28 Frist for mottak og kansellering av betalingsoppdrag

28.1 Direktivene

Artikkel 78 nr. 1 og 2 i det reviderte betalingstjenestedirektivet gir nærmere regler om mottak av betalingsordrer.

Nr. 1 slår fast at medlemsstatene skal påse at mottakstidspunktet er det tidspunktet da betalingsordren mottas av betalerens betalingstjenesteyter.

Betalerens konto skal ikke belastes før betalingsordren er mottatt. Dersom mottakstidspunktet ikke er en virkedag for betalerens betalingstjenesteyter, skal betalingsordren anses mottatt påfølgende virkedag. Betalingstjenesteyteren kan fastsette at betalingsordrer som mottas etter en bestemt frist nær slutten av en virkedag, skal anses for å være mottatt påfølgende virkedag.

Det følger av artikkel 78 nr. 2 at dersom kunden som initierer en betalingsordre, og dennes betalingstjenesteyter avtaler at gjennomføringen av betalingsordren skal begynne på en bestemt dag eller ved utløpet av en viss periode eller den dagen betaleren har stilt midler til rådighet for sin betalingstjenesteyter, skal mottakstidspunktet i henhold til artikkel 83 anses å være den avtalte dagen. Dersom den avtalte dagen ikke er en virkedag for betalingstjenesteyteren, skal betalingsordren anses å ha blitt mottatt den påfølgende virkedagen.

I artikkel 79 i det reviderte betalingstjenestedirektivet er det gitt nærmere regler om avvisning av betalingsordrer.

Dersom betalingstjenesteyteren avslår å gjennomføre en betalingsordre eller initiere en betalingstransaksjon, skal betalingstjenestebrukeren ifølge artikkel 79 nr. 1 underrettes om avvisningen og om mulig om grunnene til dette samt fremgangsmåten for å korrigere eventuelle faktiske feil som førte til avvisningen, med mindre dette er forbudt i henhold til annet unionsregelverk eller nasjonal rett. Betalingstjenesteyteren skal så snart som mulig gi eller gjøre tilgjengelig denne underretningen på avtalt måte, og i alle tilfeller innen fristene angitt i artikkel 83.

Rammeavtalen kan etter artikkel 79 nr. 1 tredje avsnitt inneholde vilkår om at betalingstjenesteyteren kan kreve et rimelig gebyr for et slikt avslag dersom avslaget er objektivt begrunnet.

Hvis alle vilkårene etter rammeavtalen er oppfylt, skal betalerens kontotilbyder ikke avslå å gjennomføre en godkjent betalingsordre, med mindre dette er forbudt etter annet unionsregelverk eller nasjonal rett.

I relasjon til artikkel 83 og 89 skal en betalingsordre som er nektet gjennomført, anses som ikke mottatt, jf. artikkel 79 nr. 3.

Ette artikkel 80 nr. 1 skal medlemsstatene sikre at betalingstjenestebrukeren ikke kan tilbakekalle en betalingsordre når den er mottatt av betalerens betalingstjenesteyter, med mindre noe annet er angitt i artikkel 80.

Når betalingstransaksjonen er initiert av en betalingsfullmektig eller av eller gjennom betalingsmottakeren, skal betaleren etter artikkel 80 nr. 2 ikke kunne tilbakekalle betalingsordren etter å ha gitt sitt samtykke til betalingsfullmektigen om å initiere betalingstransaksjonen eller etter å ha gitt sitt samtykke til betalingsmottakeren om at betalingstransaksjonen kan gjennomføres.

Ved en direkte debitering, og uten at det berører retten til tilbakebetaling, kan betaleren imidlertid tilbakekalle betalingsordren frem til utgangen av virkedagen før den dagen som er avtalt for debitering av midlene, jf. artikkel 80 nr. 3

I tilfellet nevnt i artikkel 78 nr. 2 kan kunden etter artikkel 80 nr. 4 tilbakekalle en betalingsordre senest innen utgangen av virkedagen før den avtalte dagen.

Etter utløpet av fristene som følger av artikkel 80 nr. 1 til 4, kan betalingsordren tilbakekalles bare dersom dette er avtalt mellom kunden og berørte betalingstjenesteytere. I tilfellene nevnt i nr. 2 og 3 skal det også kreves samtykke fra betalingsmottakeren. Dersom det er fastsatt i rammeavtalen, kan betalingstjenesteyteren kreve gebyr for tilbakekallingen.

28.2 Gjeldende rett

Finansavtaleloven § 26 a gir regler om når en betalingsordre skal anses mottatt, mens § 28 første ledd slår fast utgangspunktet om at kunden ikke kan tilbakekalle en betalingsordre etter at ordren er mottatt av betalerens institusjon, med mindre noe annet følger av reglene i § 28 annet til fjerde ledd. Det fremgår videre av § 24 fjerde ledd at et samtykke til en betalingstransaksjon kan kalles tilbake, men ikke senere enn tidspunktet angitt i § 28 annet til fjerde ledd. Fristen for når samtykket til en betalingstransaksjon kan tilbakekalles, er altså sammenfallende med fristene som gjelder for tilbakekall av en betalingsordre.

Reglene om tilbakekall av samtykke til betalingstransaksjon og betalingsordre tar som nevnt utgangspunkt i tidspunktet da betalingsoppdraget ble mottatt av betalerens institusjon. Etter § 26 a første ledd skal en betalingsordre, enten denne er gitt direkte av betaleren eller av eller via betalingsmottakeren, anses mottatt på det tidspunktet betalerens institusjon mottar betalingsordren. Institusjonen kan fastsette at en betalingsordre som mottas på et tidspunkt nær slutten av en virkedag, skal anses mottatt først den påfølgende virkedagen.

§ 26 a annet ledd regulerer tilfellene der kunden iverksetter en betalingsordre hvor det er avtalt mellom kunden og institusjonen at betalingsordren først skal gjennomføres på en bestemt dag, ved utløpet av en bestemt periode eller på den dagen da betaleren har stilt midler til rådighet for sin institusjon. Betalingsordren skal da i relasjon til reglene i § 26 c om overføringstid for betalingsordre anses mottatt den avtalte dagen hvis dette er en virkedag, og ellers den påfølgende virkedagen. Dette vil for eksempel være tilfellet hvis kunden registrerer en betalingsordre i nettbanken som skal gjennomføres på et senere tidspunkt. I disse tilfellene kan kunden tilbakekalle samtykket og betalingsordren senest innen utgangen av virkedagen før den avtalte dagen, jf. § 28 tredje ledd.

Ved direktedebiteringer er fristen etter § 28 annet ledd annet punktum for når samtykket til en betalingstransaksjon eller en betalingsordre kan tilbakekalles, senest innen utgangen av virkedagen før den avtalte belastningsdagen. Tilbakekallet gjelder i disse tilfellene den enkelte betalingstransaksjonen som iverksettes ved direktedebitering. For direktebelastningsfullmakter, som gir betalingsmottakeren og betalingsmottakerens institusjon adgang til å foreta gjentatte direktedebiteringer, følger det av § 26 femte ledd at kunden kan endre eller tilbakekalle direktebelastningsfullmakten ved melding til institusjonen, jf. § 24 fjerde ledd annet punktum. Institusjonen skal gjennomføre endringen eller tilbakekallet senest første virkedag etter at meldingen er kommet frem.

I andre tilfeller hvor betalingstransaksjoner også iverksettes av eller via betalingsmottakeren, og kunden gir betalingsordre eller meddeler samtykket til betalingstransaksjonen til betalingsmottakeren, kan tilbakekall ikke skje etter at samtykket eller betalingsordren er mottatt av betalingsmottakeren, jf. § 28 annet ledd første punktum.

I andre tilfeller enn disse kan tilbakekall bare skje hvis det er avtalt mellom kunden og kundens institusjon. Ved direktedebiteringer som ikke er omfattet av en direktedebiteringsfullmakt og andre transaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren, kreves dessuten samtykke fra betalingsmottakeren, jf. § 28 fjerde ledd. For småpengeinstrumenter («elektroniske småpenger») kan det etter femte ledd avtales at en betalingsordre ikke kan tilbakekalles etter at ordren er avgitt, eller etter at betaleren har gitt samtykke til gjennomføring av betalingstransaksjonen til betalingsmottakeren.

Institusjonen kan etter § 26 b ikke avvise en autorisert betalingsordre, det vil si nekte å gjennomføre en autorisert betalingsordre, hvis alle vilkårene i betalerens rammeavtale er oppfylt, med mindre noe annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov.

28.3 Forslaget i høringsnotatet

Høringsnotatets lovforslag gikk ut på enkelte endringer i begrepsbruken, men innebar i realiteten en videreføring av gjeldende lov med de tilpasninger som kreves for gjennomføring av artikkel 78 til 80 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Blant annet ble «betalingsordre» foreslått erstattet med «betalingsoppdrag». Til den foreslåtte bestemmelsen om mottak av betalingsoppdrag ble det uttalt:

«Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 78. Bestemmelsen regulerer når et betalingsoppdrag skal anses mottatt, og bygger på gjeldende § 26 a.

I første ledd foreslås en ny bestemmelse om at betalerens konto ikke må belastes før betalingsoppdraget er mottatt, jf. nye formuleringer om dette i artikkel 78 nr. 1 annet avsnitt første punktum. Bestemmelsen vil hindre betalingstjenesteyteren i å belaste kundens konto den dagen betalingsoppdraget faktisk er mottatt, mens betalingsoppdraget først gjennomføres på det senere tidspunktet da ordren er mottatt i direktivets forstand. Bestemmelsen forhindrer at betalingstjenesteyteren skaffer seg en rentefordel (såkalt «float») og må ses i sammen heng med det generelle formålet om å unngå bruk av valørdatoer til skade for kundene, jf. fortalen punkt 84.

En tilsvarende regulering som en rent nasjonal regel finnes i gjeldende § 26 c første ledd annet punktum.»

Det ble foreslått en bestemmelse om kansellering av betalingsoppdrag til gjennomføring av artikkel 80 i direktivet. Bestemmelsen innebar i hovedsak en videreføring av gjeldende § 28. Det ble foreslått en endret begrepsbruk ved at «tilbakekall av betalingsordre» i gjeldende lov ble foreslått endret til «kansellering av betalingsoppdrag».

Det ble også foreslått en bestemmelse om avvisning av betalingsoppdrag til videreføring av gjeldende § 26 b. Bestemmelsen ble foreslått til gjennomføring av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 79.

28.4 Høringsinstansenes synspunkter

Finans Norge har enkelte tekniske og språklige innspill om de foreslåtte bestemmelsene. Når det gjelder bestemmelsen om kansellering av betalingsoppdrag, uttales det at den synes å mangle utgangspunktet i artikkel 80 nr. 1, og at dette må innarbeides. Finans Norge mener også at ordet «kansellere» bør erstattes av «tilbakekall» eller «kalle tilbake». Videre uttales det at kravet om samtykke fra betalingsmottakeren ved tilfeller som omfattes av bestemmelsens første ledd, bør strykes, og det vises i den forbindelse til at «[i] forhold til SEPA direct debet (direkte debiteringer i euro) er det ikke krav til samtykke for kansellering». Når det gjelder bestemmelsen om avvisning av betalingsoppdrag, bemerkes det i høringsuttalelsen at forholdet til hvitvaskingsregelverket og sanksjonsregelverket ikke er drøftet i høringsnotatet.

Professor dr. juris Olav Torvund mener at man bør beholde begrepet «betalingsordre», og viser blant annet til at dette korresponderer med internasjonal terminologi og innarbeidet bankpraksis.

28.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at reglene om mottak, tilbakekall og avvisning av et betalingsoppdrag etter artikkel 78 til 80 i det reviderte betalingstjenestedirektivet gjennomføres i lovforslaget §§ 4-5, 4-6 og 4-7. Betalingstjenesteyterens adgang til å kreve gebyr etter artikkel 79 nr. 1 og artikkel 80 nr. 5 foreslås gjennomført i lovforslaget § 4-21 om vederlag og gebyrer.

Terminologien i lovforslaget er noe endret sammenlignet med gjeldende lov og direktivet. Gjeldende § 26 og direktivet artikkel 64 regulerer betalerens adgang til å «tilbakekalle» et samtykke. Departementet foreslår at man i stedet bruker «å trekke» et samtykke, som trolig samsvarer bedre med alminnelig språkbruk og formuleringer i lovgivningen ellers (selv om også «tilbakekall» forekommer). Det at betaleren har gitt samtykke og senere trekker samtykket, vil kunne gi rettsvirkning for partene, for eksempel ved at betalingstjenesteyteren kan være berettiget til å kreve gebyr for det kansellerte betalingsoppdraget. Når samtykket trekkes, får det virkning for forhold som ligger fremover i tid («ex nunc»); det får ikke tilbakevirkende kraft som om samtykket aldri var gitt («ex tunc»).

Betaleren skal etter gjeldende lov og direktivets ordlyd innenfor visse frister også kunne «tilbakekalle» en betalingsordre, jf. artikkel 80 nr. 1 og finansavtaleloven § 28. Også her vil selve betalingsoppdraget kunne gi visse rettsvirkninger selv om det kan «tilbakekalles». «Tilbakekallet» ligner derfor mer på det som ellers omtales som en «avbestilling», for eksempel ved at det kan kreves avbestillingsgebyr. Departementet har vurdert ulike alternativer og anser at både «avbestille», «avbryte», «stoppe» og «kansellere» et betalingsoppdrag gir en mer treffende terminologi enn «tilbakekalle». Ordene «avbestille» og «kansellere» signaliserer godt at handlingen foretas av andre enn betalingstjenesteyteren, og departementet foreslår å benytte «kansellere».

Når det gjelder begrepet «betalingsoppdrag», vises det til merknaden til § 1-5.

Reglene i artikkel 78 nr. 1 i det reviderte betalingstjenestedirektivet skal hindre betalingstjenesteyteren i å belaste kundens konto den dagen betalingsoppdraget faktisk er mottatt, mens betalingsoppdraget først gjennomføres på det senere tidspunktet da betalingsoppdraget er «mottatt» i direktivets forstand. Departementet foreslår å benytte «levert til eller registrert hos» i lovforslaget § 4-5 om tidspunktet betalingsoppdraget rent faktisk er mottatt av betalingstjenesteyteren. Begrepsbruken er ikke ment å innebære noen realitetsendring, men foreslås for å unngå det språklig ulogiske i at et betalingsoppdrag er «mottatt» i en forstand, men likevel ikke «mottatt» i en annen forstand.

Finans Norge har i høringen tatt til orde for å sløyfe kravet om samtykke fra betalingsmottakeren etter utløpet av fristene som er angitt i artikkel 80 nr. 2 og 3 for å kansellere et betalingsoppdrag. Departementet er enig i at det for så vidt synes å ville være en god regel om betaleren kunne kansellere betalingsoppdraget når gjennomføringen ikke er påbegynt. Departementet viser imidlertid til at artikkel 80 nr. 5 annet punktum uttrykkelig krever samtykke fra betalingsmottakeren etter utløpet av fristen for kansellering av betalingsoppdrag etter nr. 2 og 3. Det er etter artikkel 61 adgang til å fravike reglene i artikkel 80 ved avtale når kunden ikke er forbruker, men ikke ellers. Departementet kan derfor ikke se at en slik regel ville være forenlig med direktivet. I § 4-7 femte ledd annet punktum er det etter dette foreslått et krav om samtykke fra betalingsmottakeren i disse tilfellene.

Når det gjelder forholdet til hvitvaskingsregelverket, jf. høringsuttalelsen fra Finans Norge, vises det til punkt 21.5 og lovforslaget § 3-8.