39 Merknader til de enkelte bestemmelser

39.1 Til kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1-1

Paragrafens første ledd angir lovens alminnelige virkeområde. Mens gjeldende § 1 slår fast at loven gjelder for avtaler og oppdrag om finansielle tjenester, gir lovforslaget § 1-1 uttrykk for at loven gjelder for «finansavtaler». At finansoppdrag ikke nevnes, har bakgrunn i definisjonen av begrepet «finansavtale», som etter lovforslaget omfatter finansoppdragene, se § 1-3 første ledd. Lovens virkeområde er ellers nærmere presisert i § 1-2.

På samme måte som gjeldende lov inneholder lovforslaget en regulering av tjenesteyterens plikter i tilknytning til finansavtaler også i tilfeller der det ikke foreligger noen kundeavtale, for eksempel regler om markedsføring og tilsyn. Tjenesteyteren kan dermed bli ansvarlig for å oppfylle plikter uten at det foreligger noen avtale, og lovforslaget er heller ikke til hinder for at en potensiell kunde kan gjøre krav gjeldende. Lovforslaget inneholder dessuten enkelte regler om forhold som ikke direkte gjelder finansavtaler, for eksempel reglene om klageorgan i § 3-54.

Annet ledd gir hjemmel for å gi regler i forskrift om tilpasning av hvordan lovens regler skal anvendes på visse finansavtaler, som kan innebære særskilte regler for visse tjenester eller for visse avtaleparter.

Se for øvrig punkt 4.

Til § 1-2

Paragrafen angir virkeområdet for kapittel 2 til 6 i loven. Bestemmelsen innebærer en avgrensning av disse kapitlenes virkeområde sammenlignet med det som følger av § 1-1 første ledd, ved at det angis hvilke avtaler og tjenester og hvilke parter de enkelte kapitlene gjelder for. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 4.

Første ledd angir virkeområdet for kapittel 2. Kapitlet gjelder uavhengig av om én eller samtlige av partene er forbrukere eller næringsdrivende. Bestemmelsen presiserer at kapittel 2 kun gjelder formuerettslige betalingsoppgjør og pengekrav. Offentligrettslige betalingsoppgjør og pengekrav faller med andre ord utenfor, jf. det tilsvarende virkeområdet etter forsinkelsesrenteloven § 1.

Annet ledd slår fast at kapittel 3 gjelder for alle finansielle tjenester og finansoppdrag. «Finansiell tjeneste» er definert i § 1-3 annet ledd. Definisjonen er vid og omfatter alle «banktjenester, kredittjenester og betalingstjenester og alle tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner». «Finansoppdrag» er definert i § 1-3 tredje ledd og omfatter formidling av finansielle tjenester.

Det følger av tredje til femte ledd at kapitlene 4 til 6 får anvendelse bare på bestemte tjenester eller avtaletyper, henholdsvis kontoavtaler og betalingstjenester, kredittavtaler og avtaler om kausjon.

Sjette ledd begrenser virkeområdet for kapittel 3 til 6 ytterligere.

Når kunden er forbruker, gjelder kapittel 3 til 6 for alle tjenesteytere, jf. første punktum. Partene er nærmere definert i § 1-4. Tjenesteyterdefinisjonen innebærer at den finansielle tjenesten må ytes som ledd i næringsvirksomhet for at bestemmelsene i kapittel 3 til 6 skal få anvendelse.

Annet ledd og sjette ledd første punktum sett i sammenheng innebærer at i forbrukerforhold gjelder de generelle reglene i kapittel 3 for alle finansielle tjenester og finansoppdrag som utføres som ledd i næringsvirksomhet. Det betyr at når kunden er forbruker, gjelder kapittel 3 ikke bare for de avtaletypene som er regulert i kapittel 4 til 6, men også for blant annet avtaler om investeringer og individuelle pensjoner såfremt tilbyderen eller formidleren opptrer som ledd i næring. Kapittel 3 vil derimot ikke gjelde for investeringstjenester og individuelle pensjonstjenester som tilbys kunder som ikke er forbrukere. Det følger av sjette ledd tredje punktum at når kunden ikke er forbruker, gjelder kapittel 3 til 6 bare for tjenester som krever særskilt tillatelse eller meldeplikt etter finansforetaksloven. I relasjon til kapittel 3 innebærer dette at for næringsdrivende kunder gjelder reglene i dette kapitlet bare for avtaler som gjelder konto eller betalingstjenester (jf. kapittel 4), avtaler som gjelder kreditt (jf. kapittel 5), og avtaler som gjelder kausjon (jf. kapittel 6), som tilbys av virksomhet som er regulert i finansforetaksloven, samt formidling av slike tjenester, se i denne forbindelse finansforetaksloven §§ 2-1 til 2-3. For næringsdrivende kunder er virkeområdet for loven etter dette i hovedsak det samme som etter gjeldende lov.

I motsetning til etter gjeldende lov vil imidlertid kausjon som stilles for en kredittavtale som er inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende kredittyter som verken er «finansinstitusjon eller en lignende institusjon» eller en kommune eller fylkeskommune, jf. gjeldende § 57 første ledd første punktum, omfattes, jf. § 1-2 femte ledd, § 1-7 annet ledd og § 1-2 sjette ledd første punktum. Dette gjelder også kausjon som stilles for slike kredittavtaler med forbrukere som ledd i kausjonistens næringsvirksomhet. I praksis innebærer imidlertid ikke dette en større endring sammenlignet med gjeldende lov, i og med at reglene om kreditt og kausjon i gjeldende lov ikke kan fravikes til skade for en forbruker som er kredittkunde, uavhengig av om kausjonen stilles til fordel for en kredittyter som er omfattet av gjeldende § 57 første ledd, eller ikke. Når en tjenesteyter eller en kommune eller fylkeskommune trer inn i kredittavtalen på grunnlag av oppfyllelse av kausjons- eller garantiløftet, vil for øvrig reglene i kapittel 3 gjelde for avtalen også etter inntredenen, idet kredittavtalen fremdeles vil være å anse som en finansiell tjeneste.

Når en kommune eller fylkeskommune yter kreditt eller stiller kausjon eller annen finansiell garanti som ledd «i næringsvirksomhet» – det vil si på forretningsmessige vilkår – er kommunen eller fylkeskommunen å anse som «tjenesteyter» i lovens forstand. Det samme gjelder for annen offentlig virksomhet som yter kreditt på forretningsmessige vilkår, for eksempel Husbanken, som i høringen har gitt uttrykk for man anser Husbankens virksomhet for å være omfattet av finansavtaleloven. Sjette ledd annet punktum innebærer at loven gjelder tilsvarende for avtaler med en forbruker om kreditt, kausjon eller annen finansiell garanti som ytes av en kommune eller fylkeskommune på andre vilkår – vilkår som ellers kunne være egnet til skape tvil om hvorvidt kommunen eller fylkeskommunen i så fall skulle anses som «tjenesteyter» i lovens forstand. Annet punktum erstatter § 1 fjerde ledd i gjeldende lov.

Når kunden er næringsdrivende, innebærer sjette ledd tredje punktum at tjenester eller avtaler som ikke er omfattet av finansforetakslovens regulering, heller ikke skal være omfattet av reglene i kapittel 3 til 6. En avtale mellom en kommune eller fylkeskommune som kreditor og en næringsdrivende som skyldner, vil også falle utenfor virkeområdet – uavhengig av om tjenesten ytes som ledd i næringsvirksomhet. Annen offentlig virksomhet i tilknytning til finansielle tjenester overfor forbrukere er omfattet så langt tjenestene ytes på forretningsmessige vilkår, jf. sjette ledd første punktum. Lånekassens virksomhet må anses å falle utenfor loven, og det vil som i dag være nødvendig å regulere finansavtalelovens anvendelse på kredittavtaler som inngås med Lånekassen, i forskrift med hjemmel i § 1-1 annet ledd.

For avtaler om kreditt og kausjon innebærer sjette ledd også at private lån og kreditter faller utenfor virkeområdet for kapittel 3, 5 og 6, jf. første punktum. Kapittel 3 og 5 gjelder heller ikke for avtale om kreditt mellom to bedrifter hvor ingen opptrer i egenskap av å være en finansiell tjenesteyter i lovens forstand, jf. tredje punktum.

Sjette ledd fjerde punktum svarer til gjeldende § 1 tredje ledd.

Til § 1-3

Paragrafen definerer i første ledd det sentrale begrepet «finansavtale», jf. angivelsen av lovens alminnelige virkeområde i § 1-1.

Ordene «finansiell tjeneste» og «finansoppdrag» inngår i definisjonen av «finansavtale» og er definert i henholdsvis annet og tredje ledd.

I annet ledd defineres begrepet «finansiell tjeneste». Begrepet omfatter flere finansielle tjenester enn etter gjeldende lov, men for tjenester som ikke er omfattet av lovforslaget kapittel 4 til 6, er det kun kapittel 3 som kommer til anvendelse. Dette gjelder for eksempel for tjenester i tilknytning til investering og individuelle pensjonstjenester, se merknaden til § 1-2. Ellers vil departementet peke på at for avtaler som inngås med en forbruker, vil reglene i lovforslaget § 3-1, § 3-3, § 3-8, §§ 3-22 til 3-39, §§ 3-41 til 3-50 og §§ 3-53 til 3-58 i hovedsak innebære en videreføring av gjeldende rett og derfor ingen vesentlig endring av tjenesteyterens plikter. En del regler i kapittel 3 vil også være nye, men langt på vei følges flere av de nye reglene i kapittel 3 i praksis av mange tjenesteytere også i dag.

Begrepet «finansiell tjeneste» omfatter alle tjenester som er omfattet av fjernsalgsdirektivet – men i motsetning til direktivet – uavhengig av om tjenesten ytes ved fjernsalg eller gjennom andre salgskanaler. Begrepet skal tolkes i samsvar med fjernsalgsdirektivet. Det vil dermed kunne ha et annet innhold enn tilsvarende begreper i annen lovgivning, for eksempel finansforetaksloven og verdipapirhandelloven. Det vises blant annet til at i forbrukerforhold omfattes alle tjenester uavhengig av om det stilles krav om særskilt tillatelse eller meldeplikt for å yte tjenesten. Videre omfattes alle tjenester uavhengig av om avtalen formidles av en tredjepart eller inngås direkte med tjenesteyteren eller noen som handler på vegne av tjenesteyteren.

For tjenester som omfattes av verdipapirhandelloven, gjelder ikke reglene i § 3-1 annet til femte ledd, § 3-22 annet ledd bokstav a eller §§ 3-57 og 3-58, jf. her § 3-56 første ledd., se punkt 10.5. Som det fremgår av § 3-1 første ledd, vil imidlertid tjenesteyteren være bundet av de plikter som gjelder for tjenesten, herunder verdipapirhandelloven for tjenester som omfattes av verdipapirhandelloven. Om en tjeneste som er omfattet av virkeområdet for verdipapirhandelloven, også er omfattet av en annen lov, må avgjøres på grunnlag av en tolkning av den aktuelle loven. Finansavtaleloven og omtalen i proposisjonen her er ikke ment å gi føringer for forståelsen av hva som utgjør «finansielle tjenester» etter annen lovgivning, eller innholdet av plikter og rettigheter etter slik lovgivning.

Fjernsalgsdirektivet har en videre definisjon av «finansiell tjeneste» enn definisjonen i lovforslaget ved at direktivet etter artikkel 2 bokstav b også omfatter forsikringstjenester. Når det gjelder forsikringstjenester, tar departementet sikte på at direktivets regler gjennomføres i forsikringsavtaleloven.

I tredje ledd defineres finansoppdrag som består av ulike former for mellomleddvirksomhet. Dersom virksomhetene utføres som ledd i næringsvirksomhet, anses mellomleddet som en tjenesteyter etter § 1-4 tredje ledd. Mellomleddet er i § 1-8 fjerde ledd legaldefinert som «oppdragsforetak». I kapitel 3 vil både regler som gjelder for «tjenesteyteren», og regler som gjelder for «oppdragsforetak», gjelde ved utføring av finansoppdrag. Det følger av § 3-1 første ledd at tjenesteyteren skal opptre i samsvar med de plikter som gjelder for tjenesten, herunder i annen lovgivning. Hva slags virksomhet oppdragsforetak har anledning til å utføre, reguleres eventuelt i annet regelverk. Etter virksomhetslovgivningen er det blant annet restriksjoner på adgangen til å inngå avtale på vegne av oppdragsgiveren ved kredittformidling. Selv om det å inngå avtale regnes som formidling etter tredje ledd bokstav b, gir definisjonen av formidling i lovforslaget ikke føringer for regulering av den aktuelle virksomheten etter regler i lov eller regler med hjemmel i lov. Se også § 3-56.

Til § 1-4

Første ledd angir hvem som anses som forbruker etter lovforslaget. Fjernsalgsdirektivet artikkel 2 bokstav d, forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a, boliglåndirektivet artikkel 4 nr. 1, det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 20 og betalingskontodirektivet artikkel 2 nr. 1 har enkelte variasjoner med hensyn til hvordan «forbruker» er definert. Departementet antar at forskjellene i formuleringene ikke har realitetsbetydning, slik at det kan legges til grunn en funksjonell og enhetlig forståelse av forbrukerbegrepet i direktivene.

Departementet foreslår i første punktum en videreføring av forbrukerbegrepet i gjeldende § 2 første ledd annet punktum. Det vises derfor til drøftelsen i Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) kapittel 4 og Prop. 65 L (2009–2010) kapittel 4.3.

I annet punktum er det gitt en tilføyelse til forbrukerdefinisjonen som inkluderer ufravikelige avtaler etter gjeldende § 2 annet ledd tredje punktum og § 57 tredje ledd. Definisjonen sikrer dermed at lovens regler er ufravikelige ved boliglån og boligkausjon. For slike avtaler er det tilstrekkelig at avtalen er sikret med pant eller tilsvarende sikkerhet i et formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til personens næringsvirksomhet. Dette gjelder selv om kredittbeløpet skal benyttes i næringsvirksomhet. Dette er i samsvar med boliglåndirektivets virkeområde etter artikkel 3 nr. 1. Reglene i boliglåndirektivet er ufravikelige i forbrukeravtaler, jf. artikkel 41. Selv om det i enkelte tilfeller skulle være tvilsomt om en kredittkunde eller kausjonist er omfattet av første punktum eller definisjonen i boliglåndirektivets forbrukerdefinisjon i artikkel 4 nr. 1, er direktivet ikke til hinder for at reglene gjøres ufravikelige også i andre tilfeller i den enkelte medlemsstat.

I annet ledd defineres «kunde». Kunden vil være tjenesteyterens motpart i en avtale om finansielle tjenester og kan være en juridisk person eller en fysisk person. En kunde vil også kunne være den som bruker en finansiell tjeneste uten at vedkommende selv har inngått avtale med tjenesteyteren, eksempelvis vil både betaleren og betalingsmottakeren – alt etter omstendighetene – begge kunne være å anse som «kunde», jf. det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 10.

I tredje ledd første punktum defineres «tjenesteyter». Dette er en fellesbetegnelse på den som tilbyr finansielle tjenester eller finansoppdrag til en kunde. I relasjon til betalingstjenester omtaler loven tjenesteyteren gjerne som «betalingstjenesteyter», jf. § 1-5 niende ledd, og i relasjon til kreditt- og kausjonsavtaler som «kredittyter», jf. § 1-7 fjerde ledd. I enkelte sammenhenger omtales tjenesteyteren også som finansmegler, finansagent, oppdragsforetak, betalingsfullmektig, opplysningsfullmektig, fullmaktforetak og kontotilbyder mv.

Det følger av definisjonen at tjenestene skal ytes som ledd «i næringsvirksomhet». Dette skal forstås som en motsetning til forbrukerbegrepet i første ledd. Finans Norge har i høringen bedt om en redegjørelse for hva det innebærer at den finansielle tjenesten ytes som ledd i næringsvirksomhet. Departementet viser til at dette vil bero på en konkret vurdering. Begrepet er velkjent fra annen norsk lovgivning, herunder gjeldende finansavtalelov, og skal tolkes på tilsvarende måte.

Annet punktum gjør unntak for aksessorisk kredittformidling. Et slikt unntak er i samsvar med forbrukerkredittdirektivet artikkel 7, jf. også § 46 a syvende ledd annet punktum i gjeldende finansavtalelov. Loven er likevel ikke til hinder for at en aksessorisk formidler på annet grunnlag kan være forpliktet etter loven, eksempelvis alminnelige regler om representasjon eller fullmakt.

Til § 1-5

I denne bestemmelsen er det gitt legaldefinisjoner av enkelte ord som benyttes særlig i tilknytning til kontoavtaler og betalingstjenester, jf. kapittel 4. Legaldefinisjonene gjelder imidlertid for hele loven.

I første ledd defineres «betalingstjeneste». Bestemmelsen bygger på gjeldende § 11 og gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegg I.

Ordlyden er justert noe for å gjøre innholdet lettere tilgjengelig for dem uten kjennskap til mer finansteknisk terminologi, men det er ikke tilsiktet en annen betydning enn det reviderte betalingstjenestedirektivet. Se også merknaden til § 1-6 og vedlegg 9.

«Betalingskonto» er definert i tredje ledd. Begrepet skal forstås i samsvar med definisjonen i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 12. Se også merknaden til § 4-1.

I åttende ledd defineres «kontoavtale». Denne definisjonen er videre enn definisjonen i det reviderte betalingstjenestedirektivet ved at den omfatter både rammeavtale som nevnt i direktivets artikkel 4 nr. 21 og avtale om innskuddskonto i bank.

I høringen uttaler Finansieringsselskapenes Forening følgende om begrepene «kontoavtale» og «betalingstjeneste» i relasjon til betalingskontodirektivet:

«Slik vi forstår departementet dreier dette seg om implementeringen av Artikkel 17 og 18 i PAD. I fortalen til PAD står det i nr. (12) [...] As a consequence, accounts with more limited functions should be excluded. For example, accounts such as savings accounts, credit card accounts where funds are usually paid in for the sole purpose of repaying a credit card debt. current account mortgages or e-money accounts should in principle be excluded from the scope of this Directive. However, should those accounts be used for day-to-day payment transactions and should they comprise all of the functions listed above, they will fall within the scope of this Directive.»

Basert på dette bør kredittkort som utgangpunkt være utenfor virkeområdet for denne delen av PAD. Unntaksregelen der kredittkortkonto benyttes til «day-to-day payment» og der kontoen har samme egenskaper som nevnt i Artikkel 17, er ikke veldig praktiske.

De to ovennevnte forholdene understreker viktigheten av at begrepene kontoavtale og betalingskonto blir korrekt definert og at de materielle reglene i PAD blir korrekt avgrenset i endelig lovtekst.»

Departementet vil bemerke at det vil være opp til domstolene å ta stilling til konkrete eksempler. Mange bruker i dag kredittkort til daglige innkjøp, for eksempel for å oppnå tilleggsfordeler, samtidig som tjenesteyteren tilbyr regningsbetalinger fra kredittkort gjennom nettbankløsninger. Departementet antar at slike kredittkortkontoer er å anse som betalingskonto. I motsetning til høringsnotatets forslag er lovforslagets regler fra betalingskontodirektivet langt på vei gitt anvendelse bare for betalingskontoer.

I definisjonene i annet, sjette og syvende ledd og også i andre bestemmelser i loven brukes ordet «iverksette» i forbindelse med betalingstransaksjoner og betalingsoppdrag. I høringen har blant andre Finans Norge gitt uttrykk for at man i lovforslaget bør bruke ordet «initiere» i forbindelse med utføring av betalingsfullmakttjenester, siden det er dette ordet som benyttes i den danske språkversjonen av det reviderte betalingstjenestedirektivet. I den uoffisielle norske språkversjonen av direktivet benyttes også «initiere». Ved gjennomføringen i finansavtaleloven av det første betalingstjenestedirektivet valgte man i likhet med den norske språkversjonen av dette direktivet å benytte «iverksette», og det er også dette ordet som brukes i forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester. I høringsnotatet 5. juli 2018, som ligger til grunn for forskriften, ble det imidlertid uttalt at departementet vil foreta en ny vurdering av begrepsbruken på dette punktet ved gjennomføringen av det reviderte betalingstjenestedirektivet i forslaget om en ny finansavtalelov.

I lovforslaget benyttes «betalingsoppdrag» for å beskrive det som i det reviderte betalingstjenestedirektivet omtales som «betalingsordre», jf. femte ledd. Dette er i artikkel 4 nr. 13 definert som «en instruks fra en betaler eller betalingsmottaker til sin betalingstjenesteyter om å gjennomføre en betalingstransaksjon». For å utføre et betalingsoppdrag må betalingstjenesteyteren med andre ord utføre det som hører under den aktuelle tjenesteyterens ansvar i forbindelse med gjennomføring av en betalingstransaksjon. Både språklig og rettslig er det hensiktsmessig med et tydelig skille mellom den handlingen som skal beskrive at det gis et betalingsoppdrag til betalingstjenesteyteren, og den handlingen som beskriver at betalingstjenesteyteren har påbegynt utføringen av betalingsoppdraget. Det vises her til at selv om betalingsoppdraget er korrekt utført av betalerens betalingstjenesteyter, er betalingstransaksjonen som betalingsoppdraget gjelder, gjennomført først når betalingsmottakerens betalingstjenesteyter har utført sitt oppdrag som skal sikre at beløpet er tilgjengelig på betalingsmottakerens konto.

Direktivet er ikke konsekvent i bruken av ordet «initiere». Terminologien i loven bør helst signalisere at et forpliktende betalingsoppdrag er gitt til betalerens betalingstjenesteyter, men samtidig bør det ikke gis inntrykk av at betalingstransaksjonen med dette er påbegynt eller gjennomført. Ordet «initiere» er etter departementets vurdering ikke så godt egnet i en rettslig sammenheng i og med at det er nærliggende å ikke legge mer i ordet enn at betaleren «tar initiativ til» et betalingsoppdrag. En mer presis beskrivelse av direktivets «initiering» kunne være «instruks om å gjennomføre en betalingstransaksjon» eller «innlevering», «aktivering» eller «bestilling» av et betalingsoppdrag. På den annen side oppfatter nok kunden det gjerne slik at han eller hun «betaler», eventuelt «registrerer» betalingen, i sin nettbank eller mobilapplikasjon.

En innvending mot ordet «iverksette» er at det kan oppfattes slik at gjennomføringen av betalingstransaksjonen er påbegynt. Departementet mener likevel at dette ordet alt i alt er å foretrekke. Departementet kan ikke se at alternativene vil gi en mer treffende terminologi. Etter departementets syn bør det da legges vekt på at «iverksette» allerede brukes i den gjeldende finansavtaleloven. Det kan for øvrig nevnes at selv om man i den danske språkversjonen av det reviderte betalingstjenestedirektivet benytter «initiere», har man i Danmark valgt å benytte «iværksætte» ved gjennomføringen av reglene i dansk lov.

Til § 1-6

I denne bestemmelsen er det gitt legaldefinisjoner av enkelte ord som benyttes i tilknytning til fullmakttjenester. Se i den forbindelse punkt 32.

I legaldefinisjonene er det benyttet en annen ordlyd enn i direktivene, uten at det dermed er tilsiktet et annet innhold enn i de aktuelle direktivene. Dette gjelder

• «betalingsfullmakttjeneste», jf. første ledd, som skal forstås som en betalingstjeneste som nevnt i artikkel 4 nr. 15 i det reviderte betalingstjenestedirektivet,

• «betalingsfullmektig», jf. annet ledd, som skal forstås som et foretak som tilbyr betalingsfullmakttjenester i samsvar med definisjonen i artikkel 4 nr. 18 i det reviderte betalingstjenestedirektivet,

• «kontoinformasjonstjeneste», jf. tredje ledd, som skal forstås som en betalingstjeneste som nevnt i artikkel 4 nr. 16 i det reviderte betalingstjenestedirektivet,

• «opplysningsfullmektig», jf. fjerde ledd, som skal forstås som et foretak som tilbyr kontoinformasjonstjenester i samsvar med definisjonen i artikkel 4 nr. 19 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Til § 1-7

I denne bestemmelsen er det gitt legaldefinisjoner av enkelte ord som benyttes særlig i tilknytning til kredittavtaler, jf. kapittel 5 og til dels også kapittel 6. Legaldefinisjonene gjelder imidlertid for hele loven.

Når kausjonisten anses som en tredjepart i relasjon til kredittavtalen mellom en kredittkunde og en kredittyter, jf. definisjonen av «kausjonsavtale» i annet ledd, innebærer dette at en kredittkunde som stiller pant eller annen sikkerhet i tilknytning til kredittavtalen som vedkommende er part i, ikke regnes som kausjonist. For samskyldnere innebærer imidlertid §§ 5-16 til 5-21 at en forbruker langt på vei gis tilsvarende beskyttelse som kausjonister i relasjon til gjeldsansvaret for en samskyldner.

«Boliglån», jf. tredje ledd, skal tolkes i samsvar med boliglåndirektivet artikkel 3 nr. 1. Det fremgår av bokstav a at det skal være stilt sikkerhet for kreditten i fast eiendom «som benyttes til boligformål eller hovedsakelig ikke benyttes til næringsformål». Etter det første alternativet er det ikke noe i veien for at eiendommen i hovedsak benyttes til næringsformål eller et annet formål så lenge den også benyttes til boligformål. Etter det andre alternativet er det ikke nødvendig at eiendommen benyttes til boligformål, så lenge den ikke hovedsakelig benyttes til næringsformål.

Sjette ledd svarer til definisjonen av «samlet kredittbeløp» i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3.

«Brukskontokreditt», jf. åttende ledd, skal forstås som en tjeneste som nevnt i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav d, selv om det ikke er brukt samme ordlyd som i direktivet.

Til § 1-8

I paragrafen er det gitt definisjoner av en del begreper som benyttes forskjellige steder i loven.

Når det gjelder definisjonen av avtale utenom fast forretningslokale i første ledd, vises særlig til §§ 3-25, 3-41 og 3-45.

Når det gjelder definisjonen av fjernsalg i annet ledd, se særlig § 3-22 flg., §§ 3-41 og 3-44.

Betalingskontodirektivet artikkel 2 nr. 16 definerer «kredittrentesats» som den rentesatsen som betales til en forbruker for betalingsmidler innestående på en betalingskonto, mens forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav j og boliglåndirektivet artikkel 4 nr. 16 definerer «lånerente» som rente uttrykt som en fast eller variabel prosentsats som anvendes på årsbasis på den utnyttede kredittmuligheten. Definisjonen av «nomitell rente» i femte ledd er ment å dekke både rentesats som anvendes på innestående innskudd og skyldig kredittbeløp.

Når det gjelder definisjonene av autentisering og sterk kundeautentisering i åttende og niende ledd, vises til det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 29 og 30. Se også særlig §§ 3-9, 3-20, 4-30 og 4-33.

Til § 1-9

Bestemmelsen svarer til § 2 i gjeldende lov. Definisjonen av «forbruker» i gjeldende § 2 første ledd annet punktum er plassert i § 1-4 i lovforslaget.

Første ledd slår i likhet med gjeldende § 2 fast at loven ikke kan fravikes ved avtale til skade for en forbruker.

Annet ledd angir i hvilken grad loven er ufravikelig når kunden ikke er forbruker. Annet ledd første punktum slår fast som et utgangspunktet at loven er fravikelig for kunder som ikke er forbrukere. Første punktum omfatter også misligholdssanksjonene i §§ 3-46 til 3-52. Etter gjeldende rett kan regelen om heving og reklamasjon i gjeldende § 20 tredje ledd ikke fravikes ved avtale. I høringen har Finans Norge understreket at det er behov for «særregulering av denne typen vilkår både fra bankenes og den næringsdrivendes side». På denne bakgrunn foreslås det at reglene kan fravikes når kunden ikke er forbruker. Avtalefriheten kan imidlertid være begrenset av annet regelverk, foreksempel avtaleloven § 36. Annet punktum gjør unntak fra dette utgangspunktet og angir hvilke av lovens regler som ikke kan fravikes til skade for en kunde som ikke er forbruker. Disse reglene er med andre ord ufravikelige også for næringsdrivende kunder.

Tredje ledd innebærer at visse regler som har et formål ut over det enkelte avtaleforhold, ikke kan fravikes ved avtale. Det følger også av gjeldende rett at en regel må ha et innhold som faller inn under partenes avtalekompetanse, for at den vil kunne fravikes ved avtale, men høringssvarene viser at det kan være usikkerhet om dette. Tredje ledd har derfor først og fremst en opplysningsfunksjon.

For øvrig vises til omtalen av § 1-9 i punkt 4.5.1. Det foreslås at kredittvurderingsplikten i § 5-2 første ledd og forbudet mot ågerrenter i § 5-7 skal være ufravikelige for alle kunder, noe som må antas å følge også av gjeldende regler om god skikk. Selv om det er plikt til å vurdere kredittevne også for næringsdrivende kunder, gjelder avslagsplikten bare når kunden er forbruker, jf. § 5-4.

Til § 1-10

Paragrafen viderefører innholdsmessig gjeldende § 3.

Til § 1-11

Første og annet ledd er en videreføring av gjeldende § 9 tredje ledd om gjennomføring av EØS- forordninger i norsk rett. Selv om forordningene tematisk passer inn i lovforslaget kapittel 4, foreslås det at de plasseres i kapittel 1 for å gjøre lovens brukere oppmerksomme på at reglene i forordningene kan ha betydning også for anvendelsen av reglene i andre deler av loven. En plassering i kapittel 1 kan dessuten redusere faren for at det oppstår tolkningstvil om hvordan reglene i forordningene står i relasjon til reglene om virkeområdet i de enkelte kapitlene. Det er forordningenes virkeområde som er avgjørende.

I tredje ledd foreslås en forskriftshjemmel for gjennomføring av krav som følger av tilgjengelighetsdirektivet (direktiv (EU) 2019/882). Direktivet har som formål å bidra til at det indre marked fungerer på en tilfredsstillende måte ved en tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter når det gjelder tilgjengelighetskravene for visse produkter og tjenester. Det følger av direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d at det omfatter banktjenester for forbrukere, som er definert i artikkel 3 nr. 38. I vedlegg I avsnitt IV bokstav e stilles det særskilte tilgjengelighetskrav for slike tjenester. Tredje ledd gir hjemmel til å gjennomføre kravene etter direktivet for banktjenester for forbrukere.

I fjerde ledd første punktum foreslås en forskriftshjemmel for det tilfellet at kursen på euro endrer seg slik at beløpsgrenser som i loven er angitt i norske kroner, men som har bakgrunn i direktivforpliktelser der beløpsgrensen er angitt i euro, ikke lenger oppfyller kravene i direktivene. Det vises særlig til beløpsgrensene i § 4-30 annet ledd og § 4-50 første ledd. Bestemmelsen åpner for at det da kan fastsettes andre beløpsgrenser i forskrift som oppfyller EØS-forpliktelsene.

Det vil være en fordel at egenandelene etter §§ 4-30 og 3-20 er de samme. Det foreslås derfor i tredje ledd annet punktum at hvis egenandelen etter § 4-30 annet ledd endres, kan man fastsette samme egenandel for tap etter § 3-20 annet ledd. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at første punktum gir hjemmel for å endre egenandelen etter § 4-30, men ikke egenandelen etter § 3-20, siden § 3-20 er en nasjonal bestemmelse som ikke har bakgrunn i EØS-reglene.

39.2 Til kapittel 2. Betalingsoppgjør

Til § 2-1

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 38 uten endringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.

Til § 2-2

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39 uten innholdsmessige endringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.

Til § 2-3

Bestemmelsen er en ren videreføring av gjeldende § 39 a og er omtalt i punkt 5.

Til § 2-4

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 39 b, men med noen endringer.

Nytt er at bestemmelsen gjennomgående er endret til å gjelde betalingsmiddel i tillegg til betalingsinstrument, slik at også betaling med kontanter omfattes. Videre er det inntatt en ny bestemmelse i første ledd fjerde punktum om gebyr for utstedelse og sending av regning.

Bestemmelsen i tredje ledd er også ny. Den gjennomfører artikkel 60 nr. 3 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Det er gitt en nærmere omtale av endringsforslagene i punkt 5.

Til § 2-5

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av § 39 c, se punkt 5. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 62 nr. 2 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Virkeområdet er utvidet ved at alle betalingstransaksjoner som faller innenfor virkeområdet for kapittel 4, også de transaksjonene som omfatter en valutaveksling, omfattes. Den nåværende bestemmelsen er begrenset til å gjelde betalingstransaksjoner som ikke involverer valutaomregning. Forslaget har sammenheng med den generelle utvidelsen av betalingstjenestedirektivets virkeområde. Annet ledd gjennomfører det reviderte betalingtjenestedirektivet artikkel 2 nr. 2.

Til § 2-6

Bestemmelsen er ny og gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 4, se punkt 5. Annet ledd gjennomfører det reviderte betalingtjenestedirektivet artikkel 2 nr. 2.

Til § 2-7

Paragrafen regulerer tilfeller hvor varer eller tjenester er kjøpt på kreditt, og kreditten ytes av andre enn selgeren. Bestemmelsen viderefører i all hovedsak gjeldende § 54 b, som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 2 og 3 om forbrukerens rett til å fremme krav og innsigelser mot annen kredittyter enn selgeren. Det foreslås imidlertid at gjeldende § 54 b tredje ledd innarbeides i første ledd ved angivelsen av «ved kjøp av varer eller tjenester». Videre foreslås det ikke å videreføre gjeldende § 54 b fjerde ledd. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 7.

Første ledd første punktum slår fast som en generell regel at en forbruker ved kjøp av varer eller tjenester kan gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet overfor annen kredittyter enn selgeren som han eller hun kunne gjøre gjeldende mot selgeren. Forutsetningen er at «kreditten ytes etter avtale mellom selgeren og kredittyteren». Selv om det er brukt en annen ordlyd enn i forbrukerkredittdirektivet, gir den valgte formuleringen grunnlag for en direktivkonform forståelse, se NOU 2009: 11 s. 164. Vilkåret om at kreditten må være gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren, vil være oppfylt hvor det skjer betaling med kredittkort knyttet til eksterne kortsystemer. Derimot vil tilfeller hvor forbrukeren betaler med debetkort, og beløpet trekkes fra innestående på en konto, falle utenfor bestemmelsens virkeområde, se om dette Prop. 65 L (2009–2010) s. 224 om gjeldende § 54 b.

Til § 2-8

Paragrafen bygger på prinsippet i gjeldende § 65 fjerde ledd, men foreslås å gjelde også der en forbruker er samskyldner etter en kredittavtale. Plasseringen av paragrafen innebærer at den vil gjelde for alle kausjonsavtaler med en forbruker og kredittavtaler med en samskyldner som er forbruker. Etter departementets syn innebærer dette likevel ikke endring av gjeldende rett, jf. her det tilsvarende prinsippet i § 2-7 og avtaleloven § 37 første ledd nr. 2.

Forbrukerrådet har i høringen tatt til orde for at bortfall eller lemping av kredittkundens ansvar også bør påvirke kausjonsansvaret:

«I tilfeller hvor låntakers ansvar i sin helhet bortfaller kan heller ikke kausjonsansvaret gjøres gjeldende. Hvor det foretas en delvis lemping av låntakers ansvar bør kausjonist uansett få en særskilt varsling.»

Departementet viser i den forbindelse også til lovforslaget § 6-7 om reduksjon og bortfall av kausjonsansvar. Det er samtidig sikker rett at kausjonsansvaret forutsetter gyldig avtale mellom hovedskyldneren og kreditor dersom kausjonsavtalen gjelder for et gjeldsansvar stiftet ved avtale. Det synes videre rimelig å tolke § 6-7 første ledd slik at kausjonistens ansvar reduseres eller faller bort i samme omfang som hovedskyldnerens forpliktelser overfor kreditor reduseres eller faller bort. Dersom kravet er foreldet i relasjon til skyldneren, må kravet også anses foreldet i relasjon til kausjonisten. Hvis ikke, risikerer kausjonisten å måtte betale uten å ha grunnlag for å kreve regress av hovedskyldneren. Det er med andre ord kreditor som har risikoen for kravets eksistens – noe som synes å være en naturlig følge av at kausjonisten bare hefter for skyldnerens evne og vilje til å betale.

§ 2-8 innebærer at kausjonisten ikke er avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav i hovedforholdet, det vil si etter kredittavtalen: Vilkår som avskjærer et krav, er ugyldig når ikke annet følger av lov. Med utgangspunkt i samme hensyn som ligger bak lovforslaget § 6-7 første ledd, må bortfall eller reduksjon av hovedskyldnerens gjeldsansvar føre til tilsvarende reduksjon eller bortfall av kausjonistens gjeldsansvar. Er det ikke utført kredittvurdering, kan forbrukeren kreve sitt økonomiske tap erstattet og tapsbegrensningsplikten kan ikke gjøres gjeldende. § 2-8 innebærer at selv om kredittkunden ikke fremsetter et krav om erstatning, så kan kausjonisten gjøre erstatningskravet gjeldende på grunnlag av innsigelser mot kredittavtalen. Situasjonen kan derfor være slik at ansvaret lempes for kausjonisten, selv om det ikke er gjort slikt krav gjeldende for kredittkunden. Ut over kausjonistens rett til opplysninger etter lovforslaget § 6-4 ser ikke departementet et særlig behov for å ilegge kredittyteren en varslingsplikt ved delvis bortfall av kausjonsansvaret. Se for øvrig lovforslaget §§ 2-11 og 2-12.

Der bristende forutsetninger gjør seg gjeldende etter avtaleinngåelsen, og de bristende forutsetningene bare kan påberopes av én samskyldner, kan det reises spørsmål om hvilken virkning bortfall av gjeldsansvar for én samskyldner i så fall skal få for kredittyteren og den gjenværende samskyldneren. Det skal riktignok mye til før gjeldsansvar kan falle bort på grunnlag av etterfølgende omstendigheter, og partene bærer normalt fullt ut selv risikoen for egne forutsetninger. I rettspraksis er det lagt til grunn at forholdene i utgangspunktet må ha forandret seg på en vesentlig måte og som innebærer en vesentlig negativ utvikling for avtaleforholdet ut over den utviklingen som partene i fellesskap med rimelighet kunne ha tatt i betraktning da avtalen ble inngått. Videre må fortsatt oppfyllelse av avtalen stå i vesentlig misforhold til medkontrahentens interesse i å kreve oppfyllelse. Departementet antar at dersom verken kredittyteren eller gjenværende samskyldner er nærmest til å bære risikoen, bør den deles mellom samskyldneren og kredittyteren. Kausjonisten hefter på sin side bare i den utstrekning den eller de som kausjonen er stilt til fordel for, hefter for kravet.

Til § 2-9

Paragrafen er ny, men bygger i hovedsak på gjeldende §§ 51, 53 og 54 a. Reglene er i stor grad i samsvar med alminnelige pengekravsrettslige prinsipper. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 7.

Første ledd viderefører gjeldende § 53 annet ledd første punktum. § 53 annet ledd annet og tredje punktum foreslås ikke videreført, se begrunnelsen i punkt 7.

Annet ledd første punktum slår fast at kredittbeløpet, påløpte renter og andre kredittkostnader skal tilbakebetales når kreditor krever det, dersom ikke noe annet følger av avtalen, det vil si den avtalte forfallstiden. Bestemmelsen lovfester den alminnelige påkravsregelen. Bestemmelsen innebærer ikke noen innholdsmessig endring av gjeldende rett, selv om prinsippet ikke kommer til uttrykk i gjeldende finansavtalelov.

Annet ledd annet punktum fastsetter at skyldneren kan tilbakebetale kredittbeløpet helt eller delvis før avtalt tid for tilbakebetaling av kreditten. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 53 første ledd og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 første ledd. Det følger av § 2-9, jf. § 1-9, at en avtale som fastsetter en bestemt frigjøringstid, ikke er bindende for en skyldner som er forbruker.

Når en skyldner har flere gjeldsposter hos samme kreditor, kan det ved nedbetaling av gjelden bli spørsmål om hvilke gjeldsposter betalingen skal avregnes mot. Dersom skyldneren ikke angir noe om hvilken gjeldspost betalingen skal avregnes mot, følger det i dag av ulovfestede regler at kreditor som hovedregel har valgrett. Tredje ledd gjør unntak fra denne hovedregelen. Regelen fastslår at nedbetaling skal avregnes mot det tidligst forfalte kravet etter kredittavtalen, dersom skyldneren ikke har angitt noe om hvilken gjeldspost betalingen skal avregnes mot, og dette heller ikke fremkommer av sammenhengen. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 54 a annet ledd. Departementet mener at det ikke er nødvendig å innta formuleringen i gjeldende § 54 a første ledd i den nevnte bestemmelsen i tredje ledd. Begrunnelsen for dette er at det allerede følger av den nevnte bestemmelsen i § 2-9 tredje ledd sammenholdt med § 1-9 at en skyldner som er forbruker, ikke ved avtale med kredittyteren før betalingen kan gi avkall på retten til å velge hvilket krav en betaling skal avregnes på. § 2-9 tredje ledd bygger på en klar forutsetning om skyldnerens prinsipale valgrett. Det tas dermed ikke sikte på noen materiell endring av gjeldende § 54 a.

Bestemmelsens fjerde ledd første punktum fastslår at forsinkelsesrenteloven gjelder ved forsinket betaling i tilknytning til kredittavtalen. Det kan imidlertid avtales vilkår som er mer gunstige for skyldneren. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 51 og er utelukkende en presisering av det som ville gjelde også uten en uttrykkelig regulering i finansavtaleloven. Dersom skyldneren er forbruker, kan det ikke avtales vilkår om forsinkelsesrente som stiller skyldneren i en dårligere stilling enn reglene etter forsinkelsesrenteloven, se forsinkelsesrenteloven § 4 bokstav c. Departementet mener at det ikke er nødvendig å si dette uttrykkelig i bestemmelsen i lovforslaget, selv om det er gjort i gjeldende § 51 tredje punktum.

Bestemmelsen i fjerde ledd annet punktum er ny og gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 28 nr. 2 og 3. Bestemmelsen tar høyde for tilfeller der en næringsdrivende kunde har kreditt med sikkerhet i privatbolig.

Til § 2-10

Bestemmelsen regulerer tilfeller hvor skyldneren betaler tilbake fastrentelån før avtalt forfallstid (førtidig tilbakebetaling), og er nærmere omtalt i punkt 18. Paragrafen viderefører i det vesentlige gjeldende § 54, men med enkelte språklige endringer og en annen lovteknisk struktur. Regelen må ses i sammenheng med § 2-9 første og annet ledd.

Første ledd første punktum fastslår at kreditor, dersom slik rett følger av avtalen med skyldneren, kan kreve dekning av tap («overkurs») i bindingsperioden ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Lovforslagets utgangspunkt innebærer ikke at en adgang til å kreve overkurs skal være et nødvendig element i forbindelse med en fastrenteavtale. I de fleste tilfeller antar departementet at «fastrentekreditt» i seg selv er tilstrekkelig selvforklarende. Videre foreslår departementet å benytte formuleringen «tap som følge av tilbakebetalingen», i motsetning til gjeldende § 54 første ledd, som benytter «tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden». Hva et slikt tap nærmere kan bestå i, må fremgå av kredittavtalen.

Etter annet punktum hefter skyldneren likevel ikke for mer enn det renteløpet som ellers skulle ha vært betalt ved forfall, se den tilsvarende regelen i gjeldende § 54 annet ledd.

Tredje punktum viderefører unntakene i gjeldende første ledd annet punktum og tredje ledd. I motsetning til etter gjeldende lov kommer unntaksbestemmelsen i bokstav c til anvendelse også utenfor forbrukerforhold.

Annet ledd svarer til gjeldende fjerde ledd. Tredje ledd svarer til gjeldende femte ledd.

Til § 2-11

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 6 annet ledd. I motsetning til etter gjeldende lov fremgår det at bestemmelsen kommer til anvendelse både i kredittforhold og i kausjonsforhold. Etter innspill fra Finans Norge i høringen er det tatt høyde for at gjeldsbrevet eller dokumentet som har tjent som bevis for pengekravet, ikke trenger å være et papirdokument, og det vil etter lovforslaget være tilstrekkelig at skyldneren og kausjonisten i et skriftlig dokument gis en bekreftelse på at beløpet er tilbakebetalt, jf. § 3-2 om hva som menes med «skriftlig» og «dokument». Dreier det seg om et omsetningsgjeldsbrev, jf. gjeldsbrevloven §§ 11 og 15, skal dokumentet gjøres ugyldig og leveres tilbake.

Til § 2-12

Bestemmelsen viderefører med noen språklige endringer gjeldende § 6 første ledd første punktum. Nåværende § 6 første ledd annet punktum er ikke videreført, jf. merknaden til § 2-11 om at denne bestemmelsen også omfatter kausjonsforhold.

Til § 2-13

Bestemmelsen gjelder kreditorskifte og viderefører §§ 45 og 58 i gjeldende finansavtalelov. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 nr. 2.

Paragrafen regulerer finansavtalelovens anvendelse i forholdet mellom skyldneren og ervervende kreditor, krav om samtykke ved kreditorskifte og skyldnerens krav på varsel ved overdragelse av pengekravet. Bestemmelsen skal sikre at skyldnerens stilling ikke svekkes som følge av at pengekravet overdras, jf. den alminnelige regelen i gjeldsbrevloven § 25.

Første ledd viderefører gjeldende § 45 annet ledd og § 58 første punktum og skal sikre at skyldnerens vern etter finansavtaleloven ikke uthules ved overdragelse av pengekravet.

Annet ledd viderefører gjeldende § 45 første ledd med visse språklige endringer. Regelen gjør visse unntak fra den ulovfestede hovedregelen i norsk rett om at kreditor kan overdra pengekrav uten skyldnerens samtykke. Bestemmelsen bygger på et synspunkt om at en kredittkunde eller en kausjonist har en berettiget forventning, når det er inngått en avtale med et finansforetak, om fortsatt å kunne forholde seg til et foretak av denne art gjennom hele avtaleforholdet.

Etter annet ledd første punktum stilles det krav om «særskilt» samtykke. I dette ligger at samtykket skal være et eksplisitt samtykke til overdragelse av pengekravet. Regelen i annet ledd annet punktum om at skyldneren kan gi sitt samtykke tidligst 30 dager før overdragelsen, er ny. Den tar sikte på å forhindre en praksis der skyldneren samtykker til overdragelse av pengekravet i en standardavtale uavhengig av eventuelle overdragelser. Unntaksbestemmelsen i tredje punktum er i det vesentlige i samsvar med gjeldende § 45 første ledd.

Tredje ledd slår fast at avhenderen skal varsle skyldneren om overdragelsen av pengekravet. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 nr. 2 og viderefører gjeldende § 45 tredje ledd. I høringen har Finans Norge gitt uttrykk for at språkbruken i gjeldende lov bør videreføres, slik at man benytter ordet «underrette» i stedet for «varsle», som ble brukt i lovforslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår å bruke ordet «varsle» i samsvar med ordbruken i lovforslaget ellers. Det tas ikke sikte på innholdsmessige endringer med den nye ordbruken. I samsvar med forbrukerkredittdirektivet og gjeldende § 45 tredje ledd kreves det ikke at den opprinnelige kreditoren varsler forut for overdragelsen. Varselet kan gis også etter at overdragelsen har funnet sted.

Til § 2-14

Bestemmelsen regulerer skyldnerens rett til å gjøre innsigelser gjeldende mot ny kreditor. Paragrafen viderefører i hovedsak gjeldende § 55, men den rekker noe videre ved å regulere ikke bare kredittforhold, men også kausjonsforhold.

Første ledd fastsetter at skyldneren ved overføring eller pantsetting av pengekrav som nevnt i § 2-13 første ledd kan gjøre gjeldende de samme innsigelser og motkrav overfor den nye kreditoren som skyldneren kunne gjøre gjeldende overfor avhenderen. Dette gjelder likevel ikke dersom annet er fastsatt i lov. Regelen gjelder både i og utenfor forbrukerforhold, men vil i samsvar med § 1-9 kunne fravikes ved avtale til ugunst for en skyldner som ikke er forbruker. Bestemmelsen svarer til gjeldende § 55 første ledd. Den gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 første ledd. Med forbeholdet om at annet kan være fastsatt i lov, siktes det til de lovbestemte reglene som gjelder for negotiable dokumenter. Unntaket viderefører gjeldende rett.

Annet ledd svarer til nåværende § 55 annet ledd.

Til § 2-15

Bestemmelsen innebærer en videreføring av straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 første, annet og fjerde ledd. Endringene er av redaksjonell art og tar ikke sikte på realitetsendringer. Nåværende § 12 nr. 1 tredje ledd og nr. 2 foreslås ikke videreført. Se nærmere punkt 8.

Bestemmelsen i første ledd første punktum gjelder betaling også i annet enn penger. Annet ledd annet punktum gjelder derimot kun betaling i penger.

Annet ledd er ment å gjelde i relasjon til både første og annet punktum i første ledd.

Til § 2-16

Paragrafen er ny, men tar opp i seg bestemmelsen om regressrett etter gjeldende § 42 annet ledd. Den gjennomfører dessuten artikkel 92 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Første ledd kodifiserer den alminnelige regressretten i norsk rett, mens annet ledd kodifiserer den alminnelige regressretten mellom solidarisk ansvarlige samskyldnere, se til sammenligning selskapsloven § 2-5.

Det vises for øvrig til punkt 9.

39.3 Til kapittel 3. Finansielle tjenester

Til § 3-1

Paragrafen omhandler de overordnede pliktnormer tjenesteytere er underlagt i sin virksomhet. Paragrafen regulerer imidlertid ikke hvilke konsekvenser pliktbrudd medfører for tjenesteyteren. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 10.

Paragrafen gjelder tjenesteyterens plikter, og det understrekes derfor at ikke alle finansavtaler vil være omfattet av paragrafens virkeområde. For eksempel vil en avtale mellom en selger og en kunde om betalingsoppgjøret være en finansavtale innenfor virkeområdet for lovens kapittel 2, men selgeren er ikke tjenesteyter i relasjon til betalingsoppgjøret, jf. § 1-4 tredje ledd. Den som yter tjenester knyttet til betalingsoppgjør som ledd i næringsvirksomhet, leverer imidlertid en finansiell tjeneste og vil derfor være omfattet av reglene i lovens kapittel 3 og er en tjenesteyter i lovens forstand. Ved finansoppdrag vil oppdragsforetaket også være underlagt disse kravene, se § 1-2 annet og sjette ledd og §§ 1-3 og 1-4. Krav til profesjonell opptreden og god forretningsskikk for finansavtaler der realdebitor ikke er en tjenesteyter etter finansavtalelovens definisjon, må fremdeles bli vurdert etter den ulovfestede sedvaneretten.

I hovedsak er paragrafen en ren kodifisering av den ulovfestede handlenormen i det såkalte profesjonsansvaret, slik det er blitt fastlagt av Høyesterett, og dermed en videreføring av gjeldende rett. Det dreier seg om en såkalt rettslig standard, som vil kunne utvikle seg i rettspraksis i tråd med samfunnsutviklingen. I paragrafen gis det også regler om «god forretningsskikk» for tjenesteytere. Også her dreier det seg i stor grad om en kodifisering og videreføring av gjeldende rett, men likevel slik at handlenormene er utformet for å sikre en norsk gjennomføring av EØS-direktivene.

Bestemmelsen innebærer derfor både en gjennomføring av direktivene og en konstatering av at norsk sedvanerett i stor grad innebærer tilsvarende krav som det som følger av direktivene. Siden finansavtaleloven regulerer langt flere avtaler enn direktivene, reiser det seg spørsmål om handlenormene direktivene gir uttrykk for, harmonerer med lovfestede eller ulovfestede krav til «god forretningsskikk», eller om de innfører nye forpliktelser for tjenesteyteren. Departementet legger til grunn at reglene i første til femte ledd, med noen unntak, viderefører forpliktelser tjenesteytere har overfor kunder som er forbrukere. Når kunden ikke er forbruker, vil dette kunne bli vurdert annerledes, noe som kommer av at profesjonsnormen og kravet til god forretningsskikk i relasjon til en kunde som ikke er forbruker, ikke nødvendigvis er lik, samt at terskelen for når tjenesteyteren har overtrådt en handlenorm, kan bli vurdert annerledes.

Første ledd gir uttrykk for de overordnede kravene til tjenesteyteren. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 10.5.

Annet ledd presiserer kravet til profesjonell opptreden etter første ledd når det gjelder overordnede krav til den språklig utformingen av kommunikasjon rettet til kunden og andre avtaleparter. Annet ledd reflekterer også ulike krav til språklig utforming som følger av direktivene; her nevnes som eksempler boliglåndirektivet artikkel 13 nr. 1, forbrukerkredittdirektivet artikkel 6 nr. 2, det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 44 nr. 1, betalingskontodirektivet artikkel 4 nr. 2 og fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2. Det er ikke tilstrekkelig at tjenesteyterens opplysninger rent faktisk er korrekte, slik at de tilfredsstiller kravene i første ledd om «ærlig» og «redelig» opptreden. Opplysningene må også være formidlet i en form som gjør det mulig for kunden å forstå opplysningene. Kravet om at opplysningene skal være «nødvendige», skal beskytte kunden mot å «drukne» i informasjon, men også sikre at kunden får tilstrekkelig informasjon. Det vil være i strid med bestemmelsen å innta opplysningene i et uforholdsmessig omfattende dokument, men også det å henvise kunden til å måtte oppsøke informasjon på nærmere angitte steder, kan rammes. Ved vurderingen av om det foreligger pliktbrudd, må tjenesteyteren innrømmes en skjønnsmargin. Pliktbruddet vil for øvrig kunne avhjelpes ved å gi nye opplysninger som tilfredsstiller kravene i første og annet ledd. Andre sanksjoner vil kunne gjøre seg gjeldende når tjenesteyteren med hensikt har utformet opplysninger i strid med lovens intensjon, eksempelvis utformet opplysningene slik at det blir vanskelig for kunden å sammenligne et tilbud med tilsvarende tjenester fra andre leverandører eller gitt opplysninger som er klart villedende.

Tredje ledd gir føringer for innholdet av kravet om å ivareta «kundenes interesser» etter første ledd. Sammen med lovforslaget § 5-1 og § 3-58 annet ledd bokstav b gjennomfører tredje ledd også boliglåndirektivet artikkel 16 og forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6 og deler av første avsnitt av artikkel 6 nr. 1. Tredje ledd reflekterer også elementer som gjenfinnes i kredittyterens plikt til å gjennomføre en kredittvurdering.

Fjerde ledd må ses i sammenheng med forskriftshjemmelen i syvende ledd. Se for øvrig punkt 13.5.

Femte ledd gjennomfører blant annet boliglåndirektivet artikkel 8.

Det følger av sjette ledd at annet til femte ledd ikke gjelder for tjenester som er omfattet av verdipapirhandelloven. Grunnen til dette er at verdipapirhandelloven har tilsvarende regler.

Syvende ledd gir en forskriftshjemmel som kan benyttes til oppfyllelse av enkeltheter i direktivene som ikke er gjennomført i lovforslaget, jf. blant annet boliglåndirektivet artikkel 7 nr. 2 til 5, artikkel 9 og artikkel 15, 19 og 22.

Departementet viser også til at lovforslaget har et videre virkeområdet enn for eksempel finansforetaksloven. Det vil dermed kunne melde seg et behov for enkelte regler om virksomheten som utøves også av tjenesteytere som ikke er omfattet av annen lovgivning – uten at forskriftshjemmelen med det skal være begrenset til slike foretak. Forskriftshjemmelen må imidlertid forstås slik at den ikke omfatter forhold som ellers hører under finansforetaksloven eller verdipapirhandelloven mv.

Til § 3-2

Paragrafen regulerer bruk av elektronisk kommunikasjon mellom tjenesteyteren på den ene siden og kunden eller andre som kommuniserer med tjenesteyteren, på den andre siden. Videre presiseres det hva som ligger i krav i loven om bruk av skriftlig dokument eller at det skal sendes varsel. Paragrafen er en delvis videreføring av gjeldende finansavtalelov § 8. Paragrafen gjennomfører direktivenes definisjon av «varig medium», jf. fjernsalgsdirektivet artikkel 2 bokstav f, det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 35, betalingskontodirektivet artikkel 2 nr. 17 og boliglåndirektivet artikkel 4 nr. 18, som viser til forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m. Paragrafen kan ikke fravikes til skade for en forbruker, jf. § 1-9.

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 11.

Paragrafen stiller krav til måten det kommuniseres på, mens krav til innholdet i tjenesteyterens kommunikasjon reguleres av blant annet § 3-1, § 3-3 og §§ 3-22 flg. Bestemmelsen er generell i den forstand at den får anvendelse på alle former for avtaler og tjenester som omfattes av lovforslaget – uten hensyn til om en konkret avtale er kommet i stand.

Første ledd første punktum åpner for at det kan benyttes elektronisk kommunikasjon når det skal gis meldinger mv. etter loven. Bestemmelsen gjelder både meldinger som tjenesteyteren skal formidle til kunden eller andre, og meldinger som disse skal formidle til tjenesteyteren. Forutsetningen for at man kan benytte seg av elektronisk kommunikasjon, er i begge tilfeller at dette skjer på en betryggende måte.

Det er ikke gitt noen nærmere definisjon i lovteksten av hva som menes med «elektronisk kommunikasjon». Den teknologiske utviklingen gjør at en slik presisering raskt ville kunne bli utdatert. Kravet til at kommunikasjonen må skje på en «betryggende måte», vil imidlertid innebære en begrensning for hvilke elektroniske kommunikasjonskanaler som kan brukes. Kravet skal sikre at mottakeren i tilstrekkelig grad blir gjort, og har grunn til å være, oppmerksom på at rettslig relevant informasjon har kommet inn til sitt elektroniske meldingsmottak. Vilkåret er drøftet nærmere i punkt 11.5. Det kan følge av særskilte bestemmelser at en melding eventuelt må sendes ved ordinær post, se lovforslaget § 4-44.

Den som etter loven skal motta melding mv. fra tjenesteyteren, har rett til å reservere seg mot at tjenesteyteren benytter seg av elektronisk kommunikasjon. Dette følger av annet punktum som pålegger tjenesteyteren å opplyse mottakeren om at mottakeren kan reservere seg mot elektronisk kommunikasjon, og om rettsvirkningene av valget. Rettsvirkningene det siktes til, er de som kommer til uttrykk i annet ledd. Ved avtaleinngåelsen skal kunden også opplyses om kommunikasjonsformen som vil bli benyttet mellom partene, jf. § 3-22 første ledd, jf. § 3-25 bokstav b.

Tredje punktum oppstiller en særlig lojalitetsplikt for tjenesteyteren for meldinger mv. med informasjon som det er av avgjørende betydning for mottakeren å få kunnskap om. For slike meldinger må tjenesteyteren forsikre seg om at mottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt. Hvilken informasjon som anses som «liknende forhold», vil kunne variere etter type avtale eller mottaker, og må tolkes objektivt i lys av dette.

Det er ikke angitt nærmere hvordan tjenesteyteren skal forsikre seg om at meldingsmottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt. Det vil være tilstrekkelig med en elektronisk bekreftelse på at meldingen er åpnet eller lest, og dette gjelder uavhengig av om en slik bekreftelse gis av kunden selv, tjenesteyterens medhjelper eller egne elektroniske løsninger som viser at mottakeren for eksempel har åpnet meldingen. Dersom en slik bekreftelse ikke foreligger, må tjenesteyteren benytte en alternativ kommunikasjonsform. Hvis en melding i kundens nettbank ikke har blitt åpnet, kan for eksempel en SMS om at en viktig melding er tilgjengelig i nettbanken, være en egnet og kostnadseffektiv måte å oppfylle plikten på. Det kreves imidlertid ikke at tjenesteyteren må forsikre seg om at denne meldingen (SMS’en) er åpnet. Det vil være tilstrekkelig at tjenesteyteren har forsøkt å nå frem til mottakeren med rimelige tiltak. Hva som kreves av tjenesteyteren i det konkrete tilfellet, må vurderes i lys av handlenormen i § 3-1 første ledd.

I annet ledd reguleres forsendelsesrisikoen for påbudsvirkninger av elektroniske meldinger, jf. henvisningen til avtalerettslige regler som tillegger det «rettsvirkninger at en melding […] er kommet frem». Første punktum regulerer påbud sendt til tjenesteyteren, mens annet og tredje punktum regulerer påbud sendt fra tjenesteyteren. Andre rettsvirkninger enn påbudsvirkninger faller utenfor og reguleres av alminnelige kontrakts- og avtaleregler. Det samme gjelder for påbudsvirkninger når kommunikasjonen ikke skjer elektronisk.

Annet ledd første punktum gjelder som nevnt elektroniske meldinger til tjenesteyteren. Bestemmelsen innebærer at det er tjenesteyteren som har forsendelsesrisikoen for påbud. Forutsetningen er at meldingen er formidlet elektronisk til tjenesteyteren på en betryggende måte. Påbudsvirkningen av slike meldinger inntrer allerede fra avsendelsen eller når de er gjort tilgjengelige for tjenesteyteren. Er meldingen ikke sendt eller tilgjengeliggjort på en betryggende måte, er det avsenderen som har forsendelsesrisikoen, siden meldingen da reguleres av alminnelige regler.

Annet ledd annet punktum regulerer påbudsvirkninger av meldinger fra tjenesteyteren til en mottaker som ikke har samtykket til elektronisk kommunikasjon. Tjenesteyteren har forsendelsesrisikoen ved at meldingen ikke anses å være kommet frem før mottakeren har fått kunnskap om at den er mottatt. Det er tilstrekkelig at mottakeren kjenner til at han eller hun har mottatt melding fra tjenesteyteren; det kreves ikke kunnskap om innholdet. Vilkåret er nærmere behandlet i punkt 11.5.

Annet ledd tredje punktum gjelder tilfeller hvor mottakeren har samtykket til at kommunikasjonen kan skje elektronisk. Her anses meldinger mv. å være kommet frem i relasjon til avtalerettslige regler når de er kommet frem i henhold til avtalen om kommunikasjonsformen. Tidspunktet sammenfaller med alminnelige påbudsregler. Samtykkekravet er drøftet i punkt 11.5.

Tredje ledd fastslår at når loven krever at det skal sendes varsel, skal varselet sendes direkte til mottakeren. Kravet kan også oppfylles ved melding direkte til mottakeren om at et varsel er gjort tilgjengelig for ham eller henne. Vilkåret «direkte til mottakeren» sikter til en kommunikasjonskanal som mottakeren bruker i det daglige, og som ikke er tjenesteyterens digitale tjenesteportal. Dette vil typisk være digital postkasse og e-post som ikke er opprettet av tjenesteyteren, eller SMS. Ved utvikling av nye teknologiske løsninger må spørsmålet om et varsel er sendt «direkte» til mottakeren, vurderes konkret ut fra hensynene bak bestemmelsen.

Fjerde ledd angir nærmere hva som ligger i lovens krav til at det skal benyttes «skriftlig dokument». Det slås fast at det kan brukes papir eller et annet varig medium. Bestemmelsen gjennomfører de ulike direktivenes krav til hva som utgjør et «varig medium». Hva som utgjør et varig medium, vil for øvrig kunne endres i tråd med den teknologiske utviklingen. Vilkåret er drøftet nærmere i punkt 11.5.

Femte ledd gir på samme måte som inkassoloven § 3 a annet punktum og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 annet ledd annet punktum hjemmel for at det i forskrift fastsettes nærmere bestemmelser om hva som kan anses som en «betryggende måte» etter bestemmelsen.

Til § 3-3

Paragrafen regulerer tjenesteyterens kommunikasjon til kundene som gruppe, nærmere bestemt kommunikasjon til kunder generelt i markedsføring og gjennom tilgjengeliggjøring av tjenesteyterens alminnelige vilkår.

Paragrafen vil sammen med forskrift gitt med hjemmel i tredje ledd gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 og boliglåndirektivet artikkel 10, 11 og 13.

Første ledd gjelder tjenesteyterens «alminnelige» vilkår. Bestemmelsen omhandler dermed ikke alle vilkår som kan inngå i en avtale. Enkelte avtalevilkår vil gjøre seg gjeldende i alle avtaler tjenesteyteren inngår, mens andre lar seg konkretisere først etter at tjenesteyteren har gjort seg kjent med kunden det er aktuelt å inngå avtale med. Tjenesteyteren kan med andre ord inngå avtale også på andre vilkår enn de alminnelige. I tredje ledd første punktum er det gitt hjemmel til å gi nærmere regler om det konkrete innholdet i tjenesteyterens opplysningsplikt i forskrift.

Annet ledd og tredje ledd annet punktum bygger på gjeldende § 46 om markedsføring av kreditt. Til forskjell fra gjeldende § 46 vil reglene gjelde for alle avtaler innenfor lovens virkeområde. Gjeldende § 46 første og annet ledd foreslås inntatt i forskrift om markedsføring av kreditt. Det vises for øvrig til punkt 14.

Til § 3-4

I bestemmelsen gis det regler om tjenesteyterens opplysningsplikt når kunden har verge. Bestemmelsen er ny, men bygger delvis på gjeldende § 25 femte ledd. Det foreslås å gi reglene generell anvendelse for alle avtaletyper loven dekker, når ikke annet er særskilt bestemt. Det generelle virkeområdet oppnås ved å plassere bestemmelsen i lovens kapittel 3.

I første ledd bokstav a reguleres tilfeller der kunden er under 18 år (mindreårig). Hovedregelen er at opplysningene skal gis til den eller de som er den mindreåriges verge, jf. første punktum. Det er i slike tilfeller ikke nødvendig å samtidig gi opplysningene til kunden. Begrunnelsen for dette er at mindreårige som hovedregel ikke selv har rettslig handleevne på det økonomiske området, jf. vergemålsloven § 9. Et viktig skille går ved fylte 15 år, jf. vergemålsloven § 12. Det følger av lovforslaget § 4-52 at en mindreårig over 15 år kan inngå avtale om betalingstjenester i tilknytning til betalingsmidler han eller hun har rett til å disponere over etter reglene i vergemålsloven, og opprette konto for slike betalingsmidler. I § 3-4 første ledd bokstav a første punktum er det gjort unntak for opplysninger som gjelder et slikt kontoforhold, det vil si at opplysningene da skal gis til den mindreårige kunden.

Det foreslås ikke noen særregel for betalingsmidler som en mindreårig under 15 år kan disponere på konto i lovforslaget. Departementet viser til at det å disponere betalingsmidler på egenhånd og det å få tilgang til informasjon om hvordan en konto forvaltes, er ulike spørsmål. Slik lovforslaget er utformet, vil det for mindreårige under 15 år være opp til vergene å avtale med betalingstjenesteyteren både om det skal inngås avtale om konto hvor den mindreårige får disponere egne betalingsmidler, og, til forskjell fra ordlyden i nåværende § 25 femte ledd, om hvem som skal motta opplysninger på vegne av den mindreårige kunden. Dersom det ikke avtales noe særskilt, vil det etter lovforslaget være en presumsjon for at det er vergene som er de rette mottakerne av opplysningene. Det kan etter dette avtales den løsningen som vergene mener er mest hensiktsmessig, hensett til barnets modenhet. Siden vergen utøver rettslig handleevne på vegne av den mindreårige, hører det under vergens kompetanse for mindreårige under 15 år å avslutte kundeforholdet eller trekke tilbake samtykket til at kontoinformasjon bare sendes den mindreårige. Vergenes kompetanse vil imidlertid ikke kunne brukes til å avskjære den mindreåriges rett til innsyn, jf. nedenfor.

Når vergene har opprettet konto for en mindreårig under 15 år, fortsetter kontoavtalen å gjelde etter at den mindreårige har fylt 15 år. Dersom en mindreårig etter fylte 15 år ønsker å kunne disponere både økonomisk og rettslig over kontoen, kan den mindreårige i samsvar med lovforslaget § 4-52 inngå en ny og selvstendig avtale. Det kreves med andre ord samtykke fra vergene for å «konvertere» en konto som er opprettet før den mindreårige fylte 15 år, til en konto etter § 4-52.

Første ledd bokstav a annet punktum er ny. Bestemmelsen skal sikre at mindreårige får innsyn i egne kundeforhold fra fylte 12 år. Bestemmelsen medfører ingen plikt for tjenesteyteren til å gi informasjon av eget initiativ til den mindreårige. Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsen fra Statens sivilrettsforvaltning justert ordlyden i forslaget, slik at det ikke stilles som vilkår at den mindreårige må møte hos tjenesteyteren for å få innsyn.

Første ledd bokstav b bygger på forslaget i høringsnotatet, men er endret i lys av synspunkter i høringen fra Finans Norge. Det følger av bokstav b at der en kunde over 18 år har verge, skal opplysninger etter loven gis til både kunden og vergen. Dette gjelder ikke der «annet er særskilt bestemt», jf. innledningen til første ledd. Den nærmere reguleringen av spørsmålet vil skje i kontoavtalen. I kontoavtalen kan det fastsettes at vergen likevel ikke skal ha opplysningene. Ved å foreta den nærmere reguleringen i kontoavtalen legges det til rette for en løsning som er tilpasset den enkelte personens vilje, ønsker og behov, jf. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne artikkel 12. Kontoavtalen skal reflekterer den løsningen som er eller antas å være i tråd med personens ønsker og vilje, uavhengig av om personen anses samtykkekompetent.

I høringen reiser Finans Norge spørsmål om vergers rett til innsyn i historiske opplysninger:

«Finansforetak får jevnlige forespørsler om vergers rett til innsyn i historiske kontoopplysninger og personopplysninger, dvs. informasjon fra perioden forut for vergeoppnevnelsen, til konto tilhørende voksne personer under vergemål. I dag finnes det etter vår oppfatning ikke klart hjemmelsgrunnlag for utlevering, likevel slik at opplysningene i noen grad utleveres dersom det kan dokumenteres et saklig behov. Finans Norge mener at Justisdepartementet må vurdere om det er behov for en klarere lovhjemmel.»

Departementet er enig i at det kan være behov for en slik vurdering og vil se på spørsmålet i tilknytning til arbeid med vergemålsloven.

Til § 3-5

Paragrafen er ny, og regulerer bevisbyrden i forbindelse med sivilrettslige tvister om finansielle avtaler og tjenester. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 12.

Første ledd lovfester bevissikringshensynet på lovens område. Utenfor finansavtalelovens område må bevisbyrden avgjøres etter andre regler.

Første ledd inneholder en generell bevisbyrderegel. Bestemmelsen fastslår at den som har best mulighet for og oppfordring til å sikre bevis for en omstendighet, har bevisbyrden for denne. Dette kan like gjerne være den parten som fremsetter et krav, som den parten som kravet fremsettes mot. Hvem som har bevisbyrden etter denne regelen, må avgjøres i tråd med allmenne retningslinjer for bevissikringshensynet i teori og praksis. Det er den parten som har best mulighet til å sikre bevis, som også har oppfordring til det. Hvis ikke begge vilkårene er oppfylt, må retten falle tilbake på alminnelige bevisregler, jf. tvisteloven § 21-2.

Annet ledd gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 41, men gjelder også for andre tjenester enn betalingstjenester. Bevisbyrden for at tjenesteyteren har overholdt sine plikter pålagt ved lov eller forskrift, ligger på tjenesteyteren selv. Bestemmelsen er en presisering av første ledd, idet tjenesteyteren står nærmest til å klarlegge om de pliktene tjenesteyteren er pålagt, er oppfylt. Annet ledd får selvstendig betydning bare i de få tilfeller hvor det er kunden som har best mulighet og oppfordring til å sikre bevis for at tjenesteyteren har oppfylt sine lov- og forskriftpålagte plikter.

Gjennom § 3-1 første ledd er tjenesteyteren forpliktet til å opptre kontraktsmessig. Bestemmelsen innebærer dermed at tjenesteyteren vil ha bevisbyrden også for å ha oppfylt sine plikter etter kontrakten. Når det gjelder kundens plikter etter kontrakten, vil det som et utgangspunkt være kunden som har bevisbyrden.

I to sammenhenger har imidlertid loven særskilte bevisregler: der kunden nekter for å ha godkjent en gjennomført betalingstransaksjon (§ 3-7), og der rettighetshaveren til en elektronisk signatur nekter for å ha gitt sitt samtykke til en elektronisk avtaleinngåelse (§ 3-6). Dersom kunden nekter for å ha godkjent en betalingstransaksjon, og tjenesteyteren kan legge frem dokumentasjon for at betalingstransaksjonen for eksempel synes å være godkjent ved bruk av betalingskort og PIN-kode, skal ikke bruken av betalingsinstrumentet i seg selv anses som tilstrekkelig bevis for at betalingstransaksjonen var godkjent, jf. § 3-7 tredje ledd første punktum. Det vil likevel være kunden som etter hovedregelen i første ledd er nærmest til å føre bevis for at betalingsinstrumentet er brukt i samsvar med vilkårene for utstedelse og bruk. Sammenhengen mellom § 3-5 første ledd og § 3-7 fjerde ledd innebærer imidlertid at dersom kunden viser at det ikke er usannsynlig at det er andre enn kunden selv som kan ha gitt samtykket til betalingstransaksjonen uten kundens godkjennelse, og at kunden ikke svikaktig eller forsettlig har brutt de aktuelle sikkerhetsvilkårene for utstedelse og bruk, så skal saken løses i kundens favør, med mindre tjenesteyteren kan bevise med kvalifisert sannsynlighetsovervekt at kunden enten har gitt sitt samtykke eller ikke har overholdt de relevante pliktene i tilknytning til betalingsinstrumentet, herunder sikkerhetsordningene. Når det gjelder hva som ligger i «ikke usannsynlig», vises til omtalen i punkt 12.5.2 av den svenske Högsta Domstolens dom i NJA 2017 s. 1105 og uttrykket «åtminstone antaglig» som er brukt i dommen.

Til § 3-6

Paragrafen er ny og er nærmere behandlet i punkt 12.

Paragrafen gir regler om bevisbyrde og beviskrav for elektronisk avtaleinngåelse. Den vil i det vesentlige kunne synes overflødig når den sammenholdes med § 3-5. Når det likevel foreslås en slik bestemmelse, er det for å oppnå lik regulering som for uautoriserte betalingstransaksjoner, jf. lovforslaget § 3-7, som er inntatt for å sikre en direktivtro gjennomføring av det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Første ledd er en bevisbyrderegel for det tilfellet at den som har retten til å bruke den elektroniske signaturen (rettighetshaveren), nekter for å ha samtykket til en elektronisk avtaleinngåelse. Når første ledd sammenholdes med fjerde ledd, innebærer paragrafen at en tvist skal løses i tjenesteyterens disfavør dersom det ikke foreligger en kvalifisert sannsynlighet for at underskriveren har samtykket til avtaleinngåelsen elektronisk.

Annet ledd legger bevisbyrden på kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester innenfor tilbyderens ansvarsområde. Det er reglene i forordning (EU) nr. 910/2014 som gjelder for hvilke krav som stilles til tilbyderens tjenester, og dermed hvor langt bevisbyrderegelen rekker. Tilbyderens eventuelle erstatningsansvar er regulert i forordningen artikkel 13 og følger ellers av gjeldende regler om erstatningsansvar. Annet ledd er aktuelt i de tilfeller hvor den finansielle tjenesteyteren benytter en kvalifisert tillitstjenestetilbyder til å validere underskriverens kvalifiserte elektroniske signatur.

Tredje ledd angir i første punktum en retningslinje for bevisvurderingen, mens annet punktum angir hvem som har bevisføringsplikten. Begge bestemmelsene gjelder når rettighetshaveren til den elektroniske signaturen nekter for å ha samtykket til en elektronisk avtaleinngåelse. Tredje ledd innebærer for det første at bruken av elektroniske signaturfremstillingsdata ikke i seg selv vil være tilstrekkelig som bevis for rettighetshaverens samtykke og dermed til å løse saken i rettighetshaverens disfavør. Det vil imidlertid bero på en samlet bevisvurdering om det i et tilfelle foreligger tilstrekkelige bevis for å løse en tvist om samtykke i underskriverens disfavør. Sammenholdt med paragrafens fjerde ledd innebærer tredje ledd for det andre at saken skal løses i tjenesteyterens disfavør dersom det ikke er bevist med kvalifisert sannsynlighetsovervekt at rettighetshaveren har samtykket til elektronisk avtaleinngåelse eller svikaktig eller forsettlig har unnlatt å oppfylle en eller flere av sine plikter etter § 3-19.

Fjerde ledd fastslår at det kreves noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fastslå at kunden har gitt sitt samtykke til en elektronisk avtaleinngåelse eller svikaktig eller forsettlig har unnlatt å oppfylle en eller flere av sine forpliktelser etter § 3-19. Beviskravet for grov uaktsomhet er etter alminnelige regler fortsatt sannsynlighetsovervekt.

Til § 3-7

Paragrafen er ny og er nærmere behandlet i punkt 12.

Paragrafen gir regler om bevisbyrde og beviskrav for betalingstransaksjoner.

Første ledd gjennomfører artikkel 72 i det reviderte betalingstjenestedirektivet og er delvis en videreføring av gjeldende § 35 femte ledd. Bestemmelsen gir bevisregler for tilfeller hvor en kunde nekter for å ha godkjent en betalingstransaksjon (uautoriserte betalingstransaksjoner). Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 3-5.

Annet ledd gjelder de tilfeller der betalingstransaksjonen er iverksatt gjennom en betalingsfullmektig, og gjennomfører reglene i artikkel 72 nr. 1 annet ledd i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Tredje ledd første punktum fastsetter at bruken av et betalingsinstrument ikke i seg selv anses som tilstrekkelig bevis for at kunden har samtykket til transaksjonen, eller for at kunden svikaktig, forsettlig eller grovt uaktsomt har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter § 4-23 første ledd eller § 4-24 første ledd. Regelen gir dermed visse føringen for den ellers frie bevisvurderingen. På samme måte som etter gjeldende rett slås det fast at det at et betalingsinstrument er brukt, ikke i seg selv er tilstrekkelig til å legge til grunn at kunden har opptrådt grovt uaktsomt. Det vil også etter gjennomføringen av direktivet kreves særskilte holdepunkter for dette, jf. punkt 12.5.3 og Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) s. 186.

Tredje ledd annetpunktum fastsetter at betalingstjenesteyteren har bevisføringsplikten for at det foreligger bedrageri eller uaktsomhet fra kundens side. Bestemmelsen er først og fremst en presisering av første punktum, se punkt 12.5.2.

Fjerde ledd fastslår at det kreves noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fastslå at kunden har gitt sitt samtykke til en betalingstransaksjon eller svikaktig eller forsettlig har unnlatt å oppfylle en eller flere av sine forpliktelser etter § 4-23 første ledd eller § 4-24 første ledd. Beviskravet for grov uaktsomhet er etter alminnelige regler fortsatt sannsynlighetsovervekt.

Til § 3-8

Paragrafen er ny og regulerer situasjonen der tjenesteyteren, som følge av regler i lov eller forskrift, myndighetsvedtak eller pålegg i en rettsavgjørelse, må avvikle et kundeforhold, herunder sperre bruken av en finansiell tjeneste for en av sine kunder. Med avvikling menes i denne paragrafen en stans eller opphør av avtaleforholdet av grunner som ligger utenfor hva tjenesteyteren råder over ved alminnelig avtalekompetanse. Mens oppsigelse er tillatt etter avtalen, og heving er en sanksjon mot vesentlig kontraktsbrudd, gjelder denne paragrafen avvikling av avtaleforholdet som ikke er foranlediget av kontraktsrettslige forhold. Et praktisk eksempel kan være avvikling som pålegges etter hvitvaskingsloven.

Etter første ledd første punktum er det et vilkår at avvikling etter paragrafen er nødvendig. Avvikling skal ikke skje overfor andre avtaleparter i samme avtale dersom avtalen kan bestå i relasjon til disse. Avviklingen skal heller ikke gå lenger enn nødvendig. Er tjenesteyteren pålagt å sperre en betalingskonto eller nekte å gjennomføre en betalingstransaksjon, skal tjenesteyteren ikke av den grunn avvikle kundens boliglån. Dette gjelder selv om kontoen som sperres, var forutsatt som en del av kundens totalengasjement ved inngåelsen av boliglånet. Dersom tjenesteyteren kan etterkomme det aktuelle pålegget eller den aktuelle plikten ved en ordinær oppsigelse av avtaleforholdet, skal denne muligheten benyttes, jf. annet punktum.

Etter annet ledd skal kunden, om mulig, varsles før avviklingen iverksettes. Forbeholdet om at varsling før avviklingen skal være mulig, omfatter både faktiske og rettslige omstendigheter. Tjenesteyteren kan for eksempel være pålagt å ikke varsle kunden. Departementet antar likevel at det i de fleste tilfeller vil la seg gjøre å varsle kunden om at tjenesteyteren ikke lenger kan tilby den aktuelle tjenesten, men da eventuelt uten å presisere hva slags omstendigheter dette har bakgrunn i. Etterfølgende varsling kan unnlates om det anses åpenbart unødvendig, for eksempel fordi kunden er gjort kjent med pålegget av politi eller påtalemyndighet.

Tredje ledd har til hensikt å sørge for at avvikling ikke skal være mer inngripende i kontraktsforholdet enn nødvendig. Selv om vilkårene for å si opp en avtale ikke foreligger, kan for eksempel reglene om økonomisk oppgjør ved oppsigelse komme til anvendelse.

Fjerde ledd reflekterer at tjenesteyteren ikke har et kontraktsrettslig ansvar overfor kunden for konsekvensene av pålegg om avvikling jf. her lovforslaget § 3-50. Et kontraktsansvar for tjenesteyteren kan eventuelt bare bygge på at tjenesteyteren allerede på avtaleinngåelsestidspunktet forstod eller måtte forstå at avtalen ville være i strid med slike plikter eller pålegg som er nevnt i første ledd, og på samme tid forstod eller måtte forstå at dette ville føre til avvikling av avtalen, jf. første punktum. Kan kunden klandres, vil tjenesteyteren imidlertid uansett ikke kunne holdes ansvarlig, jf. annet punktum.

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 21.

Til § 3-9

Paragrafen oppstiller formkrav knyttet til avtaleinngåelsen. I motsetning til etter gjeldende lov gjelder de samme formkravene for alle finansielle tjenesteavtaler innenfor lovens virkeområde, og uavhengig av om avtalen inngås i forretningslokale eller ved fjernsalg, og uavhengig av om avtalen inngås på papir eller ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 16.1.

Første ledd bygger på tilsvarende vilkår i gjeldende lov om at avtaler om finansielle tjenester skal inngås skriftlig, se gjeldende § 16 første ledd første punktum, § 48 første ledd første punktum, § 61 første ledd første punktum og § 82 første ledd første punktum.

Annet ledd første punktum bokstav a viderefører kravet i gjeldende § 8 annet ledd bokstav a for avtaler inngått ved bruk av elektronisk kommunikasjon, men foreslås nå å gjelde generelt.

Det samme gjelder for annet ledd første punktum bokstav b, som bygger på vilkåret i gjeldende § 8 annet ledd bokstav b. Uten at det er tilsiktet noen endring av realiteten, er vilkåret «autentifisere» i gjeldende lov foreslått endret til «bekrefte», i samsvar med begrepsbruken i hvitvaskingsregelverket.

Dersom kundens identitet er bekreftet i samsvar med reglene i hvitvaskingsloven eller forskrift til denne loven, må bekreftelsen anses for å tilfredsstille også kravet om bekreftelse av kundens identitet som følger av § 3-9 annet ledd bokstav b. I tillegg til bekreftelse på at avtale er inngått med rett avtalemotpart (identitetsbekreftelse), kreves en bekreftelse på avtalens innhold og at kundens samtykke til avtalebinding dekker det angitte innholdet. Normalt vil slik bekreftelse foreligge i form av et avtaledokument som kunden har signert.

Kravet om en betryggende metode for å autentisere avtalen vil etter dette til dels kunne oppfylles ved oppfyllelse av kravet i annet ledd første punktum bokstav c om at avtalen skal være signert av en kunde som er forbruker. Hva som nærmere ligger i kravet om signatur, er nærmere drøftet i punkt 16.1. Som det fremgår av lovforslaget § 3-10, gjelder ikke signaturturkravet for tjenester som står i sammenheng med en innledende avtale som etablerer et kundeforhold. Det bør for eksempel være adgang for en forbruker som allerede har inngått avtale om betalingskonto, og å åpne enda en tilsvarende betalingskonto hos samme tjenesteyter uten signering, forutsatt at dette er omfattet av den innledende avtalen. Kravet om signatur må også ses i sammenheng med lovforslaget § 3-13 fjerde ledd om at det kan avtales at senere endringer av avtalen skal kunne gjøres uten signatur.

Tredje ledd første punktum fastslår utgangspunktet om at kunden ikke anses som bundet hvis avtaleinngåelsen ikke er gjennomført i samsvar med første og annet ledd. Dette gjelder både etablering av avtaleforholdet som sådan og eventuelle enkeltvilkår i avtalen. For enkeltvilkårene videreføres dermed utgangspunktet om at vilkår som ikke er inntatt i avtalen, ikke er bindende for kunden, jf. her gjeldende § 16 tredje ledd, § 48 fjerde ledd og § 61 tredje ledd. I annet punktum bokstav a og b er det gjort unntak fra det nevnte utgangspunktet. Det vises til omtalen av disse unntaksbestemmelsene i punkt 16.1.5.

Fjerde ledd bygger på krav i gjeldende lov hvor kunden har rett til å få tilgang til avtalevilkårene også etter at avtalen er inngått, jf. § 16 fjerde ledd, § 48 første ledd tredje punktum og § 61 fjerde ledd.

Til § 3-10

Paragrafen er ny, men bygger på hensynene bak angrerettloven § 28 femte ledd og reglene i fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt. Den antas dessuten å være i samsvar med gjeldende rett etter finansavtaleloven. For øvrig vises det til punkt 16.1.5.

Til § 3-11

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 17.

Første ledd presiserer at dersom flere forbrukere inngår avtale med tjenesteyteren i fellesskap, så anses hver forbruker som tjenesteyterens kunde i relasjon til tjenesteyterens plikter. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett i det reglene ikke kan fravikes ved avtale til ulempe for en forbruker.

Annet ledd antas også å være i samsvar med gjeldende rett, idet det kreves særskilt rettsgrunnlag for at en person skal kunne handle med bindende virkning for en annen. Bestemmelsen gjennomfører dessuten krav til samtykke fra samtlige kontohavere ved kontobytte etter betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 annet punktum. Annet ledd vil også være til hinder for at det inngås kredittavtale med en forbruker på grunnlag av fullmakt. Det presiseres imidlertid at bestemmelsen ikke er til hinder for at en tredjeperson gis disposisjonsrett til en konto, jf. også § 4-2 annet ledd om at samtykke til betalingstransaksjoner gis i den formen og på den måten som er avtalt.

Tredje ledd gir regler om hva som gjelder i relasjon til en avtalemotpart som ikke er tjenesteyterens kunde. Et eksempel kan her være den som gis disposisjonsrett til en konto. Regler om avtaleinngåelsen og de relevante opplysningspliktene kommer da til anvendelse. Tjenesteyterens plikter i forbindelse med avtale om disposisjonsrett er begrenset sammenlignet med de plikter som gjelder overfor tjenesteyterens kunde.

Til § 3-12

Bestemmelsen stiller krav til avtalens innhold og er nærmere behandlet i punkt 16.2.

Første ledd viderefører utgangspunktet i gjeldende lov om at opplysninger om vilkår som skal gis før avtaleinngåelsen, anses som en del av avtalen. Vilkårene skal inntas i avtalen. Det er tjenesteyteren som må identifisere hvilke tjenester avtalen omfatter, og hvilke av de opplysninger som skal gis før avtaleinngåelsen for den aktuelle tjenesten, som dermed skal inntas i avtalen. Det er ikke slik at alle opplysninger som er gitt før avtaleinngåelsen, skal inntas i avtalen; det er kun de opplysninger som gjelder tjenester det faktisk inngås avtale om. Videre vil det ikke være alle opplysninger som gis før avtaleinngåelsen, som det vil være naturlig å regne som avtalevilkår, for eksempel opplysninger om den alminnelige risikoen knyttet til ikke å overholde betalingsfrister etter § 3-34 første ledd bokstav h. Tjenesteyteren kan i så fall velge om en slik opplysning skal inntas i avtaledokumentet, men dersom opplysningen fremgår av avtaledokumentet, kan det være en praktisk måte å dokumentere at opplysningsplikten er oppfylt på.

Annet ledd bygger på gjeldende § 16 første ledd annet og tredje punktum. Kravet om at avtalen skal opplyse om kundens identitet, er i lovforslaget harmonisert med de tilsvarende kravene etter hvitvaskingsloven ved en henvisning til disse reglene. Det bemerkes at finansavtalelovens regler ikke vil ha noen innvirkning på tjenesteyterens plikter etter hvitvaskingsloven, som har et annet formål enn det avtalerettslige.

Bestemmelsen i annet ledd omfatter kun avtaler etter kapittel 4, 5 og 6 i loven. For andre finansielle tjenesteavtaler gjelder det ikke tilsvarende krav. Det vil likevel foreligge en plikt i samsvar med alminnelig krav til profesjonell opptreden og god forretningsskikk til å identifisere kunden som avtalepart. Det bemerkes dessuten at plikten kun gjelder ved skriftlige avtaler, og at unntak kan følge av særskilte bestemmelser, se for eksempel § 4-51 annet ledd om enkeltstående betalingstransaksjoner og § 4-50 tredje ledd bokstav b om elektroniske småpenger som kan brukes anonymt.

Til § 3-13

I bestemmelsen er det gitt regler om endring av avtalevilkårene. For en nærmere redegjørelse vises til punkt 16.3.

Første ledd bygger på reglene i gjeldende § 18 første ledd, § 49 første ledd og § 65 annet ledd.

Tredje ledd gjelder endring av avtalens bestemmelser om renter, gebyrer eller andre kostnader. Uten hensyn til om nye vilkår må vedtas ved aktivt samtykke (jf. § 3-13 første ledd) eller ved passivt samtykke (jf. § 3-14), skal forslag til slike endringer «begrunnes» av tjenesteyteren. Dersom avtalen kan endres ved passivt samtykke, vil kunden ut fra begrunnelsen kunne vurdere om betingelsene i avtalen for å endre vilkårene er oppfylt. Lovforslaget legger ikke opp til at det må gis noen omfattende begrunnelse. For eksempel vil det være tilstrekkelig å vise til utviklingen i finansmarkedet eller prisveksten dersom avtalen angir at vilkårene kan endres på slike grunnlag. Er det ikke gitt noen begrunnelse, må presumsjonen være at tjenesteyteren ikke har grunnlag i avtalen for å kreve en slik endring.

Til § 3-14

Paragrafen bygger på gjeldende § 18 tredje ledd og reglene i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 54 nr. 1 annet avsnitt. Når det gjelder endring av avtale som har flere avtalemotparter, slik som kausjonist og medskyldner, vises det til § 3-11. For øvrig vises til punkt 16.3.

Til § 3-15

Paragrafen bygger på reglene i gjeldende § 18 fjerde ledd og adgangen til å benytte referanserentesats eller referansevekslingskurs etter det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 3 bokstav b, forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 2 og boliglåndirektivet artikkel 27.

Til § 3-16

Bestemmelsen er ny sammenlignet med gjeldende finansavtalelov.

Første ledd gir definisjoner av begreper som brukes i §§ 3-17 til 3-21.

Annet ledd gir reglene i §§ 3-17 til 3-21 tilsvarende anvendelse ved misbruk av elektroniske seglfremstillingsdata. Reglene kan likevel fravikes ved avtale for elektroniske segl, jf. § 1-9.

Tredje ledd gir hjemmel til å fastsette i forskrift at reglene i §§ 3-17 og 3-18 gjelder tilvarende for annen elektronisk signaturløsning. Formålet er å la reglene kunne gjelde også for løsninger som er godkjent etter selvdeklarasjonsordningen og oppfyller kravspesifikasjonen for PKI i offentlig sektor, jf. lov om elektroniske tillitstjenester.

Se for øvrig punkt 18.2.

Til § 3-17

Paragrafen angir visse plikter for tilbyderen av den elektroniske signaturløsningen med sikte på tiltak for å forhindre misbruk eller avskjære videre misbruk og bygger blant annet på lovforslaget § 4-23 annet og tredje ledd. Se for øvrig punkt 18.2.

Til § 3-18

Paragrafen innebærer en opplysningsplikt for finansielle tjenesteytere som tilbyr kundene sine å inngå avtale ved bruk av elektronisk signatur. I motsetning til opplysningsplikten etter § 3-22 er opplysningsplikten etter § 3-18 ikke begrenset til å gjelde før avtale inngås. Se for øvrig punkt 18.2.

Til § 3-19

Første ledd angir at elektronisk signatur som kan benyttes til å inngå avtale om finansielle tjenester, skal brukes i samsvar med vilkår for utstedelse og bruk. Slike vilkår kan følge av annet regelverk og av avtale med tilbyderen av den elektroniske signaturløsningen. Første ledd svarer langt på vei til hva som gjelder for bruk av betalingsinstrument etter lovforslaget § 4-23 første ledd.

Annet og tredje ledd bygger på den tilsvarende regelen i lovforslaget § 4-24.

Se for øvrig punkt 18.2.

Til § 3-20

Paragrafen regulerer ansvarsfordelingen mellom tjenesteyteren og den som har rett til å signere med elektronisk signatur (rettighetshaveren) ved misbruk av signaturen i tilknytning til en finansiell tjeneste. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 18.2.

Dersom den elektroniske signaturen er brukt som betalingsinstrument, gjelder likevel reglene i § 4-30, som har dannet mønster for denne paragrafen.

Bestemmelsen gjelder i både forbrukerforhold og næringsforhold. I næringsforhold vil den imidlertid være fravikelig etter § 1-9 i lovforslaget.

Første ledd fastslår for det første at utgangspunkt for et eventuelt ansvar for rettighetshaveren må avgjøres etter ellers gjeldende rettsregler. Det vil i praksis si regler om erstatningsansvar utenfor kontrakt, eller i kontrakt om det forut for misbruket eksisterer en avtale mellom rettighetshaveren og tjenesteyteren som regulerer kundens plikter for oppbevaring og håndtering av signaturløsningen. Som et utgangspunkt vil disposisjonen være ugyldig, slik at spørsmålet om avtalebinding vil bero på om rettighetshaveren har opptrådt klanderverdig.

Den som deler egne signaturfremstillingsdata og sikkerhetsordninger med andre, risikerer etter dette et ansvar for tjenesteyterens tap. I de tilfeller der en tredjepart uberettiget tilegner seg signaturfremstillingsdata og sikkerhetsordninger, vil ansvaret måtte bero på en konkret vurdering. Det vil på den ene siden være uaktsomt å skrive ned passord eller koder på en slik måte at de enkelt vil kunne misbrukes av en tredjepart. På den annen side vil det kunne forekomme tilfeller der tredjeparten benytter avanserte metoder for å tilegne seg passord og koder, for eksempel ved skjult filming, overvåkning av mobiltelefon og datamaskiner mv. Slike forhold er det nærmest umulig å beskytte seg mot, og det skal da mye til for å konstatere uaktsomhet og et ansvar for rettighetshaveren. Det kan heller ikke anses som uaktsomt av familiemedlemmer å dele postkasse, slik at andre familiemedlemmer vil kunne få uberettiget tilgang til rettighetshaverens post.

For det andre fastslår første ledd at dersom rettighetshaveren er ansvarlig etter gjeldende rettsregler, svarer han eller hun for tjenesteyterens tap bare i den utstrekning dette følger av annet til femte ledd.

Annet til fjerde ledd regulerer rettighetshaverens ansvar for andel av tapet ut fra utvist skyld. Videre følger det mulige begrensninger av ansvaret i femte ledd ut fra forhold på tjenesteyterens side. Se for øvrig også § 3-21 om adgang til lemping av ansvaret.

Femte ledd bokstav c og d avviker fra den tilsvarende bestemmelsen i § 4-30. I utgangspunktet vil validering av den elektroniske signaturen tre i stedet for sterk kundeautentisering. Det kan likevel forekomme at misbruk skjer for eksempel ved at svindleren først logger seg inn i nettbanken og deretter misbruker signaturfremstillingsdata ved opptak av kreditt. I så fall bør det få betydning dersom tjenesteyteren ikke har krevd sterk kundeautentisering i forbindelse med innloggingen.

Til § 3-21

Bestemmelsen er ment å gi større likebehandling av kundens egenrisiko ved krav som gjelder misbruk av elektronisk signatur og misbruk av betalingsinstrument, jf. § 4-31. Paragrafen er dels ment å angi mer relevante hensyn ved spørsmål om lemping enn hva som følger av skadeserstatningsloven § 5-2, og dels å presisere at lemping ikke skal skje på vilkår som nevnt i § 3-21 tredje ledd.

Til § 3-22

Paragrafen gjelder tjenesteyterens generelle opplysningsplikt før det inngås avtale med kunden. Paragrafen er delvis en videreføring av gjeldende angrerettlov § 28, § 30 første ledd annet punktum og § 32 og finansavtaleloven §§ 15, 46 a, 59, 78, 81, 86 og 89 a.

I tillegg til å slå fast utgangspunktet om opplysningsplikt etter §§ 3-22 til 3-39 regulerer første ledd tidspunktet for når opplysningsplikten skal være oppfylt. «God tid» er ment som en videreføring også av tidsfrister angitt som «rimelig tid» i gjeldende lov, idet begge formuleringene bygger på en skjønnsmessig angivelse, se punkt 15.5.3. Departementet legger til grunn at det vil kunne bero på typen avtale og avtalens kompleksitet hva som skal anses rimelig tid eller god tid etter lovforslaget og direktivbestemmelsene.

Opplysningspliktbestemmelsene har forskjellig virkeområde, jf. punkt 15.5.1. Annet ledd angir virkeområdet for opplysningspliktbestemmelsene i §§ 3-24 til 3-29, jf. også henvisningen til annet ledd innledningsvis i disse paragrafene. I de påfølgende paragrafene angir bestemmelsene selv hvilke avtaler de gjelder for.

Det er tjenesteyteren som må ta stilling til om avtalen for eksempel omfatter betalingstjenester eller kreditt. Ofte vil en avtale være omfattet av flere av bestemmelsene, noe som er bakgrunnen for at reglene om opplysningsplikten før avtale inngås er samlet i lovforslaget kapittel 3. Hvis det beror på avtalens nærmere innhold om en konkret opplysningsplikt etter lovforslaget er relevant, vil dette også fremgå av ordlyden, se for eksempel § 3-34 første ledd bokstav a, som gjelder for alle kredittavtaler, og bokstav d som kun kommer til anvendelse hvis kredittavtalen er en betalingsutsettelse for en bestemt vare eller tjeneste. At opplysningskravet ikke gjelder for alle kredittavtaler, fremgår av ordet «eventuell». Etter samme paragrafs tredje ledd gjelder opplysningskravene der kun når kredittavtalen er et valutalån, jf. innledningen «ved valutalån».

Tredje ledd gjør unntak fra første ledd for avtaler som er inngått på initiativ fra kunden selv. Det avgjørende er at fjernkommunikasjonsmåten forhindrer at opplysninger blir gitt på den måten loven foreskriver for den aktuelle tjenesten. Unntaket er nærmere behandlet i punkt 15.5.3. Videre utvider tredje ledd opplysningsplikten ved salg utenom faste forretningslokaler slik at det alltid gjelder en opplysningsplikt om angrerett når kunden er forbruker, noe som viderefører angrerettloven § 32.

Når det gjelder fjerde og femte ledd, vises til punkt 15.5.3.

Til § 3-23

I forlengelse av reglene i §§ 3-1 til 3-2, som gir føringer av mer overordnet karakter om kommunikasjon med kunden, regulerer § 3-23 hvordan tjenesteyteren skal gi opplysninger til kunden og andre mottakere for å oppfylle opplysningsplikten i tilknytning til en (mulig) avtale. Paragrafen er nærmere behandlet i punkt 15.5.2.

Utgangspunktet i første ledd er at kunden skal få opplysninger og avtalevilkår i et skriftlig dokument, jf. § 3-2 fjerde ledd, som kan være et utkast til finansavtale. Første ledd gjennomfører fjernsalgsdirektivet artikkel 5 nr. 1, betalingskontodirektivet artikkel 4 nr. 1, det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 51 nr. 1, forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt, samt boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2 med hensyn til krav om bruk av skriftlig dokument. Annet ledd gjennomfører artikkel 44 og 45 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Bestemmelsen i tredje ledd er basert på de nevnte direktivbestemmelsene.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel til å regulere hvordan opplysningene skal gis.

Til § 3-24

Paragrafen angir sammen med § 3-22 første ledd hvilke opplysninger som skal gis om tjenesteyteren før avtaleinngåelsen. Virkeområdet er regulert i § 3-22 annet ledd. Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Paragrafen innebærer en gjennomføring i norsk rett av fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 første avsnitt bokstav a til d, i tillegg til det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 45 nr. 2 bokstav a og b og artikkel 52 nr. 1 bokstav a og b, forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav b og artikkel 6 nr. 1 bokstav b og boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2, jf. direktivets vedlegg II del A nr. 1 og nr. 2.

Plikten til å gi opplysninger om tjenesteyteren svarer langt på vei til opplysningsplikten som gjelder for næringsdrivende ved levering av andre tjenester enn finansielle tjenester og varer etter avtaleloven § 38 b nr. 2.

Plikten til å gi opplysninger om tjenesteyteren er noe ulikt utformet i direktivene. Departementet har vurdert om plikten til å gi opplysninger om tjenesteyterens identitet kan utformes enhetlig, idet det synes nokså ubegrunnet at det skal være ulike krav til hvilke opplysninger som må gis om en tjenesteyter, avhengig av hvilken tjeneste som tilbys.

Direktivene har i likhet med gjeldende lovgivning visse variasjoner med hensyn til hvilke elementer som inngår i opplysningene om tjenesteyteren. Enkelte direktiver inkluderer e-postadresse og registreringsnummer i Foretaksregisteret, andre ikke. Fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 første avsnitt bokstav b spesifiserer kontaktopplysning til tjenesteyterens representant, i tillegg til oppdragstakere som står for kontakten med kunden i bokstav d. Ved gjennomføring av opplysningspliktene i norsk rett legger departementet til grunn at ulikhetene i direktivene på dette punktet har sammenheng med tidspunktet det enkelte direktivet ble vedtatt, uten at disse variasjonene dermed bør ha avgjørende betydning for forståelsen av opplysningsplikten etter direktivene. I motsatt fall, dersom ulikhetene tillegges større betydning, vil den administrative byrden for tjenesteytere som skal oppfylle forpliktelsene etter de ulike direktivene, bli krevende. Dette gjelder særlig fordi flere direktiver gjerne kommer til anvendelse på samme avtale, noe som også innebærer en risiko for formelle «feil» fra tjenesteyterens side. En slik risiko vil særlig være til stede dersom lovgivningen har motstridende og overlappende regler for de enkelte avtaler, slik tilfellet er etter gjeldende lovgivning. Det er videre høyst uklart om kundene tilføres noe nevneverdig av den varierte reguleringen i direktivene og gjeldende rett.

Departementet antar for sin del at opplysninger om tjenesteyteren i denne sammenhengen må forstås som et funksjonelt begrep, på samme måte som EU-domstolen i sak C-375/15 (BAWAG PSK Bank für Arbeit und Wirtschaft und Österreichische Postsparkasse AG v Verein für Konsumenteninformation) anser «varig medium» som et funksjonelt begrep. Hvilke direktiver som får anvendelse på den finansielle tjenesten, kan derfor ikke alene være avgjørende for innholdet i opplysningene om tjenesteyteren.

Det avgjørende må etter departementets syn være at opplysningene for kunden er egnet til å entydig identifisere tjenesteyteren og representanter (mellommenn) i avtaleforholdet. Kontaktinformasjonen bør etter departementets syn gi kunden mulighet for å oppnå direkte kontakt med tjenesteyteren gjennom alminnelig anvendte kommunikasjonsformer. Eksempelvis vil e-postadresse eller opplysning om tjenesteyters nettsider i dag fremstå som langt mer relevant enn postadresse og telefaksnummer. Departementet viser dessuten til at boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 7, samt forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt, innebærer en presumsjon for at kredittyteren har oppfylt sin opplysningsplikt etter fjernsalgsdirektivet dersom kredittyteren har benyttet et av de standardiserte kredittopplysningsskjemaene i direktivenes vedlegg. Departementet har etter dette kommet til at det ikke vil stride mot formålet om fullharmonisering av det reviderte betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet å gi en ensartet utforming av hvilke opplysninger som skal gis om tjenesteyteren før det inngås avtale om levering av finansielle tjenester.

Departementet foreslår dessuten å innta et nasjonalt krav om at tjenesteyteren skal opplyse om egne interesser i avtaleforholdet. Forslaget har sammenheng med § 3-1 første ledd, som innebærer en plikt for tjenesteyteren til, innenfor rimelighetens grenser, å identifisere eventuelle egne interessekonflikter i avtaleforholdet. Dersom tjenesteyteren har identifisert slike konflikter, skal kunden bli opplyst om disse etter bokstav f. Opplysningsplikten gjelder bare når det til tross for en slik interessekonflikt er aktuelt å inngå avtale. Det at kunden blir opplyst om en interessekonflikt, reduserer ikke tjenesteyterens eget ansvar for å unngå avtaleforhold med uforsvarlige bindinger til utfallet. Det vises til punkt 10, hvor vilkåret er nærmere drøftet. Departementet antar derfor at opplysningsplikten kun unntaksvis vil være aktuell i forbrukerforhold.

Til § 3-25

Paragrafen angir sammen med § 3-22 første ledd hvilke opplysninger som før avtaleinngåelsen skal gis kunden om avtaleinngåelsen og om senere endringer av avtalen, blant annet ved en videreføring av angrerettloven § 28 bokstav j, k, l, m og p og § 30. Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Paragrafen innebærer en gjennomføring i norsk rett av fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav e og tredje avsnitt bokstav a, b, c, d og g, samt artikkel 5 nr. 1. Videre gjennomføres det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 4 bokstav a, b, c og d, nr. 6 bokstav a, forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav d og bokstav o til bokstav s, artikkel 6 nr. 1 bokstav d, g, h og j og nr. 4, samt boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2, jf. vedlegg II del A nr. 9 til nr. 11.

Det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 6 bokstav a krever at betalingstjenesteyteren skal opplyse kunden om at avtalen inneholder vilkår om at senere endringer av avtalevilkårene kan bli bindende for kunden ved passiv aksept. Etter gjeldende lov gjelder opplysningsplikten tilsvarende ved innskuddskonto som ikke er betalingskonto. Departementet viser videre til at en slik fremgangsmåte for vedtakelse av nye avtalevilkår kan avtales for levering av andre finansielle tjenester, idet slike avtalevilkår generelt er tillatt. Det synes derfor rimelig at det også for andre avtaler enn de som gjelder konto og betalingstjenester, bør gjelde en tilsvarende opplysningsplikt dersom avtalen inneholder et slikt vilkår, jf. bokstav e. Departementet viser ellers til at det i forbrukerforhold må antas at det ikke uten videre kan legges til grunn at slike vilkår kan anses akseptert av en forbruker om tjenesteyteren ikke har gjort forbrukeren oppmerksom på vilkårene før avtaleinngåelsen. Departementet bemerker dessuten at direktivene ellers ikke harmoniserer regler om hva som skal til for at avtalebinding foreligger fra kundens side.

Departementet legger til grunn at kravet om å opplyse kunden om hvor ofte tjenesteyteren vil gi eller stille til rådighet opplysninger i tilknytning til avtalen, jf. artikkel 52 nr. 4 bokstav a og b i det reviderte betalingstjenestedirektivet, kan gis tilsvarende anvendelse for andre avtaler om finansielle tjenester. Det vises til bokstav b i § 3-25. En opplysningsplikt om kommunikasjon underveis i avtaleforholdet generelt synes ikke å være harmonisert i de øvrige direktivene, selv om dette forholdet muligens kan inngå i fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav f om «ordninger» for oppfyllelse av avtalen. Denne bestemmelsen i fjernsalgsdirektivet blir for øvrig ikke konsumert av reglene i det reviderte betalingstjenestedirektivet, jf. artikkel 39, og må således gjennomføres for avtaler etter det reviderte betalingstjenestedirektivet som er inngått ved fjernsalg. Lovforslaget innebærer en plikt til å gi den samme opplysningen også når avtalen ikke er inngått ved fjernsalg. I det opplysningsvilkåret er såpass generelt formulert, er det uklart om en slik fremgangsmåte innebærer en utvidet opplysningsplikt for avtaler som ikke er inngått ved fjernsalg. Departementet kan ikke se at det er hensyn som tilsier at kunden ikke skulle ha det samme behovet for opplysninger om «ordninger for betalinger og oppfylling av avtalen» uansett salgsform.

Til § 3-26

Paragrafen angir sammen med § 3-22 første ledd hvilke opplysninger som skal gis kunden om tvisteløsning og behandling av klager i klageorgan, blant annet ved en videreføring av angrerettloven § 28 bokstav n, o og q. Bestemmelsen innebærer dermed en gjennomføring i norsk rett av fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 tredje avsnitt bokstav e og f og fjerde avsnitt bokstav a. Opplysningskravene er også en videreføring av gjeldende § 15 annet ledd bokstav g nr. 1 og 2. Paragrafen gjennomfører dessuten det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 7 bokstav a og b.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Bokstav c gjelder ved fjernsalg hvor det ikke er åpenbart for kunden hvilket lands rett som ligger til grunn, jf. fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 tredje avsnitt bokstav e. Til forskjell fra bokstav a dreier det seg med andre ord ikke om et avtalt lovvalg.

For andre forbrukeravtaler enn de som gjelder finansielle tjenester, finnes det lignende krav i avtaleloven § 38 b nr. 4 om opplysningsplikt om hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner.

Til § 3-27

Paragrafen angir sammen med § 3-22 første ledd hvilke opplysninger som skal gis kunden om bruk av den finansielle tjenesten. Den innebærer en videreføring av angrerettloven § 28 bokstav c og r og siste del av bokstav h, og dermed en gjennomføring i norsk rett av fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav a, siste del av bokstav f og fjerde avsnitt bokstav b. Opplysningskravene er også en videreføring av gjeldende § 15 annet ledd bokstav b nr. 1 og annet ledd bokstav h i gjeldende lov.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Opplysningskravet som gjelder den finansielle tjenestens viktigste egenskaper etter fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav a og det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 2 bokstav a, er meget vidt formulert. Det kan reises spørsmål om de resterende opplysningskravene som sådanne dels skal ses som en ikke uttømmende spesifikasjon av hva opplysninger om tjenestens viktigste egenskaper skal inneholde. Departementet finner støtte for en slik tolkning blant annet i forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 2. Denne bestemmelsen fastslår at ved inngåelse av kredittavtale i telefonsamtale skal det tilsvarende vilkåret «opplysningar om dei viktigaste eigenskapane til den finansielle tenesta» i fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav b annet strekpunkt i relasjon til forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 2 «minst» omfatte opplysninger nevnt i forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav c, d, e, f og h, i tillegg til opplysninger om effektiv rente i form av et illustrert eksempel og det samlede kredittbeløpet som skal betales av forbrukeren.

Det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 39 innebærer at fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 fjerde avsnitt bokstav b ikke konsumeres av det reviderte betalingstjenestedirektivet. Det vil si at det gjelder en opplysningsplikt ved fjernsalg for opplysninger om garantifond og erstatningsordninger. Departementet forslår at denne opplysningsplikten ikke lenger begrenses til fjernsalg. Det er vanskelig å se gode grunner til at opplysningsplikten skal være pålagt ved fjernsalg, men ikke ved avtaler inngått i andre salgskanaler.

For andre avtaler enn de som gjelder finansielle tjenester, finnes for forbrukeravtaler et lignende krav til opplysninger om varens eller tjenestens viktigste egenskaper i avtaleloven § 38 b nr. 1.

Til § 3-28

Paragrafen angir sammen med § 3-22 første ledd hvilke opplysninger som skal gis om kostnader, blant annet ved en videreføring av angrerettloven § 28 bokstav e, f, i og annen del av bokstav d. Bestemmelsen innebærer dermed en gjennomføring i norsk rett av fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav b, siste del av bokstav c, bokstav d og g og det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 3. Opplysningskravene er også en videreføring av gjeldende § 15 annet ledd bokstav c.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Bokstav a henviser til § 3-34, som stiller særskilte krav til hvilke opplysninger om kostnader som skal gis ved kredittavtaler. Med dette er det tilsiktet å vise at det for så vidt er de samme kostnadene ved kredittavtaler de to paragrafene omhandler.

Kravene til opplysninger om kostnader i fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt er omfattende. Også det reviderte betalingstjenestedirektivet angir nokså omfattende krav til prisopplysninger i artikkel 52 nr. 3 bokstav a til c. Opplysningskravene om kredittkostnader i forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1, samt i boliglåndirektivet artikkel 13 og i det standardiserte kredittopplysningsskjemaet til bruk ved boliglån, jf. artikkel 14 nr. 2, synes i hovedsak å utgjøre nærmere føringer for spesifikasjon av enkeltelementer og krav til presentasjon av visse opplysninger som relaterer seg til kostnader for kredittavtaler. Departementet antar det vil være hensiktsmessig ved gjennomføring av de generelle reglene i fjernsalgsdirektivet og det reviderte betalingstjenestedirektivet å vise til de bestemmelser i lovforslaget som gjennomfører reglene om bruk av standardisert gebyropplysningsskjema til bruk ved betalingskonto, og de krav til spesifikasjon av enkeltelementer og presentasjon av prisopplysninger som særskilt gjelder ved kredittavtaler. Når reglene i fjernsalgsdirektivet anvendes også for avtaler som ikke er inngått ved fjernsalg, samtidig som det tas hensyn til de særskilte krav som følger av artikkel 52 nr. 3 i det reviderte betalingstjenestedirektivet, må disse opplysningskravene generelt kunne sies å konsumere de krav til prisopplysninger som følger av de øvrige direktivene om hva det skal gis prisopplysninger om. Krav til prisopplysninger etter betalingskontodirektivet, forbrukerkredittdirektivet og boliglåndirektivet blir da å anse som krav til hvordan disse prisopplysningene nærmere skal gis. Dette innebærer at en samvittighetsfull etterlevelse av krav til prisopplysninger som følger av fjernsalgsdirektivet og det reviderte betalingstjenestedirektivet, trolig også ville gitt kunden de opplysninger om enkeltelementene i kostnadene som følger av forbrukerkredittdirektivet og boliglåndirektivet.

Det vises for øvrig til at artikkel 39 i det reviderte betalingstjenestedirektivet innebærer at fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav c til g ikke konsumeres av det reviderte betalingstjenestedirektivet. Det er derfor naturlig å tolke det reviderte betalingstjenestedirektivet slik at disse opplysningskravene ligger utenfor det harmoniserte virkeområdet for direktivet. Av denne grunn kan Norge nasjonalt gi regler om at slike opplysninger skal gis også for avtaler som ikke er inngått ved fjernsalg. Når det gjelder fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav b, som konsumeres av det reviderte betalingstjenestedirektivet, kan departementet ikke se annet enn at det reviderte betalingstjenestedirektivet på dette punktet medfører at kunden får de opplysninger som også er nevnt i fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt bokstav b. Med andre ord innebærer ikke det reviderte betalingstjenestedirektivet en svekkelse av forbrukervernet. Begge bestemmelsene viser for så vidt klart at tjenesteyteren skal angi et totalbeløp for tjenesten eller eventuelt beregningsmetoden om totalbeløpet ikke kan oppgis. For øvrig synes prisopplysningene i fjernsalgsdirektivet og det reviderte betalingstjenestedirektivet å være en ikke uttømmende angivelse av enkeltelementer i de totale kostnadene.

Departementet foreslår etter dette at bestemmelsen gjennomføres i en mer generell form, slik at tjenesteyteren skal angi totalbeløpet av kostnadene med en spesifikasjon av eventuelle enkeltelementer.

For avtaler som ikke gjelder finansielle tjenester, finnes tilsvarende krav til opplysninger ved forbrukeravtaler i avtaleloven § 38 b nr. 3.

Til § 3-29

Paragrafen angir sammen med § 3-22 første ledd hvilke opplysninger som skal gis om kredittvurdering. Paragrafen viderefører dels finansavtaleloven § 46 a første ledd bokstav t og gjennomfører for øvrig forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav q og artikkel 6 nr. 1 bokstav j samt boliglåndirektivet artikkel 18 nr. 5 bokstav b og artikkel 20 nr. 3 og nr. 4. Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Boliglåndirektivet artikkel 18 nr. 5 bokstav b, som pålegger kredittyteren å informere om at det vil bli søkt i databaser, viser til det opphevede personverndirektivet 95/46/EF. Henvisningen skal nå forstås som en henvisning til personvernforordningen (EU) 2016/679. Det fremgår ingen direkte forpliktelser etter personvernforordningen artikkel 15 til å opplyse om at det vil bli innhentet opplysninger fra en database før avtale inngås. Departementet viser imidlertid til at kredittyteren må innhente personopplysninger fra kunden i forkant av søket i databasen, blant annet personopplysninger som kan brukes til å identifisere kunden i eventuelle opplysninger som er registrert i databasen. Det følger i denne forbindelse av personvernforordningen artikkel 13 nr. 1 bokstav c at tjenesteyteren må oppgi formålet med å innhente opplysningene. Departementet antar at opplysningsplikten også etter boliglåndirektivet artikkel 18 nr. 5 bokstav b i så fall kan anses oppfylt. Av denne grunn legger departementet videre til grunn at opplysningskravene ikke medfører endringer sammenlignet med gjeldende rett etter personvernregelverket, samt at opplysningsplikten gjelder uavhengig av om det er en kredittavtale eller en avtale om betalingstjenester som er bakgrunnen for at tjenesteyteren har behov for å gjennomføre en kredittvurdering.

Det kan være aktuelt å foreta en kredittvurdering også ved andre avtaler enn rene kredittavtaler. Det er ikke uvanlig med kredittvurdering ved utstedelse av enkelte betalingsinstrumenter, eksempelvis betalingskort, selv om det ikke inngås kredittavtale. Det foreslås derfor at opplysningsplikten etter bestemmelsen gjelder for all kredittvurdering i forbindelse med avtaler om finansielle tjenester.

Til § 3-30

Paragrafen angir sammen med § 3-31 nærmere hvilke opplysninger som skal gis ved bruk av betalingstjenester, jf. § 3-22 første ledd. Paragrafen kan ses som en ikke uttømmende presisering av § 3-27 bokstav a. Bestemmelsen gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 2 bokstav b til g, som med unntak av bokstav g er en videreføring av finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav b nr. 2 til 6.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Opplysningskravene om bruk av betalingstjenester foreslås å gjelde for avtaler om konto eller betalingstjenester omfattet av lovforslaget kapittel 4. Når det i bestemmelsen foreslås å innta en henvisning til kapittel 4, vil det si at opplysningskravene i norsk rett også kommer til anvendelse ved innskuddskonto i bank som ikke på samme tid er en betalingskonto. Slike innskuddskontoer faller utenfor virkeområdet til det reviderte betalingstjenestedirektivet, men er likevel omfattet av lovforslaget kapittel 4. En slik utvidet anvendelse av det reviderte betalingstjenestedirektivets regler tilsvarer den utvidede anvendelsen av reglene i det første betalingstjenestedirektivet i gjeldende finansavtalelov.

I det mange av opplysningspliktene etter det første betalingstjenestedirektivet videreføres i det reviderte betalingstjenestedirektivet, vil uttalelser i Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) fortsatt kunne være aktuelle for forståelsen av opplysningskrav som videreføres i lovforslaget.

Til § 3-31

Paragrafen gjelder avtaler etter kapittel 4 og angir sammen med § 3-30 krav til opplysninger som skal gis ved bruk av betalingstjenester.

Bestemmelsen gjennomfører artikkel 52 nr. 5 bokstav a til g i det reviderte betalingstjenestedirektivet, som med unntak av bokstav b er en delvis videreføring av finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav e nr. 1 til 6.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Til § 3-32

Paragrafen regulerer opplysningsplikt ved enkeltstående betalingstjenester som ikke er dekket av en kontoavtale eller annen rammeavtale med betalingstjenesteyteren, og ved elektroniske småpenger. Paragrafen er en delvis videreføring av finansavtaleloven § 23. Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Første leddbokstav a gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 44 nr. 1 første punktum, jf. artikkel 45 om betalingstjenesteyterens informasjonsplikt ved enkeltstående betalingstransaksjoner, mens bokstav b gjennomfører betalingsfullmektigens opplysningsplikt ved betalingsfullmakttjenester og bokstav c opplysningsfullmektigens opplysningsplikt for kontoinformasjonstjenester. Bokstav d gjennomfører direktivet artikkel 42 nr. 1 bokstav a om opplysningsplikt ved elektroniske småpenger.

Paragrafen innebærer at det gjelder en begrenset opplysningsplikt sammenlignet med opplysningsplikten som gjelder for tjenester som er regulert i kontoavtale eller annen rammeavtale. Tjenesteyterne skal likevel gjøre alle relevante opplysninger som ellers skulle ha vært gitt etter §§ 3-24 til 3-31, lett tilgjengelige for kunden så langt opplysningene etter sitt innhold er relevante for den aktuelle betalingstjenesten.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 39 i det reviderte betalingstjenestedirektivet om forholdet til reglene i fjernsalgsdirektivet. I motsetning til gjeldende rett og ordlyden i artikkel 39 foreslås det at reglene gis tilsvarende anvendelse ved elektroniske småpenger.

Det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 44 og 45, som gjelder forenklet opplysningsplikt for enkeltstående betalingstjenester, er omfattet av reglene i artikkel 39 om forholdet til fjernsalgsdirektivet. Det samme synes etter direktivenes ordlyd imidlertid ikke å være tilfellet for elektroniske småpenger. Det innebærer tilsynelatende at ved fjernsalgsavtaler vil opplysningskravene for elektroniske småpenger bli omfattende, idet både artikkel 42 nr. 1 bokstav a i det reviderte betalingstjenestedirektivet og fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 vil gjelde fullt ut. Siden formålet med det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 42 nr. 1 bokstav a og artikkel 44 og 45 er forenkling av opplysningsplikten, tilsier dette at artikkel 39 må tolkes slik at også artikkel 42 nr. 1 bokstav a regnes inn i opplistingen av hvilke artikler i det reviderte betalingstjenestedirektivet som skal erstatte de nevnte opplysningskravene i fjernsalgsdirektivet. Departementet finner ikke holdepunkter for at det har vært hensikten å innføre en regel som forenkler opplysningsplikten for elektroniske småpenger, samtidig som den samme tjenesten skal være underlagt strengere opplysningskrav enn andre betalingstjenester ved fjernsalg. Departementet foreslår derfor at reguleringen i artikkel 39 i det reviderte betalingstjenestedirektivet av forholdet til reglene i fjernsalgsdirektivet også gjøres gjeldende for opplysningskravene i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 42 nr. 1 bokstav a ved gjennomføring av sistnevnte i norsk rett.

Til § 3-33

Det følger av bestemmelsen at betalingstjenesteyteren skal benytte et standardisert gebyropplysningsskjema og en forklarende ordliste til oppfyllelse av opplysningsplikt om kostnader og levering av betalingskonto til en forbruker, jf. § 3-28 bokstav a. Nærmere regler om skjemaet og ordlisten skal gis i forskrift. Bestemmelsen har bakgrunn i betalingskontodirektivet artikkel 4. Artikkel 4 gir flere føringer på utformingen av det standardiserte gebyropplysningsskjemaet og den forklarende ordlisten, og det vises her til reglene i §§ 3-1 og 3-2. Det stilles videre krav til hvordan opplysningene skal fremgå, og hvor de skal være tilgjengelige for kunden. Denne delen av opplysningsplikten retter seg også til forbrukerkunder generelt. Det tas sikte på at disse reglene gjennomføres i forskrift. Nåværende finansavtalelov har ingen tilsvarende bestemmelse. Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 15.5.2.

Til § 3-34

Paragrafen spesifiserer nærmere hvilke opplysninger som skal gis ved kredittavtaler, jf. § 3-22 første ledd. Disse paragrafene kan også ses på som en ikke uttømmende presisering av § 3-27 bokstav a, c og e, i tillegg til opplysningskravene i § 3-28. Første ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, e, g, h, k, l, m og n samt artikkel 5 nr. 5. Annet ledd gjennomfører artikkel 6 nr. 1 ved å angi hvilke av opplysningskravene i første ledd som ikke gjelder for brukskontokreditt («kontokredittordninger»), og artikkel 6 nr. 1 bokstav h for visse kredittavtaler.

Opplysningskrav nevnt i forbrukerkredittdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k fremkommer i § 3-28 og § 3-25 bokstav e. Bestemmelsen reflekterer dessuten hoveddelen av opplysningskravene i det standardiserte kredittopplysningsskjemaet til bruk ved boliglån etter boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2, jf. § 3-35.

Mens forbrukerkredittdirektivet gir en liste med opplysningskrav i artikkel 5 og 6, har boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2 kun en henvisning til det standardiserte kredittopplysningsskjemaet. Lovforslaget er likevel utformet slik at de opplysningskravene som er obligatoriske for kredittyteren etter kredittopplysningsskjemaet, vil fremgå av opplysningspliktene i lovforslaget, herunder også § 3-34, som gjelder for kredittavtaler generelt.

Når forbrukerkredittdirektivet og boliglåndirektivet legger til grunn en presumsjon om at kredittyteren anses for å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 og 2 når det standardiserte kredittopplysningsskjemaet er brukt, kan en generell anvendelse av fjernsalgsdirektivets opplysningskrav etter departementet syn ikke være i strid med fullharmoniseringen i forbrukerkredittdirektivet og boliglåndirektivet – så lenge opplysningskravene i de sistnevnte direktivene uansett gjøres gjeldende, se her forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt, samt boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 7.

På denne bakgrunn antar departementet at det ikke innebærer en utvidelse av tjenesteyterens opplysningsplikt å la reglene som gjennomfører fjernsalgsdirektivets opplysningskrav, gjelde for alle kredittavtaler etter kapittel 5 – i den grad de er relevante for kredittavtalen. Departementet antar samtidig at en slik tilnærming vil kunne innebære en administrativ forenkling ved at det ikke er nødvendig å vurdere om det foreligger fjernsalg eller ikke, fordi opplysningskravene er de samme for disse avtalene. Også hensynet til forbrukerne taler for en slik løsning: Det kan virke både forvirrende og uklart med ulike opplysningskrav avhengig av om avtalen er inngått ved fjernsalg eller ikke.

Et spørsmål som har vært reist i forbindelse med forbrukerkredittdirektivet, er hvorvidt «kredittkort» er en «kontokredittordning» eller ikke. Spørsmålet er relevant for det første fordi en slik kredittavtale – når kreditten skal tilbakebetales innen én måned – faller utenfor forbrukerkredittdirektivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav e. For «kontokredittordninger» som skal tilbakebetales senere, gjelder direktivets regler i utgangspunktet fullt ut, men det er for det andre gitt enkelte særskilte bestemmelser for «kontokredittordninger» hvor kreditt forfaller til betaling ved påkrav fra kredittyteren eller innen tre måneder, se blant annet artikkel 2 nr. 3, artikkel 6 nr. 1 bokstav h og k og artikkel 6 nr. 2 og 3.

Som nevnt i punkt 15.5.2 benytter lovforslaget «brukskontokreditt» i samme betydning som «kontokredittordninger» i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav d. Ut fra forbrukerkredittdirektivets definisjonen av «kontokredittordninger» og Europakommisjonens beskrivelse av forskjellen mellom en «overdraft facility» og «credit cards and lines of credit» i dokumentet «Guidelines on the application of Directive 2008/48/EC (Consumer Credit Directive) in relation to costs and the Annual Percentage Rate of charge» s. 30 (fotnote) vil departementet bemerke at mange produkter som i det norske markedet markedsføres som «kredittkort», etter forbrukerkredittdirektivets terminologi er en brukskontokreditt («kontokredittordning»). Det avgjørende synes å være at det skjer en løpende motregning mot benyttet kreditt ved innbetalinger, og at en eventuell positiv saldo på kontoen benyttes før kredittmuligheten. Kunden har med andre ord ingen valgmulighet med hensyn til om en bestemt innbetaling skal motregnes mot negativ saldo eller benyttes til en betalingstransaksjon.

Det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegg I nr. 4, viser at betalingstransaksjoner med betalingsmidler som er dekket av en kredittmulighet, også er å anse som betalingstjenester, mens «betalingskonto» i artikkel 4 nr. 12 defineres som «en konto som innehas i en eller flere betalingstjenestebrukeres navn, og som brukes til å gjennomføre betalingstransaksjoner». Når kunden betaler med «kredittkort» knyttet til en slik konto, gjennomføres en betalingstransaksjon og som hovedregel en utnytting av en kredittramme. For en forbruker skal da reglene i både det reviderte betalingstjenestedirektivet, betalingskontodirektivet og forbrukerkredittdirektivet komme til anvendelse på avtalen. Med andre ord skal tjenesteyteren gi blant annet opplysninger i samsvar med lovforslaget §§ 3-22 flg. i god tid før det inngås avtale om «kredittkort» av denne typen.

Et annet kredittprodukt som tilbys i det norske markedet, er såkalte «rammelån» som et alternativ til nedbetalingslån ved finansiering av boligkjøp, eventuelt en kombinasjon av «rammelån» og nedbetalingslån. Også her kjennetegnes produktet ved at kunden kan belaste kontoen etter behov, og at innbetalinger motregnes mot benyttet kreditt fortløpende. Kunden kan for eksempel betale regninger med «boliglånet» eller overføre betalingsmidler til en annen konto. Her kommer da reglene i både det reviderte betalingstjenestedirektivet og boliglåndirektivet til anvendelse. Begrepet «betalingskonto» er nærmere omtalt i punkt 26. «Brukskontokreditt» omfatter i lovforslaget derfor alle kreditter som disponeres på en betalingskonto på grunnlag av en uttrykkelig avtale, jf. § 1-7 åttende ledd.

Ligger det ingen uttrykkelig avtale til grunn for kreditten som disponeres, anses kreditten ikke som brukskontokreditt – selv om kreditten trekkes fra en betalingskonto. En slik kreditt er et overtrekk («overskridelse» etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav e). Forskjellen mellom brukskontokreditt og overtrekk ligger i at overtrekk ikke er en avtalt, jf. § 4-22.

«Tilgjengelig kredittbeløp» i første ledd bokstav b vil si den øvre grensen for eller summen av alle beløp som blir gjort tilgjengelige etter en kredittavtale, og tilsvarer definisjonen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav l.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Til § 3-35

Paragrafen gir regler om bruk av et standardisert kredittopplysningsskjema. Paragrafen viderefører delvis finansavtaleloven § 46 a tredje ledd og gjennomfører regler om bruk av kredittopplysningsskjema i forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt, samt boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2. Paragrafen er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 15.5.2.

Paragrafen innebærer dessuten en videreføring av reglene i forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. § 4 annet ledd, men er i så måte annerledes utformet. Til forskjell fra gjeldende rett åpner tredje ledd blant annet for at det gjelder en presumsjon for at kredittyteren har oppfylt sin opplysningsplikt ved bruk av et standardisert kredittopplysningsskjema også ved kredittavtaler som faller utenfor finansavtaleloven kapittel 5 om kredittavtaler og samtidig er regulert av reglene i angrerettloven §§ 28 flg.

Til § 3-36

Bestemmelsen gir regler om kredittgiverens opplysningsplikt før kausjonsavtale inngås. Det er foreslått visse strukturelle endringer sammenlignet med gjeldende lov.

De generelle opplysningspliktene som gjelder for de øvrige avtaletypene etter loven, skal gjelde også for kausjonsavtaler. Gjeldende § 59 videreføres dels gjennom de generelle bestemmelsene og dels i § 3-36 om særlige opplysningsplikter ved kausjonsansvar. Samlet skal kausjonisten dermed gis flere opplysninger før avtaleinngåelsen enn etter gjeldende lov. I motsetning til etter gjeldende lov vil opplysningspliktene i lovforslaget gjelde også overfor en næringskausjonist, men reglene kan her fravikes ved avtale, jf. § 1-9.

Finans Norge har i høringen enkelte innvendinger til lovforslaget i høringsnotatet. Finans Norge mener det bør foretas en gjennomgåelse av bestemmelsen med sikte på å få med de vesentligste opplysningene for kausjonisten. Informasjonen bør ifølge Finans Norge kunne reduseres noe sammenlignet med forslaget som var på høring, fordi kausjonisten får overlevert kredittavtalen i hovedforholdet. Finans Norge mener dessuten at «det som følger av gjeldende § 59 bør opprettholdes».

Departementet kan ikke se at det bør gjelde færre opplysningsplikter for kausjonsavtaler enn for andre finansavtaler. Det vises til at fjernsalgsdirektivet innebærer krav til opplysninger for kausjonsavtaler inngått ved fjernsalg, og etter departementets syn bør en forbruker få samme opplysninger uavhengig av salgsform. Der kausjonsløftet gis før kredittavtalen er kommet i stand, vil opplysningspliktene dessuten ikke kunne oppfylles gjennom kredittavtalen, slik Finans Norge synes å mene.

Det vises ellers til at opplysningspliktene i gjeldende § 59 første ledd er foreslått videreført ved at gjeldende bokstav a er videreført i § 3-36 første ledd bokstav b, gjeldende bokstav b er videreført i § 3-28 bokstav a, jf. § 3-36 første ledd bokstav a og § 3-25 bokstav f, gjeldende bokstav c er videreført i § 3-36 annet ledd, gjeldende bokstav d og f er videreført i § 3-36 første ledd bokstav d, gjeldende bokstav e er videreført i § 3-36 første ledd bokstav c og gjeldende bokstav g er videreført i § 3-36 første ledd bokstav e.

Gjeldende bokstav h fastslår at det skal opplyses om «andre forhold som kausjonisten i samsvar med redelighet og god tro har krav på å bli opplyst om». Selv om bestemmelsen kan ha en viss pedagogisk verdi, har den etter departements oppfatning så beskjeden selvstendig betydning ved siden av de alminnelige reglene at det ikke er grunn til å innta en slik opplysningspliktbestemmelse for kausjon. En slik bestemmelse kan lede til en feilaktig oppfatning om at det ikke gjelder et tilsvarende krav for andre finansielle tjenester, se i den forbindelse også lovforslaget § 3-1 første ledd som konsumerer denne plikten generelt.

I samsvar med gjeldende rett vil generelle lovbestemte personvernrelaterte taushets- og konfidensialitetsplikter som er pålagt kredittyterne og deres tjeneste- og tillitsmenn, stå tilbake for opplysningsplikten overfor kausjonisten.

Annet ledd fastslår at det ved anvendelsen av § 3-28 bokstav a må gis opplysning om det totale kausjonsbeløpet eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre. Formuleringen svarer til gjeldende § 59 første ledd bokstav c og er langt på vei samsvarende med panteloven § 1-4 første ledd. De to alternativene har materielt sett det samme innholdet, men mens det første alternativet tar sikte på tilfeller der størrelsen på den fordringen som skal sikres, er kjent på kausjonstidspunktet, tar det andre alternativet sikte på tilfeller der kausjonen gjelder fremtidig gjeld av en ubestemt størrelse eller varierende gjeld, for eksempel rammekreditt.

Til § 3-37

Bestemmelsen viderefører gjeldende regler om opplysningsplikt ved leiefinansiering i forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. § 12.

Etter oppfordring fra Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet vil departementet senere vurdere behovet for en regulering av vilkår i tilknytning til leiefinansiering, eksempelvis ved privatleasing av bil. I den forbindelse kan det være naturlig å også vurdere tjenesteyterens opplysningsplikt før avtaleinngåelsen nærmere.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Til § 3-38

Bestemmelsen er ny, men viderefører deler av gjeldende § 78 første ledd og §§ 86 og 89 a, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 2 og boliglåndirektivet artikkel 22 nr. 3 bokstav e.

Til § 3-39

Paragrafen gjennomfører fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 3 og viderefører dermed angrerettloven § 28 fjerde ledd. Paragrafen viderefører i tillegg finansavtaleloven § 46 a fjerde ledd, som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 2 og artikkel 6 nr. 4. Paragrafen gjennomfører dessuten i tredje ledd boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 10.

Når det gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises til punkt 15.

Den særskilte opplysningsplikten ved fjernsalg i telefonsamtale innskrenker ikke tjenesteyterens plikt til å gi kunden alle opplysninger og avtalevilkårene skriftlig og i god tid før avtale inngås. Lovforslaget § 3-39 gjelder således tjenesteyterens opplysningsplikt i selve telefonsamtalen, som da kommer i tillegg til opplysningsplikt etter de øvrige opplysningspliktbestemmelsene i lovforslaget.

Til § 3-40

Første ledd innebærer at en forbruker har betenkningstid på inntil syv dager ved boliglån, og gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 6. Annet ledd gir en tilsvarende betenkningstid for kausjonist som stiller kausjon for et boliglån, mens tredje ledd gir forskriftshjemmel for å kunne regulere forhold knyttet til betenkningstid ytterligere.

En forbrukerkausjonist, jf. § 1-4 bokstav a, vil ha betenkningstid ved kausjon som stilles for et boliglån uansett typen sikkerhet som kausjonisten stiller. Det samme gjelder i alle tilfeller der forbrukeren stiller sikkerhet med pant i bolig eller tilsvarende rettighet i fast eiendom til boligformål – uten hensyn til om kredittavtalen som kausjonen sikrer, er et boliglån eller annen type kreditt.

Det vises for øvrig til punkt 19.

Til § 3-41

Første ledd bygger på gjeldende § 51 b i finansavtaleloven, men beløpsgrensen i fjerde ledd er ikke videreført som følge av endringer i forbrukerkredittdirektivet artikkel 2. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1.

Annet ledd viderefører angreretten ved fjernsalg etter angrerettloven §§ 34 og 35. I § 1-8 annet ledd er det gitt en definisjon av «fjernsalg». Bestemmelsen gjelder «enhver avtale om finansielle tjenester» forutsatt at avtalen inngås ved fjernsalg. For kredittavtaler og kausjonsavtaler har bestemmelsen likevel ikke betydning siden det etter første ledd vil være angrerett for slike avtaler uansett hvor avtalen er inngått. For avtaler om boliglån og boligkausjon er det ikke foreslått angrerett, men regler om betenkningstid, jf. § 3-40.

Angrerettloven § 35 bokstav d som angir at angreretten ikke gjelder for «kreditt som er sikret ved pant i fast eiendom eller i rettighet knyttet til fast eiendom», konsumeres av henvisningen til § 3-40. Det er derfor angrerettloven § 35 bokstav a og c som er videreført i annet leddtredje punktum bokstav a og b. Reglene gjennomfører fjernsalgsdirektivet artikkel 6.

Også i tredje ledd er det foreslått et unntak for boliglån, som med dette forbeholdet gjelder for avtaler som er inngått utenom tjenesteyterens faste forretningslokaler. Tredje ledd viderefører angrerettloven § 38 første ledd. Når det gjelder hva som menes med avtaleinngåelse «utenom tjenesteyterens faste forretningslokaler», vises det til § 1-8 første ledd.

Fjerde ledd viderefører angrerettloven § 36 første ledd, § 39 første ledd og finansavtaleloven § 51 b annet ledd første punktum. Bestemmelsen innebærer ingen endring av gjeldende rett.

Femte ledd er dels en videreføring av forskriftshjemlene i angrerettloven § 33 og § 38 annet ledd.

Det vises for øvrig til punkt 19.

Til § 3-42

Paragrafen viderefører reglene om fremgangsmåten for å benytte seg av angreretten etter angrerettloven § 34 og § 38, samt finansavtaleloven § 51 b. Det er foretatt visse redaksjonelle endringer som ikke tar sikte på noen realitetsendring.

Tredje ledd konsumeres av § 3-2 annet ledd første punktum dersom meldingen gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Tredje ledd vil dermed først å fremst ha selvstendig betydning når melding om bruk av angrerett sendes på annen måte.

Det vises for øvrig til punkt 19.

Til § 3-43

Første ledd viderefører med noen språklige endringer gjeldende § 51 b annet ledd annet punktum, som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 4 og artikkel 15 nr. 1.

Annet ledd viderefører gjeldende § 51 b annet ledd tredje punktum og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 3 bokstav b.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 51 b tredje ledd uten realitetsendringer.

Når det gjelder kreditt i forbindelse med avtaler etter tidspartloven, vises til § 15 annet ledd i den nevnte loven.

Det vises for øvrig til punkt 19.

Til § 3-44

Paragrafen viderefører angrerettloven § 36 annet til femte ledd og § 37 så langt avtalen er omfattet av finansavtaleloven. Ingen realitetsendring er tilsiktet. Paragrafen gjennomfører fjernsalgsdirektivet artikkel 7.

I syvende ledd slås det fast at § 3-43 om kredittavtaler går foran reglene om fjernsalg.

Se for øvrig punkt 19.

Til § 3-45

Paragrafen viderefører angrerettloven § 39 annet til fjerde ledd så langt avtalen er omfattet av finansavtaleloven. Ingen realitetsendring er tilsiktet.

I fjerde ledd slås det fast at § 3-43 om kredittavtaler går foran reglene om avtaler inngått utenom tjenesteyterens faste forretningslokaler.

Se for øvrig punkt 19.

Til § 3-46

Paragrafen er ny både i forhold til gjeldende lov og forslaget i høringsnotatet. Paragrafen gir en oversikt over og generell regulering av sanksjoner ved mislighold. Paragrafen er nærmere behandlet i punkt 22.

Paragrafen gir ikke selvstendig hjemmel for de enkelte kravene. Dette må vurderes i relasjon til de særskilte bestemmelsene om heving og erstatning og alminnelige kontraktsregler som bestemmelsen viser til. Paragrafen svarer således til bestemmelser i fjernsalgsdirektivet artikkel 11 nr. 1, forbrukerkredittdirektivet artikkel 23, boliglåndirektivet artikkel 38, betalingskontodirektivet artikkel 26 og det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 103, som alle krever at medlemsstatene fastsetter sanksjoner som får anvendelse ved overtredelse av nasjonal lovgivning som gjennomfører de aktuelle direktivenes øvrige bestemmelser. Mens denne paragrafen gir regler om privatrettslige sanksjoner, gir blant annet lovforslaget § 3-55 regler om offentligrettslige sanksjoner.

Hva som utgjør et mislighold som kan gi grunnlag for en misligholdssanksjon mot tjenesteyteren, beror på om det foreligger et brudd på tjenesteyterens plikter etter § 3-1 første ledd, jf. første ledd. I likhet med det som følger av alminnelige kontraktsregler, slår bestemmelsen fast at kunden bare kan gjøre gjeldende mislighold som ikke skyldes kunden selv eller forhold kunden har risikoen for. Det samme gjelder andre forhold som tjenesteyteren ikke kan holdes ansvarlig for.

Paragrafens annet ledd kodifiserer et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp om at et mislighold av opplysningsplikten kan gjøres gjeldende bare dersom det har hatt innvirkning på avtalen, se eksempelvis kjøpsloven § 18 første ledd, håndverkertjenesteloven § 19 og forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b. Det samme gjelder forhold kunden kjente eller måtte kjenne til ved avtaleinngåelsen, se eksempelvis kjøpsloven § 20 første ledd, husleieloven § 2-6 første ledd og avhendingslova § 3-10 første ledd.

Tredje ledd bygger på et alminnelig prinsipp om konsekvensen av å ikke følge en oppfordring om å gjøre seg kjent med ytelsen før avtaleinngåelsen, se eksempelvis kjøpsloven § 20 annet ledd, husleieloven § 2-6 annet ledd og avhendingslova § 3-10 annet ledd.

Fjerde ledd annet punktum viderefører gjeldende finansavtalelov § 7 første ledd.

Som det fremgår av femte ledd første punktum, innskrenker ikke paragrafen krav kunden eller tjenesteyteren kan gjøre gjeldende etter ellers gjelde rettsregler, herunder regler i finansavtaleloven som gir særskilte hevings- eller erstatningsgrunnlag. Spørsmålet om, og i hvilken utstrekning, kunden kan kreve naturaloppfyllelse, retting, omlevering, prisavslag eller holde tilbake sin ytelse, må dermed vurderes ut fra alminnelige kontraktsregler, der det blant annet må tas hensyn til ytelsen og oppfyllelsesavvikets karakter, herunder om det er tale om mangel, forsinkelse eller sideforpliktelser.

Femte ledd annet punktum slår fast at tjenesteyteren plikter å foreta retting eller andre tiltak for å oppfylle sine forpliktelser, uavhengig av om kunden har gjort et krav gjeldende. Dette ivaretar samfunnets behov for at reglene følges. Kunden vil kunne ha tapt sin mulighet til å gjøre misligholdssanksjoner gjeldende, men pliktbruddet vil likevel kunne sanksjoneres etter tilsynsreglene i § 3-55 dersom vilkårene for offentligrettslige sanksjoner er oppfylt.

Til § 3-47

Bestemmelsen er ny, men antas i det vesentlige å innebære en videreføring av gjeldende ulovfestet rett. Den bygger blant annet på forbrukerkjøpsloven § 27 og Høyesteretts uttalelser i Rt. 2010 s. 103 avsnitt 64. Paragrafen svarer med noen endringer til forslaget i høringsnotatet og stiller krav om reklamasjon når mislighold gjøres gjeldende. Paragrafen er nærmere behandlet i punkt 22.

Første ledd innebærer at kunden, dersom han eller hun vil påberope seg et mislighold som grunnlag for krav overfor tjenesteyteren, må gi tjenesteyteren melding om dette innen rimelig tid etter at kontraktsbruddet ble oppdaget eller burde ha blitt oppdaget. Reklamasjonsplikten gjelder ved alle former for avvik fra kontraktsmessig ytelse, så som at ytelsen uteblir helt, at den er forsinket, eller at ytelsen er mangelfull. Den gjelder også ved brudd på sideforpliktelser (for eksempel opplysnings- og veiledningsplikt). Paragrafen gjelder også for andre misligholdssanksjoner enn de som er regulert i finansavtaleloven.

Når det gjelder friststarten, erstatter «oppdaget eller burde ha oppdaget» formuleringen «med rimelighet kunne forventes å få kjennskap» i høringsnotatets lovforslag. Det ligger neppe noen realitetsforskjell av betydning i dette, men tidspunktet «oppdaget eller burde ha oppdaget» er valgt for å legge ordlyden nærmere opp til reklamasjonsreglene i andre kontraktslover. Det vises til Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 179 og NOU 1993: 27 s. 129 for en nærmere konkretisering av dette kriteriet og forhold som er av betydning for vurderingen når misligholdet består i mangelfull ytelse. Departementet understreker i denne sammenhengen at kriteriet særlig må tolkes i lys av forholdets kompleksitet og om kunden er forbruker. Fristens utgangspunkt kan ikke begynne å løpe tidligere enn forfallstidspunktet for tjenesteyterens ytelse.

Annet leddførste punktum regulerer rettsvirkningene av for sent fremsatt reklamasjon. Om forsendelsesrisikoen for reklamasjonsmeldingen, se lovforslaget § 3-2. Blir det reklamert for sent, taper kunden retten til å gjøre krav som følge av misligholdet gjeldende. I tråd med øvrig kontraktslovgivning er det gjort unntak fra dette hvis kontraktsbruddet skyldes at tjenesteyteren har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro. Annet ledd annet punktums henvisning til foreldelsesloven er tatt inn av informasjonshensyn.

Når det gjelder tredje ledd, vises det til punkt § 3-49 annet ledd.

Til § 3-48

Paragrafen er ny, men antas å svare til alminnelige kontraktsregler. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 23.

Første ledd første punktum regulerer grunnvilkåret for heving. I tråd med alminnelige regler er vilkåret for heving at det foreligger «vesentlig mislighold» fra tjenesteyterens side. Med dette skiller heving seg fra avbestilling og oppsigelse, jf. annet punktum. Hva som ligger i «vesentlig mislighold», beror på alminnelige regler. Det er tale om en helhetsvurdering av om misligholdet gir kunden rimelig grunn til å si seg løs fra avtalen.

For tjenester som er levert, oppstiller første ledd tredje punktum skjerpede vilkår for kundens hevingsadgang. I tillegg til at det må foreligge vesentlig mislighold, kreves at kundens nytte av den leverte tjenesten er ubetydelig, og at tjenesteyteren ikke påføres et urimelig stort tap, med mindre kundens formål med avtalen er blitt vesentlig forfeilet som følge av misligholdet.

Virkningene av heving er regulert i annet og tredje ledd. Heving medfører for det første bortfall av pliktene til fremtidig oppfyllelse etter avtalen. Heving skal videre tilbakeføre den oppfyllelsen som eventuelt allerede har funnet sted. Heving kan for øvrig gjøres gjeldende i kombinasjon med erstatning, se eksempelvis tilsvarende kjøpsloven § 22 som gir uttrykk for et slikt alminnelig prinsipp.

Bestemmelsen i tredje ledd tredje punktum har en parallell i forbrukerkjøpsloven § 50 annet ledd.

Til § 3-49

Bestemmelsen oppstiller en generell erstatningsregel ved brudd på tjenesteyterens plikter etter lovforslaget § 3-1 første ledd, jf. her vilkåret i § 3-46 første ledd. Bestemmelsen gjennomfører sammen med §§ 3-46 og 3-50 dessuten det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 20, 91 og 103 nr. 1, betalingskontodirektivet artikkel 13, samt mer generelt fjernsalgsdirektivet artikkel 11 og 13 nr. 1, forbrukerkredittdirektivet artikkel 23 og boliglåndirektivet artikkel 38. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 24.

Første ledd angir ansvarsgrunnlaget. Tjenesteyteren er ansvarlig for tap som følge av brudd på tjenesteyterens plikter. Det presiseres i lovteksten at det bare er tap som tjenesteyteren med rimelighet kunne forutsett som en mulig følge av pliktbruddet, som skal erstattes. Dette er en retningslinje om å se bort fra mer fjerne og avledede uvisse følger av pliktbruddet ved erstatningsfastsettingen. Vurderingen må skje i samsvar med alminnelige kontrakts- og erstatningsrettslige prinsipper om adekvans. Bestemmelsen må ikke forveksles med vilkåret om forutsebarhet i § 3-50 om ansvarsfritak. Adekvansbegrensningen forutsetter ansvar, og knytter seg til at årsaksrekken kan bli lang og uventet, eller at tapet kan bli uvanlig stort. Adekvanskravet hører dermed systematisk til erstatningsutmålingen, jf. fjerde ledd, men er i stedet inntatt i bestemmelsen om ansvarsgrunnlaget for å markere at ethvert regelbrudd ikke medfører erstatningsansvar i enhver sammenheng. Som formuleringen «med rimelighet kunne forutse» peker på, er det i seg selv ikke tilstrekkelig at pliktbruddet medfører et uvanlig stort tap for at ansvaret må avgrenses; det avgjørende blir en helhetsvurdering etter alminnelige prinsipper. Spørsmålet om å avgrense mot uvanlig omfattende tap må ses i sammenheng med lempingsregelen i femte ledd.

Som det er redegjort for i punkt 24.5.2, vil spørsmålet om tjenesteyterens plikter er brutt, bygge på tradisjonelle skyldvurderinger. Handlenormen beror på en tolkning av § 3-1 første ledd, som må utfylles og presiseres av andre kilder i samsvar med praksis og teori om profesjonsansvaret. Det foreligger brudd på handlenormen dersom tjenesteyteren har handlet i strid med bestemmelser i avtale, lov eller forskrift, jf. punkt 10. Bestemmelsen hjemler erstatningansvar både i og utenfor kontrakt. Også andre enn de som er kunder, er dermed vernet etter bestemmelsen. Avgrensningen av kretsen som er vernet, må avgjøres etter de kriterier som er oppstilt i rettspraksis om informasjonsansvaret og kravet til adekvat årsakssammenheng mellom pliktbruddet og tapet.

Tjenesteyteren og en eventuell underleverandør er etter annet ledd solidarisk ansvarlig etter regelen i første ledd når tapet er forårsaket av underleverandøren. Tjenesteyterens ansvar for den som utgir seg for å være tjenesteyteren, eller som uten avtale fremstiller seg som tjenesteyterens representant, reguleres av tredje ledd.

Underleverandøren er etter forslaget direkte ansvarlig for tap vedkommende har forårsaket ved at tjenesteyterens plikter etter § 3-1 er brutt. Ansvaret er begrenset til tap som «er forårsaket» av underleverandøren. Tjenesteyteren og underleverandøren hefter solidarisk for dette tapet. Hvis tapet som følge av tjenesteyterens pliktbrudd er større enn det som er forårsaket av underleverandøren, må den skadelidte kreve resten av tjenesteyteren etter regelen i første ledd. Ordet «underleverandør» skal forstås vidt. Enhver som etter avtale med tjenesteyteren skal bidra til å oppfylle tjenesteyterens plikter overfor kunden, er omfattet. Finansagenter kan dessuten ha et selvstendig ansvar etter § 3-58 annet ledd bokstav c. Det vises til merknadene i punkt 24.5.5.

Direktekravsadgangen overfor underleverandøren skiller seg noe fra direktekravsreglene i flere kontraktslover ved at det ikke er noe krav om at tjenesteyteren må ha «tilsvarende krav» mot underleverandøren. Dette får neppe noen stor betydning i praksis. For det første er regelen begrenset til krav av samme art, det vil si erstatningskrav, og hjemler ikke andre misligholdssanksjoner. Kravet er videre begrenset til tap som «er forårsaket» av underleverandøren. For det tredje kan bestemmelsen fravikes ved avtale når kunden ikke er forbruker, jf. § 1-9. Siden bestemmelsen ikke kan fravikes ved avtale til skade for en forbruker, vil ikke en ansvarsfraskrivelse i avtaleforholdet mellom tjenesteyteren og underleverandøren kunne gjøres gjeldende overfor forbrukeren. Dette samsvarer med direktekravsreglene i forbrukerkontraktsretten ellers. § 3-47 tredje ledd innebærer at reklamasjonsreglene gjelder tilsvarende når kunden gjør erstatningskravet gjeldende overfor underleverandøren.

Tredje ledd gjør tjenesteyteren ansvarlig også overfor tredjepersoners oppfyllelseshandlinger og innebærer dermed et mer omfattende ansvar enn det tradisjonelle kontraktshjelperansvaret, se nærmere punkt 24 og særlig punkt 24.5.5. Bestemmelsen er til dels en gjennomføring av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 20. Ansvaret etter tredje ledd er begrenset til å gjelde overfor tjenesteyterens kunder.

Når begrepet «kontraktshjelper» ikke er benyttet, er det fordi det ikke er nødvendig å påvise at det foreligger et avtaleforhold med tjenesteyteren. Bestemmelsen kan være praktisk der noen tilsynelatende opptrer som finansagent, men uten å ha noen avtale med tjenesteyteren, for eksempel en «agent» som formidler kunder ved bruk av annonser, uten at tjenesteyteren har noen avtale med «agenten», men likevel velger å yte en viss godtgjørelse til annonsøren for avtaler som formidles. På samme måte omfattes de tilfeller en finansagent feilaktig tror at det foreligger et representasjonsforhold, og tjenesteyteren ikke gjør noe for å korrigere inntrykket og i stedet avventer for å se hva finansagenten formidler av kunder.

Bestemmelsen regulerer videre risikofordelingen ved svindelforsøk, eksempelvis «phishing» og «skimming», se punkt 24.5.5. Finans Norge synes det «fremstår som uklart hvem departementet mener skal være ansvarlig ved for eksempel ‘skimming’-forsøk i minibanker og betalingsterminaler. Det er ikke nødvendigvis bankene som tilbyr minibanker og betalingsterminaler, ettersom tekniske leverandører kan yte slike tjenester til brukerstedene». Departementet viser til at det nettopp er dette bestemmelsen tar sikte på å omfatte, slik at tjenesteyteren blir ansvarlig for svindel via infrastruktur som føres av tekniske leverandører. Selv om slike metoder til nå ofte er brukt i tilknytning til betalingsinstrument, som vil være regulert av § 4-30, kan det neppe utelukkes at samme fremgangsmåte kan benyttes for å endre innhold i avtaler kunden gjør, eksempelvis kontonummer som et kredittbeløp skal utbetales til. I slike tilfeller vil reglene i §§ 3-20 og 4-30 ikke komme direkte til anvendelse.

For at ansvar skal være aktuelt, må tjenesteyteren kunne forventes å kjenne til at noen uriktig utgjør seg for å være tjenesteyteren eller representere denne, og at svindleren gjør dette overfor tjenesteyterens kunder. Et ytterligere vilkår er at tjenesteyteren ikke med rimelige tiltak har forsøkt å advare sine kunder. Vilkårene gir tjenesteytere et insentiv til å forebygge svindelforsøk ved jevnlig å advare og informere sine kunder om hvordan de kan unngå å bli utsatt for svindel.

Bestemmelsene i fjerde ledd er nye, men svarer til alminnelige kontraktserstatnings- og erstatningsrettslige regler og viderefører høringsnotatets forslag med noen mindre justeringer. Det vises til redegjørelsen i punkt 24.5.7. I likhet med første ledd om ansvarsgrunnlaget kan bestemmelsene fravikes ved avtale i næringsforhold.

Utgangspunktet og hovedregelen om full erstatning for det økonomiske tapet i første punktum svarer til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper både i og utenfor kontraktsforhold, jf. skadeserstatningsloven § 4-1. Det er bare økonomiske tap som dekkes etter bestemmelsen, ikke skade på ting eller person, herunder såkalte tredjepartstap.

Annet og tredje punktum innebærer ikke mer enn henvisninger til alminnelige utmålingsregler for erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold. Når det gjelder henvisningene til § 5-5, se likevel punkt 34.5. For øvrig vises til punkt 24.5.7.

Til § 3-50

Ut over å gjennomføre det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 93 og betalingskontodirektivet artikkel 13 nr. 2 vil bestemmelsen i første ledd normalt være uten selvstendig betydning i relasjon til § 3-49 første ledd. Hvis tjenesteyterens ytelse, på grunn av usedvanlige omstendigheter eller at tjenesteyteren er bundet av kolliderende rettsregler, avviker fra det som er avtalt eller normalt kan kreves, blir det normalt heller ikke tale om brudd på tjenesteyterens plikter etter § 3-1. Slike omstendigheter innebærer at tjenesteyterens forpliktelse har endret seg eller falt bort. Dersom tjenesteyteren yter i samsvar med den endrede forpliktelsen eller ikke yter der forpliktelsen har falt bort, vil ikke det være et pliktbrudd. Bevisbyrden for omstendigheter som nevnt påligger tjenesteyteren, jf. § 3-5 annet ledd.

Det er presisert i annet ledd at ansvarsfritaket bare gjelder så lenge hindringen gjelder.

Det følger av tredje ledd første punktum at reglene om ansvarsfrihet for tjenesteyteren i første og annet ledd gjelder tilsvarende for underleverandørens ansvar etter § 3-49 annet ledd. Dersom underleverandøren er ansvarsfri etter bestemmelsen, vil både tjenesteyteren og underleverandøren være fri for ansvar.

Tredje ledd annet punktum inneholder en spesialregulering av underleverandørens ansvar når underleverandøren gjennom utføring av instruks fra tjenesteyteren har forårsaket tap hos kunden ved at tjenesteyterens plikter etter § 3-1 er overtrådt. Ansvarsfritaket gjelder så langt det var forsvarlig å utføre instruksen, og må vurderes konkret.

For øvrig vises til punkt 24.

Til § 3-51

Paragrafen kodifiserer i første ledd første punktum tjenesteyterens alminnelige rett til å heve avtalen ved vesentlig mislighold fra kundens side. En tilsvarende regel kommer til uttrykk i gjeldende § 21 annet ledd og § 52 første ledd bokstav a, men bestemmelsen er utslag av et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp i norsk rett.

Første ledd annet punktum gir dessuten tjenesteyteren hevingsrett for slike omstendigheter som er nevnt i bokstav a til e. Omfattes forholdet av bokstav a til e, gir dette med andre ord grunnlag for heving uten at tjenesteyteren i tillegg må vise at omstendighetene utgjør et vesentlig mislighold, noe som har til hensikt å virke prosessdempende.

Bokstav a har bakgrunn i reglene i boliglåndirektivet artikkel 20 om fremlegging av dokumenter og kontroll av opplysninger ved kredittvurdering, se i den forbindelse punkt 34. Dette hevingsgrunnlaget må imidlertid antas å falle inn også under gjeldende § 7 annet ledd, som er videreført i § 3-51 annet ledd. Slike forhold vil dessuten kunne lede til avtalerettslig ugyldighet etter avtaleloven § 33 om svik.

Bokstav b til e bygger på gjeldende § 52 første ledd bokstav b til d og annet ledd. Mens gjeldende § 52 etter gjeldende lov gir uttrykkelig hevingsrett bare ved kredittavtaler som er omfattet av kapittel 5, gir lovforslaget hevingsrett på disse grunnlagene for finansielle tjenester generelt. Etter departementets vurdering kan dette imidlertid ikke oppfattes som en utvidelse av hevingsretten, idet disse grunnlagene må antas å gi hevingsrett etter gjeldende rett på ulovfestet grunnlag, se i den forbindelse blant annet dekningsloven kapittel 7 og kjøpsloven §§ 54, 55, 61, 62 og 63.

I annet ledd videreføres § 7 annet ledd i gjeldende lov.

Tredje ledd begrenser hevingsretten for tjenester som allerede er levert.

Et vilkår for å heve ved vesentlig avtalebrudd er gjerne at avtalebruddet ikke blir utbedret eller brakt i orden. Dette kommer til uttrykk i fjerde ledd, som gir forbrukeren en frist på 14 dager til å utbedre avtalebruddet. I tillegg til manglende utbedring av avtalebruddet kreves det reklamasjon til kontraktsparten, noe som kommer til uttrykk i femteledd. Tjenesteyteren skal etter denne bestemmelsen reklamere i skriftlig dokument og angi både opplysninger om hvilke forhold kravet om heving bygger på, det vil si hvilke forhold som anføres som avtalebrudd som gir grunnlag for heving, og en spesifikasjon av hvilket krav tjenesteyteren gjør gjeldende i anledning hevingen etter § 3-52. Videre skal det opplyses om klageadgangen etter reglene i § 3-53 tredje ledd tredje og fjerde punktum. Når kunden er forbruker, skal det opplyses om hvordan heving eventuelt kan unngås etter reglene i annet ledd.

Etter sjette ledd gjelder reglene om kundens reklamasjon ved tjenesteyterens mislighold delvis tilsvarende.

Det vises for øvrig til punkt 23.

Til § 3-52

Paragrafen regulerer hevingsoppgjør ved tjenesteyterens heving. Første ledd er en ren kodifisering av det alminnelige kontraktsrettslige prinsippet om at heving fører til bortfall av oppfyllelsesplikten i et avtaleforhold. I annet ledd foreslås en særregulering av hevingsoppgjør for konto- og kredittavtaler som er helt eller delvis oppfylt, hvor hevingsoppgjøret skal gjennomføres tilsvarende det som gjelder ved oppsigelse. Utgangspunktet i norsk kontraktsrett er også at ved tjenesteavtaler kan det bare heves for den del av motpartens ytelse som ikke er levert. For andre kontraktsyteleser gjelder det tilsvarende regler ved kundens heving etter § 3-48 annet til tredje ledd.

Det vises ellers til punkt 23.

Til § 3-53

Bestemmelsen er ny og gjennomfører artikkel 101 i det reviderte betalingstjenestedirektivet i norsk rett. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 25.1.

Første ledd oppstiller krav til rutiner og interne prosedyrer for klagebehandling.

Annet ledd oppstiller krav til saksbehandlingen ved behandlingen av klager. Klager og krav fra kunder skal besvares i et «skriftlig dokument», se § 3-2, innen nærmere angitte frister. Det foreslås at fristen kan forlenges ved «ekstraordinære tilfeller», i samsvar med ordlyden i artikkel 101. Departementet legger til grunn at ordlyden i direktivet tilsier at det skal langt mindre til før dette vilkåret er oppfylt enn vilkåret «unormale og uforutsette omstendigheter» i artikkel 93, jf. forslaget om å benytte «usedvanlige omstendigheter» i § 3-50. I vurderingen av om det foreligger ekstraordinære omstendigheter, kan det for øvrig være naturlig å ta hensyn til tjenestens art. Det skal trolig mer til for å kunne forlenge fristen for å besvare en klage på en betalingstjeneste som ikke er utført, enn en klage som for eksempel gjelder kredittvurderingsplikten.

Tredje ledd oppstiller krav til at tjenesteyteren gir en begrunnelse ved avslag på forespørsel om finanstjenester. I direktivene finnes det flere bestemmelser som stiller krav om begrunnelse fra tjenesteyteren når en forespørsel om finansielle tjenester avslås, se blant annet artikkel 35, 36, 77 og 79 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Departementet mener det normalt vil følge også av kravet til god forretningsskikk å gi en begrunnelse ved avslag, og foreslår derfor å gi regelen et generelt anvendelsesområde. Begrunnelsen bør gi kunden et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere en mulig klage over avslaget. Det bør derfor fremgå av begrunnelsen om avslaget for eksempel skyldes kredittvurdering eller at tjenesteyteren ikke kan levere den forespurte tjenesten.

Når det gjelder nærmere krav til begrunnelsens innhold og omfang og forholdet til hvitvaskingsloven, vises det til omtalen i punkt 25.1.5.

Til § 3-54

Det stilles krav til nasjonale regler om behandling av tvister i klageorgan i fjernsalgsdirektivet artikkel 14, det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 101, betalingskontodirektivet artikkel 24, forbrukerkredittdirektivet artikkel 24 og boliglåndirektivet artikkel 39.

Bestemmelsen viderefører i hovedsak finansavtaleloven § 4 med enkelte språklige og redaksjonelle endringer.

For øvrig vises til omtalen i punkt 25.2.

Til § 3-55

Paragrafen er ny, men bygger delvis på gjeldende § 56 a og forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. § 16. Det stilles krav til nasjonale regler om tilsyn i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 100, betalingskontodirektivet artikkel 21, forbrukerkredittdirektivet artikkel 20 og boliglåndirektivet artikkel 5. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 25.3.

Første ledd slår fast at Forbrukertilsynet og Markedsrådet fører tilsyn med samtlige bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Forbrukertilsynets og Markedsrådets kompetanse som tilsynsmyndighet strekker seg så langt tilsyn tilsies ut fra hensyn til forbrukerne.

Annet ledd slår fast at Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan gi pålegg med tilhørende overtredelsesgebyr ved brudd på finansavtaleloven og tilhørende forskrifter.

Tredje ledd slår fast at reglene i finanstilsynsloven § 7 om taushetsplikt mv. med tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende så langt de passer for ansatte i Forbrukertilsynet og medlemmer av Markedsrådet.

Med hjemmel i fjerde ledd kan det blant annet gis regler om hvilke personer som skal omfattes av reglene nevnt i tredje ledd, i tillegg til alminnelige regler om tilsynsvirksomheten.

Femte ledd presiserer at bestemmelsen ikke innebærer noen endring i Finanstilsynets tilsynskompetanse etter ellers gjeldende regler.

Til § 3-56

Bestemmelsen angir virkeområdet for reglene i §§ 3-57 og 3-58 ved at det gjøres unntak for tjenester som omfattes av verdipapirhandelloven. Se for øvrig reguleringen av virkeområdet for reglene i kapittel 3 i § 1-2 annet og sjette ledd. Videre defineres ordene «finansagent» og «finansmegler», som brukes i §§ 3-57 og 3-58. Det vises ellers til punkt 13.

Til § 3-57

Bestemmelsen viderefører deler av gjeldende § 76 samt § 77. Se for øvrig punkt 13. Når det gjelder virkeområdet, se merknaden til § 3-56.

Til § 3-58

Bestemmelsen er ny, men innebærer i realiteten en videreføring av hovedtrekkene i gjeldende lov når det gjelder finansmeglere og finansagenter. «Finansrådgiver» foreslås ikke videreført som en særskilt regulert type foretak – på linje med reguleringen i forsikringsavtaleloven og forsikringsformidlingsloven. Når det gjelder virkeområdet for bestemmelsen, se merknaden til § 3-56.

Bestemmelsen retter seg mot «finansagenter», «finansmeglere» og «oppdragsforetak». De to førstnevnte benevnelsene er legaldefinert i § 3-56 annet og tredje ledd, mens «oppdragsforetak» er legaldefinert i § 1-8 syvende ledd. Et oppdragsforetak vil etter lovforslaget være en tjenesteyter, jf. § 1-4 tredje ledd. Men også i den avtalen som eventuelt inngås som følge av finansoppdraget, vil det være en tjenesteyter som inngår som part. En finansmegler medvirker for eksempel til at det inngås en kredittavtale mellom en bank og en kunde. Både finansmegleren og banken vil da være tjenesteytere i lovforslagets forstand. Når ordet «tjenesteyter» benyttes i § 3-58, siktes det, med mindre noe annet fremgår av sammenhengen, til tjenesteyteren i avtalen som inngås som følge av finansoppdraget, med andre ord banken i det nevnte eksempelet. Tjenesteyteren som utfører finansoppdraget, omtales som «oppdragsforetak».

Første ledd første punktum viderefører gjeldende § 88, mens annet punktum erstatter gjeldende § 78 og § 90 første ledd.

Første ledd tredje punktum stiller krav til den som tilbyr uavhengig rådgivning til kunder, som kommer i tillegg til den interessevurderingen oppdragsforetaket må foreta etter § 3-1, og kan sammenlignes med kravene til finansmegleren etter § 3-57.

Annet ledd bokstav a bygger på deler av gjeldende § 76 annet ledd, § 81 tredje ledd, § 83 annet ledd, § 84 første ledd og § 90 annet ledd.

Annet ledd bokstav b er ny sammenlignet med gjeldende lov.

Annet ledd bokstav c innebærer at oppdragsforetaket generelt – innenfor rammen av oppdraget – skal sørge for at tjenesteyterens plikter blir oppfylt overfor kunden, herunder skal kunden gis de opplysningene som er relevante for den aktuelle avtalen som formidles. Lovforslaget skal forstås slik at denne plikten bare gjelder så langt tjenesteyteren etter avtalen som er formidlet, ikke oppfyller denne plikten selv. Bestemmelsen viderefører i realiteten gjeldende § 75 tredje ledd, § 81 annet og tredje ledd, § 82 første og annet ledd, § 83 første og annet ledd, § 84 første og fjerde ledd og § 87 første ledd.

Tredje ledd er ny, men tar også opp i seg gjeldende § 79.

Fjerde ledd viderefører blant annet § 75 fjerde ledd og § 85 fjerde ledd.

39.4 Til kapittel 4. Kontoavtaler og betalingstjenester

Til § 4-1

Paragrafen regulerer kundens rett til kontoavtaler og betalingstjenester og er en delvis videreføring av § 14 i gjeldende finansavtalelov. Paragrafen gjennomfører blant annet betalingskontodirektivet artikkel 15, 16, 17 og 18 og skal for øvrig forstås som en konkretisering av tjenesteyterens alminnelige plikter ved tilbud som rettes til kunden etter lovforslaget § 3-1. Paragrafen kan ikke fravikes til skade for noen kunde, jf. § 1-9. Annet og femte ledd gjelder kun for kunde som er forbruker.

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 26.

Første ledd viderefører i hovedsak gjeldende § 14.

Kravet om saklig grunn for avslag gjelder det å yte betalingstjenester på vanlige vilkår. Med «betalingstjenester» menes her tjenester som nevnt i lovforslaget § 1-5 første ledd.

Et viktig skille går mellom det å utføre betalingstjenester med betalingsmidler som er stilt til disposisjon gjennom en kredittavtale, og inngåelse av kredittavtale. Mens førstnevnte er tjenester som er omfattet av virkeområdet til § 4-1, gir bestemmelsen ingen plikt til å inngå kredittavtaler eller en rett til kredittavtaler for kunder.

Hva som anses som «saklig grunn» for å kunne avvise en kunde, vil bero på en konkret vurdering i samsvar med det som følger av gjeldende § 14. Avvisning av en kunde vil kunne anses som «saklig» bare i særlige tilfeller. Bestemmelsen skal tolkes strengt. I en tid der elektroniske betalingsløsninger i stor grad har overtatt for kontanter, skal det mye til for at tjenesteyteren skal kunne utestenge en kunde fra sine elektroniske løsninger. Utestengelse på grunn av sivil status, politisk ståsted eller kundens alminnelige omdømme vil åpenbart ikke utgjøre en saklig grunn. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 41 (1998–1999) s. 97–98 og NOU 1994: 19 s. 111–113.

Det vil på den annen side være «saklig grunn» til å avvise en kunde dersom kunden nylig har begått straffbare handlinger rettet mot betalingstjenesteyteren, men et kriminelt rulleblad vil i seg selv ikke utgjøre en «saklig grunn». Departementet viser i den sammenheng til at det å ha tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner vil kunne være avgjørende for å kunne bli integrert i den lovlige samfunnsøkonomien, og det vil være i strid med alminnelige rehabiliteringshensyn og preventive hensyn dersom man generelt skulle kunne avvise kunder på grunnlag av et kriminelt rulleblad. Et slikt utgangspunkt utelukker likevel ikke at kriminalitet som er begått mot andre enn betalingstjenesteyteren, i særlige tilfeller kan anses som «saklig grunn».

Kriteriet «vanlige vilkår» kan knytte seg både til den enkelte betalingstjenesteyteren og til markedet mer generelt. For eksempel vil gebyrkostnader som ligger nært gjennomsnittlig pris i markedet, anses som et «vanlig vilkår» og en «rimelig» pris for en tjeneste. Hvor høyt prisen for enkelttjenester kan settes, vil måtte bero på en helthetsvurdering hvor forbudet mot urimelige priser i pristiltaksloven § 2 utgjør en absolutt skranke. Departementet legger for øvrig til grunn at tjenesteyteren vil kunne ha et noe snevrere handlingsrom når det gjelder betalingskontoer med grunnleggende funksjoner i samsvar med betalingskontodirektivet, enn når det gjelder betalingstjenester ellers.

Hva som skal anses som «vanlige vilkår», må for øvrig vurderes konkret i relasjon til den enkelte avtale og aktuelle betalingstjeneste. Når kunden er forbruker, vil avtale om en betalingskonto på vanlige vilkår måtte forstås ut fra hva som er alminnelige vilkår knyttet til betalingskontoer i markedet. Det må for eksempel anses som «vanlige vilkår» at en betalingskonto kan benyttes til direktebelastninger, kontobetalinger, faste betalingsoppdrag, betaling ved bruk av betalingskort, betalinger på internett, innskudd og uttak av kontanter i skranke og i minibanker og rett til å utføre aktiviteter for å forvalte kontoen.

Annet ledd er ny sammenlignet med gjeldende § 14 og gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 16 nr. 9. Annet ledd omfatter kun kunder som er forbrukere. Videre gjelder den avtaler om «betalingskonto», jf. § 1-5 tredje ledd. Selv om bestemmelsene i betalingskontodirektivet gjelder «betalingskonto med grunnleggende funksjoner», foreslår departementet å benytte «betalingskonto» uten en nærmere angivelse av egenskapene. Slik departementet forstår betalingskontobegrepet, må en betalingskonto nødvendigvis inneha de funksjonene som er angitt i direktivets artikkel 17 nr. 1. Dersom kontoen ikke innehar de angitte funksjonene, kan kontoen neppe anses som «betalingskonto».

Annet ledd har et snevrere virkeområde enn første ledd. Regelen i annet ledd er derfor ikke til hinder for at betalingstjenesteyteren for eksempel setter som vilkår for å yte sparekonto med høy rente at kunden også inngår avtale om betalingskonto (brukskonto), dersom et slikt vilkår oppfyller kravene etter første ledd.

Også bestemmelsen i tredje ledd er ny sammenlignet med gjeldende § 14 og angir avvisningsgrunner hvor betalingstjenesteyteren ikke behøver å angi at det foreligger en «saklig grunn» for avvisningen etter første ledd.

Fjerde ledd er ment å presisere at kontraheringsplikten ikke gjelder før kunden har lagt frem alle de nødvendige opplysningene som kreves for å kunne inngå avtale. Først etter dette tidspunktet løper tjenesteyterens svarfrist i femte ledd overfor en kunde som er forbruker.

Femte ledd innebærer en særskilt regulering av betalingstjenesteyterens svarfrist i forbrukerforhold. Når kunden er næringsdrivende, gjelder reglene i § 3-53.

Til § 4-2

Paragrafen gir regler om samtykke til betalingstransaksjoner og bygger på gjeldende § 24. Den gjennomfører artikkel 64 i det reviderte betalingstjenestedirektivet og er nærmere behandlet i punkt 27.

I den norske språkversjonen av artikkel 64 nr. 2 heter det at samtykket kan gis «gjennom» betalingsmottakeren eller betalingsfullmektigen. I tråd med gjeldende ordlyd foreslår departementet at det i loven benyttes «via» betalingsmottakeren eller betalingsfullmektigen, slik det også er gjort i den danske og svenske språkversjonen av direktivet. Det er betalerens samtykke som kreves enten samtykket er gitt til betalerens kontotilbyder, betalingsmottakeren eller en betalingstjenesteyter som iverksetter betalingstransaksjonen.

Gjeldende § 24 første ledd foreslås ikke videreført. Kunden skal kunne benytte kontoen til flere formål enn de som er angitt i bestemmelsen, for eksempel betalingsfullmakttjenester og kontopplysningstjenester. Når ikke annet er særskilt bestemt i lov eller forskrift, vil kontoavtalen regulere bruk, tilgang og andre vilkår knyttet til kontoen.

Til § 4-3

I § 4-3 er det gitt regler om direktebelastningsfullmakter. Paragrafen bygger på reglene i gjeldende § 26 om «gjentatte direkte debiteringer». Mens § 4-2 regulerer betalerens samtykke til betalingstransaksjoner og til hvem betaleren kan gi slikt samtykke, regulerer denne paragrafen betalingsmottakerens fullmakt til å iverksette de betalingstransaksjoner som fullmakten gjelder. Til forskjell fra enkeltstående betalingsoppdrag vil det således kunne være betalingsmottakeren som innenfor fullmaktens grenser beslutter når transaksjonen skal iverksettes og med hvilket beløp.

Når direktebelastning gjennomføres som en serie transaksjoner, omtales de i gjeldende § 26 som «gjentatte direkte debiteringer». Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at transaksjonene er identiske, og slik sett kan ordet «gjentatte» være noe misvisende. Det karakteristiske er at transaksjonene skjer på grunnlag av en fullmakt fra betaleren, som også inneholder betalerens samtykke til betalingstransaksjonene. Det dreier seg med andre ord om en fullmakt til å foreta disposisjoner på betalerens vegne, nærmere bestemt å belaste betalerens konto. I lovforslaget brukes dermed «direktebelastningsfullmakt» om det som i gjeldende lov omtales som «avtale om gjentatte direkte debiteringer».

Når det gjelder kravet om «skriftlig dokument» i annet ledd første punktum, se § 3-2 fjerde ledd.

Fullmakten skal etter annet ledd annet punktum bokstav e inneholde betalerens samtykke til de betalingstransaksjonene som fullmakten gjelder. Kravene til dette samtykket er regulert i § 4-2. Dersom betaleren trekker samtykket til en eller flere av betalingstransaksjonene som er omfattet av en direktebelastningsfullmakt, må samtykket trekkes i samsvar med reglene som gjelder for kansellering av direktebelastninger i § 4-7. Tilbakekall av fullmakten, eller endringer i fullmakten, er regulert i § 4-3 fjerde ledd.

Femte ledd er kun ment som en påminnelse om at særlige regler kan følge av samtykkekrav i forordningen om sterk kundeautentisering, og at det gjelder egne regler om direktebelastninger i euro etter regler nevnt i § 1-11 første ledd bokstav b.

Se for øvrig punkt 27.

Til § 4-4

Paragrafen viderefører reglene i gjeldende § 26 om «fast betalingsordre». Kravene til samtykke til å iverksette de betalingstransaksjonene som et fast betalingsoppdrag gjelder, er regulert i § 4-2, mens § 4-4 gir nærmere regler om hvilket innhold betalingsoppdraget skal ha. Dette svarer til opplysningene som skal inngå i direktebelastningsfullmakter etter § 4-3.

Slik departementet forstår reglene om betalingsfullmakttjenester i artikkel 66 og artikkel 72 annet avsnitt i det reviderte betalingstjenestedirektivet, synes direktivet å være til hinder for at betalingsfullmektigen får en tilsvarende fullmakt fra betaleren med hensyn til kontobetalinger (kredittransaksjon) som betalingsmottakeren kan gis ved direktebelastning (direktedebitering). Departementet antar likevel at reglene ikke er til hinder for at en tredjeperson, som ikke er betalingstjenesteyter, får ordinær fullmakt fra en betaler til å gi betalerens betalingstjenesteyter et fast betalingsoppdrag på vegne av betaleren.

Se for øvrig punkt 27.

Til § 4-5

Bestemmelsen gjennomfører artikkel 78 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Den regulerer når et betalingsoppdrag skal anses mottatt, og bygger på gjeldende § 26 a.

I første ledd foreslås en ny bestemmelse om at betalerens konto ikke må belastes før betalingsoppdraget er mottatt, jf. nye formuleringer om dette i artikkel 78 nr. 1 annet avsnitt første punktum i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Annet og tredje ledd omtaler tidspunktet da betalingsoppdraget er «levert til eller registrert hos» betalingstjenesteyteren. Dette er ment å ta høyde for ulike måter betalingsoppdraget rent faktisk kan bli mottatt eller kommunisert på, for eksempel ved at det blir sendt, eller ved en disposisjon som kunden foretar i sin nettbank.

Det vises for øvrig til punkt 28.

Til § 4-6

Paragrafen regulerer avvisning av betalingsoppdrag og gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 79. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 26 b, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer som ikke er ment å innebære realitetsendringer.

Departementet foreslår å bruke ordet «nekte» i stedet for «avvise», som brukes i artikkel 79 og gjeldende § 26 b. «Avvisning» er likevel brukt i paragrafoverskriften. I § 4-1 om rett til kontoavtale og betalingstjenester heter det at betalingstjenesteyteren ikke uten saklig grunn kan «avslå» å yte betalingstjenester. Denne bestemmelsen vil gjelde i tilfeller der det ikke eksisterer en kontoavtale mellom den som ønsker å få utført et betalingsoppdrag, og betalingstjenesteyteren, men den kan også få anvendelse der det fra før av foreligger en kontoavtale, se punkt 26 om denne bestemmelsen. Lovforslaget § 4-6 gjelder imidlertid bare i de tilfeller der det foreligger en kontoavtale mellom betaleren og tjenesteyteren. Disse bestemmelsene kan derfor dels ha et overlappende virkeområde, og departementet utelukker ikke at reglene i § 4-6 i visse sammenhenger konsumeres av lovforslagets § 4-1. Ved å benytte ordet «nekte» i § 4-6, markeres likevel at reglene har et snevrere utgangspunkt og anvendelsesområde.

Artikkel 79 nr. 1 tredje avsnitt angir at betalingstjenesteyteren kan kreve et rimelig gebyr for avvisningen dersom avvisningen er objektivt begrunnet og fastsatt i kontoavtalen, se i denne forbindelse lovforslaget § 4-21.

Artikkel 79 nr. 1 og 2 inneholder bestemmelser om at betalingstjenesteyteren kan nekte å gjennomføre et godkjent betalingsoppdrag, selv om alle vilkårene i kontoavtalen er oppfylt, når gjennomføring er forbudt etter annet EØS-regelverk eller nasjonal rett. Denne delen av bestemmelsen foreslås gjennomført i den generelle regelen om pålegg om avvikling i lovforslaget § 3-8.

Se for øvrig punkt 28.

Til § 4-7

Paragrafen fastslår utgangspunktet om at et betalingsoppdrag ikke kan kanselleres etter at det er mottatt av betalerens betalingstjenesteyter, med forbehold for reglene i annet til fjerde ledd. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 28, men likevel med en annen redaksjonell og språklig utforming. Den gjennomfører artikkel 80 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Det vises til punkt 28.

Selv om betalingsoppdraget ikke kan kanselleres av betaleren, kan betalingsoppdraget likevel bli nektet gjennomført etter reglene i §§ 3-8 og 4-6.

Til § 4-8

Paragrafen gjennomfører deler av artikkel 65 i det reviderte betalingstjenestedirektivet og tilsvarer regler i forskrift 15. februar 2019 nr. 152 om systemer for betalingstjenester § 9. Se for øvrig punkt 27.

Til § 4-9

Paragrafen gjennomfører artikkel 68 nr. 1 i det reviderte betalingstjenestedirektivet og viderefører gjeldende § 24 a første ledd. Det vises til punkt 27.

Til § 4-10

Paragrafen er ny og gjennomfører artikkel 75 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Formålet med paragrafen er å styrke forbrukervernet ved kortbaserte betalingstransaksjoner der det nøyaktige transaksjonsbeløpet ikke er kjent på det tidspunkt betaleren gir sitt samtykke til å gjennomføre betalingstransaksjonen, for eksempel på ubemannede bensinstasjoner, i bilutleieavtaler eller ved hotellbestilling. Betalerens betalingstjenesteyter bør kunne reservere betalingsmidler på betalerens betalingskonto bare dersom betaleren har gitt sitt samtykke til det nøyaktige beløpet som skal reserveres, og disse midlene bør frigis uten unødig opphold når opplysninger om betalingstransaksjonens nøyaktige beløp er mottatt, og senest umiddelbart etter at betalingsoppdraget er mottatt. «Særskilt samtykke» er kun ment å angi at det ikke dreier seg om det samme samtykket som gis for å iverksette betalingstransaksjonen.

Se for øvrig punkt 27.

Til § 4-11

Bestemmelsen regulerer maksimal overføringstid for betalingstransaksjoner. Den avløser gjeldende § 26 c med noen endringer. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 29.

Bestemmelsen gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 82, 83 og 84. I lovforslaget foreslås å benytte adgangen som følger av direktivets artikkel 86, til å fastsette kortere overføringstid for nasjonale betalingstransaksjoner i norske kroner.

Etter første ledd bokstav a skal en nasjonal betalingstransaksjon i norske kroner etter dette gjennomføres samme virkedag som betalingsoppdraget mottas. Når betalingsoppdraget skal anses som mottatt, er regulert i § 4-5. Betalingstjenestetilbyderen kan velge å sette en frist som nevnt i § 4-5 tredje ledd. Et betalingsoppdrag som er mottatt etter denne fristen, belastes da ikke betalerens konto før påfølgende virkedag. Første ledd bokstav a og § 4-12 annet ledd innebærer at betalerens og betalingsmottakerens konto belastes og godskrives samme virkedag. Denne virkedagen utgjør også datoen for renteberegningen, jf. § 4-12 første ledd.

Til § 4-12

Bestemmelsen regulerer renteberegning og godskriving og belastning av konto og er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 27.

Annet ledd gjennomfører artikkel 87 nr. 2 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Ordlyden i tredje ledd første punktum foreslås endret sammenlignet med gjeldende lov, slik at den er bedre i samsvar med artikkel 85 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Direktivbestemmelsen regulerer ikke innskudd på konto tilhørende en forbruker, slik nåværende § 27 første punktum gir inntrykk av, men innskudd fra en forbruker foretatt med kontanter hos den betalingstjenesteyteren som fører kontoen. Forbrukeren skal etter bestemmelsen være sikret at kontantinnskudd blir gjort tilgjengelig straks. Er innbetalingen i kontanter ikke gjort av en forbruker, skal godskriving skje senest påfølgende virkedag. Slik departementet oppfatter direktivet, må betalingstjenesteyteren godskrive samme dag ved innskudd fra forbruker, og senest påfølgende virkedag for innskudd fra andre, selv om innskudd gjøres til samme konto og uavhengig av hvem som er eier av kontoen.

For øvrig vises til punkt 29.

Til § 4-13

Paragrafen er en videreføring av gjeldende § 29 og gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 81. Første ledd annet punktum har imidlertid fått en annen ordlyd enn i gjeldende lov for klarere å uttrykke hva slags straffbart forhold det siktes til.

Det vises til punkt 30.

Til § 4-14

Paragrafen viderefører § 11 i forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester. Den gjennomfører artikkel 46 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Til § 4-15

Første ledd viderefører gjeldende § 15 første ledd annet og tredje punktum. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 56 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Annet og tredje ledd gjennomfører direktivets artikkel 57 og 58 med hensyn til informasjon som skal gis til henholdsvis betaleren og betalingsmottakeren fra deres respektive betalingstjenestetilbydere ved gjennomføring av en betalingstransaksjon. Opplysningene er i det vesentlige de samme for de to partene i betalingsoppgjøret. Det foreslås å benytte adgangen for medlemsstatene etter artikkel 57 nr. 3 og artikkel 58 nr. 3 til å kreve at opplysningene stilles til kundens rådighet uten kostnad minst hver måned når tjenestene er regulert i en kontoavtale, jf. lovforslaget § 4-19 første ledd bokstav d, jf. fjerde ledd.

Til § 4-16

Paragrafen viderefører i hovedsak gjeldende rett etter forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester § 5 og gjennomfører deler av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 64 nr. 2 annet punktum og artikkel 66, 67 og 68. Det er foreslått noen språklige og redaksjonelle endringer sammenlignet med forskriften uten at det er tilsiktet noen realitetsendring.

I bestemmelsen benyttes benevnelsen «fullmaktforetak». Det fremgår av første ledd at det med dette siktes til et foretak som tilbyr fullmakttjenester, det vil si betalingsfullmakttjenester eller kontoinformasjonstjenester, jf. § 1-6 første, tredje og femte ledd.

Det foreslås en forskriftshjemmel i sjette ledd som blant annet gir hjemmel for å regulere forholdet til forskrift 15. februar 2019 nr. 152 om systemer for betalingstjenester.

Fullmaktforetakenes adgang til å benytte personopplysninger som innhentes i annen virksomhet, er ikke regulert i forslaget. Det legges til grunn at spørsmål om samtykke til bruk av slike opplysninger reguleres av personopplysningsloven og personvernforordningen.

Det vises for øvrig til punkt 32.

Til § 4-17

Paragrafen viderefører i hovedsak gjeldende rett etter forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester § 6, som gjennomfører deler av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 66 nr. 3. Se for øvrig punkt 32.

Til§ 4-18

Paragrafen viderefører i hovedsak gjeldende rett etter forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester § 7 og gjennomfører deler av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 67. Bokstav a i forskriften vil fremgå av reglene i § 3-22, jf. § 3-32. Se for øvrig punkt 32.

Til § 4-19

Bestemmelsen er ny og regulerer det som ofte blir omtalt som «kontoutskrift». Det foreslås i stedet et teknologinøytralt begrep: «kontoinformasjon». Bestemmelsen som foreslås, erstatter gjeldende § 56 og deler av § 48 a. Den bygger dessuten på gjeldende § 30. Både det reviderte betalingstjenestedirektivet og betalingskontodirektivet har enkelte regler om hvilke opplysninger som skal gis i tilknytning til konto eller et gjennomført betalingsoppdrag. Ut over dette synes ikke informasjonskrav i relasjon til kontoforvaltning å være omfattet av direktivenes virkeområde.

Til § 4-20

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende lov og gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 5 om gebyroversikt for betalingskonto til en forbruker.

Til § 4-21

Bestemmelsen er ny og regulerer tjenesteyterens adgang til å kreve vederlag og gebyr ut over hva som følger av lovforslaget § 3-1 femte ledd.

Bestemmelsen oppstiller visse begrensninger i betalingstjenesteyterens adgang til å kreve gebyrer. Den innebærer en videreføring av gjeldende § 14 a med enkelte endringer, og gjennomfører artikkel 40, artikkel 45 nr. 2, artikkel 55 nr. 2, artikkel 62 nr. 1 og artikkel 70 nr. 1 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Bestemmelsen er parallell til § 5-10 for kredittavtaler.

Til § 4-22

Paragrafen gjelder overtrekk av konto.

I første ledd videreføres gjeldende § 30 sjette ledd.

Gjeldende § 30 sjette ledd gjelder overtrekk som følge av at kunden har fått uriktige opplysninger om disponibelt beløp på kontoen. I lovforslaget er bestemmelsen utvidet slik at den omfatter ethvert tilfelle der kunden i aktsom god tro har belastet kontoen med mer enn disponibelt beløp. Slik departementet ser det, vil kunden kunne ha vært i aktsom god tro også uten at dette skyldes uriktige opplysninger om saldoen. Kunden vil for eksempel kunne ha en berettiget forventning om at siden transaksjonen ikke avvises, er beløpet tilgjengelig på kontoen.

En endring sammenlignet med gjeldende lov er også at det er presisert at kundens gode tro må være aktsom. Departementet antar på den ene siden at utviklingen av heldigitale betalingsløsninger har redusert omfanget av overtrekk og dermed noe av regelens betydning. Samtidig kan denne utviklingen innebære at de overtrekk som likevel forekommer, i større grad enn tidligere skjer i aktsom god tro.

«Overtrekk» er ikke å anse som en kredittavtale etter lovforslaget fordi kreditten ikke er avtalt, men derimot en tålt overskridelse av innestående på en konto. Det samme gjelder for overskridelse av innvilget kredittramme eller kredittmulighet såfremt kreditten disponeres på en betalingskonto. Idet lovforslaget § 5-2 krever kredittvurdering av kunden når det ytes kreditt til en forbruker, kan overtrekk ikke være et ordinært kredittilbud til forbrukeren og må, slik departementet forstår forbrukerkredittdirektivet, anses som en særskilt regulering for de tilfeller hvor tilgjengelig informasjon om saldo ikke er korrekt. Et eksempel kan være at en betalingsterminal mangler nettilgang, og det benyttes en reserveløsning med den følge at transaksjoner godkjennes eller gjennomføres på et tidspunkt hvor oppdatert saldo ikke er tilgjengelig. I forholdet til betaleren vil betalingstjenesteyteren ikke være forpliktet til å gjennomføre en transaksjon som ikke har dekning i saldoen på kontoen, jf. § 4-6. Et midlertidig og begrenset tålt overtrekk må imidlertid antas å kunne være i både betalingstjenesteyterens og kundens interesse. Departementet legger derfor til grunn at så lenge rimelige tiltak gjennomføres for å unngå at overtrekk skal forekomme unødig eller tillates å bli et betydelig beløp, vil reglene i kapittel 5 heller ikke få anvendelse. Dette gjelder selv om betalingstjenesteyteren, eventuelt også betaleren, er kjent med manglende dekning på beslutningstidspunktet. Departementet antar videre at tilsiktet misbruk av en mulighet til å overtrekke kontoen etter omstendighetene kan være å anses som et vesentlig mislighold som gir betalingstjenesteyteren rett til å heve kontoavtalen etter reglene i § 3-51.

Departementet legger til grunn at overtrekk i en del tilfeller kan skyldes feilaktig godskriving av konto som senere blir rettet. At kunden tilsynelatende mottar et beløp fra noen som kunden neppe hadde grunn til å forvente å motta betalingsmidler fra, bør etter departementets syn ikke i seg selv være tilstrekkelig til at kunden ikke kan anses for å være i aktsom god tro. Som nevnt legger departementet også til grunn at kunden bør kunne ha en berettiget forventning om at beløp som innebærer et vesentlig overtrekk, ikke tillates. At transaksjonen ikke avvises, kan etter dette være et moment som taler for at kunden har vært i god tro.

Annet ledd gjennomfører sammen med § 4-19 annet ledd forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 4, jf. artikkel 18 nr. 2 og viderefører realiteten i gjeldende § 44 fjerde ledd.

Til § 4-23

Paragrafen viderefører gjeldende § 34 med enkelte mindre endringer. Paragrafen gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 69 og til dels artikkel 70, som på dette punktet i hovedsak viderefører reglene fra det første betalingstjenestedirektivet.

På bakgrunn av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 69 er det inntatt en presisering i første ledd annet punktum om at vilkårene «skal være objektive, ikke innebære forskjellsbehandling og stå i forhold til formålet».

Til § 4-24

Bestemmelsen er til dels en videreføring av gjeldende § 37 første ledd og § 40 fjerde ledd og gjennomfører artikkel 71 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Fristen etter annet ledd begynner å løpe når kunden får faktisk informasjon om den ikke godkjente eller feilaktig gjennomførte transaksjonen. Alternativet i gjeldende § 37 om at fristen kan begynne å løpe når kunden «burde ha blitt kjent med forholdet», er sløyfet. Det følger klart av artikkel 71 i direktivet at fristen skal løpe fra tidspunktet kunden får faktisk kunnskap. I høringen har blant annet Finans Norge og Forbruker Europa gitt støtte til en slik endring.

Det er tilstrekkelig at kunden gir melding om at en ikke godkjent eller feil gjennomført transaksjon har funnet sted, for å avbryte fristen.

Til § 4-25

Paragrafens første til fjerde ledd er i sin helhet en videreføring av de rent nasjonale bestemmelsene i gjeldende §§ 31 og 33. Departementet legger til grunn at også forslagets femte ledd allerede følger av gjeldende rett.

Det ble i høringsnotatet foreslått at adgangen til å rette en feilaktig godskriving skulle være betinget av at slik retting er avtalt mellom kunden og den aktuelle kontotilbyderen, idet det ble vist til at det reviderte betalingstjenestedirektivet forutsetter at alle belastninger på konto skal skje etter samtykke, og at det derfor kunne være tvilsomt om adgangen etter gjeldende lov til retting uten grunnlag i avtale vil være i samsvar med direktivet.

I høringen har Finans Norge hatt innvendinger mot denne forståelsen av direktivet:

«Regelen gjelder kontoførende banks adgang til retting ved belastning av konto og stammer fra før PSD ble innført og ble beholdt da PSD ble innført. Det er ikke noen endringer i PSD2 som skulle tilsi at det er behov for å vurdere saken annerledes nå.

Finans Norge vil advare mot en lovendring som skulle innebære at en kontotjenestetilbyders adgang til å rette egne feil gjøres avhengig av at andre kontotilbydere må ha avtalt med sine kunder at retting av feil kan skje ved belastning av kontoen. Vi vil illustrere dette:

Betalingstjenestetilbyderne formidler enorme beløp. Dersom muligheten for å rette opp egne feil forhindres, vil tapene kunne utgjøre beløp som setter tilbyderens soliditet i fare. Vi ber følgelig om at departementet ikke legger til ordlyden «Når det er avtalt med kunden».

Departementet legger på bakgrunn av Finans Norges uttalelse til grunn at det ikke vil være forsvarlig å stramme inn på adgang til å rette beløp som feilaktig er godskrevet kundens konto.

Til § 4-26

Paragrafen regulerer betalingstransaksjoner der kunden har oppgitt feil kontonummer eller annen entydig identifikasjon. Paragrafen viderefører deler av gjeldende § 43 og gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 88.

Gjeldende lov bruker uttrykket «unik identifikasjonskode». Departementet foreslår i stedet å benytte direktivets ordlyd «entydig identifikasjon». Ordlyden i direktivet synes å være noe videre enn ordlyden i gjeldende § 43. Direktivets definisjon og ordlyd synes ikke å utelukke at «entydig identifikasjon» kan være et personnavn eller et telefonnummer, noe som ikke faller inn under ordlyden «unik identifikasjonskode».

Bestemmelsen i annet ledd annet punktum er ny. Bestemmelsen oppstiller en samarbeidsplikt for betalingsmottakerens betalingstjenesteyter og gjennomfører krav i direktivets artikkel 88 nr. 3 første avsnitt annet punktum.

Dersom det er fastsatt i kontoavtalen, kan betalingstjenesteyteren kreve gebyr av kunden for tilbakeføringen av beløpet, jf. lovforslaget § 4-21 motsetningsvis.

Tredje ledd er også nytt og gjennomfører nye krav i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 88 nr. 3 annet avsnitt.

Til § 4-27

Paragrafen erstatter gjeldende § 33 a og gjennomfører artikkel 76 og 77 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Bestemmelsen gjelder betalerens rett til tilbakebetaling ved direktebelastninger. I Norge vil direktebelastningen typisk skje på grunnlag av en direktebelastningsfullmakt, jf. lovforslaget § 4-3. Paragrafen omfatter imidlertid også korttransaksjoner som er iverksatt av eller via betalingsmottakeren, men det forekommer langt sjeldnere i dag enn tidligere at en betaler ikke kjenner transaksjonens fulle beløp når samtykke til transaksjonen gis ved bruk av et kortbasert betalingsinstrument.

Regler i artikkel 76 i det reviderte betalingstjenestedirektivet om tilbakebetaling av betalingstransaksjoner som er iverksatt av eller gjennom betalingsmottakeren, innebærer hovedsakelig en videreføring av regler i det første betalingstjenestedirektivet. Det presiseres nå i artikkel 76 nr. 1 fjerde avsnitt at betaleren har en ubetinget rett til tilbakebetaling ved direktebelastninger i euro i samsvar med forordning (EU) nr. 260/2012 («Single Euro Payments Area-betalinger» eller «SEPA-betalinger»). I samme artikkel nr. 4 er det inntatt et nytt nasjonalt valg for medlemsstatene med hensyn til direktebelastninger i andre valutaer enn euro, hvor medlemsstatene kan kreve at deres betalingstjenesteytere skal tilby gunstigere tilbakebetalingsvilkår i samsvar med medlemsstatenes nasjonale ordninger for direktebelastninger, forutsatt at de er mer fordelaktige for betaleren.

En SEPA-betaling er basert på bruk av det internasjonale kontonummeret IBAN. Ved SEPA-betalinger vil imidlertid IBAN også benyttes for innlandsbetalinger. I praksis betyr det at hvis kunden skal få utført et SEPA-betalingsoppdrag fra en konto i et euro-land, må IBAN og ikke det nasjonale kontonummeret brukes.

SEPA omfatter i dag SEPA-kontobetalinger og -direktebelastninger, herunder korttransaksjoner. SEPA-direktebelastning åpner blant annet for automatisert innkreving fra skyldnere med konto i ulike land til én konto i ett land. SEPA omfatter i dag EU, Norge, Island, Liechtenstein, Sveits, Monaco, San Marino, Andorra og Vatikanet. I norsk rett er reglene gjennomført ved inkorporasjon i finansavtaleloven § 9 tredje ledd.

Betaleren skal etter artikkel 77 ha rett til tilbakebetaling av betalingstransaksjoner som er iverksatt av eller gjennom en betalingsmottaker, innen åtte uker etter at direktebelastningen fant sted, mens betalingstjenesteyteren har ti dager på seg til enten å tilbakebetale betalingstransaksjonens fulle beløp eller, dersom betalingstjenesteyteren nekter tilbakebetaling, å gi en begrunnelse for avslaget der det også angis hvilke klageorganer betaleren kan henvende seg til dersom betaleren ikke godtar begrunnelsen. Betalingstjenesteyterens rett til å nekte tilbakebetaling får ikke anvendelse for direktebelastninger i euro (SEPA-betalinger). Dette innebærer en endring sammenlignet med reglene i det første betalingstjenestedirektivet, hvor betalingstjenesteyteren kunne nekte tilbakebetaling i de tilfeller betaleren og dennes betalingstjenesteyter hadde avtalt at betaleren ikke skulle ha rett til tilbakebetaling dersom samtykket til å gjennomføre betalingstransaksjonen ble gitt direkte til betalerens betalingstjenesteyter, samt i de tilfeller hvor opplysning om den fremtidige betalingstransaksjonen ble gitt til eller stilt til rådighet for betaleren minst fire uker før forfallsdagen av betalingstjenesteyteren eller betalingsmottakeren.

Etter departementets syn bør tilbakebetalingsretten ved direktebelastninger være lik uavhengig av hvilken valuta som benyttes, slik det også ble foreslått i høringsnotatet. Det vises til at medlemsstatene etter direktivet artikkel 76 nr. 4 er gitt adgang til å gi mer fordelaktige regler for direktebelastninger i andre valutaer enn euro. Mens reglene om tilbakebetaling etter direktebelastning i euro er fullharmoniserte, er med andre ord reglene om tilbakebetaling ved direktebelastning i andre valutaer minimumsharmonisert. Finans Norge har gått imot en slik løsning i høringen. Departementet viser imidlertid til at når regelen kan fravikes ved avtale også i forbrukerforhold, vil næringen kunne tilpasse seg enten ved å tilby like gunstige vilkår eller ved å avtale mindre gunstige vilkår. I praksis antas det derfor at endringen vil få begrenset betydning. Lovforslaget går etter dette ut på at betaleren har en ubetinget rett til tilbakebetaling av betalingstransaksjoner som er iverksatt av eller via betalingsmottakeren, med mindre det er avtalt at retten til tilbakebetaling ikke skal gjelde på vilkår som nevnt i tredje ledd.

I høringen gir Forbruker Europa uttrykk for at fristen på åtte uker i annet ledd annet punktum kan være for knapp. Etter departementets syn innebærer fristen en rimelig avveiing av hensynet til betalingstjenesteyteren og hensynet til betaleren, og departementet kan ikke se avgjørende grunner til at det bør foreslås en annen frist enn fristen som allerede følger av gjeldende lov.

Til § 4-28

Sammen med lovforslaget §§ 4-27 og 4-29 regulerer bestemmelsen betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt, og er i det vesentlige en videreføring av gjeldende § 40. Bestemmelsene gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 73 nr. 2, artikkel 89 og artikkel 90 nr. 1 første avsnitt og nr. 2.

Gjeldende fjerde ledd i § 40 foreslås ikke videreført som følge av lovforslaget § 4-24 om reklamasjon.

Finans Norge uttaler i høringen:

«Generelle merknader til § 60, 61 og 62

Finans Norge vil understreke viktigheten av at det blir avtalefrihet i næringsforhold for de reglene som §§ 60-61 gjennomfører av PSD2 art. 89, jf. PSD2 art. 61 nr. 1. Det fremgår av merknaden til § 60 i høringsnotatet side 137 at lovforslagets §§ 60-62 «er i det vesentlige en videreføring av § 40», som gjelder «ansvar for betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt.» Gjeldende § 40 er fravikelig i dag.

Vi har ikke noe imot at typetilfellene splittes opp i flere bestemmelser slik som departementet foreslår, men vi vil gjerne peke på et par konsekvenser av at lovforslaget splitter opp gjeldende finansavtaleloven kapittel 3 del VII.

For det første må brukeren bla mye frem og tilbake mellom flere lovbestemmelser i flere kapitler for å få det totale bildet i en konkret situasjon. Dette ettersom reglene er fordelt på bestemmelser i kapittel 1 (§§ 11-12) og spredt i kapittel 3 (§§ 60-62, 70), med tillegg av henvisningen til § 51 (som man for så vidt også har i dag i finansavtaleloven § 40 som henviser til §§ 26c og 27). For det andre blir betalingstjenestedirektivenes skille mellom på den ene side misbrukssituasjonene og på den annen side feilsituasjonene mer utydelig. I tillegg er det kompliserende når art. 89, som omhandler krav både i §§ 60 og 61, åpner for avtalefrihet mellom bank og næringskunde.

Vi mener dette med fordel kunne vært justert. Det er å foretrekke at gjeldende regel om omstendigheter utenfor kontroll som fritar betalingstjenestetilbyder for ansvar i § 42 første ledd videreføres i lovens kapittel 3, i stedet for i kapittel 1. Det vil bli enklere for brukerne og kunne gi en mer direktivtro gjennomføring. Denne bestemmelsen er dessuten svært praktisk i betalingsformidlingssammenheng all den tid bestemmelsen typisk vil anvendes av banken i forbindelse med sanksjonsregelverket.

Finans Norge vil bemerke at banken ikke er ansvarlig for å gjennomføre betalingstransaksjoner dersom nasjonale eller internasjonale sanksjoner som retter seg mot stater, selskaper, personer eller andre rettssubjekter, er til hinder for å gjennomføre transaksjonen. Banken er heller ikke ansvarlig for stans eller forsinkelser som følge av etterlevelse av lovpålagte plikter, for eksempel i hvitvaskingsregelverket. Dette må også gjelde når forpliktelsene gjelder korrespondentbankforbindelser som ledd i betalingskjeden.

For øvrig viser vi til vår kommentar til lovforslaget §§ 11-12.

Videre må gjeldende bevisregel i § 40 sjette ledd videreføres på en tydelig måte i forhold til feil og forsinkelser i gjennomføring av betalingstransaksjoner. Vi foreslår at regelen i gjeldende § 40 sjette ledd tilføyes i § 60, samt at § 61 annet ledd endres slik at man her også viser til at (videreføringen av) §§ 40 sjette ledd gjelder tilsvarende. Vi foreslår det samme for regel som viderefører § 42 første ledd.

Når det gjelder ordlyd og begrepsbruk i §§ 60-62 har vi følgende bemerkninger og forslag: I forhold til §§ 60-62 samlet:

I lovforslaget om §§ 60-62 er begrepet «ansvar for betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt» foreslått endret til «ansvar for mangelfull gjennomført transaksjon». En slik endring er ikke påkrevd etter direktivet. Etter vårt syn bør gjeldende begrepsbruk videreføres både av hensyn til at direktivet ikke tilsikter noen endring i begrepet og fordi det ikke er presist nok med «mangelfull gjennomføring». Ordet «mangelfull» kan henlede tanken på det kjøpsrettslige begrepet «mangel», mens bestemmelsene her gjelder feil og forsinkelser, jf. også gjeldende overskrift i finansavtaleloven til §§ 40 flg. «VII. Forsinkelse av betalingsoverføringer».

Videre må «iverksatt» i samtlige bestemmelser endres til «initiert», både i overskrift gjennomgående i ordlyden i lovforslagets §§ 60-62. Vi viser til vår merknad i pkt. 4.1.3.

Konkrete merknader til § 60

I § 60 første ledd annen setning fremgår det ikke hvem som er pliktsubjekt for kravet om å dokumentere oppfyllelse eller hvem som skal dokumentere oppfyllelsen overfor hvem. PSD2 art. 89 nr. 1 og gjeldende § 40 er i så måte mer presis. Vi foreslår at setningen endres til: «Hvis betalerens betalingstjenesteyter har dokumentert sin oppfyllelse etter § 51 overfor betaleren og, der det er relevant, overfor betalingsmottakers betalingstjenesteyter, er det likevel betalingsmottakerens betalingstjenesteyter som er ansvarlig overfor betalingsmottakeren.» § 60 annet ledd første setning kan med fordel tilføyes «betalingstjenesteyter» for å gi bedre lesbarhet: «Den ansvarlige betalingstjenesteyter (…)».

Konkrete merknader til § 61

I § 61 første ledd siste setning viser til «blir oppfyllelse dokumentert». Det fremgår imidlertid ikke hvem som er underlagt kravet om skal dokumentasjon. Vi oppfatter det slik at formuleringen refererer til foregående setning som henviser til § 52. Formuleringen er ikke å finne igjen i gjeldende § 40 annet ledd eller i PSD2 art. 89, men PSD2 art. 89 nr. 2 inneholder regler om tilfellet. Vi anbefaler at § 61 første ledd siste setning presiseres med hensyn til hvem som skal dokumentere hva, og overfor hvem.

Både i § 60 og § 61 har departementet formulert bestemmelsene snaut sammenlignet med PSD art. 89. Departementet skal ha honnør for å forsøke å gjøre PSDs bestemmelser mer lettlest, men dessverre blir innholdet svært lite presist hva angår de faktiske forhold.

Eksempelvis; dersom en transaksjon blir forsinket frem til kreditering på mottakers konto, er det ikke mulig å godskrive denne konto tilbake i tid. Det er imidlertid mulig å valutere beløpet tilbake til den dagen beløpet skulle vært kreditert med korrekt gjennomføring.

Heller ikke § 61 første ledd andre setning gir gode holdepunkter for hva som faktisk er betalingstjenestetilbyderens plikter.»

Bestemmelsen er i lys av høringsuttalelsen fra Finans Norge gitt en noe annen utforming enn forslaget i høringsnotatet.

Til § 4-29

Det vises til merknaden til § 4-28.

Til § 4-30

Bestemmelsen regulerer betalingstjenesteyterens og kundens ansvar ved misbruk av konto og betalingsinstrument. Bestemmelsen er til dels en videreføring av gjeldende § 35, men inneholder en del endringer som følge av endringer i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Det vises til punkt 18.1.5.

Kundens «ansvar» viser i paragrafen til den egenandelsrisiko som kunden skal bære for tap omfattet av første ledd og som reduserer betalingstjenesteyterens ansvar etter først ledd.

Når det gjelder begrepet «sterk kundeautentisering» i femte ledd bokstav c, se § 1-8 niende ledd.

Til § 4-31

Bestemmelsen regulerer lemping av kundens egenandelsansvar og er en videreføring av gjeldende § 36. Når det gjelder nåværende § 36 første ledd første punktum, vises til § 4-30 femte ledd bokstav c i lovforslaget.

Bestemmelsen innebærer at kundens egenandelsansvar kan settes ned i forhold til det som ellers gjelder etter lovforslaget § 4-30. Bestemmelsen er i overensstemmelse med den valgmulighet for nasjonalstatene som fremgår av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 74 nr. 1 fjerde avsnitt.

I motsetning til hva som gjelder ved rettighetshaverens ansvar jf. § 3-21, antas forholdene i de fleste tilfeller som er omfattet av § 4-30, for å falle utenfor lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2. Det vises for øvrig til punkt 18.1.

Til § 4-32

Bestemmelsen gjelder betalingstjenesteyterens plikt til tilbakebetaling ved ikke godkjente betalingstransaksjoner og er i det vesentlige en videreføring av gjeldende § 37. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 73 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

I artikkel 73 er det til forskjell fra det første betalingstjenestedirektivet inntatt et nytt siste punktum i nr. 1, hvor det slås fast en plikt til å sikre «at valuteringsdatoen for kreditering av betalerens betalingskonto ikke faller på en senere dato enn den dato da beløpet ble debitert». Bestemmelsen er ivaretatt ved plikten etter første ledd første punktum til å erstatte kundens rentetap fra belastningstidspunktet.

Det vises for øvrig til punkt 18.1.

Til § 4-33

Paragrafen gjennomfører artikkel 92 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Artikkel 92 benytter «regressrett«» som overskrift, mens ordlyden for øvrig gjelder «kompensasjon» og «erstatning». Departementet legger til grunn at bestemmelsen gjelder krav om erstatning, i og med at forpliktelsene etter reglene i §§ 4-28, 4-29 og 4-32 er lovregulert, og det kan stilles spørsmål ved om det i slike tilfeller er dekket et krav for en annen.

Fjerde ledd gjennomfører artikkel 93 for krav som en betalingstjenesteyter kan rette til en annen betalingstjenesteyter. I samsvar med artikkel 92 nr. 2 presiserer femte ledd at reglene ikke anses som uttømmende. Departementet foreslår dessuten å innta en presisering om at paragrafen heller ikke begrenser retten til regress etter § 2-16.

Til § 4-34

Paragrafen gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 9 og innebærer en rett til kontobyttetjeneste mellom betalingskontoer. Reglene om kontobytte er nærmere behandlet i punkt 33.

Annet ledd benytter den nasjonale valgmuligheten etter betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt. Lovens regler om gjennomføring av kontobytte kan i avtale mellom tjenesteyterne, på de vilkår som er angitt i annet ledd, fravikes til fordel for forbrukeren. Det vil i så fall ikke være nødvendig med særskilt samtykke fra forbrukeren for å tilby en bransjeavtalt løsning for kontobytte.

Tredje ledd gjennomfører definisjonene i betalingskontodirektivet artikkel 2 nr. 10 og 11 og klargjør hva som menes med «overførende» og «mottakende» betalingstjenesteyter i relasjon til kontobytte. I høringen foreslo Finans Norge en mer «direktivtro» gjennomføring av direktivets definisjoner. Lovforslaget benytter nå den norske ordlyden i betalingskontodirektivet artikkel 2 nr. 10 og 11, noe som synes å være i samsvar med innspillet fra Finans Norge.

Til § 4-35

Første ledd første punktum fastslår at forbrukeren kan inngå avtale om kontobytte med den mottakende betalingstjenesteyteren. Lovforslaget er ikke til hinder for at forbrukeren inngår avtale med den overførende betalingstjenesteyteren om kontobytte, eller for at forbrukeren selv foretar nødvendige disposisjoner for å gjennomføre kontobyttet.

Avtale om kontobytte er en finansiell tjenesteavtale etter lovforslaget. Reglene i lovforslaget kapittel 3 kommer derfor til anvendelse ved avtaleinngåelsen.

Første ledd annet punktum gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 første avsnitt.

For at et kontobytte skal kunne utføres av den mottakende betalingstjenesteyteren på vegne av forbrukeren, trenger den mottakende betalingstjenesteyteren fullmakt fra forbrukeren til å handle på forbrukerens vegne overfor den overførende betalingstjenesteyteren, jf. artikkel 10 nr. 2 første avsnitt første punktum. Dersom det er flere kontohavere knyttet til betalingskontoen, skal det innhentes fullmakt fra hver av dem. Direktivet sier ikke noe om hvordan fullmaktene skal innhentes. Direktivet synes derfor ikke å være til hinder for at én av kontohaverne gis fullmakt til å handle på vegne av samtlige kontohavere ved avtale om kontobytte og fullmakten som i denne forbindelse gis den mottakende betalingstjenesteyteren. Departementet legger imidlertid til grunn at en slik fullmakt fra øvrige kontohavere i så fall klart må omfatte kontobytte. Kontohaver må i denne forbindelse ikke forveksles med disponent. En disponent kan være en tredjeperson som er gitt fullmakt av kontohaveren til å disponere kontoen. Også i tilfeller der det er to kontohavere, kan disse gi hverandre fullmakt til å disponere kontoen på egenhånd, og dermed fravike utgangspunktet om at flere kontohavere som et utgangspunkt disponerer kontoen i fellesskap. En disposisjonsfullmakt vil normalt ikke omfatte kontobytte eller å avslutte kontoen som disposisjonsfullmakten gjelder, med mindre noe annet klart fremgår av disposisjonsfullmakten. Det vises i denne sammenheng til lovforslaget § 3-11, som generelt regulerer spørsmål knyttet til finansielle tjenesteavtaler hvor tjenesteyteren har flere avtalemotparter i samme avtale, og som også gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 første avsnitt annet punktum.

Annet ledd gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 tredje avsnitt og fjerde avsnitt første punktum. Det at forbrukeren ifølge direktivet skal «kunne gi særskilt samtykke» for hver av oppgavene som er angitt i annet ledd, innebærer trolig ikke krav om at forbrukeren skal samtykke særskilt. Fullmakten må dermed kunne angi alle oppgavene i forbindelse med kontobyttet, forutsatt at forbrukeren er gitt mulighet til å angi at fullmakten omfatter bare enkelte oppgaver. Dette kan for eksempel være praktisk hvis forbrukeren ikke ønsker at betalingskontoen hos den overførende betalingstjenesteyteren skal avsluttes.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 10 nr. 2 fjerde avsnitt annet og tredje punktum.

Fjerde ledd benytter den nasjonale valgmuligheten etter artikkel 10 nr. 2 fjerde avsnitt tredje punktum.

Reglene om kontobytte er nærmere behandlet i punkt 33.

Til § 4-36

Paragrafen gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 3 første punktum. Se for øvrig punkt 33.

Til § 4-37

Første ledd gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 4 bokstav a og c til e. Paragrafen er utformet som en liste over hvilke oppgaver som påligger den overførende betalingstjenesteyteren, som er ment å føre til samme resultat som kravene til innholdet i den mottakende betalingstjenesteyterens anmodning etter betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 3. Utformingen av bestemmelsen har bakgrunn i innspill fra Finans Norge i høringen.

Annet ledd gjennomfører fristen i artikkel 10 nr. 4 bokstav a.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 10 nr. 4 bokstav e.

Fjerde ledd gjennomfører artikkel 10 nr. 3 bokstav c og nr. 4 bokstav b.

Femte ledd gjennomfører artikkel 10 nr. 6.

For øvrig vises til punkt 33.

Til § 4-38

Paragrafen gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 5. Departementet har utformet lovforslaget i tråd med innspill fra Finans Norge i høringen.

For øvrig vises til punkt 33.

Til § 4-39

Paragrafen gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 11 og er omtalt i punkt 33.

Til § 4-40

Paragrafen gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 14 nr. 1 bokstav a til e. Når det gjelder direktivets artikkel 10 nr. 2 annet avsnitt om alminnelig opplysningsplikt om vilkår for kontobytte, vises det til lovforslaget § 3-2 og regler gitt med hjemmel i denne bestemmelsen. For øvrig vises til punkt 33.

Til § 4-41

Paragrafen gjennomfører betalingskontodirektivet artikkel 12 og er omtalt i punkt 33. Reglene i lovforslaget § 4-42 om kundens rett til tilbakebetaling av en forholdsmessig andel av eventuelle forhåndsbetalte kostnader vil også få anvendelse dersom en betalingskonto avsluttes i forbindelse med kontobytte.

Til § 4-42

Paragrafen gjennomfører for betalingskontoer artikkel 55 nr. 1 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Den er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 20 første og fjerde ledd.

Det følger av første ledd annet punktum at en avtalt oppsigelsesfrist ikke kan overstige én måned. Det er presisert at det bare er i forbrukerforhold at denne bestemmelsen er ufravikelig. I gjeldende lov fremkommer dette poenget kun ved å lese bestemmelsen i sammenheng med § 2 annet ledd.

Passusen «uten fradrag for vederlag som nevnt i § 19 første ledd» i gjeldende § 20 fjerde ledd første punktum er ikke videreført. Begrunnelsen for dette er at betalingstjenesteyteren etter forslaget som hovedregel ikke kan kreve gebyr eller vederlag for oppsigelse av kontoavtalen, jf. annet ledd.

I tillegg til betalingskonto, som er omfattet av det reviderte betalingstjenestedirektivets harmoniserte regelverk, gjelder paragrafen oppsigelse av annen innskuddskonto når det ikke er avtalt bindingstid.

For øvrig vises til punkt 21.

Til § 4-43

Bestemmelsen bygger på gjeldende § 21 første ledd og gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 55 nr. 3 og betalingskontodirektivet artikkel 19, se punkt 21. Det følger av lovforslaget § 3-53 tredje ledd fjerde punktum at betalingstjenesteyteren ved heving og oppsigelse skal informere om klageadgang og etablert klageorgan, jf. § 3-54.

Når det gjelder oppsigelse på grunnlag av forhold som nevnt i første ledd annet punktum bokstav b og plikten til å gi en begrunnelse for oppsigelsen etter annet ledd, utelukker ikke departementet at det vil kunne forekomme at betalingstjenesteyteren er pålagt i annet regelverk å ikke gi kunden opplysninger om hva den ulovlige bruken av kontoen består i. Departementet legger til grunn at det i slike tilfeller vil være tilstrekkelig at det opplyses om at betalingstjenesteyteren ikke lenger kan tilby kunden de aktuelle tjenestene, uten å presisere om det er faktiske eller rettslige hindringer som gjør seg gjeldende.

Til § 4-44

Paragrafen bygger på gjeldende § 20 annet ledd, men viderefører ikke annet ledd annet punktum. Ved oppsigelse av kontoavtale med avtalt bindingstid kan betalingstjenesteyteren, dersom det er avtalt, kreve kompensasjon for sitt tap som følge av den førtidige oppsigelsen, eventuelt i form av et gebyr, jf. annet ledd. Kunden kan i så fall kreve å bli godskrevet en eventuell tilsvarende gevinst, jf. tredje ledd.

Det vises for øvrig til punkt 21.

Til § 4-45

Paragrafen viderefører gjeldende § 24 a annet til fjerde ledd og gjennomfører artikkel 68 nr. 2 til 4 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

I første ledd første punktum foreslår departementet å benytte ordet «svikaktig» i stedet for «bedragersk», som er brukt i direktivet, for å unngå en sammenblanding med strafferettens bedrageribegrep. Det er med andre ord ikke en forutsetning for sperring at forholdet er straffbart.

Det vises for øvrig til § 5-15 og proposisjonen punkt 20.

Til § 4-46

Bestemmelsen bygger på gjeldende § 22. Første ledd gir imidlertid betalingstjenesteyteren valget mellom å sende melding i rekommandert brev eller på annen måte innhente bekreftelse på at melding om kontoen er mottatt av kunden eller arvingene. I annet ledd annet punktum er det inntatt en ny bestemmelse for de tilfeller der innestående på kontoen ikke dekker kostnaden med å sende rekommandert brev som nevnt i første ledd. I slike tilfeller vil det være tilstrekkelig å gi melding i ordinær forsendelse til kundens eller arvingenes sist kjente adresse. Ordinær forsendelse kan også omfatte en digital postkasse som ikke er en del av betalingstjenesteyterens eget tilbud, men hvor kunden eller arvingene har gitt et samtykke til å motta meldinger fra det offentlige eller fra private. Et eksempel er tjenesten Digipost. Begrunnelsen for forslaget er at det finnes en rekke kontoer hvor innestående kun utgjør noen øre eller få kroner i kundens favør. I mange av disse tilfellene anser trolig kunden eller arvingene at innestående ikke er verdt bryet med å avvikle kundeforholdet.

Til § 4-47

Paragrafen gjennomfører sammen med § 2-5 annet ledd og § 2-6 annet ledd særskilte regler om grensekryssende betalingstransaksjoner i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 2 nr. 2, 3 og 4 og skal forstås i samsvar med disse direktivbestemmelsene.

Bestemmelsen forutsetter at finansavtaleloven kommer til anvendelse etter norske internasjonal-privatrettslige regler og reglene i § 1-10.

Første ledd regulerer betalingstransaksjoner der både betalerens og betalingsmottakerens betalingstjenesteyter (eventuelt den eneste betalingstjenesteyteren hvis bare én betalingstjenesteyter er involvert i betalingstransaksjonen) er etablert innenfor EØS. Første punktum gjelder betalingstransaksjoner som gjennomføres i en av EØS-statenes valuta, og gjennomfører artikkel 2 nr. 2. Annet punktum gjelder betalingstransaksjoner som gjennomføres i en annen type valuta enn en EØS-stats valuta, og gjennomfører artikkel 2 nr. 3.

Annet ledd regulerer betalingstransaksjoner der bare én av betalingstjenesteyterne er etablert innenfor EØS, og gjelder betalingstransaksjoner i alle former for valuta. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 2 nr. 4.

Til § 4-48

Bestemmelsen gjelder finansielle tjenester som er unntatt fra virkeområdet for det reviderte betalingstjenestedirektivet etter artikkel 3 bokstav l. Denne direktivbestemmelsen gjelder betalingstransaksjoner som en leverandør av elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester tilbyr brukere som abonnerer på nettet eller tjenesten, i tillegg til elektroniske kommunikasjonstjenester a) for kjøp av digitalt innhold og talebaserte tjenester, uten hensyn til hvilket utstyr som brukes til kjøpet eller forbruket av digitalt innhold, som faktureres på den tilhørende fakturaen, eller b) som utføres fra eller via en elektronisk innretning og faktureres på den tilhørende fakturaen innenfor rammen av veldedig virksomhet eller for kjøp av billetter. I begge tilfeller er forutsetningen at verdien på den enkelte betalingstransaksjonen ikke overstiger 50 euro, i tillegg til at den samlede verdien av betalingstransaksjonene som foretas av den enkelte abonnent, ikke overstiger 300 euro per måned, eller at den samlede verdien av betalingstransaksjonene ikke overstiger 300 euro per måned, med mindre abonnenten på forhånd har satt inn penger på sin konto hos leverandøren av elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester.

Strex AS, har, med støtte fra Ice Communicaton Norge AS, Telenor Norge AS og Telia Norge AS, i høringen anført at det er behov for en presisering av hvordan unntaket for teletjenester i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 3 bokstav l skal tolkes og anvendes. Departementet vil bemerke at selv om direktivet på de angitte vilkårene ikke kommer til anvendelse på en slik tjeneste, vil det selvsagt gjelde kontraktsrettslige regler for tjenesten.

Departementet viser videre til at for avtaler som faller utenfor direktivets virkeområde, står Norge fritt til å gi nasjonale regler, så langt ikke andre EØS-rettslige forpliktelser er til hinder for dette. Det synes uhensiktsmessig at forbrukerens rettigheter skal være avhengig for eksempel av om forbrukeren har forhåndsbetalt abonnementet eller ikke. Tjenesteytere som ikke ønsker å bli regulert av finansavtalelovens regler, kan i forbrukerforhold unnlate å tilby de samme tjenestene til forbrukere som overstiger terskelverdien. Holdes tilbudet under terskelverdien for tjenesteyterens kunder, vil det etter lovforslaget ikke være noen plikt til å anvende reglene. Men det bør unngås en situasjon hvor finansavtaleloven gjelder det ene måneden fordi kunden bruker flere tjenester, men ikke den neste måneden fordi kunden da har et lavere forbruk av samme tjenester hos samme tjenesteyter.

Til § 4-49

Paragrafen gjennomfører særskilte regler i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 3 bokstav o.

Til § 4-50

Paragrafen gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 42 om betalingsinstrument med lave beløp og elektroniske penger, med unntak av artikkel 42 nr. 1 bokstav a, som er gjennomført i § 3-32 første ledd bokstav d, og artikkel 63 om unntak for slike betalingsinstrumenter. Paragrafen viderefører i hovedsak reglene om «småpengeinstrumenter» i nåværende § 15 fjerde ledd, § 26 b tredje ledd, § 30 fjerde ledd og § 34 tredje ledd. Departementet foreslår å samle reglene i én paragraf. Det foreslås også en endring av terminologien ved at denne formen for betalingstjenester benevnes som elektroniske småpenger.

Til § 4-51

Første ledd gjennomfører det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 43 nr. 2.

Annet ledd innebærer at lovens krav til avtaleingåelse, avtalens innhold og endring av avtaler ikke gjelder for enkeltstående betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en kontoavtale – eksempelvis ved betaling av giro i skranke.

Til § 4-52

Paragrafen er en delvis videreføring av gjeldende § 25, men med en tilpasset terminologi og en ny lovteknisk utforming. Enkelte spørsmål som nå er regulert i gjeldende § 25, reguleres i lovforslaget § 3-4.

Første ledd viderefører § 25 første og annet ledd, med terminologiske endringer. Bestemmelsen innebærer en rett for den mindreårige til å inngå kontoavtale eller annen avtale om betalingstjenester, men bare for betalingsmidler som han eller hun har rett til å disponere over. Det beror på vergemålslovens regler om den mindreårige kan disponere over midlene.

Når ordet «betalingstjenester» i første punktum benyttes til erstatning for «avtale om innskuddskonto», er det for så vidt ikke tilsiktet en endring av det som antas å være gjeldende rett. Også etter gjeldende rett kan den mindreårige benytte kontoen ved bruk av betalingskort og nettbank, jf. Prop. 46 L (2012–2013) s. 35. Med «disponere over kontoen» i annet punktum skal her også forstås at den mindreårige er mottaker av opplysninger som etter loven skal meddeles kunden.

Forbrukerombudet har i høringen gitt uttrykk for bekymring om mindreåriges tilgang til netthandel ved bruk av betalingskort. Departementet kan imidlertid ikke se at dette skiller seg prinsipielt fra mindreåriges adgang til å disponere over kontanter. Det vil alltid kunne være en risiko for uheldige disposisjoner, men vurderingen av 15-åringers rettslige handleevne ligger utenfor rammene for dette lovarbeidet.

Annet ledd er i sin helhet en videreføring av gjeldende § 25 tredje ledd, mens tredje ledd er en videreføring av gjeldende § 25 fjerde ledd.

I tilknytning til tredje ledd gir Forbrukerombudet uttrykk for følgende i sin høringsuttalelse:

«Forbrukerombudet har mottatt enkelte henvendelser som kan tyde på at det (særlig for skilte foreldre) kan være utfordringer knyttet til at begge vergene disponerer over en konto tilhørende den mindreårige, men som er opprettet av den ene vergen alene. Vi har blant annet blitt fortalt om hendelser der den ene vergen har satt inn penger til den mindreårige, som den andre vergen har tatt ut til eget bruk. Forbrukerombudet vil på denne bakgrunn foreslå at det i § 25 inntas en bestemmelse om at en verge som alene oppretter en konto til den mindreårige, skal kunne velge at eventuelle andre verger ikke skal få disposisjonsrett til kontoen. I slike tilfeller vil den andre vergen kun få informasjon om kontoens eksistens, men ikke tilgang til å disponere over kontoen.»

Dette spørsmålet bør etter departementets syn vurderes på bakgrunn av reglene i vergemålsloven § 95, og det vises i den forbindelse til forslaget om endringer i denne bestemmelsen i departementets høringsnotat 14. november 2018. Departementet viser også til fylkesmannens adgang etter vergemålsloven § 18 fjerde ledd til å bestemme at den ene av vergene alene skal disponere over bankkonto som tilhører den mindreårige i tilfeller der den mindreårige ikke bor sammen med begge vergene.

Fjerde ledd har bakgrunn i en problemstilling Finans Norge har tatt opp i sin høringsuttalelse, der det heter:

«Finans Norge mener Justisdepartementet bør vurdere behovet for hjemmelsgrunnlag for kontoopprettelse for fosterbarn. Fosterforeldre vil ofte ønske at fosterbarn kan få en brukskonto med bankkort på samme måte som andre barn, og ved langvarige plasseringer i fosterhjem kan fosterforeldrene ønske å spare penger på konto i barnets navn.

Med mindre det er særskilt fastsatt vil fosterforeldre ikke ha foreldreansvaret etter barneloven, jf. vergemålsloven § 16, selv om de har den daglige omsorgen for barnet. Etter finansavtaleloven § 25 er det dermed vergen eller vergene som oppretter konto for mindreårige (og inngår avtale om betalingsinstrumenter). Det vil i mange tilfelle – av ulike årsaker – kunne være vanskelig å få foreldrene til å medvirke til kontoopprettelse og avtale om betalingsinstrumenter. Finans Norge er kjent med at barnevernet i en del tilfeller har utstyrt fosterforeldre med et brev hvor barnevernet gir fosterforeldrene fullmakt til å opprette konti i barns navn. Vi kjenner ikke til at barnevernet har kompetanse til å gi slik fullmakt eller hjemmel til å gjøre unntak fra finansavtaleloven § 26 og vergemålsloven § 16.»

39.5 Til kapittel 5. Kredittavtaler

Til § 5-1

Paragrafen viderefører gjeldende § 46 c, som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6. Lovforslaget skal nå også gjennomføre boliglåndirektivet artikkel 16, og det er derfor gjort tilpasninger til kravene i dette direktivet. Paragrafen presiserer hva som er kredittyterens forklaringsplikt ved kredittavtaler som tilbys en forbruker, jf. i den forbindelse også lovforslaget § 3-1 tredje ledd. Siden medlemsstatene etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6 har adgang til å gi nærmere regler om innholdet og gjennomføringen av forklaringsplikten etter dette direktivet, foreslås det at denne muligheten benyttes for å gi like regler om forklaringsplikt for boliglån og annen kreditt.

Det sentrale er at forklaringene skal sette kunden i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtalen passer for ham eller henne. Departementet forstår boliglåndirektivet artikkel 16 nr. 1 bokstav a slik at kredittyteren neppe trenger å forklare samtlige opplysninger. Opplysninger som skal forklares, er i bokstav b i direktivet begrenset til å gjelde opplysninger om kredittavtalens viktigste egenskaper, jf. her lovforslagets første ledd bokstav a. En tilsvarende ordlyd er brukt i forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6. Første ledd bokstav b gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 16 nr. 1 bokstav d. Første ledd bokstav c gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 16 nr. 1 bokstav c, som krever forklart de «særlige virkningene som de foreslåtte produktene kan ha for forbrukeren, herunder konsekvensene av mislighold i forbindelse med forbrukerens betaling». Departementet antar at eventuelle «særlige virkninger som de foreslåtte produktene kan ha for forbrukeren», og som ikke gjelder mislighold, vil være omfattet av første ledd bokstav a, og har derfor ikke inntatt dette alternativet i bokstav c. Bokstav a til c gjennomfører etter dette boliglåndirektivet artikkel 16 nr. 1 bokstav a til d.

For øvrig må forklaringspliktens innhold fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, kundens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å få for kundens økonomiske situasjon.

Annet ledd innebærer en plikt for kredittyteren til å forsikre seg om at forklaringen er forstått. Plikten gjelder i rimelig omfang, for eksempel ved at det stilles enkelte kontrollspørsmål til kunden om noe av det som er blitt forklart. Annet ledd begrenser dessuten omfanget av forklaringsplikten etter første ledd til å gjelde forklaringer som er nødvendige for at kunden kan vurdere om kredittavtalen passer for sitt behov og sin økonomi.

Tredje ledd gir hjemmel til å gi nærmere regler om forklaringsplikten i forskrift.

Det vises ellers til punkt 34.

Til § 5-2

Paragrafen erstatter gjeldende § 46 b. Den gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 og boliglåndirektivet artikkel 18 og delvis artikkel 19. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 34.

Første ledd slår fast kredittyterens plikt til å foreta en grundig kredittvurdering og eventuell verdivurdering av sikkerhet som stilles. Selv om boliglåndirektivet artikkel 18 og lovforslaget bruker ordet «grundig», ligger det etter departementets vurdering ikke noe annet i kravet enn hva som ellers følger av plikten til å opptre faglig forsvarlig. «Tilgjengelig kredittbeløp» i første ledd første punktum vil si den øvre grensen for eller summen av alle beløp som blir gjort tilgjengelige etter en kredittavtale, og tilsvarer definisjonen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav l.

Annet ledd første punktum inneholder i samsvar med boliglåndirektivet en presisering av hvilke faktorer som er relevante å ta i betraktning ved vurderingen av kredittevnen. Som ordlyden også indikerer, er disse faktorene ikke uttømmende angitt. For kredittavtaler med flere kunder etter samme avtale (samskyldnere) der en betinget regressrett ligger til grunn som en forutsetning for en samskyldners kredittevne, vises til punkt 36.

Annet ledd annet punktum angir kilder som opplysninger om kredittevnen kan hentes fra. Heller ikke disse er uttømmende angitt. En uttømmende liste ville etter departementets vurdering være i strid med direktivet.

For eksempel vil opplysninger om kunden som kredittyteren selv er i besittelse av, kunne være relevante. Dersom kredittyteren allerede på grunnlag av egne opplysninger avslår søknaden, kan det ikke kreves at det brukes ressurser på å innhente opplysninger fra andre kilder. Ved innvilgelse av kreditt vil det på den annen side ikke være tilstrekkelig å basere seg utelukkende på opplysninger som kredittyteren er i besittelse av selv.

Når det gjelder henvisningen til gjeldsinformasjonsforetak, vises til lov 16. juni 2017 nr. 47 om gjeldsinformasjon ved kredittvurdering av privatpersoner.

Bestemmelsen i tredje ledd er foreslått for å gjøre det klart at det ikke er å anse som et mislighold av kredittvurderingsplikten i lovforslaget dersom forutsetninger senere viser seg å avvike fra det kredittyteren la til grunn ved kredittvurderingen, så sant kredittvurderingen er utført forsvarlig.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel til å regulere kredittvurdering nærmere.

Til § 5-3

Paragrafen gjennomfører i første ledd boliglåndirektivet artikkel 20 nr. 4 annet punktum.

Annet ledd bygger på formuleringen i gjeldende § 47 første ledd første punktum, men gjelder tilbakemelding om resultatet av kredittvurderingen når kreditt blir innvilget.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 46 b tredje ledd og gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 18 nr. 5 bokstav c og forbrukerkredittdirektivet artikkel 9 nr. 2.

Fjerde ledd foreslås for å gjøre det klart at det ikke foreligger en plikt for kredittyteren til å begrunne et avslag ut over det som er angitt i bestemmelsen.

Femte ledd gir hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om hvordan resultatet av kredittvurderingen skal formidles til kunden.

Se for øvrig punkt 34.

Til § 5-4

Paragrafen regulerer kredittyterens plikt til å avslå en kredittsøknad. Den gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 18 nr. 5 bokstav a, nr. 3 og nr. 6.

Forslaget i høringsnotatet gikk ut på at kredittyteren skulle avstå fra å yte kreditt hvis kunden «trolig» ikke ville kunne oppfylle forpliktelsene etter avtalen. Flere høringsinstanser har hatt merknader til bruken av ordet «trolig». Ordlyden bør reflektere at kredittyteren har en viss skjønnsmargin. På bakgrunn av innspillene i høringen foreslår departementet i første ledd første punktum at man bruker ordet «sannsynlig», som er i samsvar med direktivets ordlyd.

Det er kredittevnen i lys av avtalens vilkår som skal vurderes. Det betyr at kredittevnen må vurderes også ut fra hva slags låneprodukt det er aktuelt å inngå avtale om. Dette er søkt tydeliggjort ved angivelsen av noen praktisk viktige typer låneprodukter i første ledd annet punktum. Listen er ikke uttømmende. Den er kun ment å vise praktiske eksempler på lånevilkår som kan ha særlig betydning i vurderingen av kredittevnen. Første ledd annet punktum bokstav b er ment å omfatte slike kredittavtaler med kapitalfrigjøring som er unntatt fra boliglåndirektivets virkeområde etter artikkel 3 nr. 2 bokstav a.

Det vises for øvrig til punkt 34.

Til § 5-5

Paragrafen er ny og regulerer konsekvensene av feil ved eller mislighold av kredittvurderingsplikten eller avslagsplikten etter §§ 5-2 og 5-4.

Første ledd gir regler om suspensjon av tapsbegrensningsplikten, jf. § 3-49 fjerde ledd annet punktum. En slik konsekvens er etter departementets syn nødvendig for å oppnå den beskyttelsen av forbrukeren som kreves etter boliglåndirektivet. Hvis den økonomiske risikoen for ikke utført kredittvurdering skulle bæres av kunden, ville kredittyteren miste noe av insentivet til å sørge for at kredittvurderingen er tilstrekkelig grundig og forsvarlig.

Annet ledd gir adgang til lemping av kundens ansvar. Så langt det er rimelig, kan forpliktelsene etter kredittavtalen lempes, noe som innebærer en videreføring av sanksjonene ved misligholdt frarådingsplikt etter gjeldende § 47 tredje ledd på dette punktet.

Tredje ledd gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 18 nr. 4.

Det vises til for øvrig til punkt 34.

Til § 5-6

Forskriftshjemmelen erstatter gjeldende § 56 b, som gir hjemmel til å gi regler om minste kontantinnsats i forskrift. I motsetning til forslaget i høringsnotatet foreslås det i denne omgang kun en forskriftshjemmel.

Hjemmelen er utvidet sammenlignet med gjeldende lov ved at det gis hjemmel til å fastsette regler i forskrift om krav til egenkapital og krav til sikkerhet og belåningsgrad ved boliglån og ved finansiering av varekjøp i forbrukerforhold. Krav til belåningsgrad for boliglån er i dag regulert i boliglånsforskriften (forskrift 15. november 2019 nr. 1517), som er fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i finansforetaksloven § 1-7. Forskriften regulerer utlånspraksis på porteføljenivå, ikke den enkelte låneavtale. Dersom slike krav kan reguleres med hjemmel i finansavtaleloven, vil det gi større mulighet for å verne kunden når kravene ikke er fulgt, men det vil samtidig svekke bankenes muligheter til å ta hensyn til den enkelte kundes spesifikke behov. Etter gjeldende rett synes det ikke å få konsekvenser for den enkelte kredittavtalen om kravene ikke er overholdt. Dersom krav til egenkapital mv. også gis med hjemmel i finansavtaleloven, vil det kunne anses som et avtalebrudd i den grad reglene ikke kan fravikes ved avtale, og det vil kunne gi kunden kontraktsrettslige sanksjoner mot kredittyteren. I høringen har Finans Norge gått imot forslaget om en forskriftshjemmel.

Til § 5-7

Bestemmelsen setter forbud mot ågerrenter eller tilsvarende urimelige kredittvilkår. Bestemmelsen er ny, men straffeloven 1902 hadde regler om åger i §§ 295 og 296. Disse reglene ble opphevet ved vedtakelsen av straffeloven 2005.

I høringen har Norges Bank, BlueStep Bank AB, EnterCard Norge og Finans Norge vært skeptiske til bestemmelsen. Blant annet er det med henvisning til avtaleloven reist spørsmål om behovet for bestemmelsen.

EnterCard Norge uttaler:

«Det vises til reglene om åger i straffeloven av 1902 i §§ 295 og 296, som ble opphevet i 2005. Lovforslaget redegjør ikke for hensikten med å gjennomføre disse forbudsreglene, som har vært lite benyttet i moderne tid, og primært ikke rettet seg mot finansinstitusjoner, men mot kriminell utlånsvirksomhet. Det er i dag hard konkurranse i finansmarkedet, og rentene følger generelt sett markedsutviklingen, men varierer dessuten ut ifra type produkt og risikoprofil. Kunder som er misfornøyd med rentenivået, kan refinansiere hos en konkurrent, noe som også skjer i stor utstrekning. I en slik kontekst er det vanskelig å se behovet for et spesifikt forbud mot høye renter utover den generelle revisjonsadgang domstolene har i avtaleloven § 36. Departementet sier ellers intet om hvorvidt § 76 første ledd er ment å sensurere låneprodukter som tilbys i markedet i dag. Vi er derfor kritiske til forslaget, som uansett krever langt større utredning.»

Forslaget er på den annen side støttet av Namsfogden i Oslo, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Gjeldsoffer-Alliansen, Huseiernes Landsforbund, Jussbuss og Pensjonistforbundet.

Flere høringsinstanser har anført at det er behov for en nærmere angivelse av hva slags vilkår bestemmelsen rammer.

Departementet viser til at i motsetning til avtaleloven § 36 slår bestemmelsen fast at ågerrenter og lignede vilkår ikke er bindende. Avtaleloven § 36 kan gi andre rettsvirkninger, som for eksempel lemping av avtalevilkår. Lovforslaget innebærer at det ikke vil være behov for å få avgjort av et tvisteløsningsorgan hvilken virkning urimeligheten eventuelt skal ha for avtalen.

Departementet viser også til at spørsmålet om man har å gjøre med «ågerrenter» eller andre vilkår som rammes av bestemmelsen, må vurderes konkret for den enkelte kunde. Terskelen vil være høyere for næringsdrivende enn for forbrukere. En nærmere angivelse av rentenivå eller lignende synes ikke hensiktsmessig ut fra formålet med bestemmelsen. I høringen har flere høringsinstanser tatt til orde for at det innføres et rentetak. Departementet viser her til behandlingen av dette spørsmålet i Meld. St. 22 (2019–2020) Finansmarkedsmeldingen 2020 punkt 4.5.2.

Når det gjelder høringsuttalelsen fra EnterCard Norge, vil departementet bemerke at det typisk vil være kunder som ikke vil kunne refinansiere, som kan ha behov for den økte beskyttelsen bestemmelsen innebærer.

Til § 5-8

Bestemmelsen gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 12.

Forbudet mot koblingssalg retter seg etter ordlyden mot en annen avtale om kjøp eller salg av varer eller tjenester. Utenfor faller således panteavtaler, garantier, kausjon, fullmakter mv. Bestemmelsen rammer heller ikke at en selger gir kreditt ved salg av egne varer eller tjenester. Kjøpet av varen eller tjenesten kan da ikke anses som «et vilkår for å inngå kredittavtale». Det er i disse tilfellene varen eller tjenesten som er utgangspunktet, ikke kreditten.

Forbudet omfatter kun koblingssalg. Bestemmelsen omfatter ikke såkalte produktpakker. Forskjellen ligger i at koblingssalg er en pakke med varer og tjenester hvor de enkelte elementene ikke kan velges bort av kunden. For produktpakker er det derimot ikke en forutsetning at det inngås avtale om alle elementene i pakken. En produktpakke vil falle utenfor bestemmelsen selv om det gis rabatt eller annet økonomisk insentiv til å kjøpe hele produktpakken. Det vises til definisjonene i boliglåndirektivet artikkel 4 nr. 26 og 27.

Departementet foreslår at brudd på forbudet mot koplingssalg skal ha som virkning at vilkårene om koplingssalg ikke er bindende for en kunde som er forbruker. Det vil derfor ikke være behov for å vurdere om et brudd på reglene også innebærer et vesentlig mislighold som kan gi kunden grunnlag for å heve avtalen. Departementet antar at en slik regel vil gi kredittytere tilstrekkelig insentiv til å gjennomgå sine rutiner for koblingssalg og produktpakker.

Bestemmelsen vil supplere reglene i finansforetaksforskriften § 16-1, som gjelder for finansforetak og koblingssalg av finansielle tjenester. § 5-8 gjelder for alle tjenesteytere og uavhengig av om det er en tjeneste eller vare som kobles til kredittavtalen.

I høringen uttaler Forbrukerrådet følgende om koblingssalg og produktpakker:

«Boliglånsdirektivet (MCD) pålegger medlemsstatene å tillate produktpakker, men at for innføring av et forbud mot produktbindinger, og er således tilfreds med at direktivet er tydelig på dette punkt. Enkelte produktkoblinger vil garantert påføre kunden et økonomisk tap, eksempelvis der tilbud om rimelige boliglån kun tilbys når det samtidig stilles krav om betydelige innskudd til en lavere rente enn lånerenten.

Når det gjelder produktpakker opplever likevel Forbrukerrådet at selskapenes prismodeller er så komplekse, at prisopplysning og sammenlikning av pris i utgangspunktet er vanskelig uten bruk av digitale verktøy. Når flere produkter med komplekse prismodeller kobles, blir sammenlikning i praksis umulig, selv ved hjelp av digitale verktøy. Konsekvensen er at markedet for flere finansielle produkter er svært lite gjennomsiktig.»

Til § 5-9

Bestemmelsen bygger på gjeldende §§ 48 a og 56. Disse bestemmelsene regulerer spørsmål som i stor grad også er regulert i gjeldende kapittel 2. Disponering av kreditt på konto stiller seg ikke annerledes enn disponering av andre betalingsmidler på konto, for eksempel innskudd. De krav til opplysninger i relasjon til kontoforvaltningen som følger av forbrukerkredittdirektivet artikkel 12, supplerer opplysningskravene og annen regulering av konto- og betalingstjenester som følger av det reviderte betalingstjenestedirektivet. I boliglåndirektivet er det kun informasjon om referanserenter som er regulert, se artikkel 27, som samsvarer med det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Første ledd regulerer rett til å motta en nedbetalingsplan, eventuelt en oversikt over tidspunktene for betaling av renter og andre kredittkostnader ved avdragsfrihet. Bestemmelsen gjelder for alle kredittavtaler.

Spørsmål som relaterer seg til kontoavtalen, er i lovforslaget plassert i kapittel 4. Dersom man har å gjøre med en kombinert konto- og kredittavtale, angir lovforslaget § 5-9 annet ledd derfor at det er de aktuelle reglene i kapittel 4 som regulerer plikten til å gi informasjon om gjennomførte transaksjoner og annen kontoinformasjon. Dette synes å være i samsvar med gjeldende lov, men med den foreslåtte lovtekniske utformingen unngås eventuelle misforståelser om hvorvidt det gjelder særskilte regler for kontoforhold med kreditt.

Tredje ledd gjelder informasjon om førtidig tilbakebetaling og gjennomfører boliglåndirektivet artikkel 25 nr. 4.

Bestemmelsen i fjerde ledd er ny og gir hjemmel til å fastsette regler i forskrift om opplysninger om hel eller delvis tilbakebetaling av kreditt. Slike krav følger i dag av forskrift 27. april 2017 nr. 4 om fakturering av kredittkortgjeld mv. Det vises i denne forbindelse til merknaden til § 5-6 vedrørende egenkapitalkrav ved realkreditt. Forskriftshjemmelen er begrunnet tilsvarende med hensyn til forholdet mellom privatrettslige og offentligrettslige regler.

Til § 5-10

Bestemmelsen er ny og er utformet etter samme mønster som lovforslaget § 4-21. Bestemmelsen gir en samlet regulering av vederlag og gebyrer. Annet ledd kan ses som en videreføring av gjeldende § 53 annet ledd første punktum.

Til § 5-11

Paragrafen viderefører gjeldende § 49 fjerde ledd.

Øker renten for annuitetslån samtidig som avdragenes størrelse fastholdes, vil kredittens løpetid øke. Resultatet vil da kunne blir svært langvarig kreditt. Departementet mener dette er uheldig og at hovedregelen ved annuitetslån fortsatt bør være at løpetiden beholdes når renten endres, jf. første ledd. Når renten økes, vil det innebære at avdragsbeløpet øker. Senkes renten, vil avdragsbeløpet reduseres. Renteendringer vil dermed få omtrent samme effekt for låntakere med annuitetslån som for låntakere med vanlige nedbetalingslån.

Regelen om at løpetiden skal beholdes ved renteendring, kan fravikes ved avtale mellom partene, jf. annet og tredje ledd. Annet ledd gjelder økning av rentesatsen, mens tredje ledd gjelder nedsettelse av rentesatsen. Kunden vil kanskje foretrekke en forlengelse av løpetid for lånet fremfor den likviditetsbelastningen som vil følge av en økning av avdragsbeløpet. Kredittyteren må da ta stilling til om et slikt ønske skal etterkommes helt eller delvis. Hvis renten settes ned, vil kunden kanskje ønske å beholde størrelsen på avdragene for å få nedbetalt gjelden tidligere enn det den opprinnelige nedbetalingsplanen gikk ut på. I den forbindelse vises det til at kunden i alminnelighet har rett til å tilbakebetale helt eller delvis før avtalt tid, jf. § 2-9. Når det gjelder fastrentekreditt, hvor renten er bundet for hele eller en del av avtaletiden, vil kredittyteren etter omstendighetene i så fall kunne kreve dekning av rentetap, jf. § 2-10.

Hovedregelen om at løpetiden skal beholdes ved økning av renten på annuitetslån, vil kunne bli undergravd dersom kredittyteren i kredittavtalen kan innta standardvilkår om en annen ordning. For å unngå dette er det i annet ledd annet punktum bestemt at når kunden er forbruker, kan avtale om forlenget løpetid ved økning av renter ikke inngås før kunden er varslet om økningen etter § 3-13 annet og tredje ledd.

Til § 5-12

Paragrafen er ny og innebærer en gjennomføring i norsk rett av boliglåndirektivet artikkel 23 om valutalån for boliglån. I motsetning til etter reglene i boliglåndirektivet foreslås det at de norske reglene skal gjelde for alle kredittavtaler som inngås med en forbruker. Det foreslås dessuten at reglene skal gjelde når en forbruker innfrir kreditt etter reglene om kausjonsansvar. Det siste alternativet omfatter også tilfeller der kausjonen gjelder sikkerhet i bolig.

Begrepet «valutalån» brukes i en litt annen betydning enn hva som tradisjonelt kan oppfattes som valutalån. Det vises til proposisjonen punkt 35 og definisjonen i § 1-7 niende ledd.

Til § 5-13

I § 5-13 er det gitt regler om kundens oppsigelse av kredittavtalen.

I første ledd videreføres innholdsmessig gjeldende § 51 a første ledd, men likevel slik at bestemmelsen gjelder for alle kunder som er omfattet av virkeområdet til kapittel 5. Det fremgår av annet punktum at oppsigelsesfristen ikke kan overstige én måned. Som etter gjeldende lov har en forbruker rett til å si opp kredittavtalen uten å måtte betale vederlag for oppsigelsen, jf. her lovforslaget § 5-10 annet ledd bokstav c. For andre kunder kan det kreves slikt vederlag hvis dette er fastsatt i kredittavtalen, jf. § 1-9 annet ledd.

Bestemmelsen i annet ledd er ny. I første punktum slås det fast at avdrag, renter og kostnader skal betales i oppsigelsesperioden etter de forfallstidspunkter som gjelder etter avtalen. Dette gjelder frem til kredittbeløpet er tilbakebetalt.

Forfallstidspunktet for kredittbeløpet følger av §§ 2-9 og 2-10, jf. henvisningen i annet punktum. Kunden skal etter § 2-9 annet ledd første punktum betale tilbake kredittbeløpet når kredittyteren krever det. Det er imidlertid ikke noe i veien for at partene avtaler et annet forfallstidspunkt. I tredje punktum er det slått fast at forfallstidspunktet – enten det er avtalt eller bygger på kreditors påkrav – ikke kan være tidligere enn det tidspunktet oppsigelsen gjelder fra. Dette vil være oppsigelsestidspunktet eller det tidspunktet oppsigelsesfristen løper ut dersom det gjelder en oppsigelsesfrist. Er det for eksempel avtalt én måneds oppsigelsesfrist, skal tilbakebetaling skje etter utløpet av oppsigelsesfristen og da til avtalt tid, eller når kreditor krever betaling i fravær av et avtalt forfallstidspunkt.

Når det gjelder annet og tredje punktum, må det likevel tas forbehold for tilfeller der ordinært forfall for kreditten etter avtalen inntreffer på et tidligere tidspunkt. Reglene er dessuten ikke til hinder for at kunden benytter seg av sin alminnelige rett til å tilbakebetale kredittbeløpet helt eller delvis før avtalt tid.

Når det gjelder kundens rett til å få tilbakebetalt forhåndsbetalte kostnader etter tredje ledd, er retten til tilbakebetaling begrenset til løpende og forhåndsbetalte kostnader som avregnes periodisk, som for eksempel særskilt gebyr for månedlig posttilsendelse av fysisk kontoutskrift. EU-domstolen avsa 11. september 2019 dom i sak C-2019/702 om forståelsen av forbrukerkredittdirektivet artikkel 16. EU-domstolen avgjorde at forbrukeren har en rett til å få tilbakebetalt en forholdsmessig andel av alle kredittkostnader:

«31. Effektiviteten af forbrugerens ret til en reduktion af de samlede kreditomkostninger ville således blive undergravet, hvis reduktionen af kreditten kunne begrænses til en hensyntagen til alene de omkostninger, der af kreditgiveren beskrives som værende afhængige af aftalens løbetid, da omkostninger og fordelingen heraf, som generaladvokaten har anført i punkt 54 i forslaget til afgørelse, fastsættes ensidigt af banken, og opkrævning af omkostninger kan indeholde en vis profitmargen.

32. Som den forelæggende ret endvidere har fremhævet, ville en begrænsning af muligheden for en reduktion af de samlede kreditomkostninger til alene de omkostninger, som udtrykkeligt er forbundet med aftalens løbetid, indebære en risiko for, at forbrugeren pålægges højere engangsomkostninger på tidspunktet for kreditaftalens indgåelse, eftersom en kreditgiver kunne være fristet til at minimere de omkostninger, der er afhængige af aftalens løbetid.

33. Som generaladvokaten også har anført i punkt 53 og 55 i forslaget til afgørelse, gør kreditinstitutternes råderum i forbindelse med fakturering og deres interne organisering det i praksis yderst vanskeligt for en forbruger eller en domstol at fastlægge de omkostninger, som objektivt set er forbundet med aftalens løbetid.

34. Det skal tilføjes, at en medregning af omkostninger, som ikke er afhængige af aftalens løbetid, i reduktionen af de samlede kreditomkostninger ikke kan stille kreditgiveren uforholdsmæssigt ringere. Det skal nemlig bemærkes, at sidstnævntes interesser varetages gennem dels artikel 16, stk. 2, i direktiv 2008/48, der giver en kreditgiver ret til en kompensation for eventuelle omkostninger, der er direkte forbundet med den førtidige tilbagebetaling af aftalen, dels direktivets artikel 16, stk. 4, som giver medlemsstaterne en yderligere mulighed for at sikre, at kompensationen tilpasses kredit- og markedsbetingelserne for at beskytte kreditgiverens interesser.»

Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 21.

Til § 5-14

Bestemmelsen bygger på gjeldende § 51 a annet ledd og § 52. Reglene om oppsigelse av kredittavtaler er nærmere behandlet i punkt 21.

Første ledd innebærer både at oppsigelsesadgangen skal følge av partenes avtale, og at oppsigelsen skal være saklig begrunnet. Oppsigelsesfristen skal være minst to måneder i forbrukeravtaler. For andre kunder må oppsigelsesfristens lengde følg av avtale.

Annet ledd innebærer at kredittyteren ikke kan si opp en avtale om fastrentekreditt. Kredittyteren kan imidlertid på nærmere vilkår sperre kreditten eller heve avtalen. Avtalen kan også bli avviklet som følge av offentligrettslig pålegg. Det vises til §§ 3-8, 3-51 og 5-15.

Tredje ledd fastsetter når oppsigelsesfristen starter og innholdet i kredittyterens varslingsplikt. Det er denne fristen som skal legges til grunn ved tilsvarende anvendelse av reglene i § 5-13 om tilbakebetaling av kredittbeløp mv., jf. fjerde ledd.

Til § 5-15

Paragrafen viderefører kredittyterens adgang etter gjeldende § 51 a tredje ledd til å sperre kundens kredittmulighet etter en løpende kredittavtale. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2 første punktum, men gjelder etter finansavtaleloven for alle kunder, ikke bare forbrukere. Sammenlignet med gjeldende lov gjelder bestemmelsen ikke bare tidsubegrensede avtaler, men også tidsbegrensede avtaler. Departementet kan ikke se noen grunn til at det bør gjelde forskjellige regler for de to avtaletypene.

Kredittyterens rett til sperring må etter første ledd være fastsatt i avtalen, og sperringen er betinget av at det foreligger «objektivt begrunnede hensyn». Som eksempler på dette kan nevnes mistanke om uautorisert eller svikaktig bruk av kreditten eller betydelig risiko for at kredittkunden ikke kan oppfylle sin betalingsforpliktelse, jf. forbrukerkredittdirektivets fortale avsnitt 33. Sperring kan således være et alternativ til heving av avtalen ved antesipert mislighold. I tillegg vil sperring kunne benyttes i kombinasjon med varsel om heving etter § 3-51. For eksempel kan kredittmuligheten sperres i påvente av at forbrukeren eventuelt retter de forholdene som gir grunnlag for heving slik at heving kan unngås.

Sperringen innebærer rent praktisk at kundens mulighet til å benytte seg av kreditten bringes til opphør. Sperring medfører ingen plikter knyttet til tilbakebetaling av kredittbeløpet mv. Sperring innebærer dermed at de ellers gjeldende vilkårene for ordinær tilbakebetaling fortsatt skal følges. Sperring kan eventuelt også skje i kombinasjon med oppsigelse av kredittavtalen, og, som nevnt, i kombinasjon med heving.

Etter annet ledd skal kunden i utgangspunktet varsles i skriftlig dokument om sperringen før denne får virkning. Dersom slikt varsel ikke er «mulig», skal varselet gis umiddelbart etter at sperringen har fått virkning. Bestemmelsen gjennomfører første del i forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2 annet punktum. Om det er tilstrekkelig å gi opplysning om sperringen i etterkant, må vurderes ut fra hva som er årsaken til sperringen. Det kan ikke kreves varsling forut for sperringen dersom sperringen er begrunnet i mistanke om svikaktig utnyttelse av kredittmuligheten.

Sperring kan i andre tilfeller enn på de vilkår som er avtalt, være et aktuelt tiltak i forbindelse med at tjenesteyteren blir pålagt avvikling, jf. § 3-8.

Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 20.

Til § 5-16

Paragrafen er ny og angir virkeområdet for reglene om kredittavtaler med samskyldnere. Reglene får anvendelse om minst én av samskyldnerne er forbruker. Er ingen av samskyldnerne forbruker, vil forholdet reguleres av de alminnelige reglene i loven og av ulovfestet rett. Kredittavtaler med flere skyldnere er nærmere behandlet i punkt 36.

Til § 5-17

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende lov. Bestemmelsen stiller visse krav til kredittavtalen når den inngås med to eller flere kunder som samskyldnere, jf. i den forbindelse angivelsen av virkeområdet i § 5-16. Videre presiserer bestemmelsen grunnlaget for kredittvurderingen og avslagsplikten etter § 5-4 når kredittavtalen skal inngås med samskyldnere.

Etter første ledd skal kredittavtalen angi hvor stor del av det skyldige beløpet kredittyteren kan kreve tilbakebetalt fra hver enkelt samskyldner. Avtalen vil kunne gå ut på solidaransvar, men andre former for felles ansvar vil også være mulig, slik som delt ansvar eller alternativt ansvar.

Det følger av tredje ledd at dersom en samskyldners kredittevne er betinget av at samskyldneren kan søke regress hos en annen samskyldner, skal kredittyteren påse at samskyldnerne i kredittavtalen inntar vilkår om at det ikke kan gis avkall på krav om tilbakebetaling før det tidspunktet kravet kan gjøres gjeldende. Et slikt avtalevilkår vil være til hinder for at samskyldneren gir avkall på regressretten på forhånd. I vilkåret om at kredittevnen «er betinget» av regressmuligheten, ligger at det ikke er behov for et slikt avtalevilkår dersom regressmuligheten ikke vil ha noen eller bare helt uvesentlig betydning for kredittevnen.

Reglene om kredittavtaler med samskyldnere er nærmere behandlet i punkt 36.

Til § 5-18

Paragrafen er ny og bygger på den tilsvarende varslingsplikten kredittyteren har overfor kausjonisten etter §§ 6-2 og 6-3.

Til forskjell fra § 6-3 første ledd er det i § 5-18 annet ledd ikke angitt noen frist for kredittyterens varsel om mislighold. Begrunnelsen for dette er at samskyldneren har en sterkere interesse i avtaleforholdet. Se likevel lovforslaget § 5-21 tredje ledd, som gir tjenesteyteren et insentiv til å varsle innen det er gått tre uker fra da misligholdet inntraff.

Reglene om samskyldnere er nærmere behandlet i punkt 36.

Til § 5-19

Bestemmelsen er ny. Den bygger på den tilsvarende opplysningsplikten overfor kausjonisten ved kausjonsavtaler etter § 6-4. For øvrig vises til punkt 36.

Til § 5-20

Paragrafen er ny og bygger på de tilsvarende reglene i lovforslaget § 6-6 om kausjon. § 5-20 inneholder likevel ikke regler tilsvarende § 6-6 fjerde ledd om sikkerhet som ikke blir stilt som forutsatt ved avtaleinngåelsen. Begrunnelsen for at det ikke foreslås en slik bestemmelse for samskyldnere, er at dette i første rekke er et forhold mellom samskyldnerne, samt at kredittyteren og samskyldneren bør dele risikoen som eventuelt oppstår ved at det utbetales kreditt uten at sikkerheten er stilt. Dersom kreditt er utbetalt til tross for manglende sikkerhet og uten samskyldnerens uttrykkelige samtykke, synes eventuelt reglene om erstatningsansvar å være rimeligere å anvende for det tapet som eventuelt måtte oppstå. Som regel vil det ikke være aktuelt å inndrive gjelden ved å realisere sikkerheten. Det synes dermed mindre rimelig om en samskyldner skulle kunne si seg fri fra ansvaret på grunn av manglende sikkerhet.

Reglene om samskyldnere er nærmere behandlet i punkt 36.

Til § 5-21

Første til tredje ledd bygger på § 6-7 om reduksjon og bortfall av kausjonsansvar. Fjerde ledd gir § 6-8 tilsvarende anvendelse.

Reglene om samskyldnere er nærmere behandlet i punkt 36.

Til § 5-22

Paragrafen fastsetter at visse kredittavtaler faller utenfor virkeområdet til kapittel 5. Kredittavtalen kan likevel være omfattet av reglene i kapittel 3 når kunden er forbruker.

Første ledd bokstav a tilsvarer unntaket etter gjeldende § 44 annet ledd bokstav c. Bokstav b tilsvarer gjeldende § 44 annet ledd bokstav b.

Det følger av unntaket i bokstav c at kapittel 5 ikke kommer til anvendelse på en avtale om overdragelse mellom en selger og en erverver av et uforfalt pengekrav, såkalt faktoring. Dette unntaket gjelder det som omtales som «egentlig faktoring», det vil si full overdragelse av det uforfalte kravet. Unntaksbestemmelsen omfatter ikke lån mot sikkerhet i fakturafordringer («uegentlig faktoring»).

Bokstav d avløser gjeldende § 44 fjerde ledd. Reglene om overtrekk er i hovedsak videreført i § 4-22. Bakgrunnen for forslaget om at overtrekk ikke skal reguleres av kapittel 5, er at dette er en form for kreditt som ikke bygger på avtale. Kreditten oppstår som følge av et tålt overtrekk av typisk oppgjørstekniske hensyn eller mislighold av kontoavtalen.

Det følger av bokstav e at kapittel 5 ikke gjelder for kreditt ved salg av varer eller tjenester hvis kreditten gis i form av betalingsutsettelse uten eller til en ubetydelig kostnad for kunden og ikke er ment å overstige 90 dager. Bestemmelsen avløser nåværende § 44 annet ledd bokstav a annet alternativ. Næringslivets Hovedorganisasjon har i høringen anført at det er uklart hva som skiller betalingsutsettelse fra andre former for kreditt. Departementet viser til at unntaket typisk vil gjelde når kunden handler «på bok» eller «krita» hos selgeren. Dersom selgeren ønsker å kunne overdra pengekravet til en tredjeperson før det er forfalt til betaling, må kredittavtalen likevel inngås i samsvar med kapittel 5 idet unntaket ikke gjelder hvis pengekravet overdras før forfall.

American Express Services Europe Ltd. har i høringen gjort gjeldende at «fakturakort» faller utenfor virkeområdet til forbrukerkredittdirektivet og derfor også bør falle utenfor lovforslaget kapittel 5. Departementet tar ikke stilling til om produktet høringsinstansen omtaler, vil være omfattet av unntaket i bokstav e, men viser i denne forbindelse til uttalelsene i Prop. L (2009–2010) punkt 4.2.5, hvor det gis uttrykk for følgende om anvendelsen av reglene i nåværende kapittel 3 om kredittavtaler:

«Departementet legger etter dette til grunn at bruk av et faktureringskort eller kredittkort innebærer at det ytes kreditt, og at slike produkter dermed i utgangspunktet vil være omfattet av den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. For begge typer kort vil man imidlertid i prinsippet kunne falle utenfor reguleringen dersom kreditten må anses å være rente- og omkostningsfri. Etter departementets syn vil det imidlertid sjelden ligge slik an at faktureringskort eller kredittkort vil anses å være rente- og omkostningsfrie. Dette kriteriet må ut fra forbrukerhensyn tolkes strengt, og departementet støtter derfor Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i deres syn på at dette unntaket må anses å omfatte «kun helt marginale» former for kreditt. I praksis vil dermed både faktureringskort og kredittkort være underlagt finansavtaleloven kapittel 3.»

Finans Norge uttaler følgende:

«Det følger av første setning at reglene ikke skal gjelde «for betalingsutsettelse fra en selger av varer eller tjenester der betalingsutsettelsen ikke er ment å overstige 90 dager». Finans Norge stiller spørsmål ved om en slik unntakshjemmel vil åpne for et marked med selgerkreditter og midlertidige kreditter som regelmessig ikke betales ved forfall og som må refinansieres jevnlig. Selgeren må da ikke må vurdere kjøperens kredittevne, jf. § 80.

Finans Norge ber om at departementet klargjør hvilke regler som skal gjelde i avtalen mellom partene når de 90 dagene er løpt ut og betaling ikke er foretatt. Vi antar at noen vil ha behov for å ta opp lån i bank for å kunne innfri denne typen kreditter, og vil da stille spørsmål ved om dette anses som refinansiering eller en ny kreditt. Tilsvarende kan dette medføre en utvikling der lengden på selgerkreditter reduseres til under 90 dager i bransjer og for produkter hvor det tradisjonelt har vært anvendt lengre kredittider. Det vil kunne øke likviditetsbehovet for visse deler av næringslivet.»

Departementet vil bemerke at dersom en betalingsutsettelse refinansieres, så synes det ikke å være grunn til å behandle refinansieringen annerledes enn annen refinansiering etter lovforslaget. Men det kan likevel nevnes at dersom det etter forfall kan gjøres gjeldende en avtalt høyere rente enn hva som gjelder etter forsinkelsesrenteloven, kan kreditten ikke anses å falle innenfor unntaket i bokstav e, idet det ikke vil dreie seg om en betalingsutsettelse til «ubetydelig kostnad». Selgeren må imidlertid kunne kreve forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven når kravet er forfalt til betaling. Departementet antar at de snevre utsiktene til en begrenset renteinntekt for kreditten i tilfeller hvor kunden har misligholdt sin betalingsforpliktelse, skulle være lite attraktivt for kredittyterne. For kunden vil refinansiering i de fleste tilfeller innebære en høyere kredittkostnad enn forsinkelsesrenten, og dermed vil refinansiering fremstå som lite attraktivt også for kunden.

Klarna Bank AB uttaler:

«Sentralt i denne forbindelse er hva som ligger i det foreslåtte unntaket for betalingsutsettelser, noe som er uklart utfra bestemmelsens utforming. Unntaket omfatter imidlertid etter sin ordlyd kun betalingsutsettelser fra selgere, idet det ikke sies noe om at betalingsutsettelser fra andre enn selgere, f.eks. en tredjeparts kredittgiver, omfattes. Det er heller ikke holdepunkter i høringsnotatet for at det er ment å gi unntaket et videre anvendelsesområde enn dette, og det må derfor legges til grunn at unntaket kun omfatter tilfeller hvor selgeren selv gir betalingsutsettelse.

Det er videre gjort unntak fra «avtaler om [...] faktoring». Også dette unntakets rekkevidde er uklart, ettersom begrepet ikke er definert i forslaget. Faktoringavtaler innebærer normalt ingen kreditt mellom partene i avtalen. Fordringen som overdras, er imidlertid en kredittavtale, og det kan derfor spørres om det ikke er denne som er ment unntatt fra kapittelets virkeområde. Kredittkunden er imidlertid ikke part i faktoringavtalen, og ettersom selve kredittavtalen i slike tilfeller ikke er en faktoringavtale, blir en slik tolkning etter vår vurdering å trekke ordlyden i unntaket for langt.

Forslaget til kapittel 4 synes dermed å omfatte tilfeller hvor en nettbutikk tilbyr kundene å betale gjennom en betalingsformidler som kjøper kravet av nettbutikken, og denne betalingsformidleren tilbyr kunden å betale for varen med faktura. Dette er ikke et upraktisk tilfelle; det synes å være et stort antall nettbutikker som overdrar til et tredjepartsselskap å håndtere betalinger. Slike selskaper, som f.eks. Klarna og Santander, tilbyr gjerne fakturabetaling ved netthandel, og det er vanskelig å se en begrunnelse for at kapittel 4 skulle få anvendelse i slike tilfeller, men ikke når selgeren selv tilbyr en helt tilsvarende betalingsutsettelse.

Vi finner grunn til å stille spørsmål ved om denne endringen er tilsiktet, ettersom den ikke synes å være begrunnet i høringsnotatet. Det er snakk om en utvidelse av kapittelets virkeområde, både sett i forhold til gjeldende rett og forbrukerkredittdirektivet. I alle tilfeller er ikke konsekvensene av en slik endring utredet. Endringen vil være av stor betydning for kredittytere som tilbyr kortvarige, gjerne kostnadsfrie kredittavtaler. Dersom slike avtaler blir omfattet av blant annet kravene til prekontraktuelle opplysninger og formkravene, vil dette innebære en hindring for slike selskapers tjenesteytelser til ulempe for både kunder, kredittytere og andre involverte, f.eks. selgere av varer og tjenester.»

Departementet viser til det som er sagt foran om at det gjelder et unntak for faktoring også etter gjeldende § 44 sjuende ledd. Departementet har også vanskelig for å se en begrunnelse for at en forbruker som velger kreditt fra betalingsformidleren ved netthandel, slik Klarna Bank AB beskriver, bør gis et svakere vern for denne kredittavtalen enn den forbrukeren som betaler med for eksempel et kredittkort. Tilsvarende hensyn gjør seg imidlertid ikke gjeldende når selgeren selv tilbyr betalingsutsettelse uten eller til en ubetydelig kostnad for kunden. Det å yte kreditt vil ikke være selgerens primære virksomhet i disse tilfellene. Dersom kreditten tilbys av betalingsformidleren synes betalingsformidlerens finansiering derimot å kunne likestilles med annen virksomhet som primært driver betalingsformidling eller finansieringsvirksomhet. Unntaket i bokstav d vil typisk gjelde for de betalingsutsettelsene som gis av selgeren ved at det utstedes faktura i stedet for betalingsoppgjør ved avtaleinngåelsen eller ved overlevering av varer. Et «fakturagebyr» kan for øvrig anses som en «ubetydelig» kostnad bare dersom avviket fra alminnelige gebyrer for fakturautstedelse ikke anses som vesentlig.

Klarna Bank AB reiser også spørsmål om forslagets EØS-rettslige sider:

«Vi stiller først spørsmål ved om unntaket for betalingsutsettelse fra selgere av varer eller tjenester går for langt. Etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 er visse, opplistede typer av kredittavtaler unntatt fra direktivets virkeområde. Unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav f kunne vært aktuelt, men ettersom lovforslaget ikke stiller krav om at betalingsutsettelsen er kostnadsfri, synes unntaket i lovforslaget å gå lenger enn direktivet åpner for.

Når det gjelder utvidelsen av virkeområdet til å omfatte kostnadsfrie kredittavtaler fra andre enn selgere av varer eller tjenester, må det som nevnt foretas en vurdering av om det er i samsvar med EØS-avtalen for øvrig. Dette fordi man da går lenger enn direktivet […].»

Klarna Bank AB konkluderer med at «forslaget har et tvilsomt forhold til e-handelsdirektivet og EØS-avtalen artikkel 36».

Departementet viser til at EØS-avtalen artikkel 36 fastsetter at det innenfor rammen av bestemmelsene i avtalen ikke skal være noen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territorium for statsborgere i en av EUs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg i en annen av EUs medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottaker. Bestemmelsen skal hindre diskriminering av tjenesteytere etablert i en annen EØS-stat. Den foreslåtte lovbestemmelsen gjelder likt uavhengig av hvilken stat kredittyteren er etablert i. Forslaget innebærer etter departementets syn derfor ikke slik diskriminering som er omhandlet i artikkel 36.

Annet ledd viderefører gjeldende § 44 femte ledd. Avtaler omfattet av gjeldende § 44 sjette ledd er ikke omfattet av kapittel 5, men vil være omfattet av kapittel 3 i forbrukerforhold.

Til § 5-23

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 44 syvende ledd for så vidt gjelder leiefinansiering, og avløser regler i kapittel 5 i forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. Som det fremgår av merknaden til § 3-37, vil departementet senere vurdere behovet for en regulering av vilkår i tilknytning til leiefinansiering.

39.6 Til kapittel 6. Kausjon

Til § 6-1

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende finansavtalelov. Den pålegger kredittyteren en forklaringsplikt overfor kausjonisten, en plikt til å foreta en kredittvurdering av kausjonisten og en plikt til på visse vilkår å avstå fra å inngå kausjonsavtalen etter de tilsvarende reglene om kredittavtaler i §§ 5-1 til 5-5.

Første ledd om forklaringsplikt viser til reglene om kredittavtaler i § 5-1. For kausjonsavtaler skal henvisningen forstås slik at ikke bare kausjonsavtalen, men også kredittavtalen skal forklares så langt dette er relevant for kausjonisten.

Annet ledd første og annet punktum pålegger kredittyteren å foreta en kredittvurdering etter reglene i § 5-2. Ordet «kunden» i § 5-2 skal i denne sammenhengen leses som «kausjonisten». I tredje punktum foreslås en ny bestemmelse som pålegger kredittyteren å foreta en ny kredittvurdering av kredittkunden dersom kausjonen skal stilles for eldre gjeld. Kredittvurderingen skal formidles til kausjonisten før det inngås kausjonsavtale.

Tredje ledd gir i det vesentlige tilsvarende regler om opplysningsplikten som de som følger av § 5-3 om kredittavtaler.

Fjerde ledd om avslagsplikt svarer til § 5-4 om kredittavtaler. For kausjonsavtaler er det ikke gitt eksempler på avtalevilkår som skal inngå i vurderingen slik det er gitt i § 5-4 første ledd annet punktum. Avslagsplikten skal imidlertid forstås på samme måte med hensyn til kausjonsavtalens vilkår.

Femte ledd gir § 5-5 om feil og mislighold ved kredittvurderings- og avslagsplikten tilsvarende anvendelse. Det samme gjelder forskriftshjemmelen i § 5-4 tredje ledd.

For øvrig vises til punkt 37 om kausjonsavtaler mer generelt og punkt 34 om forklaringsplikt, kredittvurdering og avslagsplikt og til merknadene til §§ 5-1 til 5-5.

Til § 6-2

Paragrafen viderefører gjeldende § 62. Kausjonsavtaler er nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-3

Paragrafen regulerer kredittyterens plikt til å varsle kausjonisten når kredittyteren blir kjent med omstendigheter som kan være av betydning for kredittkundens evne til å betjene kreditten, og viderefører gjeldende § 63. Se for øvrig punkt 37 der det er redegjort nærmere for reglene om kausjonsavtaler.

Til § 6-4

Paragrafen viderefører gjeldende § 64. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-5

Paragrafen svarer til gjeldende § 65 tredje ledd. Gjeldende § 65 første og annet ledd er erstattet av de generelle reglene i §§ 3-13 og 3-14. Gjeldende fjerde ledd er videreført med virkning for kausjonsavtaler med en forbruker i lovforslaget § 2-8. For øvrig vises til punkt 37.

Til § 6-6

Paragrafen svarer til gjeldende § 66. Hovedregelen om at kausjonisten ikke er bundet dersom det ikke blir stilt sikkerhet i samsvar med forutsetningen, stemmer med rettspraksis fra før finansavtaleloven og må legges til grunn utenfor lovens område, se Rt. 1992 s. 321. Regelen videreføres i lovforslaget § 6-6, men med en ny bestemmelse i annet ledd annet og tredje punktum som stiller særlige krav til samtykket fra en forbruker. Fjerde ledd svarer til gjeldende tredje ledd, men er omformulert siden ordlyden i gjeldende lov synes å inneholde en logisk brist ved at det kreves samtykke fra kausjonisten til frigivelse av sikkerhet som aldri ble stilt som forutsatt, og da slik at virkningen av manglende samtykke er at kausjonsavtalen ikke lenger er bindende. Departementet foreslår en omformulering slik at det fremgår direkte at kausjonsavtalen ikke er bindende dersom sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-7

Paragrafen viderefører gjeldende § 67. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-8

Paragrafen viderefører gjeldende § 68. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til§ 6-9

Paragrafen viderefører gjeldende §§ 69 og 70. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-10

Paragrafen videreføre gjeldende § 71. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-11

Paragrafen viderefører gjeldende § 72. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-12

Paragrafen viderefører gjeldende § 73. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-13

Paragrafen viderefører gjeldende § 74. Kausjonsavtaler er for øvrig nærmere behandlet i punkt 37.

Til § 6-14

Bestemmelsen antas å ha begrenset betydning ved siden av lovforslagets alminnelige regler om formidling av finansielle tjenester. Den viderefører delvis gjeldende § 57 første ledd annet punktum. Bestemmelsen vil kunne omfatte formidling der kreditor og kausjonisten begge er å anse som forbrukere. Departementet legger imidlertid til grunn at kreditor ikke skal anses som kredittyter etter kapittel 5, slik ordlyden i gjeldende lov kan forstås. Det dreier seg derfor om en avgrenset plikt for formidleren frem til avtaleinngåelsen.

39.7 Til kapittel 7. Sanksjoner

Til § 7-1

Lovforslaget viderefører reglene om straff i gjeldende § 91. Bestemmelsene som er omfattet av straffebestemmelsen i § 7-1, tilsvarer i hovedsak bestemmelsene som omfattes av gjeldende § 91. Når det ikke er fullt samsvar, skyldes det at lovforslaget har en annen struktur og paragrafinndeling enn gjeldende lov. En utvidelse eller endring av hvilke paragrafer som bør sanksjoneres med straff, kan det være aktuelt å vurdere på et senere tidspunkt.

Til § 7-2

I høringsnotatet var det foreslått en ny bestemmelse om overtredelsesgebyr. Det var imidlertid ikke angitt hvilke bestemmelser som det skal kunne ilegges overtredelsesgebyr for ved eventuelle regelbrudd. I høringen har Forbrukerombudet pekt på flere bestemmelser som det kan vurderes om bør være omfattet av en regel om overtredelsesgebyr. Et lovforslag om dette har imidlertid ikke vært på høring. Spørsmålet bør utredes nærmere og eventuelt sendes på høring før kan være aktuelt å foreslå nye regler om overtredelsesgebyr.

Den foreslåtte bestemmelsen i § 7-2 har etter dette i denne omgang kun som formål å videreføre adgangen etter angrerettloven § 42 til å fastsette overtredelsesgebyr for overtredelser av bestemmelser som i lovforslaget er foreslått flyttet fra angrerettloven til den nye finansavtaleloven, jf. forslaget til endringer av angrerettloven i § 8-3 nr. 9 og punkt 15 og 19.

39.8 Til kapittel 8. Ikrafttredelse og overgangsregler. Endringer i andre lover

Til § 8-1

I første ledd slås det fast at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsene i loven kan settes i kraft til ulik tid.

Annet ledd innebærer at forskrifter som er fastsatt med hjemmel i gjeldende finansavtalelov og angrerettloven, gjelder selv om finansavtaleloven oppheves og angrerettlovens virkeområde begrenses ved ikrafttredelsen av den nye finansavtaleloven, jf. § 8-3 nr. 5 og 9.

Til § 8-2

Bestemmelsen gir overgangsregler til den nye loven.

I første ledd første punktum slås det fast som et utgangspunkt at loven gjelder også for eldre avtaler. Dette gjelder imidlertid bare så langt noe annet ikke er fastsatt i paragrafen selv eller i forskrift fastsatt med hjemmel i tredje ledd.

Første ledd annet punktum presiserer at lovens regler om avtaleinngåelsen og plikter i forbindelse med avtaleinngåelsen gjelder for avtaler som inngås etter at den nye loven er satt i kraft. Inngås avtalen før den nye lovens ikrafttredelse, er det finansavtaleloven 1999 som gjelder. Bestemmelsen innebærer at plikter som påligger tjenesteyteren i forkant av avtaleinngåelsen, gjelder for alle avtaler som inngås etter ikrafttredelsen, selv om de nye reglene ikke er i kraft når disse pliktene gjennomføres. Et typisk eksempel, som også er presisert i lovteksten, er at den nye lovens bestemmelser om opplysningsplikt før avtaleinngåelsen dermed vil gjelde selv om opplysningene gis før ikrafttredelsen av den nye loven, så lenge avtalen inngås etter ikrafttredelsen.

Bestemmelsen innebærer også at når avtalen er inngått før den nye lovens ikrafttredelse, er det de nåværende reglene om angrerett som gjelder, selv om angreretten gjøres gjeldende etter ikrafttredelsen. Den nye lovens regler om angrerett og betenkningstid gjelder bare når avtalen er inngått etter ikrafttredelsen.

I annet ledd foreslås det enkelte særlige overgangsregler for tilfeller som ikke er løst av reglene i første ledd, eller som presiserer eller gjør unntak fra reglene i første ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi overgangsregler. I disse reglene kan det gjøres unntak fra reglene i første og annet ledd.

Overgangsspørsmål som det ikke er gitt regler om i første eller annet ledd eller med hjemmel i tredje ledd, må løses ut fra en fornuftig tolkning av loven og hva som fremstår som et naturlig skjæringstidspunkt for hvilket regelsett som skal få anvendelse.

Til § 8-3

Vedtakelsen av en ny finansavtalelov vil innebære et behov for å gjøre endringer også i annen lovgivning. De fleste endringene går ut på endringer av paragrafhenvisninger mv. og kommenteres ikke nærmere her.

I nr. 1 foreslås det å oppheve straffelovens 12, som er den eneste gjenværende bestemmelsen i denne loven, foreslås dels flyttet til finansavtaleloven, dels opphevet, se nærmere punkt 8.

I nr. 5 foreslås det å oppheve gjeldende finansavtalelov siden denne loven vil bli erstattet av forslaget til ny finansavtalelov.

I nr. 9 foreslås det endringer i angrerettloven som følge av forslaget i punkt 15.5.1 og 19.5 om å flytte angrerettlovens regler om finansielle tjenester til den nye finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. I denne omgang gjelder endringene i angrerettloven kun finansielle tjenester som omfattes av den nye finansavtaleloven, jf. forslaget til ny bokstav f i angrerettloven § 2. Frem til det er vedtatt regler om opplysningsplikt og angrerett også i forsikringsavtaleloven vil angrerettloven dermed fortsatt regulere forsikringstjenester. Endringene i angrerettloven er etter dette av foreløpig art i påvente av kommende endringer også i forsikringsavtaleloven. Departementet tar sikte på å fremme en proposisjon med forslag om endringer i forsikringsavtaleloven blant annet som følge av regler i Europaparlamentets og Rådets direktiv (EU) 2016/97 om forsikringsdistribusjon med tilhørende rettsakter, som forventes å bli innlemmet i EØS-avtalen. Det vises til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev 6. mars 2018. I forbindelse med disse endringene av forsikringsavtaleloven tar departementet sikte på å foreslå en opphevelse av reglene i angrerettloven kapittel 7 og 8 samt andre mer tekniske konsekvensendringer som følge av at reglene om finansielle tjenester flyttes til den nye finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven.