17 Flere avtalemotparter i samme avtale mv.

I direktivene finner man få regler som spesifikt regulerer forholdet når to eller flere kunder inngår som parter i samme finansielle tjenesteavtale. Betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 annet punktum gjelder en forbrukers fullmakt til en mottakende betalingstjenesteyter i forbindelse med kontobytte, se i den forbindelse punkt 33. I forbindelse med forbrukerens fullmakt krever direktivet at i de tilfeller kontoen har to eller flere kontohavere, skal det innhentes fullmakt fra hver av kontohaverne.

Det er flere eksempler på finansielle avtaler som forutsetter flere parter enn én tjenesteyter og én kunde. Et eksempel kan være en depositumskonto som benyttes for å garantere en viss leiesum mellom en huseier og leieboeren, og som da har tre parter. Et annet eksempel er et samboerpar med en felles konto som disponeres i fellesskap. Et tredje eksempel kan være to kredittkunder med felles boliglån.

Finansavtaleloven inneholder få regler om avtaler som inngås med personer eller foretak som det ikke vil være vanlig å kalle «kunde», for eksempel avtaler med noen som står i et fullmaktsforhold til tjenesteyterens kunde. Fullmaktsforholdet vil som et utgangspunkt være regulert av avtalelovens regler og ellers alminnelige avtalerettslige prinsipper.

Kausjonsavtaler, hvor kausjonisten påtar seg å garantere for skyldnerens gjeldsansvar overfor kreditor, står imidlertid i en særlig stilling og er regulert i finansavtaleloven kapittel 4. Det vises i denne forbindelse til proposisjonen punkt 37. For samskyldnere reiser det seg også særlige spørsmål som har en viss likhet med problemstillinger knyttet til kausjon, se punkt 36.

Høringsnotatet inneholdt ikke særlige regler for avtaler med flere motparter, bortsett fra et forslag til gjennomføring av betalingskontodirektivet artikkel 10 nr. 2 annet punktum.

Finans Norge reiser i høringen spørsmål om hvordan reglene om kredittvurdering og avslagsplikt skal praktiseres for samskyldnere. Det vises i denne forbindelse til punkt 36. Finans Norge tar dessuten opp et spørsmål om hvordan et eventuelt pålegg om avvikling av et kundeforhold etter annet regelverk skal håndteres for de tilfeller hvor det er flere kunder i samme avtale.

Departementet legger til grunn at når direktivene og gjeldende finansavtalelov til dels er ufravikelige, slik at partene ved avtale ikke kan fravike reglene til skade for kunden, så vil dette gjelde uten hensyn til hvem som inngår denne avtalen. Med andre ord vil det være i strid med lovens ufravikelige regler om for eksempel to samskyldnere avtaler seg imellom at kun den ene av dem trenger å signere kredittavtalen. Direktivene regulerer på den annen side ikke hva som må til for å inngå gyldig avtale, og betydningen av reglene i gjeldende lov for avtaleinngåelsen kan være uklare, se punkt 16.1.1. I hovedsak må spørsmål om hvorvidt det foreligger avtalerettslig binding, bero på avtaleloven og ulovfestet rett.

Det klare utgangspunkt for lovforslaget vil være at i forbrukerforhold må hver forbruker som er part i avtalen, signere avtalen ved avtaleinngåelsen, se her lovforslaget § 3-9 annet ledd bokstav c.

Departementet legger til grunn at i de tilfeller der loven krever forbrukerens signatur, vil reglene være til hinder for at avtalen inngås ved bruk av fullmakt, men mindre noe annet følger av særskilte rettsregler. Departementet peker i denne sammenhengen på at når loven krever at en avtale skal inngås skriftlig og signeres av en kunde som er forbruker, er en vesentlig del av begrunnelsen for disse formkravene å beskytte forbrukeren mot å inngå en uoverveid avtale eller en avtale hvor ikke alle vilkårene er kjent ved avtaleinngåelsen. Dersom forbrukeren skulle kunne inngå en slik avtale ved fullmakt, vil det være en risiko for at slike hensyn kan omgås til skade for forbrukeren.

I andre sammenhenger enn avtaleinngåelsen legger departementet på den annen side til grunn at også forbrukere kan la seg representere ved fullmektig. I relasjon til betalingskontodirektivets krav om konto som innehas av to eller flere forbrukere, og kravet om samtykke fra samtlige kontohavere for å gjennomføre kontobytte, antar departementet at disse kravene ikke er til hinder for at en kontohaver får fullmakt til å opptre på vegne av øvrige kontohavere.

Det vises videre til at lovforslaget § 4-2 annet ledd krever at fremgangsmåten for å gi samtykke til å gjennomføre en betalingstransaksjon skal være avtalt mellom kunden og betalingstjenesteyteren. Det kan på dette grunnlaget for eksempel avtales å gi andre enn kontohaveren rett til å disponere og til å iverksette betalingstransaksjoner. Dette vil gjelde uavhengig av om betalingstransaksjonen gjennomføres ved bruk av kundens egne midler eller ved bruk av kreditt i tilknytning til kontoen.

Avtalens utforming vil kunne ha betydning: Departementet legger til grunn at der avtalen har én kontohaver og i tillegg én disponent, vil lovforslagets regler om blant annet kontoinformasjon i § 4-19, kun innebære en plikt overfor kontohaveren. Går avtalen derimot ut på at det er to likestilte kontohavere, vil tjenesteyteren være forpliktet til å gi kontoinformasjon til begge kontohaverne. Videre må tjenesteyteren oppfylle sin prekontraktuelle informasjonsplikt overfor begge kontohaverne, mens det ikke gjelder en slik opplysningsplikt overfor en forbruker som kun er gitt disposisjonsrett. I disse tilfellene vil opplysningsplikten være begrenset til opplysninger knyttet til selve disponeringen, for eksempel bruk av sikkerhetsordninger mv.

I praksis vil det særlig kunne oppstå spørsmål om hvordan regler om oppsigelse, heving og avvikling av kundeforholdet skal praktiseres der det er flere parter i samme avtale. Utgangspunktet må være at tjenesteyteren kan si opp, heve og avvikle kundeforholdet i relasjon til den parten som vilkårene for oppsigelse, heving eller avvikling foreligger for, mens avtaleforholdet består med den andre parten i avtalen.

Tjenesteyteren vil imidlertid kunne ta forbehold i avtalen om at oppsigelse, heving eller avvikling i relasjon til én avtalepart kan utgjøre en bristende forutsetning for avtalen i relasjon til andre avtaleparter. Det må likevel være en forutsetning at tjenesteyteren har en berettiget interesse i å avslutte avtaleforholdet for samtlige parter, og departementet legger til grunn at det ikke skal mye til før et slikt avtalevilkår kan anses som urimelig etter avtaleloven § 36. Tjenesteyteren vil dessuten kunne ha adgang til å avslutte avtaleforholdet med den andre parten på annet grunnlag, jf. for eksempel §§ 4-43 og 5-14 om oppsigelse av kontoavtaler og kredittavtaler som er inngått på ubestemt tid.

Departementet legger til grunn at tjenesteyteren ikke kan holdes ansvarlig dersom pålegg om avvikling, jf. lovforslaget § 3-8, i relasjon til én part medfører en bristende forutsetning for avtaleforholdet i relasjon til en annen part. Det vil etter departementets syn ikke være rimelig å pålegge tjenesteyteren risikoen alene i slike tilfeller. I et avtaleforhold med flere parter må disse partene også bære noe av risikoen for sine medkontrahenters stilling i avtaleforholdet.

Departementet foreslår en regel i § 3-11 for de tilfeller der det er flere forbrukere som er parter i samme avtale. At bestemmelsen er foreslått å gjelde kun for forbrukere, er ikke ment å innebære at tjenesteyteren ikke vil være forpliktet til å oppfylle ufravikelige regler også der det er flere næringsdrivende kunder som er parter i samme avtale. Lovforslaget inneholder imidlertid langt færre bestemmelser som er ufravikelig for næringskunder.