Del I Generelle bestemmelser

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1-1 Lovens virkeområde

Første leddslår fast at loven gjelder betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav.

Annet leddregulerer hvilke krav som skal regnes som skatte- og avgiftskrav etter loven. De egentlige skatte- og avgiftskrav fremgår av bokstav a til i.

Etter bokstav a omfatter loven skatt på formue og inntekt og tonnasjeskatt etter skatteloven. Innkreving av disse kravene skjer i dag etter den gjeldende skattebetalingsloven, og den nye skattebetalingsloven vil erstatte de generelle reglene om betaling og innkreving som er gitt der. Uttrykket formues- og inntektsskatt er satt i parentes for senere i loven å kunne brukes som kortbegrep for formues- og inntektsskatt etter skatteloven. Begrepet vil da også omfatte tonnasjeskatt. Det følger av bokstav a at også trygdeavgift etter folketrygdloven kapittel 23 omfattes av loven. Dette viderefører den gjeldende ordning med at trygdeavgiften betales og innkreves sammen med formues- og inntektsskatt.

Loven vil også gjelde for formues- og inntektsskatt til Svalbard. Dette gjelder både skatt fastsatt ved lønnstrekk og skatt fastsatt ved ligning, jf. svalbardskatteloven §§ 3-1 og 3-2. Skatt fastsatt ved ligning betales og innkreves i dag etter reglene i skattebetalingsloven, jf. svalbardskatteloven § 5-1. Dette innebærer blant annet at det skal utskrives forskuddsskatt etter reglene i skattebetalingsloven kapittel III. Denne ordningen videreføres ved at det i forslaget til ny § 5-1 i svalbardskatteloven inntas en henvisning til ny skattebetalingslov kapittel 6 og 7. De øvrige bestemmelsene i loven gjelder direkte for formues- og inntektsskatt til Svalbard. Det skal ikke betales forskuddstrekk av inntekter til Svalbard. I stedet har svalbardskatteloven egne regler om lønnstrekk av ytelser som normalt er gjenstand for forskuddstrekk, jf. svalbardskatteloven § 5-2, jf. § 3-2.

Bokstav a omfatter også inntektsskatt betalt av personer bosatt på Jan Mayen. Etter lov 29. november 1996 nr. 69 om skattlegging av personer på Jan Mayen (Jan Mayen-skatteloven) § 1 skal personer som oppholder seg på Jan Mayen betale skatt av inntekt vunnet ved arbeid etter bestemmelsene om lønnstrekk i svalbardskatteloven. Jan Mayen er i motsetning til Svalbard, ikke et eget beskatningsområde eller særskilt skattedistrikt, og plikten til å betale skatt følger derfor av skatteloven kapittel 2. Jan Mayen-skatteloven regulerer kun på hvilken måte skatten skal betales, og departementet legger derfor til grunn at det ikke er nødvendig å særskilt nevne i den nye skattebetalingsloven at den også omfatter inntektsskatt betalt av personer på Jan Mayen.

Etter bokstav bomfatter loven artistskatt fastsatt med hjemmel i artistskatteloven. Skattebetalingslovens regler om betaling og innkreving gjelder i dag for artistskatt med mindre annet følger særskilt av artistskatteloven, jf. artistskatteloven § 12. Den nye skattebetalingsloven vil erstatte de generelle reglene om betaling og innkreving som er gitt der, se for eksempel artistskatteloven § 9 som foreslås opphevet. Det foreslås også enkelte endringer i artistskatteloven §§ 10 og 12, jf. kapittel 26.

Etter bokstav c gjelder loven for petroleumsskatt etter petroleumsskatteloven. Skattebetalingsloven gjelder i dag for innkreving av petroleumsskatt med mindre annet er bestemt, jf. petroleumsskatteloven § 7 nr. 7. Departementet foreslår ingen endring i plasseringen av reglene om utskriving av forhåndsskatt og avregning av petroleumsskatt. Disse reglene vil fortsatt følge av petroleumsskatteloven og forskrifter til loven, mens den nye skattebetalingsloven vil regulere betaling og innkreving av petroleumsskatt.

Loven gjelder etter bokstav dfor arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven kapittel 23. Loven får også, med mindre annet er bestemt, anvendelse for arbeidsgiveravgiften gjennom henvisningen i folketrygdloven § 24-4 sjette ledd.

Etter bokstav e omfattes arveavgift etter arveavgiftsloven. Arveavgiftsloven inneholder i dag ingen henvisning til skattebetalingsloven, men skattefogdkontorene kan med hjemmel i embetsverksloven § 5 tvangsinnfordre avgiften etter reglene i skattebetalingsloven. Den nye skattebetalingsloven skal etter forslaget gjelde direkte for betaling og innkreving av arveavgift, og erstatte de gjeldende regler om betaling og innkreving i arveavgiftsloven kapittel VII som dermed foreslås opphevet

Etter bokstav f skal loven også gjelde direkte for merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven. Merverdiavgiftsloven inneholder i dag enkelte betalings- og innkrevingsregler, og på samme måte som for arveavgift kan skattefogdkontorene med hjemmel i embetsverksloven § 5 tvangsinnfordre innenlands merverdiavgift etter skattebetalingslovens regler. Reglene om betaling og innkreving som er plassert i merverdiavgiftsloven kapittel IX om forfall og betaling av avgift, erstattes av reglene i ny skattebetalingslov og foreslås derfor opphevet.

Etter bokstav g til hgjelder loven også for særavgiftene. Særavgifter brukes som en fellesbetegnelse på en rekke ulike avgifter. Hvilke avgifter dette er følger ikke direkte av særavgiftslovgivningen, men av Stortingets årlige avgiftsvedtak. Å nevne den enkelte særavgift særskilt i § 1-1 vil innebære en omfattende oppregning, og vil også medføre at loven må endres når det vedtas nye særavgifter eller eksisterende særavgifter bortfaller. Departementet anser det derfor ikke som hensiktsmessig med en detaljert oppregning av de enkelte avgiftstypene, men foreslår at loven viser til de lovene som nærmere regulerer slike avgifter.

Felles for særavgiftslovgivningen er at den inneholder relativt få regler om betaling og innkreving. Særavgiftsloven inneholder eksempelvis bare 8 lovparagrafer, mens det øvrige regelverket er gitt i forskrift. Ved ikrafttredelse av ny skattebetalingslov vil en rekke regler i forskriftsverket kunne oppheves.

Etter bokstav i omfatter loven også toll. Grunnlaget for toll fremkommer av tolltariffen og dens innledende bestemmelser, og hvor mye toll man skal betale står i selve tariffen. Tolloven regulerer inn- og utførselsprosedyrer, tollforvaltningen og adgangen til å etterberegne toll og ilegge tilleggstoll. I tillegg inneholder loven også straffebestemmelser. Det kan reises spørsmål om bokstav j bør henvise til tolloven, eller om en henvisning til tolltariffen med innledende bestemmelser er tilstrekkelig. Departementet har valgt å vise til både tolltariffen og tolloven. Det er i dag enkelte betalings- og innkrevingsbestemmelser i tolloven og tilhørende forskrifter. Departementet foreslår at disse oppheves og erstattes med reglene i den nye skattebetalingsloven. Det kan også reises spørsmål om et krav på toll kan anses som et avgiftskrav, jf. innledningen til § 1-1. Departementet antar imidlertid at det ikke er noe i veien for at loven definerer toll som et avgiftskrav.

Tredje leddbokstav a til d gjelder krav som oppstår i tilknytning til de skatte- og avgiftskrav som følger av annet ledd eller har nær sammenheng med slike krav uten at de kan kalles skatte- og avgiftskrav i egentlig forstand. For slike krav er det bestemt at reglene om skatte- og avgiftskrav gjelder tilsvarende så langt de passer med mindre annet er særskilt bestemt. Dette innebærer at også slike krav kan tvangsinnfordres etter reglene i kapittel 14 og nedsettes etter reglene i kapittel 15. Enkelte steder i loven er det gitt særlige regler for slike krav, for eksempel i §§ 2-6, 10-51 og 12-1 femte ledd.

Det følger av bokstav aat loven skal gjelde for renter som omhandlet i kapittel 11 i loven. Loven gjelder også for omkostninger og gebyrer fastsatt i medhold av ligningsloven og lover som nevnt i annet ledd bokstavene a til i. Eksempel på en slik omkostning er tollageravgift. Toll- og avgiftsetaten er i tolloven gitt adgang til å kreve dekket omkostninger ved at varer blir liggende på tollvesenets lagre. Slike krav vil typisk oppstå når tollvesenet henter inn en vare som er disponert over i strid med tollovgivningen og det av den grunn har oppstått et toll- og avgiftskrav. Slike omkostninger bør behandles likt med og innkreves sammen med toll- og avgiftskravene. Andre eksempler på omkostninger som bestemmelsen vil omfatte er godtgjørelse for tollforretninger som holdes utenfor åpnings- og ekspedisjonstiden eller utenfor tollstedet etter tolloven § 7, utgifter til særskilt tollvakt etter tolloven § 18, godtgjørelse til staten etter tollovforskriften punkt 5.5.5 og avskiltingsgebyr etter ny skattebetalingslov § 14-11 femte ledd. I tillegg vil saksomkostninger i forbindelse med rettslig skjønn etter arveavgiftsloven § 42, forsinkelsesavgift etter ligningsloven § 10-1 og gebyr etter ligningsloven § 10-8 omfattes.

Etter bokstav bskal loven også gjelde for tilleggsskatt, tilleggsavgift og tilleggstoll fastsatt i medhold av ligningsloven eller lover som nevnt i annet ledd bokstav a til i. Eksempler på slike krav er tilleggsskatt etter ligningsloven kapittel 10 og tilleggsavgift etter arveavgiftsloven § 44, merverdiavgiftsloven § 73, særavgiftsloven §§ 3 og 4 og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 3 samt tilleggstoll etter tolloven § 69 og forhøyet særavgift etter motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 4.

Videre følger det av bokstav cat loven på samme måte gjelder for tvangsmulkt etter § 5-16, arveavgiftsloven § 43 og ligningsloven § 10-6. Etter bokstav d gjelder loven for ansvarsbeløp etter ligningsloven § 10-7. For krav som nevnt i ligningsloven §§ 10-6 og 10-7 viderefører bestemmelsen skattebetalingsloven § 28 annet ledd.

Til § 1-2 Andre offentlige krav

Bestemmelsen viderefører ordningen etter embetsverksloven § 5 som gir skattefogdkontorene myndighet til etter departementets beslutning å innkreve krav som er tvangsgrunnlag etter reglene i skattebetalingsloven. Bestemmelsen vil også omfatte de krav som tollregionene innkrever for andre statlige organer. Forskningsavgift, kontrollavgift og næringsmiddelavgift fastsettes ved innførsel av varer samtidig med toll, særavgifter og merverdiavgift. Gode grunner taler for at de samme reglene som gjelder for toll, særavgifter og merverdiavgift, bør gjelde for tollregionenes innfordring av disse avgiftene. Dette vil både forenkle og effektivisere innkrevingen.

Til § 1-3 Tilbakesøkingskrav

Enkelte ganger viser det seg i ettertid at et gjennomført betalingsoppgjør er uriktig. Dette kan skyldes at det er betalt for mye, eller at betaleren ikke skyldte det beløpet som ble betalt. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om oppgjøret skal korrigeres. Utgangspunktet er at det skal skje en tilbakebetaling. Unntak kan likevel tenkes der det på oppgjørstidspunktet foreligger en misforståelse (villfarelse) på begge sider, slik at ingen av partene i første omgang er klar over at det er gjort en feil. Den ulovfestede læren om rett til å kreve tilbakebetaling når betaling er skjedd på grunn av en villfarelse om betalingspliktens eksistens eller omfang, kalles læren om condictio indebiti. Om tilbakebetaling kan kreves eller ikke, må avgjøres ut fra en helhetsvurdering av sakens konkrete omstendigheter. At den ene eller annen part skjønte eller burde ha skjønt at det forelå en feil, vil være et moment i vedkommende parts disfavør.

Etter første punktum skal krav på slike tidligere utbetalte beløp anses som skatte- og avgiftskrav. Dette innebærer blant annet at det etter lovutkastet kapittel 13 er utvidet motregningsadgang for dem, og at de er tvangsgrunnlag for utlegg slik at innkrevingsmyndighetene kan tvangsinnfordre kravene ved utleggspant eller utleggstrekk, jf. lovutkastet kapittel 14. Innkrevingsmyndighetene kan videre innkreve beløpene uavhengig av skyldnerens onde eller gode tro.

Regelen vil eksempelvis komme til anvendelse ved skatteavregningen. For skattytere som betaler forskudd på skatt, blir det foretatt et avregningsoppgjør etter at ligningen er ferdig. De skattytere som har betalt for mye i forskudd, får tilbakebetalt det overskytende beløpet, jf. lovutkastet § 7-1 (3). Blir den utlignede skatten senere endret som følge av ny ligning etter ligningsloven kapittel 9, skal det foretas en ny avregning. Blir den utlignede skatten som følge av den nye avregningen forhøyet, kan det innebære at en skattyter som fikk tilgodebeløp, helt eller delvis må tilbakebetale dette til det offentlige.

Et annet eksempel er der en merverdiavgiftspliktig får utbetalt et overskytende beløp etter merverdiavgiftsloven § 24, og en senere korrigering av terminen viser at beløpet skulle vært lavere eller at den merverdiavgiftspliktige ikke skulle fått utbetalt noe.

Uten bestemmelsen i utkastet § 1-3 ville det vært uklart i hvilken utstrekning slike tilbakesøkingsbeløp i sin helhet kan innfordres på samme måte som skatter og med samme fortrinnsrett, eller om det foreligger et vanlig sivilrettslig pengekrav. Dette vil blant annet ha betydning for om læren om condictio indebiti kommer til anvendelse og om beløpet må inndrives gjennom søksmål og dom.

Bestemmelsen er en kan-regel. Ved vurderingen av om beløpet skal kreves tilbake må innkrevingsmyndighetene utøve et skjønn, der de blant annet tar hensyn til om det vil være åpenbart urimelig å gjøre tilbakesøkingskravet gjeldende.

Det er bare der det oppstår et tilbakebetalingskrav for det offentlige ved en forhøyelse eller ved en retting av et tidligere oppgjør at regelen i § 1-3 kommer til anvendelse. Regelen vil ikke omfatte de tilfellene der det har skjedd en ren feilutbetaling, for eksempel ved utbetaling av et tilgodebeløp to ganger eller til feil skyldner. I disse tilfellene vil læren om condictio indebiti være avgjørende for om beløpet kan kreves tilbake.

Bestemmelsen er i sin helhet en videreføring av gjeldende rett for formues- og inntektsskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift, petroleumsskatt, artistskatt og svalbardskatt fastsatt ved ligning, jf. skattebetalingsloven § 31 nr. 4 første og annet punktum og henvisningsbestemmelsene i folketrygdloven § 24-4 sjette ledd, petroleumsskatteloven § 7 nr. 7, artistskatteloven § 12 og Svalbardskatteloven § 5-1 første ledd. For merverdiavgift følger det av merverdiavgiftsloven § 59 første ledd annet punktum at overskytende beløp etter § 24 tredje ledd annet punktum og refundert beløp etter § 26 a er tvangsgrunnlag for utlegg. Bestemmelsen regulerer imidlertid ikke de tilfellene der det som en følge av en forhøyelse av utgående avgift oppstår et krav på tilbakebetaling av et tidligere utbetalt beløp.

Bestemmelsen innebærer en endring sammenlignet med gjeldende rett for svalbardskatt fastsatt ved lønnstrekk, arveavgift, særavgifter og toll som i dag følger de alminnelige pengekravsrettslige reglene. Departementet anser det mest hensiktsmessig med en generell regel som gjelder for alle krav som omfattes av den nye skattebetalingsloven.

Kapittel 2 Innkrevingsmyndighetene

Til § 2-1 Skatteoppkreverne for kommunene - formues- og inntektsskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift

Første leddviderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 1 første punktum som bestemmer at den myndighet og de plikter som er lagt til skatteoppkreverne i skattebetalingsloven, utøves av den kommunale skatteoppkreveren. Det samme følger av lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning af det civile Embetsværk (embedsverksloven) § 5 første ledd annet punktum som bestemmer at «[i]nndrivingen av inntekt- og formuesskatt foretas av den kommunale skatteoppkrever i vedkommende distrikt». Denne bestemmelsen antas å ikke ha selvstendig betydning ved siden av skattebetalingsloven, og foreslås opphevet.

Også skatteoppkrevernes innkreving av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift reguleres av første ledd. Skatteoppkrevernes ansvar for innkreving av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift følger av folketrygdloven § 24-4 sjette ledd som fastsetter at bestemmelsene i skattebetalingsloven skal gjelde tilsvarende for betaling og innkreving av avgifter til folketrygden, med mindre annet er bestemt. At trygdeavgift til folketrygden skal betales og kreves inn sammen med skatt følger også av forskrift 16. desember 1997 nr. 1395 om samordning av bestemmelser om forskuddsutskriving og innkreving mv av trygdeavgift og skatt.

Det er skatteoppkreveren for den kommunen hvor arbeidsgiveren hører hjemme eller har sitt hovedkontor som innkrever forskuddstrekket, og som dermed også er riktig betalingsmottaker, jf. annet ledd første punktum. Dette viderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 1 første punktum. Annet ledd første punktum omfatter også arbeidsgiveravgift og viderefører folketrygdloven § 24-3 fjerde ledd. Her bestemmes at avgiften skal innbetales til skatteoppkreveren i den kommunen der arbeidsgiveren er bosatt eller har sitt hovedkontor, med mindre departementet har bestemt noe annet. Annet punktumviderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 1 annet punktum.

Tredje leddviderefører skattebetalingsloven § 29 nr. 1 som bestemmer at forskuddsskatt, restskatt, skatt fra etterskuddspliktige skattytere og utlignet skatt skal betales til skatteoppkreveren for den kommunen skatten er skrevet ut for.

I fjerde ledder det presisert at første til tredje ledd ikke gjelder for de skattekravene som er særskilt omhandlet i § 2-3.

Femte leddgir departementet myndighet til å gi regler i forskrift om innkreving og betaling av forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift fra utenlandske arbeidsgivere og selskap. Bestemmelsen tilsvarer skattebetalingsloven § 12 nr. 1 fjerde ledd.

Til § 2-2 Skattefogdkontorene for fylkene - merverdiavgift og arveavgift

Første leddbestemmer at merverdiavgift skal innkreves av skattefogdkontoret. Dette viderefører den gjeldende ordning som følger av § 3 annet ledd i forskrift 19. desember 1969 nr. 15 (forskrift nr. 17) om avgiftsforvaltning og avgiftskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling, jf. § 5 første ledd første punktum og tredje ledd i lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning af det civile Embetsværk (embedsverksloven). Registrering skal skje ved melding til fylkesskattekontoret, og avgiften skal betales til skattefogdkontoret for det fylket hvor den avgiftspliktige er registrert, jf. § 6 i forskrift nr. 17.

Annet leddbestemmer at arveavgift skal innkreves av skattefogdkontoret. Avgiften skal som utgangspunkt betales til skattefogdkontoret for det fylket hvor kravet er fastsatt eller skulle vært fastsatt. Etter arveavgiftsloven § 31 skal avgiftsmyndighetene (skattefogdkontorene), når avgiften er foreløpig eller endelig fastsatt, underrette den avgiftspliktige om hvem avgiften skal betales til.

Til § 2-3 Skatteoppkrever for formues- og inntektsskatt fastsatt ved sentral ligning, artistskatt, petroleumsskatt og svalbardskatt

I første leddbestemmes det at formues- og inntektsskatt fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav a skal innkreves av og betales til Rogaland skattefutkontor. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 1 annet punktum som gir departementet myndighet til å bestemme hvem som har innkrevingsansvaret for slike krav. Departementet har besluttet at dette ansvaret skal tilligge Rogaland skattefutkontor.

Annet leddviderefører ordningen med at Rogaland skattefutkontor innkrever artistskatten, jf. forskrift 17. desember 1997 nr. 1400 til utfylling og gjennomføring av reglene i lov om skatt på honorarer til utenlandske artister mv. § 4-2. I dette ligger også at avgiften skal betales til Rogaland skattefutkontor.

Tredje ledd viderefører § 8 nr. 1 første punktum i forskrift 5. september 1980 nr. 4 om utskriving, betaling og avregning av terminskatt mv., og slår fast at innkrevingsmyndighet for terminskatt og utlignet skatt etter petroleumsskatteloven, renter og rentetillegg er Oslo og Akershus skattefogdkontor. Forskriften er fastsatt med hjemmel i blant annet petroleumsskatteloven § 7 nr. 5 og 6 og § 8. Det følger også av forskriften at slike krav skal betales til Oslo og Akershus skattefogdkontor.

Fjerde ledd slår fast at Troms skattefogdkontor er skatteoppkrever for skatt til Svalbard, jf. svalbardskatteloven § 5-3 og forskrift 12. desember 1997 nr. 1296 om ligningsmyndigheter og skatteoppkrever for Svalbard og om overgangsregler § 2. Betalingsmottaker for skatt fastsatt ved ligning og lønnstrekk er dermed Troms skattefogdkontor. Bestemmelsen viderefører gjeldende ordning.

Til § 2-4 Tollregionene - toll og særavgifter samt merverdiavgift som oppstår ved innførsel

Første ledd første punktumslår fast at toll samt særavgifter og merverdiavgift som oppstår ved innførsel innkreves av tollregionene. Betaling av slike krav skjer til det tollsted i tollregionen hvor fortolling etter tolloven skal foretas, jf. annet punktum. Dette gjelder likevel ikke krav som er belastet tollkreditten, som skal betales til den tollregionen som har innvilget tollkreditten, jf. tredje punktum.

Annet leddviderefører bestemmelsene i særavgiftsforskriften § 6-2 for særavgifter som ikke oppstår på innførselstidspunktet. Bestemmelsen vil også omfatte engangsavgift for avgiftspliktige som er registrert i henhold til § 7-1 i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgiften, og viderefører bestemmelsen i forskriften § 7-5.

Tredje leddom at engangsavgift fra avgiftspliktige som ikke er registrert skal innkreves av og betales til tollregionene, viderefører § 1-4 i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgiften.

Til § 2-5 Tollregion Oslo og Akershus og tollregion Midt-Norge - årsavgift, vektårsavgift og omregistreringsavgift

Første leddlovfester gjeldende ordning med at årsavgiften og omregistreringsavgiften betales til og innkreves av tollregion Oslo og Akershus.

Annet leddlovfester gjeldende ordning med at vektårsavgiften betales til og innkreves av tollregion Midt-Norge.

Til § 2-6 Andre skatte- og avgiftskrav

Første leddhar regler om hvem som innkrever krav som nevnt i § 1-1 tredje ledd bokstav a og b, og hvor slike krav skal betales. Dette er krav som har tilknytning til de krav som følger av §§ 2-1 til 2-5, det vil si krav på renter etter kapittel 11, omkostninger, gebyrer, tilleggsskatt, tilleggsavgift og tilleggstoll. Slike krav skal innkreves av og betales til den innkrevingsmyndighet som innkrever de skatte- og avgiftskrav som slike krav er knyttet til. I dette ligger for eksempel at tilleggsskatt ilagt i medhold av ligningsloven skal innkreves av det organet som innkrever skattekravet.

Annet leddregulerer riktig betalingsmottaker når innkreving av kravet er overført til Statens innkrevingssentral. Etter ordlyden skal betalingen skje til Statens innkrevingssentral fra det tidspunkt den skatte- eller avgiftspliktige har fått melding om at kravet er overført Statens innkrevingssentral til innkreving. Dette vil skje enten ved melding fra det organet som har fastsatt eller innkrever kravet, eller ved betalingsvarsel fra Statens innkrevingssentral.

Tredje leddgir departementet myndighet til å gi regler i forskrift om hvem som skal innkreve krav som nevnt i loven § 1-1 tredje ledd bokstav c og d, det vil si tvangsmulkt og ansvarsbeløp etter ligningsloven § 10-7. Slike krav oppstår på selvstendig grunnlag og omfattes dermed ikke av bestemmelsen i første ledd. Bestemmelsen gir også departementet myndighet til å gi regler til utfylling og gjennomføring av reglene i kapittel 2.

Til § 2-7 Overføring av myndighet til Statens innkrevingssentral

Det kan være hensiktsmessig at Statens innkrevingssentral innkrever enkelte statlige skatte- og avgiftskrav som etter loven skal innkreves av skattefogdkontorene og tollregionene. Det følger derfor av første punktum at departementet i forskrift kan bestemme at Statens innkrevingssentral skal innkreve nærmere bestemte krav, og at deler av loven skal gjelde tilsvarende for innkrevingssentralens virksomhet. Utover de konkrete oppgaver som overføres, vil ansvaret for innkrevingen fortsatt tilligge det organ som følger av §§ 2-2 til 2-6.

I slike tilfeller kan det bestemmes at Statens innkrevingssentral kan innkreve kravene ved å stifte utleggspant. For det første må panteretten kunne gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5. Det stilles dessuten krav om at utleggsforretningen kan holdes på innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd. Dette gjelder utleggsforretninger der det tas utlegg i andre formuesgoder enn løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer (i praksis fast eiendom og enkle pengekrav som for eksempel bankinnskudd). Bestemmelsen er utformet i samsvar med innkrevingssentralens øvrige hjemler for å stifte utleggspant.

Det følger av første punktum at departementet ikke kan overføre innkrevingen av skatte- og avgiftskrav som innkreves av de kommunale skatteoppkreverne.

Til § 2-8 Departementets instruksjons- og delegasjonsmyndighet

Siden skatteoppkreverne er kommunalt ansatte, er det nødvendig med en særlig lovhjemmel for at departementet skal kunne instruere dem. Denne instruksjonsadgangen følger i dag av skattebetalingsloven § 56 nr. 1 annet punktum, og departementet foreslår å videreføre den i første ledd første punktum. Faglig sett er skatteoppkreverne underordet de statlige skattemyndighetene ved utøvelsen av sitt arbeid etter skattebetalingsloven. Departementet kan delegere sin instruksjonsmyndighet til sine underordnede organer, mest praktisk Skattedirektoratet og skattefogdkontorene.

Etter første ledd annet punktumkan departementet også gi instruks for skatteoppkrevernes økonomiforvaltning. Siden skatteoppkreverne fører skatteregnskapet, er det nødvendig med en instruksjonsrett også på dette området. I dag er departementet gitt myndighet til å gi forskrifter om dette i skattebetalingsloven § 56 nr. 1 fjerde punktum. Departementet anser det tilstrekkelig med en instruksjonsrett. Departementet finner det også hensiktsmessig å endre begrepsbruken, slik at instruksjonsretten omfatter økonomiforvaltningen knyttet til skatteinnkrevingen generelt. Økonomireglementet for staten bør i utgangspunktet gjelde tilsvarende for skatteoppkrevernes innkreving med mindre særlig grunner tilsier noe annet.

Departementet finner det også ryddig å presisere at departementet og Skattedirektoratet kan delegere sin myndighet til skatteoppkreverne, jf. første ledd tredje punktum. Instruksjonsmyndigheten overfor tollregionene og skattefogdkontorene følger av at disse er statlige organer underlagt departementet.

Skattebetalingsloven § 56 nr. 1 annet punktum gir departementet instruksjonsmyndighet overfor ligningssjefen. Ligningskontorene er i dag statlige, og det er derfor unødvendig å fastsette særlig instruksjonsmyndighet overfor disse i den nye loven. Departementet foreslår derfor å ikke videreføre denne delen av bestemmelsen i ny skattebetalingslov.

Annet ledd viderefører skattebetalingsloven § 56 nr. 1 fjerde punktum, som gir hjemmel til å gi forskrifter om nødvendig utbygging av skatteoppkreverkontorene, og om teknisk og arbeidsmessig samordning av skatteoppkreverkontorets, ligningskontorets og folkeregisterets oppgaver. Departementet anser det imidlertid tilstrekkelig med en instruksjonsadgang.

Kapittel 3 Saksbehandling

Til § 3-1 Forholdet til forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven

Første leddfastsetter at forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i loven. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, da det følger av skattebetalingsloven § 58 at forvaltningsloven ikke gjelder for behandlingen av saker etter skattebetalingsloven.

Annet ledd viser til §§ 13-5, 14-2, 14-5 og 14-10 hvor forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven er nærmere regulert. Det følger av § 13-5 at motregning kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 om klage. Paragraf 14-2 slår fast at tvangsfullbyrdelsesloven, med enkelte unntak, gjelder tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger. I § 14-5 annet ledd er det for trekkpliktige som ikke har skattetrekkskonto, og ved utleggstrekk pålagt av skattefogdkontorene henvist til reglene om forfall og betaling i tvangsfullbyrdelsesloven 7-22 første ledd. I § 14-10 om tvangssalg av varer etter tolloven følger det av første ledd at salg av varer skal skje gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 så langt de passer.

I tredje leddhenvises det til de særlige reglene om saksbehandling som gjelder for forskuddsutskrivingen. Paragraf 4-3 bestemmer at forvaltningsloven ikke gjelder for utskriving av forskuddstrekk og forskuddsskatt. Derimot gjelder ligningslovens saksbehandlingsregler tilsvarende så langt de passer.

Til § 3-2 Taushetsplikt

Bestemmelsen regulerer innkrevingsmyndighetenes taushetsplikt. Er kravet fastsatt med hjemmel i en lov hvor det er gitt regler om taushetsplikt for fastsettingsorganet, er innkrevingsmyndighetene underlagt den samme taushetsplikten ved innkreving av kravet. Dette innebærer eksempelvis at skatteoppkreveren er underlagt taushetspliktsbestemmelsen i ligningsloven § 3-13, mens skattefogdkontorenes taushetsplikt ved innkreving av merverdiavgift vil følge av merverdiavgiftsloven § 8. For toll- og avgiftsmyndighetenes innkreving av toll følger taushetsplikten av tolloven § 7.

Annet leddviderefører bestemmelsen i skattebetalingsloven § 47 nr. 3 om unntatt offentlighet for skatterestanselister, men slik at bestemmelsen i utgangspunktet skal gjelde for alle krav etter loven. I praksis vil bestemmelsen likevel ikke ha betydning på de områdene hvor taushetsplikten følger av ligningsloven, merverdiavgiftsloven og tolloven, da denne typen opplysninger omfattes av taushetsplikten etter disse lovene.

Til § 3-3 Unntak fra reglene om begrunnelse, klageadgang mv.

Første ledd gir enkelte særregler for behandlingen av saker om betalingsnedsettelse og betalingsutsettelse av hensyn til det offentlige som kreditor (lempning av innfordringshensyn). For å unngå at muligheten for fremtidig dekning svekkes, kan begrunnelsen for et avslag på søknad om lempning av innfordringshensyn begrenses til bare å omfatte opplysninger om de regler og faktiske forhold som vedtaket bygger på. Bestemmelsen slår også fast at vedtak om lempning av innfordringshensyn ikke kan påklages til overordnet myndighet.

Annet leddslår fast at forvaltningslovens bestemmelser om forhåndsvarsling og begrunnelse i §§ 16, 24 og 25 ikke gjelder for vedtak som innkrevingsmyndighetene treffer under avregningen, jf. lovutkastet kapittel 7.

Tredje ledd slår fast at forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak ikke gjelder for vedtak om ansvar for forskuddstrekk etter § 16-20. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. skattebetalingsloven § 58.

Fjerde leddslår fast at forvaltningsloven § 42 om utsatt iverksetting av vedtak ikke gjelder for vedtak som treffes under avregningen og for vedtak om årsavgift. Forvaltningsloven § 42 om utsatt iverksetting vil derimot gjelde for merverdiavgift, arveavgift, toll og øvrige særavgifter.

Del II Forskudd på skatt og avregning

Kapittel 4 Forskudd på skatt

Til § 4-1 Definisjoner

Bestemmelsen definerer de sentrale begrepene upersonlig skattyter, personlig skattyter og arbeidsgiver.

Første ledd bokstav a definerer upersonlig skattyter som norsk og utenlandsk selskap og innretning som er selvstendig skattesubjekt, konkurs- og administrasjonsbo for slikt subjekt samt staten, fylkeskommunene og kommunene. Bestemmelsen er utformet slik at de subjekter som faller inn under oppregningen i skattebetalingsloven § 2, omfattes av begrepet upersonlig skattyter.

Bokstav b første punktum definerer personlig skattyter som enhver skattyter som ikke faller inn under bokstav a. Bestemmelsen tilsvarer skattebetalingsloven § 1. Også konkurs- og administrasjonsbo vedrørende slike skattytere faller inn under begrepet personlig skattyter.

Dødsbo regnes i dag som forskuddspliktig skattyter, jf. skattebetalingsloven § 1, jf. § 2. Det fremstår imidlertid som lite naturlig å karakterisere dødsbo som personlig skattyter, selv om forskudd på skatt og trygdeavgift for slikt bo utskrives og beregnes etter de regler som gjelder for personlige skattytere. I nr. 1 bokstav b annet punktumer det derfor presisert at dødsbo likestilles med personlig skattyter ved anvendelse av bestemmelsene i kapitlene 4 til 6.

Bokstav c definerer begrepet arbeidsgiver som den som selv eller ved fullmektig utbetaler lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse som det skal foretas forskuddstrekk i. Bestemmelsen tilsvarer skattebetalingsloven § 3 første ledd bokstav b.

Annet ledd om oppdragsgivers og oppdragstakers ansvar og plikter etter loven, viderefører skattebetalingsloven § 3 annet ledd.

Tredje ledd om at departementet i forskrift kan gi nærmere regler til paragrafen, svarer til skattebetalingsloven § 3 annet ledd femte punktum.

Til § 4-2 Utgangspunkter for forskuddsutskrivingen

Bestemmelsen gir en oversikt over hvilke regler som kommer til anvendelse ved utskriving av forskuddstrekk og forskuddsskatt for personlige og upersonlige skattytere.

Første ledder en generell bestemmelse som slår fast at forskudd på skatt og trygdeavgift som skal betales før ligning finner sted, skal utskrives og beregnes etter bestemmelsene i Del II i loven. Hvilke krav som skal betales før ligning finner sted - herunder forfallstidspunktene for disse - følger av kapittel 10 om forfall.

Medlemsavgift til folketrygden fastsettes og betales under ett med forskudd på skatt etter reglene i skattebetalingsloven, jf. folketrygdloven § 24-4 sjette ledd og forskrift til skattebetalingsloven 16. desember 1997 nr. 1395 om samordning av bestemmelser om forskuddsutskriving og innkreving mv. av trygdeavgift og skatt. Medlemsavgiften er ved dette likestilt med skatt hva angår både utskriving, trekk, innkreving, avregning og fordeling etter skattebetalingsloven. Det tilsiktes ingen endringer i dette.

Annet ledd angir hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse ved utskriving og beregning av forskuddstrekk og forskuddsskatt for personlige skattytere (forskuddspliktige).

Tredje ledd angir hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse ved utskriving av forskuddsskatt for upersonlige skattytere (etterskuddspliktige).

Fjerde ledd gjelder utskriving og beregning av naturressursskatt etter skatteloven kapittel 18. Slik skatt står i en særstilling i forhold til annen skatt til stat og kommune. Den skal utskrives og beregnes etter reglene i kapittel 6 om utskriving av forskuddsskatt for upersonlige skattytere, uavhengig av om skattyter ellers er forskudds- eller etterskuddspliktig, jf. Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 18-2-9. Departementet har funnet det hensiktsmessig at dette også fremgår av loven.

Til § 4-3 Særlige saksbehandlingsregler for forskuddsutskrivingen

Bestemmelsen slår fast at forvaltningsloven ikke gjelder for utskrivingen av forskuddtrekk og forskuddsskatt. Derimot gjelder ligningslovens saksbehandlingsregler så langt de passer. Det er redegjort nærmere om begrunnelsen for denne bestemmelsen i punkt 9.5.1.

Til § 4-4 Opplysningsplikt

Bestemmelsen pålegger skattytere og arbeidsgivere å sende de meldinger og å gi de opplysninger som er nødvendig for at ligningskontoret skal få fastsatt og regulert forskuddstrekk og forskuddsskatt i samsvar med bestemmelsene i loven Del II.

Første og annet leddviderefører regelen i skattebetalingsloven § 46 nr. 1 første punktum om skattyteres og arbeidsgiveres opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene. Etter gjeldende rett omfattes kun forskuddspliktige skattytere, men det er også behov for opplysninger fra upersonlige skattytere. Departementet ser ingen grunn til å ha forskjellige regler for de to skattytergruppene, og regelen er derfor utvidet til også å omfatte upersonlige skattytere. Når det gjelder opplysningsplikten for offentlige tjenestemenn er den ikke foreslått videreført. Bestemmelsen antas å ikke ha praktisk betydning i dag.

Tredje ledd om at skattyter som ikke oppfyller sin opplysningsplikt, ikke har krav på å få endret ligningskontorets avgjørelse vedrørende forskuddstrekk og forskuddsskatt, viderefører regelen i skattebetalingsloven § 46 annet ledd. Bestemmelsen gjelder også for upersonlige skattytere. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett.

Til § 4-5 Stedet for forskuddsutskriving

Bestemmelsen inneholder regler om hvilket ligningskontor som har ansvaret for forskuddsutskrivingen.

Første ledd første punktum om at forskudd på skatt for personlige skattytere skal utskrives av ligningskontoret for den kommunen som skattyteren skal skatte til etter reglene i skatteloven § 3-1, svarer til skattebetalingsloven § 8 nr. 1 og § 18 nr. 1. Annet punktum om at forskudd skal utskrives i bostedskommunen også for skattytere som etter reglene om stedbunden beskatning er skattepliktige i flere kommuner, er en presisering av første punktum og svarer til Stortingets skattevedtak § 6-1 første ledd annet punktum.

Annet ledd første punktum slår fast at forskudd på skatt for upersonlige skattytere utskrives av ligningskontoret for den kommunen hvor skattepliktig formue og inntekt skal fastsettes, jf. skatteloven § 3-2. Skattebetalingsloven regulerer ikke hvilket ligningskontor som har ansvaret for utskriving av forhåndsskatt. I praksis skjer dette av ligningskontoret for selskapets kontorkommune pr. 31.12. i inntekståret. Bestemmelsen tar således sikte på å kodifisere gjeldende praksis. Annet punktum om at forskudd på skatt av formue og inntekt som nevnt i skatteloven § 3-3 (stedbunden beskatning) skal medtas ved utskrivingen i kontorkommunen, er også en kodifisering av gjeldende praksis.

Tredje ledd om at forskudd på skatt for skattytere som skal svare naturressursskatt til en annen kommune enn kontorkommunen, skrives ut særskilt av ligningskontoret for vedkommende kommune, kodifiserer gjeldende praksis.

Fjerde ledd om at ligningskontoret for den kommunen som er angitt i skatteloven § 3-4 skriver ut forskudd på skatt for personlige skattytere som ikke er bosatt i riket, svarer til skattebetalingsloven § 8 nr. 1 og § 18 nr. 1. Skattebetalingsloven har ingen tilsvarende bestemmelse om utskriving av forskuddsskatt (forhåndsskatt) for upersonlige skattytere som ikke er hjemmehørende i riket. I praksis foretas utskrivingen av ligningskontoret for den kommunen som skattyter skal skatte til. Bestemmelsen kodifiserer denne praksisen.

Femte ledd om at Oslo likningskontor utskriver forskudd på skatt for personlige skattytere som ikke er bosatt i riket, men som mottar lønn fra den norske stat, jf. skatteloven § 2-3 første ledd bokstav g, viderefører regelen i Stortingets skattevedtak § 6-1 fjerde ledd, jf. 1-4 tredje ledd.

Sjette ledd om at Skattedirektoratet kan utøve de funksjoner som tilligger ligningskontoret, eller bestemme at utskrivingen skal skje ved et annet ligningskontor enn det som følger av de øvrige bestemmelsene i paragrafen, svarer til skattebetalingsloven § 8 nr. 4 og § 18 nr. 4. Bestemmelsen hjemler blant annet den årlige sentrale hovedutskrivingen av forskuddsskatt og forskuddstrekk.

Til § 4-6 Særregler om forskuddstrekk og forskuddsskatt

Bestemmelsen gir departementet adgang til å bestemme at forskuddstrekk og forskuddsskatt skal skje etter andre satser eller med andre beløp enn det som er fastsatt ved forskuddsutskrivingen. Bestemmelsen gir også departementet anledning til å gi særregler om differensiering av forskuddstrekk og forskuddsskatt i løpet av året. Slike tiltak vil være særlig aktuelle når skattesatser, fradrag, folketrygdavgifter mv. endres i forhold til det som ble lagt til grunn ved forskuddsutskrivingen.

Første ledd viderefører skattebetalingsloven § 56 nr. 4 som gir departementet adgang til å foreta en generell forhøyelse av den forskuddsutskriving som ligningskontoret for den enkelte kommune har foretatt, når det gjelder utskriving av forskuddstrekk. Det kan være et tilsvarende behov for generell forhøyelse av utskrevet forskuddsskatt, og regelen utvides derfor til også å omfatte forskuddsskatt.

Skattebetalingsloven § 7 nr. 4 og § 20 nr. 1 annet ledd gir Stortinget adgang til å gi regler om differensiering av forskuddstrekk og forskuddsskatt i løpet av inntektsåret, det vil si bestemme at beregningen skal skje etter ulike satser eller beløp for ulike deler av året. Stortinget har delegert sin myndighet til departementet, som igjen har delegert myndigheten til Skattedirektoratet. Bestemmelsen videreføres, men slik at kompetansen til å gi regler om differensiering legges direkte til departementet, jf. annet ledd. Forenklingshensyn og hensynet til et smidigere regelverk taler for en slik løsning.

Til § 4-7 Fullmakt under krig o.l.

Paragrafen viderefører skattebetalingsloven § 56 nr. 5, og gir Kongen fullmakt til å beslutte at lovens bestemmelser og gjeldende vedtak om forskuddsskatt kan fravikes under krig m.m. på nærmere angitte vilkår.

Kapittel 5 Forskuddstrekk

Til § 5-1 Skattekort

Bestemmelsen inneholder hovedreglene om utskriving av skattekort.

Første ledd første punktum slår fast at ligningskontoret, før inntektsårets begynnelse, skal skrive ut skattekort som angir forskuddstrekkets størrelse og hvordan forskuddstrekk skal gjennomføres, for alle skattytere som må forutsettes å få trekkpliktig inntekt av betydning. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 8 nr. 1 annet ledd første punktum. Etter annet punktum kan ligningskontoret når som helst i løpet av inntektsåret utstede nytt skattekort når det er gjort feil ved utskrivingen, eller når andre særlige grunner gjør det urimelig å ikke skrive ut nytt skattekort. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 8 nr. 2.

Annet ledd bestemmer at ligningskontoret kan kreve at skattekort som kontoret har skrevet ut, skal leveres tilbake. Bestemmelsen er flyttet fra forskrift 14. september 1956 nr. 9866 om gjennomføring av forskuddstrekk (forskuddstrekkreglene) § 4 nr. 4.

Tredje ledd bestemmer at trekktabeller og skjema for skattekort fastsettes av Skattedirektoratet. Etter skattebetalingsloven § 7 nr. 1 annet punktum er myndighet til å utarbeide trekktabeller lagt til departementet. Departementet har delegert sin myndighet til Skattedirektoratet. Departementet har funnet det hensiktsmessig å legge myndigheten direkte til Skattedirektoratet i loven. Direktoratets kompetanse til å fastsette skjema for skattekort er flyttet fra forskuddstrekkreglene § 2.

Til § 5-2 Fastsetting av forskuddstrekkets størrelse

Bestemmelsen gir regler for hvordan ligningskontoret skal fastsette størrelsen på forskuddstrekket.

Første leddbestemmer at forskuddstrekket fastsettes slik at de beløp som trekkes i løpet av inntektsåret, sammen med eventuell forskuddsskatt, så vidt mulig kommer til å svare til det beløp som skatten og trygdeavgiften ventes å ville utgjøre etter de satser og regler som gjelder for vedkommende år. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 7 nr. 2 første punktum, med noen språklige endringer.

Annet ledd viderefører bestemmelsen i skattebetalingsloven § 7 nr. 2 annet punktum om at ligningskontoret, i stedet for å skrive ut både forskuddstrekk og forskuddsskatt, kan fastsette trekket slik at forskuddstrekket alene dekker forventet utlignet skatt og trygdeavgift.

Tredje ledd bestemmer at det ved fastsettelse av forskuddstrekkets størrelse og avgjørelser som treffes på forskuddsstadiet, ikke skal tas hensyn til et beløp som svarer til 12 prosent av minstefradraget etter skatteloven §§ 6-30 til 6-32. Bestemmelsen viderefører regelen i skattebetalingsloven § 7 nr. 2 tredje punktum. Bestemmelsen tar sikte på å unngå for mange små restskatter.

Til § 5-3 Fritak for forskuddstrekk og tilbakebetaling av innbetalt forskuddstrekk

Bestemmelsen gir regler om når ligningskontoret kan frita for fremtidig trekk og tilbakebetale innbetalt trekk. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 8 nr. 1 annet ledd annet punktum og nr. 3.

Til § 5-4 Plikt til å foreta forskuddstrekk

Bestemmelsen slår fast hvem som har plikt til å foreta forskuddstrekk.

Første ledd svarer til skattebetalingsloven § 4. Det er ved denne bestemmelsen arbeidsgiver pålegges en selvstendig og ubetinget plikt til å foreta forskuddstrekk, og det er denne bestemmelsen som blant annet er grunnlaget for arbeidsgivers økonomiske og strafferettslige ansvar. Departementet har funnet grunn til å presisere at opplysningene i skattekortet må suppleres med bestemmelser om forskuddstrekket gitt i eller i medhold av loven.

Annet leddpålegger aksjeselskap, allmennaksjeselskap samt likestilt selskap og sammenslutning som utbetaler skattepliktig utbytte til utenlandsk aksjonær, å foreta forskuddstrekk. Tilsvarende plikt påligger innlåner som etter avtale om verdipapirlån utbetaler utbyttekompensasjon til kontraktspart hjemmehørende i utlandet. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 5A.

Tredje ledd pålegger forsikringsselskap å foreta forskuddstrekk til dekning av forsikringstakers inntektsskatt av skattepliktig årsavkastning av sparedelen av en livsforsikring. Selskapets trekkplikt er betinget av at forsikringstaker som er personlig skattyter, ber om det. Forsikringsselskapets trekkplikt er regulert i Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-20-9. Etter forskriften § 5-20-12 er det dessuten unntak fra trekkplikt i nærmere angitte tilfeller. Departementet har funnet det riktig at plikten til å foreta forskuddstrekk også fremgår av loven.

Til § 5-5 Forskuddstrekkets størrelse

Første ledd gir regler om hvordan forskuddstrekket skal gjennomføres når skattyter ikke legger fram skattekort, og arbeidsgiver heller ikke på annen måte har fått de opplysninger som fremgår av skattekortet. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 11 nr. 1. Det er foretatt visse justeringer som ikke er ment å innebære realitetsendringer. Dette gjelder særlig tredje punktum som uttrykkelig nevner de ytelsene som er underlagt trekk med 30 prosent. I skattebetalingsloven fremgår trekkprosenten av § 11 nr. 1 siste punktum som viser til § 5 nr. 1 bokstav e hvor ytelsene er regnet opp.

Annet ledd om at arbeidsgiver plikter å foreta forskuddstrekk med høyere beløp enn det som følger av skattekortet eller første ledd, når den skattepliktige reiser krav om det i god tid før trekket skal foretas, svarer til skattebetalingsloven § 11 nr. 2.

Tredje leddbestemmer at forskuddstrekk i utbytte til utenlandsk aksjonær og i utbyttekompensasjon til utenlandsk kontraktsmotpart etter avtale om verdipapirlån skal beregnes til det beløp skatten vil utgjøre etter Stortingets vedtak om skatt for det angjeldende år. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 7 nr. 5.

Fjerde leddbestemmer at avkastning av sparedelen av livsforsikring skal beregnes etter satsen for kapitalinntekt. Forskuddstrekkets størrelse reguleres ikke i skattebetalingsloven, kun i Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-20-10. Departementet har funnet det hensiktsmessig at trekkets størrelse også fremgår av den nye skattebetalingsloven.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi særregler om forskuddstrekk etter tabell i en del av den trekkpliktige inntekten og med en bestemt prosent i den øvrige inntekten. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 7 nr. 3 første punktum.

Sjette leddregulerer hvordan forskuddstrekk skal foretas når det er skrevet ut skattekort i flere kommuner eller av Sentralskattekontoret for utenlandssaker. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 11 nr. 3.

Syvende ledd om fritak for trekkplikten for arbeidsgiver som godtgjør at det betales skattetrekk eller tilsvarende i utlandet av den enkelte skattyters inntekt, svarer til skattebetalingsloven § 38 A annet ledd.

Til § 5-6 Ytelser som det skal foretas forskuddstrekk i

Bestemmelsen regulerer hvilke ytelser det skal foretas forskuddstrekk i. Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende rett, men angir de ytelser det skal foretas trekk i, på en annen måte enn det skattebetalingsloven gjør.

Første ledd bokstav abestemmer at det skal foretas forskuddstrekk i ytelser som omfattes av skatteloven § 5-10 (fordel vunnet ved arbeid). Bestemmelsen erstatter skattebetalingsloven § 5 nr. 1 bokstav a, b, c og deler av bokstav e.

Etter skatteloven § 5-10 bokstav a er feriepenger skattepliktig inntekt. Feriepenger er imidlertid i de fleste tilfeller fritatt for forskuddstrekk, jf. skattebetalingsloven § 10 nr. 2. Dette videreføres i lovutkastet ved en regel om fritak for forskuddstrekk i feriepenger i § 5-7 bokstav a.

Etter skatteloven § 5-11 er en utgiftsgodtgjørelse kun skattepliktig så langt den gir overskudd etter dekning av kostnader i forbindelse med arbeid, eller dekker private kostnader. Utgiftsgodtgjørelser er imidlertid trekkpliktige i sin helhet. Det er derfor henvist til annet ledd hvor dette fremgår.

Bokstav b fastsetter at det skal foretas forskuddstrekk i pensjon, livrente, understøttelse og andre ytelser som omfattes av skatteloven §§ 5-40 til 5-42. Bestemmelsen erstatter de deler av skattebetalingsloven § 5 nr. 1 bokstav e som ikke dekkes av bokstav a.

Visse føderåd og underholdsbidrag er skattepliktig etter skatteloven § 5-40 nr. 2 og § 5-42 bokstav a, men fritatt for forskuddtrekk etter skattebetalingsloven § 5 nr. 1 bokstav e. Fritak for forskuddstrekk videreføres i § 5-7 første ledd bokstav c.

Etter bokstav c første punktum skal det foretas forskuddstrekk i lott eller part som utbetales til aktiv deltaker i fiske- og fangstvirksomhet og som er vederlag for arbeid eller bruken av redskap som deltakeren holder. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 5 nr. 1 bokstav d. Bestemmelsen er nødvendig fordi slike ytelser kan være virksomhetsinntekt. I annet punktum er det presisert at det også skal foretas forskuddstrekk i skattepliktige trygdeytelser som utbetales til erstatning for lott eller part som nevnt. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 5 bokstav e.

Bokstav d og e om forskuddstrekk i utbytte til utenlandsk aksjonær etter skatteloven § 10-13, og i utbyttekompensasjon til utenlandsk kontraktspart etter skatteloven § 10-11 tredje ledd, svarer til skattebetalingsloven § 5A.

Bokstav f bestemmer at det skal foretas forskuddstrekk i avkastningen av sparedelen av en livsforsikring. Se nærmere om dette i merknadene til § 5-4 tredje ledd og § 5-5 fjerde ledd.

Annet ledd slår fast at utgiftsgodtgjørelser er trekkpliktige i sin helhet selv om det ikke foreligger skatteplikt. Se likevel § 5-8 tredje ledd som gir departementet hjemmel til i forskrift å gi regler om reduksjon i beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk i slike ytelser.

Tredje ledd om at departementet kan gi forskrifter som begrenser trekkplikten etter første og andre ledd og bestemme at det skal foretas trekk i andre ytelser enn nevnt i første ledd, svarer til skattebetalingsloven § 5 nr. 2.

Til § 5-7 Ytelser som det ikke skal foretas forskuddstrekk i

Bestemmelsen regner opp enkelte ytelser som det ikke skal foretas forskuddstrekk i, og gir departementet hjemmel til å unnta andre ytelser enn de nevnte fra trekkplikt.

Første ledd bokstav aom at det ikke skal gjennomføres forskuddstrekk i lovbestemt feriegodtgjørelse og vanlig lønn i ferien og om trekkfritak før jul, svarer til skattebetalingsloven § 10 nr. 2 første til tredje punktum.

Bokstav bom at livrente, pensjon og vartepenger for desember måned skal være fritatt for forskuddstrekk, viderefører bestemmelsen i forskrift 14. september 1956 nr. 9866 om gjennomføring av forskuddstrekk § 17 nr. 8.

Bokstav c om at det ikke skal gjennomføres forskuddstrekk i føderåd og underholdsbidrag, svarer til skattebetalingsloven § 5 nr. 1 bokstav e som unntar disse ytelsene fra trekkplikt.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om gjennomføringen av trekkfritaket i første ledd, herunder bestemme at det skal gjøres andre fritak fra trekkplikten enn det som følger av første ledd. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 10 nr. 2 fjerde punktum.

Til § 5-8 Nærmere om beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk

Bestemmelsen inneholder hovedreglene om verdsettelse av de ytelser som inngår i trekkgrunnlaget.

Første ledd slår fast at kontantytelser medregnes i trekkgrunnlaget med sitt bruttobeløp. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 6 nr. 1.

Annet ledd bestemmer at naturalytelser skal medregnes i den utstrekning og med det beløp som fremgår av departementets forskrifter. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 6 nr. 2. I forskrift 21. juni 1993 nr. 546 om forskuddstrekk i naturalytelser og om verdsettelse av naturalytelser ved forskuddstrekket er det gitt nærmere regler om verdsettelsen av slike ytelser.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å bestemme at utgiftsgodtgjørelser er trekkpliktige med det beløp som fremkommer etter at godtgjørelsen er redusert med fradragsbeløp etter fastsatte satser. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 6 nr. 3.

Fjerde ledd om at departementet kan fastsette forskrifter om beregningen av den lott eller part som etter § 5-6 første ledd bokstav c skal legges til grunn for forskuddstrekket, viderefører bestemmelsen i skattebetalingsloven § 7 nr. 3 fjerde punktum.

Til § 5-9 Fradrag i beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk

Bestemmelsen regulerer hvilke fradrag arbeidsgiver skal gjøre i beregningsgrunnlaget før forskuddstrekk gjennomføres.

Første ledd bokstav a til derstatter forskrift 14. september 1956 nr. 9866 om gjennomføring av forskuddstrekk § 9 bokstav a til d.

Forskriftshjemmelen i annet ledd svarer til skattebetalingsloven § 7 nr. 3 femte punktum.

Til § 5-10 Gjennomføring av forskuddstrekk

Bestemmelsen regulerer hvordan forskuddstrekket skal gjennomføres når trekkbeløpet er fastsatt etter bestemmelsene ovenfor.

Første ledd svarer til skattebetalingsloven § 10 nr. 1 første ledd. Nærmere regler om gjennomføring av forskuddstrekk for forsikringsselskap som er trekkpliktig etter § 5-4 tredje ledd, er gitt i Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-20-9 flg.

Annet ledd svarer til skattebetalingsloven § 10 nr. 1 annet ledd.

Tredje ledd svarer til skattebetalingsloven § 10 nr. 1 tredje ledd. I skattebetalingsloven § 10 nr. 1 tredje ledd annet punktum er det bestemt at arbeidsgiveren skal melde fra til ligningssjefen for den skattepliktiges skattekommune dersom den skattepliktige har mottatt naturalytelser, og det ikke er dekning for det samlede trekk i de kontante ytelser. Formålet med underretningen er å gi ligningskontoret anledning til å skrive ut nytt skattekort med et høyere forskuddstrekk for resten av året, eventuelt forskuddsskatt. Etter departementets syn kommer ikke dette tilstrekkelig klart frem i dagens bestemmelse. Det er derfor presisert at underretning som nevnt skal skje til ligningskontoret for den kommunen hvor skattekortet er utskrevet. Det er ikke tilsiktet å gjøre realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Til § 5-11 Oppgave over forskuddstrekk

Bestemmelsen gir regler om plikten til å levere terminoppgave over foretatt forskuddstrekk for arbeidsgivere og andre som har plikt til å foreta forskuddstrekk etter § 5-4.

Første ledd om at arbeidsgiver og andre som har trekkplikt etter § 5-4, hver 15. januar, 15. mars, 15. mai, 15. juli, 15. september og 15. november skal sende terminoppgave som viser forskuddstrekket i de to foregående måneder, viderefører bestemmelsen i forskrift 22. desember 1998 nr. 1263 om arbeidsgivers regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk mv. § 7 nr. 1. Utover at oppgavefristene er endret, er bestemmelsen ikke ment å innebære realitetsendringer. Endring av oppgavefristene er nærmere omtalt i punkt 14.4.4 og i merknad til § 10-10.

Annet leddbestemmer at terminoppgaven skal vise fordelingen av forskuddstrekket til den enkelte kommune, og at Skattedirektoratet kan kreve at slik spesifikasjon skal gis på et tidligere tidspunkt enn forfallstidspunktet for trekkbeløpet. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 12 nr. 1 annet ledd.

Tredje ledd om at arbeidsgiver mv. som benytter maskinelle lønnsrutiner skal levere spesifikasjonene på et maskinlesbart medium, er ment å svare til skattebetalingsloven § 12 nr. 1 tredje ledd.

Fjerde ledd første punktumviderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 2 første punktum. Særregler om plikten til å levere terminoppgave er gitt i forskrift om arbeidsgivers regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk mv., jf. ovenfor. I annet punktum er det presisert at departementet kan fastsette særregler om skjerpet oppgjør for arbeidsgiver som har vist vesentlig forsømmelse av sine plikter etter skattebetalingsloven. Skjerpet oppgjør innebærer at skatteoppkreveren krever at arbeidsgiver skal sende terminoppgave og gi oppgjør oftere enn normalt. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 2 annet punktum. Det er gjort visse justeringer som ikke er ment å innebære realitetsendringer.

Femte leddom at departementet kan gi bestemmelser som fraviker reglene i paragrafen, viderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 1 fjerde ledd.

Til § 5-12 Skattetrekkskonto

Bestemmelsen som pålegger den som foretar forskuddstrekk etter § 5-4 å sette det trukne beløpet inn på en særskilt bankkonto - skattetrekkskonto - viderefører skattebetalingsloven § 11 nr. 4.

Til § 5-13 Kontroll av arbeidsgivere

Bestemmelsen gir regler om skatteoppkreverens kontroll av arbeidsgivere, det som tradisjonelt kalles arbeidsgiverkontrollen. Bestemmelsen tar sikte på å videreføre skattebetalingsloven § 47 nr. 1. Bestemmelsens saklige virkeområde er begrenset til kontroll med gjennomføring av forskuddstrekk og utleggstrekk.

I skattebetalingsloven er fremleggelsesplikten under bokettersyn begrenset til skattekort, trekkpålegg og andre dokumenter som har betydning for kontrollen. Ved gjennomføring av en arbeidsgiverkontroll (bokettersyn) er de nevnte dokumentene av relativt liten betydning. I lovutkastet er derfor fremleggelsesplikten utvidet til også å omfatte regnskapsmateriale av betydning for kontrollen, da dette i større grad omfatter hva som fremlegges i praksis.

Til § 5-14 Kontrollopplysninger fra tredjemann

Bestemmelsen gir regler om skatteoppkreverens adgang til å innhente kontrollopplysninger om en navngitt arbeidstaker eller andre navngitte personer fra tredjemann, uten hinder av dennes taushetsplikt. Skatteoppkreveren skal kunne bruke opplysningene når han eller hun kontrollerer om arbeidsgiverne i kommunen gir oppgaver og opplysninger i samsvar med denne loven og tilhørende forskrifter. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 47a.

Til § 5-15 Klage over pålegg

Bestemmelsen gir regler om klagerett for den som har fått pålegg om å gi opplysninger etter § 5-14, og svarer til skattebetalingsloven § 47b.

Til § 5-16 Tvangsmulkt

Bestemmelsen gir Skattedirektoratet og skattefogden adgang til å pålegge den som ikke etterkommer opplysningsplikten etter § 5-14, å oppfylle sin plikt under en daglig løpende tvangsmulkt. Det gis også regler om hvem et slikt pålegg skal rettes til og om klage over pålegg. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 47c.

Kapittel 6 Forskuddsskatt - personlige og upersonlige skattytere

Kapittel 6 gir regler om forskuddsskatt for personlige og upersonlige skattytere, og erstatter reglene i skattebetalingsloven kapittel III om forskuddsskatt for forskuddspliktige og kapittel V om forhåndsskatt for etterskuddspliktige. Som det fremgår foran i punkt 6.1.3 har departementet funnet grunn til å endre betegnelsen forhåndsskatt til forskuddsskatt. Det er i tillegg foretatt enkelte språklige endringer. Bortsett fra en utvidelse av fylkesskattekontorets myndighet i § 6-6 annet ledd, er det ikke tilsiktet materielle endringer i forhold til gjeldende rett.

Til § 6-1 Forskuddsskatt - personlige skattytere

Første leddslår fast at personlige skattytere skal betale forskuddsskatt av formue og inntekt som det ikke blir foretatt forskuddstrekk i. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 13 nr. 1.

Annet leddom at forskuddsskatt skal betales fra det tidspunkt formuen erverves eller inntekten begynner å løpe, svarer til skattebetalingsloven § 13 nr. 2.

Til § 6-2 Forskuddsskatt - upersonlige skattytere

Bestemmelsen slår fast at upersonlige skattytere skal betale skatten i løpet av året etter inntektsåret, og viderefører skattebetalingsloven § 27 nr. 1.

Til § 6-3 Fastsetting av forskuddsskatt for personlige skattytere

Første ledd om at forskuddsskatten skal fastsettes til det beløp skatten må ventes å ville utgjøre etter de skattesatser og regler som gjelder for vedkommende år, svarer til skattebetalingsloven § 14 nr. 1 tredje punktum.

Annet ledd første punktumom at forskuddsskatt utskrives på grunnlag av formuen og inntekten ved siste ligning, svarer til skattebetalingsloven § 14 nr. 1 første punktum. Annet og tredje punktum om fradrag for beløp som må ventes dekket gjennom forskuddstrekket, viderefører skattebetalingsloven § 14 nr. 1 fjerde og femte punktum.

Tredje leddom anmodning fra skattyter om å få fastsatt forskuddsskatten etter et høyere grunnlag enn det som følger av reglene ellers i paragrafen, svarer til bestemmelsen i skattebetalingsloven § 16 nr. 2.

Fjerde ledd om at ligningskontoret til enhver tid kan forhøye eller sette ned utskrevet forskuddsskatt når det er begått feil ved den opprinnelige utskrivingen, viderefører skattebetalingsloven § 18 nr. 2 første punktum.

Femte ledd bestemmer at utskrevet forskuddsskatt kan endres når det er overveiende sannsynlig at den skattepliktige med den opprinnelig fastsatte forskuddsskatt vil få en restskatt eller tilgodebeløp ved avregningen for vedkommende år som tilsvarer minst en femtedel av det utskrevne forskuddsbeløp. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 18 nr. 2 annet punktum.

Sjette ledd gir regler om når ligningskontoret kan frita skattyter for plikten til å innbetale gjenstående terminer av forskuddsskatt, eller beslutte å tilbakebetale forskuddsskatt. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 18 nr. 3.

Til § 6-4 Fastsetting av forskuddsskatt ved skjønn for personlige skattytere

Bestemmelsen gir regler om når forskuddsskatten i alminnelighet skal eller kan fastsettes ved skjønn. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 16 nr. 1 og § 17 nr. 1 og 2.

Til § 6-5 Fastsetting av forskuddsskatt for upersonlige skattytere

Første ledd viderefører prinsippet i skattebetalingsloven § 27 nr. 2 første og annet ledd om at upersonlige skattytere - før ligning finner sted - skal betale en forskuddsskatt som settes til to tredjedeler av utlignet skatt ved siste ligning.

Annet ledd om at det ikke skrives ut forskuddsskatt når den utlignede skatt for vedkommende inntekstsår ventes å bli mindre enn 2 000 kroner, svarer til skattebetalingsloven § 27 nr. 2 tredje ledd.

Tredje ledd om at ligningskontoret etter krav fra skattyteren kan forhøye eller sette ned utskrevet forskuddsskatt når det er begått feil ved den opprinnelige utskrivingen, svarer til skattebetalingsloven § 27 nr. 3 første ledd.

Fjerde ledd bestemmer at utskrevet forskuddsskatt kan frafalles eller reduseres når det er overveiende sannsynlig at det ikke vil bli utlignet skatt for vedkommende inntektsår, eller den utskrevne forskuddsskatt vil overstige to tredjedeler av den utlignede skatten med mer enn 20 prosent eller 2 000 kroner. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 27 nr. 3 annet ledd.

Femte ledd viderefører skattebetalingsloven § 27 nr. 12 annet ledd.

Til § 6-6 Nærmere om beregningsgrunnlaget for forskuddsskatt

Første ledd om at departementet kan treffe vedtak om at beregningsgrunnlaget for forskuddsskatten skal forhøyes eller reduseres med en prosentsats som fastsettes for det enkelte år, svarer til skattebetalingsloven § 14 nr. 1 annet punktum (personlige skattytere) og § 27 nr. 2 annet ledd (upersonlige skattytere).

Annet ledd bestemmer at fylkesskattekontoret kan beslutte at beregningsgrunnlaget for forskuddsskatten skal forhøyes eller reduseres med et prosentvis tillegg eller fradrag for bestemte grupper skattepliktige. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 15 som gjelder personlige skattytere. Departementet har funnet at bestemmelsen også bør omfatte upersonlige skattytere. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett.

Til § 6-7 Tidspunktet for utskriving av forskuddsskatt

Bestemmelsen fastsetter tidspunktet for utskriving av forskuddsskatt for henholdsvis personlige og upersonlige skattytere.

Første ledd første punktum - som gjelder personlige skattytere - svarer til skattebetalingsloven § 14 nr. 1 første punktum. Annet punktum svarer til skattebetalingsloven § 14 nr. 2.

Annet ledd bestemmer at forskuddsskatt for upersonlige skattytere skal utskrives før utgangen av inntektsåret. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i skattebetalingsloven. Bestemmelsen tar sikte på å kodifisere gjeldende praksis for utskriving av forhåndsskatt.

Kapittel 7 Avregning

Til § 7-1 Gjennomføring av avregningen

Første ledd bestemmer at forskuddstrekk, utskrevet forskuddsskatt og tilleggsforskudd skal gå til fradrag i utlignet skatt. Det er forskuddstrekk som arbeidsgiver har gjennomført i lønn og lignende ytelser, som skal godskrives skattyter. Det er ikke et absolutt vilkår at arbeidsgiver har innbetalt trekkbeløpet. Etter gjeldende praksis er det imidlertid et krav at arbeidstakeren har vært i god tro med hensyn til gjennomføringen av trekket, i de tilfeller trekket ikke blir innbetalt. Også beløp som arbeidsgiver har betalt etter at det er gjort ansvar gjeldende etter § 16-20, godskrives skattyter.

Bestemmelsen gjelder for både upersonlige og personlige skattytere, selv om det for upersonlige skattytere bare er utskrevet forskuddsskatt og eventuelt tilleggsforskudd som kommer til fradrag ved avregningen.

Første ledd viderefører reglene i skattebetalingsloven § 21, § 22 og § 27 nr. 4, 5 og 8. Det er foretatt visse språklige justeringer som ikke er ment å innebære realitetsendringer. Det er presisert at dersom skattyter frivillig har innbetalt mer enn den utskrevne forskuddsskatten (tilleggsforskudd) innen 30. april i ligningsåret, skal dette også gå til fradrag i den utlignede skatten.

Avregningen foretas av skatteoppkreveren for den kommunen hvor ligningen skal skje, jf. ligningsloven § 8-6.

Annet leddregulerer situasjonen når skatten ved ligningen utgjør et større beløp enn de forskuddsbeløp som skal godskrives skattyter. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 23 nr. 1 første punktum og § 27 nr. 5, som gjelder henholdsvis personlige og upersonlige skattytere.

Tredje leddregulerer situasjonen når skatten ved ligningen utgjør et mindre beløp enn de forskuddsbeløp som skal godskrives skattyter. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 24 nr. 1 første og annet punktum og § 27 nr. 8 første og annet punktum, som gjelder henholdsvis personlige og upersonlige skattytere.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi regler om at også andre forskuddsbeløp skal inngå i avregningen. Bestemmelsen er nødvendig for blant annet å kunne regulere avregningen i tilfeller der ektefeller lignes sammen, og der barn lignes sammen med foreldre. Bestemmelsen hjemler også en regelfesting av ordningen med at skattyter med ledende stilling hos arbeidsgiver, ikke får godskrevet forskuddstrekk som ikke er innbetalt, selv om det er foretatt forskuddstrekk ved lønnsutbetalingen. I dag følger dette av praksis. Begrunnelsen for ordningen er at arbeidstakere som deltar i ledelsen av bedriften, ved lønnsutbetalingen normalt vil være kjent med eller ha kontroll med at trekket blir innbetalt.

Til § 7-2 Ny avregning

Første ledd bestemmer at det skal foretas ny avregning når utlignet skatt blir endret etter ligningsloven kapittel 9. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 25 nr. 1 første punktum og § 27 nr. 10 fjerde ledd, og er ikke ment å innebære realitetsendringer.

Annet ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi regler om at ny avregning også skal foretas i andre tilfeller enn nevnt i første ledd.

Til § 7-3 Tilbakebetaling av forskuddstrekk mv.

Etter § 10-4 kan departementet i forskrift gi regler om at skatte- og avgiftskrav som er lavere enn en nærmere fastsatt beløpsgrense, ikke skal betales eller tilbakebetales. Første ledd fastslår at tilgodebeløp som er lavere enn en slik beløpsgrense, likevel kan godskrives den skattepliktige ved avregningen for det løpende inntektsår. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 24 nr. 2 annet punktum.

Annet leddviderefører skattebetalingsloven § 45 nr. 1, og regulerer i hvilke tilfeller skattyter kan få tilbakebetalt forskuddstrekket når han ikke blir tatt opp til skattlegging i vedkommende kommune for det inntektsåret trekket gjelder.

Til § 7-4 Avsluttende bestemmelser

Første ledd første punktumslår fast at de forutgående bestemmelsene ikke berører plikten til å svare renter av utskrevet forskuddsskatt som ikke frafalles etter § 7-1 tredje ledd. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 26 første punktum, men er utvidet til også å omfatte upersonlige skattytere.

Annet punktum slår fast at rettslige forføyninger til inndriving av forskuddsskatt beholder sin virkning også etter at ligning og avregning er foretatt. Ligning og avregning får derfor som regel ingen innflytelse på den fortsatte innkreving av restanse på forskuddsskatt som ikke er frafalt ved avregningen. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 26 annet punktum og § 27 nr. 11.

Annet ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i kapittel 7. Forskriftshjemmelen er nødvendig for å videreføre de utfyllende bestemmelsene til skattebetalingslovens regler om avregning, som i dag er gitt i forskrift 7. oktober 2004 nr. 1317 om gjennomføring av avregning.

Kapittel 8 Fordeling av skatt mellom skattekreditorene

Til § 8-1 Grunnlaget for fordeling

Første ledd regulerer fordelingen av innbetalt skatt fra personlige skattytere. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 43 nr. 1 første punktum.

Annet ledd regulerer fordelingen av innbetalt skatt fra upersonlige skattytere. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 44 nr. 1 første og tredje punktum.

Tredje ledd om fordelingen av fradrag for utenlandsk skatt tilsvarer deler av skattebetalingsloven § 43 nr. 4 tredje punktum og hele § 44 nr. 3.

Fjerde ledd gir Skattedirektoratet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om gjennomføring av paragrafen. Slike regler er i dag gitt i forskrift 3. desember 1997 nr. 1386. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 43 nr. 1 annet punktum og § 44 nr.1 annet punktum.

Femte ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om fordeling mellom skattekreditorene av prosessutgifter som nevnt i kapittel 17 og ligningsloven § 11-1. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 8.

Til § 8-2 Særskilte fordelingsregler for personlige skattytere

Første ledd tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 3 første punktum, og slår fast at tilskudd til folketrygden fra kommunen og fylkeskommunen etter folketrygdloven § 23-9 skal redusere det beløpet som tilkommer kommunen og fylkeskommunen ved fordeling etter § 8-1 første ledd.

Annet ledd bestemmer at skattefradrag for boligsparing for ungdom (BSU) og nedsatt skatt ved skattebegrensning etter åttiprosentreglen skal belastes staten. Videre følger det at fradrag for utenlandsk skatt som nevnt i § 8-1 tredje ledd (kreditfradrag) skal fordeles før fordeling av skattefradrag for boligsparing for ungdom, særskilt fradrag som nevnt i tredje ledd og nedsatt skatt etter skattebegrensningsregelen i skatteloven § 17-10. Bestemmelsen tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 4 første punktum og deler av tredje punktum.

Tredje ledd om at særskilt fradrag i alminnelig inntekt i Finnmark og Nord-Troms bare skal belastes staten, tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 5.

Fjerde ledd slår fast at forskuddstrekk som ikke tilbakebetales skattyter etter § 7-3 annet ledd, og forskuddstrekk for lønnstakere som er ukjent i kommunen, skal overføres til staten. Slik overføring skal skje når det er gått 3 år etter utløpet av det inntektsår trekket ble foretatt. Bestemmelsen tilsvarer skattebetalingsloven § 45 nr. 2.

Forskriftshjemmelen i femte ledd tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 3 tredje punktum.

Til § 8-3 Foreløpig fordeling

Første ledd tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 2 første punktum og § 44 nr. 2, og slår fast hovedregelen om foreløpig fordeling av skatt fra personlige og upersonlige skattytere.

Annet ledd bokstav a tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 2 annet og tredje punktum. I gjeldende bestemmelser brukes uttrykket «i alminnelighet». Departementet foreslår at reglene i bestemmelsen i stedet utformes som hovedregler, og at Skattedirektoratet i forskrift kan gjøre unntak fra disse, jf. tredje ledd.

Annet ledd bokstav b tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 2 fjerde punktum. Departementet foreslår at myndigheten til å fastsette forholdstall legges direkte til Skattedirektoratet.

Tredje ledd gir Skattedirektoratet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om gjennomføringen av den foreløpige fordelingen, herunder unntak fra bestemmelsen i annet ledd bokstav a. Bestemmelsen tilsvarer skattebetalingsloven § 43 nr. 2 femte punktum, og foreslås utvidet til også å omfatte skatt fra upersonlige skattytere.

Til § 8-4 Deponering av skatt og trygdeavgift

Første ledd fastslår at beløp som er trukket eller innbetalet etter § 5-5 sjette ledd og § 14-6 første ledd skal regnes som deponert inntil spørsmålet om skatteplikten er avgjort. Paragraf 5-5 sjette ledd regulerer hvordan forskuddstrekket skal foretas når det er skrevet ut skattekort i flere kommuner eller av Sentralskattekontoret for utenlandssaker, mens § 14-6 første ledd regulerer de tilfeller hvor en skattyter har fått utskrevet eller utlignet skatt av samme formue eller inntekt i flere kommuner. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 40 nr. 1.

Annet ledd gir regler om kommunens frist for å reise søksmål om beløp eller deler av beløp som er deponert etter første ledd. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 40 nr. 2.

Til § 8-5 Overføring av skatt og trygdeavgift til fremmed stat

Bestemmelsen gjelder betalt forskudd på skatt og annen skatt i land som ikke tilkommer beskatningsretten. I slike tilfeller kan skattebeløpene overføres til det land som tilkommer beskatningsretten etter nærmere avtale mellom landene. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 38 A første ledd uten endringer. Forskriftshjemmelen i annet punktum er per i dag ikke brukt.

Del III Alminnelige oppgjørsbestemmelser mv.

Kapittel 9 Betaling

Til § 9-1 Betalingsmåte

Første leddfastsetter retten til å betale skatte- og avgiftskrav kontant eller ved overføring til innkrevingsmyndighetens konto. Bestemmelsen gjelder betaling av alle skatte- og avgiftskrav.

Bestemmelsen om adgangen til å betale via bank er utformet etter mønster av finansavtaleloven § 38 første ledd. Regelen om betalingsmottakerens rett til å kreve oppgjør i kontanter antas ikke å være særlig praktisk for skatte- og avgiftskrav. I spesielle tilfeller hvor det er tale om å unnlate å iverksette tvangsinnfordringstiltak, kan det likevel være praktisk å kreve kontant betaling for å sikre at oppgjør finner sted.

Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 3 første punktum som gjelder for forskuddstrekk, samt andre krav som omfattes av skattebetalingsloven via henvisningen i skattebetalingsloven § 29 nr. 2 og § 33 nr. 3, herunder arbeidsgiveravgift og trygdeavgift. Bestemmelsen vil også erstatte merverdiavgiftsloven § 35 første ledd.

Annet ledd gir departementet adgang til i forskrift å fastsette nærmere regler om betalingsordningen for skatte- og avgiftskrav. I tillegg gir bestemmelsen departementet adgang til å pålegge bankene å avvise betalingsoppdrag med mangelfulle opplysninger. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 3 annet punktum, og vil i tillegg erstatte tilsvarende bestemmelser i merverdiavgiftsloven § 35 tredje ledd, arveavgiftsloven § 33 fjerde ledd, petroleumsskatteloven § 7 nr. 7, særavgiftsloven § 1, motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 1 og tolloven § 9.

Til § 9-2 Tid og sted for betaling

Første ledd første punktumbestemmer at betaling av skatte- og avgiftskrav anses skjedd når beløpet er kommet fram til innkrevingsmyndighetene. Betalingsstedet er i utgangspunktet det samme som følger av gjeldsbrevloven § 3. Hvilken innkrevingsmyndighet som er riktig mottaker for det enkelte skatte- og avgiftskrav, følger av bestemmelsene i kapittel 2.

Første ledd annet og tredje punktumhar særlige bestemmelser om betalingssted når betalingen skjer via bank. Bestemmelsen er utformet i samsvar med finansavtaleloven § 39 første ledd første og annet punktum. Tredje punktum, som tilsvarer finansavtaleloven § 39 første ledd annet punktum, regulerer både når betalingen anses skjedd med frigjørende virkning, og når en betalingsfrist anses avbrutt.

Første ledd fjerde punktum tilsvarer finansavtaleloven § 39 første ledd tredje punktum.

Annet ledd bokstav abestemmer at en betalingsfrist skal anses for å være avbrutt når betalerens oppdrag er mottatt av en bank. Dette er i samsvar med forbrukerregelen i finansavtaleloven § 39 annet ledd bokstav a, men skal ved betaling av skatte- og avgiftskrav også gjelde når betaleren ikke er forbruker. Bestemmelsen regulerer når en betaling virker fristavbrytende, det vil si når det ikke lenger kan gjøres gjeldende misligholdssanksjoner på grunn av forsinket betaling. Derimot reguleres ikke spørsmålet om fra hvilket tidspunkt betaling er skjedd med frigjørende virkning. Dette reguleres i første ledd.

Annet ledd bokstav b om at en fastsatt betalingsfrist anses for å være avbrutt når mottakeren mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsmiddel, tilsvarer finansavtaleloven § 39 annet ledd bokstav b.

I tredje leddfremgår det at finansavtaleloven § 39 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. Henvisningen til finansavtaleloven § 39 tredje ledd har betydning for når fristavbrudd etter annet ledd anses skjedd dersom betalingsoppdraget som er mottatt av banken, ikke skal utføres straks. Bestemmelsen har for eksempel betydning ved bruk av «forfallsmappefunksjonen» i nettbankene. Fristavbruddet er i slike tilfeller ikke når oppdraget er mottatt av banken, men den avtalte betalingsdagen. Henvisningen til finansavtaleloven § 39 fjerde ledd innebærer at betalingsfristen etter annet ledd ikke anses avbrutt dersom betalingsoppdraget som er mottatt av banken ikke blir gjennomført og dette skyldes betaleren eget forhold. Bestemmelsen er for eksempel aktuell når det ikke er dekning på betalerens konto, og banken derfor ikke gjennomfører betalingsoppdraget. Etter finansavtaleloven § 39 fjerde ledd annet punktum skal banken i slike tilfeller varsle betaleren uten ugrunnet opphold.

Til § 9-3 Betaling av petroleumsskatt

Første ledd har en særlig regel om betalingsmåten for petroleumsskatt og fastslår at slik skatt skal betales ved overføring av beløpet til Oslo og Akershus skattefogdkontors konto for petroleumsskatt. Bestemmelsen viderefører § 8 nr. 1 annet punktum i forskrift 5. september 1980 nr. 4 om utskriving, betaling og avregning av terminskatt m.v. Den generelle regelen om betalingsmåte i § 9-1 gjelder ikke for betaling av petroleumsskatt.

Annet leddregulerer når betaling av petroleumsskatt anses skjedd. I utgangspunktet gjelder de samme reglene som for andre skatte- og avgiftskrav, jf. § 9-2 første ledd første til tredje punktum .I og med at betaling skal skje ved overføring til Oslo og Akershus skattefogdkontors konto for petroleumsskatt, jf. første ledd, er § 9-2 første ledd fjerde punktum uten betydning for betaling av petroleumsskatt.

Annet ledd tredje punktumbestemmer at betalingsfristen først anses avbrutt når beløpet er godskrevet skattefogdkontorets konto. Dette er en videreføring av bestemmelsen i forskrift 27. august 1998 nr. 851 om betaling av petroleumsskatt. Bestemmelsen regulerer når en betaling virker fristavbrytende, det vil si når det ikke lenger skal kunne gjøres gjeldende misligholdssanksjoner på grunn av forsinket betaling. Bestemmelsen regulerer ikke fra hvilket tidspunkt betaling skal anses å være skjedd med frigjørende virkning. Dette reguleres av bestemmelsen i annet ledd første og annet punktum.

Kapittel 10 Forfall

Alminnelige bestemmelser

Til § 10-1 Ubetinget betalingsplikt og forbud mot overdragelse av tilgodebeløp

Første ledd viderefører skattebetalingsloven § 30 nr. 1, merverdiavgiftsloven § 59 annet ledd og arveavgiftsloven § 33 tredje ledd som pålegger en ubetinget betalingsplikt selv om skyldneren har påklaget fastsettelsen, eller vedtaket er brakt inn for domstolene. Bestemmelsen gjelder generelt for alle skatte- og avgiftskrav.

Annet ledd er et unntak fra den generelle pengekravsrettslige regel om at enkle pengekrav fritt kan overdras på tilsvarende måte som andre formuesgoder. Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) § 4-4 åpner videre for at enkle pengekrav kan pantsettes. Det bestemmelsen begrenser, er for øvrig adgangen til frivillig å pantsette tilbakebetalingskrav. Den er ikke til hinder for at tredjemann kan gis panterett i kravet ved utlegg.

Forbudet mot pantsettelse og overdragelse av tilbakebetalingskravet bidrar til å effektivisere det offentliges motregningsrett. Dersom skyldneren fritt kan avhende eller pantsette slike tilbakebetalingskrav, kan dette vanskeliggjøre og i visse tilfeller forspille det offentliges motregningsadgang. I tillegg vil det kunne skape store praktiske problemer for innkrevingsmyndighetene når de skal utbetale tilgodebeløp.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett for formues- og inntektsskatt, artistskatt, petroleumsskatt, svalbardskatt fastsatt ved ligning, trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift, jf. skattebetalingsloven § 32 a, artistskatteloven § 12, petroleumsskatteloven § 7 nr. 7, svalbardskatteloven § 5-1 første ledd, folketrygdloven § 24-4 sjette ledd, merverdiavgiftsloven § 24 tredje ledd annet punktum og § 59. Det samme gjelder for de krav som er omhandlet i § 1-2.

Bestemmelsen vil være ny for krav på svalbardskatt fastsatt ved lønnstrekk, arveavgift, særavgifter og toll, som i dag følger de alminnelige pengekravsrettslige reglene. Uttrykket «tilbakebetaling» i loven omfatter også refusjon av særavgifter til andre enn den avgiftspliktige.

Til § 10-2 Utsatt forfall

Bestemmelsen regulerer forfallstidspunktet når den opprinnelige betalingsfristen utløper på en lørdag, søndag eller helligdag eller lovfestet høytidsdag. Fristen utskytes da til førstkommende virkedag. Bestemmelsen gjelder generelt for alle skatte- og avgiftskrav.

Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 31 nr. 1 siste punktum, som henviser til ligningsloven § 3-7 nr. 4 første til tredje punktum. Tilsvarende bestemmelser er også gitt i forskrifter for andre skatte- og avgiftskrav, blant annet i særavgiftsforskriften § 6-3 tredje ledd, tollovsforskriften punkt 5.5.4 første ledd annet punktum, § 7-6 annet ledd i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner og § 2 annet ledd i forskrift 4. juli 1986 nr. 1433 om årsavgift for motorvogner.

Til § 10-3 Proklama i bo

Bestemmelsen innebærer at det i tilknytning til en bobehandling må undersøkes om avdøde hadde skatte- og avgiftsforpliktelser. Begrunnelsen for regelen er at antallet skyldnere gjør det krevende for innkrevingsmyndighetene å følge med i Norsk Lysingsblad for hele landet. Siden den eneste bestemmelsen av praktisk betydning i denne sammenheng er proklama som utstedes i dødsbo etter skifteloven kapittel 12, er bestemmelsen uttrykkelig begrenset til dette.

Bestemmelsen gjelder for alle skatte- og avgiftskrav som omfattes av den nye skattebetalingsloven, og viderefører bestemmelser om proklama i skattebetalingsloven § 48 a tredje ledd og merverdiavgiftsloven § 27 annet ledd tredje punktum.

Til § 10-4 Forskrifter

Bestemmelsen gir departementet adgang til i forskrift å gi regler til utfylling og gjennomføring av de enkelte bestemmelsene i kapitlet, herunder bestemme at skatte- og avgiftskrav som er lavere enn en nærmere fastsatt beløpsgrense, ikke skal betales eller tilbakebetales.

En rekke lovbestemmelser gir i dag departementet myndighet til i forskrift å bestemme at skyldnere ikke behøver å betale skatte- og avgiftskrav som er lavere enn en nærmere fastsatt beløpsgrense. Tilsvarende trenger heller ikke innkrevingsmyndighetene å utbetale tilgodebeløp lavere enn en nærmere fastsatt beløpsgrense. For enkelte typer krav fremgår beløpsgrensen direkte av loven, se for eksempel skattebetalingsloven § 23 nr. 1 annet punktum om restskatt. Det er rent praktiske hensyn som tilsier slike beløpsgrenser. Både skyldnerne og innkrevingsmyndighetene bør blir spart for arbeidet med å betale og håndtere slike bagatellmessige beløp da kostnadene ved dette ofte vil kunne overstige beløpets størrelse.

Bestemmelsen gir departementet en generell hjemmel til å fastsette slike beløpsgrenser i forskrift. Dette vil medføre at en rekke regler i dagens lovbestemmelser og avgiftsvedtak kan oppheves, noe som vil forenkle regelverket. Blant annet har alle særavgiftsvedtakene i dag regler om at »(d)epartementet kan gi forskrift om at skyldig avgiftsbeløp og tilgodebeløp som er lavere enn en nærmere fastsatt grense, ikke skal betales eller tilbakebetales». Ved en generell hjemmel i skattebetalingsloven vil disse bli overflødige, og de kan oppheves. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at enkelte beløpsgrenser blir stående i loven.

Den mest brukte grensen for inn- og utbetalinger i dag er 50 kroner, og departementet har vurdert om beløpsgrensen bør fremgå direkte av loven. Beløpets størrelse bør imidlertid heves etter hvert som pengeverdien reduseres, og det er derfor praktisk at grensene fremgår av forskrifter slik at de er mest mulig fleksible. Særlige forhold ved det enkelte krav kan også tilsi forskjellige beløpsgrenser.

Forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift, lønnstrekk til Svalbard og artistskatt

Til § 10-10 Forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift

Første ledd første punktumregulerer når forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift forfaller til betaling. Departementet legger opp til at reglene om forfall for egendeklarerte krav bør være likelydende og samsvare med oppgavefristen. Departementet foreslår at det i lovteksten medtas en henvisning til de reglene hvor fristen for innlevering av oppgaven fremgår, jf. annet punktum.

Første ledd viderefører hovedregelen i skattebetalingsloven § 12 nr. 1 om forfallsfrist for arbeidsgivers oppgjør for forskuddstrekket. Bestemmelsen i § 7 nr. 1 i forskrift 22. desember 1998 nr. 1263 om arbeidsgivers regnskapsføring og oppgjør for forskuddstrekk m.v., som medfører avvik mellom forfallstidspunktet og oppgavefristen, foreslås ikke videreført. Reglene i skattebetalingsloven § 12 nr. 1 om plikten til å levere oppgave over forskuddstrekket er videreført i lovutkastet § 5-11.

Annet leddviderefører skattebetalingsloven § 12 nr. 1 fjerde ledd som gir departementet adgang til å gi bestemmelser som fraviker reglene om oppgjør. For forskuddstrekk er slike regler gitt i forskrift 22. desember 1998 nr. 1263 om arbeidsgivers regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk mv. (oppgjørsforskriften) §§ 12 og 13. For arbeidsgiveravgift er det gitt regler om unntak fra hovedregelen om oppgavefrist i § 5 nr. 4 i forskrift 2. desember 1997 nr. 1385 om beregning og oppgjør m.v. av arbeidsgiveravgift til folketrygden.

Forskriftshjemmelen vil kun være aktuell i tilfeller hvor forfallstidspunktet ikke skal følge oppgavefristen.

Til § 10-11 Lønnstrekk til Svalbard

Departementet viser til forslaget til ny § 5-2 fjerde ledd i svalbardskatteloven, som innebærer at arbeidsgivere på Svalbard skal levere oppgave over foretatt lønnstrekk til Svalbard siste halvår. Forfallstidspunktet for lønnstrekk til Svalbard kan dermed knyttes opp mot oppgavefristen. Bestemmelsen erstatter svalbardskatteloven § 5-2 fjerde ledd tredje punktum.

Til § 10-12 Artistskatt

Departementet viser til forslaget til ny § 11 i artistskatteloven, som innebærer at oppgavefristen for artistskatt endres fra første virkedag etter at trekket er foretatt til syv dager etter at trekket er foretatt. Etter lovutkastet er forfallstidspunktet for artistskatt « samme dag som det skal leveres oppgave over skatteplikten». Den nye oppgavefristen samsvarer med gjeldende betalingsfrist for slike krav, jf. artistskatteloven § 9 annet ledd.

Forskuddsskatt og restskatt

Til § 10-20 Forskuddsskatt

Første ledd første punktumviderefører skattebetalingsloven § 20 nr. 1 første punktum, som bestemmer at forskuddsskatten forfaller i fire like store terminer 15. mars, 15. mai, 15. september og 15. november i inntektsåret.

Annet punktumom at forskuddsskatt under 2 000 kroner skal betales i en termin 15. mai, viderefører skattebetalingsloven § 20 nr. 1 annet punktum, men slik at beløpsgrensen er økt fra 1 000 kroner.

Tredje punktum viderefører skattebetalingsloven § 20 nr. 2 første punktum om at betaling ikke kan kreves før det er gått tre uker fra den dag da melding om forskuddsskatten ble sendt den skattepliktige. Formålet med bestemmelsen er å unngå at forskuddsskatten forfaller før skattyter har mottatt meldingen.

Fjerde, femte og sjette punktumviderefører skattebetalingsloven § 20 nr. 2 annet og tredje punktum og § 20 nr. 3 som regulerer utskriving av forskuddsskatt når utskrivingen skjer så sent at en eller flere av de fastsatte forfallsterminer er passert. Beløpsgrensen i femte punktum er justert på samme måte som i første ledd annet punktum.

Annet ledd første punktumom at skatteoppkreveren kan fastsette forfallsterminene når inntekten fordeler seg på en ujevn måte, viderefører skattebetalingsloven § 20 nr. 5.

Etter annet punktum kan skatteoppkreveren også fastsette forfallsterminene for skattytere som får utskrevet forskuddsskatt av inntekt som normalt er gjenstand for forskuddstrekk. Bestemmelsen er ny. Det vises til den nærmere begrunnelse for regelen i punkt 14.5.2.

Tredje leddregulerer forfall for forskuddsskatt for upersonlige skattytere. Første punktumom at forskuddsskatt for upersonlige skattytere forfaller til betaling i to like store terminer viderefører skattebetalingsloven § 27 nr. 2. Etter annet punktumforfaller forskuddsskatten for upersonlige skattytere tidligst tre uker fra den dag da melding om skatten ble sendt den skattepliktige. Formålet er å unngå at forskuddsskatten forfaller før den skattepliktige er underrettet om kravet. Det vises til den tilsvarende bestemmelsen i første ledd tredje punktum.

Fjerde ledd viderefører bestemmelsen i skattebetalingsloven § 20 nr. 4 og § 27 nr. 10 tredje ledd om fremskutt forfall for resterende terminer ved betalingsmislighold.

Femte leddgir departementet myndighet til i forskrift å fastsette avvikende regler for forfall når det skjer endringer i utskrivingen av forskuddsskatt. For forskuddsskatt for personlige skattytere er det i dag gitt avvikende regler i § 2 i forskrift 11. mars 1957 nr. 9837 om forfall ved endring i forskuddsskatt. Departementet legger opp til at disse reglene videreføres i forskrift. Det samme gjelder reglene om forfall for endringer i forskuddsskatt for upersonlige skattytere i forskrift 26. februar 1975 nr. 9872 om forfall ved endring i forhåndsskatt.

Sjette leddviderefører skattebetalingsloven § 20 nr. 1 annet ledd.

Til § 10-21 Restskatt

Første leddviderefører skattebetalingsloven § 23 nr. 3 og 4 om forfall for restskatt for personlige skattytere som oppstår ved den ordinære avregningen.

Annet ledderstatter skattebetalingsloven § 20 nr. 4 om fremskutt forfall av annen termin av restskatten dersom første termin ikke blir betalt innen forfall. Bestemmelsen er noe omformulert uten at det er tilsiktet materielle endringer.

Tredje leddom at restskatt for upersonlige skattytere som oppstår ved den ordinære avregningen forfaller til betaling tre uker etter at utlegg av skattelisten er kunngjort, viderefører skattebetalingsloven § 27 nr. 6.

Til § 10-22 Petroleumsskatt

Første ledderstatter petroleumsskatteloven § 7 nr. 2 annet ledd. Departementet har ikke lagt opp til endringer i forhold til gjeldende rett.

Annet leddom forfall for restskatt erstatter petroleumsskatteloven § 7 nr. 2 tredje ledd. Departementet foreslår at begrepet resterende skatt erstattes av begrepet restskatt.

Tredje leddgir departementet myndighet til i forskrift å fastsette avvikende regler for forfall når det skjer endringer i utskrivingen av terminskatt. Regler om dette er i dag gitt i § 2 i forskrift 5. september 1980 nr. 4 om utskriving, betaling og avregning av terminskatt m.v.

Til § 10-23 Tilleggsforskudd

Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 21 og § 27 nr. 4.

Innenlands merverdiavgift og arveavgift

Til § 10-30 Innenlands merverdiavgift

Bestemmelsen viderefører merverdiavgiftsloven § 34 første ledd som fastsetter at merverdiavgift for en periode forfaller til betaling samtidig med fristen for levering av omsetningsoppgaven. I lovteksten vises det til de bestemmelsene i merverdiavgiftsloven hvor fristen for innlevering av oppgaven fremgår.

Til § 10-31 Arveavgift

Første ledd viderefører reglene om forfall i arveavgiftsloven § 20 første ledd.

Annet leddviderefører arveavgiftsloven § 20 annet ledd.

Arveavgiftsloven § 21 annet punktum videreføres ved tredje ledd første punktum. Arveavgiftsloven § 21 tredje punktum er tatt inn som tredje ledd annet punktum.Paragraf 20 tredje ledd, som arveavgiftsloven § 21 tredje punktum henviser til, vil være ny § 21 i arveavgiftsloven og herværende fjerde ledd. Henvisningen til fjerde ledd er utelatt da den etter forslaget vil gjelde direkte.

Fjerde leddviderefører arveavgiftsloven § 20 tredje ledd annet punktum.

Innenlands særavgifter, toll og merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel

Til § 10-40 Innenlands særavgifter

Første leddbestemmer at innenlands særavgifter som hovedregel forfaller til betaling samtidig med at avgiftsplikten oppstår. Bestemmelsen vil for eksempel regulere forfall for omregistreringsavgiften. I første ledd bokstav a til c er det gjort unntak fra denne regelen for årsavgiften, vektårsavgiften og engangsavgiften for registrerte virksomheter.

Bokstav aslår fast at årsavgiften forfaller til betaling 15. mars. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett uten at det er lagt opp til endringer.

Bokstav ber ny og fastsetter forfallstidspunktet for vektårsavgiften til 20. februar og 20. august. Bestemmelsen erstatter § 2 i forskrift 29. juni 2000 nr. 688 om vektårsavgiften som bestemmer at slike krav forfaller til betaling to ganger i året innen den frist som bestemmes av Oslo og Akershus tolldistrikt.

Bokstav com at engangsavgiften for registrerte virksomheter forfaller til betaling den 18. i måneden etter at avgiftsplikten oppstår, viderefører § 7-6 første ledd i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner. I motsetning til hva som gjelder for andre særavgifter, har registrerte virksomheter ikke oppgaveplikt for engangsavgift. Forfall følger derfor ikke av annet ledd. For ikke registrerte virksomheter forfaller engangsavgiften til betaling før registrering, jf. § 1-4 første ledd annet punktum i forskriften om engangsavgift. Denne bestemmelsen er videreført i første ledd.

Annet leddgjør unntak fra forfallstidspunktet i første ledd for virksomheter som er registrert som avgiftspliktige hos tollregionene. Slike virksomheter er pålagt oppgaveplikt, og forfall er satt til tidspunktet for levering av oppgaven. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, jf. blant annet særavgiftsforskriften § 6-3 første ledd, jf. § 6-1. Fastsetter tollregionen i medhold av særavgiftsforskriften § 6-1 tredje ledd en kortere oppgavefrist, får dette også betydning for forfallstidspunktet.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere regler om forfallstidspunkt for krav som omhandlet i første ledd.

Til § 10-41 Toll, merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel

For toll og særavgifter og merverdiavgift som oppstår ved innførsel, er hovedregelen at kravet forfaller til betaling samtidig med at avgiftsplikten oppstår, det vil si ved fortolling. Dette utgangspunktet fremgår ikke klart av tolloven. Denne hovedregelen er inntatt i første ledd.

Annet ledd gir nærmere regler om forfall for tollkreditten. Krav som er belastet tollkreditten en måned, forfaller til betaling den 18. i neste måned. Bestemmelsen viderefører reglene om forfall som i dag følger av tollovforskriften punkt 5.5.4.

Tredje leddbestemmer at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om forfall for krav som belastes kredittordningen for speditører. Tilsvarende lovbestemmelse er ikke gitt i dag, og bestemmelsen er derfor ny.

Andre krav

Til § 10-50 Utleggstrekk

Som utgangspunkt skal reglene om forfall i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd gjelde også for utleggstrekk nedlagt av skattefogdkontorene og skatteoppkreverkontorene. For utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverkontorene innebærer § 14-5, som det henvises til i bestemmelsen, et vesentlig unntak. Ordningen med at utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverne normalt skal følge reglene om forskuddstrekk viderefører gjeldende rett. Beslutter skatteoppkreverne utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, vil oppdragsgiveren ikke alltid ha plikt til å ha skattetrekkskonto og det er lite hensiktsmessig at betaling skal skje i henhold til reglene om forskuddstrekket. Betaling av gjennomført utleggstrekket skal da følge reglene i § 10-50 om forfall for utleggstrekk, det vil si etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd.

Til § 10-51 Andre skatte- og avgiftskrav

Bokstav a bestemmer at løpende mulkt etter ligningsloven § 10-6 forfaller til betaling tre uker etter at krav om betaling er sendt den opplysningspliktige. Forfallstidspunktet følger i dag av skattebetalingsloven § 28 nr. 2, og forslaget innebærer en videreføring av denne bestemmelsen uten materielle endringer. Tilsvarende gjelder for ansvarsbeløp etter ligningsloven § 10-7 og gebyr ved for sent eller ikke innleverte oppgaver etter ligningsloven § 10-8, jf. henholdsvis bokstav b og c. Bokstav d regulerer forfall for skatt som fastsettes ved forhåndsligning etter ligningsloven § 8-10. I samsvar med den gjeldende bestemmelsen i skattebetalingsloven § 28 nr. 1 foreslås forfallstidspunktet satt til tre uker etter at melding om skattens størrelse er sendt. Også krav fastsatt ved summarisk fellesoppgjør etter ligningsloven § 9-5 forfaller til betaling tre uker etter at melding om kravet er sendt, jf. bokstav e.

Bokstav fregulerer forfallstidspunktet for tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2, tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73, arveavgiftsloven § 44 og særavgiftsloven § 4 første ledd og tilleggstoll etter tolloven § 69. Også slike krav forfaller til betaling tre uker etter at melding er sendt. For tilleggsmerverdiavgift erstatter bestemmelsen merverdiavgiftsloven § 34 annet ledd. For de øvrige kravene er det ikke fastsatt særlige forfallsregler.

Til § 10-52 Ansvarskrav

Ansvarskrav etter lovens kapittel 16 og artistskatteloven § 8 fjerde ledd gjøres gjeldende ved at den ansvarlige varsles om at ansvaret gjøres gjeldende. Bestemmelsen fastslår at fristen for betaling er to uker fra melding om kravet er sendt. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 bestemmer at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før 14 dager etter at skyldneren er varslet om tvangsfullbyrdelse. Det er ikke meningen at fristen her skal komme i tillegg til fristen i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Dette fremkommer ved at det i loven vises til fristen i tvangsfullbyrdelsesloven. I praksis kan derfor tvangsfullbyrdelse iverksettes når to uker er gått fra skyldneren er varslet om at ansvaret gjøres gjeldende.

Til § 10-53 Skatte- og avgiftskrav ved vedtak om endring mv.

Første leddhar regler om betalingsfristen for skatte- og avgiftskrav når kravet oppstår som følge av endringsvedtak mv. En omtale av begrepet endringsvedtak er gitt foran under punkt 14.8.5.1. Fristen for betaling er tre uker etter at melding om vedtaket er sendt skyldneren. Bestemmelsen erstatter artistskatteloven § 8 fjerde ledd som bestemmer at Sentralskattekontoret for utenlandssaker fastsetter forfallstidspunktet, og folketrygdloven § 24-4 fjerde ledd som fastsetter en treukersfrist når det treffes endringsvedtak etter § 24-4 tredje ledd. Bestemmelsen vil også omfatte de tilfeller hvor fastsetting skjer i medhold av folketrygdloven § 24-4 annet ledd, selv om det i dag ikke er gitt regler om forfall i slike tilfeller. Videre erstattes merverdiavgiftsloven § 34 annet ledd, som bestemmer at forfall er den tiende dag etter utløpet av den måned da melding om vedtaket er postlagt.

Annet punktuminnebærer et unntak for de tilfeller hvor endringsvedtaket treffes så tidlig at det ordinære forfallstidspunktet for kravet ikke er inntrådt. Bestemmelsen er særlig aktuell for restskatt når utlegg skjer i juni og forfall først inntrer 20. august, jf. § 10-21 første ledd, men vil også gjelde for andre krav som for eksempel arveavgift.

I tredje punktumer det presisert at fristen løper fra melding om rettingen er kommet fram til skatte- og avgiftsmyndighetene når den skatte- og avgiftspliktige selv foretar retting. Bestemmelsen vil bare være aktuell for krav som bygger på egendeklarasjon.

Annet ledd første punktumgjør unntak for krav som oppstår etter vedtak etter ligningsloven kapittel 9. Fristen skal da regnes fra melding om ny avregning er sendt skyldneren. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 25 og § 27 nr. 10 fjerde ledd, jf. også § 31 nr. 4 siste punktum.

Annet punktumom at økning av restskatt for personlige skattytere tidligst forfaller til betaling sammen med annen termin, viderefører skattebetalingsloven § 25 nr. 1 tredje punktum. Forfallstidspunktet for restskatt for personlige skattytere er tidligst 20. august i ligningsåret. Skatteoppgjøret er normalt ferdig i slutten av juni. I enkelte saker kan vedtak om endring treffes raskt og før forfallstidspunktet etter lovutkastet 10-22 første ledd. At endringssaken avsluttes så tidlig, innebærer at fristen for betaling av økningen som følger av første ledd blir før forfallstidspunktet som følger av § 10-21 første ledd. Dette er ikke en heldig løsning. Departementet foreslår en bestemmelse som innebærer at kravet som oppstår som følge av endringsvedtaket, tidligst skal betales sammen med annen termin av restskatten.

Tilgodebeløp

Til § 10-60 Tilgodebeløp

Etter første ledd første punktumskal for mye betalt skatt eller avgift tilbakebetales så snart som mulig og senest innen tre uker fra vedtaket som er grunnlaget for tilbakebetalingskravet, er truffet. Bestemmelsen gjelder generelt for alle typer skatt og avgift. Første ledd viderefører § 7 i forskrift 5. september 1980 nr. 4 om utskriving, betaling og avregning av petroleumsskatt. Ved senere endringer av utlignet skatt forfaller tilgodebeløpet tre uker etter at avregningen er foretatt. Annet punktumviderefører skattebetalingsloven § 31 nr. 3, og bestemmer at tilbakebetaling også skal omfatte forsinkelsesrenter som er betalt av refusjonsbeløpet. Bestemmelsen vil gjelde generelt for alle skatte- og avgiftskrav som omfattes av loven.

Annet leddregulerer utgangspunktet for fristberegningen for skattekrav som oppstår ved avregningen, jf. § 7-1. Bestemmelsen viderefører forfallsregelen som i praksis følger av forskrift 26. februar 1999 nr. 272 om rentegodtgjørelse og rentetillegg m.v. Utkastet innebærer en klar forfallsregel for tilgodebeløp på skatt som oppstår ved den ordinære avregningen og ved ny avregning etter skattebetalingsloven § 25 og § 27 nr. 10 fjerde ledd. I tillegg vil bestemmelsen få anvendelse for såkalt «forhåndsavregning» som følger av skattebetalingsloven § 28 første ledd annet punktum. Bestemmelsen viderefører også § 6 i forskrift 5. september 1980 nr. 4 om utskriving, betaling og avregning av terminskatt m.v.

Tredje leddviderefører merverdiavgiftsloven § 24 tredje ledd, som bestemmer at tilgode merverdiavgift som fremkommer av omsetningsoppgaven, skal tilbakebetales innen tre uker etter at omsetningsoppgaven er mottatt av avgiftsmyndigheten.

Kapittel 11 Renter

Til § 11-1 Renter ved forsinket betaling

Første ledd første punktumfastslår retten til å beregne forsinkelsesrenter dersom betaling ikke skjer innen de forfallstidspunkter som følger av kapittel 10. Bestemmelsen viderefører blant annet skattebetalingsloven § 31 nr. 1 første punktum og § 49 nr. 3 tredje punktum, merverdiavgiftsloven § 36 første ledd, og regler om rente ved forsinket betaling gitt med hjemmel i petroleumsskatteloven § 7 nr. 5 og 6 og § 8, særavgiftsloven § 5 annet ledd og motor- og båtavgiftsloven § 5 fjerde ledd.

Grunnlaget for renteberegningen skal etter første ledd annet punktumogså omfatte eventuelle renter som er tillagt etter §§ 11-2 eller 11-5. Etter tredje punktumskal renter beregnes fra forfallstidspunktene i kapittel 10, mens renter skal beregnes fram til betaling skjer.

Etter fjerde punktumskal renter av ansvarskrav som omhandlet i utkastet § 10-52 beregnes fra opprinnelig forfall for kravet. Dette har sammenheng med at det for disse kravene ikke treffes særskilt vedtak om endring. I stedet gjøres kravet direkte gjeldende overfor den ansvarlige som et ansvarskrav.

Annet leddviderefører gjeldende praksis med at dersom forfall er fremskyndet etter reglene i §§ 10-20 fjerde ledd og 10-21 annet ledd, får dette ikke betydning for perioden det skal beregnes forsinkelsesrenter.

Til § 11-2 Renter ved vedtak om endring mv.

Bestemmelsen erstatter merverdiavgiftsloven § 37 første ledd og hjemlene for å fastsette renter i særavgiftsloven § 5 annet ledd, alkoholavgiftsloven § 7 annet ledd og motor- og båtavgiftsloven § 5 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder også for toll og avgifter som oppstår ved innførsel. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett da det ikke er adgang til å beregne renter når toll- og avgiftsetaten treffer vedtak om endring etter tolloven kapittel IX.

Første ledd første punktum regulerer retten til å beregne renter av krav som oppstår ved vedtak om endring mv. Dette gjelder også når den skatte- eller avgiftspliktige selv foretar retting, jf. § 10-53 første ledd siste punktum. Om begrepet endringsvedtak, se omtalen i punkt 14.8.5.1. Vedtak om slike renter treffes av det organet som fastsetter det kravet som er grunnlaget for renteberegningen. Forfallstidspunktet for rentekravet følger av § 10-53 første ledd.

Første ledd annet punktum om at renter ikke skal beregnes ved summarisk endring etter ligningsloven § 9-9, viderefører ligningsloven § 9-10 annet ledd.

Annet leddhar bestemmelser om fra hvilket tidspunkt renter skal beregnes, samtidig som bestemmelsen på grunn av henvisningen til forfallsbestemmelsene i kapittel 10, angir hvilke kravstyper bestemmelsen gjelder for. Bestemmelsen fastsetter videre at renten skal beregnes fram til det treffes vedtak om endring.

Tredje ledd er en særlig regel om utgangspunktet for renteberegningen for krav som oppstår ved ny avregning. Renten skal i slike tilfeller først beregnes fra 1. januar i året etter ligningsåret. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 9-10.

Fjerde leddregulerer utgangspunktet for renteberegningen for petroleumsskatt. Etter petroleumsskatteloven § 7 nr. 5 gjelder ligningsloven § 9-10 ikke for petroleumsskatt. Bestemmelsen viderefører de særlige regler om utgangspunktet for renteberegningen som følger av § 7 nr. 2 i forskrift 5. september 1980 nr. 4 om utskriving, betaling og avregning av terminskatt m.v. Renter skal etter denne bestemmelsen beregnes fra 1. januar i året etter inntektsåret.

Femte ledd viderefører merverdiavgiftsloven § 37 annet ledd om at renter skal beregnes når et endringsvedtak medfører krav om tilbakebetaling fra den avgiftspliktige av et tidligere utbetalt beløp i medhold av merverdiavgiftsloven § 24. Renteberegningen foreslås imidlertid endret slik at renten beregnes fra utbetalingstidspunktet til det treffes vedtak om endring, uavhengig av når avgiftsbeløpet korrigeres og innbetales.

Sjette ledd begrenser perioden det skal beregnes renter for når økningen som følge av endringsvedtaket betales før det treffes vedtak om endring mv. Slik betaling kan skje som følge av et varsel den skatte- og avgiftspliktige har fått gjennom bokettersynsrapport eller lignende. Betales en forventet økning av skatte- og avgiftsplikten i slike tilfeller før vedtaket om endring er truffet, er det betalingstidspunktet som er avgjørende for hvor lenge det skal beregnes renter.

Til § 11-3 Rentegodtgjørelse ved forsinket tilbakebetaling

Første ledd regulerer retten til forsinkelsesrente ved for sen tilbakebetaling av for mye betalt skatt eller avgift. Bestemmelsen gjelder for alle krav som omfattes av loven. Etter annet punktumskal renten beregnes fra forfall etter § 10-60 fram til tilbakebetaling skjer. Bestemmelsen viderefører blant annet merverdiavgiftsloven § 36 annet ledd.

Etter annet ledd skal det ikke ytes rentegodtgjørelse dersom tilbakebetaling av skatt eller avgift etter forfallstidspunktet skyldes forhold som kan legges den skatte- eller avgiftspliktige til last, eller som han må være nærmest til å bære ansvar for. Bestemmelsen tilsvarer forsinkelsesrenteloven § 2.

Til § 11-4 Rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling etter vedtak om endring mv.

Bestemmelsen viderefører merverdiavgiftsloven § 38, tolloven § 9 femte ledd, særavgiftsloven § 5 annet ledd, petroleumsskatteloven § 7 nr. 5, arveavgiftsloven § 22 annet ledd og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5 femte ledd.

Første leddbestemmer at det skal ytes rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling av skatt og avgift som følge av vedtak om endring mv. Renten skal beregnes for perioden fra kravet ble betalt fram til fristen for tilbakebetaling etter § 10-60. Renten skal beregnes fram til fristen for tilbakebetaling selv om beløpet tilbakebetales før dette.

I tredje leddåpnes det for at rentegodtgjørelse også kan ytes når tilbakebetalingskravet ikke har sitt grunnlag i et endringsvedtak. Det er da et vilkår at foreligger særlige forhold. Det vil også ved tilbakebetaling etter refusjon, fritak, nedsettelse eller lempning kunne være aktuelt å yte rentegodtgjørelse etter en konkret vurdering. Vurderingstemaet vil være om tilbakebetalingen skyldes forhold som det offentlige er nærmest til å bære ansvaret for. I medhold av forskriftshjemmelen i annet punktumkan de gjeldende regler om renter ved refusjon videreføres.

Til § 11-5 Rentetillegg og rentegodtgjørelse ved skatteavregningen

Det følger av første leddat restskatt for personlige skattytere tillegges rentetillegg. For skattytere som får skattebegrensning etter skatteloven § 17-1, skal det ikke beregnes rentetillegg av restskatten. Skattytere som får tilbakebetalt skatt etter avregningen har krav på rentegodtgjørelse. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 23 nr. 2.

Annet ledd hjemler rentetillegg og rentegodtgjørelse ved avregningen for upersonlige skattytere. Når restskatt for upersonlige skattytere etter § 7-1 annet ledd overstiger en tredjedel av utlignet skatt, skal skattyter svare rentetillegg av differansen. Er det innbetalte forskuddsbeløpet større enn to tredjedeler av utlignet skatt, har skattyter krav på rentegodtgjørelse. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 27 nr. 7 og 9.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til i forskrift å fastsette nærmere regler om renter ved skatteavregningen, blant annet om grunnlaget for renteberegningen og om unntak fra plikten til å svare renter og yte rentegodtgjørelse.

Til § 11-6 Rentesatser

Etter første ledd første punktum skal rentesatsen for rente ved forsinket betaling og rentegodtgjørelse ved forsinket tilbakebetaling tilsvare den til enhver tid gjeldende sats etter forsinkelsesrenteloven. Annet punktumviderefører en særlig regel om redusert rente for arveavgift når det er innvilget betalingsordning fordi arven eller gaven vesentlig omfatter næringsvirksomhet, jf. § 3 annet ledd i forskrift 18. juni 1997 nr. 608 om delegering av myndighet til å treffe avgjørelse om ettergivelse og nedsettelse av skatte- og avgiftskrav, forsinkelsesrenter og innfordringsutgifter på billighetsgrunnlag.

Annet ledd første punktum slår fast at rentesatsen for rente av økningen av skatte- og avgiftskrav som følge av endringsvedtak skal tilsvare den pengepolitiske styringsrenten per 1. januar det aktuelle året tillagt ett prosentpoeng.

Annet ledd annet punktumslår fast at rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling av for mye betalt skatt og avgift etter vedtak om endring skal tilsvare den pengepolitiske styringsrenten per 1. januar det aktuelle året.

Tredje ledd presiserer at det er den til en hver tid gjeldende rentesats som kommer til anvendelse, også når det har løpt renter allerede før satsen endres. Den tidligere rentesatsen skal da gjelde fram til den nye satsen trer i kraft. Den nye rentesatsen gjelder deretter.

Til § 11-7 Forskrifter

Første leddviderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 7.

Annet ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i §§ 11-1 til 11-4, herunder å gjøre unntak fra plikten til å svare renter og yte rentegodtgjørelse.

Kapittel 12 Foreldelse

Til § 12-1 Foreldelse

Foreldelsesloven gjelder i utgangspunktet for alle typer pengekrav, også skatte- og avgiftskrav, jf. foreldelsesloven § 1 nr. 1. Etter foreldelsesloven § 30 står likevel foreldelsesloven tilbake for bestemmelser i andre lover om særlige foreldelsesfrister eller andre særlige bestemmelser om foreldelse for visse fordringer. En uttrykkelig bestemmelse i første ledd om at foreldelsesloven gjelder med de unntak som følger av annet til femte ledd, er strengt tatt overflødig ved siden av foreldelsesloven § 1 nr. 1 og § 30, men er tatt inn av informasjonshensyn.

Etter annet ledd løper foreldelsesfristen for skatte- og avgiftskrav fra utgangen av det kalenderår da kravene, eller i tilfelle siste termin av kravene, forfaller til betaling. Bestemmelsen omfatter også oppståtte tilgodebeløp og restkrav som følge av endret ligning. Fristen skal da regnes fra utgangen av det kalenderåret da kravet som oppsto ved den endrede ligningen, forfaller til betaling.

Annet ledd omfatter i utgangspunktet alle skatte- og avgiftskrav. I tredje ledd er det imidlertid gitt særlige regler for forskuddsskatt og arveavgift. Etter første punktum løper foreldelsesfristen for forskuddsskatt fra utgangen av det kalenderåret ligningen ble foretatt. Etter annet og tredje punktum løper foreldelsesfristen for krav på arveavgift fra det tidspunktet kravet forfaller til betaling etter § 10-31, likevel slik at foreldelsesfristen for krav på avgift av gaver og utdelinger fra uskiftebo ikke i noe tilfelle begynner å løpe før det beviselig er gitt melding til avgiftsmyndigheten om gaven eller utdelingen i samsvar med arveavgiftsloven § 25 annet ledd.

Fjerde ledd fastsetter en særlig foreldelsesfrist på ti år for krav på arveavgift. Den alminnelige foreldelsesfristen for øvrige skatte- og avgiftskrav er tre år, jf. foreldelsesloven § 2. Uten en forlenget foreldelsesfrist for arveavgift kan situasjonen bli at avgiftsmyndigheten som følge av uriktige eller mangelfulle opplysninger ikke får avbrutt foreldelsen i tide. Tredje ledd tredje punktum ivaretar hensynet til staten for gaver og utdelinger fra uskiftebo i form av en særlig forfallsregel. Bestemmelsen i fjerde ledd får derfor først og fremst betydning for arvefall.

Bestemmelsen i femte ledd innebærer at forsinkelsesrenter foreldes sammen med skatte- og avgiftskravet ti år etter at tvangsforretningen er avsluttet. Med bestemmelsen vil man unngå at innkrevingsmyndighetene må holde utleggsforretninger som bare har til hensikt å avbryte foreldelse av renter.

Del IV Særlige oppgjørsbestemmelser

Kapittel 13 Motregning

Til § 13-1 Utvidet motregningsadgang for skatte- og avgiftskrav

Første ledd omhandler motregning både i og utenfor konkurs, og innebærer at skatte- og avgiftskrav etter loven kan motregnes i tilgodebeløp på skatt og avgift skyldneren har. Bestemmelsen innebærer unntak fra gjensidighetsvilkåret som gjelder ved motregning etter ulovfestede regler, både når felleskravet på skatt (formues- og inntektsskatt og trygdeavgift) er tilgodeløpet som det motregnes i (hovedkravet) og kravet som dekkes ved motregning (motkravet). De øvrige skatte- og avgiftskrav vil være rent statlige krav, og kan motregnes også etter ulovfestede regler. For formues- og inntektsskatt, og trygdeavgift som innkreves sammen med slike skattekrav, viderefører første ledd skattebetalingsloven § 32 nr. 2 første punktum og § 24 nr. 1 tredje punktum.

I annet ledd er det gitt en særlig regel for kravene som hører under fellesinnkrevingen. Etter første punktum,som vil gjelde utenfor konkurs, kan slike krav motregnes i andre krav skyldneren har på staten, fylkeskommunen og kommunen. I og med at krav som hører under fellesinnkrevingen er et felleskrav mellom skattekreditorene, innebærer bestemmelsen delvis unntak fra gjensidighetsvilkåret som gjelder ved motregning etter ulovfestede regler. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 32 nr. 2 annet punktum.

I annet punktumer det presisert at i konkurs kan motregning etter annet ledd første punktum kun skje for den andel som etter fordelingsreglene i kapittel 8 faller på den av skattekreditorene som skyldnerens krav er rettet mot. Bestemmelsen er ment å videreføre skattebetalingsloven § 32 nr. 3.

I tredje ledder det presisert at annet ledd gjelder tilsvarende for andre krav som er gjenstand for foredling etter lovens kapittel 8. Dette gjelder for eksempel renter og omkostninger, som knytter seg til innkrevingen av formues- og inntektsskatt og trygdeavgift.

Til § 13-2 Skyldnerens motregningsadgang

Bestemmelsen er en videreføring av skattebetalingsloven § 32 nr. 5, men kommer samtidig til anvendelse for alle kravene etter den nye loven. Skyldneren kan kreve at innkrevingsmyndighetene motregner dersom vilkårene for motregning er til stede. Skyldneren kan imidlertid ikke bestemme hvilke av flere utestående krav han vil ha dekket. Dersom en skyldner som har forfalte krav på skatt, arbeidsgiveravgift, merverdiavgift og årsavgift for motorvogn, får tilgode skatt ved siste års avregning, kan han etter gjeldende rett ikke bestemme hvilke av de utestående kravene som skal dekkes først. Det er ikke meningen å endre dette. Gjeldende rett videreføres, dog slik at departementet har mulighet til å regulere dekningsrekkefølgen i forskrift, jf. § 13-6.

Til § 13-3 Beslagsfrihet

Utgangspunktet er at bestemmelsene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 gjelder ved motregning etter lovens kapittel 13. Dette er naturlig ettersom den nye loven gjør flere unntak fra gjensidighetsvilkåret. I de tilfeller det er gjort unntak fra gjensidighetsvilkåret, er det ofte naturlig å sammenligne motregningen med tvangsinnfordring hvor dekningslovens kapittel 2 kommer til anvendelse.

Dekningslovens regler om beslagsfrihet kommer ikke til anvendelse ved motregning mellom konnekse krav. Det er rettslig uavklart om merverdiavgift for ulike terminer er konnekse krav, men forvaltningspraksis har behandlet slike krav som konnekse. Skatt for ulike inntektsår kan neppe være konnekse krav, men skattebetalingsloven § 32 nr. 4 tredje punktum fastslår at livsoppholdsbegrensningen kun kommer til anvendelse i de tilfeller hvor skatt motregnes i andre hovedkrav enn skatt. Gjeldende rett videreføres, og dekningslovens regler om beslagsfrihet kommer derfor ikke til anvendelse dersom det motregnes mellom samme type krav, jf. § 1-1. I denne sammenheng anses trygdeavgift som en del av skattekravet selv om skatt og trygdeavgift er omhandlet i ulike punkt i § 1-1. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Til § 13-4 Gjennomføring av motregningen

Første punktumslår fast at den som mottar pålegg om motregning fra innkrevingsmyndighetene, plikter å overføre beløpet. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Det følger av annet punktumat innkrevingsmyndighetene i de tilfeller de sender pålegg om motregning, samtidig skal sende motregningserklæring til skyldneren. Dette er i tråd med forvaltningspraksis, men har tidligere ikke vært lovregulert.

Motregning ved skatteavregningen skjer formløst, og det sendes ikke pålegg om motregning eller motregningserklæring. Det informeres om motregningsadgangen i den forhåndsutfylte selvangivelsen, samtidig som gjennomført motregning og informasjon om klageadgangen fremgår av skatteoppgjøret. Dette videreføres.

Til § 13-5 Klageadgang

Bestemmelsen innfører klageadgang på all motregning etter skattebetalingsloven. Dette er en endring for de krav som tidligere er motregnet etter de ulovfestede motregningsreglene, for eksempel når både hovedkrav og motkrav er merverdiavgift.

Innholdet i klageretten påvirkes av reglene om beslagsfrihet i § 13-3. Ved motregning mellom samme type krav kommer reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 ikke til anvendelse. I slike tilfeller må en klage rette seg mot forhold som for eksempel motkravets eksistens, størrelse eller forfallstidspunkt, og ikke forholdet til dekningsloven § 2-5.

Annet punktum lovfester klagefristen til én måned etter mottak av motregningserklæringen. Dette er i samsvar med dagens forvaltningspraksis.

Til § 13-6 Dekningsrekkefølge

Bestemmelsen åpner for at departementet i forskrift kan regulere dekningsrekkefølgen når flere motkrav søkes dekket i samme hovedkrav. Dette er særlig aktuelt ved motregning i tilgode skatt ved skatteavregningen, hvor det ofte motregnes med flere forskjellige typer krav.

Kapittel 14 Tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse

Utlegg

Til § 14-1 Tvangsgrunnlag for utlegg

Bestemmelsen slår fast at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg. Det følger av § 1-1 at renter og omkostninger også omfattes av begrepet skatte- og avgiftskrav. Dette er en videreføring av gjeldende rett, og innebærer at innkrevingsmyndighetene ikke behøver å få dom eller lignende for kravet før de kan gå til tvangsfullbyrdelse.

Til § 14-2 Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven

Paragrafen regulerer forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven. Første punktum slår fast at tvangsfullbyrdelsesloven gjelder tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger.

Ikke alle bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven passer ved bruk av særnamskompetansen. I annet punktum gjøres det derfor unntak fra utgangspunktet i første punktum. Her bestemmes det at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3, §§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-1 til 7-8 ikke skal gjelde ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger. Kapittel 3 gjelder sakskostnader, erstatning og sikkerhetsstillelse. Paragrafene 5-1 til 5-5 inneholder blant annet regler om prosessdyktighet, hva en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde og foreløpig prøving av begjæringen. Paragrafene 7-1 til 7-8 gjelder begjæring om utlegg. Disse bestemmelsene er ikke anvendelige for skatteoppkreverne og skattefogdkontorene ved utøvelse av særnamsmyndigheten.

Til § 14-3 Forretning for utleggspant

Paragrafen regulerer skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant. Kompetansen omfatter alle de tiltakene som en namsmann, med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven, kan foreta i tilknytning til en utleggsforretning for å stifte og sikre rettsvern for pantet. Den videre dekningsforfølgningen omfattes derimot ikke. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Kompetansen til å holde utleggsforretninger gjelder for de kravene den enkelte skatteoppkrever eller det enkelte skattefogdkontor har oppkreveransvaret for, jf. første ledd første punktum. Dette innebærer et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 om stedlig kompetanse. Mens den ordinære namsmyndighet er knyttet til geografiske distrikter og dermed stedlig begrenset, er særnamskompetansen knyttet til ansvaret for innkrevingen av de ulike kravene. Hvilke krav den enkelte innkrever har ansvaret for, er regulert i lovutkastet kapittel 2. I forhold til skatteoppkreverne viderefører dette gjeldende rett. For skattefogdkontorene innebærer forslaget en utvidelse av kompetansen. Det følger av lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning af det civile Embedsværk § 5 tredje ledd annet punktum at skattefogden kan holde forretning for utleggspant « for krav mot skyldnere bosatt i distriktet». Denne begrensningen videreføres ikke.

Etter forslaget påvirkes i utgangspunktet ikke skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes kompetanse av at skyldneren flytter til et annet distrikt (kommune/fylke). En skattyter kan eksempelvis bli utsatt for tvangsinnfordring fra forskjellige skatteoppkreverkontorer for ulike inntektsår. Rent praktisk vil imidlertid skyldnerens bosted (hjemting) ha betydning for hvor en utleggsforretning kan holdes, siden tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 om stedet for utleggsforretningen også gjelder for skatteoppkreverne og skattefogdkontorene. Sistnevnte bestemmelse regulerer hvor en allerede kompetent namsmann skal eller kan avholde en utleggsforretning, noe som avhenger av hvilke formuesgoder det skal tas utlegg i.

Når utleggsforretningen ikke kan avholdes som kontorforretning, kan en skatteoppkrever ikke holde utleggsforretninger i en annen kommune. Tilsvarende kan et skattefogdkontor ikke holde forretninger utenfor sitt distrikt. Dette følger av første punktum.

I annet punktum er det presisert at for krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav a gjelder kompetansen til å holde utleggsforretninger for hele riket. Bestemmelsen er en videreføring av skattebetalingsloven § 36 annet ledd, og innebærer at innkrevingsmyndigheten for slike krav (skattefutkontoret i Rogaland) kan holde utleggsforretninger i hele landet.

Annet ledd regulerer den såkalte bistandsordningen. Medfører regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 at innkrevingsmyndigheten ikke kan holde utleggsforretningen i sin egen kommune eller sitt eget distrikt, må vedkommende innkrevingsmyndighet i utgangspunktet begjære utlegg overfor de ordinære namsmenn. For å effektivisere innkrevingen er det derfor etablert en bistandsordning mellom skatteoppkreverne. Forslaget innebærer en lovfesting av denne ordningen, jf. første punktum. Har skyldneren flyttet og en utleggsforretning ikke kan holdes som en kontorforretning, og skyldneren heller ikke har formuesgoder i innkrevingskommunen, blir skatteoppkreveren i den kommunen der skyldneren har formuesgoder, bedt om å holde utleggsforretningen. Regelen innebærer at dersom skyldneren har flyttet fra kommune A til kommune B og også har formuesgoder der, kan skatteoppkreveren i kommune A be skatteoppkreveren i kommune B om å ta utleggspant. Har skyldneren eksempelvis en bil i kommune C, kan skatteoppkreveren i kommune A rette bistandsanmodningen til både kommune B og C.

Regelen innebærer også en utvidelse av den allerede eksisterende bistandsordningen. Etter første punktum kan skatteoppkreverne også holde utleggsforretning for skattefogdkontorene. Annet punktum bestemmer at skattefogdkontorene på tilsvarende måte kan holde utleggsforretninger for andre skattefogdkontorer eller skatteoppkrevere. Etter departementets syn er dette en praktisk forenkling og samordning av innkrevingen. En nærmere omtale av ordningen er gitt i punkt 18.3.4.

Etter forslaget gjelder kompetansen til å holde utleggsforretninger for alle skatteoppkrevere og skattefogdkontorer. Det er ikke lenger nødvendig med særlig bemyndigelse fra departementet for å kunne holde forretning for utleggspant. En nærmere omtale av departementets begrunnelse for å oppheve ordningen med særskilt bemyndigelse er gitt i punkt 18.3.4.

Til § 14-4 Utleggstrekk

Paragrafen regulerer skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes kompetanse til å beslutte trekk i lønn m.m. Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett.

I bestemmelsen brukes begrepet utleggstrekk. Til nå har begrepet påleggstrekk gjerne blitt brukt som betegnelse på trekk besluttet av skatteoppkreverne og skattefogdkontorene med hjemmel i skattebetalingsloven. Det er enkelte mindre forskjeller mellom utleggstrekk og påleggstrekk, men realiteten er den samme: Det etableres et tvangsmessig trekk i en løpende ytelse, og den trekkpliktige kan holdes økonomisk ansvarlig dersom trekket ikke betales. Valg av begrep er nærmere omtalt i punkt 18.4.4.2.

På samme måte som for utleggspant, følger skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes kompetanse til å nedlegge utleggstrekk innkrevingsansvaret, jf. første ledd.Dette gjelder uavhengig av hvor skyldneren er bosatt. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, og et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 annet ledd annet punktum om at utleggstrekk bare kan besluttes av namsmannen i det distriktet der saksøkte har hjemting. Skal skyldneren eksempelvis betale restskatt til skatteoppkreveren i kommune A, er det denne skatteoppkreveren som kan ta utleggstrekk for kravet selv om skyldneren senere har flyttet til en annen kommune. Det er presisert i bestemmelsen at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan nedlegge utleggstrekk i hele landet.

Annet ledd regulerer hvilke ytelser skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan ta utleggstrekk i. Bokstav a første punktum er en videreføring av skattebetalingsloven § 33 nr. 1 første punktum. Oppregningen i dekningsloven § 2-7 er avgjørende for hvilke typer ytelser skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan ta utleggstrekk i, og for hvor langt det er adgang til å gripe inn i skyldnerens økonomi.

Bokstav a annet og tredje punktum om at utleggstrekk også kan tas der lønnstaker selv innkrever lønnen, er en videreføring av skattebetalingsloven § 33 nr. 4. Eksempel på yrkesgrupper der lønnstakeren selv innkrever lønnen er ansatte drosjesjåfører. Bestemmelsene har sin parallell i § 5-10 annet ledd som sier at arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale forskuddstrekket til arbeidsgiveren. Bestemmelsene er ikke strengt nødvendige. Det finnes ingen tilsvarende regler i tvangsfullbyrdelsesloven, men den ordinære namsmannen pålegger også utleggstrekk i slike tilfeller etter hovedregelen i dekningsloven § 2-7. Betaler ikke lønnstakeren trekkbeløpet til arbeidsgiveren slik at denne kan oversende beløpet til saksøkeren, blir arbeidsgiveren holdt økonomisk ansvarlig etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd. Det er derfor i arbeidsgiverens interesse å påse at lønnstakeren innbetaler trekkbeløpet. Skattebetalingsloven § 33 nr. 4 videreføres derfor i den nye loven av informasjonshensyn.

Bokstav b om at utleggstrekk kan tas i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, er en videreføring av påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2 og § 5 nr. 2. Forskriften er fastsatt med hjemmel i skattebetalingsloven § 33 nr. 1 tredje punktum. Bestemmelsen kan for eksempel komme til anvendelse overfor drosjesjåfører, artister og forfattere. Godtgjørelsen som disse mottar fra henholdsvis drosjesentralen, plateselskapet og forlaget, vil typisk bestå av én del som er vederlag for selve arbeidet, og én del som er vederlag for bruk av driftsmidler som drosjen, musikkinstrumentene og pc-en.

Etter dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav a vil de ordinære namsmenn være henvist til den delen av vederlaget som etter en nærmere beregning utgjør lønnsdelen. Den resterende delen må de ordinære namsmenn eventuelt ta utleggspant i. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene slipper å foreta en slik beregning, da de etter bokstav b skjematisk kan trekke inntil 20 prosent av bruttoytelsen. Bestemmelsen innebærer derfor en vesentlig forenkling for disse.

Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan velge mellom å trekke 20 prosent av bruttovederlaget etter bokstav b, eller beregne lønnsdelen av godtgjørelsen og så ta utleggstrekk i denne etter bokstav a. Skyldneren kan samtykke i en høyere trekkprosent enn 20 prosent, jf. annet punktum.

Bestemmelsen i annet ledd bokstav b kommer bare til anvendelse når godtgjørelsen etter sin art typisk inneholder en lønnsdel. Inneholder godtgjørelsen ingen lønnsdel kan det ikke tas utleggtrekk. I slike tilfeller kan det derimot tas utleggspant i hele godtgjørelsen etter § 14-3.

Dekningsloven § 2-7 beskytter bare skyldnerens krav på lønn og lignende ytelser. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende er ansatt eller selvstendig næringsdrivende. For den delen av godtgjørelsen som ikke er vederlag for personlig arbeid eller lignende, gjelder derfor ikke livsoppholdsbegrensningen i § 2-7 første ledd første punktum. Heller ikke utleggstrekk etter annet ledd bokstav b bør imidlertid overstige det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. I tredje punktum er det derfor tatt inn en bestemmelse om at begrensningene i adgangen til å ta utleggstrekk i dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum gjelder tilsvarende for trekk etter bokstav b.

Tredje ledd gir departementet adgang til å gi nærmere regler om beregning av trekkgrunnlaget.

Til § 14-5 Gjennomføring av utleggstrekk

Første ledd første punktum viderefører skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum, og bestemmer at pålegg om trekk også gjelder overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4 og sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8. Bestemmelsen innebærer at et løpende utleggstrekk kan fortsette uten unødig avbrudd når lønnsytelser mv. erstattes med trygdeytelser som nevnt. Utleggstrekket vil da fortsette på grunnlag av opplysninger fra den som i utgangspunktet var trekkpliktig. En nærmere omtale av regelen er gitt i punkt 18.4.4.4.

Første ledd annet punktumviderefører skattebetalingsloven § 33 nr. 4.

Annet ledd første punktum er en videreføring av skattebetalingsloven § 33 nr. 3 annet punktum, og innebærer at utleggstrekket skal settes på skattetrekkontoen sammen med forskuddstrekket og følge de reglene som gjelder for innrapportering og betaling av dette. Etter annet punktumskal det trukne beløpet betales til den skatteoppkreveren som har pålagt trekket. Dette gjelder selv om kreditoren for forskuddstrekket er skatteoppkrever for en annen kommune.

Første og annet punktum er bare aktuell overfor arbeidsgivere som foretar forskuddstrekk og som er pliktig å ha skattetrekkonto. Beslutter skatteoppkreverne utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, vil oppdragsgiveren ikke alltid ha trekkplikt etter reglene om forskuddstrekk, jf. kapittel 5. Utleggstrekket skal da følge reglene i § 10-40 om forfall for utleggstrekk, det vil si etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd. Det samme gjelder ved utleggstrekk pålagt av skattefogdkontorene, jf. tredje punktum. Da den trekkpliktige ikke kan disponere over skattetrekkskontoen uten den lokale skatteoppkreverens samtykke, er det i disse tilfellene ikke naturlig at de trukne beløpene settes inn på en slik konto. Forslaget innebærer en lovfesting av gjeldende praksis.

Det følger av tredje ledd at det trukkede beløpet ikke går inn i den trekkpliktiges konkursbo, og heller ikke er gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshaveres side. Bestemmelsen gjelder både for utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene og skatteoppkreverne, og er den samme regelen som gjelder for utleggstrekk for bidragskrav, jf. lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. (bidragsinnkrevingsloven) § 8 annet ledd.

Fjerde leddinneholder en forskriftshjemmel for departementet.

Til § 14-6 Begrensninger i utleggsadgangen for skatt og trygdeavgift

Paragrafen regulerer de tilfellene der en skattepliktig har fått utskrevet eller utlignet skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt i flere kommuner. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 39 fullt ut, men har en noe annen redigering. Ordlyden er oppdatert uten at det er ment å innebære endringer i forhold til gjeldende rett.

Annen tvangsfullbyrdelse

Til § 14-10 Tvangssalg av varer mv. etter tolloven

Paragrafen gir regler om toll- og avgiftsetatens tvangssalg av varer mv. etter tolloven. Varene blir solgt på såkalt tollauksjon, og salgsmetoden er den samme uavhengig av bakgrunnen for salget.

Adgangen til salg er hjemlet i tolloven §§ 30, 47, 53, 72 og 74. Forslaget innebærer at reglene om selve auksjonsprosessen, som i dag står i tolloven, plasseres i skattebetalingsloven. Dette fordi tvangssalget helt eller delvis vil skje som et ledd i tvangsinnfordringen av toll- og avgiftsetatens krav. Den resterende delen av dette regelverket beholdes i tolloven.

At det skjer et tvangssalg kan skyldes mange ulike forhold. Felles ved alle tvangssalg er at toll- og avgiftsetaten har eller overtar den fysiske råderetten over varene og kan selge dem dersom visse vilkår er oppfylt.

Etter første ledd skal salg av varer mv. etter tolloven §§ 30, 47, 53, 72 og 74 skje gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 så langt de passer. Bestemmelsen er en videreføring av tolloven § 30 annet ledd første punktum, § 47 annet ledd første punktum og tredje ledd første punktum, § 53 annet punktum, § 72 annet ledd annet punktum og § 74 annet ledd annet punktum.

Annet ledd regulerer tollregionens plikt til å varsle vareeieren om at tvangssalg vil bli gjennomført. Hovedregelen i første punktum om at tollregionen kan begjære salg 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt vareeieren, er en videreføring av gjeldende rett. Salg etter tolloven § 74 kan skyldes at varene må selges snarlig, og i disse tilfellene bør tollregionen ikke måtte vente med salget i 14 dager. Ved salg etter tolloven § 47 tredje ledd og § 74 følger det derfor av annet punktumat vareeier om mulig skal varsles. Tredje punktum regulerer de tilfellene der det ikke er mulig å varsle vareeieren, og etablerer en felles regel for salg etter tolloven §§ 30, 47 og 53. I hvilken utstrekning det er regler om dette i tolloven i dag, varierer mellom de ulike lovbestemmelsene. Bestemmelsen innebærer at dersom vareeier har ukjent adresse, kan salget skje 14 dager etter at varen er hentet inn eller tilbakeholdt etter tolloven § 30, eller fristen som tollregionen har satt for tollekspedisjon av varene, er utløpt.

Tredje ledd bestemmer at tollregionen kan velge mellom å selge varene i fortollet eller ufortollet stand. Dette er en presisering av gjeldende rett. I utgangspunktet vil varen frembys som ufortollet ved tvangssalget, slik at kjøperen i tillegg til kjøpesummen også må betale toll- og avgiftskravet. Får man ikke bud på varen som ufortollet, frembyr tollregionen varen som fortollet. Alternativet er å destruere varen, noe som ville gitt et dårligere resultat for vareeieren. Det opprinnelige kravet mot vareeieren vil bestå uavhengig av tvangssalget, men netto salgssum vil komme til fradrag i kravet. Dette vil gjelde uavhengig av om varen selges ufortollet eller fortollet.

Etter fjerde ledd første punktum skal salget avsluttes ved at salgssummen utbetales til de berettigede. Annet til sjette punktum regulerer hvordan salgssummen skal fordeles mellom de ulike rettighetshaverne. Bestemmelsene er i stor utstrekning en videreføring og klargjøring av gjeldende rett. Kostnader som nevnt i annet punktum vil blant annet omfatte rettsgebyr og godtgjørelse til oppnevnt medhjelper.

Etter at kostnadene ved tvangssalget er dekket, skal krav på toll, særavgifter og merverdiavgift dekkes. Deretter dekkes omkostninger ved lagerholdet, jf. tredje punktum. Ifølge tollovgivningen er det ikke tillatt å nyttegjøre seg varer innført fra utlandet, med mindre de er fortollet. Kravene på toll, særavgifter og merverdiavgift bør derfor dekkes først. For en vare som selges på tvangsauksjon må også toll og andre innførselsavgifter betales før varen kan tas i bruk. Ved tollauksjon gjøres dette ved at toll- og avgiftsetatens krav dekkes før noen av rettighetshaverne får dekning. Toll- og avgiftskravene må med andre ord betales forlodds, på samme måte som auksjonskostnader og lignende. Er det for eksempel tatt utleggspant i en bil, går kravene på toll, særavgifter og merverdiavgift foran kravet til den som har fått utlegg.

Toll- og avgiftsetatens innhentings- og salgsrett kan utslettes (ekstingveres), jf. forslaget til presisering av dette i tolloven ny § 30 tredje ledd, slik at varer som er ervervet av godtroende tredjepersoner aldri vil bli tvangssolgt. I tillegg vil tredjemannsrettigheter kunne medføre at tollregionen ikke bør bruke salgsretten, jf. merknadene til første ledd.

Omkostninger ved lagerholdet kan både være private lagerholderes kostnader og omkostninger påløpt på tollregionens lager.

Sjette punktum gjør unntak fra de foranstående prioritetsreglene. Bakgrunnen for at krav på toll, særavgifter og merverdiavgift er gitt prioritet, er som nevnt at varene ikke kan brukes lovlig i Norge før de er fortollet. Denne begrunnelsen slår ikke nødvendigvis til ved et tvangssalg etter tolloven § 72. For eksempel kan et norsk kjøretøy som tvangsselges fordi det er brukt til å smugle varer inn til Norge, fullt ut benyttes lovlig i Norge. Det er da urimelig at et inndragningsbeløp, en bot ilagt føreren av kjøretøyet eller et eventuelt toll- og avgiftskrav går foran en godtroende tredjemanns rett i kjøretøyet. Departementet er av den oppfatning at det ikke er grunn til å behandle rettighetshaverne annerledes ved salg etter tolloven § 72 enn ved inndragning etter straffeloven § 35. Det er derfor inntatt en bestemmelse i sjette punktum om at rettighetshaverne skal ha dekning før de øvrige kravene, dersom vedkommende var i god tro. Bestemmelsen er utformet i tråd med straffeloven § 37.

Femte ledd første punktumbestemmer at vareeieren, etter at samtlige krav er dekket, skal ha et eventuelt overskytende beløp dersom han melder seg innen tre måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av denne fristen tilfaller beløpet statskassen, jf. annet punktum. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 14-11 Stansning av kjøretøy

Paragrafen regulerer tollregionens rett til å stanse og avskilte motorkjøretøy.

Bestemmelsens første ledd første punktumgir tollregionen rett til, hvis krav på visse særavgifter ikke betales til rett tid, å bestemme at bruken av motorkjøretøyet som kravene knytter seg til, skal stanses inntil avgiftene er betalt. Det samme gjelder dersom påbud eller bestemmelser gitt i medhold av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 1 ikke etterkommes, jf. annet punktum. Bestemmelsens første ledd er i sin helhet en videreføring av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5 første ledd.

Det fremgår av første punktum hvilke typer særavgifter stansningsretten omfatter. Dette gjelder for særavgifter omfattet av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven og avgift for urettmessig bruk av merket mineralolje.

Stansningsretten omfatter også renter av særavgiftskravene og forhøyet avgift etter motorkjøretøy- og båtavgiftsloven §§ 3 og 4 og særavgiftsloven § 4 første ledd annet punktum. Dette faller inn under lovens definisjon av skatte- og avgiftskrav i § 1-1 tredje ledd, jf. annet ledd.

Det følger av annet ledd at dersom krav som nevnt i første ledd ikke betales til rett tid, kan registreringsmyndigheten nekte på- eller omregistrering i Statens vegvesens motorvognregister.

Etter tredje ledd første punktum kan motorkjøretøyet som er besluttet stanset, avskiltes. Bestemmelsen viderefører motorvogn- og båtavgiftsloven § 5 annet ledd. Etter annet punktum kan tollregionen be politi, lensmann eller annen offentlig myndighet om å gjennomføre avskiltingen. Dette innebærer en lovfesting av regelen i forskrift 15. desember 1989 nr. 1247 om tollvesenets avskilting mm. § 1 første ledd, vedtatt med hjemmel i motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5.

Det er eieren av kjøretøyet som er ansvarlig for at avgiftene omfattet av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven blir betalt, jf. lovens § 6 første ledd. Ved overdragelse av motorkjøretøyet blir erververen solidarisk ansvarlig med tidligere eier for siste termin av avgiften, jf. § 6 annet ledd. For avgift ilagt for urettmessig bruk av merket mineralolje er registrert eier og bruker solidarisk ansvarlige, jf. særavgiftsloven § 4 annet ledd. Motorkjøretøyet kan stanses også overfor de solidarisk ansvarlige. Stansningsretten går imidlertid videre enn dette, slik at tollregionen i utgangspunktet kan stanse kjøretøyet selv om ikke eieren eller brukeren av kjøretøyet er ansvarlig for avgiften etter motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 6 eller særavgiftsloven § 4. Dette utgangspunktet må imidlertid modifiseres noe overfor godtroende erververe, jf. fjerde ledd. Bestemmelsen om godtroerverv er en lovfesting av gjeldende praksis.

Femte ledd gir departementet adgang til i forskrift å gi regler om betaling av gebyr til dekning av utgiftene som påløper i forbindelse med avskilting, og om fremgangsmåten ved stansning. Per 31. desember 2004 utgjør gebyret 900 kroner.

Isolert sett er et vedtak om stansning kun en beslutning om bruksbegrensning. Bestemmelsen gir ikke tollvesenet legalpant i kjøretøyet, og innfordringen av selve avgiftskravet må følge de alminnelige regler om tvangsinnfordring, for eksempel ved at tollregionen begjærer utleggspant overfor de ordinære namsmenn. Rent faktisk er imidlertid stansningsretten et effektivt middel for tvangsinnfordring. Etter at avskilting eventuelt er gjennomført, må eieren betale avgiften for å kunne bruke kjøretøyet igjen. Dette innebærer en kraftig oppfordring til å betale.

Kreditt og sikkerhetsstillelse - merverdiavgift, særavgifter og toll

Til § 14-20 Tollkreditt og dagsoppgjørsordningen

Paragrafen regulerer ordningen med tollkreditt og kreditt for speditører (dagsoppgjørsordningen).

Toll, særavgifter og merverdiavgift som oppstår ved innførsel, skal som utgangspunkt betales kontant før varene frigis. Fra utgangspunktet om kontant betaling, gjelder det visse unntak.

For det første kan næringsdrivende innvilges tollkreditt for en måneds belastning av samlede innførselsavgifter, herunder innførselsmerverdiavgift. Tollkredittordningen er i dag regulert i tolloven § 35 og forskrift 15. desember 1967 nr. 8962 til tolloven (tollovforskriften) punkt 5.5.

Ordningen innebærer at den toll- og avgiftspliktige slipper å betale toll for hvert enkelt vareparti på deklarasjonstidspunktet. Det som krediteres den enkeltes tollkredittkonto i løpet av en kalendermåned, skal betales innen den 18. i neste kalendermåned. Før kreditt eventuelt innvilges, gjennomføres en kredittvurdering av søkeren.

Innvilget kreditt er rentefri, men det påløper et fast gebyr per innførselsdeklarasjon, som belastes kontoen. Det kan settes beløpsgrenser for den kreditt som innvilges.

For det andre kan speditører etter søknad til tollvesenet gis tillatelse til å foreta samlet oppgjør for de deklarasjoner som er foretatt i løpet av en dag, innen en gitt frist påfølgende dag. Denne ordningen kalles dagsoppgjørsordningen. Det er i dag ikke gitt formelle regler om denne ordningen. Forslaget innebærer at også dagsoppgjørsordningen lovfestes og at hjemlene for ordningen samles i en felles bestemmelse.

Første leddgir tollregionen hjemmel til å innvilge kreditt for toll, merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel. Bestemmelsen viderefører tolloven § 35, og er ikke ment å innebære realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Annet leddgir hjemmel for å innvilge kreditt for speditører som forestår fortolling på vegne av andre, for fortollinger som foretas i løpet av samme dag. Bestemmelsen lovhjemler dagsoppgjørsordningen som i dag følger av forvaltningspraksis.

Tredje ledd bestemmer at det kan stilles vilkår om sikkerhet før kreditt etter første og annet ledd innvilges, eller på et senere tidspunkt. Toll- og avgiftspliktige som finnes kredittverdige vil normalt få innvilget kreditt uten at det stilles sikkerhet. Ved endringer i kredittverdigheten kan det imidlertid være aktuelt å kreve sikkerhet for fortsatt kreditt. Toll- og avgiftspliktige med redusert kredittverdighet må stille sikkerhet for å få innvilget kreditt. Dette vil, som i dag, bli nærmere regulert i forskrift og retningslinjer.

Fjerde ledd bestemmer at det for bruk av tollkreditt skal betales en særskilt godtgjørelse til statskassen. Gebyrets størrelse fastsettes av departementet i forskrift. I dag må foretak som er innvilget tollkreditt, betale 75 kroner for hver innførselsdeklarasjon som blir belastet foretakets tollkredittkonto.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om vilkår for kreditt, opphør av kreditt, vilkår for sikkerhetsstillelsen og om godtgjørelse til statskassen.

Etter forslag om endringer i tolloven § 35 kan departementet fastsette nærmere regler om prosedyrer mv. i forbindelse med bruk av tollkreditt eller dagsoppgjørsordningen.

Etter forskrift 15. desember 1967 nr. 8962 til tolloven (tollovforskriften) 5.5.1. femte ledd må tollkreditten ikke benyttes i strid med kredittvilkårene, herunder ved innførsel av varer til, eller utførsel av varer fra, andre enn den som er innvilget slik kreditt. Forslaget innebærer at denne forskriftsbestemmelsen lovfestes i tolloven § 35.

Til § 14-21 Sikkerhetsstillelse for særavgiftene

Første ledd inneholder regler om sikkerhetsstillelse for engangsavgift på motorvogn. Engangsavgiften ble omlagt fra en innførselsavgift til en registreringsavgift med virkning fra 1. april 2001. Etter Finansdepartementets forskrift 19. mars 2001 om engangsavgift på motorvogner § 7-1 kan virksomheter som melder motorvogner til registrering, søke tollregionen om å bli registrert som avgiftspliktig virksomhet. Forskriften § 7-6 forutsetter at registrerte virksomheter får innvilget kreditt, slik at engangsavgiften betales etterskuddsvis den 18. i den påfølgende måneden. Virksomheten kan da registrere kjøretøyene fortløpende ved trafikkstasjonene.

Etter første punktum skal tollregionen, ved registrering av avgiftspliktige, kreve at det stilles sikkerhet for skyldig engangsavgift på motorvogn. Bestemmelsen viderefører deler av forskriften § 7-8 og skal sikre at staten får dekket sine avgiftskrav. Selv om sikkerhet kreves før kravet på engangsavgift forfaller, er det, etter departementets oppfatning, naturlig at bestemmelsen står i skattebetalingsloven og ses i sammenheng med de øvrige innkrevingsreglene. Dersom den avgiftspliktige ikke stiller sikkerhet, må engangsavgiften betales kontant før kjøretøyet kan registreres i det sentrale motorvognregisteret. Det følger av annet punktum at det er tollregionen som i det enkelte tilfellet fastsetter de nærmere krav til sikkerheten, herunder sikkerhetens omfang.

Forslaget er ikke ment å innebære endringer i forhold til gjeldende rett, men deler av regelverket vil videreføres i forskrift. Dette gjelder blant annet regelen om at sikkerheten, i utgangspunktet, til enhver tid skal dekke avgiftskravet for en måned.

Annet ledd inneholder regler om sikkerhetsstillelse for særavgiftene for øvrig. Bestemmelsen viderefører deler av forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter § 6-7, og gjelder for særavgifter som omfattes av særavgiftsloven. Forslaget innebærer dessuten en utvidelse slik at bestemmelsen også gjelder for særavgifter omfattet av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, det vil si omregistreringsavgift og årsavgift. Engangsavgiften er i sin helhet regulert av § 14-21 første ledd.

I motsetning til bestemmelsen om engangsavgift, er bestemmelsen om særavgifter en «kan-regel». Det er tollregionen som avgjør hvorvidt en registrert virksomhet skal stille sikkerhet, jf. første punktum. Krav om sikkerhetsstillelse kan stilles ved registrering av virksomheten eller senere, jf. annet punktum.Det følger av tredje punktum at det er tollregionen som i det enkelte tilfellet fastsetter de nærmere kravene til sikkerhet, herunder sikkerhetens omfang.

Forslaget er ikke ment å innebære endringer i forhold til gjeldende rett, men deler av regelverket vil videreføres i forskrift. Dette gjelder blant annet regelen om at sikkerhetsstillelse, i utgangspunktet, til en hver tid skal dekke avgiftskravet for to måneder.

Tredje ledd gir departementet adgang til å sette nærmere vilkår for sikkerhetsstillelsen og angi hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen av om sikkerhet skal kreves.

Kapittel 15 Betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse - lempning

Til § 15-1 Betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse av hensyn til skyldneren

Bestemmelsen skal først og fremst ivareta hensynet til skyldneren ved plutselige og upåregnelige endringer i livssituasjonen. Det er derfor bare i unntakstilfeller at skatte- og avgiftskrav kan settes ned eller frafalles, eller at betalingsutsettelse kan innvilges. Vurderingstemaet er om det vil virke uforholdsmessig tyngende for skyldneren at innkrevingen fortsetter. Skatte- og avgiftskrav kan bare settes ned eller frafalles hvis skyldneren er varig ute av stand til å innfri sine skatte- og avgiftsforpliktelser. Ved betalingsutsettelse er det derimot tilstrekkelig at skyldneren er midlertidig ute av stand til å innfri forpliktelsene.

Endelig avgjørelse om å sette ned eller frafalle skatte- eller avgiftskravet kan først treffes når ligning er foretatt, jf. første ledd tredje punktum. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 41 nr. 2 første punktum.

Myndigheten til å nedsette skatte- og avgiftskrav eller innvilge betalingsutsettelse av hensyn til skyldneren, er lagt til innkrevingsmyndighetene. Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet fastsetter nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse, blant annet om kompetansen skal være avhengig av kravets art og størrelse.

Søknad om betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse skal sendes rette innkrevingsmyndighet, jf. lovens kapittel 2. En søknad om nedsettelse av skatt må derfor rettes til skatteoppkreveren, selv om Skattedirektoratet eventuelt har lagt avgjørelsesmyndigheten i slike saker (eller eventuelt i saker over et visst beløp) til skattefogdkontorene.

Bestemmelsen kommer til anvendelse på alle skatte- og avgiftskrav som omfattes av den nye skattebetalingsloven. Den erstatter tidligere bestemmelser om lempning av hensyn til skyldneren, se punkt 19.2.1. Bestemmelsen må imidlertid avgrenses mot bestemmelser om betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet. Avgjørelse etter disse bestemmelsene treffes av fastsettingsmyndighetene.

Til § 15-2 Betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse av hensyn til det offentlige som kreditor

Bestemmelsen lovfester de vilkårene som i praksis er oppstilt for å innvilge betalingsutsettelse eller sette ned et krav av innfordringshensyn. Det er et absolutt vilkår at skyldneren fremsetter et betalingstilbud, jf. første ledd første punktum. I annet og tredje punktum er ytterligere vilkår lovfestet. Dette er grunnvilkår som alltid må være oppfylt for å få innvilget en betalingsordning etter bestemmelsen. I tillegg til disse grunnvilkårene følger det av annet ledd at ytterligere vilkår kan stilles. Slike vilkår må ha en nær sammenheng med grunnvilkårene for lempning.

Om skyldnerens tilbud skal aksepteres, beror på en helhetsvurdering hvor hensynet til det offentliges kreditorinteresser er det sentrale. Hensynet til skyldnerens personlige forhold eller næringspolitiske hensyn er ikke relevant ved vurderingen av om tilbudet skal godtas. I disse sakene har slike forhold kun betydning ved vurderingen av hvilken dekning som kan forventes i fremtiden.

Myndigheten til å innvilge betalingsutsettelse eller nedsette krav av hensyn til det offentlige som kreditor, og til å sette ytterligere vilkår for slik lempning etter bestemmelsens annet ledd, er lagt til innkrevingsmyndighetene. Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet fastsetter nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse etter paragrafen, blant annet om kompetansen skal være avhengig av kravets art og størrelse.

Skyldnerens betalingstilbud skal gis overfor rette innkrevingsmyndighet, jf. lovens kapittel 2. Tilbud om delbetaling av krav på skatt må derfor rettes til skatteoppkreveren, selv om Skattedirektoratet eventuelt har lagt avgjørelsesmyndigheten i slike saker (eller eventuelt i saker over et visst beløp) til skattefogdkontorene.

Del V Forskjellige bestemmelser

Kapittel 16 Ansvarsregler

Innledende bestemmelse

Til § 16-1 Tvangsinnfordring av ansvarskrav

Første leddfastslår hovedprinsippet etter gjeldende rett om at subjektet for skatte- og avgiftskravet etter de materielle skatte- og avgiftsreglene, har hovedansvaret for betaling etter de regler som følger av loven. Vilkåret for å gjøre ansvar gjeldende mot andre, er knyttet opp til « når kravet ikke betales». Det innebærer at ansvaret mot de som er ansvarlig etter reglene i kapittel 16, kan gjøres gjeldende straks forfallstidspunktet for kravet er passert. Det er - som i dag - ikke krav om at det er sendt betalingsvarsel eller iverksatt andre innfordringsskritt overfor den skatte- og avgiftspliktige før kravet kan gjøres gjeldende overfor den ansvarlige.

Annet ledd viderefører skattebetalingsloven § 35 og § 49 nr. 3 første til fjerde punktum. Bestemmelsen innebærer at de reglene som gjelder for det opprinnelige kravet, også gjelder for ansvarskravet. Ansvarskravet kan dermed kreves inn med samme innfordringstiltak og ettergis etter de samme reglene om lempning mv.

Tredje ledd tilsvarer skattebetalingsloven § 37 nr. 6. Bestemmelsen innebærer ikke noe mer enn det som følger av alminnelige pengekravsrettslige regler om regressadgang. Det er skattesubjektet som er prinsipalt ansvarlig for et krav, og skatteoppkreverne kan bare gjøre et krav gjeldende mot de ansvarlige dersom skyldneren selv ikke betaler. Betaler den ansvarlige skyldnerens krav, kan den ansvarlige etter det underliggende forhold gå på skyldneren og kreve beløpet tilbake. Departementet har valgt å videreføre bestemmelsen fordi det er klargjørende for den ansvarlige at retten til å kreve regress fremgår av loven. Departementet antar at det ikke er nødvendig å angi på hvilken måte kravet kan gjøres gjeldende. Den delen av § 37 nr. 6 om at den ansvarlige kan kreve beløpet dekket ved motregning i enhver gjeld eller lignende han har til den skattepliktige, foreslås derfor ikke videreført.

Ansvar for skatt og trygdeavgift

Til § 16-10 Foreldres ansvar

Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 2, og slår fast at foreldre har et objektivt ansvar for inntektsskatt ilignet hjemmeværende barn som arbeider i foreldrenes bedrift. Det fremgår av ordlyden at bestemmelsen bare får anvendelse for formues- og inntektsskatt og trygdeavgift. Endringene i ordlyden er ikke ment å medføre materielle endringer i forhold til gjeldende rett.

Til § 16-11 Selskapers ansvar

Første ledd gjør selskap som ikke er eget skattesubjekt, ansvarlig for formues- og inntektsskatt som ikke kan innkreves hos deltakerne i selskapet. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 3.

Annet ledd regulerer selskapers og innretningers ansvar for inntektsskatt på godtgjørelser og lignende utbetalt til personer, selskap og innretninger hjemmehørende i utlandet. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 5, og er ikke begrenset til selskaper som ikke er egne skattesubjekter. Ansvar etter annet ledd vil bare være aktuelt for inntektsskatt og trygdeavgift.

Til § 16-12 Fullmektigers ansvar

Bestemmelsen gjør fullmektiger ansvarlige for inntekts- og formuesskatt ilignet personer, selskap og innretninger hjemmehørende i utlandet. Den viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 4.

Til § 16-13 Skifteforvaltere og styremedlemmers ansvar

Bestemmelsen statuerer ansvar for skifteforvaltere under bobehandlingen og for styremedlemmer mv. når selskaper og andre skattepliktige innretninger oppløses. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 7 til 9. Det er gjort enkelte presiseringer i lovteksten som ikke er ment å innebære materielle endringer i forhold til gjeldende rett.

Til § 16-14 Arvingers ansvar

Første ledd første punktum om selvskiftende arvingers ansvar for formues- og inntektsskatt som er ilignet etter dødstidspunktet, viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 10 første og annet punktum. Det er gjort enkelte presiseringer i ordlyden som er nærmere omtalt i punkt 20.4.4.

Etter annet punktumer heller ikke gjenlevende ektefelle i uskiftet bo ansvarlig for skatt som ble ilignet avdøde etter dødsfallet, ut over verdien av avdødes andel i boet. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 10 tredje punktum.

Ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk

Til § 16-20 Ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk

Første ledd første og annet punktum har regler om ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 49. Bestemmelsen innebærer at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan rette et økonomisk krav mot arbeidsgivere og andre som er pliktig til å foreta trekk, dersom disse ikke foretar forskuddstrekk, utleggstrekk og/eller oppgjør. Unnlatelse av å foreta trekket medfører likevel ikke ansvar dersom arbeidsgiver kan godtgjøre at det manglende trekket ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet, jf. tredje punktum. Dette er i samsvar med gjeldende rett etter skattebetalingsloven § 49 nr. 1 annet ledd. Har arbeidsgiver trukket beløpet, men ikke betalt det til innkrevingsmyndigheten, er det økonomiske ansvaret objektivt. For utleggstrekk pålagt av de ordinære namsmenn, følger det samme av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd.

Annet ledd første punktum viderefører skattebetalingsloven § 49 nr. 2 første og annet punktum, og innebærer at skattemyndighetene kan rette ansvarskrav mot arbeidsgivere som ikke registrerer arbeidstakere i Arbeidstakerregisteret, jf. folketrygdloven kapittel 25, eller oppgir for lav lønn. Ved fastsettingen av ansvarets størrelse, skal det legges til grunn at trekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse med 10 prosent av trekkgrunnlaget, jf. annet punktum.

Tredje ledd viderefører skattebetalingsloven § 49 nr. 3 fjerde punktum.

Fjerde ledd bestemmer at foreldelsesloven §§ 9 og 11 gjelder tilsvarende for ansvarskravet, og innebærer at ansvarskravet i utgangspunktet foreldes tre år etter den dagen da skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om ansvaret og den ansvarlige, jf. foreldelsesloven § 9 første ledd. Selv om krav på ansvarsbeløpet er foreldet etter foreldelsesloven § 9, kan krav på erstatning settes fram under straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret, jf. foreldelsesloven § 11. Etter straffeloven § 67 kan imidlertid det straffbare forholdet i seg selv være foreldet. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 49 nr. 3 femte punktum.

Ansvar for merverdiavgift og arveavgift

Til § 16-30 Ansvar for merverdiavgift ved unnlatt registrering

Bestemmelsen viderefører merverdiavgiftsloven § 61a om at departementet i forskrift kan bestemme at merverdiavgiftskrav mot utenlandske næringsdrivende som ikke er registrert ved representant, skal kunne innkreves hos den som har mottatt varen eller tjenesten. Ordlyden er noe endret, uten at dette er ment å innebærer materielle endringer. Blant annet er det inntatt en henvisning til merverdiavgiftsloven § 10 tredje ledd, som regulerer utenlandske næringsdrivendes plikt til å registrere seg ved representant.

Til § 16-31 Ansvar for arveavgift for arvinger og gavemottakere

Bestemmelsen tilsvarer arveavgiftsloven § 32, men med enkelte endringer i ordlyden som ikke er ment å innebære materielle endringer.

Første ledd første punktumtilsvarer § 32 første ledd første punktum med unntak av at begrepet «en for alle og alle for en» er erstattet med «solidarisk ansvarlig». Annet punktumtilsvarer § 32 første ledd annet punktum med enkelte mindre språklige endringer. Arveavgiftsloven § 32 første ledd tredje punktum er ikke videreført, da arvingenes ansvar etter denne bestemmelsen er i samsvar med den avgiftsplikten som følger av arveavgiftsloven § 3 første ledd. Departementet mener det er unødvendig å statuere et ansvar for arveavgiften når de ansvarlige også er avgiftssubjekt. Denne løsning samsvarer med prinsippet om at kapittel 16 om ansvar ikke skal regulere skatte- og avgiftssubjektene.

Annet leddtilsvarer arveavgiftsloven § 32 annet ledd, likevel slik at bestemmelsen er delt i to. Givers ansvar følger av første punktum, mens ansvaret for ektefelle i uskiftebo følger av annet punktum.Departementet antar at innholdet i bestemmelsen kommer klarere frem ved en slik oppdeling. I arveavgiftsloven § 32 annet ledd pålegges også mottaker av gaven eller midlene utdelt fra ektefelle i uskiftebo, ansvar for avgiftskravet. Et slikt ansvar som arveavgiftssubjekt følger allerede av arveavgiftsloven § 3 første ledd og antas ikke nødvendig å videreføre. Dette samsvarer med prinsippet om at kapittel 16 om ansvar ikke skal regulere skatte- og avgiftssubjektene.

Ansvar for særavgifter

Til § 16-40 Ansvar for erverver av motorkjøretøy og båter

Bestemmelsen tilsvarer lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter (motorkjøretøy- og båtavgiftsloven) § 6 annet ledd, dog slik at ansvaret etter denne bestemmelsen pålegges erverver. Den registrerte eier er subjekt for kravet etter motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 6 første ledd. Det fremgår ikke av bestemmelsen at ansvaret også omfatter forhøyede avgifter og renter. Dette fremgår av den generelle regelen i § 16-1 annet ledd.

Til § 16-41 Ansvar for bruker av motorkjøretøy

Bestemmelsen tilsvarer lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter (særavgiftsloven) § 4 annet ledd, jf. forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter § 6-9 første ledd, likevel slik at ansvaret etter denne bestemmelsen er begrenset til bruker av motorkjøretøyet. Ansvaret for registrert eier av motorkjøretøyet, som er subjekt for kravet, fremgår av forslaget til ny § 4 første ledd i særavgiftsloven.

Til § 16-42 Ansvar ved avgiftsfri levering av varer og tjenester

Bestemmelsen tilsvarer forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter § 6-9 annet ledd, dog slik at det ikke fremgår av bestemmelsen hvilke særavgifter ansvaret omfatter. Departementet foreslår at nærmere regler om dette gis i forskrift, slik som i dag.

Kapittel 17 Rettergang

Til § 17-1 Prosessordningen i innfordringssaker

Første leddlovfester innfordringsmyndighetens partsstilling i innfordringssakene. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 2 første og annet punktum. For de øvrige krav er det nytt at partsstillingen lovfestes. I dag bygger skattefogdkontorenes og distriktstollstedenes kompetanse på delegasjon.

Annet leddbestemmer at når en sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring overføres til søksmålsformer skal partsstillingen utøves av det organ som har partsstillingen når det er tvist om grunnlaget for kravet. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 2 tredje punktum. Bestemmelsen har praktisk betydning for de krav hvor innkreving og fastsettelse tilligger to ulike forvaltningsorganer. Dette gjelder de krav skatteoppkreverkontorene har ansvaret for, men også enkelte krav som skattefogdkontorene har ansvaret for, for eksempel merverdiavgift. Hvilket organ som har partsstillingen ved tvist om grunnlaget for kravet fremgår for skattekrav av ligningsloven § 11-1. Det er derfor henvist særskilt til denne bestemmelsen. For de øvrige krav fremgår ikke partsstillingen av noen egen lovbestemmelse, men følger de alminnelige reglene i prosesslovgivningen.

Tredje ledd viderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 4 annet og tredje punktum. Departementets adgang til å instruere antas for skattefogdkontorene og distriktstollstedene å følge av departementets overordnede stilling. Instruksjonsmyndigheten over skatteoppkreverkontorene følger også av lovutkastet § 2-6. Første punktumer således formelt unødvendig, men departementet foreslår at bestemmelsen videreføres for klarhets skyld.

Fjerde ledd viderefører bestemmelsene i skattebetalingsloven § 48 nr. 6 annet punktum. De øvrige delene av skattebetalingsloven § 48 nr. 6 er videreført i ligningsloven § 11-1. Bestemmelsen viderefører også merverdiavgiftsloven § 61 første ledd annet punktum.

Femte ledd er ment å videreføre skattebetalingsloven § 48 nr. 5 annet, tredje og fjerde punktum. Skattebetalingsloven § 48 første punktum er videreført i ligningsloven § 11-1. Bestemmelsen er bare ment å komme til anvendelse i saker om krav hvor ligningsloven gjelder.

Sjette leddviderefører skattebetalingsloven § 48 nr. 4 første punktum. Bestemmelsen er også videreført i ligningsloven § 11-1 og er her kun aktuell for formues- og inntektsskatt og trygdeavgift. Bestemmelsen er mest praktisk for fastsettingssakene.

Til § 17-2 Prosessordningen i andre saker

Første leddhar regler om partsstillingen ved rettslig prøving av avgjørelser i medhold av skattebetalingsloven. Partsstillingen legges til innkrevingsmyndigheten for kravet, jf. lovutkastet kapittel 2. Bestemmelsen er nærmere omtalt foran under avsnitt 21.4.3.

Annet leddgjør unntak for avgjørelser om renter i medhold av skattebetalingsloven § 11-2. Rettslig prøving av slike avgjørelser skal skje etter de regler som gjelder for det krav rentene beregnes av.

Kapittel 18 Straff

Til § 18-1 Straff ved unnlatt gjennomføring av forskuddstrekk

Første ledd første punktum regulerer brudd på plikten til å beregne og foreta forskuddstrekk etter reglene i kapittel 5. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 51 nr. 1 første punktum. Det er presisert at bestemmelsen også rammer brudd på plikten til å holde skattetrekk på en egen skattetrekkskonto (separeringsplikt) etter lovforslaget § 5-12.

Plikten til å beregne og gjennomføre påleggstrekk omfattes ikke av bestemmelsen. Dette er nærmere omtalt og begrunnet i punkt 22.3, jf. 22.5. Utover dette er forslaget ikke ment å innebære realitetsendringer i forhold til det som i dag følger av skattebetalingsloven § 51 nr. 1. Annet punktum om gjentakelse av forsettlig handling svarer til skattebetalingsloven § 51 nr. 2.

Annet ledd fastsetter at straff ikke kommer til anvendelse hvis de beløp som skulle vært trukket, likevel blir innbetalt til rett tid. Bestemmelsen svarer til skattebetalingsloven § 51 nr. 3.

Gjerningsbeskrivelsen i gjeldende skattebetalingslov § 50 nr. 1 bokstav a rammer forhold som i dag også faller inn under virkeområdet for skattebetalingsloven § 50 nr. 2. Den førstnevnte bestemmelsen blir sjelden benyttet i praksis, og departementet foreslår derfor at den ikke videreføres.

Tredje ledd om medvirkning viderefører skattebetalingsloven § 51 nr. 1 annet ledd og § 52 annet punktum. For overtredelser som i dag rammes av skattebetalingsloven § 50 nr. 1 bokstav a, innebærer dette en utvidelse i forhold til gjeldende rett.

Til § 18-2 Straff ved brudd på opplysningsplikten mv.

Første ledd viderefører skattebetalingsloven § 50 nr. 1 bokstav b, men slik at bestemmelsens anvendelsesområde er utvidet til å omfatte alle skatte- og avgiftskrav som omfattes av den nye loven.

Bestemmelsen retter seg som tidligere mot den som ikke gir opplysninger, eller gir uriktige eller ufullstendige opplysninger, og som derved bevirker eller søker å bevirke at innkreving av skatte- og avgiftskrav blir hindret eller vesentlig vanskeliggjort. Skyldkravet er som etter skattebetalingsloven § 50 nr. 1 forsett eller grov uaktsomhet. Uttrykket ligningsmyndighet eller innkrevingsmyndighet i innledningen i skattebetalingsloven § 50 er erstattet med det videre begrepet skatte- eller avgiftsmyndighet, fordi ligningsmyndighetene bare brukes som begrep på fastsettingsorganene i skatteetaten.

Bestemmelsen rammer både opplysningssvikt vedrørende egne og andres skatte- og avgiftsforpliktelser. Det mest praktiske er trolig brudd på opplysningsplikten knyttet til egne forpliktelser. Eksempler på tilfeller som rammes er at skyldneren unndrar formuesgoder fra tvangsinnfordring, eller påberoper seg dårligere betalingsevne enn han faktisk har, for å få stanset eller utsatt innkrevingen.

Annet ledd første punktumrammer andre forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser av den nye skattebetalingsloven enn de som er nevnt i § 18-1 og § 18-2 første ledd. Bestemmelsen erstatter den tilsvarende bestemmelsen i gjeldende skattebetalingslov § 52. Bestemmelsen i gjeldende skattebetalingslov § 50 nr. 1 bokstav a er ikke foreslått videreført, men handlingene som rammes av denne vil kunne straffes etter bestemmelsen i annet ledd første punktum. Bestemmelsen vil blant annet ramme brudd på plikten til å levere terminoppgave over foretatte trekk etter § 5-11.

Anvendelsesområdet for bestemmelsen er utvidet til å gjelde alle skatte- og avgiftskrav. Bestemmelsen rammer derfor manglende eller uriktige opplysninger til de organer som fastsetter slik krav. Uttrykket skatte- og avgiftsmyndighetene omfatter både fastsettingsmyndigheter og innkrevingsmyndigheter.

Annet punktumom medvirkning viderefører skattebetalingsloven § 52 annet punktum, mens tredje punktum presiserer at rene betalingsmislighold ikke er straffbare.

Til § 18-3 Forfølgning av straffbart forhold

Første ledd fastsetter at den korteste foreldelsesfristen for å reise straffesak er 3 år. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 53 nr. 1.

Annet leddstadfester at overtredelse av loven anses som forseelse uavhengig av straffens størrelse. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven § 53 første ledd.