11 Vilkår for adopsjon av personer som har fylt 18 år

11.1 Oppsummering

Departementet foreslår at en person som har fylt 18 år bare kan adopteres når det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for personen. Videre kreves at søkeren har oppfostret personen i minst 6 år, med mindre det foreligger andre særlige grunner som taler for adopsjon. I adopsjonsvurderingen skal det legges særlig vekt på tilknytningen mellom søkeren og den som søkes adoptert, den familietilknytningen som måtte falle bort ved adopsjonen og eventuelle søsken som søkeren skal adoptere samtidig. Departementet foreslår at adopsjon av personer som har fylt 18 år tas inn i en egen bestemmelse i loven.

11.2 Gjeldende rett

Muligheten til adopsjon av en person over 18 år nevnes ikke uttrykkelig i adopsjonsloven. Skjønnsutøvelsen ved adopsjon av personer over 18 år er omtalt i departementets rundskriv Q-1045.1 De alminnelige vilkårene for adopsjon må være til stede ved adopsjon av personer som har fylt 18 år. Det vil si at adopsjonen må vurderes å være til «barnets» beste, jf. adopsjonsloven § 2. I tillegg kreves etter lovens § 2 at «den som søker om å adoptere enten ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen». Den som skal adopteres må selv samtykke, eventuelt må vergen samtykke etter adopsjonsloven § 8. Opprinnelige foreldre trenger ikke å samtykke til adopsjon, men skal uttale seg på lik linje med foreldre uten foreldreansvar i saker som gjelder adopsjon av mindreårige, jf. lovens § 7 tredje ledd. Opprinnelig foreldre kan ikke avskjære adopsjon, og adopsjonsmyndighetene må vurdere konkret hvilken vekt opprinnelig forelders protest skal ha, jf. Q-1045 s. 21–22. Ved stebarnsadopsjon etter adopsjonsloven § 5 b, må søkers ektefelle eller samboer samtykke til adopsjon.

Forarbeidene til nåværende lov gir begrenset med føringer for adopsjon av voksne, men siktemålet var å videreføre rettstilstanden etter 1917-loven (se Hognestad og Steenberg (2000) s. 160–161). Forarbeidene til loven bygger på at adgangen til adopsjon av voksne skal være snever og at myndighetene skal hindre misbruk (Indst. O. 10 (1917) s. 12). I rundskriv Q-1045 gir departementet retningslinjer om anvendelsen av adopsjonsloven § 2 ved adopsjon av myndig person (rundskriv Q-1045 s. 21):

«Det må vurderes om søker har oppfostret vedkommende eller om det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen. Når det gjelder oppfostring, må det vurderes om vedkommende har bodd sammen med søker fra barneårene av og om søker faktisk har hatt omsorgsansvar for barnet. For at kravet til oppfostring skal være oppfylt, må det ha utviklet seg et foreldre-barn forhold mellom søker og barnet, og forholdet må ha vart over et lengre tidsrom.

Dersom det ikke foreligger et oppfostringsforhold, må det vurderes om vilkåret «annen særlig grunn til adopsjonen» er oppfylt. Forarbeidene til adopsjonsloven gir liten veiledning om hva som kan regnes som «annen særlig grunn». Det har utviklet seg en restriktiv praksis da det også skal foretas en vurdering av det grunnleggende vilkåret om adopsjon vil bli til barnets beste/til beste for den som søkes adoptert. ( …)»

Rundskriv Q-1045 s. 26 sier følgende om alternativet «annen særlig grunn» i adopsjonsloven § 2:

«Forarbeidene til adopsjonsloven gir liten veiledning om hva som kan regnes som ‘annen særlig grunn’. Det har utviklet seg en restriktiv praksis da det også skal foretas en vurdering av det grunnleggende vilkåret om adopsjon vil bli til gagn for barnet. Dersom søknaden først og fremst er begrunnet i andre forhold enn i et ønske om å formalisere et oppfostringsforhold som allerede er etablert, skal søknaden som regel avslås. Dette kan være tilfellet der søknaden i hovedsak synes motivert ut fra et ønske om å omgå annen lovgivning, for eksempel å sikre arv eller en bestemt odelsrekkefølge.»

Dersom søknaden kan sies å være et forsøk på å omgå annen lovgivning, er det mye som taler for at søknaden må avslås. Dette spørsmålet vil imidlertid alltid være gjenstand for en konkret vurdering.

Andre momenter som adopsjonsmyndighetene må legge vekt på ved vurderingen av om adopsjonssøknad skal innvilges er forholdet mellom den som søkes adoptert og dens slekt og søsken, og adopsjonsmyndighetene skal særlig vurdere «om det er naturlig å bryte opp allerede etablerte familierelasjoner ved en adopsjon», jf. rundskriv Q-1045 s. 21. Generelt fører adopsjonsmyndighetene en streng praksis, særlig der det ikke kan vises til at søker har oppfostret den som søkes adoptert fra barneårene og når det ikke foreligger et faktisk foreldre-barn-forhold, jf. Q-1045 s. 21–22.

En relativt høy andel av disse adopsjonene gjelder tidligere stebarn og fosterbarn som er blitt myndige. I og med at det ikke kreves samtykke fra opprinnelig forelder etter at stebarnet eller fosterbarnet har nådd myndighetsalder, forelderen har kun uttalerett etter adopsjonsloven § 7 tredje ledd, ligger gjerne forholdene til rette for adopsjon dersom «barnet» selv ønsker det. At adopsjonssøknaden avventes til barnet er myndig kan også ha sammenheng med økonomiske forhold. Ved stebarnsadopsjoner vil den andre av foreldrene normalt være bidragspliktig fram til fylte 18 år, jf. barneloven § 68. I fosterbarnsaker kan barneverntjenesten ha ansvar også etter fylte 18 år, jf. barnevernloven § 1-3, men støtten fra barneverntjenesten vil uansett falle bort i forbindelse med overgangen til voksenlivet.2

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fører ikke statistikk over hvor gamle de voksne adoptivbarna er på søknadstidspunktet.

11.3 Andre nordiske lands rett

Dansk og islandsk adopsjonslov er tilnærmet lik den norske loven både med hensyn til ordlyd og oppbygning av de generelle vilkårene. Sverige og Finland skiller seg fra den norske, og disse landenes lovgivning vil bli gjennomgått her.

Den svenske föräldrabalken har klare likhetstrekk med de andre nordiske adopsjonslovene, men har en annen løsning med hensyn til alternativet «særlig grunn». Det følger av den svenske föräldrabalken at adopsjonssøkeren må ha oppfostret eller ha ønske om å oppfostre barnet, eller det «annars med hänsyn till det personliga förhållandet mellan sökanden och barnet finns särskild anledning till adoptionen», jf. föräldrabalken kapittel 4 § 6 første ledd. Alternativet krever at det foreligger et særlig tilfelle med hensyn til det personlige forholdet mellom adopsjonssøkeren og barnet. Ordlyden stammer fra en lovendring i 1981 og tar sikte på å hindre adopsjoner som først og fremst har til hensikt å skaffe den som skal adopteres oppholdstillatelse i Sverige (SOU 2009: 61 Modernare adoptionsregler s. 89).

I SOU 2009: 61 ble det foreslått endringer i de generelle vilkårene for adopsjon. Utredningen foreslo å flytte de generelle vilkårene fram i en innledende bestemmelse i föräldrabalken, konkretisere hva som skal tillegges vekt ved avgjørelsen av hva som er barnets beste, og skille ut adopsjon av voksne i en egen bestemmelse. Begrunnelsen for at adopsjon av voksne bør reguleres i en egen bestemmelse er at andre hensyn gjør seg gjeldende ved adopsjon av voksne personer enn av barn (SOU 2009: 61 s. 106). Forslaget til en egen hjemmel for adopsjon av voksne personer lyder slik (utkast til § 3):

«Den som har fyllt 18 år får adopteras, om det finns särskild anledning med hänsyn till det personliga förhållandet mellan sökanden och den som sökanden vill adoptera. Vid bedömningen ska särskilt beaktas om

• sökanden har uppfostrat den som sökanden vill adoptera, eller

• det på annat sätt har uppkommit ett varaktigt och stabilt föräldra-barn-förhållande mellan dem.»

I den finske adopsjonsloven er adopsjon av personer som er fylt 18 år allerede skilt ut i en egen bestemmelse:

«§ 4 Adoption av personer som uppnått myndighetsåldern

Adoption av en person som har uppnått myndighetsåldern kan fastställas, om det har utretts att personen som minderårig har vårdats och uppfostrats av adoptionssökanden eller att det mellan personen och sökanden annars när personen var minderårig uppstod en fast relation som är jämförbar med ett förälder-barn-förhållande.»

Den finske adopsjonsloven krever at den som søkes adoptert har blitt ivaretatt og oppfostret av adopsjonssøkerne mens han fortsatt var mindreårig, eller at det oppstod en fast relasjon mellom søkerne og den som søkes adoptert som kan likestilles med et foreldre-barn-forhold før den som søkes adoptert ble myndig.

Både i det svenske forslaget til en ny bestemmelse, og i gjeldende finsk rett, kreves det forutgående oppfostring, eller at det har oppstått et stabilt foreldre-barn-forhold mellom adopsjonssøker og den som søkes adoptert.

11.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

Innledningsvis reiser utvalget problemstillingen om det fortsatt bør åpnes for adopsjon av voksne, eller om adopsjonsinstituttet bør forbeholdes barn. Men utvalget viser til at voksne også kan ha behov for den samfunnsmessige anerkjennelsen av båndene mellom søker og den som adopteres som ligger i en adopsjon.

Utvalget foreslår at adopsjon av personer som har fylt 18 år reguleres i en egen bestemmelse, for å synliggjøre at det stilles visse krav også ved denne typen adopsjoner. Utvalget har også foreslått at adopsjon av voksne synliggjøres i § 1 andre ledd i formålsbestemmelsen til adopsjonsloven der det heter at formålet med loven er å bekrefte rettslig eksisterende bånd tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre, se punkt 5.3.

Utvalget behandler adopsjon av personer som har fylt 18 år i NOU 2014: 9 (s. 158–164).

11.4.1 Aldersgrense for den som søkes adoptert

Utvalget vurderte om det bør være en øvre aldersgrense for den som søkes adoptert. Nåværende lov har ingen slik øvre aldergrense. Hove-utvalget tok ikke opp dette spørsmålet i sin utredning NOU 2009: 21 Adopsjon til barnets beste. En fordel ved en øvre aldergrense er at det vil være et insentiv for å søke innen fristen og dermed redusere risiko for søknader om voksenadopsjon som har til hensikt å omgå annet regelverk. Behovet for den samfunnsmessige anerkjennelse som ligger i en adopsjon kan imidlertid melde seg også etter eksempelvis 30 år, for eksempel når den som søkes adoptert får egne barn. Det kan også oppstå et legitimt ønske om adopsjon etter fylte 25–30 år dersom yngre søsken ønsker å bli adoptert. På denne bakgrunn mener utvalget at behovet for adopsjon kan melde seg på såpass ulike tidspunkt i livet for ulike personer, at det ikke er hensiktsmessig med en aldersgrense.

Utvalget foreslår derfor ingen øvre aldersgrense for den som søkes adoptert.

Selv om utvalget ikke foreslår en øverste aldersgrense for adopsjon av voksne, vil alderen på den som skal adopteres være et viktig moment i vurderingen av om en adopsjonssøknad skal innvilges. Også aldersforskjellen mellom søker og den som søkes adoptert er relevant. Dette følger også av formålsbestemmelsen i lovutkastet § 1. Ved adopsjon av personer som er fylt 18 år, er formålet å bekrefte rettslig eksisterende bånd tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre.

11.4.2 Til det beste for den som søkes adoptert

Utvalget foreslår å videreføre dagens rettstilstand knyttet til at adopsjon skal være til barnets beste. Siden personer over 18 år ikke lenger er barn, foreslår utvalget at det lovfestes at det skal være klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for den som adopteres.

Kravet om at adopsjonen skal være til det beste for den som søkes adoptert, skal i stor grad tolkes på samme måte som kravet om at adopsjonen skal være til barnets beste i utkastet til § 4. I tillegg vil retningslinjer som angår de ulike adopsjonstypene langt på vei gjøre seg gjeldende på adopsjon av myndige personer. Det vil si at kravene som stilles ved adopsjon av mindreårige stebarn, også gjør seg gjeldende ved vurderingen av om stebarnsadopsjon av myndige personer skal finne sted. Forholdet mellom den som søkes adoptert og søker, opprinnelig forelder, eventuelle søsken og øvrig slekt må for eksempel vurderes.

11.4.3 Krav om oppfostring

Utvalget foreslår å lovfeste et krav om minste oppfostringstid på 6 år dersom den som søkes adoptert er fylt 18 år på søknadstidspunktet. Utvalget begrunner forslaget om 6 år, og ikke 5 år som utvalget foreslår ved stebarnsadopsjoner (se punkt 8.4.1), med at barnet da har vært under søkers omsorg siden før tenårene. Ved adopsjon av mindreårige kreves det at søker også vil oppfostre barnet i framtiden, noe som gjør den totale oppfostringstiden lengre enn 5 år også ved stebarnsadopsjon av barn.

Utvalget forutsetter at adgangen til adopsjon av voksne skal være snever fordi hovedformålet med adopsjon er et annet når adopsjonssøkerne ikke lenger skal oppfostre den som søkes adoptert. Utvalget mener også at opptjening av oppfostringstid i denne sammenhengen skal begrenses til barnet er fylt 18 år, og at en slik regel vil gi et klart skjæringspunkt.

Hove-utvalget foreslo at det kreves 6 års forutgående oppfostring for at vilkåret «har oppfostret» skal være oppfylt dersom den som søkes adoptert er fylt 18 år på søknadstidspunktet. Hove-utvalget foreslo at dersom barnet har bodd sammen med søker, og det har foreligget et oppfostringsforhold, kan oppfostringen anses å vare noe lengre enn til barnet er myndig, «og i alle fall til 20 år». Til sist foreslo Hove-utvalget at dersom det er dokumentert at det voksne barnet har en ukjent biologisk far, så kan det være grunn til å lempe på kravet til oppfostringstid, ned til 3 års oppfostringstid, jf. NOU 2009: 21 s. 123.

Adopsjonslovutvalget er ikke enig med Hove-utvalget i at 3 års oppfostringstid bør være tilstrekkelig ved stebarnsadopsjon dersom barnets far er dokumentert ukjent. Utvalget viser til at muligheten for adopsjon vil være åpen om det voksne stebarnets eneste forelder skulle falle fra. Utvalget viser ellers til at det alternativet vilkåret «annen særlig grunn» etter en konkret vurdering kan anvendes i slike tilfeller, jf. nærmere drøftelse straks nedenfor.

Utvalget foreslår at det alternative vilkåret til oppfostring i nåværende adopsjonslov § 2 – «annen særlig grunn» – videreføres i bestemmelsen om adopsjon av personer som er fylt 18 år, men i en noe annen form. Dersom adopsjonssøker ønsker å adoptere en person som er fylt 18 år uten at det foreligger forutgående oppfostring på 6 år, kan søknaden innvilges dersom adopsjon vurderes å være til det beste for den som søkes adoptert, og det foreligger særlig grunn til at søknaden skal innvilges.

Utvalget foreslår at lovbestemmelsen om adopsjon av personer som er fylt 18 år åpner for et unntak fra kravet om 6 års oppfostringstid dersom det foreligger «annen særlig grunn». Blant momentene det kan legges vekt på i vurderingen av om det foreligger slik annen særlig grunn er tilknytningen mellom søkeren og den som søkes adoptert, den familietilknytningen som måtte falle bort ved adopsjonen og eventuelle søsken som søkeren skal adoptere samtidig.

11.4.4 Personer uten rettslig handleevne

Utvalget behandler spørsmålet om vergens samtykke dersom personer uten rettslig handleevne skal adopteres. Utvalget foreslår en bestemmelse om at verge må samtykke i tilfeller der den som skal adopteres ikke har rettslig handleevne, og at bestemmelsen utformes over samme lest som forslaget til bestemmelse om foreldre uten rettslig handleevne som skal samtykke til adopsjon av sitt barn.

11.5 Høringsinstansenes syn

Kun 2 av høringsinstansene har uttalt seg uttrykkelig om vilkår for adopsjon av voksne.

Bufdir støtter utvalgets forslag om at det skal være klart sannsynlig at adopsjonen er til beste for den som skal adopteres. Bufdir er enig i at adopsjonen må ha en positiv betydning for den som skal adopteres. Videre støtter Bufdir forslaget om at det som hovedregel må foreligge minst 6 års oppfostringstid. Direktoratet støtter også at vilkåret om annen særlig grunn ikke skal stå som en alternativ grunn, men som et unntak fra kravet om 6 års oppfostringstid. Bufdir er enig i de momentene som nevnes dersom det skal være aktuelt å gjøre unntak fra lengden på oppfostringstiden. Bufdir mener ellers at praksis ved adopsjon av voksne fortsatt skal være restriktiv.

Advokatforeningen støtter forslaget, men mener at oppfostringstiden også her bør være 5 år, for å gjøre fristene mer ensartet.

11.6 Departementets vurderinger og forslag

11.6.1 Fortsatt en snever adgang til å adoptere personer som har fylt 18 år

Denne adopsjonstypen skiller seg fra adopsjon av barn. Adopsjon av personer som er fylt 18 år kan være aktuelt når det gjelder stebarn, men også tidligere fosterbarn.

Departementet har vurdert om adgangen til å adoptere personer over 18 år bør videreføres. Som myndig kan en selv bestemme hvor en vil bo, hvilken kontakt en vil ha med foreldre og øvrig familie, og ellers bestemme over egen person. Gode og nære relasjoner til steforeldre, fosterforeldre eller lignende kan opprettholdes uavhengig av forholdet til opprinnelige foreldre. Adopsjon av voksne kan begrunnes med at det har egenverdi at det offentlige anerkjenner og bekrefter rettslig et etablert følelsesmessig forhold innenfor rammen av et familie- og privatliv (se Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8). Noen kan oppleve en slik anerkjennelse og bekreftelse som en nødvendighet. Likevel vil utgangspunktet være at adopsjon av voksne normalt får liten praktisk betydning for den adopsjonen gjelder.

I likhet med utvalget har departementet kommet til at det fortsatt bør åpnes for adopsjon av personer over 18 år.

Det vises også til omtalen av praksis fra Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i utredningens kapittel 3.3.5 (s. 40–44). Adopsjonen vil også for voksne kunne ha følbare rettsvirkninger, slik som arverett, men disse må anses som sekundære. Departementet viser også til tallene fra Barne-, ungdoms- og familieetaten for innvilgede nasjonale adopsjoner3, som viser at behovet for adopsjon av voksne personer er til stede.

Adgangen til adopsjon av personer som har fylt 18 år bør fortsatt være snever fordi hovedformålet med adopsjon er et annet når adopsjonssøkerne ikke lenger skal oppfostre den som søkes adoptert. Adopsjon av personer over 18 år skal bekrefte rettslig bånd som eksisterer fra før mellom den som skal adoptere og den som blir adoptert, jf. forslaget til formålsbestemmelse i § 1 andre ledd. Departementet støtter utvalgets forslag om at adopsjon av personer som har fylt 18 år synliggjøres i en egen lovbestemmelse. Nedenfor behandles anvendelsen av bestemmelsen.

11.6.2 Til det beste for den som skal adopteres

Departementet mener at kravet om at adopsjonen er til «barnets» beste bør videreføres i ny lov. Departementet mener også at det må være «klart sannsynlig» at adopsjonen vil bli til beste for personen, jf. drøftelsen i kapittel 22.

Kravet om at adopsjonen skal være til det beste for den som søkes adoptert, skal i stor grad tolkes på samme måte som kravet om at adopsjonen skal være til barnets beste, jf. lovutkastet § 4. I tillegg vil retningslinjer som angår de ulike adopsjonstypene langt på vei gjøre seg gjeldende for adopsjon av myndige personer. Det vil si at kravene som stilles ved adopsjon av mindreårig stebarn, også gjør seg gjeldende ved vurderingen av om stebarnsadopsjon av myndige personer skal finne sted. Forholdet mellom den som søkes adoptert og søker, opprinnelig forelder, eventuelle søsken og øvrig slekt må for eksempel vurderes. Adopsjon er dermed ikke et verktøy som skal kunne benyttes for å etablere og løse opp familierelasjoner ut fra hva partene er blitt enige om. Departementet går inn for at gjeldende restriktive praksis ved adopsjon av voksne personer videreføres.

Adopsjon skal derfor ikke brukes når den primære hensikten er å oppnå rettsvirkninger etter andre lovregler, som arverett eller en bestemt odelsrekkefølge.

11.6.3 Aldersgrense for den som søkes adoptert

Departementet kan se at det er kryssende hensyn når det gjelder å fastsette en øvre aldersgrense for den personen som søkes adoptert. En kan tenke seg at behovet for voksenadopsjon vil forsvinne når foreldre-barn-forholdet mellom den som søkes adoptert og søker ikke lenger har preg av oppfostring og å være en omsorgsrelasjon. Aldersgrensen kan da gjerne knyttes opp mot det tidspunkt hvor overgangen til voksenlivet er overstått, og den som skal adopteres har fått tid til å reflektere over hvilke omsorgspersoner som rettslig sett skal være foreldre, for eksempel ved 25 eller 30 år.

Men behovet for adopsjon kan likevel være til stede også etter at den som det er aktuelt å adoptere har fylt 30 år. Det kan være et ønske om å bli formelt likestilt med sine fostersøsken/stesøsken/halvsøsken eller den samfunnsmessige anerkjennelsen som ligger i adopsjon. Et slikt behov kan også melde seg når den som søkes adoptert får egne barn. Det kan også oppstå et legitimt ønske om adopsjon etter fylte 25 til 30 år dersom yngre søsken ønsker å bli adoptert.

Det har ikke kommet innvendinger i høringen til at det ikke settes noen øvre aldersgrense. Siden behovet kan melde seg til ulike tidspunkter har departementet kommet til at det ikke bør fastsettes noen øvre aldersgrense for den som søkes adoptert.

11.6.4 Krav om oppfostringstid

Oppfostringstid er viktig for å kunne fastslå at det eksisterer bånd mellom søker og den som søkes adoptert tilsvarende forholdet mellom foreldre og barn. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om en oppfostringstid på minst 6 år.

Departementet forutsetter i likhet med utvalget at adgangen til adopsjon av voksne skal være snever fordi hovedformålet med adopsjon er et annet når adopsjonssøkeren ikke lenger skal oppfostre den som søkes adoptert.

Departementet mener også at opptjening av oppfostringstid i denne sammenhengen skal begrenses til barnet er fylt 18 år, og at en slik regel vil gi et klart skjæringspunkt. Ved å regne oppfostringstiden fram til 18 år, vil barnet da ha vært i søkerens omsorg fra barneårene.

Departementet ser at innvendingene til en slik regel i første rekke er at den kan være firkantet. I enkeltsaker kan barn ha opparbeidet et nært forhold til voksne omsorgspersoner også i tenårene. I høringen tar Advokatforeningen til orde for at oppfostringstiden bør være 5 år, slik at det blir samme oppfostringstid som ved stebarnsadopsjon. Etter departementets vurdering er det behov for å ha en noe lenger oppfostringstid ved voksenadopsjon enn ved stebarnsadopsjon. De to adopsjonstypene er forskjellige, og oppfostringstiden bør være lengre når personer over 18 år skal adopteres fordi det ikke er aktuelt å oppfostre barnet i framtida. Men det må foretas konkrete vurderinger i sakene uansett, og departementet foreslår en unntaksmulighet.

Departementet mener at det bør åpnes for å gjøre unntak fra oppfostringstiden gjennom en konkret vurdering, og foreslår at det kan gjøres unntak hvis «andre særlige grunner» taler for adopsjon. En grense på 6 år vil dermed ikke være ensbetydende med å utelukke adopsjon i andre situasjoner.

Krav om at søkeren skal ha et ønske om å oppfostre den som skal adopteres faller bort, i og med at oppfostring normalt er lite aktuelt i lengre tid etter 18 år.

11.6.5 «Andre særlige grunner»

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at det åpnes for unntak fra kravet om 6 års oppfostringstid dersom «andre særlige grunner» taler for det. Selv om det ikke har vært en forutgående oppfostringstid på 6 år, kan søknaden innvilges dersom adopsjon vurderes å være til det beste for den som søkes adoptert og andre særlige grunner taler for adopsjonen. Uavhengig av de øvrige forhold i saken, må det være et etablert foreldre-barn-forhold mellom adopsjonssøker og den som søkes adoptert for at «andre særlige grunner» skal kunne anses oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig at opprinnelig forelder til den som søkes adoptert er død, forsvunnet eller befinner seg i utlandet for at «andre særlige grunner» kan regnes å være til stede. Det er heller ikke tilstrekkelig at opprinnelig forelder samtykker til adopsjonen eller at søker og den som søkes adoptert hevder å ha et spesielt nært forhold.

«Andre særlige grunner» er kun ment å være en snever sikkerhetsventil for å unngå urimelige resultater i spesielle tilfeller hvor det ikke foreligger tilstrekkelig lang oppfostringstid. At «andre særlige grunner» må tale for adopsjon foreslås gjort til en unntaksregel i stedet for å være et alternativt vilkår slik det er i dag. Departementet støtter utvalgets forslag om å nevne en ikke-uttømmende liste av momenter i tilknytning til vurderingen av om andre særlige grunner taler for adopsjon i lovteksten.

Momenter som skal vektlegges ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner er tilknytningen mellom søkeren og den som søkes adoptert, den familietilknytningen som måtte falle bort ved adopsjonen og eventuelle søsken som søkeren skal adoptere samtidig. Momentene er ikke uttømmende.

Et viktig hensyn i slike saker kan være å holde søsken samlet. Dersom de øvrige vilkårene for adopsjon er oppfylt, kan unntaket «andre særlige grunner» være aktuelt for at adopsjonen skal kunne gjennomføres. Vilkåret om andre særlige grunner bør også kunne anvendes ved adopsjon der oppfostringen har vært kortere tid enn 6 år. Vurderingen av om det foreligger «andre særlige grunner» vil ved adopsjon av voksne i det vesentlige sammenfalle med barnets beste-vurderingen.

Det vises til lovutkastet § 16 første ledd.

11.6.6 Adopsjon av personer uten rettslig handleevne

Dersom den personen som skal adopteres ikke har rettslig handleevne, foreslår departementet, i tråd med utvalgets forslag, at vergen må samtykke til adopsjonen. En slik bestemmelse er tatt inn i lovutkastet § 16 andre ledd.