21 Domstolsbehandling og domstolskontroll
21.1 Innledning
I dette kapittelet ser departementet nærmere på enkelte problemstillinger som kan oppstå ved domstolsbehandling av adopsjonssaker. Gjeldende regelverk foreslås i det vesentlige videreført, men med enkelte justeringer. Det foreslås å lovfeste at adopsjonsvedtakene skal ha utvidet rettskraft og bli bindende for andre enn partene i adopsjonssaken. Ved eventuell domstolsprøving, skal den som reiser sak om gyldigheten av et adopsjonsvedtak, varsle de som var parter i adopsjonssaken, selv om søksmålet ikke er reist mot dem. Regelen om forbud mot prejudisiell prøving av et vedtak om adopsjon videreføres, det vil si at gyldigheten av et adopsjonsvedtak bare kan angripes ved søksmål som direkte gjelder gyldigheten av adopsjonen. Adopsjonslovutvalget behandlet disse spørsmålene i NOU 2014: 9, kapittel 22 (s. 301–306).
Utvalget vurderte om det bør innføres en tilsvarende prøvingsrett for domstolene i adopsjonssaker etter adopsjonsloven som i adopsjonssaker etter barnevernloven. Dette vil gi domstolene myndighet til å prøve «alle sider av saken» i adopsjonssaker i sin alminnelighet. Utvalget mente imidlertid at det ikke er behov for utvidet prøvingsmyndighet. Se NOU 2014: 9 punkt 22.2.1 og 22.3 (s. 301–303 og 305). Departementet støtter utvalgets vurderinger.
21.2 Forbud mot prejudisiell prøving
21.2.1 Gjeldende rett
Som hovedregel er det bare det rettsforholdet domsslutningen tar stilling til, som kan anses som rettskraftig avgjort som følge av dommen. Tilsvarende gjelder for vedtak som treffes av forvaltningen. Det hender imidlertid at domstolene tar et spørsmål opp til prejudisiell prøving. Prejudisiell prøving innebærer at domstolene først må ta stilling til et annet rettsforhold enn det tvisten egentlig gjelder for å komme fram til et resultat. Et typetilfelle vil være at domstolene i en arvetvist må ta stilling til om en adopsjon er gyldig for å avgjøre hvem som tar arv etter avdøde.
Prejudisiell prøving av adopsjonsvedtak er imidlertid avskåret ved adopsjonsloven § 10 som slår fast at spørsmålet om gyldigheten av en adopsjonsbevilling «ikke kan tas opp til prejudisiell prøving i en sak som gjelder et annet spørsmål». Regelen innebærer at gyldigheten av et adopsjonsvedtak bare kan angripes ved søksmål som direkte gjelder gyldigheten av adopsjonen.
Regelen mot prejudisielle avgjørelser gjelder direkte for vedtak om nasjonale adopsjoner. Det antas imidlertid at regelen også må omfatte utenlandske adopsjonsavgjørelser som gjelder her i landet eller som er anerkjent her.1 Dersom gyldigheten av en utenlandsk adopsjonsavgjørelse blir angrepet, vil det være naturlig for domstolen eller forvaltningsorganet å be adopsjonsmyndighetene vurdere den utenlandske avgjørelsen etter adopsjonsloven § 19 første og tredje ledd.
21.2.2 Adopsjonslovutvalgets forslag
Adopsjonslovutvalget mener at forbudet mot prejudisiell prøving bør føres videre i den nye adopsjonsloven. Utvalget viser til synspunktene som lå til grunn for innføringen av § 10 i någjeldende adopsjonslov, og slutter seg til disse (Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 16). Videre uttaler utvalget at de enige med Hognestad og Steenberg i at forbudet mot prejudisiell prøving også gjelder ved adopsjon fra utlandet, og de foreslår derfor at bestemmelsen formuleres slik at den også omfatter internasjonale adopsjoner.
21.2.3 Departementets vurderinger og forslag
Departementet er enig i utvalgets begrunnelse og forslag om at forbudet mot prejudisiell prøving føres videre i den nye adopsjonsloven, men formuleres slik at det blir klart at den også omfatter internasjonale adopsjoner. Det vises til lovutkastet § 28.
21.3 Søksmål i tredjepartsforhold
21.3.1 Gjeldende rett
Mange av forvaltningens avgjørelser berører flere enn den som avgjørelsen direkte retter seg mot. I en adopsjonssak kan spørsmålet om et adopsjonsvedtak er gyldig eller ikke blant annet få betydning for spørsmål om arverett og odelsrett. I en sak om odelsrett kan for eksempel en part hevde at et adoptivbarn må settes ut av betraktning fordi adopsjonen er ugyldig.
Hvorvidt en tredjeperson som enkeltvedtaket ikke retter seg direkte mot, kan reise søksmål om gyldigheten av vedtaket, var etter den tidligere tvistemålsloven § 54 avhengig av om vedkommende hadde «rettslig interesse» av at det ble fastsatt ved dom at et rettsforhold eller en rettighet var til eller ikke. I følge Eckhoff/Smith (2014) må «rettslig klageinteresse» i forvaltningsloven § 28 forstås på omtrent tilsvarende måte som rettslig interesse. Klageadgangen må i alle fall ikke være snevrere enn adgangen til domstolskontroll. Den som har rettslig klageinteresse i en forvaltningssak, vil dermed som hovedregel også kunne bringe forvaltningsvedtaket inn for domstolene.
Tvisteloven inneholder ikke et uttrykkelig krav om rettslig interesse, men gir generelle regler om hva det kan reises sak om og hvem som har søksmålsinteresse.2 Etter tvisteloven3 kan et søksmål anlegges når det er «et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte».
Tvisteloven § 1-5 slår fast at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak skal reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen. Søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak kan dermed ikke reises mot den private part alene.
Et annet spørsmål er om en tredjeperson som har et reelt behov for å få kravet sitt avgjort, skal saksøke både den eller de private parter i vedtaket og det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket. Spørsmålet kan ikke besvares generelt, ut over at søksmålet i alle fall må rettes mot den eller de parter som må gjøres til saksøkt for at en dom i saksøkers favør skal få reelle virkninger for ham eller henne.4 Dersom både det offentlige og den private part må saksøkes, står vi overfor spørsmålet om tvungent prosessfelleskap på saksøktes side.
Spørsmålet om tredjepartsforhold ved søksmål ble ikke løst i tvistemålsloven. Tvistemålsutvalget foreslo at tvisteloven skulle ha en regel om tvunget prosessfellesskap i saker der tvisten gjelder om et forvaltningsvedtak er gyldig. Tvistemålsutvalget foreslo i NOU 2001: 31 å innføre tvungent prosessfellesskap «dersom saksøkerne bestrider gyldigheten av forvaltningsvedtak som innebærer rettigheter for en annen, og saksøkerens interesse i kravet om ugyldighet nødvendiggjør at vedkommende ikke skal kunne utøve denne rettigheten». Departementet fulgte ikke opp forslaget og forutsatte i proposisjonen at spørsmålet om hvem som må saksøkes, skal avgjøres etter den alminnelige regelen i tvisteloven § 1-3 andre ledd.
21.3.2 Adopsjonslovutvalgets forslag
Utvalget vurderte om det bør innføres en regel om tvungent prosessfelleskap i adopsjonssaker. Utvalget viser til at tvunget prosessfellesskap ikke er noen nødvendig konsekvens av utvidet rettskraft, men mange lover som har bestemmelser om utvidet rettskraft, har også regler om tvungent prosessfellesskap. Selv om det kan være fordeler med tvungent prosessfellesskap, peker utvalget på at en slik regulering nødvendigvis vil bli ganske omfangsrik og teknisk, og kan virke noe malplassert med tanke på hvor få adopsjonssaker som kommer for domstolene. I adopsjonssaker er det avgjørende at de personene som et adopsjonsvedtak retter seg mot, får vite at det foreligger en sak for domstolene som angår gyldigheten av adopsjonsvedtaket. Utvalget foreslår derfor en regel om at de personene som er parter i adopsjonsvedtaket, skal varsles dersom det reises sak om prøving av et adopsjonsvedtak. Da får de mulighet til å holde seg orientert og selv vurdere om de vil tre inn i saken. Utvalget foreslår at regelen inngår som et ledd i bestemmelsen som utvidet rettskraft og forbudet mot prejudisiell prøving.
21.3.3 Departementets vurdering og forslag
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse og forslag, og foreslår at ved domstolsprøving av et adopsjonsvedtak, skal den som reiser sak varsle de som var parter i adopsjonssaken. Det vises til lovutkastet § 28.
21.4 Utvidet rettskraft i adopsjonssaker
21.4.1 Gjeldende rett
I de aller fleste tilfeller har en dom kun bindende virkning for partene i saken. I prosesslovgivningen finnes det derimot en del særregler som gir en dom utvidet rettskraft. Dette gjelder blant annet en del saker om familierettslig og personrettslig status. Eksempelvis finner vi slike bestemmelser i ekteskapsloven om dom i ekteskapssak, i barneloven om dom i farskapssak og dom i slektskapssak og i lov om forsvunne personer om dødsformodningsdom. Begrunnelsen for utvidet rettskraft er blant annet det offentliges interesse i sikkerhet og stabilitet når det gjelder borgernes familierettslige og personrettslige status.
Adopsjonsloven har ikke tilsvarende bestemmelse. For adopsjon har man bare forbud mot prejudisiell prøving.
21.4.2 Adopsjonslovutvalgets forslag
Utvalget peker på at de hensyn som ligger til grunn for forbudet mot prejudisiell prøving, langt på vei er de samme når det gjelder utvidet rettskraft.
Det er vanskelig å se noen grunn til å behandle en dom om en adopsjonsbevillings gyldighet annerledes enn andre statusavgjørelser. Det er også antatt i juridisk teori at avgjørelser i adopsjonssaker har tilsvarende rettskraftvirkninger, selv om det ikke finnes uttrykkelige lovbestemmelser.5
Utvalget foreslår at adopsjonsloven uttrykkelig fastslår at avgjørelser om adopsjon har utvidet rettskraft. Dette skal også gjelde adopsjonsvedtak fattet av adopsjonsmyndighetene.
21.4.3 Departementets vurderinger og forslag
Departementet er enig med utvalget og foreslår at adopsjonsloven uttrykkelig fastslår at et endelig adopsjonsvedtak eller en rettskraftig dom om gyldigheten av et adopsjonsvedtak, har utvidet rettskraft. Det vises til lovutkastet § 28.