10 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU av 23. juli 2014 om sammenlignbarheten av gebyrer forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og adgang til å opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner
EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –
under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,
under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,
etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank(1),
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité,(2)
etter den ordinære regelverksprosedyren
og ut fra følgende betraktninger:
1) I henhold til artikkel 26 nr. 2 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) skal det indre marked utgjøre et område uten indre grenser, der fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er sikret. Fragmenteringen av det indre marked er skadelig for konkurranseevnen, veksten og skapingen av arbeidsplasser i Unionen. Fjerning av direkte og indirekte hindringer for et velfungerende indre marked er avgjørende for gjennomføringen av det indre marked. Unionens tiltak når det gjelder det indre marked for finansielle tjenester til privatkunder, har allerede bidratt vesentlig til å utvikle betalingstjenesteyternes virksomhet over landegrensene, forbedret forbrukernes valgmuligheter og økt kvaliteten på og åpenheten i tilbudene.
2) I denne forbindelse fastsetter europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF(3)grunnleggende krav til åpenhet med hensyn til gebyrene betalingstjenesteyterne krever for betalingskontotjenester. Innføringen av ensartede regler for yting av betalingstjenester og opplysningene som skal framlegges, har vesentlig forenklet virksomheten for betalingstjenesteytere, redusert den administrative byrden og skapt kostnadsbesparelser for betalingstjenesteyterne.
3) Et velfungerende indre marked og utviklingen av en moderne, sosialt inkluderende økonomi er i stadig økende grad avhengig av at alle har tilgang til betalingstjenester. Ethvert nytt regelverk på dette området må inngå i en smart økonomisk strategi for Unionen, som tar faktisk hensyn til mer sårbare forbrukeres behov.
4) Som anført i Europaparlamentets resolusjon av 4. juli 2012 med anbefalinger til Kommisjonen om tilgang til grunnleggende banktjenester, må det imidlertid gjøres mer for å forbedre og utvikle det indre marked for banktjenester til privatkunder. Mangelen på åpenhet og mulighet for å sammenligne gebyrer samt vanskene med å bytte betalingskonto utgjør fortsatt hindringer for utviklingen av et fullstendig integrert marked og bidrar til liten konkurranse om privatkunder i banksektoren. Disse problemene må håndteres og standarder av høy kvalitet må oppnås.
5) De rådende forhold på det indre marked kan avskrekke betalingstjenesteytere fra å utøve sin etableringsadgang eller frihet til å yte tjenester i Unionen på grunn av vanskene med å få kunder på et nytt marked. Å gå inn på nye markeder medfører ofte store investeringer. Slike investeringer er berettiget bare dersom yteren forventer tilstrekkelige muligheter og en tilsvarende etterspørsel fra forbrukerne. Forbrukernes lave mobilitet når det gjelder finansielle tjenester til privatkunder, skyldes i stor grad mangelen på åpenhet og mulighet for å sammenligne gebyrene og tjenestene som tilbys, samt vanskene med å bytte betalingskonto. Disse faktorene demper også etterspørselen. Dette er særlig tilfellet i grenseoverskridende sammenhenger.
6) Videre kan fragmenteringen av gjeldende nasjonale rammeregler skape store hindringer for gjennomføringen av det indre marked når det gjelder betalingskontoer. Gjeldende nasjonale bestemmelser med hensyn til betalingskontoer, og særlig muligheten for å sammenligne gebyrer og bytte betalingskonto, varierer. Når det gjelder kontobytte, har mangelen på ensartede bindende tiltak på unionsplan ført til sprikende praksis og tiltak på nasjonalt plan. Disse forskjellene blir enda tydeligere ved sammenligning av gebyrer, der det på unionsplan ikke finnes noen tiltak, selv ikke selvreguleringstiltak. Dersom disse forskjellene blir enda større framover som følge av at betalingstjenesteytere har tendens til å tilpasse sin praksis etter de nasjonale markedene, vil dette øke kostnadene ved å drive virksomhet over landegrensene i forhold til kostnadene innenlandske tilbydere har, og vil derfor gjøre det mindre interessant å drive virksomhet over landegrensene. Grenseoverskridende virksomhet i det indre marked hindres også av vanskelighetene forbrukerne møter dersom de ønsker å åpne en betalingskonto i utlandet. Gjeldende kriterier for å åpne en betalingskonto er restriktive og kan hindre EUborgerne i å bevege seg fritt i Unionen. Å gi alle forbrukere tilgang til en betalingskonto vil gi dem mulighet til å delta i det indre marked og høste fordelene av det indre marked.
7) Ettersom visse potensielle kunder ikke åpner betalingskonto, enten fordi de har fått avslag eller fordi de ikke tilbys egnede produkter, er den mulige etterspørselen etter betalingskontotjenester i Unionen ennå ikke utnyttet til fulle. Bredere deltakelse av forbrukerne i det indre marked vil videre stimulere betalingstjenesteyterne til å tre inn på nye markeder. Å skape de nødvendige vilkår for at alle forbrukere skal ha tilgang til en betalingskonto, er en forutsetning for å fremme deres deltakelse i det indre marked og gi dem mulighet til å høste fordelene det indre marked har skapt.
8) Banksektoren har selv tatt initiativ til unionsomfattende regler for å sikre åpenhet og mulighet for å sammenligne gebyrer. Imidlertid ble det ikke oppnådd endelig enighet om dette initiativet. Når det gjelder kontobytte, inneholder de felles prinsippene fastsatt i 2008 av EBIC (European Banking Industry Committee) en mal for en ordning for å bytte mellom betalingskontoer som tilbys av banker i samme medlemsstat. Men ettersom de felles prinsippene ikke er bindende, har de vært ulikt anvendt i Unionen og hatt lite effektive resultater. Videre gjelder de felles prinsippene bytte av betalingskonto på nasjonalt plan og berører ikke bytte over landegrensene. Når det gjelder tilgangen til en grunnleggende betalingskonto, ble medlemsstatene i kommisjonsrekommandasjon 2011/442/EU(4)oppfordret til å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at rekommandasjonen ble gjennomført senest seks måneder etter offentliggjøringen. Så langt er det bare et fåtall medlemsstater som følger hovedprinsippene i denne rekommandasjonen.
9) For å bidra til effektiv og smidig finansiell mobilitet på lang sikt er det veldig viktig å innføre et ensartet sett med regler for å håndtere problemet med lav kundemobilitet og særlig for å forbedre mulighetene for å sammenligne betalingskontotjenester og -gebyrer og stimulere til bytte av betalingskonto samt for å unngå forskjellsbehandling på grunnlag av bosted av forbrukere som ønsker å åpne og bruke en betalingskonto i et annet land. Det er dessuten avgjørende at det treffes hensiktsmessige tiltak for å fremme forbrukernes deltakelse i betalingskontomarkedet. Disse tiltakene vil gjøre det mer attraktivt for betalingstjenesteytere å delta i det indre marked og vil sikre like konkurransevilkår og derved bidra til sterkere konkurranse og effektiv fordeling av ressursene i Unionens finansmarked for privatpersoner til fordel for virksomheter og forbrukere. Dessuten vil åpenhet om gebyropplysninger og muligheter for kontobytte, sammen med retten til tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, gi unionsborgerne muligheten til lettere å bevege seg rundt i og innhente tilbud fra hele Unionen og dermed dra nytte av et fullt ut fungerende indre marked for finansielle tjenester til privatpersoner og bidra til fortsatt utvikling av det indre marked.
10) Det er også viktig å sikre at dette direktiv ikke hindrer nyskaping innen finansielle tjenester til privatpersoner. Hvert år blir ny teknologi tilgjengelig som kan bety at dagens modell med betalingskontoer blir utdatert, for eksempel mobilbaserte banktjenester og forhåndsbetalte betalingskort.
11) Dette direktiv skal ikke være til hinder for at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere bestemmelser for å beskytte forbrukerne, forutsatt at disse bestemmelsene er i samsvar med deres forpliktelser i henhold til unionsretten og dette direktiv.
12) Bestemmelsene i dette direktiv om sammenlignbarheten av gebyrer og bytte av betalingskontoer bør gjelde for alle betalingstjenesteytere i henhold til definisjonen i direktiv 2007/64/EF. Bestemmelsene i dette direktiv om tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner bør gjelde bare for kredittinstitusjoner. Alle bestemmelser i dette direktiv bør gjelde betalingskontoer som forbrukerne kan bruke til å utføre følgende transaksjoner: sette inn midler, ta ut kontanter og utføre og motta betalingstransaksjoner til og fra tredjemann, herunder gjennomføre betalingsoverføringer. Følgelig bør kontoer med mer begrensede funksjoner ikke være omfattet. For eksempel bør kontoer som sparekontoer, kredittkortkontoer der midler vanligvis innbetales utelukkende for å tilbakebetale kredittkortgjeld, boliglåns/rammelånskontoer og kontoer for e-penger i prinsippet ikke omfattes av dette direktivs virkeområde. Skulle imidlertid slike kontoer bli brukt til daglige betalingstransaksjoner og omfatte alle funksjonene oppført ovenfor, vil de høre inn under dette direktivs virkeområde. Kontoer som innehas av virksomheter, også små og svært små bedrifter, bør ikke omfattes av dette direktiv med mindre kontoen innehas personlig. Medlemsstatene bør kunne velge om de vil utvide anvendelsen av dette direktiv til andre betalingstjenesteytere og andre betalingskontoer, for eksempel kontoer med mer begrensede betalingsfunksjoner.
13) Ettersom en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i henhold til dette direktiv er en type betalingskonto, får bestemmelsene om åpenhet og kontobytte anvendelse også på slike kontoer.
14) Definisjonene i dette direktiv bør i størst mulig grad være i tråd med definisjonene i andre unionsrettsakter, særlig definisjonene i direktiv 2007/64/EF og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/2012(5).
15) Det er avgjørende at forbrukerne er i stand til å forstå gebyrene slik at de kan sammenligne tilbud fra ulike betalingstjenesteytere og ta informerte beslutninger om hva slags betalingskonto som best vil dekke deres behov. Det er ikke mulig å sammenlikne gebyrer dersom betalingstjenesteyterne bruker forskjellig terminologi for samme tjenester og gir informasjonen i ulike formater. Standardisert terminologi, kombinert med målrettede gebyropplysninger som presenteres i et enhetlig format som dekker de mest representative betalingskontotjenestene, vil kunne bidra til at forbrukerne både kan forstå og sammenligne gebyrer.
16) Forbrukerne vil ha størst nytte av informasjon som er kortfattet og standardisert og gjør det lett å sammenligne ulike betalingstjenesteytere. Verktøyene som gjøres tilgjengelig for forbrukerne for å sammenligne betalingskontotilbud, vil imidlertid være til liten nytte om tiden det tar å gå gjennom lange lister over gebyrer, ikke står i forhold til fordelen ved å velge det økonomisk sett beste tilbudet. Disse verktøyene bør være av mange slag, og det bør gjennomføres forbrukerundersøkelser. For å unngå risikoen for informasjonsoverflod og legge til rette for rask gjennomføring bør gebyrterminologien på det nåværende tidspunkt bare standardiseres for de mest representative begrepene og definisjonene i medlemsstatene.
17) Gebyrterminologien bør fastsettes av medlemsstatene slik at det blir mulig å ta hensyn til særtrekkene ved lokale markeder. For å anses som representative bør tjenestene være gebyrbelagt hos minst én betalingstjenesteyter i en medlemsstat. Dersom tjenestene er felles for et flertall av medlemsstatene, bør terminologien som brukes for å definere tjenestene, standardiseres på unionsplan slik at det blir lettere å sammenligne tilbud om betalingskontoer i hele Unionen. For å sikre tilstrekkelig ensartethet i de nasjonale listene bør Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) («EBA»), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010(6), utstede retningslinjer for å bistå medlemsstatene i vurderingen av hvilke tjenester som er mest brukt, og som medfører de høyeste kostnadene for forbrukerne på nasjonalt plan. For dette formål bør medlemsstatene innen 18. desember 2014 meddele Kommisjonen og EBA hvilke myndigheter disse retningslinjene bør rettes til.
18) Når medlemsstatene har fastsatt en foreløpig liste over de mest representative gebyrbelagte tjenestene på nasjonalt plan, sammen med de begrepene og definisjonene som er brukt, bør EBA gå gjennom dem ved hjelp av utkastene til tekniske reguleringsstandarder for å fastslå hvilke tjenester de fleste medlemsstatene har felles, og foreslå begreper og definisjoner som standardiseres på unionsplan på alle de offisielle språkene i Unionens institusjoner. EBA bør sikre at det ikke brukes mer enn ett begrep for hver tjeneste på noe offisielt språk i en medlemsstat som også er offisielt språk i Unionens institusjoner. Dette innebærer at det i ulike medlemsstater som har et av Unionens institusjoner offisielle språk til felles, kan brukes forskjellige begreper for samme tjeneste, slik at det blir tatt hensyn til nasjonale særtrekk. Medlemsstatene bør deretter anvende alle begrepene som får anvendelse på unionsplan, i sin midlertidige liste og offentliggjøre sine endelige lister på grunnlag av dette.
19) For å gjøre det lettere for forbrukerne å sammenligne gebyrene for betalingskontoer i hele det indre marked bør betalingstjenesteyterne gi forbrukerne et dokument med gebyropplysninger der gebyrene for alle tjenestene på listen over de mest representative betalingskontotjenestene på nasjonalt plan er oppgitt. Der det er relevant, bør dokumentet med gebyropplysninger benytte de standardiserte begrepene og definisjonene som er fastsatt på unionsplan. Dette vil også bidra til å skape like konkurransevilkår mellom betalingstjenesteytere som konkurrerer på betalingskontomarkedet. Dokumentet med gebyropplysninger bør ikke omfatte noen andre gebyrer. Dersom en betalingstjenesteyter ikke tilbyr en tjeneste som står på listen over de mest representative betalingskontotjenestene, bør tjenesten for eksempel merkes med «tilbys ikke» eller «ikke relevant». Medlemsstatene bør kunne kreve at nøkkelindikatorer, for eksempel en samlet kostnadsindikator som oppsummerer de samlede årlige kostnader ved betalingskontoen for forbrukere, skal legges fram sammen med dokumentet med gebyropplysninger. For å bidra til at forbrukerne skal forstå hvilke gebyrer de må betale for sin betalingskonto, bør de få tilgang til en klar, ikke-teknisk, utvetydig ordliste som i det minste forklarer hvilke gebyrer og tjenester som omfattes av dokumentet med gebyropplysninger. Ordlisten bør være et nyttig verktøy for å sikre bedre forståelse av hva gebyrene innebærer, og derved bidra til at forbrukerne får et bredere utvalg av betalingskontotilbud å velge blant. Det bør også stilles krav til betalingstjenesteyterne om å informere forbrukerne minst én gang i året vederlagsfritt om alle gebyrer som er belastet deres betalingskonto, herunder dersom det er relevant, om rentesatsen for brukskontokreditt og kr Dette berører ikke bestemmelsene om brukskontokreditt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF . Etterhåndsinformasjon bør framlegges i et eget dokument kalt «gebyroppgave». Dokumentet skal gi en oversikt over renter som er opptjent og alle gebyrer som er påløpt for bruk av betalingskontoen, slik at forbrukeren skal kunne forstå hvilke gebyrer utgiftene gjelder, og skal kunne vurdere behovet for enten å endre forbruksmønster eller bytte tilbyder. Utbyttet vil bli størst dersom opplysningene som presenteres i etterhånd om gebyrene for de mest representative tjenestene, har samme oppsett som gebyropplysningene som gis på forhånd.edittrentesatsen.
20) For å imøtekomme forbrukernes behov er det nødvendig å sikre at opplysningene om gebyrene for betalingskontoer er korrekte, klare og sammenlignbare. EBA bør derfor, etter å ha rådført seg med nasjonale myndigheter og gjennomført forbrukerundersøkelser, utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for et standardisert format for dokumentet med gebyropplysninger, gebyroppgaven og de felles symbolene for å sikre at forbrukerne kan forstå og sammenligne dem. Alle dokumenter med gebyropplysninger og gebyroppgaver i alle medlemsstater bør ha samme format og rekkefølge på opplysninger og avsnitt slik at forbrukerne får mulighet til å sammenligne de to dokumentene og får best mulig forståelse og utbytte av opplysningene. Det bør være lett å skille dokumentet med gebyropplysninger og gebyroppgaven fra annen kommunikasjon. Ved utvikling av disse formatene bør EBA videre ta hensyn til at medlemsstatene kan velge å legge fram dokumentet med gebyropplysninger og gebyroppgaven sammen med opplysninger som kreves i henhold til annet unionsregelverk eller annen nasjonal lovgivning om betalingskontoer og tilknyttede tjenester.
21) For å sikre konsekvent bruk av gjeldende EU-terminologi i hele Unionen bør medlemsstatene stille krav til betalingstjenesteyterne om å bruke gjeldende EU-terminologi sammen med øvrig nasjonal standardisert terminologi som er fastsatt i den endelige listen, i sin kommunikasjon med forbrukerne, også i dokumentet med gebyropplysninger og gebyroppgaven. Betalingstjenesteyterne bør kunne bruke merkenavn i sine opplysninger om avtaler, kommersielle opplysninger og markedsføringsopplysninger til forbrukerne så lenge de klart angir det tilsvarende standardiserte begrepet som gjelder. Dersom de ønsker å bruke merkenavn i dokumentet med gebyropplysninger eller gebyroppgaven, bør dette angis i tillegg til de standardiserte begrepene som en sekundær betegnelse og for eksempel skrives i parentes eller med en mindre skrifttype.
22) Sammenligningsnettsteder som er uavhengige, gir forbrukerne en effektiv mulighet til å vurdere fordelene ved de ulike betalingskontotilbudene på ett enkelt sted. Slike nettsteder kan gi den rette balansen mellom behovet for klar og kortfattet informasjon og behovet for fullstendig og detaljert informasjon ved at de gir brukerne mulighet til å hente fram mer detaljerte opplysninger dersom de ønsker det. For at oversikten skal bli representativ, bør de ha som mål å omfatte et bredest mulig utvalg av tilbud, samtidig som de dekker en vesentlig del av markedet. De kan også redusere kostnadene ved søk ettersom forbrukerne ikke vil trenge å innhente opplysninger fra hver enkelt betalingstjenesteyter. Det er avgjørende at opplysningene som gis på slike nettsteder, er troverdige, nøytrale og åpne, og at forbrukerne informeres om at slike nettsteder finnes. I denne forbindelse bør medlemsstatene underrette offentligheten om slike nettsteder.
23) For å få nøytrale opplysninger om hvilke gebyrer og rentesatser som gjelder for betalingskontoer, bør forbrukerne kunne bruke offentlig tilgjengelige sammenligningsnettsteder som drives uavhengig av betalingstjenesteyterne, som betyr at ingen betalingstjenesteytere skal fordelsbehandles i søkeresultatene. Medlemsstatene bør derfor påse at forbrukerne har fri tilgang til minst ett slikt nettsted på sine respektive territorier. Slike nettsteder kan drives av eller på vegne av vedkommende myndigheter, andre offentlige myndigheter og/eller private operatører. Behovet for en funksjon som sammenligner gebyrer for betalingskontoer, kan også dekkes av eksisterende nettsteder som sammenligner et bredt utvalg av finansielle eller ikke-finansielle produkter. Slike nettsteder bør drives i samsvar med nærmere angitte kvalitetskriterier, herunder kravet om å inneholde nærmere opplysninger om nettstedenes eiere, inneholde korrekte, oppdaterte opplysninger, angi tidspunkt for siste oppdatering, fastsette klare, objektive kriterier som sammenligningen skal baseres på, samt omfatte et bredt utvalg av betalingskontotilbud som dekker en vesentlig del av markedet. Medlemsstatene bør kunne bestemme hvor ofte sammenligningsnettstedene skal revidere og oppdatere opplysningene de gir forbrukerne, samtidig som det tas hensyn til hvor ofte betalingstjenesteyterne generelt oppdaterer sine gebyropplysninger.
Medlemsstatene bør også definere hva som menes med et bredt utvalg av betalingskontotilbud som dekker en vesentlig del av markedet, ved å vurdere for eksempel hvor mange betalingstjenesteytere som finnes, og dermed om vanlig flertall eller mindre vil være tilstrekkelig, og/eller markedsandel og/eller geografisk beliggenhet. Et sammenligningsnettsted bør sammenligne gebyrene som må betales for tjenester oppført på listen over de mest representative betalingskontotjenestene og bruke EU-terminologi.
Medlemsstatene bør kunne kreve at slike nettsteder sammenligner andre opplysninger, for eksempel opplysninger om faktorer som påvirker nivået på tjenestene betalingstjenesteyterne yter, som antall filialer eller kontantautomater og deres beliggenhet. Dersom det bare er ett nettsted i en medlemsstat og dette blir lagt ned eller ikke lenger oppfyller kvalitetskriteriene, bør medlemsstaten sikre at forbrukerne innen rimelig tid får tilgang til et annet sammenligningsnettsted på nasjonalt plan.
24) Det er gjeldende praksis for betalingstjenesteytere å tilby en betalingskonto i en pakke med andre produkter eller tjenester enn betalingskontotjenester, for eksempel forsikringsprodukter eller finansiell rådgivning. Denne praksisen kan være en metode betalingstjenesteyterne bruker for å diversifisere sine tilbud og konkurrere mot hverandre og kan i siste instans være gunstig for forbrukerne. Kommisjonens undersøkelse i 2009 av koplingspraksis i finanssektoren samt samråd og forbrukerklager i den forbindelse har imidlertid vist at betalingstjenesteytere har tilbudt betalingskontoer i pakker med produkter som forbrukerne ikke har bedt om, og som ikke er vesentlige for betalingskontoen, for eksempel hjemforsikring. Videre har man konstatert at slik praksis kan redusere gjennomsiktigheten og muligheten for å sammenligne priser, begrense kjøpsalternativene for forbrukerne og virke negativt inn på deres mobilitet. Derfor bør medlemsstatene sikre at forbrukerne i tilfeller der betalingstjenesteytere tilbyr pakker med betalingskontoer, gis informasjon om hvorvidt det er mulig å kjøpe betalingskontoen separat, og i så fall får særskilt informasjon om hvilke kostnader og gebyrer som er forbundet med hvert av de andre produktene eller tjenestene som inngår i pakken, og som kan kjøpes separat.
25) Prosessen for å bytte betalingskonto bør harmoniseres i hele Unionen. På det nåværende tidspunkt er gjeldende tiltak på nasjonalt plan svært varierende og sikrer ikke et tilstrekkelig nivå for forbrukervern i alle medlemsstater. Innføring av lovgivningsmessige tiltak for å fastsette hovedprinsippene som betalingstjenesteyterne skal følge når de yter en slik tjeneste i den enkelte medlemsstat, vil forbedre virkemåten til det indre marked for både forbrukere og betalingstjenesteytere. På den ene siden vil dette sikre like vilkår for forbrukere som kan ønske å åpne en betalingskonto i en annen medlemsstat, da det vil sikre at de har et tilsvarende vern. På den annen side vil det redusere forskjellene mellom de lovgivningsmessige tiltak som er på plass på nasjonalt plan, og følgelig redusere den administrative byrden for betalingstjenesteytere som har til hensikt å tilby sine tjenester over landegrensene. Dette innebærer at tiltakene for kontobytte vil gjøre det lettere å yte betalingskontotjenester i det indre marked.
26) Kontobytte bør ikke forutsette at avtalen overføres fra den overførende betalingstjenesteyteren til den mottakende betalingstjenesteyteren.
27) Forbrukerne vil ha insentiv til å bytte betalingskonto bare om prosessen ikke medfører en for stor administrativ og økonomisk byrde. Derfor bør betalingstjenesteyterne tilby forbrukerne en klar, hurtig og sikker prosedyre for å bytte betalingskonto, herunder betalingskontoer med grunnleggende funksjoner. Forbrukerne bør være garantert en slik prosedyre når de ønsker å bytte fra en betalingstjenesteyter til en annen, men også når de ønsker å bytte mellom ulike betalingskontoer hos samme betalingstjenesteyter. Da vil forbrukerne kunne dra fordel av de tilbudene som passer dem best på markedet, og lett kunne bytte fra sin eksisterende betalingskonto til andre, potensielt mer egnede kontoer, uten hensyn til om byttet finner sted hos samme betalingstjenesteyter eller mellom ulike betalingstjenesteytere. Eventuelle gebyrer som betalingstjenesteyterne krever for byttetjenesten, bør være rimelige og stå i forhold til betalingstjenesteyternes faktiske kostnader.
28) Når det gjelder kontobytte der begge betalingstjenesteyterne er etablert på deres territorium, bør medlemsstatene derfor innføre eller beholde ordninger som avviker fra ordningene fastsatt i dette direktiv dersom dette klart er i forbrukerens interesse.
29) Bytteprosessen bør være så enkel som mulig for forbrukeren. Derfor bør medlemsstatene sikre at det er den mottakende betalingstjenesteyteren som er ansvarlig for å iverksette og styre prosessen på vegne av forbrukeren. Medlemsstatene bør kunne benytte ytterligere midler, for eksempel en teknisk løsning, når de etablerer kontobyttetjenesten. Slike ytterligere midler kan gi bedre ytelser enn kravene fastsatt i dette direktiv gir; for eksempel kan byttetjenesten gjennomføres med kortere frist eller betalingstjenesteyterne kan pålegges, på forbrukerens anmodning, å sikre at innbetalinger på den gamle betalingskontoen automatisk eller manuelt overføres til den nye betalingskontoen i en gitt, begrenset periode som begynner idet fullmakten til kontobytte blir mottatt. Slike ytterligere midler kan også brukes av betalingstjenesteytere på frivillig grunnlag, selv der dette ikke er et krav i medlemsstaten.
30) Forbrukerne bør ha anledning til å be den mottakende betalingstjenesteyteren om å gjennomføre byttet for alle eller visse innbetalinger, faste betalingsoppdrag eller direktebelastningsfullmakter, helst i løpet av ett enkelt møte med den mottakende betalingstjenesteyteren. For dette formål bør forbrukerne kunne undertegne én enkelt fullmakt til at hver av de ovennevnte oppgavene kan utføres. Medlemsstatene kan kreve at fullmakten fra forbrukeren skal være skriftlig, men kan også velge å godta tilsvarende midler der det er hensiktsmessig, for eksempel der det finnes et automatisert system for kontobytte. Før forbrukeren gir denne fullmakten, bør vedkommende underrettes om alle trinnene i prosedyren som er nødvendig for å fullføre byttet. For eksempel kan fullmakten omfatte alle oppgavene som inngår i bytteprosessen, og gi forbrukeren mulighet til å velge bare noen av disse oppgavene.
31) For at kontobyttet skal kunne gjennomføres, må den overførende betalingstjenesteyteren samarbeide. Den overførende betalingstjenesteyteren bør gi den mottakende betalingstjenesteyteren alle opplysninger som er nødvendige for å overføre betalingene til den andre betalingskontoen. Opplysningene bør imidlertid ikke omfatte mer enn det som er nødvendig for å gjennomføre byttet.
32) For å legge til rette for at kontoer kan åpnes over landegrensene, bør forbrukeren ha anledning til å be den nye betalingstjenesteyteren om å opprette på den nye betalingskontoen alle eller deler av faste betalingsoppdrag, akseptere direktebelastninger fra slik dato som kunden angir, og gi forbrukeren informasjon med nærmere opplysninger om den nye betalingskontoen, fortrinnsvis i løpet av ett enkelt møte med den nye betalingstjenesteyteren.
33) Forbrukerne bør ikke lide økonomiske tap, heller ikke i form av gebyrer eller renter, som følge av feil gjort av noen av betalingstjenesteyterne som er involvert i bytteprosessen. Særlig bør forbrukerne ikke bære noe økonomisk tap som følge av at ytterligere gebyrer, renter eller andre kostnader må betales fordi betalingen er forsinket, og heller ikke bøter, sanksjoner eller andre typer økonomisk tap.
34) Medlemsstatene bør garantere at forbrukere som har til hensikt å åpne en betalingskonto, ikke forskjellsbehandles på grunnlag av statsborgerskap eller bosted. Selv om det er viktig for kredittinstitusjonene å sikre at deres kunder ikke bruker finanssystemet for ulovlige formål som bedrageri, hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme, bør de ikke innføre hindringer for forbrukere som ønsker å utnytte fordelene ved det indre marked og åpne og bruke betalingskontoer i andre land. Derfor bør bestemmelsene i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF(7) ikke brukes som påskudd for å avvise forbrukere som kommersielt sett er mindre attraktive.
35) Forbrukere som har lovlig opphold i Unionen, bør ikke forskjellsbehandles på grunnlag av statsborgerskap eller bosted eller av noen av de andre grunnene nevnt i artikkel 21 i Den europeiske unions pakt om de grunnleggende rettigheter («pakten») når de søker om eller bruker en betalingskonto i Unionen. Videre bør medlemsstatene sikre tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner uten hensyn til forbrukernes økonomiske situasjon, som yrkesstatus, inntektsnivå, kredittopplysninger eller personlige konkurs.
36) Forbrukere som har lovlig opphold i Unionen, og som ikke har en betalingskonto i en gitt medlemsstat, bør kunne åpne og bruke en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i denne medlemsstaten. Begrepet «lovlig opphold i Unionen» bør omfatte både unionsborgere og tredjestatsborgere som allerede nyter godt av rettigheter de har fått ved unionsrettsakter som rådsforordning (EØF) nr. 1408/71(8), rådsdirektiv 2003/109/EF(9), rådsforordning (EF) nr. 859/2003(10) og europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF(11). Det bør også omfatte personer som søker asyl i henhold til Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, protokollen til denne av 31. januar 1967 og andre relevante internasjonale traktater. Videre bør medlemsstatene kunne utvide begrepet «lovlig opphold i Unionen» til å omfatte andre tredjestatsborgere som befinner seg på deres territorium.
37) Samtidig som de overholder de grunnleggende frihetene traktatene garanterer, bør medlemsstatene kunne kreve at forbrukere som ønsker å åpne en betalingskonto med grunnleggende funksjoner på deres territorium, viser at de har en reell interesse av det. Uten at det berører anvendelsen av kravene vedtatt i samsvar med direktiv 2005/60/EF for å forhindre hvitvasking av penger, bør det ikke kreves fysisk tilstedeværelse i kredittinstitusjonenes lokaler for at en slik reell interesse skal vises.
38) Medlemsstatene bør sikre at antall kredittinstitusjoner som tilbyr betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, er tilstrekkelig høyt til å sikre at de kan tilbys alle forbrukere, til at enhver form for forskjellsbehandling mellom dem unngås, og til å forhindre konkurransevridning. Ved vurderingen av hva som er et tilstrekkelig antall kredittinstitusjoner, bør faktorene som skal tas i betraktning, omfatte hvilken dekning nettverket av kredittinstitusjoner har, størrelsen på medlemsstatens territorium, forbrukernes fordeling på territoriet, kredittinstitusjonenes markedsandel, samt hvorvidt betalingskontoer med grunnleggende funksjoner bare utgjør en liten del av de betalingskontoene kredittinstitusjonen tilbyr. I prinsippet bør betalingskontoer med grunnleggende funksjoner tilbys av så mange kredittinstitusjoner som mulig, for å kunne garantere at forbrukerne kan åpne slike kontoer i lokalene til en kredittinstitusjon som ligger i nærheten av deres bosted, at forbrukerne ikke på noen måte blir forskjellsbehandlet når de bruker disse kontoene, og at de kan bruke dem på en effektiv måte. Særlig bør medlemsstatene sikre at det ikke forekommer åpenbar forskjellsbehandling, for eksempel ved at kortet har et annet utseende, eller ved andre kontonumre eller kortnumre. Det bør imidlertid være mulig for en medlemsstat å fastsette at bare et mindre antall kredittinstitusjoner skal tilby betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, men dette bør være begrunnet for eksempel med at disse kredittinstitusjonene har et så stort nettverk på medlemsstatens territorium at de kan betjene alle forbrukere uten at de må reise for langt hjemmefra for å nå dit. Dessuten bør forbrukere som bruker betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, ikke stigmatiseres på noen måte, og dette målet kan lettere nås om et større antall kredittinstitusjoner utpekes.
39) Medlemsstatene bør kunne innføre ordninger som sikrer at forbrukere uten fast adresse, asylsøkere og forbrukere som ikke har oppholdstillatelse men som av juridiske eller faktiske årsaker ikke kan utvises, får hjelp til å dra full nytte av dette direktiv.
40) Når medlemsstatene tillater at kredittinstitusjoner på anmodning fra en forbruker tilbyr brukskontokreditt i tilknytning til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, bør de kunne fastsette høyeste beløp og lengste varighet for slik brukskontokreditt. Medlemsstatene bør også sikre at forbrukerne får åpen informasjon om eventuelle gebyrer i den forbindelse. Endelig bør kredittinstitusjonene overholde direktiv 2008/48/EF når de tilbyr brukskontokreditt i tilknytning til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.
41) For at brukerne av betalingskontoer med grunnleggende funksjoner skal kunne betjenes på en god måte, bør medlemsstatene kreve at kredittinstitusjonene sikrer at relevant personale har fått hensiktsmessig opplæring, og at eventuelle interessekonflikter ikke påvirker disse kundene negativt.
42) Medlemsstatene bør kunne tillate kredittinstitusjonene å nekte forbrukere å åpne en betalingskonto med grunnleggende funksjoner dersom de allerede har en aktiv og minst likeverdig betalingskonto i samme medlemsstat. For å kontrollere om en forbruker allerede har en betalingskonto, bør kredittinstitusjonene kunne basere seg på en forsikring på ære og samvittighet framlagt av forbrukeren.
43) Medlemsstatene bør sikre at kredittinstitusjonene behandler søknader om betalingskonto med grunnleggende funksjoner innen fristene fastsatt i dette direktiv, og at de i tilfelle avslag på en slik søknad underretter forbrukeren om de konkrete årsakene til avslaget, med mindre slike opplysninger ville være i strid med nasjonal sikkerhet, offentlig orden eller direktiv 2005/60/EF.
44) Forbrukerne bør garanteres tilgang til en rekke grunnleggende betalingstjenester. Tjenester knyttet til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner bør omfatte muligheten til å sette inn midler og ta ut kontanter. Forbrukerne bør kunne gjennomføre grunnleggende betalingstransaksjoner som å motta lønn eller ytelser, betale regninger og skatter og avgifter og kjøpe varer og tjenester, herunder gjennom direktebelastning, betalingsoverføring og bruk av betalingskort. Slike tjenester bør gjøre det mulig å kjøpe varer og tjenester på internett og gi forbrukerne mulighet til å iverksette betalingsoppdrag via kredittinstitusjonens nettbaserte tjeneste, der slike foreligger. En betalingskonto med grunnleggende funksjoner bør imidlertid ikke bare kunne brukes på internett, da dette ville innebære en hindring for forbrukere som ikke har tilgang til internett. Når det gjelder tjenester knyttet til åpning, bruk og avslutning av en betalingskonto, innsetting av midler, uttak av kontanter og gjennomføring av betalingstransaksjoner med betalingskort, kredittkort unntatt, bør medlemsstatene sikre at det ikke settes noen grense for antall operasjoner som vil være tilgjengelig for forbrukeren innenfor rammen av de særlige prisfastsettelsesreglene fastsatt i dette direktiv. Når det gjelder gjennomføring av betalingsoverføringer, direktebelastninger og transaksjoner som utføres ved hjelp av et kredittkort som er knyttet til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, bør medlemsstatene kunne fastsette et minsteantall operasjoner forbrukeren skal ha tilgang til i henhold til de særlige prisfastsettelsesreglene fastsatt i dette direktiv, forutsatt at tjenestene disse operasjonene gjelder, er for forbrukerens personlige bruk. Ved vurdering av hva som skal anses som personlig bruk, bør medlemsstatene ta hensyn til rådende forbrukeratferd og vanlig handelspraksis. Gebyrene som kreves for operasjoner utover minsteantallet operasjoner, bør aldri være høyere enn gebyrene som kreves i henhold til kredittinstitusjonens vanlige prispolitikk.
45) I prosessen med å identifisere de tjenestene som skal tilbys sammen med en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, og det minsteantall operasjoner som skal være inkludert, bør det tas hensyn til nasjonale særtrekk. Særlig kan visse tjenester som er svært utbredt på nasjonalt plan, anses som nødvendige for å kunne garantere full nytte av en betalingskonto i en gitt medlemsstat. I en del medlemsstater er det for eksempel helt vanlig at forbrukerne bruker sjekk, mens dette betalingsmiddelet er svært sjeldent i andre medlemsstater. Dette direktiv bør derfor gi medlemsstatene mulighet til å fastsette hvilke tilleggstjenester som anses som nødvendige på nasjonalt plan, og som bør tilbys sammen med en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i den enkelte medlemsstat. Medlemsstatene bør videre sikre at gebyrene kredittinstitusjonene krever for å tilby slike tilleggstjenester i tilknytning til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, er rimelige.
46) For å sikre at flest mulig forbrukere har tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, bør disse tilbys vederlagsfritt eller mot et rimelig gebyr. For å oppmuntre sårbare forbrukere uten bankkonto til å delta i markedet for banktjenester til privatpersoner, bør medlemsstatene kunne fastsette at disse forbrukerne skal ha tilbud om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner på særlig gunstige vilkår, for eksempel vederlagsfritt. Medlemsstatene bør fritt kunne bestemme hvilken ordning som skal brukes for å identifisere forbrukere som kan ha nytte av betalingskontoer med grunnleggende funksjoner på gunstigere vilkår, forutsatt at ordningen sikrer at sårbare forbrukere kan få tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Under alle omstendigheter bør en slik tilnærming ikke berøre den retten alle forbrukere har, også ikke-sårbare forbrukere, til i det minste å ha tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner mot et rimelig gebyr. Videre bør eventuelle tilleggsgebyrer for forbrukeren for manglende overholdelse av vilkårene fastsatt i avtalen, være rimelige. Medlemsstatene bør fastsette hva som utgjør et rimelig gebyr ut fra nasjonale forhold.
47) Kredittinstitusjonene bør avslå å åpne eller bør si opp en avtale om en betalingskonto med grunnleggende funksjoner bare under særlige omstendigheter, for eksempel ved brudd på regelverket om hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme eller om forebygging og etterforskning av kriminalitet. Selv i disse tilfellene kan avslag bare begrunnes dersom forbrukeren ikke har overholdt nevnte regelverk og ikke fordi prosedyren for å kontrollere overholdelse av regelverket er for belastende eller kostbar. Det kan imidlertid forekomme at forbrukere misbruker sin rett til å åpne og bruke en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. For eksempel bør en medlemsstat kunne tillate at kredittinstitusjoner treffer tiltak mot forbrukere som har begått lovbrudd, for eksempel grovt bedrageri mot en kredittinstitusjon, for å unngå at et slikt lovbrudd skjer igjen. Slike tiltak kan for eksempel omfatte begrenset tilgang for vedkommende forbruker til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i et visst tidsrom. I tillegg kan det være situasjoner der tidligere avslag på en søknad om betalingskonto kan være nødvendig for å kunne identifisere forbrukere som kan ha nytte av en betalingskonto på gunstigere vilkår. I slike situasjoner bør kredittinstitusjonen underrette forbrukeren om at han eller hun i tilfelle avslag på en søknad om en betalingskonto som det kreves gebyr for, i henhold til dette direktiv kan benytte en særskilt ordning for å få tilgang vederlagsfritt til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Avslag i disse to situasjonene bør imidlertid være begrenset, klart beskrevet og ha hjemmel i nøyaktig angitte bestemmelser i nasjonal lovgivning. Når medlemsstatene fastsetter andre situasjoner der kredittinstitusjonene kan avslå å tilby forbrukerne en betalingskonto, bør de blant annet kunne ta med hensynet til offentlig sikkerhet eller offentlig orden.
48) Medlemsstatene og kredittinstitusjonene bør gi forbrukerne klare og forståelige opplysninger om retten til å åpne og bruke en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Medlemsstatene bør sikre at kommunikasjonstiltakene er målrettet, og særlig at de når ut til sårbare og mobile forbrukere uten bankkonto. Kredittinstitusjonene bør aktivt gi forbrukerne tilgang til lett tilgjengelige opplysninger om særtrekkene ved den betalingskontoen med grunnleggende funksjoner som tilbys, og gebyrene og bruksvilkårene for dem, og yte hensiktsmessig hjelp i den forbindelse, samt om hvordan forbrukerne kan utøve sin rett til å åpne en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Forbrukerne bør særlig informeres om at det ikke er obligatorisk å kjøpe tilleggstjenester for å få tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner.
49) Medlemsstatene bør fremme tiltak som bidrar til opplæring av de mest sårbare forbrukerne, ved å gi dem veiledning og hjelp til å forvalte sin økonomi på en forsvarlig måte. Det må også gis informasjon om veiledning som forbrukerne kan få hos forbrukerorganisasjoner og nasjonale myndigheter. Videre bør medlemsstatene fremme initiativer fra kredittinstitusjoner som søker å kombinere tilbudet om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner med en uavhengig økonomisk opplæring.
50) For å gjøre det lettere for betalingstjenesteyterne å yte sine tjenester over landegrensene, og med sikte på samarbeid, utveksling av opplysninger og løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter, bør vedkommende myndigheter som har ansvar for håndhevingen av dette direktiv, være de myndighetene som opptrer i regi av EBA, i henhold til forordning (EU) nr. 1093/2010, eller andre nasjonale myndigheter, forutsatt at de samarbeider med myndighetene som opptrer i regi av EBA for å utføre sine oppgaver i henhold til dette direktiv.
51) Medlemsstatene bør utpeke vedkommende myndigheter som skal sikre at dette direktiv håndheves, og sikre at de får etterforsknings- og håndhevingsmyndighet og tilstrekkelige midler til å kunne utføre sine oppgaver. Vedkommende myndigheter bør, når det gjelder visse aspekter ved dette direktiv, kunne henvise saken til en domstol som har kompetanse til å treffe en rettslig avgjørelse, herunder eventuelt ved overprøving. Dette kan gjøre det mulig for medlemsstatene å overlate håndhevingen av disse bestemmelsene til relevante organer og domstoler, særlig dersom bestemmelsene i dette direktiv er innarbeidet i sivilretten. Medlemsstatene bør kunne utpeke ulike vedkommende myndigheter til å kontrollere overholdelsen av de omfattende kravene som er fastsatt i dette direktiv. For eksempel kan medlemsstatene i forbindelse med noen bestemmelser utpeke vedkommende myndigheter som har ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning, mens de i forbindelse med andre bestemmelser kan beslutte å utpeke tilsynsmyndigheter. Muligheten til å utpeke ulike vedkommende myndigheter bør ikke berøre kravet om løpende tilsyn og samarbeid mellom vedkommende myndigheter som fastsatt i dette direktiv.
52) Forbrukerne bør ha tilgang til effektive og formålstjenlige prosedyrer for alternativ tvisteløsning for å løse tvister som måtte oppstå i forbindelse med rettighetene og forpliktelsene fastsatt i dette direktiv. Når det gjelder relevante avtalerelaterte tvister, er slik tilgang allerede sikret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/11/EU(12). Forbrukerne bør imidlertid også ha tilgang til prosedyrer for alternativ tvisteløsning når det gjelder tvister som måtte oppstå forut for avtaleinngåelsen, om rettighetene og forpliktelsene fastsatt i dette direktiv, for eksempel om de får avslag på tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Dette direktiv fastsetter derfor at forbrukerne bør ha tilgang til prosedyrer for alternativ tvisteløsning for å løse tvister om rettigheter og forpliktelser fastsatt i dette direktiv, uten at det gjøres forskjell på om tvisten oppstår før eller etter at avtalen er inngått. Slike prosedyrer for alternativ tvisteløsning og organene som tilbyr dem, bør oppfylle kvalitetskravene fastsatt i direktiv 2013/11/EU. For å kunne overholde dette direktiv må forbrukernes personopplysninger behandles. Denne behandlingen er underlagt europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF(13). Dette direktiv bør derfor være i samsvar med reglene fastsatt i direktiv 95/46/EF.
53) Hvert annet år, første gang senest fire år etter at dette direktiv har trådt i kraft, bør medlemsstatene innhente pålitelig årlig statistikk om hvordan tiltakene som innføres ved dette direktiv, virker. De bør bruke alle relevante informasjonskilder og oversende denne informasjonen til Kommisjonen. Kommisjonen bør framlegge en rapport på grunnlag av informasjonen fra medlemsstatene, første gang fire år etter at dette direktiv har trådt i kraft, og deretter hvert annet år.
54) Dette direktiv bør gjennomgås fem år etter at det har trådt i kraft, for å ta hensyn til markedsutviklingen, for eksempel framveksten av nye typer betalingskontoer og betalingstjenester, utviklingen på andre områder innenfor unionsretten samt medlemsstatenes erfaringer. Rapporten på grunnlag av gjennomgåelsen bør inneholde en liste over traktatbruddsbehandling som Kommisjonen har innledet vedrørende dette direktiv. Den bør også inneholde en vurdering av gjennomsnittlige gebyrnivåer i medlemsstatene for betalingskontoer som omfattes av dette direktiv, samt en vurdering av om tiltakene som er innført, har gitt forbrukerne bedre forståelse av gebyrene for betalingskontoer, av sammenlignbarheten mellom betalingskontoer, av hvor lett det er å bytte betalingskonto, og av antall kontohavere som har byttet betalingskonto siden dette direktiv ble innarbeidet.
Rapporten bør videre inneholde en analyse av antallet tilbydere av betalingskontoer med grunnleggende funksjoner og antall slike kontoer som har blitt åpnet, herunder av forbrukere som tidligere ikke hadde bankkonto, eksempler på beste praksis i medlemsstatene for å redusere antallet forbrukere som ikke har tilgang til betalingstjenester, samt gjennomsnittlig årsgebyr som kreves for betalingskontoer med grunnleggende funksjoner. Den bør videre inneholde en vurdering av kostnadene og fordelene ved portabilitet for betalingskontoer i hele Unionen, av mulighetene for å opprette en ramme for å sikre automatisk omdirigering av betalinger fra en betalingskonto til en annen i samme medlemsstat kombinert med automatiske meldinger til betalingsmottakere eller betalere når deres overføringer omdirigeres, og av å utvide byttetjenesten til også å omfatte tilfeller der den mottakende og den overførende betalingstjenesteyteren er etablert i forskjellige medlemsstater. Den bør også inneholde en vurdering av eksisterende tiltaks effektivitet og behovet for ytterligere tiltak for å øke den økonomiske integrasjonen og gi hjelp til sårbare medlemmer av samfunnet som er overforgjeldet. Den bør også vurdere om bestemmelsene om informasjonen betalingstjenesteyterne skal framlegge når de tilbyr produktpakker er tilstrekkelige, eller om ytterligere tiltak er nødvendig. Videre bør den inneholde en vurdering av behovet for ytterligere tiltak med hensyn til sammenligningsnettsteder og av behovet for akkreditering av sammenligningsnettsteder. Kommisjonen bør legge fram denne rapporten for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med forslag til regelverk.
55) Dette direktiv er forenlig med de grunnleggende rettigheter og de prinsipper som er anerkjent i pakten i samsvar med artikkel 6 nr. 1 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV).
56) Ettersom målene for dette direktiv, som er å fremme åpenhet om og sammenlignbarheten av gebyrer forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og på grunn av behovet for å løse problemet med oppsplitting av markedet og sikre like konkurransevilkår i Unionen, derfor bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i TEUV. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktiv ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.
57) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter(14) har medlemsstatene forpliktet seg til at underretningen om innarbeidingstiltakene i berettigede tilfeller skal følges av ett eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene av de nasjonale innarbeidingsdokumentene. Med hensyn til dette direktiv anser regelgiveren at oversendingen av slike dokumenter er berettiget.
58) EUs datatilsynsmann er blitt rådspurt
VEDTATT DETTE DIREKTIV: | |
KAPITTEL I | Departementets merknad |
FORMÅL, VIRKEOMRÅDE OG DEFINISJONER | |
Artikkel 1 | |
Formål og virkeområde | |
| |
| |
| |
| |
Medlemsstatene kan beslutte å anvende kapittel IV på andre betalingstjenesteytere enn kredittinstitusjoner. | |
| |
| |
| |
| |
Medlemsstatene kan beslutte å anvende hele eller deler av dette direktiv på andre betalingskontoer enn dem som er nevnt i første ledd. | |
| |
Artikkel 2 | |
Definisjoner | |
I dette direktiv menes med: | |
| Se § 1-4 første ledd. |
| Ikke gjennomført særskilt. Se likevel § 4-1 tredje ledd første punktum. |
| Se § 1-5 tredje ledd. |
| Se § 1-5 femte ledd. |
| Se § 1-5 sjette ledd. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon. Se punkt 26. |
| Se § 1-5 niende ledd. |
| |
| Se § 1-5 annet ledd. |
| Se § 4-34 tredje ledd første punktum. |
| Se § 4-34 tredje ledd annet punktum. |
| Se § 1-5 femte ledd. |
| Se § 1-8 tredje ledd. |
| Se § 1-8 tredje fjerde ledd. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforalaget. |
| Se § 1-8 femte ledd. |
| Konsumeres av «skriftlig dokument» definiert i i § 3-2 fjerde ledd. |
| Se § 4-34 første ledd. |
| Se § 1-5 syvende ledd. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget, men § 1-5 første ledd bokstav c nr. 3 benytter «kontobetaling» i samme betydning. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget, men § 1-5 første ledd bokstav c nr. 3 benytter «faste betalingsoppdrag» i samme betydning. |
| Se § 1-5 fjerde ledd. |
| Se «kontoavtale» i § 1-5 åttende ledd. |
| Se § 1-8 sjette ledd. |
| Se § 1-7 åttende ledd. |
| Se § 1-8 femte ledd. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon. Se likevel § 3-55. |
KAPITTEL II | |
SAMMENLIGNBARHET AV GEBYRER FOR BETALINGSKONTOER | |
Artikkel 3 | |
Liste over de mest representative betalingskontotjenestene som er gebyrbelagt på nasjonalt plan, og standardisert terminologi | |
| |
| |
| |
For å sikre korrekt anvendelse av kriteriene fastsatt i første ledd i dette nummer, skal EBA utstede retningslinjer i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010 av 18. mars 2015. | |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 4 | |
Dokument med gebyropplysninger og ordliste | |
| Se §3-3 og § 3-22 jf. § 3-33. |
| Foreslås regulert videre i forskrift med hjemmel i § 3-33. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Forutsatt at alle kravene i første ledd er oppfylt, kan medlemsstatene kan fastsette at dokumentet med gebyropplysninger i henhold til nr. 1 skal framlegges sammen med alle opplysninger som kreves i henhold til annet unionsregelverk eller annen nasjonal lovgivning om betalingskontoer og tilhørende tjenester. | |
| Foreslås regulert videre i forskrift med hjemmel i § 3-33. |
| Se § 3-33. |
| Foreslås regulert i forskrift med hjemmel i § 3-3 tredje ledd. |
| |
| |
Artikkel 5 | |
Gebyroppgave | |
| Se § 4-20. |
| Se § 3-1 annet ledd. |
| |
| Se 4-20 annet ledd bokstav b. |
| Se 4-20 annet ledd bokstav c. |
| Se 4-20 annet ledd bokstav d. |
| Se 4-20 annet ledd bokstav e. |
| Se 4-20 annet ledd bokstav f. |
| |
| Det foreslås at finanstilsynet gis i oppgave år regulrer nærmere krav til utforming, se § 4-20 tredje ledd. |
| Se også § 3-1 annet ledd. |
| |
Medlemsstatene kan fastsette at gebyroppgaven skal legges fram sammen med opplysninger som kreves i henhold til annet unionsregelverk eller annen nasjonal lovgivning om betalingskontoer og tilknyttede tjenester, så lenge alle kravene i første ledd er oppfylt. | Se også § 3-1 annet ledd. |
| |
| |
Artikkel 6 | |
Opplysninger til forbrukerne | |
| Foreslås regulert i forskrift med hjemmel i § 3-3 tredje ledd. |
| |
Artikkel 7 | |
Sammenligningsnettsteder | |
| Regulert i prisopplysningsforkriften § 14. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 8 | |
Betalingskontoer i pakker med andre produkter eller tjenester | |
Medlemsstatene skal påse at når en betalingskonto tilbys som del av en pakke sammen med andre produkter eller tjenester som ikke er knyttet til en betalingskonto, skal betalingstjenesteyteren informere forbrukeren om hvorvidt det er mulig å kjøpe betalingskontoen separat, og i så fall legge fram særskilt informasjon om hvilke kostnader og gebyrer som er forbundet med hvert av de andre produktene eller tjenestene som inngår i pakken, og som kan kjøpes separat. | Se § 4-1 annet ledd som medfører begrensinger i bruken av pakker. |
KAPITTEL III | |
KONTOBYTTE | |
Artikkel 9 | |
Yting av byttetjeneste | |
Medlemsstatene skal påse at betalingstjenesteyterne tilbyr en byttetjeneste som beskrevet i artikkel 10, mellom betalingskontoer som innehas i samme valuta, til alle forbrukere som åpner eller innehar en betalingskonto hos en betalingstjenesteyter som er etablert på territoriet til den berørte medlemsstaten. | Se § 4-34. |
Artikkel 10 | |
Byttetjeneste | |
| Se § 4-36. |
| Se § 4-34 annet ledd. |
| |
| |
| |
| Se § 3-1 annet ledd og § 4-35. |
| Se § 3-1 annet ledd. |
| Se § 4-35 annet ledd. |
| Se § 4-35 annet ledd. |
| Se § 4-36. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| Se § 4-37. |
| |
| |
| |
| |
| |
| Se § 4-38. |
| |
| |
| |
| |
| |
| Se § 4-38 fjerde ledd. |
| Se § 4-37 femte ledd. |
Artikkel 11 | |
Tiltak for å gjøre det lettere for forbrukere å åpne konto i et annet land | |
| Se § 4-39. |
| |
| |
| |
| Se § 4-39 annet ledd. |
Artikkel 12 | |
Gebyrer for byttetjenesten | |
| Se § 4-41. |
| Se § 4-41 tredje punktum. |
| Se § 4-44. |
| Se § 4-41 første punktum. |
Artikkel 13 | |
Finansielt tap for forbrukerne | |
| Se § 3-49. |
| Se § 3-50. |
| Se § 3-49. |
Artikkel 14 | |
Opplysninger om byttetjenesten | |
| Se § 4-40 og § 3-3. |
| |
| |
| |
| |
| |
Medlemsstatene kan kreve at betalingstjenesteyterne også gjør andre opplysninger tilgjengelig, herunder eventuelt opplysninger som er nødvendige for identifisere hvilken innskuddsgarantiordning i Unionen betalingstjenesteyteren er medlem av. | |
| Se § 4-40 og § 3-3. |
KAPITTEL IV | |
TILGANG TIL BETALINGSKONTOER | |
Artikkel 15 | |
Likebehandling | |
Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjonene ikke forskjellsbehandler forbrukere som har lovlig opphold i Unionen, på grunnlag av statsborgerskap eller bosted eller av noen av de andre grunnene nevnt i artikkel 21 i pakten, når forbrukerne søker om eller bruker en betalingskonto i Unionen. Vilkårene som gjelder for innehav av en betalingskonto med grunnleggende funksjoner, skal ikke på noen måte innebære forskjellsbehandling. | Se § 4-1 tredje ledd. |
Artikkel 16 | |
Retten til tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner | |
| § 4-1 |
| Se § 3-1 tredje ledd sjette punktum og § 4-1 tredje ledd motsetnigsvis. |
| Se § 4-1 femte ledd. |
| Se § 4-1 tredje ledd. |
| Se § 4-1 tredje ledd. |
| Dette alternativet er ikke benyttet. |
| Se § 4-1 fjerde ledd. |
| Se § 3-53 tredje ledd. |
| |
| Se § 4-1 annet ledd. |
| |
Artikkel 17 | |
Særtrekk ved betalingskontoer med grunnleggende funksjoner | |
| Lovforslaget § 4-1 omfatter alle tjenester nevnt i § 1-5 første ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| Vilkåret «vanlige vilkår» i § 4-1 første ledd skal anses å omfatte de vanligste funksjonene knyttet til betalingskonto. |
| Anses å være gjennomført gjennom kravet i § 4-1 første ledd «vanlige vilkår». |
| Anses å være gjennomført gjennom kravet i § 4-1 første ledd «vanlige vilkår». |
| Anses å være gjennomført gjennom kravet i § 4-1 første ledd «vanlige vilkår». |
| |
| Anses å være gjennomført gjennom kravet i § 4-1 første ledd «vanlige vilkår». |
| Se § 4-1 annet ledd. |
Artikkel 18 | |
Gebyrer | |
| Anses å være gjennomført gjennom kravet i § 4-1 første ledd «vanlige vilkår». |
| Anses å være gjennomført gjennom kravet i § 4-1 første ledd «vanlige vilkår». |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 19 | |
Rammeavtaler og oppsigelse | |
| |
| Se § 4-43 første ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| Se § 4-43 annet ledd. |
| Se § 3-51 fjerde og femte ledd. |
Artikkel 20 | |
Generelle opplysninger om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner | |
| Se § 3-3. |
| Se § 3-3. |
KAPITTEL V | |
VEDKOMMENDE MYNDIGHETER OG ALTERNATIV TVISTELØSNING | |
Artikkel 21 | |
Vedkommende myndigheter | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 22 | |
Samarbeidsplikt | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 23 | |
Løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater | |
Vedkommende myndigheter kan henvise saken til EBA dersom en anmodning om samarbeid, særlig om utveksling av opplysninger, er blitt avslått eller ikke er blitt imøtekommet innen rimelig tid, og kan anmode EBA om bistand i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010. I slike tilfeller kan EBA handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til nevnte artikkel, og en bindende beslutning som treffes av EBA i samsvar med nevnte artikkel, skal være bindende for de berørte vedkommende myndigheter, uansett om disse vedkommende myndighetene er medlemmer av EBA eller ikke. | |
Artikkel 24 | |
Alternativ tvisteløsning | |
Medlemsstatene skal sikre at forbrukerne har tilgang til effektive og formålstjenlige prosedyrer for alternativ tvisteløsning for å løse tvister som måtte oppstå i forbindelse med rettighetene og forpliktelsene fastsatt i dette direktiv. Slike prosedyrer for alternativ tvisteløsning og organene som tilbyr dem, skal oppfylle kvalitetskravene fastsatt i direktiv 2013/11/EU. | Se § 3-54. |
Artikkel 25 | |
Ordning ved avslag på søknad om betalingskonto som det kreves gebyr for | |
Uten at det berører artikkel 16, kan medlemsstatene innføre en særlig ordning for å sikre at forbrukere som ikke har en betalingskonto på deres territorium, og som har fått avslag på tilgang til en betalingskonto som kredittinstitusjonene krever gebyr for, faktisk får vederlagsfri tilgang til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. | |
KAPITTEL VI | |
SANKSJONER – | |
Artikkel 26 | |
Sanksjoner | |
| Se §§ 3-46, 3-55, 7-1 og 7-2. |
| Kan reguleres i forskrift med hjemmel i § 3-55 fjerde ledd. |
KAPITTEL VII | |
SLUTTBESTEMMELSER | |
Artikkel 27 | |
Vurdering | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 28 | |
Gjennomgåelse | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 29 | |
Innarbeiding i nasjonal rett | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 30 | |
Ikrafttredelse | |
Dette direktiv trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.---- | |
Artikkel 31 | |
Adressater | |
Dette direktiv er rettet til medlemsstatene i samsvar med traktatene. | |
Utferdiget i Brussel 23. juli 2014. For Europaparlamentet For Rådet M. SCHULZ S. GOZI President Formann | |
15 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU av 26. juni 2013 om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, om endring av direktiv 2002/87/EF og om oppheving av direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF (EUT L 176 av 27.6.2013, s. 338).
16 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013 av 26. juni 2013 om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak og om endring av forordning (EU) nr. 648/2012 (EUT L 176 av 27.6.2013, s. 1).
Fotnoter
???????Tekst mangler
???????Tekst mangler
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked og om endring av direktiv 97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av direktiv 97/5/EF (EUT L 319 av 5.12.2007, s. 1).
Kommisjonsrekommandasjon 2011/442/EU av 18. juli 2011 om tilgang til en grunnleggende betalingskonto (EUT L 190 av 21.7.2011, s. 87).
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/2012 av 14. mars 2012 om tekniske og forretningsmessige krav til kreditoverføringer og direkte debiteringer i euro og om endring av forordning (EF) nr. 924/2009 (EUT L 94 av 30.3.2012, s. 22).
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010 av 24. november 2010 om opprettelse av en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), om endring av beslutning nr. 716/2009/EF og om oppheving av kommisjonsbeslutning 2009/78/EF (EUT L 331 av 15.12.2010, s. 12).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme (EUT L 309 av 25.11.2005, s. 15).
Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (EFT nr. L 149 av 5.7.1971, s. 2).
Rådsdirektiv 2003/109/EF av 25. november 2003 om statusen til tredjestatsborgere som er langtidsbosatte (EUT L 16 av 23.1.2004, s. 44).
Rådsforordning (EF) nr. 859/2003 av 14. mai 2003 om utvidelse av bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72 til å omfatte tredjestatsborgere som ikke allerede er omfattet av disse bestemmelsene utelukkende på grunn av sin nasjonalitet ( EUT L 124 av 20.5.2003, s. 1).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium, om endring av forordning (EØF) nr. 1612/68 og om oppheving av direktiv 64/221/EØF, 68/360/EØF, 72/194/EØF, 73/148/EØF, 75/34/EØF, 75/35/EØF, 90/364/EØF, 90/365/EØF og 93/96/EØF (EUT L 158 av 30.4.2004, s. 77).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/11/EU av 21. mai 2013 om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og direktiv 2009/22/EF (ATF-direktivet) (EUT L 165 av 18.6.2013, s. 63).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (EFT L 281 av 23.11.1995, s. 31).
EUT C 369 av 17.12.2011, s. 14.