27 Øvrige endringer i konfliktrådsloven mv.

27.1 Oppnevning av konfliktrådsmeklere

27.1.1 Gjeldende rett

Konfliktrådets meklere oppnevnes i dag av et lokalt oppnevningsutvalg, jf. konfliktrådsloven § 4 andre ledd. Oppnevningsutvalget skal bestå av én representant utpekt av kommunestyret eller kommunestyrene, én representant fra politiet samt konfliktrådslederen. På Svalbard oppnevnes konfliktrådsmeklere av én representant utpekt av Longyearbyen lokalstyre, én representant fra Sysselmesteren på Svalbard og konfliktrådslederen i Troms.

Meklerne må være bosatt i den kommunen der vervet søkes, jf. konfliktrådsloven § 5 andre ledd. Det skal som hovedregel oppnevnes en eller flere meklere for hver kommune konfliktrådet dekker, jf. konfliktrådsloven § 3 andre ledd. Meklerne som oppnevnes skal representere befolkningen best mulig, og sammensetningen skal være allsidig, jf. konfliktrådsloven § 4 første ledd. Videre skal meklerne anses personlig egnet til oppgaven, jf. konfliktrådsloven § 5 første ledd nr. 3.

Konfliktrådsleder skal forberede saken og gi forslag om hvilke søkere som bør vurderes, jf. konfliktrådsforskriften § 2 tredje ledd. Ved uenighet i oppnevningsutvalget avgjøres oppnevningen ved alminnelig flertall, men konfliktrådsleders stemme er utslagsgivende ved stemmelikhet, jf. andre ledd.

Oppnevningsutvalget skal frata meklere vervet dersom de ikke lenger oppfyller kravene i konfliktrådsloven §§ 5, 6 eller 7, jf. konfliktrådsloven § 4 femte ledd.

27.1.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

Departementet foreslo i høringsnotatet 1. september 2020 å endre konfliktrådsloven § 4 andre ledd, slik at ordningen med oppnevningsutvalg fjernes. Det ble foreslått at konfliktrådslederen gis kompetanse til å oppnevne meklere når vilkårene for oppnevning er til stede og grunnopplæring er gjennomført. Tilsvarende ble det foreslått å presisere i § 4 femte ledd at kompetansen til å frata en mekler vervet, også legges til konfliktrådsleder.

Forslagene ble begrunnet i innspill fra Sekretariatet for konfliktrådene om at ordningen med et oppnevningsutvalg er lite effektiv. Videre ble det vist til at lokal forankring sikres ved at meklerne er bosatt i den kommunen hvor vervet søkes, og at kvalitetssikringen ivaretas godt gjennom søknadsprosess og opplæring.

27.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er kun Sekretariatet for konfliktrådene som har uttalt seg om forslaget. Sekretariatet for konfliktrådene støtter forslaget, og påpeker at forslaget også nødvendiggjør endring av konfliktrådsforskriften § 2 andre og tredje ledd.

27.1.4 Departementets vurdering

Det å sikre lokal forankring er et grunnleggende og viktig prinsipp ved konfliktrådenes virksomhet. Det er viktig at meklerkorpset i størst mulig grad gjenspeiler sammensetningen av befolkningen lokalt hva gjelder alder, utdannelse, kjønn, minoritetsbakgrunn mv.

Konfliktrådene jobber for å rekruttere fra ulike deler av befolkningen. Lokal forankring sikres ved at meklerne er bosatt i den kommunen hvor vervet søkes.

Meklerne skal oppnevnes ut fra hvorvidt de er skikket til å inneha meklervervet. Det er sentralt hvordan vedkommende er i møte med mennesker. Før en mekler kan oppnevnes, gjennomføres en relativt omfattende prosess med søknad, intervjuer og kurs. Departementet mener at søknadsprosessen og opplæringen bør gi konfliktrådslederen et tilstrekkelig grunnlag for å foreta en selvstendig og god vurdering av om kravene til meklere er oppfylt.

I tråd med forslaget i høringsnotatet, foreslår derfor departementet at ordningen med oppnevningsutvalg fjernes. Det foreslås å endre konfliktrådsloven § 4 andre ledd slik at meklere oppnevnes av konfliktrådslederen. Det er en forutsetning for oppnevning at vilkårene for slik oppnevning er til stede, og at nødvendig grunnopplæring er gjennomført. Det foreslås imidlertid ikke å innta dette kravet i lovteksten.

Det foreslås å presisere i konfliktrådsloven § 4 femte ledd at kompetansen til å frata en mekler vervet legges til konfliktrådslederen. Departementet vil endre konfliktrådsforskriften § 2 tilsvarende.

27.2 Mindreåriges rett til å utøve sine rettigheter ved konfliktrådsbehandling

27.2.1 Mindreåriges rett til å utøve sine rettigheter i sivile saker

27.2.1.1 Gjeldende rett

FNs barnekonvensjon artikkel 14 nr. 2 pålegger norske myndigheter å «[…] respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

Myndighetsalderen i Norge er 18 år, jf. vergemålsloven § 2 tredje ledd. Den som ikke har fylt 18 år, er mindreårig, jf. vergemålsloven § 8. En mindreårig kan som utgangspunkt ikke selv foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med enkelte unntak. Frem til myndighetsdagen vil det som regel være vergen som opptrer på vegne av den mindreårige. Verge vil normalt være den eller de som har foreldreansvaret for den mindreårige etter reglene i barnelova, og som er myndig, jf. vergemålsloven § 16.

På flere områder har barn etter norsk lovgivning rett til selv å ta avgjørelser, se nærmere omtale i punkt 19.3.2.3.

I konfliktrådets sivile saker er hovedregelen at dersom en part er under 18 år, må også partens verger samtykke i konfliktrådsbehandling. Vergene skal varsles om konfliktrådsmøtet, og har rett til å være til stede i møtet, jf. konfliktrådsloven § 11 andre ledd. Videre skal vergene godkjenne avtalen, jf. konfliktrådsloven § 17 første ledd tredje punktum.

Samtykke til konfliktrådsbehandling, varsel om møte og godkjennelse av avtale, kan imidlertid unnlates i den grad den mindreårige kan inngå avtale på egenhånd, og konfliktrådslederen eller mekleren finner det ubetenkelig, jf. konfliktrådsloven § 11 tredje ledd og § 17 første ledd fjerde punktum. Ved avgjørelsen må det blant annet ses hen til hvilke rettslige disposisjoner den mindreårige har rett til å inngå på egenhånd etter vergemålslovens regler, jf. Prop. 57 L (2013–2014) punkt 13.1 side 85.

27.2.1.2 Forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022

Departementet foreslo i høringsnotatet 13. oktober 2022 å endre konfliktrådsloven § 11 tredje ledd, slik at det avgjørende for hvorvidt samtykke fra og varsel til verger kan unnlates i sivile saker, er om den mindreårige har fylt 15 år, og konfliktrådet eller mekleren finner det ubetenkelig.

27.2.1.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som uttaler seg om forslaget støtter i hovedsak dette. Dette gjelder Bærum kommune, Kirkens Bymisjon – Ung rettshjelp, Kriminalomsorgsdirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene. Kriminalomsorgsdirektoratet viser til Trøndelag friomsorgskontor, som blant annet påpeker at verger bør varsles om at barnet har en sak hos konfliktrådet – slik at vergene kan følge opp barnet før, under og etter møtet i konfliktrådet.

Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete uttaler, i sin felles høringsuttalelse, at de ikke har merknader utover at forslaget synes fornuftig.

27.2.1.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å endre konfliktrådsloven § 11 tredje ledd, slik at det vil fremgå at samtykke og varsel etter andre ledd kan unnlates i sivile saker dersom den mindreårige har fylt 15 år, og konfliktrådet eller mekleren finner det ubetenkelig.

Departementet påpeker at de sivile sakene i konfliktrådet har ulik karakter, og omfatter alt fra henlagte straffesaker oversendt fra politiet og saker meldt inn til konfliktrådet etter straffegjennomføringsloven § 2 andre ledd, til rent sivile saker bragt inn av partene selv. I de to førstnevnte sakstypene vil det ofte være en fornærmet part, mens det i sistnevnte sakstype kan være to parter som har en konflikt uten at noen kan anses for å være fornærmet.

Departementet ser at det er uheldig å knytte unntaksregelen i konfliktrådslovens ordlyd til hvilke rettslige disposisjoner mindreårige har rett til å inngå på egenhånd etter vergemålslovens regler. Departementet viser til at konfliktrådets møter også kan lede til forsoningsavtaler, der partene ikke skal yte noe, men for eksempel blir enige om å tilgi hverandre.

Vurderingstemaet for hvorvidt verger bør delta, bør ta utgangspunkt i om det er ubetenkelig ut fra sakens karakter og partenes behov at en part over 15 år ivaretar sine rettigheter dersom vedkommende ønsker det – også uavhengig av om vedkommende er å regne som «fornærmet» eller ikke. Departementet presiserer imidlertid at man ved vurderingen også må se hen til hvorvidt sakstypen vil kreve at vergen godkjenner en eventuell avtale etter konfliktrådsloven § 17 andre ledd.

Videre foreslår departementet at kompetansen til å vurdere hvorvidt det er ubetenkelig at verger ikke skal samtykke eller varsles, kan ligge hos «konfliktrådet», i stedet for hos konfliktrådslederen, der denne kompetansen ligger i dag.

27.2.2 Mindreårige fornærmedes rett til å utøve sine rettigheter i straffesaker

27.2.2.1 Gjeldende rett

I 2008 fikk straffeprosessloven et eget kapittel 8a som omhandler fornærmede og etterlattes rolle i straffesaker. Straffeprosessloven § 93 g ble tilføyd ved lov 5. april 2013 nr. 12, ved ikraftsettingen av vergemålsloven. Straffeprosessloven § 93 g andre ledd gir fornærmede og etterlatte som har fylt 15 år, rett til selv å utøve sine straffeprosessuelle rettigheter som henholdsvis fornærmet og etterlatt på ethvert tidspunkt i saken. I Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) Om lov om vergemål (vergemålsloven) punkt 11.5 side 164 uttales det:

«Departementet foreslår at vergen som en hovedregel skal representere den som er under 18 år, jf. forslaget til endringer i straffeprosessloven § 93 g i lovforslaget § 102 nr. 5. Men en fornærmet eller etterlatt i alderen fra 15 til 18 år skal kunne utøve rettighetene selv, dersom de ønsker det. Velger en mindreårig fornærmet eller etterlatt å selv utøve sine straffeprosessuelle rettigheter, kan ikke vergen samtidig utøve de samme rettighetene.

Departementet har kommet til at den mindreåriges rett til å representere seg selv bør gjelde fra 15 år og ikke fra 16 år, slik det er argumentert for i Ot.prp. nr.11 (2007–2008), jf. foran. Dette vil være mer i tråd med det øvrige regelverket som tillegger mindreårige rettigheter og plikter. Det vises blant annet til at den kriminelle lavalderen er 15 år, jf. straffeloven § 46. Også på det sivilrettslige området gis den mindreårige gjennomgående økt selvstendig kompetanse fra vedkommende er 15 år.

Den mindreårige skal etter forslaget likevel kunne overlate utøvelsen av rettighetene som fornærmet eller etterlatt til vergen, dersom den mindreårige ønsker det. Lovforslaget skal forstås slik at den mindreårige ikke trenger å treffe noen endelig beslutning om dette. Dette følger av forslaget til straffeprosessloven § 93 g annet ledd.»

Det er ingen henvisninger til straffeprosessloven § 93 g i konfliktrådsloven. Konfliktrådet håndterer saker for alle aldersgrupper, og har mange saker der partene er under 18 år. I slike saker oppstiller konfliktrådsloven krav om samtykke fra, og rettigheter for, vergene til både siktede eller domfelte og fornærmede.

Overføring av en sak til mekling i konfliktråd eller oppfølging i konfliktråd, forutsetter at siktede, fornærmede og eventuelle verger samtykker, jf. straffeprosessloven § 71 a første ledd, straffeloven § 37 første ledd bokstav i og konfliktrådsloven § 11. Videre følger det av påtaleinstruksen § 18 A-2 første ledd andre punktum at dersom siktede eller skadelidte er under 18 år, skal også samtykke fra vergen innhentes. Når saken behandles hos konfliktrådet, skal det settes opp en avtale som må godkjennes av begge parter og deres eventuelle verger, jf. konfliktrådsloven § 17 første ledd.

For ungdomsstraff og ungdomsoppfølging kreves det ikke samtykke fra fornærmede for å ilegge reaksjonen, men fornærmede kan samtykke til å delta i ungdomsstormøte. Dersom fornærmede er under 18 år, har også fornærmedes verger rett til å være til stede, jf. konfliktrådsloven § 24 tredje og fjerde ledd.

27.2.2.2 Forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022

Departementet foreslo i høringsnotatet 13. oktober 2022 å innta henvisninger til straffeprosessloven § 93 g andre ledd i konfliktrådsloven § 11 tredje ledd, § 17 første ledd og § 24 tredje ledd, slik at straffeprosessloven § 93 g gjelder tilsvarende.

Videre foreslo departementet å presisere i påtaleinstruksen § 18 A-2 første ledd at for skadelidte over 15 år, gjelder straffeprosessloven § 93 g andre ledd tilsvarende.

Formålet med endringene var å bringe reglene om partsrettigheter i konfliktrådsloven nærmere reglene i straffeprosessloven.

27.2.2.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som uttaler seg om forslaget støtter i hovedsak dette. Dette gjelder Kriminalomsorgsdirektoratet, Oslo statsadvokatembete, Oslo tingrett, Politihøgskolen, Sekretariatet for konfliktrådene og Statsforvalteren i Oslo og Viken. Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete uttaler, i sin felles høringsuttalelse, at de ikke har merknader utover at forslaget synes fornuftig.

Kriminalomsorgsdirektoratet viser til Trøndelag friomsorgskontor som ikke direkte uttrykker hvorvidt forslaget støttes, men påpeker blant annet at det i enkelte saker kan være vanskelig for ungdommen å se hva som er det beste for en selv, og det stilles spørsmål om man her burde ha med et punkt som omhandler barnets beste.

Politihøgskolen støtter en henvisning til straffeprosessloven § 93 g, men stiller også spørsmål om det er i god harmoni med vergemålslovens system å la en mindreårig fornærmet med bindende virkning godta en avtale om erstatning uten samtykke fra vergen:

«[...] Etter vergemålsloven § 9 kan en mindreårig ikke selv foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt. Dersom en mindreårig fornærmet godtar en bindende avtale i konfliktrådet etter § 17, vil dette også avgjøre erstatningssaken mellom partene.

Vi er kjent med at loven åpner for at en mindreårig kan inngå en avtale i sivil sak uten samtykke fra vergene ‘hvis den mindreårige har rett til å inngå avtale på egenhånd’. Men her er det nok særlig skadevolderens nedbetaling av gjeld ved arbeid for den skadelidte som er sentralt.

Vi stiller oss tvilende til om en mindreårig skadelidt med bindende virkning kan godta en avtale som avskjærer ytterligere erstatningskrav, uten samtykke fra vergen.

Riktig nok kan en mindreårig som nekter å kreve erstatning i en straffesak etter straffeprosessloven § 3, ikke overprøves av vergen i straffesaken (HR-2016-696-U). Men det å ikke ta med et erstatningskrav i en straffesak avskjærer ikke den skadelidte fra å reise sivil sak. Etter tvisteloven § 2-4 kan da vergen reise sak mot skadevolderen.»

Statsforvalteren i Oslo og Viken påpeker at departementet også bør vurdere om straffeprosessloven § 93 g første ledd andre punktum, som gjelder oppnevnelse av en setteverge der vergene er uenige seg imellom om utøvelsen av rettighetene, skal komme til anvendelse i saker etter konfliktrådsloven.

Oslo tingrett påpeker at ungdommens rett til å ivareta sine rettigheter, bør gjennomføres i all lovgivning der spørsmålet oppstår, uavhengig av om ungdommen har stilling som mistenkt, siktet, domfelt eller fornærmet.

27.2.2.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med enkelte justeringer. Det er hensiktsmessig å bringe reglene om partsrettigheter i konfliktrådet nærmere reglene i straffeprosessloven. Fornærmedes rett til selv å utøve sine rettigheter på «ethvert tidspunkt i saken» etter straffeprosessloven § 93 g andre ledd, bør også gjelde for den videre behandlingen av saken hos konfliktrådet. De samme hensynene gjør seg gjeldende her som ellers i straffesakskjeden. Det vises også til at de fleste av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget.

Departementet foreslår å innta en henvisning til straffeprosessloven § 93 g andre ledd i konfliktrådsloven § 11 tredje ledd første punktum, slik at det fremgår at straffeprosessloven § 93 g andre ledd gjelder tilsvarende for mindreårige fornærmede i straffesaker. Når det gjelder fornærmedes rettigheter ved gjennomføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, foreslås det å innta en henvisning fra konfliktrådsloven § 24 a tredje ledd til § 11 tredje ledd første punktum. Departementet tar for øvrig sikte på å få endret påtaleinstruksen § 18 A-2, slik at bestemmelsen gjenspeiler eventuelle endringer som vedtas som følge av forslaget.

Departementet er enig med Politihøgskolen i at det kan stilles spørsmål om det er i god harmoni med vergemålslovens system å la en mindreårig fornærmet med bindende virkning godta en avtale om erstatning uten samtykke fra vergen. Departementet foreslår derfor å tilføye samme begrensning i konfliktrådsloven § 17 for straffesaker, som for mindreåriges adgang til å inngå avtaler i sivile saker. Det vil si at godkjennelse fra vergene kan unnlates for mindreårige som har fylt 15 år og som utøver rettighetene som fornærmet eller etterlatt i medhold av straffeprosessloven § 93 g andre ledd, hvis den mindreårige har rett til å inngå avtale på egenhånd og mekleren finner det ubetenkelig. Her vil også hensynet til barnets beste inngå i vurderingen. Konfliktrådets møter kan som nevnt også lede til forsoningsavtaler, der partene ikke skal yte noe, men for eksempel blir enige om å tilgi hverandre. Departementet bemerker også at mekleren i alle saker skal avgjøre om avtalen partene kommer frem til kan godkjennes. Mekleren skal ikke godkjenne en avtale som i urimelig grad favoriserer en part, eller som er uheldig av andre tungtveiende grunner.

I lys av innspillet fra Statsforvalteren i Oslo og Viken viser departementet til konfliktrådsloven § 11 og forslaget i punkt 24.1 om midlertidig verge. Konfliktrådsloven § 11 vil også gjelde for fornærmede, og departementet foreslår derfor ingen særregulering, i motsetning til straffeprosessloven § 93 g første ledd andre punktum. Ved uenighet mellom vergene vil vergemålsloven § 18 første ledd andre punktum komme til anvendelse.

I NOU 2016: 24 ble det i utvalgets utkast til ny straffeprosesslov § 3-3 første ledd foreslått at mistenkte som har fylt 15 år, kan utøve rettighetene selv, med mindre vedkommende er i en tilstand som angitt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d, eller av andre grunner ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Departementet har så langt ikke fulgt opp forslaget. På bakgrunn av innspillet fra Oslo tingrett, bemerker departementet at denne gruppen derfor ikke er omfattet av departementets forslag.

27.3 Valg av konfliktråd

27.3.1 Gjeldende rett

Konfliktrådsloven § 13 regulerer både hvilket konfliktråd som skal behandle en sak, og overføring av saker mellom konfliktråd.

Det følger av konfliktrådsloven § 13 første ledd at saker som hovedregel skal behandles ved konfliktrådet for den kommunen hvor klager eller fornærmede bor eller oppholder seg.

Når konfliktrådet finner det hensiktsmessig, kan en sivil sak overføres til et annet konfliktråd, jf. konfliktrådsloven § 13 andre ledd. Partenes syn skal tillegges vekt ved avgjørelsen av hvilket konfliktråd som skal behandle saken.

I saker som overføres fra påtalemyndigheten, beslutter påtalemyndigheten hvilket konfliktråd som skal behandle saken, jf. konfliktrådsloven § 13 tredje ledd. Konfliktrådet kan avtale med påtalemyndigheten at saken skal overføres til et annet konfliktråd. Partene skal på forhånd gis mulighet til å uttale seg om spørsmålet.

27.3.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

Departementet foreslo i høringsnotatet 1. september 2020 å tilføye et nytt fjerde ledd i konfliktrådsloven § 13 der det fremgår at saker om ungdomsstraff, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd skal behandles der ungdommen, siktede eller domfelte bor. Bakgrunnen for forslaget var innspill fra Sekretariatet for konfliktrådene om at slike saker i praksis overføres konfliktrådet der ungdommen, domfelte eller siktede bor, og at dette bør gjenspeiles i bestemmelsen. Departementet foreslo også å presisere at dersom fornærmede og ungdommen, domfelte eller siktede bor på forskjellige steder, avgjør konfliktrådet hvor det gjenopprettende møtet skal gjennomføres.

Videre foreslo departementet å tilføye i nytt fjerde ledd i konfliktrådsloven § 13 at konfliktrådet kan beslutte overføring av en sak til et annet konfliktråd, og at påtalemyndigheten, ungdommen og dennes verger, domfelte eller siktede og fornærmede på forhånd skal gis anledning til å uttale seg. Det ble presisert at ved ungdomsstraff og ungdomsoppfølging kan uttalelse fra fornærmede unnlates der fornærmede ikke ønsker å ta del i gjenopprettende prosess. Videre ble det understreket at påtalemyndigheten straks skal informeres om en beslutning om overføring. Er konfliktrådene uenige om hvor saken skal behandles, foreslo departementet at Sekretariatet for konfliktrådene avgjør hvilket konfliktråd som skal behandle saken – på samme måte som etter gjeldende rett i sivile saker. I forlengelsen foreslo departementet å flytte § 13 andre ledd tredje punktum ned til nytt femte ledd, slik at bestemmelsen vil gjelde generelt og ikke bare i sivile saker.

27.3.3 Høringsinstansenes syn

Det er kun to høringsinstanser som uttaler seg om forslagene.

Bjørgvin fengsel ungdomsenhet vest uttaler ikke om forslaget støttes, men påpeker følgende:

«På bakgrunn av at ungdommer med alvorlige adferdsvansker ofte akuttplasseres i barnevernsinstitusjoner geografisk langt fra hjemstedet vil det i mange tilfeller være mer formålstjenlig at det er konfliktrådet i barnets hjemkommune eller region som behandler ungdomsstraffen med tanke på integrering i familie, miljø og tiltak som påbegynnes under straffegjennomføring som det er hensiktsmessig og videreføre etter avsluttet straff.»

Sekretariatet for konfliktrådene støtter forslagene, men påpeker at det ikke nødvendigvis er heldig at fornærmede skal gis anledning til å uttale seg om overføring av en sak til et annet konfliktråd:

«Det kan være sensitivt for fornærmede å bli kontaktet om et slikt spørsmål, og det kan ødelegge for dialog om gjenopprettende prosess. Konfliktrådets arbeid med ungdomsreaksjonene omfatter mye mer enn det som berører fornærmede. Det er derfor etter vår mening begrenset hva fornærmede har å føye til når det gjelder spørsmål om hvilket konfliktråd som bør håndtere saken. Valg av konfliktråd i disse sakene bør etter vår mening styres av hva som er mest hensiktsmessig ut fra oppfølgingen av ungdommen. Det er imidlertid viktig at fornærmedes behov blir ivaretatt når det gjelder praktisk tilrettelegging og valg av sted for det gjenopprettende møtet, og det kan være naturlig at dersom fornærmede allerede har vært i kontakt med konfliktrådet bør det vurderes om dette konfliktrådet skal fortsette dialogen med fornærmede også etter overføring.»

27.3.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om at saker om ungdomsstraff, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd skal behandles der ungdommen, siktede eller domfelte bor, se forslag til konfliktrådsloven § 13 nytt tredje ledd. Forslaget er begrunnet med at reaksjonene forutsetter tett oppfølging av ungdommen, siktede eller domfelte, og at hensynet til adekvat oppfølging derfor tilsier at ungdommen, siktedes eller domfeltes bosted bør være styrende for valget av konfliktråd.

Det er i utgangspunktet det faktiske bostedet som er avgjørende. Dersom ungdommen bor hjemmefra ved straffegjennomføringens oppstart, og det er klart at vedkommende om kort tid skal flytte tilbake til hjemstedet, må det imidlertid vurderes hva som vil være til ungdommens beste i den konkrete saken. Under ungdomsstraff og ungdomsoppfølging skal konfliktrådet legge til rette for gjenopprettende prosess og annen relasjonsbygging, se punkt 17.3.3. Dette kan innebære at konfliktrådet må ta kontakt med parter utenfor sitt geografiske virkeområde – for eksempel dersom ungdommen bor midlertidig i en annen landsdel og det også er ønskelig å bygge relasjoner på ungdommens hjemsted.

Dersom fornærmede og ungdommen, siktede eller domfelte bor på forskjellige steder, foreslår departementet at det konfliktrådet som er ansvarlig for saken, avgjør hvor det gjenopprettende møtet skal gjennomføres. Selv om det er konfliktrådet der ungdommen, siktede eller domfelte bor som organiserer det gjenopprettende møtet, bør det vurderes i den enkelte sak om det gjenopprettende møtet skal gjennomføres der fornærmede bor.

Departementet fastholder videre forslaget om at et konfliktråd kan beslutte overføring av en sak til et annet konfliktråd. Som nevnt i punkt 27.3.1 ovenfor, følger det i dag av konfliktrådsloven § 13 tredje ledd andre punktum at konfliktrådet kan avtale med påtalemyndigheten at saken skal overføres et annet konfliktråd. Ifølge Sekretariatet for konfliktrådene har imidlertid praksis for ungdomsstraff, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd vært at konfliktrådet beslutter om en sak skal overføres et annet konfliktråd, og at påtalemyndigheten orienteres om overføringen. Sekretariatet for konfliktrådene har opplyst at behovet for overføring av saker mellom konfliktråd som regel vil oppstå som følge av at ungdommen, siktede eller domfelte flytter. I lys av at det er konfliktrådet som har ansvaret for gjennomføringen av sakene, fastholder departementet at det kan være hensiktsmessig at det også er konfliktrådet som beslutter eventuell overføring.

Etter departementets forslag skal fortsatt påtalemyndigheten, samt ungdommen og dennes verger, siktede eller domfelte gis anledning til å uttale seg før saken overføres. På bakgrunn av innspill fra Sekretariatet for konfliktrådene, ser departementet at det kan være uheldig å lovfeste et krav om at fornærmede på forhånd skal gis anledning til å uttale seg. Som også påpekt av høringsinstansen er det imidlertid viktig at fornærmedes behov blir ivaretatt når det gjelder praktisk tilrettelegging og valg av sted for det gjenopprettende møtet. Det må derfor vurderes om det er hensiktsmessig at et konfliktråd som allerede har vært i kontakt med fornærmede skal fortsette dialogen med fornærmede også etter overføring. På samme måte som i høringen foreslås det også å lovfeste at påtalemyndigheten straks skal informeres om en beslutning om overføring.

Videre foreslås det at dagens regulering av uenighet mellom konfliktrådene i sivile saker, også gis tilsvarende anvendelse for straffesaker, se forslag til konfliktrådsloven § 13 nytt fjerde ledd. Det vil si at Sekretariatet for konfliktrådene, ved uenighet mellom konfliktrådene, skal avgjøre hvilket konfliktråd som skal behandle saken.

27.4 Avtale ved gjenopprettende prosess

27.4.1 Gjeldende rett

Konfliktrådsloven § 17 regulerer hvordan en avtale i konfliktrådet skal inngås, hvem som skal godkjenne avtalen og rettslig virkning av denne. Partenes adgang til å trekke seg fra en inngått avtale reguleres i konfliktrådsloven § 18. Konfliktrådsloven §§ 17 og 18 skiller mellom straffesaker og sivile saker, men regulerer ikke etter sin ordlyd avtaler som inngås i ungdomsstormøtet.

27.4.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

Departementet foreslo i høringsnotatet 1. september 2020 å tydeliggjøre skillet mellom de ulike avtaletypene i konfliktrådsloven § 17. For straffesaker og sivile saker besto endringen i en omstrukturering, slik at straffesaker skulle reguleres i første ledd og sivile saker i andre ledd. Videre ble det foreslått at også avtalen i ungdomsstormøtet reguleres i forslag til nytt § 17 tredje ledd – med elementer både fra straffesaker og sivile saker.

27.4.3 Høringsinstansenes syn

Det er kun to høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget. Sekretariatet for konfliktrådene støtter forslaget. Oslo politidistrikt uttaler ikke direkte hvorvidt forslaget støttes, men påpeker at reglene om partsrettigheter må være de samme for fornærmede i medhold av konfliktrådsloven som etter straffeprosessloven, at det bør fremgå av bestemmelsen at avtale om økonomisk kompensasjon kan danne tvangsgrunnlag i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven og at en avtale inngått i konfliktråd ikke bør utelukke fornærmedes mulighet til å kreve erstatning/oppreisning i medhold av skadeerstatningsloven.

27.4.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet, men med noen justeringer.

Som i høringen foreslår departementet at konfliktrådsloven § 17 endres, slik at det kommer tydeligere frem hvilke regler som gjelder for avtaler i henholdsvis straffesaker og sivile saker. Det foreslås at avtaler som inngås som ledd i reaksjonen mekling i konfliktråd, eller i gjenopprettende møte med fornærmede under ungdomsstraff, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd, reguleres særskilt i § 17 første ledd. Disse sakene vil følge reglene for straffesaker hva gjelder skriftlighet, verger og godkjennelse.

I samsvar med dagens praksis, foreslår også departementet å regulere særskilt at ved gjenopprettende møte med fornærmede under ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, kan det ikke inngås avtale om økonomisk kompensasjon. Det vises i denne sammenheng også til Prop. 135 L (2010–2011) punkt 14.5 side 174–175 og Prop. 57 L (2013–2014) punkt 13.1 side 92.

Videre foreslås det at avtaler som inngås i sivile saker, og som ledd i annen gjenopprettende prosess under gjennomføringen av ungdomsstraff, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd, særskilt reguleres i § 17 andre ledd. Under høringen ble det ved en inkurie ikke uttrykkelig foreslått å inkludere oppfølging i konfliktråd, men forslaget anses å være i tråd med praksis.

Når det gjelder innspillene fra Oslo politidistrikt om at reglene om partsrettigheter må være de samme for fornærmede i medhold av straffeprosessloven og konfliktrådsloven, viser departementet til forslaget i punkt 27.2.2 om mindreårige fornærmedes rett til å utøve sine rettigheter i straffesaker.

Videre understreker departementet at en avtale i konfliktrådet, på samme måte som etter gjeldene rett, ikke vil ha andre prosessuelle virkninger enn avtaler ellers. Avtalen er altså ikke i seg selv tvangsgrunnlag for den skadelidtes krav. Partene eier konflikten og bestemmer utfallet av meklingen, men likevel slik at mekleren ikke skal godkjenne en avtale som i urimelig grad favoriserer en part, eller som er uheldig av andre tungtveiende grunner. En avtale som forutsetter en ytelse til den skadelidte, skal fastsette omfanget av ytelsen og forfallstid. Det skal også fastsettes om avtalen representerer det endelige oppgjøret mellom partene.

Som i høringen foreslås det at ungdommen, siktede eller domfelte og fornærmedes adgang til å trekke seg fra en avtale inngått som ledd i ungdomsstraff, ungdomsoppfølging eller oppfølging i konfliktråd, reguleres etter mønster fra sivile saker i konfliktrådsloven § 18. Det er ikke ønskelig at avtaler som inngås som ledd i gjenopprettende prosess, skal kunne føre til brudd på reaksjonen – med mindre en eller flere av forpliktelsene inntas i ungdomsplanen, se punkt 18.1.4 og 17.3.3. Annen gjenopprettende prosess under gjennomføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging vil også følge reglene for sivile saker. Dette innebærer at partene skal informeres om at det kan avtales en frist for å trekke seg fra avtalen. I lys av at oppfølging i konfliktråd i stor grad baserer seg på reglene om ungdomsoppfølging, foreslås det at tilsvarende skal gjelde for oppfølging i konfliktråd.

27.5 Brudd i behandlingen av mekling i straffesaker – konsekvensene av at fornærmede trekker samtykket

27.5.1 Gjeldende rett

Det er en forutsetning for ileggelse eller idømmelse av reaksjonen mekling i konfliktråd at både fornærmede og siktede eller domfelte samtykker, jf. straffeprosessloven § 71 a første ledd og straffeloven § 37 første ledd bokstav i.

Brudd i saker som er overført til mekling i konfliktråd i medhold av straffeprosessloven § 71 a første ledd, reguleres av konfliktrådsloven § 21 første ledd. I slike saker skal konfliktrådet straks oversende saken til påtalemyndigheten dersom møtet ikke gjennomføres eller avtale ikke kommer i stand. Dersom siktede bryter en inngått avtale, skal påtalemyndigheten varsles. Påtalemyndigheten kan åpne strafforfølgning på nytt dersom møtet ikke gjennomføres «grunnet siktede», avtale ikke kommer i stand eller den siktede bryter avtalen vesentlig, jf. første ledd tredje punktum.

Brudd i saker der mekling i konfliktråd er satt som vilkår for betinget dom i medhold av straffeloven § 37 første ledd bokstav i, reguleres av konfliktrådsloven § 21 andre ledd. I slike saker skal konfliktrådet straks oversende saken til påtalemyndigheten dersom møtet ikke gjennomføres «grunnet siktede», jf. andre ledd første punktum. Dersom siktede bryter en inngått avtale, skal påtalemyndigheten varsles. Påtalemyndigheten avgjør om saken skal bringes inn for retten for fastsettelse av nye vilkår eller fullbyrding av straffen, jf. straffeloven § 39.

I begge tilfeller følger det av påtaleinstruksen § 18 A-3 første ledd at påtalemyndigheten fortsetter behandling av saken dersom konfliktrådet gir «melding om at megling ikke er kommet i stand eller avtale ikke er inngått». Bestemmelsen skiller ikke mellom årsakene til at mekling ikke er kommet i stand.

27.5.2 Forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022

Departementet foreslo i høringsnotatet 13. oktober 2022 å fjerne vilkåret «grunnet siktede» i konfliktrådsloven § 21 første og andre ledd.

Bakgrunnen for forslaget var innspill fra Sekretariatet for konfliktrådene om at vilkåret om at møtet ikke gjennomføres «grunnet siktede» i konfliktrådsloven § 21, begrenser påtalemyndighetens mulighet til å ilegge siktede en annen reaksjon dersom fornærmede ikke møter.

27.5.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som uttaler seg om forslaget er noe delte i synet på forslaget. Oslo statsadvokatembete og Sekretariatet for konfliktrådene uttaler uttrykkelig at forslaget støttes.

Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete uttaler, i sin felles høringsuttalelse, at de ikke har merknader utover at forslaget synes fornuftig.

Politihøgskolen påpeker at det ikke er redegjort for store praktiske vanskeligheter med dagens ordning, og kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å endre loven på dette punktet.

Norges Røde Kors støtter ikke endringen, og viser blant annet til at forslaget særlig vil være belastende for barn, og at det dessuten vil kunne medføre en ekstra lang saksbehandlingstid før saken er avgjort.

27.5.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å fjerne vilkåret i konfliktrådsloven § 21 første og andre ledd om at møtet ikke gjennomføres «grunnet siktede». Etter departementets syn er det uheldig at påtalemyndigheten eller retten skal være avskåret fra å ilegge siktede en annen reaksjon i saker hvor det ikke blir avholdt meklingsmøte som følge av at fornærmede ikke møter.

For fornærmede kan det være en prosess å takke ja til konfliktrådsbehandling, og det er ikke uvanlig at fornærmede av ulike årsaker i løpet av prosessen trekker samtykket til å møte siktede.

Frivillighet er et grunnleggende prinsipp for gjenopprettende prosess. Dette er også nedfelt i Europarådets anbefaling om gjenopprettende prosess 3. oktober 2018, se Recommendation CM/Rec(2018)8 of the Committee of Ministers to member States concerning restorative justice in criminal matters. I punkt 16 fremgår det:

«Restorative justice is voluntary and shall only take place if the parties freely consent, having been fully informed in advance about the nature of the process and its possible outcomes and implications, including what impact, if any, the restorative justice process will have on future criminal proceedings. The parties shall be able to withdraw their consent at any time during the process.»

Departementet er enig i at det er viktig å sikre at deltakelse i gjenopprettende prosesser bygger på reell frivillighet fra de involverte, og at fornærmede ikke må føle seg presset til å delta etter først å ha takket ja, men deretter ombestemmer seg.

På den andre siden kan det anses som urimelig at det skal få konsekvenser for siktede at fornærmede likevel ikke ønsker å møte. Det er imidlertid et vilkår for i det hele tatt å kunne ilegge eller idømme reaksjonen mekling i konfliktråd at fornærmede samtykker. Videre er det etter lovens ordlyd ikke noe vilkår for påtalemyndighetens adgang til fortsatt forfølgning at siktede kan klandres for at siktede og fornærmede ikke ble enige om en avtale. I slike situasjoner oppstiller loven utelukkende et krav om at «avtale ikke kommer i stand».

Når saken returneres til påtalemyndigheten, skal konfliktrådet opplyse om hvorfor et møte eller en avtale ikke har kommet i stand, jf. konfliktrådsforskriften § 6 første punktum. Påtalemyndigheten må gjøre en helhetlig vurdering. Dersom det fremgår at siktede har gjort det som med rimelighet kan kreves, bør påtalemyndigheten ta hensyn til dette i formildende retning. Videre er det, som også påpekt av Norges Røde Kors, særlig viktig med hurtig saksbehandling i saker som gjelder barn.