19 Angrerett

19.1 Direktivene

Fjernsalgsdirektivet, forbrukerkredittdirektivet og boliglåndirektivet gir regler om angrerett ved forbrukeravtaler om finansielle tjenester.

Fjernsalgsdirektivet artikkel 6 gir en forbruker angrerett ved avtale om finansielle tjenester inngått ved fjernsalg, men det gjøres i artikkel 6 nr. 2 unntak for finansielle tjenester der prisen er avhengig av svingninger på finansmarkedet som er utenfor tjenesteyterens kontroll og kan finne sted i tidsrommet for angreretten, reise- og reisegodsforsikringspoliser eller lignende forsikringspoliser som gjelder i under én måned, og avtaler som begge parter fullt ut har oppfylt etter uttrykkelig anmodning fra forbrukeren før forbrukeren har benyttet angreretten. Det fremgår videre av artikkel 6 nr. 7 at fjernsalgsdirektivets regler om angrerett ikke gjelder for avtaler etter direktiv 2008/122/EF (timeshare-direktivet).

Medlemsstatene har etter artikkel 6 nr. 3 adgang til, som et nasjonalt valg, å bestemme at angreretten ikke skal gjelde for visse bestemte avtaletyper. Dette gjelder blant annet «kredittar som det er stilt trygd for anten ved pant i fast eigedom eller ved ein rett som er knytt til fast eigedom», jf. bokstav b.

Fjernsalgsdirektivets regler om angrerett er fullharmoniserte, slik at medlemsstatene ikke kan innføre regler med et høyere eller lavere nivå av forbrukerbeskyttelse, med mindre slike regler faller inn under de nasjonale valgene som er nevnt foran. Direktivet er gjennomført i angrerettloven.

Ved kredittavtaler som ikke er boliglån, gir forbrukerkredittdirektivet i artikkel 14 forbrukere en alminnelig adgang til å kunne gå fra en kredittavtale og ellers tilknyttede avtaler. Direktivet angir også vilkår for at forbrukeren skal kunne gjøre gjeldende en slik angrerett, samt regler for når angrefristen begynner å løpe. Direktivet er gjennomført i finansavtaleloven § 51 b.

Det følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav c at forbrukerkredittdirektivet ikke gjelder for kreditt på under 200 euro eller over 75 000 euro. Forbrukerkredittdirektivet ble imidlertid modifisert på dette punktet ved boliglåndirektivet artikkel 46, som ved å innføre et nytt punkt 2a i forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 slår fast at dette unntaket likevel ikke skal gjelde for usikret kreditt som overstiger 75 000 euro, dersom kreditten har renovering av bolig som kredittformål. Disse kredittavtalene vil derfor nå være omfattet av forbrukerkredittdirektivets regler om angrerett.

Boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 6 gir medlemsstatene et valg mellom å gi en forbruker betenkningstid eller angrerett ved avtale om boliglån. Boliglåndirektivet fastsetter nærmere regler for hvilke frister som i så fall vil gjelde. Angrerettperioden eller betenkningstiden skal være minst syv dager. Ved betenkningstid kan medlemsstatene dessuten fastsette at deler av betenkningstiden skal være obligatorisk – ved at det ikke skal være mulig for forbrukeren å akseptere kredittilbudet i en periode på høyst 10 dager.

19.2 Gjeldende rett

Angrerettloven §§ 34 til 39 og finansavtaleloven § 51 b har regler om angrerett ved finansielle tjenester. Det skilles mellom angrerett ved kredittavtaler, angrerett ved fjernsalg, samt angrerett ved salg utenom faste forretningslokaler.

Angrerett ved kredittavtaler

En forbruker har etter finansavtaleloven § 51 b angrerett ved inngåelse av en kredittavtale. Angreretten gjelder uavhengig av hvordan avtalen er inngått. Det er likevel ikke angrerett for kredittavtaler hvor samlet kredittbeløp overstiger 700 000 kroner, jf. bestemmelsens fjerde ledd.

Angreretten innebærer at forbrukeren må gi melding til kredittgiveren innen 14 kalenderdager. Fristen begynner å løpe fra den dagen kredittavtalen er inngått, eller fra den dagen forbrukeren mottar avtalevilkårene og opplysninger i samsvar med finansavtaleloven § 48, dersom dette er senere enn avtaletidspunktet. Bruk av angreretten innebærer at både kredittgiverens og kredittkundens plikt til å oppfylle kredittavtalen faller bort. Forbrukeren vil ved bruk av angreretten heller ikke lenger være bundet av en tjenesteavtale som inngås i tilknytning til kredittavtalen (aksessorisk tjenesteytelse).

Reglene om angrerett ved inngåelse av kredittavtale i finansavtaleloven § 51 b gjennomfører forbrukerkredittdirektivets regler om angrerett for forbrukerkredittavtaler innenfor direktivets virkeområde. For andre kredittavtaler, for eksempel boliglån, er reglene i gjeldende finansavtalelov rent nasjonale regler som så langt ikke har vært harmonisert av EØS-retten.

Angrerett ved fjernsalg

Alminnelige regler om angrerett ved fjernsalg av finansielle tjenester finnes i angrerettloven §§ 34 til 37. Reglene gjennomfører fjernsalgsdirektivets regler om angrerett ved fjernsalg av finansielle tjenester i norsk rett. Med fjernsalg menes etter angrerettloven § 5 bokstav b «avtale inngått ved organisert ordning for salg eller tjenesteyting uten at den næringsdrivende og forbrukeren er fysisk til stede samtidig, og der inngåelse av avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler».

Hovedregelen etter § 34 er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom det gis melding om dette til den næringsdrivende avtalemotparten før utløpet av angrefristen, som i utgangspunktet er 14 dager. Fristen er 30 dager for avtaler om livsforsikring og individuelle pensjonstjenester.

Angrefristen begynner etter § 34 annet ledd å løpe fra avtaleinngåelsen eller, ved livsforsikringsavtaler, fra forbrukeren har fått melding om at avtalen er inngått, forutsatt at avtalevilkårene og opplysningene er mottatt i samsvar med angrerettloven § 30 første ledd.

I utgangspunktet gjelder angreretten for alle finansielle tjenester inngått ved fjernsalg. Som finansiell tjeneste regnes etter angrerettloven § 5 bokstav e «banktjeneste, kredittjeneste, forsikringstjeneste, individuell pensjonstjeneste, investeringstjeneste, eller betalingstjeneste». Det er etter angrerettloven § 35 unntak blant annet for «kreditt som er sikret ved pant i fast eiendom eller i rettighet knyttet til fast eiendom», jf. bokstav d.

Ved bruk av angreretten ved fjernsalg vil partenes plikt til å oppfylle avtalen falle bort etter angrerettloven § 36. Dersom deler av avtalen er oppfylt, skal det «skje en tilbakeføring». Ved delleveranser kan forbrukeren kun pålegges å betale for den tjenesten som faktisk er levert, og summen skal stå i «rimelig forhold til omfanget av den tjenesten som er levert sammenlignet med avtalens fulle oppfyllelse», jf. angrerettloven § 36 annet ledd. Bestemmelsens tredje og fjerde ledd regulerer videre hvordan slik tilbakebetaling skal skje.

Det er gitt nærmere regler om oppheving av tilknyttede avtaler inngått ved en annen fjernsalgsavtale i angrerettloven § 37.

Angrerett ved salg utenom faste forretningslokaler

Ved salg av finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler har forbrukeren etter angrerettloven § 38 rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen 14 dager etter at de opplysningene som kreves etter § 32, er mottatt. Med avtale inngått utenom faste forretningslokaler menes etter angrerettloven § 5 bokstav d «avtale der forbrukeren inngår avtale eller fremsetter tilbud i nærvær av den næringsdrivende på annet sted enn dennes faste forretningslokaler, samt avtale inngått i den næringsdrivendes faste forretningslokaler eller gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter en personlig og individuelt rettet henvendelse til forbrukeren i en situasjon som omfattes av første alternativ». Reglene om angrerett ved salg utenom faste forretningslokaler er nasjonale regler for tilfeller som ligger utenfor direktivenes harmoniserte virkeområde. Etter § 39 vil bruk av angreretten medføre at partenes plikt til å oppfylle avtalen faller bort, og dersom noen av partene har oppfylt hele eller deler av avtalen, skal det skje en tilbakeføring. Bestemmelsens annet og tredje ledd regulerer nærmere de tilfellene der forbrukeren allerede har betalt den næringsdrivende, og hvilke regler som gjelder der forbrukeren har mottatt varer i forbindelse med tjenesteavtalen.

19.3 Forslaget i høringsnotatet

I samsvar med forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 ble det i høringsnotatet foreslått regler om angrerett for kredittavtaler som ikke gjelder boliglån. Forslaget innebar en videreføring av reglene i finansavtaleloven § 51 b, men på grunn av endringen av virkeområdet for forbrukerkredittdirektivet som følge av boliglåndirektivet artikkel 46, ble det lagt til grunn at unntaksregelen i § 51 b fjerde ledd i finansavtaleloven ikke kan videreføres.

For avtaler om boliglån ble det ikke foreslått angrerett, men en betenkningstid på syv dager hvor kredittilbudet er bindende for kredittyteren, jf. boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 6. Det ble reist spørsmål om deler av betenkningstiden bør gjøres obligatorisk, for eksempel slik at kunden ikke kan akseptere kredittilbudet de tre første dagene etter at tilbudet ble mottatt. Det ble uttalt følgende i høringsnotatet:

«I forbindelse med gjennomføringen av CCD i norsk rett ga finansnæringen uttrykk for en viss bekymring for en mulig angrerett ved kreditt sikret med pant i fast eiendom. Departementet ser at det kan være problematisk at angreretten for kredittavtalen benyttes samtidig som at kunden avtalerettslig bindes av kjøpsavtalen som kreditten skulle finansiere. Situasjonen skiller seg for så vidt ikke fra andre situasjoner hvor kjøperen ikke har midler til å oppfylle sine forpliktelser etter kjøpsavtalen. Angrerett er imidlertid etter departementets syn ikke hensiktsmessig ved boliglån i det norske markedet. Det har vært fremhevet at en rett til å gå fra avtalen kan medføre fare for spekulasjon ved fastrenteavtaler, jf. her Prop. 65 L (2009–2010) punkt 10.6.

Som et alternativ til angrerett foreslås tiltak som demper press i forkant av at avtalen gjennomføres. I samsvar med MCD artikkel 14 nr. 6 forslås en betenkningstid på syv dager ved boliglån, jf. lovforslaget § 83. I denne perioden er kredittyteren bundet, slik at kundens akseptfrist først går ut ved utløpet av disse syv dagene. Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvorvidt det dessuten kan være hensiktsmessig at deler av betenkningstiden gjøres obligatorisk, for eksempel slik at kunden ikke kan akseptere kredittilbudet de tre første dagene etter at tilbudet ble mottatt. En obligatorisk betenkningstid kan dempe de mest impulsive lånefinansierte boligkjøpene, siden kunden ikke kan motta og akseptere et kredittilbud samme dag.»

Forholdet til såkalte finansieringsbevis ble vurdert slik:

«I boligmarkedet er det ikke uvanlig med et såkalt «finansieringsbevis». I finansieringsbeviset har kunden fått et bindende tilbud fra kredittyteren. I kjøpssituasjonen er det, etter det departementet forstår, vanlig praksis at megleren kontrollerer kjøperens finansiering før budet aksepteres. Hvis det innføres en obligatorisk betenkningstid, antar departementet at megleren tilsvarende vil kunne kontrollere at betenkningstiden er utløpt før budet aksepteres, og at kjøperen dermed kan inngå avtale om finansiering. Et «finansieringsbevis» som benyttes på denne måten, må i så fall utformes som en kredittavtale og vil måtte anses som en opsjonsavtale for kredittkunden.»

Høringsinstansene ble også invitert til å uttale seg om en «holdbarhetsdato» for kredittilbud:

«Man kan for øvrig i tillegg tenke seg en regel som går ut på at kredittilbudet har en «holdbarhetsdato» etter loven på for eksempel tre måneder, slik at tilbudet ikke lenger kan aksepteres ved utløpet av denne fristen. Går fristen ut, må det eventuelt fremsettes et nytt tilbud, utstedes et nytt kredittopplysningskjema og gjennomføres en ny kredittvurdering. Det er ikke foreslått regler om obligatorisk betenkningstid eller begrenset gyldighet av et kredittilbud dette i lovforslaget, men departementet tar gjerne imot innspill om det kan være grunn til å innføre slike regler. I så fall kan det dessuten vurderes om regulering av en eventuell betenkningstid og gyldighetsperiode for kredittilbud bør gjøres i forskrift. Sistnevnte løsning vil i så fall åpne for at reglene med større fleksibilitet kan tilpasses endringer i markedet.»

19.4 Høringsinstansenes synspunkter

Barne- og likestillingsdepartementet støtter høringsnotatets forslag om boliglån:

«Barne- og likestillingsdepartementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at angrerett synes lite hensiktsmessig ved avtaler om boliglån, og anser en obligatorisk 3 dagers betenkningstid som et godt alternativ. Dette vil kunne avverge de mest impulsive og ugjennomtenkte avtaler om boliglån, samtidig som det ikke vil skape for store problemer for de øvrige aktørene som er involvert i avtalen, herunder boligselgerne og eiendomsmeklerne.»

Finanstilsynet er positiv til at det innføres betenkningstid i forbindelse med inngåelse av avtale om boliglån, men stiller spørsmål ved hvorvidt en obligatorisk betenkningstid for kunden vil ha noen effekt i det norske markedet:

«Potensielle boligkjøpere skaffer seg normalt finansiering i forkant av kjøpet. Det antas at det finnes boligkjøp som skjer på impuls der finansieringen kommer i stand samme dag som budrunden, men problemet med impulskjøp av bolig er nok begrenset sammenlignet med forbrukerkreditt. Etter Finanstilsynets vurdering vil derfor tvungen betenkningstid før opptak av boliglån ha liten effekt. Finanstilsynet mener også tvungen betenkningstid kan få uønskede effekter og begrense nødvendig fleksibilitet i kredittgivningen. Finanstilsynet kan vanskelig å se at en slik bestemmelse er mulig å praktisere. Kredittyter skal i alle tilfeller foreta en forsvarlig kredittvurdering av kunden, slik at denne ikke tar opp kreditt som ikke kan betjenes.»

Også Forbrukerrådet synes å være i tvil om en betenkningstid vil få større utslag:

«Forbrukerrådet vil samtidig peke på at det ikke er manglende betenkningstid for valg av kredittyter som er årsaken til uoverveide boligkjøp. De aller fleste boligkjøpere har ordnet finansieringsbevis på forhånd. Hovedutfordringen er knyttet til selve boligen, ikke til boliglånet. De samme hensynene gjør seg gjeldende i forhold til innføring av en obligatorisk betenkningstid for boligkjøperen på tre dager. Den største beslutningen – selve boligkjøpet – er allerede tatt.

Ifølge en markedsstudie som ble utført av Forbrukerrådet i forbindelse med arbeidet med Forbrukertrendrapporten 2016, ønsker mange boligkjøpere seg mer tid når de kjøper bolig.

[…]

Boliger lagt ut for salg bør som hovedregel alltid takseres av en takstmann, ikke kun markedsføres med eiendomsmeglers prisantydning. Både boligselgere og boligkjøpere er tryggere når det er to fagfolk som vurderer prisnivået, og det gjør boligmarkedet mer robust og reduserer faren for uønskede brå skift som er en utfordring for den finansielle stabiliteten og et problem for forbrukerne i boligmarkedet.

Forbrukerrådet vil i denne sammenheng også vise til egen boliglånsundersøkelse fra mars 2012 om konteksten for gode forbrukervalg i forbindelse med boliglån. Ved hjelp av en adferdsøkonomisk studie ble det undersøkt hvordan førstegangsetablerere tar opp lån og hva som påvirker deres valg. Funnene synliggjør ubalanser i markedet, klare forbedringspotensial, og hvilke virkemidler som kan ha effekt i reguleringen av boliglånsmarkedet. Det kom tydelig frem i forbindelse med eksperimentene som ble gjennomført at selgeren har kompetanseovertaket og at dette får betydning for forbrukernes valg av boliglån. Selger er i stand til å flytte de fleste testdeltakernes preferanser for boliglånstyper i løpet av en samtale på 20 minutter. I rapporten konkluderes det blant annet med at kjøpsprosessen for kjøp av boliglån er sårbar for impuls og raske beslutninger på et utrygt grunnlag. Dette fordi selger har stor makt over forbrukerens beslutning. Prekontraktuell informasjon som forbrukere mottar har generelt for svak formidlingsevne, i tillegg til å komme for sent frem til forbrukerne.»

Forbrukerombudet legger større vekt på kredittvurderinger og utlånspraksis:

«Kredittvurderinger og forsvarlig utlånspraksis er etter vårt syn viktigere ved inngåelse av boliglån, enn en obligatorisk betenkningstid før avtalen kan inngås. Det er imidlertid viktig å sikre at forbrukerne får tilstrekkelig tid til å vurdere bankens lånetilbud, noe forslaget i § 83 første ledd legger til rette for.»

BlueStep Bank AB er positiv til betenkningstid, men ikke til at en betenkningstid skal være obligatorisk for kunden:

«BlueStep har ingen innvender mot at tilbud om lån skal være obligatorisk for banken i syv dager. Banken stiller seg imidlertid kritisk til at hele eller deler av perioden skal være obligatorisk ventetiden for kunden. En slik regel vil ha svært negative konsekvenser for visse kunder. Som eksempel nevnes situasjoner der kunden har behov for rask utbetaling av lånet fordi kundens bolig er utlagt for tvangssalg. For å stoppe tvangssalg kreves det iblant at lånet innløses umiddelbart. En obligatorisk betenkningstid for kunden vil i disse tilfeller kunne medføre at kunden mister hjemmet og blir hjemløs på grunn av denne lovreguleringen. Et annet eksempel er der kunden har fått finansieringsbevis fra en bank, og på grunnlag av dette har kjøpt en bolig eller eiendom. Dersom banken senere trekker tilbake finansieringsbeviset kan kunden ha behov for å få hjelp fra en annen bank for å ikke å bryte inngått kjøps avtale, miste boligen/eiendommen eller miste muligheten til å betale selger. Det er også flere eksempler på situasjoner der en obligatorisk betenkningstid vil slå uheldig ut. Vi anser det derfor ikke hensiktsmessig å lovfeste en obligatorisk betenkningstid for kunden.

Til opplysning nevnes at Sverige har valgt å ikke innføre obligatorisk betenkningstid for forbrukeren. Synspunktet i Sverige er at det vil være negativt både for kunden og banken dersom det innføre en obligatorisk betenkningstid utover det som følger av obligatoriske EU-regler (SOU 2015:40 s. 145).»

Heller ikke Norske Boligbyggelags Landsforbund SA gir støtte til en obligatorisk betenkningstid ved boliglån.

Eiendom Norge er skeptisk og uttaler:

«Eiendom Norge kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av impulsive lånefinansierte boligkjøp. De aller fleste boligkjøpere har forberedt seg godt til visning og har finansieringsbeviset sitt klart i god tid før de byr på en bolig.

Eiendomsmegleren har i utgangspunktet ikke plikt etter loven til å kontrollere finansieringen til budgiver. Det er det budgiver selv som er ansvarlig for. Men mange eiendomsmeglingsforetak har i sine oppdragsavtaler med selger påtatt seg ansvaret å kontrollere nettopp finansieringen ved budgivning. Av den grunn kan det diskuteres hvorvidt denne praksisen faktisk er blitt det loven kaller god meglerskikk.

Praksisen med å kontrollere finansieringen er etter vårt syn noe ganske annet ennå kontrollere om en obligatorisk betenkningstid er overholdt. En slik kontroll vil så vidt vi kan bedømme ikke gjøre bolighandelen tryggere. Snarere vil det være en kontroll om kjøperen forhaster seg, til tross for at banken mener at kjøper har tilstrekkelig sikkerhet og inntekt for å få boliglånet. Dette ansvaret bør fullt og helt ligge på forbrukeren selv.

Hvis et slikt ansvar skal ligge på eiendomsmegleren så mener Eiendom Norge at dette vil innebære at vår bransje skal overprøve både bankens og den enkeltes vurderinger i bolighandelen. Eiendom Norge mener det ikke er hensiktsmessig at eiendomsmeglingsbransjen skal ha en slik formynderrolle.»

Finans Norge viser til at angrerett for kredittavtaler ikke har medført problemer i praksis. Finans Norge har heller ikke innvendinger mot forslaget om å gjøre tilbud om boliglån bindende for kredittyteren i syv dager:

«Finans Norge vil innledningsvis vise til at angrerett for kredittavtaler ikke har medført noen problemer i praksis. Finans Norge har heller innvendinger mot forslaget om å gjøre tilbud om boliglån bindende for kredittyteren i syv dager regnet fra og med dagen etter at tilbudet ble mottatt av kunden.

Departementet vurderer å foreslå regler om obligatorisk betenkningstid eller begrenset gyldighet av et kredittilbud i lovforslaget, men velger å la det være. Finans Norge deler departementets vurdering av at dette verken er nødvendig eller ønskelig. Det bør være opp til partene når avtalen skal inngås. Kunden blir for øvrig vernet gjennom reglene om kredittvurdering, forklaringsplikt og avståelsesplikt. Vi vil dessuten gjøre departementet oppmerksom på at raskt oppgjør vil kunne være viktig for kunden for å kunne få gjennomført kjøpet, samtidig som om en eventuell mellomfinansieringsperiode vil kunne bli kortere. Etter vår vurdering vil en obligatorisk betenkningstid kunne bli omgått, noe som ikke er heldig.

Justisdepartementet skriver i høringsnotatet på side 106 at finansieringsbeviset er et «bindende tilbud» fra kredittyteren, men dette beror på ordlyden i finansieringsbeviset. Finans Norge er kjent med avgjørelsene i Finansklagenemnda rundt denne problematikken. Finans Norge er like fullt prinsipielt av den oppfatning at et finansieringsbevis i utgangspunktet er betinget tilsagn om kreditt. Et finansieringsbevis vil heller ikke normalt kunne anses som garanti overfor tredjemann, jf. Rt-2013–1402. Vi vil ikke gå nærmere inn på dette i høringsuttalelsen.»

Finans Norge reiser også spørsmål om angrerett for forbrukere ved inngåelse av kausjonsavtaler:

«Vi vil videre peke på at kausjonisten etter § 94 første ledd bokstav b) skal opplyses om «angrerett etter en kausjonsavtale og kredittavtale er inngått», til tross for at angrerett for kausjonisten ikke er regulert. Som Justisdepartementet er gjort kjent med bl.a. gjennom oversendelse av brev fra Finans Norge til Forbrukerombudet og Barne- og likestillingsdepartementet, er det usikkerhet i finansnæringen hvorvidt det er angrerett for kausjonisten når kredittavtalen er inngått ved fjernsalg. Finans Norge mener departementet nå burde inntatt regler eller merknader som avklarer denne problemstillingen.

Finans Norge mener det er gode grunner til at det ikke bør være angrerett for avtaler om kausjon og realkausjon. For det første er kausjon en aksessorisk avtale til en kredittavtale, og det vil være angrerett i hovedforholdet. Dersom hoveddebitor angrer, vil det heller ikke tegnes noen kausjonsavtale og kausjonsavtalen vil bortfalle.

Angrerett for en kausjonist vil innebære en stor usikkerhet for kredittgiver ved utbetaling. Konsekvensen vil kunne være at kreditten ikke utbetales før angreretten er utløpt både i hovedforholdet og for kausjonisten. Angrerett for kausjonisten vil i tillegg også kunne utgjøre en risiko for hoveddebitor. Inntil angreretten for kausjonisten er utløpt vil det være usikkert for vedkommende om kreditten vil bli ytet og/eller utbetalt.»

Finansieringsselskapenes Forening mener det er behov for å klargjøre om det skal være angrerett ved salgspant. I høringsuttalelsen vises det til forslaget i høringsnotatet om at reglene om boliglån skal gjelde tilsvarende for kredittavtaler sikret ved pant i et realregistrerbart formuesgode, med sikkerhet i løsøre eller med sikkerhet i en rettighet til slike formuesgoder:

«Bestemmelsen er ufravikelig overfor forbrukere. For disse kundene vil derfor reglene for boliglån gjelde også for enkelte andre kredittavtaler, typisk ved finansiering av en gjenstand som sikres med pant (salgspant) i det solgte objektet.

I relasjonen mellom kredittyter og forbruker får bestemmelsen primært betydning for hhv. kredittyterens opplysningsplikt, kredittyterens forpliktelse til å stå ved et avgitt tilbud og forbrukerens adgang til å benytte seg av angreretten etter§ 83, 2. ledd. Slik vi forstår lovforslaget vil angreretten etter lovforslagets § 83, 2. ledd ikke gjelde for forbrukerkreditt som er sikret med salgspant i motorvogn, ref. at angreretten etter denne bestemmelsen ikke gjelder for boliglån.»

19.5 Departementets vurdering

Angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler

Departementet foreslår som nevnt i punkt 15.5.1 å overføre reglene om opplysningsplikt ved finansielle tjenester fra angrerettloven til finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Det samme foreslås for reglene om angrerett. Det foreslås at både reglene som gjennomfører fjernsalgsdirektivet, og reglene om angrerett ved salg av finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler flyttes til finansavtaleloven. Forslaget innebærer at finansielle tjenester vil falle utenfor angrerettlovens alminnelige virkeområde. I denne forbindelse foreslås en redaksjonell samordning av reglene om angrerett, da flere av bestemmelsene har et overlappende virkeområde. Samordningen er i hovedsak av redaksjonell art uten realitetsendringer. Det vises til lovforslaget §§ 3-41 til 3-45.

Når det gjelder endringer i angrerettloven, vises til merknaden til § 8-3 nr. 9.

Betenkningstid ved boliglån

Departementet går ikke inn for regler om angrerett for boliglån og viser til at forslaget i høringsnotatet på dette punktet støttes av samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet. Departementet foreslår derimot en regel om betenkningstid på syv dager hvor kredittilbudet er bindende for kredittyteren, og i lys av høringen foreslås det ikke en obligatorisk betenkningstid i den forstand at kunden ikke skal kunne akseptere kredittilbudet et visst antall dager etter at tilbudet ble mottatt. Lovforslaget går etter dette ut på at betenkningstiden er en rettighet for kunden, men ingen plikt. Kredittkunden kan derfor velge å akseptere tilbudet om boliglån når som helst innenfor betenkningstiden, se lovforslaget § 3-40.

Angrerett ved kredittavtaler som ikke er et boliglån

I tråd med høringsnotatets forslag foreslår departementet at det ved gjennomføring av de endrede reglene i forbrukerkredittdirektivet om angrerett for kredittavtaler som overstiger 75 000 euro, og som har renovering av bolig som kredittformål, innføres en generell angrerett for all kreditt i forbrukerforhold som ikke er boliglån. Departementet viser i denne forbindelse til at med unntak for de nevnte avtalene som har renovering av bolig som kredittformål, vil kredittavtaler som overstiger 75 000 euro, falle utenfor forbrukerkredittdirektivets harmoniserte virkeområde. Norge kan etter dette velge å innføre regler om angrerett også for slike kredittavtaler. Departementet antar at det vil kunne by på problemer for kredittytere å føre kontroll med at kreditt brukes i samsvar med det oppgitte formålet. Det vises dessuten til høringsuttalelsen fra Finans Norge, der det gis uttrykk for at det ikke har bydd på problemer i praksis med en angrerett for kredittavtaler med et kredittbeløp på under 700 000 kroner. Departementet legger ut fra dette til grunn at det heller ikke vil by på større problemer med en angrerett der kredittbeløpet overstiger 700 000 kroner. Det foreslås etter dette å fjerne dagens grense på 700 000 kroner, jf. lovforslaget § 3-41 første ledd.

Finansieringsselskapenes Forening har i høringen reist spørsmål om det skal være angrerett ved salgspant. Om forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a har et unntak for alle pantesikrede lån eller kun pantesikrede boliglån, kan etter ordlyden være uklart. Departementet foreslår at reglene om betenkningstid kun skal gjelde for avtaler om «boliglån» og kausjon stilt for slike lån, og viser i den forbindelse til definisjonen av «boliglån» i § 1-7 tredje ledd, som samtidig er bestemmende for virkeområdet for reglene om betenkningstid i § 3-40. Reglene om angrerett vil etter § 3-41 gjelde for andre kredittavtaler.

Betenkningstid og angrerett ved kausjon

Finans Norge ber i sin høringsuttalelse om en avklaring av om en forbruker har angrerett ved inngåelse av en kausjonsavtale.

Det gjelder i dag en angrerett for avtaler om kausjon etter reglene i angrerettloven dersom kausjonsavtalen inngås ved fjernsalg med en kausjonist som er forbruker, jf. Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) punkt 3.1.2 om begrepet «finansielle tjenester». Det gjelder også angrerett for avtaler om kausjon som er inngått utenom faste forretningslokaler. Hvor langt angreretten strekker seg i fjernsalgstilfellene, synes likevel noe uklart. Uklarheten knytter seg til om unntaksbestemmelsen i angrerettloven § 35 bokstav d for «kreditt som er sikret ved pant i fast eiendom eller i rettighet knyttet til fast eiendom», ikke bare omfatter kredittavtalen mellom kredittkunden og kredittyteren, men også garantiansvaret mellom kausjonisten og kreditor. Drøftelsene i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) punkt 3.3.2.4 synes i hovedsak å gjelde hvilke kredittavtaler som generelt omfattes. Spørsmålet om kausjon drøftes ikke særskilt. Departementet legger imidlertid til grunn at fraværet av en adgang til å inngå kausjonsavtaler elektronisk i forbrukerforhold etter gjeldende finansavtalelov § 61 første ledd annet punktum innebærer at spørsmålet neppe har hatt særlig praktisk betydning i relasjon til kunder bosatt i Norge.

Unntaksbestemmelsen i angrerettloven § 35 bokstav d svarer til fjernsalgsdirektivet artikkel 6 nr. 3 bokstav b, som gir medlemsstatene adgang til å fastsette at det ikke skal være angrerett for «kredittar som det er stilt trygd for anten ved pant i fast eigedom eller ved ein rett som er knytt til fast eigedom». Kausjon stilt for boliglån som er sikret med pant, enten av kredittkunden eller ved realkausjon, synes rent språklig å være omfattet av bestemmelsen, men det er likevel en viss flertydighet i ordlyden. De hensyn som skulle tilsi at medlemsstatene kan unnta boliglån fra fjernsalgsdirektivets regler om angrerett, gjør seg gjeldende også for kausjonsavtaler som gjelder boliglån. Departementet antar derfor at direktivet kan forstås slik at det er opp til statene å bestemme om det skal være angrerett for avtaler om kausjon inngått ved fjernsalg i tilknytning til et boliglån.

Som følge av at departementet i punkt 11.5 foreslår en adgang til å stille kausjon ved elektronisk avtaleinngåelse, vil angrerett ved kausjon som inngås ved fjernsalg, være et mer aktuelt spørsmål enn etter gjeldende lovgivning. Videre er det et spørsmål om det bør innføres angrerett eller betenkningstid også for kausjon som ikke inngås ved fjernsalg.

Mens det etter gjeldende lovgivning er angrerett for kredittavtaler som ikke overstiger 700 000 kroner, uavhengig av hvordan kredittavtalen er inngått, gjelder det angrerett ved kausjon bare dersom kausjonsavtalen er inngått ved fjernsalg eller salg utenom fast utsalgssted. Siden både en kredittavtale og en kausjonsavtale innebærer eller kan innebære gjeldsansvar for en forbruker, er det vanskelig å se noen grunn til at forbrukerbeskyttelsen skal være svakere ved kausjon enn ved inngåelse av en kredittavtale.

Etter departementets syn bør kredittavtaler og kausjonsavtaler behandles likt. Departementet viser i denne sammenhengen til definisjonen i boliglåndirektivet artikkel 4 nr. 24 av «betinget forpliktelse eller garanti» som innebærer at kausjon er «en kredittavtale [...]» etter direktivet. Boliglåndirektivets likestilling av kausjon og kredittavtaler ellers taler etter departementets syn også for at usikret kreditt og usikrede kausjonsløfter likestillestilles, med mindre det usikrede kausjonsløftet avgis til sikkerhet for et boliglån. Dette betyr at når det foreslås regler om betenkningstid for boliglån, bør det være en tilsvarende betenkningstid for kausjon som stilles som sikkerhet for boliglån, jf. her lovforslaget § 3-40 første og annet ledd. Tilsvarende bør det gjelde en angrerett for andre kausjonsavtaler på samme måte som for andre kredittavtaler, jf. § 3-41. Det synes ikke hensiktsmessig at kredittkunden skal ha betenkningstid, mens kausjonisten skal ha angrerett i tilknytning til samme kredittavtale.

Når det gjelder de utfordringene Finans Norge omtaler i sin høringsuttalelse, antar departementet at en angrerett ved kausjon ikke vil være mer problematisk for kredittyteren enn den angreretten for kredittavtaler som gjelder allerede i dag. Som Finans Norge selv peker på, har angrerett for kredittavtaler i praksis ikke medført større problemer for kredittytere. Benytter forbrukeren seg av angreretten, vil nærmere regler om tilbakeføring av ytelser komme til anvendelse. Ved kausjon er det kredittavtalen som er motytelsen, selv om den ikke er levert til kausjonisten selv. Benytter kausjonisten seg av angreretten, skal kreditt som er utbetalt på grunnlag av kausjonen, tilbakeføres til kredittyteren – tilsvarende som når en forbruker benytter seg av angrerett ved en kredittavtale. Og i likhet med hva som gjelder ved bruk av angrerett i en kredittavtale, hvor kredittkunden ikke blir fri fra gjeldsansvaret før utbetalt kreditt er tilbakeført til kreditor, må det også ved bruk av angrerett ved kausjon være slik at kausjonisten ikke blir fri fra garantiansvaret før kreditten er tilbakebetalt til kreditor. En kausjonist som vil benytte seg av angreretten, er derfor avhengig av at kredittkunden (hoveddebitor) tilbakebetaler, med mindre tilbakebetaling skjer etter intervensjon fra kausjonisten eller en annen med berettiget interesse i å avslutte kredittavtalen. Kredittyteren kan holde gjeldsbrev eller annet dokument som har tjent som sikkerhet, tilbake inntil kredittbeløpet er tilbakebetalt, jf. lovforslaget § 2-11. Først når kredittbeløpet er innfridd eller bortfalt, er kreditor forpliktet til å slette eller frigi pant og til å tilbakelevere kausjonsdokumentet til kausjonisten.

I relasjon til kredittkunden legger departementet videre til grunn at kredittyteren kan inngå kredittavtale med en avtalt forutsetning om at det stilles kausjon for kredittavtalen. Dersom kausjonisten skulle benytte angreretten, vil forholdet utgjøre en bristende forutsetning for kredittavtalen, slik at kredittyteren vil kunne være berettiget til ikke å utbetale det avtalte kredittbeløpet eller til å kreve kredittbeløpet tilbakebetalt.

For kausjon går lovforslaget etter dette ut på at det skal gjelde tilsvarende regler om betenkningstid for kausjon som er stilt for et boliglån, som for tilbud om boliglån, jf. lovforslaget § 3-40 annet ledd. For annen kausjon foreslås det for forbrukere en angrerett uavhengig av salgsformen, jf. § 3-41 første ledd første punktum. Dersom både kredittkunden og kausjonisten er forbrukere, vil de ha en lik angrerett for henholdsvis kredittavtalen og kausjonen. Ved boliglån vil det gjelde en betenkningstid for låneavtalen og en betenkningstid for kausjon som stilles for boliglånet, uavhengig av om det dreier seg om realkausjon eller alminnelig kausjon. Kausjonistens angrerett eller betenkningstid er etter forslaget ikke betinget av at kredittkunden har angrerett eller betenkningstid. Dersom kredittkunden er næringsdrivende, kan kausjonisten likevel ha angrerett dersom denne er forbruker. Det vil imidlertid følge av definisjonene av kausjon og boliglån i henholdsvis § 1-7 annet og tredje ledd at der en forbruker stiller realkausjon, kan kausjonen bli ansett som boliglån, avhengig av om sikkerheten har et boligformål. I så fall vil det gjelde en betenkningstid og ikke en angrerett for boligkausjonen.