14 Markedsføring

14.1 Direktivene

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 stiller krav til hvilke opplysninger som skal inngå i markedsføringen av kredittavtaler. Formålet med bestemmelsen er å sette forbrukeren i stand til å sammenligne forskjellige kredittilbud, jf. fortalens avsnitt 18. Bestemmelsen går ut på at det i markedsføring av kredittavtaler etter omstendighetene må gis et sett av opplysninger, benevnt som standardopplysninger. Plikten til å gi standardopplysninger er imidlertid ikke ubetinget, og direktivet åpner for en viss nasjonal valgfrihet. Artikkel 4 nr. 2 og 3 angir hva som menes med «standardopplysninger». Dette omfatter blant annet opplysninger om nominell rente, kredittkostnader, samlet kredittbeløp, effektiv rente, kredittavtalens løpetid, samlet beløp som skal betales av forbrukeren, og størrelsen på enkeltbetalinger. For en nærmere redegjørelse for direktivbestemmelsen vises til Prop. 65 L (2009–2010) s. 64–70.

Boliglåndirektivet artikkel 10 slår fast at medlemsstatene skal sikre at alt reklame- og markedsføringsmateriell som gjelder kredittavtaler, er rettvisende, klart og ikke villedende. Det skal ifølge denne bestemmelsen særlig være forbudt å benytte en ordlyd som kan gi en forbruker falske forventninger til tilgjengeligheten eller kostnaden knyttet til kreditt.

Boliglåndirektivet artikkel 11 har regler om hvilken informasjon som skal inngå i markedsføringen av boliglån. Kravene er nærmere spesifisert i nr. 1 til 4. Artikkel 11 nr. 5 stiller krav om at opplysningene som skal gis, skal være lett leselige eller kunne høres tydelig, avhengig av hvilket medium som brukes for markedsføringen. Etter artikkel 11 nr. 6 kan medlemsstatene stille krav om at markedsføring av kreditt skal inneholde en eller flere spesifikke advarsler forbundet med boliglån.

Artikkel 11 må imidlertid ses i sammenheng med direktivets artikkel 3 nr. 3 bokstav a, som fastsetter at medlemsstatene kan unnlate å anvende artikkel 11 på markedsføring av boliglån dersom man i stedet anvender regler som gjennomfører artikkel 4 i forbrukerkredittdirektivet, på slik markedsføring.

14.2 Gjeldende rett

Markedsføringsloven gir generelle regler om kontroll med markedsføring, handelspraksis og avtalevilkår i forbrukerforhold og stiller krav til god forretningsskikk mellom næringsdrivende, jf. lovens § 1. I § 6 første ledd slås det fast at urimelig handelspraksis er forbudt. Det følger av § 5 bokstav d at «handelspraksis» blant annet omfatter markedsføring og reklame. I §§ 7 til 21 oppstilles det ytterligere og mer spesifiserte krav til markedsføring rettet mot forbrukere.

Markedsføringslovens alminnelige regler suppleres av reglene i finansavtaleloven § 46. Bestemmelsens første og annet ledd stiller krav til hvilke opplysninger som skal fremgå ved markedsføring av kredittavtaler, og gjennomfører artikkel 4 i forbrukerkredittdirektivet i norsk rett.

§ 46 tredje ledd gir Kongen hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om markedsføring av kredittilbud. Med hjemmel i § 46 tredje ledd og markedsføringsloven § 6 femte ledd er det fastsatt en forskrift om markedsføring av kreditt (forskrift 5. april 2017 nr. 437). Forskriften forbyr markedsføring av kreditt ved dørsalg, begrenser hvordan tilleggsfordeler (tilgift) kan vektlegges i markedsføringen, og begrenser adgangen til å fremheve visse opplysninger i markedsføringen. Blant annet følger det av forskriften § 5 at det ved markedsføring av kreditt ikke skal fremheves hvor raskt kreditten kan disponeres, hvor raskt svar man kan forvente på en forespørsel om kreditt, at det er en lav terskel for å få kreditt, at det er en enkel søknadsprosess, eller at kreditten er lett tilgjengelig på andre måter.

14.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det pekt på at ved gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet i norsk rett ble direktivets regler om markedsføring av kreditt ikke begrenset til å gjelde de kredittavtalene som faller innenfor direktivets virkeområde. Finansavtalelovens regler gjelder generelt for kredittavtaler som er omfattet av § 44, og får dermed anvendelse også på markedsføring av boliglån. Det ble gitt uttrykk for at det ikke synes å være behov for avvikende regler om markedsføring av boliglån. Det ble vist til at det ikke er store forskjeller mellom forbrukerkredittdirektivets og boliglåndirektivets krav til opplysninger som skal inngå i markedsføringen av kreditt, og det ble antatt at «det som et utgangspunkt vil være å foretrekke at kravene til innholdet i markedsføringen ikke varierer ut fra kredittavtalens formål. Ofte vil kredittyteren bare i begrenset grad ha innflytelse over hva kunden rent faktisk bruker kreditten til».

Reglene om markedsføring av kreditt var inntatt i lovforslagets kapittel 1, som inneholdt generelle regler om avtaler og tjenester som omfattes av loven. Som begrunnelse for plasseringen ble det vist til at det ikke nødvendigvis vil være enkelt å trekke en klar grense for hvilken del av en finansavtale som reguleres av hvilket av de øvrige kapitlene i lovforslaget.

Første ledd i bestemmelsen slo fast at markedsføring av finansavtaler eller finansoppdrag skal utføres i samsvar med markedsføringslovens regler og ikke må være urimelig, villedende eller i strid med god markedsføringsskikk. I annet ledd ble det foreslått en hjemmel for Kongen til å gi forskrift med «nærmere regler om krav til opplysninger og annet innhold i markedsføringen, herunder om markedsføring som skal anses som urimelig handelspraksis, jf. markedsføringsloven § 6».

Høringsnotatet inneholdt også et forslag til endring av forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsføring av kreditt. Endringen gikk ut på at reglene i § 46 første og annet ledd i gjeldende lov ble inntatt i forskriften. Forslaget innebar med andre ord at reglene om markedsføring av kreditt skulle samles i forskriften, til forskjell fra dagens regulering, der reglene fremgår dels av loven og dels av forskriften. Forslaget bygget på at Norge benytter valgmuligheten i boliglåndirektivets artikkel 3 nr. 3 bokstav a.

Kravet til klarheten i fremstillingen av opplysningene etter blant artikkel 11 nr. 5 i boliglåndirektivet ble foreslått gjennomført som et generelt krav til tjenesteyteren i bestemmelsen om tjenesteyterens plikter, jf. punkt 10.3.

I høringsnotatet ble det vist til at forskriften om markedsføring av kreditt § 3 i dag forbyr markedsføring av kreditt ved dørsalg. Det ble reist spørsmål om det kan være hensiktsmessig å innta et tilsvarende forbud mot markedsføring av kreditt i sosiale medier på internett. Det ble vist til at blant annet Jussbuss har tatt til orde for et slikt forbud. Det var ikke utformet noe konkret forslag til forskriftstekst, men høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om hvorvidt et forbud mot markedsføring av kreditt i sosiale medier er hensiktsmessig, og om eventuelle konsekvenser av et slikt forbud. Det ble uttalt at dersom et slikt forbud skulle være aktuelt, bør et forbud være generelt utformet og ikke begrenset til usikret kreditt.

14.4 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet støtter forslaget om å innta en generell bestemmelse i loven om markedsføring av finansavtaler. Videre gir Forbrukerombudet uttrykk for følgende:

«Forbrukerombudet har som kjent tatt til orde for strengere regler for kredittmarkedsføring. Noen av forslagene ble gjennomført i forskrift om markedsføring av kreditt som kom tidligere i år. En viktig begrunnelse bak forskriften var å dempe den sterke veksten i usikret kreditt i form av kredittkort og forbrukslån. Forbrukerombudet er bekymret for at forskrift om markedsføring av kreditt ikke har tilstrekkelig virkning. Det har gått relativt kort tid siden forskriften trådte i kraft, men de foreløpige erfaringene er etter vårt syn likevel relevante.

Forbrukerombudet har behandlet en rekke brudd på forskriften, og vil følge markedet tett og stanse ulovlig markedsføring. Vi ser likevel at omfanget av markedsføringen på ingen måte har avtatt. Forbrukerne utsettes for et kraftig markedsføringspress, uavhengig av om de nye reglene følges, og veksten i usikret gjeld har fortsatt å øke.»

Forbrukerombudet mener dessuten at reglene i gjeldende § 46 om hvilke opplysninger som skal gis ved markedsføring av kreditt, bør stå i loven, ikke i forskrift.

Flere av høringsinstansene har uttalt seg om spørsmålet om et forbud mot markedsføring av kreditt i sosiale medier. Et slikt forbud støttes av Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Namsfogden i Oslo, Gjeldsoffer-Alliansen, Huseiernes Landsforbund, Juridisk rådgivning for kvinner, Jussbuss og Pensjonistforbundet. Finans Norge mener at dersom det skal innføres et forbud mot å markedsføre kreditt i sosiale medier, må dette eventuelt fastsettes etter en grundig vurdering på europeisk nivå. Finans Norge uttaler videre at høringsnotatet ikke kan anses som tilstrekkelig grunnlag for et forbud mot markedsføring av kreditt i sosiale medier. Også Advokatforeningen mener at spørsmålet må vurderes nærmere.

14.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i samsvar med forslaget i høringsnotatet at regler med særlige krav til innholdet og fremgangsmåten ved markedsføring av kreditt samles i forskrift, jf. forskriftshjemmelen i lovforslaget § 3-3 tredje ledd. Forslaget innebærer etter dette at reglene i nåværende § 46 første og annet ledd i finansavtaleloven flyttes til og videreføres i forskriften om markedsføring av kreditt. I samsvar med gjeldende finansavtalelov og forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsføring av kreditt foreslås det en generell regulering som gjelder uavhengig av formålet med kreditten. (En annen sak er at det etter den nevnte forskriften på ett punkt er gjort et unntak for kreditt til boliglån.) Det vises i den forbindelse til valgmuligheten for medlemsstatene som følger av boliglåndirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav a.

Kravene til markedsføringen av kreditt følger i dag både av de generelle reglene i markedsføringsloven og av de særlige reglene som følger av finansavtaleloven § 46 med forskrift. Finans Norge reiser i sin høringsuttalelse spørsmål om det ikke vil være mer hensiktsmessig at også de særlige reglene om markedsføring av kreditt fremgår av markedsføringsloven. Etter departementets syn bør markedsføringsloven videreføres som en generell lov, mens markedsføring av særlige produkt- eller tjenestekategorier bør reguleres i særlovgivningen.

Som det fremgår av punkt 14.3, ble det i høringsnotatet reist spørsmål om det bør innføres et forbud mot markedsføring av kreditt i sosiale medier, men det var ikke utformet noe konkret lovforslag, og det var heller ikke gitt noen nærmere redegjørelse for eller vurdering av de forskjellige hensynene som gjør seg gjeldende. Som nevnt går forslaget i proposisjonen ut på at regler med konkrete krav til hvordan tilbud om kreditt kan markedsføres, inntas i forskrift med hjemmel i lovforslagets § 3-3 tredje ledd. Om det bør innføres et slikt forbud, må etter dette utredes nærmere og et eventuelt forslag til forskriftsbestemmelse må sendes på høring. Departementet går derfor ikke nærmere inn på spørsmålet om forbud mot markedsføring i sosiale medier her og heller ikke om det er behov for andre endringer i forskriften.