3 Samtykke til EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende delegert kommisjonsforordning

3.1 Beslutninger i EØS-komiteen

EØS-komiteen vedtok 8. mai 2019 (beslutning nr. 125/2019 og 130/2019) å endre vedlegg IX og XIX til EØS-avtalen slik at boliglåndirektivet med tilhørende kommisjonsforordning innlemmes i EØS-avtalen. Dette gjelder følgende rettsakter:

• Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 (boliglåndirektivet)

• Delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 av 19. september 2014 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for minstebeløpet som kredittformidleres yrkesansvarsforsikring eller tilsvarende garanti skal dekke.

Gjennomføring av direktivet og den delegerte kommisjonsforordningen i norsk rett gjør det nødvendig med lovvedtak, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Vedtakene i EØS-komiteen ble derfor truffet med forbehold om Stortingets samtykke. I proposisjonen inviteres Stortinget til å gi sitt samtykke til å godkjenne EØS-komiteens beslutninger.

Vedtaket fra EØS-komiteen og de to rettsaktene i uoffisiell oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen. Se vedlegg 5, 6, 7 og 8.

3.2 Nærmere om rettsaktene

3.2.1 Boliglåndirektivet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 regulerer visse aspekter av regelverk knyttet til forbrukeravtaler om kreditt med sikkerhet i fast eiendom (realkreditt) eller sikkerhet i en tilsvarende rettighet knyttet til fast eiendom. Direktivet gjelder med andre ord boliglån og vil i det norske kredittmarkedet blant annet omfatte boliglån med pant i fast eiendom og sikkerhet i adkomstdokumenter til borettslagsandeler mv.

Finanskrisen har vist at uansvarlig kredittgivning kan undergrave finanssystemet, føre til manglende tillit hos alle parter, særlig forbrukerne, og få alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser. Mange forbrukere har mistet tilliten til finanssektoren, og låntakere i flere land har opplevd at lånene blir stadig vanskeligere å betjene, noe som har ført til stadig flere mislighold og tvangssalg. Noen av de største problemene under finanskrisen oppsto utenfor EØS-området, men forbrukere i EØS har betydelig gjeld, og mye av den er knyttet til kreditter i forbindelse med fast eiendom til boligformål. Boliglåndirektivet har derfor som formål å sikre et solid regelverk som er forenlig med internasjonale standarder. Det skal sikre at kredittytere på en hensiktsmessig måte benytter minimumsstandarder for vurdering av risiko ved utlån, som forholdet lån/verdi, lån/inntekt, gjeld/inntekt eller lignende forhold, eller andre kompenserende tiltak for situasjoner der den underliggende risikoen er høyere for forbrukerne, eller som er nødvendige for å hindre at husholdninger påtar seg for store gjeldsforpliktelser.

Boliglåndirektivet har videre som formål å legge forholdene til rette for fremveksten av et velfungerende indre marked med et høyt nivå av forbrukervern når det gjelder kredittavtaler i forbindelse med fast eiendom, og det skal sikre at forbrukere som ønsker å inngå slike avtaler, kan stole på at de institusjonene som de inngår avtale med, opptrer profesjonelt og ansvarlig. Direktivet skal bidra til at et mer gjennomsiktig, effektivt og konkurransedyktig indre marked utvikles gjennom ensartede, fleksible og rettferdige kredittavtaler i forbindelse med boliglån, samtidig som at det skal fremme bærekraftig utlåns- og innlånsvirksomhet og finansiell integrasjon og dermed sikre et høyt nivå av forbrukervern. Direktivet harmoniserer blant annet regler om distribusjon og kredittgiving gjennom kredittgivere og kredittformidlere og fremmer god praksis i boliglånsbransjen. Fastsettelse av kvalitetsstandarder for tjenester i forbindelse med kredittgivning krever også at det innføres visse bestemmelser om godkjenning, tilsyn og tilsynskrav.

Boliglåndirektivet er minimumsharmonisert, slik at på områder som ikke omfattes av direktivet, kan medlemsstatene beholde eller innføre bestemmelser i nasjonal rett. Særlig kan medlemsstatene beholde eller innføre nasjonale bestemmelser på områder som for eksempel avtalerettslige spørsmål knyttet til gyldigheten av kredittavtaler, eiendomsrett, matrikulering, avtaleopplysninger og, i den utstrekning dette ikke reguleres av direktivet, bestemmelser som gjelder etter avtaleinngåelsen. Forskjellene i prosessene for kjøp og salg av fast eiendom til boligformål i medlemsstatene skaper rom for at kredittgivere eller kredittformidlere kan forsøke å få forskuddsbetalinger fra forbrukere, med den begrunnelse at slike betalinger kan bidra til å sikre inngåelse av en kredittavtale eller et kjøp eller salg av fast eiendom, og for at slik praksis kan misbrukes, særlig for forbrukere som ikke kjenner til kravene og vanlig praksis i medlemsstaten. Det er derfor hensiktsmessig å tillate at medlemsstatene innfører restriksjoner på slike betalinger.

Kapittel 1 i direktivet gir regler om direktivets formål og virkeområde og definerer dessuten sentrale begreper som er brukt i direktivteksten. Det er også gitt regler om utpeking av myndighetsorgan for blant annet tilsyn. Kapittel 2 pålegger medlemsstatene å innføre tiltak for å formidle finansiell kunnskap til forbrukere. Kapittel 3 oppstiller krav til kredittytere, kredittformidlere og utpekte representanter, herunder er det gitt regler om god forretningsskikk, og i vedlegg III oppstilles minstekrav til kunnskap og kompetanse. Direktivets kapittel 4 inneholder regler om markedsføring av boliglån, produktpakker (tilleggstjenester), opplysningsplikt for kredittyterne før det inngås avtale om boliglån og opplysningsplikt for mellomledd som formidler boliglån. I vedlegg II til direktivet er det i denne forbindelse blant annet inntatt et kredittopplysningsskjema som forbrukerne skal motta før det inngås avtale om boliglån. Kapittel 5 gir nærmere regler om beregning av effektiv rente for boliglån, jf. her vedlegg I til direktivet. Kapittel 6 har regler om kredittvurdering av forbrukeren og verdivurdering av sikringsobjektet. Artikkel 18 innebærer blant annet en plikt for kredittyteren til å avslå kredittsøknader ved negativ kredittvurdering. Kapittel 7 pålegger medlemsstatene å sikre at kredittyterne har tilgang til kredittopplysningsdatabaser. Kapittel 8 gir regler om standarder for rådgivningstjenester, mens kapittel 9 gir regler om valutalån og lån med flytende rente. Kapittel 10 gjelder korrekt oppfyllelse av kredittavtalen og partenes rettigheter og forpliktelser i denne forbindelse. Kapittel 11 stiller krav til etablering av og tilsyn med kredittformidlere og mellommenn. Kapittel 12 gjelder tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner, mens kapittel 13 gjelder samarbeid mellom de kompetente tilsynsorganene i ulike medlemsstater. Til sist inneholder kapittel 14 ulike sluttbestemmelser som sanksjoner, alternativ tvisteløsning, delegert lovgivningsmyndighet til Europakommisjonen, direktivets ufravikelige (preseptoriske) forbrukervern, medlemsstatenes gjennomføringsfrist (21. mars 2016), overgangsbestemmelser og bestemmelser om revisjon av direktivet, samt endringer i direktivene 2008/48/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010.

Direktivet er som nevnt i utgangspunktet minimumsharmonisert, slik at medlemsstatene kan innføre regler som avviker fra direktivet for å øke beskyttelsen av forbrukerne, jf. artikkel 2. Imidlertid gjelder det noen unntak fra dette utgangspunktet, slik at medlemsstatene ikke kan innføre regler som avviker fra artikkel 14 nr. 2 og vedlegg II del A med hensyn til standardisert prekontraktuell informasjon ved bruk av det standardiserte kredittopplysningsskjemaet og artikkel 17 nr. 1 til 5 og nr. 7 og 8 og vedlegg I med hensyn til en felles og standardisert beregning av effektiv rente.

3.2.2 Den delegerte kommisjonsforordningen om tekniske reguleringsstandarder for minstebeløpet som kredittformidleres yrkesansvarsforsikring eller tilsvarende garanti skal dekke

Boliglåndirektivet artikkel 29 nr. 2 bokstav a krever at kredittformidlere skal inneha en ansvarsforsikring eller tilsvarende garanti som dekker det geografiske området hvor kredtittformidleren tilbyr sine tjenester. Bestemmelsen gir også Europakommisjonen kompetanse til å fastsette et minimumsbeløp som ansvarsforsikringen skal dekke. I samsvar med dette har Europakommisjonen fastsatt delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 av 19. september 2014 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for minstebeløpet som kredittformidleres yrkesansvarsforsikring eller tilsvarende garanti skal dekke.

Kommisjonen har fastsatt forordningen på bakgrunn av Den europeiske bankmyndighets (EBAs) forslag til reguleringstekniske standarder. Før EBA-forslaget ble oversendt Europakommisjonen var spørsmålene om ansvarsforsikring ved formidling av boliglån – i form av et utkast – gjenstand for offentlige høringer. På bakgrunn av høringen og innspill fra berørte aktører i banksektoren analyserte EBA potensielle kostnader og fordeler før et forslag ble oversendt Europakommisjonen.

Den delegerte kommisjonsforordningen angir et minimumsbeløp på 460 000 euro for hvert individuelle krav og samtidig minimum 750 000 euro per kalenderår sammenlagt for alle krav.

Minimumskravene er fastsatt på bakgrunn av tilsvarende regler ved formidling av forsikringsavtaler etter direktiv 2002/92/EF. Europakommisjonen har også vist til at flertallet av EUs medlemsstater i dag har krav om ansvarsforsikring ved kredittformidling.