord lovfestede plikter for tredjemann. Den som utbetaler oppgjørene må også holde påleggstrekket på egen konto og føre regnskap.

18.4.1.3 Gjennomføring av utleggstrekk

Nærmere regler om skatteoppkrevernes gjennomføring av påleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 til 4. Utfyllende bestemmelser er gitt i påleggstrekkforskriften. Disse reglene gjelder også for påleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene, jf. embetsverksloven § 5 tredje ledd første punktum. Det er imidlertid ikke alle bestemmelsene i skattebetalingsloven og påleggstrekkforskriften som passer når skattefogdkontorene beslutter påleggstrekk. Der skattebetalingsloven eller påleggstrekkforskriften ikke har særskilte regler for skattefogdkontorene, kommer tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-21 til 7-24 til anvendelse, jf. skattebetalingsloven § 40 a.

Påleggstrekk iverksettes « ved at det i rekommandert brev eller på annen beviselig måte gis arbeidsgiveren eller den som foretar utbetalingen på vegne av arbeidsgiver, pålegg om å holde trekkbeløpet tilbake», jf. skattebetalingsloven § 33 nr. 2. Bestemmelsen suppleres av regler i påleggstrekkforskriften om fastsetting av trekkets størrelse, i hvilken periode trekket skal gjennomføres og om underretning til den trekkpliktige om plikten til å foreta trekk.

Er det gitt pålegg om trekk, gjelder pålegget til arbeidsgiver også for trygdekontoret når dette utbetaler sykepenger etter folketrygdloven, jf. skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum. Tilsvarende gjelder når trygdekontoret utbetaler dagpenger ved arbeidsledighet. Bestemmelsen medfører at påleggstrekket kan fortsette uavbrutt når trygdekontoret overtar utbetalingen under sykdom og arbeidsledighet.

Etter skattebetalingsloven § 33 nr. 3 plikter arbeidsgiver - når pålegg om trekk er gitt - å trekke beløpet og sende dette til vedkommende skatteoppkrever. Det følger videre av bestemmelsen at arbeidsgiver skal følge reglene for forskuddstrekk i skattebetalingsloven § 11 fjerde ledd om skattetrekkskonto og i § 12 om oppgave og betaling.

18.4.2 Høringsnotatets forslag

18.4.2.1 Myndighet til å beslutte utleggstrekk

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes myndighet til å pålegge trekk i lønn m.m. Myndigheten til å pålegge trekk skal følge innkrevingsansvaret. Dette gjelder uavhengig av hvor skyldneren er bosatt. Forslaget innebærer et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 annet ledd annet punktum om at utleggstrekk bare kan besluttes av namsmannen i det distriktet der saksøkte har hjemting.

Departementet foreslo videre at den nye skattebetalingsloven, på tilsvarende måte som tvangsfullbyrdelsesloven, skal bruke begrepet utleggstrekk. I dag kalles trekk pålagt av skatteoppkreverne og skattefogdkontorene med hjemmel i skattebetalingsloven gjerne for påleggstrekk. Dette begrepet fremgår ikke uttrykkelig av skattebetalingsloven, som benytter uttrykk som «trekkpålegg», «pålegg om skattetrekk», «pålegg om trekk» o.l. Begrepet påleggstrekk benyttes derimot i forskrift 3. desember 2002 nr. 1352 om påleggstrekk (påleggstrekkforskriften). I høringsnotatet uttalte departementet at hensynet til samordning av og konsekvens i lovspråket taler for at man benytter samme betegnelse på samme disposisjon.

Departementet foreslo videre at skattebetalingsloven § 33 nr. 4 om lønnstakers plikt til å innbetale trukket beløp til arbeidsgiver når han selv innkrever lønnen, videreføres. I tillegg foreslo departementet å videreføre påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2 og § 5 nr. 2 om trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Departementet ga imidlertid uttrykk for at reglene bør fremgå av loven, og ikke bare av forskrifter. Det ble også foreslått at bestemmelsen skulle vise til livsoppholdssatsene som følger av dekningsloven § 2-7.

I høringsnotatet foreslo departementet også å forenkle regelverket på enkelte punkter. Av hensyn til et ensartet regelverk ble skattebetalingsloven § 33 nr. 1 annet punktum om utleggstrekk ved fiske- og fangstvirksomhet ikke foreslått videreført. For de aktive deltakerne i fiske- og fangstvirksomheten vil godtgjørelsen (lotten) dels være vederlag for leie av redskapspart og dels vederlag for arbeid. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan ta utleggstrekk i inntil 20 prosent av denne godtgjørelsen. Det de passive deltakerne mottar vil i sin helhet være vederlag for leie av fartøy- og redskapsparter, slik at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan ta utleggspant i hele vederlaget. Departementet mente derfor at det, ut fra et dekningsperspektiv, ikke er behov for denne særregelen.

Departementet foreslo dessuten å ikke videreføre skattebetalingsloven § 34 om avtalt utleggstrekk. Overfor skyldnere som regelmessig mottar oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester der oppgjøret også inneholder en lønnsdel, overlapper bestemmelsene om alminnelig og avtalt utleggstrekk hverandre. Disse tilfellene omfattes både av skattebetalingsloven § 33 nr. 1 tredje punktum, jf. påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2, og skattebetalingsloven § 34 nr. 2. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan derfor både ta utleggstrekk ved en ensidig beslutning og etter avtale med skyldneren. Departementet mente at et slikt tosporet system verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

18.4.2.2 Gjennomføring av utleggstrekk

Departementet foreslo i høringsnotatet at en rekke av særreglene for påleggstrekk (nå utleggstrekk) ikke videreføres i den nye loven. Etter departementets syn bør skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes gjennomføring av utleggstrekk i større utstrekning enn i dag følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Det ble i denne sammenheng vist til at ved utleggstrekk besluttet av Statens innkrevingssentral gjelder bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven om gjennomføringen av utleggsforretningen i utgangspunktet i sin helhet, jf. straffeprosessloven § 456 tredje ledd. Det ble også pekt på at ikke alle bestemmelsene i skattebetalingsloven og påleggstrekkforskriften passer når skattefogdkontorene beslutter utleggstrekk, jf. nedenfor.

I høringsnotatet ble skattebetalingsloven § 33 nr. 2 første punktum om underretning om utleggstrekk ikke foreslått videreført. Departementet uttalte at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene i stedet bør følge tvangsfullbyrdelsesloven som i § 7-21 annet ledd første punktum bestemmer at namsmannen skal underrette den trekkpliktige om plikten til å foreta trekk.

Videre vurderte departementet om skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum, om at pålegg om trekk også gjelder overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsledighet eller sykepenger, bør videreføres eller ikke. Departementet kom etter en helhetsvurdering til at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene bør følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven i sin helhet. Regelen i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum ble derfor ikke foreslått videreført.

Heller ikke skattebetalingsloven § 33 nr. 5 første punktum ble foreslått videreført. Bestemmelsen fastslår at påleggstrekk skal foretas ved siden av mulig forskuddstrekk. Hensikten med formuleringen er å gjøre det klart at forskuddstrekket ikke reguleres av bestemmelsen. Det samme følger imidlertid av dekningsloven § 2-7, som bestemmer at trekk i lønn skal foretas « etter fradrag av forskuddstrekk». Departementet anså derfor bestemmelsen som overflødig.

Videre foreslo departementet å ikke videreføre skattebetalingsloven § 33 nr. 5 annet punktum. Det følger av bestemmelsen at dersom det er tatt utleggstrekk for flere krav hos samme skyldner, har kravene prioritet etter reglene i dekningsloven § 2-8. Også denne bestemmelsen ble ansett overflødig.

Departementet foreslo, i forhold til skatteoppkreverne, å videreføre regelen i skattebetalingsloven § 33 nr. 3 annet punktum som innebærer at utleggstrekket skal settes på skattetrekkontoen sammen med forskuddstrekket og følge de reglene som gjelder for innrapportering og betaling av dette.

Henvisningen i skattebetalingsloven § 33 nr. 3 annet punktum til § 11 nr. 4 og § 12 blir i praksis ikke brukt på utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene. Departementet foreslo derfor at utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene i sin helhet bør følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Departementet foreslo også å lovfeste en regel om at utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene, ikke går inn i den trekkpliktiges konkursbo, og heller ikke er gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshaveres side. Tilsvarende gjelder for utleggstrekk for bidragskrav, jf. lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. (bidragsinnkrevingsloven) § 8 annet ledd.

18.4.3 Høringsinstansenes merknader

18.4.3.1 Begrepet påleggstrekk

Justisdepartementet slutter seg til forslaget om å endre terminologien fra påleggstrekk til utleggstrekk. Akademikerne mener derimot at en slik endring vil være kompliserende for bedriftene/arbeidsgiverne.

Kommunenes Sentralforbund (KS) er også imot den foreslåtte endringen og uttaler:

«Lovforslaget legger opp til å skifte ut begrepet påleggstrekk med utleggstrekk uten at det på dette punktet er tilsiktet noen realitetsendring. Departementet påberoper at hensynet til samordning og konsekvens i lovspråket taler for at lovgivningen bruker samme betegnelse på samme disposisjon.

Etter KS' vurdering dreier dette seg ikke om «samme disposisjon». Påleggstrekk er innarbeidet som begrep både hos skatteoppkrever, arbeidsgiver og skyldner. Skattebetalingslovens nye kommentarutgave bruker i sin innholdsfortegnelse «Trekk etter pålegg». Dette er hele poenget: Påleggstrekket er kommet i stand som et administrativt pålegg fra skatteoppkrever/skattefogd om å trekke i skyldnerens lønn med direkte hjemmel i skattebetalingsloven, der kreditor selv gir pålegg til de trekkpliktige. Utleggstrekker derimot en form for utleggsforretning foretatt i løpende ytelser av den ordinære namsmannen etter begjæring fra kreditor. Beslutning om utleggstrekk føres i namsboken, jf tvfbl § 7-21 første ledd tredje punktum. Det er ikke en slik ordning for påleggstrekk, jf skbtl § 33 nr 2 og påleggstrekkforskriften § 6.

Ved å fortsette å bruke betegnelsen påleggstrekk, vil man fortsatt kunne skille mellom de administrative trekk og de som er nedlagt av den ordinære namsmannen ved utleggsforretning og som betegnes utleggstrekk og er utøvelse av namsmyndighet. Nettopp for konsekvens i lovspråket, bør således to forskjellige former for lønnstrekk fortsatt ha forskjellige betegnelse. Dersom det i en eventuell ny innkrevingslov skal videreføres en utleggstrekkforskrift, slik det er foreslått i § 8-4, 3. ledd, vil denne neppe omfatte den ordinære namsmannens utleggstrekk. For å unngå misforståelse om hvilke utleggstrekk en slik forskrift skulle omfatte, vil det være enklere å beholde betegnelsen «påleggstrekk» og «forskrift om påleggstrekk.»

Det er også et poeng som departementet synes å ha oversett, at trekkgrunnlaget for påleggstrekk og utleggstrekk ikke er det samme. Se dekningsloven § 2-7 og påleggstrekkforskriften § 9, som viser til forskrift 14.9.56 nr 9866 for anvisning av trekkgrunnlaget. Å fjerne begrepet påleggstrekk vi altså medføre endringer i rettstilstanden som verken er tilsiktede eller vurdert som hensiktsmessige.»

18.4.3.2 Avtalt trekk

Kommunenes Sentralforbund (KS) går imot forslaget om at avtalt påleggstrekk etter skattebetalingsloven § 34 utgår. I følge KS er dette en praktisk og hensiktsmessig ordning som bør gjøres generell. Et avtalt trekk vil være mer skånsomt for skyldneren enn et påleggstrekk. Belastningen på arbeidsgiveren vil også være mindre ved et avtalt trekk. Dersom avtalt trekk ikke videreføres som en generell ordning, bør det, etter KS oppfatning, være adgang til å kunne avtale høyere trekk en 20 prosent (som kan pålegges etter lovforslaget). En slik avtale kan inngås uten nærmere lovhjemmel, men en lovbestemmelse kan være hensiktsmessig. Betalingsavtaler som lett brytes av debitor, er ikke like betryggende som avtalt påleggstrekk som må sies opp med 14 dagers varsel, jf. påleggstrekkforskriften § 7 nr. 4.

Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring (NKK) mener at muligheten til avtalt påleggstrekk ikke bør utgå. De nevner at denne muligheten er mye brukt i forbindelse med betalingsavtaler, og at det i mange tilfeller er vanskelig å etablere annen type frivillig sikkerhet.

De øvrige høringsinstansene har ikke hatt motforestillinger til forslaget om å oppheve ordningen med avtalt påleggstrekk. Justisdepartementet uttaler at de slutter seg til forslaget om at utleggspant skal være eneste fullbyrdelsesmåte i forhold til salgsvederlag, og er enig i den begrunnelsen som er gitt for dette i høringsnotatet.

18.4.3.3 Trekk ved utbetaling av dagpenger og sykepenger

Kommunenes Sentralforbund (KS) uttaler:

«I lovforslaget er det foreslått at bestemmelsen i sktbl § 33 nr 2 andre punktum om at et pålegg om trekk også skal gjelde overfor det organ som utbetaler dagpenger under arbeidsledighet etter folketrygdloven kapittel 4 eller sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8, ikke skal videreføres i ny innkrevingslov. Dette kan KS ikke være enig i. Dersom det ligger trekk på vent, er nåværende regel klar ved at nedlagt trekk hos arbeidsgiver beholder trekket om det går over til trygdekontoret. Det kan også være ressursbesparende i stedet for at to innkrevere arbeider samtidig.»

18.4.4 Departementets vurderinger og forslag

18.4.4.1 Myndighet til å beslutte utleggstrekk

I samsvar med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet å videreføre skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes myndighet til å beslutte trekk i lønn mv., jf. utkastet § 14-4. På samme måte som etter gjeldende rett skal myndigheten til å nedlegge trekk følge innkrevingsansvaret. Dette gjelder uavhengig av hvor skyldneren er bosatt. Etter departementets syn bør det komme klart frem av loven at myndigheten til å beslutte utleggstrekk gjelder uavhengig av skyldnerens bosted og uavhengig av hvor den trekkpliktige er lokalisert. Departementet foreslår derfor at det i § 14-4 første ledd fremgår uttrykkelig at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan nedlegge utleggstrekk i hele landet.

Videre foreslår departementet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 4 om lønnstakers plikt til å innbetale trukket beløp til arbeidsgiver når han selv innkrever lønnen, videreføres, jf. § 14-4 annet ledd bokstav a. I tillegg foreslår departementet at bestemmelsene i påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2 og § 5 nr. 2 trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, videreføres i loven, jf. § 14-4 annet ledd bokstav b.

KS påpeker at enkelte av bestemmelsene i påleggstrekkforskriften ikke er foreslått videreført i lovutkastet. Det er tatt inn en forskriftshjemmel i § 14-4 tredje ledd som gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om beregning av trekkgrunnlaget. Departementet vil vurdere hvilke bestemmelser i påleggstrekkforskriften som bør videreføres, i forbindelse med arbeidet med den nye forskriften.

Departementet vil for øvrig peke på at den nye skattebetalingsloven også gjelder for betaling og innkreving av renter og omkostninger, jf. lovutkastet § 1-1 tredje ledd bokstav a. Det kan altså pålegges utleggstrekk også for slike krav. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å presisere dette i kapitlet om tvangsfullbyrdelse slik KS foreslår.

18.4.4.2 Begrepet påleggstrekk

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å endre terminologien fra påleggstrekk til utleggstrekk. Selv om påleggstrekk er et godt innarbeidet begrep, mener departementet at hensynet til samordning av og konsekvens i lovspråket veier tyngre. Etter departementets oppfatning bør man i lovverket benytte samme betegnelse på samme disposisjon. En ny lov bør bidra til det som, etter departementets mening, er en klargjøring.

Som påpekt av KS er det enkelte forskjeller mellom utleggstrekk og påleggstrekk. Blant annet er trekkgrunnlaget for utleggstrekk etter tvangsfullbyrdelsesloven og for påleggstrekk etter skattebetalingsloven noe forskjellig. Også når det gjelder adgangen til trekk overfor selvstendig næringsdrivende er det forskjell mellom utleggstrekk og påleggstrekk. Realiteten er likevel den samme. Det etableres et tvangsmessig trekk i en løpende ytelse, og den trekkpliktige kan holdes økonomisk ansvarlig dersom trekket ikke betales. Etter departementets syn er det ingenting i veien for å benytte samme betegnelse selv om ikke alle regler samsvarer. Departementet peker på at også Justisdepartementet, som har det overordnede ansvaret for tvangsfullbyrdelsesloven, stiller seg positiv til en endring i terminologien.

18.4.4.3 Avtalt trekk

Etter departementets syn har ordningen med avtalt utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 34 enkelte prinsipielt betenkelige sider. Realiteten er at innkrevingsmyndighetene og skyldneren avtaler at et krav skal nedbetales ved trekk i et vederlag skyldneren får fra en tredjemann. Denne avtalen medfører at den trekkpliktige blir økonomisk ansvarlig for at trekket gjennomføres, jf. lovforslaget § 16-20. Den frivillige avtalen innebærer dermed at tredjemann pålegges plikter. Departementet foreslo i høringsnotatet å ikke videreføre skattebetalingsloven § 34 om avtalt utleggstrekk.

Overfor skyldnere som regelmessig mottar oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester der oppgjøret også inneholder en lønnsdel, overlapper bestemmelsene om alminnelig og avtalt utleggstrekk hverandre. Disse tilfellene omfattes både av skattebetalingsloven § 33 nr. 1 tredje punktum, jf. påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2, og skattebetalingsloven § 34 nr. 2. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan derfor både ta utleggstrekk ved en ensidig beslutning og etter avtale med skyldneren. Etter departementets oppfatning er et slikt tosporet system verken nødvendig eller hensiktsmessig.

Det er i dag ikke adgang til å beslutte utleggstrekk etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, jf. dekningsloven § 2-7, i oppgjør for varer eller i oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester der oppgjøret ikke inneholder en lønnsdel. I slike tilfeller kan skatteoppkreverne og skattefogdkontorene imidlertid ta utleggstrekk etter avtale etter skattebetalingsloven § 34 eller utleggspant etter § 36. Tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven bygger på en forutsetning om at utleggspant og utleggstrekk ikke skal være alternative innfordringsmuligheter. Det kan derfor ikke tas utleggspant i de ytelsene det kan tas utleggstrekk i og motsatt. Departementet mener at en ny skattebetalingslov ikke bør etablere et annet system. I salgsvederlag o.l. bør innkrevingsmyndighetene derfor ta utleggspant i hele vederlaget/oppgjøret.

En innvending mot å oppheve ordningen med avtalt utleggstrekk er at utleggspant, i motsetning til utleggstrekk, må etableres i hvert enkelt vederlag. Ved utleggspant kan imidlertid hele vederlaget gå til dekning av skatte- og avgiftskravet. Ved avtalt utleggstrekk vil normalt bare en mindre del av vederlaget gå til dekning av kravet. Utleggspant kan derfor være et vel så effektivt virkemiddel.

Avtaler om utleggstrekk i salgsvederlag kan også skape problemer i forhold til factoringavtaler. Det følger av panteloven § 4-10 første ledd første punktum at «(e)n næringsdrivende kan slutte avtale om avhendelse, avhendelse i sikringsøyemed eller pantsettelse av de enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne».Factoringavtalen får rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret, jf. § 4-10 annet ledd første punktum. Det er klart at innkrevingsmyndighetene ikke kan avtale et utleggstrekk dersom skyldneren allerede har inngått en factoringavtale som har rettsvern. Det oppstår imidlertid et rettsvernsspørsmål dersom det er avtalt et utleggstrekk, og skyldneren deretter i strid med forutsetningene for avtalen inngår en factoringavtale som tinglyses.

Etter departementets oppfatning er det ikke behov for en ordning med avtalt utleggstrekk ved siden av utleggspant, alminnelig utleggstrekk og adgangen til å inngå betalingsavtaler mellom innkrevingsmyndighetene og skyldneren av hensyn til innfordringen, jf. lovutkastet § 15-2. Departementet opprettholder derfor forslaget om å oppheve ordningen med avtalt utleggstrekk.

18.4.4.4 Gjennomføring av utleggstrekk

Skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes gjennomføring av utleggstrekk er regulert både i tvangsfullbyrdelsesloven, skattebetalingsloven § 11 nr. 4, § 12 og § 33 og i forskrifter til skattebetalingsloven. Det kan derfor være vanskelig å skaffe seg oversikt over regelverket. I høringsnotatet foreslo departementet at flere av særreglene for påleggstrekk ikke videreføres i den nye loven. Etter departementets oppfatning bør de trekkpliktige ha færrest mulig særregler å forholde seg til, slik at de enkelt kan orientere seg om hvilke plikter de har. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet. Dette innebærer blant annet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 første punktum om underretning om utleggstrekk i rekommandert brev eller på annen beviselig måte ikke videreføres. I stedet kommer tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 annet ledd første punktum til anvendelse. Rekommandert brev brukes i praksis sjelden i dag. Etter departementets syn bør en ny lov i størst mulig grad være teknologinøytral, og ikke nevne særskilt på hvilken måte underretning skal skje.

I høringsnotatet foreslo departementet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum ikke videreføres. Bestemmelsen slår fast at «(t)rekkpålegget også gjelder for det organ som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4 og sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8.»

Til sammenligning bestemmer tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 annet ledd at «( d)ersom saksøkte skifter arbeidsgiver, kan namsmannen etter begjæring fra saksøkeren pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt for resten av trekkperioden. Er den nye lønnen vesentlig forskjellig fra den tidligere, skal namsmannen vurdere om trekket bør reguleres. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for andre ytelser som nevnt i dekningsloven § 2-7.»Denne adgangen til å overføre et trekk gjelder også dersom skyldneren eksempelvis går over fra å være i inntektsgivende arbeid til å motta alderstrygd, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990-91) Om lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) side 157.

Forskjellen mellom de to bestemmelsene er at utleggstrekk etter førstnevnte bestemmelse automatisk går over fra den trekkpliktige til det organet som utbetaler sykepenger og dagpenger. Ved ordinære utleggstrekk må saksøkeren fremsette en begjæring om trekkplikt overfor namsmannen, som imidlertid ikke trenger å ta begjæringen til følge.

Departementet foreslår, på bakgrunn av høringsinstansenes merknader, å likevel videreføre den ordningen som er hjemlet i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum. Pålegg om trekk skal derfor også gjelde overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsledighet eller sykepenger, jf. lovutkastet § 14-5 første ledd. Departementet ser at denne ordningen er enklere å administrere for skatteoppkreverne og skattefogdkontorene. Ordningen er dessuten godt innarbeidet og synes, etter de opplysninger departementet har mottatt, å fungere bra.

I samsvar med høringsnotatet foreslår departementet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 3 annet punktum om at trekkpliktig skal følge reglene som gjelder for oppgjør av forskuddstrekk, videreføres i den nye loven. Dette er en praktisk ordning for både skatteoppkreverne og arbeidsgiveren. Arbeidsgiverne godtgjøres rentefordelen i den tiden trekket står på skattetrekkontoen. Det trukne beløpet skal sendes til den skatteoppkreveren som har pålagt trekket. Dette gjelder selv om kreditoren for forskuddstrekket er skatteoppkrever for en annen kommune. En slik situasjon kan oppstå dersom skyldneren flytter.

Til sammenligning følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd at trukket beløp skal utbetales til saksøkeren når ikke annet er fastsatt. Forfaller ytelsene oftere enn en gang i måneden, kan trukne beløp utbetales månedsvis dersom ikke namsmannen har bestemt at de skal utbetales straks. Det vanlige er at utbetalingen til saksøkeren skjer en gang hver måned.

Ordningen med avsetning av trekkbeløpet på skattetrekkskonto er bare aktuell overfor arbeidsgivere som foretar forskuddstrekk på vegne av en skatteoppkrever og dermed har en skattetrekkskonto. Dersom skatteoppkreverne beslutter utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, vil oppdragsgiveren ikke alltid ha skattetrekkskonto. Utleggstrekket skal da følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet foreslår at dette presiseres i § 14-5 annet ledd.

I høringsnotatet foreslo departementet en regel om at utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene ikke går inn i den trekkpliktiges konkursbo, og heller ikke er gjenstand for utlegg eller andre forføyninger fra enkelte fordringshaveres side.

Bestemmelsen om at de trukne beløpene ikke går inn i trekkpliktiges konkursbo, er også aktuell ved utleggstrekk pålagt av skatteoppkreverne. Dette gjelder der trekk tas i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag overfor den selvstendig næringsdrivende, og den trekkpliktige ikke har skattetrekkskonto. Departementet har derfor i lovutkastet § 14-5 tredje ledd tatt inn at regelen også skal gjelde for utleggstrekk besluttet av skatteoppkreverne.

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet å ikke videreføre bestemmelsene i skattebetalingsloven § 33 nr. 5, da disse anses overflødige.

18.5 Kreditt og sikkerhetsstillelse

18.5.1 Sikkerhetsstillelse ved opphold i utlandet

Etter skattebetalingsloven § 38 plikter en skattepliktig som akter å ta opphold i utlandet og bli der i minst 6 måneder, før avreise å betale eller stille sikkerhet for alle skattebeløp som han er eller vil bli ilignet for den tid han har oppholdt seg i riket. Tilsvarende gjelder for alle avgiftsbeløp som en avgiftspliktig er eller vil bli ansvarlig for overfor staten, jf. lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) § 60. Bestemmelsene er ment å gi innkrevingsmyndighetene sikkerhet for skatte- og avgiftskravene der en eventuell senere innfordring blir vanskeliggjort på grunn av skyldnerens utenlandsopphold.

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre bestemmelsene i ny skattebetalingslov, men ba samtidig om høringsinstansenes syn på behovet for videreføring. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

Etter det departementet kjenner til blir bestemmelsene ikke brukt i praksis. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene i skattebetalingsloven § 38 og merverdiavgiftsloven § 60 ikke videreføres. Dette innebærer at skatte- og avgiftskravene må sikres gjennom de alminnelige regler om arrest i tvangsfullbyrdelsesloven, dersom det foreligger begrunnet frykt for at skyldneren skal bosette seg i utlandet og derved unndra seg skatte- eller avgiftsplikten.

18.5.2 Tollkreditt og dagsoppgjørsordningen samt sikkerhetsstillelse for engangsavgift på motorvogn og særavgiftene for øvrig

18.5.2.1 Gjeldende rett og høringsnotatets forslag

Tollkredittordningen er hjemlet i tolloven § 35, mens dagsoppgjørsordningen følger av forvaltningspraksis. Ordningene er unntak fra utgangspunktet om at toll, særavgifter og merverdiavgift som oppstår ved innførsel, skal betales kontant før varene frigis.

Tollkredittordningen innebærer at den tollpliktige slipper å betale toll for hvert enkelt vareparti på deklarasjonstidspunktet. Det som krediteres den enkelte tollkredittkonto i løpet av en kalendermåned, skal betales innen den 18. i neste kalendermåned. Før kreditt eventuelt innvilges, gjennomføres en kredittvurdering av søkeren. Ordningen innebærer en forenkling av prosedyrene ved innførsel av varer til Norge, og medfører en stor kredittfordel for kundene.

Dagsoppgjørsordningen innebærer at en speditør etter søknad til toll- og avgiftsetaten, kan gis tillatelse til å foreta samlet oppgjør for de deklarasjoner han har foretatt i løpet av en dag, innen en gitt frist påfølgende dag. Også i disse tilfellene foretas det en kredittvurdering av søkeren. Toll- og avgiftsetaten kan i tillegg kreve sikkerhetsstillelse.

I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste begge ordningene, og at hjemlene for ordningene inntas i den nye skattebetalingsloven. Forslaget var ikke ment å innebære realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Det ble videre foreslått å endre tolloven § 35 slik at den gir hjemmel til å gi nærmere regler om prosedyrer i forbindelse med innvilgelse av tollkreditt eller dagsoppgjør.

I høringsnotatet ble det også foreslått å videreføre bestemmelsen i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogn § 7-8 om sikkerhetsstillelse. Bestemmelsen skal sikre at staten får dekket sine avgiftskrav. Det ble vist til at departementet anser det som naturlig at denne bestemmelsen står i skattebetalingsloven og ses i sammenheng med de øvrige innkrevingsreglene. Dette gjelder selv om sikkerheten stilles før kravet på engangsavgiften er forfalt. Bestemmelsen var i sin helhet en videreføring av forskriften § 7-8.

Også bestemmelsen i forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter § 6-7 ble foreslått tatt inn i en ny skattebetalingslov. Bestemmelsen gir tollregionene hjemmel til å kreve sikkerhet for de særavgifter som er omfattet av særavgiftsloven, spritloven og tilvirkningsloven. For å gjøre regelverket enklere tilgjengelig ble det foreslått å utvide bestemmelsen slik at den også omfatter særavgiftene omfattet av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, det vil si omregistreringsavgift, årsavgift og oppbyggingsavgift.

18.5.2.2 Høringsinstansenes merknader

Toll- og avgiftsdirektoratet uttaler:

«Utformingen av bestemmelsene om sikkerhetsstillelse i §§ 8-22 til 8-24 er etter vårt syn lite harmonisert med hensyn til form og vekt. Tollkredittinstituttet, som er vår viktigste og mest benyttede kredittordning, er plassert etter de øvrige og mindre anvendte former for sikkerhetsstillelse.

(...)

Videre er bestemmelsen om tollkreditt svært knapt utformet sett i lys av de øvrige svært detaljerte sikkerhetsbestemmelsene. Vi er fortsatt av den oppfatning at det er ønskelig med en reduksjon av § 8-22 og § 8-23 slik at bestemmelsene harmonerer bedre med detaljnivået i § 8-24.

§ 8-22 andre og tredje ledd annet og tredje punktum bør etter vår mening reguleres i forskrift og ikke lov. Dersom utkastets detaljnivå i § 8-22 likevel ønskes opprettholdt, savner bestemmelsen angivelse av at manglende sikkerhetsstillelse er grunnlag for tilbakekall av retten til å være registrert virksomhet.»

Direktoratet uttaler videre:

«Gebyret (godtgjørelse til statskassen) som er foreslått beholdt i tollovens § 35, bør etter vår oppfatning hjemles i skatteinnkrevingsloven § 8-24 da dette er en kostnad som relaterer seg til bruken av tollkreditten.

Forslagets § 8-24 åpner for at direktoratet i forskrift kan fastsette vilkår for å samtykke til kreditt, og om tilbaketrekking eller stansing av kreditt. Sett i sammenheng med forslaget til ordlyd i tollovens § 35 hvor departementet gis mulighet til å fastsette nærmere regler om prosedyrer mv. ved bruk av tollkreditt og dagsoppgjørsordningen for speditører, jf. skatteinnkrevingsloven § 8-24 fremstår delegasjonsbestemmelsen som uklar på dette området. Det bør gå klart frem av bestemmelsene hvilken kompetanse som legges til det enkelte forvaltningsnivå, og særlig om bestemmelsene er ment å gi forskjellig kompetanse. En henvisning mellom disse gjør, dersom dette er meningen, kun at det skapes usikkerhet rundt delegasjonens rekkevidde.»

18.5.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementets forslag er i stor grad i samsvar med forslaget i høringsnotatet. Departementet slutter seg likevel til Toll- og avgiftsdirektoratets merknader når det gjelder forholdet mellom de ulike bestemmelsene om tollkreditt og sikkerhetsstillelse. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen om tollkreditt og dagsoppgjørsordningen plasseres foran bestemmelsene om sikkerhetsstillelse for særavgiftene, samtidig som deler av bestemmelsene om sikkerhetsstillelse for engangsavgift og særavgifter gis i forskrift. Departementet foreslår videre en bestemmelse om at tollregionene kan stille vilkår om sikkerhet enten før kreditt innvilges eller på et senere tidspunkt. I tillegg foreslår departementet at plikten til å betale gebyr for bruk av tollkreditt inntas i loven.

For å unngå misforståelser om hvilken myndighet som ligger til det enkelte forvaltningsnivå, foreslår departementet at forskriftskompetansen, for så vidt gjelder vilkår for å samtykke til kreditt, opphør av kreditt og vilkår for sikkerhetsstillelse legges til departementet.

Det vises til lovutkastet § 14-20 om tollkreditt og dagsoppgjørsordningen og § 14-21 om sikkerhetsstillelse for særavgiftene.