36 Kredittavtaler med flere skyldnere

Den alminnelige regelen i norsk rett er at når flere er skyldnere i fellesskap etter avtale, svarer de én for alle og alle for én, med mindre det er særlige holdepunkter for at en annen løsning er avtalt, se som eksempler gjeldsbrevloven § 39, selskapsloven § 2-4 første ledd og sjøloven § 102. Utgangspunktet er det prinsipale solidaransvaret, hvor kreditor kan kreve hele kravet tilbakebetalt fra hvem som helst av samskyldnerne. For kausjonisten gjelder på den annen side et subsidiært solidaransvar; det vil si at kreditor først må forsøke å få betaling fra hovedskyldneren eller hovedskyldnerne. Det vises i den forbindelse til finansavtaleloven § 71.

Det kan for det solidariske ansvaret skilles mellom forpliktelsene utad og gjeldsansvaret samskyldnerne imellom. En vanlig forutsetning er at samskyldnerne seg imellom bare skal svare for en bestemt del av gjelden, eller en like stor andel for hver av samskyldnerne. Dette kommer til uttrykk også i regressregelen i lovforslaget § 2-16.

Det finnes også andre former for felles ansvar enn solidarisk ansvar. Forholdet kan være at den enkelte samskyldneren ikke er ansvarlig for hele gjelden, men kan kreves bare for en andel av fellesgjelden (pro rata ansvar). Denne ansvarsformen er særlig brukt i visse selskapsforhold, jf. selskapsloven § 1-2 første ledd bokstav b. En annen ansvarsform er samskyldnere med alternativt ansvar; det vil si at kreditor kan kreve enten samskyldner A eller samskyldner B, men ikke begge to. Straks kravet er rettet til den ene, er den andre fri fra forpliktelsen overfor kreditor.

I regressomgangen er utgangspunktet gjensidig regressrett mellom A og B, slik at uansett om det er A eller B som betaler gjelden til kreditor, kan den delen som etter avtalen mellom A og B skulle ligge på den andre, kreves tilbakebetalt. Det er mulig å avtale andre løsninger, for eksempel at B kan kreve regress av A, mens A ikke skal ha rett til å kreve regress av B. En samskyldner kan uansett bare søke tilbakebetalt hos den andre det som overstiger betalerens egen gjeldsforpliktelse (delregress). Kausjonisten derimot vil som et utgangspunkt ha rett til helregress, ved at hele beløpet som er betalt etter kausjonsansvaret, kan kreves tilbakebetalt i regressomgangen med mindre noe annet er avtalt med hovedskyldneren. Tilsvarende gjelder dersom gjelden er stiftet i den ene samskyldnerens interesse. Det er da denne som må bære hele ansvaret innad mellom samskyldnerne.

Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig med en regulering i loven av enkelte spørsmål knyttet til kredittavtaler med to eller flere samskyldnere og hvor minst én av kredittkundene er forbruker. Det vises til lovforslaget §§ 5-16 til 5-21. De foreslåtte reglene kommer til anvendelse når to eller flere kunder etter samme kredittavtale hefter for felles gjeld, og hvor kredittyteren kan gjøre gjeldende krav om tilbakebetaling tidligere enn de tidspunktene som er angitt i lovforslaget § 6-10 om kausjonens forfall mv. I lovforslaget § 5-16 fremgår dette ved ordene «to eller flere kunder», som da er ment å utelukke kausjonisten. Reglene er i hovedsak sammenfallende med tilsvarende regler som gjelder for kausjonsavtaler. De er likevel tilpasset det forholdet at samskyldnerens gjeldsansvar kan gjøres gjeldende tidligere enn et kausjonsansvar.

Departementet nevner for øvrig at lovforslaget § 3-11 gir enkelte alminnelige føringer for avtaleforhold med flere avtalemotparter, herunder samskyldnere.

I §§ 5-2 og 5-4 foreslår departementet regler om kredittvurdering og avslagsplikt. Lovforslaget innebærer en plikt for kredittyteren til å vurdere kundens kredittevne og til å avstå fra å yte kreditten dersom kredittvurderingen tilsier at kunden ikke kan oppfylle de økonomiske forpliktelsene etter avtalen, se nærmere punkt 34. I høringen har Finans Norge reist spørsmål om anvendelsen av disse reglene når flere låntakere skal være samskyldnere. Finans Norge mener det bør være mulig å legge samskyldnernes samlede økonomi til grunn i kredittvurderingen. Til dette vil departementet bemerke at de foreslåtte reglene om kredittvurdering har bakgrunn i boliglåndirektivets artikkel 18. Artikkel 18 nr. 5 innebærer at når kredittvurderingen tilsier at forbrukeren ikke vil kunne oppfylle sine forpliktelser etter avtalen, skal kredittyteren avstå fra å yte kreditt. Videre uttales følgende i direktivets fortale avsnitt 57:

«Kredittgiverens beslutning om hvorvidt kreditten skal ytes, bør være forenlig med resultatet av kredittverdighetsvurderingen. For eksempel bør kredittgiverens mulighet til å overføre en del av risikoen til en tredjepart ikke føre til at kredittgiveren ser bort fra konklusjonene av kredittverdighetsvurderingen og tilbyr en kredittavtale til en forbruker som sannsynligvis ikke vil klare å tilbakebetale kreditten.»

Det at kredittyteren kan få dekning også hos for eksempel en samskyldner, gir dermed ikke kredittyteren grunnlag for å inngå avtale med en kunde om et større ansvar enn det kredittvurderingen tilsier at vedkommende med sannsynlighet vil kunne klare å betjene.

Samtidig følger det av artikkel 18 nr. 1 at kredittvurderingen skal ta tilstrekkelig hensyn til «faktorer som er relevante» for å kontrollere sannsynligheten for at forbrukeren vil kunne oppfylle sine forpliktelser etter kredittavtalen. Det vises i den forbindelse også til fortalens avsnitt 55. I samsvar med dette vil ikke bare inntekt, men også oppsparte midler og eiendeler kunne tas i betrakting. Når det gjelder samskyldnere, legger departementet til grunn at regressfordringen som en samskyldner eventuelt vil ha overfor andre samskyldnere, må kunne tas i betraktning som en av skyldnerens eiendeler etter lovforslaget.

Det kan være en fordel med en tydeligere regulering av disse spørsmålene i loven. Som det fremgår av punkt 9, foreslås det i § 2-16 å kodifisere regler om regress. I § 5-17 første ledd foreslås en bestemmelse om at det skal inntas i kredittavtalen hvor stor andel av kredittbeløpet som kan kreves tilbake fra hver samskyldner. Videre er det i bestemmelsens annet ledd presisert at en samskyldners kredittevne etter § 5-1 skal vurderes på grunnlag av gjeldsansvaret etter første ledd selv om samskyldnerne seg imellom har avtalt en annen fordeling. At adgangen til å søke regress hos en samskyldner kan tas i betraktning ved vurderingen av kredittevnen, kommer forutsetningsvis til uttrykk i tredje ledd. Denne bestemmelsen gir en beskyttelse av regresskravet i tilfeller der en samskyldners kredittevne er betinget av at vedkommende kan gjøre gjeldende et regresskrav. Kredittyteren skal i så fall påse at samskyldnerne i kredittavtalen inntar vilkår om at det ikke kan gis avkall på krav om tilbakebetaling før det tidspunktet kravet kan gjøres gjeldende.