13 Ungdomsstraff i kombinasjon med annen straff

13.1 Adgangen til å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengselsstraff

13.1.1 Gjeldende rett

Ulike straffarter kan ikke kombineres uten at loven gir særskilt hjemmel for det. Det finnes i dag ingen hjemmel som gir adgang til å kombinere ungdomsstraff med andre straffarter, se straffeloven kapittel 8 a.

At det ikke er inntatt noen adgang i straffeloven til å kombinere ungdomsstraff med fengsel, var et bevisst valg fra lovgivers side, jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 14.1 side 166–167. Det ble uttalt at soning av fengselsstraff kan virke forstyrrende på gjennomføringen av ungdomsstraffen, og at det kunne virke mot sin hensikt å åpne for en slik kombinasjon når ungdomsstraffen ble innført for å redusere antall barn i fengsel. Ved innføringen av ungdomsstraff uttalte departementet i Prop. 135 L (2010–2011) punkt 9.6.1.4 side 100:

«Departementet er av den oppfatning at det fortsatt bør være mulig for domstolen å idømme mindreårige ubetinget fengselsstraff i spesielle tilfeller. Hensynet til samfunnsvern gjør det nødvendig å ha en frihetsberøvende reaksjon tilgjengelig for barn som har begått svært alvorlig kriminalitet, og departementet støtter utvalget i at fengsel vanskelig kan unngås for en liten gruppe. Hensynet til barnets beste vil måtte vike der hensynet til samfunnsvern er tilstrekkelig tungtveiende. Også hensynet til allmennprevensjon kan tilsi bruk av en frihetsberøvende reaksjon overfor barn.

Departementet vil imidlertid understreke at der domfelte var under 18 år på handlingstidspunktet, forskyves tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn, jf. Høyesteretts avgjørelse 1. november 2010, inntatt i Rt. 2010 side 1313. Det som i det lange løp best tjener barnets interesser trer i forgrunnen, og kan bare settes til side så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad ivaretas ved andre straffereaksjoner.

De negative virkningene av fengselsstraff er velkjente og vil i større grad gjøre seg gjeldende for barn. Det må derfor stilles strenge krav til når ubetinget fengsel skal kunne anvendes.»

For personer som er under 18 år på handlingstidspunktet, er det som nevnt i tillegg et krav om at fengselsstraff er «særlig påkrevd», jf. straffeloven § 33 første punktum. Bestemmelsen ble innført blant annet for å imøtekomme krav etter FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b om at fengsel skal være siste utvei og kun benyttes for et kortest mulig tidsrom.

Vurderingstemaet som oppstilles i straffeloven § 33 er antatt å være i tråd med kravene som stilles i FNs barnekonvensjon, men kravene i konvensjonen kan også utgjøre en selvstendig skranke i den konkrete saken. FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b slår fast at fengsel kun kan brukes som en «siste utvei» («a measure of last resort») overfor barn. FNs barnekomité har i liten grad konkretisert hva som ligger i kravet om at frihetsberøvelse skal være en «last resort», utover at terskelen for fengsel skal være høy og at reaksjonen som ilegges barnet må være proporsjonal. Formuleringen tyder på at ubetinget fengselsstraff bare kan idømmes i tilfeller der andre alternative reaksjoner ikke kan benyttes. Det vises for øvrig til omtalen i punkt 2.1.2 og punkt 2.3.2.6.

Domstolen skal vurdere hvilken straff som er riktig i det enkelte tilfellet. Det følger av straffeloven § 29 andre ledd at ved kombinasjon av ulike straffer eller strafferettslige reaksjoner, skal «den samlede reaksjonen stå i et rimelig forhold til lovbruddet». I Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) punkt 4.5.2 side 48 utdyper departementet dette:

«De strafferettslige reaksjonene vil gjerne forfølge de samme formålene. Det er da nærliggende å tilpasse reaksjonene slik at den samlede reaksjonen ikke blir for streng. Men også der reaksjonene dekker ulike formål, kan det være grunn til å samordne reaksjonene. Rettspraksis gir en rekke eksempler på at Høyesterett har gitt uttrykk for at totalreaksjonen ikke må bli for streng eller at de ulike reaksjonene må ses i sammenheng. Dette gjelder for eksempel ved inndragning og bot, inndragning og fengsel og rettighetstap og fengsel.»

Også andre hensyn kan gjøre seg gjeldende, for eksempel omfattende omsorgsplikter og rehabilitering, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12 side 268.

Selv om barn skal straffes mildere enn voksne, har Høyesterett lagt til grunn at reaksjonsvalget for mindreårige lovbrytere bør avspeile et forhøyet straffenivå for lovbruddstypen mer generelt, og den økte vektleggingen av behovet for samfunnsvern og av de allmennpreventive hensyn som normalt vil ligge til grunn for en slik utvikling, se Rt. 2013 side 67 avsnitt 18.

Dersom en person under 18 år idømmes ubetinget fengselsstraff, plikter kriminalomsorgen å vurdere om fengselsstraffen kan gjennomføres utenfor fengsel med elektronisk kontroll, uavhengig av straffens lengde, jf. straffegjennomføringsloven § 16 a andre ledd.

Kriminalomsorgen kan løslate domfelte på prøve når vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført to tredjedeler av straffen og minst 60 dager, jf. straffegjennomføringsloven § 42 første ledd. Dersom løslatelse på prøve medfører at den gjenstående straffetiden blir mindre enn 14 dager, kan prøveløslatelse bare skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Dersom halvdelen av fengselsstraffen og minst 60 dager fengsel er gjennomført, medregnet varetektsopphold, kan kriminalomsorgen løslate domfelte på prøve dersom særlige grunner tilsier det, jf. tredje ledd. Dersom særlige grunner taler for det, kan kriminalomsorgen løslate domfelte kort tid før løslatelse ellers skulle skje, jf. fjerde ledd.

Etter straffegjennomføringsloven § 43 kan kriminalomsorgen sette vilkår for prøveløslatelsen. Brudd på vilkår reguleres i straffegjennomføringsloven § 44.

13.1.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 foreslo departementet å innføre en adgang for retten til å idømme ungdomsstraff i kombinasjon med inntil seks måneders ubetinget fengselsstraff der «særlige grunner tilsier det», og vilkårene for å idømme ubetinget fengselsstraff for øvrig er oppfylt. Fengselsstraffen skulle fullbyrdes før ungdomsstraffen.

Departementet mente at det i enkelte tilfeller vil være hensiktsmessig å kombinere ungdomsstraff med en kortere ubetinget fengselsstraff, selv om fengsel vil kunne stå i et motsetningsforhold til grunnprinsippene for ungdomsstraffen.

Bakgrunnen for forslaget var signaler fra flere sentrale aktører om at det kunne være behov for et strengere alternativ til ungdomsstraff, og at det for noen ungdommer bør finnes en raskere og mer følbar reaksjon. Departementet viste videre til at enkelte aktører mente domstolen går langt i å idømme ungdomsstraff selv ved meget alvorlig kriminalitet, og kanskje i noen tilfeller lenger enn det som var forutsatt ved innføringen av ungdomsstraff.

Departementet påpekte at forslaget ville gi domstolene større mulighet til å vektlegge individuelle hensyn ved straffutmålingen, som igjen kunne bidra i rehabiliteringen av ungdommen. Kombinasjonsmuligheten kunne også være et alternativ til en ren ubetinget fengselsstraff.

Departementet påpekte også det paradoksale ved at det etter gjeldende rett er mulig å kombinere ubetinget fengselsstraff med fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel) med særvilkår om ungdomsoppfølging.

13.1.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, støtter at det innføres en adgang til å kombinere ungdomsstraff med en kortere ubetinget fengselsstraff. Dette er Agder friomsorgskontor, Bjørgvin fengsel ungdomsenhet vest, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembete, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen region nord, Kriminalomsorgen region sørvest, Kripos, Nordland politidistrikt, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembete, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Riksadvokaten, Rogaland friomsorgskontor, Romerike fengsel ungdomsenhet øst, Troms og Finnmark friomsorgskontor, Trøndelag friomsorgskontor, Trøndelag statsadvokatembete og Vestfold friomsorgskontor.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembete synes det er positivt at forslaget gir mulighet for å ilegge en raskere, strengere og mer følbar reaksjon i de mest alvorlige sakene, samtidig som domfelte gjennom ungdomsstraffen vil få videre oppfølging etter fengselsoppholdet. Høringsinstansen bemerker at domstolen erfaringsmessig synes å gå langt i å idømme ungdomsstraff ved svært alvorlig kriminalitet.

Kriminalomsorgsdirektoratet og Riksadvokaten viser til at forslaget gir økt fleksibilitet i reaksjonsfastsettelsen. Under henvisning til at Riksadvokaten tidligere har antydet at det nok har vært reagert med ungdomsstraff ved mer alvorlige lovbrudd enn det som var lovgivers intensjon, ser høringsinstansen positivt på at det nå legges opp til en fleksibilitet som kan resultere i mer adekvate og forholdsmessige reaksjoner ved svært alvorlige lovbrudd.

Kripos mener at ungdomsstraff, kombinert med en kort ubetinget fengselsstraff, i mange tilfeller vil være en riktig reaksjon. Ifølge Kripos illustrerer det skjerpede straffenivået for seksuallovbrudd et behov for et fleksibelt lovverk, og viser til uttalelser i Prop. 135 L (2010–2011) side 100 om at alvorlige seksuallovbrudd er blant kategoriene hvor fengsel fortsatt er påkrevd. Videre viser Kripos til HR-2016-1364-A avsnitt 35–36 og i HR-2016-1365-A avsnitt 19 der dette ble fulgt opp. Kripos viser også til at straffen – samtidig som den skal ivareta individualpreventive hensyn – også har som formål å opprettholde den sosiale roen i kjølvannet av den straffbare handling, samt ha en allmennpreventiv effekt. Straffereaksjonen bør oppleves som tilstrekkelig streng av allmennheten og pårørende for å unngå at det vokser frem et ønske om privat rettshåndhevelse.

Oslo statsadvokatembete viser til at det begås svært alvorlig kriminalitet av unge personer i regionen, og at det er en utfordring for politiet å finne egnede reaksjoner for denne gruppen kriminelle som både ivaretar hensynet til borgernes sikkerhet og som på en effektiv måte bidrar til at gjerningspersonen settes ut av stand til å begå nye straffbare handlinger. Etter statsadvokatembetets erfaring er det svært vanskelig å fengsle ungdommer under 18 år, og konsekvensen av dette er at vedkommende pådrar seg en rekke straffbare forhold uten at politiet – eller andre aktører – er i stand til å hindre det. Videre påpeker statsadvokatembetet at fengselsstraff for unge lovbrytere ikke nødvendigvis bare er et onde. Det vises til at kriminalomsorgen har fengsler som er spesielt tilrettelagt for soning for unge mellom 18 og 24 år, og for dem under 18 år finnes det ytterligere tilrettelegging. Høringsinstansen mener at soning med faste rammer, samt team av kvalifisert personell, herunder tilgang på psykolog m.m., vil kunne være til god hjelp for å forebygge en videre fremtid med kriminalitet.

Oslo tingrett uttaler at forslaget vil kunne være et skritt på veien til mindre bruk av ubetinget fengselsstraff der det straffbare forholdet er så alvorlig at man ikke kommer utenom noe bruk av dette. Med denne lovendringen vil det være mulig å gjøre deler av den ubetingede dommen om til ungdomsstraff. Tingretten mener at en deldom vil kunne føre til at den ubetingede delen settes noe kortere i de alvorligste sakene, til fordel for en avslutning av straffegjennomføringen via en ungdomsstraff i frihet. Videre synes Oslo tingrett å mene at den foreslåtte lovendringen vil kunne være mer hensiktsmessig å benytte enn der det i dag idømmes ubetinget fengselsstraff i kombinasjon med fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel) på vilkår om ungdomsoppfølging.

Trøndelag statsadvokatembete slutter seg til synspunktet om at enkelte saker av allmennpreventive hensyn er for alvorlige til at bare ungdomsstraff idømmes, og bemerker at adgangen til å kombinere reaksjonstypene bør avgrenses mot saker der gjentakelsesfaren er meget høy. I slike tilfeller må en ren ubetinget fengselsstraff foretrekkes.

Kripos, Trøndelagstatsadvokatembete og Vestfold friomsorgskontor bemerker også at en mulighet til å kombinere ungdomsstraff med en ubetinget fengselsstraff vil være fornuftig sett i lys av forslaget om å lovfeste at ungdomsstraff kan idømmes der det utmåles straff for flere lovbrudd som er begått dels før og dels etter fylte 18 år.

Romerike fengsel ungdomsenhet øst har erfart at enkelte ungdommer trenger rammer rundt seg for å få til nødvendig endring og positiv utvikling, og at det kan være til barnets beste at muligheten til å unndra seg hjelp reduseres. Fengselet uttaler at de unge kan komme raskt i gang med blant annet skole, positive fritidsaktiviteter, miljøarbeid, kontakt med foresatte ved ungdomsenhetene. Det er ikke adgang til å benytte rusmidler og de unge får ikke rømt. Ungdomsenheten kommer i posisjon til å påbegynne et tverrfaglig samarbeid, iverksette utredninger samt foreslå nødvendige hjelpetiltak i hjemkommunen. Også Bjørgvin fengsel ungdomsenhet vest støtter forslaget, men presiserer at soning i ungdomsenhetene ikke må brukes for å få unge vekk fra gaten i påvente av at gode tilbud kan komme på plass i ungdomsstraffen.

Rundt en tredjedel av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter ikke forslaget dersom det vil føre til at barn kan idømmes ubetinget fengselsstraff i flere tilfeller enn i dag. Støtte til forslaget betinger at kombinasjonsmuligheten kun vil være et alternativ til en ren ubetinget fengselsstraff. Dette gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Barneombudet, Jussbuss, medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, Norges Røde Kors, Redd Barna, Rettspolitisk forening og Sekretariatet for konfliktrådene.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet finner det i utgangspunktet positivt at forslaget vil gi økt fleksibilitet i reaksjonsfastsettelsen, ved at retten vil få økt handlingsrom til å skille og nyansere straffenivået i ulike saker. Støtten synes imidlertid begrenset til å gjelde tilfeller der den foreslåtte kombinasjonsadgangen brukes som et alternativ til det som i dag ville være en ren fengselsstraff.

Barneombudet mener det finnes argumenter for å kombinere ungdomsstraff og ubetinget fengselsstraff, men viser til at ungdomsstraff ble innført for å begrense bruken av ubetinget fengselsstraff. Barneombudet støtter ikke forslaget, gitt at det hviler på en forutsetning om at man i fremtiden skal fengsle flere ungdommer enn i dag. Barneombudet ser likevel at forslaget kan ha noen positive sider hvis innretningen endres slik at formålet er å forebygge bruk av lange, ubetingede fengselsstraffer overfor ungdom i enkelte saker der dette i dag ville vært det eneste alternativet.

Medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen er i utgangspunktet positive til forslaget, gitt at hensikten er å redusere bruken av ubetinget fengselsstraff. Som bakgrunn viser instansen til ordningen der en ubetinget fengselsstraff gis i kombinasjon med fullbyrdingsutsetelse (betinget fengsel) med vilkår om ungdomsoppfølging, som sørger for bedre oppfølging av ungdommen etter løslatelse enn rent ubetingede dommer. Medlemmene av forskergruppen opplever imidlertid at departementets forslag har et annet og repressivt formål som vil senke terskelen for bruken av ubetinget fengselsstraff, og som ikke kan støttes slik det er beskrevet i høringsnotatet. Etter forskergruppens syn er en slik utvidelse av fengselsstraffen ikke tilstrekkelig begrunnet i høringsnotatet, og er i tillegg problematisk både i lys av FNs barnekonvensjon artikkel 3 og 37 og Grunnloven § 104.

Norges Røde Kors erfarer at fengsling av barn er meget stigmatiserende, både fra omgivelsenes side, men også for barnet selv. Det forsterker et selvbilde som kriminell og «gitt opp». Dersom barn skal sone en kortere ubetinget straff, mener høringsinstansen at det er begrenset hvor mye man kan jobbe godt og konstruktivt med livsendring og holdningsskapende arbeid, selv om fagkompetansen er representert i ungdomsenhetene. Norges Røde Kors erfarer at det er langt tyngre å jobbe med tilbakeføring av barn som har vært fengslet, enn de som har fått sin straff i samfunnet. Instansen ser likevel positivt på at forslaget åpner for at deler av straffen blir gjennomført som ungdomsstraff i de sakene hvor ungdommer i dag idømmes kun ubetinget fengselsstraff.

Sekretariatet for konfliktrådene er positiv til forslaget dersom det vil øke bruken av ungdomsstraff i særlig alvorlige saker, der man i dag ville ha idømt kun ubetinget fengselsstraff. Instansen er, ut fra beskrivelsen av formålet i høringsnotatet, derimot i tvil om det er intensjonen. Høringsinstansen bemerker at en positiv konsekvens av å starte straffegjennomføringen i en ungdomsenhet, er at man umiddelbart kan komme i gang med oppfølging av ungdommen. Videre påpeker Sekretariatet for konfliktrådene at det kan ta noe tid å få etablert et oppfølgingsteam og tiltak i en ungdomsplan, mens det i ungdomsenhetene er et godt tjenestetilbud tilgjengelig fra første uke.

Fem høringsinstanser konkluderer ikke klart på om forslaget støttes, men uttrykker ulike motforestillinger. Dette gjelder Akershus friomsorgskontor, Fellesorganisasjonen, Jussgruppen WayBack, Kriminalomsorgen region øst og Norges institusjon for menneskerettigheter.

Kriminalomsorgen region øst skriver at enkelte unge responderer positivt på rammene og oppfølgingen de får under et fengselsopphold, men at dette ikke nødvendigvis gjelder for alle. Regionen mener det bør utvises varsomhet med å legge til grunn at et fengselsopphold i seg selv vil bidra til noe positivt for barnet. Regionen mener at målet må være å få etablert tilsvarende tette rammer rundt ungdommen ute i samfunnet, enten i hjemmet eller under tiltak av barneverntjenesten, slik at fengselsopphold kan unngås for denne gruppen.

Blant annet Barneombudet, Jussgruppen WayBack, Kriminalomsorgen region øst, Norges institusjon for menneskerettigheter og Redd Barna stiller spørsmål om forslaget er i tråd med FNs barnekonvensjon.

Barneombudet påpeker at tiltaksmangelen beskrevet i høringsnotatet vil føre til at vilkåret i FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b, som krever at andre alternative tiltak og reaksjoner skal være tilgjengelige og ha blitt forsøkt før ubetinget fengselsstraff idømmes, i mange tilfeller ikke vil kunne anses oppfylt.

Norges institusjon for menneskerettigheter bemerker at forslaget ikke i seg selv strider mot FNs barnekonvensjon. Også i dag er det anledning til å idømme barn ubetinget fengselsstraff etter norsk rett, noe som antas å være i tråd med barnekonvensjonen når dette er ansett som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Høringsinstansen mener det er positivt at forslaget kan føre til at barn som i dag ville fått en ubetinget fengselsstraff, i stedet vil idømmes en kombinert straff og dermed en kortere ubetinget fengselsstraff. Høringsinstansen er likevel i tvil om forslaget samlet sett ivaretar barnets rettigheter på en god måte. Slik Norges institusjon for menneskerettigheter leser forslaget, legges det opp til en dreining som skal innebære en adgang til å idømme fengselsstraff i kombinasjon med ungdomsstraff der ungdommen etter dagens lov bare ville kunne idømmes ungdomsstraff. Dette er etter høringsinstansens syn å gå bort fra den linjen som lovgiver har valgt for å sørge for at færrest mulig barn skal dømmes til fengselsstraff. Det representerer også et brudd med forutsetningene som ble lagt til grunn i forarbeidene til de nåværende lovbestemmelsene, om at ubetinget fengselsstraff vil stå i et motsetningsforhold til de prinsippene ungdomsstraffen bygger på.

Redd Barna viser til at straffeloven § 33 bringer norsk rett i samsvar med FNs barnekonvensjon artikkel 37, og kan ikke se at det er rom for å senke terskelen for ubetinget fengselsstraff innenfor denne forpliktelsen.

Forandringsfabrikken er uforbeholdent imot forslaget og viser særlig til at kunnskap fra barn tilsier at det vil være vanskeligere å motivere domfelte til å overholde vilkår i ungdomsstraffen etter at han eller hun har sonet en fengselsstraff. Forslaget kan derfor gjøre det vanskeligere for barn å påta seg en konstruktiv rolle i samfunnet, noe som vil være i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 40 nr. 1.

Enkelte høringsinstanser stiller også spørsmål om det faktisk finnes et behov for å kunne kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengselsstraff.

Akershus friomsorgskontor og Fellesorganisasjonen viser til at dagens hjemmel for å kombinere samfunnsstraff med ubetinget fengselsstraff benyttes «svært lite».

Medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen påpeker at svingninger i ungdomskriminaliteten ikke nødvendigvis gir svar på hvor godt eller effektivt en ungdomsreaksjon virker, og at det bør foretas grunnleggende forskning på disse spørsmålene før det gjøres lovendringer som medfører økt innslag av repressive reaksjoner.

Norges institusjon for menneskerettigheter ber om at det inntas en nærmere vurdering av hvordan lovendringen vil avhjelpe de faktiske utfordringene som er beskrevet som bakgrunn for forslaget.

Norges Røde Kors mener det er mulig å finne strengere virkemidler innenfor rammene av ungdomsstraff, og at det ikke er nødvendig, og heller ikke til barnets beste, å gå tilbake til en ordning med flere barn i fengsel.

Redd Barna mener at forebygging av kriminalitet krever andre tiltak enn ubetinget fengselsstraff. Høringsinstansen har vanskelig for å se hvilke individuelle hensyn som kan tilsi at ubetinget fengselsstraff vil gi barn bedre muligheter til rehabilitering.

Når det gjelder den lovtekniske utformingen av forslaget, mener Jussgruppen WayBack, Norges institusjon for menneskerettigheter og Oslo statsadvokatembete at ordlyden i forslaget til nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 52 a er uklar eller for vag.

Norges institusjon for menneskerettigheter registrerer at vilkåret «når særlige grunner tilsier det» er ment å gi anvisning på en høy terskel, men gir uttrykk for at terskelen ikke reflekteres tydelig nok i ordlyden:

«[…] Det synes som om ordlyden er valgt for å skape kongruens med den tilsvarende bestemmelsen om deldom for samfunnsstraff, jf. straffeloven § 51. NIM mener at selv om det kan være fordeler med like vilkår for deldommer knyttet til henholdsvis samfunnsstraff og ungdomsstraff, er det viktigere at ordlyden i § 52 a tredje ledd gir uttrykk for, etter en naturlig språklig forståelse, at terskelen skal være svært høy. Det kan vurderes å bygge på ordlyden i gjeldende § 52 a første ledd bokstav d, og formulere det slik at det kan idømmes ubetinget fengselsstraff sammen med ungdomsstraff når hensynet til straffens formål med tyngde taler mot å la hele reaksjonen være i frihet.»

Ulike instanser, både fra kriminalomsorgen og påtalemyndigheten, samt Sekretariatet for konfliktrådene, kommenterer at forslaget må forutsette at kriminalomsorgen, konfliktrådet og andre involverte aktører etablerer et godt samarbeid rundt gjennomføringen i god tid før løslatelse. Man kan da sy sammen et godt tilbud som kan fungere som et sikkerhetsnett og forhindre «glippsoner» i overgangen mellom fengsel og ungdomsstraff, med tiltak som eventuelt kan bringes over i ungdomsstraffen.

Både Kriminalomsorgsdirektoratet, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Trøndelag statsadvokatembete og flere friomsorgskontorer, bemerker at den ubetingede fengselsstraffen bør kunne sones helt eller delvis ved bruk av elektronisk kontroll.

Når det gjelder tidsrammen for den ubetingede fengselsstraffen, støtter Kriminalomsorgsdirektoratet, Oslo politidistrikt, Oslo tingrett og Trøndelag statsadvokatembete forslaget om å sette denne til seks måneder.

Oslo tingrett mener blant annet at det åpenbart er et behov for at den ubetingede fengselsstraffen må kunne være lengre ved kombinasjon med ungdomsstraff enn ved kombinasjon med samfunnsstraff. Høringsinstansen viser til at ungdomsstraff idømmes der det ellers ville blitt idømt ubetinget fengselsstraff fullt ut, eller ved de strengeste samfunnsstraffene. Tingretten viser til at den foreslåtte kombinasjonsmuligheten vil kunne benyttes der noen straffbare forhold er begått før og noen etter fylte 18 år, og at dette tilsier at den ubetingede fengselsstraffen må kunne være lengre enn hva loven åpner for ved samfunnsstraff.

I motsatt retning, tar noen høringsinstanser til orde for at det bør gjelde, eller at det bør vurderes om det bør gjelde, en kortere tidsramme. Dette gjelder Jussgruppen WayBack, medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, Norges institusjon for menneskerettigheter og Politihøgskolen.

Jussgruppen WayBack stiller seg tvilende til å innføre en tidsramme av den foreslåtte størrelsen. Det fremstår, etter høringsinstansens syn, svært strengt å operere med en grense som er tre ganger så høy som grensen som gjelder for samfunnsstraff.

Medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen påpeker at det følger av lovens system at en ungdomsstraff skal kunne være strengere enn en samfunnsstraff, og at en ungdomsstraff i kombinasjon med ubetinget fengselsstraff dermed vil kunne være strengere enn en samfunnsstraff i kombinasjon med ubetinget fengselsstraff, selv om den ubetingede delen er like lang. Høringsinstansen bemerker også at den ubetingede delen, i de fleste tilfeller der barn i dag idømmes ubetinget fengselsstraff, som oftest vil være ett år eller mindre. Forskergruppen anbefaler derfor at tidsrammen for ubetinget fengselsstraff i kombinasjon med ungdomsstraff settes til høyst 60 dager.

Norges institusjon for menneskerettigheter etterlyser en nærmere vurdering av den øvre tidsrammen sett opp mot vilkåret i FNs barnekonvensjon artikkel 37 b, som krever at fengsling av barn bare skal skje «for et kortest mulig tidsrom». Selv om det legges opp til at det gjøres en konkret vurdering av lengden på en eventuell ubetinget fengselsstraff, mener høringsinstansen at den øvre rammen for en slik reaksjon ikke bør være for høy. Det bør vurderes om den samme effekten kan oppnås ved bruk av en kortere øvre ramme enn seks måneder.

Også Politihøgskolen mener at grensen bør settes til maksimalt 60 dager, slik som for samfunnsstraff, men med en noen annen begrunnelse. Hvis tidsrammen settes så høyt som foreslått, er Politihøgskolen bekymret for at ordningen kan føre til en «net-widening», der en kortere ubetinget fengselsstraff vil legges til den ungdomsstraffen som ellers ville blitt idømt. Slik Politihøgskolen ser det, er det ikke uten videre dekkende å se ungdomsstraff som et reelt strengere alternativ til samfunnsstraff.

13.1.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å åpne for å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengselsstraff i inntil seks måneder, se forslaget til et nytt fjerde ledd i straffeloven § 52 a.

Den foreslåtte adgangen til å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengselsstraff forutsetter at det straffbare forholdet kvalifiserer til fengsel, og at ubetinget fengselsstraff er særlig påkrevd, jf. straffeloven § 33. Andre mindre inngripende alternativer må være vurdert konkret og funnet utilstrekkelige i den enkelte saken. Finnes det mindre inngripende reaksjonsformer som retten anser tilstrekkelige og hensiktsmessige i det enkelte tilfellet, skal disse velges. Videre er det et vilkår at hensynet til formålet med straffen med tyngde taler mot at hele reaksjonen gjennomføres i frihet, men ikke med tyngde taler mot at den delen som skal gjennomføres som ungdomsstraff, kan gjennomføres i frihet. Endelig forutsetter departementet at hele fengselsstraffen gjennomføres før ungdomsstraffen påbegynnes.

Departementet kan ikke se at det samlede forslaget vil stride mot folkerettslige forpliktelser som FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b, jf. artikkel 40, jf. artikkel 3.

Terskelen for å idømme ubetinget fengselsstraff for ungdom under 18 år er høy. Denne terskelen skal ikke senkes med dette forslaget. Formålet med ungdomsreaksjonene er som nevnt både å tilrettelegge for en mest mulig hensiktsmessig reaksjon og å redusere antall barn som gjennomfører straff i fengsel, se Prop. 135 L (2010–2011) punkt 14.1 side 166–167. Departementet opprettholder likevel vurderingen om at ubetinget fengselsstraff vil være nødvendig for en liten gruppe ungdom, se Prop. 135 L (2010–2011) punkt 9.6.1.4 side 100, som er gjengitt ovenfor.

Videre viser departementet til at flere aktører har påpekt at ungdomsstraff i praksis blir idømt også i mer alvorlige saker enn det som var lovgivers intensjon, se blant annet Riksadvokatens høringssvar samt Fornes, Ingun, Ungdomsstraffens første år – En undersøkelse av ungdomsstraffens anvendelsesområde og innhold i straffartens første år, Tidsskrift for strafferett 3/2016 side 238–280.

Flere høringsinstanser har vist til tilfeller der det er idømt en kombinasjon av ubetinget fengselsstraff og fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel) med særvilkår om ungdomsoppfølging, se nærmere omtale av dette i punkt 7.1.2. Ettersom ungdomsoppfølging opprinnelig var ment for mindre alvorlig kriminalitet, fremstår også dette som et eksempel på at ungdomsoppfølging benyttes i saker om mer alvorlige forhold enn det som var intensjonen.

Departementet understreker at det avgjørende er å gi domstolen større fleksibilitet til å kunne idømme en riktig reaksjon – ikke at flere unge enn det som var lovgivers intensjon med ungdomsreaksjonene idømmes ubetinget fengselsstraff. Straffen skal bedre kunne tilpasses det aktuelle saksforholdet i saker der tunge individualpreventive hensyn gjør seg gjeldende samtidig som det er begått alvorlig kriminalitet. Kombinasjonsadgangen kan åpne for økt bruk av ungdomsstraff. I de sakene der det etter gjeldende rett ville blitt idømt ubetinget fengselsstraff av en viss lengde, vil ungdommen etter forslaget kunne idømmes en kombinasjon av en kortere fengselsstraff og ungdomsstraff, i tråd med den enkelte ungdommens beste.

Selv om det totalt er et lite antall mindreårige som blir idømt ubetinget fengselsstraff per år, se punkt 2.2.5, mener departementet det er viktig å sikre at domstolene har virkemidler for å møte disse ungdommene på en best mulig måte. Dette er i tråd med det overordnede formålet om å hjelpe ungdommen til et liv uten kriminalitet. Forslaget vil også kunne gi retten større handlingsrom i saker der utviklingen i det generelle straffenivået, for den aktuelle typen lovbrudd, har blitt skjerpet.

Den foreslåtte kombinasjonsadgangen vil for eksempel kunne anvendes i tilfeller med alvorlig kriminalitet der det anses å være høy risiko for at ungdommen vil begå ny kriminalitet, og hensynet til samfunnsvernet derfor tilsier at det må idømmes en kortere ubetinget fengselsstraff for å redusere denne risikoen på kort sikt. Ungdommens motivasjon og oppfølgingsbehov kan samtidig tilsi at en ungdomsstraff vil være egnet til å redusere risikoen for nye lovbrudd på lengre sikt. Den foreslåtte lovendringen kan dermed bidra til å møte de utfordringene flere høringsinstanser har nevnt om mangel på egnede reaksjoner som på en effektiv måte hindrer at ungdommen begår nye straffbare handlinger.

Videre vil kombinasjonsadgangen kunne bidra til at det blir enklere å komme i posisjon til å påbegynne nødvendig atferdsendring i tilfeller der ungdommens risikonivå for gjentakelse er høyt, jf. NOU 2008: 15 punkt 9.5.5.3 side 149. Departementet viser til at flere aktører i kriminalomsorgen opplyser at noen mindreårige innsatte responderer positivt på rammene som et opphold i kriminalomsorgens ungdomsenheter gir, og at muligheten til å unndra seg støtte og kontroll reduseres. Departementet understreker imidlertid at den foreslåtte kombinasjonsmuligheten ikke skal benyttes til å ta unge «vekk fra gaten» i tilfeller der det på domstidspunktet kan se ut til at det vil ta lang tid å få på plass tiltak i ungdomsplanen. Samtidig er det en klar fordel at forberedelse til gjennomføringen av ungdomsstraffen påbegynnes under fengselsoppholdet, og at ungdommen fortsetter straffegjennomføringen i konfliktrådet umiddelbart etter at fengselsstraffen er fullbyrdet.

Departementet viser også til at en adgang til å kombinere ungdomsstraff med en kortere ubetinget fengselsstraff, etter omstendighetene vil kunne være aktuelt i saker der det skal utmåles en felles straff for lovbrudd begått delvis før, og delvis etter fylte 18 år, se punkt 14.2. Selv om lovbruddene begått etter fylte 18 år tilsier en ubetinget fengselsstraff, kan det være grunn til å kombinere reaksjonen med en ungdomsstraff for å ivareta de særegne hensyn som gjør seg gjeldende ved lovbrudd begått før fylte 18 år.

Også hensynet til sammenheng i regelverket kan være et argument for å åpne for den foreslåtte kombinasjonsadgangen. Det vises til adgangen til å kombinere samfunnsstraff med ubetinget fengselsstraff i inntil 60 dager. Det er naturlig at det innføres en lignende kombinasjonsmulighet for ungdomsstraff. Departementets forslag i punkt 7.1 innebærer at det ikke lenger vil kunne ilegges ungdomsoppfølging som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel), slik det i dag er mulig å gjøre etter straffeloven § 37 første ledd bokstav j. Hensynet til likhet mellom de to ungdomsreaksjonene på dette punktet gjør seg derfor ikke lenger gjeldende.

Departementet har vurdert hvilken lengstetid som bør gjelde for den ubetingede fengselsstraffen, og opprettholder forslaget om at ungdomsstraff kan kombineres med ubetinget fengselsstraff i inntil seks måneder.

Departementet har merket seg at noen høringsinstanser støtter departementets forslag, mens andre ønsker en kortere tidsramme. Forslaget skal gi mulighet for en strengere reaksjon enn ungdomsstraff alene i de mer alvorlige sakene. Departementet legger vekt på at kombinasjonsadgangen skal sikre nødvendig fleksibilitet samtidig som formålet med ungdomsstraffen bevares.

Departementet vil understreke at domstolen må benytte kombinasjonsadgangen med varsomhet. Departementet viser til FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b, som slår fast at frihetsberøvelse bare skal skje «for et kortest mulig tidsrom», og til at formålet med ungdomsstraffen er å redusere bruken av ubetinget fengselsstraff overfor barn. Den samlede straffen må stå i «et rimelig forhold til lovbruddet», jf. straffeloven § 29 andre ledd. Domstolen må i likhet med øvrige kombinasjonstilfeller ta hensyn til at totalreaksjonen ikke må være for streng. De ulike straffereaksjonene må som nevnt i punkt 13.1.1 ses i sammenheng, og det kan tas hensyn til andre forhold som for eksempel omfattende rehabilitering. Den konkrete tiltaksbyrden og gjennomføringstiden i ungdomsstraffen gjør at reaksjonen både kan være streng og følbar for ungdommen, noe som bør gjenspeiles i domstolens utmåling av den ubetingede fengselsstraffen.

Enkelte høringsinstanser har trukket frem at en lengstetid på 60 dager vil harmonere med grensen til samfunnsstraff. Disse høringsinstansene mener at en slik lengstetid også vil forhindre glippsoner mellom en eventuell løslatelse på prøve og gjennomføring av ungdomsstraff, da reglene om prøveløslatelse ikke kommer til anvendelse på så korte fengselsstraffer. Departementet understreker viktigheten av å sikre en forsvarlig straffegjennomføring uten unødige avbrudd. For å skape et forutsigbart straffegjennomføringsløp og klare ansvarsforhold, forutsetter departementet at fengselsstraffen, herunder eventuell prøvetid, er gjennomført før ungdomsstraffen påbegynnes. Prøvetiden utløper på det tidspunkt den idømte fengselsstraff ville vært gjennomført i sin helhet, jf. straffegjennomføringsloven § 42 syvende ledd. Kriminalomsorgen skal, som en del av sin tilretteleggingsplikt ved løslatelse, sikre en mest mulig sømløs overgang til oppstart av ungdomsstraffen – i samarbeid med konfliktrådet. Konfliktrådet må forberede straffegjennomføringen i forkant, slik at ungdomsstraffen kan starte opp uten ugrunnet opphold etter gjennomført fengselsstraff.

Konkret foreslår departementet at det i straffeloven § 52 a nytt fjerde ledd inntas en bestemmelse om at dersom hensynet til straffens formål med tyngde taler mot at hele reaksjonen gjennomføres i frihet, kan ungdomsstraff idømmes sammen med en ubetinget fengselsstraff i inntil seks måneder, når fengselsstraff er særlig påkrevd. Formuleringen er valgt for å tydeliggjøre at kombinasjonsadgangen bare kan benyttes hvis retten vurderer at vilkårene for fengselsstraff etter straffeloven § 33 i seg selv er oppfylt. Dette innebærer også at det ikke vil være aktuelt å idømme en deldom for personer som har begått mindre alvorlige lovbrudd. Her må retten eventuelt idømme ren ungdomsstraff. Videre foreslås det at kombinasjonsadgangen også skal fremgå av forslag til ny § 52 d i straffeloven om hvilke straffer ungdomsstraff kan kombineres med (se punkt 13.4 nedenfor), og av § 32 første ledd ny bokstav d om forening av fengselsstraff med andre straffer.

De ordinære reglene for gjennomføring av fengselsstraff kommer til anvendelse for den ubetingede fengselsstraffen, deriblant reglene om gjennomføring med elektronisk kontroll.

Dersom domfelte har vært frihetsberøvet i anledning saken, kommer frihetsberøvelsen til fradrag først i den ubetingede delen av fengselsstraffen, jf. straffeloven § 83. Den foreslåtte utvidelsen til å avsi deldom vil kunne føre til noe lengre karenstid (ventetid) for å kunne få norsk statsborgerskap, jf. forskrift 30. juni 2006 nr. 756 om erverv og tap av norsk statsborgerskap (statsborgerforskriften) § 5-5.

13.2 Adgangen til å kombinere ungdomsstraff med rettighetstap

13.2.1 Gjeldende rett

Vilkårene for å idømme rettighetstap følger av straffeloven kapittel 10.

Domstolen kan idømme to former for rettighetstap etter straffeloven § 56 – tap av stilling, jf. første ledd bokstav a, eller tap av retten til fremtidig stilling eller til å utøve en virksomhet eller aktivitet, jf. første ledd bokstav b. Vilkåret er at den straffbare handlingen som er begått, viser at personen er uskikket til eller kan misbruke en stilling, virksomhet eller aktivitet, og at allmenne hensyn tilsier at rettighetstapet idømmes. I § 56 andre til femte ledd er det gitt nærmere regler om rettighetstap etter første ledd.

Etter straffeloven § 57 kan domstolen idømme rettighetstap i form av kontaktforbud. Vilkåret er at vedkommende har begått en straffbar handling, og det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, eller på annet vis krenke en annens fred.

Kontaktforbudet kan gå ut på å forby personen å oppholde seg i bestemte områder (oppholdsforbud), jf. straffeloven § 57 andre ledd bokstav a, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person, jf. bokstav b. Det følger av straffeloven § 57 femte ledd at retten kan bestemme at den kontaktforbudet retter seg mot skal ilegges elektronisk kontroll i hele eller deler av perioden kontaktforbudet gjelder for, dersom det er nødvendig for at forbudet skal bli overholdt. I Prop. 128 L (2022–2023) er rettens nødvendighetsvurdering omtalt slik i punkt 5.4.1 side 27:

«Retten kan ilegge kontaktforbud med elektronisk kontroll når det ‘anses nødvendig’ for at forbudet skal bli overholdt, jf. straffeloven § 57 femte ledd. Etter forarbeidene har domstolene likevel ‘stor frihet’ ved vurderingen av om elektronisk kontroll skal ilegges. Retten må begrunne ileggelsen ‘enten med henvisning til partenes forhistorie, uttalelser fra domfelte, eller tidligere brudd på besøks- eller kontaktforbud’. Det er lagt til grunn at kontaktforbudet normalt skal kombineres med elektronisk kontroll dersom domfelte tidligere har brutt et besøksforbud eller kontaktforbud, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.1.3 side 21. Det som skal vurderes, er risikoen for krenkelser med kontaktforbud uten elektronisk kontroll. Høyesterett har lagt til grunn at kravet til nødvendighet ikke er ment å skulle praktiseres ‘spesielt strengt’, jf. HR-2017-1840-A, HR-2021-1434-A og HR-2021-2151-A.»

Retten kan begrense kontaktforbudet på nærmere bestemte vilkår jf. straffeloven § 57 fjerde ledd.

Domfelte plikter å yte den bistand og å følge de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for å gjennomføre den elektroniske kontrollen, jf. straffeloven § 57 femte ledd tredje punktum. I rundskriv RA-2019-2 og RPOD-2013-3 har henholdsvis Riksadvokaten og Politidirektoratet gitt nærmere retningslinjer for ordningen med elektronisk kontroll av kontaktforbud.

Kontaktforbud kan ilegges for et bestemt tidsrom inntil fem år, jf. straffeloven § 58 andre ledd. Dersom det foreligger særlige grunner kan rettighetstapet ilegges for en tidsubestemt periode. Et påbud om elektronisk kontroll kan maksimalt ilegges for inntil fem år. Domfelte har krav på å få prøvd rettighetstapet for retten hvert tredje år, og påbud om elektronisk kontroll hver sjette måned.

På begjæring fra påtalemyndigheten, og av hensyn til den eller de som skal beskyttes, kan tingretten endre innholdet i kontaktforbudet, jf. straffeloven § 58 femte ledd.

Rettighetstap kan ilegges alene eller sammen med fengselsstraff, samfunnsstraff, bot eller forvaring, jf. straffeloven § 59. Et kontaktforbud ilegges normalt sammen med, og ikke som et alternativ til, fengselsstraff, se Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.4 side 23:

«Departementet vil understreke at det ikke er meningen at ileggelse av elektronisk kontroll sammen med et kontaktforbud skal føre til kortere eller betinget fengselsstraff. Kontaktforbud ilegges normalt sammen med, og ikke som et alternativ til, fengselsstraff. Formålet er å beskytte fornærmede mot uønsket oppmerksomhet fra domfelte. Kontaktforbud har således mer preg av et tiltak som skal beskytte fornærmede og har i mindre grad et pønalt formål. Det samme vil gjelde for kontaktforbud med elektronisk kontroll.»

Formålet med reaksjonen er blant annet å beskytte fornærmede og andre pårørende mot vold i nære relasjoner. Et kontaktforbud kan derfor også innebære et forbud for domfelte mot å oppholde seg i eget hjem (oppholdsforbud) for en periode på maksimalt ett år, jf. straffeloven § 58 andre ledd fjerde punktum, jf. § 57 tredje ledd. Forutsetningen er at det er nærliggende fare for at domfelte begår straffbare handlinger mot personer som bor i domfeltes hjem.

I Prop. 128 L (2022–2023) har departementet foreslått enkelte endringer i reglene om kontaktforbud. I proposisjonen foreslås det en presisering av domfeltes medvirkningsplikt og at manglende medvirkning er straffbart. Videre foreslås det at påtalemyndigheten gis hjemmel til å ilegge elektronisk kontroll av straffeprosessuelle besøksforbud og ilagte kontaktforbud, i tilfeller hvor dette er et egnet og forholdsmessig tiltak. Etter forslaget kan elektronisk kontroll som hovedregel bare ilegges noen som med skjellig grunn mistenkes for brudd på et besøksforbud eller kontaktforbud, og bare når det anses nødvendig for at forbudet skal bli overholdt. Det foreslås samtidig en snever adgang til, i særlige tilfeller, å ilegge elektronisk kontroll uten krav om et forutgående brudd. Påtalemyndighetens beslutning skal i begge tilfeller bringes inn for retten. Det er også foreslått en særregel om at politiet, etter begjæring fra den som kontrollen retter seg mot, kan tillate opphold innenfor forbudssonen for et bestemt formål og i et avgrenset tidsrom. Dette kan begrunnes i konkrete tungtveiende helse- og velferdsmessige grunner. Forslaget er til behandling i Stortinget.

Kontaktforbud med elektronisk kontroll kan utgjøre et inngrep i flere menneskerettigheter. Det vises til gjennomgangen av rettighetene til den som blir ilagt besøksforbud med elektronisk kontroll i Prop. 128 L (2022–2023) punkt 4.3 side 13–14. Redegjørelsen der gjør seg gjeldende også for personer som ilegges kontaktforbud med elektronisk kontroll. Videre vises det til FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b, der det slås fast at intet barn ulovlig eller vilkårlig skal berøves sin frihet og at pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte og bare skal benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. FNs barnekomité har i generell kommentar nr. 24 (CRC/C/GC/24) punkt 8 definert begrepet «deprivation of liberty» som:

«any form of detention or imprisonment or the placement of a person in a public or private custodial setting, from which this person is not permitted to leave at will, by order of any judicial, administrative or other public authority.»

Det vises også til den identiske ordlyden i Havanna-reglene nr. 11 (b).

Hvorvidt kontaktforbud med elektronisk kontroll er å anse som et inngrep i retten til frihet etter EMK artikkel 5 eller FNs barnekonvensjon artikkel 37 vil avhenge av innretningen på restriksjonene, herunder størrelsen og arten av restriksjonsområdet, hvilke legitime behov den kontrollerte har til å bevege seg utenfor disse grensene, hvilke inngrep det vil innebære for den kontrollertes mulighet til å bevege seg fritt, konkrete forhold hos den kontrollerte mv.

Et ilagt kontaktforbud vil i alle tilfeller innebære et inngrep i bevegelsesfriheten etter EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2. Dersom det skal gjøres inngrep i bevegelsesfriheten, må inngrepet ha tilstrekkelig presis hjemmel, oppfylle et legitimt formål og være nødvendig og forholdsmessig. Relevante formål for å gripe inn i retten til bevegelsesfrihet etter fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 er blant annet hensynet til offentlig trygghet, å forebygge forbrytelser eller å beskytte andres rettigheter og friheter, jf. artikkel 2 nr. 3. Etter artikkel 2 nr. 4 kan det ilegges innskrenkninger i bestemte områder i samsvar med lov og av samfunnsmessige hensyn. EMD har uttalt at statene har en vid skjønnsmargin, og terskelen for å konstatere uforholdsmessighet etter EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 fremstår etter praksis relativt høy.

At et krav om forholdsmessighet skal innfortolkes i straffeloven § 57 er blant annet lagt til grunn i HR-2021-1434-A avsnitt 19–20 og 25–26 med videre henvisninger. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 24.4.3 side 323 er det vist til at bestemmelsen er ment å supplere og utfylle straffeprosessloven §§ 222 a, 222 b og 222 c. Momenter som risikoen for straffbar eller plagsom adferd inngår i vurderingen, og må ses i sammenheng med øvrig straffutmåling. Beskyttelsesbehovet hos den kontaktforbudet retter seg mot vil også være av betydning både for utforming og intensitet i kontaktforbudet. Det samme vil karakteren av, og størrelsen på, forbudssonen.

I den forholdsmessighetsvurderingen som skal gjøres, må det også ses hen til at kontaktforbudet med elektronisk kontroll er forårsaket av den kontrollertes straffbare handling. Når den som skal kontrolleres er under 18 år, følger det av FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, se punkt 2.1.

For en nærmere gjennomgang av forholdsmessighetsvurderingen, se Prop. 128 L (2022–2023) punkt 4.3 side 13–14 og punkt 5.4.4 side 29–32.

Europarådet vedtok 19. februar 2014 en anbefaling (rekommandasjon) for god praksis knyttet til elektronisk kontroll, se Europarådets rekommandasjon CM/Rec (2014)4 on electronic monitoring (CM/Rec(2014)4). Anbefalingene er ikke et juridisk bindende dokument, men gir god veiledning til hvordan ordninger med elektronisk kontroll bør innrettes. I anbefalingene del IV punkt 19 heter det:

«In cases where electronic monitoring relates to exclusion from, or limitation to, specific zones, efforts shall be made to ensure that such conditions of execution are not so restrictive as to prevent a reasonable quality of everyday life in the community.»

Grunnloven § 102 første ledd beskytter retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og kommunikasjon. Et særlig vern om den personlige integritet følger av Grunnloven § 102 andre ledd, mens Grunnloven § 104 tredje ledd første punktum gir barn et særlig vern om sin personlige integritet.

EMK artikkel 8 slår fast at ingen vilkårlig eller ulovlig skal utsettes for innblanding i sitt privatliv, sin familie eller sitt hjem, se også SP artikkel 17. Disse bestemmelsene, sammen med Europarådets konvensjon ETS nr. 108 og LED, danner rammene for behandlingen av personopplysninger. For barn er dette særlig regulert i FNs barnekonvensjon artikkel 16. Denne bestemmelsen beskytter barnet mot vilkårlig eller ulovlig innblanding i privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse, og mot ulovlige angrep mot ære og omdømme. Ordlyden ligger svært nært opp til SP artikkel 17 og er en parallell til EMK artikkel 8.

FNs barnekomité har i generell kommentar nr. 25 (2021) om barnets rettigheter relatert til det digitale miljøet (CRC/C/GC/25) gitt en tolkning av hva som ligger i vilkåret om at inngrep ikke skal være vilkårlige eller ulovlige i relasjon til beskyttelsen av privatlivet. Komiteen legger til grunn at slik innblanding må ha hjemmel i lov, oppfylle et legitimt formål, understøtte prinsippet om dataminimering, være proporsjonale, må ta i betraktning hensynet til barnets beste og ikke må være i konflikt med bestemmelsene i eller formålet med FNs barnekonvensjon, se kommentarens punkt 69.

Ulike former for bruk av sporingsteknologi for å kontrollere overholdelse av vilkårene, innebærer overvåking av den kontrollertes geografiske posisjon og bevegelse, samt behandling av disse personopplysningene. Behandlingen av personopplysninger representerer et inngrep i den kontrollertes rett til privatliv. Formålet med den elektroniske kontrollen og behandlingen av opplysninger om domfeltes geografiske posisjon og bevegelse, vil være å kontrollere at domfelte ikke bryter kontaktforbudet.

Det ovennevnte vilkåret om at inngrep i rettighetene må være proporsjonale, innebærer et krav om forholdsmessighet mellom det målet som søkes ivaretatt og de midlene som brukes for å oppnå dette.

I forholdsmessighetsvurderingen må hensynet til berørte personers trygghet og til å avverge kriminalitet, vurderes opp mot den domfelte ungdommens rett til vern mot myndighetenes overvåking og innsamling og lagring av vedkommendes personopplysninger. Det vil være relevant hvor lenge opplysningene lagres, hvem som har tilgang til dem, og om det foreligger tilstrekkelige prosessuelle regler for å forhindre misbruk.

Ved kontaktforbud med elektronisk kontroll kan det bare registreres «opplysninger om at den domfelte beveger seg innenfor områder omfattet av kontaktforbudet, opplysninger om at den domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede, og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret», jf. straffeloven § 57 femte ledd andre punktum. Sporingsdata skal kun lagres når det utløses en alarm hos operasjonssentralen, og opplysningene behandles etter politiregisterlovens regler. Opplysninger skal forelegges påtalemyndigheten, som er ansvarlig for at opplysninger registrert i forbindelse med elektronisk kontroll med kontaktforbud «snarest mulig» slettes dersom de er «uten betydning for forebyggelsen eller etterforskingen av straffbare forhold», jf. straffeprosessloven § 216 n.

13.2.2 Kort om forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 gikk ikke departementet inn for å åpne for ungdomsstraff i kombinasjon med rettighetstap. I stedet ble det foreslått å gi ungdomskoordinatoren hjemmel til å ilegge elektronisk kontroll med vilkår om oppholdssted og kontaktforbud i ungdomsplanen og ved brudd. Videre ble det foreslått å åpne for at domstolen kunne kombinere ungdomsstraff, og ikke kun ungdomsoppfølging, med særvilkår etter straffeloven § 37 første ledd bokstav a, b, d, e, g og h, se punkt 7.5.2.

Forslaget om at ungdomskoordinatoren, og ikke domstolen, ble gitt myndighet til å beslutte elektronisk kontroll med overholdelse av nærmere bestemte vilkår, møtte kritikk fra flertallet av høringsinstansene som uttalte seg om forslaget. Blant annet ble det påpekt at forslaget ville innebære en skjerping av reaksjonen, og at det er rettssikkerhetsmessige, praktiske og personvernmessige utfordringer ved den foreslåtte kontrollen. Flere var også kritiske til at ungdomskoordinatoren skulle kunne ilegge et slikt vilkår, og videre at vilkåret ville stå i kontrast til ungdomsstraffens grunntanke om frivillighet, egnethet og motivasjon. Samtidig etterlyste enkelte høringsinstanser tiltak for å kunne føre økt kontroll med ungdommen allerede fra domstidspunktet.

Blant annet tok Oslo statsadvokatembete, Oslo politidistrikt, Politihøgskolen og Riksadvokaten til orde for at ungdomsstraff bør kunne idømmes sammen med rettighetstap etter straffeloven kapittel 10. Det var særlig kontaktforbud etter straffeloven § 57, med eller uten elektronisk kontroll, som ble trukket frem.

13.2.3 Forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022

I høringsnotatet 13. oktober 2022 foreslo departementet en hjemmel for å kombinere ungdomsstraff med rettighetstap etter straffeloven kapittel 10. Forslaget innebar for det første at ungdomsstraff skulle kunne kombineres med tap av stilling eller retten til fremtidig stilling eller til å utøve en virksomhet eller aktivitet, jf. straffeloven § 56. Videre innebar forslaget at ungdomsstraff skulle kunne kombineres med kontaktforbud etter straffeloven § 57. Departementet viste til at rettighetstap kan kombineres med samfunnsstraff og mente at hensynet bak en kombinasjon med ungdomsstraff ikke stiller seg særlig annerledes. Departementet la i forslaget vekt på at en adgang til å kombinere ungdomsstraff med kontaktforbud, eventuelt med elektronisk kontroll, vil kunne iverksettes allerede fra tidspunkt for rettskraftig dom, uavhengig av oppstart av ungdomsstraffen. På den måten ville kontrollen kunne være tilstrekkelig for at ungdommer som er egnet for ungdomsstraff, ikke blir idømt ubetinget fengselsstraff utelukkende på grunn av et økt kontrollbehov fra domstidspunktet.

13.2.4 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022, støtter dette. Dette gjelder Agder friomsorgskontor; Agder statsadvokatembete, Hedmark og Oppland statsadvokatembete og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembete (i sin felles høringsuttalelse); Akershus friomsorgskontor;Bærum kommune; Bømlo kommune, Fitjar kommune og Stord kommune (i sin felles høringsuttalelse); Hordaland friomsorgskontor;Møre og Romsdal friomsorgskontor; Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete (i sin felles høringsuttalelse); Oslo friomsorgskontor; Oslo kommune – Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester; Oslo politidistrikt; Oslo statsadvokatembete; Oslo tingrett; Politidirektoratet; Politihøgskolen; Redd Barna; Riksadvokaten; Sekretariatet for konfliktrådene; Trøndelag politidistrikt; Vestfold friomsorgskontor og Øst politidistrikt.

Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete og Trøndelag statsadvokatembete avveier ulike hensyn:

«Dersom ungdommen opplever den samlede straff som for hard, kan dette medføre flere brudd rett og slett fordi motivasjonen bortfaller. Det antas at de fleste mindreårige som dømmes til ungdomsstraff, har opplevd omsorgssvikt og manglende grensesetting i sin oppvekst, samt lite utviklet konsekvenstenking og vil ha problemer med å innrette seg til et strengt kontrollregime. Konsekvensen kan være at de gir opp og hvor veien til brudd/ny kriminalitet er kort. Dette vil i så fall bli en utilsiktet konsekvens av lovforslaget. På den annen side ligger det i noen tilfeller alvorlige straffbare forhold i bunn, som gjør at samfunnet må reagere adekvat, herunder sikrer nødvendig kontroll under straffegjennomføringen. Disse hensynene må etter statsadvokatenes syn veie tyngst.»

Oslo politidistrikt mener at en kombinasjon av ungdomsstraff og rettighetstap kan være både praktisk og relevant. Når det gjelder kontaktforbud, uttalte høringsinstansen i sitt høringssvar fra 2020 at det ikke er tilstrekkelig betryggende at slike tiltak fastsettes i konfliktrådet, og uttalte videre at også andre rettighetstap oppregnet i straffeloven kapittel 10 kan være aktuelle, for eksempel der det begås seksuallovbrudd.

Oslo statsadvokatembete opprettholder sin støtte til forslaget i høringssvaret fra 2020 og ser i likhet med Politihøgskolen ingen grunn til at retten skal kunne fastsette rettighetstap ved de mildere straffartene, men ikke ved ungdomsstraff. Hensynet til fornærmede, og til den siktedes rettssikkerhet, taler for at en slik mulighet skal gjelde også for ungdomsstraff. Politihøgskolen viser blant annet til at rettighetstap anses som et viktig kriminalpolitisk virkemiddel, at fastsettelsen av rettighetstap tas med i vurderingen av hvor streng den samlede reaksjonen skal være, at spørsmålet om det er grunnlag for rettighetstap kan påankes, og at et tilsvarende kontaktforbud fastsatt av ungdomskoordinatoren først vil komme en tid etter dommen.

Flere instanser, blant annet Hordaland friomsorgskontor, Nordland statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete, Trøndelag statsadvokatembete, Vestfold friomsorgskontor og Øst politidistrikt ser muligheten for mer effektiv kontroll med ungdommen og beskyttelse av fornærmede som gode grunner for å åpne for rettighetstap.

Oslo tingrett og Riksadvokaten trekker frem tidsmomentet som viktig for sin støtte. Oslo tingrett uttaler at dagens løsning, der slike strafferettslige reaksjoner skal ilegges som del av en ungdomsplan – ofte lenge etter at ungdomsstraff er idømt – er lite tilfredsstillende for både ungdommen og for samfunnet i et rettssikkerhetsperspektiv. Riksadvokaten bemerker at det er hensiktsmessig at et kontaktforbud fastsettes av retten med virkning fra rettskraftig dom. Videre etterspør Riksadvokaten en avklaring av forholdet mellom rettens vurderinger av kontaktforbud etter straffeloven § 57, fastsettelsen av vilkår om oppholds- og kontaktrestriksjoner i ungdomsplanen og besøksforbud etter straffeprosessloven kapittel 17 a:

«Det kan f.eks. oppstå spørsmål om ungdomsplanen kan inneholde vilkår om at domfelte ikke skal ha kontakt med fornærmede, dersom domstolen har vurdert at det ikke skal ilegges kontaktforbud etter § 57.»

Redd Barna støtter forslaget under tvil. Høringsinstansen er i utgangspunktet skeptisk til at man endrer fokus fra rehabilitering av ungdommen til samfunnets behov for beskyttelse. Når Redd Barna likevel støtter forslaget, er det dels fordi høringsinstansen er enig med departementet i at forslaget kan bidra til at færre ungdommer fengsles, men også fordi forslaget kan ha stor betydning for trygghetsfølelsen til andre barn og unge.

Vestfold friomsorgskontor er opptatt av at kombinasjonsadgangen vil øke mulighet til å gi ungdomsstraff, med god oppfølging, i saker der ungdomsstraff tidligere ikke ville vært forsvarlig av hensyn til fornærmede. Høringsinstansen peker likevel på at kombinasjonen vil være mer inngripende for ungdommen.

Sekretariatet for konfliktrådene er usikker på hvor mange tilfeller som vil være aktuell for en kombinasjon, men støtter at det skal være domstolen som gjør vurderingen av om det er nødvendig og forholdsmessig med kontaktforbud i tillegg til det som kan fastsettes i ungdomsplanen.

Oslo tingrett og Sekretariatet for konfliktrådene påpeker at reglene om begrensning av kontaktforbudet åpner for at domstolen kan imøtekomme behovet for eventuelle møter mellom domfelte og den fornærmede.

Kirkens Bymisjon – Ung rettshjelp og Kriminalomsorgen region øst uttrykker klare motforestillinger mot forslaget.

Kirkens Bymisjon – Ung rettshjelp peker på at nærmere fire av fem ungdommer fullfører en ungdomsreaksjon uten brudd, og mener det tilsier at det ikke er et behov for økt kontroll med den enkelte underveis i gjennomføringen.

Etter Kriminalomsorgen region øst sin erfaring, er den største tilbakefallsrisikoen for mindreårige som gjennomfører ungdomsstraff et belastet kriminelt miljø og en vanskelig livssituasjon, ikke forholdet til den fornærmede. Kriminalomsorgen region øst frykter at en idømt omvendt voldsalarm kan medføre uheldig isolering og en følelse av utenforskap hos den domfelte. Regionen anser det viktig at idømmelse av omvendt voldsalarm ikke går på bekostning av innholdet i ungdomsstraffen.

Advokatforeningen, Kriminalomsorgsdirektoratet og Norsk forening for kriminalreform er imot forslaget.

Advokatforeningen mener at ungdomsstraffen allerede oppleves omfattende og inngripende, og for å få en mest mulig effektiv ungdomsreaksjon bør tiltak om oppholds- og kontaktforbud best reguleres gjennom ungdomsplanen.

For Kriminalomsorgsdirektoratet fører kompleksiteten i forslagene til at direktoratet ikke støtter å åpne for den foreslåtte kombinasjonen. Dette er først og fremst begrunnet med hensynet til ungdommen selv, som må forholde seg til flere etater og kontrollregimer. Det vil i tillegg være svært krevende for de berørte etatene å koordinere kontrolltiltakene, den faglige oppfølgingen, samt at ansvarsfordelingen vil bli uklar.

Norsk forening for kriminalreform mener at dersom et oppholdsforbud med elektronisk kontroll skal være virkningsfullt i en slik situasjon, må forbudssonen utformes slik at ungdommen får oppholdsforbud fra eget nærmiljø. Høringsinstansen mener at en slik løsning er åpenbart uholdbar, og kan ikke se at departementet har vurdert forholdsmessigheten av et slikt tiltak. Dersom det er tenkt å ilegge ungdommer oppholdsforbud mot eget hjem, mener Norsk forening for kriminalreform at det er svært inngripende og problematisk «av flere åpenbare årsaker». Dersom forslaget vedtas, er det i alle fall nødvendig med en adgang til rettslig prøving av forbudet langt hyppigere enn hver sjette måned, slik nåværende lovhjemmel legger opp til.

13.2.5 Departementets vurdering

13.2.5.1 Generelt om forslaget

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet 13. oktober 2022 om at domstolen gis hjemmel til å idømme ungdomsstraff i kombinasjon med rettighetstap etter straffeloven kapittel 10. Hjemmelen foreslås inntatt som ny bokstav e i straffeloven § 59 og i ny § 52 d i kapittel 8 a om ungdomsstraff.

Tap av rett til å ha stilling, utføre en virksomhet eller en aktivitet etter straffeloven § 56, vil sjelden være relevant for personer under 18 år. Departementet finner imidlertid ikke tilstrekkelige grunner for å velge en snevrere løsning for rettighetstap enn det som er gjort for kombinasjoner med andre straffarter.

Som nevnt i punkt 13.1.4, gjelder det også her at den samlede reaksjonen må stå i «et rimelig forhold til lovbruddet», jf. straffeloven § 29 andre ledd.

13.2.5.2 Adgangen til å kombinere ungdomsstraff og kontaktforbud

Generelt om innføring av hjemmelen

Forslaget innebærer at kontaktforbud etter straffeloven § 57, om nødvendig med elektronisk kontroll, kan idømmes sammen med ungdomsstraff. Forslaget kan både bidra til at færre ungdommer fengsles, og at fornærmede og andre berørte, herunder mindreårige, kan få tilstrekkelig beskyttelse mot ungdommer som gjennomfører straff i frihet. Retten må imidlertid gjøre en konkret vurdering av hva som er til berørte barns beste og veie dette opp mot andre legitime hensyn.

Dersom en ungdom ilegges kontaktforbud med elektronisk kontroll etter forslaget, vil dette kunne iverksettes når dommen er rettskraftig – forut for oppstart av ungdomsstraffen. Denne adgangen vil kunne være tilstrekkelig til at ungdommen ikke blir idømt en ubetinget fengselsstraff utelukkende på grunn av et økt beskyttelses- og kontrollbehov, men isteden kan idømmes ungdomsstraff. Dette kan bidra til en reduksjon i idømmelse ubetinget fengselsstraff for ungdom.

En hovedinnvending mot å åpne for å kombinere ungdomsstraff med kontaktforbud, er avstanden mellom formålene med de ulike reaksjonene. Kontaktforbud etter straffeloven § 57 har som formål å beskytte fornærmede og andre berørte, særlig i saker som involverer vold eller seksuallovbrudd, mot alle former for uønsket oppmerksomhet fra gjerningspersonen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 24.4.3 på side 323. Ungdomsstraffen har på den andre siden oppfølging av ungdommen som hovedformål. Ungdomsstraff forutsetter gjenoppretting, motivasjon og tillit. En kombinasjon med en kontrollpreget reaksjon, vil kunne virke negativt på ungdommen og svekke muligheten for nødvendig oppfølging. På den andre siden er det i dag anledning til å kombinere rettighetstap med samfunnsstraff. Departementet mener at selv om ungdomsstraff og rettighetstap til dels har ulike formål, bør derfor disse kunne kombineres – slik som tilfellet er for samfunnsstraff og rettighetstap.

En annen innvending mot forslaget er at det vil kunne være vanskelig å gjennomføre et gjenopprettende møte dersom domfelte forbys å ta kontakt med fornærmede. Gjenopprettende prosess er et av kjerneelementene i ungdomsstraffen og noe det skal arbeides med gjennom hele gjennomføringsperioden, se punkt 17.3.3. Departementet mener at dette lar seg løse gjennom muligheten retten har til å begrense kontaktforbudet etter straffeloven § 57 fjerde ledd, eller eventuelt gjennom etterfølgende endring begjært av påtalemyndigheten eller som følge av ny prøving.

En konsekvens av at de to formene for straff vil kunne iverksettes til ulik tid, er at vilkårene i kontaktforbudet blir ilagt før det er endelig avklart hvilket konkret innhold og oppfølging en ungdomsplan skal inneholde. Selv om rettighetstapet ikke vil utgjøre en del av ungdomsstraffen, må man ved utformingen av ungdomsplanen påse at tiltakene i planen ikke kommer i konflikt med rettighetstapet. Dette vil også gjelde ved eventuelle etterfølgende endringer av rettighetstapet. For å skape god koordinering mellom de to ulike straffartene, er det derfor viktig med løpende og tett samarbeid mellom påtalemyndigheten og konfliktrådet i kombinasjonstilfellene.

Videre har kjernen i et kontaktforbud flere likheter med vilkårene som etter dagens regler kan fastsettes i ungdomsplanen etter konfliktrådsloven § 25, eller ved brudd på vilkår etter konfliktrådsloven § 31. I konfliktrådsloven § 31 andre ledd bokstav a og forslaget til § 25 første ledd ny bokstav h er oppholdsvilkåret knyttet til å overholde vilkår om oppholdssted, mens det etter straffeloven § 57 andre ledd bokstav a er forbudt å oppholde seg i bestemte områder. Vilkårene i ungdomsplanen kan dermed gå lenger, ved at de både kan forby og påby opphold. Et kontaktforbud innebærer et forbud mot å kontakte bestemte personer, enten det ilegges etter konfliktrådsloven eller straffeloven. Straffelovens vilkårsbeskrivelse går etter § 57 andre ledd bokstav b likevel noe lenger, da den forbyr både direkte kontakt, men også forfølging og besøk som ikke nødvendigvis fører til kontakt. Kontaktforbud etter straffeloven skal beskytte andre mot domfeltes handlinger, mens tilsvarende vilkår i ungdomsplanen både kan ha som mål å beskytte andre, men også hindre ungdommen i å oppsøke uheldige miljøer av hensyn til ungdommen selv. Vilkårene vil delvis kunne overlappe og supplere hverandre, noe som kan gi økt fleksibilitet, men også uklare grenselinjer i praksis. Det kan for eksempel oppstå uklarhet om det er konfliktrådet eller politiet som har ansvar for oppfølging og håndtering av brudd på en ilagt oppholds- eller kontaktrestriksjon.

Høringsinstansenes innvendinger om faren for en uoversiktlig prosess både for ungdommen og de øvrige aktørene, er noe departementet tar på alvor. Departementet viser til at kriminalomsorgen og politiet allerede har samarbeidet om kombinasjonstilfeller for rettighetstap og samfunnsstraff, og for rettighetstap og frihetsberøvelser med ulike utganger fra fengsel samt eventuell gjennomføring av fengselsstraff med elektronisk kontroll. Aktørene synes å være godt rustet for å videreutvikle dette samarbeidet.

Som ved øvrige kontaktforbud er det naturlig at politiet har ansvar for den tekniske løsningen, samt iverksetting, gjennomføring og oppfølging av kontaktforbud med elektronisk kontroll, også når forbudet ilegges i kombinasjon med ungdomsstraff. Kriminalomsorgen bistår politiet med drift av den elektroniske kontrollen i form av å foreta på- og avlenking og å håndtere tekniske hendelser, samt ved å avdekke, håndtere og rapportere tekniske feilsituasjoner. Kriminalomsorgen har ikke ansvar for oppfølging av den domfelte. Det er utarbeidet en egen samarbeidsavtale 16. desember 2014 mellom politiet og kriminalomsorgen som regulerer ansvars- og arbeidsdelingen rundt ordningen. Departementet mener at kriminalomsorgens rolle som bistandsyter til politiet skal gjelde tilsvarende ved kontaktforbud med elektronisk kontroll i kombinasjon med ungdomsstraff.

Ansvaret for gjennomføringen og oppfølgingen av tiltak og vilkår under ungdomsstraffen er delt mellom de ulike aktørene i oppfølgingsteamet, blant annet politiet. Departementet vil i implementeringen legge til rette for å finne gode løsninger både for samarbeidet mellom kriminalomsorgen og politiet, og mellom politiet og konfliktrådet.

Nærmere om forholdsmessighetsvurderingen og behandling av personopplysninger

For personer under 18 år skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, noe som også vil kunne påvirke interesseavveiningen og forholdsmessighetsvurderingen ved bruk av kontaktforbud. Ungdom som fortsatt bor hjemme og går på skole, har i utgangspunktet flere begrensninger i valg av bosted enn voksne. I tillegg gjør ungdommens alder og utvikling at forholdsmessighetsvurderingen ved den samlede belastningen av kontaktforbudet kan endre seg over tid.

Hvor inngripende et kontaktforbud er, vil kunne variere ut fra avgrensningen i tid, hvilke og hvor store områder forbudet omfatter, og ungdommens legitime interesse i å oppholde seg i de aktuelle områdene. For ungdom som skal gjennomføre ungdomsstraff, vil innholdet i skissen til ungdomsplan og ungdommens legitime interesser i å oppsøke enkelte områder, som for eksempel skole, arbeidssted, steder for fritidsaktiviteter mv., veie tungt. Samtidig kan avveiningen måtte reflektere om kontaktforbudet gjelder beskyttelse av andre, eventuelt mindreårige, i nærområdet.

Forholdsmessighetsvurderingen settes på spissen i de tilfellene der det er aktuelt å ilegge ungdommen et forbud mot å oppholde seg i eget hjem etter straffeloven § 57 tredje ledd. Retten må da vurdere om kontaktforbudet (oppholdsforbudet) og ungdomsstraffen kan kombineres, eller om kombinasjonen blir uforholdsmessig i det enkelte tilfellet. Et slikt rettighetstap kan innebære at domfelte må flytte fra eget hjem, noe som ofte vil være uforholdsmessig i de tilfellene der domfelte er under 18 år på domstidspunktet. Et slikt oppholdsforbud kan likevel tenkes for eksempel der domfelte har delt bosted og får forbud mot å oppholde seg i ett av hjemmene, eller der ungdommen har opphold på en institusjon.

Dersom det foretas en tilstrekkelig forholdsmessighetsvurdering, kan ikke departementet se at kombinasjonsadgangen i seg selv vil stride mot EMK artikkel 5, FNs barnekonvensjon artikkel 37 eller EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2. Departementet kan heller ikke se at kombinasjonsadgangen strider mot FNs barnekonvensjons krav om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, jf. artikkel 3, så lenge en vurdering og avveining av hensynet til berørte barns beste går frem av rettens vurdering.

Etter departementets vurdering vil den elektroniske kontrollen med overholdelsen av kontaktforbudet, samt behandlingen av personopplysninger i den forbindelse, falle inn under formålene «for å forebygge uorden eller kriminalitet» og «for å beskytte andres rettigheter og friheter» etter EMK artikkel 8 nr. 2, også der en person under 18 år idømmes ungdomsstraff. Departementet kan heller ikke se at forslaget er i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 16. Departementet mener at et kontaktforbud med bruk av elektronisk kontroll, i kombinasjon med ungdomsstraff, vil ha tilstrekkelig presis hjemmel i lov, at det vil ivareta et legitimt formål, og at tiltaket i konkrete tilfeller vil kunne være forholdsmessig. Departementet legger vekt på at domstolskontroll med ileggelse av kontaktforbud med eller uten elektronisk kontroll, og reglene om behandling av personopplysninger, vil gi tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier for den domfelte. Videre legger departementet til grunn at hensynet til dataminimering og hensynet til barnets beste blir tilstrekkelig ivaretatt.

Varighet og prøvingsintensitet

Departementet har vurdert om det grunnleggende hensynet til barnets beste gir grunnlag for å gi særregler for prøvingsintensiteten av kontaktforbud, og eventuell elektronisk kontroll, ved kombinasjon med ungdomsstraff.

Kontaktforbud kan ilegges i kombinasjon med blant annet fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel) og samfunnsstraff, for personer både under og over 18 år. Selv om det vil kunne være til barnets beste å vurdere rettighetstap og elektronisk kontroll hyppigere for unge personer som er i større utvikling og endring, sammenlignet med voksne, ser ikke departementet tilstrekkelig tungtveiende grunner for at det skal gjelde andre regler for varighet og prøvingsintensitet når rettighetstapet kombineres med ungdomsstraff, enn for situasjonen der rettighetstapet kombineres med andre straffarter. Departementet foreslår derfor ingen nye regler i straffeloven kapittel 10. Det vises til at retten også kan endre innholdet i kontaktforbudet, etter begjæring fra påtalemyndigheten og av hensyn til den kontaktforbudet skal beskytte, utenom de tidsfristene som gjelder for prøving, jf. straffeloven § 58 femte ledd.

13.3 Ungdomsstraff i kombinasjon med forelegg, bot eller samfunnsstraff

13.3.1 Gjeldende rett

Det er etter gjeldende rett ikke anledning til å kombinere ungdomsstraff med forelegg, bot eller samfunnsstraff.

I Prop. 135 L (2010–2011) punkt 14.1 side 166 uttalte departementet generelt at en bør tilstrebe bruk av mer hensiktsmessige reaksjonsformer enn forelegg og bøter til barn under 18 år:

«Det kan ikke utelukkes at bot eller forelegg etter en individuell vurdering vil være hensiktsmessig i den konkrete saken, men da ved mindre alvorlig lovbrudd som er et engangstilfelle, ikke en del av et større atferdsproblem. Bøter bør derfor ikke benyttes i saker hvor det er begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet.»

13.3.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

Departementet gikk i høringsnotatet 1. september 2020ikke inn for å innføre en adgang til å kombinere ungdomsstraff med forelegg eller bot. Departementet viste til at forelegg og bøter anses som lite hensiktsmessige reaksjonsformer overfor unge som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Dersom ungdommen i tillegg til alvorlig og gjentatt kriminalitet har begått mindre alvorlige forhold som etter praksis straffes med bøter, antok departementet at disse kan tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen, i tråd med alminnelige straffutmålingsprinsipper.

Departementet foreslo heller ikke å åpne for å idømme ungdomsstraff i kombinasjon med samfunnsstraff. Departementet mente at kombinasjonen ikke var hensiktsmessig i praksis. Det ble blant annet vist til at samfunnsstraff utmåles i antall timer, mens det ved ungdomsstraff ikke fastsettes et konkret antall timer men heller i større grad ses hen til ungdommens konkrete oppfølgingsbehov og utarbeides en individuelt tilpasset plan.

13.3.3 Høringsinstansenes syn

Oslo politidistrikt er enige med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å kombinere ungdomsstraff med bot eller forelegg, ettersom ungdomsstraff forutsetter at det er begått alvorlig kriminalitet. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg om dette forslaget.

Oslo tingrett og Oslo politidistrikt deler videre departementets oppfatning av at ungdomsstraff ikke bør kunne kombineres med samfunnsstraff.

Politihøgskolen mener derimot at en hjemmel for å kombinere ungdomsstraff med samfunnsstraff bør innføres, særlig i de tilfeller der ungdomsstraffen idømmes lenge etter at lovbruddet fant sted. Dersom lovbryteren har «vokst fra» den kriminaliteten han eller hun er dømt for, kan det være lite grunnlag for å fastsette tiltak i ungdomsplanen. Politihøgskolen mener at en kombinasjon av ungdomsstraff og samfunnsstraff da vil kunne markere handlingens alvor.

13.3.4 Departementets vurdering

Departementet holder fast ved at det ikke bør innføres en adgang til å kombinere ungdomsstraff med forelegg eller bot. Selv om departementet nå foreslår å utvide ungdomsstraffens virkeområde, slik at denne reaksjonen også skal kunne benyttes i mindre alvorlige saker, mener departementet at forelegg eller bot vil være lite hensiktsmessig straff for ungdom med et oppfølgingsbehov. Denne målgruppen vil ofte ikke ha egen inntekt. Ved innføringen av ungdomsstraff uttalte departementet at «en bør tilstrebe bruk av mer hensiktsmessige reaksjonsformer enn forelegg og bøter til barn under 18 år», jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 9.2.4 side 90. Videre viser departementet til at adgangen til å ilegge ungdomsoppfølging som særvilkår for betinget forelegg eller bot også foreslås fjernet. Som det fremgår av punkt 7.4.2 har denne muligheten nærmest ikke blitt benyttet i praksis.

Departementet foreslår heller ingen adgang til å idømme ungdomsstraff i kombinasjon med samfunnsstraff. Som i høringsnotatet 1. september 2020, viser departementet til at de to reaksjonsformene utmåles og gjennomføres på ulike måter. Videre vil en kombinasjon av ungdomsstraff og samfunnsstraff kunne føre til uklare prosesser og ansvarsforhold. Blant annet kan det oppstå spørsmål om hvem som skal fastsette det nærmere innholdet i straffen og hvem som skal følge opp ungdommen eller eventuelle brudd under gjennomføring. Ungdomsstraffen er også særlig ment for ungdom som kan ha nytte av gjenopprettende prosess og oppfølging over tid. Samfunnsstraff vil kunne være et godt straffalternativ for mindreårige lovbrytere som ikke har et slikt oppfølgingsbehov.

13.4 Oversiktsbestemmelse om forening av straff

Verken høringsnotatet 1. september 2020 eller høringsnotatet 13. oktober 2022 inneholdt noe forslag om en overordnet bestemmelse om forening av ungdomsstraff med annen straff. Slike bestemmelser om forening av straffarter finnes allerede for fengselsstraff i straffeloven § 32, for forvaring i straffeloven § 41, for samfunnsstraff i straffeloven § 51, for bot i straffeloven § 54 og for rettighetstap i straffeloven § 59, som alle kan forenes med andre straffarter.

Departementet mener at hensynet til sammenheng og et oversiktlig regelverk tilsier at det også innføres en tilsvarende oversiktsbestemmelse for ungdomsstraff. Departementet foreslår derfor at det i ny § 52 d i straffeloven inntas en oversiktsbestemmelse som særskilt viser til adgangen en etter øvrige bestemmelser i straffeloven vil ha til å forene ungdomsstraff med andre straffer. Da dette er en mindre teknisk endring uten selvstendig realitetsbetydning, mener departementet at bestemmelsen kan innføres uten høring.

Av bestemmelsen i straffeloven ny § 52 d vil det fremgå at ungdomsstraff kan forenes med en ubetinget fengselsstraff på inntil seks måneder, jf. § 32 ny bokstav d, samt med rettighetstap etter straffeloven kapittel 10, jf. § 59 ny bokstav e.