12 Særlig om personundersøkelse for mindreårige

12.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 161 a regulerer når det kan og skal foretas personundersøkelse for mindreårige. En personundersøkelse innebærer en kartlegging av en siktet eller tiltalt og foretas av kriminalomsorgen på oppdrag fra påtalemyndigheten eller domstolen. Formålet er å skaffe opplysninger om den siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter til bruk for avgjørelsen av saken, jf. straffeprosessloven § 161 andre ledd.

Bestemmelsen i § 161 a første ledd første punktum slår fast at dersom siktede var under 18 år på handlingstidspunktet, «kan» det foretas personundersøkelse for mindreårige på samme vilkår som i straffeprosessloven § 161 første ledd. Dette innebærer at det kan foretas slik personundersøkelse når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forholdsregler.

Videre følger det av § 161 a første ledd andre punktum at det alltid «skal» foretas en personundersøkelse dersom det tas ut tiltale mot den mindreårige, med mindre det er «åpenbart unødvendig» eller saken gjelder ikke-vedtatte forelegg eller «påtaleunnlatelser» som bringes inn for retten.

Etter § 161 a andre ledd «skal» det dessuten foretas en ny personundersøkelse dersom det har gått mer enn ett år fra personundersøkelsen ble foretatt til saken pådømmes, eller dersom barnets personlighet, livsforhold eller fremtidsmuligheter har endret seg vesentlig.

Utfyllende bestemmelser om personundersøkelser er gitt i forskrift 22. oktober 1986 nr. 2373 om regler om personundersøkelse i straffesaker og i Justis- og politidepartementets rundskriv 18. august 2003 med retningslinjer for personundersøkelse i straffesaker (G-13/2003). Riksadvokaten har dessuten omtalt personundersøkelse for mindreårige i foreløpige retningslinjer om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging i brev 16. januar 2015, justerte retningslinjer for innhenting av personundersøkelse for mindreårige i brev 14. desember 2015, samt oppdaterte retningslinjer om ungdomsstraff i brev 9. august 2017.

12.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 foreslo departementet å presisere når en personundersøkelse for mindreårige skulle anses som «åpenbart unødvendig» etter straffeprosessloven § 161 a første ledd andre punktum. Videre ble det foreslått å åpne for å gjøre unntak fra ettårs-regelen i § 161 a andre ledd.

Konkret foreslo departementet at en personundersøkelse for mindreårige kunne anses som «åpenbart unødvendig» i saker der påtalemyndigheten vil legge ned påstand om fullbyrdingsutsettelse (betinget dom), og i saker der annen bevisførsel etter en konkret vurdering ble ansett som dekkende. Som eksempel på sistnevnte, ble det for det første vist til saker hvor ungdommen er vurdert egnet for ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, og koordineringsgruppens kartlegging etter en konkret vurdering vil gi tilstrekkelig informasjon for å påstå, utmåle og gjennomføre en eventuell straff. Videre ble det vist til saker hvor koordineringsgruppens vurdering er at ungdommen ikke har noe oppfølgingsbehov. Det ble også vist til saker hvor forhold utenfor den aktuelle straffesaken tilsier at det ikke er aktuelt med ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, for eksempel fordi det allerede foreligger en dom på lengre ubetinget fengselsstraff som sones, eller hvor soning skal påbegynnes på tidspunktet for hovedforhandling. Endelig ble det vist til saker hvor det foreligger andre utredninger av nyere dato som kartlegger ungdommen. For flere av de nevnte eksemplene ble det forutsatt at saken også kunne opplyses gjennom annen bevisførsel, som vitneførsel fra ungdomskoordinatoren eller andre.

Videre foreslo departementet å åpne for unntak fra ettårs-regelen i § 161 a andre ledd i mindre alvorlige saker, der det ikke er vesentlige endringer i ungdommens livssituasjon, og saken kan opplyses gjennom vitneforklaring.

Under henvisning til at det er påtalemyndigheten som har ansvaret for at personundersøkelse innhentes, la departementet til grunn at det i utgangspunktet også vil være påtalemyndigheten som vurderer om personundersøkelse vil være «åpenbart unødvendig» etter § 161 a, og om det kan gjøres unntak fra ettårs-regelen om ny personundersøkelse. Samtidig ble det understreket at det er viktig å unngå at en eventuell uenighet mellom påtalemyndigheten og forsvarer om hvorvidt personundersøkelse skal innhentes, forsinker rettsforhandlingene. Departementet foreslo derfor å innføre et krav om at påtalemyndigheten så snart som mulig varsler forsvarer om at personundersøkelse ikke vil bli innhentet. Videre ble det forutsatt at påtalemyndigheten likevel vil innhente personundersøkelser dersom forsvarer ønsker dette, og/eller eventuelt forelegge spørsmålet for saksforberedende dommer.

12.3 Høringsinstansenes syn

Totalt har 28 høringsinstanser kommentert departementets forslag til endringer i bruken av personundersøkelse for mindreårige.

Åtte instanser støtter helt eller delvis forslaget til presisering av når slike personundersøkelser skal anses for åpenbart unødvendig. Dette er Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen region øst, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembete, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene og Sogn og Fjordane friomsorgskontor.

Syv høringsinstanser – Agder friomsorgskontor,Akershus friomsorgskontor,Fellesorganisasjonen, Forandringsfabrikken, Hordaland friomsorgskontor, Innlandet politidistrikt og Oslo friomsorgskontor – har kommentarer til forslaget, uten at det tas uttrykkelig stilling til om forslaget støttes eller ikke.

Totalt 13 høringsinstanser går imot, eller er kritiske til, forslaget. Dette er Bjørgvin fengsel ungdomsenhet vest, Buskerud overgangsbolig og friomsorgskontor, Kriminalomsorgen Innlandet avdeling samfunn, Kriminalomsorgen region nord, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund,medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, Rogaland friomsorgskontor, Romerike fengsel ungdomsenhet øst, Senter for narkotikaprogram med domstolskontroll i Bergen, Troms og Finnmark friomsorgskontor, Troms politidistrikt, Trøndelag friomsorgskontor og Vestfold friomsorgskontor.

Flere av instansene som støtter forslaget, gir særlig uttrykk for at arbeidet med personundersøkelsene kan være tidkrevende og at det derfor kan være hensiktsmessig å redusere bruken av disse. For eksempel uttaler Kriminalomsorgsdirektoratet at kriminalomsorgen i de senere år har brukt relativt lang tid på å utarbeide slike personundersøkelser, og at den gjennomsnittlige tidsbruken for ferdigstillelse har økt, hovedsakelig som en konsekvens av et økt antall personundersøkelser for mindreårige.

Samtidig understreker flere instanser – blant andre Kriminalomsorgen region øst,Oslo friomsorgskontor og Sekretariatet for konfliktrådene – at målet om en raskere iverksettelse av straffegjennomføringen ikke må gå på bekostning av ungdommens rettssikkerhet og en forsvarlig håndtering av saken. Oslo friomsorgskontor viser til at personundersøkelsen potensielt kan danne grunnlag for en relativt langvarig straffereaksjon der det nærmere innholdet i straffen skal bidra til å forhindre ny kriminalitet. Kriminalomsorgen region øst påpeker i tillegg at ungdommen må få den informasjonen som han eller hun ellers ville ha fått i forbindelse med personundersøkelsen av ungdomskoordinatoren eller andre, for at tiltaket ikke skal gå på bekostning av ungdommens rettssikkerhet.

Videre uttaler Akershus friomsorgskontor, Fellesorganisasjonen, Romerike fengsel ungdomsenhet øst og Sekretariatet for konfliktrådene at personundersøkelsene både gir viktig informasjon til retten, og at de dessuten kan være et nyttig verktøy i arbeidet med ungdomsreaksjonene.

Oslo tingrett uttaler at det er positivt med tiltak som kan bidra til å redusere saksbehandlingstiden i ungdomssakene, men at de foreslåtte endringene bør fremgå av selve lovteksten, i det minste ved at «åpenbart» tas ut, ettersom dette vil innebære en større realitetsendring.

Oslo statsadvokatembete bemerker at det er viktig at det sikres notoritet over de vurderinger som er gjort og på hvilket grunnlag konklusjoner er tatt, også der det ikke stilles krav om personundersøkelse, og at dette særlig har betydning for det tilfelle at ungdommen begår nye straffbare handlinger. I så fall er det viktig å vite hva som er vurdert tidligere, særlig opp mot en eventuell ny egnethetsvurdering.

Forandringsfabrikken understreker at personundersøkelsen må gjennomføres på en måte som oppleves trygg for ungdommen, og ber om at dette tas inn i loven.

Flere høringsinstanser understreker også kriminalomsorgens kompetanse og erfaring med utarbeidelse av personundersøkelser, og er skeptiske til at denne oppgaven i større grad skal utføres av koordineringsgruppen eller ungdomskoordinator i forbindelse med koordineringsgruppens egnethetsvurdering. Dette gjelder blant andre Akershus friomsorgskontor, medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, Romerike fengsel ungdomsenhet øst, Trøndelag friomsorgskontor og Vestfold friomsorgskontor.

For eksempel viser medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen til at det er av grunnleggende betydning for ungdomsreaksjonene at det foretas personundersøkelser av fagpersoner som har særlig kompetanse og ressurser til dette, og at det heller bør tilføres tilstrekkelige ressurser til dette arbeidet enn å overføre ansvaret til koordineringsgruppen.

Trøndelag friomsorgskontor er ikke enig i at egnethetsvurderingen kan gjøres mer effektivt i regi av koordineringsgruppen enn i form av en personundersøkelse, ettersom opplysningene uansett må innhentes lokalt og på en forsvarlig og systematisk måte. Instansen viser blant annet til følgende:

«Det er som oftest utfordringer utenfor kriminalomsorgens kontroll som gir lang tidsbruk. Det kan være selve kildeinnhentingen, eller utfordringer med å få ungdommen eller verger i tale. Dette endres sannsynligvis ikke med foreliggende forslag. Vi mener at kriminalomsorgens metoder, prosedyrer og kompetanse, herunder kjennskap til de ulike straffegjennomføringsmuligheter som finnes, gjør at Kriminalomsorgen er best kvalifisert til å vurdere slik egnethet, og PUM, eventuelt i en justert form, er det mest hensiktsmessige verktøyet.»

Tilsvarende uttaler Vestfold friomsorgskontor:

«Når det kommer til å erstatte PUM med en egnethetsvurdering i koordineringsgruppen (KOG) synes det vanskeligere å forstå hvordan dette skal bedre kvaliteten i vurdering av egnethet. Under personundersøkelsen gjennomføres en grundig kartlegging av ungdommen og dennes oppfølgingsbehov. Videre brukes møtene til å gi utførlig informasjon til ungdommen og dennes verge om straffegjennomføring, og til å kartlegge motivasjon og egnethet samt mulige deltakere til et oppfølgingsteam og mulig innhold i ungdomsreaksjonen der dette er aktuelt. PUM synes på denne bakgrunn bedre egnet til å formidle ungdommens stemme i saken enn en egnethetsvurdering i KOG. I disse sakene har vi også et tett samarbeid med ungdomskoordinator for å sikre gode vurderinger, relevant informasjon og kontinuitet mot fremtidig straffegjennomføring. Prosessen i en personundersøkelse gir gjennom dette anledning til å istandsette ungdommen for straffegjennomføring, og sikrer at vurdering av egnethet er godt fundert og forankret både hos kriminalomsorg og konfliktråd.»

Hordaland friomsorgskontor, Kriminalomsorgsdirektoratet og Oslo friomsorgskontor påpeker at det også kan vurderes andre tiltak for å unngå unødvendig tidsbruk, herunder at kriminalomsorgen får mer spissede problemstillinger fra påtalemyndigheten og at personundersøkelsene gjøres mindre omfattende. Kriminalomsorgsdirektoratet uttaler følgende:

«Kriminalomsorgen har fått tilbakemelding fra representanter fra domstol og påtalemyndighet at innholdet i PUM i mange tilfeller er for omfattende og inneholder unødig informasjon. De ønsker at PUMene skal være korte, konsise og kun inneholde relevante opplysninger med en faglig vurdering fra personundersøker. KDl anbefaler at det utarbeides nærmere føringer/mal fra Riksadvokaten på dette punktet. Det kan hindre unødvendig ressursbruk hos alle involverte parter dersom PUM’ene er mer spisset.»

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund,Sekretariatet for konfliktrådene og Vestfold friomsorgskontor spør hvorfor det ikke skal utarbeides personundersøkelse der koordineringsgruppen har vurdert at ungdommen ikke har et oppfølgingsbehov, ettersom undersøkelsen da kan være viktig for å avklare hvilken annen reaksjon som er egnet.

Kriminalomsorgen Innlandet avdeling samfunn,Kriminalomsorgen region nord, Rogaland friomsorgskontor, Senter for narkotikaprogram med domstolskontroll i Bergen og Troms og Finnmark friomsorgskontor mener at det fortsatt bør være et krav om innhenting av personundersøkelse i alle saker hvor det tas ut tiltale.

Senter for narkotikaprogram med domstolskontroll i Bergen påpeker at man på den måten også vil unngå å bruke tid på å avklare om det er «åpenbart unødvendig» å innhente personundersøkelse, og en eventuell uenighet med forsvarer i den forbindelse.

Troms og Finnmark friomsorgskontor mener at behovet for endrede regler først og fremst gjenspeiler situasjonen i østlandsområdet, og uttaler at det allerede er etablert en god praksis for når det bør anmodes om personundersøkelse i det området friomsorgskontoret dekker. Undersøkelsene utarbeides som regel innenfor en tidsperiode på fire uker. Kriminalomsorgen region nord tiltrer dette.

Troms politidistrikt og Vestfold friomsorgskontor er bekymret for at forslaget til regulering av en eventuell uenighet mellom påtalemyndigheten og forsvarer kan skape ytterligere forsinkelser i prosessen.

Akershus friomsorgskontor, Oslo friomsorgskontor, Hordaland friomsorgskontor, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembete, Sekretariatet for konfliktrådene og Vestfold friomsorgskontor støtter forslaget om å åpne for unntak fra ettårs-regelen i enkelte tilfeller.

Innlandet politidistrikt og Sogn og Fjordane friomsorgskontor er derimot kritiske til dette forslaget, og viser til at det kan skje store endringer i ungdommens situasjon på kort tid.

12.4 Departementets vurdering

Departementet holder fast ved at det er behov for å åpne for noe mer fleksibilitet med hensyn til når det skal foretas personundersøkelser av mindreårige. Det vises særlig til at arbeidet med personundersøkelser kan være tidkrevende, og at det derfor er viktig å sikre at de tilgjengelige ressursene benyttes mest mulig effektivt og der det er størst behov for disse.

Departementet understreker imidlertid, i likhet med en rekke høringsinstanser, at målet om en raskere iverksettelse av straffegjennomføringen ikke må gå på bekostning av ungdommens rettssikkerhet og en forsvarlig håndtering av saken. En personundersøkelse for mindreårige kan både gi viktig informasjon til påtalemyndigheten og retten, og dessuten være et nyttig verktøy under straffegjennomføringen, herunder i arbeidet med ungdomsreaksjonene. Videre er departementet enig med høringsinstansene som har påpekt at det også kan vurderes andre tiltak for å sikre mer effektiv ressursutnyttelse og raskere saksbehandlingstid, herunder at kriminalomsorgen får mer spissede problemstillinger fra påtalemyndigheten og at personundersøkelsene gjøres mindre omfattende.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre ordlyden i straffeprosessloven § 161 a første ledd andre punktum, slik at det ikke lenger alltid «skal» foretas personundersøkelse dersom siktede var under 18 år på handlingstidspunktet og det tas ut tiltale. Det foreslås i stedet at det i slike tilfeller «bør» foretas en slik undersøkelse. Videre foreslår departementet å lovfeste at det ved vurderingen av om det skal utarbeides en slik personundersøkelse, særlig skal legges vekt på sakens alvor og om saken kan opplyses i tilstrekkelig grad på annen måte, jf. forslaget til nytt tredje punktum i § 161 a første ledd. Videre foreslår departementet å oppheve unntaksregelen om at personundersøkelse kan unnlates når det er «åpenbart unødvendig» eller saken gjelder ikke-vedtatte forelegg og påtaleunnlatelser som bringes inn for retten, i dagens § 161 a første ledd andre punktum.

Forslaget åpner for en tilsvarende fleksibilitet som foreslått i høringen, men gir samtidig rom for noe mer skjønn med hensyn til når det skal utarbeides en personundersøkelse for mindreårige. Forslaget må ses i lys av formålet med en slik personundersøkelse, som først og fremst er å skaffe opplysninger om den siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter, for å gi påtalemyndigheten og domstolen et best mulig grunnlag for å påstå og utmåle straff. Ved innføringen av ungdomsreaksjonene ble det også lagt til grunn at personundersøkelser kunne benyttes som støtte ved fastleggingen av innholdet i de ulike straffereaksjonene, for eksempel danne grunnlag for valg av tiltak i en ungdomsplan, jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 8.2.3 side 74. Etter departementets syn bør dette være førende for når det skal utarbeides en personundersøkelse for mindreårige, slik at det ved praktiseringen av unntaket legges særlig vekt på hvorvidt en personundersøkelse faktisk vil gi et bedre grunnlag for straffutmålingen eller straffegjennomføringen.

Henvisningen til «sakens alvor» i forslaget til nytt tredje punktum i § 161 a første ledd vil for det første innebære at det, som i dag, sjelden vil være behov for å utarbeide en personundersøkelse for mindreårige dersom saken gjelder ikke-vedtatte forelegg eller påtaleunnlatelser som bringes inn for retten. Også i saker som antas å kvalifisere til fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel), kan det være grunn til å la være å utarbeide en personundersøkelse. I mer alvorlige saker, herunder saker som kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff, ungdomsstraff eller samfunnsstraff, bør derimot utgangspunktet fortsatt være at det innhentes en personundersøkelse for mindreårige.

Når det gjelder hensynet til sakens opplysning i forslaget til nytt tredje punktum i § 161 a første ledd, kan det for det første være aktuelt å unnlate å innhente en personundersøkelse dersom det foreligger andre relevante utredninger eller vurderinger av ungdommen. Dette kan for eksempel være en rettspsykiatrisk vurdering eller en utredning i regi av barnevernet. Videre kan en drøftelse i koordineringsgruppen av om saken egner seg for en ungdomsreaksjon etter omstendighetene anses som tilstrekkelig, se kapittel 11. Dette vil særlig gjelde dersom koordineringsgruppen klart finner at saken egner seg for en slik reaksjon, og det heller ikke er andre omstendigheter som tilsier at det bør foretas ytterligere undersøkelser av ungdommen, for eksempel for å vurdere om det heller bør ilegges andre straffereaksjoner. Videre kan det være aktuelt å unnlate å innhente en personundersøkelse dersom saken kan opplyses tilstrekkelig gjennom ordinær vitneførsel. Det kan både være aktuelt med vitneførsel fra personer som ellers ville vært naturlige kilder til en kartlegging av ungdommen, og personer som har vært i kontakt med ungdommen ved en slik kartlegging, herunder ungdomskoordinatoren.

På samme måte som i høringsnotatet, foreslår departementet også å åpne for unntak fra ettårs-regelen i § 161 a andre ledd ved å endre fra at det «skal» foretas personundersøkelse til at det «bør» foretas slik undersøkelse. Sentralt for vurderingen vil være at det ikke har skjedd noen vesentlige endringer i ungdommens livssituasjon, og saken kan opplyses tilstrekkelig på annen måte. Også her vil avgjørelsen bero på en konkret og skjønnsmessig vurdering i den enkelte saken.

Videre fastholder departementet at det i utgangspunktet må være påtalemyndigheten som har ansvaret for å vurdere om en personundersøkelse skal innhentes, ettersom det er påtalemyndigheten som har ansvaret for straffesaken under etterforskningen. Påtalemyndigheten vil også kunne vurdere dette i sammenheng med spørsmålet om saken skal meldes inn til konfliktrådet for drøftelse i koordineringsgruppen, se kapittel 11. Som nevnt kan påtalemyndigheten ved oversendelse til kriminalomsorgen også spesifisere hvilke problemstillinger det særlig er behov for å belyse, slik at personundersøkelsen kan gjøres mindre omfattende, når dette er mulig og hensiktsmessig. Dersom påtalemyndigheten ikke anser det som nødvendig å innhente en personundersøkelse, bør ungdommens forsvarer gjøres oppmerksom på dette så snart som mulig. Som i høringsnotatet legger departementet videre til grunn at det som utgangspunkt likevel bør anmodes om en personundersøkelse dersom forsvarer er uenig i vurderingen. I motsatt fall vil spørsmålet om personundersøkelse skal innhentes kunne forelegges saksforberedende dommer.