18 Myndighetenes ansvarsområder og saksgangen ved nasjonal adopsjon

18.1 Oppsummering

Departementet foreslår at adopsjonsmyndigheten skal behandle saker om nasjonal adopsjon av spedbarn. Departementet er adopsjonsmyndighet og kan delegere myndigheten til underliggende etater mv. Dagens ordning med at det ikke skal kreves forhåndssamtykke for å adoptere i disse tilfellene videreføres. Adopsjonsmyndigheten skal behandle slike saker. Det forutsettes at én myndighet skal administrere registeret over søkere og innhente uttalelse fra det rådgivende utvalget for adopsjonssaker. Det rådgivende utvalget skal foreslå adoptivforeldre til barnet før adopsjonsmyndigheten tildeler barnet. Søkere skal, på samme måte som i dag, ikke kunne stå i kø for innenlandsadopsjon samtidig som de står i kø for tildeling til utenlandsadopsjon. Departementet vil vurdere om det bør reguleres nærmere i forskrift hvilke momenter som skal vektlegges i slike saker.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om at barnet skal plasseres midlertidig hos framtidige adoptivforeldre, men går inn for at dagens praksis med midlertidig plassering i beredskapshjem inntil foreldrene har samtykket til adopsjon, videreføres.

18.2 Gjeldende adopsjonsprosess og ansvarsfordeling

18.2.1 Det generelle utgangspunktet

Departementet har myndighet til å gi bevilling til adopsjon, jf. adopsjonsloven § 1. Departementet har også myndighet til å gi forhåndssamtykke til adopsjon, jf. lovens § 16 e første ledd. Videre kan departementet i særlige tilfeller samtykke i at adopsjon av barn bosatt i fremmed stat kan skje utenom organisasjon, jf. lovens § 16 f andre ledd. Myndigheten til å treffe vedtak i adopsjonssak ligger til departementet, men myndigheten er delegert til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), både regionene og direktoratet.

Norske myndigheter både utreder og avgjør søknader om nasjonal adopsjon. Den som søker om å adoptere en person som er bosatt i Norge, sender søknad til den regionen i Bufetat han eller hun hører til, som utreder saken og avgjør søknaden, gjerne med bistand fra søkernes hjemkommune, jf. adopsjonsloven 6 tredje ledd. Ved avslag på søknad om adopsjon, kan søkeren påklage vedtaket til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Den skisserte saksgangen gjelder ikke fullt ut for to typer nasjonale adopsjoner: adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon og adopsjon av fosterbarn.

Uansett omstendighetene som gjør at det er behov for adopsjon, gjelder de alminnelige vilkårene i adopsjonsloven ved alle nasjonale adopsjoner. Når adopsjonsmyndighetene utreder en søknad om nasjonal adopsjon, innledes derfor alle saker med at adopsjonsmyndighetene vurderer barnet. Dersom barnet er 7 år, eller yngre og i stand til å danne seg egne synspunkter, skal adopsjonsmyndighetene sørge for at barnet blir informert om adopsjonen og dens virkninger, og at barnet får anledning til å uttale seg, jf. adopsjonsloven § 6 første ledd. Dersom barnet har fylt 12 år, er ett av vilkårene for adopsjon at barnet selv samtykker til adopsjonen, jf. lovens § 6 andre ledd. I tillegg må barnets foreldre samtykke til adopsjonen, jf. lovens § 7 første ledd. Foreldre uten del i foreldreansvaret skal få anledning til å uttale seg, jf. § 7 tredje ledd. Veiledning og innhenting av nødvendige uttalelser og samtykker er en del av adopsjonsmyndighetenes utredningsarbeid. Ut over lovens § 6 tredje ledd, som slår fast kommunens plikt til å bistå adopsjonsmyndighetene i å opplyse saken ved å informere og høre barnet, regulerer ikke adopsjonsloven hvordan adopsjonsmyndighetene skal innhente samtykker og uttalelser, eller hvordan de skal gjennomføre høringen av mindreårige barn. Temaet er behandlet i kapittel 6 om generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke.

18.2.2 Nasjonal adopsjon av spedbarn frigitt til adopsjon

18.2.2.1 Innledning

Noen få ganger årlig forekommer det at foreldre frigir sitt spedbarn til nasjonal adopsjon. Etter adopsjonsloven § 7 andre ledd kan opprinnelige foreldre gi samtykke til adopsjon først to måneder etter fødselen.1 Faglig utvalg for adopsjonssaker er oppnevnt med hjemmel i lovens § 16 c til adopsjonsformidling av barn bosatt i Norge. Det er altså faglig utvalg som tildeler foreldre til spedbarnet som er frigitt til nasjonal adopsjon.

Som det går fram av proposisjonens punkt 7.5, er vilkår for adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon langt på vei de samme som vilkårene for internasjonal adopsjon. Saksgangen fram til adopsjon er derimot ulik.

De som ønsker å adoptere et spedbarn frigitt til adopsjon i Norge, blir etter søknad utredet og registrert i et nasjonalt søknadsregister. Dette kan gjøres parallelt med at søknad om forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet behandles.

18.2.2.2 Utredning av søkere og registering i registeret over søkere til Bufetat region

Bufetat region har ansvaret for å utrede søkere ved søknad om nasjonal spedbarnsadopsjon.2 Bufetat region bør også gi tilråding i sosialrapporten om hvorvidt adopsjon av norsk barn kan anbefales eller ikke.3 Sosialrapporten danner et viktig grunnlag for utvelgelse av foreldre til barnet. Tilrådingen har derimot ingen bindende virkning og er ikke regnet som et enkeltvedtak. Søkere som er utredet, kan kreve å bli registrert som adopsjonssøkere, og kan være registrert der i ett år.

Personer som søker om adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon får ikke generell godkjenning på samme måte som søkere får ved internasjonal adopsjon. En ordning med forhåndssamtykke ble vurdert som unødvendig i lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 63 (1997–98) s. 22, departementets kursivering):

«Forslaget forutsetter at det ikke er nødvendig med et forhåndssamtykke tilsvarende det som kreves ved utenlandsadopsjon. Til det er sakene for ulike; ved utenlandsadopsjon gis det samtykke til adopsjon av et for norske myndigheter ukjent barn, mens ved de norske samtykkeadopsjonene foretas det en konkret vurdering av søkerne opp mot et barn myndighetene har opplysninger om. En ordning med forhåndsgodkjenning av søkere til norske barn ville uansett være lite hensiktsmessig. Det synes unødvendig med et slikt system på et område der det er så få barn som adopteres årlig og der ytterst få søkere vil få tildelt et barn for adopsjon.»

Søknaden oversendes faglig utvalgs sekretariat. Etter forskriften § 3 er sekretariatet administrativt underlagt Bufdir, og faglig underlagt faglig utvalg. Det følger av § 4 at sekretariatet skal «utføre saksforberedelse og følge opp faglig utvalgs beslutninger på utvalgets ansvarsområde vedrørende adopsjoner etter adopsjonsloven § 16 c».

Ifølge rundskriv Q-1045 er sekretariatets oppgave praktisk tilrettelegging av faglig utvalgs arbeid. Sekretariatet skal registrere alle utredede søkere som ønsker det, uansett om utredende instans har anbefalt adopsjon eller ikke. Det er imidlertid ikke sekretariatets oppgave å foreta noen vurdering av søkernes egnethet eller foreslå foreldre til det enkelte barn

Søkere kan stå i registeret over søkere i ett år. Registeret følges opp av sekretariatet slik at søkerne etter endt år får beskjed per brev om at deres søknad ikke lenger er aktuell. Formålet med ettårsfristen er å sikre sirkulasjon i køen av søkere og et oversiktlig system med tanke på å unngå at uaktuelle søkere står i registeret over tid (Hognestad og Steenberg (2000) s. 270). Tidligere registrerte søkere kan bare komme i registeret på nytt dersom de allerede har adoptert et barn etter adopsjonsloven § 16 c.4 Departementet begrunner ordningen med at barnet da bør få mulighet til å få søsken, jf. Q-1045 s. 21.

Søkere kan stå i registeret over søkere for adopsjon av et norsk barn samtidig som de får behandlet sin søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet. Søkerne blir fjernet fra registeret når forhåndssamtykket er innvilget og søknaden blir sendt til utenlandske myndigheter.5 Søkere som ønsker å søke både om nasjonal spedbarnsadopsjon og internasjonal adopsjon, kan utredes for begge adopsjonsformer. Så snart de er utredet for norsk adopsjon, kan søknaden sendes Bufdir for registrering. Søkere behøver ikke å avvente oversendelsen til de er ferdig utredet for forhåndssamtykke. Søkere som er utredet for innenlandsadopsjon kan be om å stå i det norske registeret. Søkere kan ikke samtidig stå i kø for både innenlands- og utenlandsadopsjon. Når de får forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon, kan søkerne be adopsjonsorganisasjonen om å vente med å sende saken til utlandet til søknaden må tas ut av det norske registeret.

Registrerte søkere plikter å melde fra til sekretariatet dersom det skjer endringer eller de forventer endringer i familiens økonomiske, sosiale eller helsemessige situasjon som har eller kan ha betydning for søknaden.6

18.2.2.3 Ivaretakelse av barnets biologiske foreldre

Personer som ønsker å frigi sitt spedbarn til nasjonal adopsjon, tar normalt kontakt med myndighetene i løpet av svangerskapet eller i forbindelse med fødselen. Blant oppgavene til sekretariatet for faglig utvalg er å gi informasjon til barnets biologiske foreldre om hva en adopsjon innebærer og legge til rette for at foreldre som ønsker det får rådgivning i spørsmålet om adopsjon av barnet. Adopsjonslovutvalget har fått opplyst fra sekretariatet at de årlig mottar en rekke henvendelser fra personer som venter barn og vurderer adopsjon, men som velger å beholde barnet etter å ha fått veiledning. Sekretariatet har følgende ansvar:7

• gi informasjon til barnets biologiske foreldre om hva en adopsjon innebærer,

• tilrettelegge for at foreldre som ønsker det får rådgivning i spørsmålet om adopsjon av barnet,

• innhente og nedtegne opplysninger om biologiske foreldre,

• innhente og nedtegne opplysninger om barnet,

• opprette og vedlikeholde et register over adoptivsøkere som er utredet av Bufetat med tanke på adopsjon.

Sekretariatet har et utvidet informasjonsansvar overfor opprinnelige foreldre, og for å ivareta dem på en god måte, jf. rundskriv Q-1045. Sekretariatet må gi saklig og korrekt informasjon gjennom hele prosessen slik at foreldrene har «best mulige forutsetninger for å kunne gi et reelt samtykke eller uttalelse til adopsjonen».8 Samtidig poengterer rundskrivet at sekretariatet ikke er et faglig rådgivningskontor for de opprinnelige foreldrene og at sekretariatet skal vise foreldre videre til rette faginstanser dersom de trenger veiledning.

Sekretariatet skal så tidlig som mulig klarlegge om opprinnelige foreldre har ønsker når det gjelder framtidige adoptivforeldre. I de tilfeller hvor mor er enslig, må sekretariatet få brakt på det rene om det er fastsatt hvem som er far til barnet etter reglene i barneloven. Er farskap fastsatt, skal sekretariatet også søke å komme i kontakt med far for å gi nødvendig informasjon om hva adopsjon innebærer og få hans uttalelse, eller eventuelt samtykke etter adopsjonsloven § 7. Når det gjelder barnet, knytter sekretariatets oppgaver seg til å få tak i alle tilgjengelige opplysninger om barnet, slik at faglig utvalg har et så godt grunnlag som mulig for sin beslutning om tildeling.

18.2.2.4 Utvelgelse av foreldre til barnet

Faglig utvalg har ansvaret for å foreta utvelgelse av foreldre til det enkelte barn. Faglig utvalg velger adoptivforeldre først etter at foreldre med foreldreansvar har gitt gyldig samtykke til adopsjonen, det vil si tidligst når barnet er 2 måneder. Faglig utvalg velger foreldre til barnet ut fra det sentrale registeret over søkere. Faglig utvalg står fritt til å velge blant de som er registrert, og tildelingen beror ikke på et køsystem. Som nevnt er ikke søkerne gjennom en godkjenningsprosess på forhånd, men er utredet av Bufetat. Faglig utvalg vurderer søkerne konkret opp mot det enkelte barn som er frigitt, og skal «så langt det er forenelig med hensynet til barnets beste» legge vekt på de opprinnelige foreldrenes ønske om adoptivforeldre til barnet, jf. forskriften § 6 første ledd.

Faglig utvalgs avgjørelse skal ifølge dets mandat være enstemmig for å være gyldig. Forskriften § 8 bestemmer at søkerne ikke kan påklage faglig utvalgs avgjørelser. Departementets rundskriv slår fast at tildeling gjort av faglig utvalg ikke er et enkeltvedtak.9

18.2.2.5 Innvilgelse av adopsjon

Den videre saksgangen for innvilgelse av adopsjon i disse sakene er slik:

• Bufdir formidler faglig utvalgs beslutning til den utvalgte familien.

• Familien må samtykke til å ta omsorgen for barnet og bekrefte at de ønsker å adoptere barnet.

• Barnet overføres til familien, og adoptivforeldrene må fremme ny adopsjonssøknad som denne gang skal gjelde det konkrete barnet.

• Bufetat innvilger søknaden på bakgrunn av beslutningen til faglig utvalg.

• Barnets biologiske foreldre får underretning om vedtaket. Alle parter gis en klagefrist på 3 uker.

• Når klagefristen er ute, anmoder Bufetat personregisteret ved Skatt nord om nytt personnummer til barnet.

• Bufetat utsteder adopsjonsbevilling og sender adopsjonsmelding til Bufdir.

Faglig utvalg sender sin avgjørelse om tildeling til den regionen i Bufetat hvor adopsjonssøkerne hører til, og regionen utferdiger selve adopsjonsbevillingen. Departementet forutsetter i sine retningslinjer at regionen foretar en selvstendig vurdering av faglig utvalgs beslutning, men påpeker også at det «vanskelig kan tenkes forhold som skulle tilsi at bevilling ikke bør gis» i tråd med faglig utvalgs tildeling, «med mindre det er kommet til nye opplysninger av vesentlig betydning i saken».10

Dersom det verserer sak om hvem som er far til barnet, skal Bufetat region ikke innvilge adopsjon før farskapssaken er endelig avsluttet. Det er viktig å informere adoptivforeldrene om at adopsjonssaken kan ta tid i påvente av farskapssaken.11

18.2.2.6 Særlig om midlertidig plassering av barnet

Opprinnelige foreldre med foreldreansvar kan først samtykke til adopsjonen 2 måneder etter fødselstidspunktet, jf. adopsjonsloven § 7 andre ledd. Adopsjonsprosessen i egentlig forstand begynner ikke før foreldrene har samtykket til adopsjon. Men foreldrene kan gi omsorgen for barnet til Bufdir, som etter samtykke fra foreldrene plasserer barnet midlertidig i et beredskapshjem. Foreldrene kan trekke sitt samtykke tilbake helt til adopsjonen er innvilget.

I tiden fra barnet er plassert i beredskapshjem til foreldrene samtykker til adopsjon mottar foreldrene informasjon og rådgivning, dersom de ber om det.

De fleste opprinnelige foreldre ønsker å gi fra seg omsorgen for barnet kort tid etter fødselen, og tomånedersfristen for samtykke gjør at adopsjonsmyndighetene plasserer barnet midlertidig i påvente av adopsjon. Utover den lovfastsatte 2-månedersfristen kan andre forhold gjøre at prosessen tar tid. Eksempel på forhold som kan forsinke adopsjonsprosessen, kan være at barnets medisinske tilstand er uavklart og at faglig utvalg derfor har utilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til hvilke søkere som har de beste forutsetningene til å ivareta det aktuelle barnet. Av samme grunn kan det være vanskelig for søkerne å gi et informert samtykke til adopsjon. Et annet eksempel kan være at farskap til barnet ikke er fastsatt.

Den statlig regionale barnevernmyndighet i den regionen barnet oppholder seg (altså Bufetat region) har ansvar for å finne fram til midlertidige tiltak for barnet i de tilfeller faglig utvalg mener at barnet ikke kan plasseres direkte hos adopsjonssøkerne.12 Bestemmelsen forutsetter at faglig utvalg i slike tilfeller skal vurdere å plassere barnet direkte hos adopsjonssøkerne. Departementet kommenterer dette nærmere i sine retningslinjer:13

«Dersom barnet anses friskt og det er rimelig grunn til å tro at foreldrene ikke vil ombestemme seg hva angår ønsket om å adoptere bort barnet, kan det være aktuelt å plassere barnet direkte fra sykehuset til søkerne. Dette stiller krav til at søkerne er innstilt på å ta imot barnet på kort varsel og at det kan knytte seg en viss usikkerhet til hvorvidt adopsjon vil kunne gjennomføres.»

Barnet kan altså på nærmere gitte vilkår bli plassert midlertidig hos sine framtidige adoptivforeldre før adopsjonsmyndighetene innvilger adopsjon. Tomånedersfristen i adopsjonsloven § 7 andre ledd sammenholdt med forskriften § 7 tilsier at barnet uansett plasseres midlertidig en periode fra fødselen til adopsjon kan innvilges.

Uavhengig av om adopsjonsmyndighetene plasserer barnet i beredskapshjem eller hos sine framtidige adoptivforeldre, vil barnet i denne perioden leve i en usikker juridisk situasjon hvor de opprinnelige foreldrene har foreldreskapet.

Adopsjonslovutvalget opplyser at utvalgets sekretariat har vært i kontakt med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for å undersøke praksis ved midlertidig plassering. Bufdir opplyser at barn som foreldrene oppgir omsorgen for ved fødselen med tanke på å adoptere bort barnet, blir plassert i beredskapshjem fram til faglig utvalg har valgt adoptivfamilie til barnet. Beredskapshjemmet kan ikke adoptere barnet. Selv om barnet er flyttet til den adoptivfamilien som faglig utvalg har valgt til barnet, gis det ikke adopsjonsbevilling før en eventuell farskapssak er avsluttet.

18.2.3 Adopsjon av fosterbarn

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen etter barnevernlovens regler, kan fosterforeldrene på et senere tidspunkt søke om å få adoptere fosterbarnet. En slik adopsjon kan følge to spor.

Det ene sporet går gjennom adopsjonsmyndighetene. I de fleste tilfeller hvor de opprinnelige foreldrene av ulike grunner er fratatt omsorgen for sitt barn, vil de ha foreldreansvaret i behold. Foreldrene har da kompetanse til å samtykke til adopsjon etter adopsjonsloven § 7. Dersom de opprinnelige foreldrene samtykker til adopsjon, retter fosterforeldrene adopsjonssøknaden til Bufetat region som avgjør saken. I retningslinjene understreker departementet at Bufetat region i slike saker særlig må vurdere om det foreligger et informert og reelt samtykke fra de som har foreldreansvaret for barnet.14 Dersom det foreligger tvil om realiteten i samtykket, skal Bufetat region sende søknaden til kommunens barneverntjeneste, som må vurdere om de vil reise sak om fratakelse av foreldreansvaret og samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20 for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Det andre sporet går gjennom fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Det vises til behandlingen i kapittel 9 om adopsjon av fosterbarn.

18.3 Andre nordiske lands rett

18.3.1 Sammendrag

Det blir her gjort rede for dansk, svensk og finsk rett. Samtlige nordiske land skiller mellom adopsjon av kjent og ukjent barn. Både vilkår og saksgang ved nasjonal adopsjon av ukjent barn har flere likhetstrekk med internasjonal adopsjon. Både i Danmark, Sverige og Finland må søkere som skal adoptere et barn de ikke har forutgående tilknytning til, gjennom en mer omfattende utredningsprosess enn om barnet er kjent for dem. Det er forvaltningen som står for utredningen og godkjenningen av søkere til adopsjon i både Danmark, Sverige og Finland. I Sverige og Finland spiller imidlertid domstolene en større rolle ved nasjonal adopsjon. I Danmark og Norge avgjør forvaltningen alle adopsjonssaker både i førsteinstans og i tilfelle klage. Slik sett har Norge et system med klarere likhetstrekk med Danmark enn med Sverige og Finland.

18.3.2 Dansk rett

Nasjonal adopsjon av ukjent barn er i dansk rett regulert ved forskrift om adopsjon (BEK nr. 1863 av 23/12/2015) og forskrift om forretningsordenen for Adopsjonsnemnden (BEK nr. 1864 av 23/12/2015). Søkeren må være godkjent etter den danske adopsjonsloven §§ 25 a og 25 b, jf. § 4 a.

Adopsjonssøkere som skal adoptere ukjent barn nasjonalt (eller internasjonalt) må gjennom en undersøkelse- og godkjenningsprosedyre. Se nærmere om dette i punkt 17.4.2.

I dansk rett deles imidlertid selve saksbehandlingen av adopsjon av ukjent barn i to, avhengig av om barnet skal adopteres anonymt eller om opprinnelige foreldrenes samtykke er gitt med henblikk på at barnet skal adopteres av bestemte søkere. Dersom barnet er frigitt til anonym, nasjonal adopsjon, skal Adopsjonsnemnden behandle saken.

Dersom foreldrenes samtykke til adopsjon er gitt med henblikk på at barnet skal adopteres av en bestemt søker, behandles saken i statsforvaltningen. I statsforvaltningen er det opprettet adopsjonssamråd15 som gir vedtak om nasjonal adopsjon av ukjent barn. Statsforvaltningen er sekretariat for samrådet og formulerer forslag til vedtak og legger fram disse for samrådet i hver enkelt sak. Dersom adopsjonssamrådet godkjenner en søker til nasjonal adopsjon av et konkret barn, melder samrådet saken inn til Ankestyrelsens familierettsavdeling, jf. dansk forskrift om adopsjon § 67.

Også søknad om nasjonal adopsjon av kjent barn rettes til statsforvaltningen. Dette er saker som gjelder «adoption af ægtefælles barn eller adoptivbarn eller efter regler fastsat af social- og integrationsministeren i tilfælde, hvor der består nært slægtskab eller andet særligt tilknytningsforhold mellem adoptanten og adoptivbarnet eller dettes forældre». I saker som gjelder nasjonal adopsjon av kjent barn er det statsforvaltningen som utreder og fatter vedtak i saken, men adopsjonssøkerne må ikke bli godkjent på forhånd som ved adopsjon av ukjent barn, jf. den danske adopsjonsloven § 4 a andre ledd. Statsforvaltningens vedtak kan påklages til Ankestyrelsen.

18.3.3 Svensk rett

I Sverige fatter domstolen («tingsrätten» i første instans) avgjørelse om nasjonal adopsjon. Domstolen må først innhente opplysninger om adopsjonssøkerne og barnet hos sosialnemnden i deres kommune(r), jf. föräldrabalken kapittel 4 § 10.

Også i svensk rett skiller en mellom adopsjon av barn søkerne har en forutgående tilknytning til og ikke. Dersom adopsjonen gjelder et barn under 18 år som skal adopteres av «ett enskilt hem som inte tillhör någon av föräldrarna eller någon annan som har vårdnaden om honom eller henne» må adopsjonssøkeren ha tillatelse til adopsjon av sosialnemnden i hjemkommunen. Sosialnemnden må i denne sammenheng utrede adopsjonssøkerne og hjemmet, jf. den svenske sosialtjenesteloven kapittel 6 § 6.

Uavhengig av barnets tidligere tilknytning til adoptivforelderen, skal både barnets og adopsjonssøkerens hjemkommune gi et såkalt «yttrande» før domstolen tar avgjørelse om adopsjon. Domstolen vurderer om vilkårene for adopsjon i kapittel 4 i föräldrabalken er til stede.

18.3.4 Finsk rett

I finsk rett reguleres saksgangen og ansvarsfordelingen i adopsjonssaker av den finske adopsjonsloven med tilhørende forskrift om adopsjon (Statsrådets förordning om adoption (3.5.2012/202)).

Dersom adopsjonssøkerne ønsker å adoptere et ukjent barn, må de motta rådgivning etter kapittel 4 i den finske adopsjonsloven. Rådgivning er obligatorisk og blir utført av hjemkommunens barnevern eller hos en adopsjonsorganisasjon som har fått tillatelse til å drive med rådgivning, jf. finsk adopsjonslov § 21. Rådgivningen resulterer i en utredning hvor det blant annet skal framgå om rådgivningen er gjort etter reglene i kapittel 4 i den finske adopsjonsloven. Utredningens innhold er nærmere regulert i forskrift om adopsjon § 3.

Det er adopsjonsnemnden som bevilger forhåndssamtykke, eller «tillstånd», til adopsjon av ukjent barn, jf. finsk adopsjonslov § 44. Adopsjonsnemndens sammensetning og mer konkrete oppgaver reguleres i forskrift om adopsjon kapittel 3. Adopsjonsnemnden kan oppstille særskilte vilkår eller begrensninger i det konkrete forhåndssamtykke, jf. finsk adopsjonslov § 45. Forhåndssamtykke bygger i stor grad på utredningen som utarbeides i søkers hjemkommune.

Adopsjonsnemnden avgjør om søkerne skal gis forhåndssamtykke både i saker som gjelder internasjonal adopsjon og i saker hvor barnet er bosatt i Finland. På den måten «säkras att enhetliga principer och samma kravnivå iakktas vid adoptioner inom landet och internationellt», jf. RP 47/2011 rd s. 25.

Adopsjonssøkerne kan påklage adopsjonsnemndens avgjørelse til forvaltningsdomstolen etter den finske adopsjonslovens § 50.

Dersom adopsjonen derimot går ut på å rettslig fastsette den faktiske familiesituasjonen, er det domstolen som avgjør adopsjonsspørsmålet, jf. § 51. Adopsjonssøkerne må søke skriftlig til tingretten om å få adoptere det konkrete barnet, mens domstolen selv innhenter de utredninger som er nødvendig for å fastslå at de materielle vilkårene for adopsjon er til stede, jf. den finske adopsjonsloven §§ 52 og 53. Finsk rett krever ikke forhåndssamtykke til nasjonale adopsjoner som rettslig fastsetter den faktiske familiesituasjonen. Den finske adopsjonslovens forarbeider sier at forhåndssamtykke ikke «behöva sökas för familjeintern adoption. Tillstånd behövs inte heller om barnet annars på ett etablerat sätt har vårdats och uppfostrats av den blivande adoptivföräldern», jf. RP 47/2011 rd s. 25.

18.4 Adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon behandles av adopsjonsmyndighetene

18.4.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at adopsjonsmyndighetene fortsatt skal behandle saker om adopsjon av spedbarn frigitt til adopsjon, såfremt ikke disse sakene hører under fylkesnemndas myndighet (se behandlingen av fosterbarnsadopsjon i kapittel 9). Utvalget har vurdert om adopsjon av spedbarn som er frigitt til adopsjon i større grad bør behandles på samme måte som adopsjon av fosterbarn. Utvalget viser til at det er argumenter både for og mot å gi barneverntjenesten ansvar for adopsjon av spedbarn. Det vises til at antallet adopsjoner av denne typen er svært lite (0 til 9 i året), noe som ifølge utvalget kan tilsi at det er lite hensiktsmessig å opprettholde en særordning for disse sakene. Men denne typen utredning og utvelgelse av foreldre krever særlig kunnskap om og erfaring med adopsjon. Dersom en sprer avgjørelseskompetansen ut over landets samtlige kommuner, risikerer en at behandlende instans ikke har tilstrekkelig kunnskap om denne formen for adopsjon, i tillegg til at det vil bli vanskelig å sikre likebehandling av opprinnelige foreldre og adopsjonssøkere.

18.4.2 Høringsinstansenes syn

I høringen støtter Bufdir forslaget om at adopsjonsmyndighetene fortsatt skal behandle saker om spedbarnsadopsjon, såfremt saken ikke hører under fylkesnemndas myndighet.

18.4.3 Departementets vurderinger

Departementet støtter utvalgets forslag til avgrensning mellom adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon og fosterbarn.

I likhet med utvalget ser departementet også argumenter som kan tale for at disse sakene behandles som fosterbarnsadopsjon av barnevernet. Adopsjon av spedbarn har visse likhetstrekk med adopsjon av fosterbarn. Grunnlaget for adopsjon av spedbarn som er frigitt til adopsjon, er at barnets opprinnelige foreldre mener at de ikke makter å ta seg av barnet eller av andre grunner ikke ønsker å beholde barnet. Også i saker som behandles etter barnevernloven er det tale om foreldre som ikke evner eller ikke ønsker å ivareta sine barn. Videre er det allerede en gråsone mellom disse to sakstypene. Dersom spedbarnets foreldre er i tvil om de skal frigi barnet for adopsjon, og det derfor går noe tid før det avgjøres om barnet skal adopteres, vil saken på et tidspunkt uansett måtte regnes for en «ordinær» fosterbarnsak og overføres til barneverntjenesten. På hvilket tidspunkt saken må overføres til barneverntjenesten er derimot ikke avklart. I slike tilfeller ville et sømløst system, hvor saker der spedbarn er frigitt til adopsjon behandles som barnevernssaker allerede fra starten av, kunne være en god løsning.

Det er imidlertid noen viktige faktorer som gjør at de to formene for adopsjon ikke er like. Årsakene til at barn plasseres i fosterhjem er normalt andre enn de som gjør at foreldre frigir barnet sitt til nasjonal spedbarnsadopsjon. Bufdir opplyser at flertallet av foreldrene som frigir spedbarnet sitt til nasjonal adopsjon, har som sentral beveggrunn at adopsjon vil gi barnet bedre oppvekstforhold enn det de selv på nåværende tidspunkt kan gi. Det avgjørende for departementet er imidlertid at barneverntjenesten har et annet siktemål med sine tiltak enn det adopsjonsmyndighetene har i saker om nasjonal adopsjon av spedbarn som er frigitt fra fødselen av. I barnevernssaker er siktemålet å tilbakeføre barnet til sine foreldre. Ved nasjonal spedbarnsadopsjon er ikke tilbakeføring et mål, i alle fall ikke etter at 2-månedersfristen for samtykke har løpt ut, jf. lovutkastet § 10 tredje ledd og nåværende adopsjonslov § 7 andre ledd. Dette kan slå uheldig ut for spedbarna. Barna har mulighet til umiddelbart å få de stabile og gode omsorgsforhold som en adopsjon gir. En ønsker ikke å lage en ordning som i praksis fører til at barna må vente lengre på stabile omsorgsforhold enn de ellers ville ha gjort.

Adopsjonsmyndighetenes kompetanse taler også for å beholde avgjørelseskompetansen hos adopsjonsmyndighetene. Riktignok har den kommunale barneverntjenesten bred erfaring både når det gjelder å veilede foreldre og med å finne passende foreldre til barn som trenger det, men adopsjonsmyndighetene har særlig kunnskap om adopsjon, og de har erfaring med å vurdere de spesielle vilkårene som gjelder ved adopsjon fra arbeidet med utenlandsadopsjon.

I tillegg tilsier sammenhengen i regelverket at adopsjonsmyndighetene bør beholde avgjørelseskompetansen i disse sakene.

Departementet støtter utvalgets forslag om at adopsjonsmyndighetene fortsatt skal behandle saker om spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon.

Det vises til lovutkastet § 12 første ledd.

18.5 Forslag til endringer i ansvarsfordeling og saksgang

18.5.1 Bakgrunn

Adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon utgjør en liten andel av det totale antallet adopsjoner som blir gjennomført i Norge. Antall tildelinger i årene 2009–2015 varierte mellom 1 og 6 årlig.16 Samtidig byr regulering av denne adopsjonstypen på flere strukturelle utfordringer. Hovedårsaken er at samtidig som det er svært få barn som blir frigitt til adopsjon, skal disse barna «matches» opp mot aktuelle søkere. Både hva som skal til for å komme i registeret over aktuelle søkere, og om søkerne samtidig kan stå i adopsjonskø i utlandet, er spørsmål om saksgangen som kan få strukturelle konsekvenser. Adopsjonslovutvalgets forslag søker å bedre prosessen i disse sakene.

18.5.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

18.5.2.1 Oppfølging av opprinnelig foreldre

En adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon starter med at barnets mor og/eller far tar kontakt med myndighetene for å frigi barnet til adopsjon. Til nå har oppfølgingsansvaret ligget til sekretariatet til faglig utvalg, i praksis altså til Bufdir. Bufdir anslår at de årlig får mellom 15 og 20 henvendelser fra personer som vurderer å frigi barnet sitt til adopsjon.17 Det er bare i noen av disse det blir opprettet sak hos Bufdir. I årene 2009–2013 ble det opprettet mellom 6 og 15 saker hvor foreldrene vurderte å frigi spedbarnet sitt til adopsjon, og som nevnt innledningsvis gjennomføres det altså færre tildelinger. Differansen mellom antall henvendelser og gjennomførte tildelinger tilsier at veiledningen av barnets opprinnelige foreldre er viktig.

Utvalget mener at det er viktig å gå varsomt fram i saker hvor foreldre ønsker å frigi sitt barn til adopsjon. Adopsjonsmyndighetene må sikre at foreldrene får korrekt og god informasjon om hjelpetjenester og selve prosessen, og at de ellers blir godt ivaretatt, særlig i perioden fra fødsel og fram til de gir samtykke til adopsjon. Det er behov for god kompetanse til denne oppgaven. Utvalget foreslår at én region i Bufetat får ansvaret for kontakt med foreldre som ønsker å frigi sitt spedbarn til adopsjon, slik at regionens ansvar framgår av loven. Hvilken region som skal ha ansvaret og selve innholdet i ansvaret, foreslås regulert i forskrift.

18.5.2.2 Utredning og godkjenning av adopsjonssøkere

I dag skjer utvelgelse av foreldre til barnet kun på bakgrunn av Bufetat regions sosialrapport og uten en forutgående godkjenning.

Utvalget har vurdert om utredningen bør resultere i et enkeltvedtak som avgjør om søkerne er aktuelle som adoptivforeldre for nasjonal spedbarnsadopsjon, eller om en bør beholde dagens ordning hvor alle søkere som er utredet kan kreve å bli registrert som søkere for adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon. Hvis ordningen legges om, vil en søknad om nasjonal spedbarnsadopsjon være en søknad om forhåndssamtykke etter samme mønster som ved søknad om internasjonal adopsjon. Vedtaket vil enten innvilge eller avslå et forhåndssamtykke til nasjonal adopsjon av ukjent barn.

Adopsjonslovutvalget mener at det er betenkelig at søkere i dag blir satt i registeret over aktuelle søkere uten at det gjøres en godkjenningsprosess i Bufetat region eller Bufdir forut for en eventuell tildeling. Også Hove-utvalget utrykte bekymring angående gjeldende ordning (se NOU 2009: 21 s. 216).

Adopsjonslovutvalget påpeker imidlertid at adopsjonsprosessen også må være praktisk gjennomførbar. Utvalget mener at det er unødvendig med et system med vedtak om godkjenning på forhånd for adopsjonen all den tid det er så få søkere som får tildelt barn, og Bufetat region uansett også fatter vedtaket om adopsjon etter at adoptivforeldrene er valgt ut. Når Bufetat region nå overtar ansvaret for utredningen, vil regionene kunne tilpasse utredningen etter adopsjonstypen, de vil få bedre kjennskap til søkerne og vil kunne veilede dem i forbindelse med utredningsprosessen. Utvalget foreslår derfor at utredningen av søkere til adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon ikke skal resultere i et enkeltvedtak, men i en rapport etter samme mønster som i tidligere ordning. Alle søkere som er utredet av sin region i Bufetat, kan så sende søknad og sosialrapport videre til tildelingsmyndigheten for nasjonale spedbarnsadopsjoner. Forslaget må ses i sammenheng med at utvalget foreslår at Bufetat region overtar avgjørelsesmyndigheten i disse sakene.

18.5.2.3 Tildeling av barn – tildelingsmyndighet

Utvalget mener at tildelings- og vedtaksmyndighet ved adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon bør ligge til én bestemt region i Bufetat. Utvalget foreslår at den regionen i Bufetat som får ansvaret for å følge opp foreldre som ønsker å frigi sitt barn til adopsjon, også får ansvar for å administrere registeret over søkere, velge adoptivforeldre til barnet og fatte adopsjonsvedtak. Utvalget foreslår at regionens myndighet skal uttrykkes i loven, og at det reguleres i forskrift både hvilken av regionene som får myndigheten og hvilke rutiner som skal gjelde ved slike adopsjoner, herunder hvor lenge søkere kan stå i registeret osv. I den forbindelse mener utvalget at departementet bør se nærmere på hvor lenge søkere kan stå i registeret over søkere. For å sikre et tilstrekkelig antall søkere, oppfordrer utvalget departementet til å vurdere enten å utvide eller fjerne fristen for hvor lenge søkere kan stå i registeret.

Utvalget foreslår at et nytt rådgivende utvalg for adopsjonssaker skal gi råd til Bufetat om utvelgelse av adoptivforeldre til barn som et frigitt for nasjonal spedbarnsadopsjon. Dette rådgivende utvalget skal også gi Bufetat uttalelse i saker om internasjonal adopsjon ved tildeling av barn med behov for spesiell støtte.

18.5.2.4 Parallelle søknader om nasjonal og internasjonal adopsjon

Etter utvalgets forslag vil det være mulig å bli utredet både for internasjonal adopsjon av ukjent barn og nasjonal spedbarnsadopsjon samtidig, men det følger av rundskriv Q-1046 at det er enkelte særlige spørsmål som skal drøftes ved de ulike adopsjonstypene. Dersom det er søkt om begge deler, vil søkerne bli utredet for to formål, både for forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon og for registeret til nasjonal spedbarnsadopsjon. Bortsett fra kravet om adopsjonsforberedende kurs, vil kravene til søkerne være de samme, se kapittel 7. Utvalget mener at søkerne ikke trenger å utredes to ganger dersom de søker om begge typer adopsjoner.

Videre er adopsjonslovutvalget enig med Hove-utvalget i at det ikke er ønskelig at adopsjonssøkerne både er registrert for tildeling av barn i Norge og står i kø for tildeling av barn i utlandet. Utvalget viser til Hove-utvalgets begrunnelse (se NOU 2009: 21 s. 230–231):

«Registeret over søkere til norsk barn bør bestå av reelle søkere idet det nedlegges et betydelig arbeid med tildelingssakene. Utvalget mener at hensynet til organisasjonenes og opprinnelseslandenes arbeid i tildelingssaker tilsier at kun reelle søkere står i kø for tildeling av barn fra utlandet. Også hensynet til barna i opprinnelseslandene er tatt i betraktning. Avbrutte tildelingsprosesser bidrar til at institusjonsopphold forlenges og barnets muligheter for å finne nye adoptivforeldre forringes.»

18.5.2.5 Skjønnsmessig vurdering som resulterer i tildeling

Når et barn blir frigitt til nasjonal adopsjon, vil den regionen i Bufetat som får vedtaksmyndigheten ha et register over personer som er utredet og som har søkt om nasjonal spedbarnsadopsjon. Utvalget viser til at regionen vil ha plikt til å opplyse saken før vedtak kan treffes. I dette inngår blant annet å forelegge saken for det rådgivende utvalget for adopsjonssaker som foretar den konkret matchingen av barnet opp mot aktuelle adopsjonssøkere. Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker skal komme med en tilråding om hvem i registeret som bør tildeles barnet. Regionen tar tilrådingen med i betraktning når de avgjør hvem som skal få adoptere det konkrete barnet som er frigitt. Selv om det er regionen som har avgjørelsesmyndighet, skal det mye til for at regionen ikke innvilger adopsjon til de søkerne som det rådgivende utvalget anbefaler. Utvalget foreslår at momentene regionen og det rådgivende utvalget for adopsjonssaker skal vektlegge når de avgjør hvilke søkere som skal få adoptere barnet til dels bør reguleres i forskrift. Det skal foretas en skjønnsmessig vurdering i lys av det konkrete barnets beste.

18.5.3 Høringsinstansenes syn

I høringen har kun 5 av høringsinstansene uttalt seg spesielt om dette.

Forslaget om at saksbehandlingen i spedbarnsadopsjonssakene legges til én av regionene i Bufetat støttes av Foreningen adopterte, Fagforbundet og Fellesorganisasjonen. Bufdir støtter også forslaget, men foreslår at ordet «regionkontoret» i bestemmelsen endres til Barne-, ungdoms- og familieetaten, og at Bufdir selv kan avgjøre hvilken region som skal få ansvaret.

Faglig utvalg for adopsjonssaker peker på at utvalgets forslag om at saksbehandlingen skjer ved et regionkontor i Bufetat, som innhenter uttalelse fra faglig utvalg for adopsjonssaker, kan skape noe usikkerhet med hensyn til hvordan arbeidet med å finne adoptivforeldre ved nasjonal adopsjon rent praktisk skal foregå. Faglig utvalg mener det må presiseres at det nye rådgivende utvalget må ha umiddelbar tilgang til registeret over søkere, slik som i dag, for å «matche barn» og adoptivforeldre på best mulig måte.

18.5.4 Departementets vurderinger og forslag

18.5.4.1 Oppfølging av opprinnelig foreldre

For å sikre interessene til barnet og de opprinnelige foreldrene, må adopsjonsmyndighetene ha gode rutiner og kompetente fagfolk. Kompetansebehovet sammenholdt med det lave antallet nasjonale adopsjoner av spedbarn i året, tilsier ifølge utvalget at den beste løsningen er at én region har ansvaret.

I høringen er det støtte til at ansvaret for nasjonal spedbarnsadopsjon legges til én region i Bufetat.

I tråd med utformingen av gjeldende lov foreslår departementet at avgjørelsesmyndigheten i ny adopsjonslov legges til departementet (adopsjonsmyndigheten jf. lovutkastet § 3.) Det forutsettes at denne myndigheten vil bli delegert og i sammenheng med dette vil det bli tatt stilling til spørsmålet om ansvaret skal legges til én region mv.

Departementet støtter utvalgets forslag om at det nærmere ansvaret og saksbehandlingen kan reguleres i forskrift. Det vises til lovutkastet § 14 fjerde ledd.

18.5.4.2 Nærmere om saksgangen mv.

Departementet støtter utvalget i at det ikke skal gis forhåndsgodkjenning av aktuelle søkere til nasjonal spedbarnsadopsjon.

Departementet mener at et system med utvelgelse av adoptivforeldre til barnet, såkalt «matching» er klart til barnets beste. Haagkonvensjonen forutsetter en konkret vurdering av om adopsjonen vil bli til barnets beste, men det varierer fra land til land hvordan «matchingen» i praksis foregår. Det foreslås at det faglig rådgivende utvalget skal gi uttalelse når det skal velges adoptivforeldre til barnet.

Departementet foreslår i tråd med utvalgets forslag at det reguleres i forskrift hvilke rutiner som skal gjelde ved slike adopsjoner, herunder hvor lenge søkere kan stå i registeret osv.

Spørsmålet om klage over tildeling av spedbarn frigitt for nasjonal adopsjon er behandlet i punkt 19.2 om spesielle saksbehandlingsregler i adopsjonssaker. I lovutkastet § 36 er det foreslått at en søker som mener seg forbigått ikke kan klage over at en annen har fått adoptere.

Et alternativ til å velge enten å stå i registeret over søkere til nasjonal spedbarnsadopsjon eller i adopsjonskø i utlandet, er at søkerne kan be adopsjonsorganisasjonen om ikke å sende deres forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon før det har gått en viss tid (for eksempel når de ikke lenger kan stå i registeret for tildeling i Norge). Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag og dagens praksis, at denne muligheten videreføres.

Når det foreligger en konkret sak som gjelder å finne adoptivforeldre til et barn frigitt for adopsjon, har det organet som skal behandle og avgjøre saken plikt til å opplyse saken. Dersom det er nødvendig, skal det innhentes nærmere opplysninger og dokumentasjon ut over det som framgår av søknad og utredningsrapporten. Når saken er tilstrekkelig opplyst etter forvaltningsloven § 17 første ledd, skal saken legges fram for det faglig rådgivende utvalget for adopsjonssaker, som kommer med en tilråding om hvem i registeret som bør tildeles barnet. Det skal foretas en «matching» av barnet opp mot de aktuelle adopsjonssøkerne. Regionen tar tilrådingen med i betraktning når de avgjør hvem som skal få adoptere det konkrete barnet som er frigitt. Det skal mye til for at det organet som får avgjørelsesmyndigheten ikke innvilger adopsjon til de søkerne som det rådgivende utvalget anbefaler. Departementet vil vurdere nærmere om det bør reguleres i forskrift hvilke momenter som skal vektlegges ved tilråding og avgjørelse med hensyn til hvilke søkere som skal få adoptere barnet.

18.6 Særlig om midlertidig plassering av barnet

18.6.1 Dagens praksis

Praksis i dag er at spedbarn som foreldrene oppgir omsorgen for ved fødselen med tanke på å adoptere det bort, blir plassert midlertidig i beredskapshjem. Foreldrene kan ikke samtykke til adopsjon før 2 måneder etter at barnet er født. Når foreldrene har samtykket til adopsjon, velger faglig utvalg adoptivforeldre til barnet. Beredskapshjemmet kan ikke adoptere barnet. Etter at faglig utvalg har behandlet saken, plasseres barnet hos de utvalgte adoptivforeldrene.

18.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at barnet som hovedregel må plasseres hos sine tiltenkte adoptivforeldre og ikke i beredskapshjem. Unntak kan skje dersom barnets medisinske situasjon er uavklart slik at Bufetat region ikke får saken godt nok opplyst til å slå fast hvem av søkerne som passer til barnet. Et annet unntak kan være saker hvor de opprinnelige foreldrene er svært usikre på om de skal samtykke til adopsjon og ønsker utstrakt samvær i tenketiden. Et slikt samvær kan vanskelig gjennomføres siden adoptivforeldrene og de opprinnelige foreldrene skal holdes ukjente for hverandre. I tillegg kan adopsjonssøkerne ha vanskelig for å forholde seg til barnet når de kjenner til at mulighetene for adopsjon er svært usikker. Dersom forholdene ligger til rette for adopsjon, for eksempel fordi adopsjonsmyndighetene avventer utløpet av tomånedersfristen eller en avklaring i farskapssaken, mener utvalget at de tiltenkte adoptivforeldrene bør overta omsorgen for barnet. Utvalget har forståelse for at det vil være tungt for de tiltenkte adoptivforeldrene dersom adopsjonen likevel ikke gjennomføres. Men både risikoen for at adopsjonen ikke kommer i stand, og hvilken emosjonell konsekvens det vil ha, må vurderes ut fra barnets beste. Etter utvalgets syn bør barnet utsettes for færrest mulig flyttinger og minst mulig skifte i omsorgspersoner. Dersom barnet plasseres i beredskapshjem, vil spedbarnet i alle fall måtte flytte én gang. Dersom barnet plasseres direkte hos de tiltenkte adoptivforeldrene, kan utfallet bli flytting tilbake til de opprinnelige foreldrene, men sannsynligheten er liten. Fordelen ved direkte plassering hos de tiltenkte adoptivforeldrene er at barnet kan få ro og umiddelbart starte sin tilknytning til de som mest sannsynlig blir dets foreldre.

18.6.3 Høringsinstansenes syn

Kun 3 av høringsinstansene ha uttalt seg spesielt om dette.

Bufdir og faglig utvalg for adopsjonssaker er ikke enig i at barnet skal plasseres direkte i tiltenkt adoptivhjem. Bufdir viser til at faglig utvalg i dag først behandler saken når det foreligger samtykke til adopsjon, noe som krever at det har gått 2 måneder etter fødselen. Barnet overføres til adoptivhjemmet fra beredskapshjem etter en plan utarbeidet i samarbeide med fosterhjemstjenesten. Ifølge Bufdir må foreldrene også ha hatt en reell mulighet til å besøke barnet før de samtykker. Bufdir uttaler også:

«Nyere forskning viser at barnets tilknytning til sine omsorgspersoner først etableres i dets andre levehalvår. Ytterligere viser forskning at barn adoptert før seks-måneders alderen, har en normal kognitiv og emosjonell utvikling. Kunnskap om barnets utvikling de første månedene, kan etter Bufdirs vurdering ikke i seg selv begrunne at hensynet til en rask plassering i et mulig fremtidig fosterhjem veier tyngre enn hensynet til så langt som mulig å sikre barnet reell mulighet for å vokse opp i egen biologisk familie.

Bufdir mener etter dette at dagens praksis bør videreføres. Etter Bufdirs syn blir hensynet til barnets beste samlet sett best ivaretatt ved at det bor i beredskapshjem frem til samtykke til adopsjon foreligger tidligst to måneder etter fødselen.»

Faglig utvalg begrunner sitt standpunkt mot forslaget slik:

«Faglig utvalg vektlegger behovet for en ryddig adopsjonsprosess, for alle parter. Det vil etter vårt syn i praksis være nesten umulig å plukke ut adopsjonsforeldre før barnet blir født, eller i løpet av noen dager etter fødselen.

Etter dagens regelverk skal det være gjennomført samtaler med biologisk mor og om mulig også biologisk far, og de skal ha mulighet til å tenke seg om og overveie adopsjonen, også etter at barnet er født. Denne tiden er satt til 2 måneder. Erfaringen er at flere som har meddelt at de ønsker å adoptere bort sitt kommende, eller nyfødte barn, har endret sin beslutning innen tomåneders-fristen. Denne muligheten bør biologiske foreldre uansett ha mens barnet bor «nøytralt». Regelverket legger i dag ikke opp til at biologiske foreldre skal vite hvem som blir adoptivforeldre. Faglig utvalg vurderer at under dagens regelverk, får man både størst ryddighet og størst ro rundt adopsjonsprosessen ved at barnet plasseres midlertidig i et beredskapshjem, inntil adopsjon er innvilget.

Det er også en fordel at barnet er observert før adopsjon foretas slik at adopsjonsforeldrene vet litt om barnet og kan få beredskapsmor/foreldres erfaringer med seg, da de på meget kort varsel skal bli foreldre.

I 1999 da ansvaret for de norske samtykkeadopsjonene ble overlatt til FU, ble disse forholdene nøye drøftet både med Bufdir og eksterne fosterhjemsarbeidere/forskere. Vi falt ned på denne modellen som har fungert svært godt.»

Advokatforeningen har ingen merknader til forslagene.

18.6.4 Departementets vurdering

Utvalget foreslår at de tiltenkte adoptivforeldrene bør overta omsorgen for barnet i de tilfellene forholdene ligger til rette for adopsjon, selv om de avventer utløpet av fristen på 2 måneder og en ev. avklaring i farskapssaken. Forslaget er begrunnet i at barnet bør utsettes for færrest mulig flyttinger og at en slik løsning vil være til barnets beste.

Departementet kan se argumentene for en slik løsning. Men det er også hensyn som taler mot en slik løsning, jf. høringsinnspill fra både Bufdir og faglig utvalg for adopsjonssaker som går mot forslaget. Bufdir viser til at faglig utvalg behandler saken først når foreldrene har samtykket til adopsjon, noe som ikke skjer før to måneder etter fødselen. Barnet overføres i dag til beredskapshjem. Der vil barnets foreldre kunne ha mulighet til å ha kontakt med barnet og få anledning til å besøke barnet før de samtykker til adopsjon. Faglig utvalg for adopsjonssaker mener at en slik midlertidig plassering som utvalget foreslår kan gi en uryddig adopsjonsprosess. Det vises blant annet til at det i praksis vil være nesten umulig å peke ut adoptivforeldre før barnet blir født eller i løpet av noen dager etter fødselen. Ifølge faglig utvalg vil det være mest ryddig og skape best ro rundt barnet om det plasseres i beredskapshjem inntil barnet er observert og man kan «matche» barn og adoptivforeldre. Departementet, har etter en helhetlig vurdering, kommet til at det kan være uheldig å foregripe adopsjon med en midlertidig plassering av barnet hos potensielle adoptivforeldre før de biologiske foreldrene eventuelt har samtykket til adopsjon. En slik løsning vil også kunne by på praktiske problemer fordi adopsjonsmyndighetene før fødselen eller i dagene etter fødselen ikke vil ha funnet adoptivforeldre til barnet. Tall fra Bufdir viser også at flere foreldre forhører seg med Bufdir om muligheten for adopsjon enn de som samtykker til adopsjon, se NOU 2014: 9 punkt 19.4.4.3.2 (s. 267). Departementet støtter Bufdirs og faglig utvalgs syn om at en videreføring av dagens ordning vil være til barnets beste samlet sett. Barnet plasseres i henhold til dagens praksis hos adoptivfamilien så snart faglig utvalg har valgt adoptivfamilie til barnet. Det vil likevel være viktig at adopsjonen i disse tilfellene ikke trekker ut i tid.

En egen bestemmelse om adopsjon av spedbarn ved nasjonal adopsjon er tatt inn i lovutkastet § 14.