24 Sikring av krav i hastesaker

24.1 Bakgrunn

Et nært samarbeid mellom innkrevingsmyndighetene og fastsettings- og kontrollmyndighetene er avgjørende for en effektiv tvangsinnfordring. I St.prp. nr. 1 (1995-96) Om organiseringen av den statlige innbetalings- og innfordringsfunksjonen for skatter og avgifter mv. punkt 6.5 reises det spørsmål om dette samarbeidet alltid er tilstrekkelig dersom det er nødvendig med særlig hurtig iverksetting av tvangstiltak. Som eksempel nevnes tilfeller hvor ligningskontoret eller fylkesskattekontoret gjennom sitt fastsettings- og kontrollarbeid får mistanke om at et skatte- eller avgiftskrav ikke kommer til å bli betalt fordi skyldneren kan eller er i ferd med å overføre midler utenfor innfordringsapparatets rekkevidde.

I proposisjonen uttales det at det etter departementets vurdering bør utredes nærmere en særskilt adgang for fastsettings- og kontrollmyndighetene til midlertidig sikring av midler og verdier i tilfeller hvor særlig hurtighet er påkrevet. Slik sikring kan for eksempel skje ved å «fryse» bankkonti, utestående fordringer mv., og vil være et midlertidig tiltak i påvente av formell fastsetting og innkreving. Midlertidig sikring vil kunne være aktuelt når det er fare for at skyldneren vil forlate landet for å unngå skatte- eller avgiftsforpliktelsen, eller når skyldneren er i ferd med å plassere verdier utenfor skattekreditorenes rekkevidde.

På denne bakgrunn vurderte departementet i høringsnotatet kapittel 16 hvorvidt det bør innføres en særskilt arresthjemmel for fastsettings- og kontrollmyndighetene. Departementet utelukket ikke at det i helt ekstraordinære situasjoner kan være ønskelig at myndighetene aksjonerer på stedet, for eksempel under et bokettersyn, men var usikker på om en slik hjemmel vil ha større praktisk betydning. Departementet pekte også på at hensynet til skyldnernes rettssikkerhet taler mot å gi skatte- og avgiftsmyndighetene slik myndighet. Det ble på denne bakgrunn foreslått å ikke innføre en særskilt arresthjemmel for fastsettings-, kontroll- og innkrevingsmyndighetene i hastesaker.

Kun Kommunenes Sentralforbund (KS) har hatt merknader til dette forslaget. KS foreslår at skatteoppkreverne får hjemmel til selv å beslutte arrest, og uttaler i denne sammenheng blant annet:

«Det er viktig å bygge på den eksisterende innfordringskompetansen, slik at ligningskontoret som fastsettingsmyndighet eller skatteoppkreveren som kontrollør etablerer grunnlaget for skattekravet, og skatteoppkreveren arbeider med å forberede arrestbeslutningen (beregne maksimumsbeløp og vurdere formuesgoder og sikringsgrunn). Når begge organene har et forsvarlig grunnlag, bør etter KS' vurdering skatteoppkreveren beslutte arrest og sikre rettsvern uten å forelegge saken for skyldneren og tingretten, slik at risikoen for tapte dekningsmuligheter reduseres. Det er en selvsagt forutsetning at myndighetene gjør et forsvarlig arbeid. Dokumentasjon på at man faktisk gjør forsvarlig arbeid, er at man ikke er kjent med at tingrettene har avslått skatte- og avgiftsmyndighetenes arrestbegjæringer fordi de ikke var godt nok fundert.»

24.2 Departementets vurderinger

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 14-1 kan den som har et pengekrav mot en annen, begjære sikring av kravet ved arrest dersom det foreligger en sikringsgrunn. Begjæring om arrest settes fram for tingretten, og retten treffer avgjørelse om arrest ved kjennelse, normalt etter at partene har vært innkalt til muntlig forhandling. Dersom det er fare ved opphold, kan kjennelse som beslutter arrest treffes uten muntlig forhandling. Arrest skal gjennomføres straks, jf. § 14-9. Etter det departementet kjenner til har begjæringer om arrest høy prioritet hos namsmyndighetene, og arrestinstituttet synes å fungere godt i skatte- og avgiftssaker.

Etter KS' syn bør skatteoppkreverne kunne beslutte arrest og sikre rettsvern uten å forelegge saken for skyldneren og tingretten. Etter departementets oppfatning kan det reises prinsipielle innvendinger mot en slik ordning. Som påpekt i høringsnotatet skal namsmyndighetenes behandling sikre at skyldnerens sak får en mest mulig uhildet behandling. Av hensyn til skyldnerens rettssikkerhet vil det derfor kunne være uheldig å gi fastsettings-, avgifts- og innkrevingsmyndighetene myndighet til å iverksette midlertidig sikring i hastesaker. Departementet kan heller ikke se at det er noe stort praktisk behov for en slik særordning i tillegg til arrest etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14. På denne bakgrunn fastholder departementet vurderingene i høringsnotatet, og finner ikke grunn til å foreslå en særskilt arrestordning for verken fastsettings- og kontrollmyndighetene eller for innkrevingsmyndighetene.