11 Om koordineringsgruppen

11.1 Gjeldende rett

Ved innføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, uttalte departementet at erfaringer fra tidligere prosjekter hadde vist at det kunne være hensiktsmessig å etablere tverrfaglig sammensatte koordineringsgrupper, jf. Prop. 57 L (2013–2014) punkt 10.6.1.3 side 64. Koordineringsgruppene ble ikke lovregulert, men lovforarbeidene gir enkelte føringer for koordineringsgruppenes sammensetning og oppgaver. Blant annet forutsettes det at sammensetningen i gruppen vil variere ut fra organiseringen av tiltaksapparatet og tjenestene i kommunene, men at mulige deltakere kan være representanter for politiet, påtalemyndigheten, barnevernet, skolen, helse- og omsorgstjenesten og kriminalomsorgen. Videre ble det forutsatt at det er ungdomskoordinatorene som innkaller til og leder møtene i koordineringsgruppen. Om koordineringsgruppens oppgaver uttales følgende på side 64:

«Koordineringsgruppens oppgave skal være å vurdere hvilke lovbrytere som kan egne seg for reaksjonen ungdomsoppfølging. I tillegg skal koordineringsgruppen kartlegge og vurdere hvilke tiltak som kan være aktuelle i den enkelte saken. Gruppen skal også holde seg løpende orientert om saker som er i oppfølgingsteamene, og skal være et forum for drøfting og rådgivning for ungdomskoordinator i enkeltsaker. Dersom ungdom bryter avtalen, skal gruppen drøfte bruddene.»

I dag har alle konfliktråd én eller flere koordineringsgrupper tilknyttet sitt distrikt. Totalt er det etablert mer enn 50 koordineringsgrupper fordelt på tolv konfliktråd. Det er opp til det enkelte konfliktråd, i samarbeid med lokal påtalemyndighet, å bestemme antall koordineringsgrupper og den geografiske plasseringen. I praksis har koordineringsgruppen vist seg å være et viktig forum for å sikre gode prosesser i konfliktrådets arbeid med ungdomsreaksjonene.

De enkelte koordineringsgruppene er ulike, både når det gjelder antall møtedeltakere og hvilke etater som er representert. Politiet, påtalemyndigheten, barnevernet og kriminalomsorgen er imidlertid ofte faste deltakere, i tillegg til ungdomskoordinatoren. Noen koordineringsgrupper har i tillegg et bredere faglig tilfang av representanter fra blant annet spesialisthelsetjenesten, rus, psykisk helse og kommunal SLT-koordinator.

I tillegg har Sekretariatet for konfliktrådene i de senere årene, som ledd i en grundig kvalitativ og kvantitativ kartlegging av koordineringsgruppene, avdekket ulikheter når det gjelder møtestruktur, prioritering av arbeidsoppgaver og hvordan informasjon behandles i koordineringsgruppene. På denne bakgrunn har Sekretariatet for konfliktrådene, i samarbeid med Politidirektoratet og Riksadvokaten, hatt to utviklingsprosjekt – Storbyprosjektet (2021) og KOG-prosjektet (2022) – som har hatt til hensikt å effektivisere og profesjonalisere arbeidet i koordineringsgruppen, samt å sikre en likere praksis.

11.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 foreslo departementet å lovfeste koordineringsgruppens rolle, oppgaver og sammensetning i en ny bestemmelse i konfliktrådsloven. Bakgrunnen for forslaget var at både Nordlandsforskning, Sekretariatet for konfliktrådene og Kriminalomsorgsdirektoratet hadde anbefalt slik lovregulering for å sikre mindre uklarhet rundt koordineringsgruppens rolle og mandat, og en mer enhetlig praksis.

Både med hensyn til koordineringsgruppens oppgaver og deltakere, foreslo departementet langt på vei en lovfesting av det som ble forutsatt i forarbeidene ved innføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.

For det første foreslo departementet å lovfeste at koordineringsgruppen skulle vurdere hvorvidt ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging kunne være egnede reaksjoner for ungdommen, og å kartlegge og vurdere hvilke tiltak som kunne være aktuelle og hensiktsmessige i ungdomsplanen. For å sikre at flere ungdommer skulle komme raskere i gang med relevante tiltak, foreslo departementet dessuten at koordineringsgruppen skulle drøfte tiltak som frivillig kunne tilbys ungdommen i perioden fra lovbrudd til reaksjon. Under straffegjennomføringen foreslo departementet at ungdomskoordinatoren skulle ha mulighet til å løfte generelle problemstillinger inn i koordineringsgruppen, innenfor rammene av lovbestemt taushetsplikt, men at koordineringsgruppen – i motsetning til det som ble forutsatt i Prop. 57 L (2013–2014) punkt 10.6.1.3 side 64 – ikke skulle holde seg løpende orientert i enkeltsaker som var under gjennomføring.

Videre foreslo departementet å lovfeste at koordineringsgruppen skulle bestå av faste deltakere, som – i samsvar med praksis de fleste steder – kunne være representanter fra konfliktrådet, politiet, påtalemyndigheten, kriminalomsorgen og barneverntjenesten. Det ble presisert at hovedformålet med barneverntjenestens deltakelse for det første ville være å tilføre barnevernfaglige kunnskaper og kunnskaper om tiltaksapparatet, og for det andre å innhente nødvendig informasjon om ungdommens oppfølgingsbehov innenfor rammene av lovbestemt taushetsplikt. Departementet bemerket at det i utgangspunktet ville være naturlig med en representant fra den kommunale barneverntjenesten, men at én barneverntjeneste også kunne representere andre lokale barneverntjenester der den kommunale barneverntjenesten og koordineringsgruppen ikke dekker over det samme geografiske området.

For å bidra til et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, foreslo departementet også at koordineringsgruppen burde ha en fast representant fra kommunen som jobber med å samordne tjenester eller innsatser for barn og unge. Fordi organiseringen av kommunene varierer, foreslo ikke departementet å lovfeste noen konkret representant, men det ble vist til at SLT-koordinator har en slik samordningsfunksjon i mange kommuner.

For øvrig ble det også presisert at sammensetningen av koordineringsgruppen ellers kunne variere etter hvordan tiltaksapparatet og tjenestetilbudet er organisert i den enkelte kommune.

Når det gjelder organiseringen av koordineringsgruppens virksomhet, foreslo departementet at ungdomskoordinatoren skulle innkalle til, og lede, koordineringsgruppens møter. Videre uttalte departementet at hensynet til en rask iverksettelse av reaksjonen taler for at det avholdes regelmessige møter, men at det også bør være mulig å avtale ad hoc-møter utenfor de faste møtetidspunktene.

Departementet foreslo å lovfeste at ungdomskoordinatoren, på grunnlag av drøftelsene i koordineringsgruppen og samtale med ungdommen og dennes verger, skulle avgi en innstilling til påtalemyndigheten om hvorvidt ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging ble ansett som en egnet reaksjon for ungdommen. Videre ble det foreslått at ungdomskoordinatoren skulle utarbeide en skisse til ungdomsplan som skulle vedlegges ungdomskoordinatorens innstilling. Skissen skulle inneholde en beskrivelse av ungdommens oppfølgingsbehov, og eksempler på alternative tiltak som kunne møte de ulike utfordringene og være aktuelle for målet om å forebygge ny kriminalitet.

11.3 Lovregulering

11.3.1 Høringsinstansenes syn

Totalt har 39 høringsinstanser uttalt seg om forslaget til en lovregulering av koordineringsgruppens ansvar, oppgaver og sammensetning.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om forslaget om å lovfeste koordineringsgruppen, støtter dette. Dette gjelder blant andre Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan, Akershus friomsorgskontor, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Buskerud friomsorgskontor, Fellesorganisasjonen, Innlandet politidistrikt, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen Innlandet avdeling samfunn, Kriminalomsorgen region nord, Kriminalomsorgen region vest, Kriminalomsorgen region øst, Nordland politidistrikt, Norges Røde Kors, Oslo friomsorgskontor, Oslo statsadvokatembete, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Riksadvokaten, Rogaland friomsorgskontor, Romerike fengsel ungdomsenhet øst, Sekretariatet for konfliktrådene, Troms- og Finnmark friomsorgskontor, Troms politidistrikt, Trøndelag friomsorgskontor, Trøndelag politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembete, Vest politidistrikt og Vestfold friomsorgskontor.

For eksempel viser Sekretariatet for konfliktrådene til en kartlegging gjennomført i 2020, som konkluderte med at koordineringsgruppene fungerer svært ulikt rundt i landet, både når det gjelder deltakere, hvilke oppgaver som utføres og hvordan koordineringsgruppen struktureres. Sekretariatet for konfliktrådene støtter på denne bakgrunn en tydeliggjøring av koordineringsgruppens ansvar, oppgaver og sammensetning. Også Kriminalomsorgsdirektoratet mener at forslaget vil føre til at organiseringen av koordineringsgruppen blir mer ensartet på landsbasis, og at dette kan bidra til å sikre likebehandling. Tilsvarende uttaler Riksadvokaten at koordineringsgruppen, som en viktig del av apparatet rundt ungdomsreaksjonene, utvilsomt bør lovreguleres.

11.3.2 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste koordineringsgruppens rolle, oppgaver og sammensetning i en ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 d. Bakgrunnen for forslaget er at både Nordlandsforsknings rapport (2019), Sekretariatet for konfliktrådene og Kriminalomsorgsdirektoratet har anbefalt slik lovregulering for å sikre mindre uklarhet rundt koordineringsgruppens rolle og mandat, og en mer enhetlig praksis. Forslaget har også fått bred støtte under høringen.

I likhet med Politidirektoratet mener imidlertid departementet at det vil være lite hensiktsmessig å detaljregulere koordineringsgruppens virksomhet i lov. Derimot foreslår departementet å lovfeste noen sentrale sider av koordineringsgruppenes arbeid, for å sikre en mer ensartet organisering av de ulike koordineringsgruppene og en større grad av likebehandling. For øvrig vil den nærmere reguleringen av koordineringsgruppens virksomhet måtte skje i form av retningslinjer, veiledere eller lignende.

Videre understreker departementet, i likhet med flere høringsinstanser, at koordineringsgruppen først og fremst skal være et rådgivende organ som har som oppgave å gi tverretatlige anbefalinger i saker om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Koordineringsgruppen er ikke et beslutningsorgan, men kan bidra til sakens opplysning, og til at det utarbeides ungdomsplaner med tiltak tilpasset den enkelte ungdommens behov gjennom tverrfaglig samhandling, fagkunnskap og kjennskap til relevante hjelpetiltak.

11.4 Koordineringsgruppens rolle og oppgaver

11.4.1 Høringsinstansenes syn

11.4.1.1 Innledning

En rekke høringsinstanser gir uttrykk for å være enig i at det er behov for en klargjøring av koordineringsgruppens oppgaver og mandat. Eksempelvis uttaler Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør at en tydeliggjøring av koordineringsgruppens ansvar og oppgaver i større grad vil kunne sikre en enhetlig praksis og et effektivt tverrfaglig samarbeid. Tilsvarende uttaler Fellesorganisasjonen at den manglende lovreguleringen av koordineringsgruppens rolle og mandat har ført til ulik praksis.

Flere høringsinstanser har også enkelte generelle betraktninger om koordineringsgruppens rolle og mandat.

For eksempel understreker Politidirektoratet at påtalemyndigheten må være den sentrale aktøren ved ileggelse av straffereaksjoner, at koordineringsgruppen bør ha rollen som et rådgivende organ, og at det for øvrig bør unngås detaljregulering i lov:

«KOG bør være et rådgivende organ for påtalemyndigheten i politiet som gjennom tverrfaglig samhandling, informasjonsdeling og fagkunnskap, samt kjennskap til relevante hjelpetiltak kan bidra til å utarbeide tiltak tilpasset den enkelte ungdoms behov. I tråd med dette bør detaljreguleringer i lov relatert til påtalemyndighetens arbeid unngås og i stedet ivaretas gjennom reguleringsformer som påtaledirektiver, retningslinjer og samhandlingsrutiner mv.»

Tilsvarende gir Riksadvokaten uttrykk for at det ikke må herske tvil om at det er påtaleansvarlig i den konkrete straffesaken som er ansvarlig for, og som beslutter, hvilken reaksjon ungdommen skal ilegges eller hvilken påstand som skal nedlegges i retten.

Også Sekretariatet for konfliktrådene gir på generelt grunnlag uttrykk for at koordineringsgruppens oppgaver først og fremst bør være å gi tverretatlige anbefalinger.

11.4.1.2 Koordineringsgruppens rolle før en eventuell straffegjennomføring

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at det er behov for å avklare kriteriene for når en sak skal drøftes i koordineringsgruppen. Det gjelder blant andre Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene, Akershus friomsorgskontor og Innlandet politidistrikt.

Barneombudet viser til at det antakelig vil være svært mange saker hvert år som kan være aktuelle for en ungdomsreaksjon, og at koordineringsgruppen ikke vil ha kapasitet til å gå grundig inn i alle. Riksadvokaten og Politidirektoratet uttaler at det er viktig med fleksibilitet med hensyn til når en sak skal drøftes i koordineringsgruppen. Riksadvokaten viser blant annet til følgende:

«Det er viktig at de ulike undersøkelsene og prosessene forut for påtaleavgjørelsen ikke i seg selv blir tidstyver. Det er bl.a. ikke gitt at det alltid er behov for å drøfte sakene i KOG, f.eks. hvis det fremgår på annen måte at saken/ungdommen er åpenbar kandidat for en ungdomsreaksjon. Vi forutsetter for øvrig at saken ikke skal bringes inn for KOG når det synes klart at en slik reaksjon er uaktuell. Det bør vurderes om det skal fremgå av loven, eller i alle fall av forarbeidene, at det er opp til påtalemyndigheten å melde inn en sak til drøfting i KOG.»

Sekretariatet for konfliktrådene mener at det bør angis kriterier som sikrer at riktige saker drøftes i koordineringsgruppen, og anbefaler at alle saker med mindreårige som skal behandles av domstolene først bør drøftes i koordineringsgruppen. Sekretariatet for konfliktrådene anser det hensiktsmessig at det er påtalemyndigheten som beslutter om nye saker skal bringes inn til koordineringsgruppen.

Akershus friomsorgskontor og Innlandet politidistrikt uttaler at alle nye saker bør være drøftet i koordineringsgruppen før påtaleavgjørelse.

Flere instanser støtter forslagene om at koordineringsgruppen før en eventuell straffegjennomføring både skal vurdere om ungdommen er egnet til en ungdomsreaksjon og hvilke tiltak som eventuelt kan være aktuelle. Vestfold friomsorgskontor uttaler for eksempel at forslagene synes å være en formalisering av dagens praksis i Vestfold.

En rekke høringsinstanser har imidlertid også enkelte merknader eller presiseringer til forslagene.

For det første har flere høringsinstanser – blant andre Barneombudet, Forandringsfabrikken, medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, Norges institusjon for menneskerettigheter og Helsedirektoratet – merknader knyttet til ungdommens rett til å medvirke.

Norges institusjon for menneskerettigheter mener for eksempel at det bør vurderes om det skal lovfestes et krav om at barnets mening skal innhentes før koordineringsgruppen gjør sin vurdering. Videre mener Barneombudet at det antakelig bør være minst to samtaler med ungdommen før endelig reaksjon blir fastsatt: den første for å informere om straffereaksjonene og at saken skal behandles i koordineringsgruppen, og den andre ved utforming av skisse til ungdomsplan.

Kriminalomsorgen region nord, medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen og Troms- og Finnmark friomsorgskontor er bekymret for at ungdommens motivasjon ikke vil bli tilstrekkelig belyst, fordi ungdom kan finne det vanskelig å dele informasjon om sin egen livssituasjon ovenfor koordineringsgruppen som organ.

Videre mener flere høringsinstanser – blant andre Agder friomsorgskontor, Barneombudet,Kriminalomsorgen region øst, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Riksadvokaten, Sekretariatet for konfliktrådene, Troms- og Finnmark friomsorgskontor og Vestfold friomsorgskontor – at det er behov for en nærmere klargjøring av forholdet mellom koordineringsgruppens egnethetsvurdering og kriminalomsorgens personundersøkelse for mindreårige.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund er for eksempel bekymret for at forslaget vil føre til unødvendig dobbeltarbeid. Høringsinstansen spør hva som vil skje i saker hvor ungdommen ikke vurderes egnet for en ungdomsreaksjon dersom dagens personundersøkelser for mindreårige langt på vei blir erstattet av koordineringsgruppens vurdering av egnethet.

Sekretariatet for konfliktrådene gir også særskilt uttrykk for at det er noe uklart hvordan kartleggingen av aktuelle tiltak skal gjennomføres i praksis, og hvor inngående denne skal være.

To høringsinstanser – Trøndelag politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembete – går imot forslaget om at koordineringsgruppen skal foreta en egnethetsvurdering.

Trøndelag politidistrikt mener at forslaget vil medføre lengre saksbehandlingstid, og at politijuristene selv er i stand til å foreta denne vurderingen. Derimot kan egnethetsvurderingen heller løftes til koordineringsgruppen dersom juristen er i tvil, slik ordningen beskrives å fungere i Trøndelag i dag.

Tilsvarende mener Trøndelag statsadvokatembete at forslagene er direkte i motstrid med formålet om en raskere iverksettelse. Det vises til at Trøndelag har egne jurister som er spesialister på ungdomssaker, og som både tar stilling til hvilke saker som skal bringes inn for koordineringsgruppen, og hvilke saker som eventuelt kan overføres direkte til konfliktrådet uten forutgående drøfting i koordineringsgruppen. Erfaringsmessig foretar ungdomsjuristene raske og riktige vurderinger av egnethet. Koordineringsgruppen hovedfunksjon bør isteden være å fremskaffe tiltak, og å følge opp at tiltakspakken fungerer.

11.4.1.3 Koordineringsgruppens rolle under straffegjennomføringen

Når det gjelder koordineringsgruppens rolle under straffegjennomføringen, gir de fleste høringsinstansene uttrykk for at det er behov for en noe videre adgang til å drøfte pågående saker enn det som ble foreslått i høringen, og at det ikke er tilstrekkelig at ungdomskoordinatoren skal kunne løfte generelle problemstillinger inn i koordineringsgruppen innenfor rammene av lovbestemt taushetsplikt. Enkelte høringsinstanser er også uenige i at koordineringsgruppen ikke lenger skal ha som oppgave å holde seg løpende orientert i enkeltsaker som er under gjennomføring.

Troms- og Finnmark friomsorgskontor vurderer det som hensiktsmessig at koordineringsgruppen ikke skal brukes til å drøfte pågående straffegjennomføringer. Oslo politidistrikt og Sekretariatet for konfliktrådene er også enige i at koordineringsgruppen ikke skal benyttes som et fast forum for å gi løpende informasjon om straffegjennomføring, men uttaler at det bør være åpning for drøftelser i koordineringsgruppen dersom det oppstår vilkårsbrudd eller andre spørsmål underveis i straffegjennomføringen. Sekretariatet for konfliktrådene uttaler blant annet:

«Videre viser undersøkelsen at anbefalingene fra KOG oppleves som vesentlige bidrag til det videre saksarbeidet til ungdomskoordinator, og som en kvalitetssikring av likhetsprinsippet i ungdomsreaksjonene. Eksempler på slike drøftelser er bruddhåndtering, innskjerpingsvilkår, vurdering av søknader om utenlandsreiser eller nye tiltak. De foreslåtte tvangsmidlene vil også typisk være noe ungdomskoordinator vil kunne ha behov for å drøfte i KOG.»

Akershus friomsorgskontor, Innlandet politidistrikt,Politidirektoratet, Trøndelag politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembete, Vest politidistrikt og Vestfold friomsorgskontor gir uttrykk for at koordineringsgruppen generelt bør kunne drøfte saker under gjennomføring.

Akershus friomsorgskontor vurderer det som svært viktig at påtalemyndigheten er med i diskusjonene av om pågående saker skal avsluttes på grunn av brudd, ettersom påtalemyndigheten ikke er representert i oppfølgingsteamene.

Trøndelag statsadvokatembete viser til at deltakerne i koordineringsgruppen må få vite hva som fungerer eller ikke i den enkelte saken, for å kunne lage gode forslag for nye ungdommer som kommer inn i oppfølging.

Vest politidistrikt viser til at ungdomskoordinatoren kan ha behov for å drøfte mulige nye tiltak overfor en ungdom som sliter med gjennomføringen med koordineringsgruppen.

Vestfold friomsorgskontor mener at tverrfaglige drøftinger i koordineringsgruppen underveis i straffegjennomføringen erfaringsmessig har vært en kvalitetssikring av oppfølgingen, og at drøftelser i koordineringsgruppen kan ha en funksjon knyttet til likebehandling, ved at deltakerne får erfaring med praksis.

11.4.2 Departementets vurdering

11.4.2.1 Koordineringsgruppens rolle før en eventuell straffegjennomføring

I lys av innspill under høringen, foreslår departementet å lovfeste i ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 d første ledd at påtalemyndigheten kan melde inn en sak til konfliktrådet for drøftelse i koordineringsgruppen, når ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging antas å være en egnet reaksjon. Forslaget er først og fremst ment som en tydeliggjøring av at det er påtalemyndigheten som avgjør om en sak skal drøftes i koordineringsgruppen før en eventuell straffegjennomføring. I likhet med flere høringsinstanser viser departementet til at det er påtalemyndigheten som er ansvarlig for, og som beslutter, om ungdommen kan ilegges ungdomsoppfølging eller om det skal legges ned påstand om ungdomsstraff ved en eventuell domstolsbehandling. Det bør derfor også være påtalemyndigheten som avgjør om det er behov for å drøfte saken i koordineringsgruppen.

Departementet foreslår ikke å lovfeste noen faste retningslinjer for hvilke saker som skal drøftes i koordineringsgruppen før en eventuell straffegjennomføring. Flere høringsinstanser har pekt på at det er viktig med fleksibilitet med hensyn til når det er behov for slik drøftelse. Departementet legger til grunn at det hverken vil være mulig eller hensiktsmessig å drøfte alle saker hvor lovbryteren var under 18 år på handlingstiden i koordineringsgruppen. Departementet mener videre at det heller ikke er hensiktsmessig å oppstille et krav om at alle saker må være drøftet i koordineringsgruppen før en eventuell overføring til konfliktrådet. Ettersom formålet med å drøfte saken i koordineringsgruppen er å opplyse spørsmålet om egnethet, er det særlig viktig at saker hvor det er tvil om dette spørsmålet, meldes inn for drøfting. I likhet med Riksadvokaten peker departementet på at det ofte ikke vil være behov for slik drøftelse dersom det på annen måte fremgår at ungdommen er en åpenbar kandidat for en ungdomsreaksjon. Unntak kan imidlertid tenkes dersom det for eksempel er behov for en kartlegging av mulige tiltak i en eventuell ungdomsplan. Videre bør det ses hen til sakens alvorlighetsgrad. Dersom saken er så alvorlig at det vurderes riktig å ta ut tiltale for domstolen, og saken antas å egne seg for ungdomsstraff, bør utgangspunktet være at saken skal meldes inn for drøftelse i koordineringsgruppen. I mindre alvorlige saker kan derimot hensynet til en rask iverksettelse av straffegjennomføringen tilsi at saken overføres direkte til konfliktrådet for ungdomsoppfølging. For saker som ikke behandles i koordineringsgruppen, vil det imidlertid heller ikke gjelde noe krav om at det utarbeides en skisse til ungdomsplan, se punkt 11.7. I slike saker må derfor påtalemyndigheten både sikre at ungdommen og ungdommens verger har fått utfyllende informasjon om reaksjonens innhold, og at ungdommen har fått anledning til å medvirke til reaksjonsvalget, før slik overføring finner sted. Dette tilsier også at direkte overføring til konfliktrådet uten forutgående drøfting i koordineringsgruppen først og fremst vil være aktuelt i mindre alvorlige saker. Når det gjelder ungdommens rett til medvirkning vises det for øvrig til nærmere omtale i kapittel 9.

Når det gjelder koordineringsgruppens oppgaver før en eventuell straffegjennomføring, foreslår departementet å lovfeste at koordineringsgruppen skal drøfte om saken egner seg for ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff, og hvilke tiltak som kan være aktuelle og hensiktsmessige i en eventuell ungdomsplan. Formålet med drøftelsen er først og fremst å sette koordineringsgruppen i stand til å gi en tverretatlig anbefaling med hensyn til om saken egner seg for ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging. Deltakerne i koordineringsgruppen vil kunne dele informasjon om ungdommen så langt ungdommen og dennes verger samtykker i dette, og ellers i tråd med øvrige bestemmelser om unntak fra taushetsplikt, se kapittel 10. Ungdommen har også rett til å medvirke til reaksjonsfastsettelsen, og departementet legger til grunn at det i de fleste tilfeller vil være nødvendig å gjennomføre en eller flere samtaler med ungdommen i forbindelse med koordineringsgruppens arbeid, for å kartlegge ungdommens motivasjon og syn på en eventuell ungdomsreaksjon. For øvrig vises det til nærmere omtale av ungdommens rett til medvirkning i kapittel 9.

Konfliktrådet skal oppsummere koordineringsgruppens anbefaling i et referat fra møtet i koordineringsgruppen, se punkt 11.6.2. Dersom det er ulike syn på spørsmålet om egnethet internt i koordineringsgruppen, skal dette fremgå av referatet. Det understrekes at koordineringsgruppen ikke er noe beslutningsorgan, men at koordineringsgruppen derimot kan bidra til sakens opplysning, og til en større grad av treffsikkerhet ved reaksjonsvalget både for påtalemyndigheten og domstolen.

En rekke høringsinstanser har etterlyst en nærmere klargjøring av forholdet mellom koordineringsgruppens egnethetsvurdering og kriminalomsorgens personundersøkelse for mindreårige. Til dette bemerker departementet at en slik personundersøkelse i større grad vil innebære en kartlegging av ungdommens person, livsforhold og fremtidsutsikter, og at formålet med undersøkelsen er å bidra til at påtalemyndigheten og domstolen får et bedre grunnlag for å fastsette riktig straffereaksjon, uavhengig av om saken egner seg for ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging. Etter departementets syn vil det derfor fortsatt være behov for å utarbeide personundersøkelse i en rekke saker som også vurderes for en ungdomsreaksjon, se kapittel 12. Særlig gjelder dette dersom det er behov for å vurdere om saken heller bør avgjøres med en annen reaksjon enn en ungdomsreaksjon, eller dersom det av andre grunner er behov for å opplyse saken ved å avdekke om det er noen konkrete og spesielle forhold som det bør tas hensyn til ved straffeutmålingen. Det vil i utgangspunktet være opp til påtalemyndigheten å vurdere om sakens alvor eller hensynet til sakens opplysning tilsier at det både skal innhentes en personundersøkelse og foretas en drøftelse av saken i koordineringsgruppen. I så tilfelle bør påtalemyndigheten være tydelig på formålet med de ulike vurderingene når saken sendes til henholdsvis kriminalomsorgen og konfliktrådet.

I motsetning til i høringen, foreslår departementet likevel ikke at koordineringsgruppen skal ha i oppgave å drøfte tiltak som frivillig kan tilbys ungdommen i perioden fra lovbrudd til reaksjon. Det vises til punkt 14.3 for en nærmere omtale av denne problemstillingen. Som der nevnt, understreker imidlertid departementet at det er viktig at ungdommen følges opp raskt etter et lovbrudd, og at det også her er viktig med godt tverrsektorielt samarbeid.

11.4.2.2 Koordineringsgruppens rolle under straffegjennomføringen

Når det gjelder koordineringsgruppens rolle under straffegjennomføringen, har departementet kommet til at det fortsatt bør være en åpning for at ungdomskoordinatoren kan melde inn en sak til koordineringsgruppen for en tverrfaglig drøftelse av en konkret problemstilling, se forslag til ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 d andre ledd. Det vises både til at de fleste høringsinstansene gir uttrykk for at det er behov for en slik adgang, og til at Sekretariatet for konfliktrådene, basert på ovennevnte kartlegginger og utviklingsprosjekt, anbefaler en slik ordning. Flere høringsinstanser peker også på at tverrfaglige drøftinger i koordineringsgruppen underveis i straffegjennomføringen erfaringsmessig har bidratt både til en kvalitetssikring av straffegjennomføringen og til likebehandling, ved at deltakerne har fått erfaring med praksis. Departementet antar at det kan oppstå behov for slike tverrfaglige drøftelser blant annet i spesielt kompliserte saker, dersom ungdomskoordinatoren har behov for å drøfte mulige endringer i ungdomsplanen for en ungdom som sliter med gjennomføringen, eller ved bruddhåndtering.

Departementet fastholder imidlertid at koordineringsgruppen ikke bør ha som oppgave å holde seg løpende orientert i enkeltsaker som er under straffegjennomføring. Det vises særlig til at Sekretariatet for konfliktrådenes arbeid med å kartlegge og utvikle koordineringsgruppene har vist at det er behov for å tydeliggjøre skillet mellom konfliktrådets koordineringsgrupper og andre arenaer for samarbeid om generell kriminalitetsforebygging. Storbyprosjektet (2021) avdekket blant annet at det var ulike oppfatninger blant deltakerne om hva som var koordineringsgruppens mandat og funksjon ved ungdomsreaksjonene, og at dette i noen grad førte til rolleforvirring og uklare grensedragninger mellom koordineringsgruppen og andre kriminalitetsforebyggende fora aktørene deltok i. Videre ble det som en del av KOG-prosjektet (2022) blant annet besluttet at tre utvalgte konfliktråd skulle gå bort fra å drøfte saker løpende, både før reaksjonsfastsettelse og underveis i en straffegjennomføring. Isteden ble saker drøftet ved behov, maks to ganger før reaksjonsfastsettelse, henholdsvis kort tid etter lovbrudd og tett opptil påtale- eller domsavgjørelse, samt ved behov under en straffegjennomføring. Beslutningen om at koordineringsgruppen ikke lenger skulle drøfte saker løpende møtte noe motstand, og det ble blant annet uttrykt bekymring for at koordineringsgruppen ville miste viktig kompetanse og oversikt over utfordringer knyttet til ungdomsmiljøene generelt. I Sekretariatet for konfliktrådenes KOG-prosjektrapport 12. august 2022 bemerker Sekretariatet for konfliktrådene på denne bakgrunn følgende på side 5:

«Sfk ser at endringene vil gjøre at samarbeid om forebygging må finne nye arenaer, men det er flere rettslige hindringer for å fortsette med slike drøftelser i KOG før ungdom er idømt eller ilagt ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, og løpende i KOG når de er under straffegjennomføring hos konfliktrådet. Det vises til barnets rett til privatliv jf. barnekonvensjonens artikkel 16 og EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv. I tillegg til disse rettslige rammene, er det også en klar faglig anbefaling fra den såkalte Storbyrapporten å innføre en modell med to drøftelser, og slutte å bruke KOG til løpende orienteringer om U18-saker.»

Sekretariatet for konfliktrådene har lagt ned mye arbeid i å strukturere koordineringsgruppen til å bli et mer profesjonalisert og effektivt organ for å bidra til å løse utfordringer knyttet til tidsbruk, effektiv samhandling og enhetlig praksis i arbeid med saker som kan egne seg for ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging. Etter departementets syn bør det bygges videre på dette arbeidet, slik at koordineringsgruppen blir et organ spesialisert på å vurdere hvorvidt en sak egner seg for en ungdomsreaksjon, på hvilke tiltak som kan være aktuelle og hensiktsmessige i en eventuell ungdomsplan og på å gi tverrfaglige anbefalinger til konfliktrådet i konkrete problemstillinger underveis i straffegjennomføringen.

11.5 Deltakere i koordineringsgruppen

11.5.1 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget til regulering av koordineringsgruppens deltakere, er i hovedsak positive til dette.

For det første støttes forslaget om at koordineringsgruppen skal bestå av faste deltakere av Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Buskerud friomsorgskontor, Fellesorganisasjonen, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen region vest, Nordland politidistrikt, Oslo friomsorgskontor, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembete, Romerike fengsel ungdomsenhet øst, Sekretariatet for konfliktrådene og Trøndelag politidistrikt.

Sekretariatet for konfliktrådene understreker at koordineringsgruppen ikke bør være for stor, både av hensyn til gruppens effektivitet og ungdommens rett til privatliv. Sekretariatet for konfliktrådene mener derfor at koordineringsgruppen bør bestå av en kombinasjon av faste deltakere, og rullerende deltakere som innkalles etter behov når den ungdommen de kjenner og kan uttale seg om blir drøftet.

Videre understreker en rekke høringsinstanser behovet for bred, tverrfaglig kompetanse i koordineringsgruppen. Dette gjelder blant andre Actis, Helsedirektoratet, Norges Røde Kors,Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Statens barnehus Trondheim (på vegne av lederne i barnehusene i Norge).

Blant disse uttaler Actis– Rusfeltets samarbeidsorgan at koordineringsgruppens sammensetning må inkludere kompetanse på rus og psykisk helse. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler at koordineringsgruppen har nødvendig avdekkerkompetanse knyttet til negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, for å sikre at unge som er utsatt for dette får nødvendig oppfølging som en del av sin ungdomsplan. Statens barnehus Trondheim uttaler, på vegne av lederne i barnehusene i Norge, at det bør vurderes å ta inn i lovteksten at barnehusene er en viktig aktør i konfliktrådets arbeid i slike saker, både med tanke på den kompetansen barnehusene innehar i denne type saker, og det faktum at barnehusene kjenner mange av ungdommene fra avhørssituasjonen tidlig i saken. Det påpekes også at barnehusene i Norge blant annet har særlig bred erfaring og kompetanse på oppfølging av ungdommer som har begått seksuelle overgrep og/eller krenkelser.

Riksadvokaten og Oslo politidistrikt understreker behovet for fleksibilitet i koordineringsgruppens sammensetning.

Fellesorganisasjonen støtter forslaget om faste deltakere i koordineringsgruppen, men er bekymret for om disse vil klare å skaffe seg god nok oversikt over hver enkelt ungdom, ettersom deltakerne ikke nødvendigvis vil ha kunnskap om ungdommen fra tidligere.

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om at kriminalomsorgen og barneverntjenesten skal være blant de faste deltakerne i koordineringsgruppen.

Når det gjelder kriminalomsorgens deltakelse, uttaler Trøndelag politidistrikt på den ene siden at det ikke er behov for at kriminalomsorgen alltid møter. På den andre siden mener Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund at kriminalomsorgens representant i koordineringsgruppen vil bli enda viktigere enn i dag, gitt at forslaget om å redusere bruken av personundersøkelse for mindreårige opprettholdes.

Når det gjelder barneverntjenestens deltakelse i koordineringsgruppen, mener Barneombudet,Akershus friomsorgskontor og Romerike fengsel ungdomsenhet øst på den ene siden at barneverntjenesten bør være fast representert i koordineringsgruppen. Barneombudet anbefaler imidlertid også en klargjøring av hvordan barneverntjenesten skal bidra, for å unngå at et uklart mandat fører til store lokale forskjeller i barnevernets deltakelse. Tilsvarende uttaler Sekretariatet for konfliktrådene at det er viktig at det avklares hva som forventes av representanten fra barneverntjenesten, og at en barnevernsansatt ikke nødvendigvis vil ha kunnskap om lokalt tiltaksapparat i andre kommuner.

På den andre siden er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør kritiske til forslaget om at barneverntjenesten skal være fast representert i koordineringsgruppen.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet går imot forslaget om at det skal være en fast representant fra en bestemt barneverntjeneste innenfor koordineringsgruppens geografiske område, og foreslår isteden at den lokale barneverntjenesten kan møte opp i koordineringsgruppen når det er diskusjon om et konkret barn som tjenesten har eller har hatt ansvar for. Direktoratet viser blant annet til at det i dag er i rundt 50 koordineringsgrupper og 200 barneverntjenester, og at departementets forslag dermed innebærer at omtrent 75 prosent av barneverntjenestene ikke vil være representert i koordineringsgruppene. Videre uttaler direktoratet følgende:

«I saker der ungdommen har hatt kontakt eller har løpende tiltak hos en barneverntjeneste, kan tjenesten ha kunnskap om det konkrete barnet som kan være relevant i vurderingen av om U-18-reaksjon vil være egnet og hvilke lokale tiltak som kan være aktuelle som en del tiltakene i ungdomsplanen. For de ungdommene som ikke tidligere har vært i kontakt med barnevernet, vil ikke barneverntjenesten kunne bidra inn i den konkrete egnethetsvurderingen eller med kunnskap om aktuelle tiltak i kommunen. Et behov for generell barnevernfaglig kompetanse i koordineringsgruppen kan slik vi ser det løses på flere forskjellige måter.»

Videre mener Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet at barneverntjenesten ikke bør delta i koordineringsgruppen dersom det er tale om en ungdom som har fylt 18 år, og som ikke har fått tiltak fra barnevernet tidligere. For å sikre at det er noen med generell barnefaglig kompetanse i koordineringsgruppen, og en balanse i koordineringsgruppens faste sammensetning, foreslår direktoratet at Barne-, ungdoms- og familieetaten får i oppdrag å sitte som fast deltaker i koordineringsgruppen. Dette vil etter direktoratets syn både sikre kontinuitet i gruppens arbeid og barnevernfaglig kompetanse, herunder kunnskap om spesialiserte tiltak som leveres av det statlige barnevernet.

Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør bemerker at fast deltakelse i koordineringsgruppen vil binde opp ressurser som kunne blitt brukt mer effektivt andre steder.

KS er den eneste høringsinstansen som går imot forslaget om å lovfeste faste og obligatoriske deltakere i koordineringsgruppen i sin helhet. KS mener at de organisatoriske og økonomiske konsekvensene av forslaget for kommunenes arbeid er for lite utredet. Dersom det kommunale apparatet skal bruke mer tid og ressurser på arbeidet med koordineringsgrupper, mener KS at det vil føre til at andre arbeidsoppgaver må nedprioriteres. KS er dessuten motstander av nye lovpålagte oppgaver til barneverntjenesten, og viser til at organisasjonsfrihetsprinsippet tilsier at lovgiver ikke skal gripe inn i kommunalt selvstyre mer enn nødvendig. KS uttaler at det vil være uheldig om en lovfesting av hvem som skal delta fra kommunene hindrer effektiv ressursbruk i kommunesektoren. Endelig savnes en bredere fremlegging av hva man har tenkt skal være SLTs rolle i arbeidet med ungdomskriminalitet.

11.5.2 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringen om å lovfeste at koordineringsgruppen skal bestå av et mindre antall faste deltakere, og at sammensetningen av koordineringsgruppen ellers kan variere etter hvordan tiltaksapparatet og tjenestetilbudet er organisert i den enkelte kommune. Videre foreslår departementet – i lys av innspillene under høringen – at det i tillegg åpnes for at konfliktrådet kan innkalle andre tjenesteytere eller aktører til drøftelsen av en konkret sak, dersom disse antas å ha kunnskap eller informasjon av betydning for koordineringsgruppens drøftelse. Det vises til forslag til ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 d tredje ledd.

Departementet viser til at det både er ønskelig å ivareta behovet for kontinuitet og effektivitet på den ene siden, og hensynet til fleksibilitet på den andre. Ved å åpne for at det kan innkalles deltakere til drøftelsen av en konkret sak, kan også antallet faste deltakere i koordineringsgruppen reduseres. Erfaringer fra det ovennevnte Storbyprosjektet (2021) viste at et redusert antall møtedeltakere bidrar til å effektivisere og styrke de kvalitative egnethetsvurderingene.

Konkret foreslår departementet at koordineringsgruppen skal bestå av faste deltakere fra konfliktrådet, politiet, påtalemyndigheten og kriminalomsorgen. Dette innebærer langt på vei en lovfesting av det som allerede er praksis de fleste steder. Forslaget innebærer imidlertid også at det ikke foreslås at barneverntjenesten alltid skal være blant de faste deltakerne i koordineringsgruppen. Departementet viser særlig til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets innspill om at det er langt flere barneverntjenester enn koordineringsgrupper, og at de fleste barneverntjenestene dermed ikke ville vært representert dersom én barneverntjeneste skulle vært fast deltaker i koordineringsgruppen. Videre er departementet enig med direktoratet i at selv om barneverntjenesten både vil ha kunnskap og informasjon av betydning dersom den aktuelle ungdommen har hatt kontakt med eller har løpende tiltak hos den aktuelle barneverntjenesten, vil det i andre saker være svært begrenset hva barneverntjenesten vil kunne bidra med opp mot den konkrete ungdommen. Det siste vil for eksempel være tilfellet der det er tale om en ungdom som har fylt 18 år og som ikke tidligere har vært i kontakt med barnevernet. Dersom organiseringen av tiltaksapparatet og tjenestetilbudet lokalt tilsier at en representant for én konkret barneverntjeneste, eller en annen representant for barnevernet, bør være fast deltaker i koordineringsgruppen, åpner imidlertid lovforslaget for en slik løsning. Videre kan barneverntjenesten, i likhet med andre tjenesteytere og aktører, innkalles for drøftelsen av en konkret sak, dersom barneverntjenesten antas å ha kunnskap eller informasjon av betydning for koordineringsgruppens drøftelse.

Av andre aktuelle kandidater for fast deltakelse i koordineringsgruppen, nevner departementet særskilt representanter for helsetjenesten, herunder spesialisthelsetjenesten, rus og psykisk helse, og representanter fra kommunen som jobber med å samordne tjenester eller innsats for barn og unge i kommunen eller mellom kommuner. Hvem som deltar vil avhenge av hvordan tiltaksapparatet og tjenestetilbudet er organisert lokalt. I mange kommuner vil en SLT-koordinator ha en slik samordningsfunksjon som nevnt. Som omtalt i punkt 3.2.2.4 er målet med SLT-modellen å samordne lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak for barn og unge og å få til et samarbeid på tvers av etater. Modellen benyttes i om lag 200 kommuner. SLT-koordinatoren vil normalt ha god oversikt over tiltaksapparatet lokalt, og vil være en viktig kontakt mot kommunenes aktiviteter. En SLT-koordinator vil derfor kunne være en viktig representant i koordineringsgruppen.

For øvrig vil det kunne variere fra sak til sak om en aktør, og eventuelt hvilke(n), konfliktrådet mener bør innkalles for drøftelsen av en konkret sak. Forutsetningen er at det er tale om et offentlig organ, andre tjenesteytere eller aktører som antas å ha kunnskap eller informasjon av betydning for koordineringsgruppens drøftelse av saken. Også her kan barneverntjenesten være aktuell. Videre kan det for eksempel være hensiktsmessig å innkalle representanter for helsetjenesten, kommunen, eller skolen for drøftelsen av en konkret sak.

11.6 Organisering og gjennomføring av koordineringsgruppens møter

11.6.1 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har også innspill til andre sider ved organiseringen og gjennomføringen av møtene i koordineringsgruppene.

Trøndelag politidistrikt støtter forslaget om at ungdomskoordinatoren innkaller til og leder møtene i koordineringsgruppen. Sekretariatet for konfliktrådene støtter også forslaget, men mener at den formelle kompetansen bør ligge hos konfliktrådet, ikke ungdomskoordinatoren.

Oslo friomsorgskontor og Akershus friomsorgskontor støtter forslaget om at koordineringsgruppen bør ha faste og regelmessige møter. Akershus friomsorgskontor mener imidlertid at det ikke vil være praktisk gjennomførbart at gruppen skal avtale ad hoc-møter på kort varsel i tillegg, ettersom samtlige deltakere normalt har en stram timeplan. Tilsvarende gir Troms og Finnmark friomsorgskontor uttrykk for at det erfaringsmessig er vanskelig å få i stand møter på kort varsel, og viser til at koordineringsgruppen allerede utgjør en betydelig del av arbeidet friomsorgen deltar i.

Politidirektoratet, Romerike fengsel ungdomsenhet øst, Akershus friomsorgskontor og Rogaland friomsorgskontor gir uttrykk for at møtene i koordineringsgruppen bør være obligatoriske, og at det er behov for en mer forpliktende deltakelse.

Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembete, Barneombudet, Sekretariatet for konfliktrådene og Innlandet politidistrikt bemerker at det er viktig å sikre notoritet for drøftelsene i koordineringsgruppen. Oslostatsadvokatembete mener at det også må legges til rette for at konfliktrådets journaler rutinemessig oversendes politiet og føres i straffesaken. Tilsvarende gir Innlandet politidistrikt uttrykk for at egnethetsvurderingen bør følge saken. Barneombudet mener at det bør klargjøres at ungdommen og ungdommens verger bør ha rett til innsyn i vurderingen når den foreligger.

Sekretariatet for konfliktrådene har i tillegg synspunkter og forslag knyttet til innmelding av saker til koordineringsgruppen, innmeldingsskjema, antall drøftelser, og mal for gjennomføringen av møtet og møtereferat.

11.6.2 Departementets vurdering

Når det gjelder organiseringen av koordineringsgruppen, foreslår departementet å lovfeste at det er konfliktrådet som innkaller til møtene i koordineringsgruppen og som utformer et referat fra dette. Det vises til forslag til ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 d fjerde ledd første punktum. Departementet antar at det som regel vil være hensiktsmessig at det er ungdomskoordinatoren som leder møtet, men anser det ikke nødvendig å lovregulere dette. Referatet skal oppsummere koordineringsgruppens anbefaling av om saken egner seg for ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff. Dersom det er ulike syn på spørsmålet om egnethet internt i koordineringsgruppen, skal dette fremgå av referatet. Referatet skal oversendes påtalemyndigheten og følge ungdommens straffesak, slik at dette også blir gjort tilgjengelig for ungdommen og ungdommens forsvarer der dette er aktuelt.

I likhet med det som gjelder for personundersøkelser for mindreårige etter straffeprosessloven § 161 a fjerde ledd, foreslår departementet å lovfeste i § 22 d femte ledd at opplysningene i referatet fra koordineringsgruppens møte bare skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

For øvrig mener departementet som tidligere nevnt at det vil være lite hensiktsmessig å detaljregulere koordineringsgruppens virksomhet i lov, og at det heller bør gis nærmere føringer i form av retningslinjer, veiledere eller lignende.

11.7 Koordineringsgruppens anbefaling og skisse til ungdomsplan

11.7.1 Høringsinstansenes syn

Fem høringsinstanser – Kriminalomsorgen region nord, Riksadvokaten, Sekretariatet for konfliktrådene, Trøndelag politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembete – har uttalt seg om forslaget om at ungdomskoordinatoren skal avgi en innstilling til påtalemyndigheten om sakens egnethet.

Kriminalomsorgen region nord, Riksadvokaten og Sekretariatet for konfliktrådene støtter forslaget. Riksadvokaten og Sekretariatet for konfliktrådene foreslår imidlertid at ungdomskoordinatoren avgir en «anbefaling» eller en «tilrådning», og ikke en «innstilling» til påtalemyndigheten. Sekretariatet for konfliktrådene viser til at det er påtalemyndigheten som har myndighet til å treffe avgjørelse i saken eller oversende saken til domstolen. Riksadvokaten er også usikker på om det er ungdomskoordinatoren eller koordineringsgruppen som bør stå for uttalelsen.

Trøndelag politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembete går imot forslagene om at koordineringsgruppen skal foreta en vurdering av ungdommens egnethet og at ungdomskoordinatoren skal avgi sin innstilling til påtalemyndigheten, fordi dette antas å medføre lengre saksbehandlingstid.

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om at ungdomskoordinatoren skal utarbeide en skisse til ungdomsplan før reaksjonsfastsettelsen, er positive til dette. Dette gjelder Akershus friomsorgskontor, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet,Forandringsfabrikken,Helsedirektoratet,medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen,Oslo politidistrikt,Oslo statsadvokatembete,Riksadvokaten og Vestfold friomsorgskontor. Flere av disse har imidlertid også enkelte bemerkninger eller forutsetninger.

For eksempel uttaler Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet at det er en svakhet ved forslaget at det kun er tale om en grovskisse, slik at ungdommen ikke vil få noe klart bilde av hva innholdet i straffen kan bli før etter at ungdomsplanen er fastsatt. Tilsvarende mener direktoratet at det er en svakhet at tjenestene ikke er forpliktet til å følge eller prioritere grovskissen. Også Oslo politidistrikt og Oslo statsadvokatembete mener at skissen bør inneholde tiltak som rent faktisk kan tilbys, og at kommunene bør pålegges å gi egnede tilbud.

Videre mener Forandringsfabrikken at ungdommen i større grad må involveres i arbeidet med utarbeidelsen av skissen.

Riksadvokaten uttaler at det overfor ungdommen og eventuelle verger ikke må gis inntrykk av at det er ungdomskoordinatoren eller koordineringsgruppen som avgjør hvilken reaksjon som skal ilegges.

Totalt fire friomsorgskontor – Agder friomsorgskontor,Akershus friomsorgskontor, Trøndelag friomsorgskontor og Vestfold friomsorgskontor – stiller spørsmål om forholdet mellom den foreslåtte skissen og kriminalomsorgens arbeid med personundersøkelse for mindreårige.

11.7.2 Departementets vurdering

Blant annet i lys av innspill under høringen, foreslår departementet likevel ikke at ungdomskoordinatoren, på grunnlag av drøftelsene i koordineringsgruppen og samtale med ungdommen og dennes verger, skal avgi en innstilling til påtalemyndigheten om hvorvidt ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging anses som en egnet reaksjon for ungdommen. Det vises særlig til at forslaget vil kunne medføre et ekstra ledd i prosessen som vil kunne forsinke denne, og dermed være i strid med formålet om en raskere iverksettelse av ungdomsreaksjonene. Derimot mener departementet at det vil være tilstrekkelig at konfliktrådet utarbeider et referat fra møtet i koordineringsgruppen, som oppsummerer koordineringsgruppens anbefaling av om saken egner seg for ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff.

Departementet opprettholder imidlertid forslaget om at ungdomskoordinatoren skal utarbeide en skisse til ungdomsplan, dersom koordineringsgruppen anser ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging som egnede reaksjoner for ungdommen. Det vises til forslag til ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 d fjerde ledd andre punktum. Formålet med forslaget er både å bedre rettssikkerheten og forutsigbarheten for ungdommen, samt å bidra til at påtalemyndigheten, domstolen og andre involverte aktører har et bedre utgangspunkt for de vurderinger som skal foretas ved reaksjonsfastsettelsen. For at ungdommen skal kunne medvirke til reaksjonsfastsettelsen, er det dessuten en forutsetning at han eller hun, så langt det lar seg gjøre, på en forståelig måte informeres om hva reaksjonen vil gå ut på. En skisse til ungdomsplan vil også kunne være et godt grunnlag for ungdommens medvirkning.

For at skissen skal gi best mulig informasjon til ungdommen, dennes verger og de ulike aktørene i straffesaken, må den ta utgangspunkt i den enkelte ungdommens livssituasjon og behov. Skissen bør inneholde en kort beskrivelse av ungdommens oppfølgingsbehov og eksempler på alternative tiltak som har som formål å møte ungdommens utfordringer og som kan være egnet for å forebygge ny kriminalitet. I arbeidet med skissen kan ungdomskoordinatoren ta utgangspunkt i den informasjonen som er fremkommet i koordineringsgruppen, og eventuelt også gjennom personundersøkelsen for mindreårige der dette er aktuelt. Også ved utformingen av skissen må det vurderes om det av hensyn til sakens opplysning, og for å oppfylle ungdommens rett til medvirkning, er nødvendig å gjennomføre en eller flere samtaler med ungdommen. Se også kapittel 9 om ungdommens rett til medvirkning.

Som i høringen, antar departementet at det hverken vil være praktisk mulig, eller hensiktsmessig, at skissen skal inneholde et detaljert utkast til ungdomsplan med konkrete tiltak. Det vises både til at arbeidet med å sette sammen en ungdomsplan er tid- og ressurskrevende, og at det ikke er ønskelig å innføre tiltak som gjør at saksbehandlingen forut for reaksjonsfastsettelsen trekker ut i tid. Videre kan saken av ulike grunner få et annet utfall enn antatt, for eksempel ved at saken blir henlagt eller ungdommen frikjent, eller fordi ungdommen ikke samtykker til ungdomsoppfølging eller domstolen idømmer en annen reaksjon enn ungdomsstraff. En eventuell gjennomføringstid vil også først bli fastsatt ved reaksjonsfastsettelsen, og de ytre rammene for en eventuell ungdomsreaksjon vil dermed heller ikke være kjent på det tidspunktet skissen utarbeides. Endelig nevnes at det kan skje store endringer i ungdommens liv på kort tid, og at det kan avdekkes nye behov etter at saken blir overført til konfliktrådet som ikke var kjent da skissen ble utarbeidet. På denne bakgrunn er det viktig at både ungdommen, dennes verger og øvrige aktører får tydelig informasjon om at de endelige tiltakene i ungdomsplanen først vil bli klargjort etter reaksjonsfastsettelsen, ved oppstart av straffegjennomføringen.

Samtidig bemerker departementet at ungdomskoordinatorens arbeid med skissen vil kunne bidra til kortere tidsbruk fra reaksjonsfastsettelsen og frem til iverksettelse av straffegjennomføringen for de sakene som blir overført til konfliktrådet, ettersom arbeidet med skissen vil innebære en foreløpig kartlegging av ungdommens behov og mulige tiltak i planen. For at skissen skal gi et best mulig grunnlag for ungdommens medvirkning og de profesjonelle aktørenes egnethetsvurdering, bør det dessuten være en målsetning at den endelige ungdomsplanen, så langt som mulig, samsvarer med det som ble skissert før reaksjonsfastsettelsen, og at den imøtekommer de beskrevne oppfølgingsbehovene. Dersom ungdommens behov eller andre omstendigheter tilsier at det fastsettes andre tiltak enn det som ble forespeilet ungdommen i skissen, må ungdomskoordinatoren sikre at ungdommen og dennes verger gis utfyllende informasjon og anledning til å uttale seg også om disse, se kapittel 9 og punkt 18.3.

Skissen skal oversendes påtalemyndigheten sammen med referatet fra koordineringsgruppens møte og følge ungdommens straffesak, slik at denne også blir gjort tilgjengelig for ungdommen og ungdommens forsvarer der dette er aktuelt. I likhet med det som gjelder for personundersøkelser for mindreårige etter straffeprosessloven § 161 a fjerde ledd, og for referatet fra koordineringsgruppens møte, foreslår departementet å lovfeste i § 22 d femte ledd at opplysningene i skissen bare skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.