10 Informasjonsdeling under ungdomsstraff og ungdomsoppfølging

10.1 Gjeldende rett

I NOU 2008: 15 ble det foreslått en bestemmelse om at deltakere i ungdomsstormøte med lovbestemt taushetsplikt skulle ha «opplysningsplikt under møtet for alle forhold som berører saken eller som ungdomskoordinatoren finner er av betydning». Formålet med forslaget var å sikre et godt samarbeid og en god informasjonsflyt mellom etatene. Utvalget mente også at det ville være mer hensiktsmessig å regulere taushetsplikten i lov enn ved samtykke, jf. NOU 2008: 15 punkt 9.5.5.10 side 156. Utvalget understreket at ungdommen måtte få god informasjon om denne opplysningsplikten før ungdommen samtykket i overføring av en sak til ungdomsstormøtet.

Utvalgets forslag fikk imidlertid ikke tilslutning under høringen, og det ble ikke fulgt opp, jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 10.9.4 side 125. Departementet la til grunn at unntak fra taushetspliktreglene som følge av samtykke, ville gi tilstrekkelig grunnlag for fri dialog under ungdomsstormøtet og i senere møter i oppfølgningsteamet.

Deling av personopplysninger i tilknytning til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er i dag derfor basert på samtykke fra ungdommen og eventuelt ungdommens verger. Konfliktrådsloven inneholder hverken særskilte bestemmelser om deling av informasjon mellom offentlige organer, eller bestemmelser om behandling av personopplysninger.

10.2 Nasjonale og internasjonale rammer for lovgivningen

10.2.1 Forholdet til Grunnloven og menneskerettighetene

Forvaltningsorganers adgang til deling av taushetsbelagte personopplysninger begrenses av retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og internasjonale menneskerettskonvensjoner som EMK og SP.

Grunnloven § 102 sier ikke noe om adgang til å gjøre inngrep i rettighetene etter bestemmelsen, men den bygger på de tilsvarende bestemmelsene i EMK artikkel 8 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17, og må derfor tolkes i lys av konvensjonsbestemmelsene og praksis om disse, jf. også Rt. 2015 side 93 avsnitt 60.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har lagt til grunn en vid tolkning av begrepet «privatliv» og en lav terskel for når offentlige myndigheters behandling av personopplysninger skal anses som et inngrep i retten til privatliv. Offentlige myndigheters lagring av personopplysninger om «privatlivet» utgjør i seg selv et inngrep i retten til privatliv, se S. og Marper mot Storbritannia 4. desember 2008 (30562/04 og 30566/04) avsnitt 66 til 67 med videre henvisninger.

Utlevering av personopplysninger fra et forvaltningsorgan må derfor i de aller fleste tilfeller oppfylle kravene i EMK artikkel 8 nr. 2. Slik utlevering må følgelig ha tilstrekkelig hjemmel, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig, se Prop. 166 L (2020–2021) Endringer i forvaltningsloven m.m. (utvidet adgang til informasjonsdeling) punkt 3.7.2 side 21–22.

I alle saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1. Videre har også barn et særskilt vern mot vilkårlige eller ulovlige inngrep i sitt privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 16. I konvensjonens artikkel 12 nr. 1 er det videre slått fast at barnet blant annet skal ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som vedrører det, og at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

10.2.2 Regler om personvern

I tillegg til rammene som følger av Grunnloven og EMK, som er gjennomgått i punkt 10.2.1, begrenses forvaltningsorganers adgang til deling av personopplysninger også av særlige regler om personvern.

I 2016 vedtok EU-parlamentet og Europarådet et nytt europeisk personvernregelverk bestående av forordning (EU) 2016/679 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personvernforordningen eller GDPR), og direktiv (EU) 2016/680 om beskyttelse av fysiske personer ved behandling av personopplysninger for å forebygge, etterforske, avdekke eller straffeforfølge lovbrudd eller gjennomføring av straffereaksjoner, og om fri utveksling av slike opplysninger (politidirektivet eller LED).

Personvernforordningen er innlemmet i EØS-avtalen og utgjør dermed de sentrale EØS-rettslige kravene til nasjonale regler om personvern. Forordningen er gjennomført i norsk rett ved lov 15. juni 2018 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og gjelder som norsk lov, jf. personopplysningsloven § 1. Personvernforordningen omfatter imidlertid ikke behandling av personopplysninger som utføres med henblikk på å forebygge, etterforske, avsløre eller straffeforfølge straffbare forhold eller iverksette strafferettslige sanksjoner, jf. forordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav d.

Politidirektivet (LED), som blant annet regulerer behandling av personopplysninger som ledd i straffegjennomføring, har store likhetstrekk med personvernforordningen, men er på noen områder tilpasset de særlige hensynene som gjelder behandling av personopplysninger ved etterforskning og straffeforfølgning av lovbrudd.

De grunnleggende personvernprinsippene fremgår av LED artikkel 4, i tillegg til artiklene 5–11 som gir mer utdypende regler på enkelte områder.

Artikkel 4 pålegger medlemsstatene å sørge for at personopplysninger skal:

1. behandles lovlig og rimelig,

2. innsamles til uttrykkelig angitt og legitime formål og ikke behandles på en måte som er uforenelig med disse formål,

3. er tilstrekkelige, relevante og ikke omfatter mer enn hva som kreves for å oppnå formålet med behandlingen,

4. er korrekte og om nødvendig oppdaterte, og det skal tas ethvert rimelig skritt for å sikre at personopplysninger som er uriktige i forhold til de formål som skal oppnås, straks slettes eller rettes,

5. oppbevares på en slik måte at det ikke er mulig å identifisere de registrerte i et lengre tidsrom enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen, og

6. behandles på en måte som sikrer tilstrekkelig sikkerhet for personopplysningene, herunder beskyttelse mot uautorisert eller ulovlig behandling og mot utilsiktet tap, tilintetgjørelse eller beskadigelse ved bruk av egnede tekniske eller organisatoriske tiltak.

Etter LED artikkel 8 er behandling av personopplysninger bare tillatt dersom det er hjemlet i nasjonal rett. Direktivet har ikke bestemmelser om at samtykke kan være grunnlag for behandling av personopplysninger.

Videre skal opplysningene bare behandles dersom det er nødvendig ut fra formålet, jf. LED artikkel 8 nr. 1. Behandlingen skal heller ikke være mer omfattende enn det som er nødvendig, jf. artikkel 4 nr. 1 bokstav c.

LED artikkel 10 oppstiller særlige krav til behandlingen av enkelte kategorier personopplysninger som regnes som særlig sensitive, såkalte «særlige kategorier av personopplysninger».

Europarådets konvensjon om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger 28. januar 1981 (ETS nr. 108) er den første og eneste rettslig bindende internasjonale avtalen om personvern. Konvensjonen er ratifisert av Norge og 52 andre land i verden. Den fastsetter en rekke prinsipper, rettigheter og plikter som skal følges ved behandling av personopplysninger, og som partene er forpliktet til å gjennomføre i sin nasjonale lovgivning. I 2018 ble en endringsprotokoll til konvensjonen vedtatt og åpnet for signering for både land som er medlemmer av Europarådet, og for tredjeparter. Endringene sørget for at konvensjonen innholdsmessig er i tråd med personvernforordningen. Norge har signert endringsprotokollen, men den er foreløpig ikke ratifisert.

Konfliktrådsloven inneholder som nevnt ikke bestemmelser om behandling av personopplysninger. Som omtalt i høringsnotatene 1. september 2020 og 13. oktober 2022, pågår det imidlertid et arbeid i departementet med å utarbeide forslag til en ny lovregulering av behandling av personopplysninger under varetekt og straffegjennomføring. Inntil nye regler om dette trer i kraft, gjelder fortsatt lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven (2000)) og forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften (2000)) for behandling av personopplysninger ved gjennomføringen av strafferettslige reaksjoner i konfliktrådene. Dette følger av forskrift 15. juni 2018 nr. 877 om overgangsregler om behandling av personopplysninger § 1 bokstav b.

Etter personopplysningsloven (2000) kan behandling av personopplysninger, som innhenting og utlevering, blant annet finne sted dersom den registrerte har samtykket. Utveksling av opplysninger som gjelder barn, krever i utgangspunktet samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret, jf. lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 30.

10.2.3 Regler om taushetsplikt

Også reglene om taushetsplikt innebærer begrensninger i forvaltningsorganers adgang til deling av taushetsbelagte personopplysninger. Taushetsplikten innebærer en forpliktelse til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til nærmere angitte opplysninger.

Etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 har enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, taushetsplikt om det de i forbindelse med tjenesten får vite om «noens personlige forhold». Regelen tar sikte på opplysninger som det med god grunn er vanlig å ønske å holde for seg selv, for eksempel opplysninger om ømtålige familie- og hjemforhold, fysisk og psykisk helse, seksuell legning, politisk og religiøs overbevisning mv. Opplysninger som etter forvaltningsloven § 13 andre ledd ikke skal regnes som personlige forhold, er fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige, jf. § 13 andre ledd første punktum. Opplistingen er ikke uttømmende, og utgangspunktet er at opplysninger som ikke er mer sensitive enn de som er nevnt i § 13 andre ledd, heller ikke vil gjelde noens «personlige forhold». Dette gjelder for eksempel telefonnummer og e-postadresser, med mindre personen har hemmelig telefonnummer, eller det foreligger andre særegne forhold.

Det må vurderes konkret om en opplysning angår «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. I vurderingen må det blant annet legges vekt på om opplysningen, alene eller sammen med andre tilgjengelige opplysninger, kan skade eller utlevere en person, om den er gitt i fortrolighet, og om utlevering kan skade tilliten til forvaltningen, jf. Prop. 166 L (2020–2021) punkt 3.1 side 15. Opplysninger om kriminelle handlinger og lovbrudd har tradisjonelt blitt ansett som «personlige forhold», men dette må i dag bero på en nærmere vurdering, blant annet av om lovbruddet har skjedd i privat sammenheng, i forbindelse med næringsvirksomhet eller under utøvelse av offentlig virksomhet eller andre stillinger som krever særlig tillit. Opplysninger som gjelder mistanke om lovbrudd vil typisk være underlagt taushetsplikt etter § 13 første ledd nr. 1. Dersom opplysningene gjelder en virksomhet eller utelukkende kan knyttes til næringsvirksomhet, vil det derimot være taushetsplikten som følger av § 13 første ledd nr. 2 om opplysninger som det vil være av «konkurransemessig betydning» å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningene gjelder, som vil være aktuell, og ikke bestemmelsen om taushetsplikt etter første ledd nr. 1.

Flere lover fastsetter en strengere taushetsplikt enn de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Dette gjelder blant annet konfliktrådsloven § 9, barnevernsloven § 13-1, politiloven § 24, jf. blant annet politiregisterloven § 23, sosialtjenesteloven § 44, opplæringslova § 15-1, og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Etter disse lovene gjelder taushetsplikten også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.

Personer som utfører tjeneste eller arbeid for konfliktrådet er dermed undergitt taushetsplikt om noens personlige forhold både etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og konfliktrådsloven § 9. Konfliktrådsloven § 9 første ledd andre punktum innebærer som nevnt en viss utvidet taushetsplikt, sammenlignet med de generelle reglene i forvaltningsloven.

Enkelte yrkesgrupper er underlagt profesjonsmessig taushetsplikt. Helsepersonell er for eksempel underlagt taushetsplikt om opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får kjennskap til som helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. For helsepersonell som utfører arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan, gjelder også taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13.

Taushetsbelagte opplysninger kan bare deles innad i et organ eller mellom forvaltningsorganer dersom lov eller forskrift med hjemmel i lov åpner for det.

Forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b inneholder flere bestemmelser som kan gi grunnlag for deling av taushetsbelagt informasjon. Etter forvaltningsloven § 1 gjelder loven for «den virksomhet som drives av forvaltningsorganer» når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Det følger også av konfliktrådsloven § 9 andre ledd at forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g gjelder for konfliktrådets virksomhet så langt de passer.

Etter departementets vurdering er det særlig reglene i forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og § 13 b første ledd nr. 5 og 6 som vil være aktuelle for informasjonsdeling i forbindelse med ungdomsreaksjonene. Det vises til Prop. 166 L (2020–2021) punkt 3.2 side 15–17 for en nærmere gjennomgang av de øvrige bestemmelsene i §§ 13 a og 13 b.

Forvaltningsloven § 13 a nr. 1 slår fast at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1 til 9 inneholder bestemmelser som gir adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger i situasjoner der private eller offentlige interesser tilsier det. Flere av hjemlene er ment å tilrettelegge for nødvendig deling av informasjon mellom ulike deler av forvaltningen, og samlet gir disse bestemmelsene en forholdsvis vid adgang til deling av taushetsbelagte opplysninger mellom forvaltningsorganer, jf. Prop. 166 L (2020–2021) punkt 3.2 side 16. Det bemerkes at bestemmelsene gir en adgang, men i utgangspunktet ingen plikt, til å videreformidle opplysninger.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 kan et organ gi andre forvaltningsorganer opplysninger om «en persons forbindelse med organet» og om «avgjørelser som er truffet», og «ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag». Bestemmelsen gir dermed tre alternative muligheter for deling av opplysninger. Det kan dreie seg om opplysninger om «en persons forbindelse med organet», opplysninger om «avgjørelser som er truffet», eller opplysninger som det er «nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver». Bestemmelsen kan derimot ikke brukes til å gi opplysninger kun for å fremme mottakerorganets oppgaver.

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gir et forvaltningsorgan adgang til å på nærmere vilkår anmelde eller gi «opplysninger om lovbrudd» til påtalemyndigheten eller kontrollmyndigheter. Bestemmelsen åpner bare for deling av slike opplysninger der dette «finnes ønskelig av allmenne omsyn» eller der «forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver».

I tillegg til reglene i forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b, inneholder § 13 g en generell hjemmel for Kongen til å gi forskrift om adgang til informasjonsdeling mellom offentlige organer.

Etter forvaltningsloven § 13 g første punktum kan Kongen gi forskrift om at taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 ikke skal være til hinder for at «bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet». Det er en forutsetning at delingen «ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder». Der det foreligger et etablert samarbeid mellom organer, følger det av § 13 g andre punktum at forskrifter etter første punktum om nødvendig også kan omfatte opplysninger som etter annen lov er underlagt særlige begrensninger i adgangen til å dele opplysninger etter § 13 b første ledd.

Forskriftshjemmelen i forvaltningsloven § 13 g trådte i kraft 1. juli 2021. Relevante forarbeider er særlig Prop. 166 L (2020–2021). Der uttales det blant annet at dagjeldende regelverk (før vedtakelsen av forskriftshjemmelen i § 13 g) ikke dekket behovet for deling av taushetsbelagte opplysninger mellom forvaltningsorganer, jf. Prop. 166 L (2020–2021) punkt 2.5 side 14 og punkt 4.3 side 29.

Videre inneholder særlovgivningen både bestemmelser som gir utvidet adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger, og bestemmelser som begrenser adgangen til å formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer, sammenlignet med de generelle bestemmelsene i forvaltningsloven. Nedenfor nevnes kun enkelte eksempler til illustrasjon. Se Prop. 166 L (2020–2021) punkt 3.3 side 17 flg. for en nærmere redegjørelse for regler som fraviker eller supplerer forvaltningslovens regler.

Som en utvidelse av den generelle adgangen til å dele ellers taushetsbelagte opplysninger, følger det av politiregisterloven § 30 første ledd at taushetsplikten ikke er til hinder for at politiet utleverer opplysninger til andre offentlige organer i deres interesse, dersom dette er «nødvendig for å fremme mottakerorganets oppgaver etter lov eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte». Slik utlevering må være forholdsmessig i den konkrete situasjonen.

Som en begrensning av den alminnelige adgangen til å dele ellers taushetsbelagte opplysninger, følger det av barnevernsloven § 13-1 tredje ledd tredje punktum at unntaket fra taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke gjelder på barnevernslovens område. Dette innebærer at taushetsplikten etter barnevernsloven går noe lenger enn etter forvaltningslovens alminnelige regler, og at barnevernet ikke kan anmelde eller opplyse om lovbrudd ut fra allmenne hensyn. Derimot kan barnevernet gi opplysninger til andre forvaltningsorganer og helsepersonell når det er nødvendig for å ivareta barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte sak, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første og andre punktum. Videre er taushetsplikten for eksempel ikke til hinder for at barnevernstjenesten kan gi andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5, se ovenfor.

For helsepersonell gjelder som nevnt også den profesjonsbaserte taushetsplikten etter helsepersonelloven §§ 21 flg. Deres delingsadgang for opplysninger som gjelder «noens personlige forhold», reguleres av helsepersonelloven.

10.3 Kort om forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 foreslo departementet å fastsette en lovhjemmel for informasjonsdeling i en ny bestemmelse i konfliktrådsloven. Bestemmelsen skulle åpne for en begrenset adgang til å dele personopplysninger ved ungdomsreaksjonene, uavhengig av ungdommens samtykke. Forslaget gikk blant annet ut på å åpne for at deltakerne i koordineringsgruppen, uavhengig av lovbestemt taushetsplikt, skulle kunne innhente og utlevere personopplysninger når dette er nødvendig for koordineringsgruppens og ungdomskoordinators utførelse av nærmere bestemte oppgaver.

Formålet med forslaget var å sikre en mer effektiv informasjonsdeling og en raskere iverksettelse av ungdomsreaksjonene. Forslaget tok også sikte på å bringe norsk rett nærmere LED om behandling av personopplysninger under straffegjennomføring innenfor EU, som krever en tilstrekkelig, klar, presis og forutsigbar hjemmel i nasjonal rett som behandlingsgrunnlag for behandling av personopplysninger.

De aller fleste høringsinstansene som uttalte seg om forslaget, ga uttrykk for å være enige i, eller å ha forståelse for, behovet for en lovregulering av adgangen til informasjonsdeling under gjennomføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Kun én høringsinstans – Kriminalomsorgen region sørvest – gikk imot forslaget i sin helhet. Flere høringsinstanser hadde imidlertid innvendinger mot den nærmere utformingen av en slik hjemmel. Blant annet ble det vist til at det ville være en lite hensiktsmessig ordning dersom informasjonsdelingen fortsatt delvis skulle baseres på samtykke. Videre pekte flere høringsinstanser på at adgangen til å dele opplysninger ikke burde knyttes opp til de enkelte deltakerne i koordineringsgruppen, at det kunne være behov for å dele informasjon i andre sammenhenger enn de forslaget la opp til, samt at det ikke var tatt tilstrekkelig hensyn til ungdommens rett til å medvirke ved informasjonsdelingen.

10.4 Forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022

I høringsnotatet 13. oktober 2022 foreslo departementet en generell hjemmel for informasjonsdeling i saker som gjelder ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Departementet understreket at lovregulering av adgangen til slik informasjonsdeling reiser vanskelige spørsmål, og at det er en utfordring å utforme enkle og praktikable regler samtidig som hensynet til ungdommens privatliv og personvern blir tilstrekkelig ivaretatt. Det ble derfor særskilt bedt om høringsinstansenes vurdering av hvordan regelverket kan ivareta de kryssende hensynene på en best mulig måte.

Blant annet i lys av innspill som departementet mottok i forbindelse med høringen 1. september 2020, foreslo imidlertid departementet å åpne for at det kunne deles taushetsbelagt informasjon om ungdommen når det er nødvendig for å forberede og gjennomføre ungdomsoppfølging og ungdomsstraff etter konfliktrådsloven kapittel IV. Forslaget innebar en utvidet adgang til å dele informasjon uavhengig av ungdommens samtykke, sammenlignet med det tidligere forslaget.

Etter forslaget skulle informasjonsdeling bare kunne skje der dette ville være nødvendig for å utføre konfliktrådets oppgaver ved forberedelse og gjennomføring av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, og der delingen ikke ville utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor ungdommen.

Videre foreslo departementet å åpne for at yrkesutøvere som har taushetsplikt etter helsepersonelloven kunne dele informasjon før og under gjennomføringen av ungdomsreaksjonene uavhengig av taushetsplikten, og uten krav om samtykke fra ungdommen. Slik deling skulle imidlertid – i tråd med LED artikkel 10 – bare kunne skje dersom det ble vurdert å være strengt nødvendig.

Blant annet i lys av innspill mottatt under høringen 1. september 2020, foreslo departementet også å lovfeste en rett for ungdommen og ungdommens verger til å medvirke i forkant av informasjonsdelingen, med mindre dette ville vanskeliggjøre fremdriften i saken i ikke ubetydelig grad, eller det måtte anses åpenbart unødvendig.

Departementet foreslo ikke noen særskilt regulering av konfliktrådets behandling av personopplysninger. Det ble vist til at det for tiden pågår et arbeid i departementet med å utarbeide et forslag om ny lovregulering av behandling av personopplysninger under varetekt og straffegjennomføring, som blant annet vil bygge på LED, samt at overgangsreglene i forskrift 15. juni 2018 nr. 877 om overgangsregler om behandling av personopplysninger vil fortsette å gjelde inntil ny lovregulering av behandling av personopplysninger under straffegjennomføring og varetekt foreligger.

Endelig nevnes det at departementet også vurderte om behovet for informasjonsdeling kunne ivaretas ved at det gis en forskrift i medhold av forvaltningsloven § 13 g, se punkt 10.2.3 ovenfor. Blant annet under henvisning til at det ville være behov for å åpne for informasjonsdeling med aktører som er underlagt taushetsplikt på andre grunnlag enn forvaltningsloven § 13, og til at reglene ville være lettere tilgjengelig for brukere ved regulering i konfliktrådsloven, kom imidlertid departementet til at adgangen til informasjonsdeling burde reguleres i konfliktrådsloven.

10.5 Høringsinstansenes syn

Totalt har i underkant av 50 høringsinstanser kommentert forslaget om å lovfeste en hjemmel for informasjonsdeling i saker som gjelder ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. De fleste av disse – blant andre Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Datatilsynet, Kriminalomsorgsdirektoratet, KS, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembete, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Redd Barna, Riksadvokaten og Sekretariatet for konfliktrådene – støtter forslaget helt eller delvis. Det vises blant annet til at informasjonsdeling er en nødvendig forutsetning for forberedelse og gjennomføring av ungdomsreaksjonene. Samtidig har flere av disse instansene også merknader til forslaget eller forbehold på enkelte punkter.

Totalt fem høringsinstanser har kommentert forslaget uten å ta uttrykkelig stilling til dette. Dette er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Norges institusjon for menneskerettigheter, Norges Røde Kors og Oslo friomsorgskontor.

Tre høringsinstanser – Digitaliseringsdirektoratet, Hordaland friomsorgskontor og Politihøgskolen – går i hovedsak imot, eller er kritiske til, forslaget.

Når det gjelder den nærmere utformingen av en bestemmelse om informasjonsdeling i konfliktrådsloven, gir flere høringsinstanser uttrykk for at det er behov for en klarere regulering av delingsadgangen. Dette gjelder blant andre Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Digitaliseringsdirektoratet, Helsedirektoratet,Hordaland friomsorgskontor, Jussgruppen WayBack, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen region vest, Kriminalomsorgen region øst, Malvik kommune, Oslo statsadvokatembete, Riksadvokaten, Sekretariatet for konfliktrådene og Vestfold friomsorgskontor.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til barnevernets strenge taushetsplikt, og uttaler at bestemmelser som gir adgang til å gjøre unntak fra denne, må være utformet så klart og tydelig at det ikke oppstår tvil om barnevernet har anledning til å dele opplysninger eller ikke. Tilsvarende uttaler Helsedirektoratet at brudd på helsepersonells profesjonsbestemte taushetsplikt både kan innebære brudd på kravet om forsvarlig behandling og medføre straffeansvar, og at helsepersonell derfor må vite til hvem og i hvilke situasjoner de kan dele taushetsbelagt informasjon når de deltar i saker om ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging. På generelt grunnlag uttaler Helsedirektoratet at deling av informasjon om selve innholdet i behandlingen bør underlegges en høy terskel, men at det kan være strengt nødvendig å dele opplysninger om for eksempel diagnose, oppmøte til behandling, effekt av behandling eller avbrutt behandling i noen saker. Etter Helsedirektoratets syn gir imidlertid ikke den foreslåtte bestemmelsen tilstrekkelige føringer for når, med hvilket formål og til hvilke aktører slike svært personsensitive opplysninger i så fall kan og bør deles.

Både Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet,Helsedirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene tar også opp at det må vurderes hvem det er nødvendig å dele opplysninger med, og at det kan tenkes tilfeller hvor det for eksempel kun bør deles opplysninger med ungdomskoordinatoren, eller med et utvalg av deltakerne i koordineringsgruppen eller oppfølgingsteamet, for eksempel de som representerer offentlige organer.

Enkelte høringsinstanser – blant andre Barneombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter – stiller også spørsmål om det bør være en ulik adgang til informasjonsdeling før og etter at skyldspørsmålet er avgjort. Barneombudet viser til at saker som er under etterforskning potensielt vil kunne ende opp med å bli henlagt eller med en annen reaksjon. Norges institusjon for menneskerettigheter uttaler at en vidtgående delingsadgang før det er avsagt dom eller ilagt ungdomsoppfølging, reiser rettssikkerhetsmessige betenkeligheter som bør vurderes nærmere.

Når det gjelder den konkrete forholdsmessighetsvurderingen, uttaler Norges institusjon for menneskerettigheter at det er viktig ut fra behovet for betryggende menneskerettslig oppfyllelse at informasjonsdeling bare foreslås tillatt når delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor ungdommen. Høringsinstansen uttaler at de momentene som er foreslått listet opp av departementet, syntes å være i god overenstemmelse med de hensynene FNs barnekomité har nevnt i forbindelse med barns rett til privatliv og datainnsamling. Digitaliseringsdirektoratet anbefaler derimot at nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingene gjennomføres av lovgiver ved innføring av bestemmelsen, og at dette ansvaret ikke tillegges den enkelte aktør som skal etterleve bestemmelsen i konkrete situasjoner. Direktoratet mener at den foreslåtte bestemmelsen innebærer at det både vil være svært uklart og skjønnsmessig hvor grensen går for hvilke personopplysninger som vil være relevante, og at dette vil kunne gi veldig ulike utfall fra møte til møte, avhengig av de enkelte aktørenes konkrete vurderinger. Riksadvokaten påpeker at det kan være svært krevende å foreta en slik forholdsmessighetsvurdering som forslaget legger opp til, og at det derfor må gis betydelig veiledning i lov, forskrift og retningslinjer.

Høringsinstansene er også delte i synet på forslaget om å åpne opp for at også yrkesutøvere som har taushetsplikt etter helsepersonelloven, kan gis adgang til å dele personopplysninger uavhengig av taushetsplikt.

Flere høringsinstanser – blant andre Datatilsynet; Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge; Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete (i sin felles høringsuttalelse); Sekretariatet for konfliktrådene og Trøndelag friomsorgskontor – er positive til forslaget. Det vises blant annet til at det kan være utfordrende å få tilgang til opplysninger om ungdommens helse, særlig når det gjelder ungdommens psykiske helse og kognitive fungering, samtidig som dette er opplysninger og kunnskap som er svært viktig for at en helhetlig oppfølging skal kunne lykkes.

Derimot er Helsedirektoratet, Norges institusjon for menneskerettigheter, Politihøgskolen og Riksadvokaten kritiske til forslaget.

Helsedirektoratet mener at forslaget må tydeliggjøres for å ivareta pasientens personvern og helsepersonellets lovpålagte taushetsplikt, og at deling av opplysninger med eventuelle private aktører fortsatt må baseres på ungdommens samtykke.

Norges institusjon for menneskerettigheter uttaler at helsepersonells taushetsplikt utgjør en grunnleggende og viktig rettighet for den enkelte. Institusjonen påpeker at de som ilegges ungdomsstraff og ungdomsoppfølging i stor grad er en utsatt gruppe som trenger særlig beskyttelse, og som dessuten kan ha et særlig dårlig tillitsforhold til offentlig myndigheter og voksne generelt, og derfor oppleve et sterkt behov for trygghet til å kunne betro seg i fortrolighet til helsepersonell.

Politihøgskolen mener at det prinsipielt er betenkelig at helsepersonell skal kunne dele personopplysninger uten hinder av taushetsplikt, uten at det også kreves et reelt og informert samtykke fra ungdommen. Det pekes blant annet på at slike opplysninger etter omstendighetene også kan gjelde straffbare forhold utenfor rammen av saken, og at det ikke gjelder noen slik adgang ved ordinær etterforskning eller straffegjennomføring.

Riksadvokaten mener at spørsmålet om behandlende helsepersonell skal kunne dele opplysninger etter den foreslåtte bestemmelsen, ikke minst i strid med ungdommens ønske, bør undergis en ytterligere vurdering. Riksadvokaten viser til at en slik mulighet vil stride mot det som ellers gjelder, og som oppfattes som helt grunnleggende personverninteresser.

Flere høringsinstanser er også på generelt grunnlag skeptiske eller kritiske til å fjerne kravet om samtykke til informasjonsdeling. Dette gjelder blant andre Hordaland friomsorgskontor, Jussgruppen WayBack, KS og Politihøgskolen.

Hordaland friomsorgskontor mener at informasjonsdelingen fortsatt bør være samtykkebasert, ettersom den aktuelle gruppen ungdom ofte er sårbare og har hatt belastende erfaringer i livet og mye omgang med ulike instanser. Det vil derfor kunne være mange sensitive opplysninger som kan deles fra de ulike instanser, men som ikke nødvendigvis bør deles fordi dette kan oppleves svært inngripende for den enkelte ungdom.

KS viser til at informasjonsdeling uten samtykke fra ungdommen og ungdommens verger kan svekke ungdommens tillit til for eksempel barnevernstjenesten eller helsepersonell. Dette kan dermed gjøre det vanskeligere for disse instansene å hjelpe ungdommen i fremtiden.

Politihøgskolen er enig i at samtykke ikke er et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for informasjonsdeling, men uttaler at mye taler for at samtykke likevel bør være nødvendig. Det vises blant annet til at det er prinsipielt betenkelig at helsepersonell skal kunne dele personopplysninger uten hinder av taushetsplikt og uten at det kreves et reelt og informert samtykke, og til at det er uheldig å innføre en hjemmel for fritak fra taushetsplikt som går lengre enn den avveiningen som er gjort ved vedtakelsen av barnevernsloven og som kommer til uttrykk i den ekstra strenge taushetsplikten i barnevernsloven § 13-1.

I tillegg gir Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Riksadvokaten uttrykk for at informasjonsdelingen i stor grad fortsatt bør være forbeholdt saker hvor ungdommen samtykker.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet påpeker at barnevernstjenesten – uavhengig av forslaget – fortsatt vil ha anledning til å dele taushetsbelagte opplysninger ved å innhente samtykke, jf. barnevernsloven § 13-1, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Høringsinstansen uttaler at det i de fleste tilfeller vil være naturlig og riktig at samtykke innhentes, selv om barnevernstjenesten får anledning til å dele informasjon også utover tilfeller der de mottar samtykke.

Riksadvokaten uttaler følgende:

«Det legges opp til at den som har opplysninger, skal foreta en vurdering av om et er ‘nødvendig’ (eventuelt ‘strengt nødvendig’, jf. andre ledd) å dele disse. Å foreta en slik forholdsmessighetsvurderinger kan være svært krevende, noe som innebærer både at det deles for lite og at det deles for mye. Det må derfor forsøkes gitt betydelig veiledning i lov, forskrift og retningslinjer. Det må også sies noe konkret om hvilken betydning det skal ha at ungdommen motsetter seg informasjonsdeling. Antakelig er det slik at dette i noen sammenhenger, kanskje ofte, bør medføre at opplysningene ikke deles. Et eksempel kan være at ungdommen er klar på at han ikke samtykker til ungdomsoppfølgning eller kommer til å bidra til å gjennomføre ungdomsstraff, og at slik reaksjon derfor neppe er aktuell.»

Flere høringsinstanser – blant andre Akershus friomsorgskontor, Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Datatilsynet, Forandringsfabrikken, Malvik kommune, Norges institusjon for menneskerettigheter, Oslo kommune – Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester, Redd Barna, Sekretariatet for konfliktrådene og Statsforvalteren i Oslo og Viken – er positive til forslaget om å lovfeste ungdommens og vergenes rett til å medvirke til informasjonsdelingen.

Høringsinstansene er imidlertid delt i sine syn på spørsmålet om det bør åpnes for unntak fra at ungdommen og verge får informasjon og mulighet til å uttale seg om informasjonsdelingen. Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete er, i sin felles høringsuttalelse, positive til beskrivelsen av de ulike situasjoner som kan tilsi at det kan gjøres unntak fra at ungdommen og verge får informasjon og mulighet til å uttale seg om informasjonsdelingen. Derimot er Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Forandringsfabrikken, Helsedirektoratet, Jussgruppen WayBack, KS, Norges institusjon for menneskerettigheter og Riksadvokaten i større eller mindre grad kritiske til det foreslåtte unntaket. Noen av instansene mener at terskelen for når medvirkning kan unnlates er for lav, mens Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Norges institusjon for menneskerettigheter stiller spørsmål om det overhodet bør være en unntaksadgang, ettersom barnets rett til medvirkning etter ordlyden i Grunnloven § 104 første ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 12 i utgangspunktet er unntaksfri.

Til spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for å sikre ungdommens medvirkning, uttaler Riksadvokaten at det bør være en overkommelig oppgave for påtalejuristen å sjekke at kravet er overholdt før saken meldes inn i koordineringsgruppen. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene mener at også den aktøren som sitter med opplysningene, og ikke bare påtalemyndigheten og konfliktrådet, bør ha et ansvar for å sørge for medvirkningen underveis. Videre gir Sekretariatet for konfliktrådene uttrykk for at det er uheldig å åpne for at konfliktrådet kan bistå påtalemyndigheten med å gi ungdommen informasjon. Det vil være ryddigere at påtalemyndigheten har ansvaret alene før saken er sendt til konfliktrådet, og at konfliktrådet overtar ansvaret etter dette. Vestfold friomsorgskontor viser til at friomsorgen erfaringsmessig blir bedt om å innhente samtykke til koordineringsgruppen i mange saker, og ber derfor om at det avklares om kriminalomsorgen også kan informere om informasjonsdeling der dette er aktuelt.

Flere høringsinstanser – blant andre Datatilsynet, Digitaliseringsdirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene – påpeker at overgangsreglene som regulerer behandling av personopplysninger under gjennomføring av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, er vanskelig tilgjengelige.

På denne bakgrunn savner Datatilsynet en bredere redegjørelse for de personvernrettslige sidene ved forslaget, blant annet hvem som skal anses som behandlingsansvarlig, hvem som tar beslutningene rundt deling av opplysninger, hvem den registrerte skal forholde seg til for å utøve sine rettigheter, rutiner for notoritet rundt delingen og for oppbevaring og sletting, tiltak for å unngå overskuddsinformasjon og hvordan eventuell slik informasjon skal håndteres. Datatilsynet mener at disse problemstillingene bør utredes nærmere og viser til at barn har et særlig krav på vern av personopplysninger.

Digitaliseringsdirektoratet mener samlet sett at forslaget til regulering av informasjonsdeling ikke er tilstrekkelig utredet til å kunne gi en regulering med nok detaljering til å ivareta ungdommens personvern og samtidig gi muligheter for forholdsmessig og nødvendig datadeling i samarbeidet mellom ulike aktører. Direktoratet viser blant annet til at overgangsreglene er tungt tilgjengelige og til dels uklare, og anbefaler derfor at det gjennomføres en tydeligere vurdering av personvernkonsekvensene av forslaget:

«Behandlingen av personopplysninger som er forespeilet regulert i ny bestemmelse (§ 22 c) fremstår også relativt omfattende og til dels inngripende i ungdommens rett til privatliv.

I slike tilfeller vil vurdering av personvernkonsekvenser i lovarbeidet være avgjørende for å kunne bedømme hvilken påvirkning loven vil ha på personvernet. Dette er også en forutsetning for parlamentarisk kontroll og domstolskontroll. Inngrep i personvernet må skje innenfor rammene til EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102.

Det er viktig å vurdere om, og dokumentere at, de inngrepene som gjøres er nødvendige og forholdsmessige. I dette er det også viktig å merke seg at barn og ungdom er gitt et spesielt vern når det kommer til behandling av deres opplysninger, noe som vil sette et ekstra sterkt krav til nødvendigheten ved behandlingen.»

I likhet med Datatilsynet, uttaler Digitaliseringsdirektoratet at aktuelle momenter for detaljering i reguleringen blant annet kan være hvem som er å anse som behandlingsansvarlig ved behandlingen i konfliktrådet, hvem som skal beslutte om deling skal skje, hvilke aktører og opplysninger som skal inngå i behandlingen, hvem den registrerte skal forholde seg til for å få utøvd sine rettigheter, og hvem som har endelig myndighet til å gjøre en beslutning i første instans vedrørende behandlingen dersom ungdommen klager eller krever den stanset.

Også Sekretariatet for konfliktrådene etterlyser en regulering av hvem som er behandlingsansvarlig og hvilket ansvar de ulike aktørene har for å sikre personvernet til ungdommen som blir berørt av delingen av personopplysninger. Videre uttales:

«Slik Sfk ser det, vil det kunne være flere behandlingsansvarlige for samme personopplysninger. I så fall vil det dukke opp flere spørsmål knyttet til ivaretakelse av personvernprinsippene og rettighetene som berørte har etter personvernregleverket. Spørsmålet er hvem ungdommen skal forholde seg til hvis vedkommende ønsker å utøve sine rettigheter etter personvernregelverket, herunder be om innsyn i personopplysningene som deles om vedkommende under straffegjennomføring. Det er flere aktører som vil sitte på samme personopplysninger.»

Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen region øst, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Vestfold friomsorgskontor uttaler at reglene for informasjonsdeling ved koordineringsgruppens egnethetsvurdering og kriminalomsorgens informasjonsinnhenting ved utarbeidelse av personundersøkelser for mindreårige bør være like. Kriminalomsorgen region øst uttaler blant annet følgende:

«Etter dagens praksis er det saksbehandler ved friomsorgskontorene og ungdomskoordinator som har ansvaret for å innhente informasjon om tiltalte/domfelte før og under straffegjennomføringen. Vi mener det er behov for tydelige vilkår for innhenting av informasjon på tross av taushetsplikten, for å forhindre vilkårlighet og ulik praksis på de forskjellige konfliktrådene/friomsorgskontorene.»

10.6 Departementets vurdering

Gjennomføring av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff forutsetter et samarbeid mellom aktører i straffesakskjeden og andre offentlige og private tjenesteytere og aktører ellers. De ulike tjenesteyterne og aktørene kan både ha informasjon av betydning for vurderingen av ungdommens livssituasjon og behov, og samtidig ha behov for å motta slik informasjon om ungdommen for å kunne levere riktige og tilpassede tjenester. I mange tilfeller kan det være tale om personlig og til dels svært sensitiv informasjon om ungdommen.

På denne bakgrunnen mener departementet fortsatt at det er behov for å lovregulere adgangen til informasjonsdeling før og under gjennomføringen av ungdomsreaksjonene. En slik lovregulering har fått bred støtte under høringen, og vil dessuten være i tråd med bestemmelsen i LED artikkel 8 nr. 1, som slår fast at behandling av personopplysninger bare er tillatt når det foreligger hjemmel i, eller i medhold av, lov.

Når det gjelder forslaget om å åpne for en generell adgang til å dele informasjon uavhengig av taushetsplikt og samtykke, har det, som det fremgår ovenfor, kommet en rekke innvendinger fra høringsinstansene. Noen støtter forslaget, men ønsker nærmere klargjøringer. Andre går imot deler av forslaget eller ønsker en særskilt regulering for ulike deler av saksbehandlingen. Enkelte er generelt skeptiske eller negative til å fjerne kravet om samtykke fra ungdommen og vergene som en forutsetning for informasjonsdeling. Videre etterlyser flere høringsinstanser en nærmere utredning og regulering av personvernkonsekvensene av forslaget. I denne sammenhengen pekes det også på at barn og unge er en særlig sårbar gruppe som slik informasjonsdeling kan føles ekstra belastende for, og at barn har et særlig krav på vern av personopplysninger. Endelig gir enkelte høringsinstanser uttrykk for at det bør gjelde like regler for informasjonsdeling for ungdomsreaksjonene som for utarbeidelsen av personundersøkelser for mindreårige, både fordi de samme hensynene gjør seg gjeldende, og fordi de involverte partene og aktørene i stor grad vil overlappe.

Mange og til dels omfattende innspill må derfor følges opp. Ut fra dette går departementet på nåværende tidspunkt ikke inn for å åpne for en generell adgang til å dele taushetsbelagt informasjon om ungdommen uavhengig av samtykke. Spørsmålet må utredes nærmere, og departementet vil eventuelt komme tilbake med et forslag til lovendringer. Departementet mener at en eventuell adgang til å dele og innhente taushetsbelagte opplysninger før og under gjennomføringen av ungdomsreaksjoner, bør ses i sammenheng med ny lovregulering av behandling av personopplysninger under varetekt og straffegjennomføring og med den tilsvarende adgangen til informasjonsdeling ved personundersøkelser for mindreårige.

På denne bakgrunnen foreslår departementet på det nåværende tidspunktet heller å videreføre og lovfeste adgangen til å dele informasjon om ungdommen når ungdommen og ungdommens verger samtykker til dette, i en ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 c. Videre foreslås det å lovregulere hvem som kan dele informasjon gitt et slikt samtykke, og hvilken informasjon ungdommen og vergene har krav på før de tar stilling til spørsmålet om samtykke.

Hvem som er verge for ungdommen, vil også i denne sammenhengen i utgangspunktet bestemmes av hovedregelen i lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 16, som angir at verge for en mindreårig er den som har foreldreansvar for den mindreårige etter reglene i barnelova, og som er myndig. Etter konfliktrådsloven § 11 andre ledd skal det imidlertid oppnevnes midlertidig verge dersom vergen ikke kan eller vil ivareta ungdommens interesser i saken. I punkt 24.1.4 er det foreslått å utvide adgangen til å oppnevne midlertidig verge til tilfeller hvor dette anses å være til barnets beste.

Lovforslaget er først og fremst ment som en klargjøring av adgangen til å dele informasjon om ungdommen basert på samtykke, og av at taushetsplikt ikke er til hinder for slik informasjonsdeling.

I tillegg følger det som nevnt av LED artikkel 8 nr. 1 at behandling av personopplysninger bare er tillatt når det foreligger hjemmel i lov, slik at samtykke fra den som har krav på taushet ikke er tilstrekkelig som grunnlag for behandling av personopplysninger. I direktivets fortale uttales det at den registrertes samtykke ikke bør utgjøre et rettsgrunnlag dersom han eller hun ikke har noe reelt og fritt valg. Under en etterforskning eller en straffegjennomføring kan dette komme på spissen, fordi et manglende samtykke kan få uønskede konsekvenser. For ungdommen vil det imidlertid være mulig å ikke samtykke til informasjonsdeling, uten at det gjør at videre bruk av ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff er umulig. Muligheten til å nekte er derfor reell.

Forslaget om å lovregulere adgangen til å dele informasjon om ungdommen når ungdommen og ungdommens verger samtykker til dette, sikrer en rettslig forankring utover samtykket. Forslaget anses på denne bakgrunn å være i tråd med hjemmelskravet i LED artikkel 8.

Ved at det stilles krav om at ungdommen og ungdommens verger må samtykke til informasjonsdelingen, vil også ungdommens rett til medvirkning bli ivaretatt. Retten til å uttale seg i saker som berører en selv, er en av de helt sentrale rettighetene i FNs barnekonvensjon, se kapittel 9 om ungdommens rett til medvirkning. Både i LED og i personvernforordningen stilles det dessuten krav til at den registrerte gis informasjon om behandlingen.

Samtykket må være reelt og informert. For å oppnå dette, er det en forutsetning at ungdommen og vergene, så langt det lar seg gjøre, på en forståelig måte informeres om hva informasjonsdelingen vil gå ut på. Dette innebærer at ungdommen og vergene må få informasjon om hva opplysningene kan brukes til både før og under straffegjennomføringen, samt hvem informasjonen kan deles med. Ungdommen og vergene kan ha ulikt syn på at forskjellige aktører deler informasjon, og det er viktig at de gis anledning til å gi uttrykk for dette. Det bør være et særlig fokus på å avdekke eventuelle misforståelser hos både ungdom og verger.

Videre fastholder departementet at det fortsatt bør være påtalemyndigheten som har ansvaret for å sikre at ungdommen og vergene får nødvendig informasjon, frem til saken eventuelt overføres til konfliktrådet. Påtalemyndigheten har ansvaret for saken på dette stadiet og dessuten ansvaret for å innhente samtykke til konfliktrådsbehandling før påtalemyndigheten eller domstolen treffer avgjørelse om ileggelse eller idømmelse av reaksjon der samtykke er påkrevd, se punkt 8.2. Det presiseres imidlertid at det ikke er noe i veien for at konfliktrådet eller kriminalomsorgen, på samme måte som i dag, kan bistå påtalemyndigheten med å gi ungdommen informasjon. Departementet er enig med Sekretariatet for konfliktrådene i at det er behov for en klar ansvarsfordeling for å unngå dobbeltarbeid og pulverisering av ansvar, men mener likevel at det bør være en åpning for at konfliktrådet ved behov bistår politiet og påtalemyndigheten med å gi informasjon om informasjonsdeling i tilknytning til ungdomsreaksjonene. Dette gjelder særlig dersom slik bistand er nødvendig for å sikre at ungdommen og vergene får korrekt og tilstrekkelig informasjon. Det understrekes imidlertid at denne muligheten ikke rokker ved ansvarsdelingen. Konfliktrådets bistand må eventuelt skje etter initiativ fra politiet eller påtalemyndigheten, og utgangspunktet vil være at det er politiet eller påtalemyndigheten som sørger for det praktiske rundt innhentingen av samtykket, slik at eventuell bistand kun gjelder innholdet i den informasjonen som gis til ungdommen og vergene.

I lys av høringsinnspillene bemerker departementet også at ansvaret for å sikre at ungdommen og vergen får nødvendig informasjon og mulighet til å avgi samtykke til informasjonsdeling under ungdomsreaksjonene, generelt bør ligge hos én aktør, og ikke hos hver av de aktørene som har opplysningene som tenkes delt. Hvorvidt den enkelte aktør i tillegg anser det nødvendig eller ønskelig å innhente separat samtykke fra ungdommen før informasjonsdelingen, må vurderes konkret.

Påtalemyndigheten bør som utgangspunkt søke å sikre at ungdommen og vergene får tilstrekkelig informasjon til å ta stilling til om de skal samtykke til nødvendig informasjonsdeling både under etterforskningen og under en eventuell straffegjennomføring. I den grad det oppstår behov for å innhente samtykke eller avklare forhold rundt samtykkets utstrekning underveis i straffegjennomføringen, vil ansvaret ligge hos konfliktrådet som har ansvaret for saken under straffegjennomføringen.

Det vil være viktig at både påtalemyndigheten og konfliktrådet etablerer gode rutiner for å sikre notoritet både for at samtykker er avgitt og for annen relevant informasjon, som hvilken informasjon ungdommen og vergene har fått, og om samtykket kun omfatter enkelte opplysninger eller aktører.

Lovforslaget innebærer ikke noen plikt til å dele personopplysninger om ungdommen, kun en rett til dette. Videre understreker departementet at det er et grunnleggende utgangspunkt at alle som utfører tjeneste eller arbeid for konfliktrådet, for eksempel ved deltakelse i koordineringsgrupper eller oppfølgingsteam, plikter å bevare taushet om det de får vite under tjenesten eller arbeidet om noens personlige forhold eller andre forhold som nevnt i forvaltningsloven § 13 første ledd, jf. konfliktrådsloven § 9 første ledd. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, vil i tillegg være underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 flg., eller en minst like streng taushetsplikt i medhold av særlovgivningen.

Lovforslaget er heller ikke ment å innebære noen begrensninger i andre hjemler for å dele taushetsbelagt informasjon, herunder bestemmelsene i forvaltningsloven § 13 b første ledd, som gir adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger i nærmere definerte situasjoner der private eller offentlige interesser tilsier det. Dette innebærer blant annet at det fortsatt – uavhengig av samtykke fra ungdommen og ungdommens verger – vil være adgang til å dele opplysninger om ungdommen som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5.

Når det gjelder hvem det kan deles informasjon med, foreslår departementet for det første at bestemmelsen i ny § 22 c skal omfatte informasjonsdeling mellom konfliktrådet og andre offentlige organer. Begrepet «organ» skal forstås tilsvarende som «forvaltningsorgan» etter forvaltningsloven § 1. Videre omfatter forslaget «tjenesteytere». Tjenesteytere foreslås nærmere definert i § 22 a tredje ledd. En tjenesteyter vil i mange tilfeller også være et «offentlig organ». Offentlige organer og tjenesteytere som regelmessig deltar i samarbeidet om ungdomsreaksjonene vil – i tillegg til konfliktrådet – blant annet være politiet, påtalemyndigheten, kriminalomsorgen, barneverntjenesten, offentlige skoler, kommunale og fylkeskommunale hjelpetiltak og arbeids- og velferdsforvaltningen. Også private barnevernsinstitusjoner vil være omfattet.

Det foreslås særskilt å regulere at forslaget også omfatter helsepersonell. Som nevnt ovenfor, er helsepersonell underlagt en profesjonsbasert taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Denne er derimot som hovedregel ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd første punktum. Departementet har sett hen til at taushetsplikten i helsepersonelloven er begrunnet i særlige hensyn, og at formålet med denne er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten, slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998–99) Om lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) kapittel 5 side 227. Departementet er videre enig med de høringsinstansene som har påpekt at hensynene bak helsepersonells taushetsplikt må veie svært tungt. Ettersom departementet nå foreslår å videreføre kravet om at ungdommen og ungdommens verger må samtykke til informasjonsdeling, anses imidlertid disse hensynene tilstrekkelig ivaretatt. I likhet med Helsedirektoratet antar dessuten departementet at det først og fremst vil være nødvendig å dele opplysninger om for eksempel diagnose, oppmøte til behandling, effekt av behandling eller avbrutt behandling, og ikke om selve innholdet i behandlingen. De nevnte helseopplysningene vil både kunne være relevante ved koordineringsgruppens, påtalemyndighetens og eventuelt domstolens vurdering av egnethet, samt ved den nærmere kartleggingen og fastsettingen av tiltak i ungdomsplanen og for oppfølgingsteamets gjennomføring. Det vises særlig til at enkelte koordineringsgrupper har etablert faste samarbeid med representanter fra spesialisthelsetjenesten, og at det i mange saker kan være behov for at helsepersonell følger opp ungdommen ved utfordringer med rus eller psykisk helse, for å oppnå formålet med reaksjonen.

I tillegg omfatter forslaget «andre aktører». Bakgrunnen for dette er at det regelmessig også kan oppstå behov for å dele informasjon med private tjenesteytere og aktører. Eksempelvis vil det, ved utarbeidelse av ungdomsplanen og oppfølgingen av denne, kunne være aktuelt å involvere ulike frivillige organisasjoner eller privatpersoner med tilknytning til ungdommen.