21 Oppsigelse mv.

21.1 Direktivene

Det følger av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 54 nr. 1 annet avsnitt at dersom kunden avviser betalingstjenesteyterens forslag til endring av en kontoavtale, har kunden rett til å si opp kontoavtalen uten å måtte betale vederlag til betalingstjenesteyteren for oppsigelsen, forutsatt at kundens oppsigelse skjer før det foreslåtte ikraftsettingstidspunktet for de avviste avtalevilkårene.

I artikkel 55 i direktivet er det gitt en mer generell regulering av oppsigelse av kontoavtaler. Kunden er gitt rett til å si opp kontoavtalen når som helst. Det kan likevel avtales en oppsigelsesfrist på én måned, jf. artikkel 55 nr. 1. Gebyr for oppsigelse kan kun kreves når avtalen sies opp før det er gått seks måneder fra avtaleinngåelsen, og i så fall kan det kun kreves et rimelig oppsigelsesgebyr til dekning av betalingstjenesteyterens kostnader, jf. artikkel 55 nr. 2.

En løpende kontoavtale som er inngått for ubestemt tid, kan sies opp med to måneders varsel fra betalingstjenesteyteren dersom dette er fastsatt i avtalen. Kunden skal få tilbakebetalt en forholdsmessig andel av gebyr som er betalt forskuddsvis, jf. artikkel 55 nr. 3 og 4.

Direktivets regler om oppsigelse av kontoavtaler berører ikke regler i lov eller forskrift om heving eller opphør av avtalen, jf. artikkel 55 nr. 5. Medlemsstatene er dessuten gitt adgang til å fastsette regler om oppsigelse som er mer gunstige for kunden.

Betalingskontodirektivet artikkel 19 begrenser kredittinstitusjonens adgang til å si opp en avtale med en forbruker om betalingskonto med grunnleggende funksjoner. En slik avtale kan sies opp bare i bestemt angitte tilfeller, jf. nr. 2 bokstav a til e, som blant annet omfatter at forbrukeren med hensikt («forsettlig») har benyttet kontoen til ulovlige formål, at det ikke har forekommet transaksjoner i tilknytning til kontoen de siste 24 månedene, og at forbrukeren har gitt uriktig informasjon ved avtaleinngåelsen samtidig som korrekt informasjon ville ha medført avslag på forespørselen om betalingskonto. Medlemsstatene kan på nærmere vilkår etter artikkel 19 nr. 3 oppstille ytterligere avgrensede unntak for å hindre at kunden misbruker retten til betalingskonto som også kan gi grunnlag for oppsigelse av kundeforholdet. Artikkel 19 nr. 4 har regler om skriftlig og vederlagsfritt varsel om oppsigelsen.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 1 gir forbrukeren rett til uten omkostninger å si opp en «tidsubegrenset» kredittavtale på standardvilkår, med mindre kunden og kredittyteren har avtalt en oppsigelsesfrist. Dersom det er avtalt en oppsigelsesfrist, kan denne ikke overstige én måned. Artikkel 13 nr. 1 gir dessuten kredittyteren rett til å si opp en tilsvarende kredittavtale, men ved kredittyterens oppsigelse er oppsigelsesfristen to måneder, og oppsigelsen skal gis skriftlig til forbrukeren på et varig medium.

Med «avvikling» menes her at tjenesteyteren blir pålagt å sperre eller på annen måte avvikle en finansiell tjeneste, for eksempel å avslutte et kundeforhold, på grunnlag av regler i lov eller forskrift, offentlige myndighetsvedtak eller rettsavgjørelser, samtidig med at avvikling ikke kan unngås ved at avtalen i stedet kan sies opp eller heves. Etter direktivene kan tjenesteyterens plikt til å gi en begrunnelse for avvisning av å yte en tjeneste eller lignende komme i konflikt med regler som skal ivareta lovbestemte regler til vern av nasjonal sikkerhet eller offentlige hensyn, se eksempelvis betalingskontodirektivets fortale avsnitt 43 og artikkel 16 nr. 7 og 19 nr. 4, forbrukerkredittdirektivets fortale avsnitt 29 og artikkel 13 nr. 2 og boliglåndirektivets fortale avsnitt 61.

21.2 Gjeldende rett

Kundens oppsigelse og heving av kontoavtaler er regulert i finansavtaleloven § 20, mens institusjonens oppsigelse og heving er regulert i § 21. En særskilt form for oppsigelse av kontoavtalen (rammeavtalen) gjelder for konto som ikke brukes, se § 22.

Kunden kan i utgangspunktet si opp kontoavtalen til enhver tid. Dette gjelder likevel ikke hvis det er avtalt en oppsigelsesfrist, som ikke kan overstige én måned, jf. § 20 første ledd.

Institusjonen kan kreve vederlag (gebyr) for avslutning av kontoavtalen eller deler av kontoavtalen bare så langt dette følger av kontoavtalen, jf. § 19 første ledd. Vederlaget skal være passende og stå i forhold til institusjonens kostnader. For kontoavtaler som er inngått på ubestemt tid, kan det ikke kreves gebyr for avslutning av kontoavtalen som følge av kundens oppsigelse. Er kontoavtalen inngått for en periode som overstiger tolv måneder, gjelder det samme dersom kunden sier opp kontoavtalen etter utløpet av tolv måneder.

Kreves det løpende gebyr for avtalen, kan institusjonen kreve gebyr frem til oppsigelsestidspunktet, jf. § 19 annet ledd. Forhåndsbetalte gebyrer skal forholdsmessig tilbakebetales. Kunden har rett til å få utbetalt innestående midler på konto med påløpte renter frem til oppsigelsestidspunktet, eller saldoen dersom kontoavtalen gjelder et forhåndsbetalt betalingsinstrument.

Det kan gjøres avtale om bindingstid i kontoavtalen, jf. § 20 annet ledd. Forutsetningen er at det i bindingsperioden ikke kan foretas betalingstransaksjoner til eller fra kontoen. Slike kontoer har blant annet vært tilbudt som «fastrenteinnskudd» av enkelte banker. Kunden får da en gunstig innskuddsrente mot at innskuddet er bundet over en viss periode. Etter § 20 annet ledd annet punktum kan bindingsvilkår ikke gjøres gjeldende om vilkår endres til kundens skade, forutsatt at kunden sier opp kontoavtalen innen fire uker etter at kunden har mottatt varsel om nye vilkår.

Institusjonen kan på sin side si opp en kontoavtale med to måneders varsel, dersom dette er avtalt i kontoavtalen, jf. § 21 første ledd. Oppsigelsen skal etter bestemmelsen gjøres i samsvar med reglene for hvordan institusjonen skal oppfylle sin opplysningsplikt før kontoavtale inngås etter reglene i § 15 tredje ledd. Hensikten er trolig å gi uttrykk for at institusjonens oppsigelse skal gis skriftlig til kunden på et varig medium. Institusjonen kan si opp avtalen bare dersom det foreligger «saklig grunn», og det ikke er avtalt bindingstid etter reglene i § 20 annet ledd. Kunden skal i oppsigelsen opplyses om grunnen til oppsigelsen. Ved oppsigelse fra institusjonen skal det etter ordlyden i § 21 første ledd tredje punktum gjennomføres et økonomisk oppgjør tilsvarende som når kunden hever kontoavtalen på grunn av mislighold fra institusjonens side. Ved heving har kunden rett til å få utbetalt innestående beløp med påløpte renter, eller saldo for forhåndsbetalt betalingsinstrument, uten at institusjonen kan kreve vederlag for avslutningen av kontoforholdet, jf. § 20 fjerde ledd første punktum. I disse tilfellene har kunden rett også til å få utbetalt en forholdsmessig andel av forhåndsbetalte kostnader («periodeavgift»), jf. § 20 fjerde ledd annet punktum.

En særskilt form for oppsigelse er institusjonens adgang til å si opp innskuddskonto hvor det ikke har vært satt inn eller tatt ut midler siste 10 år, jf. § 22 første ledd. Institusjonen skal i så fall gi melding i rekommandert brev til kontohaverens, eventuelt arvingenes, sist kjente adresse. Det skal opplyses om foreldelsesfrist etter foreldelsesloven og vilkår knyttet til denne. Etter § 22 annet ledd kan nødvendige kostnader for å komme i kontakt med kontohaveren eller arvingene belastes kontoen.

En kredittkunde som er forbruker, kan til enhver tid si opp en tidsubegrenset kredittavtale, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist, som ikke kan overstige én måned, jf. § 51 a første ledd. Etter annet ledd kan kredittgiveren si opp en tidsubegrenset kredittavtale med en forbruker, forutsatt at oppsigelsesadgangen er avtalt og skjer skriftlig med en frist på to måneder. § 51 a fjerde ledd fastslår at bestemmelsen ikke begrenser partenes rettigheter etter regler om ugyldighet og mislighold.

Kredittkunden har etter § 53 rett til å betale kredittbeløpet tilbake før avtalt forfallstid. § 53 annet ledd gir nærmere regler om kredittkostnader og gebyrer mv. ved førtidig tilbakebetaling. I § 54 er det gitt nærmere regler om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Se nærmere om disse reglene punkt 7.

Finansavtaleloven har ikke regler om plikt til avvikling av finansielle tjenester på grunnlag av regler i lov eller forskrift, offentlige myndighetsvedtak eller rettsavgjørelser.

21.3 Forslaget i høringsnotatet

For kontoavtaler ble det i høringsnotatet i det vesentlige foreslått en videreføring av reglene i gjeldende § 20 om kundens rett til å si opp avtalen.

Når det gjelder betalingstjenesteyterens adgang til å si opp kontoavtalen, ble det foreslått en delvis videreføring av gjeldende § 21. Betalingstjenesteyteren ble gitt en rett til å si opp kontoavtale som er inngått på ubestemt tid, ved å følge samme regler som skulle gjelde for endring av kontoavtalens vilkår, noe som blant annet innebar krav om skriftlig varsel med en frist på to måneder. Dette skulle likevel ikke gjelde dersom det var avtalt bindingstid.

En kontoavtale med grunnleggende betalingstjenester skulle etter forslaget kunne sies opp av betalingstjenesteyteren bare dersom kunden hadde anvendt kontoen til ulovlig formål, dersom kunden hadde gitt uriktige opplysninger for å få åpnet kontoen, eller dersom det ikke hadde vært foretatt betalingstransaksjoner på kontoen de siste 24 måneder.

Når det gjelder konto som ikke brukes, ble det foreslått en endring som åpnet for at kunden eller arvingene kan varsles på annen måte enn ved rekommandert brev.

Når det gjelder kredittavtaler, ble det foreslått en videreføring av deler av gjeldende § 51 a første ledd om kundens oppsigelse av avtale som er inngått på ubestemt tid. Bestemmelsen ble foreslått utformet tilsvarende de foreslåtte reglene om kundens adgang til oppsigelse og heving av avtaler om konto- og betalingstjenester.

Reglene om kredityterens oppsigelse og heving bygde langt på vei på gjeldende § 51 a annet ledd og § 52. Forslaget tilsvarte ellers reglene om betalingstjenesteyterens oppsigelses- og hevingsadgang for konto- og betalingstjenester.

21.4 Høringsinstansenes synspunkter

Finanstilsynet omtaler i sin høringsuttalelse forholdet mellom adgangen til oppsigelse av avtalen og hevingsreglene.

«Finanstilsynet har videre vanskelig for å se i hvilke tilfeller det er praktisk for kunden å benytte hevingsadgangen fremfor å si opp avtalen og/eller kreve erstatning. Forholdet mellom hevings- og erstatningsbestemmelsen er ikke omtalt i høringsnotatet.

For de fleste ordinære finansavtaler om kreditt, innskudd og betalingstjenester vil oppsigelse av avtalen være det praktiske dersom kunden ikke er fornøyd med vilkårene for avtalen. Det er vanskelig å se for seg at en bank vesentlig misligholder en avtale om lån eller innskudd. Mislighold ved avtale om betalingstjenester kan på sin side være praktisk. I alle tilfeller antar Finanstilsynet at oppsigelse av avtalen, kombinert med et eventuelt erstatningsansvar, vil være mest nærliggende.

Det samme gjelder for rådgivingstjenester, både innen finans og investeringstjenester. Finanstilsynet utelukker imidlertid ikke at heving kan fungere som en sikkerhetsventil for enkelte finansavtaler.»

Forbrukerombudet er skeptisk til de foreslåtte reglene om bindingstid for kontoavtaler. Forbrukerombudet uttaler følgende i tilknytning til den foreslåtte bestemmelsen om kundens adgang til å si opp en kontoavtale:

«Første ledd gjennomfører PSD2 artikkel 55 nr. 1. I andre ledd åpner man for at det kan avtales en lengre bindingstid enn direktivets regel, for en «bestemt tidsperiode der det ikke kan foretas betalingstransaksjoner til eller fra kontoen». Det ble lagt til grunn ved revisjonen av finansavtaleloven i forbindelse med innføringen av PSD1, at en konto med slike begrensninger «ikke kan anses som betalingskontoer, fordi det i denne perioden ikke kan foretas betalingstransaksjoner til eller fra kontoen», jf. Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) s. 81, og at en slik regel dermed ikke er i strid med direktivet. Bestemmelsen er lik i PSD1 og PSD2, og de samme vurderingene bør dermed være gjeldende i dag. Forbrukerombudet kan ikke se at bestemmelsen i § 43 andre ledd omfattes av PSD2 artikkel 55 nr. 5 eller nr. 6, og legger til grunn at adgangen til å avtale bindingstid kun gjelder kontoavtaler som er unntatt fra virkeområdet til PSD2.

Forbrukerombudet er likevel tvilende til om man kan avtale binding på en eksisterende konto. Avtale om en konto som det kan overføres penger til eller fra vil i utgangspunktet være en rammeavtale som faller inn under direktivets virkeområde. Å senere avtale at kontoen skal være uoppsigelig og låst i en bestemt periode, vil etter vårt syn være i strid med PSD2 artikkel 55 nr. 1. Dette vil hindre forbrukere fra å benytte sine direktivfestede rettigheter til å si opp en slik konto. Vi mener derfor at adgangen til å avtale bindingstid på kontoavtaler må forutsette at det opprettes en ny, særskilt avtale om slik konto, der banken gis fullmakt til å overføre et avtalt beløp fra en av kundens andre konti til den sperrede kontoen.

Forbrukerombudet leser bestemmelsen slik at det ikke er tilsiktet noen endring i forbrukerens mulighet til kostnadsfritt å si opp en avtale i bindingstiden, dersom tjenesteyter endrer avtalen til kundens ugunst. […]

I tillegg til det ovennevnte stiller Forbrukerombudet spørsmål ved rimeligheten av at den næringsdrivende skal ha adgang til å endre en avtale i bindingstiden. En forbrukers insentiv til å inngå en avtale med bindingstid, vil normalt være å oppnå særlige fordeler i bindingstiden, f.eks. en høyere rente på sparepengene enn det som ellers tilbys i markedet.

Der forbruker har forpliktet seg til å låse sparepengene sine på kontoen i avtaleperioden, står tilsynelatende tjenesteyter fritt til å gjøre endringer i vilkårene i bindingstiden, med de varslingsregler som følger av finansavtaleloven. Tjenesteyteren har dermed sikkerhet for at forbrukers midler er tilgjengelig i bindingsperioden (med mindre det er mer hensiktsmessig for tjenesteyter å gjøre endringer i avtalevilkårene), men forbruker har ingen garanti for å få den avtalte renten i hele avtaleperioden. Resultatet blir i realiteten en ensidig binding av forbruker. Dette fremstår etter vårt syn som en uheldig skjevhet i avtaleforholdet. Slik Forbrukerombudet ser det, er ikke forbrukers rett til å si opp avtalen ved endringer til skade, tilstrekkelig til å rette opp i denne skjevheten. Ubalansen i avtaleforholdet kan imidlertid enkelt rettes opp ved å frata tjenesteyter adgangen til å gjøre endringer i avtalevilkårene i bindingstiden, til skade for forbruker.

Ettersom det kun kan avtales bindingstid på kontoer som faller utenfor virkeområdet til PSD2, jf. det som er skrevet om dette ovenfor, vil man i nasjonal rett stå fritt til å innføre forbud mot å endre vilkårene i bindingstiden.»

Finans Norge uttaler følgende om kravet til saklig grunn for at betalingstjenesteyteren skal kunne si opp en kontoavtale som er inngått på ubestemt tid:

«I høringsnotatet side 51 gir departementet uttrykk for at annen lovgivning og brudd på hvitvaskingsloven kan være «saklig grunn» for oppsigelse av konto og betalingstjenester. Finans Norge mener dette må fremgå av bestemmelsen, jf. også valgmuligheten i PAD art. 19. nr. 3, eller som et minimum fremgå klart av proposisjonen at dette anses som «saklig grunn». Også for avtaler om konto med grunnleggende funksjoner må oppsigelsesgrunner dekke forhold hvor kunden har brukt kontoen/betalingstjenestene til ulovlige formål, straffbare forhold eller utvist svik mot betalingstjenesteyteren, trusler, sjikanøs eller støtende mot betalingstjenesteyterens ansatte eller kunder eller anvendelse av kontoen til næringsformål. Vi viser til gjeldende forståelse av saklig grunn samt til vår kommentar til § 33 ovenfor. Vi vil også her vise til den danske Lov om betalingskonti § 13 som uttrykkelig nevner disse forholdene som oppsigelsesgrunner.

Finans Norge savner videre en drøftelse av forholdet mellom bestemmelsens annet ledd og straffeloven § 374. Etter sistnevnte bestemmelse vil en person kunne bli straffedømt for uaktsomt bedrageri, mens det etter § 45 annet ledd er et krav om at kunden «forsettlig har anvendt kontoen til ulovlige forhold».

For å få en sammenheng mellom finansavtaleloven og offentligrettslig lovgivning, mener Finans Norge at det bør fremgå av bestemmelsen at forhold som setter foretaket i en slik situasjon at foretaket ikke får oppfylt offentligrettslige plikter, for eksempel regler i hvitvaskings- eller sanksjonslovgivning, FATCA og CRS utgjør grunnlag for oppsigelse etter finansavtaleloven. Vi vil her vise til Finans Norges høringsuttalelse til Hvitvaskingslovutvalgets utredning hvor relevante problemstillinger adresseres:

«Forholdet mellom hvitvaskingsloven og kontraktsrettslige lover på finansområdet Finansforetak forholder seg til en rekke kontraktsrettslige lover. Det er motstrid mellom blant annet finansavtaleloven, forsikringsavtaleloven og hvitvaskingsloven på enkelte områder.

Motstriden gjør seg blant annet gjeldende ved avvisning, avvikling og når avvisning og avvikling skal begrunnes for kundene. […]««

Finans Norge viser videre til at den foreslåtte bestemmelsen om oppsigelse av kontoavtaler med grunnleggende funksjoner ikke omfattet samtlige av unntakene i betalingskontodirektivet artikkel 19, og det tas til orde for at disse tas inn. Videre uttales det om denne bestemmelsen:

«Finans Norge mener at det ikke bør være krav for oppsigelse at kunden forsettlig har anvendt kontoen til ulovlige forhold. Som nevnt i de generelle merknadene til denne bestemmelsen, mener vi at oppsigelse også må kunne gjøres når kunden har anvendt kontoen til ulovlige formål. Straffbare forhold eller utvist svik mot betalingstjenesteyteren, trusler, sjikanøs eller støtende opptreden overfor betalingstjenesteyterens ansatte eller kunder, anvendelse av kontoen til næringsformål, samt der det er nødvendig av hensyn til etterlevelse av annen lovgivning, herunder hvitvaskingslovgivningen. Nevnte alternativer å anses dekket av «saklig grunn» i lovforslaget § 33, som departementet legger til grunn kan videreføres også for denne nye kundegruppe under PAD ved etablering av kundeforhold. Vi mener dette bør gjenspeiles her i § 45. Videre bør det etter vår oppfatning tilføyes som gyldig oppsigelsesgrunn at forbruker ikke lenger har lovlig opphold i EØS.

Finans Norge legger til grunn at den høye terskelen for oppsigelse kun gjelder ovenfor forbrukerkunder, ettersom grunnleggende betalingstjenester etter § 33, i samsvar med PAD, vil være begrenset til forbrukerforhold. Vi viser her til vår kommentar til § 33, der vi foreslår at det presiseres at retten gjelder forbrukere.»

Finans Norge uttaler følgende om den foreslåtte bestemmelsen om oppsigelse av konto som ikke brukes:

«Bestemmelsen regulerer nærmere angitte prosedyrer betalingstjenesteyteren må følge før konto som ikke brukes kan avsluttes. Først når det har gått «mer enn ti år» siden siste transaksjon når godskriving av renter ikke medberegnes, kan betalingsyteren iverksette disse prosedyrene.

Finans Norge er av den oppfatning at 10 år bør reduseres til 24 måneder, slik at samme frist både benyttes i §§ 45 og 46. Finans Norge finner grunn til å understreke at foreldelsesfristen på innskuddet, dvs. 20 år, vil løpe i tillegg, slik at reduksjon i antall år vil få den konsekvens at kontoen vil kunne avsluttes etter 22 år, fremfor etter 30 år, så fremt de øvrige vilkårene i § 45 er oppfylt.

Begrunnelsen for forslaget er at det er et praktisk problem å gjenfinne både kontohaver og kontohavers arvinger når det har gått hele 30 år. Noen vil ha falt bort og arvinger kan være vanskelig å spore grunnet for eksempel bytte av adresse eller flytting til utlandet. Vårt forslag til justering antas å kunne bedre situasjonen noe – kontohaver/arvinger vil lettere kunne bli gjort oppmerksom på og få sitt tilgodehavende utbetalt og bankene vil noe tidligere kunne avvikle kontoer som ikke er i bruk.»

Finans Norge har enkelte lovtekniske innspill til den foreslåtte bestemmelsen om oppsigelse av kredittavtaler, og det reises spørsmål om det ikke bør settes en frist for når kreditten skal være tilbakebetalt kredittyteren. Videre uttales det:

«I annet ledd annen setning gis kunden rett til å få tilbakebetalt en forholdsmessig del av eventuelle forhåndsbetalte kostnader, jf. § 81. Finans Norge mener denne retten må innskrenkes, slik at den kun gjelder for løpende, forhåndsbetalte kostnader, som må avregnes periodisk, som for eksempel særskilt gebyr for månedlig posttilsendelse av fysisk kontoutskrift. Retten kan ikke omfatte kostnader for tjenester som er levert kunden, for eksempel etableringsgebyr.»

Kommunalbanken AS mener det vil være uheldig om det skal gjelde den samme oppsigelsestiden for alle kunder:

«Departementet foreslår å utvide virkeområdet som regulerer oppsigelsestiden for forbrukere til å gjelde enhver låntaker. Kommunalbanken mener at det er fornuftig at forbrukere er beskyttet mot avtaler med en urimelig varighet. Det er imidlertid vanskelig å se at det kan være behov for en tilsvarende beskyttelse for kunder som ikke er forbrukere. For det første må en kunne forvente at profesjonelle parter vil sikre egne interesser og behov gjennom en forhandling med tjenesteyter. Videre tar lovforslaget ikke hensyn til karakteren av lån som gis til kommuner og fylkeskommuner. Kommunalbanken skal være en langsiktig partner for finansiering av lokal velferd, og kommunale låneopptak skal sikre investeringer av varig verdi slik som kommunal infrastruktur og kommunale bygg og anlegg. Lovforslaget vil øke risiko ved å yte langsiktige lån vesentlig og ha som utilsiktet effekt at stabil langsiktig finansiering enten blir vesentlig dyrere og/eller at tilbudet av langsiktig finansiering til kommunal sektor reduseres vesentlig, hvilket vil kunne føre til økt bruk av kortsiktig finansiering til å finansiere langsiktige investeringer. Reglene om kommunal finansforvaltning har nylig blitt endret for å bidra til at kommuner ikke pådrar seg for høy refinansieringsrisiko gjennom for stor andel kortsiktig finansiering. Departementet bør foreta en ny vurdering av om kort oppsigelsestid i låneengasjementer med kommunal sektor kan få utilsiktede konsekvenser for kommunenes finansieringsstruktur.»

Språkrådet uttaler seg om bruken av ordene «oppsigelse» og «heving»:

«I enkelte paragrafer brukes ulike termer om hverandre i samme kontekst, og det kan oppstå tvil om hvorvidt det er snakk om det samme, eller om ulike ting.

Eksempler fra loven:

I § 23 og 24 brukes både betaler og forbruker i (§ 24 annet ledd bokstav a er vanskelig å forstå). I § 26 brukes både betaler, forbruker og kunde. I § 43 er overskriften oppsigelse og heving. Det ser ut til at de to begrepene er brukt synonymt. Hvis det ikke er noen betydningsforskjell, bør det ene begrepet brukes gjennomgående. Hvis det er en betydningsforskjell, bør den forklares.

Også i § 45 brukes både oppsigelse og heving.»

Bitmynt AS/Sunde Bitmynthandel uttaler i tilknytning til forslaget om betalingstjenesteyterens adgang til oppsigelse og heving av kontoavtale:

«Det er viktig å presisere at tjenesteyter ikke kan si opp kundeforholdet jf. kontraheringsplikten, bare kunde kan gjøre det. Stengning av konto må ikke innebære tap av historisk kommunikasjon etter § 5 bare fordi det oppstår tvist rundt et avtaleforhold. Tre år er i tråd med det allmenne foreldelseskravet.»

21.5 Departementets vurdering

Generelt om oppsigelse, heving og avvikling

Departementet vil innledningsvis knytte noen kommentarer til forskjellen mellom heving og oppsigelse, jf. i den forbindelse høringsuttalelsen fra Finanstilsynet. Adgangen til å heve avtalen retter seg mot motpartens mislighold av avtalen, mens oppsigelse er en ordinær måte å avslutte avtaleforholdet på uten at det må vises til et pliktbrudd fra den andre partens side. Reglene om heving er nærmere behandlet i punkt 23. Som det fremgår der, gjelder det andre krav for å kunne heve en avtale (jf. vilkåret om vesentlig mislighold) enn for å kunne si opp avtalen. Virkningene er også forskjellige. Heving av avtalen kan få betydning også for tjenester som allerede er levert, mens en oppsigelse vil få virkning bare fremover i tid. Dette kan igjen ha betydning for tilbakebetaling av gebyrer mv. Videre vil det ved oppsigelse gjerne gjelde en oppsigelsestid, og det vil kunne kreves gebyr. Ved heving gjelder det ingen oppsigelsestid, og det kan ikke kreves gebyr for avslutning av avtaleforholdet.

Ordene «heving» og «oppsigelse» brukes etter dette ikke synonymt i lovforslaget og heller ikke i kontraktsretten ellers, jf. høringsuttalelsen fra Språkrådet. Heving og oppsigelse bør derfor videreføres som forskjellige begreper med ulikt meningsinnhold.

Kundens adgang til å heve en avtale er regulert i lovforslaget § 3-48, se punkt 23. I lovforslaget §§ 4-42 til 4-44 foreslår departementet regler om kundens og tjenesteyterens adgang til å si opp en kontoavtale. Tilsvarende foreslås det i §§ 5-13 og 5-14 regler om kundens og kredittyterens adgang til å si opp en kredittavtale. I § 3-8 foreslås på bakgrunn av høringsuttalelsen fra Finans Norge en ny bestemmelse om tjenesteyterens plikt til å avvikle en avtale på grunnlag av regler utenfor finansavtaleloven eller på grunnlag av offentligrettslige vedtak eller rettsavgjørelser. Selv om avvikling av kundeforholdet på dette grunnlaget har visse likhetstrekk med heving og oppsigelse, skiller det seg prinsipielt fra heving og oppsigelse på den måten at de to førstnevnte er kontraktsrettslige tiltak, mens avvikling er et tiltak som ikke er motivert av hensynet til partene i avtalen som sådanne.

Oppsigelse

Departementet foreslår å gjennomføre reglene i artikkel 55 i det reviderte betalingstjenestedirektivet om oppsigelse av kontoavtale (rammeavtale) uten bindingstid i lovforslaget § 4-42. I bestemmelsens første ledd slås det fast at kunden til enhver tid kan si opp kontoavtalen, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist. En slik avtalt oppsigelsesfrist kan ikke overstige én måned når kunden er forbruker.

I tillegg til et økonomisk oppgjør om forhåndsbetalte gebyrer foreslår departementet at kunden skal gis rett til å få utlevert eller få fortsatt tilgang til transaksjonshistorikken på kontoen. I lys av høringsuttalelsen fra Bitmynt AS/Sunde Bitmynthandel kan det være hensiktsmessig med en klar lovhjemmel til å få opplysningene utlevert i forbindelse med oppsigelse av kontoavtalen, jf. tredje ledd bokstav c i lovforslaget.

I lovforslaget § 4-44 foreslås regler om oppsigelse av en kontoavtale som det er avtalt bindingstid for. Forslaget bygger på gjeldende § 20 annet ledd.

Departementet er enig i synpunktet Forbrukerombudet har gitt uttrykk for i høringen om at det fremstår som en skjevhet at tjenesteyteren etter gjeldende lov har adgang til å endre kontoavtalens vilkår mens avtalen er underlagt binding av midler eller har andre former for restriksjoner for kunden. Departementet foreslår derfor nye regler som har til hensikt å gi en bedre balanse av partenes rettigheter, ved at både kunden og betalingstjenesteyteren gis en rett til å si opp også en kontoavtale som det er avtalt bindingstid for.

Dersom avtalen sies opp av kunden i bindingsperioden, foreslår departementet at kunden kan bli forpliktet til å dekke betalingstjenesteyterens økonomiske tap som følge av at bindingstiden brytes. En forutsetning er at dette følger av avtalen, jf. § 4-44 annet ledd i lovforslaget. Løsningen bygger på de samme hensynene som gjør seg gjeldende ved brudd på avtaler om fastrentekreditt, jf. § 2-10 i lovforslaget. Etter modell fra reglene om fastrentekreditt foreslår departementet dessuten at hvis betalingstjenesteyteren etter avtalen har rett til kompensasjon for eventuelle tap, har kunden en tilsvarende rett til eventuell gevinst som betalingstjenesteyteren får som følge av at bindingstiden brytes, jf. bestemmelsens tredje ledd.

For kontoavtaler med bindingstid foreslår departementet en gjensidig oppsigelsesfrist på tre måneder, om partene ikke har avtalt en kortere gjensidig oppsigelsesfrist, jf. § 4-44 første ledd annet punktum. Bakgrunnen for oppsigelsesfristens lengde er knyttet til funksjonen slike innskudd har i finansmarkedene.

Som det fremgår av punkt 21.1, begrenser betalingskontodirektivet artikkel 19 betalingstjenesteyterens adgang til å si opp en avtalen om betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Den nevnte direktivbestemmelsen er foreslått gjennomført i § 4-43 i lovforslaget. Departementet foreslår at reglene gis anvendelse for kontoavtaler generelt og uavhengig av om kunden er forbruker eller ikke. Det vises til at det er en nær sammenheng mellom kundens rett til konto og betalingstjenester og oppsigelsesgrunnlaget, se her også punkt 26. Er kunden ikke forbruker, vil det kunne avtales at betalingstjenesteyteren skal ha en videre rett til oppsigelse av avtalen enn det som følger av § 4-43.

Betalingstjenesteyteren må etter lovforslaget ha «saklig grunn» for å si opp kontoavtalen, jf. første ledd. Departementet antar at de samme forholdene som anses som «saklig grunn» og kan gi betalingstjenesteyteren rett til å avvise en kunde etter reglene i lovforslaget § 4-1, bør kunne gi rett også til oppsigelse av kontoavtalen. Terskelen for å regne et forhold som «saklig grunn» kan likevel være noe høyere ved en oppsigelse enn i forbindelse med en avtaleinngåelse, siden oppsigelse av en avtale kunden allerede har innrettet seg i tillit til, vil kunne være mere inngripende enn at en forespørsel om å inngå avtale avvises.

I samsvar med artikkel 19 nr. 2 foreslås det i § 4-43 første ledd annet punktum bokstav a til d en angivelse av forhold som uansett vil gi grunnlag for oppsigelse av kontoavtalen. Når det gjelder bokstav b om at betalingstjenesteyteren skal ha rett til å si opp en konto som er brukt til ulovlige formål, tar Finans Norge i sin høringsuttalelse til orde for at det ikke stilles krav om «forsett». Departementet vil bemerke at det må være klart at betalingstjenesteyteren ved å si opp kontoavtalen ikke skal forfølge straffbare forhold som ikke rammer betalingstjenesteyterens virksomhet. I de fleste tilfeller vil betalingstjenesteyteren uansett være berettiget til å heve kontoavtalen etter regler om heving eller som følge av avtalerettslige regler om svik. Når det gjelder spørsmålet om det bør kreves at kunden «forsettlig» har brukt kontoen til ulovlige forhold, vises det til at i den engelske språkversjonen av direktivet benyttes ordet «deliberately». Departementet foreslår at det i første ledd annet punktum bokstav b stilles krav om «hensikt». Man unngår da forveksling med det strafferettslige forsettsbegrepet.

Etter § 4-43 første ledd annet punktum bokstav c kan det at kunden har gitt uriktige opplysninger, gi betalingstjenesteyteren grunnlag for å si opp kontoavtalen. Forutsetningen er likevel at korrekte opplysninger ville ha medført at tjenesteyteren kunne ha avvist kunden. Har kunden vært i rettsvillfarelse om betalingstjenesteyterens kontraheringsplikt og derfor gitt gale opplysninger i den tro at det ville gi større sjanse for å kunne åpne konto, mens betalingstjenesteyteren var forpliktet til ikke å avvise kunden, skal det forhold at kunden har gitt uriktige opplysninger, ikke gi grunnlag for oppsigelse. Etter omstendighetene i avtaleforholdet kan det at kunden har gitt uriktige opplysninger, likevel kunne gi grunnlag for heving fra betalingstjenesteyterens side.

Finans Norge har i høringen uttalt at lovforslaget bør omfatte også alternativene i betalingskontodirektivet artikkel 19 nr. 2 bokstav d og e.

Artikkel 19 nr. 2 bokstav d gir betalingstjenesteyteren rett til å si opp kontoavtalen fordi kunden ikke lenger er bosatt i EØS. Departementet foreslår å innta dette alternativet i lovforslaget § 4-43 første ledd annet punktum bokstav d. Det vises til at betalingstjenesteyteren etter § 4-1 tredje ledd kan nekte kunder som ikke er bosatt innenfor EØS, å åpne konto. Det synes da naturlig at betalingstjenesteyteren også skal kunne si opp avtalen dersom kunden senere bosetter seg utenfor EØS.

Artikkel 19 nr. 2 bokstav e gir rett til oppsigelse av kontoavtalen fordi kunden har åpnet en betalingskonto med grunnleggende funksjoner hos en annen betalingstjenesteyter i samme medlemsstat. Når det gjelder dette alternativet, viser departementet til at retten til kontoavtale og betalingstjenester etter lovforslaget går lenger enn etter reglene i betalingskontodirektivet, og at retten også gjelder næringsdrivende kunder. Det vises her til § 4-1 og punkt 26. Departementet har også vanskelig for å se tilstrekkelige grunner for at betalingstjenesteyteren bør kunne si opp en avtale bare fordi kunden har en tilsvarende konto hos en konkurrent. Det vises i den forbindelse til at betalingstjenesteyteren både kan ta rimelig betalt for sine tjenester og kan si opp avtalen om kontoen ikke er brukt på to år. Flere kontoer hos ulike tilbydere gir dessuten bedre konkurranse i markedet.

Departementet foreslår at tjenesteyteren som et alternativ til oppsigelse skal kunne sperre kontoen. Sperring vil være mindre inngripende enn oppsigelse og kan være praktisk dersom tjenesteyteren er villig til å fortsette avtaleforholdet dersom kunden retter de forholdene som gir grunnlag for oppsigelse.

Departementet legger til grunn at tjenesteyteren vil kunne gi et betinget varsel om oppsigelse sammen med forslag til nye vilkår. I så fall løper akseptfristen og oppsigelsesfristen parallelt. Dersom en slik oppsigelse i lys av de foreslåtte vilkårene ikke er «saklig», innebærer det at tjenesteyteren ikke kan si opp avtalen med den begrunnelse av kunden ikke godtar forslaget til nye vilkår.

Reglene i gjeldende § 22 om konto som ikke brukes, foreslås videreført i § 4-46. Det foreslås en endring ved at tjenesteyterens varslingsplikt inntrer når det er gått to år, ikke ti år som etter gjeldende lov. Forslaget må ses i sammenheng med § 4-43 første ledd annet punktum bokstav a, som gir tjenesteyteren adgang til å si opp kontoavtalen når det er gått mer enn to år siden siste transaksjon. Endringsforslaget har bakgrunn i synspunktene som Finans Norge har gitt uttrykk for om dette spørsmålet i høringen. Betalingstjenesteyteren er ikke forpliktet til å si opp en konto som ikke har vært benyttet på to år, men kunden skal etter forslaget varsles om at betalingstjenesteyteren har rett til å si opp kontoen.

For kredittavtaler foreslår departementet en tilsvarende rett for kunden til å si opp avtalen som det som er foreslått for kontoavtaler, jf. lovforslaget § 5-13. Kunden vil etter dette kunne si opp kredittavtalen til enhver tid, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist, som i forbrukeravtaler ikke kan være lengre enn én måned. Når det gjelder kredittyterens rett til oppsigelse av en kredittavtale som er inngått på ubestemt tid, gjelder det etter § 5-14 i lovforslaget et krav om saklig grunn. I forbrukeravtaler skal kredittyterens oppsigelsesfrist være minst to måneder. I kredittavtalen kan det for øvrig fastsettes at kredittyteren ikke skal kunne si opp avtalen i en bestemt tidsperiode der renter eller andre kredittkostnader ikke kan endres (fastrentekreditt).

Når det gjelder tidspunktet for tilbakebetaling ved kundens eller kredittyterens oppsigelse, viser departementet til at kunden har rett til å tilbakebetale før avtalt forfallstid, se nærmere punkt 7. Departementet foreslår i § 5-13 annet ledd, jf. § 5-14 fjerde ledd, nye regler for oppsigelse av kreditt som presiserer at kunden er forpliktet til å betale avdrag, renter og andre omkostninger i samsvar med hva som er avtalt, frem til kredittbeløpet er tilbakebetalt. Utestående skyldig kredittbeløp skal betales ved krav om betaling fra kredittyteren (påkrav), eventuelt innen et forfallstidspunkt som avtales mellom partene. Kredittyteren kan imidlertid kreve tilbakebetaling tidligst fra det tidspunktet oppsigelsen gjelder fra, det vil si fra oppsigelsen eller fra oppsigelsesfristens utløp dersom det gjelder en oppsigelsesfrist.

Ved oppsigelsen skal kunden ha rett til å få tilbakebetalt en forholdsmessig andel av forhåndsbetalte kostnader. I lys av høringsuttalelsen fra Finans Norge viser departementet til EU-domstolens avgjørelse i sak C-2019/702 om forståelsen av forbrukerkredittdirektivet artikkel 16, som det er nærmere redegjort for i merknaden til lovforslaget § 5-13. For oversiktens skyld kan det nevnes at, i motsetning til det som gjelder ved oppsigelse, vil kunden kunne få tilbakebetalt en større andel av forhåndsbetalte gebyrer ved bruk av angrerett eller heving av hele kredittavtalen – dersom vilkårene for angrerett eller heving med tilbakevirkende kraft foreligger. For kunden vil derfor heving eller bruk av angrerett som et utgangspunkt være mer økonomisk gunstig enn oppsigelse.

Avvikling

I lys av Finans Norges høringsinnspill om avvikling av kundeforhold etter offentligrettslige pålegg foreslår departementet en særskilt regel om slik avvikling i lovforslaget § 3-8. Plasseringen av bestemmelsen i den innledende delen av kapittel 3 er ment å signalisere at det dreier seg om en form for avvikling som ligger utenfor hva som regnes som oppsigelse etter avtalen eller heving som kontraktsrettslig sanksjon for vesentlig mislighold.

Dersom vilkårene for avvikling og heving eller oppsigelse foreligger til samme tid, og under forutsetning av at tjenesteyteren ikke er pålagt å avvikle avtalen på en bestemt måte, skal avtalen avsluttes ved heving eller oppsigelse, jf. kravet i første ledd om at avvikling etter bestemmelsen må være «nødvendig». Kundens rettigheter etter reglene om oppsigelse og heving tilsier at det er disse regelsettene som gis anvendelse hvis vilkårene for oppsigelse eller heving er oppfylt. Utgangspunktet bør dessuten være at reglene om det økonomiske oppgjøret ved oppsigelse anvendes så langt de passer ved avviklingen og noe annet ikke fremgår av grunnlaget for avviklingsplikten. Departementet viser ellers til at det i § 3-8 er gitt særlige regler om varsling og adgang til å unnlate varsling ved avvikling. Som et utgangspunkt bør det ikke kunne gjøres gjeldende kontraktsrettslige sanksjoner etter reglene i finansavtaleloven mot tjenesteyteren som følge av avviklingen. Det kan likevel etter omstendighetene være aktuelt med slike sanksjoner dersom tjenesteyteren allerede ved avtaleinngåelsen forsto eller burde forstå at avtalen innebar forhold som vil kunne gi grunnlag for avvikling av kundeforholdet etter § 3-8.