10 Vilkår for adopsjon av eget og adoptert barn

10.1 Oppsummering

Adopsjon av eget barn og ny adopsjon av allerede adopterte barn omtales gjerne samlet, og kan være noe krevende å skille fra hverandre. Med adopsjon av adoptert barn menes adopsjon av barn som tidligere er adoptert, men som ikke er egenfødt, altså ikke adopsjonssøkerens opprinnelige barn. Et eksempel kan være at et barn er adoptert av to adoptivforeldre som senere skiller seg, og hvor den ene forelderens nye ektefelle/samboer søker om å adoptere barnet som stebarn. Adopsjon av eget barn kan også gjelde tidligere adoptert barn. Et eksempel på det kan være at et barn er adoptert bort til en steforelder, men der forhenværende (opprinnelig) forelder i ettertid søker om å adoptere barnet tilbake.

Departementet foreslår at adopsjon av adoptert barn blir regulert i en egen lovbestemmelse og at det kreves sterke grunner for å innvilge slik adopsjon. Bestemmelsen kan også komme til anvendelse i sjeldne tilfeller der det kan være aktuelt å adoptere egenfødt barn. Departementet foreslår et unntak fra regelen om at ektefeller og samboere må adoptere sammen dersom barnets opprinnelige forelder ønsker å adoptere sitt eget barn, enten det er søkerens tidligere adoptivbarn eller egenfødte barn.

10.2 Gjeldende rett

Adopsjonsloven oppstiller ikke særlige vilkår for adopsjon av adoptert barn. Rettsvirkningene av adopsjon reguleres i adopsjonsloven § 15, se også kapittel 23.

Med tanke på hvor inngripende et adopsjonsvedtak er, kan det tenkes at ny adopsjon vil være en så stor påkjenning at den ikke er til barnets beste. Spørsmålet må avgjøres konkret etter en helhetlig vurdering i hver enkelt sak.

Adopsjon av egenfødte barn er regulert i adopsjonsloven § 3 andre ledd:

«Bevilling til å adoptere egnefødte barn kan bare gis dersom adopsjonen vil ha betydning for barnets rettsstilling, eller det gjelder ny adopsjon av barn som har vært adoptert.»

Egenfødte barn kan altså adopteres etter to alternativer, enten fordi adopsjonen vil ha betydning for barnets rettsstilling, det vil i praksis si ved at barnets rettsstilling blir styrket gjennom adopsjonen (jf. Hognestad og Steenberg (2000) s. 166) eller fordi adopsjonen gjelder et barn som har vært adoptert av noen andre tidligere.

Første alternativ, at adopsjon vil ha betydning for barnets rettsstilling, vil i praksis gjelde barn som er født utenfor ekteskap. Barn født utenfor ekteskap er i norsk rett likestilt med barn som er født i ekteskap og regelen er derfor av begrenset betydning. Adopsjon etter dette alternativet kan imidlertid bli aktuelt der adopsjonen vil styrke barnets rettsstilling etter utenlandsk rett i et annet land barnet har tilknytning til. Det kan for eksempel være tilfelle at norsk adopsjon, men ikke norsk farskapsfastsettelse, vil bli anerkjent i utlandet, eller at barn født utenfor ekteskap har en svakere rettsstilling enn adoptivbarn.

Bestemmelsens andre alternativ, at opprinnelig mor og/eller far kan adoptere tilbake egenfødte barn som tidligere har vært adoptert av andre, er mest praktisk dersom barn tidligere har blitt adoptert bort som stebarn. Adoptivforelderen (steforelderen) og opprinnelig forelder kan ha skilt seg etter at adopsjonen ble gjennomført, mens barnet har (gjen)opprettet kontakt med forhenværende forelder. De ønsker så å gjenopprette de familierettslige båndene ved ny adopsjon. Bestemmelsen kan også brukes på andre typer adopsjoner enn stebarnsadopsjon.

Adopsjon etter adopsjonsloven § 3 andre ledd har i utgangspunktet de samme rettsvirkninger som vanlig adopsjon, jf. adopsjonsloven §§ 13 og 15, se kapittel 23 for visse unntak fra dette utgangspunktet.

10.3 Internasjonale forpliktelser

Europarådskonvensjonen artikkel 8 begrenser statens mulighet til å åpne for ny adopsjon av allerede adoptert barn. Medlemsstatenes regelverk skal ikke tillate ny adopsjon av et barn som allerede er adoptert, unntatt når en eller flere av følgende omstendigheter foreligger:

• «a) når barnet er adoptert av adoptantens ektefelle eller registrerte partner,

• b) når den tidligere adoptanten er død,

• c) når den tidligere adopsjonen er kjent ugyldig,

• d) når den tidligere adopsjonen er opphørt, eller derved opphører,

• e) når tungtveiende hensyn tilsier at ny adopsjon er berettiget, og den tidligere adopsjonen ikke kan bringes til opphør på lovformelig måte.»

Formålet med bestemmelsene er å spesifisere forholdene som må være til stede for at et barn som allerede er adoptert, kan adopteres på nytt. Fem situasjoner er nevnt. I bokstav e) åpner konvensjonen for ny adopsjon dersom det foreligger «tungtveiende hensyn» («serious grounds») som tilsier ny adopsjon og den første adopsjonen ikke kan endres (for eksempel dersom barnet på nytt er forlatt eller behandlet dårlig). Explanatory Report understreker at foreldreansvaret kun kan innehas av én adoptivfamilie av gangen, se avsnitt 49. Europarådskonvensjonen har ingen særlige bestemmelser om ny adopsjon av egenfødte barn.

10.4 Andre nordiske lands rett

Den danske adopsjonsloven § 3 legger ned forbud mot å adoptere egenfødte barn, og er dermed den eneste lov i Norden med totalforbud. Forbudet må imidlertid ses i sammenheng med kapittel 3 hvor det gis adgang til å oppheve adopsjonen på nærmere bestemte vilkår. Ved opphevelse faller rettsvirkningene av adopsjonen bort. Behovet for adopsjon av egenfødte barn kan da sies ikke å være like stort som i de andre nordiske land, hvor slik opphevelse ikke er tillatt.

I den svenske föräldrabalken kapittel 4 §§ 1 og 3 gjøres det unntak fra aldersgrensen til søkerne og fra at ektefeller må adoptere sammen dersom adopsjonen gjelder søkerens egenfødte barn. De svenske adopsjonsreglene har her klare likhetstrekk med den finske adopsjonsloven. Unntaksbestemmelsene i §§ 1 og 3 tok opprinnelig sikte på rettslig likestilling mellom barn født i utenomekteskapelige forhold og barn som er født innenfor ekteskapet. I stedet benyttes bestemmelsene på tilfeller der opprinnelige foreldre som har mistet sitt foreldreskap ønsker å adoptere barnet tilbake. I SOU 2009: 61 Modernare adoptionsregler er det foreslått å fjerne unntaksbestemmelsene knyttet til adopsjon av eget barn i §§ 1 og 3. Det blir begrunnet med at de sjeldent forekommer, uansett virkeområde. Med hensyn til de ytterst få tilfellene som faller inn under § 1, altså at en ungdom har bortadoptert barnet sitt og ønsker å adoptere det tilbake før fylte 25 år, kan adopsjonsmyndighetene benytte en mer generell unntaksbestemmelse som blir foreslått innført i § 4 andre ledd, jf. SOU 2009: 61 s. 193. For de tilfellene som kan falle inn under unntaket i § 3, altså at en ektefelle eller samboer ønsker å adoptere tilbake eget barn uten at dens ektefelle eller samboer også adopterer barnet, vil en adopsjon normalt uansett ikke være til barnets beste, jf. SOU 2009: 61 s. 193.

For øvrig mente det svenske utvalget at det ikke er behov for en egen bestemmelse som regulerer ny adopsjon av allerede adoptert barn. Denne muligheten framgår allerede av kapittel 4 § 8 i föräldrabalken som likestiller adopterte barn og andre barn, jf. SOU 2009: 61 s. 194.

Den finske adopsjonsloven inneholder ingen egen bestemmelse om adopsjon av egenfødte barn, men muligheten følger forutsetningsvis av flere bestemmelser. Det kan mellom annet gjøres unntak fra alderskravene til søkerne i den finske adopsjonsloven § 6 nr. 1 og § 7 nr. 1 dersom adopsjonen gjelder eget barn. Det gjøres også unntak i den finske adopsjonsloven § 8 andre ledd om at ektefeller må adoptere sammen dersom den ene ektefellen ønsker å adoptere sitt eget barn som tidligere er frigitt til adopsjon. Etter den finske adopsjonsloven § 13 krever imidlertid en slik adopsjon den andre ektefellens samtykke.

I følge islandsk adopsjonslov artikkel 3 kan en ikke adoptere sitt biologiske barn med mindre barnet tidligere er adoptert, og en adopsjon tilbake til de biologiske foreldrene antas å forbedre barnets stilling.

10.5 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget mener at situasjonene som er oppstilt i adopsjonsloven § 3 andre ledd er lite praktiske og til dels vitner om at adopsjonsloven stammer fra en tid da synet på barn født utenfor ekteskap var annerledes enn nå.

Utvalget foreslår at den del av bestemmelsen i någjeldende adopsjonslov § 3 andre ledd for så vidt gjelder adopsjon av eget barn, ikke blir videreført i ny adopsjonslov. Adopsjon av eget barn vil forekomme sjeldent, og hver sak vil trolig skille seg fra den forrige. Utvalget finner det derfor ikke hensiktsmessig at loven oppstiller egne vilkår for denne spesielle situasjonen.

De reelle mulighetene for adopsjon av adoptivbarn avhenger til dels av rettsvirkningene av en slik adopsjon. Utvalget ønsker derimot ikke å signalisere at ny adopsjon av barn som også tidligere har vært gjennom en adopsjonsprosess skal være en kurant framgangsmåte. Det vil normalt ikke være til barnets beste å bli adoptert flere ganger. Utvalget foreslår derfor å lovfeste et krav om at det må foreligge «sterke grunner» for ny adopsjon av adopterte barn. Regelen vil gjelde all adopsjon av barn som har blitt adoptert før, også dersom det er søkers opprinnelige barn.

Utvalget foreslår at lovteksten uttrykkelig gir eksempler på momenter som skal vektlegges i vurderingen av om det foreligger sterke grunner.

Det følger av adopsjonsloven § 5 at ektefeller og samboere kun kan adoptere sammen. Adopsjonsloven § 5 tilsier derfor at dersom barnets opprinnelige forelder ønsker å adoptere sitt eget barn, enten det er søkerens tidligere adoptivbarn eller egenfødte barn, og søkeren er gift eller samboer, må barnet adopteres av begge to. Utvalget mener at dette ikke er en heldig virkning av regelen. Særlig gjelder dette ved stebarnsadopsjoner. Som det går fram av kapittel 23 om virkninger av adopsjon, antas det at dersom et barn er stebarnsadoptert, kan den forhenværende forelderen adoptere barnet tilbake uten at barnets rettslige forhold til den andre av de opprinnelige foreldrene opphører. Som følge av adopsjonsloven § 5 er dette kun mulig dersom søkerne ikke er gift eller samboer. Barnets mulighet til å beholde sin rettslige tilknytning til den andre av de opprinnelige foreldrene er altså avhengig av om søkeren er gift eller samboer eller ikke.

Adopsjonslovutvalget viser til at Hove-utvalget i sin utredning foreslo at det presiseres i nåværende adopsjonslov § 15 at tilbake-adopsjon til den opprinnelige forelder av et barn som har vært stebarnsadoptert, kun medfører at rettsforholdet til steforelderen opphører. Med hensyn til om opprinnelig forelder som er gift skal kunne adoptere tilbake sitt barn alene, delte Hove-utvalget seg i et flertall og et mindretall. Mindretallet foreslo at det åpnes for at opprinnelig forelder kan tilbake-adoptere sitt barn alene, selv om vedkommende forelder er gift. Flertallet var imot en slik ordning (NOU 2009: 21 s. 131).

I høringsrunden uttalte én av instansene seg om dette forslaget. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) vurderte at hensynet til barnets beste må «være avgjørende, og ikke hvorvidt forelderen er gift på nytt eller ikke. Videre bør lovverket legge til rette for å gjenopprette de juridiske bånd mellom foreldre og barn der dette er i tråd med barnets beste», jf. høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 36. Mindretallets forslag om at opprinnelig forelder skal kunne adoptere alene, til tross for at vedkommende er gift

«vil fravike klart fra det grunnsyn som adopsjonsloven bygger på, nemlig at ektefeller må adoptere sammen. Vi mener imidlertid at dette ikke kan være avgjørende i tilfeller hvor en tilbake-adopsjon anses for å være til barnets beste. Forholdet til forelderens nye ektefelle vil komme inn som et sentralt element i vurderingen av hvorvidt tilbake-adopsjon vil være til barnets beste» (jf. høringsuttalelsen s. 37).

Bufdir støttet således mindretallets syn på tilbake-adopsjon der opprinnelig forelder er gift (eller samboer).

Dette er utvalget enig i. På denne bakgrunn foreslår utvalget å oppstille adopsjon av eget barn eller eget adoptivbarn som et unntak fra regelen i nåværende adopsjonslov § 5, jf. utkastet til § 5 tredje ledd bokstav b og c.

I følge ekteskapsloven § 7 bokstav g skal personer som gifter seg opplyse den andre om det dersom de har barn eller adoptivbarn. Dette gjelder ikke barn som er adoptert bort:

«Hver av brudefolkene skal erklære skriftlig på ære og samvittighet om han eller hun har eller venter barn med noen annen eller har adoptivbarn. Opplysningsplikten gjelder ikke barn som er adoptert bort.»

Adopsjonslovutvalget åpner nå for at personer som har adoptert bort et barn, senere kan adoptere det tilbake alene, uten samtykke fra sin ektefelle eller samboer. Det aktualiserer spørsmålet om ekteskapsloven § 7 bokstav g bør endres slik at personer som skal gifte seg også må opplyse om barn de har adoptert bort. Det er fordi en enslig adopsjon vil kunne få store konsekvenser for ektefellen, både økonomiske og ellers. Adopsjonslovutvalget har kommet til ikke å foreslå en endring av ekteskapsloven § 7 bokstav g. At en person ønsker å adoptere sitt tidligere barn vil oppstå svært sjelden eller aldri. Videre mener utvalget at situasjonen overfor ektefellen kan sammenlignes med at ektefellen har et barn fra tidligere forhold som vedkommende ikke har visst om.

Utvalget behandler problemstillingene i NOU 2014: 9 kapittel 11 (s. 154–157).

10.6 Høringsinstansenes syn

Det er kun én instans som har uttalt seg til selve forslaget om snever mulighet for ny adopsjon av adoptert barn og eget barn.

Advokatforeningen har ingen merknader til forslaget om adopsjon av eget eller adoptert barn.

Når det gjelder forslagene om unntak fra at ektefeller/samboere må adoptere sammen, vises til høringsuttalelsene i punkt 6.4.5.2. I tilknytning til unntaket om at ektefeller skal adoptere sammen reiser Forskergruppen i barnerett ved Norges Arktiske Universitet spørsmål om en slik endring vil være i barnets interesse. Videre kan det ifølge Forskergruppen spørres om hvilken rolle og betydning ektefellen/samboeren som ikke skal adoptere skal ha for adopsjonsspørsmålet og utfallet av om adopsjon skal innvilges.

10.7 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er enig i utvalgets vurdering om at det ikke er behov for en egen bestemmelse i loven om tilfeller der det er aktuelt å adoptere eget barn. Det er grunn til å tro at slike tilfeller vil forekomme sjelden. Hvert tilfelle må behandles og vurderes konkret. Innholdet i adopsjonsloven § 3 andre ledd er dermed ikke videreført i departementets utkast til ny adopsjonslov. Departementet understreker at adopsjoners inngripende og endelige rettsvirkninger gjør at det svært sjeldent vil være til barnets beste å bli adoptert to ganger. Adopsjon av eget barn som har vært adoptert kommenteres sammen med adopsjon av adoptivbarn nedenfor.

Departementet støtter utvalgets forslag om at det skal være en snever adgang til å adoptere adoptert barn på ny, og at dagens strenge praksis blir videreført. Det vises til at en slik adgang i dag følger av gjeldende rett. Departementet støtter utvalgets forslag om å lovfeste at det må foreligge sterke grunner for ny adopsjon av adopterte barn, for gjennom dette å signalisere at ny adopsjon av barn som tidligere har vært gjennom en adopsjonsprosess ikke skal være en kurant framgangsmåte. Det vil normalt ikke være til barnets beste å bli adoptert flere ganger. Regelen vil gjelde all adopsjon av barn som har blitt adoptert før, også dersom det er søkers opprinnelige barn. Departementet ønsker derved å tydeliggjøre at ny adopsjon ikke skal regnes som en «utvei» dersom den første adopsjonen skulle vise seg å gi et uønsket resultat. For eksempel skal ikke terskelen for adopsjon av stebarn senkes fordi forhenværende forelder enkelt kan adoptere barnet tilbake dersom forholdet mellom den andre forelderen og steforelderen skulle brytes.

Dette gjelder både egenfødte bortadopterte barn og andre adoptivbarn.

Rettslig likestilling mellom adoptivbarn og andre barn skal imidlertid videreføres slik at adoptivbarn kan adopteres på lik linje som andre barn. Dersom det er til barnets beste å bli adoptert, skal adopsjonen innvilges. Ved å innføre et krav om «sterke grunner» vil det imidlertid gå klart fram av lovteksten at det ikke er kurant å adoptere et barn som tidligere har vært gjennom en adopsjonsprosess.

Adopsjonslovutvalget foreslår i lovteksten at det skal legges særlig vekt på familiesituasjonen barnet vil ha uten en ny adopsjon i vurderingen av om det foreligger sterke grunner. Departementet er enig i dette, men framhever at momentet ikke vil være uttømmende.

I tillegg til at det må foreligge sterke grunner, må de generelle vilkårene for adopsjon som følger av lovutkastets kapittel 2 være oppfylt. Videre må vilkårene som er knyttet til den adopsjonssituasjonen som adoptivbarnet befinner seg i være oppfylt. Eksempelvis vil kravene i lov, forskrift og retningslinjer om stebarnsadopsjon gjøre seg gjeldende dersom det er adoptivbarnets steforelder som søker om adopsjon. Tilsvarende vil vilkårene om fosterbarnadopsjon gjøre seg gjeldende dersom det skulle oppstå en situasjon hvor en fosterbarnadopsjon skulle bli til barnets beste.

Det vises til lovutkastet § 15.

Det følger av hovedregelen at ektefeller eller samboere kun kan adoptere sammen. Utvalget foreslår et unntak fra denne regelen for adopsjon dersom barnets opprinnelige forelder ønsker å adoptere sitt eget barn, enten det er søkerens tidligere adoptivbarn eller egenfødte barn. Departementet støtter utvalgets forslag om unntak i disse to situasjonene.

Adgang til å adoptere som enslig der vedkommende er gift eller samboer vil fravike prinsippet som ellers er nedfelt i adopsjonsloven om at ektefeller eller samboere må adoptere sammen. Etter departementets vurdering kan dette ikke være avgjørende dersom en tilbakeadopsjon anses å være til barnets beste. Forholdet til forelderens nye ektefelle vil imidlertid komme inn som et sentralt element i vurderingen av hvorvidt tilbake-adopsjon vil være til barnets beste, jf. høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 37. Dette er også tatt opp i høringen av Forskergruppen i barnerett ved Norges Arktiske Universitet. Departementet viser for øvrig at slik adopsjon vil forekomme i sjeldne tilfeller, og at det skal foreligge sterke grunner for adopsjonen.

Ifølge ekteskapsloven § 7 bokstav g skal personer som gifter seg opplyse den andre om det dersom de har barn eller adoptivbarn. Dette gjelder ikke barn som er adoptert bort. Utvalget har ikke foreslått å utvide opplysningsplikten selv om det foreslås at personer som har adoptert bort et barn senere kan adoptere det tilbake alene, uten samtykke fra sin ektefelle eller samboer. Dette selv om enslig adopsjon vil kunne få store konsekvenser for ektefellen, både økonomisk og ellers. Departementet støtter utvalgets forslag på dette punkt. At en person ønsker å adoptere sitt tidligere barn vil oppstå svært sjelden.

Det vises til lovutkastet § 6 tredje ledd.