21 Rettens kompetanse ved brudd under gjennomføringen av ungdomsstraff

21.1 Omgjøring til andre reaksjoner ved vilkårsbrudd eller ny straffbar handling

21.1.1 Gjeldende rett

Konfliktrådsloven § 31 regulerer konsekvensene ved brudd på vilkår under gjennomføringen av ungdomsstraff. Konsekvensene av at det begås en ny straffbar handling under gjennomføringen av ungdomsstraff, reguleres i konfliktrådsloven § 32.

Som også nevnt i kapittel 20 kan ungdommen ved brudd på vilkår kalles inn til nytt ungdomsstormøte dersom ungdommen, etter at ungdomskoordinatoren har avholdt bruddsamtale og eventuelt fastsatt nye vilkår, på nytt bryter kravene eller de nye vilkårene, jf. konfliktrådsloven § 31 tredje ledd. Alternativt kan ungdomskoordinatoren overføre saken til kriminalomsorgens regionale nivå, med innstilling om at saken bringes inn for retten med begjæring om at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis i medhold av straffeloven § 52 c.

Begår ungdommen en ny straffbar handling før gjennomføringstiden utløper, kan påtalemyndigheten bringe saken inn for retten med begjæring om at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis etter straffeloven § 52 c første ledd bokstav b, jf. konfliktrådsloven § 32 første ledd første punktum.

Det følger av straffeloven § 52 c første ledd at tingretten, etter begjæring, ved dom kan bestemme at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes når den domfelte har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av konfliktrådsloven § 31, jf. § 52 c første ledd bokstav a, eller begått en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden, jf. § 52 c første ledd bokstav b. Ved omgjøring etter § 52 c første ledd bokstav b kan retten avsi samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen, jf. straffeloven § 52 c tredje ledd.

Det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av om slik omgjøring bør skje. Det følger av Prop. 135 L (2010–2011) punkt 14.1 side 165:

«Sentralt i den skjønnsmessige vurderingen av om omgjøring bør skje, og eventuelt i hvilken utstrekning, står antallet, omfanget og grovheten av vilkårsbruddene. Tilsvarende bestemmelse i § 28 b første ledd om samfunnsstraff ble endret ved vedtagelsen av ny straffelov, slik at omgjøring nå er fakultativ, mens omgjøring tidligere var obligatorisk dersom retten fant at det forelå vilkårsbrudd. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 22.7.4 side 302 forutsettes det at omgjøring vil være hovedregelen, og dette er fulgt opp i Rt. 2007 side 635. Tilsvarende forståelse legges til grunn ved brudd på ungdomsstraff.»

Dersom bruddet består i at ungdommen har begått en eller flere nye straffbare handlinger, og retten ved omgjøring fastsetter en samlet dom, er det forutsatt i forarbeidene at straffen ikke kan gjøres fullt ut betinget, men at det kan fastsettes en delvis betinget dom, jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 14.1 side 166. Tilsvarende er ikke forutsatt ved vilkårsbrudd. I avgjørelsen inntatt i HR-2023-846-A kom imidlertid Høyesterett til at det ved omgjøringen var anledning til å gjøre den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis betinget.

21.1.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

Departementet foreslo i høringsnotatet 1. september 2020 at det i straffeloven § 52 c første ledd tilføyes at tingretten, etter begjæring, ved dom kan bestemme at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes «eller omgjøres til samfunnsstraff eller delvis betinget fengsel». Endringen ble foreslått gjenspeilet i konfliktrådsloven § 31 tredje ledd og § 32 første ledd. Formålet var at domstolen skal stå friere i valget av en adekvat reaksjon ved vilkårsbrudd og ved nye straffbare handlinger.

21.1.3 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget om å utvide hjemmelen i straffeloven § 52 c til også å kunne omgjøre den subsidiære fengselsstraffen til delvis betinget fengsel eller samfunnsstraff, støtter dette. Dette gjelder Barneombudet, Buskerud overgangsbolig og friomsorgskontor, Innlandet politidistrikt, Jussbuss, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen region vest, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembete, Oslo tingrett og Rettspolitisk forening.

Barneombudet uttaler at de støtter alle forslag som kan gjøre det mulig å tilpasse reaksjonen på brudd bedre til ungdommens behov.

Oslo statsadvokatembete er enig i at retten selv må kunne vurdere hvilken reaksjon som anses mest hensiktsmessig i en bruddsak, herunder om hele eller deler av straffen skal omgjøres. Det er statsadvokatembetets erfaring at retten ofte overprøver konfliktrådets vurdering av omgjøringsspørsmålet, og at risikoen for omgjøring i en del tilfeller blir illusorisk. Etter instansens syn bør det fremstå tydelig for ungdommen at faren for hel eller delvis omgjøring til betinget eller ubetinget fengselsstraff er stor dersom vilkår brytes. Oslo politidistrikt håper også at endringen kan føre til færre saker der domstolen ikke følger konfliktrådets anbefaling om omgjøring av straffen.

Oslo tingrett mener det er udelt positivt at det åpnes for større grad av frihet i reaksjonsvalget når bruddsaker behandles i retten og påpeker at de individualpreventive hensynene skal være tungtveiende når straff utmåles i ungdomssaker. Domstolene bør derfor ha størst mulig frihet til å kombinere ulike straffarter også i bruddsaker. Når man gir domstolene større grad av frihet ved reaksjonsfastsettelsen, mener tingretten dessuten at regelverket legger bedre til rette for å oppfylle forpliktelsene i FNs barnekonvensjon.

Enkelte høringsinstanser mener at det bør åpnes for en enda videre omgjøringsadgang enn foreslått. Dette gjelder Politidirektoratet, Politihøgskolen, Riksadvokaten og Trøndelag statsadvokatembete. Riksadvokaten mener at det, i tillegg til det foreslåtte, bør åpnes for at domstolen kan omgjøre straffen til fullt ut betinget fengsel, eventuelt på særvilkår som finnes hensiktsmessige. Politidirektoratet og Politihøgskolen mener at uttrykket «delvis» bør strykes fra den foreslåtte ordlyden. Trøndelag statsadvokatembete tar til orde for at det kan være tilfeller der ungdommen er kommet så langt i gjennomføringen av ungdomsstraffen at det vil være urimelig å fastsette en deldom. I slike tilfeller kan det heller være hensiktsmessig med en dom på fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel) med vilkår, eller en ren dom på fullbyrdingsutsettelse.

Kriminalomsorgen region øst og Oslo politidistrikt er imidlertid usikre på om mangelen på følbare konsekvenser ved brudd på vilkår kan svekke legitimiteten og effektiviteten ved ungdomsstraffen. Oslo politidistrikt knytter dette særlig til adgangen til omgjøring til ren samfunnsstraff.

Sentralt ungdomsråd i Oslo uttaler seg ikke konkret om forslaget, men skriver at de er bekymret for at et større rom for individuelle vurderinger fra rettens side kan føre til at enkelte ungdommer straffes hardere enn andre, og at endringen vil føre til mer diskriminering og forskjellsbehandling av ungdommene i domstolene.

Akershus friomsorgskontor og Fellesorganisasjonen går imot forslaget i sin helhet. Høringsinstansene anfører at det kan bli uforutsigbart dersom domstolen ved brudd kan omgjøre ungdomsstraffen til samfunnsstraff eller delvis betinget fengsel, og mener at en bør beholde noen «trapper» i straffehierarkiet uten altfor mange alternativer. Dersom en slik adgang likevel skal innføres, mener høringsinstansene at det vil være uheldig å innføre en mulighet til å omgjøre ungdomsstraffen til samfunnsstraff. Ungdomsstraff skal være et alternativ til ubetinget fengselsstraff for den aller mest alvorlige ungdomskriminaliteten. I tillegg påpekes det at en ungdom som bryter en ungdomsstraff etter gjentatte innskjerpinger, trolig vil være lite motivert til å gjennomføre samfunnsstraff.

21.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det i straffeloven § 52 c første ledd tilføyes at retten, etter begjæring, ved dom kan bestemme at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes «eller omgjøres til samfunnsstraff eller betinget fengsel» når vilkårene i første ledd ellers er oppfylt. Dette tilsvarer i hovedsak forslaget i høringsnotatet, med den endring at departementet nå klargjør at domstolen også kan omgjøre straffen til en fullt ut betinget reaksjon.

Forslaget innebærer at domstolen vil stå friere i reaksjonsvalget ved pådømmelse av vilkårsbruddsaker og i saker som bringes inn på grunn av nye straffbare handlinger. Dersom retten kommer til at omgjøring skal skje, vil retten ikke lenger være bundet til å beslutte hel eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen. Retten vil også kunne idømme samfunnsstraff, eller en helt eller delvis betinget fengselsstraff, dersom det anses som en mer riktig utmåling av reststraffen.

Økt fleksibilitet vil gi retten større mulighet til å fastsette den reaksjonen som fremstår mest passende i den konkrete saken, og legger til rette for at domstolen kan ilegge den reaksjonen som er best i overenstemmelse med hensynet til barnets beste. Departementet ser ikke bort fra at bruddsituasjonen, og behandlingen av omgjøringssaken, kan gi grunnlag for å vurdere reaksjonsfastsettelsen annerledes på omgjøringstidspunktet enn på det opprinnelige tidspunktet for straffutmåling.

Rammene for utmålingen av den opprinnelige ungdomsstraffen kan også tale for at retten gis flere alternativer ved omgjøring. Der det straffbare forholdet ligger i ungdomsstraffens øvre virkeområde, vil alternativet til å idømme ungdomsstraff ofte være en deldom bestående av en delvis ubetinget og delvis betinget fengselsstraff. Departementet viser videre til forslaget om å utvide virkeområdet for ungdomsstraffens nedre grense, se punkt 7.1.4. Etter forslaget skal ungdomsstraff kunne idømmes også selv om gjerningspersonen ikke har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet, jf. de foreslåtte endringene i straffeloven § 52 a første ledd. I slike tilfeller kan det være aktuelt å omgjøre ungdomsstraffen til en fullt ut betinget fengselsstraff.

Slik departementet ser det, vil også forslaget om å legge til rette for at det ved omgjøring av ungdomsstraff kan fastsettes en samfunnsstraff eller en helt eller delvis betinget fengselsstraff, fremfor en fullt ut ubetinget fengselsstraff, harmonere godt med straffeloven § 33 og hensynene som ligger til grunn for denne bestemmelsen, jf. også Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 og artikkel 37 bokstav b, se punkt 2.1. Det er alderen på gjerningstidspunktet som er avgjørende for den opprinnelige reaksjonsfastsettelsen, og det må også være styrende i vurderingen av omgjøring etter vilkårsbrudd. Dette kan likevel stille seg annerledes i de tilfellene der bruddet består i nye straffbare handlinger som er begått etter at gjerningspersonen har fylt 18 år, og det skal utmåles en felles dom. I slike tilfeller kan de nye straffbare forholdene, og den delen av en eventuell fengselsstraff som fastsettes for disse, vurderes uten hensyn til straffeloven § 33 mv.

Departementet presiserer at forslaget ikke tar sikte på å endre terskelen for å reagere mot brudd på ungdomsstraff. Formålet er å gi retten større fleksibilitet i reaksjonsfastsettelsen i de tilfellene der omgjøring skal skje. Forslaget vil etter departementets syn kunne føre til redusert bruk av ubetinget fengselsstraff i omgjøringstilfellene.

Forslaget innebærer ingen endring i påtalemyndighetens kompetanse i saker om omgjøring når bruddet består i en ny straffbar handling. Kriminalomsorgen har møterett for tingretten og lagmannsretten i saker om brudd på vilkår, jf. straffeprosessloven § 76 femte ledd. Ordlyden i denne bestemmelsen endres i tråd med forslaget. Ankekompetansen er omtalt i kapittel 22.

21.2 Oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll som vilkår for fortsatt gjennomføring av ungdomsstraff etter vilkårsbrudd

21.2.1 Adgangen til å fastsette vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll

21.2.1.1 Gjeldende rett

Konfliktrådsloven § 25 første ledd bokstav d, g og h gir hjemmel til å sette vilkår i ungdomsplanen om blant annet overholdelse av bestemmelser om «oppholdssted» og innetid, samt unnlatelse av kontakt med bestemte personer. Slike bestemmelser om «oppholdssted» etter § 25 første ledd bokstav d kan både være oppholdsforbud og oppholdspåbud.

Også ved vilkårsbrudd under gjennomføringen av ungdomsstraffen kan det settes vilkår om oppholdssted og kontaktforbud, jf. konfliktrådsloven § 31 andre ledd bokstav a og b, dersom det fremstår nødvendig for å motvirke nye brudd.

Kontroll med overholdelse av oppholds- og kontaktrestriksjonene etter konfliktrådsloven skjer ikke ved bruk av elektroniske midler.

Gjennomføring av ubetinget fengselsstraff utenfor fengsel med elektronisk kontroll reguleres som nevnt av straffegjennomføringsloven § 16 a og straffegjennomføringsforskriften kapittel 7, se nærmere punkt 2.5.1. Fra 1. september 2020 fikk kriminalomsorgen hjemmel til å beslutte bruk av sporingsteknologi (GPS/GSM), biometri (ansiktsgjenkjenning og fingeravtrykk), fjernalkoholmåling og videosamtaler for å kontrollere at domfelte overholder vilkårene for slik straffegjennomføring, dersom dette er nødvendig i tillegg til kontroll med radiofrekvensteknologi (RF-teknologi), jf. straffegjennomføringsforskriften § 7-5, se nærmere i punkt 2.5.2.

For vurderingen av vilkår om oppholds- og kontaktforbud opp mot EMK artikkel 5 og EMKs fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 vises det til punkt 13.2.1. For vern mot inngrep i privatlivet gjelder EMK artikkel 8 og FNs barnekonvensjon artikkel 16. Legitime formål kan være både å forebygge forbrytelser og kriminalitet, og beskyttelse av andres rettigheter og friheter. Det må i hvert enkelt tilfelle foretas en vurdering av om den samlede belastningen med de aktuelle vilkår som skal fastsettes og den skjerpede kontrollen er forholdsmessig. Det er intensiteten av de totale begrensningene som må være forholdsmessig. I vurderingen skal det ses hen til arten og størrelsen på påbuds- eller forbudssonen og hvor omfattende restriksjonene er i tid. Det vil også være relevant hvilke tider av døgnet restriksjonene gjelder.

FNs barnekonvensjons krav om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn gjelder, som nevnt i punkt 2.1.2, både ved utforming av regelverk som berører barn, og for vurderinger i den konkrete saken.

21.2.1.2 Kort om forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 foreslo departementet at ungdomskoordinatoren, i saker som gjaldt brudd på vilkår under gjennomføring av ungdomsstraff, skulle kunne beslutte fortsatt gjennomføring av ungdomsstraffen og samtidig fastsette vilkår om at ungdommen skulle overholde bestemmelser om oppholdssted og kontaktforbud som nevnt i konfliktrådsloven § 31 andre ledd bokstav a og b, kombinert med elektronisk kontroll. Etter forslaget skulle kriminalomsorgen gjennomføre og følge opp den elektroniske kontrollen. Personopplysninger fra den elektroniske kontrollen skulle behandles på samme måte som ved straffegjennomføring med elektronisk kontroll i dag.

Flertallet av høringsinstansene som uttalte seg om forslagene, var kritiske til disse. En av hovedinnvendingene var at vilkår av en så inngripende karakter ikke burde besluttes av ungdomskoordinatoren. Flere av høringsinstansene tok imidlertid til orde for å innføre en hjemmel for at domstolen skulle kunne idømme oppholdsforbud med elektronisk kontroll med sporingsteknologi i kombinasjon med ungdomsstraff, eller eventuelt ved brudd under straffegjennomføringen.

21.2.1.3 Forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022

På bakgrunn av høringsinnspillene på høringsnotatet 1. september 2020, ba departementet i høringsnotatet 13. oktober 2022 om høringsinstansenes syn på et forslag om å gi domstolen hjemmel til å fastsette vilkår om oppholdssted eller kontaktforbud kombinert med elektronisk kontroll. Bakgrunnen for forslaget var fremdeles at mer fleksibilitet, også i bruddsituasjonene, vil kunne ivareta hensynet til den domfelte ungdommen, og hindre at ungdommen må gjennomføre fengselsstraff på grunn av et økt kontrollbehov. Fleksibiliteten ble sammenholdt med forutberegneligheten og rettssikkerheten for partene. Med forslaget mente departementet at domstolen vil kunne øke kontrolltiltakene uten å måtte idømme øvrige frihetsinnskrenkninger.

21.2.1.4 Høringsinstansenes syn

Forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022 har fått bred støtte blant høringsinstansene. De som støtter forslaget er Agder friomsorgskontor;Akershus friomsorgskontor;Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet;Barneombudet;Buskerud friomsorgskontor og overgangsbolig;Bærum kommune;Bømlo kommune, Fitjar kommuneog Stord kommune (i sin felles høringsuttalelse); Fellesorganisasjonens medlemmer i konfliktrådene;Hordaland friomsorgskontor;Kriminalomsorgsdirektoratet;Kriminalomsorgen region vest,Kriminalomsorgen region øst;Møre og Romsdal friomsorgskontor;Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete (i sin felles høringsuttalelse), Oslo friomsorgskontor;Oslo kommune – Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester;Oslo politidistrikt;Oslo statsadvokatembete;Oslo tingrett;Politidirektoratet;Riksadvokaten;Sekretariatet for konfliktrådene;Trøndelag friomsorgskontor;Trøndelag politidistrikt og Øst politidistrikt.

Flere instanser, deriblant Bømlo kommune, Fitjar kommune og Stord kommune, og Oslo kommune – Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester, ser det som positivt at forslaget gir økt fleksibilitet ved at ungdommen til tross for brudd, fortsatt kan gjennomføre straff i sitt hjemmemiljø.

Mange av instansene som støtter forslaget, trekker frem at det er en viktig rettssikkerhetsgaranti at domstolen skal fastsette vilkårene. Dette gjelder blant andre Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Oslo politidistrikt og Politidirektoratet. Oslo politidistrikt uttaler at behovet for fleksible løsninger og reaksjoner på brudd blir desto viktigere dersom terskelen for ungdomsstraff senkes.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Oslo tingrett er opptatt av at brudd må håndteres raskt. Oslo tingrett uttaler:

«En domstols-bestemt adgang til å innskjerpe vilkår, effektivt og umiddelbart etter brudd, synes å være uprøvd, og kan være en riktig vei å gå. Dagens system, der ungdomsstraffer bruddes, og ungdommen blir gående uten tiltak i lang tid i påvente av ny straffesak, fremstår som uheldig både for ungdommen og samfunnet.»

Tingretten foreslår at påtalemyndigheten skal føre disse sakene, at det skal lovfestes en frist for behandling, og at saken avgjøres raskt ved kjennelse som en enedommersak.

Kriminalomsorgsdirektoratet mener forslaget er et godt tiltak, og at løsningen er smidigere og langt på vei også dekker det ønskede formålet med ileggelse av rettighetstap.

Sekretariatet for konfliktrådene og Fellesorganisasjonens medlemmer i konfliktrådene støtter forslaget, men etterlyser avklaringer av hvilke vilkår som må være brutt før domstolen kan fastsette oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll.

Datatilsynet, Landsforeningen for barnevernsbarn, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Trøndelag friomsorgskontor og Vestfold friomsorgskontor har innspill til forslaget uten å gi direkte uttrykk for om de støtter forslaget eller ikke.

Advokatforeningen, Kirkens Bymisjon – Ung rettshjelp, Norsk forening for kriminalreform og Norges Røde Kors er imot forslaget. Advokatforeningen viser til at tiltak om oppholds- og kontaktforbud best reguleres gjennom ungdomsplanen.

Kirkens Bymisjon – Ung rettshjelp legger vekt på at bruddandelen ikke er høy og ser ikke behov for økt kontroll under gjennomføringen. Høringsinstansen viser til at 78 prosent av ungdommene fullførte straffereaksjonene i 2020, noe som også var en økning på syv prosentpoeng fra 2019.

Norsk forening for kriminalreform mener at vilkår om oppholdssted og kontaktforbud er for inngripende, og viser til at formålet bak forslaget blant annet er å holde ungdom borte fra kriminalitet og hindre rekruttering til kriminelle miljøer. Overfor barn og unge må det iverksettes forebyggende tiltak og tiltak som er mindre inngripende for å forhindre fremtidig kriminalitet. Dessuten peker høringsinstansen på at det gjerne er i nærmiljøet, omkring skoler og andre sosiale arenaer der ungdom møtes, at slik eventuell rekruttering og omgang med kriminelle skjer. Dersom oppholdsforbud med elektronisk kontroll skal være virkningsfullt, fremstår det ifølge høringsinstansen som at forbudssonen må utformes slik at ungdommen får oppholdsforbud fra eget nærmiljø. En slik løsning er åpenbart uholdbar. Høringsinstansen kan ikke se at departementet har vurdert forholdsmessigheten av et slikt tiltak.

Norges Røde Kors er bekymret for at ungdomsstraffens innhold vil kunne bli uforholdsmessig tyngende og mener at behovet for så inngripende skjerpelser ikke er godt nok begrunnet:

«Slik hjemmelen er utformet vil det også kunne anvendes i saker hvor straffegjennomføringshensynet, og kontroll i forbindelse med straffegjennomføring, er det bærende hensyn. Forholdsmessighetsvurderingen må i slike tilfeller bli en annen.»

Flere høringsinstanser er opptatt av at nye forslag ikke må stride mot grunnleggende menneskerettigheter generelt, og vern av barns rettigheter spesielt. Oslo friomsorgskontor trekker fram at bruk av elektronisk kontroll på personer under 18 år kan være problematisk med tanke på barns rett til privatliv, og viser til barns særlige vern etter Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 16.

21.2.1.5 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om å innføre en hjemmel for at domstolen, dersom det er nødvendig med elektronisk kontroll for å overholde vilkår om «oppholdssted» eller «å unngå kontakt med bestemte personer», ved dom kan fastsette at gjennomføringen av ungdomsstraffen fortsetter med slike vilkår. Domstolen fastsetter vilkårene som enten kan være oppholdspåbud, oppholdsforbud eller kontaktforbud, og beslutter elektronisk kontroll. Forutsetningen er at elektronisk kontroll er nødvendig for å overholde vilkårene. Forslaget er et alternativ til omgjøring. Endringen foreslås inntatt i straffeloven § 52 c som nytt fjerde og femte ledd. Videre vil endringen gjenspeiles i konfliktrådsloven § 31 tredje ledd ny bokstav a. Forslaget gjelder kun ved brudd på vilkår under gjennomføring, jf. konfliktrådsloven § 31, jf. straffeloven § 52 c første ledd bokstav a, og ikke ved brudd som skyldes ny straffbar handling, jf. konfliktrådsloven § 32, jf. straffeloven § 52 c første ledd bokstav b.

Departementet er kjent med at vilkår om at ungdommen skal overholde bestemmelser om oppholdssted, eller unnlate å kontakte bestemte personer, i liten grad blir brukt i konfliktrådene. Det kan blant annet skyldes at tiltakene ikke anses egnet, eller at muligheten for å kontrollere om ungdommen overholder vilkårene er begrenset. Videre har departementet merket seg at flere høringsinstanser etterspør om det er et faktisk behov for den foreslåtte løsningen. Det finnes ikke statistikk over hvilke vilkår som fastsettes for ungdommer etter konfliktrådsloven §§ 25 og 31, eller over hvilke vilkår som brytes. Det føres heller ikke statistikk over hvilke straffbare handlinger ungdommene har begått i bruddsakene. Til sammen er det 21 saker der domstolen har omgjort ungdomsstraffen kun som følge av vilkårsbrudd i perioden 2014–2022. Alle disse sakene er brakt inn for domstolen med begjæring om at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis.

Andelen ungdom som fullfører en ungdomsreaksjon, har vært stigende siden reaksjonene ble innført. I 2022 ble 78 ungdomsstraff-saker avsluttet. 71 prosent av ungdommene fullførte straffegjennomføringen. Fire saker ble avsluttet som følge av vilkårsbrudd, mens 15 saker ble avsluttet som følge av nye straffbare handlinger. Selv om flesteparten av ungdommene gjennomfører straffen uten brudd, og mange av bruddtilfellene ikke gjelder vilkårsbrudd, men nye straffbare handlinger, mener departementet at det er behov for å åpne for økt kontroll etter brudd.

Selv om en ungdom har brutt vilkår under straffegjennomføringen, kan det være til ungdommens beste å fortsette gjennomføringen av ungdomsstraffen. Oppfølgingsbehovet kan fremdeles være til stede. Igangsatt og planlagt oppfølging vil fortsatt kunne gjøre at hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler imot en fortsatt reaksjon i frihet. Samtidig ser departementet at det i enkelte situasjoner kan foreligge et økt behov for kontroll med ungdommen. Derfor er det departementets vurdering at forslaget om å innføre en adgang for domstolen til å fastsette vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner kombinert med elektronisk kontroll, kan bidra til at færre ungdommer fengsles. Videre kan fornærmede og andre berørte, også mindreårige, få tilfredsstillende beskyttelse mot en ungdom som gjennomfører ungdomsstraff. Oppholds- og kontaktrestriksjoner med effektiv kontroll kan også gi tydelige rammer for ungdommer som trenger det. På den måten kan ungdommen få tilstrekkelig avstand til personer og steder som øker sjansen for at han eller hun begår nye vilkårsbrudd eller ny kriminalitet.

Departementet mener den foreslåtte adgangen for domstolen til å fastsette oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll vil ha tilstrekkelig presis hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og i konkrete tilfeller være forholdsmessig, i samsvar med EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2, EMK artikkel 8 og FNs barnekonvensjon artikkel 16. Legitime formål kan både være å forebygge forbrytelser og kriminalitet, og beskyttelse av andres rettigheter og friheter.

Vilkårene om oppholds- og kontaktrestriksjoner er de samme som kan tas inn som en del av ungdomsplanen, eller fastsettes ved brudd på vilkår under straffegjennomføringen, etter konfliktrådsloven. Likevel vil domstolens fastsetting av vilkår kombinert med om elektronisk kontroll av oppholds- og kontaktrestriksjoner etter den nye hjemmelen i straffeloven § 52 c være et skjerpende element i straffen.

Domstolen må i hvert enkelt tilfelle foreta en vurdering av om den samlede belastningen med de aktuelle vilkårene som fastsettes, og den skjerpede kontrollen med tilhørende behandling av personopplysninger, er forholdsmessig for ungdommen.

Oppholds- og kontaktrestriksjoner som kan fastsettes, både etter konfliktrådsloven §§ 25 og 31 og den foreslåtte hjemmelen i straffeloven § 52 c nytt fjerde ledd, vil normalt innebære et inngrep i ungdommens bevegelsesfrihet som går lenger enn det foreldrene kan ilegge i kraft av foreldreansvaret. Ungdom fra 15 år og oppover har etter barneloven stadig mer selvbestemmelse, og har normalt et ønske om og behov for å oppholde seg i større områder enn yngre barn, blant annet på grunn av skolegang, arbeid og fritidsaktiviteter. Ungdommens alder vil derfor ha betydning for forholdsmessighetsvurderingen.

Et annet relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen er om restriksjonen som fastsettes er et oppholdspåbud eller et oppholdsforbud. Et påbud om opphold, eksempelvis i eget hjem, vil kunne være mer inngripende enn krav om å unngå definerte områder, og særlig når det kobles sammen med tidsmomentet. Ytterligere momenter er ungdommens tilknytning til det stedet og de personene som de aktuelle restriksjonene omfatter. Dersom ungdommen bor, går på skole, arbeider, eller har fritidsaktiviteter i det aktuelle området, kan restriksjonene lettere anses uforholdsmessige enn dersom restriksjonene gjelder områder og personer som er mer perifere i ungdommens dagligliv.

Videre er det relevant hvilke muligheter ungdommen har til å få vurdert om inngrepet fortsatt er nødvendig og forholdsmessig, se nærmere nedenfor i punkt 21.2.4 om rettslig prøving. Det må også tas i betraktning om det foreligger individuelle tilleggsbelastninger ved bæring av kontrollutstyret, lading av batteriet, eller at vedkommende må oppholde seg i områder med telefon- eller GPS-dekning. Det skal uansett ikke benyttes mer inngripende teknologi enn nødvendig for å kontrollere det fastsatte vilkåret. Den elektroniske kontrollen skal være begrenset til de aktiviteter, steder og personer som domstolen har definert, på samme måte som ved dom på restriksjoner etter straffeloven § 57.

I forholdsmessighetsvurderingen må det ses hen til at domstolens vilkår om oppholds- eller kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll etter § 52 c nytt fjerde ledd vil være forårsaket av ungdommens brudd på vilkår under straffegjennomføringen. Det må også ses hen til om alternativet for ungdommen er at ungdomsstraffen avbrytes og ungdommen må sone i fengsel, eller at reststraffen blir omgjort til samfunnsstraff eller betinget fengsel.

Dersom domstolen kommer til at de konkrete vilkårene som det er aktuelt å fastsette med elektronisk kontroll, blir uforholdsmessig for ungdommen, kan ikke dette alternativet velges, og domstolen er henvist til å avgjøre bruddsaken på annen måte.

Gjennomføringen av oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll nødvendiggjør innsamling og behandling av personopplysninger.

Personopplysningsloven (2000) og personopplysningsforskriften (2000) gjelder for behandling av personopplysninger etter straffegjennomføringsloven kapittel 1 A og 1 B, og i forbindelse med gjennomføring av strafferettslige reaksjoner i konfliktrådene. Dette følger som nevnt i punkt 10.2 av overgangsreglene i forskrift 15. juni 2018 nr. 877 § 1. Forskrift 20. september 2013 nr. 1099 om behandling av personopplysninger i kriminalomsorgen regulerer enkelte behandlingsaktiviteter i kriminalomsorgen nærmere, herunder lagring, sletting og tilgang til personopplysninger, og informasjonssikkerhet. Disse reglene vil gjelde frem til det er vedtatt og satt i kraft nye regler om behandling av personopplysninger under straffegjennomføring og varetekt.

For straffegjennomføring med elektronisk kontroll sendes sporingsdata kryptert fra fotlenken til databasen. Gjeldende prosedyre er at dataene lagres i databasen og slettes fra fotlenken. Sporingsdataene blir liggende kryptert i databasen til de blir slettet. Posisjonene kan vises som en rute som den domfelte har tilbakelagt, og kan leses av tjenestepersonell som har fått tilgang.

Databasen for programvaren for elektronisk kontroll (EMSYS) er i dag adskilt fra kriminalomsorgens øvrige fagsystemer, og kommuniserer ikke med disse. Den er fysisk plassert ved kriminalomsorgens IKT-senter, og personopplysninger som lagres der er undergitt systemteknisk sikkerhet med inndeling av kriminalomsorgens nett i soner. Det er brannmurer og andre sikkerhetsbarrierer for å sikre skillet mellom kriminalomsorgen og eksterne nett, og ekstern kommunikasjon rutes via sikkerhetsbarrierer. Videre er det elektronisk overvåking av ekstern nettverkstrafikk og kommunikasjon mot virksomhetskritiske systemer og nettverk i kriminalomsorgen. I tillegg har de aktuelle GPS/GSM-lenkene en radiofrekvens-modul som kriminalomsorgen kan bruke for å kontrollere om domfelte er hjemme.

Tilgangen til sporingsdata reguleres av forskrift om behandling av personopplysninger i kriminalomsorgen § 7. Bare ansatte som skal ivareta formålene med behandling av personopplysninger etter straffegjennomføringsloven § 4 c, samt «andre som utfører tjeneste eller arbeid for kriminalomsorgen» har tilgang til personopplysninger, jf. § 7 første punktum. Leverandøren kan logge seg på serverne etter godkjenning fra Kriminalomsorgsdirektoratet, men har ikke mulighet til å se personopplysningene der, og har bare tilgang til informasjon og bevegelser knyttet til utstyrets serienummer. Ansattes aktiviteter i databasen for elektronisk kontroll blir loggført. Det vises til vurderingen i punkt 13.2 om behandling av personopplysninger ved elektronisk kontroll av kontaktforbud (rettighetstap) og forholdet til EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Slik vurdering er også gjort for straffegjennomføring med elektronisk kontroll, se Prop. 132 L (2018–2019) punkt 6.3.2.

Til forskjell fra kontaktforbud etter straffeloven § 57, som kun skal beskytte fornærmede, kan oppholds- og kontaktrestriksjoner etter konfliktrådsloven i tillegg ilegges av hensyn til ungdommen. Departementet mener at behandling av personopplysninger også i slike tilfeller kan være legitime og forholdsmessige. Hva som er formålet med kontrollen må imidlertid få betydning for den konkrete forholdsmessighetsvurderingen.

Det forebyggende hensynet innebærer videre at det kan bli aktuelt å behandle personopplysninger også om personer utenfor straffesaken, både ved rettens behandling, og ved senere gjennomføring og kontroll. Retten må i slike tilfeller ta behørig hensyn til personvernet for disse personene, og vurdere om stedsbeskrivende oppholdsforbud er tilstrekkelig for å oppnå formålet. Retten må ta spesielt hensyn til personvernet for andre enn sakens parter ved videre gjennomføring av ungdomsstraffen.

I lys av innspill fra høringsinstansene, og for å ta høyde for eventuelle forskjeller i behandlingen av personopplysninger ved straffegjennomføring med elektronisk kontroll og ved elektronisk kontroll med enkeltstående vilkår i ungdomsstraffen, foreslår departementet å presisere at forskriftshjemmelen om gjennomføring av elektronisk kontroll også omfatter behandling av personopplysninger, se punkt 21.2.2.

Retten må gjøre en konkret vurdering av hva som er til berørte barns beste og veie dette opp mot andre legitime hensyn. Slik forslaget til hjemmelen i straffeloven § 52 c nytt fjerde og femte ledd er utformet, mener departementet at det ikke er i strid med konstitusjonelle eller internasjonale forpliktelser. Det vises særlig til at hovedformålet med forslaget er at færre bruddsaker skal føre til omgjøring til ubetinget fengselsstraff.

Det er ikke naturlig at en begjæring om fortsatt ungdomsstraff med vilkår om oppholds- eller kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll innebærer at ungdomsstraffen automatisk avbrytes. Departementet foreslår derfor at det gjøres unntak fra regelen om at gjennomføring av ungdomsstraffen avbrytes når begjæring om omgjøring er oversendt retten i nytt andre punktum i § 31 fjerde ledd. Ungdomskoordinatorens anledning til å avbryte ungdomsstraffen etter dagens § 31 fjerde ledd vil imidlertid fortsatt bestå i forslaget til nytt femte ledd – og er heller ikke utelukket brukt i disse tilfellene.

Hvis ungdommen bryter de domstolsfastsatte vilkårene, kan ungdomskoordinatoren, i likhet ved øvrige brudd etter konfliktrådsloven § 31, etter samtykke fra politiet og kriminalomsorgen, overføre saken til kriminalomsorgens regionale nivå som bringer saken inn for retten som en ny bruddsak etter § 31 tredje ledd. Se nærmere om rettslig prøving nedenfor i punkt 21.2.4.

21.2.2 Gjennomføringen av oppholds- og kontaktrestriksjoner

Etter gjeldende rett er det som nevnt kriminalomsorgen som gjennomfører straff med elektronisk kontroll, jf. straffegjennomføringsloven § 16 a og straffegjennomføringsforskriften kapittel 7. Nærmere retningslinjer er gitt i Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings rundskriv 27. oktober 2008 med retningslinjer til straffegjennomføringsloven og til forskrift til loven (KSF-2008-9001) kapittel 3.

I høringsnotatet 13. oktober 2022 opprettholdt departementet forslaget fra høringsnotatet 1. september 2020 om at kriminalomsorgen får i oppgave å gjennomføre og følge opp vilkår med elektronisk kontroll. Bakgrunnen var at kriminalomsorgen allerede gjennomfører straff med elektronisk kontroll, har en rolle under gjennomføringen av ungdomsstraff, og har teknologi og løsninger som lar seg tilrettelegge for slik gjennomføring.

Kriminalomsorgsdirektoratet mener den foreslåtte løsningen er oversiktlig og uttaler:

«Kriminalomsorgens tekniske løsning vil i vesentlig grad kunne ivareta de samme hensyn, herunder opphold- og kontaktforbud gjennom fastsettelse av forbuds- og påbudssoner og kontroll av disse. Eksempelvis kan retten, etter brudd på vilkår for ungdomsstraff, sette begrensninger i geografisk oppholdssteder, hvilket kan kontrolleres med kriminalomsorgens tekniske løsning.»

Både Datatilsynet,Sekretariatet for konfliktrådene,Kriminalomsorgsdirektoratet og flere av kriminalomsorgens regionale enheter og friomsorgskontorer etterlyser prosessregler, tydelig arbeidsfordeling og en klargjøring av hvilke konsekvenser som skal inntre ved brudd på de domstolfastsatte vilkårene.

Kriminalomsorgen region vest peker på at elektronisk kontroll av vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner må reguleres av et eget regelverk, og ikke av reglene om straffegjennomføring med elektronisk kontroll.

Møre og Romsdal friomsorgskontor etterlyser blant annet en klarere rollefordeling, og spør hvem som skal følge opp og hvem som har beslutningsmyndighet, og hva som skal skje ved brudd på vilkår. Høringsinstansen mener at det også bør tas hensyn til at ungdommen vil få mange relasjoner i forbindelse med straffegjennomføringen.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Trøndelag friomsorgskontor påpeker at forslaget tilfører friomsorgen nye oppgaver som det må dimensjoneres for.

Departementet opprettholder forslaget om at gjennomføringen av den elektroniske kontrollen og kontroll av vilkårene legges til kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen har løsninger for å gjennomføre ulike former for elektronisk kontroll, og er også en av de obligatoriske deltakerne i oppfølgingsteamet. Etaten har derfor kjennskap til ungdommen og ungdomsplanen. Departementet foreslår at det er kriminalomsorgen som skal iverksette den elektroniske kontrollen og som har ansvaret for å følge opp de domstolfastsatte oppholds- og kontaktrestriksjonene som er ilagt. Nærmere regler om gjennomføring av oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll foreslås fastsatt i forskrift. Dette gjelder blant annet valg av teknisk løsning og gjennomføring av kontrollen. Siden domstolen ilegger vilkårene, og kriminalomsorgen har ansvar for gjennomføring og oppfølging, er det ikke naturlig at forskriftshjemmelen står i konfliktrådsloven slik som foreslått i høringen 1. september 2020. Hjemmel til å gi slike forskrifter foreslås derfor tatt inn i straffeloven § 52 c nytt femte ledd femte punktum.

Domstolfastsatte vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner supplerer vilkårene i ungdomsplanen og eventuelle vilkår fastsatt etter konfliktrådsloven § 31 andre ledd. De domstolfastsatte vilkårene vil erstatte eventuelle vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner fastsatt i ungdomsplanen eller etter konfliktrådsloven, i den utstrekning disse vilkårene omfatter de samme områdene eller de samme personene som de domstolfastsatte vilkårene. Ved behov for justering av ungdomsplanen som følge av de domstolfastsatte vilkårene, må ungdomskoordinatoren innkalle til nytt ungdomsplanmøte. Nærmere regler om dette fastsettes i forskrift.Dersom straffegjennomføringen er avbrutt i forbindelse med domstolsbehandlingen, vil gjennomføringstiden begynne å løpe fra det tidspunktet gjennomføringen av ungdomsplanen starter igjen, se også punkt 15.2.2. Fristen vil normalt løpe fra nytt møte i oppfølgingsteamet eller fra det eventuelt avholdes nytt ungdomsplanmøte for å fastsette nye eller endrede vilkår. Dette utgangspunktet kan fravikes dersom det er på det rene at ungdommen har påbegynt straffegjennomføringen på annet vis. Det er i så fall viktig at ungdomskoordinatoren sikrer notoritet rundt de vurderingene som er gjort.

21.2.3 Ungdommens rett til medvirkning

For gjennomføring av fengselsstraff med elektronisk kontroll, er det etter gjeldende rett et vilkår at domfelte samtykker gjennom søknad om slik gjennomføring. Departementet foreslår i kapittel 30 at siktede må samtykke til å gjennomføre varetekt med elektronisk kontroll. Rettighetstap i form av kontaktforbud med elektronisk kontroll er derimot en straffereaksjon, og er derfor ikke samtykkebasert.

Det følger av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12 at barn har rett til å uttale seg i saker som berører dem. Barnets mening vil være relevant for å kunne ivareta barnets beste som et grunnleggende hensyn.

Høringsnotatet 13. oktober 2022 inneholdt flere forslag som styrket ungdommens rett til medvirkning, men foreslo ikke en eksplisitt hjemmel for medvirkning ved fastsetting av oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll.

Flere høringsinstanser er opptatt av ungdommens rett til å uttale seg når det gjelder fastsettelse av vilkår. Vestfold friomsorgskontor antar at det må foreligge en egnethetsvurdering før oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll iverksettes.

Departementet mener at samtykke er et lite egnet virkemiddel ved rettens behandling av bruddsaker, på samme måte som ved avgjørelser av om det skal fastsettes rettighetstap, deriblant kontaktforbud, som straffereaksjon etter straffeloven § 57. Det vises for øvrig til punkt 20.1 om ungdomskoordinatorens adgang til å sette nye vilkår uten krav om samtykke. Samtidig krever oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll aktive bidrag fra ungdommen. Ungdommens uttalelser om motivasjon for å overholde restriksjonene og å være underlagt elektronisk kontroll bør derfor ha stor vekt i domstolens vurdering av om vilkåret er egnet, forholdsmessig og gjennomførbart. For at ungdommen skal kunne gi en informert uttalelse, er det avgjørende at ungdommen får tilstrekkelig og tilpasset informasjon om utforming av restriksjonene og om hvilke former for kontroll som kan tas i bruk. Det vises for øvrig til punkt 8.2.5 om krav om samtykke og punkt 9.4 om ungdommens rett til medvirkning under ungdomsstraffen. I egnethetsvurderingen må det også tas hensyn til øvrige hustandsmedlemmers uttalelser dersom det er tale om oppholdspåbud i eget hjem.

21.2.4 Varighet og rettslig prøving

Det vises til punkt 13.2.5 om varighet og rettslig prøving av kontaktforbud med elektronisk kontroll etter straffeloven § 57, jf. § 58.

Høringsnotatet 13. oktober 2022 inneholdt ikke forslag til regler om varighet og prøving av domstolfastsatte vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll ved brudd under gjennomføring av ungdomsstraff.

Flere høringsinstanser har etterlyst nærmere regulering av varighet og prøvingsintensitet for slike vilkår. Norges Røde kors uttaler:

«I det tilfelle at hjemmelen med elektronisk kontroll som reaksjon på vilkårsbrudd vedtas, bør det oppstilles et maksimalt tidsrom slike avgjørelser kan være gyldige for, hvorpå spørsmålet igjen må opp for domstolen dersom kontrollen skal videreføres. Om ungdommen har fulgt vilkårene i perioden, bør utgangspunktet være at kontrollen ikke videreføres.»

Departementet foreslår at domstolen ikke skal kunne fastsette vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll for mer enn seks måneder, se straffeloven § 52 c nytt femte ledd. Etter forslaget kan domstolen forlenge det fastsatte vilkåret med seks måneder av gangen, inntil utløpet av ungdomsstraffens gjennomføringstid. Dette er også bakgrunnen for at bruddsaken må være brakt inn for retten før utløpet av gjennomføringstiden, se forslag til nytt fjerde punktum i § 52 c nytt sjette ledd.

Andre spørsmål er hvor ofte de domstolfastsatte vilkårene bør kunne prøves, hvem som kan begjære prøving og om vilkårene kan lempes utenfor domstolen dersom forhold rundt ungdommen, eller de som skal beskyttes endrer seg. Dette var ikke foreslått regulert i høringsnotatet, men flere høringsinstanser har etterlyst slik regulering.

Departementet er, i likhet med høringsinstansene, opptatt av at inngripende vilkår ikke skal vare lenger enn nødvendig, og videre at det er tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier når inngripende vilkår blir fastsatt. En mulighet er å la reglene i straffeloven § 58 om prøvingsintensitet knyttet til kontaktforbud gjelde tilsvarende for vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll ved brudd etter § 52 c så langt de passer. En forskjell mellom bestemmelsene er imidlertid at et kontaktforbud etter straffeloven § 57 har sin bakgrunn i en straffbar handling, mens domstolfastsatte oppholds- og kontaktrestriksjoner ved fortsatt gjennomføring av ungdomsstraff etter § 52 c fjerde ledd vil være begrunnet i vilkårsbrudd under straffegjennomføringen. Departementet mener dette bør hensyntas i utforming av reglene om varighet og prøvingsintensitet. Det foreslås derfor at det i straffeloven § 52 c nytt femte ledd fastsettes at ungdommen kan begjære prøving av vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner med elektronisk kontroll hver tredje måned, og at retten, etter begjæring fra kriminalomsorgen, kan beslutte at slike vilkår skal lempes eller opphøre. Departementet foreslår at avgjørelser om forlengelse, lemping eller opphør besluttes ved kjennelse.

Departementet har vurdert hvilken instans som bør ta disse sakene til retten. I vurderingen er det lagt vekt på at kriminalomsorgen bringer saker inn for retten ved brudd på vilkår under gjennomføring av ungdomsstraff, brudd på vilkår under gjennomføring av samfunnsstraff og vilkårsbrudd under prøveløslatelse fra frihetsstraff. Departementet mener derfor det er nærliggende at kriminalomsorgen, i likhet med i øvrige bruddsaker, også bringer disse sakene inn for retten. Kriminalomsorgens møterett i disse sakene inntas i straffeprosessloven § 76 femte ledd. Ankekompetansen er omtalt i kapittel 22. Departementet vil fortsette å følge med på utviklingen, og vurdere hva som på sikt vil være den mest hensiktsmessige løsningen for føring av bruddsaker.