33 Kontobytte

33.1 Direktivene

Det bør være enkelt å bytte bankforbindelse, både for at forbrukerne skal kunne dra nytte av de mest fordelaktige tilbudene, og for å styrke konkurransen i markedet. Betalingskontodirektivet krever derfor at forbrukerne skal tilbys en hurtig og sikker fremgangsmåte for å bytte betalingskonto fra en tilbyder til en annen, se fortalens avsnitt 27.

Artikkel 10 i direktivet gir en detaljert beskrivelse av hvordan bytteprosessen skal foregå, og hvilke tidsfrister som skal gjelde. Direktivet tillater at medlemsstatene fastsetter eller opprettholder alternative ordninger, forutsatt at dette klart er i forbrukerens interesse og ikke medfører ekstra byrder for forbrukeren, jf. artikkel 10 nr. 1.

Byttetjenesten etter artikkel 10 innledes når forbrukeren gir sin nye betalingstjenesteyter (den mottakende betalingstjenesteyteren) fullmakt til å flytte kontoforholdet. I fullmakten skal forbrukeren ha mulighet til å spesifisere hvilke innbetalinger, faste betalingsoppdrag og direktebelastningsfullmakter som skal flyttes, og fra hvilken dato disse transaksjonene skal foretas fra den nye betalingskontoen, jf. artikkel 10 nr. 2.

Etter å ha mottatt fullmakten skal mottakerinstitusjonen innen to dager sende en anmodning til den overførende tjenesteyteren om å gjennomføre bestemte oppgaver, se artikkel 10 nr. 3 bokstav a til f. Disse oppgavene består blant annet i å sende en liste over hvilke faste betalingsordre og direktebelastningsfullmakter som skal flyttes. Det skal også gis opplysninger om regelmessige innbetalinger og direktebelastninger som er utført på betalingskontoen de siste 13 månedene. Opplysningene skal sendes innen fem virkedager. Videre skal den overførende betalingstjenesteyteren kansellere faste betalingsoppdrag, overføre eventuell resterende saldo og deretter avslutte betalingskontoen. Dette skal gjøres på den datoen som forbrukeren har angitt i fullmakten.

Den mottakende betalingstjenesteyterens oppgaver er regulert i artikkel 10 nr. 5. Den mottakende tjenesteyteren skal blant annet forberede og utføre faste betalingsoppdrag og akseptere direktebelastninger med virkning fra datoen som forbrukeren har fastsatt i fullmakten. Videre skal den mottakende tjenesteyteren gi opplysninger om forbrukerens nye betalingskonto til betalere som foretar faste innbetalinger, og betalingsmottakere som foretar direktebelastninger. Disse oppgavene skal gjennomføres innen fem arbeidsdager etter at den mottakende betalingstjenesteyteren har fått opplysningene fra den overførende betalingstjenesteyteren.

Etter artikkel 14 skal betalingstjenesteyteren stille til rådighet opplysninger om byttetjenesten. Dette gjelder blant annet opplysninger om hvor lang tid som er satt av til hver etappe i bytteprosessen, og om eventuelle gebyrer som kreves.

Retten til kontobytte etter betalingskontodirektivet er begrenset til å gjelde for betalingskontoer som åpnes eller innehas av en forbruker. Direktivet gir rett til kontobytte kun mellom betalingskontoer som innehas i samme valuta. Retten gjelder dessuten bare overfor en betalingstjenesteyter som er etablert på territoriet til den berørte medlemsstaten. Disse begrensningene følger av artikkel 9 i direktivet.

Artikkel 12 regulerer adgangen til å kreve gebyrer i forbindelse med bytteprosessen. Det fremgår av artikkel 12 nr. 1 at forbrukere skal ha vederlagsfri tilgang til opplysninger om faste betalingsoppdrag og direktebelastninger. Artikkel 12 nr. 2 forbyr den overførende tjenesteyteren å kreve gebyr for de opplysningene den er pålagt å sende etter artikkel 10 nr. 4 bokstav a. Gebyrer for forbrukerens oppsigelse av betalingskontoen hos den overførende betalingstjenesteyteren skal være i samsvar med reglene i artikkel 45 nr. 2, 4 og 6 i det første betalingstjenestedirektivet (det vil si artikkel 55 nr. 2, 4 og 6 i det reviderte betalingstjenestedirektivet). Eventuelle øvrige gebyrer for byttetjenesten skal være rimelige og i samsvar med tjenesteyterens faktiske kostnader, jf. betalingskontodirektivet artikkel 12 nr. 4.

Betalingskontodirektivet artikkel 11 gir nærmere regler om bistand til en forbruker som ønsker å åpne betalingskonto i en annen EØS-stat. Etter anmodning fra forbrukeren skal betalingstjenesteyteren gi forbrukeren «en liste over alle aktive faste betalingsoppdrag og direktebelastningsfullmakter som er utført på anmodning fra debitorer, der slike finnes, samt tilgjengelige opplysninger om regelmessige innbetalinger og direktebelastninger som er utført på anmodning fra kreditorer på forbrukerens betalingskonto i løpet av de siste 13 månedene». Videre skal betalingstjenesteyteren overføre eventuell positiv saldo på forbrukerens betalingskonto til betalingskontoen forbrukeren har åpnet eller har hos den nye betalingstjenesteyteren, forutsatt at anmodningen inneholder fullstendige opplysninger for å identifisere den nye betalingstjenesteyteren og forbrukerens betalingskonto. Deretter skal betalingstjenesteyteren avslutte forbrukerens betalingskonto.

Det følger av artikkel 11 nr. 2 at fristen som settes i forbrukerens anmodning, skal være minst seks virkedager og at betalingstjenesteyteren umiddelbart skal underrette forbrukeren dersom utestående betalingsforpliktelser er til hinder for at forbrukerens betalingskonto kan avsluttes.

33.2 Gjeldende rett

Bytte av bankforbindelser er ikke lovregulert i norsk rett. Finans Norge har imidlertid på avtalerettslig grunnlag fastsatt «Regler om bankenes samhandling ved overføring av kundeforhold».

Dette regelverket gjelder for banker som er tilknyttet Finans Norge, samt andre tjenesteytere som med samtykke fra Finans Norge har sluttet seg til reglene. Reglene kan ikke påberopes av bankens kunder, med unntak av reglene om bankenes informasjonsplikt overfor kunden.

Flytteprosessen innledes ved at forbrukeren gir den nye bankforbindelsen (mottakerinstitusjonen) oppdrag om bistand og nødvendige fullmakter. Deretter kontakter mottakerinstitusjonen den gamle bankforbindelsen (den overførende institusjonen) og sørger for overføring av innskuddsmidler, direktebelastningsfullmakter, faste betalingsoppdrag og betalingsoppdrag lagt på forfallsregister, samt avslutning av kontoen.

Overføring av innskudd og avslutning av kontoen skal skje innen tre virkedager etter at den overførende tjenesteyteren har mottatt nødvendige opplysninger, hvis ikke mottakerinstitusjonen har fastsatt et senere tidspunkt.

Etter punkt 2 i Finans Norges regelverk er bankene pålagt å informere kundene om bytteprosessen.

Finansavtaleloven § 19 regulerer adgangen til å kreve gebyrer ved oppsigelse av rammeavtaler. For øvrig har ikke finansavtaleloven regler som hindrer institusjonene i å kreve gebyr for bistand ved overføring av kundeforhold. Dette er heller ikke regulert i Finans Norges regelverk.

33.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått en adgang for finansnæringen til å videreføre sitt avtalebaserte regelverk, men det ble lagt til grunn at det også er et behov for lovregulering:

«Finansnæringens interne regler for overføring av kundeforhold er langt på vei i samsvar med kravene i direktivet, og forbrukerne er på enkelte punkter bedre stilt enn etter direktivet. Blant annet krever Finans Norges regler at overføring av beløp og avslutning av konto skal skje innen tre virkedager etter at den overførende tjenesteyteren har mottatt anmodning om bistand, noe som er raskere enn tidsfristene i direktivet. Det foreslås derfor en adgang for finansnæringen til å videreføre dette regelverket, både fordi det potensielt kan gi forbrukeren en bedre stilling enn etter direktivet, og fordi det er enklere å utvikle og forbedre bytteprosessen dersom den bygger på avtale.

Det synes likevel å være et behov for lovregulering for å sikre at også tjenesteytere som står utenfor Finans Norges avtale, er pålagt å tilby en byttetjeneste i samsvar med direktivet. Finans Norges regler kan dessuten ikke påberopes av kundene. Det foreslås på denne bakgrunn en ny § 44 som pålegger tjenestetilbyderne å ha rutiner for bytte av konto mellom betalingstjenesteytere i Norge. Med dette forslaget sikres det at alle tjenestetilbydere har bytterutiner i samsvar med direktivet uten at man stenger for at det avtales mer effektive og forbrukervennlige bytteprosedyrer.»

Forslaget gikk videre ut på å gi en forskriftshjemmel slik at det nærmere innholdet i bytterutinen, som vil innebære tekniske detaljregler som hovedsakelig retter seg mot tjenestetilbyderne, kan reguleres i forskrift. Det ble også foreslått at kundens fullmakt om kontobytte skal være skriftlig.

Selv om betalingskontodirektivet gjelder flytting kun av forbrukeres kontoforhold, ble det foreslått at reglene om kontobytte skal gjelde for enhver kunde. Om dette ble det uttalt:

«Det vises til at Finans Norges regelverk gjelder overfor enhver kunde, og at reglene uansett vil være fravikelige i næringsforhold. Når det gjelder de grensekryssende bankbyttene, er kunden i så fall avhengig av at tjenestetilbyderen også godtar å benytte den foreslåtte bytteprosessen selv om kunden ikke skulle være en forbruker. Det foreslås imidlertid ingen særregulering av slike tilfeller i lovforslaget. Det vil måtte løses av rettsreglene den aktuelle tjenestetilbyderen i så fall er underlagt.»

I forslaget til forskrift ble det foreslått en bestemmelse om gebyr ved kontobytte. Det var her angitt at et eventuelt gebyr skal være «rimelig». Det fulgte også av bestemmelsen at betalingstjenesteyteren ikke kan kreve gebyr av kunden for opplysninger om eksisterende faste betalingsoppdrag og direktebelastninger, og at den overførende betalingstjenesteyteren ikke kan kreve gebyr av kunden eller av den mottakende betalingstjenesteyteren for opplysninger som skal gis om faste betalingsoppdrag og direktebelastningsfullmakter mv.

Følgende ble uttalt om såkalt kontonummerportabilitet:

«Det finnes andre tiltak som kan gjøre det enklere å bytte bankforbindelse enn de som er omtalt foran. Ulempene ved å flytte konto kan blant annet reduseres dersom kunden kan beholde sitt kontonummer (såkalt kontonummerportabilitet). En arbeidsgruppe nedsatt av Kredittilsynet har tidligere vurdert om det bør innføres ordninger for kontonummerportabilitet. Arbeidsgruppen avga en rapport 15. juni 2007, der den konkluderte med at kostnadene ved å innføre en slik ordning var uforholdsmessig store sett i sammenheng med de fordelene som oppnås. Teknologien utvikler seg raskt, og det er mulig det vil være enklere og mindre kostnadskrevende å innføre en slik ordning i dag. Det synes likevel ikke hensiktsmessig å foreta en ny vurdering av ordninger for kontonummerportabilitet nå. Det vises til at EU-kommisjonen skal avgi en rapport hvor kostnader og fordeler med kontonummerportabilitet i EU-området skal vurderes, se artikkel 28 nr. 1 bokstav f. Det vil derfor være naturlig å avvente denne rapporten før spørsmålet eventuelt vurderes på nytt.»

33.4 Høringsinstansenes synspunkter

Finans Norge mener retten til kontobytte bør begrenses til kun å gjelde for kunder som er forbrukere:

«Finans Norge mener at regelen om bankbytte ikke kan gjelde for næringskunder. Regelen er lite anvendelig for næringskunder samtidig som lovreglene er knyttet til erstatningsregler og potensielt sanksjoner. I høringsnotatet s. 61 vises til at «Finans Norges regelverk gjelder overfor enhver kunde». Vi gjør oppmerksom på at dagens interbankregelverk om «bankbytte» som gjelder mellom banker i Norge tilsluttet Finans Norge gjelder forbrukerkunder, ikke næringskunder.

Næringskunder vil ofte ha mer komplekse produkter og tjenester enn forbrukere. Det er etter vår oppfatning ikke hensiktsmessig og – muligens heller ikke mulig – å anvende de standardiserte reglene om bytte av betalingstjenestetilbyder på næringskunder. Når en næringskunde skal bytte bankforbindelse, vil det typisk kreve større delaktighet fra den enkelte kunde og flere særlige tilpasninger enn for forbrukere, og det er som regel en mer tidkrevende prosess enn for forbrukerkunder.»

I høringsuttalelsen gis det støtte til at høringsnotatet ikke inneholdt forslag om kontonummerportabilitet:

«Vi støtter at det ikke fremmes forslag om kontonummerportabilitet og viser til argumentasjonen i rapport om kontonummerportabilitet. Næringen arbeider kontinuerlig med utbedring og digitalisering av sentrale deler av bank- og finansnæringen, og Finans Norge mener det er mer formålstjenlig at eksisterende løsninger digitaliseres fremfor at det innføres en kostnadskrevende ordning med kontonummerportabilitet. I regi av Bits, i samarbeid med representanter fra næringen, er det nedsatt en arbeidsgruppe som arbeider med ytterligere forenkling av dagens rutine for bankbytte. Arbeidsgruppen har tatt utgangspunkt i finansnæringens eksisterende regelverk, som regulerer bankenes samhandling når kunden ønsker å bytte bank, og PAD. Dette arbeidet ivaretar bl.a. automatisering av flytting av faste betalingsavtaler og kommunikasjonen mellom bankene for at prosessen skal bli mer effektiv, digitalisert og kundevennlig, med det formål å fjerne tunge ledd i prosessen.»

Forbrukerrådet mener det bør være enkelt å bytte konto og viser til at andelen som bytter lønns- eller brukskonto, er svært lav sammenlignet med andre finansielle tjenester:

«Forbrukerrådet er opptatt av at forbrukere enkelt skal kunne bytte bankforbindelse. Selv om det allerede finnes gode regler internt i den norske finansnæringen som langt på vei samsvarer med kravene i betalingskontodirektivet (PAD) knyttet til bytte av konto, er det bra at lovforslaget (§ 44) pålegger tjenestetilbyderne å ha slike rutiner.

Samtidig som man sikrer at alle tjenestetilbydere skal ha bytterutiner i samsvar med direktivet, stenges det ikke for at det kan avtales mer effektive og forbrukervennlige bytteprosedyrer.

Finansportalen gjennomfører hvert år en undersøkelse blant et landsrepresentativt utvalg på over to tusen personer, om bytting og reforhandling av bank- og forsikringstjenester. Undersøkelsene avdekker at det er store forskjeller mellom topp og bunn sortert etter type tjeneste. Mens 30 % byttet eller reforhandlet egen bilforsikring i 2016, er tilsvarende tall knyttet til bytte eller reforhandling av vilkår knyttet til egen lønnskonto/brukskonto i 2016 på kun 6 %.

[…]

Tallene i tabellen ovenfor tyder på at det eksisterer barrierer og innlåsingseffekter når det kommer til bytte av kontotilbyder. En åpenbar ulempe for forbrukerne er merarbeidet som i dag følger med ved bytte av kontotilbyder, for eksempel knyttet til å endre/oppdatere alle eksisterende betalingsavtaler man måtte ha.

Forbrukerrådet registrerer for øvrig at EU-kommisjonen har varslet en gjennomgang av kostnader og fordeler med innføring av såkalt kontonummerportabilitet, som innebærer at kundene kan beholde sitt kontonummer selv om de bytter bank. Forbrukerrådet imøteser anbefalingene fra EU-kommisjonen, og vil eventuelt komme tilbake til dette spørsmålet på et senere tidspunkt.

Forbrukerrådet støtter videre departementets forslag om å innta bestemmelser i § 44 i lovforslaget som regulerer adgangen til å kreve gebyrer i forbindelse med bytte av kontotilbyder.»

Forbrukerombudet støtter forslaget om at man benytter seg av nasjonal frihet til å innta et krav om skriftlig fullmakt for flytting av konto. Videre gis det uttrykk for at utgangspunktet må være at fullmakten skal utformes på norsk, men at partene etter en uttrykkelig og gjensidig avtale skal kunne utforme fullmakten på et annet språk. Når det gjelder gebyrer ved kontobytte, uttaler Forbrukerombudet:

«Det fremgår av bestemmelsen at betalingstjenesteyteren kan kreve et rimelig gebyr for tjenester som nevnt i forskriften §§ 14 og 15. Departementet har ikke utdypet nærmere hva som ligger i uttrykket «rimelig». Det fremgår av PAD artikkel 12 nr. 4 at eventuelle gebyrer for byttetjenesten skal være rimelige og i samsvar med tjenesteyterens faktiske kostnader. Vi vil oppfordre til at bestemmelsen gis likelydende formulering som PAD artikkel 12 nr. 4, ved at det inntas et tillegg om at gebyrer skal være rimelige og «i samsvar med tjenesteyterens faktiske kostnader». Vi foreslår også at det inntas en forskriftshjemmel slik at det på et senere tidspunkt er mulig å sette et mer konkretisert gebyrtak dersom behovet skulle oppstå.»

Huseiernes Landsforbund ønsker at kunden skal kunne beholde kontonummeret ved kontobytte:

«Det bør være enkelt og billig å bytte bank. HL har gjennom alle år arbeidet for økt konkurranse i markedet for boliglån. Vi mener et viktig tiltak for å øke konkurransen mellom bankene, er at forbrukerne kan beholde kontonummeret sitt ved bankbytte. Dette er mulig å få til og kan sammenlignes med at teleselskapene lar mobilnummeret følge kunden. Et steg på veien til kontonummer-mobilitet ved bankbytte, er at flytting av aktive betalingsavtaler (avtalegiro og faste betalinger) og transaksjoner på forfall kan skje digitalt og selvbetjent av kunden. Teknisk sett er dette en enkel sak, men dette stoppes av de store bankene.

[…]

Den raske digitaliseringen gjør at norske banker tilbyr stadig nye digitale tjenester til sine kunder. Norge er langt fremme når det gjelder digitalisering og EU har kåret Norge til Europas nest beste land på digitalisering. Tempoet i digitaliseringen gjør at konklusjonen til en 10 år gammel arbeidsgruppe ikke lenger er relevant. Utlånsmarginene på boliglån har vært høyere de siste årene enn tidligere. I gjennomsnitt var utlånsmarginen 0,43 prosentpoeng høyere fra 2011 til 2. kvartal 2017 enn den var i perioden 2002–2006. Denne økningen i utlånsmargin har i perioden 2011–2017 kostet norske boliglånskunder 56 milliarder kroner ekstra.

HL oppfordrer departementet til å legge til rette for at norske forbrukere kan beholde kontonummeret sitt ved bankbytte. Dette vil øke konkurransen mellom bankene.»

Skattedirektoratet mener at retten til kontobytte vil kunne redusere etatens tilgang til grunnlagsdata:

«Dette innebærer at det legges til rette for økt grenseoverskridende konkurranse, og at det blir enklere for kundene å bytte tjenesteleverandør. Dette vil øke sannsynligheten for at norske skattytere i større grad enn i dag vil anvende utenlandske kontotilbydere, lånetilbydere og andre tjenesteytere. Eksempler på reguleringer som legger til rette for dette er forbud mot gebyrer på visse betalinger og regulering som gjør det enklere å bytte bankforbindelse.

Denne utviklingen vil på sikt kunne redusere Skatteetatens tilfang av grunnlagsdata fra nasjonale banker mv. Økt internasjonal konkurranse kan føre til at færre opplysninger vil kunne forhåndsutfylles på skattemeldingen på grunnlag av nasjonale opplysningsplikter.

Opplysninger om finansielle konti i andre stater, som utveksles med Norge etter OECDs Common Reporting Standard (CRS), kan dermed få langt større betydning i fremtiden enn i dag. Skatteetaten må i så fall utvikle nye tjenester med de kostnader dette medfører for å utnytte denne informasjonen like effektivt som nasjonal rapportering, dersom enkle tjenester for skattyterne og høy etterlevelse fortsatt skal kunne oppnås på dette området.»

33.5 Departementets vurdering

For gjennomføring av betalingskontodirektivets regler om kontobytte foreslås det regler om dette i lovforslaget §§ 4-34 til 4-41. Kontobytte er en finansiell tjeneste som tilbys i forbindelse med flytting av et kontoforhold fra en betalingstjenesteyter til en annen. Lovforslaget innebærer at forbrukere enkelt vil kunne bytte tilbyder av betalingskonto. Departementet antar at en enklere bytteprosess vil kunne styrke konkurransen mellom bankene og føre til bedre og rimeligere tjenester for forbrukerne.

I motsetning til forslaget i høringsnotatet foreslår departementet at reglene om kontobytte kun skal gjelde for kunder som er forbrukere. Departementet viser i den forbindelse til Finans Norges høringsuttalelse, der det pekes på at næringskunder ofte vil ha mer komplekse produkter og tjenester. Departementet viser dessuten til at etter høringsnotatets forslag skulle reglene om kontobytte kunne fravikes når kunden ikke er forbruker. Det er i lys av dette grunn til å anta at med en slik regulering som var foreslått i høringsnotatet, ville betalingstjenesteytere rutinemessig ha inntatt vilkår i kontoavtalen som begrenset retten til kontobytte for næringsdrivende kunder, eventuelt inntatt vilkår som var mer tyngende. Den foreslåtte endringen sammenlignet med forslaget i høringsnotatet vil dermed neppe ha særlig praktisk betydning for kunder som ikke er forbrukere.

Betalingskontodirektivets regler om kontobytte synes i første rekke å være utformet med sikte på at forbrukeren bytter fra en betalingstjenesteyter til en annen. I direktivets fortale avsnitt 27 fremgår imidlertid følgende:

«Forbrukerne bør være garantert en slik prosedyre når de ønsker å bytte fra en betalingstjenesteyter til en annen, men også når de ønsker å bytte mellom ulike betalingskontoer hos samme betalingstjenesteyter. Da vil forbrukerne kunne dra fordel av de tilbudene som passer dem best på markedet, og lett kunne bytte fra sin eksisterende betalingskonto til andre, potensielt mer egnede kontoer, uten hensyn til om byttet finner sted hos samme betalingstjenesteyter eller mellom ulike betalingstjenesteytere.»

Departementet legger etter dette til grunn at forbrukeren vil ha rett til bistand fra betalingstjenesteyteren også ved bytte mellom betalingskontoer hos samme betalingstjenesteyter.

Når det gjelder utformingen av retten til kontobyttetjeneste, foreslår departementet å bygge på ordlyden i direktivets fortale avsnitt 27 om at forbrukeren skal være sikret en «klar, hurtig og sikker prosedyre for bytte av betalingskonto», jf. § 4-34 første ledd. Det følger av fortalens avsnitt 29 at bytteprosessen skal være så enkel som mulig for forbrukeren å benytte.

I høringsnotatet var det ikke foreslått å begrense retten til kontobytte på tilsvarende måte som betalingskontodirektivet artikkel 9. Høringsnotatets forslag til regler om kontobytte omfattet også andre former for innskuddskontoer enn betalingskontoer. Det ble heller ikke foreslått å innta begrensningen om at kontoene må gjelde samme valuta.

Departementet foreslår i § 4-34 første ledd at reglene om kontobytte skal gjelde bare for betalingskontoer, og ikke for innskuddskontoer generelt. Som eksempel på innskuddskonto som ikke også er betalingskonto, kan nevnes depositumkontoer som benyttes i husleieforhold. En innskuddskonto som ikke også er betalingskonto, vil typisk kunne ha særskilte vilkår, for eksempel om bindingstid, som gjør at kontobytte neppe vil være aktuelt. Heller ikke denne begrensningen vil dermed ha særlig praktisk betydning siden den i hovedsak vil ramme kontoer med vilkår som innebærer at det uansett ikke kan gjøres gjeldende en rett til kontobytte.

Det foreslås på den annen side ikke å innta begrensningen i artikkel 9 i direktivet om at reglene om kontobytte kun gjelder for betalingskontoer som innehas i samme valuta. Departementet viser for det første til at reglene om kontobytte forutsetter at den mottakende tjenesteyteren tilbyr de tjenestene man ønsker å flytte, herunder den valutaen man ønsker at kontoen skal føres i hos den mottakende tjenesteyteren. Videre vises det til at hvis kontobyttet innebærer at kontoen skal føres i en ny valuta, må kontobyttet også gjennomføres etter reglene om valutaomregning i § 2-3. Både den overførende og den mottakende betalingstjenesteyteren vil dessuten kunne kreve gebyr for sine kostnader i forbindelse med valutaomregningen.

Etter lovforslaget vil det være adgang til å inngå avtale om at reglene om kontobytte skal gjelde også for andre kontoer og kunder enn dem som er omfattet av lovforslaget.

Lovforslaget innebærer at forbrukeren ved kontobytte skal kunne gi den mottakende betalingstjenesteyteren fullmakt til å iverksette kontobytte. I samsvar med betalingskontodirektivet kan det ikke kreves at forbrukeren avslutter betalingskontoen hos den overførende betalingstjenesteyteren. Betalingskontoen skal dermed avsluttes bare så langt det følger av forbrukerens fullmakt.

Betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 fjerde avsnitt fjerde punktum åpner for at medlemsstatene kan kreve at fullmakten skal foreligge skriftlig, og at forbrukeren skal gis en kopi av fullmakten. Departementet foreslår å innta et slikt krav i lovforslaget § 4-35 fjerde ledd. Departementet nevner i denne forbindelse at betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 annet avsnitt krever at fullmakten skal være utarbeidet på et offisielt språk i medlemsstaten der kontobyttetjenesten iverksettes, eller på et annet språk som partene måtte ha blitt enige om. Departementet legger til grunn at denne delen av artikkel 10 ikke krever særskilt gjennomføring ved siden av de alminnelige reglene i lovforslaget § 3-1 annet ledd om tjenesteyterens plikter i forbindelse med kommunikasjon med kunden og som pålegger tjenesteyteren å benytte norsk eller annet språk som partene har avtalt.

I lovforslaget §§ 4-37 og 4-38 er det gitt nærmere regler om hvilke oppgaver den overførende og den mottakende betalingstjenesteyteren skal ha i forbindelse med bytteprosessen. Den mottakende betalingstjenesteyteren skal etter § 4-38 første ledd bokstav d opplyse dem som regelmessig foretar innbetalinger til forbrukerens betalingskonto, om forbrukerens nye konto. For forbrukeren innebærer dette en fordel ved at forbrukeren selv ikke vil måtte informere for eksempel sin arbeidsgiver om nytt kontonummer til bruk for lønnsutbetalinger. Dersom den overførende betalingstjenesteyteren fortsatt mottar innbetalinger til forbrukerens tidligere betalingskonto, skal transaksjonen automatisk videresendes til forbrukerens nye betalingskonto hos den mottakende betalingstjenesteyteren. Hvis den overførende betalingstjenesteyteren mangler systemer for automatisk videresending av innbetalingen, skal transaksjonen etter § 4-37 fjerde ledd avvises fra den datoen som er fastsatt i forbrukerens fullmakt.

Betalingstjenestedirektivets regler om opplysningsplikt ved kontobytte er foreslått gjennomført dels i § 4-40 for en aktuell avtale om kontobytte og dels i § 3-3 med hensyn til opplysninger om de alminnelige vilkår om kontobytte som skal være tilgjengelige på papir for enhver kunde i betalingstjenesteyterens salgslokale og i elektronisk form på betalingstjenesteyterens nettsider.

I § 4-41 foreslås det å gjennomføre reglene om gebyr ved kontobytte. Det foreslås en justering sammenlignet med høringsnotatets forslag ved at det er presisert at gebyrene skal være rimelige og i samsvar med betalingstjenesteyterens faktiske kostnader, jf. her høringsuttalelsen fra Forbrukerombudet.

Betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt gir som nevnt medlemsstatene adgang til å fastsette eller beholde andre ordninger enn den ordningen betalingskontodirektivet angir for gjennomføring av kontobytte i artikkel 10 nr. 2 til 6, forutsatt at de nasjonale ordningene åpenbart er i forbrukerens interesse og ikke pålegger forbrukeren ytterligere belastninger eller lengre gjennomføringstid for byttetjenesten. Lovforslaget er etter § 1-9 til hinder for at loven fravikes til ulempe for en forbruker. Det vil motsetningsvis være adgang til å fravike loven ved avtale med en forbruker og tilby forbrukeren en mer fordelaktig kontobyttetjeneste. Ettersom det i dag allerede eksisterer ordninger for kontobytte som er etablert mellom medlemmene i Finans Norge, anser departementet det som hensiktsmessig å legge til rette for at denne ordningen kan fortsette, dersom ordningen er til forbrukerens fordel. Det synes imidlertid ikke hensiktsmessig at adgangen til å basere seg på bransjeavtalen i hvert enkelt tilfelle skal måtte bero på et samtykke fra forbrukeren. Departementet foreslår derfor at reglene om kontobytte skal kunne fravikes ved avtale mellom den overførende betalingstjenesteyteren og den mottakende betalingstjenesteyteren. I slike tilfeller skal det etter lovforslaget ikke være en betingelse at også forbrukeren har samtykket til bruk av bransjeløsningen, se lovforslaget § 4-34 annet ledd.

Departementet foreslår regler om bistand til forbrukere som ønsker å åpne betalingskonto i andre EØS-stater, i lovforslaget § 4-39.

Departementet foreslår på nåværende tidspunkt ikke regler om kontonummerportabilitet. Det vises her til uttalelsene i Meld. St. 22 (2019–2020) Finansmarkedsmeldingen 2020 punkt 4.3.2:

«Regjeringen er opptatt av at det skal være enkelt å bytte bank, forsikringsforetak og andre tjenestetilbydere. Det krever at aktørene i finansnæringen enes om gode løsninger, og at regulering og andre rammebetingelser tilpasses utviklingen i markedene. Gjennomføringen av direktivene om betalingskonto og betalingstjenester vil gjøre det enda enklere å bytte bank og bruke tjenester fra flere banker fremover. Når resultatene av ny teknologi i et åpnere marked har materialisert seg, vil det imidlertid være naturlig å vurdere behovet for ytterligere regelverkstilpasninger og andre tiltak. Regjeringen vil også vurdere EU-kommisjonens varslede kost-nytte-gjennomgang av kontonummerportabilitet (det vil si at kontonummeret følger kunden, ikke banken). Gjennomgangen skulle etter planen foreligge i september 2019, men er forsinket.»