12 Særlige forhold som kan få betydning for utfallet ved søknad om nasjonal adopsjon

12.1 Problemstilling

I dette kapittelet behandles to særlige forhold som kan oppstå i saker som gjelder nasjonal adopsjon: adopsjonssøknad som gjelder barn som søker har foreldreansvar for og adopsjonssøknad som gjelder barn som søker er i familie med. Begge disse forholdene kan forekomme på tvers av ulike adopsjonstyper, men oppstår kun ved søknader om adopsjon hvor barnet som søknaden gjelder er kjent for adopsjonssøkerne. Adopsjoner hvor adopsjonssøker er i familie med barnet og/eller har foreldreansvaret for barnet oppstår relativt sjeldent. Dette er likevel to typer forhold som aktiviserer særlige hensyn og avveininger, og som derfor blir spesielt kommentert her.

Det presiseres at adopsjon av barn som har vanlig bosted i utlandet må behandles etter reglene om internasjonal adopsjon, se nærmere om adopsjon utenom organisasjon i kapittel 15.

12.2 Adopsjon av barn søker har foreldreansvar for

12.2.1 Gjeldende rett

I spesielle situasjoner kan andre enn barnets opprinnelige foreldre overta foreldreansvaret for barnet etter barneloven § 38, jf. § 63. Disse kan senere søke om å få adoptere barnet. Årsaken til at andre enn opprinnelige foreldre har foreldreansvaret i slike saker er normalt at begge foreldrene er døde, eller at den ene er død og at den gjenlevende er ukjent eller ikke ønsker å overta foreldreansvaret. Situasjonen kan også oppstå dersom gjenlevende forelder ikke oppfyller vilkårene for å få foreldreansvar etter barneloven. Etter barneloven § 38 første og andre ledd vil opprinnelig forelder som har forvoldt den andres død, ikke automatisk få foreldreansvaret. Der en forelder er siktet eller tiltalt for forsettlig eller overlagt for å ha forvoldt den andre forelderens død, skal retten treffe foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, jf. barneloven § 60 a.

Eventuelle gjenlevende opprinnelige foreldre må i alle tilfeller høres i adopsjonssaken etter adopsjonsloven § 7 tredje ledd.

Departementet omtaler denne typen adopsjon i rundskriv Q-1045 s. 21:

«Dersom ingen har foreldreansvaret for et barn etter dødsfall kan de som ønsker foreldreansvaret, henvende seg til domstolen for å få dette, jf. lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) §§ 38 og 63. De som får foreldreansvaret etter barnelovens regler kan senere søke om å adoptere barnet.

Søkerne er i disse tilfellene allerede blitt vurdert av retten som egnet til å ha foreldreansvaret for barnet. Regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten skal likevel prøve om de alminnelige vilkårene etter adopsjonsloven for å gi adopsjonsbevilling foreligger.»

Adopsjonsmyndighetene skal altså også i disse sakene vurdere om de alminnelige vilkårene for adopsjon er til stede.

12.2.2 Adopsjonslovutvalgets vurderinger og forslag

Adopsjonslovutvalget foreslår ikke egne lovfestede vilkår for adopsjon av barn som søker har foreldreansvaret for. Utvalget mener at disse få og særlige tilfellene må behandles og vurderes konkret. Ifølge utvalget er spennvidden i saksforholdene så stor at en lovregulering vanskelig kan fange opp de ulike situasjonene. Adopsjonsmyndighetene må vurdere søknaden ut fra hva som vil bli til barnets beste i den aktuelle saken.

Utvalget mener generelt at spesifikke vilkår og krav som skal gjelde ved ulike adopsjonssituasjoner i større grad bør nedfelles i lovgivning, eventuelt reguleres i forskrifter.

Adopsjonslovutvalget behandler disse problemstillingene i NOU 2014: 9 punkt 13.2 (s. 165-166).

Også Hove-utvalget tok til orde for at regelverket bør være mer utførlig (NOU 2009: 21 for eksempel s.138). For adopsjon av barn søker har foreldreansvar for, foreslo Hove-utvalget at det burde foreligge omkring to til tre års oppfostringstid for at oppfostringsvilkåret skal anses oppfylt. Videre vurderte Hove-utvalget at:

«det i slike saker kan være grunn til, etter en konkret vurdering, å innvilge adopsjon selv om barnet er lite og ikke kan høres etter adopsjonsloven § 6. I tilfelle der søkerne allerede har foreldreansvar for barnet og barnet etter all sannsynlighet skal fortsette å vokse opp hos søkerne, er det liten grunn til å utsette adopsjonstidspunktet ytterligere.»1

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) var eneste høringsinstans som uttalte seg konkret om Hove-utvalgets forslag. Bufdir gikk imot at det oppstilles minstekrav til oppfostringstid når det gjelder denne adopsjonstypen:

«I disse særlige tilfellene bør avgjørelsen kunne gjøres uavhengig av oppfostringstid, basert på en konkret helhetlig vurdering av om adopsjon vil bli til barnets beste.»2

12.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesielt om dette i høringen.

12.2.4 Departementets vurderinger

Departementet støtter utvalgets syn om at det ikke er behov for å lovfeste særskilte vilkår når personer som har overtatt foreldreansvaret for barnet etter barneloven søker om adopsjon. Spennvidden i saksforholdene er så stor at en lovregulering vanskelig kan fange opp de ulike situasjonene. Adopsjon av barn som søker har foreldreansvaret for kan ikke betegnes som en egen adopsjonstype på linje med stebarnsadopsjon eller fosterbarnsadopsjon. Ofte vil saken kunne kategoriseres som en type adopsjon med det tilleggsmoment at søker har foreldreansvaret for barnet. Dette er kun ett moment i vurderingen av hva som er til barnets beste. Departementet mener i likhet med utvalget at adopsjonsmyndighetene må vurdere søknaden ut fra hva som vil bli til barnets beste i den aktuelle saken.

Som Bufdir også påpekte i sammenheng med høringen av Hove-utvalgets forslag, vil adopsjonssøker i disse sakene allerede ha foreldreansvar for barnet. Dermed vil barnet allerede ha en rettslig relasjon til søkeren. Myndighetene må derfor vurdere hvorfor adopsjon er et bedre alternativ for barnet enn å fortsette en relasjon basert på foreldreansvar. Et særpreg ved disse sakene er at barnet har bodd sammen med og blitt oppfostret av adopsjonssøkerne i en kortere eller lengre periode på søknadstidspunktet. Adopsjonsmyndighetene har derfor et godt grunnlag for å vurdere om det er til det konkrete barnets beste å bli adoptert. Et sentralt moment i slike saker vil være barnets interesse i at de rettslige båndene til opprinnelig familie opprettholdes.

Det kan være andre forhold eller situasjoner som utløser behov for adopsjon enn de som er omtalt her eller i punkt 12.3. Adopsjonsmyndighetene må løse slike situasjoner fra sak til sak. De alminnelige vilkårene må uansett være til stede for at adopsjonsmyndighetene skal kunne innvilge en adopsjonssøknad og adopsjonen må være i tråd med adopsjonslovens formål, jf. lovutkastet til § 1 og drøftingene i kapittel 5.

12.3 Adopsjon av barn søker er i familie med

12.3.1 Innledning

Det hender at mennesker i nær familie med barnet søker om å få adoptere det. Dette kan være familie som tidligere har fått foreldreansvaret for barnet, og som nå søker om adopsjon, men det kan også være personer som ønsker å adoptere barn de er i slekt med fordi de selv er barnløse og/eller for å hjelpe slektninger som har mange barn. Et annet eksempel er adopsjon etter at biologisk familie har vært fosterforeldre. Særlige hensyn gjør seg da gjeldende fordi en adopsjon innad i familien forrykker generasjons- og familiebåndene. Tallet på adopsjoner av konkret barn er imidlertid lavt totalt sett, noe som tilsier at forekomsten av adopsjoner innad i familien er begrenset.

12.3.2 Gjeldende rett

Adopsjon innad i familien er ikke omtalt i departementets retningslinjer. Den som vil finne veiledning må derfor gå til forvaltningspraksis. Praksis har lagt til grunn en høy terskel for at barnets nære slektninger skal få adoptere det (NOU 2009: 21 s. 139). Hovedargumentet til myndighetene har vært at adopsjon vil forrykke de familie- og arvemessige forholdene og at adopsjon dermed ikke vil kunne sies å være til barnets beste. Barnet vil uansett ha et trygt og godt hjem i familien uten at adopsjon er nødvendig. Myndighetene har imidlertid tillatt slik adopsjon dersom de opprinnelige foreldrene er døde, forsvunnet, eller de for eksempel har utsatt den som søkes adoptert for kriminelle handlinger.

12.3.3 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget går inn for å videreføre myndighetenes restriktive praksis med hensyn til å innvilge søknader om adopsjon innad i familien. Utvalget viser til at selv om familiemedlemmer søker om adopsjon, vil ikke barnet nødvendigvis ha et forutgående forhold til søkerne. Det vil da være nødvendig at det går noe tid for at adopsjonsmyndighetene skal ha et godt grunnlag for å vurdere om adopsjonen vil være til barnets beste.

Hove-utvalget mente at myndighetenes restriktive praksis med å innvilge søknader om adopsjon innad i familien burde videreføres. Videre mente Hove-utvalget at det ikke skal kreves forutgående oppfostring der det er søkt om adopsjon innad i familien og de øvrige vilkårene for adopsjon er oppfylt (NOU 2009: 21 s. 139).

Adopsjonslovutvalget peker på at det må avhenge av den konkrete saken om det skal kreves forutgående oppfostring. Generelt mener utvalget at adopsjonsmyndighetene bør være varsomme med å innvilge adopsjon uten at det har vært forutgående oppfostring dersom det reelle forholdet mellom adopsjonssøker og barnet nylig er etablert.

Utvalget foreslår ingen særskilt regulering av denne situasjonen.

12.3.4 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg spesielt om dette.

12.3.5 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets vurdering om å videreføre en restriktiv praksis med hensyn til å innvilge adopsjonssøknader innad i familien. Adopsjonsbehov innad i familien oppstår i svært få, men ulikeartede saker, og departementet foreslår i likhet med utvalget derfor ikke at det gis en særlig lovbestemmelse som regulerer dette. Begrunnelsen er den samme som for ikke å stille særlige krav ved adopsjon hvor søker har foreldreansvar for barnet.

Det vises til omtale i NOU 2014: 9 punkt 13.3 (s. 166–167).